Fróði konungr sótti heimboð í Svíþjóð til þess konungs er Fjǫlnir er nefndr.
Þá keypti hann ambáttir tvær er hétu Fenja ok Menja;
þær váru miklar ok sterkar.
Í þann tíma fannst í Danmǫrk kvernsteinar tveir svá miklir at engi var svá sterkr at dregit gæti.
En sú náttúra fylgði kvernunum at þat mólsk á kverninni sem sá mælti fyrir er mól.
Sú kvern hét Grotti.
Hengikjǫptr er sá nefndr er Fróða konungi gaf kvernina.
Fróði konungr lét leiða ambáttirnar til kvernarinnar ok bað þær mala gull, ok svá gerðu þær, mólu fyrst gull ok frið ok sælu Fróða.
Þá gaf hann þeim eigi lengri hvíld eða svefn en gaukrinn þagði eða hljóð mátti kveða.
Þat er sagt at þær kvæði ljóð þat er kallat er Gróttasǫngr.
Ok áðr létti kvæðinu mólu þær her at Fróða, svá at á þeiri nótt kom þar sá sækonungr er Mýsingr hét og drap Fróða, tók þar herfang mikit.
Þá lagðist Fróða friðr.
Mýsingr hafði með sér Grotta ok svá Fenju ok Menju ok bað þær mala salt.
Ok at miðri nótt spurðu þær ef eigi leiddisk Mýsingi salt.
Hann bað þær mala lengr.
Þær mólu litla hríð áðr niðr sǫkk skipit, ok var þar eptir svelgr í hafinu er særinn fellr í kvernaraugat.
Þá varð sær saltr.
Kong Frode drog til gilde i Svíthjod til den konge, som er kaldt Fjolne,
og da kjøbte han to trælkvinder, som hed Fenja og Menja;
de var store og sterke.
Paa den tid blev i Danmark fundet to kvernstene saa store, at ingen var saa sterk, at han fik draget dem;
men den egenskab fulgte kvernstenene, at det blev malt paa kvernen, som den ønskede, der malte.
Den kvern hed Grotte.
Hengekjopt er han kaldt, som gav kong Frode kvernen.
Kong Frode lod trælkvinderne sette til kvernen og bød dem male guld og fred og lykke for Frode.
Da gav han dem ikke lenger hvil eller søvn end gjøgen tied, eller vise kunde kvedes.
Da er sagt, at de kveded de viser, som er kaldt Grottesang,
og før de slutted med kvædet, malte de hær over Frode, saa at i samme nat den søkonge kom der, som hed Mysing, og drebte Frode og tog stort bytte.
Da brast Frodefreden.
Mysing førte med sig Grotte og ligeledes Fenja og Menja og bød dem male salt,
og ved midnat spurgte de, om Mysing ikke var kjed af saltet;
men han bød dem male lengre.
De malte en kort stund, indtil skibene sank, og blev der efter en strømhvirvel i havet, hvor søen falder ind i kvernøiet.
Da blev havet salt.
