Bibliotheca Polyglotta

Olaf Liljekrans

Complete text

FJORTENDE SCENE.
Alfhild. Straks efter Thorgjerd (fra baggrunden).

SCENE XIV
[ALFHILD. Shortly afterwards THORGJERD from the background.]

ALFHILD
(har med stille og barnlig forbauselse betragtet det foregående optrin, dog uden at lægge mærke til handlingen; når alle er borte, farer hun efter en pause op, ligesom af en drøm).
De er borte! Kan jeg tro det, er det også sandt?
Ja, ja, her stod de; månen skinned, jeg så dem grant!
Der ser jeg dem igen; over bakken drager de ned,
og jeg er bruden, jeg må med, jeg må med!
(vil ile ud til venstre.)

ALFHILD.
[Has observed in silent and childlike amazement the preceding scene without however heeding the action; when they are gone she suddenly comes to herself as from a dream.]
They are gone! Can I trust my eyes;--is it true?
Yes, here in the moonlight they stood in full view!
There I see them again down the mountain side,
And I must go with them, for I am the bride!
[Starts as if to rush out to the left.]

THORGJERD
(i baggrunden).
Alfhild! mit barn! Hvor kommer du her?
Jeg har jo sagt dig –

THORGJERD.
[In the background.]
Alfhild! my child! And how come you here?
I have told you before--

ALFHILD.
Min fader kær!
Nu må jeg flyve fri som alle vinde,
nu kan jeg ikke længer lukkes bag fjeldene inde!

ALFHILD.
O my father dear!
Now must I be free--as free as the wind,
No longer can I in the hills be confined!

THORGJERD
(nærmer sig).
Hvad er dig mødt?

THORGJERD.
[Comes nearer.]
What has befallen you?

ALFHILD
(jublende).
Han er kommen!

ALFHILD.
[In ecstasy.]
Now is he come!

THORGJERD.
Hvem?

THORGJERD.
But who?

ALFHILD.
Den fagre ridder! Han vil føre mig hjem!
Nu fatter jeg al den urolige lyst,
som længe har knuget og tynget mit bryst!
Mangen kveld har vi siddet ved striden elv,
du sang om kongens datter, som var hekset i fjeldet!
Kongens datter, min fader! det er jeg selv;
men han, den fagre ridder! har trolden fældet! –
Nu er jeg fri, jeg véd, hvad jeg vil,
jeg vil udad i livets brogede spil!
Hans ord var sang! Det var, som gav han mig vinger;
ingen, ingen magt nu mere mig binder og tvinger!

ALFHILD.
The fair knight! He will carry me home!
Now first do I grasp all the restless desire,
That long has been smouldering in me like fire!
We often have sat, as the river rushed by,
While you sang of the princess enthralled in the hill!
The princess, my father! the princess am I;
But he, the fair knight, bent the troll to his will!--
And now I am free to do what I may;
I will hence into life and its motley affray!
His words were like song! I am free as the wind;
No power can stay me or hold me behind!

THORGJERD.
Mit arme barn! til bygden vil du ned;
nei bliv, det vil koste din hjertensfred!

THORGJERD.
Poor child! You would down to the village below;
It will cost you your happiness; stay, do not go!

ALFHILD.
Jeg må, min fader! Dit bedste kvad
vil tykkes mig nu som en disig tåge!

ALFHILD.
But, father, I must! Your sweetest lays
Will seem to me now like a misty haze!

THORGJERD.
Så gå da, Alfhild! og drøm dig glad,
din fader skal over dig våge!
Men agt dig for hver underfundig svend,
som lokker med listelig tale!

THORGJERD.
Then go, my Alfhild! and dream while you may,
Your father will guard you alway!
But look you take care of the crafty young swains
With words so cunning and free!

ALFHILD.
Hvor Olaf færdes, did må jeg hen,
udad, langt ud i de lyse dale!
Der stander hans slot med gyldne sale!
o, jeg kender ham fra dine kvæder igen;
han er ridderen, kongesønnen, bold og prud,
og jeg, den fattige Alfhild, er hans brud!
Fattig, nej, nej, prinsessen jeg er,
o, mer end prinsesse; jeg er Olafs hjertenskær.
(bryllupskoret høres langt nede i lierne.)
Hør, hør, han kalder med horn og lur!
Farvel nu, blomster og skov og ur!
Farvel, min dal, du est mig for trang,
mig vinker alverdens jubel og sang!
Imorgen skal jeg smykkes med gyldenskrud
og ride til kirken som Olafs brud!
Sammen skal vi sidde på højsædets hynde –
ja, nu, først nu skal mit liv begynde!
(hun iler ud til venstre. Thorgjerd ser tankefuld efter hende, koret taber sig i det fjerne, idet tæppet falder.)

ALFHILD.
Away in the distant and sunny domains,--
Where Olaf is, there must I be!
There stands his castle with golden hall!
From the ballads you sang his face I recall;
The king’s son is he, the knight who can ride,
And I, the poor Alfhild,--I am his bride!
Poor, did I say,--no, the princess on high,
O, more than the princess,--his sweetheart am I!
[The wedding chorus is heard far down the mountain side.]

ALFHILD.
Listen, he calls with his trumpet and horn!
Farewell now, forest and flower and thorn!
Farewell, my valley; you have cramped me too long,
The whole world is calling with laughter and song!
Tomorrow attired in gold I shall ride
Away to the church as Olaf’s bride!
We shall sit on the throne of honor within--
Ah, now shall my life in its fulness begin!
[She rushes out to the left. THORGJERD gazes after her thoughtfully. The chorus dies away in the distance as the curtain falls.]

ANDEN AKT

(Tunet ved fru Kirstens gård. På tilskuernes højre side ses hovedbygningen med en luge i gavlen; vinduer eller døre er ikke synlige. Længer mod baggrunden på samme side en liden stavkirke med en kirkegård. På venstre side stabur og andre udhusbygninger. På begge sider i forgrunden simple stenbænke – Det er eftermiddag.)

SECOND ACT

[The enclosure on Lady Kirsten’s estate. To the right is seen the main building with an opening in the gable; neither windows nor doors are visible. Further towards the back of the stage on the same side a small log church and a churchyard. On the left side a storehouse and other out-buildings. On both sides in the foreground simple benches of stone. It is afternoon.]

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=0cea6d60-f356-11e0-ab97-001cc4df1abe

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display