Hákon konungr kom til Frostaþings, ok var þar komit allfjǫlmennt af bóndum.
En er þing var sett þá talaði Hákon konungur,
hóf þar fyrst at þat væri boð hans ok bœn við bœndr ok búþegna, ríka ok óríka, ok þar með við alla alþýðu, unga menn ok gamla, sælan ok ósælan, konur sem karla, at allir menn skyldu kristnast láta ok trúa á einn guð, Krist Maríuson, en hafna blótum ǫllum ok heiðnum goðum, halda heilagt hinn sjǫunda hvern dag við vinnum ǫllum, fasta ok hinn sjǫunda hvern dag.
En þegar er konungr hafði þetta upp borið fyrir alþýðu þá var þegar mikill kurr.
Kurruðu bændr um þat er konungr vildi vinnr taka af þeim ok svá at við þat mátti landit eigi byggja.
En verkalýðr ok þrælar kǫlluðu þat at þeir mættu eigi vinna ef þeir skyldu eigi mat hafa,
sǫgðu ok at þat var skaplǫstr Hákonar konungs ok fǫðr hans ok þeirra frænda at þeir voru illir af mat, svá þótt þeir væru mildir af gulli.
Ásbjǫrn af Meðalhúsum ór Gaulardal stóð upp ok svaraði erindi konungs ok mælti: "þat hugðum vér bœndr Hákon konungur," segir hann, "að þá er þú (170) hafðir hið fyrsta þing haft hér í Þrándheimi ok hǫfðum þig til konungs tekinn ok þegið af þér óðul vor at vér hefðum þá hǫndum himin tekið,
en nú vitum vér eigi hvort heldr er, at vér munum frelsi þegið hafa eða muntu nú láta þrælka oss af nýju með undarlegum hætti, at vér munum hafna átrúnaði þeim er feðr vorir hafa haft fyrir oss ok allt foreldri, fyrst um brunaǫld en nú um haugsǫld,
ok hafa þeir verið miklu gǫfgari en vér ok hefir oss þó dugað þessi átrúnaður.
Vér hǫfum lagt til yðar svá mikla ástúð at vér hǫfum þig ráða látið með oss ǫllum lǫgum ok landsrétt.
Nú er þat vilji vor ok samþykki bóndanna at halda þau lǫg sem þú settir oss hér á Frostaþingi ok vér játuðum þér.
Viljum vér allir þér fylgja ok þig til konungs halda meðan einnhver er lífs bóndanna, þeirra er hér eru nú á þinginu, ef þú konungr vilt nokkuð hóf við hafa at beiða oss þess eins er vér megum veita þér ok oss sé eigi ógeranda.
En ef þér viljið þetta mál taka með svá mikilli frekju at deila afli ok ofríki við oss þá hǫfum vér bændr gert ráð vort at skiljast allir við þig ok taka oss annan hǫfðingja, þann er oss haldi til þess at vér megum í frelsi hafa þann átrúnað sem vér viljum.
Nú skaltu konungr kjósa um kosti þessa áðr þing sé slitið."
At ørindi þessu gerðu bœndr róm mikinn ok segja at þeir vilja svá vera láta.
Kong Haakon kom til Frostating, og did var kommet en stor mængde af bønderne.
Men da ting var sat, talte kong Haakon;
han sagde først, at det var hans bud og bøn til bønder og bomænd, mægtige og ringe, og dermed til hele mængden, unge mænd og gamle, rige og urige, kvinder og karler, at alle mænd skulde lade sig kristne og tro paa én gud, Kristus, Marias søn, men give op alle blot og hedenske guder, holde helg hver 7de dag uden arbeide og faste hver 7de dag.
Men saasnart kongen havde baaret dette frem for almuen, da blev det strax stor uro;
bønderne knurrede over det, at kongen vilde tage arbeidet fra dem, og sagde, at paa den maade kunde de ikke bygge landet,
men arbeidsfolk og træler mente, at de ikke kunde arbeide, naar de ikke skulde faa mad
— de sagde og, at det var arvelig last hos kong Haakon og hans fader og deres frænder, at de var madkarrige, skjønt de var gavmilde paa guld,
Asbjørn fra Medalhus i Guldalen stod op, svarede paa hans tale og talte: “Det tænkte vi bønder, kong Haakon”, siger han, “da du havde havt det første ting her i Trondhjem og vi havde taget dig til konge og faaet af dig vor odel, at vi havde (103) taget med hænderne selve himlen;
men nu ved vi ikke, om vi virkelig har faaet vor frihed, eller om du nu vil trælbinde os paany paa den underlige vis, at vi maa forlade den tro, som vore forældre og alle vore forfædre har havt før os, først i brænd-alderen og nu i haugalderen;
de har været meget gjævere end vi, og dog har denne tro duet for os.
Vi har vist dig saa stor en kjærlighed, at vi har ladet dig raade med os for al lov og landsret.
Nu er det vor vilje og bøndernes samtykke at holde den lov, som du satte for os her paa Frostating, og som vi gik ind paa;
vi vil alle følge dig og holde dig for konge, saalænge én er ilive af os bønder, som er her paa tinget, om du, konge, vil holde maade og bede os om det alene, som vi kan give dig og ikke er ugjørligt for os.
Men hvis du vil tage denne sag med saa stor iver, at du vil bruge vold og overmagt mod os, da har vi bønder gjort vort raad, at vi vil alle skilles fra dig og tage os en anden høvding, som kan hjælpe os til det, at vi kan have i frihed den tro, som vi vil.
Nu skal du, konge, vælge mellem disse to kaar, inden tinget er til ende”.
Til denne tale gjorde bønderne mange tilraab og sagde, at saaledes vilde de have det.
King Hacon came to the Frosta thing and thither was come a great number of bonders.
When the thing sat, King Hacon spoke;
he said first that it was his behest and offer to the bonders and labourers, great and small, and young men and old, rich and poor, women and men, that they should become Christians and believe in one God, Christ, the son of Mary, and give up all blood offerings and (88) heathen gods, keep holy the seventh day and not work, and fast every seventh day.
And as soon as the king had said that before the people, there was straightway a mighty uproar;
the bonders growled that the king would take their work from them, and said that in that way they could not till the land;
the labourers and thralls thought that they could not work, if they should get no food.
They also said that it was the hereditary vice of King Hacon and his father and their kinsmen to be niggardly with food, although they were generous with gold.
Asbiorn from Medalhus in Guldale stood up and answered his speech thus: "We bonders thought, King Hacon", said he, "when thou hadst the first thing here in Trondheim and we took thee as king and got back from thee our odal lands, that we had taken heaven in our very hands.
But now we know not if we indeed have got our freedom, or if thou wilt thrall-bind us anew in this strange wise, that we must forgo the faith which our fathers and all our forefathers had before us, first in the burning age and now in the howe age;
they were much greater than we and all the same this faith has availed us well.
We have shown thee so great a love that we let thee have thy way in making all the laws and the land rights.
Now it is our will and the bonders' also, to keep the laws which thou madest for us here at the Frosta thing and into which we entered;
we will all follow thee and hold thee for king as long as there is alive one of the bonders here at the thing, if thou, O king, wilt forbear with us and bid us only such things as we can give thee and which are not unmeet for us to do.
But if thou wilt take up this matter with so great zeal and use force and might over us, then have we bonders made up our mind to part from thee and take us another king who can help us freely to hold the faith that we wish.
Now shalt thou, a king, choose between these two ways by the time the thing is ended".
At these words the bonders cried out and said that so would they have it.
Complete text