Víkverjar ok Bjǫrgynjarmenn mæltu, at þat var ósómi er Sigurðr konungr ok vinir hans sátu kyrrir norðr í Kaupangi þótt fǫðurbanar hans færu þjóðleið fyrir útan Þrándheimsmynni en Ingi konungr ok hans lið sat í Vík austr við háskann ok varði landit ok hafði átt margar orrostr.
Þá sendi Ingi konungr bréf norðr til Kaupangs.
Þar stóðu þessi orð á:
“Ingi konungr, sonr Haralds konungs, sendir kveðju Sigurði konungi bróðr sínum ok Sáða-Gyrði, Ǫgmundi svipti, Óttari birtingi ok ǫllum lendum mǫnnum, hirðmǫnnum ok húskǫrlum ok allri alþýðu, sælum ok veslum, ungum ok gǫmlum, guðs ok sína.
ǫllum mǫnnum eru kunnug vandræði þau er við hǫfum ok svá æska, at þú heitir fimm vetra gamall en ek þrevetr.
Megum við ekki, at færask nema þat er við njótum vina okkarra ok góðra manna.
Nú þykjumst ek ok mínir vinir vera nær staddir vandkvæði ok nauðsyn beggja okkarra en þú eða þínir vinir.
Nú gerðu svá vel, at þú far til fundar míns sem fyrst ok fjǫlmennastr ok verum báðir saman hvat sem í gerist.
Nú er sá okkar mestr vinr er til þess heldr, at við séum æ sem sáttastir ok jafnask haldnir í ǫllum hlutum.
En með, því at þú afrækisk ok vilt eigi fara, at nauðsynligri orðsending minni enn, sem fyrr hefir þú gert, skaltu við því búask, at ek mun fara á hendr þér með lið.
Skipti þá guð með okkr, því at eigi megum vér hafa lengr svá búit, at sitja með svá miklum kostnaði ok fjǫlmenni sem hér þarf fyrir ófriðar sakir en þú tekr hálfar allar (315) landskyldir ok aðrar tekjr í Nóregi.
Lif í guðs friði!”
Þá svarar Óttar birtingr ok stóð upp á þinginu ok mælti:
Nu er den vor bedste ven, som raader til det, at vi altid er saa enige som muligt og holder mest sammen i alle deler.
Men hvis du drager dig unda og ikke vil endnu fare efter min trængende budsending, saaledes som du før har gjort, maa du gjøre dig rede til det, at jeg vil fare imod dig med min hær, og da faar Gud skifte mellem os.
Thi ikke kan vi have det længere saa, at vi sidder med saa megen omkostning og hærstyrke, som her trænges for ufreds skyld, men du tager halvdelen af al landskyld og andre indtægter i Norge.
Lev i Guds fred».
Da svarede Ottar Birting;
han stod op paa tinget og talte:
9.
«Det er kong Sigurds tale at svare sin broder kong Inge, at Gud takke ham for hans gode hilsen og saa for det stræv og den møie, som han og hans venner har i dette rige til begges tarv.
Og om end noget synes noksaa stridt i kong Inges ord til sin broder kong Sigurd, har han dog i mange ting stor aarsag til sin tale.
Nu vil jeg kundgjøre mit sindelag og høre, om kong Sigurds eller andre stormænds vilje følger med det, at du, kong Sigurd, skal ruste dig og den hær, som vil følge dig, for at verge dit land, og fare med saa stort følge og saa snart, du kan, til din broder kong Inge, og hver styrke da den anden i alle gavnlige ting, men den almægtige Gud styrke eder begge.
Nu vil vi høre dine ord, konge.»
Peter, Saude-Ulvs søn, bar kong Sigurd paa tinget, han som siden fik navnet Peter Byrde-svein.
Da sagde kong Sigurd: «Det skal alle mænd vide, at hvis jeg skal raade, vil jeg fare til min broder kong Inge saa snart, jeg kan.»