Bibliotheca Polyglotta

1.
Of old did Sigurth |
Gjuki seek,
The Volsung young, |
in battles victor;
Well he trusted |
the brothers twain,
With mighty oaths |
among them sworn.

2.
Mey buðu honum
ok meiðma fjǫlð,
Guðrúnu ungu
Gjúka dóttur;
drukku ok dœmðu
dœgr margt saman
Sigurðr ungi
ok synir Gjúka.

2.
Mø de bød ham,
mengde af skatte,
Gudrun unge,
Gjukes datter;
drak og drøfted
døgn mangt sammen
Gjukes sønner
og Sigurd unge.

2.
A maid they gave him, |
and jewels many,
Guthrun the young, |
the daughter of Gjuki;
They drank and spake |
full many a day,
Sigurth the young |
and Gjuki's sons.

3.
Unz þeir Brynhildar
biðja fóru,
svá at þeim Sigurðr
reið í sinni,
Vǫlsungr ungi,
ok vega kunni;
hann of ætti,
ef hann eiga knætti.

3.
Til de til Brynhild
at beile fór,
saa dem Sigurd
ved side red;
Volsung unge,
vei han kjendte;
han skulde vundet,
var det ham undet.

3. Thereafter went they |
Brynhild to woo,
And so with them |
did Sigurth ride,
The Volsung young, |
in battle valiant,--
Himself would have had her |
if all he had seen.

4.
Seggr inn suðrœni
lagði sverð nekkvit,
mæki málfán,
á meðal þeira;
né hann konu
kyssa gerði,
né húnskr konungr
hefja sér at armi;
mey frumunga
fal hann megi Gjúka.

4.
Svend fra syden
sverd lagde bart,
malmlagte blad
imellem dem;
ei den mø han
monne kysse,
Huners drot ei
hende favne,
gjemte han ungmø
for Gjukes søn.

5.
Hon sér at lífi
lǫst né vissi
ok at aldrlagi
ekki grand,
vamm þat er væri
eða vera hygði;
gengu þess á milli
grimmar urðir.

5.
Lyde i livet
lidt hun kjendte,
intet til skaar
i skjebnen sin,
skyld som tynged,
ja, tenktes blot —
brød der imellem
barske norner.

5.
Ill she had known not |
in all her life,
And nought of the sorrows |
of men she knew;
Blame she had not, |
nor dreamed she should bear it,
But cruel the fates |
that among them came.

6.
Ein sat hon úti
aptan dags,
nam hon svá bert
um at mælask:
„Hafa skal ek Sigurð,
eða þó svelta,
mǫg frumungan
mér á armi.

6.
Ene om aftnen
hun ude sad,
aabent saa hun
til orde tog:
„Have skal Sigurd,
svenden unge,
jeg mig i arm —
eller han dø!

6.
By herself at the end |
of day she sat,
And in open words |
her heart she uttered:
„I shall Sigurth have, |
the hero young,
E'en though within |
my arms he die.

7.
Orð mæltak nú,
iðrumk eptir þess;
kván er hans Guðrún
en ek Gunnars;
ljótar nornir
skópu oss langa þrá.“

7.
Ord jeg nu mælte,
angrer dem alt:
Gudrun hans viv er,
og Gunnars jeg;
lengsel os lang gav
lede norner.“

7.
„The word I have spoken; |
soon shall I rue it,
His wife is Guthrun, |
and Gunnar's am I;
Ill Norns set for me |
long desire.“

8.
Opt gengr hon innan
ills of fylld,
ísa ok jǫkla,
aptan hvern,
er þau Guðrún
ganga á beð
ok hana Sigurðr
sveipr í ripti,
konungr inn húnski,
kván frjá sína.

8.
Tidt gaar hun ud
af ondt opfyldt,
af isens kuld,
hver aftenstund,
han og Gudrun
ganger til hvile,
og hende Sigurd
svøber i lin —
Huners høvding
sin høie viv.

8.
Oft did she go |
with grieving heart
On the glacier's ice |
at even-tide,
When Guthrun then |
to her bed was gone,
And the bedclothes Sigurth |
about her laid.

9.
„Vǫn geng ek vilja,
vers ok beggja,
verð ek mik gǫla
af grimmum hug.“

9.
„Brudgom og lykke
begge jeg savner;
faar jeg mig trøste
med trods i sind.“

9.
„(Now Gjuki's child |
to her lover goes,)
And the Hunnish king |
with his wife is happy;
Joyless I am |
and mateless ever,
Till cries from my heavy |
heart burst forth.“

10.
Nam af þeim heiptum
hvetjask at vígi:
„Þú skalt, Gunnarr,
gerst of láta
mínu landi
ok mér sjálfri;
mun ek una aldri
með ǫðlingi.

10.
Blev af den harm hun
hidset til drab:
„Ganske miste
skal, Gunnar! du
alt landet mit
og mig saa selv;
aldrig jeg lever
med ædling glad.

10.
In her wrath to battle |
she roused herself:
„Gunnar, now |
thou needs must lose
Lands of mine |
and me myself,
No joy shall I have |
with the hero ever.

11.
Mun ek aptr fara,
þars ek áðan vark
með nábornum
niðjum mínum;
þar mun ek sitja
ok sofa lífi,
nema þú Sigurð
svelta látir
ok jǫfurr ǫðrum
œðri verðir.

11.
Hjem vil jeg fare,
hvor før jeg var
hos nærfødte
frænder mine;
der vil jeg sidde,
sove livet,
lader ei Sigurd
du segne død
og staar som drot
større end andre.

12.
Látum son fara
feðr í sinni,
skalat úlf ala
ungan lengi;
hveim verðr hǫlða
hefnd léttari
síðan til sátta,
at sonr lifi?“

12.
Lade vi fare
med fader søn,
ungen ulv ei
ale du lenge;
hvem af helte
blir haand lettet
siden til forlig,
om søn lever?“

12.
„The son shall fare |
with his father hence,
And let not long |
the wolf-cub live;
Lighter to pay |
is the vengeance-price
After the deed |
if the son is dead.“

13.
Reiðr varð Gunnarr
ok hnipnaði,
sveip sínum hug,
sat um allan dag;
hann vissi þat
vilgi gǫrla
hvat honum væri
vinna sœmst
eða honum væri
vinna bezt,
alls sik Vǫlsung
vissi firrðan
ok at Sigurð
sǫknuð mikinn.

13.
Mørk blev Gunnar
og mod i hug
sank i tanker,
sad al dagen;
ingenlunde
det laa ham klart,
hvad ham høved
helst at gjøre,
hvad ham baaded
bedst at gjøre:
vidste med Volsung
sig ven ei mér,
og af Sigurd
et savn saa stort.

14.
Ýmist hann hugði
jafnlanga stund;
þat var eigi
afar títt,
at frá konungdóm
kvánir gengi;
nam hann sér Hǫgna
heita at rúnum,
þar átti hann
alls fulltrúa:

14.
Tenkte jevnlangt
han til og fra:
saa det var ei
sedvane før
at dronning sig
fra drot skilte;
hented han sig
Hogne til samraad,
havde i ham han
saa huld en ven.

15.
„Ein er mér Brynhildr
ǫllum betri,
um borin Buðla,
hon er bragr kvenna;
fyrr skal ek mínu
fjǫrvi láta
en þeirar meyjar
meiðmum týna.

15.
„Ene er Brynhild
bedst mig af alle,
Budle baaren,
det bolde viv;
før mit liv jeg
lader fare,
end jeg mister
møens skatte.

15.
„More than all |
to me is Brynhild,
Buthli's child, |
the best of women;
My very life |
would I sooner lose
Than yield the love |
of yonder maid.

16.
Vildu okkr fylki
til fjár véla?
Gótt er at ráða
Rínar málmi
ok unandi
auði stýra
ok sitjandi
sælu njóta.“

16.
Vil du, vi drotten
dreber til vinding?
godt er at raade
for Rínens malm
og i gammen
gods at styre
og i fred faa
frydfuldt leve.“

16.
„Wilt thou the hero |
for wealth betray?
'Twere good to have |
the gold of the Rhine,
And all the hoard |
in peace to hold,
And waiting fortune |
thus to win.“

17.
Einu því Hǫgni
annsvǫr veitti:
„Samir eigi okkr
slíkt at vinna,
sverði rofna
svarna eiða,
eiða svarna,
unnar tryggðir.

17.
Saa ham ene
svar gav Hogne:
„Os ei sømmer
sligt at øve,
søndre med sverd
svorne eder,
eder svorne,
ydet tryghed.

17.
Few the words |
of Hogni were:
„Us it beseems not |
so to do,
To cleave with swords |
the oaths we swore,
The oaths we swore |
and all our vows.

18.
Vituma vit á moldu
menn in sælli,
meðan fjórir vér
fólki ráðum
ok sá inn húnski
her-Baldr lifir,
né in mætri
mægð á moldu,
ef vér fimm sonu
fœðum lengi,
áttumgóða
œxla knættim.

18.
Ser vi paa jord ei
mer sæle mænd,
mens vi fire
folket styrer,
og hin hunske
høvding lever,
paa jorden ei
mer ædel slegt;
faar vi fem os
fostre frem sønner,
en æt saa god
vi øge fik.

19.
Ek veit gǫrla
hvaðan vegir standa;
eru Brynhildar
brek ofmikil.“

19.
Ved jeg det vel,
hveden vei ligger:
Brynhilds tryglen
for tung falder.“

Well I see |
whence lead the ways;
Too bitter far |
is Brynhild's hate.“

20.
„Vit skulum Guthorm
gerva at vígi,
yngra bróður,
ófróðara;
hann var fyr útan
eiða svarna,
eiða svarna,
unnar tryggðir.“

Gunnar kvad.
20.
„Guthorm til drab
vi drive skal,
vor ukloge
yngre broder;
ei ham binder
eder svorne,
eder svorne,
ydet tryghed.“

Gunnar spake:
20.
„Gotthorm to wrath |
we needs must rouse,
Our younger brother, |
in rashness blind;
He entered not |
in the oaths we swore,
The oaths we swore |
and all our vows.“

21.
Dælt var at eggja
óbilgjarnan,
stóð til hjarta
hjǫrr Sigurði.

21.
Let var at egge
ustyrlig svend —
Sigurd staalet
stod til hjertet.

21.
It was easy to rouse |
the reckless one.
. . . . .
. . . . .
The sword in the heart |
of Sigurth stood.

22.
Réð til hefnda
hergjarn í sal
ok eptir varp
óbilgjǫrnum;
fló til Guthorms
Grams ramliga
kynbirt járn
ór konungs hendi.

22.
Helten i hallen
hevn sig søgte,
slengte efter
ustyrlig svend;
fór mod Guthorm
„Gram“ med velde,
lynblank klinge,
af kongens haand.

22.
In vengeance the hero |
rose in the hall,
And hurled his sword |
at the slayer bold;
At Gotthorm flew |
the glittering steel
Of Gram full hard |
from the hand of the king.

23.
Hné hans of dólgr
til hluta tveggja,
hendr ok hǫfuð
hné á annan veg,
en fóta hlutr
fell aptr í stað.

23.
Styrted hans fjende
i stykker to,
én vei hænder
og hoved sank,
underhelvten
faldt om paa sted.

23.
The foeman cleft |
asunder fell,
Forward hands |
and head did sink,
And legs and feet |
did backward fall.

24.
Sofnuð var Guðrún
í sæingu,
sorgalaus
hjá Sigurði,
en hon vaknaði
vilja firrð,
er hon Freys vinar
flaut í dreyra.

24.
Sovnet Gudrun
i sengen var
hos Sigurd sin
for sorg saa fri;
men fjern fra fryd
hun fór af søvn,
der i flom hun flød
af Frey's vens blod.

24.
Guthrun soft |
in her bed had slept,
Safe from care |
at Sigurth's side;
She woke to find |
her joy had fled,
In the blood of the friend |
of Freyr she lay.

25.
Svá sló hon sváran
sínar hendr
at rammhugaðr
reis upp við beð:
„Grátaðu, Guðrún,
svá grimmliga,
brúðr frumunga,
þér brœðr lifa.

25.
Saa slog saart hun
sine hænder,
at hugsterke
støtted mod seng sig
„Græd ei, Gudrun!
saa gremmelig,
du brud saa ung!
brødre dig lever.

25.
So hard she smote |
her hands together
That the hero rose up, |
iron-hearted:
„Weep not, Guthrun, |
grievous tears,
Bride so young, |
for thy brothers live.

26.
Á ek til ungan
erfinytja,
kannat hann firrask
ór fjándgarði;
þeir sér hafa
svárt ok dátt
enn nær numit
nýlig ráð.

26.
Har for ung jeg
arvetager,
ei han fly kan
af fjenders gaard;
skjebnesvangert
og skjemmeligt
end de nys sig
tog nye raad.

26.
„Too young, methinks, |
is my son as yet,
He cannot flee |
from the home of his foes;
Fearful and deadly |
the plan they found,
The counsel new |
that now they have heeded.

27.
Ríðra þeim síðan,
þótt sjau alir,
systur sonr
slíkr at þingi;
ek veit gǫrla
hví gegnir nú:
ein veldr Brynhildr
ǫllu bǫlvi.

27.
Rider ei siden,
om syv de faar,
søstersøn dem
slig til thinge;
ved ret vel jeg,
hvad verk her er:
ene Brynhild
alt ondt volder.

27.
„No son will ride, |
though seven thou hast,
To the Thing as the son |
of their sister rides;
Well I see |
who the ill has worked,
On Brynhild alone |
lies the blame for all.

28.
Mér unni mær
fyr mann hvern,
en við Gunnar
grand ekki vannk;
þyrmða ek sifjum,
svǫrnum eiðum,
síðr værak heitinn
hans kvánar vinr.“

28.
Mig for hver mand
havde møen kjær.
dog ei Gunnar
jeg gjorde mén,
sveg ei maagskab,
svorne eder,
skulde mindst hede
hans hustru's ven.“

28.
„Above all men |
the maiden loved me,
Yet false to Gunnar |
I ne'er was found;
I kept the oaths |
and the kinship I swore;
Of his queen the lover |
none may call me.

29.
Kona varp ǫndu
en konungr fjǫrvi,
svá sló hon sváran
sinni hendi
at kváðu við
kálkar í vá
ok gullu við
gæss í túni.

29.
Kvinden stønned,
kongen slukned;
saa slog saart hun
sine hænder,
at kalker klang
i kraa derved,
og gjalled til
de gjæs paa tun.

29.
In a swoon she sank |
when Sigurth died;
So hard she smote |
her hands together
That all the cups |
in the cupboard rang,
And loud in the courtyard |
cried the geese.

30.
Hló þá Brynhildr
Buðla dóttir
einu sinni
af ǫllum hug,
er hon til hvílu
heyra knátti
gjallan grát
Gjúka dóttur.

30.
Lo da Brynhild,
Budles datter,
den ene gang
af al sin hug,
der til leiet
lydt hun hørte
Gjukes datters
graad den skingre.

30.
Then Brynhild, daughter |
of Buthli, laughed,
Only once, |
with all her heart,
When as she lay |
full loud she heard
The grievous wail |
of Gjuki's daughter.

31.
Hitt kvað þá Gunnarr,
gramr haukstalda:
„Hlæraðu af því,
heiptgjǫrn kona,
glǫð á gólfi,
at þér góðs viti.
Hví hafnar þú
inum hvíta lit,
feikna fœðir?
Hygg ek at feig séir.

31.
Kvad da Gunnar,
gjæves høvding:
„Ler du ei derfor,
du lede viv!
nu glad paa gulv,
at dig godt varsles;
hvi skifter du
din skjere lød,
misfosters mor?
mener jeg feig dig!

32.
Þú værir þess
verðust kvenna
at fyr augum þér
Atla hjøggim,
sæir brœðr þínum
blóðugt sár
undir dreyrgar
knættir yfir binda.“

32.
Var du af kvinder
verdigst til det,
at Atle vi hug
dig for øine ned,
blodigt saar du
paa broder saa,
blødende hugg
du binde fik.“

32.
„A worthier woman |
wouldst thou have been
If before thine eyes |
we had Atli slain;
If thy brother's bleeding |
body hadst seen
And the bloody wounds |
that thou shouldst bind.“

33.
„Frýra maðr þér engi, Gunnarr,
hefir þú fullvegit,
lítt sésk Atli
ófu þína;
hann mun ykkar
ǫnd síðari
ok æ bera
afl it meira.

Brynhild kvad.
33.
„Djerv er du, Gunnar!
godt du har kjempet;
lidt dog din avind
Atle ræddes;
lengst af Eder
han leve vil,
overmagten
altid have.

Brynhild spake:
33.
„None mock thee, Gunnar! |
thou hast mightily fought,
But thy hatred little |
doth Atli heed;
Longer than thou, |
methinks, shall he live,
And greater in might |
shall he ever remain.

34.
Segja mun ek þér, Gunnarr,
sjalfr veiztu gǫrla,
hvé ér yðr snemma
til saka réðuð;
varðkat til ung
né ofþrungin,
fullgœdd fé
á fleti bróður.

34
Sagt være, Gunnar!
selv da det grant véd,
hvordan brat I
til brøde greb;
ei var jeg trykket,
ei trengt for haardt
i broders gaard,
paa guld fuldt rig.

34.
„To thee I say, |
and thyself thou knowest,
That all these ills |
thou didst early shape;
No bonds I knew, |
nor sorrow bore,
And wealth I had |
in my brother's home.

35.
Né ek vilda þat,
at mik verr ætti,
áðr þér Gjúkungar
riðuð at garði,
þrír á hestum
þjóðkonungar,
en þeira fǫr
þǫrfgi væri.

35.
Ei jeg ønsked,
mig eied mand,
før Gjukunger
mod gaard hen red,
thjodkonninger
trende til hest;
var deres ferd
til fromme lidt.

35.
„Never a husband |
sought I to have,
Before the Gjukungs |
fared to our land;
Three were the kings |
on steeds that came,--
Need of their journey |
never there was.

36.
Þeim hétumk þá
þjóðkonungi,
er með gulli sat
á Grana bógum;
varat hann í augu
yðr um líkr
né á engi hlut
at álitum,
þó þykkisk ér
þjóðkonungar.

37.
Ok mér Atli þat
einni sagði,
at hvárki lézt
hǫfn um deila,
gull né jarðir,
nema ek gefask létak,
ok engi hlut
auðins fjár,
þá er mér jóðungri
eigu seldi
ok mér jóðungri
aura talði.

36.
Sagde Atle
i énrum mig:
ikke sit eie
agted han skifte,
guld eller jorder,
gav jeg ei hen mig,
ja ei den ting
af tilfaldt gods,
hvad han mig, ungbarn,
til eie gav,
talte op mig, ungbarn,
for tider lengst.

38.
Þá var á hvǫrfun
hugr minn um þat,
hvárt ek skylda vega
eða val fella
bǫll í brynju
um bróður sǫk;
þat myndi þá
þjóðkunnt vera
mǫrgum manni
at munar stríði.

37.
Tvilraadig fór
min tanke da:
husbond velge
eller hær felde
bold i brynje
for broders skyld;
det da vidkjendt
vorde skulde
saa mangen mand
til mødig hug.

39.
Létum síga
sáttmál okkur
lék mér meirr í mun
meiðmar þiggja,
bauga rauða
burar Sigmundar,
né ek annars manns
aura vildak.

38.
Forlig vort da
fast vi slutted:
mér mig fristed
fange skatte,
Sigmundsønnens
sølverringe —
andens gods ei
gad jeg eie.
39.
Fested jeg da mig
den folkedrot,
som sad med guld
paa Grane's ryg;
ei var i øine
han Eder lig,
og af ydre
ingenlunde,
tykkes end I
trøste konger.

39.
„But the bond at last |
I let be made,
For more the hoard |
I longed to have,
The rings that the son |
of Sigmund won;
No other's treasure |
e'er I sought.

40.
Unnak einum
né ýmissum,
bjóat of hverfan
hug men-Skǫgul;
allt mun þat Atli
eptir finna,
er hann mína spyrr
morðfǫr gǫrva,

40.
En jeg elsked
og éne ham,
ei løs af sind
var smykkers dís;
sande vil Atle
det siden alt,
hører ret han
om helferd min

40.
„One-alone |
of all I loved,
Nor changing heart |
I ever had;
All in the end |
shall Atli know,
When he hears I have gone |
on the death-road hence.“

41.
at þeygi skal
þunngeð kona
annarrar ver
aldri leiða;
þá mun á hefndum
harma minna.“

41.
Saa dog skal ei
svaghjertet viv
andens husbond
eie i livet —
for min harm da
hevn det være!“

41. „Never a wife |
of fickle will
Yet to another |
man should yield.
. . . . .
. . . . .
So vengence for all |
my ills shall come.“

42.
Upp reis Gunnarr
gramr verðungar,
ok um háls konu
hendr um lagði;
gengu allir
ok þó ýmsir
af heilum hug
hana at letja.

42.
Op stod Gunnar,
gjæves høvding,
om hustru's hals
hænder han lagde;
én efter anden
de alle gik
hende at trøste
af trofast sind.

42.
Up rose Gunnar, |
the people's ruler,
And flung his arms |
round her neck so fair;
And all who came, |
of every kind,
Sought to hold her |
with all their hearts.

43.
Hratt af hálsi
hveim þar sér,
léta mann sik letja
langrar gǫngu.

43.
Bort hun fra sig
brat hver stødte,
lod sig ei lokke
fra lange ferd.

43.
But back she cast |
all those who came,
Nor from the long road |
let them hold her;

44.
Nam hann sér Hǫgna
hvetja at rúnum:
„Seggi vil ek alla
í sal ganga
þína með mínum,
nú er þǫrf mikil,
vita ef meini
morðfǫr konu,
unz af méli
enn mein komi;
þá látum því
þarfar ráða.“

44.
Hented han sig
Hogne til samraad:
„Vil jeg, hver svend
i sal treder —
dine med mine,
dyrt det nu trenges -
frister at holde
fra helferd viv,
før med tide
os times vé —
faar saa skjebnen
skifte siden.“

45.
Einu því Hǫgni
andsvǫr veitti:
„Letia maðr hana
langrar gǫngu,
þars hon aptrborin
aldri verði.
Hon krǫng of komsk
fyr kné móður,
hon æ borin
óvilja til,
mǫrgum manni
at móðtrega.“

45.
Saa ham ene
svar gav Hogne:
„Lok ei hende
fra lange ferd,
hvor atter født
aldrig hun blive!
til mén hun kom
af moders liv,
for al sin tid
til uferd født,
saa mangen svend
til sjælevé.“

46.
Hvarf sér óhróðugr
andspilli frá,
þar er mǫrk menja
meiðmum deildi.

46.
Mod i hug han
fra mødet gik,
der skat skifted
den skrudfagre.

46.
From the speaker gloomily |
Gunnar turned,
For the jewel-bearer |
her gems was dividing;
On all her wealth |
her eyes were gazing,
On the bond-women slain |
and the slaughtered slaves.

47.
Leit hon um alla
eigu sína,
soltnar þýjar
ok salkonur;
gullbrynju smó,
vara gott í hug,
áðr sik miðlaði
mækis eggjum.

47.
Alt sit gods hun
overskued,
døde terner
og trælkvinder;
guldbrynjen tog,
- var ei godt i hug -
før hun sig stinged
med staalets odd.

47.
Her byrnie of gold |
she donned, and grim
Was her heart ere the point |
of her sword had pierced it;

48.
Hné við bólstri
hon á annan veg
ok hjǫrunduð
hugði at ráðum:

48.
Sank hun mod bolster
til siden hen,
ruged paa raad end
rammet af sverdet.

On the pillow at last |
her head she laid,
And, wounded, her plan |
she pondered o'er.

49.
„Nú skulu ganga,
þeir er gull vili
ok minni því
at mér þiggja.
Ek gef hverri
of hroðit sigli,
bók ok blæju,
bjartar váðir.“

49.
„Trede til død nu
hver terne min,
som guld af mig
vil i gave faa;
hver jeg giver
gyldensmykke,
lin og lagen,
lyse klæder.“

48.
„Hither I will |
that my women come
Who gold are fain |
from me to get;
Necklaces fashioned |
fair to each
Shall I give, and cloth, |
and garments bright.“

50.
Þǫgðu allir,
hugðu at ráðum,
ok allir senn
annsvǫr veittu:
„Ærnar soltnar,
munum enn lifa;
verða salkonur
sœmð at vinna.“

50.
Til det ord de
alle tied —
og alle gav
som én det svar:
„Mange nok døde,
monne vi leve,
salterner stelle
din sidste ferd.“

49.
Silent were all |
as so she spake,
And all together |
answer made:
„Slain are enough; |
we seek to live,
Not thus thy women |
shall honor win.“

51.
Unz af hyggjandi
hǫrskrýdd kona,
ung at aldri
orð viðr of kvað:
„Vilkat ek mann trauðan
né torbœnan
um óra sǫk
aldri týna.

51.
Da med lempe
linsmykt kvinde
ung af alder
til orde tog:
„Vil ei, tryglet
og træg nogen
skal for vor skyld
skilles fra livet.

50.
Long the woman, |
linen-decked, pondered,--
--Young she was,-- |
and weighed her words:
„For my sake now |
shall none unwilling
Or loath to die |
her life lay down.

52.
Þó mun á beinum
brenna yðrum
færi eyrir,
þá er ér fram komið,
neitt Menju góð,
mín at vitja.

52.
Med Eders ben
brende dog da vil
mindre rigdom,
ei Menja's gods,
der frem I naar,
at finde mig.

51.
„But little of gems |
to gleam on your limbs
Ye then shall find |
when forth ye fare
To follow me, |
or of Menja's wealth.
. . . . .
. . . . .

53.
Seztu niðr, Gunnarr,
mun ek segja þér
lífs ørvæna
ljósa brúði;
muna yðvart far
allt í sundi,
þótt ek hafa
ǫndu látit.

53.
Sæt dig, Gunnar!
siger jeg nu dig
uden livshaab
din lyse brud;
dog helt ei er
i havn jert skib,
om jeg mit liv
end lade maa.

52.
„Sit now, Gunnar! |
for I shall speak
Of thy bride so fair |
and so fain to die;
Thy ship in harbor |
home thou hast not,
Although my life |
I now have lost.

54.
Sátt munuð it Guðrún
snemr en þú hyggir,
hefir kunn kona
við konungi
daprar minjar
at dauðan ver.

54.
Fred med Gudrun
faar du, før tenkt:
troldklog dronning
dulmer hos ungviv
mørke minder
om mandens drab.

53.
„Thou shalt Guthrun requite |
more quick than thou thinkest,
. . . . .
. . . . .
Though sadly mourns |
the maiden wise
Who dwells with the king, |
o'er her husband dead.

55.
Þar er mær borin,
móðir fœðir;
sú mun hvítari
en inn heiði dagr
Svanhildr vera
sólar geisla.

55.
Mø vorder født
— moder fostrer —
det er Svanhild,
hin solstraale,
mere fager
end friske dag.

54.
„A maid shall then |
the mother bear;
Brighter far |
than the fairest day
Svanhild shall be, |
or the beams of the sun.

56.
Gefa mundu Guðrúnu
góðra nǫkkurum
skeyti skœða
skatna mengi;
munat at vilja
versæl gefin;
hana mun Atli
eiga ganga
of borinn Buðla,
bróðir minn.

56.
Gudrun du giver
til gjæven helt,
for mangen mand
til mén saa saart;
vorder til vilje
hun velgift ei;
hende til ægte
vil Atle faa,
Budle baarne
broder min.

57.
Margs á ek minnask,
hvé við mik fóru,
þá er mik sára
svikna hǫfðuð;
vaðin at vilja
vark meðan ek lifðak.

57.
Mangt jeg mindes,
hvor med mig I fór,
der mig sorgfuld
I sveget fik;
blev mig lykken
for livet spildt.

56.
„Well I remember |
how me ye treated
When ye betrayed me |
with treacherous wiles;
. . . . .
. . . . .
Lost was my joy |
as long as I lived.

58.
Muntu Oddrúnu
eiga vilja,
en þik Atli mun
eigi láta;
it munuð lúta
á laun saman,
hon mun þér unna
sem ek skyldak,
ef okkr góð of skǫp
gerði verða.

58.
Oddrun til viv
du ønske vil,
Atle dog ei dig
under hende;
søge vil I
sammen i løn,
hun vil dig elske,
som jeg skulde,
om skjebnen var
os vorden god.

59.
Þik mun Atli
illu beita,
mundu í ǫngan
ormgarð lagiðr.

59.
Atle med dig vil
ilde fare,
ind du stenges
i ormgaard trang.

58.
„Ill to thee |
shall Atli bring,
When he casts thee down |
in the den of snakes.

60.
Þat mun ok verða
þvígit lengra
at Atli mun
ǫndu týna,
sælu sinni,
ok sona lífi,
því at honum Guðrún
grýmir á beð
snǫrpum eggjum
af sárum hug.

60.
Saa vil snart og
siden komme,
at Atle maa
aand opgive,
sin lykke sæl
og sønners liv;
thi gram i hug
Gudrun volder
vé paa seng ham
med snaren egg.

61.
Sœmri væri Guðrún
systir ykkur
frumver sínum
at fylgja dauðum,
ef henni gæfi
góðra ráð,
eða ætti hon hug
oss um líkan.

61.
Sømmed Gudrun,
søster jer, mér
følge sin faldne
første husbond,
gaves hende
af gjæve raad,
eller hun hug
havde lig min.

60.
„It would better beseem |
thy sister fair
To follow her husband |
first in death,
If counsel good |
to her were given,
Or a heart akin |
to mine she had.

62.
Óǫrt mæli ek nú,
en hon eigi mun
of óra sǫk
aldri týna;
hana munu hefja
hávar bárur
til Jónakrs
óðaltorfu.

62.
Djervt jeg nu taler,
dog vil neppe
for vor skyld hun
skilles fra livet;
bære vil brede
bølger hende
til Jónakrs
odelsjorder.

61.
„Slowly I speak,-- |
but for my sake
Her life, methinks, |
she shall not lose;
She shall wander over |
the tossing waves,
To where Jonak rules |
his father's realm.

63.
- - - - - -
- - - - - -
eru í varúðum
Jónakrs sonum;
mun hon Svanhildi
senda af landi,
sína mey
ok Sigurðar.

63.
Afkom faar hun,
arvtagere,
arvtagere,
Jónakrs sønner;
Svanhild vil hun
sende af lande,
sin og selve
Sigurds datter.

62.
„Sons to him |
she soon shall bear,
Heirs therewith |
of Jonak's wealth;
But Svanhild far |
away is sent,
The child she bore |
to Sigurth brave.

64.
Hana munu bíta
Bikka ráð,
þvíat Jǫrmunrekkr
óþarft lifir;
þá er ǫll farin
ætt Sigurðar;
eru Guðrúnar
grœti at fleiri.

64.
Bide hende
vil Bikke's raad,
thi Jormunrek
til illt lever;
al er Sigurds
æt da borte —
grund har Gudrun
til graad desmér.

63.
„Bikki's word |
her death shall be,
For dreadful the wrath |
of Jormunrek;
So slain is all |
of Sigurth's race,
And greater the woe |
of Guthrun grows.

65.
Biðja mun ek þik
bœnar einnar,
sú mun í heimi
hinzt bœn vera:
Láttu svá breiða
borg á velli
at undir oss ǫllum
jafnrúmt sé,
þeim er sultu
með Sigurði.

65.
Den ene bøn
jeg beder dig,
vil den i verden
være min sidste:
bygge du borg
saa bred paa vold,
at os alle
er jevnstort rum,
dem, som søgte
med Sigurd døden.

66.
Tjaldi þar um þá borg
tjǫldum ok skjǫldum,
valarift vel fáð
ok Vala mengi;
brenni mér inn húnska
á hlið aðra.

66.
Tjelde den borg de
med tjeld og skjold,
velfarvet vælsktøi
og Vælskes flok;
ved ene haand
mig Hunen brend.

65.
„With shields and carpets |
cover the pyre,
. . . . .
. . . . .
Shrouds full fair, |
and fallen slaves,
And besides the Hunnish |
hero burn me.

67.
Brenni inum húnska
á hlið aðra
mína þjóna
menjum gǫfga,
tveir at hǫfðum
ok tveir haukar;
þá er ǫllu skipt
til jafnaðar.

67.
Ved anden haand
af Hunen brend
sølversmykte
svende mine,
to os ved hoved
og to høge;
da delt er alt
til jevning ligt.

68
Liggi okkar enn í milli
málmr hringvariðr,
egghvasst járn,
svá endr lagit,
þá er vit bæði
beð einn stigum
ok hétum þá
hjóna nafni.

68.
End da ligge
os imellem
(ringsmykte staal)
egghvasse jern,
som engang lagt,
da paa bolster
vi begge steg,
Og hed vi da
husbond og viv.

67.
„Let between us |
lie once more
The steel so keen, |
as so it lay
When both within |
one bed we were,
And wedded mates |
by men were called.

69
Hrynja honum þá
á hæl þeygi
hlunnblik hallar
hringi litkuð,
ef honum fylgir
ferð mín heðan;
þeygi mun vár fǫr
aumlig vera.

69.
Raster dog ei
ringblinkende
ham i hæl da
hallens gitter,
naar min flok ham
følger heden —
fatlig dog vil ei
vor ferd være.

68.
„The door of the hall |
shall strike not the heel
Of the hero fair |
with flashing rings,
If hence my following |
goes with him;
Not mean our faring |
forth shall be.

70
Þvíat honum fylgja
fimm ambóttir,
átta þjónar,
eðlum góðir,
fóstrman mitt
ok faðerni,
þat er Buðli gaf
barni sínu.

70.
Thi terner fem
ham følger da,
otte træle
af ædel byrd,
min fostermø
i fadersarv,
som Budle gav
til barnet sit.

69.
„Bond-women five |
shall follow him,
And eight of my thralls, |
well-born are they,
Children with me, |
and mine they were
As gifts that Buthli |
his daughter gave.

71
Margt sagða ek,
munda ek fleira,
er mér meirr mjǫtuðr
málrúm gæfi;
ómum þverr,
undir svella,
satt eitt sagðak,
svá mun ek láta.“

71.
Mangt jeg mælte,
mér vel var der,
lód min lod mig
lenger tale;
saar nu svulner,
svigter røsten,
sandt jeg kun sagde -
saa faar jeg fare.“

70.
„Much have I told thee, |
and more would say
If fate more space |
for speech had given;
My voice grows weak, |
my wounds are swelling;
Truth I have said, |
and so I die.“

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=5722b3d0-609a-11e6-98cc-0050569f23b2

Choose languages

Choose Images, etc.

Choose languages

Choose display