DOKTOREN.
Til Deres moer
De tordned lovens hårde ord;
fortabt, hvis alt ej lægges af,
hvis ej du nøgen går i grav;
Og samme råb har runget tidt,
når folkets flok, som tyngst, har lidt!
Nu er De havsnødsmanden selv,
i skæbnens storm på bådens hvælv;
nu kaster De fra krænget køl
tilhavs hvert brev om straffens pøl, –
tilhavs, tilhavs den tunge bog,
hvormed De brødres bringer slog;
nu gælder det i kuling stiv
at berge eget afkoms liv.
På flugt, på flugt langs fjord og vik, –
på flugt fra egen moders lig, –
på flugt fra sjælehjord og kald; –
nu lyser presten messefald!
THE DOCTOR.
In the dying ear
You thunder’d the decree of fear:
To perish, unless All she gave,
And went down naked to the grave!
And that cry rang again, again,
When need was direst among men!
Y o u ’ re now the shipwreckt sailor, cleaving
To swamp’d boat through the storms of doom,
And from its upturn’d bottom heaving
To see your tracts on Wrath to Come,
To sea, to sea, the bulky tome
That struck your Brothers’ bosoms home;
Now you ask only wind and wave
To waft your infant from death’s reach.
Fly, only fly, by bay and beach,
Fly from your very mother’s grave,—
Fly from the souls you’re sent to save;—
“The Parson does not mean to preach!”
DER DOKTOR.
Der Mutter dort
Scholl des Gesetzes steinhart Wort:
Verdammt! Legst du nicht alles ab
Und schreitest nackend in dein Grab!
Und dieser Ruf scholl oft genug,
Wo bang ein Herz und angstvoll schlug.
Jetzt treibt man selbst in Schiffbruchsnot
Auf schicksalssturm-verschlagnem Boot,
Jetzt ist auf umgekehrtem Kiel
Ein Schuldbrief plötzlich Last zuviel; –
Und jenes Buch, das zentnerschwer
Die Brüder schlug, rutscht flugs ins Meer; –
Sonst wär’s am End’ im bösen Wehn
Ums eigne liebe Kind geschehn.
Geflohn aus dieser Sturmregion!
Der Mutter Leiche selbst geflohn!
Geflohn Bestimmung, Seelsorg’, Haus!
Jetzt setzt der Pfarr die Predigt aus!