Bibliotheca Polyglotta

Olaf Liljekrans

Complete text

TREDJE AKT

(En lys og blomstrende dal med den rigeste trævegetation og omringet af høje snebedækkede fjelde. I mellemgrunden et stille fjeldvand; på venstre side en fjeldpynt, der styrter stejlt nedad mod vandet. På samme side nærmere i forgrunden en ældgammel bjælkestue, næsten ganske overvokset og skjult af buske og græs. Morgenrøden skinner på fjeldene; i dalen selv er dagen kun halvt brudt frem; under de følgende scener står solen op.)

THIRD ACT

[A sunny valley, rich in flowers, trees, and vegetation of all kinds, and surrounded by lofty snow-capped mountains. In the center of the background a quiet mountain tarn; on the left side a rocky cliff which drops straight down to the water. On the same side nearer the front of the stage a very old log hut, almost entirely hidden in the dense shrubbery. The glow of dawn shines over the mountains; in the valley itself the day is only half begun; during the following scene’s the sun rises.]

FØRSTE SCENE.
Alfhild (ligger sovende og halv skjult mellem buskene ved huset; en sagte musik udtrykker hendes vekslende drømme.) Olaf (kommer ned fra lien til højre. Over bryllupsklædningen bærer han en grov kofte.)

SCENE I
[ALFHILD lies sleeping and half concealed among the bushes beside the hut; soft music indicates her shifting dreams. OLAF comes down the hillside to the right. Over his wedding clothes he wears a coarse cloak.]

OLAF.
Her var det; jeg kender grønningen her ved vandet. Hist under lindetræet drømte jeg min sælsomme drøm. På hældingen der ved fjeldet stod jeg, da Alfhild første gang kom mig imøde; lagde min fæstensring for buestrengen og skød; – det skud har været et trolddomsskud; det rammede skytten selv.
Sælsomt, når jeg færdes heroppe, højt over bygden, da er det som en anden luft legte om mig, som om et friskere blod rullede i mine årer, som om jeg fik et andet sind, et andet tænkesæt.
Hvor er hun nu?
Jeg skal, jeg vil finde hende igen! Hidop må hun komme; hun har jo intet hjem derude i den kolde, vide verden. Og jeg – er ikke også jeg en hjemløs flygtning derude? Blev jeg ikke en fremad i min moders hus, en fremmed mellem mine frænder, fra den første stund jeg mødte hende?
Er hun da en heks, råder hun over lønlige kunster, som – –?
Min moder! Hm! det bæres mig for, som det ikke vilde både mig vel at lade hende styre min færd; hun blæser mig tanker ind i hjertet, som ikke har tilhuse der. Nej, nej, jeg vil finde Alfhild igen, afbede al min uret og så –
(standser og ser ud til venstre.)

OLAF.
Here it was; I know the green there this side of the tarn. It was yonder beneath the linden tree that I dreamed my strange dream. On the slope of the mountain there I stood when Alfhild for the first time came to meet me; I placed my betrothal ring on the string of my bow and shot;--that shot has proved a magic shot; it struck the huntsman himself.

OLAF.
It is strange that when I wander up here, far from the village below, it seems as if another atmosphere played around me, as if a more vigorous blood flowed in my veins, as if I had another mind, another soul.

OLAF.
Where is she now?

OLAF.
I shall,--I will find her again! Up here she must come; she has no home out there in the cold wide world. And I--am I not also a homeless fugitive? Did I not become a stranger in my mother’s house, a stranger among my kinsmen, the very first hour I met her?

OLAF.
Is she then a witch,--has she power over secret arts as--?

OLAF.
My mother! Hm! It seems to me it would scarcely be well for me to allow her to manage my life; she insinuates thoughts into my heart which do not belong there. No, no, I will find Alfhild again and ask forgiveness for the wrong I have done, and then--
[He stops and looks out to the left.]

ANDEN SCENE.
Olaf. Alfhild (fremdeles sovende). Thorgjerd (kommer fra venstre bag huset).

SCENE II
OLAF. [Alfhild still sleeping. Thorgjerd comes from behind the hut on the left.]

OLAF.
Godt møde, fremmedkarl!

OLAF.
Well met, stranger!

THORGJERD.
Tak, det samme igen. Du er tidlig ude!

THORGJERD.
Thanks, the same to you. You are early about!

OLAF.
Eller sent; tidlig på dagen, men sent på natten.

OLAF.
Or late; early in the morning, but late in the night.

THORGJERD.
Du hører vel hjemme nede i bygderne, du, kan jeg tænke.

THORGJERD.
You belong in the village below, I take it.

OLAF.
Min slægt hører hjemme der. Og du?

OLAF.
My family lives there. And you?

THORGJERD.
Der ens hu er bunden, der har en hjemme; det er derfor jeg helst færdes her; – mine grander skal ingen uskel gøre mig.

THORGJERD.
Wherever the mind is at rest, there is one at home; that is why I like best to wander in here;--my neighbors shall not do me any injustice.

OLAF.
Det har jeg mærket.

OLAF.
That I have noticed.

THORGJERD.
Så har du tiere været heroppe?

THORGJERD.
Then you have been here before?

OLAF.
Jeg har jaget en hind herinde i sommer; men når jeg ser ret til, så er det et forhekset kongebarn.

OLAF.
I chased a hind this summer in here; but when I look closely I see ’tis a royal child that has been bewitched.

THORGJERD
(ser stivt på ham).
Den jagt er farlig!

THORGJERD.
[Looks at him sharply.]
That hunt is dangerous!

OLAF.
For skytten?

OLAF.
For the hunter?

THORGJERD
(nikker).

[THORGJERD nods.]

OLAF.
Ja, jeg sad just og tænkte det samme ved mig selv; det bares mig for, at jeg var bleven troldskudt på den jagt.

OLAF.
I was sitting and thinking the same thing myself; it seems to me that I was bewitched on that hunt.

THORGJERD.
Farvel, og god lykke!

THORGJERD.
Farewell and good luck to you!

OLAF.
Få du last og skam! Ønsker du en jægersmand til lykke, så kommer ham ikke vildtet på skud.

OLAF.
Out upon you! If you wish a huntsman good luck he will never come within shot of the prey.

THORGJERD.
Ifald skuddet rammer skytten selv, så times ham den bedste lykke, når han ingen lykke har med sig.

THORGJERD.
If the shot should strike the hunter himself, the best luck that could happen to him would be to have no luck at all.

OLAF.
Du taler kløgtigt.

OLAF.
You speak wisely.

THORGJERD.
Ja, ja, her er mangt og meget at lære herinde.

THORGJERD.
Yes, yes; there is many a thing to be learned in here.

OLAF.
Tilvisse! Her har jeg lært det bedste, jeg véd.

OLAF.
Too true! I have learned here the best that I know.

THORGJERD.
Farvel! Dine frænder skal jeg bringe bud og hilsen fra dig.

THORGJERD.
Farewell! I’ll take greetings from you to your kinsmen.

OLAF.
Agter du dig nedover?

OLAF.
You mean to go down?

THORGJERD.
Så var min agt. Der er lystige dage dernede, har jeg spurgt. En mægtig riddersmand holder sit bryllup –

THORGJERD.
Such was my purpose. These are merry days down there, I am told. A mighty knight is celebrating his wedding--

OLAF.
Da skulde du været med inat; nu er nok den bedste gammen forbi.

OLAF.
Then you should have been there last night; now I fear the best part of the fun is past.

THORGJERD.
Jeg tænker, jeg kommer tidsnok endda.

THORGJERD.
I dare say I’ll come in time even yet.

OLAF.
Kanhænde! Men du skulde dog været med inat; så lys og varm en gildesal skulde du aldrig have set før.

OLAF.
Perhaps! But still you should have been there last night; so bright and so warm a festive hall you never have seen before.

THORGJERD.
Godt og vel for den, som var inde.

THORGJERD.
It was well for him who was within.

OLAF.
Jeg kender den, som måtte stå udenfor.

OLAF.
I know one who had to stand outside.

THORGJERD.
Ja, ja! udenfor, – det er fattigmands plads.

THORGJERD.
Yes, yes, outside,--that is the poor man’s place.

OLAF.
Jeg kender den, som måtte stå udenfor, og som endda havde det både bedre og værre end de, som var inde.

OLAF.
I know one who had to stand outside and who nevertheless was both worse off and better off than those within.

THORGJERD.
Jeg må nok derned, kan jeg skønne; jeg vil spille op i laget. Nu henter jeg min strengeleg og så –

THORGJERD.
I must go down,--I see that clearly; I shall play for the guests. Now I shall fetch my harp, and then--

OLAF.
Du er spillemand?

OLAF.
You are a minstrel?

THORGJERD.
Og ikke blandt de sletteste. Nu henter jeg min strengeleg, der den ligger gemt ved fossen; de strenge skulde du høre. Med dem sad jeg engang på sengestok og spillede bruden ud af gildehuset over hej og mark – Har du aldrig hørt liden Ingrids vise? Den, som kunde spille bruden af fæstemandens arm, kan vel spille barnet hjem til sin fader igen. Farvel! Dvæler du her, så kan vi mødes, når jeg kommer nedover.
(går ud til højre ved vandet.)

THORGJERD.
And not among the worst. Now shall I fetch my harp from where it lies hidden near the waterfall; those strings you should hear. With them I sat once on the edge of the bed and played the bride out of the festive hall over ridge and field.--Have you never heard little Ingrid’s lay? He who could play the bride out of the bridegroom’s arms can surely play his child home to her father again. Farewell! If you linger here we may meet again when I get down there.
[He goes out to the right by the tarn.]

TREDJE SCENE.
Olaf. Alfhild.

SCENE III
[OLAF. ALFHILD.]

OLAF.
Ha, om det var – Ja forvisst, jeg kan ikke tvile derpå. Alfhild sagde jo selv, hendes fader slog strengelegen så lifligt, at det, engang hørt, aldrig kunde glemmes igen. Han nævnte jomfru Ingrid, som blev borte på bryllupskvelden for mange år siden, – der var en ung spillemand, hed Thorgjerd, han havde hende kær, så blev der sagt. Mange underlige sagn gik siden om ham; stundom stod han midt nede i bygden og spillede så fagert, at alle måtte græde derved; men ingen vidste, hvor han havde tilhuse. Alfhild – ja, hun er hans barn! Her er hun vokset op, her i denne øde dal, som ingen har vidst af at sige i mange år; og Ingrid, som forsvandt – han sagde jo – (bemærker Alfhild.) Alfhild! Der er hun! I brudeklæderne er hun flygtet herop. Her skal du altså vågne efter bryllupsnatten; så tung en dag blev min hædersdag for dig! Du vilde ud i livet, sagde du; du vilde lære alverdens herlighed at kende. Så tung en vandring har du været på; men nu skal det alt blive godt. Hun rører sig; det er som hun vånder sig i sorg og angst; – når du vågner, skal det være til fryd og glæde!

OLAF.
Ah, if it were--for certain I cannot doubt it. Alfhild herself said that her father played such music that no one who heard it could ever forget. He mentioned Lady Ingrid who disappeared on the eve of her wedding many years ago,--there was a young minstrel named Thorgjerd who loved her, so went the story. Many a strange tale was afterwards current about him; at times he stood right in the midst of the village and played so beautifully that all who heard it had to weep; but no one knew where he made his home. Alfhild--yes, she is his child! Here she has grown up, here in this desolate valley, which no one has known of by name for many a year; and Ingrid, who disappeared--indeed, he said--
[Becomes aware of ALFHILD.]

OLAF.
Alfhild! There she is! In her wedding garments she has fled up here. Here then shall you awaken after the bridal night; so sorry a day to you was my day of honor. You wished to go out into life, you said; you wanted to learn to know all the love in the world. So sorry a journey you had, but I swear it shall all be well again. She moves; it is as if she were writhing in sorrow and anguish;--when you awaken, it shall be to joy and delight!

ALFHILD
(endnu halvt i drømme).
Det brænder! Frels ham, han er derinde!
Han må ikke dø! Lad ham redning finde!
(springer forfærdet op; musiken standser.)
Hvor er jeg! Mig tykkes – der står han jo!
(iler hen til ham.)
Olaf Liljekrans! frels mig fra mine drømme!

ALFHILD.
[Still half in dreams.]
It burns! Oh, save him,--he is within!
He must not die! Life anew he must win!
[She jumps up in fright; the music ceases.]

ALFHILD.
Where am I! He stands here before me, it seems!
Olaf Liljekrans! save me from my dreams!

OLAF.
Alfhild! vær trøstig, slå dig til ro!

OLAF.
Alfhild! take heart, here you need fear no harm!

ALFHILD
(viger sky og ængstelig tilbage).
Mener du at kogle mig med ord så ømme?
Ondt bær’ du i hjertet, smil bær’ du om mund,
du lokke mig ikke i trolddoms-blund!

ALFHILD.
[Moves away, fearfully and apprehensively.]
You think with sweet words my soul to beguile?
In your heart there is evil, though with lips you may smile,
On me you shall nevermore practice your charm!

OLAF.
Alfhild! kom til dig selv igen;
jeg er jo Olaf, din hjertensven!
tungt er du krænket; jeg har handlet dig imod;
men jeg var dig dog altid i hjertet god!
Svag har jeg været, forblindet, bedåret,–
det er deraf jeg har dig tildøde såret!
Alfhild! kan du forlade mig min færd,
jeg sværger dig til, jeg skal blive dig værd!
Kummerens tårer skal jeg kysse fra din kind,
skal jevne din sti, skal bære dig på hænder,
skal svale sorgen, som svider i dit sind,
skal læge det sår, som i hjertet brænder!

OLAF.
Alfhild! be calm, do not start;
’Tis Olaf I am, the friend of your heart!
Unkind I have been, I have treated you ill;
But deep in my heart I was faithful to you!
I was blind and deluded and weak of will,--
And thus I did wound you far more than I knew!
O, can you forgive me? Alfhild, you must,--
I swear to you I shall be worthy your trust!
I shall bear you aloft and smooth your way,
And kiss from your cheek the tears of dole,
The grief in your heart I shall try to allay,
And heal the wound that burns in your soul!

ALFHILD
(mildt og klagende).
Jeg kender dig vel, jeg skønner din list.
Tro mig, jeg er bleven klog siden sidst.
Du vil dåre mig med ord, du vil bilde mig ind,
det er dig, som ligger mig så tungt i sind.
Du vil bilde mig ind, det var dig, som lærte
mig at smeltes i fryd, at våndes i smerte!
Det lykkes dig lidet, jeg kender dig vel,
enten du kommer ved morgen eller kveld.
Jeg kender dig vel; thi jeg læser på panden
de svigfulde mærker. Så var ej den anden!

ALFHILD.
I know you too well and your cunning disguise.
Since last I did see you I too have grown wise.
You would have me believe with your wily speech
It is you for whom I now suffer and languish.
You would have me believe it was you that did teach
Me to revel in joy and to writhe in anguish.
’Twill profit you little, I know you too well,
Whether early or late you come to my dell.
I know you too well; for deceit on your brow
I can read. Not so was the other, I vow!

OLAF.
Den anden? Hvem mener du?

OLAF.
The other? Whom mean you?

AFLHILD.
Han, som er død!
Det er deraf mig voldes så bitter en nød.
Forstår du mig ikke? Du skal vide, der var to;
det er deraf jeg aldrig fanger hvile og ro!
Den ene bar mig med elskov i hu,
den anden var mig ond og svigagtig som du;
den ene kom til mig ved sildig sommerkveld,
da blomstred mit hjertes rosenblommer;
den anden lokked mig dybt i fjeld,
hvor der aldrig er sol og sommer!
Den onde, svigagtige Olaf er du;
den anden, som bar mig med elskov i hu,
den anden, som aldrig går mig af minde,
ham brændte jeg inde!
(synker ned på en sten ved huset og brister i gråd.)

ALFHILD.
He that is dead!
’Tis therefore I suffer so bitter a dread.
You don’t understand? You must know there were two;
And that is why peace I shall nevermore find!
The one was all love, so good and so true,
The other was evil, faithless, unkind;
The one to me came on a late summer day,
When my heart burst in flower and bloom;
The other led me in the mountain astray,
Where all things are shrouded in gloom!
’Tis the evil one, you, that has come again;
The other who loved me, so good and so kind,
The one who will never be out of my mind,--
Ah, him have I slain!
[She sinks down on a stone near the house and busts into tears.]

OLAF.
Har han røvet din fred, har han ranet din ro,
så lad ham ej længer i hjertet bo!

OLAF.
Has he stolen your peace, has he robbed you of rest,
Then why let him longer dwell there in your breast!

ALFHILD.
Ak, om jeg sænktes i graven ned,
jeg føler det vel, min sorg fulgte med!
Jeg vidste det ikke, – jeg sværger dig til,
jeg tænkte, jeg var ham så lidet mild;
nu ser jeg, jeg må mig tildøde græmme,
og kan ham dog ikke forglemme!
(kort pause.)
Sig mig, ejer du strenge i dit bryst?
Jeg tror det; thi lifligt klinger din røst;
lifligt – skøndt den med svig er blandet.
Har du strenge i dit bryst, da gå trindt om landet
Og syng om Alfhild en klagelig sang
for bygdens piger; hør kun engang:
     Jeg var mig igår så liden en hind,
     jeg gik i de grønnende lunde;
     alle så kom de i skoven ind,
     og jaged mig med falk og med hunde!

     Jeg var mig igår så fattig en fugl,
     jeg sad under lindegrene;
     alle så jog de mig fra mit skjul,
     og kasted på mig med stene.

     Jeg var mig igår den vilde due,
     der aldrig fanger fred og hvile;
     alle så kom de med kogger og bue,
     og skød mig i hjertet med pile!

ALFHILD.
Alas, were I laid in the grave far below,
With me, I am sure, my sorrow would go!
I knew it not then,--to you do I swear,
I thought it was little for him I did care;
Now I see I must die of a grief-broken heart,
Yet his image will never depart!
[A short pause.]

ALFHILD.
Have you chords in your bosom that you can command?
It seems so; your voice sounds so pleasant and sweet;
Pleasant--though blended it is with deceit.
Have you chords in your breast, then go round in the land
And sing of Alfhild a plaintive lay
To the village girls you meet on the way:
     Only yesterday I was so little a roe,
     I roamed in the green groves around;
     They came to the forest with arrow and bow,
     And chased me with falcon and hound!

     Only yesterday I was a bird so forlorn,
     I sat ’neath the linden alone;
     They drove me away from the place I was born,
     And threw at me stone after stone.

     Only yesterday I was an untamed dove,
     Which nowhere finds peace or rest;
     They came from below, they came from above,
     And pierced with an arrow my breast!

OLAF
(smerteligt bevæget).
     Ak, at jeg lå under grønnen tue,
     stedet til evig hvile!
     Hvert dit ord er som stålsat bue,
     der rammer mit hjerte med pile!

OLAF.
[Deeply moved.]
     Alas, that I lay in the grave below.
     Lulled in eternal rest!
     Your every word is a steel-made bow
     That strikes with an arrow my breast!

ALFHILD
(springer op med barnlig glæde).
Sådan skal det være, så er det ret!
Ja, forsandt, vel ejer du strenge i brystet!
Slig skal det synges; da mener de let,
at du selv er af al min smerte krystet.
De mener, din egen ve er så stor,
som den du gøgler i klagende ord!
(standser og ser sørgmodig på ham.)
Dog nej, du skal ikke synge derom;
af Alfhilds kummer vil ingen røres!
Hvorhen jeg gik og hvorfra jeg kom,
skal aldrig derude spørges og høres!
Syng heller om Olaf Liljekrans,
som red sig i alfekvindernes dans!
Syng om Alfhild, den falske kvinde,
som lokked ham hans fæstemø af sinde;
syng om al den sorrig og nød,
da Olaf Liljekrans lå på båren død.
Syng om al den vånde og ve,
da de bar af stuen de døde tre!
Den ene var Olaf, den anden hans mø!
Og dertil hans moder af sorg måtte dø.

ALFHILD.
[Jumps up with childlike joy.]
Just so it shall be,--’tis rightfully so!
Yes, truly, indeed, have you chords in your breast!
So let it be sung; they easily show
That you are yourself by my sorrow oppressed.
They show that your own grief is just as strong
As the one that you voice in your plaintive song!
[She stops and looks sorrowfully at him.]

ALFHILD.
Yet no,--you shall not sing of Alfhild’s lament;
What stranger is there whom my sorrow will move!
From whence I came, and whither I went
There is no one out there who shall question or prove!
Sing rather of Olaf Liljekrans,
Who wandered astray in the elf-maidens’ dance!
Sing of Alfhild, the false and unkind,
Who drove his betrothed quite out of his mind;
And sing of all the sorrow and fear,
When dead Olaf Liljekrans lay on the bier.
Sing of all the weeping below,
When away they carried the three who had died!
The one was Olaf, the other his bride!
The third was his mother who perished of woe.

OLAF.
Ja, Olaf er død, det er ret, som du siger;
men jeg vil være dig så fuldgod en ven,
hvorhelst du dvæler og hvor du går hen;
aldrig fra din side jeg viger!
Må jeg lide så tungt for det, jeg forbrød,
straffen selv skal være mig sød.
Det skal mig lindre, det skal mig husvale,
at færdes hos dig i de øde dale!
Fra sol går op, til sol går ned,
skal jeg tro som hunden følge dit fjed!
Jeg skal klæde min anger i klagende ord,
så lydt og sålænge til du derpå tror.
Hver en livsalig stund herinde
skal jeg mane frem for dit minde!
Hver en blomstrende urt skal derom tale,
derom skal synge både gøg og svale!
Alle de trær, som grønnes i lunde,
skal hviske derom med tusinde munde!

OLAF.
Yes, Olaf is dead; it is just as you say;
But I shall be now so faithful a friend;
Wherever you dwell, wherever you wend,
From your side I shall nevermore stray!
May I suffer in full for the sin I committed,--
Atonement to me shall be sweet.
’Twill comfort me much if I be permitted
To roam with you here in some far-off retreat!
From early dawn till the end of day,
Like a faithful hound I shall follow your lead!
I shall clothe my remorse in so plaintive a lay
Till finally you shall believe me indeed.
Each moment we spent here in ecstasy
I shall call up again to your memory!
Each flower that blooms shall speak it anew,
The cuckoo and swallow shall sing it to you!
The trees that grow here in the forest so green
Shall whisper thereof both soft and serene!

ALFHILD.
Hold op! Jeg véd det, du vil dåre mig påny;
langt bedre om du vilde bort fra mig fly!
Så fager en falskhed er dit ord,
så svigfulde tanker i dit hjerte bor!
Hvad vil du heroppe? Hvi kommer du herhen?
Vil du bilde mig ind, du kan kende dig igen?
Her var jo fordum så fagert et sted,
nu er forbandelsens lyn slået ned!
Fordum, da jeg gik her alene,
var der duftende løv på alle grene!
Alle fugle sang, alle blomster sprang ud,
da du tog mig i favn og kaldte mig din brud!
Men nu – hele dalen er brændt inat;
brændt er både trær og krat;
visnet er strået, brændt er løv,
hver en blomst er vorden til smuldrende støv! –
Ja, jeg ser det vel, – på en eneste nat
er verden bleven gammel! – Da jeg gik forladt
derude, og segned af kval og skam,
da blegnede livets gyldne ham.
Intet lever igen uden svig og bedrag;
det har Olaf lært mig på min bryllupsdag!
Min fader løj; han bød mig tro,
at den døde bæres til englenes bo;
men Olaf kendte et sandere ord;
den døde sænkes i sorten jord!
(udbryder med den dybeste smerte.)
Ja, jeg kan vidne, du vidste besked;
selv er jeg sænket i jorden ned.

ALFHILD.
Enough! You would only beguile me anew;
Far better were it for you now to depart!
So fair is the falsehood I see within you,
So faithless the thoughts that dwell in your heart!
What would you up here? What is it you want?
You think that you know the place that you haunt?
So pleasant a spot was this valley of yore,
A curse lies upon it forevermore!
In the past, when lone in the forest I went,
The leaves on the trees had so fragrant a scent!
The flowers bloomed forth on my every side,
When you pressed me to you and called me your bride!
But now--the whole valley is burned in the night;
The trees are burned to the left and the right;
The straw and the leaves are withered away,
Each flower is turned to a dusty gray!--

ALFHILD.
Yes, clearly I see,--in a single night
Is the world become old!--When I wandered below
All alone, and sank down ’neath my shame and my woe,
Then faded the world and its golden delight.
All things but deceit have vanished away;
So much have I learned on my bridal day!
My father lied; he was wrong when he said
The dead are borne to the dwelling of God;
But Olaf knew better the fate of the dead:
The dead sink below, far under the sod!

ALFHILD.
[She breaks out in deepest agony.]
Ah, well do I see now you knew what you did;
For low in the grave my body is hid.

OLAF.
Alfhild! Dit ord falder knusende tungt!
O, Gud! dit sind var så friskt og ungt – –
forlad mig min brøde, forglem din ve!

OLAF.
Alfhild! Your words deal so crushing a blow!
O, God! was your heart once so young and so bold--
Forgive me my sin and forget all your woe!

ALFHILD
(med et stærkt og stigende udtryk af forvildelse.)
Tys, tal ikke til mig! Se, Olaf, se!
De bærer et lig til graven frem;
men der er ingen moder, ingen søskende fem,
der er ingen bolster, hverken røde eller blå, –
Alfhild ligger på spåner og strå!
Aldrig skal jeg køres i himmelens karm
for at vågne i Gud Faders arm.
Jeg har ingen moder, hvis hjerte vil briste,
jeg har ingen, som sørger ved den sorte kiste;
jeg har i verden vide hverken store eller små,
som græder for mig ved graven.
Der er ingen engle, som drysser perler blå
alt for min fod i himmelhaven,
og aldrig jeg kommer til det dejlige sted,
der den døde drømmer og sover!

ALFHILD.
[With marked and increasing bewilderment.]
Hush, do not speak to me! Olaf, behold!
A corpse they carry, to the grave they creep;
But no mother is there, no children who weep,
No pillows are there of blue or of red,--
Alfhild on shavings and straw lies dead!
I shall never ride now to the heaven above,
And awake in the arms of the God of love.
No mother have I whose heart will break,
No one who follows and weeps for my sake;
No person have I in the world so wide,
Who weeps for me at the bier,--
No angels to scatter on every side
Blue pearls in the heavenly sphere;
And ne’er shall I reach the dwelling of God,
Where the dead dream only of mirth!

OLAF.
Alfhild!

ALFHILD.
Nu sænkes jeg i jorden ned!
nu kaster de muldet derover!
Og her må jeg ligge med al min nød,
må leve og lide, skøndt jeg er død:
må vide, at alt er for mig forbi,
og kan dog ikke glemme, kan ej kæmpe mig fri;
må høre, når han, som min elskov jeg gav,
rider til kirken over min grav!
Må høre ham våndes i vildene flammer,
og kan ikke mildne hans jammer!
O, hvor mit bryst er trangt sluttet inde!
Jeg er gåen Guds engle af minde!
Ingen af dem hører mig klage og bede –
jeg er stængt ude bag livets port –
grav mig op igen! Lad mig ikke ligge hernede!
(iler ud til venstre.)

ALFHILD.
They lower me under the sod!
They cover me over with earth!
And here must I lie with all my dread,
Must live and suffer although I be dead:
Must know there is nothing now left for me,
Yet cannot forget, nor fight myself free;
Must hear when he whom my love I gave
Rides off to the church right over my grave;
Must hear him forever suffer and languish,
And yet can not lessen his anguish!
O, how my bosom is filled with despair!
The angels of God have forgotten my prayer!
They heed no longer my weeping and woe--
The portal is closed to the heavenly bliss--
Dig me up again! Let me not lie here below!
[She rushes out to the left.]

OLAF.
Alfhild! Alfhild! O, Krist, hvad har jeg gjort?
(følger ilsomt efter.)

OLAF.
Alfhild! Alfhild! O, Christ, what is this?
[He follows her quickly.]

FJERDE SCENE.
Ingeborg og Hemming (kommer efter en kort pause ind fra højre.)

SCENE IV
[INGEBORG and HEMMING enter, after a pause, from the right.]

INGEBORG.
Se så, nu er vi da heroppe! Hvor her er dejligt og lyst og fredsomt.

INGEBORG.
Well, here we are up here! How lovely and bright and peaceful it is!

HEMMING.
Ja, her skal vi leve godt tilsammen!

HEMMING.
Yes, here we shall live happily together!

INGEBORG.
Men mærk dig vel, at du er min svend, ikke andet, – sålænge til min fader har givet sit minde.

INGEBORG.
But mark you well that you are my servant, and nothing else,--until my father has given his consent.

HEMMING.
Det gør han aldrig!

HEMMING.
That he will never do!

INGEBORG.
Vær du rolig, vi finder nok på råd. – Men nu må vi tænke på at vælge os en stue til at bo i.

INGEBORG.
Never you mind,--we’ll find some means or other.--But now we must think about choosing a cabin to live in.

HEMMING.
Her er nok af dem. Over hele dalen ligger øde huse; alt står endnu, som den gang de sidste mennesker døde bort i den store landfarsot for mange år siden.

HEMMING.
There are plenty of them around here. Over the whole valley there are deserted huts; everything is just the same as it was when the last people died in the terrible plague many years ago.

INGEBORG.
Her huer det mig godt! Derhenne ligger også slig en gammel stue; vandet har vi nærved, og skoven er visst rig på vildt. Du kan fiske og jage; ja, vi skal leve et dejligt liv!

INGEBORG.
Here I like it very much! Over there, too, there is just such an old hut; the water is near by, and the forest must surely be alive with game. You can fish and hunt; aye, we shall live a wonderful life!

HEMMING.
Ja, forvisst, et dejligt liv! Jeg fisker og jager, og du sanker bær imens og ser huset tilrette.

HEMMING.
Yea, forsooth, a wonderful life! I shall fish and hunt the while you gather berries and keep the house in order.

INGEBORG.
Gør jeg? Nej, det må du tage vare på!

INGEBORG.
Do I? No, that you must take care of!

HEMMING.
Ja, ja da, som du vil. O, et lysteligt liv skal vi leve! (standser og tilføjer noget forknyt.) Men når jeg ret tænker mig om; – jeg har hverken bue eller fiskeredskab med.

HEMMING.
Yes, yes, as you please. O, a delightful life we shall live!
[Stops and adds somewhat dejectedly.]

HEMMING.
But when I stop to think a bit;--I have neither bow nor fishing outfit.

INGEBORG
(ligeledes med et udtryk af forsagthed.)
Og det falder mig ind, her er ingen terner, som kan gå mig tilhånde.

INGEBORG.
[Likewise with an expression of despondency.]
And it occurs to me there are no servants here who can help me.

HEMMING.
Det gør jeg så gerne!

HEMMING.
That shall I willingly do!

INGEBORG.
Nej, ellers tak. – Og alle mine gode klæder – Jeg tog ikke andet med end brudestakken, som jeg står og går i.

INGEBORG.
No, thanks.--And all my good clothes--I didn’t bring anything along except my bridal gown which I am wearing.

HEMMING.
Det var ilde betænkt af dig!

HEMMING.
That was thoughtless of you!

INGEBORG.
Sandt nok, Hemming! Og derfor skal du en nat liste dig ned til Guldvik og tage med dig af klæder og andre ting, så meget jeg har brug for.

INGEBORG.
True enough, Hemming! And for that reason you shall steal down to Guldvik some night and bring me clothes and other things as much as I have need of.

HEMMING.
Og blive hængt som tyv!

HEMMING.
And be hanged as a thief!

INGEBORG.
Nej, derfor skal du vare dig vel, det byder jeg. (betænkeligt.) Men når så den lange vinter kommer? Ingen mennesker er heroppe, dans og sang får vi aldrig at høre – Hemming! skal vi blive her eller – –

INGEBORG.
No, you shall be careful and cautious,--that I warn you. But when finally the long winter comes? There are no people up here,--music and dancing we shall never have--Hemming! Shall we stay here or--

HEMMING.
Ja, hvor skulde vi ellers ty hen?

HEMMING.
Well, where else is there we can go?

INGEBORG
(utålmodigt).
Ja, men der kan jo ingen mennesker leve her.

INGEBORG.
[Impatiently.]
Yes, but human beings cannot live here!

HEMMING.
Jovisst kan de leve!

HEMMING.
Why, surely, they can!

INGEBORG.
Ej, du ser jo selv, de er døde allesammen! Hemming! jeg mener, det er bedst, jeg rejser ned til min fader.

INGEBORG.
Well, you see yourself they are all of them dead! Hemming! I think it best I go home to my father.

HEMMING.
Men hvad skal der blive af mig?

HEMMING.
But what will become of me?

INGEBORG.
Du skal ride i krigen!

INGEBORG.
You shall go to war!

HEMMING.
I krigen! Og blive slået ihjel!

HEMMING.
To war! And be killed!

INGEBORG.
Visst ikke! Du skal udføre en berømmelig gerning, så bliver du riddersmand, og så vil ikke min fader være dig imod.

INGEBORG.
Not at all! You shall perform some illustrious deed, and then will you be made a knight, and then will my father no longer be opposed to you.

HEMMING.
Ja, men om de nu slår mig ihjel?

HEMMING.
Yes, but what if they kill me in the meantime?

INGEBORG.
Nu, det kan vi altid tænke på. Idag og imorgen får vi vel blive her; sålænge sidder gæsterne i gildehuset og tærer bryllupskosten, – søger de efter os, så sker det vel rundt om i bygden; heroppe kan vi være trygge og – –
(standser og lytter.)
(Udenfor til højre høres langt borte følgende:)

INGEBORG.
Well, we’ll have plenty of time to think about that. Today and tomorrow we shall have to remain here, I suppose; so long will the guests sit in the festive house and celebrate,--if they look for us, it will probably be about in the village; up here we can be safe and--
[She stops and listens.]

KOR.
     Afsted, afsted at finde
     Alfhild, den onde kvinde;
     for vor sorg og møde
     skal hun med livet bøde!

CHORUS.
[Far away off the stage to the right.]
     Away,--away to find
     Alfhild, the false, unkind;
     For all our woe and strife
     She must pay with her life!

HEMMING.
Ingeborg! Ingeborg! De er efter os!

HEMMING.
Ingeborg! Ingeborg! They are after us!

INGEBORG.
Hvor skal vi ty hen?

INGEBORG.
Where shall we find refuge?

HEMMING.
Ja, hvor kan jeg vide –

HEMMING.
Well, how can I know--

INGEBORG.
Gå ind i stuen; gør døren tilrette, så den kan stænges indenfra.

INGEBORG.
Go into the hut; lock the door so that it can be bolted from within.

HEMMING.
Ja, men –

HEMMING.
Yes, but--

INGEBORG.
Gør som jeg siger! Jeg går op på bakken imens og ser efter, om de er langt borte.
(går ud til højre.)

INGEBORG.
Do as I say! I shall go up on the hill the meanwhile and see if they are far away.
[She goes out to the right.]

HEMMING.
Ja, ja da! Ak, bare de ikke får os fat.
(går ind i huset.)

HEMMING.
Yes, yes! Alas, if only they don’t get us!
[He goes into the house.]

FEMTE SCENE.
Olaf (kommer fra skoven til venstre). Straks efter Ingeborg (fra højre).

SCENE V
[OLAF comes from the forest to the left. Immediately afterwards INGEBORG from the right.]

OLAF
(ser sig om og kalder med dæmpet stemme).
Alfhild! Alfhild! Intet sted er hun at se! Som en fugl smuttede hun mig afsyne inde i skoven og jeg –

OLAF.
[Looks about and calls softly.]
Alfhild! Alfhild! She is nowhere to be seen! Like a bird she disappeared from my view into the wood and I--

INGEBORG.
De er lige herved og – (standser forskrækket.) Olaf Liljekrans!

INGEBORG.
They are right close and--
[Stops, frightened.]

INGEBORG.
Olaf Liljekrans!

OLAF.
Ingeborg!

HEMMING
(stikker ubemærket hovedet ud af døren og får øje på Olaf).
Herr Olaf! Så! Nu er det da vel forbi med mig!
(trækker sig ilsomt tilbage.)

HEMMING.
[Sticks his head out of the door and spies OLAF.]
Lord Olaf! So! Now is it surely all up with me!
[Withdraws hastily.]

INGEBORG
(afsides).
Han må være redet i forvejen.

INGEBORG.
[Aside.]
He must have ridden in advance of the rest.

OLAF
(afsides).
Hun må være kommen her op med sin fader for at lede om mig.

OLAF.
[Aside.]
She must have come up here with her father to look for me.

INGEBORG
(afsides.)
Men jeg følger ikke med!

INGEBORG.
[Aside.]
But I will not go with him!

OLAF
(afsides).
Jeg viger ikke herfra!

OLAF.
[Aside.]
I will not stir from here!

INGEBORG
(højt, idet hun træder nærmere).
Olaf Liljekrans! Du har mig nu fat; men ilde gør du, om du tænker at tvinge mig.

INGEBORG.
[Aloud, as she draws nearer.]
Olaf Liljekrans! Now you have me; but you will do ill if you try to compel me.

OLAF.
Det er sålidet min agt!

OLAF.
That is furthest from my mind!

INGEBORG.
Hvi kommer du da hid, sammen med mine frænder?

INGEBORG.
Why then come you here in company with my kinsmen?

OLAF.
Gør jeg det? Det er jo tvertom dig, som –

OLAF.
Do I? On the contrary, it is you who--

INGEBORG.
Det påfund dårer mig ikke; jeg så jo nylig hele følget –

INGEBORG.
That invention won’t fool me; only a moment ago I saw the whole crowd--

OLAF.
Hvem? Hvem?

OLAF.
Who? Who?

INGEBORG.
Min fader og vore slægtninge!

INGEBORG.
My father and our relatives!

OLAF.
Heroppe?

OLAF.
Up here?

INGEBORG.
Javisst, lige her ved!

INGEBORG.
Why, yes, right close at hand!

OLAF.
Ha, da er min moder med dem.

OLAF.
Ah, then is my mother with them.

INGEBORG.
Ja, det er hun rigtignok; men hvor kan det skrække dig?

INGEBORG.
Of course, she is with them. But how can that frighten you?

OLAF.
Jo, det er mig, de søger!

OLAF.
You see,--it is I they seek!

INGEBORG.
Nej, det er mig!

INGEBORG.
No, it is I!

OLAF
(forbauset).
Dig!

OLAF.
[Astonished.]
You!

INGEBORG
(begynder at fatte sammenhængen).
Eller – bi lidt – Ha, ha, ha! hvad falder mig ind! – Hør, skal vi to være ærlige mod hinanden?

INGEBORG.
[Begins to grasp the connection.]
Or--wait a moment--Ha, ha, ha! What an idea! Come, shall we two be honest with each other?

OLAF.
Ja, det var just min agt!

OLAF.
Yes, that is exactly what I had in mind!

INGEBORG.
Nu godt, så sig mig, hvad tid kom du herop?

INGEBORG.
Well, then, tell me, at what hour came you up here?

OLAF.
Inat!

OLAF.
During the night!

INGEBORG.
Jeg ligeså!

INGEBORG.
I, too!

OLAF.
Du!

OLAF.
You!

INGEBORG.
Javisst, javisst! Og du drog bort, uden at nogen vidste derom?

INGEBORG.
Yes, yes! And you went away without any one’s knowing it?

OLAF.
Ja!

OLAF.
Yes!

INGEBORG.
Jeg ligeså!

INGEBORG.
I, too!

OLAF.
Men så sig mig –

OLAF.
But tell me--

INGEBORG.
Tys, vi har knap tid! Og du flygtede herop, fordi du havde kun ringe lyst til at følge mig for alteret?

INGEBORG.
Hush, we have only a moment or two! And you fled up here because you had but little desire to go to the altar with me?

OLAF.
Ej, hvor kan du tro –

OLAF.
Aye, how can you think--

INGEBORG.
Jo, det kan jeg godt tro. Sig kun frem; vi skulde jo tales ærligt ved.

INGEBORG.
Yes, that I can easily think. Answer me now; we were to speak honestly.

OLAF.
Nuvel da, det var derfor jeg –

OLAF.
Well, then, it was therefore that I--

INGEBORG.
Godt, godt, jeg gjorde ligeså!

INGEBORG.
Well and good, I did likewise!

OLAF.
Du, Ingeborg!

OLAF.
You, Ingeborg!

INGEBORG.
Og nu ser du vel nødig, at nogen kommer dig på spor?

INGEBORG.
And now you would rather not have any one come upon your tracks?

OLAF.
Ja, det skal ikke nægtes!

OLAF.
Well, it can’t be denied!

INGEBORG.
Jeg ligeså! Ha, ha, ha! det er et lystigt træf; jeg flygtede for dig, og du for mig! Begge flygtede vi hidop, og nu mødes vi, just som vore frænder er efter os! Hør, Olaf Liljekrans! det er et ord, vi forråder ikke hinanden!

INGEBORG.
I, too! Aha,--’tis a jolly coincidence; I fled from you, and you from me! We both fled up here, and now just as our relatives are after us we meet again! Listen, Olaf Liljekrans! Say we promise not to betray one another!

OLAF.
Det er et ord!

OLAF.
I promise.

INGEBORG.
Men nu må vi skilles ad!

INGEBORG.
But now we must part!

OLAF.
Jeg forstår!

OLAF.
I understand!

INGEBORG.
Thi fandt de os sammen, så –

INGEBORG.
For, if they found us together, then--

OLAF.
Ja, så vilde det falde dig sværere at blive fri for mig!

OLAF.
Yes, then it would be still more difficult for you to be rid of me!

INGEBORG.
Farvel! Kommer jeg engang til at holde bryllup, så skal du være min brudesvend.

INGEBORG.
Farewell! If ever I come to have a wedding you shall be my bride’s man.

OLAF.
Og skulde sligt times mig, så vil du nok være mig til vilje på samme vis.

OLAF.
And if anything like that should happen to me, you will, I am sure, accommodate me in the same way.

INGEBORG.
Det forstår sig! Farvel! Farvel! og vær ikke umildt sindet mod mig.

INGEBORG.
Of course! Farewell! Farewell! And do not think unkindly of me.

OLAF.
Visst ikke; jeg skal række dig hånden, hvor vi mødes!

OLAF.
Indeed not; I shall give you my hand wherever we meet!

INGEBORG.
Jeg ligeså! Hvor vi mødes – bare ikke for alteret.
(går ind i huset. Olaf ind i skoven til højre i baggrunden,)

INGEBORG.
I, too! Wherever we meet--only not at the altar.
[She goes into the house. OLAF goes into the forest on the right at the back.]

SJETTE SCENE.
Fru Kirsten, Arne fra Guldvik, bryllupsgæster, bønder og huskarle (fra højre).

SCENE VI
[LADY KIRSTEN, ARNE of Guldvik, WEDDING GUESTS, PEASANTS and SERVANTS from the right.]

FRU KIRSTEN.
Se, her vil vi begynde jagten. Vore folk må spredes ad og søge rundt om vandet; – hun skal herfrem og da – ve, ve hende! der er ikke nåde og barmhjertighed i mit sind.

LADY KIRSTEN.
See, here will we begin the hunt. Our people must spread about and search all around the tarn;--she shall come forth and then--woe upon her! no mercy or pity is there in my soul.

ARNE.
Hvad vil I da gøre?

ARNE.
What will you do then?

FRU KIRSTEN.
Holde dom over hende – lige på stedet, der hun træffes! Den udåd, hun har øvet på mine enemærker, har jeg magt og myndighed til at straffe efter ret og skøn.

LADY KIRSTEN.
Hold judgment upon her--right on the spot where she is found! All the damage she has done on my dominions I have power and authority to punish in accordance with reason and justice.

ARNE.
Ja, hvad hjælper det til? Hvad som er tabt vindes ikke derved tilbage.

ARNE.
Yes, but what good is that? What is lost can not thereby be won back again.

FRU KIRSTEN,
Nej, men jeg får hævn over hende, og det er ingen ringe vinding. Hævn, hævn må jeg have, ifald jeg skal bære og overleve mit tab og al den skam, hun har påført mig. Uvejret inat har fordærvet hele årets grøde for mig, ikke et uskadt strå står igen på min ager, og herinde, hvor hun selv har sagt, at hun holder til, her blomstrer og trives det alt så rigt, som jeg aldrig har set! Er det ikke hemmelige kunsters virkning? Olaf har hun hildet så fast i sit djævelske garn, at han inat i det vildeste uvejr flygtede af bygden for at følge hende. Mit hus har hun brændt af lige til grunden; alle luger og døre havde hun stængt udenfra; – det var et Guds under, at huskarlene bragte betimelig hjælp!

LADY KIRSTEN.
No, but I shall get revenge, and that is no little gain. Revenge,--revenge I must have, if I am to bear and live down my loss and all the shame she has brought upon me. The storm last night ruined the whole of my year’s crop; not a single uninjured straw is left in my fields; and in here, where she herself has said she has her home, here everything thrives and blossoms more luxuriantly than I have ever seen! Is not that the operation of secret arts? Olaf she has snared so securely in her devilish net that he fled out of the village in the wildest storm to follow her. My house she burned clear to the ground; all the openings and doors she barred on the outside;--it was a miracle of God that the servants brought their timely help!

ARRE.
Ak, Gud bedre det; jeg er dog ræd for, at det har kostet to liv, som jeg såmeget holdt af, – Ingeborg og min svend, Hemming!

ARNE.
Alas, alas; I am afraid if has cost two lives that I thought much of,--Ingeborg and my man Hemming!

FRU KIRSTEN.
Ej, ej, herr Arne! I må ikke rent fortvile endnu. Ingeborg kan nok være sluppen derfra; alle vi andre kom jo uskadte ud, trods den forbandede heksekvindes list; – Ingeborg er bleven forvildet af skrækken og er flygtet et sted hen.

LADY KIRSTEN.
Come, come, Lord Arne! You must not completely despair of them yet. Ingeborg may have escaped after all; the rest of us came out of it untouched in spite of the cunning of the cursed witch;--Ingeborg has been bewildered with fright and has sought refuge somewhere.

ARNE.
Ja, ja, lad så være med Ingeborg; men Hemming er nu aldrig at spørge efter, det véd jeg visst!

ARNE.
Yes, yes, that may be the case with Ingeborg; but Hemming is past all hope,--of that I am sure!

FRU KIRSTEN.
Hvi så?

LADY KIRSTEN.
How so?

ARNE.
O, han var bleven slig en listig, udtænkt djævel på den sidste tid! Han har ladet sig brænde inde bare for at få hævn over mig, han vidste, jeg kan ikke være ham en dag foruden. O, jeg kender ham!

ARNE.
O, he had become such a sly and contriving devil of late! He has let himself be shut in and burnt merely to get revenge over me; he knows I can’t get along for a single day without him. O, I know him!

FRU KIRSTEN.
Ja, hvordan end er, Alfhild må vi fange; hun skal forhøres, dømmes og fældes; jeg har ugerninger nok at påsige hende.

LADY KIRSTEN.
Well, however it is, Alfhild we must capture; she shall be tried, condemned, and punished; I have misdeeds a plenty to charge her with.

ARNE.
Og jeg kan nævne flere, ifald det gøres behov; hun har stjålet min abildgrå hest ud af stalden inat; imorges var den borte både med sadel og bidsel.

ARNE.
And I can mention a few in case it is necessary; she has stolen my dapple-gray horse from the stable; this morning it was gone with saddle and bridle.

FRU KIRSTEN
(afsides).
Ingeborg og Hemming borte, og hans hest ligeså; var jeg i hans sted, jeg véd nok, hvad jeg vilde tro. (højt.) Nu bryder vi op og deles ad i små hobe; den, som først får øje på Alfhild, blæser i horn eller lur; de andre lytter derefter og følger lyden, til vi samles.
(de går ud til forskellige sider.)

LADY KIRSTEN.
[Aside.]
Ingeborg and Hemming gone, and his horse likewise; were I in his place I should know what to think.

LADY KIRSTEN.
[Aloud.]
Now let us divide and go about in small groups; he who first gets his eye on Alfhild shall blow the trumpet or horn; let the rest listen and follow the sound till we are assembled again.
[They go out at different sides.]

ARNE
(som er bleven alene tilbage).
Og jeg, som ikke er kendt her, hvor skal jeg finde frem. (kalder.) Hemming, Hemming! (holder inde.) Nå, det er jo sandt, han er – (hovedrystende.) Hm! hm! Det var skammeligt gjort af ham.
(går ud til højre.)

ARNE.
[Who alone has remained.]
And I, who am not acquainted here,--how am I to find my way.

ARNE.
[Calls.]
Hemming! Hemming!
[Stops.]

ARNE.
I forgot,--he is--

ARNE.
[Shaking his head.]
Hm! It was a shameful trick he played.
[He goes out to the right.]

SYVENDE SCENE.
Alfhild (kommer frem ved vandet på venstre side; hun bærer en liden bylt).

SCENE VII
[ALFHILD appears near the tarn to the left; she carries a little bundle.]

ALFHILD.
Tilende har jeg klaget, tilbunds har jeg grædt;
jeg må hvile, nu er jeg til døden træt!
(synker ned på en sten i forgrunden.)
Først vil jeg sige min fader farvel!
Så vandrer jeg ind på det øde fjeld!
Hernede ser jeg Olaf, hvorhelst jeg færdes;
jeg må op i højden, at mit sind kan hærdes!
jeg må døve og glemme den tunge lære,
må dysse i blund alle minder kære!
Ak, jeg som tænkte mig livet så rigt!
Intet er sandhed, alt er digt,
alt er kun tant og gøglende løgne;
intet kan gribes og fattes med hænder,
intet må skues med vågne øjne,
intet holder stand, når vi ret det kender!
(lurtoner høres fra skoven.)
Min moders arvesølv bringer jeg med;
det vil jeg grave i jorden ned!
Jeg vil grave det ned under birkens rod,
derude, hvor jeg fordum med Olaf stod!
(åbner bylten og fremtager en brudekrone og andre smykker.)
Denne sølverne krone har min moder båret;
også hende har da verden forlokket og dåret,
også hun har da troet på kærligheds magt.
Blev også hun så bitterlig vakt?
Var det kun spot, når min fader kvad
om elskovs lyst, som gør barmen glad?
Ak, da skulde han tiet dermed;
hans sange har røvet mig livsens fred,
hans sange bygged i min barm et hus
for verdens fryd, – nu ligger det i grus!
(luren høres atter.)
Sølvet er sig så ædelt malm,
det smuldres ikke som høstens halm;
lå det i jorden vel tusinde år,
det skinner endda, det aldrig forgår!
Livets lyst er som høstens halm,
sorgen er sølvet, det ædle malm!
(pakker smykkerne sammen i bylten.)
Min fader har nævnt mig en trolddomsskat,
deraf drypped ni blanke perler hver nat;
men hvormange perler den end monne føde,
lige stor og rig blev dog skatten hin røde!
Min sorg er for mig en trolddomsskat;
deraf skal dryppe ved dag og nat
ikke ni, – nej tusinde perler små,
og skatten vil dog aldrig forgå! –
Ja, verden har gjort mig så klog, så klog!
Fordum fulgte jeg skyernes tog,
fløj drømmende med på de vide baner
og kaldte dem himmelens svaner!
Fordum jeg tænkte, at træets grene
bredte sig ud for at skygge min vandring,
jeg tænkte mig liv i fjeldets stene.
Nu er mig voldt så tung en forandring.
Nu véd jeg det bedre; – kun menneskets bryst
kan våndes i smerte, kan vugges i lyst.
Der bor ingen ven mellem blomster og grene,
jeg må bære min sorg alene.
(rejser sig.)
Velan da! Op mellem is og sne, –
både her og hist er kun gravens læ!
(vil gå.)

ALFHILD.
I have wailed, I have wept, till my heart is sore;
I am weary and tired, I can weep no more!
[Sinks down on a stone in the foreground.]

ALFHILD.
First to my father farewell I shall say!
Then into the mountains I make my way!
Down here I see Olaf wherever I go;
I must up in the heights to steel my mind!
I must deaden my grief, forget what I know,
And leave all the memories dear behind!

ALFHILD.
The life in my dream had so rosy a hue!
’Tis nothing but fiction, nothing is true,--
’Tis nothing but nonsense and shifting lies;
Naught can be seized and held in the hand.
Naught must be looked at with open eyes,
Nothing stands proof when we understand!
[The sound of trumpets is heard from the wood.]

ALFHILD.
My mother’s heirlooms I take with me;
I shall bury them deep in the ground!
I shall bury them deep ’neath the tall birch tree,
Over yonder where Olaf I found!
[She opens her bundle and takes out a bridal crown and other ornaments.]

ALFHILD.
This crown did my mother once wear on her head;
She too by the world then was tricked and misled,
She too then in love and its power believed.
Was she too so rudely deceived?
Was it only in jest that my father did sing
The pleasures that gladden the human breast?
Ah, then he should never have said anything;
His songs have robbed me of earthly rest;
His songs built a home for the ecstasies
Of life in my heart,--now in ruin it lies!
[The trumpets are heard again.]

ALFHILD.
Silver indeed is a metal of worth,
’Twill never crumble like autumn hay.
Were it hid for a thousand years in the earth,
It would still glitter bright, it would never decay!
The pleasures of life are like autumn hay,
And sorrow like silver that glitters alway!
[Ties the ornaments together in the bundle.]

ALFHILD.
A magic treasure I often recall,
From which dropped nine glorious pearls every night;
But no matter how many the pearls it let fall,
The treasure remained just as big and as bright!

ALFHILD.
A treasure of magic, this sorrow of mine,
And from it shall drip by night and by day,
Not nine,--but ten thousand pearls that shine,--
Yet the treasure shall never decay!--
Yes, the world has made me so wise,--so wise!
Once I followed the clouds in their flight,
Flew dreaming with them on their path in the skies,
And called them the swans of the light!
I thought that the trees spread their branches so wide,
That I might walk in the shade;
I thought there was life in the mountain side.
A sorry mistake I have made.
Now I know better;--for man alone
Can revel in joy, can suffer despair.
In tree and in flower, friend there is none,--
My sorrow alone I must bear.
[She rises.]

ALFHILD.
Away then! Up midst the ice and the snow,--
The grave is the only shelter below!
[She starts to leave.]

OTTENDE SCENE.
Alfhild. Fru Kirsten. Arne. Bryllupsgæster, bønder og karle (fra forskellige sider). Senere Olaf Liljekrans.

SCENE VIII
[ALFHILD, LADY KIRSTEN, ARNE, WEDDING GUESTS, PEASANTS and SERVANTS from various sides. Later OLAF LILJEKRANS.]

FRU KIRSTEN.
Der er hun! Stå stille, Alfhild! Prøv ikke på at undkomme, ellers skyder vi dig ned.

LADY KIRSTEN.
There she is! Stand still, Alfhild! Do not try to escape,--else we shall shoot you.

ALFHILD.
Hvad vil du mig?

ALFHILD.
What do you want of me?

FRU KIRSTEN.
Det skal du tidsnok erfare! (peger på bylten.) Hvad bærer du der?

LADY KIRSTEN.
That you shall learn soon enough.

LADY KIRSTEN.
[Points to her bundle.]
What is this you are carrying?

ALFHILD.
Min moders arv!

ALFHILD.
My mother’s treasures!

FRU KIRSTEN.
Giv hid! Se, se! En sølvkrone! Forsandt, Alfhild! er du din moders eneste datter, da frygter jeg stærkt, at brudekronen ikke mere vil trænges om i hendes æt. (til karlene.) I binde hende! Hun står der og lader så sorgløs i sind; ingen kan vide, hvad hun pønser på.
(Alfhild bindes.)

LADY KIRSTEN.
Give it here! See, see! A crown of silver! Indeed, Alfhild! If you are your mother’s only daughter I am very much afraid the bridal crown will nevermore be needed in her family.

LADY KIRSTEN.
[To the Servants.]
Bind her! She stands there and pretends to be sad; no one can know what she is scheming.
[ALFHILD is bound.]

FRU KIRSTEN
(højt og med undertrykt lidenskabelighed).
Retten er sat. Som I alle vide, har jeg lovlig hævd og adkomst til at værne om mine enemærker, til at fælde dom efter landets lov over hver den, der gør mig uskel på min egen grund. Dette er hvad du, Alfhild! har fordristet dig til, og derfor står du nu her som anklaget for din dommer. Forsvar dig, om du kan, men glem ikke, at det gælder livet.

LADY KIRSTEN.
[Aloud and with suppressed passion.]
The court is ready. As you all know, I have a legal and prescriptive right to protect my dominions, to pass judgment in accordance with the law of the realm on every one who does me harm on my own lands. This is what you, Alfhild, have presumed to do, and it is therefore that you now stand here accused before your judge. Defend yourself if you can, but do not forget it is a matter of life and death.

ARNE.
Men hør, fru Kirsten!

ARNE.
But listen, Lady Kirsten!

FRU KIRSTEN.
Forlad mig, herr Arne! Jeg er i min ret, og den vil jeg holde på. (til Alfhild.) Træd frem og svar mig!

LADY KIRSTEN.
Excuse me, Lord Arne! I am within my rights here, and I intend to insist on them.

LADY KIRSTEN.
[To ALFHILD.]
Come forward and answer me!

ALFHILD.
Spørg du kun, jeg skal svare!

ALFHILD.
Do you but question me,--I shall answer!

FRU KIRSTEN.
Mange og hårde er de beskyldninger, som rejses mod dig. Først og fremst påsiger jeg dig her ved ugudelige kunster at have dåret min søn, Olaf Liljekrans, så at hans sind og tanker vendte sig fra hans fæstemø, som han havde trolovet, – så at han, syg i hjertet, ingen dag fandt fred i sit hjem, men drog hid op til denne ukendte dal, hvor du har holdt til. Alt sligt kan ikke være tilgået på vanlig vis; du er derfor sigtet for trolddom, forsvar dig, om du kan.

LADY KIRSTEN.
Many and grievous are the charges that are directed against you. First and foremost I charge you here with having beguiled my son, Olaf Liljekrans, with your unholy arts, so that he turned heart and soul away from his betrothed to whom he was pledged,--so that he, sick in heart, never at any time found peace in his home, but came up here to this unknown valley where you have had your home. All this could not have happened in any ordinary way; you are therefore accused of witchcraft,--defend yourself if you can.

ALFHILD.
Lidet har jeg hertil at svare. Trolddom kalder du hin sælsomme magt, som drog Olaf hid op. Kanhænde du har ret; men denne trolddom kom ikke fra den onde; – hver den stund Olaf har været her, Guds øje måtte se derpå! hver den tanke jeg har fæstet på Olaf, Guds engle måtte kende den! og de skulde ikke blues derover.

ALFHILD.
I have little to say in answer to this. Witchcraft you call that strange power that drew Olaf up here. Perhaps you are right; but this witchcraft was not of evil;--every hour that Olaf has been here God must surely have witnessed! Each thought that I have had of Olaf the angels of God must have known! And they had no occasion to blush.

FRU KIRSTEN.
Nok, nok! Du føjer endnu bespottelser til din brøde. Ve dig, Alfhild! hvert et ord tynger med i skålen. Dog, du om det! (til de øvrige.) Jeg æsker eder alle til vidne på hendes svar. (vender sig til Alfhild.) Jeg beskylder dig dernæst for atter igen inat at have, ved de samme hemmelige kræfter, trukket Olaf her op, samt at du holder ham gemt herinde!

LADY KIRSTEN.
Enough, enough! You would add blasphemy to your transgression! Woe upon you, Alfhild! Your every word only adds weight to the scales. Yet, that is your affair!

LADY KIRSTEN.
[To the rest.]
I crave you all as witnesses to her answer.
[Turns to ALFHILD.]

LADY KIRSTEN.
I charge you next with having again, this very night, with the aid of these same secret powers, met Olaf up here, and furthermore that you keep him concealed in here!

ALFHILD.
Der har du ret! Lønligt er han gemt herinde!

ALFHILD.
There you are right! Secretly is he hidden here!

FRU KIRSTEN.
Det vedgår du?

LADY KIRSTEN.
You admit it?

ALFHILD.
Ja, men så mægtig du end er, fri ham ud kan du ikke. Kanhænde det bådede mig bedst, om du var dertil istand; men ikke du, ikke den hele vide jord har så stærk en magt og evne!

ALFHILD.
Yes, but however powerful you are, you will never be able to set him free. Perhaps it would be best for me if you were able; but neither you nor the whole wide world have the power to set him free!

FRU KIRSTEN
(i heftigt udbrud).
Nu er døden dig viss! Sig frem, hvor har du ham?

LADY KIRSTEN.
[In a violent outburst.]
Now death will certainly be your punishment! Out with it,--where have you got him?

ALFHILD
(trykker hænderne mod brystet).
Herinde – i hjertet! Kan du rive ham ud deraf, da hekser du bedre end jeg!

ALFHILD.
[Presses her hands to her bosom.]
In here--in my heart! If you can tear him out from it you can practice witchcraft better than I!

FRU KIRSTEN.
Det svar gavner lidet; sig frem! hvor er han?

LADY KIRSTEN.
That answer is nothing. Out with it,--where is he?

ALFHILD.
Jeg har svaret!

ALFHILD.
I have answered!

FRU KIRSTEN
(med tilbagetrængt forbitrelse).
Godt, godt!

LADY KIRSTEN.
[With repressed irritation.]
Good!

ARNE
(til de omstående).
Havde Hemming været ilive, så skulde han nok fået sandheden ud af hende; han var bleven så listig på sine sidste dage.

ARNE.
[To the spectators.]
Were Hemming alive he would have been able to get the truth out of her; he had become so crafty of late.

FRU KIRSTEN.
Nu kommer den tredie klage mod dig: du har inat stukket ild på min gård og brændt den af til grunden. Kanhænde menneskeliv er gået tilspilde, det véd vi endnu ikke, men hvad som end er, derved hverken skades eller rettes på din sag; thi din agt at brænde os inde alle tilhobe ligger klarlig for dagen. Nægter du mit påsagn at have brændt gården af inat?

LADY KIRSTEN.
Now the third charge against you: last night you set fire to my house and burned it clear to the ground. Perhaps human life has been lost,--that we not know as yet,--but whether or no, it will neither harm nor help your cause; for your intention to burn all of us is as clear as day. Do you deny my charge that you set fire to my home last night?

ALFHILD.
Jeg nægter det ikke, jeg har brændt din gård!

ALFHILD.
I do not deny it; I have destroyed your house!

FRU KIRSTEN.
Og hvormed vil du besmykke din gerning? (med bitter spot.) Du skal ej kunne sige, at du handlede overilet. God lejlighed havde du, såvidt jeg mindes, til at tænke dig om; du stod udenfor, ingen kom dig nær, ingen hindrede dig fra at overlægge så roligt du kunde og vilde. Ej skal du sige, at gildestuens lystighed steg dig til hovedet, ej heller at vinen gjorde dig hed og fortumlet; thi du var nok ikke med derinde, du stod udenfor, og der var svalt nok, der var kølige vinde, som nok kunde gøre dig besindig.

LADY KIRSTEN.
And how will you extenuate your action?

LADY KIRSTEN.
[With bitter mockery.]
You shall not be able to say that you acted over hastily. Good opportunity you had, so far as I can remember, to stop and consider; you stood outside there, no one came near you, no one prevented you from deliberating as calmly as you could. Nor shall you say that the merriment of the festive occasion went to your head, nor that the wine distracted you; for you were not on the inside at all; you stood on the outside, and it was cool enough there,--the biting wind should have made you sober.

ALFHILD.
Ja, jeg har brændt din gård inat; men du og Olaf og alle I andre derude har øvet en værre færd mod mig. Verden var mig en højsal, som hørte den store fader til. Himlen blå var dens tag, stjernerne var de lamper, som lyste fra dens loft. Jeg gik glad og rig derinde; men I, I kastede en brand midt ind i den gyldne herlighed; nu er alting dødt og fortørret!

ALFHILD.
Yes, I destroyed your house last night; but you and Olaf and all the rest of you out there have done me a greater wrong. The world was to me a festive hall which belonged to the Great Father. The blue heaven was its roof, the stars were the lamps that shone from its ceiling. I wandered happy and rich in all this; but you, you threw a brand right in the midst of this golden splendor; now is everything withered and dead!

FRU KIRSTEN.
Slig tale båder dig lidet! End engang spørger jeg, hvor er Olaf Liljekrans, min søn?

LADY KIRSTEN.
Such talk will profit you little! Still once more I ask, where is Olaf Liljekrans, my son?

ALFHILD.
Jeg har svaret!

ALFHILD.
I have answered!

FRU KIRSTEN.
Så har du også fældet din dom, og jeg vil bekræfte den.
(Olaf kommer frem på klippepynten mellem træerne, uden at bemærkes af de tilstedeværende.)

LADY KIRSTEN.
Then you have also passed your own sentence, and I shall confirm it.
[OLAF appears on the rocky cliff among the trees, unnoticed by the rest.]

OLAF
(afsides).
Alfhild –! Hjælp Gud! hvad er det?
(trækker sig uset tilbage.)

OLAF.
[Aside.]
Alfhild! God help me! What is that?
[Withdraws unseen.]

FRU KIRSTEN.
Som skyldig i trolddomskunster og mordbrand er du efter landets lov hjemfalden til døden. Denne straf udsiges herved over dig, og skal den ufortøvet samt her på stedet fuldbyrdes.

LADY KIRSTEN.
You have, in accordance with the law of the land, incurred the penalty of death as guilty of witchcraft and arson. This sentence is herewith pronounced upon you, and forthwith right here on the spot it shall be executed.

ARNE.
Men hør, fru Kirsten!

ARNE.
But listen, Lady Kirsten!

FRU KIRSTEN.
Dommen er fældet! Alfhild skal lide døden!

LADY KIRSTEN.
Judgment is pronounced! Alfhild shall die!

ALFHILD.
Gør som dig lyster; lidet skal jeg være dig hinderlig deri. Da Olaf fornægtede sin kærlighed, da slukkedes mit liv, – jeg lever ikke længer.

ALFHILD.
Do as you please; little shall I be of hindrance to you. When Olaf denied his love, then ceased my life,--I live no longer.

FRU KIRSTEN.
Før hende op på fjeldstupet der!
(To karle fører Alfhild op.)

LADY KIRSTEN.
Take her up on the rocky ledge over there.
[Two Servants take ALFHILD up.]

FRU KIRSTEN.
For sidste gang, Alfhild! giv mig min søn tilbage!

LADY KIRSTEN.
For the last time, Alfhild! Give me back my son!

ALFHILD.
Jeg svarer ikke mere!

ALFHILD.
I will answer no more!

FRU KIRSTEN.
Det ske da, som du vil! (til karlene.) Styrter hende ud! Nej, vent! Der falder mig noget ind. (til Alfhild.) Som du der står, kommer jeg til at mindes dig, da du igår trådte frem med guldkronen på og mente, at du var Olaf Liljekrans værdig til brud. Nu skal vi dog se, hvormeget du agtes; her er bønder og karle og mange ringe mænd tilstede; – kanhænde dit liv end står til at frelses! Ja, Alfhild! Du ser på mig, men så er det; jeg vil være dig nådig! (vender sig til de øvrige.) Ej sandt, I kender alle den gamle vedtægt, at når en kvinde er dømt for en halsløs gerning, som hun der, da frelses hendes liv og hun er fri, ifald en uberygtet mand træder frem og nævner hende uskyldig og siger sig villig og rede til at ægte hende. Ej sandt, den vedtægt kender I?

LADY KIRSTEN.
Just as you please!

LADY KIRSTEN.
[To the Servants.]
Cast her down! No, wait! I have an idea!

LADY KIRSTEN.
[To ALFHILD.]
As you stand there, I remember you again as you yesterday came forward with the golden crown and thought you were worthy to be Olaf Liljekrans’ bride. Now we soon shall see how much you are worth; there are present here peasants and servants and many humble men;--perhaps your life can still be saved! Yes, Alfhild! You stare at me, but so it is; I will be merciful to you!

LADY KIRSTEN.
[Turns to the rest.]
You all know the old custom, that when a woman is sentenced to death for a capital offence, as she is, her life will be saved and she will be free if an irreproachable man comes forth and upholds her innocence and declares himself ready and willing to marry her. That custom you know?

ALLE.
Ja, ja!

ALL.
Yes, yes!

ALFHILD
(med frembrydende tårer).
O, at måtte forhånes, forhånes så dybt i min sidste stund!

ALFHILD.
[Bursting into tears.]
O, to be mocked,--mocked so terribly in my last hour!

FRU KIRSTEN.
Nuvel, Alfhild! Denne vedtægt skal komme dig tilgode. Ifald kun den ringeste karl i mit følge træder frem og siger sig villig til at ægte dig, da er du fri. (ser sig om.) Er der ingen som melder sig?
(Alle tier.)

LADY KIRSTEN.
Well then, Alfhild! This custom you shall have the benefit of. If the most humble man in my company comes forth and declares himself willing to marry you, then are you free.

LADY KIRSTEN.
[Looks about.]
Is there no one who applies?
[All are silent.]

FRU KIRSTEN.
Giv hende sølvkronen på; den skal følge med i købet; kanhænde, Alfhild! at du derved stiger i pris!
(Kronen sættes på Alfhilds hoved.)

LADY KIRSTEN.
Give her the silver crown; that shall go in the bargain; perhaps, Alfhild, you will then rise in value!
[The crown is placed on ALFHILD’s head.]

FRU KIRSTEN.
For anden gang, spørger jeg, er ingen villig til at frelse hende?
(Hun ser sig om. Alle tier.)

LADY KIRSTEN.
For the second time I ask,--is any one willing to save her?
[She looks about. All are silent.]

FRU KIRSTEN.
Nu gælder det; nu frygter jeg for, at dine øjeblikke er talte. Hører mig vel, I karle deroppe! Ifald ingen svarer på det tredje opråb, da agte I på mit tegn og styrter hende i søen! Brug nu dine kunster, Alfhild! se til, om du kan kogle dig fra døden. (Med høj røst.) For sidste gang! Der står heksekvinden og mordbrændersken; hvo frelser og ægter hende?
(Hun ser sig om. Alle tier. – Fru Kirsten hæver raskt hånden til tegn, karlene griber Alfhild; i samme øjeblik styrter Olaf frem på klippepynten i fuld bryllupsklædning.)

LADY KIRSTEN.
Now for it; I am afraid your moments are numbered. Hear me well, you servants up there! Should no one answer my third call, then do you watch for a sign from me and cast her into the lake! Use now your arts, Alfhild! See if you can conjure yourself free from death.

LADY KIRSTEN.
[With a loud voice.]
For the last time! There stands the witch and incendiary! Who will save and marry her?
[She looks about. All are silent.--LADY KIRSTEN raises her hand quickly as a signal, the Servants seize ALFHILD; in the same moment OLAF rushes out on the ledge in full wedding garb.]

OLAF.
Jeg frelser og ægter hende!
(Han støder karlene bort og afriver hendes bånd. Alfhild synker med et skrig til hans bryst; han omslynger hende med den venstre arm og løfter den højre truende ivejret.)

OLAF.
I will save and marry her!
[He thrusts the SERVANTS aside and unbinds her. ALFHILD sinks with a cry on his bosom; he puts his left arm around her and raises his right arm threateningly in the air.]

ALLE
(står som forstenede med udråbet):
Olaf Liljekrans!

ALL.
[Stand as if turned to stone.]
Olaf Liljekrans!

FRU KIRSTEN.
Olaf Liljekrans, min søn! hvad har du gjort? Beskæmmet dig for evig!

LADY KIRSTEN.
Olaf Liljekrans, my son! What have you done? Disgraced yourself for all time!

OLAF.
Nej, jeg aftvætter den skam og skændsel, som jeg pådrog mig ved min færd mod hende! Min brøde vil jeg udsone og gøre mig selv lykkelig derved! (fører Alfhild frem ) Ja, for eder alle nævner jeg højt og lydt denne unge kvinde som min brud! Hun er uskyldig i alt det, som er påsagt hende; kun jeg har forbrudt mig. (bøjer knæ for hende.) Og for din fod beder jeg dig glemme og forlade –

OLAF.
No, I blot out the shame and disgrace which I brought on myself by my treatment of her! My sin I shall expiate and make myself happy the while!

OLAF.
[Brings ALFHILD forward.]
Yes, before all of you I solemnly proclaim this young woman my bride! She is innocent of all that has been charged against her; I only have transgressed.
[Kneels before her.]

OLAF.
And at your feet I beg you to forget and forgive--

ALFHILD
(hæver ham op).
Ak, Olaf! Du har givet mig al verdens herlighed tilbage!

ALFHILD.
[Raises him.]
Ah, Olaf! You have given me back all the glory of the world!

FRU KIRSTEN.
Du vil ægte hende! Godt og vel, så er jeg ikke længere moder for dig!

LADY KIRSTEN.
You will marry her! Well and good; then am I no longer a mother to you!

OLAF.
Stor sorg voldes mig derved, skøndt det er længe siden I var en sand moder for mig. I brugte mig kun til at bygge eders egen stolthed ivejret, jeg var svag og fandt mig deri. Men nu har jeg vundet kraft og vilje; nu står jeg fast på mine fødder og grunder min egen lykkes bygning!

OLAF.
You will cause me great sorrow, although it is now long since that you were a real mother to me. You used me merely to build aloft your own pride, and I was weak and acquiesced. But now have I won power and will; now I stand firmly on my own feet and lay the foundation of my own happiness!

FRU KIRSTEN.
Men betænker du da ikke –

LADY KIRSTEN.
But do you stop to consider--

OLAF.
Intet vil jeg mer betænke, jeg véd hvad jeg vil. Nu først forstår jeg min sælsomme drøm. Det blev mig spået, at jeg skulde finde den fagreste blomst, at jeg skulde plukke den sønder og drysse den ud for alle vinde. O, således er det sket! En kvindes hjerte er den fagreste blomst i verden; alle de rige og gyldne blade deri har jeg sønderrevet og drysset ud for alle vinde. Men trøst dig, Alfhild! Mangt et sædefrø er fulgt med, sorgen har modnet det, og deraf skal spire et rigt liv for os herinde i dalen; thi her vil vi bo og bygge!

OLAF.
Nothing will I now consider,--I know what I want. Now first I understand my strange dream. It was prophesied of me that I was to find the fairest of flowers,--that I was to tear it asunder and strew it to all the winds. O, thus it has happened! A woman’s heart is the fairest flower in the world; all its rich and golden leaves I have torn asunder and scattered to the winds. But be of good cheer, my Alfhild! Many a seed has gone too, and sorrow has ripened it, and from it shall grow a rich life for us here in the valley; for here shall we live and be happy!

ALFHILD.
O, nu er jeg salig som den første stund vi mødtes.

ALFHILD.
O, now I am happy as in the first hour we met.

FRU KIRSTEN
(afsides).
Ingeborg er borte, denne rige dal hører Alfhild til; ingen anden har ret dertil – (højt.) Nuvel, Olaf! Jeg vil ikke være din lykke imod. Mener du at finde den på den vis, så – – Mit minde har I dertil!

LADY KIRSTEN.
[Aside.]
Ingeborg is gone; this rich valley belongs to Alfhild,--no one else has a claim to it--

LADY KIRSTEN.
[Aloud.]
Well, Olaf! I shall not stand in the way of your happiness. If you think you will find it in this way, then--well, then you have my consent!

OLAF.
Tak, min moder, tak! Nu fattes mig Intet mere!

OLAF.
Thanks, mother, thanks! Now I lack nothing more!

ALFHILD
(til fru Kirsten).
Og mig forlader du al min brøde?

ALFHILD.
[To LADY KIRSTEN.]
And me you forgive all my sin?

FRU KIRSTEN.
Nu, nu! Kanhænde der var fejl på min side med, lad os ikke tale mere derom!

LADY KIRSTEN.
Yes, yes! Perhaps I too was wrong,--let us not say any more of that!

ARNE.
Men jeg da? Og min datter, som herr Olaf havde trolovet – Dog, det er jo sandt, kanhænde hun ikke mere er til!

ARNE.
But I, then? And my daughter, whom Olaf had pledged--Yet, it is true, perhaps she is no longer alive!

OLAF.
Jovisst er hun til!

OLAF.
Of course she’s alive!

ARNE.
Hun lever! Hvor er hun? Hvor?

ARNE.
She lives! Where is she? Where?

OLAF.
Det kan jeg ikke sige; men det er at nævne, at vi begge to i venskab har brudt trolovelsen.

OLAF.
That I can not say; but I may say that we both in all friendliness have broken our pledge.

FRU KIRSTEN.
I ser, herr Arne! at jeg – –

LADY KIRSTEN.
You see, Lord Arne! that I--

ARNE.
Ja, ja, min datter skal ikke tvinges på nogen. Alfhild var det beskåret at få en riddersmand; det samme kan vel times Ingeborg. (med værdighed.) I ædle herrer og velbyrdige mænd! Hører mit ord! Det er kommet mig for øre, at jeg, blandt mange af jer, holdes for en mand, der er lidet bevandret i høviske sæder og skikke. Jeg vil nu vise, at det er løgn i jer hals! I de gamle krøniker fortælles, at når en brav konge mister sin datter, så udlover han hendes hånd og halvdelen af riget til den, som finder hende igen. Jeg vil gøre som de gamle, brave konger; den, som finder Ingeborg igen, får hendes hånd og mit halve gods og eje dertil. Er I med på det?

ARNE.
Well, my daughter shall not be forced upon any one. Alfhild was fated to marry a knight; the same may happen to Ingeborg.

ARNE.
[With dignity.]
Noble lords and honorable men, hear me! It has come to my ear that many of you hold me to be little skilled in courtly manners and customs. I will show you now you are completely mistaken. In the old chronicles it is frequently told that when a noble king loses his daughter he promises her hand and half his kingdom to him who may find her; he who finds Ingeborg shall receive her hand in marriage and in addition half of all that I own and possess. Are you with me on that?

DE UNGE KARLE.
Ja, ja!

THE YOUNG MEN.
Yes, yes!

NIENDE SCENE.
De forrige. Ingeborg (træder hurtig ud fra huset og trækker Hemming efter sig).

SCENE IX
[The Preceding. INGEBORG comes hurriedly out of the hut and pulls HEMMING behind her.]

INGEBORG.
Her er jeg! Hemming har fundet mig!

INGEBORG.
Here I am! Hemming has found me!

ALLE
(forbausede).
Ingeborg og Hemming! Heroppe!

ALL.
[ASTONISHED]
Ingeborg and Hemming! Up here!

ARNE
(forbitret).
Ej, så skal da også – –

ARNE.
[Irritated.]
Ah, then shall--

INGEBORG
(kaster sig om hans hals).
O, fader, fader! Det nytter dig ikke; du har givet dit ord!

INGEBORG.
[Throws herself about his neck.]
O father, father! It will not avail you; you have given your word!

ARNE.
Ham gjaldt det ikke! Nu skønner jeg det nok; han har selv ført dig bort!

ARNE.
But that did not apply to him! Now I see it all right; he has taken you away himself.

INGEBORG.
Nej, tvertom, fader! Det var mig, som førte ham bort!

INGEBORG.
No, to the contrary, father! It was I who took him away!

ARNE
(forskrækket).
Vil du tie med slige ord! Er du da forrykt?

ARNE.
[Frightened.]
Will you be silent with such words! Are you out of your head?

INGEBORG
(sagte).
Så sig ja, straks på stedet! Ellers fortæller jeg til alle mennesker, at det var mig, som – –

INGEBORG.
[Softly.]
Then say “yes” right here on the spot! Otherwise I shall proclaim to all people that it was I who--

ARNE.
Ti, ti! Jeg siger jo ja! (træder mellem dem og ser bistert på Hemming.) Dig var det altså, som stjal min abildgrå hest med sadel og bidsel?

ARNE.
Hush, hush! I am saying “yes”!
[Steps between them and looks sternly at HEMMING.]

ARNE.
It was you then who stole my dapple-gray horse with saddle and bridle?

HEMMING.
Ak, herr Arne! –

HEMMING.
Alas, Lord Arne!--

ARNE.
O, Hemming! Hemming! Du er en – (betænker sig.) Nå, du er min datters fæstemand; lad det så være godt dermed.

ARNE.
O Hemming! Hemming! You are a--
[Stops to consider.]

ARNE.
Well, you are my daughter’s betrothed; let it all be forgotten.

HEMMING OG INGEBORG.
O, tak, tak!

HEMMING AND INGEBORG.
O, thanks, thanks!

TIENDE SCENE.
De forrige. Thorgjerd (med en strengeleg i hånden, har under det foregående blandet sig mellem mængden).

SCENE X
[The Preceding. THORGJERD with a harp in his hand has during the foregoing mingled with the people.]

THORGJERD.
Ej, se, se! Her er folksomt i dalen idag!

THORGJERD.
Aye, see, see! A multitude of people in the valley today!

BØNDERNE.
Thorgjerd spillemand!

THE PEASANTS.
Thorgjerd, the fiddler!

ALFHILD
(kaster sig i hans arme).
Min fader!

ALFHILD.
[Throws herself in his arms.]
My father!

ALLE.
Hendes fader!

ALL.
Her father!

OLAF.
Ja, ja, gubbe! Idag er her folksomt og lysteligt herinde, og så skal det herefterdags blive ved. Det er din datters bryllup, som holdes; af kærlighed har hun kåret sin fæstemand, om kærlighed har du sjunget for hende, – du vil ikke være os imod!

OLAF.
Yes, yes, old man! There are people and merriment in here today, and hereafter it shall always be thus. It is your daughter’s wedding we are celebrating; for love has she chosen her betrothed, of love have you sung for her,--you will not stand in our way!

THORGJERD.
Alle gode vætter værne om eder!

THORGJERD.
May all good spirits guard you well!

ALFHILD.
Og du bliver hos os!

ALFHILD.
And you will remain with us!

THORGJERD.
Nej, nej, Alfhild!
En spillemand har ikke hjem eller bo,
hans hu stævner vidt, han aldrig finder ro!
Hver den, som ejer en sangbund i sit bryst,
han er hjemløs i dale, han er hjemløs ved kyst;
i liens løvsal, på den grønnende eng
må han synge og røre den dirrende streng,
han må lure på det liv, som lønligt bor
under fossens væld, ved den vilde fjord,
må lure på det liv, som i brystet banker,
klæde folkets drømme i toner og ord,
og klare dets gærende tanker!

THORGJERD.
No, no, Alfhild!
A minstrel has never a place to rest, His soul fares afar, he forever must roam!
For he who has music deep down in his breast,
Is never in mountains or lowlands at home;
In the meadows green, in the sheltering bower,
He must touch the strings and sing every hour,
He must watch for the life that lives in the shower,
Beneath the wild fjord, in the rushing stream,
Must watch for the life that beats in the soul,
And clothe in music what people but dream,
And give voice to its sorrow and dole!

OLAF.
Men stundom vil du dog gæste os her!
Nu skal en hal mellem birkene bygges;
her, min Alfhild! skal dit liv betrygges,
jeg og min elskov skal leve dig nær,
aldrig dit øje af tårer skal skygges!

OLAF.
But sometime you will surely visit us here!
Now shall ’mid the birches a hall be erected;
Here, my Alfhild! shall you be protected.
I and my love will always be near,
No more shall your eye be dimmed with a tear!

ALFHILD.
Ja, nu jeg ser det, livet er rigt!
rigt som mit hjertes fagreste digt!
Så tung og så sort var end aldrig sorgen,
den følges engang af en lysende morgen!
(knæler.)
Guds engle små! I har ledet mit fjed,
I har atter skænket mig trøst og fred!
I styred min gang ved afgrundsranden,
I støtted min fod, der var veg og svag!
O, kan jeg end ikke tro med forstanden, –
med hjertet vil jeg tro til min sidste dag!
Ja, himmelske magter! I våger endnu!
Klart skinner solen efter uvejrets gru; –
af livets brand blev min kærlighed frelst;
lad så times og mødes hvadhelst!
Nu er jeg frejdig, nu er jeg stærk,
rede til livets vekslende værk!
(med et blik til Olaf.)
Og når vi engang – –
(afbryder og hæver hænderne højt i vejret.)
På englenes arm
bæres vi hjem i himmelens karm!
(De øvrige har dannet en gruppe om hende; tæppet falder.)

ALFHILD.
Yes, now I see,--life is precious and kind!
Rich as the fairest dream of the mind!
So dreary and black is never our sorrow,--
’Tis followed sometime by a bright sunny morrow!

ALFHILD.
[Kneels.]
O angels of God! you have led me aright,
Again you have granted me solace and bliss!
You guided my wandering past the abyss,
You steadied my foot that was weak and slight!
O, if with my mind I cannot understand,--
With my heart I’ll believe to the last!
Yes, heavenly powers! You still watch o’er the land!
Clear is the sun when the dark storm is passed;--
From death and destruction my love did you save:
So now then let happen what may!
For now I am cheerful, now am I brave,
Ready for life and its motley affray!

ALFHILD.
[With a glance at OLAF.]
And when we at length--
[She pauses and stretches her arms above her head.]

ALFHILD.
by the angels of love
Are borne to our home in the heavens above!
[The rest have formed a group around her; the curtain falls.]

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=0e786786-f356-11e0-ab97-001cc4df1abe

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display