Bibliotheca Polyglotta

OE13: Rígsþula

Complete text

Rígsþula

Rígs sagn
(Rígsþula)

Rigsthula
The Song of Rig

Svá segja menn í fornum sǫgum at einnhverr af ásum, sá er Heimdallr hét, fór ferðar sinnar ok fram með sjóvarstrǫndu nǫkkurri, kom at einum húsabœ ok nefndist Rígr. Eptir þeiri sǫgu er kvæði þetta:

Saa forteller mænd i gamle sagn, at en af æserne, han som hed Heimdall, gik paa vandring langs med en strand ved havet, kom saa til en gaard og kaldte sig Ríg. Efter denne fortelling er dette kvæde.

They tell in old stories that one of the gods, whose name was Heimdall, went on his way along a certain seashore, and came to a dwelling, where he called himself Rig. According to these stories is the following poem:

1.
Ár kváðu ganga
grœnar brautir
ǫflgan ok aldinn
ás kunnigan,
ramman ok rǫskvan
Ríg stíganda.

1.
Gik, hed det, engang
ad grønklædt sti
mægtig, mandig,
mangtenkt aasgud,
raadige, raske
Ríg skridende.
Midt ad vei saa
vandred han hen.

1.
Men say there went |
by ways so green
Of old the god, |
the aged and wise,
Mighty and strong |
did Rig go striding.
. . . . .
. . . . .

2.
Gekk hann meirr at þat
miðrar brautar;
kom hann at húsi,
hurð var á gætti;
inn nam at ganga,
eldr var á golfi;
hjón sátu þar
hár at arni,
Ái ok Edda,
aldinfalda.

2.
Kom til et hus han,
i karm laa dør;
ind han traadte,
brandt ild paa gulv,
ægtefolk sad
af slid der graa,
Aae og Edda
i aflægs skaut.

3.
Rígr kunni þeim
ráð at segja;
meir settisk hann
miðra fletja,
en á hlið hvára
hjón salkynna.

3.
Ríg vidste dem
raad at sige,
satte i sædet
sig saa i midten,
til hver sin haand
de husets folk.

3.
Rig knew well |
wise words to speak,
Soon in the midst |
of the room he sat,
And on either side |
the others were.

4.
Þá tók Edda
økkvinn hleif,
þungan ok þykkvan,
þrunginn sáðum;
bar hon meirr at þat
miðra skutla,
soð var í bolla,
setti á bjóð;
var kálfr soðinn,
krása beztr.

4.
Tog da Edda
en eltet lev,
hel tung og tyk,
tett med saaer;
midt paa bret saa
bar hun da frem,
sodd var i bolle,
satte paa bordet.

5.
Rígr kunni þeim
ráð at segja;
reis hann upp þaðan,
rézk at sofna;
meirr lagðisk hann
miðrar rekkju,
en á hlið hvára
hjón salkynna.

5.
Ríg vidste dem
raad at sige,
stod han saa op,
stunded at sove,
lagde i midten
af leiet sig,
til hver sin haand
de husets folk.

5.
Rig knew well |
wise words to speak,
Thence did he rise, |
made ready to sleep;
Soon in the bed |
himself did he lay,
And on either side |
the others were.

6.
Þar var hann at þat
þríar nætr saman;
gekk hann meirr at þat
miðrar brautar;
liðu meir at þat
mánuðr níu.

6.
Der han da dveled
døgn fulde tre,
midt ad vei saa
vandred han hen,
monne saa lide
maaneder ni.

6.
Thus was he there |
for three nights long,
Then forward he went |
on the midmost way,
And so nine months |
were soon passed by.

7.
Jóð ól Edda
jósu vatni,
hǫrvi svartan,
hétu Þræl.

7.
Barn fik Edda,
øste med vand de
- - - - -
- - - - -
mørkladen nok
nevnte de Træl ham.

7.
A son bore Edda, |
with water they sprinkled him,
With a cloth his hair |
so black they covered;
Thræll they named him, |
. . . . .

8.
Hann nam at vaxa
ok vel dafna;
var þar á hǫndum
hrokkit skinn,
kropnir knúar,
-- -- --
fingr digrir,
fúlligt andlit,
lotr hryggr,
langir hælar.

8.
Voxe han tog til
og vel trives,
skrumpent var ham
skind paa hænder,
krumpne knoer,
- - - - -
store fingre
og stygt ansigt,
ludende ryg,
lange hæler.

8.
The skin was wrinkled |
and rough on his hands,
Knotted his knuckles, |
. . . . .
Thick his fingers, |
and ugly his face,
Twisted his back, |
and big his heels.

9.
Nam han meirr at þat
magns of kosta,
bast at binda,
byrðar gørva;
bar hann heim at þat
hrís gerstan dag.

9.
Styrken saa han
siden fristed,
bastreb bandt han,
byrder sanked,
bar kvist til hus
den hele dag.

9.
He began to grow, |
and to gain in strength,
Soon of his might |
good use he made;
With bast he bound, |
and burdens carried,
Home bore faggots |
the whole day long.

10.
Þar kom at garði
gengilbeina,
aurr var á iljum,
armr sólbrunninn,
niðrbjúgt er nef,
nefndisk Þír.

10.
Gangergjente
tilgaards der kom,
ar var paa fod,
armen solbrendt,
næsen nedtrykt,
nevntes hun Thir.

10.
One came to their home, |
crooked her legs,
Stained were her feet, |
and sunburned her arms,
Flat was her nose; |
her name was Thir.

11.
Miðra fletja
meirr settisk hon;
sat hjá henni
sonr húss;
rœddu ok rýndu,
rekkju gørðu
Þræll ok Þír
þrungin dœgr.

11.
Midt i sædet
satte hun hen sig,
der husets søn
hos hende sad;
snakked og sladred,
seng de sig redte
Træl og Thir der
den tid saa lang.

11.
Soon in the midst |
of the room she sat,
By her side there sat |
the son of the house;
They whispered both, |
and the bed made ready,
Thræll and Thir, |
till the day was through.

12.
Bǫrn ólu þau,
bjuggu ok unðu;
hygg ek at héti
Hreimr ok Fjósnir,
Klúrr ok Kleggi,
Kefsir, Fúlnir,
Drumbr, Digraldi,
Drǫttr ok Hǫsvir.
Lútr ok Leggjaldi,
lǫgðu garða,
akra tǫddu,
unnu at svínum,
geita gættu,
grófu torf.

12.
Børn de avled,
bygged og trivdes,
hed de, jeg tenker,
hujer og fjøskarl,
krók og lejing,
løskarl, stygging,
stabbe, tyksak,
tungfót, graasvart,
lút og leggtyk;
lagde de gjerder,
gjødsled agre,
griser stelled,
gjæted gjeder
og grov op torv.

13.
Dœtr váru þær
Drumba ok Kumba,
Økkvinkálfa
ok Arinnefja,
Ysja ok Ambátt,
Eikintjasna,
Tǫtrughypja
ok Trǫnubeina.
Þaðan eru komnar
þræla ættir.

13.
Var de døtre:
drampe, klodse,
klumpelegge
og kulnæse,
trakke, terne
og træplugge,
trasetrøie
og traneben;
talte fra dem er
træles ætter.

14.
Gekk Rígr at þat
réttar brautir,
kom hann at hǫllu,
hurð var á skíði,
inn nam at ganga,
eldr var á golfi,
hjón sátu þar,
heldu á sýslu.

14.
Gik da saa Ríg
ret efter vei,
kom til en hal han,
paa klem stod dør;
ind han traadte,
brandt ild paa gulv,
ægtefolk sad der
og syssel drev.

14.
Forward went Rig, |
his road was straight,
To a hall he came, |
and a door there hung;
In did he fare, |
on the floor was a fire:
Afi and Amma |
owned the house.

15.
Maðr teglði þar
meið til rifjar;
var skegg skapat,
skǫr var fyrir enni,
skyrtu þrǫngva,
skokkr var á gólfi.

15.
Manden telgde
træ til vevbom,
skjeg var pudset,
for panden haar,
skjorten snever,
skrin stod paa gulv.

15.
There sat the twain, |
and worked at their tasks:
The man hewed wood |
for the weaver's beam;
His beard was trimmed, |
o'er his brow a curl,
His clothes fitted close; |
in the corner a chest.

16.
Sat þar kona,
sveigði rokk,
breiddi faðm,
bjó til váðar;
sveigr var á hǫfði,
smokkr var á bringu,
dúkr var á halsi,
dvergar á ǫxlum.
Afi ok Amma
áttu hús.

16.
Sad der konen,
svinged tenen,
strakte favnen,
stelled til vev ;
svøb var om hoved,
smekke om barm,
kast om halsen,
knapper paa axel;
Ave og Amma
aatte der hus.

17.
Ríg vidste dem
raad at sige
- - - - -
- - - - -
- - - - -
- - - - -

18.
Da tog Amma
- - - - -
- - - - -
- - - - -
fulde fade
frem hun satte,
kalv var kogt der,
kost den bedste.

17.
Rígr kunni þeim
ráð at segja;
reis frá borði,
réð at sofna;
meirr lagðisk hann
miðrar rekkju,
en á hlið hvára
hjón salkynna.

19.
Ríg vidste dem
raad at sige,
stod fra bord op
stunded at sove,
lagde i midten
af leiet sig,
til hver sin haand
de husets folk.

19.
Rig knew well |
wise words to speak,
He rose from the board, |
made ready to sleep;
Soon in the bed |
himself did he lay,
And on either side |
the others were.

18.
Þar var hann at þat
þríar nætr saman;
gekk han meirr at þat
miðrar brautar;
liðu meirr at þat
mánuðr níu.

20.
Der han da dveled
døgn fulde tre
- - - - -
- - - - -
monne saa lide
maaneder ni.

20.
Thus was he there |
for three nights long,
Then forward he went |
on the midmost way,
And so nine months |
were soon passed by.

19.
Jóð ól Amma
jósu vatni,
kǫlluðu Karl,
kona sveip ripti,
rauðan ok rjóðan,
riðuðu augu.

21.
Barn fik Amma,
øste med vand de,
kaldte ham Karl,
konen ham svøbte
rødlet og rask,
rapt gik øiet.

21.
A son bore Amma, |
with water they sprinkled him,
Karl they named him; |
in a cloth she wrapped him,
He was ruddy of face, |
and flashing his eyes.

20.
Hann nam at vaxa
ok vel dafna,
øxn nam at temja,
arðr at gørva,
hús at timbra
ok hlǫður smíða,
karta at gørva
ok keyra plóg.

22.
Voxe han tog til
og vel trives,
øxne temmed,
arbeided plog,
bo op tømred,
bygged lader,
kjerrer gjorde
og kjørte plog.

22.
He began to grow, |
and to gain in strength,
Oxen he ruled, |
and plows made ready,
Houses he built, |
and barns he fashioned,
Carts he made, |
and the plow he managed.

21.
Heim óku þá
hanginluklu,
geitakyrtlu,
giptu Karli;
Snør heitir sú,
settisk undir ripti;
bjuggu hjón,
bauga deildu,
breiddu blæjur
ok bú gørðu.

23.
Kjørte brud de
Karl til huse,
gjordet med nøgler,
i gjedskind klædt;
sønkone kaldt
sad hun med brudlin,
bredte de bolster,
og bo satte.

22.
Bǫrn ólu þau,
bjuggu ok unðu;
hét Halr ok Drengr,
Hǫlðr, Þegn ok Smiðr,
Breiðr, Bóndi,
Bundinskeggi,
Búi ok Boddi,
Brattskeggr ok Seggr.

24.
Børn de avled,
bygged og trivdes:
hed Hal og Dreng,
Hauld, Thegn og Smed,
Brede, Bonde,
Bundenskegge,
Bue, Bodde,
Brattskjeg og Svend.

24.
Sons they had, |
they lived and were happy:
Hal and Dreng, |
Holth, Thegn and Smith,
Breith and Bondi, |
Bundinskeggi,
Bui and Boddi, |
Brattskegg and Segg.

23.
Enn hétu svá
ǫðrum nǫfnum:
Snót, Brúðr, Svanni,
Svarri, Sprakki,
Fljóð, Sprund ok Víf,
Feima, Ristill.
Þaðan eru komnar
karla ættir.

25.
End hed døtre
med andre navn:
brud, viv, hustru,
hugstor og djerv,
strunk, stolt og blyg,
staut og maalsnild;
komne fra dem er
karlers ætter.

25.
Daughters they had, |
and their names are here:
Snot, Bruth, Svanni, |
Svarri, Sprakki,
Fljoth, Sprund and Vif, |
Feima, Ristil:
And thence has risen |
the yeomen's race.

24.
Gekk Rígr þaðan
réttar brautir;
kom hann at sal,
suðr horfðu dyrr,
var hurð hnigin,
hringr var í gætti.

26.
Derfra Ríg gik
ret efter vei,
kom til en sal han,
syd vendte dør,
helt stod den aaben,
haandring i fjel.

26.
Thence went Rig, |
his road was straight,
A hall he saw, |
the doors faced south;
The portal stood wide, |
on the posts was a ring,

25.
Gekk hann inn at þat;
gólf var strát;
sátu hjón,
sásk í augu,
Faðir ok Móðir,
fingrum at leika.

Gik han saa ind,
gulv var straalagt.

27.
Sad der husfolk,
saaes i øie.
Fader og Moder,
fingre rørte.

Then in he fared; |
the floor was strewn.

27.
Within two gazed |
in each other's eyes,
Fathir and Mothir, |
and played with their fingers;

26.
Sat húsgumi
ok sneri streng,
álm of bendi,
ǫrvar skepti,
en húskona
hugði at ǫrmum,
strauk of ripti,
sterti ermar.

Husbonden sad
og snoed streng,
bue bøied
og basted pil.

There sat the house-lord, |
wound strings for the bow,
Shafts he fashioned, |
and bows he shaped.

28.
The lady sat, |
at her arms she looked,
She smoothed the cloth, |
and fitted the sleeves;

27.
Keisti fald,
kinga var á bringu,
síðar slœður,
serk bláfán;
brún bjartari,
brjóst ljósara,
háls hvítari
hreinni mjǫllu.

28.
Viv paa armer
med omhu saa,
strøg over linet,
strammed ermer,
satte op huen,
sylgje paa bryst var,
slæbkjortel sid,
serk helt blaahvid.

Gay was her cap, |
on her breast were clasps,
Broad was her train, |
of blue was her gown,
Her brows were bright, |
her breast was shining,
Whiter her neck |
than new-fallen snow.

28.
Rígr kunni þeim
ráð at segja;
meirr settisk hann
miðra fletja,
en á hlið hvára
hjón salkynna.

29.
Ríg vidste dem
raad at sige,
satte i sædet
sig saa i midten,
til hver sin haand
de husets folk.

29.
Rig knew |
well wise words to speak,
Soon in the midst |
of the room he sat,
And on either side |
the others were.

29.
Þá tók Móðir
merkðan dúk,
hvítan af hǫrvi,
hulði bjóð;
hon tók at þat
hleifa þunna,
hvíta af hveiti,
ok hulði dúk.

30.
Da tog Moder
merket dug frem,
lys, udaf lin,
lagde paa bordet;
tog hun dernæst
tynde lever,
lyse, af hvede,
lagde paa dugen.

30.
Then Mothir brought |
a broidered cloth,
Of linen bright, |
and the board she covered;
And then she took |
the loaves so thin,
And laid them, white |
from the wheat, on the cloth.

30.
Framm setti hon
skutla fulla ,
silfri varða,
setti á bjóð,
fán ok fleski
ok fugla steikða;
vín var í kǫnnu,
varðir kálkar;
drukku ok dœmðu,
dagr var á sinnum.

31.
Salte paa bord hun
sølvslagne fad,
flesk det blanke,
fugle stegte;
vin var i kande,
vegtige kalker;
drak de og drøfted,
dagen den léd.

31.
Rígr kunni þeim
ráð at segja;
reis Rígr at þat,
rekkju gerði.
Þar var hann at þat
þríar nætr saman;
gekk hann meirr at þat
miðrar brautar;
liðu meirr at þat
mánuðr níu.

32.
Ríg vidste dem
raad at sige,
reiste han saa sig,
redte sig leie;
der han da dveled
døgn fulde tre,
midt ad vei saa
vandred han hen,
monne saa lide
maaneder ni.

32.
Svein ól Móðir,
silki vafði,
jósu vatni,
Jarl létu heita;
bleikt var hár,
bjartir vangar,
ǫtul váru augu
sem yrmlingi.

33.
Svend fik Moder,
ham i silke vandt;
øste med vand de,
Jarl de ham kaldte;
gult var haaret,
glød i kinder,
iltre de øine
som ormungens.

34.
A son had Mothir, |
in silk they wrapped him,
With water they sprinkled him, |
Jarl he was;
Blond was his hair, |
and bright his cheeks,
Grim as a snake's |
were his glowing eyes.

33.
Upp óx þar
Jarl á fletjum;
lind nam at skelfa,
leggja strengi,
álm at beygja,
ǫrvar skepta,
flein at fleygja,
frǫkkur dýja,
hestum ríða,
hundum verpa,
sverðum bregða,
sund at fremja.

34.
Op da voxed
Jarl i benke,
skjold han strakte,
snoed strenge,
bøied bue,
basted pile,
spyd han slynged,
spær han rysted,
hunde hidsed
og heste red,
sverd han svinged
og svømning drev.

34.
Kom þar ór runni
Rígr gangandi,
Rígr gangandi,
rúnar kendi;
sitt gaf heiti,
son kvezk eiga;
þann bað hann eignask
óðalvǫllu,
óðalvǫllu,
aldnar byggðir.

35.
Kom af risholt
Ríg gangende,
Ríg gangende,
runer ham lærte;
gav ham sit navn,
nevnte ham søn,
gav i arv ham
odelsvolde,
odelsvolde,
ældgammel bygd.

35.
Reið hann meirr þaðan
myrkvan við,
hélug fjǫll,
unz at hǫllu kom;
skapt nam at dýja,
skelfði lind,
hesti hleypði
ok hjǫrvi brá;
víg nam at vekja,
vǫll nam at rjóða,
val nam at fella,
vá til landa.

36.
Red saa den svend
ad svarten skog,
rimfrosne fjeld,
til han rakk’ en hal;
stødte med stang han
og strakte skjold,
heste spored
og hugg med sverd,
kamp han vakte,
vold farved rød,
val han feldte,
vandt sig lande.

36.
Réð hann einn at þat
átján búum,
auð nam skipta,
ǫllum veita
meiðmar ok mǫsma,
mara svangrifja,
hringum hreytti,
hjó sundr baug.

37.
Eied saa ene
atten gaarde,
gods han skifted,
gav til alle
skatter og smykker,
svange heste,
ringe bort slengte,
sønder hugg guld

39.
Eighteen halls |
ere long did he hold,
Wealth did he get, |
and gave to all,
Stones and jewels |
and slim-flanked steeds,
Rings he offered, |
and arm-rings shared.

37.
Óku ærir
úrgar brautir,
kómu at hǫllu,
þar er Hersir bjó;
mœtti hann
mjófingraða,
hvítri ok horskri,
hétu Ernu.

38.
Drog hans drenge
ad dugget vei,
kom til hal de,
til Herses bo;
mø han havde
om haand saa smal,
saa lys og klog,
kaldtes Erna.

40.
His messengers went |
by the ways so wet,
And came to the hall |
where Hersir dwelt;
His daughter was fair |
and slender-fingered,
Erna the wise |
the maiden was.

38.
Báðu hennar
ok heim óku,
giptu Jarli,
gekk hon und líni;
saman bjuggu þau
ok sér unðu,
ættir jóku
ok aldrs nutu.

39.
Hende de fested
og førte hjem,
gav Jarl til brud,
brudlin hun tog,
sammen de leved
og lykke nød,
ætter øged,
alder naaed.

41.
Her hand they sought, |
and home they brought her,
Wedded to Jarl |
the veil she wore;
Together they dwelt, |
their joy was great,
Children they had, |
and happy they lived.

39.
Burr var inn elzti
en Barn annat,
Jóð ok Aðal,
Arfi, Mǫgr,
Niðr ok Niðjungr,
- námu leika -
Sonr ok Sveinn,
- sund ok tafl -
Kundr hét einn,
Konr var inn yngsti.

40.
Bur var den ældste,
Barn den anden,
Kind og Ædling,
Arving, Dreng,
Frænde, Slegtning,
Søn og Svend,
tavl og svømning
tog de at øve.

41.
Kund hed end én,
Kon var den yngste.

40.
Upp óxu þar
Jarli bornir,
hesta tǫmðu,
hlífar bendu,
skeyti skófu,
skelfðu aska.

Op der voxed
de Jarls sønner,
heste temmed,
hærskjold bøied,
sletted pile,
svinged askspær.

43.
Soon grew up |
the sons of Jarl,
Beasts they tamed, |
and bucklers rounded,
Shafts they fashioned, |
and spears they shook.

41.
En Konr ungr
kunni rúnar,
ævinrúnar
ok aldrrúnar;
meirr kunni hann
mǫnnum bjarga,
eggjar deyfa,
ægi lægja.

42.
Men Kon unge
kjendte runer,
levnedsruner
og livsruner;
end han magted
mænd at bjerge,
sverd at sløve,
søen dempe.

44.
But Kon the Young |
learned runes to use,
Runes everlasting, |
the runes of life;
Soon could he well |
the warriors shield,
Dull the swordblade, |
and still the seas.

42.
Klǫk nam fugla,
kyrra elda,
sœfa ok svefja,
sorgir lægja,
afl ok eljun
átta manna.

43.
Lærte han fuglsrøst,
luer at stille,
sind forsone,
sorger døve,
fik otte mænds
magt og velde.

45.
Bird-chatter learned he, |
flames could he lessen,
Minds could quiet, |
and sorrows calm;
. . . . .
. . . . .
The might and strength |
of twice four men.

43.
Hann við Ríg jarl
rúnar deildi,
brǫgðum beitti
ok betr kunni;
þá ǫðlaðisk
ok þá eiga gat
Rígr at heita,
rúnar kunna.

44.
Mod Ríg jarl han
runer fristed,
trengte med list ham
og treskest var;
da han i odel
og eie tog
Ríg at hede,
runer kjende.

46.
With Rig-Jarl soon |
the runes he shared,
More crafty he was, |
and greater his wisdom;
The right he sought, |
and soon he won it,
Rig to be called, |
and runes to know.

44.
Reið Konr ungr
kjǫrr ok skóga,
kólfi fleygði,
kyrrði fugla.

45.
Kon unge red
krat og skoge,
kolv han sendte,
kued fugle.

47.
Young Kon rode forth |
through forest and grove,
Shafts let loose, |
and birds he lured;

45.
Þá kvað þat kráka,
sat kvisti ein:
„Hvat skaltu, Konr ungr,
kyrra fugla?
Heldr mætti þér
hestum ríða,
-- -- --
ok her fella.

46.
Kvad da krage
paa kvist éne:
Hvi skal, Kon ung!
kue kun fugl du?
heller du skulde
heste ride,
hugge med sverd
og hær felde.

There spake a crow |
on a bough that sat:
„Why lurest thou, Kon, |
the birds to come?

48.
„‚Twere better forth |
on thy steed to fare,
. . . . . |
and the host to slay.

46.
Á Danr ok Danpr
dýrar hallir,
œðra óðal
en ér hafið;
þeir kunnu vel
kjól at ríða,
egg at kenna,
undir rjúfa.“

47.
Har Dan og Danp
dyre haller.
odel bedre,
end I den har;
kan tilfulde
kjøl de ride,
sverd lade svide
og saar flenge.

49.
„The halls of Dan |
and Danp are noble,
Greater their wealth |
than thou bast gained;
Good are they |
at guiding the keel,
Trying of weapons, |
and giving of wounds.

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=73ecd1db-5888-11e6-98cc-0050569f23b2

Choose languages

Choose Images, etc.

Choose languages

Choose display