Bibliotheca Polyglotta

HEIMSKRINGLA
MAGNÚSS SAGA BLINDA OG HARALDS GILLA

Kongesagaer
Magnus Blindes saga [1130-1136]

HEIMSKRINGLA OR THE LIVES OF THE NORSE KINGS
XIV THE HISTORY OF MAGNUS THE BLIND AND HARALD GILLI (GILCHRIST)

I. KAPÍTULI [Upphaf Magnúss blinda]

1.

1. [Magnus and Harald Proclaimed Kings]

Magnús sonr Sigurðar konungs var tekinn til konungs í Ósló yfir land allt svá sem alþýða hafði svarið Sigurði konungi. gerðusk þá þegar margir menn handgengnir ok svá lendir menn. Magnús var hverjum manni fríðari er þá var í Nóregi. Hann var maðr skapstór ok grimmr, atgervimaðr var hann mikill en vinsæld feðr hans heimti hann mest til alþýðu vináttu. Hann var drykkjumaðr mikill, fégjarn, óþýðr ok ódæll.

Kong Sigurds søn, Magnus, blev taget til konge i Oslo over alt land, saaledes som almuen havde svoret kong Sigurd; mange gik ham da strax tilhaande og mange blev lendermænd. Magnus var vakrere end enhver anden mand, som da var i Norge; han var overmodig og grusom, dygtig i alle færdigheder, men hans faders vennesælhed virkede mest til at skaffe ham almuens venskab; han var god til at drikke, pengelysten, uvenlig og umedgjørlig.

King Sigurd’s son Magnus was taken as king, in Oslo, over all the land, such as the common folk had sworn to King Sigurd. Many straightway submitted to him and many became landed men. Magnus was more handsome than any other man who was then in Norway; he was arrogant and cruel, but doughty in all sports and accomplishments. It was their friendship for his father that mostly got him the friendship of the common folk; he was good at drinking, eager for money, unfriendly and ill to deal with.

Haraldr gilli var maðr léttlátr, kátr, leikinn, lítillátr, ǫrr, svá at hann sparði ekki við vini sína, ráðþægr svá, at hann lét aðra ráða með sér ǫllu því er vildu. Slíkt allt dró honum til vinsælda ok orðlofs. Þýddust hann þá margir ríkismenn engum mun síðr en Magnús. Haraldr var þá í Túnsbergi er hann spurði andlát Sigurðar konungs bróðr síns. Átti hann þá þegar stefnr við vini sína ok réðu þeir þat af, at eiga Haugaþing þar í býnum. Á því þingi var Haraldr til konungs tekinn yfir hálft land. Váru þá kallaðir þat nauðungareiðar er hann hafði svarið fǫðurleifð sína af hendi sér. Tók Haraldr sér þá hirð ok gerði lenda menn. Dróst honum brátt lið engum mun minna en Magnúsi konungi. Fóru þá menn í milli þeira ok stóð svá sjau nætr.

Harald Gille var venlig, lystig, leken, nedladende, gavmild, saa at han ikke sparede noget imod sine venner, og føielig, saa at han lod andre raade med sig i alt det, de vilde. Alt sligt skaffede ham vennesælhed og et godt lov; mange stormænd gjorde sig da til venner med ham, ikke færre end med Magnus. Harald var i Tunsberg, da han spurgte sin broders, kong Sigurds død. Han havde da strax stævner med sine venner, og de blev enige om at holde Hauge-ting der i byen. Paa det ting blev Harald taget til konge over det halve land; det blev da kaldt tvungne eder, at han havde svoret fra sig sin fædrenearv. Harald tog sig da hird og gjorde lendermænd; snart drog det sig ikke færre folk til ham end til kong Magnus. Det fór da mænd imellem dem, og det stod saa i syv nætter.

But Harald Gilli was friendly, merry, frolicsome, humble and generous, so that he gave to his friends all they wanted. He was accommodating and let others counsel with him in everything. All such things got him friendship and good praise, and many great men became his friends, and he had as many friends as King Magnus. Harald was in Tunsberg when he heard of the death of his brother Sigurd. He met his friends forthwith and they agreed to hold the Haugathing in the town there. At that thing Harald was taken as king over half the land; the oaths by which he had sworn away half his father’s heritage were then called forced oaths. Harald then took himself a bodyguard and made landed men, and soon there drew folk to him no less than to King Magnus. Men then went between them and thus it stood for a week.

En fyrir því at Magnús fekk lið miklu minna þá sá hann engan (279,1) annan sinn kost en skipta ríkinu við Harald. Var þá svá skipt, at hálft ríki skyldi hvárr þeira hafa við annan, þat er Sigurðr konungr hafði haft, en skip ok borðbúnað ok gersemar ok allt lausafé þat er Sigurðr konungr hafði átt hafði Magnús konungr, ok undi hann þó verr sínum hluta, ok réðu þó landi nǫkkura hríð í friði ok hugðu þó mjǫk sér hvárrir.

Men fordi Magnus fik meget færre folk, saa han ikke andet kaar for sig end at skifte land (703,1) med Harald. Det blev da skiftet saa, at hver af dem skulde have det rige halvt med den anden, som kong Sigurd havde havt, men skibene og bordtøi og kostbarheder og alt løsøre, som kong Sigurd havde havt, det fik Magnus, og var alligevel mindre tilfreds med sin lod; de raadede dog landet nogen tid i fred, men var dog meget lidet enige.

But as Magnus got far fewer folk he saw no other choice for himself than to share the land with Harald. It was then shared so that each of them had half the kingdom with the other, just as King Sigurd had had, but Magnus got the ships and table service and costly things and all the personal property that King Sigurd had had; and still was he less pleased with his lot. They ruled the land in peace, however, for some time, but they were very little together.

Haraldr konungr gat son við Þóru er Sigurðr hét. Þóra var dóttir Guttorms grábarða. Haraldr konungr fekk Ingiríðar dóttr Rǫgnvalds. Hann var sonr Inga konungs Steinkelssonar. Magnús konungr átti Kristínu dóttr Knúts lávarðar, systr Valdimars Danakonungs. Magnús varð henni ekki unnandi ok sendi hana aptr suðr til Danmerkr ok gekk honum allt síðan þyngra. Fékk hann óþokka mikinn af frændum hennar.

Kong Harald fik en søn, som hed Sigurd, med Tora, Guthorm Graabardes datter. Kong Harald giftede sig med Ingerid, datter af Ragnvald; han var søn af kong Inge Steinkelsøn. Kong Magnus giftede sig med Kristin, datter af Knut Lavard og søster af Valdemar danekonge. Kong Magnus kunde ikke elske hende og sendte hende tilbage syd til Danmark; siden gik ham alt tyngre, og han fik meget uvenskab af hendes frænder.

King Harald got a son called Sigurd by Thora, Guthorm Greybeard’s daughter. King Harald married Ingerid, daughter of Ragnvald, who was the son of King Inge Steinkelson. King Magnus married Kristin, daughter of Knut Lavardz and sister (645,1) of Valdemar, the Danish king. King Magnus could not love her and sent her back south to Denmark; after this everything went more heavily with him and he got much enmity from her kinsmen.

II. KAPÍTULI [Frá her Haralds konungs ok Magnúss konungs]

2.

2. [Of the Forces of Harald and Magnus]

Þá er þeir hǫfðu tveir verit konungar þrjá vetr, Magnús konungr ok Haraldr konungr, sátu þeir inn fjórða vetr báðir norðr í Kaupangi ok veitti hvárr ǫðrum heimboð ok var þó æ við bardaga búit með liðinu. En, at vori sækir Magnús með skipaliði suðr fyrir land ok dró lið, at sér, allt þat er hann fékk, leitar þá þess við vini sína ef þeir vilji fá honum styrk til þess, at taka Harald af konungdóminum ok miðla honum af ríki slíkt sem honum (280,1) sýndist, tjáir þat fyrir þeim, at Haraldr hafði svarið ríkið af hendi sér. Fékk Magnús konungr til þess samþykki margra ríkismanna. Haraldr fór til Upplanda ok it efra austr til Víkr. Dró hann ok lið, at sér þá er hann spurði til Magnúss konungs. Og hvar sem þeir fóru hjuggu hvárrir bú fyrir ǫðrum ok svá drápust þeir menn fyrir. Magnús konungr var miklu fjǫlmennari, því at hann hafði haft allan þorra lands til liðsafnaðar. Haraldr var í Vík austan fjarðar ok dró, at sér lið ok tók þá hvárr fyrir ǫðrum bæði menn ok fé. Þar var þá með Haraldi Kristrǫðr, bróðir hans sammæðri, ok lendir menn váru margir með honum ok þó miklu fleiri með Magnúsi konungi. Haraldr konungr var með sitt lið þar sem heitir Foss í Ranríki ok fór þatan út til sjávar. Lafransvǫkuaftan mǫtuðust þeir, at náttverði þar sem heitir Fyrileif. En varðmenn váru á hestum ok héldu hestvǫrð alla vega frá bænum. Og þá verða varðmenn varir við lið Magnúss konungs at þeir fóru þá at bænum ok hafði Magnús konungr nær sex tigum hundraða manna en Haraldr hafði fimmtán hundruð manna. Þá kómu varðmenn ok báru njósn Haraldi konungi ok segja, at lið Magnúss konungs var þá komit, at bænum. Haraldr svarar: “Hvað mun Magnús konungr frændi vilja? Eigi mun þat, at hann muni vilja berjask við oss.” Þá segir Þjóstólfr Álason: “Herra, svá munuð þér verða ráð, at gera fyrir yðr ok liði yðru sem Magnús konungr muni hafa til þess her saman dregið í allt sumar, at hann muni ætla, at berjask þegar er hann finnr yðr.” Þá stóð konungr upp ok mælti við sína menn, bað þá taka vápn sín: “Ef Magnús vill berjask þá skulum vér ok berjast.” Þar næst var blásið ok gekk lið Haralds konungs (281,1) allt út frá býnum í akrgerði nokkuð ok settu þar upp merki sín. Haraldr konungr hafði tvær hringabrynjr en Kristrǫðr bróðir hans hafði enga brynju, er kallaðr var inn hraustasti maðr. Þá er Magnús konungr ok hans menn sá lið Haralds konungs þá fylktu þeir sínu liði ok gerðu svá langa fylkingina, at þeir skyldu kringja allt um lið Haralds konungs.

Da de havde været konger i tre vintre, kong Magnus og kong Harald, sad de den fjerde vinter begge nord i Kaupangen, og hver gjorde da gjestebud for den anden, men dog var det nær ved at komme til kamp mellem deres folk. Men om vaaren søgte kong Magnus med skibshær syd langs land og drog til sig alt det folk, han fik. Han søger da hos sine venner, om de vilde yde ham støtte til at tage kongedømmet fra Harald og give ham kun saa meget rige, som ham syntes; han nævner det for dem, at Harald havde svoret sig fra riget. Til dette fik Magnus samtykke af mange stormænd. Harald fór til Oplandene og landeveien øster til Viken; han drog ogsaa folk til sig, da han spurgte om kong Magnus; og hvor de fór, huggede de begge kvæg for hinanden, og ligesaa dræbte de mænd for hinanden. Kong Magnus var meget mandsterkere, thi han havde hele landet at samle folk over. Harald var i Viken østenfor fjorden og drog folk til sig, og da tog hver fra den anden baade folk og gods. Med Harald var da Kristrød, hans sammødre broder, og mange lendermænd var med ham, men dog mange flere med kong Magnus. Kong Harald var med sin hær paa det sted, som heder Fors i Raanrike, og for derfra ud imod (704,1) sjøen. Laurentsmesseaften fik de mad til natverd paa den gaard, som heder Fyreleiv; men vagtmændene var tilhest og holdt hestevagt paa alle veier fra gaarden. Og da blev vagtmændene var ved, at kong Magnus’s hær fór imod gaarden. Magnus havde 60 hundrede mænd, men Harald havde femten hundrede mænd. Da kom vagtmændene og bar tidende til kong Harald og sagde, at kong Magnus’s hær var da kommet nær gaarden. Harald svarer: «Hvad mon kong Magnus, min frænde, vil? Det kan da ikke være, at han vil stride imod os?» Da siger Tjostolv Aalesøn: «Herre, saasandt maa I nu til at gjøre raad for eder og eders hær, som kong Magnus vel har draget hær sammen i hele sommer for at ville stride med eder, saasnart han finder eder.» Da stod kongen op og talte til sine mænd, bad dem tage sine vaaben: «hvis Magnus vil stride, da skal ogsaa vi stride.» Dernæst blev det blæst, og hele kong Haralds hær gik ud fra gaarden til et akerjorde og satte der op sine merker. Kong Harald havde to ringbrynjer, men hans broder Kristrød havde ingen brynje; han blev kaldet den kraftigste mand. (705,1) Da kong Magnus og hans mænd saa Haralds hær, fylkede de sin hær og gjorde fylkingen saa lang, at de skulde helt omringe kong Haralds hær.

When King Magnus and King Harald had been kings for three years, they both stayed the fourth winter at Kaupang, and each made a feast for the other, but their men, however, were almost near coming to battle. And in the spring King Magnus went south with a fleet along the coast and drew to him all the men he could get. He then sought to ask his friends if they would grant him help to take the kingship from Harald and to give him only as much rule as he (Magnus) thought fit; he mentioned to them that Harald, had once forsworn the kingdom. To that Magnus got the assent of many great men. Harald went to the Uplands and by road east to the Vik; he, too, drew folk to him when he heard about King Magnus; and wherever they went they both struck down each other’s cattle and likewise slew each other’s men. King Magnus had a much greater strength of men, for he could gather men from the whole land. Harald was then in the Vik on the east of the fjord and he gathered men, and each took both men and goods from the other. With Harald was Kristrod, his brother on his mother’s side, besides many landed men; but King Magnus had many more. King Harald was with his host at a place which is called Fors! in Ranrik, and he went out from there towards the sea. On the eve of the Feast of St Lawrence they got food for their night meal at the garth which is called Fyrileiv, but the guardsmen were on horseback and kept a horse watch on all the ways from the garth. And then the guardsmen became aware that King Magnus’ army was coming towards the garth. Magnus had sixty hundred (seventy-two hundred) men, but Harald had only fifteen hundred (eighteen hundred). The watchmen then came and brought tidings to King Harald, saying that King Magnus’army was come near the garth. Harald answered: “What does King Magnus, my kinsman, wish? It cannot be that he will fight with us?” Then said Tjosdolv Alason: “ My lord, as truly as you will have to counsel now for yourself and your army, has King Magnus been gathering an army during the whole summer to fight with you as soon as he finds you”. Then the king stood up and spoke to his men, bidding them take their weapons; “if Magnus will fight, then we, too, shall fight”. Next the war blast was sounded and the whole of King Harald’s army went out of the garth to a field where they set up their standards. King Harald had two ring-brynies, but his (646,1) brother Kristrod had none; he was called the boldest of men. When King Magnus and his men saw Harald’s army, they drew up their own host and made a line as long as to go right round King Harald’s army.

Svá segir Halldórr skvaldri:

Saa siger Haldor Skvaldre:

Thus quoth Haldor the Chatterer:

204. Magnús fekk þar miklu,
margs gengis naut hann, lengri,
valr nam vǫll at hylja
varmr, fylkingararma.

Magnus fik der meget
(mange kom i hans følge)
længere fylkinge-armer;
folk faldt der i mængde.

Magnus had much
Longer army wings;
Many men were in his following;
Folk fell there in crowds.

III. KAPÍTULI [Orusta á Fyrileif]

3.

3. [Battle at Fyrileiv]

Magnús konungr lét bera fyrir sér krossinn helga í orrostu. Varð þar orrosta mikil ok hǫrð. Kristrǫðr konungsbróðir hafði gengið með sína sveit í miðja fylking Magnúss konungs ok hjó til beggja handa ok stukku fyrir honum menn tvo vega. Og einnhver búandi ríkr, sá er verit hafði í liði Haralds konungs, var staddr á bak Kristrǫði. Hann reiddi upp kesjuna tveim hǫndum, lagði í gegnum herðarnar ok kom fram í brjóstið ok féll Kristrǫðr þar. Þá mæltu margir er hjá stóðu hví hann gerði þetta it illa verk. Hann svaraði: “Nú veit hann þat er þeir hjuggu bú mitt í sumar ok tóku allt þat er heima var en hǫfðu mik nauðgan í her með sér. Slíkt hugði ek honum fyrr ef ek fengi fǫng á.” eptir þat kom flótti í lið Haralds konungs ok flýði hann sjálfr ok allt lið hans. Þá var fallið mart af liði Haralds konungs. Þar fekk banasár Ingimarr af (282,1) Aski Sveinsson, lendr maðr ór liði Haralds konungs ok nær sex tigum hirðmanna. Haraldr konungr flýði þá austr í Vík til skipa sinna ok fór síðan til Danmerkr á fund Eiríks konungs eimuna ok sótti hann, at trausti. Þeir fundust suðr á Sjálandi. Eiríkr konungr tók vel við honum ok mest fyrir, því at þeir hǫfðu svarisk í bræðralag. Hann veitti Haraldi, at veizlu ok yfirferð Halland ok gaf honum átta langskip reiðalaus. eptir þat fór Haraldr konungr norðr um Halland ok þá kom lið til hans. Magnús konungr lagði land allt undir sik eptir orrostu þessa. Grið gaf hann ǫllum mǫnnum er sárir váru ok lét græða sem sína menn ok kallaði sér þá land allt. Hann hafði þá allt it besta mannval er í var landinu. En er þeir réðu ráðum sínum þá vildi Sigurðr Sigurðarson ok Þórir Ingiríðarson ok allir inir vitrustu menn, at þeir héldu flokkinum í Víkinni ok biðu þar ef Haraldr leitaði sunnan. Magnús konungr tók hitt með einræði sínu, at hann fór norðr til Bjǫrgynjar ok settisk þar um vetrinn en lét lið fara frá sér en lenda menn til búa sinna. (283,1)

Kong Magnus lod bære det hellige kors foran sig i slaget; det blev en stor og haard strid. Kristrød kongsbroder havde med sit følge gaaet midt ind i kong Magnus’s fylking og huggede til begge sider, og mændene veg for ham ad begge veier. Men en mægtig bonde, som var i kong Haralds hær, stod bag Kristrød; han svang sit spyd op med begge hænder og stak det gjennem herderne, saa det kom frem i brystet, og der faldt Kristrød. Da spurgte mange, som stod nær, hvorfor han gjorde dette onde verk. Han siger: «Nu fik han det saa godt, fordi de huggede buskapen min i sommer og tog alt det, som hjemme var, men havde mig tvungen med i hæren med sig; sligt eslede jeg ham før, hvis jeg kunde komme til.» Efter det kom det flugt i kong Haralds hær; der faldt Ingemar Sveinsøn af Ask, en lendermand hos kong Harald, og nær 60 hirdmænd. Kong Harald flyede da øster i Viken til sine skibe og fór siden til Danmark til kong Eirik Eimune og søgte hjælp hos ham; de mødtes syd i Sjæland. Kong Eirik tog vel imod ham og mest af den aarsag, at de havde svoret sig i brødre-lag med hinanden. Han lod Harald faa Halland til indtægt og underhold og gav ham otte langskibe uden redskab. Efter det fór Harald nord gjennem Halland, og da kom mange mænd til ham. Kong Magnus lagde efter dette slag hele landet under sig; han gav grid til alle mænd, som var saarede, og lod dem helbrede som sine egne mænd. Han krævede nu alt landet for sig og havde nu det bedste mandevalg, som var i landet. Men da de raadslog, da vilde Sigurd Sigurdsøn og Tore Ingeridsøn og alle de viseste mænd, at de skulde holde flokken i Viken og der bie paa, om Harald kom nordover. Men kong Magnus valgte det med sin egenraadighed, at han fór nord til Bjårgyn og satte sig (706,1) der om vinteren, men lod hæren fare fra sig og lod lendermændene fare til deres gaarder.

King Magnus had the holy cross borne before him into battle; there was a great and hard fight. Kristrod, the king’s brother, had gone with his following into the midst of King Magnus’ line and he struck on both sides; the men turned from him everywhere. But a mighty bonder who was in King Harald’s army stood behind Kristrod; he swung his spear up with both hands and thrust it through Kristrod’s shoulders so that it came out of his chest; Kristrod fell. Then many who stood near asked why he had done that evil deed. He said: “Now he hath been rewarded, because they struck down my livestock in the summer and took all which was at home, and forced me into the army with them; such have I intended for him before, if I could have got at him”. After this, flight fell on King Harald’s army. There, Ingemar Sweinson of Ask, lone of King Harald’s landed men, got his death wound, and he sang these verses while dying: [...]¹ They met in Smaland and King Eric greeted him well, mostly because they had sworn brotherhood to each other. He let Harald (647,1) have Halland to support him and to rule and he gave him eight longships without tackle. After that Harald went north through Halland, and then many Norsemen came to him. After this battle King Magnus took to himself the whole land; he gave quarter to men who were wounded and he let them be healed like his own men. He now claimed all the land for himself and he had the pick of the men who were in the land. And when they took counsel, Sigurd Sigurdson and Tore Ingeridson and all the wisest men wished to keep a troop in the Vik and there wait for Harald to come north. But King Magnus through his wilfulness chose to go north to Björgyn, and he stayed there during the winter; but he let the army go from him and he bade the landed men go to their garths.

IV. KAPÍTULI [Dauði Ásbjarnar ok Nereiðs]

4.

4. [Death of Asbjorn and of Nereid]

1. Monsen's translation does not correspond to the old norse text. See the full English text here

Haraldr konungr kom til Konungahellu með lið þat er honum hafði fylgt ór Danmǫrk. Þá hǫfðu þeir þar safnað fyrir, lendir menn ok býjarmenn, ok settu fylking upp frá býnum. En Haraldr konungr gekk af skipum sínum ok gerði menn til bóndaliðs ok beiddi af þeim, at þeir verðu honum eigi vígi land sitt ok lést eigi mundu meira beiðask en hann átti, at réttu, at hafa ok fóru menn milli.

Kong Harald kom til Konungahella med den hær, som havde fulgt ham fra Danmark. Da havde der lendermænd og bymænd en samling imod ham og satte en fylking opover fra byen; men kong Harald gik op fra sine skibe og sendte mænd til bondehæren og krævede af dem, at de ikke skulde med vaaben hindre ham fra at naa sit land, og sagde, at han ikke vilde kræve mere, end han med rette skulde have; og det fór nu mænd mellem dem.

King Harald came to Konungahella with the army which had followed him from Denmark. The landed men and townsmen had a gathering against him and drew up a line of men from the town, but King Harald went up from his ships and sent men to the bonders’ army demanding of them that they should not hinder him with weapons from going to his own land; he said he would demand no more than what was his by right; and men now went between them.

Um síðir gáfu bœndr upp safnaðinn ok gengu til handa Haraldi konungi. Þá gaf Haraldr til liðs sér lén ok veislr lendum mǫnnum en réttarbætr bóndum þeim er í lið snerust með honum. eptir þat safnaðisk mikit fólk til Haralds konungs. Fór hann austan um Víkina ok gaf góðan frið ǫllum mǫnnum nema mǫnnum Magnúss konungs. Þá lét hann ræna eða drepa hvar sem hann stóð þá. Og þá er hann kom austan til Sarpsborgar þá tók hann þar tvo lenda menn Magnúss konungs, Ásbjǫrn ok Nereið bróðr hans, ok bauð þeim kost, at annan skyldi hengja en ǫðrum steypa í fossinn Sarp ok bað þá sjálfa kjósask að. Ásbjǫrn kaus, at fara í Sarp, því at hann var eldri en sá þótti dauðinn enn grimmligri ok var svá gert.

Omsider gav bønderne samlingen op og gik kong Harald tilhaande; da gav Harald for at vinde hjælpere len og landindtægter til lendermændene, som gik med i hans hær, men rettebøder til bønderne. Efter det samlede sig meget folk til kong Harald; han fór vest [nord] over Viken og gav alle mænd god fred, undtagen kong Magnus’s mænd, dem lod han rane eller dræbe, hvor han kom over dem. Og da han kom vest [nord] til Sarpsborg, da tog han der to af kong Magnus’s lendermænd, Asbjørn og hans broder Nereid, og bød dem det vilkaar, at den ene skulde man hænge, men stupe den anden i fossen Sarp, og bad dem selv vælge. Asbjørn valgte at fare i Sarp, thi han var den ældste og den død tyktes den grusomste, og saa blev gjort.

At length the bonders broke up their gathering and submitted to King Harald, and to win helpers Harald gave fiefs and land rents to the landed men who were in his army and made good the bonders’ losses. Thereafter many folk gathered to King Harald; he went west over the Vik and gave all men good peace, except King Magnus’ men who, he bade, should be robbed or slain wherever he came upon them. And when he came north-west to Sarpsborg, he took there two of King Magnus’ landed men, Asbiorn and his brother Nereid, and offered them the choice, that one should be hanged and the other cast into the Sarp-falls, and he bade them choose for themselves. Asbiorn chose to go into the Sarp-falls, for he was the elder and this death seemed the hardest; so it was done.

Þess getr Halldórr skvaldri:

Om det taler Haldor Skvaldre:

About this Haldor the Chatterer says:

205. Ásbjǫrn varð, sá er orðum
illa hélt við stilli,
gramr fæðir val víða
vígs, í Sarp, at stíga. (284,1)
Nereið lét gramr á grimman
grandmeið Sigars fjanda,
húsþinga galt, hengja,
hrannbáls glǫtuðr mála.

Asbjørn, som holdt ilde
sit ord til kongen, maatte
(fyrsten liggribber giver
føde) stige i Sarpen.
Nereid kongen lod hænge
paa Hagbards skadetræ grumme;
guld-øderen fik at lide
for løse taler paa husting.

Asbiorn, who ill kept
His word with the king, must
Step into Sarp; the prince
Gives food to the ravens.
The king bade Nereid hang
On Hagbard’s grim death-tree;
The gold-spender had to suffer
For loose speech at the husthing.

Eptir þat fór Haraldr konungr norðr til Túnsbergs ok var þar vel við honum tekið. Safnaðisk þar ok til hans her mikill.

Efter det fór kong Harald nord [vest] til Tunsberg, og der tog man vel imod ham; der samledes ogsaa en stor hær til ham.

After this King Harald went north to Tunsberg where he was welcomed and where a great army also gathered to him. (648,1)

V. KAPÍTULI [Ráðagerð]

5.

5. [Of the Counsels Proposed]

Magnús konungr sat í Bjǫrgyn ok spurði þessi tíðindi. Þá lét hann kalla á tal við sik hǫfðingja þá er váru í býnum ok spurði ráðs hvernug með skyldi fara. Þá svaraði Sigurðr Sigurðarson: “Hér kann ek gott ráð til leggja. Látið þér skipa skútu með góðum drengjum ok fá til, at stýra mik eða annan lendan mann, at fara á fund Haralds konungs, frænda þíns, ok bjóða honum sættir eptir því sem réttlátir menn gera í milli ykkar, þeir sem eru í landinu, ok þat, at hann skal hafa ríki hálft við yðr. Og þykir mér líklegt með orðafulltingi góðra manna, at Haraldr konungr þekkisk þetta boð ok verði þá sætt milli yðar.” Þá svaraði Magnús konungr: “Eg vil ok eigi þenna kost eða hvat stoðar þá þat er vér unnum allt ríkið undir oss í haust ef vér skulum nú miðla hálft ríkið? ok gefið þar til annat ráð.” Þá svaraði Sigurðr Sigurðarson: “Svá sýnisk mér sem lendir menn þínir setjisk nú heima ok vilji eigi koma til þín, þeir er í haust báðu þik heimleyfis. Gerðir þú þá mjǫk móti mínum ráðum er þú dreifðir þá svá mjǫk því fjǫlmenni er vér hǫfðum, því at ek þóttisk vita, (285,1) at þeir Haraldr mundu leita aptr í Víkina þegar er þeir spyrðu, at þar væri hǫfðingjalaust. Nú er til annat ráð, ok er þat illt, ok kann þó vera, at hlýði. Ger til gesti ok annat lið með þeim, lát fara heim, at þeim lendum mǫnnum ok drepa þá er nú vilja eigi við skipask nauðsyn þína en gef eignir þeira þeim nokkurum er yðr eru ǫruggir þótt áðr séu eigi mikils verðir. Lát þá keyra upp fólkið. Hafið eigi síðr illa menn en góða. Farið síðan austr í móti Haraldi með þat lið er þér fáið ok berjist.”

Kong Magnus sad i Bjårgyn og spurgte disse tidender. Da lod han kalde de høvdinger, som var i byen, til samtale med sig og spurgte dem om raad, hvorledes man skulde bære sig ad. Da svarer Sigurd Sigurdsøn: «Her kan jeg give et godt raad. Lad I ruste en skute ud med gode drenger og sæt mig eller en anden lendermand til at styre den for at fare til din frænde, kong Harald, og byde ham et forlig efter det, som retsindige mænd her i landet gjør mellem eder, og det er, at (707,1) han skal have halvt rige med eder; og det tykkes mig rimeligt med gode mænds støtte, at Harald tager imod dette tilbud, saa at det kan blive fred mellem eder.» Da svarede kong Magnus: «Ikke vil jeg have dette vilkaar; eller hvad hjælper da det, at vi ihøst vandt hele riget under os, hvis vi nu skal dele riget i to? og giv derom et andet raad.» Da svarer Sigurd Sigurdsøn: «Saa synes det mig, herre, som dine lendermænd, de som ihøst bad dig om hjemlov, nu sidder hjemme og ikke vil komme til dig; du gjorde da meget imod mine raad, at du spredte saa meget den folkemængde, som vi da havde, — thi jeg tyktes at vide, at kong Harald og hans mænd vilde søge tilbage til Viken, saasnart de spurgte, at det der var høvdingeløst. Nu er det et andet raad, og det er ondt, men det kan være, at det er gavnligt; tag dine gjester og andre mænd med dem, og lad dem fare hjem til de lendermænd, som nu ikke vil hjælpe dig, naar nøden kræver det, og dræbe dem, men giv deres gods til nogle af dem, som er eder tro, om de end forhen ikke var saa høit skattede. Lad dem kjøre sammen folket og tage ikke mindre onde mænd end gode, og far saa siden øster imod Harald med den hær, som I faar, og kjæmp med ham.»

King Magnus sat in Björgyn and heard these tidings. He then called the chiefs who were in the town to a talk with him and asked their counsel as to what they should do. Then Sigurd Sigurdson answered: “I can give a good counsel. Have a ship with good men and set me or some other landed man to command it and send it to thy kinsman, King Harald; offer him terms according as right-minded men here in the land made between you, that is, that he shall have half the kingdom with thee. It seems likely to me that with the help of good men Harald will accept this offer so that there may be peace in the land”. Then King Magnus answered: “I will not have this choice; of what use is it that this autumn we have won the whole kingdom, if we now divide it in two? Give some other counsel thereon”. Then Sigurd Sigurdson answered: “It seems to me, my lord, as if thy landed men, to whom thou didst this autumn grant leave to go home, are now there an will not come to thee; thou didst much against my counsel when thou didst thus scatter the of men we then had-for I thought I knew that King Harald and his men would come back to the Vik as soon as they heard that there was no leader there. Now here is another plan and it is bad, but it may be that it will do: take thy guests and other men with them and let them go home to the landed men who will not help thee when need arises, and bid them slay them; then give their goods to some of them who are true to thee even though they have not been so highly placed hitherto. Bid them drive the folk together and take evil men no less than good; then go east against Harald with the army which thou gettest and fight with him”.

Konungr svaraði: “Óvinsælt mun þat verða, at láta drepa mart stórmenni en hefja upp lítilmenni. Hafa þeir oft eigi síðr brugðist, en verr skipað landit. Vil ek enn heyra fleiri ráð þín.” Sigurðr svaraði: “Vandask mér nú ráðagerðirnar er þú vilt eigi sættask ok eigi berjast. Fǫrum vér þá norðr til Þrándheims þannug sem landsmegin er mest fyrir oss ok tǫkum lið þat allt um leið er vér fáum. Kann þá vera, at þeim Elfargrímum leiðist, at rekask eptir oss.” Konungr svaraði: “Ekki vil ek flýja fyrir þeim er vér eltum í sumar ok ráð mér betra ráð.” Þá stóð Sigurðr upp ok bjóst braut, at ganga ok mælti: “Eg skal þá ráða þér þat er ek sé, at þú vilt hafa ok framgengt mun verða. Sit hér í Bjǫrgyn þar til er Haraldr kemr með múga hers ok munuð þér annaðhvárrt verða, at þola bana eða skǫmm.” Og var Sigurðr ekki lengr á þessu tali.

Kongen svarer: «Uvennesæl vil jeg blive, om jeg lader dræbe mange stormænd, men hæver smaafolk op; slige har ofte svigtet ligesaa meget og styret landet daarligere. Jeg vil endnu høre flere raad af dig.» Sigurd svarer: «Det bliver nu vanskeligt at give raad, siden du ikke vil forliges og ikke vil kjæmpe. Lad os da fare nord til Trondhjem, der hvor landets styrke er mest for os, og lad os tage underveis alt det folk, som vi faar; da kan det være, at Elvegrimene trættes ved at ræke efter os.» Kongen svarer: «Ikke vil jeg fly for dem, som vi drev paa flugt isommer; og raad mig et bedre raad.» Da stod Sigurd op, gjorde sig rede til at gaa og sagde: «Jeg skal da raade dig det raad, som jeg ser du vil have, og som vil have fremgang. Sid her i Bjårgyn, indtil Harald kommer med en stor hær, og da vil I faa at taale enten bane eller skam.» Og var Sigurd ikke længere med i denne samtale. (708,1)

The king answered: “I shall be without friends if I have many great men slain, and raise up the little folk; such men have often been so treacherous and ruled the land worse. I will yet hear more counsels of thee”. Sigurd answered: “It is hard to give counsel since thou wilt not make peace and wilt not fight. Let us go north to Trondheim, where the strength of the land is greatest, and let us take away all the folk we can get. It may be that the Elvgrims will weary of following us”. The king answered: “I will not flee before those whom we put to flight this summer; give me a better plan”. Sigurd then stood up, made himselfready to leave and said: “I will, then, give thee the counsel which I see thou wilt have, and which will be furthered. Stay here in Björgyn till Harald comes with a great army and then thou wilt have to suffer either death or shame”. Sigurd did not join in this talk any longer.

VI. KAPÍTULI [Frá liði Haralds konungs]

6.

6. [Of Harald’s Force]

Haraldr konungr fór austan með landi ok hafði allmikinn her. Var þessi vetr kallaðr Múgavetr. Haraldr kom til Bjǫrgynjar jólaaftan ok lagði liðinu í Flóruvoga ok vildi eigi berjask um jólin fyrir helgi sakir. En Magnús konungr lét búask við í býnum. Hann lét (286,1) reisa valslǫngu út í Hólmi ok hann lét gera járnrekendr ok sumt af viðum ok leggja um þveran voginn yfir frá konungsgarði. Hann lét slá herspora ok kasta yfir á Jónsvǫllu ok eigi meir en þrjá daga var heilagt haldið um jólin, at eigi væri smíðað. En affaradag jólanna þá lét Haraldr konungr blása til brautlǫgu liðinu. Níu hundruð manna hǫfðu safnask til Haralds konungs um jólin.

Kong Harald fór vestover langs landet og havde en meget stor hær. Denne vinter blev kaldt muge-vinteren. Kong Harald kom juleaften til Bjårgyn og lagde sine skibe i Floruvaagar; han vilde ikke kjæmpe i julen for helgens skyld. Men kong Magnus rustede sig imod ham i byen. Han lod reise en valslynge ude paa Holmen, og han lod gjøre lænker af jern og delvis af træstokker og lod lægge dem tvers over Vaagen fra kongsgaarden. Han lod slaa hærsporer og kaste ud over Jonsvoldene, og det blev ikke holdt helg i julen mere end tre dager, saa at det ikke blev smedet. Men affaredag i julen lod kong Harald blæse sin hær til at lægge ud af havnen; ni hundrede mænd havde samlet sig til kong Harald i juletiden.

King Harald went west along the coast and he had a great army. (649,1) This winter was called on that account “the crowd winter”. On the eve of Yule King Harald came to Björgyn and brought his ships into Floruvagar. He would not fight during Yule because of its holiness. But King Magnus got ready for him in the town. He had a sling raised out on Holm and he had chains made of iron and partly of tree stocks; he had these laid across the Vag from the king’s residence. He had foot-traps forged and cast over Jonsvolds, and Yule was kept holy for only three days, when no work was done. But on the last day of Yule King Harald gave the signal for his army to come out of the haven; nine hundred (ten hundred and eighty) men had gathered to King Harald during Yuletide.

VII. KAPÍTULI [Tekinn Magnús konungr]

7.

7. [King Magnus Taken Prisoner]

Haraldr konungr hét á inn helga Óláf konung til sigurs sér, at láta gera Óláfskirkju þar í býnum með sínum eins kostnaði. Magnús konungr setti fylking sína út í Kristskirkjugarði en Haraldr reri fyrst, at Norðnesi. En er þeir Magnús konungr sá þat sneru þeir inn í býinn ok inn í vogsbotn. En er þeir fóru inn um stræti þá hljópu margir býjarmenn inn í garða ok til heimilis síns en þeir er yfir gengu á vǫlluna hljópu á hersporana. Þá sá þeir Magnús, at Haraldr hafði róið ǫllu liðinu yfir í Hegravík ok gengu þar upp á bakka fyrir ofan býinn. Þá sneri Magnús konungr út eptir stræti. Flýði þá liðið frá honum, sumt í fjallið upp, sumt upp um Nunnusetr, sumt í kirkjr eða falst í ǫðrum stǫðum. Magnús konungr gekk út á skip sitt en þeim var engi kostr brott, at fara þar er járnrekendr gættu fyrir útan. Fylgdi ok fátt manna konungi. Váru þeir fyrir því til einskis færir.

Kong Harald gjorde for at faa seier det løfte til den hellige kong Olav, at lade bygge der i byen en Olavskirke paa sin egen kostnad. Kong Magnus satte sin fylking ude paa (709,1) Kristkirkegaard; men kong Harald roede først henimod Nordnes. Men da kong Magnus og hans mænd saa det, vendte de sig ind i byen og ind i Vaagsbunden. Men da de fór ind gjennem strætet, løb mange bymænd ind i gaardene og til sine hjem, men de, som gik over paa Voldene, løb paa hærsporerne. Da saa Magnus og hans mænd, at kong Harald havde roet med hele sin hær over til Hegravik og gik der op paa bakken ovenfor byen. Da vendte kong Magnus om udefter strætet; da flyede hans mænd fra ham, nogle op i fjeldet, nogle op forbi Nonnesæter, nogle i kirker, eller gjemte sig paa andre steder. Kong Magnus gik ud paa sit skib, men de kunde ikke fare bort, thi jernlænkerne stængte udenfor. Det var ogsaa faa mænd, som fulgte kongen; derfor kunde de ikke udrette noget.

In order to get the victory King Harald made a vow to St Olav to have a church built to St Olav at his own cost. King Magnus drew up his lines out in Christ Churchyard, whilst King Harald rowed first towards Nordnes. And when King Magnus and his men saw that, they turned into the town and to the bottom of the Vag. But when they were going into the street, many townsmen ran to the garths and to their homes, and they who walked over the Volds went on the foot-traps. Then King Magnus and his men saw that King Harald had rowed with all his army over to Hegravik and were going up the hill above the town. King Magnus then turned back along the streets and his men fled from him, some up to the fell, some up past Nonneseter, some into the churches, or they hid themselves in other places. King Magnus went to his ships, but they could not get away because the iron chains stopped them. There were also few men who followed the king; they could therefore do nothing.

Svá segir Einar Skúlason í Haraldsdrápu:

Saa siger Einar Skulesøn i Haraldsdraapa:

Thus sayeth Einar Skulason in Harald’s drapa:

206. Luku vág viku,
vara kostr fara (287,1)
brýns, Bjǫrgynjar,
braut há-Skrautum.

De lukked’ Bjårgyns-vaagen
en uge; der fik ikke
de høie havhester
holde bort fra byen.

They locked the Björgyn water
For a week; and there they
Could not get the lofty steeds
Of the sea away from the town.

Litlu síðar kómu menn Haralds konungs út á skipin. Var þá handtekinn Magnús konungr en hann sat aptr í fyrirrúmi á hásætiskistu ok með honum Hákon faukr móðurbróðir hans, inn vænsti maðr ok kallaðr eigi vitr, ok Ívar ǫssurarson ok margir aðrir vinir hans váru þá handteknir en sumir þegar drepnir.

Lidt efter kom kong Haralds mænd ud paa skibene, og da blev kong Magnus taget til fange; han sad agter i forrummet paa høisædeskisten, og med ham sad hans morbroder Haakon Fauk; han var en væn mand, men regnedes ikke for vís. Ogsaa Ivar Åssursøn og mange andre af hans venner blev da fangne, men nogle strax dræbte.

A little later King Harald’s men came out on the ships and King Magnus was taken prisoner. He sat aft in the forehold on the high-seat chest and with him sat his mother’s brother Hacon Fauk; he was a handsome man but was not reckoned to be very wise. There, too, were Ivor Assurson and many others of his friends taken prisoner, but some were slain forthwith. (650,1)

VIII. KAPÍTULI [Dauði Reinalds biskups]

8.

8. [King Magnus Mutilated]

Haraldr konungr átti þá stefnr við ráðuneyti sitt ok beiddi þá ráðagerðar með sér. Og, at lyktum þeirar stefnu fengust þeir úrskurðir, at taka Magnús svá frá ríki, at hann mætti eigi kallask konungr þatan í frá. Var hann þá seldr í hendr konungsþrælum en þeir veittu honum meiðslr, stungu út augu hans ok hjuggu af annan fót en síðask var hann geltr. Ívar ǫssurarson var blindaðr. Hákon faukr var drepinn. Eptir þetta lagðisk land allt undir ríki Haralds konungs. Gerðisk þá mjǫk eptir leitað hverjir mestir hǫfðu verit vinir Magnúss konungs eða hverjir mest mundu vita féhirslr hans eða gersemar. Krossinn helga hafði Magnús haft með sér síðan er Fyrileifarorrosta hafði verit ok vildi hann ekki til segja hvar þá var kominn. Reinaldr biskup í Stafangri var enskr ok fégjarn mjǫk kallaðr. Hann var (288,1) kærr vinr Magnúss konungs ok þótti mǫnnum þat líklegt, at honum mundu fengin til varðveizlu stórfé ok dýrgripir. Váru menn sendir eptir honum ok kom hann til Bjǫrgynjar. Váru þá kennsl þessi borin á hendr honum en hann synjaði ok bauð skírslr fyrir. Haraldr vildi ekki þat. Hann lagði á biskup, at gjalda sér fimmtán merkr gulls. Biskup sagði, at hann vill eigi svá vesla stað sinn, vill heldr hætta lífi sínu. Síðan hengdu þeir Reinald biskup út í Hólmi við valslǫnguna. En er hann gekk til gálgans hristi hann bótann af fœti sér ok mælti ok sór um: “Eigi veit ek meira fé Magnúss konungs en þat sem þar er í bótanum.” Þar var í einn gullhringr. Reinaldr biskup var jarðaðr í Norðnesi, at Mikjálskirkju ok var þetta verk mjǫk lastað. Síðan var Haraldr einn konungr yfir Nóregi meðan hann lifði.

Kong Harald holdt da stævne med sine raadgivere og bad dem om raad, og ved enden af denne stævne blev det afgjort, at man skulde tage Magnus saaledes fra riget, at han ikke kunde kaldes konge siden efter. Han blev da givet i hænderne paa kongens træler; men de lemlæstede ham, stak ud hans øine, huggede af ham den ene fod, og tilsidst blev han gildet. Ivar Åssursøn blev blindet, men Haakon Fauk dræbt. Efter dette gav hele landet sig under kong Haralds rige. Det blev da ledt meget efter, hvem som havde været kong Magnus’s bedste venner, eller hvem som kunde vide mest om hans skattegjemmer (710,1) eller kostbarheder. Det hellige kors havde kong Magnus havt med sig, siden slaget ved Fyreleiv havde været, og han vilde ikke sige til, hvor det da var kommet hen. Biskop Reinald i Stavanger var engelsk og regnedes for meget lysten efter gods; han var en kjær ven af kong Magnus, og det tyktes mange rimeligt, at man havde givet i hans varetægt baade gods og dyrebare stykker. Det blev sendt mænd efter ham, og han kom til Bjårgyn. Denne mistanke blev nu baaret paa ham, men han negtede og tilbød skirsel for sig. Kong Harald vilde ikke det; han lagde paa biskopen at betale ham 15 mark guld. Biskopen sagde, at han ikke vilde saa forringe sin biskopstol, han vilde heller bringe sit liv i fare. Siden hængte de biskop Reinald ude paa Holmen ved valslyngen. Men da han gik til galgen, rystede han støvlen af sin fod og sagde med ed: «Ikke ved jeg om mere af kong Magnus’s gods end det, som er der i støvlen.» Det var en guldring i den. Biskop Reinald blev jordet paa (711,1) Nordnes ved Mikalskirken, og dette verk blev meget lastet. Siden var Harald ene konge over Norge, saalænge han levede.

King Harald then held a meeting with his advisers and bade them counsel: at the end of this meeting it was agreed that Magnus should lose his kingdom in such a way that he could never afterwards be called ‘king’. He was then handed over to the king’s thralls; they maimed him, thrust out his eyes, struck off one of his feet and at last he was gelded. Ivor Assurson was blinded and Hacon Fauk slain. After this whole land submitted to King Harald’s rule. Then there was much seeking after those who had been King Magnus’ best friends or who might know most about his wealth and treasures. King Magnus had had the holy cross with him since the battle of Fyrileiv and he would not say what had become of it. Bishop Reinald in Stavanger was English, and was reckoned to be very eager for wealth; he was a dear friend of King Magnus and it seemed likely to many that both goods and costly things had been given into his care. Men were sent for him and he came to Björgyn. These misgivings were now put to him, but he denied it and offered to undergo the ordeal. King Harald did not wish that; he imposed on the bishop a fine of 15 marks in gold. The bishop said that he would not thus impoverish his bishopric; he would rather risk his life. They then hanged Bishop Reinald out at Holm on the sling. But when he was going to the gallows he shook his shoe off his foot and said with an oath: “I know no more of King Magnus’ wealth than what there is in that shoe”. There was a gold ring in it. Bishop Reinald was buried at Nordnes in St Michael’s Church, and that evil deed was much blamed. Afterwards King Harald was sole King of Norway as long as he lived.

IX. KAPÍTULI [Undr í Konungahellu]

9.

9. [Wonderful Omens in Konungahella]

Fimm vetrum eptir andlát Sigurðar konungs urðu tíðindi mikil í Konungahellu. Þeir váru þar þá sýslumenn Guttormr, sonr Haralds flettis, ok Sæmundr húsfreyja. Hann átti Ingibjǫrgu dóttr Andréss prests Brúnssonar, þeira synir Páll flípr ok Gunni físs. Ásmundr hét sonr Sæmundar laungetinn. Andrés Brúnsson var mikill merkismaðr. Hann sǫng, at Krosskirkju. Solveig hét kona hans. Með þeim var þá, at fóstri ok uppfæðslu Jón Loftsson ok var ellefu vetra gamall. Loftr prestr Sæmundarson faðir Jóns var ok þar. Dóttir And(289,1)réáss prests ok Solveigar hét Helga er Einar átti.

Fem vintre efter kong Sigurds død hændte det store tidender i Konungahella. De var da sysselmænd der: Guthorm, søn af Harald Flette, og Sæmund Husfrøia. Han var gift med Ingebjårg, datter af Andres prest Brunsøn; deres sønner hed Paal Flip og Gunne Fis. Asmund hed Sæmunds uegte søn. Andres Brunsøn var en meget merkelig mand; han var prest ved Korskirken. Solveig hed hans kone. Hos dem fostredes og opfødtes Jon Loftsøn og var 11 vintre gammel. Loft prest Sæmundsøn, Jons fader, var ogsaa der. En datter af Andres prest og Solveig hed Helga, som Einar var gift med.

Five years after the death of King Sigurd great things befell in Konungahella. At that time the sheriffs there were Guthorm, son of Harald Fletti, and Sæmund Husfröya, who was married to Ingebjörg, daughter of Andreas Brunson the Priest; their sons were called Paul Flip and Gunni Fis. Asmund was the name of Sæmund’s bastard son. Andreas Brunson was a very noteworthy man: he was a priest at the Church of the Cross. Solveig was the name of his wife. With them John Loftson was fostered and brought up, and he was then eleven years old. Loft Sæmundson the Priest, John’s father, was also there. One daughter of Andreas the Priest and Solveig was called Helga and she was married to Einar.

Þat barst, at í Konungahellu drottinsnótt ina næstu eptir páskaviku, at gnýr varð mikill úti á strætum um allan býinn sem þá er konungr fór með alla hirð sína ok hundar létu svá illa, at eigi mátti varðveita ok brutust út, en allir er út kómu urðu galnir ok bitu allt þat er fyrir varð, menn ok fénað. En allt þat er bitið var ok blóðið kom á, þá ærðist, ok allt þat er hafanda var, lét burð sinn ok ærðist. Þessi minning var nálega hverja nótt frá páskum til uppstigningardags. Menn óttuðust mjǫk undr þessi ok réðust margir í brot ok seldu garða sína, fóru í hérað eða í aðra kaupstaði ok þótti þeim ǫllum þat mest vert er vitrastir váru ok hræddust þat sem var, at þetta mundi vera fyrir miklum stórtíðindum, þeim er þá váru enn eigi fram komin. En Andrés prestr talaði þá langt ok snjallt hvítsunnudag ok veik hann svá til lykta ræðu sinni, at hann ræddi um vanda bæjarmanna ok bað menn herða hugi sína ok eyða eigi þann inn dýrlega stað, hafa heldr gæslu yfir sér ok ætla ráð sín ok gæta sín við ǫllu því er við mætti komast, við eldi eða ófriði, ok biðja sér miskunnar til guðs.

Det hændte i Konungahella natten til første søndag efter paaskeugen, at det blev en stor gny ude i stræterne over hele byen, som naar kongen fór med hele sin hird, og hundene bar sig saa ilde, at man ikke kunde holde dem inde, og de brød sig ud. (712,1) Men alle de, som kom ud, blev galne og bed alt, som kom ud for dem, mennesker og kvæg; og alt det, som var bidt og blod kom ud paa, blev rasende, og alt det, som bar paa foster, mistede fosteret og blev rasende. Slige varsler hændte næsten hver nat fra paaske til himmelfartsdagen. Menneskene ræddedes meget ved disse undre; mange gjorde sig rede til at flytte bort, solgte sine gaarder og fór op i landet eller til andre kjøbstæder, og alle de, som var de viseste, fandt det merkeligt og var rædde for, som det var, at dette skulde varsle store tidender, som da endnu ikke var komne frem. Men Andres prest talte paa hvidesøndag længe og veltalende, og ved enden af sin tale vendte han sig til det, at han talte om bymændenes fare og bad dem hærde sin hug og ikke lægge denne dyrebare stad øde, men heller holde vagt for sig og finde paa raad og vogte sig imod alt det, som kunde komme paa, imod ild og ufred, og bede til Gud om miskund for sig.

On the night of the first Sunday after Easter week it happened in Konungahella that a great din was heard (651,1) out in the streets all over the town, as if the king was going with all his bodyguard; and the hounds were so furious that no man could hold them in, and they broke loose. And all those that could get loose went mad and bit everything they met on their way, men and cattle alike. And everything which was bitten and bled became mad, and those that bore young lost their young and became frantic. Such things happened almost every night from Easter to Ascension Day. The men were much afraid at these happenings; many made themselves ready to move away, sold their garths and went up into the land or to other towns, and the wisest men found it remarkable and were afraid that, as it turned out, these things foretold great events which had not yet come to pass. But on Whitsunday Andreas the Priest spoke long and well, and at the end of his sermon he turned to speak about the townsmen’s trouble and bade them harden their hearts and not leave this great town empty, but rather watch everything that might arise such as fire and unrest and find some plan for prevention, and pray to God for mercy for themselves.

X. KAPÍTULI [Upphaf orrostu í Konungahellu]

10.

10. [The Rise of War in Konungahella]

Úr býnum bjuggust þrettán byrðingar ok ætluðu til Bjǫrgynjar ok týndust ellefu með mǫnnum ok fé ok ǫllu því er á var en inn tólfta braut ok héldust mennirnir en féið týndist. Þá fór Loftr prestr til Bjǫrgynjar ok hélt hann heilu. Lafransvǫkudag týndust byrðingarnir. Eiríkr Danakonungr ok ǫssr erkibiskup sendu orð báðir til Konungahellu ok báðu þá varask um stað sinn, sǫgðu, at Vindr hǫfðu úti her mikinn (290,1) ok herjuðu víða á kristna menn ok hǫfðu jafnan sigr. Býjarmenn lǫgðu of lítinn hug á sitt mál, afræktust ok óminntust þess, at meir er lengra leið frá þeiri ógn er yfir hafði komit. Lafransvǫkudag þá er talað var fyrir hámessu kom Réttibr Vindakonungr til Konungahellu ok hafði hálft sétta hundrað Vindasnekkjr en á hverri snekkju váru menn fjórir tigir ok fjórir ok tveir hestar. Dúnímis hét systurson konungs en Únibr hét hǫfðingi einn er réð fyrir miklu liði. Þeir tveir hǫfðingjar reru upp með herinum sumum eystri kvísl um Hísing ok kómu svá ofan, at býnum en sumu liðinu lǫgðu þeir upp vestri kvísl til býjarins. Þeir lǫgðu, at landi út við stikin ok létu þar upp hestaliðið ok riðu þar um Bratsás ok svá upp um býinn. Einar Andréssmágr bar þessi tíðindi upp til Kastalakirkju, því at þar var býjarlýðurinn ok hafði sótt til hámessu ok kom Einar þá er Andrés prestr talaði.

Tretten byrdinger seilede fra byen og skulde til Bjårgyn; elleve sank med mænd og gods og alt det, som i dem var; ogsaa det tolvte brødes, men mændene reddede sig, og godset blev borte. Da fór Loft prest nord til Bjårgyn med alt sit, og han kom uskadt frem. Det var Laurentsmessedag, at byrdingene sank. Eirik Eimune danekonge og Åssur erkebiskop sendte begge bud til Konungahella og bad dem tage vare paa sin stad; de sagde, at Venderne havde en stor hær ude og herjede vide paa de kristne og havde stadig seier. Bymændene lagde altfor liden vegt paa sin sag, og jo længere det led fra den rædsel, som havde kommet over dem, desto mere sorgløse og glemsomme var de. Laurentsmessedag, da det blev talt til høimesse, kom venderkongen Rettibur til Konungahella og havde halvt tredje hundrede snekker, men paa hver snekke var det fire og firti mænd og 2 hester. Dunimiz hed kongens søstersøn, men Unibur hed en høvding, som raadede for en stor styrke. Disse to høvdinger roede op med en del (713,1) af hæren ad den østre arm om Hisingen og kom saa ovenfra til byen, men med en anden del lagde de op ad den vestre arm til byen. De lagde til land ude ved pælene, førte sine hester op der og red op over Brattsaas og saa op om byen. Einar Andres-maag bar denne tidende op til Kastelkirken, thi der var byfolket og havde søgt til høimesse; og Einar kom, mens Andres prest talte.

Thirteen ships of burden were sailing from the town to go to Björgyn; eleven of them sank with men and goods and everything that was on board; the twelfth broke up, too, but the men were saved though the goods were lost. Loft the Priest then went north to Björgyn with all that was his and he escaped unscathed. It was on the feast of St Lawrence that the ships of burden sank. Eric Eimune, the Danish king, and Assur the Archbishop both sent word to Konungahella bidding them take care of their town; they said that the Vends had a great army out and were harrying the Christians far and wide, and always won the victory. The townsmen laid all too little weight on this matter, and became more and more careless and did not bother what would happen next. But on the Feast of St Lawrence, when High Mass was being said, Rettibur, the King of the Vends, came to Konungahella and he had two and a half hundred (three hundred) ships, and on each ship there were four and forty men and two horses. Dunimiz was the name of the king’s sister’s son and Unibur was the name of a chieftain who commanded a great strength of men. These two leaders rowed up with a part of the army by the eastern arm round Hising and thence (652,1) they came down upon the town; with a second part they came up by the western arm to the town. They came to land out by the piles; there they brought up their horses and then rode over Brattsas and up round the town. Einar, Andreas’ son-in-law, bore these tidings up to the castle church, for the townsfolk were there, having gone to High Mass. And Einar came whilst Andreas the Priest was speaking.

Einar segir mǫnnum, at her fór, at bænum með fjǫlda skipa en sumt liðið reið ofan um Bratsás. Þá mæltu margir, at þar mundi vera Eiríkr Danakonungr ok væntu menn sér griða af honum. Þá hljóp fólkit allt ofan í býinn til fjár síns ok vápnuðust ok gekk ofan á bryggjr, sá þá þegar, at ófriðr var ok óflýjandi her. Austurfararskip níu flutu í ánni fyrir bryggjum er kaupmenn áttu. Vindr lǫgðu þar fyrst, at ok bǫrðust við kaupmennina. Kaupmenn vápnuðust ok vǫrðust lengi, vel ok drengilega. Varð þar orrosta hǫrð áðr kaupmenn yrðu unnir.

Einar sagde mændene, at en hær fór imod byen med en mængde skibe, men noget af hæren red ned over Brattsaas. Da sagde mange, at det kunde være Eirik danekonge, og man ventede sig grid af ham. Da løb alt folket ned i byen efter sit gods, og de væbnede sig og gik ned paa bryggerne, men saa da strax, at det var ufred og en vældig hær. Ni østerfarerskibe, som kjøbmænd eiede, flød i aaen foran bryggerne. Venderne lagde først til der og kjæmpede med kjøbmændene. Kjøbmændene væbnede sig og kjæmpede længe og kjækt; det var der en haard strid, inden kjøbmændene blev overvundne. (714,1)

Einar told the men that an army come against the town with a great number of ships, and some of the army were riding down over Brattsas. Many then said that it might be Eric the Danish king, and they expected quarter from him. All the folk rushed down to the town for their goods, and they armed themselves and went down to the jetties. But then they saw at once that it was a hostile and mighty army. Nine east-going ships! which merchants owned were afloat in the river by the jetties. The Vends came there first and fought with the merchants, who armed themselves and fought long and boldly; it was a hard fight until the merchants were overpowered.

Í þeiri hríð létu Vindr hálft annat hundrað skipa, at ǫllu liði. Þá er bardaginn var sem mestr stóðu bæjarmenn á bryggjum ok skutu á heiðingja en er orrosta rénaði flýðu býjarmenn upp í bæinn ok síðan til kastala allt fólk ok hǫfðu menn (291,1) með sér dýrgripi sína ok allt fé þat er með mátti komast. Solveig ok dætr hennar ok tvær konr aðrar gengu upp á land. Þá er Vindr hǫfðu unnið kaupskipin gengu þeir á land ok kǫnnuðu lið sitt ok birtisk þá skaði þeira.

I den strid mistede Venderne halvandet hundrede skibe af sin hær. Da striden var som sterkest, stod bymændene paa bryggerne og skjød paa hedningene. Men da striden sagtnede, flyede bymændene op i byen, og siden løb alle til kastellet, og mændene havde med sig sine kostbarheder og alt det gods, som de kunde faa med. Solveig og hendes døtre og to andre kvinder gik op i landet. Da Venderne havde vundet kjøbskibene, gik de op paa land og mønstrede sin hær, og da aabenbaredes den skade, de havde lidt.

In that fight the Vends lost one and a half hundred (a hundred and eighty) ships. When the fight was at its fiercest the townsmen stood on the jetties and shot at the heathens. But when the strife slackened, the townsmen fled up into the town and then they all rushed to the castle; the men had with them their treasures and all the goods they could bring. Solveig and her daughter and two other women went up into the land. When the Vends had won the merchant ships, they went on shore and mustered their army; then the scathe they had suffered was seen.

Hljópu þeir sumir í býinn, sumir á kaupskipin ok tóku fé allt þat er þeir vildu með sér hafa. Því næst lǫgðu þeir eld í býinn ok brenndu hann allan ok svá skipin. eptir þat sóttu þeir ǫllu liðinu, at kastalanum ok skipuðu til atsóknar.

Nogle af dem løb da ind i byen, men nogle ud paa kjøbskibene og tog alt det gods, de vilde have med sig. Dernæst satte de ild paa byen og brændte den helt op og ligesaa skibene. Efter det søgte de med al sin hær imod kastellet og ordnede sig til at søge imod det.

Some of them ran into the town, but some went out on to the merchant ships and took all the goods they would have with them. Next they set fire to the town and burned it down and likewise the ships. After that they went with all their host against the castle, and drew up their array to attack it.

XI. KAPÍTULI [Orusta ǫnnur]

11.

11. [The Second Battle]

Réttibr konungr lét bjóða þeim er í kastalanum váru, at ganga út ok hafa lífsgrið með vápnum ok klæðum ok gulli. Gervallir æptu, at móti ok gengu út á borgina, sumir skutu, sumir grýttu, sumir skutu staurum ok varð þá mikil orrosta. Féll þá af hvárumtveggjum ok miklu fleira af Vindum. Solveig kom upp á Sólbjargir ok segir þar tíðindin. Þá var skorin herǫr ok send til Skúrbága. Þar var samburðarǫl nokkuð ok mart manna. Þar var sá bóndi er ǫlvir hét mikilmunnr. Þá hljóp hann upp þegar ok tók skjǫld ok hjálm ok mikla ǫxi í hǫnd sér ok mælti: “Stǫndum upp, góðir drengir, ok takið vápn yðr ok fǫrum til liðveizlu við býjarmenn, því at þat mun skǫmm þykja hverjum manni er þat spyr, at vér sitjum hér ok kýlum ǫl en góðir drengir skulu leggja líf sitt í hættu í býnum fyrir vorar sakir.” Margir svǫruðu ok mæltu í mót, sǫgðu, at þeir mundu týna sér en koma bæjarmǫnnum, at engu liði. Þá hljóp ǫlvir upp ok mælti: “Þótt allir dveljisk eptir þá skal ek þó fara einn samt ok láta skulu heiðingjar einn eða tvo fyrir mik áðr en ek falli,” hleypr ofan (292,1) til býjarins.

Kong Rettibur lod byde dem, som var i kastellet, at gaa ud og faa livsgrid med vaaben og klæder og guld. Men alle raabte imod og gik ud paa borgen; nogle skjød, nogle kastede staurer, og det blev da en haard strid; det faldt da folk paa begge sider, men meget flere af Venderne. Solveig kom op til Solbjarger og fortalte der tidenden. Da blev hærpil skaaret op og sendt til Skurbaagar; der var et sammenskuds-øl og mange mænd. Det var der en bonde, som hed Ålve Miklemunn; han løb strax op, tog sit skjold og sin hjelm og en stor øx i haanden og raabte: «Lad os staa op, gode drenger, og tag eders vaaben, og lad os fare og hjælpe bymændene; thi det vil tykkes en skam for hver mand, som spørger det, at vi sidder her og tyller øl i os, mens gode drenger sætter sit liv i fare for vor skyld i byen.» Mange svarede og talte imod; de sagde, at de (715,1) vilde komme af dage, men ikke bringe bymændene nogen hjælp. Da løb Ålve op og sagde: «Om end alle andre dvæler efter, skal jeg dog fare alene, og dø skal én eller to hedninger for mig, inden jeg falder.» Han løber ned til byen.

King Rettibur bade those who were in the castle come out with weapons, clothes and gold, and get quarter. But they all shouted against it and went out on the fortifications; some shot, and some cast stoops, and there was a hard fight; folk fell on both sides, but most among the Vends. Solveig went up to Solbjargir and told these tidings. The war arrow was cut and sent on to Skurhagi, where there was an ale feast and many men were present. There was a bonder called Olvir Micklemouth; he leaped up at once, took his shield and his helmet and a great axe in his hand and shouted: “Let us stand up, good fellows, and take our weapons, and let us go and (653,1) help the townsmen, for it will seem a shame to every man who hears that we are sitting here swilling ale into ourselves, whilst those good fellows are sitting in peril of their lives in the town for our sake”. Many answered and spoke against it; they said they would only be killed and bring the townsmen no help. Then Olvir leaped up and said: “Even if all the others stay behind, I will yet go alone, and one or two of the heathens shall die for me ere I fall”. He rushed down to the town.

Menn fara eptir honum ok vildu sjá ferð hans ok svá ef honum mætti nokkuð við hjálpa. En er hann kom svá nær kastala, at heiðnir menn sá hann þá hljópu í mót honum átta menn alvápnaðir. En er þeir mættust hljópu heiðnir menn umhverfis hann. ǫlvir reiddi upp ǫxina ok laust fremri hyrnu undir kverk þeim er á bak honum stóð svá, at sundr sneið kjálkann ok barkann ok féll sá opinn á bak aftr. Þá reiddi hann fram ǫxina fyrir sik ok hǫggr annan í hǫfuðið ok klauf þann í herðar niðr. Síðan sóttust þeir ok drap hann þá enn tvo ok varð sjálfr sár mjǫk en þeir fjórir er eptir váru flýðu þá. Ǫlvir rann eptir þeim en díki nokkuð var fyrir þeim, tveir inir heiðnu hljópu þar í ok drap ǫlvir þá báða. Stóð hann þá ok fastr í díkinu. En tveir heiðingjar kómust undan af þeim átta. Þeir menn er fylgt hǫfðu ǫlvi tóku hann ok fluttu hann með sér til Skúrbága ok varð hann græddr, at heilu. Og er þat mál manna, at eigi hafi maðr farit drengiligri ferð.

Folkene fór efter ham og vilde se hans færd og ligesaa, om de kunde hjælpe ham i noget. Men da han kom saa nær kastellet, at hedningene kunde se ham, da løb otte mænd, fuldt væbnede, imod ham. Men da de mødtes, løb hedningene rundt ham. Ålve svang øxen op, og med det fremre hjørne traf han den mand, som stod bag ham, under kverken, saa at den skar sønder kjæven og struben, og manden faldt ned baglængs. Da svang han øxen frem for sig og huggede en anden i hovedet og kløvede ham ned til herderne. Siden skjød de paa hverandre, og han dræbte da endnu to, men blev selv meget saaret. Men de fire, som var tilbage, flyede nu. Ålve løb efter dem, og de kom til et dige; to af hedningene løb deri, og dem begge dræbte Ålve, men han stod da ogsaa fast i diget. Men to hedninger kom unda af de otte. De mænd, som havde fulgt (716,1) Ålve, tog ham op og flyttede ham tilbage med sig til Skurbaagar, og han blev ganske helbredet. Og det er mænds tale, at ikke har nogen mand faret en mere drengelig færd.

The folk followed him to see him go and likewise to see if they could help him in anything. And when he came so near the castle that the heathens could see him, eight fully armed men rushed against him. And when they met, the heathens ran round him. Olvir swung his axe and with the front edge thereof he caught the man who stood behind him under the chin so that it cut asunder his jaw and his throat, and the man fell down on his back. Olvir then swung the axe forward and struck another on the head and split it down to the brains. Then they shot at each other and he then slew two more, but he himself was much wounded. But the four who were left now fled. Olvir ran after them and they came to a ditch; two of the heathens leaped in and Olvir slew both of them, but he, too, then stood fast in the ditch. Two heathens only escaped out of the eight. The men who had followed Olvir lifted him up and bore him back to Skurhagi and he was soon quite healed. It is the talk of men that no man ever went on a more manly journey.

Lendir menn tveir, Sigurðr Gyrðarson bróðir Filippuss ok Sigarðr, kómu með sex hundruð manna til Skúrbága ok hvarf Sigurðr aptr með fjǫgr hundruð manna ok þótti síðan lítils verðr ok lifði skamma stund. Sigarðr fór með tvǫ hundruð manna til býjarins ok barðisk þar við heiðna menn ok féll þar með ǫllu liði sínu. Vindr sóttu kastalann en konungr ok stýrimenn stóðu fyrir útan bardagann. Í einhverjum stað þar er Vindr stóðu var einn maðr ok skaut af boga ok mann til bana með hverri ǫr. Tveir menn stóðu fyrir honum með skjǫldu. Þá mælti Sæmundr við Ásmund son sinn, at þeir skyldu skjóta, at skytanum báðir senn “en ek mun skjóta, at þeim (293,1) er skjǫldinn ber.” Hann gerði svá en sá skaut skildinum fyrir sig. Þá skaut Ásmundr milli skjaldanna ok kom ǫrin í enni skytanum svá, at út kom í hnakkann ok féll sá dauðr á bak aftr. En er Vindr sá þat þá ýldu þeir allir sem hundar eða vargar. Þá lét Réttibr konungr kalla til þeira ok bjóða þeim grið en þeir neituðu því. Síðan veittu heiðingjar harða atsókn. Þá var sá einn af heiðnum mǫnnum er svá nær gekk, at allt gekk, at kastalahurðinni ok lagði sverði þann mann er fyrir innan stóð hurðina en menn báru, at honum skot ok grjót ok var hann hlífðarlaus en svá var hann fjǫlkunnigr, at ekki vápn festi á honum. Þá tók Andrés prestr vígðan eld ok signaði ok skar tundr ok lagði í eld ok setti á ǫrvarodd ok fekk Ásmundi en hann skaut þessi ǫr, at inum fjǫlkunnga manni ok beit þetta skot svá, at honum vann, at fullu ok féll hann dauðr á jǫrð.

To lendermænd, Sigurd Gyrdsøn, broder til Filippus, og Sigard, kom med 600 mænd til Skurbaagar, men Sigurd vendte tilbage med 400 mænd; han tyktes siden lidet værd og levede en kort tid. Sigard fór med 200 mænd til byen og kjæmpede imod hedningene og faldt med hele sin hær. Venderne søgte imod kastellet, men kongen og styremændene stod udenfor kampen. Paa et sted, hvor Venderne stod, var det en mand, som skjød med bue og skjød en mand død med hver pil; to mænd stod foran ham med skjolde. Da sagde Sæmund til sin søn Asmund, at de skulde begge paa én gang skyde imod skytten: «men jeg vil skyde paa den, som bærer skjoldet.» Han gjorde saa, men manden skjød skjoldet for sig. Da skjød Asmund mellem skjoldene, og pilen kom i skyttens pande, saa at den gik ud i nakken, og han faldt død bagover. Man da Venderne saa det, da hylte de alle som hunder eller ulver. Da lod kong Rettibur raabe til dem og byde dem grid, men de negtede. Siden søgte hedningene haardt imod dem. Da var det en af hedningene, som gik saa nær, at han gik helt til kastelporten og stak med sverdet til den mand, som stod indenfor porten, men mændene bar skud og sten paa ham, og han var uden skjold, men han var saa troldkyndig, at intet vaaben fæstede sig paa ham. Da tog Andres prest viet ild og signede den, og skar tønder og lagde ild i det og satte det paa en pileodd og gav det til Asmund. Men han skjød denne pil imod den troldkyndige mand, og dette skud bed saa at han ikke trængte til mere, men faldt død til jorden.

Two landed men, Sigurd Gyrdson, the brother of Philip, and Sigurd came with six hundred (seven hundred and twenty) men to Skurhagi, but Sigurd turned back with four hundred (four hundred and eighty) men; he was afterwards thought of little worth and he lived but a short while. Sigurd went with two hundred (two hundred and forty) men to the town and fought against the heathens, and he fell there with his army. The Vends then turned to the castle, but the king and the steersmen kept out of the fighting. In one place where the Vends were, there was a man shooting with a bow and he shot a man dead with each arrow; two men stood before him with shields. Sæmund then told his son Asmund that they should both shoot together at him: “but I will shoot at one of those who bears the shield”. He did so, but the man thrust the shield in front of him. Asmund then shot between the shields and the arrow hit the shooter’s forehead so that it came out of his neck and he fell back dead. And when the Vends saw that, they all howled like hounds or wolves. King Rettibur shouted to the Christian men, and offered them (654,1) quarter, but they refused. The heathens then turned hardily against them, and one of them went so near that he went right up to the castle gate and thrust with his sword at the man who stood within the gate, but the men dropped shot and stones on him; he was without shield but he was so troll-wise that no weapon could touch him. Andreas the Priest then took hallowed fire and made the sign of the cross over it; he then took tinder and set fire to it; he set it on an arrow point and gave it to Asmund. Asmund shot this arrow at the troll-wise man, and the shot hit so well that he got his bane and fell dead on the ground.

Þá létu heiðingjar illilega enn sem fyrr, ýldu ok gnístu. Gekk þá allt fólk til konungs. Þótti kristnum mǫnnum þá sem væri til ráðs, at þeir mundu undan leita. Þá skildi túlkr sá er kunni vindversku hvat hǫfðingi sá mælti er Únibr er nefndr. Hann mælti svá: “Þetta fólk er atalt ok illt viðskiptis ok þótt vér tækjum allt þat fé er í þessum stað er, þá mættum vér gefa til annat fé jafnmikið, at vér hefðum eigi komit hér, svá hǫfum vér mikit lið látit ok marga hǫfðingja. Og fyrst í dag, er vér tókum, at berjask við kastala, þá hǫfðu þeir til varnar skot ok spjót, því næst bǫrðu þeir oss með grjóti ok nú berja þeir oss með keflivǫlum sem hunda. Sé ek fyrir, því at þeira fǫng þverra til varnar ok skulum vér enn gera þeim harða hríð ok freistum þeira.” En svá var sem hann sagði, at þá skutu þeir (294,1) staurum en í fyrstu hríð hǫfðu þeir borið óvarlega skotvápn ok grjót. En er kristnir menn sá, at minnkaðisk fjǫldi, at staurunum hjuggu þeir í tvo hvern staurinn. En heiðingjar sóttu, at þeim ok gerðu harða hríð ok hvíldust í milli. gerðusk hvárrirtveggju móðir ok sárir. Og í einhverri hvíld þá lét konungr enn bjóða þeim grið, at þeir skyldu hafa vápn sín ok klæði ok þat er þeir bæru sjálfir út yfir kastalann. Þá var fallinn Sæmundr húsfreyja ok var þat ráð manna þeira er eptir váru, at gefa upp kastala ok sjálfa sik í vald heiðinna manna ok var þat it ósnjallasta ráð fyrir, því at heiðingjar efndu eigi orð sín, tóku alla menn, karla ok konr ok bǫrn, drápu mart, allt þat er sárt var ok ungt ok þeim þótti illt, at flytja eptir sér. Þeir tóku allt fé þat er þar var í kastalanum. Þeir gengu inn í Krosskirkju ok rændu hana, at ǫllu skrúði sínu.

Da bar atter hedningene sig ilde som før, hylte og hvinte. Da gik alt folket til kongen, og de kristne mænd tænkte, at det var som til raad om, at de skulde søge bort. Da skjønte tolken, som kunde vendisk, hvad den høvding sagde, som hed Unibur; han talte saa: «Dette folk er fælt og ondt at have at skifte med, og om vi end tager alt det gods, som er i denne (717,1) stad, da kunde vi have givet ligesaa meget gods til, at vi ikke havde kommet her, saa mange mænd og høvdinger som vi har mistet. Men i førstningen idag, da vi tog paa at kjæmpe imod kastellet, da havde de skud og spyd til vern, dernæst kjæmpede de med sten imod os, og nu slaar de os med kjepper som hunder. Jeg ser af det, at deres vaaben til vern mindskes, og vi skal endnu en gang søge haardt imod dem og friste dem.» Men det var saa, som han sagde, at nu skjød de staurer, men i den første kamp havde de uvarlig kastet skudvaaben og sten. Men da de kristne mænd saa, at mængden af staurene mindskedes, da huggede de hver staur i to. Men hedningene søgte imod dem og vakte en haard strid og hvilte sig imellem. Begge hærer blev nu trætte og saarede. Og under en hvil lod kongen atter byde dem grid, at de skulde faa have sine vaaben og klæder og det, som de kunde selv bære ud af kastellet. Da var Sæmund Husfrøia falden, og da var det de mænds raad, som levede efter, at give kastellet og sig selv op i hedningenes vold, og det var det uklogeste raad, thi hedningene holdt ikke sine ord, tog alle til fange, karler og kvinder og børn, og dræbte alle dem, som var saarede og unge og ikke syntes dem brugelige til at flytte med sig; de tog alt det gods, som var der i kastellet; de gik ind i Kastelkirken og rante den for alt dens skrud.

Then again the heathens bore themselves as badly as before, and they howled and whined. All the folk then went to the king, and the Christian men thought that there might be some plan about turning away. Then the interpreter who knew Vendish understood what Unibur, the chieftain, was saying; he spoke thus: “These men are grim and evil to have to deal with, and even if we take all the goods that are in the town, we might have given as much wealth not to have come here, so many men and leaders have we lost. But to-day when we first began to fight against the castle, they had shot and spears for their protection; then they fought us with stones and now they beat us with sticks like dogs. I see by that that the weapons they have for their protection are diminishing, so we shall once more go hardily forward and try to defeat them”. And it was as he had said that they now shot beams, whereas in the first fight they had heedlessly cast shooting-weapons and stones. And when the Christian men saw that the stock of beams was lessening they cut each beam in two. But the heathens came against them and roused up a hard fight; they rested in between. Both armies were now tired and wounded. And during the rest the king again offered them quarter, that they should have their weapons and clothes and what they could themselves carry out of the castle. Sæmund Husfröya was then fallen, and it was the counsel of the men who were still alive, to give up the castle and themselves into the power of the heathens. That was the unwisest of plans, for the heathens did not keep their word; they took them all prisoner, men and women and children, and slew all who were wounded and young and who did not seem fit to be taken with them; they took all the goods that were in the castle and they went into the castle church and robbed it of all its hangings.

Andrés prestr gaf Réttibr konungi refði silfurbúið en Dúnimis systursyni hans fingurgull. Fyrir því þóttust þeir vita, at hann mundi vera nǫkkurr ráðamaðr í staðinum ok virtu hann meira en aðra menn. Þeir tóku krossinn helga ok hǫfðu braut. Þá tóku þeir taboluna er stóð fyrir altarinu, er Sigurðr konungr hafði gera látit í Grikklandi ok haft í land. Þeir lǫgðu hana niðr á gráðuna fyrir altarið. Þá gengu þeir út ór kirkjunni. Þá mælti konungr: “Þetta hús hefir verit búit með ást mikilli við þann guð er þetta hús á ok svá lízk mér sem gætt muni lítt hafa verit til staðarins eða hússins, því at ek sé, at guð er reiðr þeim er varðveita.” Réttibr konungr gaf Andrési presti kirkjuna ok skrínið, krossinn helga, bókina plenarium ok klerka fjóra. En heiðnir menn brenndu (295,1) kirkjuna ok ǫll húsin, þau er í kastalanum váru. En sá eldr, er þeir hǫfðu tendrað í kirkjunni, slokknaði tvisvar. Þá hjuggu þeir ofan kirkjuna, tók þá, at loga innan ǫll ok brann sem ǫnnr hús. Þá fóru heiðingjar til skipa sinna með herfangi ok kǫnnuðu lið sitt. En er þeir sá skaða sinn þá tóku þeir, at herfangi allt fólkit ok skiptu milli skipanna. Þá fóru þeir Andrés prestr á konungsskipið ok með krossinn helga. Þá kom ótti yfir heiðingja af þeiri bending er yfir konungsskipið kom hiti svá mikill, at allir þeir þóttust nær brenna. Konungr bað túlkinn spyrja prest hví svá varð.

Andres prest gav kong Rettibur en sølvprydet pig-øx, men hans søstersøn Dunimiz en guldring; derfor tyktes de at vide, at han maatte have noget at sige i staden, og hædrede ham mere end andre mænd. De tog det hellige kors og førte det bort; da tog de ogsaa tavlen, som stod foran alteret, og som kong Sigurd havde ladet gjøre i Grækenland og ført til landet, og lagde den ned paa trinet foran alteret. Derefter gik de ud af kirken. Da sagde kongen: «Dette hus har været udstyret i stor kjærlighed til den gud, som eier dette hus, og saa synes det mig, som om man lidet har vogtet staden eller huset, thi jeg ser, at guden er vred paa dem, som vogter dem.» Kong Rettibur gav Andres prest kirken og skri(718,1)net, det hellige kors, bogen plenarius og fire klerker. Men hedenske mænd satte ild paa kirken og alle de huser, som var i kastellet. Men den ild, som de havde tændt i kirken, sluknede to ganger; da huggede de kirken ned, og da tog den til at lue overalt indentil og brændte som andre huser. Da fór hedningene til sine skibe med hærfanget og mønstrede sin hær; men da de saa den skade, de havde faaet, da tog de alt folket i hærfang og skiftede dem mellem skibene. Da fór Andres prest og klerkene til kongsskibet med det hellige kors; da kom det rædsel over hedningene af det varsel, at det kom saa stor hede over kongsskibet, at de alle tyktes nær ved at brænde. Kongen bad tolken spørge presten, hvad det kom af.

Andreas the Priest gave King Rettibur a silver-mounted pike-axe and Rettibur’s sister’s son Dunimiz a gold ring; they therefore thought that he must have some say in the town, and they honoured him more than the other men. They took the (655,1) holy cross and bore it away; they also took the table which stood before the altar and which King Sigurd had had made in Greece and brought to the land, and they laid it down on the steps before the altar. Thereafter they went out of the church. The king said: “This house has been fitted out in great love for the God who owns it, and it seems as if they have watched but little the town and the house, for I see that the God is wroth with those who should defend it”. To Andreas the Priest King Rettibur gave the church and the shrine, the holy cross, the plenarium and four clerks. But the heathen men set fire to the church and all the houses which were in the castle. The fire which they had lit in the church was slaked twice; they then struck the church down and it began to catch fire everywhere inside and burned like the other houses. The heathens then went to their ships with the booty and took stock of their army; and when they saw the scathe they had got they took all the folk for booty and shared them between the ships. Andreas the Priest and the clerks went to the king’s ship with the holy cross; fear came over the heathens because there arose so great a heat in the ship that they all thought it was nigh on fire. The king bade the interpreter ask the priest why it was.

Hann sagði, at almáttigr guð, sá er kristnir menn trúðu á, sendi þeim mark reiði sinnar er þeir dirfðust þess, at hafa með hǫndum hans píslarmark, þeir er eigi vilja trúa á skapara sinn: “Og svá mikill kraftr fylgir krossinum, at oft hafa orðið fyrr þvílíkar jartegnir yfir heiðnum mǫnnum þá er þeir hǫfðu hann með hǫndum ok sumar enn berari.” konungr lét skjóta á skipbátinn kennimǫnnum ok bar Andrés krossinn í faðmi sér. Þeir leiddu bátinn fram með endilǫngu skipinu ok fram fyrir barðið ok aptr með ǫðru borði til lyftingar, skutu síðan við forkum ok hrundu bátinum inn, at bryggjunum. Síðan fór Andrés prestr með krossinn um nóttina til Sólbjarga ok var bæði hregg ok rota. Andrés flutti krossinn til góðrar varðveizlu. (296,1)

Han sagde, at den almægtige Gud, som kristne mænd troede paa, sendte dem et merke paa sin vrede, fordi de var djerve nok til at have i hænderne hans pinselsmerke, de som ikke vilde tro paa sin skaber: «og saa megen kraft følger med korset, at ofte forud er hændt slige jertegn, og nogle end mere aabenbare, over hedenske mænd, naar de havde det i hænderne.» Kongen lod prestene sætte i skibsbaaden, og Andres prest bar det hellige kors i sit fang. De førte baaden frem langs skibet og frem foran stavnen og agterover langs den anden skibsside til løftingen, skjød siden til den med forker og drev baaden ind til bryggerne. Siden fór Andres prest med korset om natten til Solbjarger, og da var det baade vind og regnskyl. Andres flyttede korset til et godt hjemmested.

He said that Almighty God in whom Christian men believed sent it to them as a sign of His wrath, for they who would not believe in their Creator were so bold as to take in their hands the token of His passion: “and there is so much strength in the cross that often before such signs as this, and some even still clearer, have befallen heathen men when they have had it in their hands”. The king set the priests in the ship’s boat and Andreas the Priest took the holy cross into his keeping. They brought the boat forth alongside the ship and pulled it round the bow and then aft along the other side of the ship; then they used boat-hooks and pushed the boat to the jetty. In the night Andreas the Priest went with the cross to Solbjargir, and there was both wind and rain. Andreas moved the cross to safe keeping.

XII. KAPÍTULI [Frá Magnúsi blinda]

12.

12. [Of Magnus the Blind] ²

2. In Laing’s translation, chapter 12 begins with the next paragraph: “King Magnus, after he had been blinded,”...

Réttibr konungr ok hans lið, þat er eptir var, fór í brot ok aptr til Vindlands ok mart þat fólk er tekit hafði verit í Konungahellu var lengi síðan í Vindlandi í þján en þeir er út váru leystir ok aptr kómu í Nóreg til óðala sinna urðu allir, at minna þrifnaði. Kaupstaðurinn í Konungahellu hefir aldregi fengit slíka uppreisk sem áðr var.

Kong Rettibur og de af hans hær, som var i live, fór bort og tilbage til Vendland, og mange af de folk, som var tagne til fange i Konungahella, var længe siden i Vendland i trældom; men de, som blev løste ud og kom tilbage til Norge til sin odel, kom alle til mindre trivsel end før. Kjøbstaden i Konungahella har aldrig faaet slig opkomst som forud.

King Rettibur and those of his army who were left went away back to Vendland, and many of the folk who were taken prisoner in Konungahella were for a long time after in Vendland in thraldom. But all those who were freed and came back to their inheritances in Norway were less thriving than before. The market town in Konungahella has never since risen to the importance it had before this event.

Magnús er blindaðr hafði verið, fór síðan í Niðarós ok gaf sik í klaustr ok tók við munkaklæðum. Þá var skeytt þannug Hernes mikla á Frostu í próventu hans. En Haraldr réð þá einn landi eptir um vetrinn ok gaf ǫllum mǫnnum sættir er hafa vildu, tók þá marga menn til hirðvistar er með Magnúsi hǫfðu verit.

Kong Magnus, som havde været blindet, fór siden til Nidaros og gav sig i kloster og tog imod munkeklæder; da (719,1) blev Store Hernes paa Frosta skjødet til klostret for hans underhold. Men kong Harald raadede da ene for landet vinteren efter og gav alle mænd fred, som vilde have det; han tog da mange mænd op i hirden, som havde været hirdmænd hos kong Magnus.

King Magnus, after he had been blinded, went to a monastery at Nidaros, and took monk’s clothes; Great Hernes in Frosta was (656,1) granted to the monastery for his upkeep. King Harald then ruled the land alone the year after and he gave peace to all men who would have it; he took many men into his bodyguard who had been in the bodyguard of King Magnus.

Einar Skúlason segir svá, at Haraldr konungr átti tvær orrostr í Danmǫrk, aðra við Hveðn en aðra við Hlésey:

Einar Skulesøn siger saa, at kong Harald havde to kampe i Danmark, den ene ved Hvedn, den anden ved Lesø:

Einar Skulason says that King Harald fought two battles in Denmark, one at Hvedn, the other at Lesö.

207. Ótryggum léstu eggjar,
eljunfrár, und hári
Hveðn á hǫldum roðnar,
hrafns munnlituðr, þunnar.

Mandige ravne-mætter!
Modig ved Hvedn den høie
du farved’ i vantro fiende-
flokker de tynde sverde.

Manly feeder of the ravens,
Boldly near high Hvedn
Didst thou dye the thin swords
In the untrusty troops of thy foes.

Og enn þetta:

Og fremdeles dette:

And furthermore he says this:

208. Áttuð sókn við sléttan,
serkrjóðr Hárs, merki,
harðr, þar er hregg of virðum,
Hléseyjar þrǫm, blésu. (297,1)

Ved Lesøs flade strander
strid du vakte, haarde
kriger! der hvor vifted’
i vinden om mændene merket.

Near the Rat strands of Lesö
Thou didst waken strife, hard
Warrior, where thy standard
Wafted in the wind around the men. [...]³

3. No corresponding norse text to Monsen's chapter 13. Read it here.

XIII. KAPÍTULI [Upphaf Sigurðar slembidjákns]

13.

14. [Beginning of Sigurd Slembidjakn]

Sigurðr er maðr nefndr er upp fæddisk í Nóregi. Hann var kallaðr sonr Aðalbrikts prests. Móðir Sigurðar var Þóra dóttir Saxa í Vík, systir Sigríðar móðr þeira Óláfs konungs Magnússonar ok Kára konungsbróðr, er átti Borghildi dóttr Dags Eilífssonar. Synir þeira váru þeir Sigurðr á Austurátt ok Dagr. Synir Sigurðar váru Jón á Austurátt ok Þorsteinn, Andrés daufi. Jón átti Sigríði systr Inga konungs ok Skúla hertoga. Sigurðr var í barnæsku settr til bókar ok varð hann klerkr ok vígðr til djákns. En er hann gerðisk fullkominn, at aldri ok afli þá var hann allra manna vasklegastr ok sterkastr, mikill maðr ok á alla atgervi var hann umfram alla jafnaldra sína ok nálega hvern annan í Nóregi. Sigurðr var snemma ofsamaðr mikill ok óeirarmaðr. Hann var kallaðr slembidjákn. Manna var hann fríðastr, heldr þunnhár ok þó vel hærðr. Þá kom þat upp fyrir Sigurð, at móðir hans segir, at Magnús konungr berfœttr var faðir hans. Og þegar er hann réð sjálfr háttum sínum þá afræktisk hann klerkasiðu, fór þá af landi brott. Í þeim ferðum dvalðisk hann langa hríð. Þá byrjaði hann ferð sína út til Jórsala ok kom til Jórdanar ok sótti helga dóma svá sem palmarum er títt. Og er hann kom aptr þá dvalðisk hann í kaup(298,1)ferðum. Einn vetr var hann staddr nǫkkura hríð í Orkneyjum. Hann var með Haraldi jarli, at falli Þorkels fóstra Sumarliðasonar. Sigurðr var ok uppi á Skotlandi með Davíð Skotakonungi. Var hann þar virðr mikils. Síðan fór Sigurðr til Danmerkr ok var þat hans sǫgn ok hans manna, at þar hefði hann flutt skírslr til faðernis sér ok bar svá, at hann væri sonr Magnúss konungs ok væru þar við fimm biskupar.

Sigurd hed en mand, som fødtes op i Norge; han blev kaldt søn af Adalbrikt prest. Sigurds moder var Tora, datter af Saxe i Vik og søster til Sigrid, kong Olav Magnussøns moder, og til Kaare Kongsbroder, som var gift med Borghild, Dag Eilivsøns datter; deres sønner var Sigurd paa Austraatt og Dag; Sigurds sønner var Jon paa Austraatt, Torstein og (720,1) Andres Døve; Jon var gift med Sigrid, søster til kong Inge og hertug Skule. Sigurd blev i barndommen sat til bogen, og han blev klerk og viet til degn. Men da han blev fuldvoxen i alder og styrke, da blev han den drabeligste og sterkeste mand, stor af vext, og i alle idrætter var han omfram alle sine jevnaldrende og næsten hver anden mand i Norge. Sigurd var tidlig meget overmodig og voldsom; han blev kaldt Slembe-degn. Han var meget vakker; hans haar var noget tyndt, men dog smukt. Da kom det op for Sigurd, at hans moder sagde, at kong Magnus Barfot var hans fader, og saasnart han selv raadede for sine handlinger, da lagde han klerkeseder tilside og fór bort fra landet. I disse færder var han i lang tid. Da gjorde han en færd ud til Jorsaler og kom til Jordan og søgte hellige steder, saaledes som palmerne pleier. Og da han kom tilbage, dvælte han i kjøbfærder. En vinter opholdt han sig nogen tid i Orknøerne; han var hos Harald jarl ved Torkel Fostre Sumarlidesøns død. Sigurd var ogsaa oppe i Skotland hos David skotekonge; der var han meget hædret. Siden fór Sigurd til Danmark, og det var hans og hans mænds udsagn, at han der havde ført skirsel for at bære vidnesbyrd om, hvem som var hans fader, og han bar det saa, at han var kong Magnus’s søn, og der skulde fem biskoper have været tilstede.

A man called Sigurd was brought up in Norway; he was called the son of Adalbrikt the Priest. Sigurd’s mother was Thora, the daughter of Saxi of Vik and sister of Sigrid, the mother of King Olav Magnusson and Kari King’s Brother who was married to Borghild, Dag Eilivson’s daughter; their sons were Sigurd of Austratt and Dag; Sigurd’s sons were John of Austratt, Torstein and Andreas the Deaf; John was married to Sigrid, sister of King Inge and Duke Skuli. In his childhood Sigurd was set to books; he became a clerk and was consecrated a deacon. But when he was full grown in years and strength he became the doughtiest and strongest of men; he was big of build and in all kinds of sport he was before all men of his own age and almost before any men in Norway. At an early age he was very overbearing and violent; he was called Slembi-deacon. He was very handsome, but his hair was rather thin though beautiful. It then came to Sigurd’s ears that his mother said King Magnus Barefoot was his father, and as soon as he came of age he laid aside the priestly occupations and went away from the land. He was a long time on journeys abroad. He also made a journey to Jerusalem and came to the Jordan; he sought the holy places which palmers are wont to seek. And when he came back, (658,1) he went on trade journeys. One winter he stayed some time in the Orkneys, and was with Harald the Jarl on the death of Thorkel Fostri, son of Sumarlide. Sigurd was also in Scotland with David, the Scottish king, and there he was much honoured. Sigurd then went to Denmark and he and his men said that he had walked on irons to prove who his father was, and he bore it so well that it was proved he was King Magnus’ son, and five bishops had been witnesses to it.

Svá segir Ívar Ingimundarson í Sigurðarbelki:

Saa siger Ivar Ingemundsøn i Sigurdsbaalken:

Thus sayeth Ivor Ingemundson in Sigurd’s balk:

209. Gerðu skírslur
um skjǫldungs kyn
fimm biskupar,
þeir er framask þóttu.
Svá bar raunir
að ríks konungs
þess var ins milda
Magnús faðir.

Om Skjoldungens æt
skirsler gjorde
biskoper fem,
som de fremste tyktes;
saa det sig viste,
at vældige konges
fader den milde
Magnus var.

Five bishops
Who were thought the foremost
Were witnesses
To the prince’s kinship.
Thus it was shown
That the mighty king’s
Father was
The bounteous Magnus.

Vinir Haralds sǫgðu, at þat hefðu verit svik ok lygi Dana. [...]¹

1. Additional text in Monsen's translation, see here

Kong Haralds venner sagde, at det havde været svig og løgn af Danerne.

King Harald’s friends said that there had been treachery and lying on the part of the Danes.

XIV. KAPÍTULI [Frá Sigurði slembidjákn]

14.

15. [Of Sigurd Slembe]

Þá er Haraldr hafði verit konungr yfir Nóregi sex vetr kom Sigurðr til Nóregs ok fór á fund Haralds konungs bróðr síns, hitti hann í Bjǫrgyn, gekk þegar brátt á fund hans, birti fyrir konungi faðerni sitt ok beiddi konung taka við frændsemi sinni. Konungr veitti (299,1) enga úrskurði skjóta um þat mál ok bar þetta fyrir vini sína, átti við þá tal ok stefnr. En af tali þeira kom þat upp, at konungr bar sakir á hendr Sigurði um þat er hann hafði verið, at aftǫku Þorkels fóstra fyrir vestan haf. Þorkell hafði fylgt Haraldi konungi til Nóregs þá fyrst er hann hafði komit til lands. Hafði Þorkell verit inn mesti vinr Haralds konungs.

Da Harald havde været konge over Norge i 6 vintre, kom Sigurd til Norge og fór til sin broder kong Harald, traf ham i Bjårgyn og gik strax for kongen, aabenbarede ham sin herkomst og krævede, at kongen skulde tage ved frændskabet med ham. Kongen afgjorde ikke strax denne sag, men bar den for sine (721,1) venner; de holdt da samtaler og stævner. Men af deres samtaler kom det op, at kongen bar klage over Sigurd om det, at han havde været med at tage Torkel Fostre af dage vestenfor havet. Torkel havde fulgt Harald til Norge, da han først havde kommet til landet; Torkel havde været en meget god ven af kong Harald.

[...]⁴ When Harald Gilli had been king in Norway for six years, Sigurd came back to Norway and many advised him to go to King Harald and tell him about their kinship and see what he would say.

4. Chapter 15 in Monsen begins thus: At that time Harald was sole king in Norway. It is said that he was not a wise king, but not so cruel as his kinsman, Magnus Sigurdson.

Sigurd then went to his brother King Harald, and found him in Bergen. He at once went to see him, and placed himself in the king’s hands, and told him about his parents and asked the king to recognise him as his brother. The king did not at once reply to his request, but put the matter before his trusted counsellors, whom he had called together. When the king’s counsellors heard of it, they said that if Sigurd was given a share of the kingdom, he would soon become too big and important like his father Magnus Barefoot, and they said that everything was now peaceful and the landed men managed the whole government of the country. The king then told them that he would charge Sigurd with some crime and kill him and find some good reason. During their talk the king decided to accuse Sigurd of having helped to kill Thorkel Fostri in the west. This Thorkel had accompanied King Harald to Norway, when he first came to the land, and had since all the time been King Harald’s best friend.

Var þessu máli fylgt svá fask, at þar var Sigurði gefin fyrir dauðasǫk. Og með ráði lendra manna þá varð þetta svo, at eitt kveld síðarlega gengu til gestir nǫkkurir þar er Sigurðr var ok kǫlluðu hann með sér ok tóku skútu nǫkkura ok reru brot frá býnum með Sigurð ok suðr til Norðness. Sigurðr sat aptr á kistunni ok hugsaði sitt mál ok grunaði, at þetta mundu vera svik. Hann var svá búinn, at hann hafði blár brækr ok skyrtu ok mǫttul á tuglum, at yfirhǫfn. Hann sá niðr fyrir sik ok hafði hendr á mǫttulsbǫndunum, lét stundum af hǫfði sér, stundum lét hann á hǫfuð sér. En er þeir váru komnir fyrir nes eitt, váru þeir kátir ok drukknir ok reru ákaflega ok uggðu fátt, þá stóð Sigurðr upp ok gekk til borðs en tveir menn, þeir er til gæslu váru fengnir með honum, stóðu upp ok gengu at borðinu, tóku mǫttulinn báðir ok héldu frá honum sem títt er at gera við ríka menn.

Denne sag blev fulgt saa sterkt, at man gav Sigurd dødssag for den, og efter lendermændenes raad hændte da dette, at silde en kveld gik nogle gjester did, hvor Sigurd var, kaldte ham til sig og tog en skute og roede bort fra byen med Sigurd og syd til Nordnes. Sigurd sad agter paa kisten og tænkte over sin sag og havde mistanke om, at dette nok var svig. Han var saa klædt, at han havde blaa buxer og skjorte og en kappe med baand over sig. Han saa ned for sig og havde hænderne i kappebaandene, trak dem stundom over sit hoved, stundom ned igjen. Men da de var komne foran et nes, var de glade og drukne, roede fast og tænkte ikke paa noget. Da stod Sigurd op og gik til skibskanten, men de to mænd, som var satte til at vogte ham, stod op og gik til kanten, tog begge i kappen og holdt den ud fra ham, som skik er at gjøre med stormænd.

This matter was at once taken in hand, and Sigurd was condemned to death, and the landed men decided one evening to send some bodyguard-men after him. They (660,1) took a ship and rowed Sigurd to Holdhella. Sigurd sat aft on a chest and thought that this must be foul play. He was clad in blue trousers and over his shirt he had a cape which was tied together and served as a cloak. He looked down and held the capestrings in his hands, and sometimes drew them over his head and then down over his neck. When they passed the ness near by the Melk River and the men were drunk and merry, but some rowed so eagerly that they took no notice of anything, Sigurd suddenly got up and went to the ship’s railings and the two men who were to watch over him also got up. They followed him to the railings and held on to his cape, as was the custom when guard was kept on distinguished persons.

En er hann grunaði, at þeir héldu fleirum klæðum hans þá greip hann sinni hendi hvárrn þeira ok steyptisk útanborðs með alla þá en skútan renndi fram á langt ok varð þeim seint, at víkja ok lǫng dvǫl áðr en þeir fengu sína menn tekið. En Sigurðr tók svá langt kaf í brot, at hann var fyrr á landi uppi en þeir hefðu snúið skipi sínu eptir honum. Sigurðr var allra manna fóthvat(300,1)astr ok stefnir hann á land upp en konungsmenn fóru ok leituðu hans alla nótt ok fundu hann eigi. Hann lagðisk í bergskor nǫkkura. Svalaði honum mjǫg. Hann fór af brókunum ok skar rauf á setgeiranum ok smeygði á sik ok tók út hǫndunum ok hjálp svá lífi sínu, at sinni. Konungsmenn fóru aptr ok máttu eigi leyna sínum ófǫrum.

Men da han havde mistanke om, at de holdt i flere af hans klæder, da greb han dem, en med hver haand, og stupte sig udenbords med dem begge, men skuten rendte langt frem, og det blev dem da sent at vende og en lang ventetid, inden de fik taget sine mænd. Men Sigurd dukkede saa langt bort, at han var oppe paa land, før end de havde (722,1) vendt sit skib efter ham. Sigurd var den fodrappeste mand, og han stævnede op paa land, men kongsmændene fór og ledte efter ham hele natten, men fandt ham ikke. Han lagde sig i en bergkløft og havde det meget koldt; han tog buxerne af, skar et hul i bagstykket og smøg dem paa sig, idet han stak hænderne ud, og bjergede saa sit liv for den gang. Kongsmændene fór tilbage og kunde ikke skjule sin færd.

But as Sigurd was afraid that they might catch on to more of his clothes, he took hold of them both and leaped overboard with them. The ship had meantime gone some way and it took some time to turn back and pick up the two men. Sigurd swam under the water and got a good way from them and got ashore before they could swing the vessel round. Sigurd was very fleet of foot and ran up to the fell, and the king’s men searched for him the whole night and did not find him. He lay down to rest in a cleft in the fells, and as he got very cold, he took off his trousers, cut a hole in the seat and put his head through it and his arms through the legs of them. His life was saved for that time. The king’s men returned and could not hide their ill-luck.

XV. KAPÍTULI [Svikræði við Harald konung]

15.

16. [Treachery Towards King Harald]

Sigurðr þóttisk finna, at eigi mundi honum til hjálpar, at leita á fund Haralds konungs ok var þá í fylgsnum allt haustit ok ǫndurðan vetr. Hann var í býnum í Bjǫrgyn með presti nokkurum ok gildraði til ef hann mætti verða skaðamaðr Haralds konungs ok váru mjǫk margir menn, at þessum ráðum með honum ok þeir sumir er þá váru hirðmenn ok herbergismenn Haralds konungs ok þeir hǫfðu fyrr verit hirðmenn Magnúss konungs. Váru þeir þá í kærleikum miklum við Harald konung svá, at æ var nǫkkurr af þessum sá er sat yfir borði konungsins.

Sigurd tyktes nu at finde, at det ikke vilde være ham til nogen hjælp at søge til kong Harald, og han var da i skjul hele høsten og førstningen af vinteren. Han var i byen Bjårgyn lønlig hos en prest og speidede efter, om han kunde svige kong Harald, og det var overmaade mange mænd med i disse raad med ham, og nogle af dem var kong Haralds hirdmænd og herbergesfæller; men de havde før været kong Magnus’s hirdmænd og var nu i stor yndest hos kong Harald, saa at det altid var en eller anden af dem, som sad ved kongens bord.

Sigurd now thought that it would not help him to seek King Harald, and he was in hiding the whole of the autumn and the beginning of winter. He stayed secretly in the town of Bergen witha priest and spied out as to whether he could do treachery to King Harald; there were very many men with him in these counsels and some of them were King Harald’s counsellors and room-mates: they had formerly been King Magnus’ counsellors, and now they were in the greatest favour with King Harald, so that there were always one or two of them who sat at the king’s table.

Lúsíumessu, at kveldi tǫluðust við tveir menn er þar sátu. Mælti annarr til konungs: “Herra, nú hǫfum við skotið úrskurð þrætu okkarrar til yðarra úrslita ok hǫfum við veðjað ask hunangs hvárr okkar. Ek segi þat, at þér munuð liggja í nótt hjá Ingiríði dróttningu konu þinni en hann segir, at þér munuð liggja hjá Þóru Guttormsdóttr.” Þá svaraði konungr hlæjandi ok var mjǫk óvitandi, at þessi spurning væri með svá mikilli vél ok segir: “Eigi muntu hljóta veðféið.” Af því þóttust þeir vita hvar hans var (301,1) at vitja á þeiri nótt en hǫfuðvǫrðr var þá haldinn fyrir því herbergi er flestir hugðu, at konungr væri inni í ok dróttning svaf í.

Luciamesse om kvelden taltes to mænd sammen, som sad der; den ene sagde til kongen: «Herre, nu har vi skudt afgjørelse af vor trætte til eders dom, og vi har veddet en ask honning hver af os. Jeg siger det, at I i nat vil ligge hos dronning Ingerid, eders hustru, men han siger, at I vil ligge hos Tora Guthormsdatter.» Da svarede kongen leende og anede aldeles ikke, at dette spørgsmaal var lagt med saa megen list: «Ikke vil du vinde veddemaalet.» Af dette tyktes de at vide, hvor man skulde søge ham denne nat; men hovedvagten blev da holdt udenfor det herberge, hvor de fleste troede at kongen var inde og dronningen sov i.

On the night of the Feast of St Lucia, when the treason was proposed to be executed, two men who were sitting there talked together: one said to the king: “My lord, we now put the decision of our quarrel to your judgment; we have each wagered a basket of honey. I say that you will this night lie with Ingerid, your wife, but he says that you will lie with Thora, Guthorm’s daughter”. The king answered with a laugh and did not suspect that this question was of such guile: “Thou wilt not (661,1) win thy wager”. From that they knew where they would find him that night; but the chief watch was kept outside the room wherein most men thought the king was and wherein the queen slept.

XVI. KAPÍTULI [Dráp Haralds konungs]

16.

17. [Murder of King Harald]

Sigurðr slembidjákn ok nǫkkurir menn með honum kómu þar til herbergis er konungr svaf ok brutu upp hurðina ok gengu þar inn með brugðnum vápnum. Ívar Kolbeinsson vann fyrst á Haraldi konungi. En konungr hafði drukkinn niðr lagst ok svaf fask ok vaknaði við þat er menn vógu, at honum ok mælti í óvitinu: “Sárt býrð þú nú við mik Þóra.” Hon hljóp upp við ok mælti: “Þeir búa sárt við þik er verr vilja þér en ek.” Lét Haraldr konungr þar líf sitt. En Sigurðr með sína menn gekk í brot.

Sigurd Slembe-degn og nogle mænd med ham kom til det herberge, der kongen sov, og brød døren op og gik ind der med dragne sverd. Ivar Kolbeinsøn gav kong Harald det første saar. Men kongen havde lagt sig ned drukken og sov fast og vaagnede ved det, at folk saarede ham, og sagde da i uvid: «Saart farer du nu med mig, Tora!» Hun løb op derved og sagde: «De farer saart med dig, som vil dig værre (723,1) end jeg!» Der lod kong Harald sit liv. Men Sigurd gik bort med sine mænd.

Sigurd Slembi-deacon and several men went to the room where the king was sleeping; they killed the watchman first, broke the door down and went in with drawn swords. Ivor Kolbeinson gave King Harald the first wound. The king had gone to bed drunk and slept fast; but he woke with folk wounding him and said, not knowing: “Hard thou dealest with me now, Thora!” She leaped up at that and said: “Sorely do they deal with thee, who wish thee worse than I!” There Harald lost his life. But Sigurd went away with his men. The men who went in with Sigurd to the king were Ogmund, a son of Trond Skagi, Kolbein Torljotson of Bataldr, and Erlend, an Icelander.

Lét hann þá kalla sér þá menn er honum hǫfðu heitisk til fǫruneytis ef hann fengi Harald konung tekit af lífdǫgum. Þá gengu þeir Sigurðr ok hans menn til skútu nokkurrar ok skipuðust menn við árar ok reru út á voginn undir konungsgarð. Tók þá, at lýsa af degi. Þá stóð Sigurðr upp ok talaði við þá er stóðu á konungsbryggju ok lýsti vígi Haralds konungs sér á hendr ok beiddisk af þeim viðurtǫku ok þess, at þeir tækju hann til konungs svá sem burðir hans váru til. Þá dreif þannug á bryggjurnar mart manna ór konungsgarði ok svǫruðu allir, sem einum munni mælti, sǫgðu, at þat skyldi aldri verða, at þeir veiti hlýðni ok þjónan þeim manni er myrt hafði bróðr sinn “en ef hann var eigi þinn bróðir þá áttu enga ætt til, at vera konungr.”

Han lod da kalde til sig de mænd, som havde lovet ham følgeskab, om han fik taget kong Harald af dage. Da gik Sigurd og hans mænd til en skute, og mændene satte sig ved aarerne og roede ud paa Vaagen foran kongsgaarden; det tog da at lysne af dagen. Da stod Sigurd op og talte til dem, som stod paa kongsbryggerne, og lyste kong Haralds drab sig til haande og bad, at de vilde tage imod ham og tage ham til konge, saa som hans byrd var til. Da drev det mange mænd fra kongsgaarden ned did til bryggerne, og alle svarede, som om de talte med én mund, og sagde, at det skulde aldrig hænde, at de viste lydighed og tjeneste til den mand, som havde myrdet sin broder: «men hvis han ikke var din broder, da har du ingen æt til at være konge.»

Sigurd then had all the men called to him who had promised him their following if he could take King Harald’s life. Sigurd and his men then went to a ship and the men sat at the oars and rowed out of the Vag in front of the king’s residence; it then began to dawn. Sigurd stood up and spoke to those who stood on the king’s jetty, proclaiming King Harald’s death at his hands; and he bade them receive him and take him as king, as his birth befitted. Many men then drove down from the king’s residence to the jetty, and all answered as if they spoke with one mouth saying that it should never befall them to show loyalty and service to a man who had murdered his brother; “and if he was not thy brother, then thou hast no claim to be king”.

Þeir bǫrðu saman vápnum sínum, dæmdu (302,1) þá alla útlaga ok friðlausa. Þá var blásið konungslúðri ok stefnt saman ǫllum lendum mǫnnum ok hirðmǫnnum en Sigurðr ok hans menn sá þann sinn kost inn fegursta, at verða í brotu. Hann hélt á Norður-Hǫrðaland ok átti þar þing við bœndr. Gengu þeir undir hann ok gáfu honum konungsnafn. Þá fór hann inn í Sogn ok átti þar þing við bœndr. Var hann ok þar til konungs tekinn. Þá fór hann norðr í Fjǫrðu. Var honum þar vel fagnað.

De slog sine vaaben sammen og dømte dem alle utlæge og fredløse. Da blev det blæst i kongsluren og stævnet alle lendermænd og hirdmænd sammen. Men Sigurd og hans mænd fandt det da raadeligst at komme bort; han styrede til Nordhordaland og holdt der ting med bønderne; de gik under ham og gav ham kongenavn. Derefter fór han ind i Sogn og holdt der ting med bønderne; ogsaa der blev han taget til konge. Derefter fór han nord i Fjordene; der blev han modtaget vel.

They struck their weapons together and all deemed him outlawed and without peace. The king’s horn was blown and all the landed men and counsellors came together. But Sigurd and his men found it most advisable to go away; Sigurd sailed to North Hordaland and there held a thing with the bonders who submitted to him and gave him the name of king. Thereafter he went to Sogn where he held a thing with the bonders and there, too, he was taken as king. After that he went north over the mountains and into the Fjords where he was well greeted.

Svá segir Ívar Ingimundarson:

Saa siger Ivar Ingemundsøn:

Thus quoth Ivor Ingemundson:

210. Tóku við mildum
Magnúss syni
Hǫrðar ok Sygnir
að Harald fallinn.
Sórust margir
menn á þingi
buðlungs syni
í bróðr stað.

Der tog ved Magnus’s
milde søn
Horder og Sygner
efter Haralds fald.
Der svor sig mange
mænd paa tinge
i broder-sted
med Budlunge-sønnen.

The Harder and Sogn men
There greeted Magnus’
Generous son
After Harald’s fall.
Many men at the things
There swore themselves
To the prince’s son
Instead of his brother.

Haraldr konungr var jarðaðr í Kristskirkju hinni fornu. (303,1)

Kong Harald blev jordet i den gamle Kristkirke. (724,1)

King Harald Gilli was buried in old Christ Church. (662,1)

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=20436013-a673-11e6-9707-0050569f23b2

Choose languages

Choose Images, etc.

Choose languages

Choose display