CURIUS.
Ved alle nattens magter, –
jeg nøler ej! Han ene skiller os.
Så lad ham falde! Slukt er hver en gnist
af ømhed for ham; alle bånd er brustne! –
Hvo er du, skønne nattesyn? Din nærhed
forstener og fortærer mig på engang.
Min længsel isner mig, – min skræk mig ildner;
min elskov er som had med trolddom blandet.
Hvo er jeg selv? Jeg kender mig ej mere.
Et véd jeg kun: jeg er ej den, jeg var
før dig jeg så. Glad springer jeg i dybet
for dig at følge! – Dømt er Catilina!
Jeg går til Kapitol. I denne nat
senatet samlet er. En skreven strimmel
forråder Catilinas værk. – Lev vel!
(han går ilsomt ud.)
CURIUS.
By all the powers of night,--
I’ll not delay! He only stands between us.
Then let him perish! Quenched is every spark
Of feeling for him; every bond is sundered!--
Who are you, lovely vision of the night?
Near you I’m turned to marble, burned to ashes.
My longing chills me,--terror fires the soul;
My love is blended hate and sorcery.
Who am I now? I know myself no more;
One thing I know; I am not he I was,
Ere you I saw. I’ll plunge into the deep
To follow you! Doomed--doomed is Catiline!
I’ll to the Capitol. This very night
The senate is assembled. Then farewell!
A written note betrays his enterprise.
[He goes out hastily.]
