Det var en gang en konge som hadde ei datter, og hun var så vakker at hun var navngjeten både vidt og bredt. Men hun var så alvorlig av seg at hun aldri kunne le, og så var hun så stor på det at hun sa nei til alle som kom og fridde til henne, og ikke ville hun ha noen, om de var aldri så gilde, enten det var prinser eller herremenn.

Kongen var lei av dette for lenge sia, og syntes at hun kunne gifte seg, hun som andre. Hun hadde ikke noe å vente etter, hun var gammal nok, og rikere vart hun ikke heller, for halve riket skulle hun ha, det var morsarven hennes.

Så lot han lyse opp på kirkebakken både fort og snart, at den som kunne få datter hans til å le, han skulle ha henne og det halve kongeriket. Men var det noen som prøvde seg og ikke kunne få henne til, skulle de skjære tre raude reimer av ryggen hans og strø salt i, og det er sikkert at det vart mange såre rygger i det kongeriket.

Det kom friere farende både fra sør og fra nord og fra øst og fra vest, og trudde det var ingen sak å få ei kongsdatter til å le. Og rare karer var det også som kom. Men alle de apefanter det var, og alle de apefinter de gjorde, så var kongsdattera like stø og alvorlig, hun.

Tett ved kongsgarden budde det en mann som hadde tre sønner. De fikk også spurt at kongen hadde lyst opp at den som kunne få kongsdattera til å le, skulle få henne og halve kongeriket.

Den eldste ville i veien først. Så strauk han av garde, og da han kom til kongsgarden, sa han til kongen at han ville nok prøve å få kongsdattera til å le.

«Ja, det er vel nok,» sa kongen, «men det kan visst lite nytte, mann min, for her har vært så mange som har prøvd seg. Datter mi er så sørgmodig at det nytter ikke, og jeg ville nødig at flere skulle komme i ulykka.»

Men han mente det skulle nok nytte. Det kunne ikke være så farlig en sak å få ei kongsdatter til å le for han, for de hadde ledd så mange ganger av han, både fornemme og simple, da han tjente soldat og ekserte under Nils fløymann.

Så la han ut på tråkka, utafor vinduet til kongsdattera, og tok på å eksere etter Nils fløymann. Men det hjalp ikke. Kongsdattera var like stø og alvorlig. Så tok de han og skar tre breie, raude reimer av ryggen hans og sendte han heim att.

Da han vel var kommet heim, ville den andre sønnen i veien. Han var skolemester, og en underlig figur til kar var det. Han var låghalt, og det så det forslo. Best han var liten som en guttunge, reiste han seg på det lange beinet sitt og vart stor og lang som et troll. Og til å legge ut var han riktig svær.

Ja, han drog da til kongsgarden og sa han ville freste å få kongsdattera til å le.

Det var ikke så reint ulikt enda, mente kongen. «Men gud trøste deg, får du henne ikke til,» sa han. «Reimene skjærer vi breiere for hver som prøver seg.»

Skolemesteren strauk ut på tråkka. Der stilte han seg opp utafor vinduet til kongsdattera, og han prekte og messa etter sju prester, og leste og sang etter sju klokkere som hadde vært i bygda der.

Kongen lo så han måtte holde seg i svalstolpen, og kongsdattera ville dra på smilen, hun også, men så var hun like stø og alvorlig igjen, og så gikk det ikke bedre med Pål skolemester enn det hadde gått med Per soldat - for Per og Pål hette de, må vite.

De tok han og skar tre raude reimer av ryggen hans og strødde salt i, og så sendte de han heim att.

Så ville den yngste i veien, og det var Tyrihans. Men brødrene lo og gjønte av han og viste han de såre ryggene sine, og faren ville ikke gi han lov, for han sa det kunne da ikke nytte for han, som ikke hadde noe vett. Ingenting kunne han, og ingenting gjorde han, han satt bare i peisen som ei katte, og grov i oska og spikka tyristikker. Men Tyrihans gav seg ikke, han gnålte og gnog så lenge til de vart lei av gnålet hans, og til sist fikk han lov til å gå til kongsgarden og prøve lykka.

Da han kom til kongsgarden, sa han ikke det at han ville få kongsdattera til å le, men han bad om han kunne få tjeneste der. Nei, de hadde ikke noen tjeneste til han, men Tyrihans gav seg ikke for det; de kunne visst ha bruk for en til å bære ved og vann til kokkejenta på slik en stor gard, sa han. Ja, det syntes kongen ikke kunne være så ulikt, og han var vel kei av gnålet hans, han au. Så skulle Tyrihans få lov til å være der og bære ved og vann til kokkejenta til sist.

En dag han skulle hente vann i bekken, fikk han se en stor fisk, som stod under ei gammal fururot som vannet hadde skåret jorda unna. Han satte bøtta si så sakte under fisken.

Men da han skulle gå heim til kongsgarden, møtte han ei gammal kjerring som leidde ei gullgås.

«God dag, bestemor!» sa Tyrihans. «Det var en pen fugl du har, og så gilde fjører da! Det lyser av dem lang vei; hadde en slike fjører, kunne en slippe å spikke tyristikker,» sa han.

Kjerringa syntes vel så godt om fisken Hans hadde i bøtta si, og sa at ville han gi henne fisken, skulle han få gullgåsa, og den var slik, at når noen rørte ved den, vart han hengende fast, bare en sa: «Vil du være med, så heng på.»

Ja, det byttet ville Tyrihans gjerne gjøre. «Fugl er vel så bra som fisk,» sa han med seg sjøl. «Er den slik som du sier, kan jeg gjerne bruke den til fiskekrok,» sa han til kjerringa, og var vel fornøgd med gåsa.

Han hadde ikke gått langt før han møtte ei gammal kjerring. Da hun såg den fine gullgåsa, måtte hun bort og kramse på den. Hun gjorde seg så søt og lekker, og så bad hun Tyrihans om hun fikk lov til å klappe den pene gullgåsa hans.

«Kan så,» sa Tyrihans, «men du får ikke nappe fjøra av henne!» I det samme hun klappa på fuglen, sa han: «Vil du være med, så heng på!»

Kjerringa sleit og reiv, men hun måtte henge med, enten hun ville eller ikke, og Tyrihans gikk framover som om han var aleine med gullgåsa.

Da han hadde gått et stykke til, traff han en mann som hadde noe usnakka med kjerringa for et spikk hun hadde gjort han. Da han såg det at hun stridde så hardt for å bli fri, og skjønte hun hang så vel fast, syntes han trygt han kunne gi henne en dult til takk for sist, og så spente han til kjerringa med den eine foten.

«Vil du være med, så heng på!» sa Tyrihans, og mannen måtte følgje med og hinke på ett bein, enten han ville eller ikke, og når han reiv og sleit og ville laus, var det enda verre, for da var han ferdig til å dette baklengs rett som det var.

Nå gikk de et godt stykke, til de kom bort imot kongsgarden. Der møtte de smeden til kongen. Han skulle gå til smia og hadde ei stor smietang i handa. Denne smeden var en gap, som støtt var full av leven og fantestreker, og da han såg dette følgjet komme hoppende og hinkende, lo han først så han stod tvekrokete, men så sa han:

«Det er nok en ny gåseflokk prinsessa skal ha, det. Skal tru hvem som er gasse og hvem som er gås av dem? Det må vel være gassen han som rugger føre! Gåsa, gåsa, gåsa, gåsa, gåsa!» lokka han og kasta med handa som om han strødde korn for gjessene.

Men flokken stansa ikke - kjerringa og mannen såg bare argt på smeden fordi han gjorde narr av dem.

Så sa smeden: «Det skulle være artig å holde hele gåseflokken, så mange de er.» For han var en sterk mann, og så tok han tak med smietanga bak i enden på den gamle mannen, og mannen både skreik og vrei seg, men Tyrihans sa:

«Vil du være med, så heng på!

Så måtte smeden og med. Han slo nok kryl på ryggen, tok spenntak i bakken og ville laus, men det hjalp ikke, han satt så fast som han var skrudd inn i det store skruesteet i smia. Enten han ville eller ikke, måtte han danse med.

Da de kom fram mot kongsgarden, for gardshunden imot dem og gjødde som det var skrubb eller langfant, og da kongsdattera skulle se ut gjennom vinduet hva som var på ferde, og fikk se dette taterfølgjet, satte hun i å le.

Men Tyrihans, han var ikke fornøgd med det. «Bi litt, skal hun nok få latterdøra bedre opp!» sa han og gjorde ei vending bakom kongsgarden med følgjet sitt.

Da de kom forbi kjøkkenet, stod døra oppe, og kokka holdt på å stampe grauten. Men da hun fikk se Tyrihans og flokken, kom hun farende ut i døra med turua i den eine handa og kokkesleiva full med rykende graut i den andre, og lo så hun rista, og da hun fikk se at smeden var med, slo hun seg på låret og satte i å storle. Men da hun hadde ledd riktig ut, syntes hun og at gullgåsa var så fin at hun måtte bort og klappe den.

«Tyrihans, Tyrihans!» skreik hun og kom løpende etter med grautsleiva i neven, «får jeg lov å klappe den pene fuglen du har?» «La henne heller klappe meg!» sa smeden.

«Kan så!» sa Tyrihans.

Men da kokka hørte det, vart hun sint. «Hva er det du sier!» skreik hun, og dreiv til smeden med grautsleiva.

«Vil du være med, så heng på!» sa Tyrihans.

Så satt hun fast, hun au, og alt hun skjente, og alt hun sleit og reiv, og så vill hun var, så måtte hun hinke med.

Men da de kom utafor vinduet til kongsdattera, stod hun og venta på dem, og da hun såg de hadde fått med kokka, både med grautsleiv og turu, slo hun opp heile latterdøra og lo så kongen måtte stø henne.

Så fikk Tyrihans prinsessa og halve kongeriket, og bryllup holdt de så det både hørtes og spørtes.