Det var en gang to kjerringer som tretta, så som kjerringer gjør i blant, og da de ikke hadde annet å trette om, så tok de på å kjekle om mennene sine, om hvem som var den dummeste av dem. Dess lenger de tretta, dess argere ble de; til sist var de nære på å komme i luggen på hverandre, for en veit det at «ufred er lettere å yppe enn å vende, og det er vondt når vettet vanter.» Den ene sa det fans ikke den ting hun ikke skulle få mannen sin til å tru når hun sa det var så, for han var så lettruen som trolla; og den andre meinte på det at om det var aldri så galt, så skulle hun få mannen sin til å gjøre det, når hun sa det skulle være så; for han var slik at han hverken kunne finne nål eller nøste.

«Ja, la oss prøve hvem av oss som kan få narra dem best, så får vi se hvem som er den dummeste,» sa de da, og det ble de forlikt om.

Da så mannen kom heim av skogen, sa den ene kjerringa: «Gud bære meg for deg! Det er da altfor ille, du er visst sjuk, om du ikke er feig.»

«Det vanter ikke annet enn mat og drikke,» sa mannen. «Gud bære meg så sant!» skrålte kjerringa; det blir nok verre og verre, du ser mest ut som lik i synet. Du får legge deg! Å, dette kan aldri vare lenge!»

Slik holdt hun på til hun fikk mannen til å tru han var døden på det nærmeste nær, og fikk han til å legge seg, folde hendene, legge i hop øynene, og så strakte hun han, la han på likstrå og fikk han i kista; men for at han ikke skulle kvamne mens han lå der, hadde hun fått gjort noen hol i fjølene, så han både kunne puste og kikke ut.

Den andre kjerringa, hun tok seg et par karder og satte seg til å karde, men hun hadde ingen ull på dem. Mannen kom inn og så dette apespillet.

«Det er lite hjelp i rokk uten hjul, men karder uten ull er bare kjerringtull,» sa mannen.

«Uten ull?» sa kjerringa; «jo jeg har ull; men du ser den ikke, for den er av det fine slaget,» sa hun.

Da hun hadde karda fra seg, fikk hun rokken fram og tok på å spinne.

«Nei, dette går reint på ska'e,» sa mannen; «du sitter jo og surrer og skjemmer ut rokken din når du ikke har noe på 'n.» «Ikke noe på 'n?» sa kjerringa; «tråden er så fin at det skal andre øyne til å se den,» sa hun.

Da hun så var ferdig med spinninga, så bomma hun, satte opp veven, rente og spolte, og vevde tøyet. Så tok hun det ut av veven, stampa det og skar det til, og sydde klær av det til mannen sin, og da de var ferdige, hengte hun dem opp på stabbursloftet. Mannen kunne hverken se tøyet eller klærne, men han var nå kommen i trua på at det var så fint at han ikke kunne se det, og så sa han: «Ja ja, når det er så fint, så er det så fint da.»

Men så var det en dag kjerringa sa til han: «I dag får du gå i gravøl, mannen nord-i-garden farer til jorda i dag; og så får du ha på deg de nye klærne.» Jaha, han skulle gå i gravølet, og hun hjalp han å få klærne på, for de var så fine at han kunne rive dem sund om han skulle hjelpe seg sjøl.

Da han kom opp i gravølsgarden, hadde de alt drukket både stivt og sterkt der; sorga ble ikke større da de fikk se han med de nye kirkeklærne, skal jeg tru. Men da det bar av sted til kirkegården, og den døde kikka ut igjennom pusteholet, slo han upp heile latterdøra, «Nei, nå må jeg storle,» sa han; «går ikke han Ola Sør-i-garden splittnaken i gravølet mitt!»

Da følgjet hørte det, var de ikke seine om å få lokket av kista, og han med de nye kirkeklærne, han spurte hvordan det gikk til at hin lå i kista og prata og lo, han de holdt gravøl over; det var da likere om han gråt. «Gråt graver ingen opp av grava,» sa den andre. Men hvordan de snakte da, så kom det for dagen at det var kjerringene som hadde stelt det til. Så gikk mennene heim og gjorde det klokeste de noen tid hadde gjort, og er det noen som vil vite hva det var, så får han spørre bjørkefuten.