Bibliotheca Polyglotta

OE15: Helgakviða Hundingsbana I

Complete text

Helgakviða Hundingsbana I

Kvæde om Helge Hundingsbane I.
(Helga kviþa Hundingsbana þeirra ok Hǫþbrodds)

Helgakvitha Hundingsbana I
The First Lay of Helgi Hundingsbane

1.
Ár var alda,
þat er arar gullu,
hnigu heilǫg vǫtn
af Himinfjǫllum;
þá hafði Helga
inn hugumstóra
Borghildr borit
í Brálundi.

1.
Var olds ophav,
der ørne skreg,
flød helligt regn
fra Himmelfjeld:
da blev Helge
den hugprude
baaren af Borghild
i Braalunde.

1.
In olden days, |
when eagles screamed,
And holy streams |
from heaven's crags fell,
Was Helgi then, |
the hero-hearted,
Borghild's son, |
in Bralund born.

2.
Nótt varð í bœ,
nornir kvómu,
þær er ǫðlingi
aldr of skópu;
þann báðu fylki
frægstan verða
ok buðlunga
beztan þykkja.

2.
Nat blev i gaard,
Nornerne kom,
som den ædling
alder satte:
bød ham blive
boldest høvding
og blandt helte
herligst agtes.

2.
‚Twas night in the dwelling, |
and Norns there came,
Who shaped the life |
of the lofty one;
They bade him most famed |
of fighters all
And best of princes |
ever to be.

3.
Sneru þær af afli
ørlǫgþáttu,
þá er borgir braut
í Bráluni;
þær um greiddu
gullin símu
ok und mána sal
miðjan festu.

3.
Lagde med magt de
livsens taatter,
mens borg blev brudt
i Braalunde;
ud de strakte
strenge gyldne,
fested midt dem
i maanens sal.

3.
Mightily wove they |
the web of fate,
While Bralund's towns |
were trembling all;
And there the golden |
threads they wove,
And in the moon's hall |
fast they made them.

4.
Þær austr ok vestr
enda fálu,
þar átti lofðungr
land á milli;
brá nipt Nera
á norðrvega
einni festi,
ey bað hon halda.

4.
Øst óg vest blev
de ender gjemt,
laa der drottens
land imellem:
slynged mod nord
Nere's frænke
éne festet,
fast bad det holde.

4.
East and west |
the ends they hid,
In the middle the hero |
should have his land;
And Neri's kinswoman |
northward cast
A chain, and bade it |
firm ever to be.

5.
Eitt var at angri
Ylfinga nið
ok þeiri meyju
er munúð fœddi;
hrafn kvað at hrafni,
sat á hám meiði
andvanr átu:
„Ek veit nǫkkut.

5.
Ylvings ætling
intet skaded,
baaren som elskovs
barn af møen:
kvad ravn til ravn
i ranken top,
sulten paa sul:
„Ser jeg mig noget!“

5. Once sorrow had |
the Ylfings' son,
And grief the bride |
who the loved one had borne.
Quoth raven to raven, |
on treetop resting,
Seeking for food, |
„There is something I know.

6.
Stendr í brynju
burr Sigmundar,
dœgrs eins gamall,
nú er dagr kominn;
hvessir augu
sem hildingar,
sá er varga vinr,
vit skulum teitir.“

6.
„Ser jeg Sigmunds
søn i brynje
døgn kun gammel,
dag er kommen:
om ædling-æt
øine han hvesser,
varg er han ven,
vorder vi glade!“

6.
„In mail-coat stands |
the son of Sigmund,
A half-day old; |
now day is here;
His eyes flash sharp |
as the heroes' are,
He is friend of the wolves; |
full glad are we.“

7.
Drótt þótti sá
dǫglingr vera,
kváðu með gumnum
góð ár komin;
sjálfr gekk vísi
ór vígþrimu
ungum fœra
ítrlauk grami.

7.
Hird han tyktes
høvding baaren;
kronaar — hed det —
komne blandt mænd!
selv gik kongen
af kampens larm
drot ung gaver
dyre at skjenke:

7.
The warrior throng |
a ruler thought him,
Good times, they said, |
mankind should see;
The king himself |
from battle-press came,
To give the prince |
a leek full proud.

8.
Gaf hann Helga nafn
ok Hringstaði,
Sólfjǫll, Snæfjǫll
ok Sigarsvǫllu,
Hringstǫð, Hátún
ok Himinvanga,
blóðorm búinn
brœðr Sinfjǫtla.

8.
Helge ham nevnte,
hjemad ham Hringsted,
Solfjeld, Snefjeld
Sigarsvolde,
Hringstod, Haatun
og Himmelvange,
saarorm sølvsmykt
Sinfjotles bro'r.

8.
Helgi he named him, |
and Hringstathir gave him,
Solfjoll, Snæfjoll, |
and Sigarsvoll,
Hringstoth, Hotun, |
and Himinvangar,
And a blood-snake bedecked |
to Sinfjotli's brother.

9.
Þá nam at vaxa
fyr vina brjósti
álmr ítrborinn
ynðis ljóma;
hann galt ok gaf
gull verðungu,
sparði eigi hilmir
hodd blóðrekinn.

9.
Tog han at voxe
ved venners barm,
høibaarne helt,
i herlig glands:
gav han og gjeldte
guld til hirden,
spared ei kongen
kampvunden skat.

9.
Mighty he grew |
in the midst of his friends,
The fair-born elm, |
in fortune's glow;
To his comrades gold |
he gladly gave,
The hero spared not |
the blood-flecked hoard.

10.
Skammt lét vísi
vígs at bíða,
þá er fylkir var
fimmtán vetra,
ok hann harðan lét
Hunding veginn,
þann er lengi réð
lǫndum ok þegnum.

10.
Kort lod kongen
paa kamp vente,
der fyrsten var
kun femten aar,
da han haarde
Hunding feldte,
som lenge stod
for land og folk.

10.
Short time for war |
the chieftain waited,
When fifteen winters |
old he was;
Hunding he slew, |
the hardy wight
Who long had ruled |
o'er lands and men.

11.
Kvǫddu síðan
Sigmundar bur
auðs ok hringa
Hundings synir,
þvíat þeir áttu
jǫfri at gjalda
fjárnám mikit
ok fǫður dauða.

11.
Af Sigmunds søn
siden kreved
Hundings sønner
sølv og ringe:
havde for vist de
helten at lønne
for faders fald
og fraran stort.

11.
Of Sigmund's son |
then next they sought
Hoard and rings, |
the sons of Hunding;
They bade the prince |
requital pay
For booty stolen |
and father slain.

12.
Létat buðlungr
bótir uppi,
né niðja in heldr
nefgjǫld fá;
ván kvað hann mundu
veðrs ins mikla
grára geira
ok gremi Óðins.

12.
Lod ei Budlung
bøder komme,
ei frænder faa
fjerner' med bod:
veir kvad hvast han
ventes kunne
af jerngraa odd —
Odens vrede.

12.
The prince let not |
their prayers avail,
Nor gold for their dead |
did the kinsmen get;
Waiting, he said, |
was a mighty storm
Of lances gray |
and Othin's grimness.

13.
Fara hildingar
hjǫrstefnu til,
þeirar er lǫgðu
at Logafjǫllum;
sleit Fróða frið
fjánda á milli;
fara Viðris grey
valgjǫrn of ey.

13.
Farer helte
til hærstevne,
det, de lagde
til Logafjelde:
brast Frode-fred
fjender mellem,
fór Odens hund
hungrig om sund.

13.
The warriors forth |
to the battle went,
The field they chose |
at Logafjoll;
Frothi's peace |
midst foes they broke,
Through the isle went hungrily |
Vithrir's hounds.

14.
Settisk vísi,
þá er vegit hafði
Álf ok Eyjólf,
und Arasteini,
Hjǫrvarð ok Hávarð,
Hundings sonu;
farit hafði hann allri
ætt geirmímis.

14.
Satte sig fyrsten,
han feldt havde
Alv og Eyolv
ved ørnetind,
Hjorvard og Haavard,
Hundings sønner,
spyd-mime's æt
al nedhugget.

14.
The king then sat, |
when he had slain
Eyjolf and Alf, |
'neath the eagle-stone;
Hjorvarth and Hovarth, |
Hunding's sons,
The kin of the spear-wielder, |
all had he killed.

15.
Þá brá ljóma
af Logafjǫllum,
en af þeim ljómum
leiptrir kvómu;
-- -- --
hávar und hjálmum
á Himinvanga;
brynjur váru þeira
blóði stokknar,
en af geirum
geislar stóðu.

15.
Da stod der lys
af Logafjelde,
og af det lys
slog lynild ud;
saa der kongen
kvinder ride
høie i hjelme
ad himmelvang,
var dem brynjer
med blod stenkte,
og fra staalspyd
straaler glimted.

16.
Frá árliga
ór úlfíði
dǫglingr at því
dísir suðrœnar,
ef þær vildi heim
með hildingum
þá nótt fara;
þrymr var álma.

16.
Fritted aarle
fra ulve-hi
drotten derom
dís fra syden:
om med helte
hjem hun vilde
den nat drage —
døn var af buer.

17.
Early then |
in wolf-wood asked
The mighty king |
of the southern maid,
If with the hero |
home would she
Come that night; |
the weapons clashed.

17.
En af hesti
Hǫgna dóttir,
- líddi randa rym -
ræsi sagði:
„Hygg ek at vér eigim
aðrar sýslur
en með baugbrota
bjór at drekka.

17.
Men fra hesten
Hognes datter
svared fyrsten
— svandt alt skjoldgny —:
„Tror, vi andet
at øve har,
end med ædling
øl at drikke.

18.
Down from her horse |
sprang Hogni's daughter,--
The shields were still,-- |
and spake to the hero:
„Other tasks |
are ours, methinks,
Than drinking beer |
with the breaker of rings.

18.
Hefir minn faðir
meyju sinni
grimmum heitit
Granmars syni,
en ek hef, Helgi,
Hǫðbrodd kveðinn
konung óneisan
sem kattar son.

18.
Har min fader
festet barn sit
bort til grumme
Granmar-sønnen;
men, Helge! haant
jeg Hodbrodd har
- den konge kjæk –
som „kattens søn“.

19.
„My father has pledged |
his daughter fair
As bride to Granmar's |
son so grim;
But, Helgi, I |
once Hothbrodd called
As fine a king |
as the son of a cat.

19.
Þá kømr fylkir
fára nátta,
nema þú hánum vísir
valstefnu til
eða mey nemir
frá mildingi.“

19.
Kommer dog fyrsten
om faa nætter,
stevner du ei
til strid ham ind,
eller den bolde
lians brud røver.“

20.
„Yet the hero will come |
a few nights hence,
. . . . .
. . . . .
Unless thou dost bid him |
the battle-ground seek,
Or takest the maid |
from the warrior mighty.“

20.
„Uggi eigi þú
Ísungs bana,
fyrr mun dólga dynr,
nema ek dauðr sják.“

Helge kvad.
20.
„Ei du frygte
Isungs bane!
før døn af drab,
er død jeg ei.

Helgi spake:
21.
„Fear him not, |
though Isung he felled,
First must our courage |
keen be tried,
Before unwilling |
thou fare with the knave;
Weapons will clash, |
if to death I come not.“

21.
Sendi áru
allvaldr þaðan
of lopt ok um lǫg
leiðar at biðja,
iðgnógan
Ógnar ljóma
brǫgnum bjóða
ok burum þeira.

21.
Svende sendte
siden den drot
om vang og vand
at vinde hjelp,
og røde guld
helt rigeligt
mænd at byde
og mænds sønner.

22.
Messengers sent |
the mighty one then,
By land and by sea, |
a host to seek,
Store of wealth |
of the water's gleam,
And men to summon, |
and sons of men.

22.
„Biðið skjótliga
til skipa ganga
ok ór Brandeyju
búna verða.“
Þaðan beið þengill,
unz þingat kvómu
halir hundmargir
ór Heðinseyju.

22.
„Bed dem skyndsomt
til skibs at gaa
for fra Brandø
bort at drage:“
dvelte der drotten,
til didhen kom
helte hel mange
fra Hedinsø.

23.
„Bid them straightway |
seek the ships,
And off Brandey |
ready to be!“
There the chief waited |
till thither were come
Men by hundreds |
from Hethinsey.

23.
Ok þar af strǫndum
ór Stafnsnesi
beit hans út skriðu
ok búin gulli;
spurði Helgi
Hjǫrleif at því:
„Hefir þú kannaða
koni óneisa?“

23.
Og paa stand da
fra Stavnsneset
skib sorte skred
skinnende af guld:
Helge derom
Hjorleiv fritted:
„Har du vel tellet
trøste svende?“

24.
Soon off Stafnsnes |
stood the ships,
Fair they glided |
and gay with gold;
Then Helgi spake |
to Hjorleif asking:
„Hast thou counted |
the gallant host?“

24.
En ungr konungr
ǫðrum sagði,
seint kvað at telja
af Trǫnueyri
langhǫfðuð skip
und líðǫndum,
þau er í Ǫrvasund
útan fóru:

24.
Men høvding ung
ham da svared,
sent var at telle
fra Trane-ør
langhalste skib
med ledingsmænd,
der ind de fór
ad Orvasund.

25.
The young king answered |
the other then:
„Long were it to tell |
from Tronueyr
The long-stemmed ships |
with warriors laden
That come from without |
into Orvasund.

25.
„Tólf hundruð
tryggra manna,
þó er í Hátúnum
hálfu fleira
víglið konungs;
ván erum rómu.“

25.
„Tolv hundred
trofaste mænd —
dog er i Haatun
dobbelt saa stor
høvdings hærflok —
haab har om kamp jeg.“

26.
. . . . .
. . . . .
„There are hundreds twelve |
of trusty men,
But in Hotun lies |
the host of the king,
Greater by half; |
I have hope of battle.“

26.
Svá brá stýrir
stafntjǫldum af,
at mildinga
mengi vakði,
ok dǫglingar
dagsbrún sjá,
ok siklingar
sneru upp við tré
vefnistingum
á Varinsfirði.

26.
Slog den styrer
saa stavntjeld væk,
at op af søvn
hans svende fór,
og de drenge
dagskjær skuer;
og vikinger
vandt opad mast
vevslagne dug
paa Varinsfjord.

27.
Varð ára ymr
ok járna glymr,
brast rǫnd við rǫnd,
reru víkingar;
eisandi gekk
und ǫðlingum
lofðungs floti
lǫndum fjarri.

27.
Lød aarers slag
og jernets brag,
klang skjold mod skjold,
sjømænd roed:
jagende gik
for ædlinger
fyrstens flaade
fjernt af lande.

28.
There was beat of oars |
and clash of iron,
Shield smote shield |
as the ships'-folk rowed;
Swiftly went |
the warrior-laden
Fleet of the ruler |
forth from the land.

28.
Svá var at heyra,
er saman kvómu
Kólgu systir
ok kilir langir,
sem bjǫrg eða brim
brotna myndi.

28.
Saa var at høre,
naar sammen bar
Kolga's søster
og kjølen lang,
som bjerg og brot
briste skulde.

29.
So did it sound, |
when together the sisters
Of Kolga struck |
with the keels full long,
As if cliffs were broken |
with beating surf,
. . . . .
. . . . .

29.
Draga bað Helgi
há segl ofarr,
varðat hrǫnnum
hǫfn þingloga,
þá er ógurlig
Ægis dóttir
stagstjórnmǫrum
steypa vildi.

29.
Heise bad Helge
seil helt til tops,
svigted ei skibsfolk
ved sjøstevnet,
der de arge
Æge's døtre
stagstyrsfoler
styrte vilde.

30.
Helgi bade higher |
hoist the sails,
Nor did the ships'-folk |
shun the waves,
Though dreadfully |
did Ægir's daughters
Seek the steeds |
of the sea to sink.

30.
En þeim sjálfum
Sigrún ofan
folkdjǫrf um barg
ok fari þeira;
snørisk ramliga
Rán ór hendi
gjálfrdýr konungs
at Gnipalundi.

30.
Men dem selv dog
Sigrun oven
slagdjerv bjerged
og snekken med:
rask den rev sig
Raan af hænde,
kongens gnyhingst,
for Gnipalund.

31.
But from above |
did Sigrun brave
Aid the men and |
all their faring;
Mightily came |
from the claws of Ron
The leader's sea-beast |
off Gnipalund.

31.
Sat þar um aptan
í Unavágum,
flaust fagrbúin
fljóta knáttu,
en þeir sjálfir
frá Svarinshaugi
með hermðar hug
her kǫnnuðu.

31.
Sammen om aftnen
i Unavaag
flød de snekker
fagert smykte;
men fjenden selv
fra Svarenshaug
med harm i hug
hæren telled.

32.
At evening there |
in Unavagar
Floated the fleet |
bedecked full fair;
But they who saw |
from Svarin's hill,
Bitter at heart |
the host beheld.

32.
Frá góðborinn
Goðmundr at því:
„Hverr er landreki
sá er liði stýrir
ok hann feiknalið
fœrir at landi?“

32.
Derom gjævbaarne
Gudmund fritted:
„Hvem er fyrsten,
flaaden styrer
og ufreds-flok
fører mod land?“

33. Then Gothmund asked, |
goodly of birth,
. . . . .
. . . . .
„Who is the monarch |
who guides the host,
And to the land |
the warriors leads?“

33.
Sinfjǫtli kvað,
slǫng upp við rá
rauðum skildi,
rǫnd var ór gulli;
þar var sundvǫrðr
sá er svara kunni
ok við ǫðlinga
orðum skipta:

33.
Sinfjotle kvad —
svang op mod raa
det røde skjold
med rand af guld;
der var sundvagt,
som svar vidste,
ord at skifte
med ædlinger —:

34.
Sinfjotli answered, |
and up on an oar
Raised a shield all red |
with golden rim;
A sea-sentry was he, |
skilled to speak,
And in words with princes |
well to strive.

34.
„Segðu þat í aptan,
er svínum gefr
ok tíkr yðrar
teygir at solli,
at sé Ylfingar
austan komnir,
gunnar gjarnir,
frá Gnipalundi.

34.
„Sig, naar i kveld
du svin fodrer
og trekker til trug
eders tæver hen,
at Ylvinger
østfra er komne
gridske paa kamp
for Gnipalund.

35.
„Say tonight |
when you feed the swine,
And send your bitches |
to seek their swill,
That out of the East |
have the Ylfings come,
Greedy for battle, |
to Gnipalund.

35.
Þar mun Hǫðbroddr
Helga finna,
flugtrauðan gram,
í flota miðjum,
sá er opt hefir
ǫrnu sadda,
meðan þú á kvernum
kysstir þýjar.“

35.
Der kan Hodbrodd
Helge treffe,
flugt-træg fyrste
i flaadens vriml,
han som ørne
ofte metted,
mens ved kvern du
kyssed trælkvind.“

36.
„There will Hothbrodd |
Helgi find,
In the midst of the fleet, |
and flight he scorns;
Often has he |
the eagles gorged,
Whilst thou at the quern |
wert slave-girls kissing.“

36.
„Fátt mantu, fylkir,
fornra spjalla,
er þú ǫðlingum
ósǫnnu bregðr;
þú hefir etnar
úlfa krásir
ok brœðr þínum
at bana orðit,
opt sár sogin
með svǫlum munni,
hefr í hreysi
hvarleiðr skriðit.“

Gudmund kvad.
36.
„Frasagn faa du,
fylker! mindes,
der med løgn du
laster helte:
du har ulves
æde tæret,
brødre dine
bane voldet,
tidt suget saar
med svalen mund,
hvert sted forstødt,
i stenrøs gjemt.“

Gothmund spake:
37.
„Hero, the ancient |
sayings heed,
And bring not lies |
to the nobly born.
. . . . .
. . . . .
. . . . .
. . . . .

38.
„Thou hast eaten |
the entrails of wolves,
And of thy brothers |
the slayer been;
Oft wounds to suck |
thy cold mouth sought,
And loathed in rocky |
dens didst lurk.“

37.
„Þú vart vǫlva
í Varinseyju,
skollvís kona,
bartu skrǫk saman;
kvaztu engi mann
eiga vilja,
segg brynjaðan,
nema Sinfjǫtla.

Sinfjotle kvad.
37.
„Du var volve
paa Varinsø,
saa led en kvind,
med løgn du fór:
kvad, ei anden
du eie gad,
brynjeklædt svend,
end Sinfjotle.

Sinfjotli spake:
39.
„A witch in Varin's |
isle thou wast,
A woman false, |
and lies didst fashion;
Of the mail-clad heroes |
thou wouldst have
No other, thou saidst, |
save Sinfjotli only.

38.
Þú vart in skœða,
skass, valkyrja,
ǫtul, ámáttlig
at Alfǫður;
mundu einherjar
allir berjask,
svevís kona,
of sakar þínar.

38.
Var du, treske
trold! valkyrje
ustyrlig, arg
hos Alfader:
einherjer stod
alle til strid
for din skyld der,
daarende kvind!

40.
„A Valkyrie wast thou, |
loathly Witch,
Evil and base, |
in Allfather's home;
The warriors all |
must ever fight,
Woman subtle, |
for sake of thee.

39.
Níu áttu vit
á nesi Ságu
úlfa alna,
ek var einn faðir þeira.“

39.
Paa Saage-nes
sammen os ni
ulve vi avled,
var jeg deres far.“

41.
„. . . . .
. . . . .
. . . . .
. . . . .
Nine did we |
in Sogunes
Of wolf-cubs have; |
I their father was.“

40.
„Faðir varattu
fenrisúlfa
ǫllum ellri,
svá at ek muna,
síz þik geldu
fyr Gnipalundi
þursa meyjar
á Þórsnesi.

Gudmund kvad.
40.
„Fenresulves
far var ei du,
ældre end alle —
som jeg mindes —
da dig gilded
for Gnipalund
thursemøer
paa Thorsneset.

Gothmund spake:
42.
„Thou didst not father |
Fenrir's-wolves,
Though older thou art |
than all I know;
For they gelded thee |
in Gnipalund,
The giant-women |
at Thorsnes once.

41.
Stjúpr vartu Siggeirs,
látt und stǫðum heima,
vargljóðum vanr
á viðum úti;
kómu þér ógǫgn
ǫll at hendi,
þá er brœðr þínum
brjóst raufaðir,
gørðir þik frægjan
af firinverkum.“

41.
Siggeirs stifsøn —
du i stenurd laa
vant til varghyl
i vilden skog:
alskens uferd
over dig kom,
da de brødres
bryst du flenged
og navn dig vandt
ved nidingsdaad.“

42.
„Þú vart brúðr Grana
á Brávelli,
gullbitluð vart
gǫr til rásar;
hafða ek þér móðri
margt skeið riðit
svangri und sǫðli,
simul, forbergis.“

Sinfjotle kvad.
42.
„Du Grane’s brud
paa Braavold var,
guldbidslet rask
til rend du stod:
mangt et løb jeg
mødig red dig,
slunken i buggjord,
bakken ned, trold!“

44.
„In Bravoll wast thou |
Grani's bride,
Golden-bitted |
and ready to gallop;
I rode thee many |
a mile, and down
Didst sink, thou giantess, |
under the saddle.“

43.
„Sveinn þóttir þú
siðlauss vera,
þá er þú Gullnis
geitr molkaðir,
en í annat sinn
Imðar dóttir
tǫtrughypja.
Vill þú tǫlu lengri?“

Gudmund kvad.
43.
„Skamløs svend du
syntes være,
da du Gullne's
gjeder melked,
gang om anden
med Imd's datter,
trase-stakken!
vil trætte du mer?“

Sinfjotli spake:
45.
„A brainless fellow |
didst seem to be,
When once for Gollnir |
goats didst milk,
And another time |
when as Imth's daughter
In rags thou wentest; |
wilt longer wrangle?“

44.
„Fyrr vilda ek
at Frekasteini
hrafna seðja
á hræjum þínum
en tíkr yðrar
teygja at solli
eða gefa gǫltum.
Deili grǫm við þik.“

Sinfjotle kvad.
44.
„Før vel gad jeg
ved Frekasten
korpe mette
med kroppen din
end trække til trug
eders tæver hen
og svin fodre.
Slemme ta' dig!“

Gothmund spake:
46.
„Sooner would I |
at Frekastein
Feed the ravens |
with flesh of thine
Than send your bitches |
to seek their swill,
Or feed the swine; |
may the fiends take you!“

45.
„Væri ykkr, Sinfjǫtli,
sœmra myklu
gunni at heyja
ok glaða ǫrnu
en sé ónýtum
orðum at bregðask,
þótt hringbrotar
heiftir deili.

Helge kvad.
45.
„Sinfjotle! Jer
sømmed langt mer
kamp at yppe
og ørn glede
end at trætte
med tomme ord,
skjønt høvdinger
hadfuldt strides.

Helgi spake:
47.
„Better, Sinfjotli, |
thee 'twould beseem
Battle to give |
and eagles to gladden,
Than vain and empty |
words to utter,
Though ring-breakers oft |
in speech do wrangle.

46.
Þykkjat mér góðir
Granmars synir,
þó dugir siklingum
satt at mæla;
þeir hafa markat
á Móinsheimum
at hug hafa
hjǫrum at bregða.“

46.
Godt mig ei huer
Granmars sønner,
sømmer dog fyrster
sandt at tale:
merke lod de
paa Moensheim,
de mod til sverd
at svinge har.“

48.
„Good I find not |
the sons of Granmar,
But for heroes 'tis seemly |
the truth to speak;
At Moinsheimar |
proved the men
That hearts for the wielding |
of swords they had.“

47.
Þeir af ríki
renna létu
Svipuð ok Sveggjuð
Sólheima til
dala dǫggótta,
døkkvar hlíðir;
skalf mistar marr
hvars megir fóru.

47.
Raskt og rapt da
rende lod de
Svipod og Svegjod
ad Solheim til,
ad dugget dal
og dunkel li;
skalv taaget mo,
hvor mænd frem red.

48.
Mœttu þeir tiggja
í túnhliði,
sǫgðu stríðliga
stilli kvómu.
Úti stóð Hǫðbroddr
hjalmi faldinn,
hugði hann jóreið
ættar sinnar:
„Hví er hermðar litr
á Hniflungum?“

48.
Traf de drotten
i tunledet,
meldte fyrsten
fjenders komme;
hjelmdekt ude
Hodbrodd stod der,
saa de frænder
fast at ride:
„Hvi skygger nag
nu Nivlungs kind?“

50.
Forth stood Hothbrodd, |
helmed for battle,
Watched the riding |
of his warriors;
. . . . .
. . . . .
„Why are the Hniflungs |
white with fear?“

49.
„Snúask hér at sandi
snæfgir kjólar,
rakka hirtir
ok rár langar,
skildir margir,
skafnar árar,
gǫfugt lið gylfa,
glaðir Ylfingar.

Gudmund kvad.
49.
„Snare her snekker
søger mod land,
rakke-rings træ'r
og ræ'r lange,
skjold helt mange,
skavne aarer
statelig kongsferd,
stolte Ylvinger.

50.
Ganga fimmtán
fólk upp á land,
þó er í Sogn út
sjau þúsundir,
liggja hér í grindum
fyr Gnipalundi
brimdýr blásvǫrt
ok búin gulli.
Þar er miklu mest
mengi þeira;
muna nú Helgi
hjǫrþing dvala.“

50.
Stiger femten
flokke paa land,
ude i Sogn end
er syv tusind;
gynger i lag
for Gnipalund
snekker sorte
smykte med guld;
er aller størst
deres styrke der —
skyder ei Helge
hærstevnet ud.“

52.
„At anchor lying |
off Gnipalund
Are fire-beasts black, |
all fitted with gold;
There wait most |
of the foeman's men,
Nor will Helgi long |
the battle delay.“

51.
„Renni rǫkn bitluð
til reginþinga,
en Sporvitnir
at Sparinsheiði,
Mélnir ok Mýlnir
til Myrkviðar;
látið engi mann
eptir sitja,
þeira er benlogum
bregða kunni.

Hodbrodd kvad.
51.
„Rende lad foler
til folkething,
men Sporvitne
til Sparinshei,
Melne og Mylne
til Myrkvid hen;
lad ingen mand
efter sidde,
som saarbrande
at svinge véd.

52.
Bjóði þér Hǫgna
ok Hrings sonum,
Atla ok Yngva,
Álf inum gamla;
þeir ro gjarnir
gunni at heyja;
látum Vǫlsunga
viðrnám fá.“

52.
Raaber op Hogne
og Hrings sønner,
Atle og Yngve,
Alv den gamle!
dem det kjært er
kamp at yppe:
lad Volsunger
velkomst faa!“

54.
„Summon Hogni, |
the sons of Hring,
Atli and Yngvi |
and Alf the Old;
Glad they are |
of battle ever;
Against the Volsungs |
let us go.“

53.
Svipr einn var þat
er saman kvómu
fǫlvir oddar
at Frekasteini;
ey var Helgi
Hundings bani
fyrstr í fólki,
þar er firar bǫrðusk,
œstr á ímu,
alltrauðr flugar;
sá hafði hilmir
hart móðakarn.

53.
Der brast et veir,
da brodde graa
tilsammen fór
ved Frekasten:
jevnt var Helge
Hundings bane
først i flokken,
hvor folk stredes,
snar til striden,
sen til flugten —
havde den helt
saa haardt et mod.

54.
Kómu þar ór himni
hjalmvítr ofan,
- óx geira gnýr -
þær er grami hlífðu;
þá kvað þat Sigrún,
- sárvitr flugu,
át hǫlða skær
af hugins barri:

54.
Oven af himlen
hærmøer kom,
— vaabengny voxte -
verned om helten:
kvad da Sigrun,
saarmø i flugt —
aad hexens hest
af Hugens korn —:

56.
From heaven there came |
the maidens helmed,--
The weapon-clang grew,-- |
who watched o'er the king;
Spake Sigrun fair,-- |
the wound-givers flew,
And the horse of the giantess |
raven's-food had:--

55.
„Heill skaltu, vísi,
virða njóta,
áttstafr Yngva,
ok una lífi,
er þú fellt hefir
inn flugar trauða
jǫfur þann er olli
œgis dauða.

55.
„Sæl skal du, fyrste!
folket styre,
Yngves frænde!
fro ved livet,
der feldt du har
den flugt-træge
drot, som Æge
døden voldte.

57.
„Hail to thee, hero! |
full happy with men,
Offspring of Yngvi, |
shalt ever live,
For thou the fearless |
foe hast slain
Who to many the dread |
of death had brought.

56.
Ok þér, buðlungr,
samir bæði vel
rauðir baugar
ok in ríkja mær.
Heill skaltu, buðlungr,
bæði njóta
Hǫgna dóttur
ok Hringstaða,
sigrs ok landa;
þá er sókn lokit.“

56.
Vel er, Budlung!
du baade verd
røde ringe
og raadstor mø:
sæl skal du, Budlung!
baade nyde
Hognes datter
og Hringstade
— seir og lande —
leden er striden!“

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=06227a4a-59b4-11e6-98cc-0050569f23b2

Choose languages

Choose Images, etc.

Choose languages

Choose display