THORGJERD.
Nej, nej, Alfhild!
En spillemand har ikke hjem eller bo,
hans hu stævner vidt, han aldrig finder ro!
Hver den, som ejer en sangbund i sit bryst,
han er hjemløs i dale, han er hjemløs ved kyst;
i liens løvsal, på den grønnende eng
må han synge og røre den dirrende streng,
han må lure på det liv, som lønligt bor
under fossens væld, ved den vilde fjord,
må lure på det liv, som i brystet banker,
klæde folkets drømme i toner og ord,
og klare dets gærende tanker!
THORGJERD.
No, no, Alfhild!
A minstrel has never a place to rest, His soul fares afar, he forever must roam!
For he who has music deep down in his breast,
Is never in mountains or lowlands at home;
In the meadows green, in the sheltering bower,
He must touch the strings and sing every hour,
He must watch for the life that lives in the shower,
Beneath the wild fjord, in the rushing stream,
Must watch for the life that beats in the soul,
And clothe in music what people but dream,
And give voice to its sorrow and dole!
