HJØRDIS
(koldt).
Tak. Jeg har alt spurgt, at du ikke var langt borte. (træder nærmere, idet hun kaster et skarpt blik over de forsamlede.) Gunnar og – Kåre, min avindsmand, – Ørnulf og hans sønner, og – (idet hun får øje på Sigurd, farer hun næsten umærkeligt sammen, tier lidt, men fatter sig og siger:) Nu, mange ser jeg her, som jeg drager kendsel på, – men ikke véd jeg, hvem der er mig bedst sindet.
HIÖRDIS
(coldly).
Thanks. It was told me that thou wast not far off. (Comes forward, looking sharply at those assembled.) Gunnar, and--Kåre, my foeman--Örnulf and his sons and---- (As she catches sight of SIGURD, she starts almost imperceptibly, is silent a moment, but collects herself and says:) Many I see here who are known to me-- but little I know who is best minded towards me.