Det var en gang en mann som hette Gudbrand. Han hadde en gard som låg langt borti ei åsli, og derfor kalte de han Gudbrand i Lia. Han og kona hans levde så godt sammen og var så godt forlikte at alt mannen gjorde, syntes kona var så velgjort at det aldri kunne gjøres bedre. Hvordan han så bar seg at, var hun like glad for det. De åtte jordveien sin, og hundre daler hadde de liggende på kistebonn, og i fjøset to klavebundne kyr.

Men så sa kjerringa en dag: «Jeg syns vi skulle reise til byen med den eine kua og selge henne, jeg, så vi kunne få oss noen handskillinger. Vi er så bra folk at vi godt kan ha noen skillinger mellom hendene, liksom andre har. De hundre dalerne som ligger på kistebonn, kan vi ikke ta hol på, men jeg veit ikke hva vi skal med mer enn ei ku. Og litt vinner vi ved det au, at jeg slepper med å stelle ei, i stedet for at jeg har gått og måka og vandla til to.»

Ja, det syntes Gudbrand var både vel og riktig talt; han tok kua og gikk til byen med og skulle selge den.

Men da han kom til byen, var det ingen som ville kjøpe ku. Ja, ja, tenkte Gudbrand, så kan jeg gå heim att med kua, jeg. Jeg veit jeg har både bås og klave, og det er like langt att og fram. Dermed gav han seg til å rangle heimover att.

Men da han hadde kommet et stykke på veien, møtte han en som hadde en hest han skulle selge; så syntes Gudbrand det var bedre å ha hest enn ku, og så bytta han. Da han hadde gått et stykke lenger, møtte han en som gikk og dreiv en feit gris føre seg, og så syntes han det var bedre å ha feit gris enn hest, og bytta så med mannen. Han gikk så et stykke til. Da møtte han en mann med ei geit, og så tenkte han det saktens var bedre å ha geit enn gris, og derfor bytta han med han som hadde geita. Så gikk han et langt stykke, til han møtte en mann som hadde en sau. Med han bytta han og, for han tenkte: Det er alltid bedre å ha sau enn geit. Da han nå hadde gått ei stund att, møtte han en mann med ei gås, så bytta han bort sauen med gåsa. Og da han hadde gått et langt stykke, møtte han en mann med en hane. Med han bytta han, for han tenkte som så: Det er alltid bedre å ha hane enn gås.

Så gikk han til det lei langt ut på dagen; men så tok han til å bli sulten, og så solgte han hanen for tolv skilling og kjøpte seg mat for dem. «For det er da bedre å berge liv enn ha hane,» tenkte Gudbrand i Lia.

Så gikk han videre heimover til han kom til nærmeste grannegarden. Der gikk han innom.

«Håssen har det gått deg i byen?» spurte folka.

«Å, det har nå gått så som så,» sa Gudbrand i Lia, «ikke kan jeg rose lykka mi, og ikke kan jeg laste den heller,» og dermed fortalte han alt sammen, hvordan det hadde gått fra først til sist.

«Ja du blir da vel mottatt når du kommer heim til kjerringa di,» sa mannen på garden. «Hjelpe deg! Ikke ville jeg være i ditt sted.»

«Jeg syns det kunne gått mye galere, jeg,» sa Gudbrand i Lia. «Men enten det nå er gått ille eller vel, så har jeg så snill kjerring at hun aldri sier noe, hvordan jeg så bærer meg at.

«Ja, det veit jeg visst, men ikke for det jeg trur det,» sa grannen. «Skal vi vedde på det?» sa Gudbrand i Lia. «Jeg har hundre daler liggende heime på kistebonn, tør du holde likt imot?»

Ja, de vedda, og så vart han der til om kvelden. I mørkninga rusla de sammen bortover til garden hans Gudbrand. Der vart grannemannen stående utafor døra og lyde, mens mannen sjøl gikk inn til kjerringa.

«God kveld,» sa Gudbrand i Lia da han kom inn.

«God kveld,» sa kjerringa. «Å gudskjelov er du der!» Ja, han var da det.

Så spurte kjerringa hvordan det hadde gått han i byen.

«Å, så som så,» svarte Gudbrand, «det er just ikke noe å rose. Da jeg kom til byen, var det ingen som ville kjøpe ku, så bytta jeg bort kua mot en hest, jeg.»

«Ja det skal du ha riktig takk for, det,» sa kjerringa. «Vi er så bra folk at vi kan kjøre til kirke, vi likså vel som andre, og når vi har råd til å holde hest, så kan vi vel legge oss til en. Gå ned og sett inn hesten, barn!»

«Ja,» sa Gudbrand, «jeg har nok ikke hesten, jeg. Da jeg kom et stykke til på veien, bytta jeg den bort for en gris.»

«Nei, nei!» ropte kjerringa. «Det var da riktig som jeg sjøl skulle gjort det. Det skal du jammen ha takk for! Nå kan vi få flesk i huset, og noe å by folk når de ser innom oss, vi au. Hva skulle vi med hesten? Så ville folk si vi var blitt så store på det at vi ikke lenger kan gå til kirke som før. Gå ned og sett inn grisen, barn!»

«Men jeg har nok ikke grisen heller,» sa Gudbrand, «Da jeg kom et stykke lenger, bytta jeg den bort med ei mjølkegeit.»

«Å nei, å nei, så vel du gjør allting!» ropte kjerringa. «Hva skulle jeg med grisen, når jeg riktig tenker meg om. Folk hadde bare sagt: Der borte eter de opp alt de har. Nei nå har jeg geit, så får jeg både mjølk og ost, og geita beholder jeg enda. Slepp inn geita, barn!»

«Nei, jeg har nok ikke geita heller, jeg,» sa Gudbrand. «Da jeg kom et stykke på veien, bytta jeg bort geita og fikk en dyktig sau i stedet.»

«Nei!» ropte kjerringa. «Du har gjort det akkurat som jeg skulle ønska meg alt, akkurat som jeg sjøl skulle ha vært med. Hva skulle vi med geita? Jeg måtte klyve i berg og daler og få 'a ned att til kvelds. Nei, har jeg sau, kan jeg få ull og klær i huset, og mat au. Gå ned og slepp inn sauen, barn! »

«Men jeg har nok ikke sauen lenger, jeg,» sa Gudbrand, «for da jeg hadde gått ei stund, bytta jeg den bort mot ei gås!»

«Takk skal du ha for det,» sa kjerringa, «og mange takk au! Hva skulle jeg med sauen? Jeg har jo verken rokk eller tein, og ikke bryr jeg meg om å slite og slepe og virke klær heller. Vi kan kjøpe klær nå som før. Nå får jeg gåseflesk, som jeg lenge har stunda etter, og nå kan jeg få dun til den vesle puta mi. Gå ned og slepp inn gåsa, barn!»

«Ja, jeg har nok ikke gåsa heller, jeg,» sa Gudbrand. «Da jeg hadde kommet et stykke lenger på veien, bytta jeg den bort for en hane.»

«Ikke veit jeg håssen du har funnet på det alt,» ropte kjerringa. «Det er alt sammen som jeg hadde gjort det sjøl. En hane! Det er det samme som du hadde kjøpt et åttedagsur, for hver morgen galer hanen klokka fire, så kan vi også komme på beina i rette tid. Hva skulle vi vel med gåsa? Ikke kan jeg lage til gåseflesket, og puta mi kan jeg jo fylle med storr. Gå ut og slepp inn hanen, barn!»

«Men jeg har nok ikke hanen heller jeg,» sa Gudbrand. «Da jeg hadde gått enda et stykke, vart jeg skrubbsulten, og så måtte jeg selge hanen for tolv skilling, for å berge livet.»

«Nå gudskjelov for du det gjorde!» ropte kjerringa. «Håssen du steller deg, gjør du allting nettopp som jeg kunne ønska det fram. Hva skulle vi med hanen? Vi er jo våre egne herrer, vi kan ligge om morgenen så lenge vi vil. Gudskjelov - når jeg bare har fått att deg, som steller alt så godt, trenger jeg verken til hane eller gås, verken til gris eller ku.»

Så lukka Gudbrand opp døra.

«Har jeg vunnet de hundre dalerne nå?» sa han, og det måtte grannen tilstå at han hadde.