Bibliotheca Polyglotta

OE30: Atlakviða

Complete text

Atlakviða

Atlekvæde
(Atlakviþa)

Athlakvitha en Grönlenzka
The Greenland Lay of Atli

Dauði Atla

Atles død

Guðrún Gjúkadóttir hefndi brœðra sinna, svá sem frægt er orðit. Hon drap fyrst sonu Atla, en eptir drap hon Atla ok brenndi hǫllina ok hirðina alla. Um þetta er sjá kviða ort:

Gudrun, Gjukes datter, hevnede sine brødre saaledes, som det vidspurgt er blevet. Først drebte hun Atles sønner, og derefter drebte hun Atle og brendte hallen og hele hirden. Derom er dette kvæde digtet.

Guthrun, Gjuki's daughter, avenged her brothers, as has become well known. She slew first Atli's sons, and thereafter she slew Atli, and burned the hall with his whole company. Concerning this was the following poem made:

1.
Atli sendi
ár til Gunnars
kunnan segg at ríða,
Knéfrøðr var sá heitinn;
at gǫrðum kom hann Gjúka
ok at Gunnars hǫllu,
bekkjum aringreypum
ok at bjóri svásum.

1.
Ride lod Atle
i old til Gunnar
kjempen den kjendte,
Knevrød hans navn var;
til Gjukes gaard han
og Gunnars hal kom,
til arnebenke
og øllet gode.

1.
Atli sent |
of old to Gunnar
A keen-witted rider, |
Knefröth did men call him;
To Gjuki's home came he |
and to Gunnar's dwelling,
With benches round the hearth, |
and to the beer so sweet.

2.
Drukku þar dróttmegir,
en dyljendr þǫgðu,
vín í valhǫllu,
vreiði sásk þeir Húna;
kallaði þá Knéfrøðr
kaldri rǫddu,
seggr inn suðrœni,
sat hann á bekk hám:

2.
Drak hirdens drenge
— de dølgsmænd tied —
vin i valhallen
vàre mod Hunesvig;
Knevrød lyd kreved
med kolden røst,
svenden fra syden,
sad der paa høibenk:

2.
Then the followers, hiding |
their falseness, all drank
Their wine in the war-hall, |
of the Huns' wrath wary;
And Knefröth spake loudly, |
his words were crafty,
The hero from the south, |
on the high bench sitting:

3.
„Atli mik hingat sendi
ríða ørindi
mar inum mélgreypa
myrkvið inn ókunna,
at biðja yðr, Gunnarr,
at it á bekk kœmið
með hjálmum aringreypum
at sœkja heim Atla.

3.
„Atle mig sendte
ærind at ride
paa frøsende fole
ad fremmed mulmskov,
at bede Jer, Gunnar!
til gildebenk komme
med høitidshjelme
at hjemsøge Atle.

3.
„Now Atli has sent me |
his errand to ride,
On my bit-champing steed |
through Myrkwood the secret,
To bid you, Gunnar, |
to his benches to come,
With helms round the hearth, |
and Atli's home seek.

4.
Skjǫldu kneguð þar velja
ok skafna aska,
hjálma gullroðna
ok Húna mengi,
silfrgyllt sǫðulklæði,
serki valrauða,
dafar, darraðar,
drǫsla mélgreypa.

4.
Der skjold I kan velge
og skavne askspær,
hjelme guldblanke
og Huners mengde,
sølvgyldt sadeltøi,
sydlandske brynjer,
den spydsvingers spær
og spræke heste.

4.
„Shields shall ye choose there, |
and shafts made of ash-wood,
Gold-adorned helmets, |
and slaves out of Hunland,
Silver-gilt saddle-cloths, |
shirts of bright scarlet,
With lances and spears too, |
and bit-champing steeds.

5.
Vǫll lézk ykkr ok myndu gefa
víðrar Gnitaheiðar,
af geiri gjallanda
ok af gylltum stǫfnum,
stórar meiðmar
ok staði Danpar,
hrís þat it mæra
er meðr Myrkvið kalla.“

5.
Vide Gnitahed’s
vold vil han give
med gjallende glavind
og gyldne stavne,
Danpstade dertil
og dyre skatte,
mægtige moen
som mulmskov nevnt er.“

5.
„The field shall be given you |
of wide Gnitaheith,
With loud-ringing lances, |
and stems gold-o'er-laid,
Treasures full huge, |
and the home of Danp,
And the mighty forest |
that Myrkwood is called.“

6.
Hǫfði vatt þá Gunnarr
ok Hǫgna til sagði:
„Hvat ræðr þú okkr, seggr inn œri,
alls vit slíkt heyrum?
Gull vissa ek ekki
á Gnitaheiði,
þat er vit ættima
annat slíkt.

6.
Gunnar sit hoved
mod Hogne vendte:
„Hvad synes, ung svend! du,
der sligt vi hører?
Vidste ei det guld jeg
paa Gnitahede,
at ei vi aatte
jevngodt fuldt dermed.

6.
His head turned Gunnar, |
and to Hogni he said:
„What thy counsel, young hero, |
when such things we hear?
No gold do I know |
on Gnitaheith lying
So fair that other |
its equal we have not.

7.
Sjau eigu vit salhús
sverða full,
hverju eru þeira
hjǫlt ór gulli;
minn veit ek mar beztan
en mæki hvassastan,
boga bekksœma,
en brynjur ór gulli,
hjálm ok skjǫld hvítastan,
kominn ór hǫll Kjárs,
einn er minn betri
en sé allra Húna.“

7.
Sale vi svv har
af sverd helt fulde,
hvert af dem hjalte
har helt af guld,
min hest jeg ved hævest,
haardest min klinge,
benkgilde buer.
brynjerne gyldne,
hjelm og skjold hvidest
hentet fra Kiar's hal;
ét mit er bedre
end alle de Huners.

8.
„Hvat hyggr þú brúði bendu,
þá er hon okkr baug sendi
varinn váðum heiðingja?
Hygg ek at hon vǫrnuð byði;
hár fann ek heiðingja
riðit í hring rauðum;
ylfskr er vegr okkarr
at ríða ørindi.“

8.
Hvad sigted søster til,
som sendte ring os
viklet med varghaar?
varsel vel gav hun;
hei-bo’s haar fandt jeg
heftet i ring rød,
farlig vor ferd er,
at fare det ærind.

Hogni spake:
8.
„What seeks she to say, |
that she sends us a ring,
Woven with a wolf's hair? |
methinks it gives warning;
In the red ring a hair |
of the heath-dweller found I,
Wolf-like shall our road be |
if we ride on this journey.“

9.
Niðjargi hvǫttu Gunnar
né náungr annarr,
rýnendr né ráðendr
né þeir er ríkir váru;
kvaddi þá Gunnarr,
sem konungr skyldi,
mærr í mjǫðranni
af móði stórum:

9.
Ætmænd ei egged,
ei anden frænde,
ei venner, ei vise,
ei veldets herrer;
hilsed dem Gunnar,
som høvding sømmed,
gjæv i gildesal
af saa godt et mod:

9.
Not eager were his comrades, |
nor the men of his kin,
The wise nor the wary, |
nor the warriors bold.
But Gunnar spake forth |
as befitted a king,
Noble in the beer-hall, |
and bitter his scorn:

10.
„Rístu nú, Fjǫrnir,
láttu á flet vaða
greppa gullskálir
með gumna hǫndum.

10.
„Reis dig nu, Fjorne!
fare om benk lad
fra haand til haande
hærmænds guldskaaler!“

10.
„Stand forth now, Fjornir! |
and hither on the floor
The beakers all golden |
shalt thou bring to the warriors.
. . . . .
. . . . .

11.
Úlfr mun ráða
arfi Niflunga,
gamlir gránvarðir,
ef Gunnars missir,
birnir blakkfjallir
bíta þreftǫnnum,
gamna greystóði,
ef Gunnarr né kømrat.“

11.
Ulv for Nivlungers
arv skal dog raade;
gamle i graafeld,
— er Gunnar borte, —
blegpelste bjørne
bide med rovtand,
kvikke op koblet,
kommer ei Gunnar.“

11.
„The wolves then shall rule |
the wealth of the Niflungs,
Wolves aged and grey-hued, |
if Gunnar is lost,
And black-coated bears |
with rending teeth bite,
And make glad the dogs, |
if Gunnar returns not.“

12.
Leiddu landrǫgni
lýðar óneisir,
grátendr gunnhvata
ór garði Húna;
þá kvað þat inn œri
erfivǫrþr Hǫgna:
„Heilir farið nú ok horskir,
hvars ykkr hugr teygir!“

12.
Leded landsdrotten
ledingsmænd raske,
helten, med taarer
af Huners gaard;
og Hognes unge
arving, han kvad da:
„Far sæle og snilde,
did sindet drager!“

12.
A following gallant |
fared forth with the ruler,
Yet they wept as their home |
with the hero they left;
And the little heir |
of Hogni called loudly:
„Go safe now, ye wise ones, |
wherever ye will!“

13.
Fetum létu frœknir
um fjǫll at þyrja
mari ina mélgreypu,
Myrkvið inn ókunna;
hristisk ǫll Húnmǫrk
þar er harðmóðgir fóru,
ráku þeir vandstyggva
vǫllu algrœna.

13.
Trøste i trav lod de
trede om fjelde
frøsende foler
ad fremmed mulmskov;
al Hunmark rysted,
der heltene fór frem,
sendte „snertrædde“
ad sletter grønne.

13.
Then let the bold heroes |
their bit-champing horses
On the mountains gallop, |
and through Myrkwood the secret;
All Hunland was shaken |
where the hard-souled ones rode,
On the whip-fearers fared they |
through fields that were green.

14.
Land sáu þeir Atla
ok liðskjálfar djúpa,
Bikka greppar standa
á borg inni há,
sal of suðrþjóðum
sleginn sessmeiðum,
bundnum rǫndum,
bleikum skjǫldum,
dafar, darraða,
en þar drakk Atli
vín í valhǫllu,
verðir sátu úti
at varða þeim Gunnari,
af þeir hér vitja kvæmi
með geiri gjallanda
at vekja gram hildi.

14.
Atles hal saa de,
indgange dybe,
Bikkes mænd stande
paa borgen høie,
søndermænds salen
sluttet med benke,
buklede bræder
og blanke skjolde,
drottens dyststenger;
og drak der Atle
vin i valhallen,
vagter sad ude
paa vagt mod Gunnar,
vilde han ham gjeste,
kamp byde kongen
med klirrende glavind.

14.
Then they saw Atli's halls, |
and his watch-towers high,
On the walls so lofty |
stood the warriors of Buthli;
The hall of the southrons |
with seats was surrounded,
With targets bound |
and shields full bright.

15.
Mid weapons and lances |
did Atli his wine
In the war-hall drink, |
without were his watchmen,
For Gunnar they waited, |
if forth he should go,
With their ringing spears |
they would fight with the ruler.

15.
Systir fann þeira snemmst,
at þeir í sal kvómu
brœðr hennar báðir,
bjóri var hon lítt drukkin:
„Ráðinn ertu nú, Gunnarr,
hvat muntu ríkr vinna
við Húna harmbrǫgðum?
Hǫll gakk þú ór snemma.

15.
Søster strax saa dem,
der i sal ind kom
begge de brødre —
blind ei af drikken:
„Forraadt nu, Gunnar!
hvad, gjæve! formaar du
mod Huners harmraad?
af hal gaa snarest!

16.
This their sister saw, |
as soon as her brothers
Had entered the hall,-- |
little ale had she drunk:
„Betrayed art thou, Gunnar! |
what guard hast thou, hero,
'Gainst the plots of the Huns? |
from the hall flee swiftly!

16.
Betr hefðir þú, bróðir,
at þú í brynju fœrir
sem hjálmum aringreypum
at sjá heim Atla;
sætir þú í sǫðlum
sólheiða daga,
nái nauðfǫlva
létir nornir gráta,
Húna skjaldmeyjar
herfi kanna,
en Atla sjálfan
létir þú í ormgarð koma;
nú er sá ormgarðr
ykkr of folginn.“

16.
Bedre var, broder!
du brynjen spendte,
end med høitidshjelm
hjemsøge Atle,
du sad i sadlen
solklare dage,
lod díser græde
for dødblege faldne,
Huners skjoldmøer
skjendsel friste,
og Atle selv lod
i ormgaard komme;
nu er den ormgaard
til Eder gjemt.“

17.
„Brother, 'twere far better |
to have come in byrnie,
With thy household helmed, |
to see Atli's home,
And to sit in the saddle |
all day 'neath the sun,
(That the sword-norns might weep |
for the death-pale warriors,
And the Hunnish shield-maids |
might shun not the sword,)
And send Atli himself |
to the den of the snakes;
(Now the den of the snakes |
for thee is destined.)“

17.
„Seinat er nú, systir,
at samna Niflungum,
langt er at leita
lýða sinnis til
of Rosmufjǫll Rínar,
rekka óneissa.“

Gunnar kvad.
17.
„Sent nu er, søster!
at samle Nivlunger,
fjernt er til følge
folk nu at søge,
ad Rinens Rosmefjeld
de raske svende.“

Gunnar spake:
18.
. . . . .
. . . . .
„Too late is it, sister, |
to summon the Niflungs,
Long is it to come |
to the throng of our comrades,
The heroes gallant, |
from the hills of the Rhine.“

18.
Fengu þeir Gunnar
ok í fjǫtur settu,
vin Borgunda
ok bundu fastla.

18.
Fanged de Gunnar,
i fodjern satte
den Borgunders ven,
bandt de saa fast ham.

19.
Then Gunnar they seized, |
and they set him in chains,
The Burgundians' king, |
and fast they bound him.

19.
Sjau hjó Hǫgni
sverði hvǫssu,
en inum átta
hratt hann í eld heitan;
svá skal frœkn
fjándum verjask;
Hǫgni varði
hendr Gunnars.

19.
Syv hug Hogne
med sverdet hvasse,
ottende skød han
i ilden hede;
saa skal hver frels sig
mod fjender verge,
som Hogne vóg
til vern for livet.

20.
Hogni slew seven |
with sword so keen,
And an eighth he flung |
in the fire hot;
A hero should fight |
with his foemen thus,
As Hogni strove |
in Gunnar's behalf.

20.
Frágu frœknan
ef fjǫr vildi,
Gotna þjóðann,
gulli kaupa.

20.
Fritted de Gunnar,
om Goters drot
løse vilde
sit liv med guld.

21.
. . . . .
. . . . .
The leader they asked |
if his life he fain
With gold would buy, |
the king of the Goths.

21.
„Hjarta skal mér Hǫgna
í hendi liggja,
blóðugt ór brjósti
skorit baldriða
saxi slíðrbeitu,
syni þjóðans.“

Gunnar kvad.
21.
„Før Hognes hjerte
i haand mig ligge
blodigt den bolde
af brystet skaaret,
den kongebaarne,
med klinge hvas!“

Gunnar spake:
22.
„First the heart of Hogni |
shall ye lay in my hands,
All bloody from the breast |
of the bold one cut
With keen-biting sword, |
from the son of the king.“

22.
Skáru þeir hjarta
Hjalla ór brjósti
blóðugt ok á bjóð lǫgðu
ok báru þat fyr Gunnar.

22.
Skar de saa Hjalle
hjertet af brystet,
bar det paa bret lagt
blodigt for Gunnar.

23.
. . . . .
. . . . .
They cut out the heart |
from the breast of Hjalli,
On a platter they bore it, |
and brought it to Gunnar.

23.
Þá kvað þat Gunnarr,
gumna dróttinn:
„Hér hefi ek hjarta
Hjalla ins blauða,
ólíkt hjarta
Hǫgna ins frœkna,
er mjǫk bifask
er á bjóði liggr;
bifðisk hálfu meirr
er í brjósti lá.“

23.
Kvad da Gunnar,
de gjæves drot:
„Her har jeg Hjalles
hjerte, den uslings,
helt uligt Hognes
hjerte, den djerves,
saart som det bevrer
paa bret her lagt,
bevred dog dobbelt,
da i bryst det laa.“

24.
Hló þá Hǫgni
er til hjarta skáru
kvikvan kumblasmið,
klekkva hann sízt hugði,
blóðugt þat á bjóð lǫgðu
ok báru fyr Gunnar.

24.
Høit lo da Hogne,
de til hjertet skar ham,
kjempen fuldt karsk end,
— klynke mindst tenkte —
bar det paa bret lagt
blodigt for Gunnar.

25.
Then Hogni laughed |
when they cut out the heart
Of the living helm-hammerer; |
tears he had not.
. . . . .
. . . . .
On a platter they bore it, |
and brought it to Gunnar.

25.
Mærr kvað þat Gunnarr
geir-Niflungr:
„Hér hefi ek hjarta
Hǫgna ins frǫkna,
ólíkt hjarta
Hjalla ins blauða,
er lítt bifask,
er á bjóði liggr,
bifðisk svági mjǫk,
þá er í brjósti lá.

25.
Gjæv kvad da Gunnar,
Geir-nivlungen:
„Her har jeg Hognes
hjerte, den djerves,
helt uligt Hjalles
hjerte, den uslings,
lidt som det bevrer
paa bret her lagt,
bevred end saa ei,
da i bryst det laa.

26.
Svá skaltu, Atli,
augum fjarri,
sem þú munt
menjum verða.

26.
Atle! saa fjern du
fra intet vorder,
som du det monne
fra mine skatte,

27.
„So distant, Atli, |
from all men's eyes,
Shalt thou be as thou |
. . . . . from the gold.
. . . . .

27.
Er und einum mér
ǫll um fólgin
hodd Niflunga,
lifira nú Hǫgni.
Ey var mér týja
meðan vit tveir lifðum,
nú er mér engi
er ek einn lifik.

ned nu lagt er
Nivlungskatten
hel i min haand —
nu Hogne ei lever!

27.
Altid bar tvivl jeg,
mens to vi leved,
nu har jeg ingen
jeg éne lever;

28.
„To no one save me |
is the secret known
Of the Niflungs' hoard, |
now Hogni is dead;
Of old there were two, |
while we twain were alive,
Now is none but I, |
for I only am living.

28.
Rín skal ráða
rógmálmi skatna,
svinn, áskunna
arfi Niflunga,
í veltanda vatni
lýsask valbaugar,
heldr en á hǫndum gull
skíni Húna bǫrnum.“

raade skal rivende
Rin for aas-gaven,
heltenes nidmalm,
Nivlungearven;
i veltende vove
verdringe lyser —
heller, end Huners børn
om haand de blinked.“

29.
„The swift Rhine shall hold |
the strife-gold of heroes,
That once was the gods', |
the wealth of the Niflungs,
In the depths of the waters |
the death-rings shall glitter,
And not shine on the hands |
of the Hunnish men.“

29.
„Ýkvið ér hvélvǫgnum,
haptr er nú í bǫndum.“

Atle kvad.
28.
„Fører frem vognen,
fangen er bastet.“
Og saa siden
slebte til døden
„bidselbideren“
baugrige kampdrot.

Atli spake:
30.
„Ye shall bring the wagon, |
for now is he bound.“

30.
Atli inn ríki
reið Glaum mǫnum,
sleginn rógþornum,
sifjungr þeira.
-- -- --
Guðrún sigtíva
varnaði við tárum,
vaðin í þyshǫllu.

29.
Atle hin store
red ædle „Glaum“,
af svende omsluttet,
søstermand deres.
- - - - -
gudbaarne Gudrun,
gangen i gildesal,
graaden hun kvalte.

31.
On the long-maned Glaum |
rode Atli the great,
About him were warriors |
. . . . .
But Guthrun, akin |
to the gods of slaughter,
Yielded not to her tears |
in the hall of tumult.

31.
„Svá gangi þér, Atli,
sem þú við Gunnar áttir
eiða opt um svarða
ok ár of nefnda,
at sól inni suðrhǫllu
ok at Sigtýs bergi,
hǫlkvi hvílbeðjar
ok at hringi Ullar.“

Gudrun kvad.
30.
„Gaa dig saa, Atle!
som Gunnar du havde
eder tidt svoret
og alt lengst givet
ved sydgangne solen
og Sigtý’s-fjeldet,
ved leiets lønkammer
og løftets Ulls-ring.

Guthrun spake:
32.
„It shall go with thee, Atli, |
as with Gunnar thou heldest
The oaths ofttimes sworn, |
and of old made firm,
By the sun in the south, |
by Sigtyr's mountain,
By the horse of the rest-bed, |
and the ring of Ull.“

32.
Ok meirr þaðan
menvǫrð bituls,
dólgrǫgni, dró
til dauðs skókr.

33.
Then the champer of bits |
drew the chieftain great,
The gold-guarder, down |
to the place of death.
. . . . .

33.
Lifanda gram
lagði í garð
þann er skriðinn var,
skatna mengi,
innan ormum,
en einn Gunnarr
heiptmóðr hǫrpu
hendi kníði.
Glumðu strengir;
svá skal gulli
frœkn hringdrifi
við fira halda.

31.
Fjendeflokken
fyrsten karsk end
i ormgaard lagde,
som indentil
yred af orme;
éne der Gunnar
harmfuld harpen
med haanden slog,
bruste de strenge;
bjerge skal saa
ringspreder gjæv
sit guld mod mænd.

34.
Atli lét
lands síns á vit
jó eyrskán
aptr frá morði;
dynr var í garði,
drǫslum of þrungit,
vápnsǫngr virða,
váru af heiði komnir.

32.
Atle lod løbe
sit land imod
grus-gravende
ganger fra mordverk;
tummel i tun var,
trengsel af heste,
kamplarm af kjemper
komne fra moen.

35. Then Atli rode |
on his earth-treading steed,
Seeking his home, |
from the slaughter-place;
There was clatter of hoofs |
of the steeds in the court,
And the clashing of arms |
as they came from the field.

35.
Út gekk þá Guðrún
Atla í gǫgn
með gylltum kálki
at reifa gjǫld rǫgnis:
„Þiggja knáttu, þengill,
í þinni hǫllu
glaðr at Guðrúnu
gnadda niflfarna.“

33.
Ud gik da Gudrun
Atle til møde
med gyldenkalken
at gjenhilse kongen:
Her i din hal, drot!
hilsen du fange
glad efter Gudruns
gutters hedenferd.

36.
Out then came Guthrun |
to meeting with Atli,
With a golden beaker |
as gift to the monarch:
„Thou mayst eat now, chieftain, |
within thy dwelling,
Blithely with Guthrun |
young beasts fresh slaughtered.“

36.
Umðu ǫlskálir
Atla vínhǫfgar,
þá er í hǫll saman
Húnar tǫlðusk,
gumar gransíðir,
gengu inn hvárir.

34.
Skummede Atles
skaaler vintunge,
da Huner sammen
i hal sig sanked;
skred ind skrappe
skjeggede kjemper.

37.
The wine-heavy ale-cups |
of Atli resounded,
When there in the hall |
the Hunnish youths clamored,
And the warriors bearded, |
the brave ones, entered.

37.
Skævaði þá in skírleita
veigar þeim at bera,
afkár dís, jǫfrum,
ok ǫlkrásir valði
nauðug neffǫlum,
en níð sagði Atla:

35.
Skjerkindet skred hun
skjenk dem at bære,
barskt viv de bolde
bid bød til drikken —
nødig; men nid bar hun
natmørke Atle:

38.
Then in came the shining one, |
. . . . .
and drink she bore them;
Unwilling and bitter |
brought she food to the warrior,
Till in scorn to the white-faced |
Atli did she speak:

38.
„Sona hefir þinna,
sverða deilir,
hjǫrtu hrædreyrug
við hunang of tuggin;
melta knáttu, móðugr,
manna valbráðir,
eta at ǫlkrásum
ok í ǫndugi at senda.

36.
„Nu, sverduddeler!
du dine sønners
blodige hjerter
til honning har tygget;
modige! mæt du
af mandslagt sidde,
svelg det som sul kun,
send det fra høibenk.

39.
„Thou giver of swords, |
of thy sons the hearts
All heavy with blood |
in honey thou hast eaten;
Thou shalt stomach, thou hero, |
the flesh of the slain,
To eat at thy feast, |
and to send to thy followers.

39.
Kallaraðu síðan
til knjá þinna
Erp né Eitil,
ǫlreifa tvá;
séraðu síðan
í seti miðju
gulls miðlendr
geira skepta,
manar meita
né mara keyra.“

37.
Kalder du siden
for knæ dig ei
Erp og Eitel,
de yre to;
ser dem ei siden
fra sædets midte,
guldgiverne,
geir at skjefte,
faxet fjelge
og foler spore.“

40.
Ymr varð á bekkjum,
afkárr sǫngr virða,
gnýr und guðvefjum,
grétu bǫrn Húna,
nema ein Guðrún
er hon æva grét
brœðr sína berharða
ok buri svása,
unga, ófróða,
þá er hon við Atla gat.

38.
Brag blev om benke,
barsk lød mandelarm,
gny under guldskrud,
græd Huners børn;
Gudrun alene
aldrig begræd hun
bjørndjerve brødre
og blide sønner,
unge og yre,
hun med Atle fik.

41.
Gulli seri
in gaglbjarta,
hringum rauðum
reifði hon húskarla;
skǫp lét hon vaxa
en skíran malm vaða,
æva fljóð ekki
gáði fjarghúsa.

39.
Guld hun da saaed,
svanhvide kvinde,
og ringe røde
rakte hun hirdmænd;
lod skjebnen modnes,
malmen dyr vanke,
gudshuse vigde
viv slet ei ændsed.

42.
Gold did she scatter, |
the swan-white one,
And rings of red gold |
to the followers gave she;
The fate she let grow, |
and the shining wealth go,
Nor spared she the treasure |
of the temple itself.

42.
Óvarr Atli
óðan hafði hann sik drukkit,
vápn hafði hann ekki,
varnaðit hann við Gudrúnu;
oft var sá leikr betri
þá er þau lint skyldu
optarr um faðmask
fyr ǫðlingum.

40.
Uvàr sig Atle
ør havde drukket,
vaaben han bar ei,
paa vagt ei mod Gudrun;
tidt leg var bedre,
naar lindt som tiest
for ædlingers øine
hinanden de favned.

43.
Unwise then was Atli, |
he had drunk to wildness,
No weapon did he have, |
and of Guthrun bewared not;
Oft their play was better |
when both in gladness
Each other embraced |
among princes all.

43.
Hon beð broddi
gaf blóð at drekka
hendi helfússi
ok hvelpa leysti,
hratt fyr hallar dyrr
ok húskarla vakði
brandi brúðr heitum;
þau lét hon gjǫld brœðra.

41.
Bolstret med brodd hun
gav blod at drikke
med haand saa helgridsk,
hundene løste;
haardt slog mod haldør
— huskarle vekked —
blussende brand hun,
brødre saa hevned.

44.
With her sword she gave blood |
for the bed to drink,
With her death-dealing hand, |
and the hounds she loosed,
The thralls she awakened, |
and a firebrand threw
In the door of the hall; |
so vengeance she had.

44.
Eldi gaf hon þá alla
er inni váru
ok frá morði þeira Gunnars
komnir váru ór Myrkheimi;
forn timbr fellu,
fjarghús ruku,
bœr Buðlunga,
brunnu ok skjaldmeyjar
inni, aldrstamar,
hnigu í eld heitan.

42.
Gav ilden hun alle,
som inde var der,
fra Gunnars mord var
af mulmskov komne;
raft ældet ramled,
røg stod af huse,
Budlungers bo brandt,
brandt og skjoldmøer
livstrætte inde,
i luen hed sank.

45.
To the flames she gave all |
who yet were within,
And from Myrkheim had come |
from the murder of Gunnar;
The timbers old fell, |
the temple was in flames,
The dwelling of the Buthlungs, |
and the shield-maids burned,
They were slain in the house, |
in the hot flames they sank.

43.
Fullrœtt er um þetta,
ferr engi svá síðan
brúðr í brynju
brœðra at hefna;
hon hefir þriggja
þjóðkonunga
banorð borit,
bjǫrt, áðr sylti.

43.
Fuldmeldt er herom,
farer saa siden
brud ei i brynje
brødre at hevne;
hun har af trende
thjodkonninger
baneord baaret
bold, før hun døde.

46.
Now the tale is all told, |
nor in later time
Will a woman in byrnie |
avenge so her brothers;
The fair one to three |
of the kings of the folk
Brought the doom of death |
ere herself she died.

Enn segir gleggra í Atlamálum inum grœnlenzkum.

End fortælles herom nøiere i de grønlandske „Atleord“.

Still more is told in the Greenland ballad of Atli.

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=8292b58e-6389-11e6-98cc-0050569f23b2

Choose languages

Choose Images, etc.

Choose languages

Choose display