Óðinn segir at þat er in mesta lygi. Þau veðja um þetta mál.
Frigg sendi eskismey sína, Fullu, til Geirrøðar.
Hon bað konung varask at eigi fyrirgerði honum fjǫlkunnigr maðr, sá er þar var kominn í land, ok sagði þat mark á at engi hundr var svá ólmr at á hann myndi hlaupa.
En þat var inn mesti hégómi at Geirrøðr væri eigi matgóðr.
Ok þó lætr hann handtaka þann mann er eigi vildu hundar á ráða.
Sá var í feldi blám ok nefndist Grímnir og sagði ekki fleira frá sér, þótt hann væri at spurðr.
Konungr lét hann pína til sagna ok setja milli elda tveggja, ok sat hann þar átta nætr.
Oden siger, at det er den største løgn, og derom vedder de.
Frigg sendte sin terne, Fulla, til Geirrød.
Hun bad kongen vare sig, at ikke den troldkyndige mand, som var kommen til landet, skulde forgjøre ham; og hun gav ham det kjendetegn, at ingen hund var saa bidsk, at den vilde fare paa ham.
Men det var bare snak, at kong Geirrød ikke var gjestfri;
dog lod han den mand gribe, som hundene ikke vilde tage fat paa.
Denne var i blaa kappe og kaldte sig Grimne og sagde ikke videre om sig, skjønt han blev adspurgt.
Kongen lod ham pine til udsagn og sette mellem to ilde, og der sad han otte nætter.
Othin replied that this was the greatest of lies; and they made a wager about this matter.
Frigg sent her maid-servant, Fulla, to Geirröth.
She bade the king beware lest a magician who was come thither to his land should bewitch him, and told this sign concerning him, that no dog was so fierce as to leap at him.
Now it was a very great slander that King Geirröth was not hospitable;
but nevertheless he had them take the man whom the dogs would not attack.
He wore a dark-blue mantle and called himself Grimnir, but said no more about himself, though he was questioned.
The king had him tortured to make him speak, and set him between two fires, and he sat there eight nights.
