Men du, min frelste norske bror,
som står på fredlyst grund
i kraft af løftets fagre ord,
forglemt i farens stund, –
stryg du på flugt fra fædrestavn,
jag over havets hvælv,
gå glemselsgang fra havn til havn,
og list dig til et fremmed navn,
og gem dig for dig selv!
Doch du, mein nordischer Bruder brav,
Der Frieden sich erlas,
Weil er die Abkunft, die er traf,
Zur rechten Zeit vergaß,
Verlaß voll Scham dein Vaterland,
So weit wie Meere blaun,
Durchflieh die Welt von Strand zu Strand,
Vergiß, wie man dich einst genannt,
Vergiß dich selbst voll Graun!