Bibliotheca Polyglotta

OE04: Grímnismál

Complete text

51.
Ǫlr ertu, Geirrøðr!
hefr þú ofdrukkit;
miklu ertu hnugginn
er þú ert mínu gengi,
ǫllum einherjum
ok Óðins hylli.

51.
Fuld er du, Geirrød,
har for fast drukket,
daaret af drikken tungt;
mangt har du mistet,
mistet min hjelp,
Odens og einherjers gunst.

51.
Drunk art thou, Geirröth, |
too much didst thou drink,
. . . . . . .
Much hast thou lost, |
for help no more
From me or my heroes thou hast.

52.
Fjǫlð ek þér sagða,
en þú fátt of mant,
of þik véla vinir;
mæki liggja
ek sé míns vinar
allan í dreyra drifinn.

52.
Mangt jeg dig sagde,
mindes du lidt kun,
venner dig vel ei vil;
ser jeg min vens
sverd her ligge
badet helt i blod.

52.
Small heed didst thou take |
to all that I told,
And false were the words of thy friends;
For now the sword |
of my friend I see,
That waits all wet with blood.

53.
Eggmóðan val
nú mun Yggr hafa,
þitt veit ek líf of liðit;
úfar ro dísir,
nú knáttu Óðin sjá,
nálgastu mik ef þú megir!

53.
Eggmødig val
nu Ygg snart har,
ledet jeg véd dit liv;
arge er dig diser,
Oden du skuer —
kom mig nær, om du kan!

53.
Thy sword-pierced body |
shall Ygg have soon,
For thy life is ended at last;
The maids are hostile; |
now Othin behold!
Now come to me if thou canst!

54.
Óðinn ek nú heiti,
Yggr ek áðan hét,
hétumk Þundr fyrir þat,
Vakr ok Skilfingr,
Váfuðr ok Hroptatýr,
Gautr ok Jálkr með goðum,
Ofnir ok Sváfnir,
er ek hygg at orðnir sé
allir af einum mér.

54.
Oden mit navn nu,
Ygg hed jeg før,
Thund end før hin tid;
Vak og Skilving.
Vaavod og Hroptaty,
Gaut og hos guder Jaalk,
Ovne og Svaavne —
alle, jeg tenker,
ene af mig kom op.

54.
Now am I Othin, |
Ygg was I once,
Ere that did they call me Thund;
Vak and Skilfing, |
Vofuth and Hroptatyr,
Gaut and Jalk midst the gods;
Ofnir and Svafnir, |
and all, methinks,
Are names for none but me.

Geirrøðr konungr sat ok hafði sverð um kné sér ok brugðit til miðs.
En er hann heyrði at Óðinn var þar kominn þá stóð hann upp ok vildi taka Óðin frá eldinum.
Sverðit slapp ór hendi honum, vissu hjǫltin niðr. Konungr drap fœti ok steypðist áfram, en sverðit stóð í gǫgnum hann, ok fekk hann bana.
Óðinn hvarf þá. En Agnarr var þar konungr lengi síðan.

Kong Geirrød sad og havde sit sverd over knæ og halvt uddraget.
Men da han hørte, at det var Oden, som var der, da stod han op og vilde tage Oden fra ilden.
Sverdet slap ham af haanden, og hjaltet viste ned; kongen gled med foden og faldt fremover, men sverdet stod gjennem ham og han fik sin bane.
Oden forsvandt da. Men Agnar var lenge konge der siden.

King Geirröth sat and had his sword on his knee, half drawn from its sheath.
But when he heard that Othin was come thither, then he rose up and sought to take Othin from the fire.
The sword slipped from his hand, and fell with the hilt down. The king stumbled and fell forward, and the sword pierced him through, and slew him.
Then Othin vanished, but Agnar long ruled there as king.

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=4cea0b72-3389-11e6-98cc-0050569f23b2

Choose languages

Choose Images, etc.

Choose languages

Choose display