Sigurðr reið upp á Hindarfjall ok stefndi suðr til Frakklands.
Á fjallinu sá hann ljós mikit svá sem eldr brynni, ok ljómaði af til himins.
En er hann kom at þá stóð þar skjaldborg ok upp ór merki.
Sigurðr gekk í skjaldborgina ok sá at þar lá maðr ok svaf með ǫllum hervápnum.
Hann tók fyrst hjálminn af hǫfði honum.
Þá sá hann at þat var kona.
Brynjan var fǫst sem hon væri holdgróin.
Þá reist hann með Gram frá hǫfuðsmátt brynjuna í gǫgnum niðr ok svá út í gǫgnum báðar ermar.
Þá tók hann brynju af henni, en hon vaknaði, ok settist hon upp ok sá Sigurð ok mælti:
Sigurd red op paa Hindarfjeld og stevnede syd til Frankland.
Paa fjeldet saa han en stor lysning, som om en ild brandt, og der stod skin deraf mod himlen.
Men da han kom derhen, saa stod der en skjoldborg og et merke op fra den.
Sigurd gik i skjoldborgen og saa, at der laa en mand og sov i fuld rustning.
Han tog ham først hjelmen af hovedet.
Da saa han, at det var en kvinde.
Brynjen sad fast, som om den var groet til kjødet.
Da skar han med „Gram“ brynjen igjennem fra halsaabningen nedover og ligeledes ud gjennem begge ermer.
Da tog han brynjen af hende; men hun vaagnede og satte sig op og saa da Sigurd og sagde:
Sigurth rode up on Hindarfjoll and turned southward toward the land of the Franks.
On the mountain he saw a great light, as if fire were burning, and the glow reached up to heaven.
And when he came thither, there stood a tower of shields, and above it was a banner.
Sigurth went into the shield-tower, and saw that a man lay there sleeping with all his war-weapons.
First he took the helm from his head,
and then he saw that it was a woman.
The mail-coat was as fast as if it had grown to the flesh.
Then he cut the mail-coat from the head-opening downward, and out to both the arm-holes.
Then he took the mail-coat from her, and she awoke, and sat up and saw Sigurth, and said:
