Haraldr konungr ok þeir brœðr heldu liði sínu norðr til Þrándheims ok fengu þar enga mótstǫðu, tóku þar skatt ok skyld ok allar konungs tekjur ok létu bœndr gjalda stór gjǫld, því at konungar hǫfðu þá langa hríð lítit fé fengit ór Þrándheimi, er Hákon jarl hafði þar setit með fjǫlmenni miklu ok átt ófrið við konunga.
Um haustit fór Haraldr konungr suðr í land með þat lið flest, er þar átti heimili, en Erlingr konungr sat þar eptir með sínu liði.
Hann hafði þá enn miklar krafir við bœndr ok gerði harðan rétt þeira, en bœndr kurruðu illa ok báru eigi vel skaða sinn.
Ok (221) um vetrinn sǫmnuðusk bœndr saman ok fá lið mikit, stefna síðan at Erlingi konungi, þar sem hann var á veizlu ok halda við hann orrostu.
Fell Erlingr konungr þar ok mikil sveit manna með honum.
Þá er Gunnhildarsynir réðu fyrir Nóregi, gerðisk hallæri mikit, ok var því meira at sem þeir hǫfðu lengr verit yfir landi,
en búendr kendu þat konungum, ok því með, at konungar váru fégjarnir ok varð harðr réttr bónda.
Svá kom um síðir, at náliga missti landzfólkit víðarst korns ok fiska.
Á Hálogalandi var svá mikill sultr ok seyra, at þar óx náliga ekki korn, en snjár lá þá á ǫllu landi at miðju sumri ok bú allt inn bundit.
Svá kvað Eyvindr skáldaspillir – hann kom út, ok dreif mjǫk:
Kong Harald og hans brødre førte sin hær nord til Trondhjem og fik ikke der nogen modstand; de tog der skat og skyld og alle kongeindtægter og lod bønderne betale store pengesummer, thi kongerne havde i lang tid faaet lidet skat fra Trondhjem, fordi Haakon jarl havde siddet der med stor styrke og havt ufred imod kongerne.
Om høsten fór kong Harald syd i landet med det meste af den hær, som havde sit hjem der, men kong Erling sad efter der med sine mænd.
Han havde da fremdeles store krav hos bønderne og gjorde deres vilkaar haarde, men bønderne knurrede og taalte lidet denne skade.
Og om vinteren samlede bønderne sig sammen og fik en stor flok, stævner siden imod kong Erling der, han var til (132) gjest, og holder strid imod ham;
der faldt kong Erling og en stor skare mænd med ham.
Da Gunhildsønnerne raadede for Norge, blev det stort uaar, og dette voxte, jo længer de styrede landet;
men bønderne gav kongerne skylden, og det saa meget mere, som kongerne var griske efter gods og var haarde imod bønderne.
Saa vidt kom det, at landsfolket savnede næsten overalt korn og fisk.
Paa Haalogaland var det saa stor sult og nød, at det næsten ikke voxte korn der, men sneen laa da over hele landet midt paa sommeren.
Saa kvad Øivind Skaldespilder — han kom ud, da det føg sterkt —:
King Harald Greyskin and his brothers brought their army north to Trondheim and were not withstood, so that they took scot and dues and all the king's income and made the bonders pay great sums of money, because the kings had for a long time got little scot from Trondheim since Hacon the Jarl had settled there with great strength and had no peace with the kings.
In the harvest King Harald went south in the land with the greater part of the army which had its home there, and King Erling stayed behind with his men.
Even then he made great demands on the bonders and made their lot hard, and the bonders growled and bore the scathe badly.
So in the winter the bonders gathered themselves together; they had a great troop of men and then went against King Erling where he was feasting and held fight with him.
There King Erling fell and a great number of men with him.
When Gunhild's sons were ruling over Norway there was great want 1n the land and the longer they ruled the more it grew.
The bonders blamed the kings for it, so much the more as the kings were greedy for goods and were hard on the bonders.
So bad it became that the land folk well-nigh lacked everywhere corn and fish.
In Halogaland there was such great hunger and need that almost no corn was grown there and the snow lay over all the land in the middle of summer.
Thus quoth Eyvind Scaldaspiller he went out one day and the snow was driving hard:
Complete text