Bibliotheca Polyglotta

1.
Frétt hefir ǫld ófu,
þá er endr of gørðu
seggir samkundu,
sú var nýt fæstum;
œxtu einmæli,
yggr var þeim síðan
ok it sama sonum Gjúka
er váru sannráðnir.

1.
Den svig er vidspurgt,
da samraad stridsmænd
i fortid fremmed,
faa det til gavn var;
lønraad de lagde,
led for det siden,
saa og Gjukes sønner,
som grumt blev svegne.

1.
There are many who know |
how of old did men
In counsel gather; |
little good did they get;
In secret they plotted, |
it was sore for them later,
And for Gjuki's sons, |
whose trust they deceived.

2.
Skǫp œxtu skjǫldunga,
skylduat feigir,
illa rézk Atla,
átti hann þó hyggju;
felldi stoð stóra,
stríddi sér harðla,
af bragði boð sendi,
at kvæmi brátt mágar.

2.
De fald voldte fyrster,
som falde ei skulde,
ondt raad tog Atle,
aatte han kløgt dog;
styrted stor støtte,
sterkt sig selv skaded,
brat han de brødre
gav bud strax at komme.

2.
Fate grew for the princes, |
to death they were given;
Ill counsel was Atli's, |
though keenness he had;
He felled his staunch bulwark, |
his own sorrow fashioned,
Soon a message he sent |
that his kinsmen should seek him.

3.
Horsk var húsfreyja,
hugði at manviti,
lag heyrði hon orða,
hvat þeir á laun mæltu;
þá var vant vitri,
vildi hon þeim hjálpa,
skyldi um sæ sigla,
en sjálf né komskat.

3.
Dybtenkt den dronning
drøfted, hvad raad var,
lytted til talen,
hvad lønligt de mælte;
vís var i vaande,
vilde dem hjelpe;
om sø skulde seiles,
selv hun ei kom med.

3.
Wise was the woman, |
she fain would use wisdom,
She saw well what meant |
all they said in secret;
From her heart it was hid |
how help she might render,
The sea they should sail, |
while herself she should go not.

4.
Rúnar nam at rísta,
rengdi þær Vingi
- fárs var hann flýtandi -
áðr hann fram seldi;
fóru þá síðan
sendimenn Atla
um fjǫrð Lima,
þar er frœknir bjoggu.

4.
Runer hun risted,
rygged dem Vinge,
— fals han helst fremmed —
før frem han bar dem;
siden saa seiled
sendemænd Atles
heden om Limfjord,
der heltene boed.

4.
Runes did she fashion, |
but false Vingi made them,
The speeder of hatred, |
ere to give them he sought;
Then soon fared the warriors |
whom Atli had sent,
And to Limafjord came, |
to the home of the kings.

5.
Ǫlværir urðu
ok elda kyndu,
hugðu vætr véla
er þeir váru komnir;
tóku þeir fórnir
er þeim fríðr sendi,
hengðu á súlu,
hugðut þat varða.

5.
Glade ved gilde
gulvbaal de tendte,
anede ondt ei,
der ind de var komne;
tog de de gaver,
den gjæve dem sendte,
paa stolpen dem hengte,
ei hefted sig ved det.

5.
They were kindly with ale, |
and fires they kindled,
They thought not of craft |
from the guests who had come;
The gifts did they take |
that the noble one gave them,
On the pillars they hung them, |
no fear did they harbor.

6.
Kom þá Kostbera,
kvæn var hon Hǫgna,
kona kapps gálig,
ok kvaddi þá báða;
glǫð var ok Glaumvǫr
er Gunnarr átti,
fellskat saðr sviðri,
sýsti um þǫrf gesta.

6.
Kom saa Kostbera,
kvinde helt agtsom,
Hognes kjær hustru,
og hilste dem begge;
glad var og Glaumvor,
som Gunnar aatte,
gjestmild den gjæve
gjesters tarv skjøtted.

6.
Forth did Kostbera, wife |
of Hogni, then come,
Full kindly she was, |
and she welcomed them both;
And glad too was Glaumvor, |
the wife of Gunnar,
She knew well to care |
for the needs of the guests.

7.
Buðu þeir heim Hǫgna,
ef hann þá heldr fœri,
sýn var svipvísi,
ef þeir sín gæði;
hét þá Gunnarr,
ef Hǫgni vildi,
Hǫgni því níttit,
er hinn um réði.

7.
Hjem bød de Hogne,
fór helst saa Gunnar,
aaben laa arglist
om agt de gav kun;
haandslag gav Gunnar,
om Hogne vilde,
ei Hogne sig vegred,
var hin først rede.

7.
Then Hogni they asked |
if more eager he were,
Full clear was the guile, |
if on guard they had been;
Then Gunnar made promise, |
if Hogni would go,
And Hogni made answer |
as the other counseled.

8.
Báru mjǫð mærar,
margs var alls beini,
fór þar fjǫlð horna,
unz þótti fulldrukkit.

8.
Fuldt var af forraad,
de fruer mjød bar,
horn fór tilhobe,
til høit var drukket.

8.
Then the famed ones brought mead, |
and fair was the feast,
Full many were the horns, |
till the men had drunk deep;
. . . . .
. . . . .

9.
Hjú gørðu hvílu
sem þeim hœgst þótti;
kennd var Kostbera,
kunni hon skil rúna,
innti orðstafi
at eldi ljósum;
gæta varð hon tungu
í góma báða;
váru svá villtar,
at var vant at ráða.

9.
Bolstrene bredte
som bedst de husfolk;
klog var Kostbera,
kjendte vel runer,
læste de løntegn
ved luen klare,
tand hun for tunge
med tvil mon holde,
var saa forvansket,
at vrangt var at tyde.

Then the mates made ready |
their beds for resting.

9.
Wise was Kostbera, |
and cunning in rune-craft,
The letters would she read |
by the light of the fire;
But full quickly her tongue |
to her palate clave,
So strange did they seem |
that their meaning she saw not.

10.
Sæing fóru síðan
sína þau Hǫgni;
dreymði dróttláta,
dulði þess vætki,
sagði horsk hilmi,
þegars hon réð vakna:

10.
Siden de søgte
seng, hun og Hogne,
drømte den dronning,
dulgte slet intet,
klog hun til kongen
kvad, der hun vaagned:

10.
Full soon then his bed |
came Hogni to seek,
. . . . .
. . . . .
The clear-souled one dreamed, |
and her dream she kept not,
To the warrior the wise one |
spake when she wakened:

11.
„Heiman gørisk þú, Hǫgni,
hyggðu at ráðum,
fár er fullrýninn,
far þú í sinn annat;
réð ek þær rúnar
er reist þín systir,
bjǫrt hefir þér eigi
boðit í sinn þetta.

11.
„Haster fra hjem du,
i hug søg raad dog,
faa kan fuldt runer,
far en anden gang!
De runer jeg raaded,
som risted din søster,
ei den ædle dig
indbød dennesind.

11.
„Thou wouldst go hence, |
Hogni, but heed my counsel,--
Known to few are the runes,-- |
and put off thy faring;
I have read now the runes |
that thy sister wrote,
And this time the bright one |
did not bid thee to come.

12.
Eitt ek mest undrumk
- mákat ek enn hyggja -
hvat þá varð vitri
er skyldi villt rísta,
þvíat svá var á vísat
sem undir væri
bani ykkarr beggja,
ef it brálla kvæmið;
vant er stafs vífi
eða valda aðrir.“

12.
Ét mig mest undrer
— end det ei fatter —
hvad kom den kloge
til klart ei at riste;
lod hun frem lyse,
som laa derunder
jer begges bane,
om brat I kom did;
stav hun forskar sig,
har skyld ei andre.“

13.
„Allar ro illúðgar
- kvad Hǫgni -
áka ek þess kynni,
vilka ek þess leita
nema launa eigim;
okkr mun gramr gulli
reifa glóðrauðu,
óumk ek aldregi,
þótt vér ógn fregnim.“

Hogne kvad.
13.
„Ondt kvinder aner,
den art jeg har ei,
søger ei svig jeg,
før sligt skal hevnes;
glodrøde guld os
give vil fyrsten,
aldrig jeg ængstes,
om ondt end høres.

Hogni spake:
13.
„All women are fearful; |
not so do I feel,
Ill I seek not to find |
till I soon must avenge it;
The king now will give us |
the glow-ruddy gold;
I never shall fear, |
though of dangers I know.“

14.
„Stopalt munuð ganga,
ef it stundið þangat,
ykkr mun ástkynni
eigi í sinn þetta;
dreymdi mik, Hǫgni,
dyljumk þat eigi,
ganga mun ykkr andæris,
eða ella hræðumk.

Kostbera kvad.
14.
„For fald I farer,
om frem I stunder,
vil jer ei venskab
vente dennesind,
drømte jeg, Hogne!
dølger mig ei det,
tungt vil I trenges,
trykker ei angst blot.

Kostbera spake:
14.
„In danger ye fare, |
if forth ye go thither,
No welcoming friendly |
this time shall ye find;
For I dreamed now, Hogni, |
and nought will I hide,
Full evil thy faring, |
if rightly I fear.

15.
Blæju hugða ek þína
brenna í eldi,
hryti hár logi
hús mín í gǫgnum.“

15.
Dit liglín saa jeg
i luen brende,
høi flammen herjed
mit hus igjennem.“

15.
„Thy bed-covering saw I |
in the flames burning,
And the fire burst high |
through the walls of my home.“

16.
„Liggja hér línklæði
þau er lítt rœkið,
þau munu brátt brenna
þau er þú blæju sátt.“

Hogne kvad.
16.
„Linklæder ligger,
som lidt I agter,
brat vil de brende,
der du baallín saa.“

Hogni spake:
„Yon garment of linen |
lies little of worth,
It will soon be burned, |
so thou sawest the bed-cover.“

17.
„Bjǫrn hugða ek hér inn kominn,
bryti upp stokka,
hristi svá hramma
at vér hrædd yrðim;
munni oss mǫrg hefði,
svá at vér mættim ekki,
þar var ok þrǫmmun
þeygi svá lítil.“

Kostbera kvad.
17.
„Bjørn var ind kommen,
brød den op tømret,
rysted de labber,
saa rædsel greb os,
i mund tog os mange,
saa magt forgik os,
làrmen og lød der
ei liden heller.“

Kostbera spake:
16.
„A bear saw I enter, |
the pillars he broke,
And he brandished his claws |
so that craven we were;
With his mouth seized he many, |
and nought was our might,
And loud was the tumult, |
not little it was.“

18.
„Veðr mun þar vaxa,
verða ótt snemma,
hvítabjǫrn hugðir,
þar mun hregg austan.“

Hogne kvad.
18.
„Veir vil da voxe,
snart voldsomt blive,
der isbjørn du øined,
østenstorm kommer.“

Hogni spake:
17.
„Now a storm is brewing, |
and wild it grows swiftly,
A dream of an ice-bear |
means a gale from the east.“

19.
„Ǫrn hugða ek hér inn fljúga
at endlǫngu húsi,
þat mun oss drjúgt deilask,
dreifði hann oss ǫll blóði,
hugða ek af heitum
at væri hamr Atla.“

Kostbera kvad.
19.
„Ind, saa jeg, ørn fløi
opefter hallen,
bedsk det os bliver,
blodsprengte os alle,
ulyd lod ane
Atles hamløber.“

Kostbera spake:
18.
„An eagle I saw flying |
from the end through the house,
Our fate must be bad, |
for with blood he sprinkled us;
. . . . .
. . . . .
From the evil I fear |
that 'twas Atli's spirit.“

20.
„Slátrum sýsliga,
sjám þá roðru,
opt er þat fyr øxnum
er ǫrnu dreymir;
heill er hugr Atla,
hvatki er þik dreymir.“

Hogne kvad.
20.
„Slidsomt vi slagter,
og ser vi blod da,
ofte mod øxne
om ørne drømmes;
ærlig er Atle,
hvad end du drømmer.“

Hogni spake:
19.
„They will slaughter soon, |
and so blood do we see,
Oft oxen it means |
when of eagles one dreams;
True is Atli's heart, |
whatever thou dreamest.“

21.
Lokit því létu,
líðr hver rœða.

Lod de det ligge,
legges hver tale.

Then silent they were, |
and nought further they said.

22.
Vǫknuðu vel borin,
var þar sams dœmi,
gættisk þess Glaumvǫr
at væri grand svefna;
... við Gunnar
at fá tvær leiðir.

21.
Velbaarne vaagned,
var dem det samme:
gremmed det Glaumvor,
at gru stod af drømme;
henferd og hjemkomst
haabed dog Gunnar.

20.
The high-born ones wakened, |
and like speech they had,
Then did Glaumvor tell |
how in terror she dreamed,
. . . . .
. . . . . Gunnar |
two roads they should go.

23.
„Gǫrvan hugða ek þér gálga,
gengir þú at hanga,
æti þik ormar,
yrða ek þik kvikvan,
gørðisk røk ragna;
ráð þú hvat þat væri.

Glaumvor kvad.
22.
„Galgtræ var gjort dig,
gik du til døden,
orme dig tæred,
traf jeg med liv dig,
trengsels tider kom;
tyd, hvad det var vel!“
Gunnar kvad.

23.
- - - - -

Glaumvor spake:
21.
„A gallows saw I ready, |
thou didst go to thy hanging,
Thy flesh serpents ate, |
and yet living I found thee;
. . . . .
. . . . .
The gods' doom descended; |
now say what it boded.“

24.
„Blóðgan hugða ek mæki
borinn ór serk þínum,
illt er svefn slíkan
at segja nauðmanni;
geir hugða ek standa
í gǫgnum þik miðjan,
emjuðu úlfar
á endum báðum.“

Glaumvor kvad.
24.
„Sverd saa jeg blodigt
slidt af din kjortel,
saart er at sige
sligt syn sin husbond;
geir saa jeg stande
gjennem dit legem,
ved odd og ende
ulve der tuded.“

22.
„A sword drawn bloody |
from thy garments I saw,--
Such a dream is hard |
to a husband to tell,--
A spear stood, methought, |
through thy body thrust,
And at head and feet |
the wolves were howling.“

25.
„Rakkar þar renna,
ráðask mjǫk geyja,
opt verðr glaumr hunda
fyr geira flaugun.“

Gunnar kvad.
25.
„Hunde da løber,
og høit de bjeffer,
tidt glam af hunde
for geir-kast kommer.“

Gunnar spake:
23.
„The hounds are running, |
loud their barking is heard,
Oft hounds' clamor follows |
the flying of spears.“

26.
„Á hugða ek hér inn renna
at endilǫngu húsi,
þyti af þjósti,
þeystisk of bekki,
bryti fœtr ykkra
brœðra hér tveggja,
gerðit vatn vægja;
vera mun þat fyr nekkvi.

Glaumvor kvad.
26.
„Foss saa jeg flømme
frem gjennem hallen,
strid den støiede,
strømmed ad benke,
brød eders begges,
brødrenes, fødder,
veg ikke vandet;
vel varsler det noget.“
Gunnar kvad.

27.
- - - - -

Glaumvor spake:
24.
„A river the length |
of the hall saw I run,
Full swiftly it roared, |
o'er the benches it swept;
O'er the feet did it break |
of ye brothers twain,
The water would yield not; |
some meaning there was.“

27.
Konur hugðak dauðar
koma í nótt hingat,
værit vart búnar,
vildi þik kjósa,
byði þér brálliga
til bekkja sinna;
ek kveð aflima
orðnar þér dísir.“

Glaumvor kvad.
28.
„Saa døde kvinder
komme i nat hid,
ei varsomt klædte,
vilde dig hente,
saa brat de bød dig
til benkene sine;
dig er de díser
dødtrætte vordne.“

25.
„I dreamed that by night |
came dead women hither,
Sad were their garments, |
and thee were they seeking;
They bade thee come swiftly |
forth to their benches,
And nothing, methinks, |
could the Norns avail thee.“

28.
„Seinat er at segja,
svá er nú ráðit,
forðumka fǫr þó,
alls þó ar fara ætlat;
margt er mjǫk glíkligt
at munim skammæir.“

Gunnar kvad.
29.
„For sent du det siger,
saa er nu valg gjort,
flyr jeg den ferd ei,
da fare dog tenkt er;
lader det ligt til,
det lakker mod enden.“

Gunnar spake:
26.
„Too late is thy speaking, |
for so is it settled
From the faring I turn not, |
the going is fixed,
Though likely it is |
that our lives shall be short.“

29.
Litu er lýsti
létusk þeir fúsir
allir upp rísa,
ǫnnur þau lǫttu;
fóru fimm saman,
fleiri til váru
hálfu húskarlar,
hugat var því illa;
Snævarr ok Sólarr,
synir váru þeir Hǫgna,
Orkning þann hétu
er þeim enn fylgði,
blíðr var bǫrr skjaldar,
bróðir hans kvánar.

30.
Da led mod lysning,
lysted til ferden
alle at staa op,
andre fra raaded;
fem sammen fór de,
fulgte huskarle
tvefold i tallet,
— tankeløst var det —
Snævar og Solar,
sønner af Hogne,
Orkning han kaldtes,
som end dem fulgte,
hugprude helt var
hans hustrus broder.

27.
Then bright shone the morning, |
the men all were ready,
They said, and yet each |
would the other hold back;
Five were the warriors, |
and their followers all
But twice as many,-- |
their minds knew not wisdom.

28.
Snævar and Solar, |
they were sons of Hogni,
Orkning was he called |
who came with the others,
Blithe was the shield-tree, |
the brother of Kostbera;

30.
Fóru fagrbúnar,
unz þau fjǫrðr skilði,
lǫttu ávallt ljósar,
létuat heldr segjask.

31.
Fulgte de fruer
til fjord dem skilte;
advared de væne —
ei vilde de høre.

The fair-decked ones followed, |
till the fjord divided them,
Full hard did they plead, |
but the others would hear not.

31.
Glaumvǫr kvað at orði,
er Gunnarr átti,
mælti hon við Vinga
sem henni vert þótti:
„Veitkat ek hvárt verð launið
at vilja ossum;
glœpr er gests kváma,
ef í gørisk nakkvat.“

32.
Tog Glaumvor til orde,
Gunnars ægteviv,
mælte til Vinge,
som verdt hun fandt det:
„Ved ei, om velkomst
vel I os lønner,
synd det besøg er,
der svig bor under.“

29.
Then did Glaumvor speak forth, |
the wife of Gunnar,
To Vingi she said |
that which wise to her seemed:
„I know not if well |
thou requitest our welcome,
Full ill was thy coming |
if evil shall follow.“

32.
Sór þá Vingi,
sér réð hann lítt eira:
„Eigi hann jǫtnar,
ef hann at yðr lygi,
gálgi gǫrvallan,
ef hann á grið hygði.“

33.
Svor han da, Vinge,
sig selv ei spared:
„jotner ham eie,
om Eder han sviger,
hav galgen ham ganske,
om grid han bryder!“

30. Then did Vingi swear, |
and full glib was his speech,
. . . . .
. . . . .
„May giants now take me |
if lies I have told ye,
And the gallows if hostile |
thought did I have.“

33.
Bera kvað at orði,
blíð í hug sínum:
„Sigli þér sælir
ok sigr árnið,
fari sem ek fyr mælik,
fæsk eigi því níta.“

34.
Tog Bera til orde
saa blid i sinde:
„Sæle I seile
og seir I hente,
gaa alt efter ønske!
intet det hindre!“

31.
Then did Bera speak forth, |
and fair was her thought,
. . . . .
. . . . .
„May ye sail now happy, |
and victory have,
To fare as I bid ye, |
may nought your way bar.“

34.
Hǫgni svaraði,
hugði gott nánum:
„Huggizk it, horskar,
hvégi er þat gørvisk;
mæla þat margir,
missir þó stórum,
mǫrgum ræðr litlu
hvé verðr leiddr heiman.“

35.
Hogne gjensvared,
huld mod de kjære:
„Trøst Jer, trofaste,
times hvadhelst end;
mange saa mæle,
slaar mægtig feil dog,
ønsker ved udferd
ei alle hjelper.“

32.
Then Hogni made answer,-- |
dear held he his kin,-
„Take courage, ye wise ones, |
whatsoever may come;
Though many may speak, |
yet is evil oft mighty,
And words avail little |
to lead one homeward.“

35.
Sásk til síðan,
áðr í sundr hyrfi,
þá hygg ek skǫp skiptu,
skilðusk vegir þeira.

36.
Til bort det bar da,
blikke de vexled;
skifted saa skjebnen,
skilt deres vei laa.

33.
They tenderly looked |
till each turned on his way,
Then with changing fate |
were their farings divided.

36.
Róa námu ríki,
rifu kjǫl hálfan,
beystu bakfǫllum,
brugðusk heldr reiðir;
hǫmlur slitnuðu,
háir brotnuðu,
gerðut far festa,
áðr þeir frá hyrfi.

37.
Raskt de da roed,
rev halve kjølen,
tag lange tog de,
téde helt vredt sig,
brast dem hamlebaand,
brødes dem keiper,
fested ei farkost,
før de forlod det.

34.
Full stoutly they rowed, |
and the keel clove asunder,
Their backs strained at the oars, |
and their strength was fierce;
The oar-loops were burst, |
the thole-pins, were broken,
Nor the ship made they fast |
ere from her they fared.

37.
Litlu ok lengra,
- lok mun ek þess segja -
bœ sá þeir standa
er Buðli átti;
hátt hrikðu grindr
er Hǫgni kníði.

38.
Og saa lidt siden
- sidst er at nevne —
bo saa de stande,
som Budle aatte;
høit drøned hegnport,
da Hogne banked.

35.
Not long was it after-- |
the end must I tell--
That the home they beheld |
that Buthli once had;
Loud the gates resounded |
when Hogni smote them;
Vingi spake then a word |
that were better unsaid:

38.
Orð kvað þá Vingi
þats án væri:
„Farið firr húsi,
flátt er til sœkja,
brátt hefi ek ykkr brennda,
bragðs skuluð hǫggnir;
fagrt bað ek ykkr kvámu,
flátt var þó undir,
ella heðan bíðið,
meðan ek høgg yðr gálga.“

39.
Ord kvad da Vinge,
usagt det bedst var:
“Haster fra huset!
— hen gaa er utrygt,
snart fik jeg svidd Jer,
slaaes I ned brat,
fagert jeg indbød,
fals var dog under —
eller her raster,
til reist Jer er galgen.“

36.
„Go ye far from the house, |
for false is its entrance,
Soon shall I burn you, |
ye are swiftly smitten;
I bade ye come fairly, |
but falseness was under,
Now bide ye afar |
while your gallows I fashion.“

39.
Orð kvað hitt Hǫgni
- hugði lítt vægja -
varr at véttugi,
er varð at reyna:
„Hirða þú oss hræða,
hafðu þat fram sjaldan,
ef þú eykr orði,
illt mundu þér lengja.“

40.
Talte saa Hogne,
tenkte mindst vige,
frygtsom ved færrest,
som fristes maatte:
„Tenk ei os true,
tag dig ei sligt for!
ypper end ord du,
øges dig kval kun.“

37.
Then Hogni made answer, |
his heart yielded little,
And nought did he fear |
that his fate held in store:
„Seek not to affright us, |
thou shalt seldom succeed;
If thy words are more, |
then the worse grows thy fate.“

40.
Hrundu þeir Vinga
ok í hel drápu,
exar at lǫgðu,
meðan í ǫnd hiksti.

41.
Slog de ned Vinge,
sendte til Hel ham,
langed ham øxhugg,
mens liv var i ham.

38.
Then Vingi did they smite, |
and they sent him to hell,
With their axes they clove him |
while the death rattle came.

41.
Flykkðusk þeir Atli
ok fóru í brynjur,
gengu svá gǫrvir
at var garðr milli;
urpusk á orðum
allir senn reiðir:
„Fyrr várum fullráða
at firra yðr lífi.“

42.
Atles folk fylked
og fór i brynje,
hærklædte hen gik,
saa hegnet var mellem;
alle i ét de
ord vrede vexled:
„Var lengst vort lønraad
jert liv at tage.“

39.
Atli summoned his men, |
in mail-coats they hastened,
All ready they came, |
and between was the courtyard.

40.
Then came they to words, |
and full wrathful they were:
„Long since did we plan |
how soon we might slay you.“

42.
„Á sér þat illa,
ef hǫfðuð áðr ráðit,
en eruð óbúnir,
ok hǫfum einn felldan,
lamðan til heljar,
liðs var sá yðars.“

43.
„Lidt det kun lader,
som lengst det tenkt var,
I end er i ulag,
og én har vi feldt alt,
hugget ihjel ham,
hørte han Jer til.“

Hogni spake:
41.
„Little it matters |
if long ye have planned it;
For unarmed do ye wait, |
and one have we felled,
We smote him to hell, |
of your host was he once.“

43.
Óðir þá urðu
er þat orð heyrðu,
forðuðu fingrum
ok fengu í snœri,
skutu skarpliga
ok skjǫldum hlífðusk.

44.
I hug blev de harme,
da hørt det ord blev,
flinkt rørte fingre,
fatted om spydrem,
skød de saa skyndsomt,
med skjold sig dekked.

42.
Then wild was their anger |
when all heard his words;
Their fingers were swift |
on their bowstrings to seize,
Full sharply they shot, |
by their shields were they guarded.

44.
Inn kom þá annspilli,
hvat úti drýgðu
hátt fyr hǫllu,
heyrðu þræl segja.

45.
Ind kom der ord om,
hvad ude de fremmed,
hørtes for hallen
høit det træl nevne.

43.
In the house came the word |
how the heroes without
Fought in front of the hall; |
they heard a thrall tell it;

45.
Ǫtul var þá Guðrún,
er hon ekka heyrði,
hlaðin hálsmenjum,
hreytti hon þeim gervǫllum,
sløngði svá silfri
at í sundr hrutu baugar.

46.
Gram blev da Gudrun
hun gru-daad hørte,
smykket med sylgjer
sled hun dem alle,
slengte saa sølvet,
at sønder hver ring brast.

Grim then was Guthrun, |
the grief when she heard,
With necklaces fair, |
and she flung them all from her,
(The silver she hurled |
so the rings burst asunder.)

46.
Út gekk hon síðan,
yppðit lítt hurðum,
fóra fælt þeygi
ok fagnaði komnum,
hvarf til Niflunga,
sú var hinzt kveðja,
fylgði saðr slíku,
sagði hon mun fleira:

47.
Ud skred hun siden,
rev op vidt døren,
fór hun ei frygtsomt,
favned de komne;
søgte sin slegt hun,
gav sidste hilsen,
sandhed i sligt var,
sagde end mer hun:

44.
Then out did she go, |
she flung open the doors,
All fearless she went, |
and the guests did she welcome;
To the Niflungs she went-- |
her last greeting it was,--
In her speech truth was clear, |
and much would she speak.

47.
„Leitaða ek í líkna
at letja ykkr heiman,
skǫpum viðr manngi,
ok skuluð þó hér komnir.“
Mælti af manviti
ef myndu sættask;
ekki at reðusk,
allir ní kváðu.

48.
„Jeg raad søgte rettest
reisen at hindre,
ei skjebnen omskiftes,
skulde I dog komme.“
Hun mindelig maned,
om maatte de enes —
intet de agted,
alle kvad nei kun.

45.
„For your safety I sought |
that at home ye should stay;
None escapes his fate, |
so ye hither must fare.“
Full wisely she spake, |
if yet peace they might win,
But to nought would they hearken, |
and „No„ said they all.

48.
Sá þá sælborin
at þeir sárt léku,
hugði á harðræði
ok hrauzk ór skikkju;
nøkðan tók hon mæki
ok niðja fjǫr varði,
hœg varat hjaldri
hvars hon hendr festi.

49.
Slegtstore saa da,
hvor saart de trengtes.
kaaben hun kasted,
til kampferd stunded;
drog sverd af slidre,
slog for frænders liv,
ei lind i legen,
lagde hun haand til.

46.
Then the high-born one saw |
that hard was their battle,
In fierceness of heart |
she flung off her mantle;
Her naked sword grasped she |
her kin's lives to guard,
Not gentle her hands |
in the hewing of battle.

49.
Dóttir lét Gjúka
drengi tvá hníga,
bróður hjó hon Atla,
bera varð þann síðan,
skapði hon svá skœru,
skelldi fót undan.

50.
Lod Gjukes datter
drenge to segne,
hug Atles broder,
bar man ham siden,
vóg saa med vaaben,
at vekk hun slog foden.

47.
Then the daughter of Gjuki |
two warriors smote down,
Atli's brother she slew, |
and forth then they bore him;
(So fiercely she fought |
that his feet she clove off;)

50.
Annan réð hon hǫggva,
svá at sá upp reisat,
í helju hon þann hafði,
þeygi henni hendr skulfu.

51.
Den anden hug hun,
saa op han stod ei,
gav hen til Hel ham,
haand hende skalv ei.

Another she smote |
so that never he stood,
To hell did she send him,-- |
her hands trembled never.

51.
Þjǫrku þar gørðu,
þeiri var við brugðit,
þat brá of allt annat,
er unnu bǫrn Gjúka;
svá kváðu Niflunga,
meðan sjálfir lifðu,
skapa sókn sverðum,
slítask af brynjur,
hǫggva svá hjálma
sem þeim hugr dygði.

52.
Valgny de vakte,
vide dets ry gik,
Gjukungers gjerning
gik over alt dog;
lød om Nivlunger:
mens liv dem undtes,
sverd de saa svinged,
sled af sig brynjer,
hjelme saa hugged,
som hugen evned.

48.
Full wide was the fame |
of the battle they fought,
'Twas the greatest of deeds |
of the sons of Gjuki;
Men say that the Niflungs, |
while themselves they were living,
With their swords fought mightily, |
mail-coats they sundered,
And helms did they hew, |
as their hearts were fearless.

52.
Morgin mest vágu,
unz miðjan dag líddi,
óttu alla
ok ǫndurðan dag;
fyrr var fullvegit,
flóði vǫllr blóði,
átján áðr fellu,
efri þeir urðu,
Beru tveir sveinar
ok bróðir hennar.

53.
Morgnen frem stred de,
til middag leden,
al den ottetid
og opefter dagen;
før var der fuldstridt,
flød med blod volden,
forinden faldt atten,
dog overhaand vandt de,
faldt Bera's to sønner
og broder hendes.

49.
All the morning they fought |
until midday shone,
(All the dusk as well |
and the dawning of day,)
When the battle was ended, |
the field flowed with blood;
Ere they fell, eighteen |
of their foemen were slain,
By the two sons of Bera |
and her brother as well.

53.
Rǫskr tók at rœða,
þótt hann reiðr væri:
„Illt er um litask,
yðr er þat kenna;
várum þrír tigir,
þegnar vígligir,
eptir lifum ellifu,
ór er þar brunnit.

54.
Høit mælte helten,
fast harmen tog ham:
„Ondt at se om sig,
Eder det skyldes;
treti fuldt var vi
saa trøste svende,
efter staar elve,
ild har her herjet.

50.
Then the warrior spake, |
and wild was his anger:
„This is evil to see, |
and thy doing is all;
Once we were thirty, |
we thanes, keen for battle,
Now eleven are left, |
and great is our lack.

54.
Brœðr várum fimm
er Buðla misstum,
hefir nú Hel hálfa,
en hǫggnir tveir liggja.

55.
Brødre fem var vi,
da Budle faldt fra,
helvten lengst Hel har,
og hugne to ligger.

51.
„There were five of us brothers |
when Buthli we lost,
Now Hel has the half, |
and two smitten lie here;

55.
Mægð gat ek mikla,
mákak því leyna,
konu váliga,
knáka ek þess njóta;
hljótt áttum sjaldan,
síz komt í hendr ossar,
firrðan mik frændum,
fé opt svikinn,
senduð systur Helju,
slíks ek mest kennumk.“

56.
Jeg frændskab vandt feiret,
— faar det ei dølge —
ulykkeskvinde!
ei til min glede;
fra først jeg fik dig,
fred fandt vi sjelden;
frænder I fjerned
frasveg mig gods tidt,
søsters liv slukked —
saarest det nager.“

A great kinship had I,-- |
the truth may I hide not,--
From a wife bringing slaughter |
small joy could I win.

52.
We lay seldom together |
since to me thou wast given,
Now my kin all are gone, |
of my gold am I robbed;
Nay, and worst, thou didst send |
my sister to hell.“

56.
„Getr þú þess, Atli,
gerðir svá fyrri,
móður tókt mína
ok myrðir til hnossa,
svinna systrungu
sveltir þú í helli;
hlœgligt mér þat þykkir
er þú þinn harm tínir,
goðum ek þat þakka
er þér gengsk illa.“

Gudrun kvad.
57.
„Ypper det, Atle!
øved dog først sligt:
greb moder min du
og myrded for vinding,
lod hungre i hulen
min høie frænke;
trøst det mig tykkes,
du teller din kvide,
guder jeg takker,
det gaar dig ilde.“

Guthrun spake:
53.
„Hear me now, Atli! |
the first evil was thine;
My mother didst thou take, |
and for gold didst murder her,
My sister's daughter |
thou didst starve in a prison.
A jest does it seem |
that thy sorrow thou tellest,
And good do I find it |
that grief to thee comes.“

57.
„Eggja ek yðr, jarlar,
auka harm stóran
vífs ins vegliga,
vilja ek þat líta;
kostið svá keppa
at kløkkvi Guðrún;
sjá ek þat mættak
at hon sér né ynðit.

Atle kvad.
58.
„Jeg egger Jer, jarler!
at øge tungt kummer
for hustruen høie —
hued mig se det;
søger saa sysle,
at sørge kan Gudrun!
gad det vel skue,
hun glede ei finge.

Atli spake:
54.
„Go now, ye warriors, |
and make greater the grief
Of the woman so fair, |
for fain would I see it;
So fierce be thy warring |
that Guthrun shall weep,
I would gladly behold |
her happiness lost.

58.
Takið ér Hǫgna
ok hyldið með knífi,
skerið ór hjarta,
skuluð þess gǫrvir;
Gunnar grimmúðgan
á gálga festið,
bellið því bragði,
bjóðið til ormum.“

59.
Fører frem Hogne,
flenger med kniv ham,
skjerer ud hjertet,
skorte ei viljen;
Gunnar hin gramme
til galgtræ fester,
gaar til den gjerning,
hen giv ham for orme!“

55.
„Seize ye now Hogni, |
and with knives shall ye hew him,
His heart shall ye cut out, |
this haste ye to do;
And grim-hearted Gunnar |
shall ye bind on the gallows,
Swift shall ye do it, |
to serpents now cast him.“

59.
„Gør sem til lystir,
glaðr munk þess bíða,
rǫskr munk þér reynask,
reynt hefi ek fyrr brattara;
hǫfðuð hnekking,
meðan heilir várum,
nú erum svá sárir
at þá mátt sjálfr valda.“

Hogne kvad.
60.
„Gjør som dig lyster!
vil glad det vente,
skal freidig findes,
fristet er verre;
modstand I mødte,
mens magt var i os,
nu saar saa svider,
at selv du faar raade.“

Hogni spake:
56.
„Do now as thou wilt, |
for glad I await it,
Brave shalt thou find me, |
I have faced worse before;
We held thee at bay |
while whole we were fighting,
Now with wounds are we spent, |
so thy will canst thou work.“

60.
Beiti þat mælti
- bryti var hann Atla:
„Tǫku vér Hjalla
en Hǫgna forðum;
hǫggvum vér hálft yrkjan,
hann er skapdauði,
lifira svá lengi,
lǫskr mun hann æ heitinn.“

61.
Beite saa talte,
bursvend hos Atle:
„Hjalle vi tage
og Hogne bjerge,
velge vi verk halvt,
verd er han døden,
lever saa lenge ei,
han lad jo nevnes.“

57.
Then did Beiti speak, |
he was Atli's steward:
„Let us seize now Hjalli, |
and Hogni spare we!
Let us fell the sluggard, |
he is fit for death,
He has lived too long, |
and lazy men call him.“

61.
Hræddr var hvergætir,
helta in lengr rúmi,
kunni klekkr verða,
kleif í rá hverja;
vesall lézk vígs þeira,
er skyldi váss gjalda,
ok sinn dag dapran
at deyja frá svínum,
allri ørkostu
er hann áðr hafði.

62.
Rædd fra sit rum da
rømte grydesvend,
kunde ret klynke,
krøb i hver vraa hen;
klaged, at kval han
for kampen fik døie,
kvad drøvelig dagen,
at dø fra svinene,
overflod al den,
han ellers havde.

58.
Afraid was the pot-watcher, |
he fled here and yon,
And crazed with his terror |
he climbed in the corners:
„Ill for me is this fighting, |
if I pay for your fierceness,
And sad is the day |
to die leaving my swine
And all the fair victuals |
that of old did I have.“

62.
Tóku þeir brás Buðla
ok brugðu til knífi,
œpði illþræli
áðr odds kenndi;
tóm lézk at eiga
teðja vel garða,
vinna it vergasta,
ef hann við rétti;
feginn lézk þó Hjalli
at hann fjǫr þægi.

63.
Tog Budles kok de
og kniven svinged,
usseltræl jamred,
før odd han kjendte;
trode sig tid nok
tunteig at gjødsle,
slide med søl verst,
slap han kun fra det,
held priste Hjalle,
holdt han kun livet.

59.
They seized Buthli's cook, |
and they came with the knife,
The frightened thrall howled |
ere the edge did he feel;
He was willing, he cried, |
to dung well the courtyard,
Do the basest of work, |
if spare him they would;
Full happy were Hjalli |
if his life he might have.

63.
Gættisk þess Hǫgni
- gerva svá færi -
at árna ánauðgum
at undan gengi:
„Fyrir kveð ek mér minna
at fremja leik þenna,
hví mynim hér vilja
heyra á þá skræktun?“

64.
Hogne da fristed,
— færreste saa gjør -
bede for trælen,
at bjerget blev han:
„Lettere mig er
den leg at fremme;
hvorfor vil her vi
høre paa skraal sligt?“

60.
Then fain was Hogni-- |
there are few would do thus--
To beg for the slave |
that safe hence he should go;
„I would find it far better |
this knife-play to feel,
Why must we all hark |
to this howling longer?“

64.
Þrifu þeir þjóðgóðan,
þá var kostr engi
rekkum rakklátum
ráð enn lengr dvelja;
hló þá Hǫgni,
heyrðu dagmegir,
keppa hann svá kunni,
kvǫl hann vel þolði.

65.
Greb de den gjæve,
gaves ei udvei
de vilde voldsmænds
verk lenger hindre;
høit lo da Hogne,
hørte de svende,
kunde han kraft té,
kval han vel taalte.

61.
Then the brave one they seized; |
to the warriors bold
No chance was there left |
to delay his fate longer;
Loud did Hogni laugh, |
all the sons of day heard him,
So valiant he was |
that well he could suffer.

65.
Harpu tók Gunnarr,
hrœrði ilkvistum,
slá hann svá kunni
at snótir grétu;
klukku þeir karlar
er kunnu gǫrst heyra,
ríkri ráð sagði,
raptar sundr brustu.

66.
Harpe slog Gunnar,
greb i med tæer,
toner frem trylled,
saa terner hulked;
klaged de karle,
som klangen ret hørte;
han søsters sorg svaled;
sønder brast raftstok.

62.
A harp Gunnar seized, |
with his toes he smote it
So well did he strike |
that the women all wept,
And the men, when clear |
they heard it, lamented;
Full noble was his song, |
the rafters burst asunder.

66.
Dó þá dýrir,
dags var heldr snemma,
létu þeir á lesti
lifa íþrótta.

67.
Død fandt de djerve,
dag saavidt gryed,
lod, til det lakked,
leve sit mandsmod

63.
Then the heroes died |
ere the day was yet come;
Their fame did they leave |
ever lofty to live.
. . . . .
. . . . .

67.
Stórr þóttisk Atli,
sté hann um þá báða,
horskri harm sagði
ok réð heldr at bregða:
„Morginn er nú, Guðrún,
misst hefir þú þér hollra,
sums ertu sjálfskapa
at hafi svá gengit.“

68.
Stolt var da Atle,
steg over begge,
viv meldte vé han,
vildt hende lasted:
„Morgen nu, Gudrun!
misted du venner;
somt har du selv voldt,
at saa det er gaaet.“

64.
Full mighty seemed Atli |
as o'er them he stood,
The wise one he blamed, |
and his words reproached her:
„It is morning, Guthrun; |
now thy dear ones dost miss,
But the blame is part thine |
that thus it has chanced.“

68.
„Feginn ertu, Atli,
ferr þú víg lýsa,
á munu þér iðrar,
ef þú allt reynir;
sú mun erfð eptir,
ek kann þér segja:
Ills gengsk þér aldri
nema ek ok deyja.“

Gudrun kvad.
69.
„Djerv staar du, Atle!
der drab du lyser,
op kommer anger,
faar alt du prøvet;
den arv blir efter,
jeg det dig varsler:
endes ei ondt dig,
før jeg og død er.“

Guthrun spake:
65.
„Thou art joyous, Atli, |
for of evil thou tellest,
But sorrow is thine |
if thou mightest all see;
Thy heritage heavy |
here can I tell thee,
Sorrow never thou losest |
unless I shall die.“

69.
„Kannka ek slíks synja,
sé ek til ráð annat
hálfu hógligra,
hǫfnum opt góðu:
Mani mun ek þik hugga,
mætum ágætum,
silfri snæhvítu
sem þú sjálf vilir.“

Atle kvad.
70.
„Ei kan jeg ændre,
ser andet raad dog
langt mer lempeligt
— lykken tidt vrages — :
med træl jeg dig trøster,
tindrende smykker,
snehvide sølvet,
som selv du vil det.“

Atli spake:
66.
„Not free of guilt am I; |
a way shall I find
That is better by far,-- |
oft the fairest we shunned;--
With slaves I console thee, |
with gems fair to see,
And with silver snow-white, |
as thyself thou shalt choose.“

70.
„Ón er þess engi,
ek vil því níta,
sleit ek þá sáttir
er váru sakar minni;
afkár ek áðr þóttak,
á mun nú gœða,
hræfða ek um hotvetna,
meðan Hǫgni lifði.

Gudrun kvad.
71.
„Haab er ei herom,
hindre jeg skal det;
soning jeg slidt har,
hvor sag var mindre;
før trodsig jeg tyktes,
tør det nu øges,
hued hvadhelst mig,
mens Hogne leved.

Guthrun spake:
67.
„No hope shall this give thee, |
thy gifts I shall take not,
Requital I spurned |
when my sorrows were smaller;
Once grim did I seem, |
but now greater my grimness,
There was nought seemed too hard |
while Hogni was living.

71.
Alin vit upp várum
í einu húsi,
lékum leik margan
ok í lundi óxum,
gœddi okkr Grímhildr
gulli ok hálsmenjum;
bana mundu mér brœðra
bœta aldregi,
né vinna þess ekki
at mér vel þykki.

72.
Op var vi elskte
i ét hus sammen,
leg mangen leged,
i lund opvoxed,
Grimild os gleded
med guld og halsbaand;
brødres bane du
bøder mig aldrig,
gjør ei den gjerning,
det godt mig tykkes.

72.
Kostum drepr kvenna
karla ofríki,
í kné gengr hnefi
ef kvistir þverra;
tré tekr at hníga
ef høggr tág undan;
nú máttu einn, Atli,
ǫllu hér ráða.“

73.
Karlevold kuer
kvindernes lykke,
kronen forkrøbles,
om kvister visner,
træet for fald staar,
frahugges rodtrevl;
ene nu Atle!
for alt du raader.“

69.
„But the fierceness of men |
rules the fate of women,
The tree-top bows low |
if bereft of its leaves,
The tree bends over |
if the roots are cleft under it;
Now mayest thou, Atli, |
o'er all things here rule.“

73.
Gnótt var grunnýðgi,
er gramr því trúði,
sýn var sveipvísi,
ef hann sín gæði;
krǫpp var þá Guðrún,
kunni um hug mæla,
létt hon sér gerði,
lék hon tveim skjǫldum.

74.
Drygt var af daarskab,
der drotten det trode,
aaben laa arglist,
om agt han gav kun;
tresk var da Gudrun,
talte forstilt hun,
téde sig trøstig,
bar tvende skjold hun.

70.
Full heedless the warrior |
was that he trusted her,
So clear was her guile |
if on guard he had been;
But crafty was Guthrun, |
with cunning she spake,
Her glance she made pleasant, |
with two shields she played.

74.
Œxti hon ǫldrykkjur
at erfa brœðr sína,
samr lézk ok Atli
at sína gørva.

75.
Gilde hun gjorde,
gravøl for brødre,
enig var Atle
at ære og sine.

71.
The beer then she brought |
for her brothers' death feast,
And a feast Atli made |
for his followers dead;

75.
Lokit því létu,
lagat var drykkju,
sú var samkunda
við svǫrfun ofmikla;
strǫng var stórhuguð,
stríddi hon ætt Buðla,
vildi hon ver sínum
vinna ofrhefndir.

76.
Lod de det ligge —
laget blev gilde,
med larm ei liden
det lag blev feiret;
streng var den stolte,
strid mod Budles æt,
hevn mod sin husbond
higed hun efter.

No more did they speak, |
the mead was made ready,
Soon the men were gathered |
with mighty uproar.

72.
Thus bitterly planned she, |
and Buthli's race threatened,
And terrible vengeance |
on her husband would take;

76.
Lokkaði hon litla
ok lagði við stokki,
glúpnuðu grimmir
ok grétu þeygi,
fóru í faðm móður,
fréttu hvat þá skyldi.

77.
Hun lokked børn lille,
lagde mod stok dem,
blegned de bolde,
brast dog i graad ei,
fór i favn hende,
fritted, hvad gjaldt nu.

The little ones called she, |
on a block she laid them;
Afraid were the proud ones, |
but their tears did not fall;
To their mother's arms went they, |
and asked what she would.

77.
„Spyrið lítt eptir,
spilla ætla ek báðum,
lyst várumk þess lengi
at lyfja ykkr elli.“
„Blótt sem vilt bǫrnum,
bannar þat manngi,
skǫmm mun ró reiði,
ef þú reynir gerva.“

Gudrun kvad.
78.
„Spørger ei efter!
vil spilde Jer begge,
lysted mig lengst alt
Jer læge mod ælde.“

Gutterne kvad.
„Ofr kun dit afkom,
ingen det hindrer,
vreden kort venter,
vover du fuldtud.“

Guthrun spake:
73.
„Nay, ask me no more! |
You both shall I murder,
For long have I wished |
your lives to steal from you.“

The boys spake:
„Slay thy boys as thou wilt, |
for no one may bar it,
Short the angry one's peace |
if all thou shalt do.“

78.
Brá þá barnœsku
brœðra in kappsvinna,
skiptit skapliga,
skar hon á háls báða.
Enn frétti Atli
hvert farnir væri
sveinar hans leika,
er hann sá þá hvergi.

79.
Barsk hun de brødres
barndom forødte,
hjerteløst handled,
hals-skar dem begge.
Men Atle fritted,
hvor farne var vel
til leg hans sønner,
han saa dem ei mer.

74.
Then the grim one slew both |
of the brothers young,
Full hard was her deed |
when their heads she smote off;
Fain was Atli to know |
whither now they were gone,
The boys from their sport, |
for nowhere he spied them.

79.
„Yfir ráðumk ganga
Atla til segja,
dylja munk þik eigi,
dóttir Grímhildar;
glaða mun þik minnst, Atli,
ef þú gerva reynir,
vakðir vá mikla,
er þú vátt brœðr mína.

Gudrun kvad.
80.
„Over jeg gaa vil,
dig, Atle, alt sige,
dølge ei vil jeg,
datter af Grimild;
fryder det knapt dig,
faar fuldt du høre;
stor vé du voldte,
som vóg mine brødre.

Guthrun spake:
75.
„My fate shall I seek, |
all to Atli saying,
The daughter of Grimhild |
the deed from thee hides not;
No joy thou hast, Atli, |
if all thou shalt hear,
Great sorrow didst wake |
when my brothers thou slewest.

80.
Svaf ek mjǫk sjaldan,
síðans þeir fellu,
hét ek þér hǫrðu,
hefi ek þik nú minntan;
morgin mér sagðir,
man ek enn þann gerva,
nú er ok aptann,
átt þú slíkt at frétta.

81.
Sov jeg helt sjelden,
siden de omkom,
hevn jeg svor haard dig,
har jeg nu mindet;
bar en morgen du mig bud,
mindes den grant end,
nu kveld er kommen,
og kan du sligt høre!

76.
'I have seldom slept |
since the hour they were slain,
Baleful were my threats, |
now I bid thee recall them;
Thou didst say it was morning,-- |
too well I remember,--
Now is evening come, |
and this question thou askest.

81.
Maga hefir þú þinna
misst sem þú sízt skyldir,
hausa veizt þú þeira
hafða at ǫlskálum,
drýgða ek þér svá drykkju,
dreyra blett ek þeira.

82.
Sønner du savner,
som sidst du det skulde:
vid deres skaller
til skaaler brugte,
drikken jeg drøied
med deres blod dig.

77.
„Now both of thy sons |
thou hast lost . . .
. . . . . |
as thou never shouldst do;
The skulls of thy boys |
thou as beer-cups didst have,
And the draught that I made thee |
was mixed with their blood.

82.
Tók ek þeira hjǫrtu
ok á teini steikðak,
selda ek þér síðan,
sagðak at kálfs væri;
einn þú því ollir,
ekki réttu leifa,
tǫggtu tíðliga,
trúðir vel jǫxlum.

83.
Tog deres hjerter,
paa tén dem stegte,
dig siden dem sendte,
sagde af kalv dem;
var ene du om det,
intet du levned,
tygged du trøstig,
paa tand forlod dig.

78.
'I cut out their hearts, |
on a spit I cooked them,
I came to thee with them, |
and calf's flesh I called them;
Alone didst thou eat them, |
nor any didst leave,
Thou didst greedily bite, |
and thy teeth were busy.

83.
Barna veiztu þinna,
biðr sér fár verra,
hlut veld ek mínum,
hœlumk þó ekki.“

84.
Véd du nu børns lod —
verre knapt ønskes;
brød jeg min bane,
bryster mig dog ei.“

79.
„Of thy sons now thou knowest; |
few suffer more sorrow;
My guilt have I told, |
fame it never shall give me.“

84.
„Grimm vartu, Guðrún,
er þú gera svá máttir,
barna þinna blóði
at blanda mér drykkju;
snýtt hefir þú sifjungum,
sem þú sízt skyldir,
mér lætr þú ok sjálfum
millum ills lítit.“

Atle kvad.
85.
„Grum var du, Gudrun!
som gjøre saa kunde,
dine børns blod mig
blande i drikken;
slog egen slegt du,
som sidst du det skulde
mig selv og stakket
for sorg du sparer.“

Atli spake:
80.
„Grim wast thou, Guthrun, |
in so grievous a deed,
My draught with the blood |
of thy boys to mingle;
Thou hast slain thine own kin, |
most ill it be seemed thee,
And little for me |
twixt my sorrows thou leavest.“

85.
„Vili mér enn væri
at vega þik sjálfan,
fátt er fullilla
farit við gram slíkan;
drýgt þú fyrr hafðir
þat er menn dœmi vissut til,
heimsku, harðræðis
í heimi þessum;
nú hefir þú enn aukit
þat er nú áðan frágum,
greipt glœp stóran,
gert hefir þú þitt erfi.“

Gudrun kvad.
86.
„Hug jeg end havde
at hugge dig selv ned,
sysles knapt slemt nok
med slig en konge:
fremmed tilforn du,
hvad folk ei kjendte
af vildskabs vanvid
i verden denne;
har end du nu øget,
hvad alt vi hørte,
grufuldt forgik dig —
dit gravøl holdt du!“

Guthrun spake:
81.
„Still more would I seek |
to slay thee thyself,
Enough ill comes seldom |
to such as thou art;
Thou didst folly of old, |
such that no one shall find
In the whole world of men |
a match for such madness.
Now this that of late |
we learned hast thou added,
Great evil hast grasped, |
and thine own death feast made.“

86.
„Brennd mundu á báli
ok barið grjóti áðr,
þá hefir þú árnat
þatstu æ beiðisk.“
„Seg þér slíkar
sorgir ár morgin,
fríðra vil ek dauða
fara í ljós annat.“

Atle kvad.
87.
„Var brendt paa baal du
og brudt med sten først,
høstet du havde,
hvad høved lengst dig.“

Gudrun kvad.
„Meld dig sligt møde
ved morgentide,
med fagrere død jeg
farer til nyt lys.“

Atli spake:
82.
„With fire shall they burn thee, |
and first shall they stone thee,
So then hast thou earned |
what thou ever hast sought for.“

Guthrun spake:
„Such woes for thyself |
shalt thou say in the morning,
From a finer death I |
to another light fare.“

87.
Sátu samtýnis,
sendusk fárhugi,
hendusk heiptyrði,
hvártki sér unði;
heipt óx Hniflungi,
hugði á stórræði,
gat fyr Guðrúnu
at hann væri grimmr Atla.

88.
Sad de i sambo,
svigtanker næred,
vredesord vexled,
vel fandt ingen sig.
Had steg hos Hnivlung,
hug stod til storverk,
gjemte ei for Gudrun,
han gram var Atle.

83.
Together they sat |
and full grim were their thoughts,
Unfriendly their words, |
and no joy either found;
In Hniflung grew hatred, |
great plans did he have,
To Guthrun his anger |
against Atli was told.

88.
Kómu í hug henni
Hǫgna viðfarar,
talði happ honum,
ef hann hefnt ynni;
veginn var þá Atli,
var þess skammt bíða,
sonr vá Hǫgna
ok sjálf Guðrún.

89.
Hende i hug kom,
hvad Hogne fik lide,
held kaldte ham det,
fik hevn han tage.
Stungen blev Atle,
stakket de vented,
vóg Hognes søn ham
og selve Gudrun.

84.
To her heart came ever |
the fate of Hogni,
She told him 'twere well |
if he vengeance should win;
So was Atli slain,-- |
'twas not slow to await,--
Hogni's son slew him, |
and Guthrun herself.

89.
Rǫskr tók at rœða,
rakðisk ór svefni,
kenndi brátt benja,
banns kvað hann þǫrf ønga:
„Segið it sannasta,
hverr vá son Buðla?
Emka ek lítt leikinn,
lífs tel ek vón ønga.“

90.
Ædling til ord tog,
op fór af søvne,
saar kjendte snarlig,
svøb kvad han utrengt:
„Siger for sand mig,
hvem slog søn af Budle;
lind ei den leg var,
livshaab jeg ser ei.“

85.
Then the warrior spake, |
as from slumber he wakened,
Soon he knew for his wounds |
would the bandage do nought:
„Now the truth shalt thou say: |
who has slain Buthli's son?
Full sore am I smitten, |
nor hope can I see.“

90.
„Dylja mun þik eigi
dóttir Grímhildar,
látumk því valda,
er líðr þína ævi,
en sumu sonr Hǫgna,
er þik sár mœða.“

Gudrun kvad.
91.
„Dølge ei vil jeg,
datter af Grimild,
vidner, jeg volder,
at vegen din tid er,
saa Hognes søn og,
at saar dig matter.“

Guthrun spake:
86.
„Ne'er her deed from thee hides |
the daughter of Grimhild,
I own to the guilt |
that is ending thy life,
And the son of Hogni; |
'tis so thy wounds bleed.“

91.
„Vaðit hefir þú at vígi,
þótt værit skaplikt,
illt er vin véla,
þanns þér vel trúir;
beiddr fór ek heiman
at biðja þín, Guðrún.

Atle kvad.
92.
„Voldsferd du valgte,
var det end skjendigt,
verst er ven svige,
som vel paa dig lider.

Atli spake:
„To murder hast thou fared, |
though foul it must seem;
Ill thy friend to betray |
who trusted thee well.

92.
Leyfð vartu ekkja,
létu stórráða,
varða ván lygi
er vér of reyndum;
fórtu heim hingat,
fylgði oss herr manna,
allt var ítarligt
um órar ferðir.

93.
Buden fra hjemmet
som beiler din drog jeg;
enke du rost var,
ord gik om storsind;
vel det sig viste,
da vi det prøved,
hjem fór du hidhen,
hærflok os fulgte.

87.
„Not glad went I hence |
thy hand to seek, Guthrun,
In thy widowhood famed, |
but haughty men found thee;
My belief did not lie, |
as now we have learned;
I brought thee home hither, |
and a host of men with us.

93.
Margs var alls sómi
manna tíginna,
naut váru œrin,
nutum af stórum,
þar var fjǫlð fjár,
fengu til margir.

94
Alt faldt ærefuldt
ud ved vor brudferd,
herligt os hylded
høibaarne stormænd;
nok der af slagt var,
nød vi rigelig,
fattedes fæ ei,
frem sendte mange.

88.
„Most noble was all |
when of old we journeyed,
Great honor did we have |
of heroes full worthy;
Of cattle had we plenty, |
and greatly we prospered,
Mighty was our wealth, |
and many received it.

94.
Mund galt ek mærri,
meiðma fjǫlð þiggja,
þræla þrjá tigu,
þýjar sjau góðar,
sœmð var at slíku,
silfr var þó meira.

95.
Dig, fagre, jeg fested,
gav fuldt af smykker,
trælene treti,
terner syv gode,
sømmeligt sligt var,
sølv dog end mere.

89.
„To the famed one as bride-gift |
I gave jewels fair,
I gave thirty slaves, |
and handmaidens seven;
There was honor in such gifts, |
yet the silver was greater.

95.
Léztu þér allt þykkja
sem ekki væri,
meðan lǫnd þau lágu,
er mér leifði Buðli,
gróftu svá undir,
gerðit hlut þiggja;
sværu léztu þína
sitja opt grátna,
fannka ek í hug heilum
hjóna vætr síðan.“

96.
Alt det du agted,
som intet var det,
naar land end laa hen
levnet fra Budle;
under saa gróv du,
at intet jeg naaed,
vermor din lod du
tidt vaadkindet sidde,
sæl ingen saa jeg
siden af mine.“

90.
„But all to thee was |
as if nought it were worth,
While the land lay before thee |
that Buthli had left me;
Thou in secret didst work |
so the treasure I won not;
My mother full oft |
to sit weeping didst make,
No wedded joy found I |
in fullness of heart.“

96.
„Lýgr þú nú, Atli,
þótt ek þat lítt rekja,
heldr var ek hœg sjaldan,
hóftu þó stórum;
bǫrðuzk ér brœðr ungir,
bárusk róg milli,
hálft gekk til heljar
ór húsi þínu,
hrolldi hotvetna
þat er til hags skyldi.

Gudrun kvad.
97.
„Løi du nu, Atle!
skjønt lidt jeg det agter,
vel jeg vég sjelden,
verre dog du var;
fra barndom I brødre
brødes og trætted,
halve dit hus saa
til Hel henvandred,
styrted hver støtte,
som stande skulde.

Guthrun spake:
91.
„Thou liest now, Atli, |
though little I heed it;
If I seldom was kindly, |
full cruel wast thou;
Ye brothers fought young, |
quarrels brought you to battle,
And half went to hell |
of the sons of thy house,
And all was destroyed |
that should e'er have done good.

97.
Þrjú várum systkin,
þóttum óvægin,
fórum af landi,
fylgðum Sigurði;
skæva vér létum,
skipi hvert várt stýrði,
ǫrkuðum at auðnu,
unz vér austr kvómum.

98.
Tre var vi søskend,
tyktes stridbare,
fór vi af lande,
fulgte med Sigurd;
staa til vi lod det,
styred hver skib sit,
fór, som vi førtes,
til frem vi kom øster.

92.
„My two brothers and I |
were bold in our thoughts,
From the land we went forth, |
with Sigurth we fared;
Full swiftly we sailed, |
each one steering his ship,
So our fate sought we e'er |
till we came to the East.

98.
Konung drápum fyrstan,
kurum land þaðra,
hersar oss á hǫnd gengu,
hræzlu þat vissi;
vágum ór skógi
þanns vildum syknan,
settum þann sælan
er sér né áttit.

99.
Kongen vi først slog,
kaared os land der,
herser os hylded,
høit stod ei modet,
fried af skóg-gang,
hvem fred vi undte,
reiste til rigdom,
den raad sig ei vidste.

93.
„First the king did we slay, |
and the land we seized,
The princes did us service, |
for such was their fear;
From the forest we called |
them we fain would have guiltless,
And rich made we many |
who of all were bereft.

99.
Dauðr varð inn húnski,
drap þá brátt kosti,
strangt var angr ungri
ekkju nafn hljóta;
kvǫl þótti kvikri
at koma í hús Atla,
átti áðr kappi,
illr var sá missir.

100.
Hunkongen døde,
hen svandt brat lykken,
ungviv stor ynk var
enkenavn fange —
livslang den lede
at leve med Atle —
helt mig før aatte,
haardt var det savn mig.

94.
„Slain was the Hun-king, |
soon happiness vanished,
In her grief the widow |
so young sat weeping;
Yet worse seemed the sorrow |
to seek Atli's house,
A hero was my husband, |
and hard was his loss.

100.
Komtaðu af því þingi
er vér þat frægim,
at þú sǫk sóttir
né slekðir aðra;
vildir ávallt vægja
en vætki halda,
kyrrt um því láta,
-- -- --“

101.
Fra det thing du drog ei,
den tidend vi hørte,
at sag du søgte
eller sag standsed;
gav altid efter,
gad intet holde;
fare kun lod du,
hvad fyrsten pligted.“

95.
„From the Thing thou camst never, |
for thus have we heard,
Having won in thy quarrels, |
or warriors smitten;
Full yielding thou wast, |
never firm was thy will,
In silence didst suffer, |
. . . . .

101.
„Lýgr þú nú, Guðrún!
lítt mun við bœtask
hluti hvárigra,
hǫfum ǫll skarðan;
gørðu nú, Guðrún,
af gœzku þinni
okkr til ágætis,
er mik út hefja.“

Atle kvad.
102.
„Løi du nu, Gudrun!
lidt ved det bedres
vor begges skjebne,
skral for os alle;
gjør du nu, Gudrun!
af gjæve storsind
alt os til ære,
naar ud de mig løfter.“

Atli spake:
96.
„Thou liest now, Guthrun, |
but little of good
Will it bring to either, |
for all have we lost;
But, Guthrun, yet once |
be thou kindly of will,
For the honor of both, |
when forth I am borne.“

102.
„Knǫrr mun ek kaupa
ok kistu steinda,
vexa vel blæju
at verja þitt líki,
hyggja á þǫrf hverja
sem vit holl værim.“

Gudrun kvad.
103.
„Skib vil jeg skaffe,
skinnende kiste,
vevnad vel voxe
at vikle om lig dit,
tenke, hvad trenges,
som trofaste var vi.“

Guthrun spake:
97.
„A ship will I buy, |
and a bright-hued coffin,
I will wax well the shroud |
to wind round thy body,
For all will I care |
as if dear were we ever.“

103.
Nár varð þá Atli,
niðjum stríð œxti,
efndi ítrborin
allt þats réð heita;
fróð vildi Gudrún
fara sér at spilla,
urðu dvǫl dœgra,
dó hon í sinn annat.

104.
Feldet laa Atle
frænder til sorg stor,
evned den ædle
alt, hvad hun loved;
gjæv vilde Gudrun
gange i døden,
dage dog drog ud,
død fandt hun sent først.

98.
Then did Atli die, |
and his heirs' grief doubled;
The high-born one did |
as to him she had promised;
Then sought Guthrun the wise |
to go to her death,
But for days did she wait, |
and 'twas long ere she died.

104.
Sæll er hverr síðan,
er slíkt getr fœða
jóð at afreki
sems ól Gjúki;
lifa mun þat eptir
á landi hverju
þeira þrámæli,
hvargi er þjóð heyrir.

105.
Sæl er hver siden,
som sig faar fostre
saa gjævt et afkom,
som Gjuke avled;
i hvert et landt det
leve vil efter,
det minde mægtigt,
hvor mænd mon lytte.

99.
Full happy shall he be |
who such offspring has,
Or children so gallant, |
as Gjuki begot;
Forever shall live, |
and in lands far and wide,
Their valor heroic |
wherever men hear it.

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=a452330d-67b8-11e6-98cc-0050569f23b2

Choose languages

Choose Images, etc.

Choose languages

Choose display