FALK.
Tilfjelds i Guds natur,
som bien jager fra sit vinterbur!
Jeg har en dobbelt sangbund i mit bryst,
en langelek med underspundne strenge,
med tvefold klang, en høj for livets lyst,
og en, som dirrer under, dybt og længe.
(til enkelte mellem studenterne.)
Du har paletten? – Du papir til noder?
Godt; sværm da, biflok, i det grønne løv,
hjem bær vi engang hjemmets blomsterstøv
til kubens dronning, til vor store moder!
(henvendt til selskabet, idet studenterne går og koret fra første akt istemmes dæmpet udenfor.)
Tilgiv mig alt, det større, som det mindre,
jeg intet huske vil;
(sagte.)
men alt erindre.
FALK.
Forth to the mountains, come!
As the bee hurries from her winter home!
A twofold music in my breast I bear,
A cither with diversely sounding strings,
One for life’s joy, a treble loud and clear,
And one deep note that quivers as it sings.
[To individuals among the STUDENTS.]
You have the palette?--You the note-book? Good,
Swarm then, my bees, into the leafy wood,
Till at night-fall with pollen-laden thigh,
Home to our mighty mother-queen we fly!
[Turning to the company, while the STUDENTS depart and and the Chorus of the First Act is faintly heard outside.]
Forgive me my offences great and small,
I resent nothing;--
[Softly.]
but remember all.
