Type in your username and password, and press 'Log me in'...
Username:
Password:
You are here: BP HOME > Erik the Red > fulltext
Erik the Red

Choose languages

Choose Images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
Erik the Red
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse Option1. How Vifil, Gudrid's grandfather, came to Iceland
Click to Expand/Collapse Option2. Of Eirik the Red, and his discovery of Greenland
Click to Expand/Collapse Option3. Gudrid's parentage, and the emigration of her father, Thorbjorn, and his family to Greenland
Click to Expand/Collapse Option4. [...]
Click to Expand/Collapse Option5. Eirik's family, and his son Leif's discovery of Vinland
Click to Expand/Collapse Option6. Gudrid marries Thorstein, son of Eirik the Red
Click to Expand/Collapse Option7. Gudrid marries Karlsefni
Click to Expand/Collapse Option8. Karlsefni's expedition to Vinland
Click to Expand/Collapse Option9. Fate of Thorhall the Sportsman
Click to Expand/Collapse Option10. The second winter is passed at Hop
Click to Expand/Collapse Option11. Dealings with the Skrœlingar
Click to Expand/Collapse Option12. Return to Straumsfjordr
Click to Expand/Collapse Option13. The slaying of Thorvald by a One-footer
Click to Expand/Collapse Option14. Heroic magnanimity and fate of Bjarni
Back to library
Eiríks saga rauða 
Eirik the Red’s Saga 
Erik den Rødes Saga, eller Sagaen om Vinland 
I. KAPÍTULI (Frá Auði djúpúðgu ok Vífli) 
1. How Vifil, Gudrid’s grandfather, came to Iceland. 
Første Kapitel. Dronning Aud og Vivil. 
(195) Óláfr hét herkonungr,  er kallaðr var Óláfr hvíti.  Hann var sonr Ingjalds konungs Helgasonar,  Óláfssonar,  Guðrøðarsonar,  Hálfdanarsonar hvítbeins Upplendinga-konungs. 
(5) [Olaf, who was called Olaf the White, was styled a warrior king.  He was the son of King Ingjald,  the son of Helgi, the son of Olaf,  the son of Gudred,  the son of Halfdan Whiteleg,  king of the Uplands (in Norway). 
(7) Olav hed en Hærkonge,  som kaldtes Olav Hvite;  han var Søn af Kong Ingjald, Søn af Helge,  Søn af Olav,  Søn af Gudrod,  Søn af Halvdan Hvitbein, Oplændingekonge. 
Óláfr herjaði í vestrvíking ok vann Dyflinni á Írlandi ok Dyflinnar-skíri.  Þar gerðisk hann konungr yfir.  Hann fekk Auðar djúpúðgu,  dóttur Ketils flatnefs,  Bjarnarsonar bunu,  ágæts manns ór Nóregi.  Þorsteinn rauðr hét sonr þeira. 
He led a harrying expedition of sea-rovers into the west,  and conquered Dublin, in Ireland,  and Dublinshire, over which he made himself king.  He married Aud the Deep-minded, daughter of Ketil Flatnose,  son of Bjorn the Ungartered,  a noble man from Norway.  Their son was named Thorstein the Red. 
Olav herjede i Vesterlandene og vandt Dublin i Irland og Dublinsherred  og fik Kongedømme over det  Han ægtede Aud den dybsindige,  Datter af Ketil Flatnæse,  Bjørn Buna’s Son,  en gjæv Mand fra Norge;  deres Søn hed Torstein den røde. 
Óláfr fell á Írlandi í orrostu,  en Auðr ok Þorsteinn fóru þá í Suðreyjar.  Þar fekk Þorsteinn Þuríðar,  dóttur Eyvindar austmanns,  systur Helga ins magra.  Þau áttu mǫrg bǫrn. 
Olaf fell in battle in Ireland,  and then Aud and Thorstein went into the Sudreyjar (the Hebrides).  There Thorstein married Thorid,  daughter of Eyvind the Easterling,  sister of Helgi the Lean;  and they had many children. 
Olav faldt i en Strid i Irland,  men Aud og Torstein fór da til Suderøerne.  Der ægtede Torstein Turid,  Datter af Eyvind Austmand  og Søster af Helge den magre;  de fik mange Børn. 
Þorsteinn gerðisk herkonungr.  Hann rézk til lags með Sigurði jarli inum ríka,  syni Eysteins glumru.  Þeir (196) unnu Katanes ok Suðrland,  Ross ok Meræfi ok meir en hálft Skotland.  Gerðist Þorsteinn þar konungr yfir,  áðr Skotar sviku hann,  ok fell hann þar í orrostu. 
Thorstein became a warrior king,  and formed an alliance with Earl Sigurd the Great,  son of Eystein the Rattler.  They conquered Caithness, Sutherland,  Ross, and Moray, and more than half Scotland.  Over these Thorstein was king  until the Scots plotted against him,  and he fell there in battle. 
Torstein blev Hærkonge  og gik i Forbund med Sigurd Jarl den mægtige,  Eystein Glumras Son.  De vandt Katanes, Sutherland,  Ross og Moray og mere end halve Skotland.  Over det blev Torstein Konge,  indtil Skotterne sveg ham  og han faldt i Kamp der. 
Auðr var þá á Katanesi,  er hon spurði fall Þorsteins.  Hon lét þá gera knǫrr í skógi á laun,  ok er hon var búin, helt hon út í Orkneyjar.  Þar gipti hon Gró,  dóttur Þorsteins rauðs;  Hon var móðir Grélaðar,  er Þorfinnr jarl hausakljúfr átti. 
Aud was in Caithness  when she heard of Thorstein’s death.  Then she caused a merchant-ship to be secretly built in the wood,  and when she was ready,  directed her course out into the Orkneys.  There she gave in marriage Thorstein the Red’s daughter,  Gro, who became mother of Grelad,  whom Earl Thorfinn, the Skullcleaver, married. 
Aud var paa Katanes,  da hun spurgte Torsteins Fald.  Hun lod da i Hemmelighed bygge et Havskib;  men da det var rede, fór hun ud tilhavs og over til Orknøerne.  Der giftede hun bort  Torstein Rødes Datter Gro;  hun blev Moder til Grelad,  som fik Jarlen Torstein Hausakljuv (Skallekløver). 
Eptir þat fór Auðr at leita Íslands.  Hon hafði á skipi tuttugu karla frjálsa.  Auðr kom til Íslands ok var inn fyrsta vetr í Bjarnarhǫfn með Birni bróður sínum.  Síðan nam Auðr ǫll Dalalǫnd milli Dǫgurðarár ok Skraumuhlaupsár.  Hon bjó í Hvammi.  Hon hafði bænahald í Krosshólum;  Þar lét hon reisa krossa,  því at hon var skírð ok vel trúuð.  Með henni kómu út margir gǫfgir menn,  þeir er herteknir hǫfðu verit í vestrvíking ok váru kallaðir ánauðgir. 
Afterwards Aud set out to seek Iceland,  having twenty free men in her ship.  Aud came to Iceland, and passed the first winter in Bjarnarhofn (Bjornshaven) with her brother Bjorn.  Afterwards she occupied all the Dale country between the Dogurdara (day-meal river) and the Skraumuhlaupsa (river (6) of the giantess’s leap),  and dwelt at Hvamm.  She had prayer meetings at Krossholar (Crosshills),  where she caused crosses to be erected,  for she was baptised and deeply devoted to the faith.  There came with her to Iceland many men worthy of honour,  who had been taken captive in sea-roving expeditions to the west, and who were called bondmen. 
Derefter før Aud tilhavs for at søge Island.  Hun havde paa sit Skib 20 fri Mænd.  Aud kom til Island og var den første Vinter i Bjarnarhavn hos sin Broder Bjørn.  Siden tog Aud alle Dale-lande mellom Dogurdaraa og Skrámulaups-aa(8)(9)  og boede i Hvamm.  Hun havde sit Bønnehold ved Kross-hólar (Kors-haugene);  der lod hun reise Kors,  thi hun var døbt og en god Kristen.  Med hende kom til Island mange gjæve Mænd,  som havde været hærtagne i Vesterviking og regnedes for ufrie. 
Einn af þeim hét Vífill;  hann var ættstórr maðr ok hafði verit hertekinn (197) fyrir vestan haf ok var kallaðr ánauðigr,  áðr Auðr leysti hann;  ok er Auðr gaf bústaði skipverjum sínum,  þá spurði Vífill,  hví Auðr gæfi honum engan bústað sem ǫðrum mǫnnum.  Auðr kvað þat engu mundu skipta;  kallaði hann þar gǫfgan mundu þykkja,  sem hann væri.  Hon gaf honum Vífilsdal,  ok bjó hann þar.  Hann átti þá konu, er hét . . .;  Þeira synir váru þeir Þorbjǫrn ok Þorgeirr.  Þeir váru efnilegir menn ok óxu upp með fǫður sínum. 
One of these was named Vifil;  he was a man of high family,  and had been taken captive beyond the western main,  and was also called a bondman before Aud set him free.  And when Aud granted dwellings to her ship’s company,  Vifil asked why she gave no abode to him like unto the others.  Aud replied,  “That it was of no moment to him, for,”  she said,  “he would be esteemed in whatever place he was, as one worthy of honour.  “She gave him Vifilsdalr (Vifilsdale),  and he dwelt there and married.  promising men,  promising men, and they grew up in their father’s house. 
En af dem hed Vivil;  han var en ætstor Mand, som havde været hærtaget i Vesterlandene og blev regnet for ufri,  indtil Aud gav ham Frihed.  Og da Aud gav Bosteder til sine Skibsfolk,  spurgte Vivil,  hvorfor Aud ikke gav Bosted til ham som til andre Mænd.  Aud sagde, at det ikke var nødvendigt;  han vilde tykkes en gjæv Mand,  hvor han end var.  Ham gav Aud Vivilsdal,  og der byggede han;  han var gift,  hans Sønner Torgeir og Torbjørn;  de var haabefulde Mænd og voxte op hos sin Fader. 
II. KAPÍTULI (Eiríkr rauði fann Grænland) 
2. Of Eirik the Red, and his discovery of Greenland. 
Andet Kapitel. Eirik den røde finder Grønland. 
Þorvaldr hét maðr;  hann var sonr Ásvalds Úlfssonar,  Øxna-Þórissonar.  Eiríkr rauði hét sonr hans.  Þeir feðgar fóru af Jaðri til Íslands fyrir víga sakar ok námu land á Hornstrǫndum ok bjuggu at Drǫngum.  Þar andaðist Þorvaldr. 
There was a man named Thorvald,  the son of Asvald, the son of Ulf,  the son of Yxna-Thoris.  His son was named Eirik.  Father and son removed from Jadar (in Norway) to Iceland, because of manslaughters, and occupied land in Hornstrandir, and dwelt at Drangar.  There Thorvald died, 
Torvald hed en Mand;  han var Søn af Osvald, Søn af Ulv,  Søn af Øxne-Tore.  Torvalds Søn var Eirik den røde.  Torvald og Eirik fór fra Jæderen til Island paa Grund af et Drab og tog Land paa Hornstrandene og boede ved Drangar;  der døde Torvald. 
Eiríkr fekk þá Þjóðhildar,  dóttur Jǫrundar Úlfssonar ok Þorbjargar(198) knarrarbringu,  er þá átti Þorbjǫrn inn haukdælski.  Rézk Eiríkr þá norðan ok ruddi land í Haukadal ok bjó á Eiríksstǫðum hjá Vatnshorni. 
and Eirik then married Thjodhild,  daughter of Jorund, the son of Atli, and of Thorbjorg the Ship-breasted,  whom afterwards Thorbjorn, of the Haukadalr (Hawkdale) family, married;  he it was who dwelt at Eiriksstadr after Eirik removed from the north. It is near Vatzhorn. 
Eirik ægtede da Tjodhild,  Datter af Jorund Atleson og Torbjørg Knarre-bringe (d.e.Skibs-bryst),  som da var gift med Torbjørn fra Haukadal.  Derfor flyttede Eirik sydover, ryddede Land i Haukadal og boede paa Eirikstader ved Vatshorn. 
Þá felldu þrælar Eiríks skriðu á bæ Valþjófs á Valþjófsstǫðum.  Eyjólfr saurr,  frændi hans,  drap þrælana hjá Skeiðsbrekkum upp frá Vatnshorni;  fyrir þat vá Eiríkr Eyjólf saur,  hann vá ok Hólmgǫngu-Hrafn at Leikskálum.  Geirsteinn ok Oddr á Jǫrva,  frændr Eyjólfs,  mæltu eptir hann. 
Then did Eirik’s thralls cause a landslip on the estate of Valthjof, at Valthjofsstadr.  Eyjolf the Foul,  his kinsman,  slew the thralls beside Skeidsbrekkur (slopes of the race-course), above Vatzhorn.  In return Eirik slew Eyjolf the Foul;  he slew also Hrafn the Dueller, at Leikskalar (playbooths).  Gerstein, and Odd of Jorfi,  kinsman of Eyjolf,  were found willing to (7) follow up his death by a legal prosecution; 
Da fældte Eiriks Træler et Fjeldskred imod Valtjovs Gaard, Valtjovstader.  Eyjolv Saur,  hans Frænde,  dræbte Trælene ved Skeidbrekker ovenfor Vatshorn;  af den Grund dræbte Eirik Eyjolv Saur;  han fældte ogsaa Holmgange-Ravn ved Leikskaalar.  Geirstein og Odd paa Jorve,  Eyjolvs Frænder,  sagsøgte Eirik. 
Þá var Eiríkr gǫrr brott ór Haukadal.  Hann nam þá Brokey ok Øxney ok bjó at Trǫðum í Suðrey inn fyrsta vetr.  Þá léði hann Þorgesti setstokka.  Síðan fór Eiríkr í Øxney ok bjó á Eiríksstǫðum.  Þá heimti hann setstokkana ok náði eigi.  Eiríkr sótti setstokkana á Breiðabólstað,  en Þorgestr fór eptir honum.  Þeir bǫrðust skammt frá garði at Drǫngum.  Þar fellu tveir synir Þorgests ok nǫkkurir menn aðrir. 
and then was Eirik banished from Haukadalr.  He occupied then Brokey and Eyxney, and dwelt at Tradir, in Sudrey, the first winter.  At this time did he lend to Thorgest pillars for seat-stocks,  Afterwards Eirik removed into Eyxney, and dwelt at Eiriksstadr.  He then claimed his pillars, and got them not.  Then went Eirik and fetched the pillars from Breidabolstadr,  and Thorgest went after him.  They fought at a short distance from the hay-yard at Drangar,  and there fell two sons of Thorgest, and some other men. 
Da blev Eirik dømt bort fra Haukadal.  Han tog da Land paa Brokø og Øxnø og boede paa Trader i Suderø den første Vinter;  da laante han (10) Torgest sine Sædestolper.  Siden flyttede Eirik til Øxnø og boede paa Eirikstader.  Da krævede han i Sædestolperne, men fik dem ikke.  Han hentede da Stolperne paa Breidebolstad,  men Torgest fór efter ham.  De kjæmpede kort fra Gaarden ved Drangar;  der faldt Torgests to Sønner og nogle andre. 
Eptir þat hǫfðu hvárirtveggju setu fjǫlmenna.  Styrr veitti Eiríki ok Eyjólfr ór Svíney,  Þorbjǫrn Vífilsson ok synir Þorbrands ór Álptafirði,  en Þorgesti veittu (199) synir Þórðar gellis ok Þorgeirr ór Hítardal,  Áslákr ór Langadal ok Illugi, sonr hans. 
After that they both kept a large body of men together.  Styr gave assistance to Eirik, as also did Eyjolf, of Sviney,  Thorbjorn Vifilsson, and the sons of Thorbrand, of Alptafjordr (Swanfirth).  But the sons of Thord Gellir, as also Thorgeir, of Hitardalr (Hotdale),  Aslak, of Langadalr (Longdale), and Illugi, his son, gave assistance to Thorgest. 
Derefter holdt begge store Flokker hjemme hos sig.  Eirik fik Hjælp af Styr, Eyjolv fra Svinø,  Torbjørn Vivilsøn og Torbrandsønnerne fra Alftafjord,  men Torgest af Tord Geiles Sønner, af Torgeir fra Hitaardal,  Aslak fra Langevatn og hans Søn Illuige. 
Þeir Eiríkr urðu sekir á Þórsnessþingi.  Hann bjó skip í Eiríksvági,  en Eyjólfr leyndi honum í Dímunarvági,  meðan þeir Þorgestr leituðu hans um eyjarnar.  Þeir Þorbjǫrn ok Eyjólfr ok Styrr fylgðu Eiríki út um eyjarnar,  ok skilðusk þeir með inni mestu vináttu.  Kvezk Eiríkr þeim skyldu verða at þvílíku trausti,  ef hann mætti sér við koma ok kynni þeir hans at þurfa.  Hann sagði þeim,  at hann ætlaði at leita lands þess,  er Gunnbjǫrn,  sonr Úlfs kráku,  sá,  er hann rak vestr um haf ok hann fann Gunnbjarnarsker.  Hann kvezk aptr mundu leita (200) til vina sinna,  ef hann fyndi landit. 
Eirik and his people were outlawed at Thorsnes Thing.  He prepared a ship in Eiriksvagr (creek),  and Eyjolf concealed him in Dimunarvagr  while Thorgest and his people sought him among the islands.  Eirik said to his people that he purposed to seek for the land which Gunnbjorn,  the son of Ulf the Crow,  saw when he was driven westwards over the ocean,  and discovered Gunnbjarnarsker (Gunnbjorn’s rock or skerry).  He promised that he would return to visit his friends  if he found the land.  Thorbjorn, and Eyjolf, and Styr accompanied Eirik beyond the islands.  They separated in the most friendly manner,  Eirik saying that he would be of the like assistance to them,  if he should be able so to be,  and they should happen to need him.  FIX TEXT 
Eirik og hans Mænd dømtes fredløse paa Torsnesting.  Han rustede da sit Skib i Eiriksvaag;  men Eyjolv skjulte ham i Dimunarvaag,  medens Torgest og hans Mænd søgte efter ham rundt paa Øerne.  1         Eirik sagde sine Venner,  at han tænkte at lede efter det Land,  som Gunnbjørn  Ulv Kraakas Son  havde seet,  da han dreves vester i Havet og fandt Gunnbjørnskjær.  Eirik sagde, at han vilde søge at komme tilbage til sine Venner,  hvis han fandt Landet. Torbjørn og Styr og Eyjolv fulgte Eirik ad forbi Øerne, og de skiltes derefter fra hverandre med Venskabsløfter. Eirik lovede, at han skulde være dem til al den Trøst, som han kunde yde, hvis de skulde trænge til ham. 2  
Sigldi Eiríkr á haf undan Snæfellsjǫkli.  Hann kom útan at jǫkli þeim,  er heitir Bláserkr.  Hann fór þaðan suðr at leita,  ef þar væri byggjanda. 
Then he sailed oceanwards under Snæfellsjokull (snow mountain glacier),  and arrived at the glacier called Blaserkr (Blue-shirt);  thence he journeyed south to see  if there were any inhabitants of the country.  FIX TEXT 
Eirik seilede ud tilhavs fra Snæfellsjøkel 
og kom fra Havet ind imod den Jøkel,  som hedder Blaaserk.  Derfra drog han sydefter (langs Landet)  for at forsøge, om Landet der kunde bygges. 
Hann var inn fyrsta vetr í Eiríksey, nær miðri inni eystri byggð.  Um várit eptir fór hann til Eiríksfjarðar ok tók sér þar bústað.  Hann fór þat sumar í ina vestri óbyggð ok (201) gaf víða ørnefni.  Hann var annan vetr í Eiríkshólmum við Hvarfsgnípu en it þriðja sumar fór hann allt norðr til Snæfells ok inn í Hrafnsfjǫrð.  Þá þóttisk hann kominn fyrir botn Eiríksfjarðar.  Hverfr hann þá aptr ok var inn þriðja vetr í Eiríksey fyrir mynni Eiríksfjarðar. 
He passed the first winter at Eiriksey, near the (8) middle,  of the Vestribygd (western settlement).  The following spring he proceeded to Eiriksfjordr,  and fixed his abode there.  During the summer he proceeded into the unpeopled districts in the west, and was there a long time, giving names to the places far and wide.  The second winter he passed in Eiriksholmar (isles), off Hvarfsgnupr (peak of disappearance, Cape Farewell); and the third summer he went altogether northwards, to Snæfell and into Hrafnsfjordr (Ravensfirth); considering then that he had come to the head of Eiriksfjordr, he turned back, and passed the third winter in Eiriksey, before the mouth of Eiriksfjordr. 
Han var den første Vinter i Eiriksø nær Midten af Østerbygden.  Vaaren efter fór han til Eiriksfjord og valgte sig der Bosted.  Den Sommer drog han til den vestre Ubygd og fæstede Navn paa mange Steder.  Den anden Vinter (11) var han i Eiriksholmene ved Pynten af Kvarven; men den tredie Sommer for han nordover helt til Snefjeld og ind i Ravnsfjord.  Da mente han at være kommet længer ind i Landet end Bunden af Eiriksfjord.  Saa vender han om og var den tredie Vinter i Eiriksø udenfor Mumlingen af Eiriksfjord. 
En eptir um sumarit fór hann til Íslands ok kom í Breiðafjǫrð.  Hann var þann vetr með Ingólfi á Hólmlátri.  Um várit bǫrðust þeir Þorgestr,  ok fekk Eiríkr ósigr.  Eptir þat váru þeir sættir. 
Now, afterwards, during the summer, he proceeded to Iceland, and came to Breidafjordr (Broadfirth).  This winter he was with Ingolf, at Holmlatr (Island-litter).  During the spring, Thorgest and he fought, and Eirik met with defeat.  After that they were reconciled.  FIX TEXT 
Den følgende Sommer fór han til Island og landede i Breidefjord.  Han var den følgende Vinter hos Ingulv paa Holmlaatr.  Om Vaaren kjæmpede de med Torgest,  og Eirik led Tab;  derefter blev de forligte. 
Þat sumar fór Eiríkr at byggja land þat,  er hann hafði fundit ok hann kallaði Grænland,  því at hann kvað menn þat mjǫk mundu fýsa þangat,  ef landit héti vel. 
In the summer Eirik went to live in the land which he had discovered,  and which he called Greenland,  “Because,” said he, “men will desire much the more to go there  if the land has a good name.“] 
Den Sommer fór Eirik at bygge det Land,  som han havde fundet, og som han kaldte Grønland,  thi – sagde han – “det vilde meget lokke Folk did,  naar Landet havde et vakkert Navn”. 
[Svá (202) segir Ari Þorgilsson,  at þat sumar fór hálfr þriði tøgr skipa til Grænlands ór Breiðafirði ok Borgarfirði,  en fjórtán kómusk út;  sum rak aptr,  en sum týndusk.  Þat var fimmtán vetrum fyrr en kristni var í lǫg tekin á Íslandi.  - Eiríkr nam síðan Eiríksfjǫrð ok bjó í Brattahlíð]. 
FIX TEXT  FIX TEXT  FIX TEXT  FIX TEXT  FIX TEXT  FIX TEXT  FIX TEXT 
[Eirik byggede Gaard i Brattalid i Eiriksfjord. 3 Saa siger kyndige Mænd, 
at den Sommer, da Eirik røde fór at bygge Grenland, drog 25 Skibe ud fra Breidefjord og Borgarfjord;  men kun 14 kom ud did;  nogle dreves tilbage,  andre kom bort.  Det var 14 Vintre før, end Kristendommen blev lovtagen paa Island.]  4  
III. KAPÍTULI (Þorbjǫrn Vífilsson ferr til Grænlands). 
3. Gudrid’s parentage, and the emigration of her father, Thorbjorn, and his family to Greenland. 
Tredie Kapitel. Torbjørn Vivilsøn og Gudrid farer til Grønland. 
Þorgeirr Vífilsson kvángaðisk ok fekk Arnóru,  dóttur Einars frá Laugarbrekku,  Sigmundarsonar,  Ketilssonar þistils,  er numit hafði Þistilsfjǫrð. 
Thorgeir Vifilsson married, and took to wife Arnora,  daughter of Einar, from Laugarbrekka (the slope of the hot spring),  the son of Sigmund,  the eon of Ketil-Thistil,  who had occupied Thistilsfjordr. 
Torgeir Vivilson giftede sig med Arnora,  Datter af Einar fra Laugarbrekka,  Søn af Sigmund,  Søn af Ketel Tistel,  som havde taget Tistelsfjord. 
Ǫnnur dóttir Einars hét Hallveig;  hennar fekk Þorbjǫrn Vífilsson ok tók með land á Laugarbrekku,  á Hellisvǫllum. 
The second daughter of Einar was named Hallveig.  Thorbjorn Vifilsson took her to wife, and received with her the land of Laugarbrekka,  at Hellisvollr (the cave-hill). 
En anden Datter af Einar hed Hallveig;  hende fik Torbjørn Vivilsøn og fik med hende Land ved Laugarbrekka  paa Hellesvoldene. 
Rézk Þorbjǫrn þangat byggðum ok gerðisk (203) gǫfugmenni mikit.  Hann var góðr bóndi ok hafði rausnarráð.  Guðríðr hét dóttir Þorbjarnar;  hon var kvenna vænst ok inn mesti skǫrungr í ǫllu athæfi sínu. 
To that spot Thorbjorn removed his abode, and became great and worshipful.  He was the temple-priest, and had a magnificent estate.  Thorbjorn’s daughter was Gudrid,  the fairest of women, and of peerless nobility in all her conduct. 
Did flyttede Torbjørn og blev en anseet Mand;  han blev Gode (Høvding) og førte en pragtfuld Husholdning.  Gudrid hed Torbjørns Datter;  hun var meget vakker og en selvstændig Kvinde i al sin Adfærd. 
Maðr hét Ormr,  er bjó at Arnarstapa;  hann átti konu,  er Halldís hét.  Ormr var góðr bóndi ok vinr Þorbjarnar mikill,  ok var Guðríðr þar lǫngum at fóstri með honum. 
There was a man named Orm,  who dwelt at Arnarstapi (eagle-rock),  and he had a wife  who was named Halldis.  He was a well-to-do franklin, a great friend of Thorbjorn,  and Gudrid lived at his house as his foster-(9)child for a long time. 
En Mand hed Orm,  som boede paa Arnarstape;  hans Kone  hed Halldis.  Orm var en god Bonde og i Venskab med Torbjørn;  hos ham fostredes Gudrid lang Tid ad Gangen. 
Þorgeirr hét maðr;  hann bjó at Þorgeirsfelli.  Hann var auðigr at fé ok hafði verit leysingi.  Hann átti son,  er Einarr hét;  hann var vænn maðr ok vel mannaðr;  hann var ok skartsmaðr mikill.  Einarr var í siglingum meðal landa,  ok tóksk honum þat vel;  var hann jafnan sinn vetr hvárt á Íslandi eða í Nóregi. 
There was a man named Thorgeir,  who dwelt at Thorgeirsfjall (fell).  He was mighty rich in cattle, and had been made a freedman.  He had a son,  whose name was Einar,  a handsome man, well mannered,  and a great dandy.  Einar, at this time, was a travelling merchant, sailing from land to land  with great success;  and he always passed his winter either in Iceland or in Norway. 
En Mand hed Torgeir,  som boede paa Torgeirsfell;  han var rig paa Gods, men var ikke fribaaren.  Han havde en Søn,  som hed Einar.  Det var en vakker og kjæk Mand,  som gjorde meget af Stads.  Einar drev paa Skibsfart mellem Landene (d.e. mellem Island og Norge)  og tjente godt paa det;  han var jævnlig den ene Vinter (12) i Norge, den anden paa Island. 
Nú er frá því at segja eitt haust,  þá er Einarr var á Íslandi,  at hann fór með varning sinn út eptir Snæfellstrǫnd ok vildi selja.  Hann kemr til Arnarstapa.  Ormr býðr honum þar at vera,  ok þat þiggr Einarr,  því at þar var vinátta við kørin.  Var borinn inn varningr hans í eitt útibúr.  Einarr braut upp varning sinn ok sýndi Ormi ok heimamǫnnum ok bauð honum af at hafa slíkt,  er hann vildi.  Ormr þá þetta ok talði Einar vera góðan fardreng ok auðnumann mikinn.  En er þeir heldu á varninginum,  gekk kona fyrir útibúrsdyrrin. 
Now after this, I have to tell how that one autumn,  when Einar was in Iceland,  he proceeded with his wares along Snæfellsnes, with the object of selling;  he came to Arnarstapi;  Orm invited him to stay there,  and Einar accepted his invitation,  because there was friendship between him and Orm’s people,  and his wares were earned into a certain outhouse.  There he unpacked his merchandise, showed it to Orm and the housemen, and bade Orm take therefrom such things as he would.  Orm accepted the offer, and pronounced Einar to be a goodly gallant traveller,  and a great favourite of fortune.  When now they were busy with the wares,  a woman passed before the door of the outhouse. 
Nu skal fortelles om, at en Høst,  da Einar var her ude,  drog han med sine Varer vestover langs Snæfellsnes og skulde sælge.  Han kom til Arnarstape.  Orm bød ham at være der,  og det tog Einar imod,  thi Orm krævede det som Vidnesbyrd om Venskab.  Einars Sager blev baarne op i et ydre Bur.  Einar pakker ud sine Varer og viser dem til Orm og hans Folk og byder Orm at vælge deraf det,  han vilde.  Orm tog imod Tilbudet, idet han sagde, at Einar var en god Farmand og en Mand med gode Udsigter.  Men medens de stod ved Varerne,  gik en Kvinde forbi Døren til Buret. 
Einarr spurði Orm,  hver væri sú in fagra kona,  er þar gekk fyrir dyrrin;  «ek hefi eigi hana hér fyrr sét.» 
Einar inquired of Orm  who that fair woman might be,  passing before the door.  “I have not seen her here before,” said he. 
Einar spurgte Orm,  hvem den fagre Kvinde var,  som gik (13) forbi;  “hende har jeg ikke seet her før.” 
Ormr svaraði:  «Þat er Guðríðr,  fóstra mín,  dóttir Þorbjarnar at Laugarbrekku.» 
“That is Gudrid,  my foster-child,”  said Orm,  “daughter of Thorbjorn the franklin, from Laugarbrekka.” 
Orm siger:  “Det er Gudrid,  min Fosterdatter,  hun er Datter til Torbjern Bonde paa Laugarbrekka. 
Einarr mælti:  «Hon mun vera kostr góðr;  eða hafa nǫkkurir menn til komit at biðja hennar?» 
“She must be a good match,”  said Einar;  “surely she has not been without suitors who have made proposals for her, has she?” 
”Einar sagde:  “Hun maa være et godt Gifte.  Eller har nogen beilet til hende?” 
Ormr svarar:  «Beðit hefir hennar víst verit,  ok liggr þat eigi laust fyrir (204);  finnst þat á, at hon mun vera mannvǫnd ok svá faðir hennar.» 
Orm answered,  “Proposals have certainly been made, friend,  but this treasure is not to be had for the picking up;  it is found that she will be particular in her choice, 
Orm svarer:  “Friere har hun vist havt,  Ven, men hun er ikke let at faa”;  han mente, at baade hun og hendes Fader vil stille store Fordringer i Valget af Ægtemand. 
«Svá,  með því,»  sagði Einarr,  «at hér er sú kona,  er ek ætla mér at biðja,  ok vilda ek,  at þessa mála leitaðir þú við Þorbjǫrn,  fǫður hennar,  ok legðir allan hug á, at þetta mætti framgengt verða.  Skal ek þér fullkomna vináttu fyrir gjalda,  ef ek get ráðit. Má Þorbjǫrn bóndi þat sjá,  at okkr væri vel hentar tengðir,  því at hann er sómamaðr mikill ok á staðfestu góða,  en lausafé hans er mér sagt heldr á fǫrum;  en mik skortir hvárki land né lausafé ok okkr feðga,  ok myndi Þorbirni verða at þessu inn mesti styrkr,  ef þetta tækisk.» 
as well as also her father.”  “Well,  in spite of that,”  quoth Einar,  “she is the woman  whom I have it in my mind to propose for,  and I wish that  in this suit of mine you approach her father on my part,  and apply yourself to plead diligently for me,  for (10) which I shall pay you in return a perfect friendship.  The franklin, Thorbjorn, may reflect that our families would be suitably joined in the bonds of affinity;  for he is a man in a position of great honour, and owns a fine abode,  but his personal property,  I am told, is greatly on the decrease;  neither I nor my father lack lands or personal property;  and if this alliance should be brought about,  the greatest assistance would accrue to Thorbjorn.” 
“Eftersom  hun“  siger Einar  “er den Kvinde,  som jeg tænker at beile til,  saa vilde jeg,  at Du skulde tage paa Dig at bringe denne Sag for  hendes Fader,  og at Du lagde Iver paa at føre den til Ende,  thi jeg skal gjengjælde Dig med mit fulde Venskab derfor.  Kanske Torbjørn vil overveie,  at Svogerskab med mig er vel passende,  thi han er en anseet Mand og har en god Gaard,  men hans Løsøre siges at være svindende;  men jeg og min Fader har baade Land og Løsøre,  og derfor vilde det blive Torbjørn til stor Støtte,  hvis dette Giftermaal blev af.” 
Ormr segir:  «Víst þykkjumsk ek vinr þinn vera,  en þó em ek eigi við mitt ráð fúss,  at vit berim þetta upp,  því at Þorbjǫrn er skapstórr ok þó metnaðarmaðr mikill.» 
Then answered Orm,  “Of a surety I consider myself to be thy friend,  and yet am I not willing to bring forward this suit,  for Thorbjorn is of a proud mind,  and withal a very ambitious man.” 
Orm svarer:  “Vist er jeg Din Ven,  men dog har jeg ikke Lyst  til at føre denne Sag frem,  thi Torbjørn er en storsindet Mand og meget stolt.” 
Einarr kvezk ekki vilja annat en upp væri borit bónorðit.  Ormr kvað hann ráða skyldu.  Ferr Einarr suðr aftr,  unz hann kemr heim. 
Einar replied that he desired no other thing than that his offer of marriage should be made known.  Orm then consented to undertake his suit,  and Einar journeyed south again  until he came home. 
Einar sagde, at han ikke havde høiere Ønske, end at Frieriet gik for sig.  Orm svarede, at det skulde blive, som han ønskede.  Einar fór siden østover,  indtil han kom hjem. 
Nǫkkuru síðar hafði Þorbjǫrn haustboð,  sem hann átti vanða til,  því at hann var stórmenni mikit.  Kom þar Ormr frá Arnarstapa ok margir aðrir vinir Þorbjarnar. 
A while after, Thorbjorn had a harvest-feast,  as he was bound to have  because of his great rank.  There were present Orm, from Arnarstapi, and many other friends of Thorbjorn. 
Lidt senere holdt Torbjørn et Høstgilde,  som han var vant til,  thi han levede paa Stormands Vis.  Did kom Orm fra Arnarstape og mange andre Torbjørns Venner. 
Ormr kom at máli við Þorbjǫrn ok sagði,  at Einarr var þar skǫmmu,  frá Þorgeirsfelli,  ok gerðist inn efniligsti maðr.  Hefr Ormr nú upp bónorðit fyrir hǫnd Einars ok segir þat vel hent fyrir sumra hluta sakar;  «Má þér,  bóndi,  verða at styrkr mikill fyrir fjárkosta sakar.» 
Orm entered into conversation with Thorbjorn, and told him how  that Einar had lately been to see him  from Thorgeirsfjall,  and was become a promising man.  He now began the wooing on behalf of Einar,  and said that an alliance between the families would be very suitable on account of certain interests.  “There may arise to thee, franklin,” he said,  “great assistance in thy means from this alliance.” 
Orm faar Torbjørn i Tale og siger,  at han for nylig havde havt Besøg af Einar  fra Torgeirsfell,  som var en haabefuld Mand.  Han forte nu frem Frieriet paa Einars Vegne og mente, han var et godt Gifte for visse Sagers Skyld:  “Han kan blive Dig,  Bonde,  til stor Støtte paa Grund af sin Rigdom.” 
Þorbjǫrn svarar:  «Eigi varði mik slíkra orða af þér,  at ek mynda gipta þrælssyni dóttur mína;  Ok þat finnið þér nú,  at fé mitt þverr,  er slíkt ráð gefið mér;  ok eigi skal hon með þér vera lengr,  er þér þótti hon svá lítils gjaforðs verð.» 
But Thorbjorn answered,  “I did not expect the like proposal from thee,  that I should give my daughter in marriage  to the son of a thrall.  And so thou perceivest  that my substance is decreasing;  well, then, my daughter shall not go home with thee,  since thou considerest her worthy of so poor a match.” 
Torbjørn svarer:  “ikke ventede jeg slige Ord af Dig,  at jeg skulde gifte min Datter med en Trællesøn;  det finder nu I, som giver meg sligt et Raad,  at mit Gods minker.  som giver mig sligt et Raad,  Ikke skal hun vende tilbage til Dig,  naar Du tykkes hende værd et saa ringe Giftermaal. 
Síðan fór Ormr heim ok hverr annarr boðsmanna til sins heimilis.  Guðríðr var (205) eptir með fǫður sínum ok var heima þann vetr. 
Then went Orm home again, and each of the other guests to his own household,  and Gudrid remained with her father, and stayed at home that winter. 
”Siden fór Orm og de andre Indbudne hjem hver til sit;  men Gudrid blev tilbage hos sin Fader og var hjemme den følgende Vinter. 
En at vári hafði Þorbjǫrn vinaboð,  ok kom þar margt manna,  ok var in bezta veizla.  Ok at veizlunni krafði Þorbjǫrn sér hljóðs ok mælti:  «Hér hefi ek búit langa ævi,  ok hefi ek reynt góðvilja manna við mik ok ástúð;  kalla ek vel farit hafa vár skipti.  En nú tekr hagr minn at óhægjask fyrir lausafjár sakar,  en hér til hefir kallat verit heldr virðingarráð.  Nú vil ek fyrr búinu bregða en sæmðinni týna.  Ætla ek fyrr af landi fara en ætt mína svívirða,  ok vitja heita Eiríks ins rauða, vinar míns, er hann hafði, þá er vit skilðum á Breiðafirði.  Ætla ek nú at fara til Grænlands í sumar,  ef svá ferr sem ek vilda.» 
Now, in the spring, Thorbjorn made a feast to his friends, (11)  and a goodly banquet was prepared.  There came many guests, and the banquet was of the best.  Now, at the banquet, Thorbjorn called for a hearing, and thus spake:  - “Here have I dwelt a long time.  I have experienced the goodwill of men and their affection towards me,  and I consider that our dealings with one another have been mutually agreeable.  But now do my money matters begin to bring me uneasiness,  although to this time my condition has not been reckoned contemptible.  I wish, therefore, to break up my household before I lose my honour;  to remove from the country before I disgrace my family.  So now I purpose to look after the promises of Eirik the Red, my friend, which he made when we separated at Breidafjordr.  I purpose to depart for Greenland in the summer,  if events proceed as I could wish.” 
Men om Vaaren holdt Torbjørn et Vennegilde;  der var gjort istand til et godt Gjestebud, og did kom mange Mænd,  og Gjestebudet var lystigt.  Og under Gildet æskede Torbjørn til Lyd og sagde:  “Her har jeg nu boet en lang Tid,  jeg har prøvet Folks Godvilje og Venskab mod mig og mener,  at vi er kommet godt ut af det sammen.  Nu begynder min Formue paa Løsøre at svinde,  medens jeg Indtil har været regnet for en velstaaende Mand.  Nu vil jeg før hæve min Husholdning end miste min Anseelse,  før fare af Landet end skjæmme min Æt.  Jeg agter nu at prøve de Ord, som min Ven Eirik den røde talte, da vi skiltes i Breidefjord.  Jeg tænker nu (14) at drage til Grønland isommer,  hvis det gaar, som jeg vil.” 
Mǫnnum þótti mikil þessi ráðabreytni,  því at Þorbjǫrn var vinsæll maðr,  en þóttusk vita,  at Þorbjǫrn mundi svá fremi þetta upp hafa kveðit,  at ekki myndi tjóa at letja hann.  Gaf Þorbjǫrn mǫnnum gjafar,  ok var brugðit veizlunni.  Síðan fór hverr til síns heima. 
These tidings about this design appeared to the guests to be important,  for Thorbjorn had long been beloved by his friends.  They felt that he would only have made so public a declaration  that it might be held of no avail  to attempt to dissuade him from his purpose.  Thorbjorn distributed gifts among the guests,  and then the feast was brought to an end,  and they departed to their own homesteads. 
Denne Plan var mange meget imod,  thi Torbjørn havde længe været vennesæl;  men det troede man at vide,  at Torbjørn havde sat sig dette saa fast for,  at det ikke kunde nytte at tale ham fra det.  Torbjørn gav Gjesterne Gaver;  derefter hørte Gjestebudet op  og Folkene for hver til sit Hjem. 
Þorbjǫrn selr lǫnd sín ok kaupir sér skip,  er uppi stóð í Hraunhafnarósi.  Réðust til ferðar með honum þrír tigir manna;  var þar í ferð Ormr frá Arnarstapa ok kona hans ok aðrir vinir Þorbjarnar,  þeir er eigi vildu við hann skilja. 
Thorbjorn sold his lands, and bought a ship  which had been laid up on shore at the mouth of the Hraunhofn (harbour of the lava field).  Thirty men ventured on the expedition with him.  There was Orm, from Arnarstapi, and his wife,  and those friends of Thorbjorn who did not wish to be separated from him. 
Torbjørn sælger sine Jorder og kjøber et Skib,  som stod oppe i Hraunhavnoset.  30 Mænd gjorde sig rede til at fare med ham;  der var Orm fra Arnarstape og hans Kone og de af Torbjørns Venner,  som ikke vilde skilles fra ham. 
Síðan létu þeir í haf,  ok er þeir váru í hafi,  tók af byri;  fengu þeir hafvillur,  ok fórsk þeim ógreitt um sumarit.  Því næst kom sótt í lið þeira,  ok andaðisk Ormr ok Halldís, kona hans,  ok helmingr liðs þeira.  Sjó tók at stæra,  ok þolðu menn it mesta vás ok vesǫlð á marga vega,  en tóku þó Herjólfsnes á Grænlandi við vetr sjálfan. 
Then they launched the ship,  and set sail with a favourable wind.  But when they came out into the open sea the favourable wind ceased,  and they experienced great gales,  and made but an ill-sped voyage throughout the summer.  In addition to that trouble,  there came fever upon the expedition,  and Orm died, and Halldis, his wife, and half the company.  Then the sea (12) waxed rougher,  and they endured much toil and misery in many ways,  and only reached Herjolfsnes, in Greenland, at the very beginning of winter. 
Siden seilede de til havs.  Da de kom ud af Havnen,  var Veiret godt,  men da de kom ud i Havet, hørte den gode Vind op, og de fik stort Uveir,  og det gik meget sent med dem om Sommeren.  Dernæst kom det Sygdom blandt Mandskabet,  og der døde Orm og hans Kone Halldis  og Halvdelen af dem.  Sjøen voxede,  og de fik meget Slid og Ulykke paa mange Maader,  men dog naaede de ved Vinterdagstid til Herjolvsnes paa Grønland. 
Sá maðr hét Þorkell,  er bjó á Herjólfsnesi;  hann var inn bezti bóndi.  Hann tók við Þorbirni ok ǫllum skipverjum hans um vetrinn.  Þorkell veitti þeim skǫruliga (206). 
There dwelt at Herjolfsnes the man who was called Thorkell.  He was a useful man and most worthy franklin.  He received Thorbjorn and all his ship’s company for the winter,  assisting them in right noble fashion.  This pleased Thorbjorn well and his companions in the voyage. 
Den Mand boede paa Herjolvsnes, som hed Torkel;  han var en Hædersmand  og en god Bonde.  Han tog imod Torbjørn og alle hans Folk om Vinteren.  Torkel pleiede dem herligt, saa Torbjørn og hans Skibsfolk likte det godt. 
IV. KAPÍTULI (Frá Þorbjǫrgu spákonu) 
[...]1  
Fjerde Kapitel. Volven paa Herjolvsnes. 
Í þenna tíma var hallæri mikit á Grænlandi;  hǫfðu menn fengit lítit fang,  þeir er í veiðiferðir hǫfðu farit,  en sumir ekki aptr komnir. 
At that time there was a great dearth in Greenland;  those who had been out on fishing expeditions had caught little,  and some had not returned.  FIX TEXT 
I denne Tid var det Uaar paa Grønland;  de, som havde faret paa Fangst,  havde faaet lidet,  og nogle var ikke kommet hjem. 
Sú kona var þar í byggð,  er Þorbjǫrg hét;  hon var spákona ok var kǫlluð lítil-vǫlva.  Hon hafði átt sér níu systr,  ok váru allar spákonur,  en hon ein var þá á lífi. 
There was in the settlement the woman  whose name was Thorbjorg.  She was a prophetess (spae-queen), and was called Litilvolva (little sybil).  She had had nine sisters,  and they were all spae-queens,  and she was the only one now living. 
Der i Bygden var det en Kone,  som hed Torbjørg;  hun var Spaakvinde og kaldtes (15) “Lille-volven”;  hun havde havt ni Søstre,  og alle var de Spaakvinder,  men hun var nu alene i Live af dem. 
Þat var háttr Þorbjargar um vetrum,  at hon fór at veizlum,  ok buðu þeir menn henni mest heim,  er forvitni var á at vita forlǫg sín eða árferð;  ok með því at Þorkell var þar mestr bóndi,  þá þótti til hans koma at vita,  hvé nær létta myndi óárani þessu,  sem yfir stóð.  Býðr Þorkell spákonunni heim,  ok er henni þar vel fagnat,  sem siðr var til,  þá er við þess háttar konum skyldi taka.  Var henni búit hásæti ok lagt undir hana hægendi;  þar skyldi í vera hænsafiðri. 
It was a custom of Thorbjorg,  in the winter time, to make a circuit,  and people invited her to their houses,  especially those who had any curiosity about the season,  or desired to know their fate;  and inasmuch as Thorkell was chief franklin thereabouts,  he considered that it concerned him to know when the scarcity  which overhung the settlement should cease.  He invited, therefore,  the spae-queen to his house,  and prepared for her a hearty welcome,  as was the custom whereever a reception was accorded a woman of this kind.  A high seat was prepared for her,  and a cushion laid thereon in which were poultry-feathers. 
Det var Torbjørgs Sæd, at hun om Vintrene  fór paa Gjestning;  Folk indbød hende,  mest de som ønskede at vide om sin Fremtid eller om, hvad Slags Aar det skulde blive.  Og da Torkel var den største Bonde der,  tyktes det at være hans Sag at faa vide,  naar det skulde bli Ende paa det Uaar,  som nu stod paa.  Torkel byder Spaakvinden til sig,  og man gjorde istand god Modtagelse,  som Skik var,  naar man skulde have en slig Kvinde til Gjest.  Der blev reist et Høisæde til hende, og lagt Hynder paa det;  deri skulde det være Hønsefjær. 
En er hon kom um kveldit ok sá maðr,  er móti henni var sendr,  þá var hon svá búin,  at hon hafði yfir sér tuglamǫttul blán,  ok var settr steinum allt í skaut ofan;  hon hafði á hálsi sér glertǫlur,  lambskinnskofra svartan á hǫfði ok við innan kattskinn hvít;  ok hon hafði staf í hendi, ok var á knappr; 
Now, when she came in the evening,  accompanied by the man who had been sent to meet her,  she was dressed in such wise that she had a blue mantle over her, with strings for the neck, and it was inlaid with gems quite down to the skirt.  On her neck she had glass beads. On her head she had a black hood of lambskin, lined with ermine.  A staff she had in her hand, with a knob thereon; it was ornamented with brass, and inlaid with gems (13) round about the knob.  Around her she wore a girdle of soft hair, and therein was a large skin-bag, in which she kept the talismans needful to her in her wisdom.  She wore hairy calf-skin shoes on her feet, with long and strong-looking thongs to them, and great knobs of latten at the ends.  On her hands she had gloves of ermine-skin, and they were white and hairy within. 
Men da hun kom om Kvelden sammen med den Mand,  som var sendt hende imøde;  var hun saa klædt,  at hun havde om sig en blaa Kappe med Baand,  og den var kantet med Stener lige ned til Hjørnerne.  Paa Halsen havde hun Glasperler.  Paa Hovedet bar hun en sort Lammeskindshue, foret indentil med hvidt Katteskind.  Stav havde hun i Haand og paa den en Knap; 
hann var búinn með messingu ok settr steinum ofan um knappinn;  hon hafði um sik hnjóskulinda,  ok var þar á skjóðupungr mikill,  ok varðveitti hon þar í tǫfr sín,  þau er hon þurfti til fróðleiks at hafa.  Hon hafði á fótum kálfskinnsskúa (207) loðna ok í þvengi langa ok á tinknappar miklir á endunum.  Hon hafði á hǫndum sér kattskinnsglófa,  ok váru hvítir innan ok loðnir. 
Now, when she entered, all men thought it their bounden duty to offer her becoming greetings,  and these she received according as the men were agreeable to her.  The franklin Thorkell took the wise-woman by the hand,  and led her to the seat prepared for her.  He requested her to cast her eyes over his herd,  his household,  and his homestead.  She remained silent altogether. 
Staven var prydet med Messing og Knappen kantet med Stener.  Hun bar et Belte af Svamp,  og deri hang en stor Pose;  i den havde hun de Tryllemidler,  som hun trængte til sin Kunst.  Hun havde paa Fødderne lodne Kalveskinds-sko, og i dem lange og stærke Remmer; paa disses Ender var det store Messingknapper.  Paa Hænderne havde hun Katteskinds-handsker,  hvide indentil og lodne. 
En er hon kom inn,  þótti ǫllum mǫnnum skylt at velja henni sæmiligar kveðjur.  Hon tók því sem henni váru menn geðjaðir til.  Tók Þorkell bóndi í hǫnd henni ok leiddi hana til þess sætis,  sem henni var búit.  Þorkell bað hana þá renna þar augum yfir hjú ok hjǫrð,  ok svá híbýli.  Hon var fámálug um allt. 
During the evening the tables were set;  and now I must tell you what food was made ready for the spae-queen.  There was prepared for her porridge of kid’s milk,  and hearts of all kinds of living creatures there found were cooked for her.  She had a brazen spoon,  and a knife with a handle of walrus-tusk,  which was mounted with two rings of brass,  and the point of it was broken off. 
Men da hun kom ind,  fandt alle Mand det passende at hilse hende sømmeligt,  men hun svarde paa det, eftersom hun likte Mændene.  Torkel tog Visdomskvinden i Haand og leiede hende til det Sæde,  som var gjort rede til hende.  Torkel bad hende da kaste sine Øine over Hjordene og Husene  og Folkene der;  hun var faatalende om alt. 
Borð váru upp tekin um kveldit,  ok er frá því at segja,  hvat spákonunni var matbúit.  Henni var gǫrr grautr af kiðjamjólk,  ok matbúin hjǫrtu ór ǫllum kykvendum,  þeim er þar váru til.  Hon hafði messingarspón ok kníf tannskeptan,  tvíhólkaðan af eiri,  ok var brotinn af oddrinn. 
FIX TEXT  FIX TEXT  FIX TEXT  FIX TEXT  FIX TEXT  FIX TEXT  FIX TEXT  FIX TEXT  FIX TEXT 
Bord blev nu satte frem om Kvelden,  og nu skal fortælles om,  hvad Mad det blev laget til Spaakvinden.  Hun fik Grød af Gjedemelk,  og til Mad kogtes for hende Hjerter af alle Slags Dyr,  som til var.  Hun havde en Messing-ske og en Kniv med Skaft af Hvalros-tand  og dobbelt Egg af Kobber,  men Odden var brudt af. 
En er borð váru upp tekin,  þá gengr Þorkell bóndi fyrir Þorbjǫrgu ok spyrr,  hversu henni þykki þar um at lítask eða hversu skapfelld henni eru þar hýbýli eða hættir manna,  eða hversu fljótliga hon mun vís verða þess, er hann hefir spurt hana ok mǫnnum er mest forvitni at vita.  Hon kallask ekki mundu segja fyrr en um morgininn eptir,  er hon hafði áðr sofit um nóttina. 
When the tables were removed,  the franklin Thorkell advanced to Thorbjorg and asked her  how she liked his homestead, or the appearance of the men;  or how soon she would ascertain that which he had asked, and which the men desired to know.  She replied that she would not give answer before the morning,  after she had slept there for the night. 
Men da Bordene var tagne bort,  gik Torkel Bonde for Torbjørg og spurgte,  hvad hun syntes om Gaarden og Folkenes Sæder,  og om hvor snart han kan faa vide det, som han har spurgt efter, og som Folk vilde vide.  Hun sagde, at det kunde hun ikke føre frem for næste Morgen,  naar hun havde sovet der om Natten. 
En um morgininn, at áliðnum degi,  var henni veittr sá umbúningr,  sem hon þurfti at hafa til at fremja seiðinn.  Hon bað ok fá sér konur þær,  er kynni fræði þat,  sem til seiðsins þarf ok Varðlokur hétu.  En þær konur fundusk eigi. Þá var leitat at um bæinn, ef nǫkkurr kynni. 
And when the (next) day was far spent,  the preparations were made for her which she required for the exercise of her enchantments.  She begged them to bring to her those women  who were acquainted with the lore needed for the exercise of the enchantments,  and which is known by the name of Weird-songs,  but no such women came forward.  Then was search made throughout the homestead if any woman were so learned. 
Men den næste Dag  blev der sørget for at skafte hende det,  som hun skulde have for at fremme Seiden.  Bad hun da at faa Kvinder,  som kunde den Sang,  som trængtes til at fremme Seiden og som kaldtes Vardlokker (Tryllesang).  Men slige Kvinder fandtes ikke der. 
Þá segir Guðríðr:  «Hvárki em ek fjǫlkunnig né vísindakona,  en þó kenndi Halldís, fóstra mín,  mér á Íslandi þat kvæði,  er hon kallaði (208) Varðlokur.» 
Then answered Gudrid,  “I am not (14) skilled in deep learning,  nor am I a wise-woman, although Halldis, my foster-mother,  taught me, in Iceland,  the lore which she called Weird-songs.” 
Da siger Gudrid:  “Jeg er hverken tryllekyndig eller Visdoms-kvinde,  men dog lærte min Fostermoder Halldis  mig paa Island den (16) Sang,  som hun kaldte Vardlokker. 
Þorkell segir:  «Þá ertu happfróð.» 
“Then art thou wise in good season,  “answered Thorbjorg; 
”Torbjørg svarede:  “Da har du en Kyndighed, som er gavnlig.” 
Hon segir:  «Þetta er þat eitt atferli,  er ek ætla í engum atbeina at vera,  því at ek em kristin kona.» 
but Gudrid replied,  “That lore and the ceremony are of such a kind,  that I purpose to be of no assistance therein,  because I am a Christian woman.” 
Gudrid siger:  “Dette er denslags Kvæde og Adfærd,  som jeg ikke tænker at have nogen Del i,  thi jeg er en kristen Kvinde.” 
Þorbjǫrg segir:  »Svá mætti verða,  at þú yrðir mǫnnum at liði hér um,  en þú værir þá kona ekki verri en áðr;  en við Þorkel mun ek meta at fá þá hluti til, er hafa þarf.» 
Then answered Thorbjorg,  “Thou mightest perchance afford thy help to the men in this company,  and yet be none the worse woman  than thou wast before;  but to Thorkell give I charge to provide here the things that are needful.” 
Torbjørg svarer:  “Saa burde det være,  at Du vilde være Folk til Hjælp heri,  men Du blev ikke daarligere Kvinde for det;  men af Torkel kræver jeg at faa hertil de Ting, som trænges.” 
Þorkell herðir nú at Guðríði,  en hon kvezk gera mundu sem hann vildi.  Slógu þá konur hring um hjallinn,  en Þorbjǫrg sat á uppi.  Kvað Guðríðr þá kvæðit svá fagrt ok vel,  at engi þóttist heyrt hafa með fegri rǫdd kvæði kveðit, sá er þar var hjá. 
Thorkell thereupon urged Gudrid to consent,  and she yielded to his wishes.  The women formed a ring round about,  and Thorbjorg ascended the scaffold  and the seat prepared for her enchantments.  Then sang Gudrid the weird-song in so beautiful and excellent a manner, that to no one there did it seem that he had ever before heard the song in voice so beautiful as now. 
Torkel beder nu ivrigt Gudrid derom,  og hun lovede at gjøre, som han vilde.  Kvinderne slog nu Ring om dem,  men Torbjørg sad oppe paa Seidhjallen.  Gudrid kvad nu Sangen saa fagert og vel,  at ingen, som var der, tyktes at have hørt den kvædet med fagrere Rest. 
Spákonan þakkar henni kvæðit ok kvað margar þær náttúrur nú til hafa sótt ok þykkja fagrt at heyra, er kvæðit var svá vel flutt,  - «er áðr vildu við oss skiljast ok enga hlýðni oss veita.  En mér eru nú margir þeir hlutir auðsýnir,  er áðr var ek dulið,  ok margir aðrir.  En ek kann þér þat at segja, Þorkell,  at hallæri þetta mun ekki haldast lengr en í vetr,  ok mun batna árangr, sem várar.  Sóttarfar þat, sem á hefir legit, man ok batna vánu bráðara.  En þér,  Guðríðr,  skal ek launa í hǫnd liðsinni þat,  er oss hefir af þér staðit,  því at þín forlǫg eru mér nú allgløggsæ.  Þú munt gjaforð fá hér á Grænlandi,  þat er sæmiligast er,  þó at þér verði þat eigi til langæðar,  því at vegir þínir liggja út til Íslands,  ok man þar koma frá þér bæði mikill ætt ok góð,  ok yfir þínum kynkvíslum skína bjartari geislar en ek hafa megin til at geta slikt vandliga sét; enda far þú nú heil ok vel,  dóttir.» 
The spae-queen thanked her for the song.  “Many spirits,” said she, “have been present under its charm,  and were pleased to listen to the song,  who before would turn away from us,  and grant us no such homage.  And now are many things clear to me which before were hidden both from me and others.  And I am able this to say,  that the dearth will last no longer,  the season improving as spring advances.  The epidemic of fever which has long oppressed us will disappear quicker than we could have hoped.  And thee, Gudrid, will I recompense straightway,  for that aid of thine which has stood us in good stead;  because thy destiny is now clear to me,  and foreseen.  Thou shalt make a match here in Greenland,  a most honourable one,  though it will not be a long-lived one for thee,  because thy way lies out to Iceland;  and there, shall arise from thee a line of descendants both numerous and goodly,  and over the branches of (15) thy family shall shine a bright ray.  And so fare thee now well and happily, my daughter.” FIX TEXT 
Spaakvinden takker hende for Kvædet og sagde, at mange Aander havde søgt did og havde likt godt at høre det, som blev kvædet,  “men forud havde disse villet vende sig fra os og ikke villet vise os Lydighed.  Nu kan jeg se mange af de Ting,  som forud var skjulte baade  for mig og andre.  Men det kan jeg nu sige,  at dette Uaar ikke skal vare længer end i Vinter  og Aaringen vil bedres til Vaaren.  Den Sygelighed, som længe har været her, vil ogsaa bedres fortere, end man venter.  Men Dig,  Gudrid,  skal jeg lønne for den Hjelp,  som vi har faaet af Dig,  thi hele Din Skjæbne kan jeg nu klart se.  Du vil faa det Gifte her paa Grønland,  som er det sømmeligste, som til er;  men det vil ikke være dig langvarigt,  thi Dine Veie viser ud til Island,  og der vil det fra Dig komme en baade stor og god Afkom,  og over dine Ættegrene vil der skinne en klar Straale; far Du nu vel og sæl,  Datter min!” 
Síðan gengu menn at vísendakonunni,  ok frétti þá hverr þess,  er mest forvitni var á at vita.  Hon var ok góð af frásǫgnum; (209)  gekk þat ok lítt í tauma, er hon sagði.  Þessu næst var komit eptir henni af ǫðrum bæ;  fór hon þá þangat.  Þá var sent eptir Þorbirni,  því at hann vildi eigi heima vera,  meðan slík hindrvitni var framið. 
Afterwards the men went to the wise-woman,  and each enquired after  what he was most curious to know.  She was also liberal of her replies,  and what she said proved true.  After this came one from another homestead after her,  and she then went there.  Thorbjorn was invited,  because he did not wish to remain at home  while such heathen worship was performing. 
Siden gik Mændene frem for Visdomskvinden,  og hver spurgte efter det,  som han var mest nysgjerrig efter.  Hun var ogsaa god i Svarene;  det meste af det, hun spaaede, traf ogsaa ind.  Dernæst kom det Folk for at hente hende fra en anden Gaard,  og hun fór nu did.  Da blev det sendt Bud efter Torbjørn,  thi han vilde ikke være hjemme,  saalænge sligt Hedenskab fremmedes. 
Veðrátta batnaði skjótt,  sem Þorbjǫrg hafði sagt.  Býr Þorbjǫrn skip sitt ok ferr þar til er hann kemr í Brattahlíð.  Eiríkr tekr vel við honum,  með blíðu,  ok kvað þat vel,  er hann var þar kominn.  Var Þorbjǫrn með honum um vetrinn ok skuldalið hans,  en þeir vistuðu háseta með bóndum.  Eptir um várit gaf Eiríkr Þorbirni land á Stokkanesi,  ok var þar gǫrr sæmiligr bær,  ok bjó hann þar síðan. 
The weather soon improved  when once spring began,  as Thorbjorg had said,  Thorbjorn made ready his ship,  and went on until he came to Brattahlid (the steep slope).  Eirik received him with the utmost cordiality,  saying he had done well to come there.  Thorbjorn and his family were with him during the winter.  And in the following spring Eirik gave to Thorbjorn land at Stokknes,  and handsome farm buildings were there built for him,  and he dwelt there afterwards.  FIX TEXT 
Veirliget bedredes raskt, saasnart det blev Vaar,  som Torbjørg havde sagt.  Torbjørn gjør nu sit Skib rede og farer, indtil han kommer til Brattalid.  Eirik tog imod ham  med begge Hænder  og sagde, det var godt,  at han var kommet til ham.  Torbjørn og hans egne Folk var hos Eirik om Vinteren;  men Skibsfolkene skaffede han Ophold hos Bønderne om Vinteren.  Vaaren efter gav Eirik Torbjørn Land paa Stokkanes;  der blev bygget en sømmelig Gaard,  og der boede han siden. (17) 
V. KAPÍTULI (Leifr inn heppni fann Vínland) 
4. Eirik’s family, and his son Leif’s discovery of Vinland. 
Femte Kapitel. Leiv Eiriksøns Sjøfærder. 
Eiríkr átti þá konu,  er Þjóðhildr hét,  ok við henni tvá sonu;  hét annarr Þorsteinn,  en annarr Leifr.  Þeir váru báðir efniligir menn.  Var Þorsteinn heima með fǫður sínum,  ok var eigi sá maðr á Grænlandi,  er jafn-mannvænn þótti sem hann.  Leifr hafði siglt til Nóregs ok var með Óláfi konungi Tryggvasyni. 
Eirik had a wife  who was named Thjodhild,  and two sons;  the one was named Thorstein,  and the other Leif.  These sons of Eirik were both promising men.  Thorstein was then at home with his father;  and there was at that time no man in Greenland  who was thought so highly of as he.  Leif had sailed to Norway, and was there with King Olaf Tryggvason. 
Eirik havde den Hustru,  som hed Tjodhild,  og med hende to Sønner;  den ene hed Torstein,  den anden Leiv.  De var begge haabefulde Mænd.  Torstein var hjemme hos sin Fader,  og det var ikke den Mand paa Grønland,  som tyktes saa mandelig som han.  Leiv havde seilet til Norge og var der hos Kong Olav Trygvesen. 
En er Leifr sigldi af Grænlandi um sumarit,  urðu þeir sæhafa til Suðreyja.  Þaðan byrjaði þeim seint,  ok dvǫlðusk þeir þar lengi um sumarit. 
Now, when Leif sailed from Greenland during the summer,  he and his men were driven out of their course to the Sudreyjar.  They were slow in getting a favourable wind from this place,  and they stayed there a long time during the summer ... 
Men da Leiv havde seilet fra Grønland om Sommeren,  drev hans Skib ud i Uveir til Suderøerne.  Derfra fik de sent Bør  og dvælede der længe om Sommeren. 
Leifr lagði þokka (210) á konu þá,  er Þórgunna hét.  Hon var kona ættstór,  ok skilði Leifr,  at hon mundi vera margkunnig. 
CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Leiv lagde Elsk paa en Kvinde,  som hed Torgunna,  hun varen ætstor Kvinde;  det skjente Leiv,  at hun “kunde mere end Smaa-ting”. 
En er Leifr bjósk brott,  beiddisk Þórgunna at fara með honum.  Leifr spurði,  hvárt þat væri nǫkkut vili frænda hennar.  Hon kvezk þat ekki hirða. 
CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Men da Leiv seilede bort,  krævede Torgunna at fare med ham.  Leiv spurgte,  om det i nogen Mon var hendes Frænders Vilje;  hun svarede, at hun spurgte ikke efter det. 
Leifr kvezk eigi þat kunna at sjá at sínu ráði at gera hertekna svá stórættaða konu í ókunnu landi,  - «en vér liðfáir.» 
CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Leiv svarede at han ikke vilde hærtage saa storættet en Kvinde i ukjendt Land.  “naar vi har faa Folk”. 
Þórgunna mælti:  «Eigi er víst,  at þér þykki því betr ráðit.» 
CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Torgunna sagde:  “Ikke er det vist,  at det, Du har villet, skal synes Dig saameget bedre.” 
»Á þat mun ek þó hætta,»  sagði Leifr. 
CHECK TEXT  CHECK TEXT 
“Det faar jeg nu friste,  sagde Leiv. 
»Þá segi ek þér,»  sagði Þórgunna,  «at ek mun fara kona eigi ein saman,  ok em ek með barni;  segi ek þat af þínum vǫldum.  Get ek,  at þat muni vera sveinbarn,  þá er fæðist.  En þóttú vilir engan gaum at gefa,  þá mun ek upp fæða sveininn ok þér senda til Grænlands,  þegar fara má með ǫðrum mǫnnum.  En ek get,  at þér verði at þvílíkum nytjum sonareignin,  sem nú verðr skilnaðr okkarr til.  En koma ætla ek mér til Grænlands,  áðr lýkr.» 
CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
“Da siger jeg Dig”,  sagde Thorgunna  “at jeg ikke er alene,  og at jeg er med Barn,  og det hævder jeg Du er Skyld i;  jeg gjætter ogsaa,  at jeg vil føde en Søn,  naar Tiden kommer.  Men om end Du ikke lægger Vægt paa det,  saa vil jeg føde Gutten op og sende ham til Dig til Grenland,  naar han kan fare blandt Maend.  Jeg gjætter,  at det vil blive Dig til Nytte at have en Søn i Forhold til,  hvordan vor Skilsmisse bliver.  Jeg tænker ogsaa at komme til Grønland,  førend jeg dør.” 
Leifr gaf henni fingrgull ok vaðmálsmǫttul grænlenzkan ok tannbelti.  - Þessi sveinn kom til Grænlands ok nefndisk Þorgils.  Leifr tók við honum at faðerni.  - Ok er þat sumra manna sǫgn,  at þessi Þorgils hafi komit til Íslands fyrir Fróðárundr um sumarit.  En sjá Þorgils var síðan á Grænlandi,  ok þótti þar enn eigi kynjalaust um hann verða, áðr lauk. 
CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Leiv gav hende en Guldring, en grønlandsk Kappe og et Belte af Hvalrostand.  Denne Svend kom til Grønland og kaldte sig Torgils;  Leiv gik ved at være hans Fader,  og det er somme Folks Fortælling,  at denne Thorgils kom (med sin Moder) til Island Sommeren før Frodaa-undrene.  Denne Torgils levede siden paa Grønland,  og det tyktes ogsaa der at være meget underligt ved ham, saalænge han levede. 
Þeir Leifr sigldu brott ór Suðreyjum ok tóku Nóreg um haustit.  Fór Leifr til hirðar Óláfs konungs Tryggvasonar.  Lagði konungr á hann góða virðing ok þóttist sjá,  at hann mundi vera vel menntr maðr (211). 
reaching Norway about harvest-tide.  He joined the body-guard of King Olaf Tryggvason,  and the king formed an excellent opinion of him,  and it appeared to him that Leif was a well-bred man. 
Leiv og hans Mænd seilede bort fra Suderøerne og naaede Norge om Høsten.  Leiv blev Kong Olaf Trygvesøns Hirdmand,  og Kongen (18) hædrede ham meget,  og mente at forstaa, at Leiv var en dygtig Mand. 
Eitt sinn kom konungr at máli við Leif ok sagði:  «Ætlar þú til Grænlands í sumar?» 
Once upon a time the king entered into conversation with Leif, and asked him,  “Dost thou purpose sailing to Greenland in summer?” 
En Gang kom Kongen i Tale med Leiv og spørger ham:  “Tænker Du at seile til Grønland i Sommer?” 
»Þat ætla ek,»  sagði Leifr,  «ef þat er yðvarr vili.» 
Leif answered,  “I should wish so to do,  if it is your will.” 
Leiv svarer: “Det tenker jeg,  .  hvis det er Eders Vilje.” 
Konungr svarar:  «Ek get,  at þat muni vel vera,  ok skaltu þangat fara með ørendum mínum,  at boða þar kristni.» 
The king replied,  “I think  it may (16) well be so;  thou shalt go my errand,  and preach Christianity in Greenland.” 
Kongen svarer:  “Jeg mener,  at det vil det vel være;  Du skal fare med mit Ærinde,  at byde Kristendommen paa Grønland.” 
Leifr kvað hann ráða skyldu,  en kvezk hyggja,  at þat ørendi myndi torflutt á Grænlandi. 
Leif said that he was willing to undertake it,  but that, for himself,  he considered that message a difficult one to proclaim in Greenland. 
Leiv bød ham raade,  men sagde,  at han troede dette Ærinde vilde blive vanskeligt at udføre paa Grønland. 
Konungr kvezk eigi þann mann sjá,  er betr væri til fallinn en hann,  - «ok muntu giftu til bera.» 
But the king said that he knew  no man who was better fitted for the work than he.  “And thou shalt carry,” said he, 
Kongen svarede, at han ikke saa den Mand,  som var bedre skikket dertil end han:  “og Du vil have Lykken med Dig dertil.” 
»Þat mun því at eins,»  segir Leifr,  «ef ek nýt yðvar við.» 
“good luck with thee in it.” “That can only be,”  said Leif,  “if I carry yours with me.” 
“Det vil jeg vist alene da”, (sagde Leiv) “naar jeg nyder Godt af Eders Lykke.”  Leiv drog til Søs,  saasnart han var rede. 
Lætr Leifr í haf ok er lengi úti ok hitti á lǫnd þau,  er hann vissi áðr enga ván til.  Váru þar hveitiakrar sjálfsánir ok vínviðr vaxinn.  Þar váru þau tré,  er mǫsurr heita,  ok hǫfðu þeir af þessu ǫllu nǫkkur merki,  sum tré svá mikil,  at í hús váru lǫgð. 
Leif set sail as soon as he was ready.  He was tossed about a long time out at sea,  and lighted upon lands of which before he had no expectation.  There were fields of wild wheat, and the vine-tree in full growth.  There were also the trees  which were called maples;  and they gathered of all this certain tokens;  some trunks so large that they were used in house-building. 
Han drev længe om ude i Havet og stødte paa Lande,  som han tidligere ikke vidste noget om.  Der var selvsaaede Hvedeakre, og der voxte Vinranker;  der var ogsaa de Træer,  som kaldes Maser,  og de havde med sig nogle Prøver af alt dette,  derimellem Træer saa store,  at de blev brugte til Bjælker i Huser. 
Leifr fann (212) menn á skipflaki ok flutti heim með sér.  Sýndi hann í því ina mestu stórmennsku ok drengskap,  sem mǫrgu ǫðru,  er hann kom kristni á landit,  ok var jafnan síðan kallaðr Leifr inn heppni. 
Leif came upon men who had been shipwrecked,  and took them home with him,  and gave them sustenance during the winter.  Thus did he show his great munificence and his graciousness when he brought Christianity to the land, and saved the shipwrecked crew.  He was called Leif the Lucky. 
Leiv fandt paa Hjemveien Folk paa et Skibsflak og forte dem hjem med sig og gav dem alle Ophold om Vinteren.  Han viste baade Mandighed og Godhed:  han førte Kristendommen til Landet,  og han bjærgede Mændene;  han blev kaldet Leiv den heppne (heldige). 
Leifr tók land í Eiríksfirði ok fór heim síðan í Brattahlíð.  Tóku þar allir menn vel við honum.  Hann boðaði brátt kristni um landit ok almenniliga trú  ok sýndi mǫnnum orðsending Óláfs konungs Tryggvasonar ok sagði,  hversu mǫrg ágæti ok mikil dýrð fylgði þessum sið. 
Leif reached land in Eiriksfjordr, and proceeded home to Brattahlid.  The people received him gladly.  He soon after preached Christianity and catholic truth throughout the land,  making known to the people the message of King Olaf Tryggvason;  and declaring how many renowned deeds and what great glory accompanied this faith. 
Leiv naaede Land i Eiriksfjord og for hjem til Brattalid;  der tog man vel i mod ham.  Han bød strax Kristendommen og den almindelige Tro over Landet  og forklarede for Mændene Kong Olaf Trygvesøns Sendebud og viste,  hvor megen Hæder og Herlighed det fulgte denne Tro. 
Eiríkr tók því máli seint,  at láta sið sinn,  en Þjóðhildr gekk skjótt undir ok lét gera kirkju eigi allnær húsunum.  Þat hús var kallat Þjóðhildarkirkja.  Hafði hon þar fram bænir sínar ok þeir menn,  sem við kristni tóku.  Þjóðhildr vildi ekki samræði við Eirík,  síðan hon tók trú,  en honum var þat mjǫk móti skapi. 
Eirik took coldly to the proposal to forsake his religion, but his wife,  Thjodhild, promptly yielded,  and caused a church to be built not very near the houses.  The building was called Thjodhild’s Church;  in that spot she offered her prayers,  and so did those men who received Christ,  and they were many.  After she accepted the faith,  Thjodhild would have no intercourse with Eirik, and this was a great trial to his temper. 
Det gik Eirik sent  at opgive sin Tro,  men Tjodhild var strax villig og lod gjøre en Kirke et Stykke bort fra Husene.  Det Hus blev kaldet “Tjodhild-Kirken”;  der holdt hun og de Mænd,  som tog Kristendommen, sine Bønner, og de var de fleste.  Tjodhild vilde ikke bo sammen med Eirik,  efterat hun havde taget Troen,  og det var ham meget imod. 
Á því gerðist orð mikit,  at menn myndi leita lands þess,  er Leifr hafði fundit.  Var þar formaðr at Þorsteinn Eiríksson,  fróðr maðr ok vinsæll.  Eiríkr var ok til beðinn,  ok trúðu menn hans gæfu framast ok forsjá (213).  Hann var lengi fyrir,  en kvað eigi nei við,  er vinir hans báðu hann til.  Bjuggu síðan skip þat,  er Þorbjǫrn hafði út haft,  ok váru til ráðnir tuttugu menn,  ok hǫfðu lítit fé,  eigi meir en vápn ok vistir. 
After this there was much talk  about making ready to go to the land  which Leif had discovered.  Thorstein, Eirik’s (17) son,  was chief mover in this,  a worthy man, wise and much liked.  Eirik was also asked to go,  and they believed that his luck and foresight would be of the highest use.  He was [for a long time against it, but did not say nay],  when his friends exhorted him to go.  They made ready the ship  which Thorbjorn had brought there,  and there were twenty men who undertook to start in her.  They had little property,  but chiefly weapons and food. 
Derom taltes nu meget,  at man burde opsøge det Land,  som Leiv havde fundet.  Formanden heri var Torstein Eiriksøn,  en god og klog og vennesæl Mand.  Eirik blev ogsaa opfordret dertil,  thi man stolede paa, at hans Held og Forstand var den største.  Han havde adskilligt derimod,  men sagde dog ikke nei,  da hans Venner ivrede derfor.  De rustede derefter ud det Skib,  som Torbjørn (Vivilsøn) havde havt med ud til Grønland;  det blev valgt 20 Mænd dertil,  og de havde lidet Gods (19) med,  men mere Vaaben og Kost. 
Þann myrgin,  er Eiríkr reið heiman,  tók hann einn kistil,  ok var þar í gull ok silfr;  fal hann þat ok fór síðan leiðar sinnar, ok bar svá til,  at hann fell af baki,  ok brotna rifin í síðunni,  en lesti hǫndina í axlarliðnum.  Af þeim atburð sagði hann Þjóðhildi, konu sinni, at hon tæki féit á brott;  lézk þess hafa at goldit, er hann hafði féit fólgit. 
On the morning  when Eirik left home he took a little box,  which had in it gold and silver; he hid the money,  and then went forth on his journey.  He had proceeded, however,  but a little way, when he fell from his horse,  and broke his ribs and injured his shoulder, and cried out, “Aiai!”  At this accident he sent word to his wife that she should take away the money that he had hidden,  declaring his misfortune to be a penalty  paid on account of having hid the money. 
Den Morgen,  da Eirik drog hjemmefra,  tog han en liden Kiste,  som det var Guld og Sølv i,  og gjæmte dette Gods, inden han for bort;  men da han var kommet et Stykke paa Vei, faldt han af Hesten,  brød sine Ribben  og saarede sin Axel - og sagde saa: “Aa ja!”  Efter denne Hændelse sendte han Bud hjem til sin Hustru om, at hun skulde tage op det Gods, som han havde gjæmt;  “han havde nu (sagde han) faaet Straf for, at han havde gjæmt det.” 
Síðan sigldu þeir út ór Eiríksfirði með gleði mikilli;  þótti þeim allvænt um sitt efni.  Þá velkði úti lengi í hafi,  ok kómu þeir ekki á þær slóðir,  sem þeir vildu.  Þeir kómu í sýn við Ísland,  ok svá hǫfðu þeir fugl af Írlandi.  Rak þá skip þeira um haf innan.  Fóru aptr um haustit ok váru allmjǫk væstir ok þrekaðir;  koma við vetr sjálfan á Eiríksfjǫrð. 
Afterwards they sailed away out of Eiriksfjordr with gladness,  as their plan seemed to promise success.  They were driven about for a long time on the open sea,  and came not into the track which they desired.  They came in sight of Iceland,  and also met with birds from the coast of Ireland.  Then was their ship tossed to and fro on the sea.  They returned about harvest-tide,  worn out by toil and much exhausted,  and reached Eiriksfjordr at the beginning of winter. 
Siden seilede de ud af Eiriksfjord med Glæde  og havde store Forhaabninger om Fremtiden.  De dreves længe om ude i Havet  og kom ikke i den Retning,  de vilde.  De kom Island i Syne  og saa Fugl fra Island;  deres Skib tumlede om paa Havet østover.  De vendte hjem om Hesten og var da trætte og meget slidne;  og de kom senhøstes til Eiriksfjord. 
Þá mælti Eiríkr:  «Kátari sigldu vér í sumar út ór firðinum en nú eru vér,  ok eru nú þó enn mǫrg góð at.» 
Then spake Eirik,  “You were in better spirits in the summer, when you went forth out of the firth,  than you are in now, and yet for all that there is much to be thankful for.” 
Da sagde Eirik:  “Gladere var I i sommer, da I fór ud af Fjorden, end vi nu er,  og dog er det nu god Grund til at være det.” 
Þorsteinn svarar:  «Þat er nú hǫfðingligt bragð,  at sjá nǫkkut gott ráð fyrir þeim mǫnnum ǫllum,  sem hér eru nú ráðstafalausir,  ok fá þeim (214) vist í vetr.» 
Thorstein replied,  “It is a chieftain’s duty now  to look after some arrangement  for these men who are without shelter,  and to find them food.” 
Torstein sagde:  “Det vilde være Høvdingefærd  at tage sig noget af dem,  som nu er uden Hjem,  og skaffe dem Tilhold.” 
Eiríkr svarar:  «Þat er jafnan satt,  sem mælt er,  at eigi veit,  fyrr en svarat er,  ok svá man hér fara.  Skal nú hafa ráð þín um þetta.» 
Eirik answered,  “That is an ever-true  saying,  ’You know not  until you have got your answer.  ’I will now take thy counsel about this.”  CHECK TEXT 
Eirik svarede:  5           “Dine Ord om dette skal følges.” 
Fóru nú allir þeir, er eigi hǫfðu aðrar vistir, með þeim feðgum.  Síðan fóru þeir heim í Brattahlíð ok váru þar um vetrinn. 
All those who had no other abodes were to go with the father and the son.  Then came they to land, and went forth home. (18) 
”Alle de, som ikke for havde noget Hjem, fik nu følge med Eirik og Torstein. 
Siden tog de Land og fór hjem. (20) 
VI. KAPÍTULI (Frá Þorsteini Eiríkssyni) 
5. Gudrid marries Thorstein, son of Eirik the Red. [Sickness and death of Thorstein.] 
Sjette Kapitel. Torstein Eiriksøns Død. 
Nú er frá því at segja,  at Þorsteinn Eiríksson vakði bónorð við Guðríði,  ok var því máli vel svarat,  bæði af henni ok af fǫður hennar.  Er þetta at ráði gǫrt;  Þorsteinn gengr at eiga Guðríði,  ok var þetta brúðkaup í Brattahlíð um haustit.  Fór sjá veizla vel fram,  ok var allfjǫlmennt. 
Now, after this, I have to tell you  how Thorstein, Eirik’s son, began wooing Gudrid, Thorbjorn’s daughter.  To his proposals a favourable answer was given,  both by the maid herself, and also by her father.  The marriage was also arranged,  so that Thorstein went to take possession of his bride,  and the bridal feast was held at Brattahlid in the autumn.  The banquet went off well,  and was numerously attended. 
Nu skal vi fortælle om det,  at Torstein Eirikssøn friede til Gudrid, Torbjørns Datter.  Paa den Sag fik han godt Svar  baade af hende og hendes Fader,  og det blev vedtaget,  at Torstein skulde faa Gudrid.  Brylluppet stod i Brattalid om Høsten.  Det Gilde gik vel for sig  og var meget talrigt. 
Þorsteinn átti bú í Vestribyggð,  á bæ þeim,  er heitir í Lýsufirði.  En sá maðr átti þar helming í búi,  er Þorsteinn hét;  Sigríðr hét kona hans.  Fór Þorsteinn í Lýsufjǫrð um haustit, til nafna síns, ok þau Guðríðr bæði.  Var þar við þeim vel tekit.  Váru þau þar um vetrinn. 
Thorstein owned a homestead in the Vestribygd  on the estate known as Lysufjordr (shining firth).  The man who was called Thorstein  owned the other half of the homestead.  His wife was called Sigrid.  Thorstein went, during the autumn, to Lysufjordr, to his namesake,  both he and Gudrid.  Their reception was a welcome one.  They were there during the winter. 
Torstein havde Bo i Vesterbygden,  i den Bygd,  som hed Lysefjorden;  den Mand eiede Halvdelen i Gaarden,  som hed Torstein;  Sigrid hed hans Hustru.  Torstein og Gudrid før hjem til Lysefjorden:  der blev de tagne vel imod  og var der om Vinteren. 
Þat gerðist til tíðenda,  at sótt kom í bæ þeira,  er lítit var af vetri.  Garðarr hét þar verkstjóri;  hann var ekki vinsæll maðr;  hann tók fyrst sótt ok andaðist.  Síðan var skammt at bíða,  at hverr lézk at ǫðrum. 
When little of the winter was past,  the event happened there that fever broke out on their estate.  The overseer of the work  was named Garth.  He was an unpopular man.  He took the fever first and died.  Afterwards, and with but little intermission,  one took the fever after another and died. 
Det hændte der,  at det kom Sygdom paa Gaarden  sent ud paa Vinteren.  Garde hed Husbondskarlen,  han var ikke vennesæl;  han fik først Sygdommen og døde af den.  Siden var det kort at bie til,  at den ene efter den anden blev syg og døde. 
Þá tók sótt Þorsteinn Eiríksson ok Sigríðr,  kona Þorsteins,  nafna hans.  Ok eitt kveld fýstist Sigríðr at ganga til náðahúss,  er stóð í gegnt útidurum.  Guðríðr fylgði henni,  ok horfðu þær móti útidurunum.  Þá kvað hon við hátt, Sigríðr. 
Then Thorstein, Eirik’s son,  fell ill,  and also Sigrid, the wife of his namesake Thorstein.  And one evening Sigrid left the house,  and rested awhile opposite the outer door;  and Gudrid accompanied her;  and they looked back towards the outer door,  and Sigrid screamed out aloud. 
Tilsidst sygnede Torstein Eirikson og Sigrid,  den anden Torsteins Kone.  .  Og en Aften vilde hun gaa til det Hus,  som stod lige overfor Hoveddøren.  Gudrid fulgte hende;  men da de kom imod Døren,  skreg Sigrid: “Aa!” 
Guðríðr mælti:  «Vit hǫfum óvarliga farit,  ok áttu engan stað við,  at kalt komi á þik,  ok fǫru vit (215) heim sem skjótast.» 
Gudrid said,  “We have come forth unwarily,  and thou canst in no wise  withstand the cold;  let us even go home as quickly as possible.” 
Gudrid sagde:  “Vi har gaaet uvarligt,  og Du har ikke gjort noget for at hindre,  at koldt Veir kommer over Dig;  lad os gaa ind saa fort, vi kan.” 
Sigríðr svarar:  «Eigi er fært at svá búnu;  hér er nú liðit þat allt it dauða fyrir durunum,  ok Þorsteinn, bóndi þinn,  ok þar kenni ek mik;  ok er slíkt hǫrmung at sjá.» 
“It is not safe as matters are,”  answered Sigrid.  “There is all that crowd of dead people before the door;  Thorstein, thy husband,  also, and myself, I recognise among them,  and it is a grief thus to behold. 
Sigrid svarer:  “Ikke gaar det nu denne Gang.  Her staar nu alle de Døde foran Døren,  og blandt dem kjender jeg Torstein, Din Husbonde,  og jeg kjender mig selv,  og sligt er uhyggeligt at se.” 
Ok er þetta leið af,  mælti hon:  «Fǫru vit nú,  Guðríðr;  nú sé ek ekki liðit.» 
“And when this passed away,  she said,  “Let us now go,  Gudrid;  I see the crowd no longer.” 
Og efter en kort Stund  sagde hun:  “Lad os nu gaa,  Gudrid;  nu ser jeg dem ikke.” 
Var þá Þorsteinn horfinn.  Henni þótti hann áðr haft hafa svipu í hendi ok vilja berja liðit. 
Thorstein, Eirik’s son,  had also disappeared from her sight; he had seemed to have a whip in his hand, and to wish to smite the ghostly troop. 
Da var ogsaa Husbondskarlen borte,  som hun havde set med Svøbe i Haanden, og som piskede paa de andre. 
Síðan gengu þær inn,  ok áðr morginn kæmi,  þá var hon látin,  ok var gǫr kista at líkinu. 
Afterwards (19) they went in,  and before morning came  she was dead,  and a coffin was prepared for the body. 
Siden gik de ind,  men førend Morgenen kom,  var hun død.  Det blev gjort Kiste til Liget; 
Ok þenna sama dag ætluðu menn at róa,  ok leiddi Þorsteinn þá til vara,  ok í annan lit fór hann at sjá veiðiskap þeira.  Þá sendi Þorsteinn Eiríksson nafna sínum orð,  at hann kæmi til hans,  ok sagði svá,  at þar væri varla kyrrt,  ok húsfreyja vildi færask á fætr ok vildi undir klæðin hjá honum;  ok er hann kom inn,  var hon komin upp á rekkjustokkinn.  Þá tók hann hana hǫndum ok lagði boløxi fyrir brjóst henni. 
Now, the same day, the men purposed to go out fishing,  and Thorstein led them  to the landing places,  and in the early morning he went to see what they had caught.  Then Thorstein, Eirik’s son,  sent word to his namesake to come to him,  saying that matters at home were hardly quiet;  that the housewife was endeavouring to rise to her feet  and to get under the clothes beside him.  And when he was come in she had risen upon the edge of the bed.  Then took he her by the hands and laid a pole-axe upon her breast. 
den samme Dag skulde Folkene paa Gaarden ro ud paa Fiske,  og Torstein fulgte dem ned til Stranden,  og om Ettermiddagen gik han hen at se paa deres Dræt.  Da sendte Torstein Eiriksøn Bud til sin Navnefælle,  at han skulde komme til ham;  han sagde,  at det var uroligt i Huset,  og at den døde Hus-moder vilde reise sig og vilde op i Sengen efter ham;  og da Torstein kom ind,  var hun kommet op paa Sengestokken.  Han tog hende fat og slog hende for Brystet med Øxen. 
Þorsteinn Eiríksson andaðisk nær dagsetri.  Þorsteinn bóndi bað Guðríði leggjast niðr ok sofa,  en hann kvezk vaka mundu um nóttina yfir líkinu.  Hon gerir svá. 
Thorstein, Eirik’s son, died near nightfall.  Thorstein, the franklin, begged Gudrid to lie down and sleep,  saying that he would watch over the body during the night.  So she did, 
Torstein Eiriksøn døde samme (21) Aften.  Torstein bad nu Gudrid lægge sig at sove,  idet han lovede at vaage om Natten ved Ligene.  Hun lægger sig og sovner strax; 
Ok er skammt leið á nóttina,  settisk Þorsteinn Eiríksson upp ok mælti; kvezk vilja,  at Guðríðr væri þangat kǫlluð,  ok kveðst vilja tala við hana:  «Guð vill,  at þessi stund sé mér gefin til leyfis ok umbótar míns ráðs.» 
and when a little of the night was past,  Thorstein, Eirik’s son, sat up and spake,  saying he wished Gudrid to be called to him,  and that he wished to speak with her.  “God wills,”  he said, “that this hour be given to me for my own, and the further completion of my plan.” 
men da lidet var ledet af Natten,  reiste Torstein Eirikson sig op, bød,  at Gudrid skulde kaldes did,  og sagde, at han vilde tale med hende:  “Gud vil,  at denne Stund skal gives mig til Forbedring af min Stilling.” 
Þorsteinn bóndi gengr á fund Guðríðar ok vakði hana;(216)  biðr hana signa sik ok biðja sér guð hjálpar ok segir,  hvat Þorsteinn Eiríksson hafði talat við hann,  - «ok hann vill finna þik. Verðr þú ráð fyrir at sjá,  hvat þú vill upp taka,  því at ek kann hér um hvárkis at fýsa.» 
Thorstein, the franklin, went to find Gudrid, and waked her;  begged her to cross herself, and to ask God for help,  and told her what Thorstein, Eirik’s son, had spoken with him;  “and he wishes,” said he, “to meet with thee.  Thou art obliged to consider what plan thou wilt adopt,  because I can in this issue advise thee in nowise.” 
Torstein gik til Gudrid, vækkede hende  og bad hende signe sig og bede om Guds Hjælp:  “Torstein Eiriksen har sagt til mig,  at han vil faa Dig i Tale.  Tænk nu at handle for Dig selv;  jeg vil ikke hverken hindre Dig eller drive Dig frem.” 
Hon svaraði:  «Vera kann,  at þetta sé ætlat til nǫkkurra þeira hluta,  er síðan sé í minni hafðir, þessi inn undarligi hlutr,  en ek vænti,  at guðs gæzla mun yfir mér standa.  Mun ek ok á hætta með guðs miskunn at fara til móts við hann ok vita,  hvat hann vill tala,  því at ek mun eigi forðask mega,  ef mér skal mein at verða.  Vil ek síðr,  at hann gangi víðara;  en mik grunar, at þat mun á liggja.» 
She answered,  “It may be that this,  this wonderful thing,  has regard to certain matters,  which are afterwards to be had in memory;  and I hope that God’s keeping will test upon me,  and I will, with God’s grace,  undertake the risk and go to him,  and know what he will say,  for I shall not be able to escape if harm must happen to me.  I am far from wishing that he should go elsewhere;  I suspect, moreover,  that the matter will be a pressing one.” 
Hun svarer:  “Det kan være,  No Nowegian  at det vil blive mindeværdigt, dette Under;  men jeg venter,  at Gud vil vaage over mig,  og jeg vil med Guds Hjælp vove mig  til at tale med ham,  thi jeg vil ikke kunne undfly Ulykken,  hvis den skal ramme mig,  og vil end mindre,  at dette skal gaa videre.  Men jeg aner, at det er modsat.” 
Nú fór Guðríðr ok hitti Þorstein;  sýndisk henni,  sem hann felldi tár.  Hann mælti í eyra henni nǫkkur orð hljótt,  svá at hon ein vissi,  en þat mælti hann svá at allir heyrðu,  at þeir menn væri sælir,  er trúna heldu,  ok henni fylgði ǫll hjálp ok miskunn,  ok sagði þó, at margir heldi hana illa.  «Er þat engi háttr,  sem hér hefir verit á Grænlandi,  síðan kristni kom hér,  at setja menn niðr í óvígða mold við litla yfirsǫngva.  Vil ek mik láta flytja til kirkju ok aðra þá menn, sem hér hafa andazk,  en Garðar vil ek brenna láta á báli sem skjótast,  því at hann veldr ǫllum aftrgǫngum þeim,  sem hér hafa verit í vetr.  «Hann sagði henni ok um sína hagi ok kvað hennar forlǫg mikil mundu verða,  en bað hana varask at giptask grænlenzkum mǫnnum;  bað,  at hon legði fé þeira til kirkju ok sumt fátækum (217) mǫnnum;  ok þá hné hann aptr ǫðru sinni. 
Then went Gudrid and saw Thorstein.  He appeared to her  as if shedding tears.  He spake in her ear,  in a low voice,  certain words which she (20) alone might know;  but this he said so that all heard,  “That those men would be blessed who held the true faith,  and that all salvation and mercy accompanied it;  and that many, nevertheless, held it lightly.”  “It is,” said he, “no good custom which has prevailed here in Greenland  since Christianity came,  to bury men in unconsecrated ground with few religious rites over them.  I wish for myself,  and for those other men who have died,  to be taken to the church;  but for Garth, I wish him to be burned on a funeral pile as soon as may be,  for he is the cause of all those ghosts which have been among us this winter.  “He spake to Gudrid also about her own state,  saying that her destiny would be a great one,  and begged her to beware of marrying Greenland men.  He begged her also to pay over their property to the Church and some to the poor;  and then he sank down for the second time. 
Nu gik Gudrid og hilste paa Torstein,  og det syntes hende,  som om han fældte Taarer  og hviskede nogle Ord i hendes Øre saa lavt,  at hun alene forstod dem,  og sagde,  at de var sæle,  som holdt Troen vel,  og Miskund og Hjælp fulgte dem,  men det var mange, som holdt den ilde.  ”Det er ikke sømmeligt,  som her er Skik i Grønland,  siden Kristendommen kom hid,  at man sætter Folk ned i uviet Muld næsten uden Messe.  Mig og de andre, som her er døde, skal I føre til Kirke,  men Garde skal saa hurtigt som muligt brændes paa Baal,  thi han volder alt det Spøgeri,  som har hændt her i Vinter.”  Han fortalte hende ogsaa om hendes Fremtid og sagde, at hendes Skjæbne vilde blive god,  men bad hende vogte sig for at ægte en Grønlænding.  Han bad ogsaa,  at hun skulde give Gods til Kirke eller til Fattige,  og saa sank han tilbage for anden Gang. 
- Sá hafði háttr verit á Grænlandi,  síðan kristni kom þangat,  at menn váru grafnir á bæjum, þar sem ǫnduðust, í óvígðri moldu.  Skyldi setja staur upp af brjósti inum dauða,  en síðan,  er kennimenn kómu til,  þá skyldi upp kippa staurinum ok hella þar í vígðu vatni ok veita þar yfirsǫngva,  þótt þat væri miklu síðar. 
It had been a custom in Greenland,  after Christianity was brought there,  to bury men in unconsecrated ground on the farms where they died.  An upright stake was placed over a body,  and when the priests came afterwards to the place,  then was the stake pulled out,  consecrated water poured therein,  and a funeral service held, though it might be long after the burial. 
Det havde været Skik i Grønland,  siden Kristendommen kom ud der,  at man grov Folk ned i uviet Jord paa Gaardene, hvor de døde;  man skulde sætte en Træstok op fra Brystet  og siden,  naar Prester kom,  skulde man trække Stokken op og hælde viet Vand i Hullet og saa holde Ligmesse,  om det end var længe bagefter. 
- Lík þeira Þorsteins váru færð til kirkju í Eiríksfjǫrð,  ok veittir þar yfirsǫngvar af kennimǫnnum.  Tók Eiríkr við Guðríði ok var henni í fǫður stað. 
The bodies were removed to the church in Eiriksfjordr,  and funeral services  held by the priests. 
Ligene blev denne Gang førte til Eiriksfjord,  og Presterne sang over dem.   
Litlu síðar andaðisk Þorbjǫrn;  bar þá fé allt undir Guðríði.  Tók Eiríkr hana til sín ok sá vel um hennar kost. 
After that died Thorbjorn.  The whole property then went to Gudrid.  Eirik received her into his household, and looked well after her stores. 
Kort Tid efter døde Torbjørn Vivilsøn;  al hans Eiendom faldt da til Gudrid.  Eirik tog mod hende og sørgede vel for hende. (22) 
VII. KAPÍTULI (Þorfinnr karlsefni fær Guðríðar) 
6. Gudrid marries Karlsefni. 
Syvende Kapitel. Karlsevnes Vinterophold i Grønland. 
Þórðr hét maðr,  er bjó at Hǫfða á Hǫfðastrǫnd.  Hann átti Þorgerði,  dóttur Þóris hímu ok Friðgerðar,  dóttur Kjarvals Írakonungs.  Þórðr var sonr Bjarnar byrðusmjǫrs,  Hróaldssonar hryggs,  Áslákssonar,  Bjarnarsonar járnsíðu,  Ragnarssonar loðbrókar.  Þau (218) áttu son,  er Snorri hét;  hann átti Þórhildi rjúpu,  dóttur Þórðar gellis.  Þeira sonr var Þórðr hesthǫfði.  Þorfinnr karlsefni hét sonr Þórðar.  Móðir Þorfinns hét Þórunn.  Þorfinnr var í kaupferðum ok þótti góðr fardrengr (219). 
There was a man named Thorfinn Karlsefni,  son of Thord Horsehead,  who dwelt in the north (of Iceland),  at Reynines in Skagafjordr,  as it is now called.  Karlsefni was a man of good family,  and very rich.  His mother’s name was Thorun.  He engaged in trading journeys,  and seemed a goodly,  bold, and gallant traveller.  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
En Mand hed Torfinn Karlsevne,  Søn af Tord Hesthovde;  han boede nord i Skagafjord i Reynines,  som nu kaldes Stad.  Karlsevne var en ætstor Mand og rig paa Gods;  Torunn hed hans Moder.  Karlsevne var i Kjøbfærd og regnedes for en dygtig Farmand.  En Sommer gjør Karlsevne sit Skib rede og vil drage til Grønland;  i Følge med ham drog Snorre Torbrandsøn  fra Alftafjord,  og det var 40 Mænd med dem.  Bjarne Grimolvsøn hed  en Mand fra Breidefjorden,  og Torhall Gamlesøn  en Mand fra Østfjordene;  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Eitt sumar býr Karlsefni skip sitt ok ætlar til Grænlands.  Snorri Þorbrandsson ferr með honum,  ór Álptafirði,  ok váru fjórir tigir manna á skipi. 
One summer Karlsefni prepared his ship, intending to go to Greenland.  Snorri, Thorbrand’s son, from Alptafjordr,  resolved to travel with (21) him,  and there were thirty men in the company. 
de rustede sit Skib samme Sommer som Karlsevne og agtede sig ligeledes til Grønland;  ogsaa paa deres Skib var det 40 Mænd.  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Maðr hét Bjarni Grímólfsson,  breiðfirzkr at ætt;  annarr hét Þórhallr Gamlason,  austfirzkr maðr.  Þeir bjuggu it sama sumar skip sitt ok ætluðu til Grænlands;  þeir váru ok fjórir tigir manna á skipi.  Láta þeir Karlsefni í haf þessum tveim skipum,  þegar þeir váru búnir.  Ekki er um þat getit,  hversu langa útivist þeir hǫfðu,  en frá því er at segja,  at bæði þessi skip kómu á Eríksfjǫrð um haustit. 
There was a man named Bjarni, Grimolf’s son,  a man of Breidafjordr (Broadfirth);  another called Thorhall,  son of Gamli,  a man from the east of Iceland.  They prepared their ship the very same summer as Karlsefni,  with intent also to go to Greenland.  They had in the ship forty men.  The two ships launched out into the open sea as soon as they were ready.  It is not recorded how long a voyage they had.  But, after this, I have to tell you  that both these ships came to Eiriksfjordr about autumn. 
De sætter ud til Havs med begge Skibe,  saasnart de er færdige.  Det blev ikke omtalt,  hvor lang Havreise de havde:  men derom skal fortælles,  at begge Skibe kom ind i Eiriks-fjorden om Høsten.  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Eiríkr reið til skips ok aðrir landsmenn;  tókst með þeim greiðlig kaupstefna.  Buðu stýrimenn Eiríki at hafa slíkt af varningi,  sem hann vildi.  En Eiríkr sýnir þeim stórmennsku af sér í móti,  því at hann bauð þessum tveim skipshǫfnum til sín heim um vetrinn í Brattahlíð. 
Eirik rode down to the ships with other men of the land,  and a market-fair was promptly instituted.  The captains invited Gudrid to take such of the merchandise  as she wished,  and Eirik displayed on his part much magnificence in return,  inasmuch as he invited both these ships’ companies home with him to pass the winter in Brattahlid. 
Eirik og andre af Landets Mænd red til Skibene,  og det kom istand en venlig Aftale mellem dem.  Styrmændene bød Eirik at tage sligt af Ladningen,  som han ønskede,  og Eirik viste sig da til Gjengjæld ligesaa storartet,  thi han indbød begge Skibsmandskab til sig til Vinterophold i Brattalid. 
Þetta þágu kaupmenn ok þǫkkuðu honum.  Síðan var fluttr heim varningr þeira í Brattahlíð; 
The merchants accepted the invitation, and went home with Eirik.  Afterwards their merchandise was removed to Brattahlid, 
Det tog Kjøbmændene imod og for med Eirik.  Siden blev deres Ladning ført op til Brattalid, 
skorti þar eigi útibú stór til at varðveita í varning þeira;  skorti þar ekki mart þat (220),  er hafa þurfti,  ok líkaði kaupmǫnnum vel um vetrinn. 
where a good and large outhouse was not lacking in which to store the goods.  The merchants were well pleased to stay with Eirik during the winter.  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
thi der fandtes store og gode Udhuse til at optage den.  Kjøbmændene likte sig godt hos Eirik om Vinteren.  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
En er dró at jólum,  tók Eiríkr fæð mikla ok var óglaðari en hann átti vana til. 
When now Yule was drawing nigh,  Eirik began to look more gloomy than he was wont to be. 
Men da det nærmede sig Jul,  tog Eirik til at blive mindre glad, end hans Sædvane var. 
Eitt sinn kom Karlsefni at máli við Eirík ok mælti:  «Er þér þungt,  Eiríkr bóndi?  Menn þykkjast finna,  at þú ert óglaðari en þú átt vana til.  Þú hefir veitt oss með inni mestu rausn,  ok erum vér skyldir til at launa þér slíku góðu,  sem vér hǫfum fǫng á.  Nú segðu,  hvat ógleði þinni veldr.» 
Presently Karlsefni entered into conversation with him,  and said,  “Art thou in trouble,  Eirik?  it appears to me that thou art somewhat more taciturn than thou hast been;  still thou helpest us with much liberality,  and we are bound to reward thee according as we have means thereto.  Say now what causes thy cheerlessness.”  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Engang kom Karlsevne i Tale med Eirik og spurgte:  “Er Du sorgfuld,  Eirik”  Jeg synes at se,  at Du er noget stilfærdigere end før;  Du har beværtet os med stor Gavmildhed,  og vi ere skyldige at lønne Dig,  efter som vi har Forraad til.  Nu faar Du sige,  hvad som volder Din Sorg. 
Eiríkr svarar:  «Þér þiggið vel ok góðmannliga.  Nú leikr mér þat eigi í hug,  at á yðr verði hallat um vár skipti;  hitt er heldr,  at mér þykkir uggligt,  þá er þér komið annars staðar,  at þat flytisk,  at þér hafið engi jól verri haft en þessi,  er nú koma ok Eiríkr inn rauði veitti yðr í Brattahlíð á Grænlandi.» 
Eirik answered,  “You receive hospitality well, and like worthy men.  Now, I have no mind that our intercourse together should be expensive to you;  but so it is,  that it will seem to me an ill thing  if it is heard that you never spent a worse Yule than this,  just now beginning,  when Eirik the Red entertained you at Brattahlid, in Greenland.”  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Eirik svarer:  “I har taget til Takke vel og sømmeligt.  Nu er jeg ikke ræd for,  at I skal være de vindende i vort Samvær.  Snarere tykkes det mig ilde, om det spørges, at I aldrig har havt en fattigere Jul end den, som nu nærmer sig.”  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
«Þat mun eigi svá fara, bóndi,»  segir Karlsefni.  Vér hǫfum á skipi váru bæði malt ok korn,  ok hafið þar af slíkt,  er þér vilið,  ok gerið veizlu svá stórmannliga,  sem yðr líkar fyrir því.» 
Karlsefni answered,  “It must not come to such a pass;  we have (22) in our ships malt, meal, and corn,  and you have right  and title to take therefrom whatever you wish,  and to make your entertainment such as consorts with your munificence.”  CHECK TEXT 
Karlsevne svarer: “Det skal ikke gaa saaledes.  Vi har paa vore Skibe Malt og Mel og Korn,  og deraf bør du have alt (23)(24) det,  Du ønsker,  og gjør da sligt Selskab,  som Dit Høvdingesind kræver.”  CHECK TEXT 
Þetta þiggr Eiríkr,  ok var þá búit til jólaveizlu,  ok var hon in sæmiligsta,  svá at menn þóttust trautt þvílíka rausn sét hafa í fátæku landi. 
And Eirik accepted the offer.  Then was preparation made for the Yule-feast,  and so magnificent was it that the men thought they had scarcely ever seen so grand a feast.  CHECK TEXT 
Og det tager Eirik imod.  Da blev alt gjort istand til Julegilde,  og dette blev saa storartet,  at Mænd syntes neppe at have oplevet saa herligt et Gjestebud. 
Ok eftir jólin vekr Karlsefni bónorð fyrir Eiríki um Guðríði,  því at honum leizk,  sem hann mundi forræði á hafa.  Eiríkr svaraði vel ok segir,  at hon mun sínum forlǫgum verða at fylgja,  ok kvezk góða eina frétt af honum hafa;  ok lauk svá,  at Þorfinnr (221) festi Guðríði,  ok var þá aukin veizlan ok drukkit brullaup þeira,  ok váru þau í Brattahlíð um vetrinn. 
And after Yule, Karlsefni broached to Eirik the subject of a marriage with Gudrid,  which he thought might be under Eirik’s control,  and the woman appeared to him to be both beautiful and of excellent understanding.  Eirik answered and said, that for his part he would willingly undertake his suit, and said, moreover, that she was worthy of a good match.  It is also likely, he thought, that she will be following out her destiny, should she be given to him; and, moreover, the report which comes to me of him is good.  The proposals were now laid before her, and she allowed the marriage with her to be arranged which Eirik wished to promote.  However, I will not now speak at length how this marriage took place; the Yule festival was prolonged and made into a marriage-feast.  Great joy was there in Brattahlid during the winter.  Much playing at backgammon and telling of stories went on, and many things were done that ministered to the comfort of the household.  CHECK TEXT 
Og efter Julen vendte Karlsevne sig til Eirik om at faa Gudrid tilægte,  da han mente, at Eirik havde Magt over det, og han paa den anden Side syntes, at hun var smuk og forstandig.  Eirik svarer og siger,  at han vilde tage vel imod hans Forslag, og at hun var værdig til et godt Gifte: “det er ogsaa rimeligt, at hun vil fylde sin Skjæbne, om hun bliver gift med ham,” og han føiede til, at han kun havde hørt godt om Karlsevne. Nu blev Sagen lagt for Gudrid, og hun lovede at følge, hvad Eirik maatte vælge; kort at fortælle, dette Ægteskab blev aftalt.  Selskabet blev da øget og deres Bryllup holdt,  og var de begge i Brattalid om Vinteren.  Stor Glæde var det i Brattalid om Vinteren; man legte meget med Tavl og skjæmtede med Sagn-fortælling og meget andet, som var til Opmuntring af Samværet.  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
VIII. KAPÍTULI (Landaleit þeira Karlefnis) 
7. Karlsefni’s expedition to Vinland. The first winter is passed at Straumsfjordr. 
Ottende Kapitel. Vinlandsfærden. 
Í Brattahlíð hófust miklar umræður,  at menn skyldi leita Vínlands ins góða,  ok var sagt,  at þangat myndi vera at vitja góðra landkosta;  ok þar kom,  at Karlsefni ok Snorri bjuggu skip sitt at leita landsins um várit.  Til þeirar ferðar réðust þeir Bjarni ok Þórhallr með skip sitt ok þat fǫruneyti,  er þeim hafði fylgt. 
During this time much talk took place in Brattahlid  about making ready to go to Vinland the Good,  and it was asserted that they would there find good choice lands.  The discourse came to such conclusion  that Karlsefni and Snorri prepared their ship,  with the intention of seeking Vinland during the summer.  Bjarni and Thorhall ventured on the same expedition, with their ship  and the retinue which had accompanied them. 
I Brattalid kom mange Samtaler op om  at søge til det gode Vinland,  og det blev sagt,  at der vilde man finde gode Landsvilkaar.  Men Enden paa det var,  at Karlsevne og Snorre gjorde sit Skib rede og foresatte sig at søge Vinland om Sommeren.  Til den Færd sluttede sig ogsaa Bjarne og Torhall med sit Skib og det Mandskab,  som havde fulgt dem. 
Maðr hét Þorvarð;  hann átti Freydísi,  dóttur Eiríks rauða laungetna;  hann fór ok með þeim ok Þorvaldr,  sonr Eiríks,  ok Þórhallr,  er kallaðr var veiðimaðr.  Hann hafði lengi verit með Eiríki,  veiðimaðr (222) hans um sumrum,  en bryti um vetrum.  Hann var mikill maðr ok sterkr ok svartr ok þursligr,  hljóðlyndr ok illorðr,  þat er hann mælti,  ok eggjaði jafnan Eirík ins verra.  Hann var illa kristinn.  Honum var víða kunnigt í óbyggðum.  Hann var á skipi með Þorvarði ok Þorvaldi.  Þeir hǫfðu þat skip,  er Þorbjǫrn hafði út haft. 
There was a man named Thorvard;  he married Freydis,  natural daughter of Eirik the Red;  he set out with them likewise, as also Thorvald, a son of Eirik.] (23)  There was a man named Thorvald; he was a son-in-law of Eirik the Red.  Thorhall was called the Sportsman;  he had for a long time been Eirik’s companion in hunting and fishing expeditions during the summers,  and many things had been committed to his keeping.  Thorhall was a big man, dark, and of gaunt appearance;  rather advanced in years, overbearing in temper, of melancholy mood, silent at all times, underhand in his dealings,  and withal given to abuse, and always inclined towards the worst.  He had kept himself aloof from the true faith when it came to Greenland.  He was but little encompassed with the love of friends,  but yet Eirik had long held conversation with him.  He went in the ship with Thorvald and his man,  because he was widely acquainted with the unpeopled districts.  They had the ship which Thorbjorn had brought to Greenland,  and they ventured on the expedition with Karlsefni and the others;  and most of them in this ship were Greenlanders. 
En Mand hed Torvard,  han var gift med Eirik rødes frillebaarne Datter Frøidis;  han fór med dem og Torvald Eirikssøn og Torhall,  som havde Tilnavnet “Veidemand” (Fisker).  Han havde længe været paa Fiskefærd med Eirik om Somrene og havde mangeslags Sysler.  Torhall var stor af Væxt,  mørkladen og troldagtig;  han var temmelig gammel, vrang i Sind, stilfærdig og faamælt til dagligt,  men svigagtig og tillige tilbøielig til Bagtalelse og havde altid Lyst til ondt.  Han havde næsten ganske holdt sig fra Troen (Kristendommen),  siden den kom til Grønland;  Torhall var lidet vennesæl,  men dog havde Eirik længe havt Omgang med ham.  Han var paa samme Skib som Torvald(25) og Torvard,  thi han havde udstrakt Kjendskab til Ubygderne.  De havde det Skib, som Torbjørn (Vivilson) havde fort med ud til Grønland,  og gik nu med paa Karlevnes Færd;  de fleste hos dem var Grønlændinger.  CHECK TEXT 
Þeir hǫfðu alls fjóra tigu manna ok hundrað,  er þeir sigldu til Vestri-byggðar ok þaðan til Bjarneyjar.  Þaðan sigldu þeir tvau dægr suðr.  Þá sá þeir land ok skutu báti ok kǫnnuðu landit,  fundu þar hellur stórar,  ok margar tólf álna víðar.  Fjǫlði var þar melrakka.  Þeir gáfu þar nafn ok kǫlluðu Helluland. 
There were one hundred and sixty men in their ships.  They sailed away from land; then to the Vestribygd and to Bjarneyjar (the Bear Islands).  Thence they sailed away from Bjarneyjar with northerly winds.  They were out at sea two half-days.  Then they came to land, and rowed along it in boats,  and explored it, and found there flat stones, many and so great that two men might well lie on them stretched on their backs with heel to heel.  Polar-foxes were there in abundance.  This land they gave name to, and called it Helluland (stone-land). 
Paa Skibene tilsammen var 40 Mænd over 100.  Siden seilede de ud fra Land til Vesterbygden og til Bjørnøerne.  Siden seilede de ud fra Bjørnøerne med Nordenvind. De var ude i to Halv-døgn (et Døgn).  Saa fandt de Land og roede langs dette paa Baadene og undersøgte Landet  og fandt (ved Stranden) mange Heller saa store,  at paa dem to Mænd vel kunde spænde hinanden i Fodsaalerne.  Det var der mange Hvidræver.  De gav Landet Navn og kaldte det Helleland. 
Þaðan sigldu þeir tvau dægr,  ok brá þá landsuðrs ór suðri,  ok fundu land skógvaxit ok mǫrg dýr á.  Ey lá þar undan í landsuðr;  Þar drápu þeir einn bjǫrn ok kǫlluðu þar síðan Bjarney,  en landit Markland. 
Then they sailed with northerly winds two half-days,  and there was then land before them,  and on it a great forest and many wild beasts.  An island lay in the south-east off the land,  and they found bears thereon, and called the island Bjarney (Bear Island); (24)  but the mainland, where the forest was, they called Markland (forest-land). 
Saa seilede de derfra med Nordenvind i to Halvdøgn (et Døgn),  og derefter laa et Land foran dem;  derpaa var det stor Skog og mange Dyr.  Udenfor Landet i Sydøst  laa en Ø, og der fandt de et Bjarndyr; de kaldte derfor Øen Bjørnø,  men Landet kaldte de Markland (Skogland) paa Grund af Skogen. 
Þaðan silgdu þeir suðr með landinu (223) langa stund ok kómu at nesi einu;  lá landit á stjórn; 
Then, when two half-days were passed, they saw land, and sailed under it.  There was a cape to which they came. 
Da de atter havde seilet to Halvdøgn, saa de Land og seilede ind under Landet. Der var et Næs, som de først kom til.  De krydsede langs med Landet, som de havde paa Styrbord (d.e. mod Vest). 
váru þar strandir langar ok sandar.  Þeir reru til lands ok fundu þar á nesinu kjǫl af skipi ok kǫlluðu þar Kjalarnes.  Þeir kǫlluðu ok strandirnar Furðustrandir,  því at langt var með at sigla.  Þá gerðist landit vágskorit.  Þeir heldu skipunum í einn vág. 
They cruised along the land, leaving it on the starboard side.  There was a harbourless coast-land, and long sandy strands.  They went to the land in boats, and found the keel of a ship, and called the place Kjalarnes (Keelness).  They gave also name to the strands,  calling them Furdustrandir (wonder-shore),  because it was tedious to sail by them. Then the coast became indented with creeks, and they directed their ships along the creeks. 
Landet var navnløst med lange Strande og Sandstrækninger.  De fór paa Baader til Land og fandt paa Næset en Skibskjøl og kaldte det Kjalarnes.  De gav ogsaa Strandene Navn og kaldte dem Furde-strandene,  thi det var langt at seile langs dem.  Saa blev Landet mere kløftet,  og de styrede ind i en Bugt. 
- Óláfr konungr Tryggvason hafði gefit Leifi tvá menn skozka;  hét karlmaðrinn Haki,  en konan Hekja;  þau váru dýrum skjótari.  Þessir menn váru á skipi með Karlsefni. 
Now, before this, when Leif was with King Olaf Tryggvason,  and the king had requested him to preach Christianity in Greenland,  he gave him two Scotch people, the man called Haki, and the woman called Hækja.  The king requested Leif to have recourse to these people if ever he should want fleetness, because they were swifter than wild beasts.  Eirik and Leif had got these people to go with Karlsefni. 
Dengang da Leiv var hos Kong Olav Trygvesøn og denne bad ham byde Kristendom i Grønland, da gav Kongen Leiv to skotske Folk;  Manden hed Hake,  men Kvinden Hekja.  Kongen bad Leiv gjøre Brug af dem, hvis han trængte til Hurtigløb, thi de løb raskere end Dyr.  Disse havde Leiv og Eirik givet Karlsevne til Følge. 
En er þeir hǫfðu siglt fyrir Furðustrandir,  þá létu þeir ina skozku menn á land ok báðu þau hlaupa suðr á landit at leita landskosta ok koma aptr,  áðr þrjú dægr væru liðin. 
Now, when they had sailed by Furdustrandir,  they put the Scotch people on land,  and requested them to run into the southern regions, seek for choice land, and come back after three half-days were passed. 
Men da de havde seilet forbi Furdestrandene,  slap de de to Skotlændere paa Land og bød dem løbe sydover og undersøge Landets Vilkaar, men komme tilbage,  inden tre Dage (halvandet Døgn) (26) var forbi. 
Þau hǫfðu þat klæði,  er þau kǫlluðu kjafal;  Þat var svá gǫrt,  at hǫttr var á upp ok opit at hliðunum ok engar ermar á ok kneppt saman milli fóta með knappi ok nezlu,  en ber váru þau annars staðar. 
They were dressed in such wise that they had on the garment which they called biafal.  It was made with a hood at the top, open at the sides, without sleeves, and was fastened between the legs.  A button and a loop held it together there; and elsewhere they were without clothing.  Then did they cast anchors from the ships, and lay there to wait for them.  And when three days were expired the Scotch people leapt down from the land, and one of them had in his hand a bunch of grapes, and the other an ear of wild wheat. (25) 
De var saa klædte,  at de bar en Dragt, som de kaldte Bjaval (eller Kjaval?);  den var saa indrettet,  at det var en Hætte oventil, den var aaben paa Siderne, uden Ærmer, men knappet mellem Benene, hæftet sammen med en Knap og en Løkke;  CHECK TEXT 
Þeir biðuðu þar þá stund.  En er þau kómu aptr,  hafði annat í hendi vínberjakǫngul,  en annat hveitiax sjálfsáit.  Gengu þau á skip út,  ok silgdu þeir síðan leiðar sinnar. 
They said to Karlsefni  that they considered they had found good and choice land.  Then they received them into their ship,  and proceeded on their journey  to where the shore was cut into by a firth.  They directed the ships within the firth. 
forøvrigt var de bare.  Skibsfolkene kastede Anker og ventede der i disse Dage. Men da tre Halvdøgn var ledne, kom de løbende ned fra Land,  og da havde den ene i sin Haand Vindruer,  den anden selvsaaet Hvede.  Karlsevne sagde, at de nok mente at have fundet gode Landsvilkaar.  Han tog dem ombord paa sit Skib og fór videre, 
- Þeir silgdu inn á fjǫrð einn.  Þar lá ein ey fyrir útan;  þar um váru straumar miklir;  Því kǫlluðu þeir hana Straumey (224).  Svá var mǫrg æðr í eynni,  at varla mátti ganga fyrir eggjum.  Þeir kǫlluðu þar Straumfjǫrð. 
There was an island lying out in front of the firth,  and there were great currents around the island,  which they called Straums-ey (Stream-island).  There were so many birds on it  that scarcely was it possible to put one’s feet down for the eggs.  They continued their course up the firth,  which they called Straumsfjordr, 
indtil det aabnede sig en Fjord.  De lagde Skibene ind i Fjorden.  Der var en Ø udenfor,  og der og om Øen var stærke Strømmer.  Øen kaldte de Strømsø;  der var saa megen Fugl,  at man neppe kunde sætte Foden paa Marken mellem Æggene. (27) 
Þeir báru þar farm af skipum sínum ok bjuggust þar um.  Þeir hǫfðu með sér alls konar fénað.  Þar var fagrt landsleg;  þeir gáðu einskis,  útan at kanna landit.  Þeir váru þar um vetrinn,  ok var ekki fyrir unnit um sumarit.  Tókusk af veiðarnar,  ok gerðist illt til matar. 
and carried their cargo ashore from the ships, and there they prepared to stay.  They had with them cattle of all kinds, and for themselves they sought out the produce of the land thereabout.  There were mountains,  and the place was fair to look upon.  They gave no heed to anything except to explore the land,  and they found large pastures.  They remained there during the winter,  which happened to be a hard one, with no work doing; and they were badly off for food, and the fishing failed.  Then they went out to the island, hoping that something might be got there from fishing or from what was drifted ashore. 
De styrede ind i Fjorden og kaldte den Strømsfjord  og bar Ladningen af Skibene og indrettede sig der.  De havde med sig alslags Fæ og søgte at gjøre sig Landet nyttigt.  Fjelde var det der, og det var fager Udsigt.  De gjorde intet  andet end at undersøge Landet.  Det var rig Græsvæxt.  De blev der om Vinteren;  CHECK TEXT 
Þá hvarf brott Þórhallr veiðimaðr.  Þeir hǫfðu áðr heitit á guð til matar,  ok varð eigi við svá skjótt,  sem sem þeir þóttusk þurfa.  Þeir leituðu Þórhalls um þrjú dægr ok fundu hann á hamargnípu einni;  hann lá þar ok horfði í loft upp ok gapði bæði munni ok nǫsum ok þulði nǫkkut.  Þeir spurðu,  hví hann var þar kominn.  Hann kvað þá engu þat varða.  Þeir báðu hann fara heim með sér,  ok hann gerði svá. 
In that spot there was little, however, to be got for food, but their cattle found good sustenance.  After that they called upon God, praying that He would send them some little store of meat,  but their prayer was not so soon granted as they were eager that it should be.  Thorhall disappeared from sight,  and they went to seek him,  and sought for three half-days continuously.  On the fourth half-day Karlsefni and Bjarni found him on the peak of a crag.  He lay with his face to the sky, with both eyes and mouth and nostrils wide open, clawing and pinching himself, and reciting something.  They asked why he had come there.  He replied that it was of no importance; begged them not to wonder thereat; as for himself, he had lived so long, they needed not to take any account of (26) him.  They begged him to go home with them, and he did so. 
denne blev meget lang, og de havde ikke sørget for Noget, saa det blev trangt om Føde, og Fiskeriet tog af.  Da fór de ud i Øen, idet de tænkte, at der enten skulde faaes fangst eller noget drive op.  Det blev dog lidet af Fangst, men deres Fæ holdt sig godt der.  Siden gjorde de Løfter til Gud, om han vilde sende dem noget til Madfangst;  men det kom ikke noget Svar saa raskt, som de længtede derefter.  Torhall blev da pludselig borte, og Folk gik at lede efter ham. Det varede i 3 Halvdøgn.  Paa 4de Halvdøgn fandt Karlsevne og Bjarne Torhall paa en Fjeldhammer.  Han laa paa Ryggen og gabte baade med Øine, Mund og Næse og klorede og klypte sig og mumlede paa noget. De spurgte, hvorfor han laa der.  Han svarede, at det kunde være dem det samme, bad dem ikke undres over det og sagde, at han den længste Tid havde levet saaledes, at de ikke trængte at lægge Raad op for ham.  De bad ham fare hjem med sig;  saa gjorde han. 
Litlu síðar kom þar hvalr,  ok fóru þeir til ok skáru,  ok kenndi engi maðr,  hvat hvala var;  ok er matsveinar suðu,  þá átu þeir,  ok varð ǫllum illt af. 
A little while after a whale was driven ashore,  and the men crowded round it,  and cut it up,  and still they knew not what kind of whale it was.  Even Karlsefni recognised it not, though he had great knowledge of whales.  It was cooked by the cook-boys,  and they ate thereof; though bad effects came upon all from it afterwards. 
Lidt senere kom en Hval drivende, og Mændene for til og skar den op,  skjønt de ikke vidste, hvad Slags Hval det var.  Karlsevne havde stort Kjendskab til Hvalarterne, men denne kjendte han ikke.  Denne Hval  kogte Madsvendene,  og man aad af den,  men alle fik ondt deraf. 
Þá mælti Þórhallr:  «Drjúgari varð inn rauðskeggjaði nú en Kristr yðvarr?  Hefi ek þetta nú fyrir skáldskap minn,  er ek orta um Þór,  fulltrúann;  sjaldan hefir hann mér brugðizk.» 
Then began Thorhall, and said,  “Has it not been that the Redbeard has proved a better friend than your Christ?  this was my gift for the poetry which I composed about  Thor,  my patron;  seldom has he failed me.” 
Da gaar Torhall til og siger:  “Var det ikke saa, at den rødskjæggede seirede over Eders Kristus?”  Dette fik jeg nu for min Skaldskab,  som jeg digtede til Tor,  min tro Værge;  sjælden har han svigtet mig.” 
Ok er menn vissu þetta,  báru þeir hvalinn allan á kaf ok skutu sínu máli til guðs.  Batnaði þá veðrátta,  ok (225) gaf þeim útróðra,  ok skorti þá síðan eigi fǫng,  því at þá var dýraveiðr á landinu,  en eggver í eynni,  en fiski ór sjónum. 
Now, when the men knew that,  none of them would eat of it,  and they threw it down from the rocks,  and turned with their supplications to God’s mercy.  Then was granted to them opportunity of fishing,  and after that there was no lack of food that spring.  They went back again from the island, within Straumsfjordr,  and obtained food from both sides; from hunting on the mainland, and from gathering eggs and from fishing on the side of the sea. 
Da man fik vide dette,  vilde ingen nyde mere af Hvalen; de kastede den ud i Våndet og bad om Guds Naade.  De fik da Leilighed til Udror, saa det skortede dem ikke Fødemidler.  Om Vaaren farer de atter ind i Strømsfjorden  og fik da Fangst fra begge Fjordsider,  Dyrejagt paa Landet,  Ægvær og  Fiskeri fra Sjøen. (28) 
IX. KAPÍTULI (Frá Þórhalli veiðimanni) 
8. Fate of Thorhall the Sportsman. 
Niende Kapitel. Torhalls Afreise. 
Svá er sagt,  at Þórhallr veiðimaðr vill fara norðr fyrir Furðustrandir ok fyrir Kjalarnes at leita Vínlands,  en Karlsefni vill fara suðr fyrir landit.  Býst Þórhallr út undir eynni,  ok verða þeir eigi fleiri saman en níu menn,  en allt annat lið fór með Karlsefni.  En er Þórhallr bar vatn á skip sitt ok drakk,  þá kvað hann vísu: 
When summer was at hand they discussed about their journey, and made an arrangement.  Thorhall the Sportsman wished to proceed northwards along Furdustrandir, and off Kjalarnes, and so seek Vinland;  but Karlsefni desired to proceed southwards along the land and away from the east,  because the land appeared to him the better the further south he went,  and he thought it also more advisable to explore in both directions.  Then did Thorhall make ready for his journey out by the islands, and there volunteered for the expedition with him not more than nine men;  but with Karlsefni there went the remainder of the company.  And one day, when Thorhall was carrying water to his ship, he drank, and recited this verse: 
Nu drøfter de sin Færd og lægger Planer.  Torhall Veidemand vil fare nordenom Furdestrandene og (vest) forbi Kjalarnes og søge Vinland den Vei;  men Karlsevne vil fare sydefter langs Landet og østover og mener, at Landet bliver bredere, jo længer man kommer sydover, men det synes ham raadeligst at undersøge begge Veier.  Nu drager Torhall ud under Øen,  og det blev ikke flere i Færd med ham end 9 Mand,  men med Karlsevne fór alle de andre.  Og en Dag, da Torhall bar Vand paa sit Skib, drak han deraf  og kvad denne Vise: 
Hafa kvǫðu mik meiðar
malmþings, es komk hingat,
mér samir láð fyr lýðum
lasta, drykk inn bazta:
Bílds hattar verðr byttu
beiði-Týr at reiða:
heldr’s svát krýpk at keldu;
komat vín á grǫn mína. 
“The clashers of weapons did say when I came here
that I should have the best of drink
(though it becomes me not to complain
before the common people).
Eager God of the (27) war-helmet!
I am made to raise the bucket;
wine has not moistened my beard,
rather do I kneel at the fountain.” 
Naar hid vi kom, jeg skulde
have Drikken den bedste,
Krigsmænd sagde (at laste
Landet for Folk mig sømmer).
Nu jeg nødes at bære
Bøtten selv i Haanden:
ned til Kilden jeg kryber,
det kommer ei Vin paa min Læbe. 
Ok er þeir váru búnir, undu þeir upp segl. Þá kvað Þórhallr: (226) 
Afterwards they put to sea, and Karlsefni accompanied them by the island. Before they hoisted sail Thorhall recited a verse: 
Siden sætter de fra Land, og Karlsevne følger dem ud under Øen; men før de drog Seilet op, kvad Torhall en Vise: 
Fǫrum aptr, þar es órir
eru, sandhimins, landar,
látum kenni-Val kanna
knarrar skeið in breiðu,
meðan bilstyggvir byggva
bellendr ok hval vella
Laufa veðrs, þeirs leyfa
lǫnd, á Furðu-strǫndum. 
“Go we back where our countrymen are.
Let us make the skilled hawk of the sand-heaven
explore the broad ship-courses;
while the dauntless rousers of the sword-storm,
who praise the land,
and cook whale,
dwell on Furdustrandir.” 
Lad os fare hjemad,
hvor vi Landsmænd finder:
Lad os med Skibet søge
Sjøens brede Veie,
medens de haabefulde
Hærmænd (de, som roser
Landet) paa Furdestrande
færdes og Hvalkjød koger. 
Síðan sigldu þeir norðr fyrir Furðustrandir ok Kjalarnes ok vildu beita vestr fyrir.  Þá kom móti þeim vestanveðr,  ok rak þá upp á Írlandi,  ok váru þeir þar barðir ok þjáðir,  ok lét Þórhallr þar líf sitt,  eptir því sem kaupmenn hafa sagt. 
Then they left, and sailed northwards along Furdustrandir and Kjalarnes,  and attempted there to sail against a wind from the west.  A gale came upon them, however,  and drove them onwards against Ireland,  and there were they severely treated, enthralled, and beaten.  Then Thorhall lost his life. 
Siden skiltes de, og Torhall og hans Mænd seilede nord langs Furdestrande og Kjalarnes og vilde krydse der mod Vest.  Men Vinden kom der i mod dem  og drev dem østover og kastede dem op ved Irland;  der blev de gjort til Træler og mishandlede.  Saa lod Torhall sit Liv efter det,  som Kjøbmænd har fortalt. (29) 
X. KAPÍTULI (Karlsefni dvalðist á Vínlandi) 
9. The second winter is passed at Hop. 
Tiende Kapitel. Mødet med Skrælingerne. 
Nú er at segja af Karlsefni,  at hann fór suðr fyrir landit ok Snorri ok Bjarni með sínu fólki.  Þeir fóru lengi ok allt þar til,  er þeir kómu at á einni,  er fell af landi ofan ok í vatn eitt til sjóvar.  Eyrar váru þar miklar,  ok mátti eigi komask inn í ána,  útan at háflæðum. 
Karlsefni proceeded southwards along the land,  with Snorri and Bjarni and the rest of the company.  They journeyed a long while,  and until they arrived at a river,  which came down from the land and fell into a lake, and so on to the sea.  There were large islands off the mouth of the river,  and they could not come into the river  except at high flood-tide. 
Karlsevne fór sydover langs Landet,  og med ham Snorre og Bjarne og deres øvrige Følge.  De fór længe,  og indtil de kom til en Aa,  som faldt fra Land i en Indsjø og deretter ud i Havet.  Der var store Ører foran Aamundingen,  og man kunde ikke komme ind i Aaen  uden ved høieste Flod. 
Þeir Karlsefni silgdu í ósinn ok kǫlluðu í Hópi.  Þeir fundu þar á landi sjálfsána hveitiakra,  þar (227) sem lægðir váru,  en vínvið allt þar sem holta vissi.  Hverr lækr var þar fullr af fiskum.  Þeir gerðu grafar,  þar sem mættisk landit ok flóðit gekk ofast,  ok þá er út fell sjórinn,  váru helgir fiskar í grǫfunum.  Þar var mikill fjǫlði dýra á skóginum,  með ǫllu móti.  Þeir váru þar hálfan mánuð ok skemmtuðu sér ok urðu við ekki varir.  Fé sitt hǫfðu þeir með sér. 
Karlsefni and his people sailed to the mouth of the river, and called the land Hop.  There they found fields of wild wheat  wherever there were low grounds;  and the vine in all places were there was rough rising ground.  Every rivulet there was full of fish.  They made holes where the land and water joined  and where the tide went highest;  and when it ebbed they found halibut in the holes.  There was great plenty of wild animals of every form in the wood.  They were there half a month, amusing themselves,  and not becoming aware of anything.  Their cattle they had with them.  CHECK TEXT 
Karlsevne og hans Mænd seilede da til Aamundingen og kaldte Landet Hóp.  De fandt der selvsaaede Hvedeakre  paa Lavlandet,  men Vinranker overalt paa de høiere liggende Steder.  Hver Bæk var der fuld af Fisk.  De gjorde Graver der,  hvor Landet mødte og Floden gik høiest,  og naar Vandet faldt,  laa det Hellefisker efter i Gravene.  Der var en stor Mængde Dyr af alle Slags i Skogen.  Der dvælede de en halv Maaned og morede sig og blev ikke var noget rart.  Sit Fæ havde de med sig.  CHECK TEXT 
Ok einn morgin snimma,  er þeir lituðusk um,  sá þeir mikinn fjǫlða húðkeipa,  ok var veift trjám á skipunum,  ok lét því líkast sem í hálmþúst,  ok var veift sólarsinnis. 
And early one morning,  as they looked around,  they beheld nine canoes made of hides,  and snout-like staves were being brandished from the boats,  and they made a noise like flails,  and twisted round in the direction of the sun’s motion. (28) 
Men en Morgen tidligt,  da de saa sig om,  fik de se 9 Skindbaader,  og det blev svunget Træstænger paa Baadene fra Solen,  og det peb i dem som i Halmknipper.  CHECK TEXT 
Þá mælti Karlsefni:  »Hvat mun þetta hafa at teikna?» 
Then Karlsefni said,  “What will this betoken?” 
Da sagde Karlsevne:  “Hvad mon dette skal sige”” 
Snorri Þorbrandsson svaraði honum:  »Vera kann,  at þetta sé friðarmark,  ok tǫkum skjǫld hvítan ok berum at móti.» 
Snorri answered him,  “It may be  that it is a token of peace;  let us take a white shield and go to meet them.” 
Snorre svarer:  “Det kan være,  at dette er et Fredstegn;  lad os tage et hvidt Skjold og bære imod dem.” 
Ok svá gerðu þeir.  Þá reru þeir í mót ok undruðusk þá,  sem fyrir váru,  ok gengu á land upp.  Þeir váru svartir menn ok illiligir ok hǫfðu illt hár á hǫfði;  þeir váru mjǫk eygðir ok breiðir í kinnum.  Dvǫlðust þeir of stund ok undruðusk þá,  sem fyrir váru,  ok reru síðan í brott ok suðr fyrir nesit. 
And so they did.  Then did they in the canoes row forwards, and showed surprise at them,  and came to land.  They were short men, ill-looking, with their hair in disorderly fashion on their heads;  they were large-eyed, and had broad cheeks.  And they stayed there awhile in astonishment.  Afterwards they rowed away to the south, off the headland.  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Saa gjorde de.  Da roede hine nærmere og undredes over dem  og gik iland.  De var smaa Mænd af ondt Udseende, og stygt Haar havde de paa Hovedet:  deres Øine var store, deres Kinder brede.  De dvælede en Stund og undredes,  men roede siden bort og syd forbi Næset.  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Þeir Karlsefni hǫfðu gǫrt búðir sínar upp frá vatninu,  ok váru sumir skálarnir nær vatninu,  en (228) sumir firr.  Nú váru þeir þar þann vetr.  Þar kom enginn snjór,  ok allt gekk fé þeira sjálfala fram. 
CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Karlsevne havde bygget sine Huse ovenfor Vandet,  nogle nærmere, nogle fjærnere.  Nu blev de der den Vinter;  da kom aldeles ingen Sne,  og alt deres Fæ gik ude paa Græs og fødte sig selv. (30)  CHECK TEXT 
XI. KAPÍTULI (Bardagi við Skrælinga) 
10. Dealings with the Skrœlingar. 
Ellevte Kapitel. Kampen med Skrælingerne. 
En er vára tók,  sá þeir einn morgin snimma,  at fjǫlði húðkeipa reri sunnan fyrir nesit,  svá mart sem kolum væri sáit fyrir hópit;  var þá ok veift af hverju skipi trjánum. 
They had built their settlements up above the lake.  And some of the dwellings were well within the land, but some were near the lake.  Now they remained there that winter.  They had no snow whatever,  and all their cattle went out to graze without keepers. 
Men da Vaaren kom,  fik de se en Morgen tidligt,  at en Mængde Skindbaader roede søndenfra forbi Næset,  saa mange som om det var saaet Kul,  og paa hver Baad blev det svunget Træer. 
Þeir Karlsefni brugðu þá skjǫldum upp,  ok er þeir fundusk,  tóku þeir kaupstefnu sín á milli,  ok vildi þat fólk helzt hafa rautt skrúð.  Þeir hǫfðu móti at gefa skinnavǫru ok algrá skinn.  Þeir vildu ok kaupa sverð ok spjót,  en þat bǫnnuðu þeir Karlsefni ok Snorri.  Þeir Skrælingar tóku spannarlangt rautt skrúð fyrir ófǫlvan belg ok bundu um hǫfuð sér.  Gekk svá kaupstefna þeira um hríð.  Þá tók at fættask skrúðit með þeim Karlsefni,  ok skáru þeir þá svá smátt í sundr,  at eigi var breiðara en þvers fingrar,  ok gáfu Skrælingar þó jafnmikit fyrir sem áðr eða meira. 
Now when spring began, they beheld one morning early, that a fleet of hide-canoes was rowing from the south off the headland;  so many were they as if the sea were strewn with pieces of charcoal,  and there was also the brandishing of staves as before from each boat.  Then they held shields up, and a market was formed between them;  and this people in their purchases preferred red cloth;  in exchange they had furs to give, and skins quite grey.  They wished also to buy swords and lances, but Karlsefni and Snorri forbad it.  They offered for the cloth dark hides,  and took in exchange a span long of cloth, and bound it round their heads; and so matters went on for a while.  But when the stock of cloth began to grow small, then they split it asunder, so that it was not more than a finger’s breadth.  The Skrælingar (Esquimaux) gave for it still quite as much, or more than before. [(Here separate chapter heading in Sephton’s translation: “11. Fight with the Skrailingar.”)]  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Karlsevne og hans Mænd stak da Skjolde op,  og man holdt Kjøbstævne.  Skrælingerne vilde helst kjøbe rødt Klæde;  de vilde ogsaa kjøbe Sværd og Spyd,  men det forbød Karlsevne og Snorre.  Skrælingerne gav et uplettet Skind for Klædet  og tog et Spand langt Stykke Klæde for Skindet og bandt det om sit Hoved.  Saa gik det en Stund.  Men da Klædet tog til at minke,  skar man det i Stykker,  saa at det ikke var bredere end en Finger-bredde;  men Skrælingerne gav ligesaa meget eller mere for det.  CHECK TEXT 
Þat bar til,  at griðungr hljóp ór skógi,  er þeir Karlsefni áttu,  ok gellr hátt.  Þetta fælask Skrælingar ok hlaupa út á keipana ok reru síðan suðr fyrir landit.  Verðr þá ekki vart við þá þrjár vikur í samt. 
Now it came to pass that a bull,  which belonged to Karlsefni’s people,  rushed out of the wood and bellowed loudly at the same time.  The Skrælingar, frightened thereat,  rushed away to their canoes,  and rowed south along the coast. 
Da hændte det,  at en Oxe, som Karlsevne havde, løb ud af Skogen  og brølte høit.  Det skræmte Skrælingerne, saa de løb ud i Baadene og roede bort sydover langs Land.  I hele tre Uger saa man nu ikke til dem.  CHECK TEXT 
En er sjá stund var liðin,  sjá þeir fara sunnan mikinn fjǫlða Skrælinga-skipa,  svá sem straumr stæði.  Var þá trjánum ǫllum veift andsælis,  ok ýla upp allir mjǫk hátt.  Þá tóku þeir Karlsefni rauðan skjǫld ok báru at móti. 
There was then nothing seen of them for three weeks (29) together.  When that time was gone by,  there was seen approaching from the south a great crowd of Skrælingar boats,  coming down upon them like a stream, the staves this time being all brandished in the direction opposite to the sun’s motion,  and the Skrælingar were all howling loudly.  Then took they and bare red shields to meet them. 
Men da den Tid var leden,  saa de en stor Mængde Skrælinge-skibe fare søndenfra med en Fart,  som om Strøm drev dem frem.  Nu blev alle Træstænger svunget imod Solen  og alle Skrælingerne hylte stærkt.  Da tog Karlsevne og hans Mænd røde Skjolde og bar imod dem. 
Skrælingar hlupu af skipum,  ok síðan gengu þeir saman ok bǫrðusk.  Varð þar skothríð hǫrð,  því at Skrælingar hǫfðu valslǫngur. 
They encountered one another and fought,  and there was a great shower of missiles.  The Skrælingar had also war-slings,  or catapults. 
De gik nu imod hverandre i Kamp; først var det en haard Kamp med Pile og Spyd.  Skrælingerne havde ogsaa et Slags Valslynger;  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Þat sá þeir Karlsefni,  at Skrælingar færðu upp á (229) stǫng knǫtt stundar mikinn,  því nær til at jafna sem sauðarvǫmb,  ok helzt blán at lit,  ok fleygðu af stǫnginni upp á landit yfir lið þeira Karlsefnis,  ok lét illiliga við,  þar sem niðr kom. 
Then Karlsefni and Snorri see  that the Skrælingar are bringing up poles,  with a very large ball attached to each,  to be compared in size to a sheep’s stomach,  dark in colour;  and these flew over Karlsefni’s company towards the land,  and when they came down they struck the ground with a hideous noise. 
det saa Karlsevne og hans Mænd,  at Skrælingerne tråk op paa Stængerne en stor Kugle, blaa af Farve, som kastedes op paa Land over Hæren og peb stygt der, den faldt ned.  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Við þetta sló ótta miklum á Karlsefni ok allt lið hans,  svá at þá fýsti einskis annars en flýja ok halda undan upp með ánni,  því at þeim þótti lið Skrælinga drífa at sér ǫllum megin,  ok létta eigi fyrr en þeir koma til hamra nǫkkurra,  ok veittu þar viðtǫku harða. 
This produced great terror in Karlsefni and his company,  so that their only impulse was to retreat up the country along the river,  because it seemed as if crowds of Skrælingar were driving at them from all sides.  And they stopped not until they came to certain crags.  There they offered them stern resistance. 
Dette vakte stor Rædsel hos Karlsevne og hans Hær,  saa de ønskede intet heller end at flygte op langs Aaen;  thi det syntes dem, som om Skrælinger omringede dem fra alle Kanter;  de stanser ikke sin Flugt, førend de kom op paa nogle Fjeldhamre.  Der gjorde de stærk Modstand. 
Freydís kom út ok sá,  at þeir Karlsefni heldu undan,  ok kallaði:  «Hví rennið þér undan þessum auvirðis-mǫnnum,  svá gildir menn sem þér eruð,  er mér þætti sem þér mættið drepa niðr svá sem búfé?  Ok ef ek hefða vápn,  þætti mér sem ek skylda betr berjask en einnhverr yðvar.» 
Freydis came out and saw  how they were retreating.  She called out,  “Why run you away from such worthless creatures,  stout men that ye are, when, as seems to me likely,  you might slaughter them like so many cattle?  Let me but have a weapon,  I think I could fight better than any of you.” 
Frøidis kom ud og saa,  at de trak sig tilbage.  Hun raabte:  “Hvorfor render I unda for disse Stakkare,  saa gilde Mænd som I er?”  Jeg tænkte, at I (31) kunde hugge dem ned som Fæ,  og hvis jeg havde Vaaben,  skulde jeg vel kjæmpe bedre end hver af Eder.” 
Þeir gáfu engan gaum hennar orðum.  Freydís vildi fylgja þeim ok varð seinni,  því at hon var eigi heil;  gekk hon þó eptir þeim í skóginn,  en Skrælingar sækja at henni.  Hon fann fyrir sér mann dauðan;  þar var Þorbrandr Snorrason,  ok stóð hellusteinn í hǫfði honum.  Sverðit lá bert í hjá honum;  tók hon þat upp ok býsk at verja sik.  Þá kómu Skrælingar at henni;  hon dró þá út brjóstit undan klæðunum ok slettir á beru sverðinu.  Við þetta óttask Skrælingar ok hljópu undan á skip sín ok reru í brott.  Þeir Karlsefni finna hana ok lofa happ hennar. 
They gave no heed to what she said.  Freydis endeavoured to accompany them,  still she soon lagged behind,  because she was not well;  she went after them into the wood,  and the Skrælingar directed their pursuit after her.  She came upon a dead man;  Thorbrand, Snorri’s son, with a flat stone fixed in his head;  his sword lay beside him,  so she took it up and prepared to defend herself therewith.  Then came the Skrælingar upon her.  She let down her sark and struck her breast with the naked sword.  At this they were frightened, rushed off to their boats, and fled away. (30)  Karlsefni and the rest came up to her and praised her zeal. 
De hørte ikke paa, hvad hun sagde.  Frøidis vilde følge dem, men det gik sent dermed,  thi hun var frugtsommelig.  Hun følger dem dog ind i Skogen,  men Skrælingerne vender sig imod hende.  Hun stødte paa en død Mand,  Torbrand Snorres Søn;  en Stenøx stod fast i Hovedet paa ham,  men hans Sværd laa ved (32) Siden.  Det tog hun op og gjorde sig rede til at værge sig dermed.  Da nærmer Skrælinger sig til hende.  Hun tager Brysterne ud af Serken og bryner Sværdet derpaa.  Da ræddes Skrælingerne og løber bort og ombord paa sine Skibe for at seile bort.  Karlsevne og hans Mænd træffer Frøidis og roser hendes heldige Paafund. 
Tveir menn fellu af þeim Karlsefni,  en fjǫlði af þeim Skrælingum.  Urðu þeir (230) Karlsefni ofrliði bornir ok fóru nú heim eptir þetta til búða sinna ok bundu sár sín ok íhuga,  hvat fjǫlmenni þat mundi verit hafa,  er at þeim sótti af landinu ofan.  Sýnist þeim nú sem þat eina mun liðit verit hafa,  er af skipunum kom,  en hitt fólkit mun verit hafa sjónhverfingar. 
Two of Karlsefni’s men fell,  and four of the Skrælingar,  notwithstanding they had overpowered them by superior numbers.  After that,  they proceeded to their booths,  and began to reflect about the crowd of men which attacked them upon the land;  it appeared to them now that the one troop will have been that which came in the boats,  and the other troop will have been a delusion of sight. 
To Mænd var faldne for Karlsevne,  men fire af Skrælingerne;  men dog havde Karlsevne lidt Nederlag. De farer nu til sine Huse og grunder paa,  hvad for Folk det havde været,  som havde gaaet imod dem fra Land.  De troede nu at skjønne,  at Skrælingerne alene havde faret imod dem fra Skibene,  men den øvrige Hær kunde ikke have været andet end Synkvervinger, 
Þeir Skrælingar fundu ok mann dauðan,  ok lá øx í hjá.  Einn þeira tók upp øxina ok høggr með tré ok þá hverr at ǫðrum,  ok þótti þeim vera gersimi ok bíta vel.  Síðan tók einn ok hjó í stein,  svá at brotnaði øxin,  ok þá þótti þeim engu nýt,  er eigi stóðst grjótit,  ok kǫstuðu niðr. 
The Skrælingar also found a dead man,  and his axe lay beside him.  One of them struck a stone with it,  and broke the axe.  It seemed to them good for nothing,  as it did not withstand the stone,  and they threw it down.  CHECK TEXT  CHECK TEXT 2  
Skrælingerne havde fundet en Mand død,  og en Øx laa ved Siden af ham;  én af dem tog Øxen op og hug i et Træ med den,  og saa den ene efter den anden, og den tyktes dem en Kostelighed, som bed saa godt.  Siden tog én og hug den i en Sten,  men da sprak Øxen;  den syntes dem unyttig,  da den ikke kunde holde sig mod Sten,  og de kastede den bort. 
Þeir Karlsefni þóttust nú sjá,  þótt þar væri landskostir góðir,  at þar myndi jafnan ótti ok ófriðr á liggja af þeim,  er fyrir bjuggu. 
[Karlsefni and his company] were now of opinion 
that though the land might be choice and good,  there would be always war and terror overhanging them, from those who dwelt there before them.  They made ready, therefore, to move away, with intent to go to their own land. 
Karlsevne og hans Mænd forstod nu,  at om end Landet var godt,  saa vilde de dog stadig ligge i Ufred og Uro for dem,  som levede der før; 
Síðan bjuggust þeir á brottu ok ætluðu til síns lands ok sigldu norðr fyrir landit ok fundu fimm Skrælinga í skinnhjúpum,  sofnaða,  nær sjó.  Þeir hǫfðu með sér stokka ok í dýramerg,  dreyra blandinn.  Þóttusk þeir Karlsefni þat skilja,  at þessir menn myndi hafa verit gǫrvir brott af landinu;  þeir drápu þá.  Síðan fundu þeir Karlsefni nes eitt ok á fjǫlða dýra;  var nesit at sjá sem mykiskán væri,  af því at dýrin lágu þar um nætrnar. 
They sailed forth northwards,  and found five Skrælingar in jackets of skin,  sleeping [near the sea],  and they had with them a chest,  and in it was marrow of animals mixed with blood;  and they considered that these must have been outlawed.  They slew them.  Afterwards they came to a headland and a multitude of wild animals;  and this headland appeared as if it might be a cake of cow-dung,  because the animals passed the winter there.  CHECK TEXT 
derfor blev de enige om at forlade Landet og vilde reise hjem til sit Land. De seilede nordover langs Landet og fandt paa Veien fem Skrælinger sovende i Skindsækker;  de havde paa sig Æsker, hvori det var Dyremarg  blandet med Blod.  De troede deraf at skjønne, at de var landsforviste;  derfor dræbte de dem.  Siden stødte de paa et Næs og en Mængde Dyr (Hjort),  og Næset var at se til som en Møghaug,  fordi Dyrene overnattede der.  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Nú koma þeir Karlsefni aptr í Straumfjǫrð,  ok váru þar fyrir alls gnóttir þess,  er þeir þurftu at hafa - 
Now they came to Straumsfjordr,  where also they had abundance  of all kinds. 
Nu kom de tilbage til Strømsfjord,  og der fandt de Overflod paa alt.  CHECK TEXT 
Þat er sumra manna sǫgn,  at þau Bjarni ok Guðríðr hafi þar eptir verit ok tíu tigir manna með þeim ok hafi eigi farit lengra,  en þeir Karlsefni ok Snorri hafi suðr farit ok fjórir tigir manna með þeim ok hafi eigi lengr verit í Hópi en vart tvá mánuði ok hafi sama sumar aptr komit. 
It is said by some  hat Bjarni and Freydis remained there, and a hundred men with them, and went not further away.  But Karlsefni and Snorri journeyed southwards, and forty men with them, and after staying no longer than scarcely two months at Hop, had come back the same summer. 
Det er somme Mænds Sagn,  at Bjarne og Gudrid var bleven tilbage der med 100 Mænd og ikke havde faret længere,  men Karlsevne og Snorre skulde have faret sydover med 40 Mænd og ikke have været i Hop længer end neppe to Maaneder og saaledes have kommet tilbage samme Sommer. 
- Karlsefni fór þá einu skipi at leita Þórhalls (231) veiðimanns,  en annat liðit var eptir,  ok fóru þeir norðr fyrir Kjalarnes,  ok berr þá fyrir vestan fram,  ok var landit á bakborða þeim.  Þar váru þá eyðimerkr einar allt at sjá fyrir þeim ok nær hvergi rjóðr í.  Ok er þeir hǫfðu lengi farit,  fellr á af landi ofan ór austri ok í vestr.  Þeir lǫgðu inn í árósinn ok lágu við inn syðra bakkann. 
Karlsefni set out with a single ship to seek Thorhall,  but the (rest of the) company remained behind.  He and his people went northwards off Kjalarnes,  and were then borne onwards towards the west, (31)  and the land lay on their larboard-side,  and was nothing but wilderness.  And when they had proceeded for a long time,  there was a river which came down from the land, flowing from the east towards the west.  They directed their course within the river’s mouth, and lay opposite the southern bank. 
Karlsevne fór derefter med et Skib for at søge efter Torhall Veidemand,  medens deres øvrige Folk blev tilbage;  de fór nord forbi Kjalarnes,  og Vinden forte dem vestover,  medens Landet var dem paa Bagbord (d.e. til venstre).  Der var Ødemarker alene,  men da de havde faret længe,  traf de en Aa, som faldt ud fra Øst mod Vest.  De lagde ind i Aamundingen, og laa ved søndre Aabred. (33) 
XII. KAPÍTULI (Brottfǫr af Vínlandi) 
13. The slaying of Thorvald by a One-footer. The colonists return to Greenland after passing the third winter at Straumsfjordr. 
Tolvte Kapitel. Torvalds Død. Hjemreise. 
Þat var einn morgin,  er þeir Karlsefni sá fyrir ofan rjóðrit flekk nǫkkurn,  sem glitraði við þeim,  ok æpðu þeir á þat.  Þat hrærðisk,  ok var þat einfætingr ok skauzk ofan á þann árbakkann,  sem þeir lágu við.  Þorvaldr Eiríksson rauða sat við stýri,  ok skaut einfætingr ǫr í smáþarma honum. 
One morning Karlsefni’s people beheld as it were a glittering speak above the open space in front of them,  and they shouted at it.  It stirred itself,  and it was a being of the race of men that have only one foot,  and he came down quickly to where they lay.  Thorvald,  son of Eirik the Red,  sat at the tiller,  and the One-footer shot him with an arrow in the lower abdomen. 
Det var en Morgen,  at Karlsevne og hans Mænd saa oppe i Skogen en Flæk,  som ligesom glimtede til dem;  de raabte op til den,  den rørte sig,  og det var en Enføtting, som skjød sig nedover  mod det Sted der de laa.  Torvald, Eirik den rødes Søn, sad ved Roret,  og Enføttingen skjød en Pil i hans Tarmer. 
Þorvaldr dró út ǫrina ok mælti:  «Feitt er um ístruna.  Gott land hǫfu vér fengit kostum,  en þó megum vér varla (232) njóta.»  - Þorvaldr dó af sári þessu litlu síðar. 
He drew out the arrow.  Then said Thorvald,  “Good land have we reached,  and fat is it about the paunch.”  CHECK TEXT 
Torvald drog Pilen ud og sagde:  “Fedt er det om Isteren.  Et godt Land har vi vundet,  men dog faar vi neppe nyde det.”  Lidt efter døde Torvald af dette Saar. 
- Þá hleypr einfætingr á braut ok suðr aptr.  Þeir Karlsefni fóru eptir honum ok sá hann stundum.  Þat sá þeir síðast til hans,  at hann hljóp á vág nǫkkurn.  Þá hurfu þeir Karlsefni aptr.  Þá kvað einn maðr kviðling þenna: 
Then the One-footer leapt away again northwards.  They chased after him,  and saw him occasionally,  but it seemed as if he would escape them.  He disappeared at a certain creek.  Then they turned back, and one man spake this ditty: 
Da løber Enføttingen bort og nordetter.  De andre løb efter Enføttingen og saa ham stundom,  men han kom dog unda,  idet han tilslut løb ud i Sjøen.  Da vendte de hjemad.  Da kvad en Mand følgende Vers: 
Eltu seggir,
allsatt vas þat,
einn einfæting
ofan til strandar,
en kynligr maðr
kostaði rásar
hart of stopir;
Heyr, Karlsefni! 
“Our men chased (all true it is)
a One-footer down to the shore;
but the wonderful man strove hard in the race....
Hearken, Karlsefni.” 
Svendene søgte
(sandt er det)
til Stranden efter
en Enføtting;
men underlig Mand
iled’ paa Spræng
haardt over Haugene;
hør, Karlsevne! 
Þeir fóru þá í brott ok norðr aptr ok þóttusk sjá Einfætingaland.  Vildu þeir þá eigi hætta liði sínu lengra.  Þeir ætluðu ǫll ein fjǫll,  þau,  er í Hópi váru,  ok þessi,  er nú fundu þeir,  ok þat stæðisk mjǫk svá á,  ok væri jafnlangt ór Straumfirði beggja vegna (233). 
Then they journeyed away back again northwards,  and saw, as they thought,  the land of the One-footers.  They wished, however, no longer to risk their company.  They conjectured the mountains to be all one range; those,  that is, which were at Hop,  and those which they now discovered;  almost answering to one another;  and it was the same distance to them on both sides from Straumsfjordr. 
Siden fór de hjemad og nordover og troede under Færden at se Enføttingeland.  De vilde da ikke tenger sætte sine Folks Liv i Fare.  De mente, at de Fjelde,  som var ved Hop,  og de,  som de nu fandt,  var de samme,  og at det var saa temmelig lige fjærnt fra Stremsfjord til begge Steder.  CHECK TEXT 
Inn þriðja vetr váru þeir í Straumfirði.  Gengu menn þá mjǫk í sveitir,  ok varð þeim til um konur,  ok vildu þeir,  er ókvæntir váru,  sækja til í hendr þeim,  sem kvæntir váru,  ok stóð af því in mesta óró.  Þar kom til it fyrsta haust Snorri,  sonr Karlsefnis,  ok var hann þá þrévetr,  er þeir fóru brott. 
They journeyed back,  and were in Straumsfjordr the third winter.  Then fell the men greatly into backsliding.  They who were (32) wifeless  pressed their claims at the hands of those who were married.  Snorri, Karlsefni’s son,  was born the first autumn,  and he was three winters old  when they began their journey home.  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Derefter fór de tilbage til Stremsfjord og var der den tredie Vinter.  Da var det megen Uenighed;  thi de, som ikke havde Hustruer,  yppede Splid med dem, som var gifte.  Der var Karlsevnes Søn Snorre født den første Vinter,  og han var tre Aar gammel, da de fór derfra.  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Þá er þeir sigldu af Vínlandi,  tóku þeir suðræn veðr ok hittu þá Markland ok fundu þar Skrælinga fimm,  ok var einn skeggjaðr;  konur váru tvær ok bǫrn tvau.  Tóku þeir Karlsefni sveinana,  en hinir kómusk undan,  ok sukku þeir Skrælingar í jǫrð niðr.  Sveina þessa tvá hǫfðu þeir með sér.  Þeir kenndu þeim mál,  ok váru skírðir.  Þeir nefndu móður sína Vethildi ok fǫður Óvægi.  Þeir sǫgðu,  at konungar stjórnuðu Skrælingum,  ok hét annarr þeira Avaldamon,  en annarr Avaldidida.  Þeir kváðu þar engin (234) hús;  lágu menn þar í hellum eða holum.  Þeir sǫgðu þar liggja land ǫðrum megin,  gagnvart sínu landi,  er þeir menn byggðu,  er váru í hvítum klæðum ok báru stangir fyrir sér,  ok váru festar við flíkr ok æpðu hátt,  ok ætla menn,  at þat hafi verit Hvítramannaland eða Írland it mikla. 
Now, when they sailed from Vinland,  they had a southern wind,  and reached Markland,  and found five Skrælingar;  one was a bearded man,  two were women,  two children.  Karlsefni’s people caught the children,  but the others escaped  and sunk down into the earth.  And they took the children with them,  and taught them their speech,  and they were baptized.  The children called their mother Vætilldi,  and their father Uvægi.  They said that kings ruled over the land of the Skrælingar,  one of whom was called Avalldamon, and the other Valldidida.  They said also that there were no houses,  and the people lived in caves or holes.  They said, moreover, that there was a land on the other side over against their land,  and the people there were dressed in white garments,  uttered loud cries, bare long poles, and wore fringes.  This was supposed to be Hvitramannaland (whiteman’s land).  Then came they to Greenland, 
Da de seilede fra Vinland,  fik de Søndenvind og naaede Markland; der fandt de fem Skrælinger;  den ene var skjægget,  to var Kvinder og to var Gutter.  Karlsevne fangede Guttene,  men de voxne kom unda  og (34) sank ned i Jorden.  Guttene tog de med sig hjem, lærte dem at tale og lod dem døbe.  De kaldte sine Mødre Vætild og Væge.  De sagde,  at to Konger styrede i Skrælingernes Land,  den ene hed Avaldamon,  den anden Valdidida.  I Landet var der ingen Huser,  men Folk laa i Hellere eller Jordhuler.  De sagde, at det var et Land paa den anden Side  ligeoverfor deres Land,  og der gik Folk i kvide Klæder og raabte høit og bar Stænger,  som Fliger var fæstede paa.  Dette mener man har været “de hvide Mænds Land’s (eller “det store Irland”).  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
- Nú kómu þeir til Grænlands ok eru með Eiríki rauða um vetrinn. 
and remained with Eirik the Red during the winter. 
Derefter kom Karlsevne med sit Skib til Grenland og blev hos Eirik den røde Vinteren over. 
XIII. KAPÍTULI (Ævilok Bjarna Grímólfssonar) 
14. Heroic magnanimity and fate of Bjarni. 
Trettemde Kapitel. Bjarne Grimolvsøns Skibbrud. 
Þá Bjarna Grímólfsson bar í Írlandshaf ok kómu í maðksjó,  ok sǫkk drjúgum skipit undir þeim.  Þeir hǫfðu bát þann,  er bræddr var með seltjǫru,  því at þar fær eigi sjómaðkr á.  Þeir gengu í bátinn,  ok sá þeir þá,  at þeim mátti hann eigi ǫllum vinnask (235). 
Bjarni, Grimolf’s son, and his men were carried into the Irish Ocean,  and came into a part where the sea was infested by ship-worms.  They did not find it out before the ship was eaten through under them; then they debated what plan they should follow.  They had a ship’s boat which was smeared with tar made of seal-fat.  It is said that the ship-worm will not bore into the wood which has been smeared with the seal-tar.  The counsel and advice of most of the men was to ship into the boat as many men as it would hold.  Now, when that was tried,  the boat held not more than half the men. 
Bjarne Grimolvsøns Skib blev drevet ud i Irlandshavet og kom i en Maddik-sjø;  de vidste ikke Ordet af, førend de mærkede,  at Skibet var ormstukket og synkefærdigt.  De drøftede nu, hvad de skulde linde paa for Redningsmiddel.  De havde en Efterbaad, som var smurt med Sæltjære;  man siger, at Skjælmaddiken ikke trænger gjennem det Træ, som er smurt med Sæltjære.  Det blev de fleste Mænds Mening og Raad, at man skulde tage op i Baaden saa mange, som den rummede;  men da det blev prøvet, da rummede Baaden ikke mere end Halvdelen. 
Þá mælti Bjarni:  «Af því at bátrinn tekr eigi meira en helming manna várra,  þá er þat mitt ráð,  at menn sé hlutaðir í bátinn,  því at þetta skal ekki fara at mannvirðingu.»  Þetta þótti ǫllum svá drengiliga boðit,  at engi vildi móti mæla.  Gerðu þeir svá,  at þeir hlutuðu mennina,  ok hlaut Bjarni at fara í bátinn ok helmingr manna með honum,  því at bátrinn tók ekki meira. 
Then Bjarni advised that it should be decided by the casting of lots,  and not by the rank of the men,  which of them should go into the boat;  and inasmuch (33) as every man there wished to go into the boat,  though it could not hold all of them;  therefore,  they accepted the plan to cast lots  who should leave the ship for the boat.  And the lot so fell that Bjarni,  and nearly half the men with him, were chosen for the boat.  So then those left the ship and went into the boat who had been chosen by lot so to do. 
Bjarne foreslog da,  at man skulde gaa i Baaden efter Lodkastning og ikke efter Anseelse.  Enhver af dem, som var der, vilde gaa i Baaden;  men den kunde ikke rumme dem alle,  derfor maatte de følge hans Raad,  at alle af Kjøbskibet skulde kaste Lod om Rum i Baaden.  Loddet faldt saa, at Bjarne skulde komme ned i Baaden,  og den ene Halvdel at Folkene med ham.  De, som Loddet havde truffet,  gik da af Skibet ned i Baaden.  CHECK TEXT 
En er þeir váru komnir í bátinn,  þá mælti einn íslenzkr maðr,  er þá var í skipinu ok Bjarna hafði fylgt af Íslandi:  «Ætlar þú,  Bjarni,  hér at skiljast við mik?» 
And when the men were come into the boat,  a young man,  an Icelander,  who had been a fellow-traveller of Bjarni,  said,  “Dost thou intend, Bjarni, to separate thyself here from me.” 
Da de var komne did,  sagde en ung Islænding,  som havde fulgt med Bjarne hjemmefra:  “Tænker Du,  Bjarne,  her at skilles ved mig” 
Bjarni svaraði:  «Svá verðr nú at vera.» 
“It must needs be so now,”  Bjarni answered. 
Bjarne svarer:  “Saa faar det nu ske.” 
Hann svaraði:  »Ǫðru hézt þú fǫður mínum,  þá er ek fór af Íslandi með þér,  en skiljask svá við mik,  þá er þú sagðir,  at eitt skyldi ganga yfir okkr báða.» 
He replied,  “Because, in such case,  thou didst not so promise me  when I set out from Iceland  with thee  from the homestead of my father.” 
Han siger:  “Saa lovede (35)(36) Du mig ikke,  da jeg fór med Dig fra Island fra min Faders Gaard.”  CHECK TEXT  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
Bjarni svaraði:  «Eigi skal ok svá vera;  gakk þú hingat í bátinn,  en ek mun upp fara í skipit,  því at ek sé,  at þú ert svá fúss til fjǫrsins.» 
Bjarni answered,  “I do not, however, see here any other plan;  but what plan dost thou suggest?” He replied,  “I propose this plan, that we two make a change in our places, and thou come here and I will go there.  ” Bjarni answered, “So shall it be; and this I see, that thou labourest willingly for life,  and that it seems to thee a grievous thing to face death.” Then they changed places. 
Bjarne siger:  – “Ikke ser jeg nu andet Raad for, eller hvad anden Udvei ser Du?”  Han siger: “Jeg ser den Udvei, at vi bytter Plads,  og at Du farer hid, men jeg did.”  Bjarne svarer:  “Saa skal det være; jeg ser, at Du gjerne vil kjæmpe for Livet og ængstes for Døden.” 
Gekk Bjarni þá upp í skipit,  en þessi maðr í bátinn,  ok fóru þeir síðan leiðar sinnar,  til þess er þeir kómu til Dyflinnar í Írlandi,  ok sǫgðu þar þessa sǫgu.  En þat er flestra manna ætlan,  at Bjarni ok þeir menn,  sem í skipinu váru með honum,  hafi látizk í maðksjónum,  því at ekki spurðist til þeira síðan. (236) 
The man went into the boat,  and Bjarni back into the ship;  and it is said that Bjarni perished there  in the Worm-sea,  and they who were with him in the ship;  but the boat  and those who were in it went on their journey  until they reached land,  and told this story afterwards.  CHECK TEXT 
De byttede da Plads,  idet denne Mand gik i Baaden,  men Bjarne op i Skibet.  Det er Folks Sagn, at Bjarne omkom der i Maddik-havet med de Mænd,  som blev efter i Skibet med ham.  Men Baaden og de, som var deri, fór sin Vei,  indtil de kom til Dublin i Irland  og fortalte siden herom.  CHECK TEXT  CHECK TEXT 
XIV. KAPÍTULI (Karlsefni ok Guðríðr fara til Íslands) 
15. Gudrid’s descendants. 
Fjortende Kapitel. Karlsevnes Hjemreise til Island. 
Annat sumar eptir fór Karlsefni til Íslands,  ok Guðríðr með honum,  ok fór heim í Reynines.  Móður hans þótti,  sem hann hefði lítt til kostar tekit,  ok var hon eigi heima inn fyrsta vetr;  en er hon reyndi,  at Guðríðr var kvenskǫrungr mikill,  fór hon heim,  ok váru samfarar þeira góðar. 
The next summer Karlsefni set out for Iceland,  and Snorri with him,  and went home to his house in Reynines.  His mother considered  that he had made a shabby match,  and she was not at home the first winter.  But when she found that  Gudrid was a lady without peer,  she went home,  and their intercourse was happy. 
Den følgende Sommer for Karlsevne til Island  og Gudrid med ham,  og han kom hjem til sin Gaard i Reynines.  Karlsevnes Moder syntes,  at han havde gjort et ringe Giftermaal,  og holdt sig hjemmefra den første Vinter;  men da hun havde prøvet,  hvilket dygtigt Menneske Gudrid var,  fór hun hjem,  og siden var deres Samliv godt. 
Dóttir Snorra Karlsefnissonar var Hallfríðr,  móðir Þorláks byskups Runólfssonar.  Þau áttu son,  er (237) Þorbjǫrn hét;  hans dóttir hét Þórunn,  móðir Bjarnar byskups.  Þorgeirr hét sonr Snorra Karlsefnissonar,  faðir Yngvildar,  móður Brands byskups ins fyrra. 
The daughter of Snorri, Karlsefni’s son, was Hallfrid,  mother of Bishop Thorlak,  the son of Runolf.  (Hallfrid and Runolf) had a son, whose name was Thorbjorn;  his daughter was Thorun,  mother of Bishop Bjarn.  Thorgeir was the name of a son of Snorri, (34) Karlsefni’s son;  he was father of Yngvild,  the mother of the first Bishop Brand. 
Karlsevnes Søn Snorre havde en Datter Hallfrid,  som blev Moder til Biskop Torlak Runolvsøn.  Karlsevne fik siden en Søn  ved Navn Torbjørn;  hans Datter hed Torunn,  Moder til Biskop Bjørn.  Snorre Karlsevnesøns Søn hed Torgeir,  Fader til Yngvild,  som blev Moder til Biskop Brand den ældre. 
Ok lýkr hér þessi sǫgu. 
And here ends this story. 
Og her ender denne Saga. 
Permanent link
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Go to Wiki Documentation