CATILINA.
Nu er jeg fri. Snart er jeg intet mere.
Alt sænker sig min sjæl i glemsels tåger;
jeg skimter og jeg hører kun forvirret
som under stride vande. Véd du vel,
hvad jeg har dræbt med denne lille dolk?
Ej hende blot, – men alle jordens hjerter, –
alt levende, og alt, som gror og grønnes; –
hver stjerne har jeg slukt, og månens skive,
og solens ild. Se selv, – den kommer ikke;
den kommer aldrig mere; slukt er solen.
Nu er den hele vide jordens kreds
forvandlet til en kold uhyre grav
med blygråt hvælv, – og under dette hvælv
står du og jeg, forladt af lys og mørke,
af død og liv, – to hvileløse skygger.
CATILINE.
Now am I free. Soon I shall cease to be.
Now sinks my soul in vague oblivion.
My eyes are growing dim, my hearing faint,
As if through rushing waters. Ah, do you know
What I have slain with this my little dagger?
Not her alone,--but all the hearts on earth,--
All living things, all things that grow and bloom;--
The starlight have I dimmed, the crescent moon,
The flaming sun. Ah, see,--it fails to rise;
’Twill never rise again; the sun is dead.
Now is the whole wide realm of earth transformed
Into a huge and clammy sepulchre,
Its vault of leaden grey;--beneath this vault
Stand you and I, bereft of light and darkness,
Of death and life,--two restless exiled shadows.
