Hákon konungr gekk út á skeið sína, lét þá binda sár sitt, en þar rann blóð svá mjǫk, at eigi fékk stǫðvat.
Ok er á leið dag, þá ómætti konung.
Sagði hann þá, at hann vill fara norðr á Alreksstaði til bús síns.
En er þeir komu norðr at Hákonarhellu, þá lǫgðu þeir þar at.
Var þá konungr nær lífláti.
Kallaði hann þá á vini sína ok segir þeim skipan þá, er hann vill hafa á um ríkit.
Hann átti dóttur eina barna, er Þóra hét, en engan son.
Hann bað þá senda þau orð Eiríkssonum at þeir skyldu konungar vera yfir landi, en hann bað af þeim virkta vinum sínum ok frændum.
"En þótt mér verði lífs auðið," segir hann, "þá mun eg af landi fara ok til kristinna manna ok bæta þat er eg hefi brotið við guð en ef eg dey hér í heiðni þá veitið mér hér grǫft þann er yðr sýnist." Og litlu síðar andaðist Hákon konungr þar á hellunni sem hann hafði fæddr verið.
Hákon konungr var svá mjǫk harmaðr, at (193) bæði vinir ok óvinir grétu dauða hans ok kǫlluðu at eigi myndi jafngóðr konungr koma síðan í Nóreg.
Vinir hans fluttu lík hans norðr á Sæheim á Norður-Hǫrðaland ok urpu þar haug mikinn ok lǫgðu þar í konung með alvæpni sitt ok inn bezta búnað sinn, en ekki fé annat.
Mæltu þeir svá fyrir grepti hans sem heiðinna manna siðr var til, vísuðu honum til Valhallar.
Eyvindr skáldaspillir orti kvæði eitt um fall Hákonar konungs ok svá þat, hversu honum var fagnat.
þat eru kǫlluð Hákonarmál, ok er þetta upphaf:
Kong Haakon gik ud paa sit skib og lod da binde sit saar, men der randt blodet saa sterkt, at man ikke fik stanset det,
og da det led paa dagen, mistede han kræfterne.
Han sagde da, at han vilde fare nord til Aalrekstader til sin gaard;
men da de kom nord til Haakonshellen, lagde de til der;
kongen var da døden nær
og kaldte da sine venner til og sagde dem den ordning, han vilde have for riget.
Han havde alene en datter, Tora, og ingen søn;
han bad dem sende de ord til Eiriksønnerne, at de skulde være konger over landet, men bad dem om at vise godhed imod hans venner og frænder.
“Og om jeg end faar livet forundt,” siger han, “saa vil jeg dog fare fra landet og til kristne mænd og bøde det, som jeg har syndet mod Gud, men hvis jeg dør her i hedenskab, saa giv mig den grav, som eder synes bedst.” Lidt senere døde kong Haakon der paa hellen, der han var født.
Man sørgede saa meget over kong Haakon, at baade venner og uvenner græd over hans død og sagde, at ikke vilde saa god konge komme siden i Norge.
Hans venner førte hans lig nord til Sæim i Nordhordaland og kastede der op en stor haug og lagde kongen i den fuldt væbnet og i hans bedste klædning, men ikke andet gods.
De talte saa ved hans grav, som hedenske mænds sed var, og viste ham til Valhall.
Øivind Skaldespilder digtede et kvæde om kong Haa(116)kons fald og om, hvorledes han blev taget imod.
Det er kaldet Haakonarmaal, og førstningen lyder saaledes:
King Hacon went out on his ship and let them bind his wound, but the blood ran so strongly that no man could stop it and when it drew near evening he lost strength.
He then said that he would go north to Alrekstader to his house there;
and when they came north to Hakonshella, they lay in there.
The king was then nearing death (99) and he called his friends to him and told them the settlement of the kingdom that he wished.
Be had only one daughter, Thora, and no son.
He bade them send word to Eric's sons, that they should be the kings of the land;
and he bade them show goodness towards his friends and kinsmen.
"And even if I shall be granted life," he said, "yet will I go from the land unto Christian men and atone for what I have done in sin against God, and if I die here in heathendom, so give me a grave as seems best to you".
A little after this King Hacon died there at the place where he was borne.
They sorrowed,so much over him that both friends and foes wept over his death and said that never again would such a good king come to Norway.
His friends bore his body north to Seim, in North Hordaland, and there they threw up a great howe and laid the king in it, fully armed with the best of his array, but with no other goods.
They spoke by his grave, as was customary among heathen men, and showed him to Valhall.
Eyvind Scaldaspiller made a poem about King Hacon's death and how he was received in Valhall.
It is called Hakonarmal, and the beginning of it reads thus:
Complete text