You are here: BP HOME > MI > Brand > fulltext
Brand

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionTitle
Click to Expand/Collapse OptionDramatis personæ
Click to Expand/Collapse OptionStage
Click to Expand/Collapse OptionACT I
Click to Expand/Collapse OptionACT II
Click to Expand/Collapse OptionACT III
Click to Expand/Collapse OptionACT IV
Click to Expand/Collapse OptionACT V
BRAND.
Skal jeg? 
BRAND.
Must I? 
BRAND.
Ich muß? 
BONDEN.
Ja, blir du borte her
i dette Herrens vonde vejr,
og rygtes, hvad en ej kan dølge,
at vi gik hjemmefra i følge,
så trækkes jeg tilthings en dag, –
og drukner du i myr og tjern,
så dømmes jeg i bolt og jern – 
THE PEASANT.
Ay, if I let you bide
Up here in this accursed weather,
And rumour told, what we can’t hide,
That you and we set out together,
I’m haul’d some morning to the dock,—
And if you’re drown’d in flood and fen,
I’m sentenced to the bolt and lock— 
DER BAUER.
Jawohl; denn bleibst Du mir
In diesem Herrgottswetter hier,
Und wird man’s dann im Dorf erfahren,
Daß wir mit Dir hier oben waren,
So holt mich eines Tags die Wache, –
Und liegst Du hier im Eise tot,
Komm’ ich ins Loch zu Wasser und Brot – 
BRAND.
Da lider du for Herrens sag. 
BRAND.
You suffer in God’s service, then 
BRAND.
So leidest Du für Gottes Sache. 
BONDEN.
Mig rager ikke hans og dine;
jeg har alt mer end nok med mine.
Kom så! 
THE PEASANT.
Nor his nor yours is my affair;
My own is hard enough to bear.
Come then! 
DER BAUER.
Mich schiert jetzt weder sein’ noch Deine,
Mich drückt schon ganz genug die meine, –
Drum komm! 
BRAND.
Farvel!
(hult bulder høres langt borte.) 
BRAND.
Farewell!
[A hollow roar is heard in the distance.] 
BRAND.
Leb’ wohl!
(Von fern vernimmt man dumpfes Getöse.) 
SØNNEN
(skrigende).
Der går en skred! 
THE SON.
[Shrieking.]
An avalanche roar! 
DER SOHN
(schreiend.)
Hört die Lawin’! 
BRAND
(til bonden, som har grebet ham i kraven).
Slip taget! 
BRAND.
[To the PEASANT who has seized his collar.]
Off! 
BRAND
(zu dem Bauern, der ihn am Kragen gepackt hat.)
Laß –! 
BONDEN.
Nej! 
THE PEASANT.
Nay! 
DER BAUER.
Nein! 
BRAND.
Slip straks! 
BRAND.
This instant! 
BRAND.
Laß los! 
SØNNEN.
Kom med! 
THE SON.
Stay no more! 
DER SOHN.
Wir müssen fliehn! 
BONDEN
(brydes med Brand).
Nej, fanden nappe mig –! 
THE PEASANT.
[Struggling with BRAND.]
Nay, devil take me —! 
DER BAUER
(ringt mit Brand.)
Da hol mich doch –! 
BRAND
(river sig løs og kaster ham i sneen).
Ja visst;
det kan du tro han gør tilsidst!
(går.) 
BRAND.
[Shakes him of and throws him down in the snow.]
That, depend
On it, he will do in the end!
[Goes.] 
BRAND
(reißt sich los und wirft ihn in den Schnee.)
Der holt Dich schon!
Du wirst gewiß nicht eher ruhn!
(Geht ab.) 
BONDEN
(sidder og gnider armen).
Au, au; den karl er stiv og stærk.
Sligt kalder han Vorherres værk!
(råber, idet han rejser sig.)
Hej, prest! 
THE PEASANT.
[Sitting and rubbing his arm.]
Ow, ow; his arm’s an iron rod;
And that’s what he calls serving God!
[Calling as he gets up.]
Ho, priest! 
DER BAUER
(setzt sich auf und reibt sich den Arm.)
Au, au; daß ihm’s der Teufel lohn’!
Das heißt er Gottes Werke tun.
(Ruft, während er aufsteht:)
He, Pfarr! 
SØNNEN.
Han gik indover hejen. 
THE SON.
He’s gone athwart the hill. 
DER SOHN.
Er ist den Kamm gegangen. 
BONDEN.
Ja, men jeg skimter ham endnu.
(råber igen.)
Hør, sig mig – kan du mindes, du,
hvor var det vi kom ud af vejen? 
THE PEASANT.
Ay, but I see him glimmer still.
[Calling again.]
Hear me,-if you remember, say,
Where was it that we lost the way? 
DER BAUER.
Ja, ja, ich mein’, ich seh’ ihn noch.
(Ruft wieder.)
Wenn Du’s noch weißt, so sag’ mir doch,
Wo unser Irrgehn angefangen? 
BRAND
(inde i tågen).
Ej trænges vejløbs kors for dig; –
du er alt på den brede vej. 
BRAND.
[In the mist.]
You need no cross to point you right;—
The broad and beaten track you tread. 
BRAND
(aus dem Nebel.)
Du brauchst von keinem Wegkreuz Rat, –
Du bist schon auf dem breiten Pfad. 
BONDEN.
Gud give, at det var så vel,
så sad jeg godt og varmt ikveld.
(han og sønnen går østover igen.) 
THE PEASANT.
God grant it were but as he said,
And I’d sit snug at home to-night.
[He and his Son retire eastwards.] 
DER BAUER.
Wollt’s Gott, daß er’s getroffen hätt’,
So läg’ ich abends warm im Bett.
(Er und sein Sohn gehen in östlicher Richtung zurück.) 
BRAND
(kommer tilsyne højere oppe og lytter ud mod den kant, hvor bonden gik).
De famler hjem. Du slappe træl,
sprang i dit bryst en viljes væld,
var ikkun evnen det, som skorted,
jeg skulde vejens møje kortet;
på dødstræt ryg, med foden såret,
jeg skulde glad og let dig båret; –
men hjælp er gavnløs for en mand,
som ikke vil, hvad ej han kan.
(går længere frem.)
Hm; livet, livet; det er svært,
hvor livet er de godtfolk kært!
Hver skrælling lægger slig en magt
på livet, som om verdens frelse,
al menneskenes sjælehelse,
var på hans skrale skuldre lagt.
De vil nok offre, Gud bevares!
Men livet, livet, – det må spares.
(smiler, som i en erindring.)
 
To tanker faldt som gut mig ind
og voldte lattervrid i maven,
og skaffed mig et barket skind,
når gamle skolemoer var gnaven.
Jeg tænkte mig en mørkræd ugle,
en fisk med vandskræk. Lydt jeg lo;
jeg vilde dem af sindet smugle,
men de hang i med tand og klo. –
Hvad kom det af, det lattervrid?
Jo, af den dunkelt følte splid
imellem tingen, som den er,
og tingen, som den skulde være, –
imellem det, at måtte bære,
og finde byrden altfor svær. –
Fast hver en landsmand, syg og frisk,
er slig en ugle, slig en fisk.
Han skabtes til et dybets yrke,
han skulde leve livets mørke, –
og det er det, som gør ham ræd.
Han spræller angst mod fjærens bred,
han skyr sit eget stjernekammer,
han skriger: luft og dagens flammer!
(standser et øjeblik, studser og lytter.)
 
Hvad var det der? Det lød som sang.
Ja, det er sang med latter blandet.
Hør, – nu et hurra, nu et andet, –
nu tredje – fjerde – femte gang!
Der rinder solen. Skodden letter.
Jeg øjner alt de vide sletter.
Derborte står det glade lag
i morgenskær på højderyggen;
vestover vidden kastes skyggen;
de skifter ord og nævetag.
Nu skilles de. De andre vender
mod øst, men to går vesterud.
Der skikker de, som sidste bud,
farvel med hat, med slør og hænder.
(Solen bryder alt mere og mere gennem tågen. Han står længe og ser ned på de kommende.)
 
Der glittrer lys om disse tvende.
Det er som skodden gjorde vej,
som lyngen klædte hæld og hej
og himlen lo om ham og hende.
De er visst syskend. Hånd i hånd
de springer over lyngens tæppe.
Se; pigen rører grunden neppe,
og han er ledig som en vånd.
Der strøg hun fra ham! Der hun veg,
da rap han vilde hende fange – –.
Nu vokser løbet til en leg –!
Hør; deres latter blir til sange!
(Ejnar og Agnes, let rejseklædte, begge blussende og varme, kommer legende frem over sletten. Tågen er borte; en klar sommermorgen ligger over fjeldet.) 
BRAND.
[Reappears higher up, and listens in the direction in which the PEASANT went.]
Homeward they grovel! Thou dull thrall,
If but thy feeble flesh were all,
If any spark of living will
Sprang in thee, I had help’d thee still.
With breaking back, and feet way-worn,
Lightly and swift I had thee borne;—
But help is idle for the man
Who nothing wills but what he can.
[Goes further on.]
Ah life! ah life! Why art thou then
So passing sweet to mortal men?
In every weakling’s estimation
His own life does as grossly weigh
As if the load of man’s salvation
Upon his puny shoulders lay.
For every burden lie’s prepared,
God help us,-so his life be spared!
[Smiles as in recollection.]
 
Two thoughts in boyhood broke upon me,
And spasms of laughter in me woke,
And from our ancient school-dame won me
Many a just and bitter stroke.
An Owl I fancied, scared by night;
A Fish that had the water-fright;
I sought to banish them;-in vain,
They clung like leeches to my brain.
Whence rose that laughter in my mind?
Ah, from the gulf, dimly divined,
Between the living world we see
And the world as it ought to be,
Between enduring what we must,
And murmuring, it is unjust!
Ah, whole or sickly, great or small,
Such owls, such fishes, are we all.
Born to be tenants of the deep,
Born to be exiles from the sun,
This, even this, does us appal;
We dash against the beetling steep,
Our starry-vaulted home we shun,
And crying to heaven, bootless pray
For air and the glad flames of day!
[Pauses a moment, starts, and listens.]
 
What do I hear? A sound of singing.
Ay, blended song and laughter ringing.
With now a cheer and now a hollo,
Another-and another-follow!
Lo, the sun rises; the mist lifts.
Already through the breaking rifts
The illimitable heights I see;
And now that joyous company
Stands out against the morning light
Upon the summit of the height.
Their shadows taper to the west,
Farewells are utter’d, hands are pressed.
And now they part. The others move
Eastward away, two westward wend,
And, waving hats and kerchiefs, send
Their farewell messages of love.
[The sun gradually breaks through and disperses the mist. BRAND stands and looks down on the two as they approach.]
 
How the light glitters round these two!
It is as if the mist took flight,
And flowering heather clothed the height,
And heaven laugh’d round them where they go.
Brother and sister, hand in hand,
They spring along the hill together,
She scarcely stirs the dewy heather,
And he is lissome as a wand.
Now she darts back, he rushes after,
Now slips aside, eludes his aim,—
Out of their gambols grows a game—!
And hark, a song out of their laughter!
[EINAR and AGNES, in light summer dress, both of them warm and glowing, come playing across the level. The mist is gone; a bright summer morning lies on the mountains.] 
BRAND
(wird ein Stück weiter oben wieder sichtbar und lauscht nach der Richtung hin, wo der Bauer verschwunden ist.)
Sie trotten heim. – Du schlaffer Wicht,
Schwieg nur in Dir der Wille nicht,
Schwieg nur die Kraft, die ungestählte,
Ich hätt’ gemildert, was Dich quälte,
Ich hätt’ Dich heiter, ohne Klagen,
Fußwund, todmüd’ zum Ziel getragen.
Doch Hilfe frommt nicht einem Mann,
Der auch nicht will, was er nicht kann.
(Tritt weiter vor.)
Das Leben; hm; wenn man ermißt,
Wie lieb’s den guten Leutchen ist!
Wie jeder Tropf es herzt und hegt,
Als wär’ der Welt Glück und Bestehn,
Der ganzen Menschheit Wohlergehn
Just ihm aufs lahme Kreuz gelegt.
Mein Gott, sie woll’n ja alles geben –
Nur nie das Leben, nie das Leben.
(Lächelt wie von einer Erinnerung ergriffen.)
 
An Zweies dacht’ ich oft als Knab’,
Das schuf mir böses Zwerchfellgrimmen –
Und Schwielen, die noch böser, gab
Die alte Schulmuhm’ sich im Schlimmen.
An einen Fisch, der’s Wasser scheute,
Und eine Eul’, die’s Dunkel floh.
Los brach ich, tollen Lachens Beute,
Ich mocht’ es drehn so oder so.
Und des der Grund? Weil ich halbklar
Schon damals jenen Riß empfand
Zwischen dem Ding, so wie es war –
Und so wie Gott es sehen wollte,
Dazwischen, daß es tragen sollte –
Und doch sein Pack untragbar fand.
Fast jeder hier, siech oder frisch,
Ist solch ’ne Eule, solch ein Fisch.
Gemacht, in Tiefen hinzusterben,
Bestimmt, des Lebens Nacht zu leben,
Ist er gerade davor bang.
Er zappelt feig den Strand entlang,
Ihm graut vor seiner Sternenzelle,
Er schreit nach Luft und Tageshelle!
(Hält einen Augenblick inne, stutzt und lauscht.)
 
Was ist das? Stimmenklang vom Tal?
Wie sich Gesang und Lachen streiten!
Horch, – nun ein Hurra, – nun zum zweiten –
Zum dritten – vierten – fünften Mal!
Die Sonne flammt, den Dunst zu brechen;
Schon klären sich die weiten Flächen ...
Ei sieh, die frohen Leutchen dort
Auf frühlichtüberstrahlten Matten!
Nach Westen fallen lang die Schatten;
Man wechselt Handschlag, Kuß und Wort.
Nun scheiden sie. Die einen wenden
Zu Tal, doch zwei nach hier den Fuß.
Da winken sie, als letzten Gruß,
Ade mit Schleier, Hut und Händen.
(Die Sonne bricht mehr und mehr durch den Nebel. Brand steht unbeweglich und sieht auf die Kommenden nieder.)
 
Das glänzt und glitzert um mein Pärchen!
Der Nebel flieht, wohin es tritt,
Und Heide bettet seinen Schritt,
Und Sonne lacht dem holden Märchen!
Ob’s wohl Geschwister sind? Da streicht
Es Hand in Hand durch weiche Heide.
Sie rührt sie kaum mit flinkem Kleide,
Und er ist schlank und federleicht.
Da springt sie weg! Wohl fehlt nicht viel,
Daß er den Flüchtling wieder fange – –
Doch sieh! Da wird der Lauf zum Spiel –!
Und horch! – ihr Lachen zum Gesange!
(EJNAR und AGNES in leichter Reisekleidung, beide warm und glühend, kommen in ihrem Spiel über das Hochplateau nach vorn. Der Nebel ist fort; ein klarer Sommermorgen liegt über dem Gebirge.) 
EJNAR.
Agnes, min dejlige sommerfugl,
dig vil jeg legende fange!
Jeg fletter et garn med masker små,
og maskerne er mine sange! 
EINAR.
Agnes, my beautiful butterfly,
Playfully shalt thou be caught!
I am weaving a net, and its meshes fine
Are all of my music wrought! 
EJNAR.
Agnes, mein reizender Schmetterling,
Bald fang’ ich spielend Dich wieder!
Ein Fanggarn knüpf’ ich mit Maschen dicht,
Und die Maschen, das sind meine Lieder! 
AGNES
(danser baglænds foran og smutter stedse fra ham).
Er jeg en sommerfugl, liden og skær,
så lad mig af lyngtoppen drikke;
og er du en gut, som lyster en leg,
så jag mig, men fang mig ikke! 
AGNES.
[Dancing backwards and always eluding him.]
And am I a butterfly, dainty and slight,
Let me sip of the heather-bell blue,
And art thou a boy, let me be thy sport,
But oh! not thy captive too! 
AGNES
(tanzt rückwärtsgehend vor ihm her und entschlüpft ihm beständig.)
Bin ich ein Schmetterling, zierlich und bunt,
So laß mich vom Heidekraut naschen;
Und bist Du ein Bursch, dem ein Spiel gefällt,
So darfst mich nur jagen, nicht haschen! 
EJNAR.
Agnes, min dejlige sommerfugl,
nu har jeg maskerne flettet;
dig hjælper visst aldrig din flagrende flugt, –
snart sidder du fangen i nettet! 
EINAR.
Agnes, my beautiful butterfly,
I have woven my meshes so thin,
And never availeth thy fluttering flight,
Soon art thou my captive within. 
EJNAR.
Agnes, mein reizender Schmetterling,
Nun sieh, wie die Maschen sich schlangen!
Nun hilft Dir wohl nimmer Dein Flattern und Fliehn, –
Bald sitzt Du im Netze gefangen! 
AGNES.
Er jeg en sommerfugl, ung og blank,
jeg lystig i legen mig svinger;
men fanger du mig under nettets spind,
så rør ikke ved mine vinger! 
AGNES.
And am I a butterfly young and bright,
Full joyously I can play,
But if in thy net I a captive lie
Oh, touch not my wings, I pray! 
AGNES.
Bin ich ein Schmetterling, jung und fein,
Mag lustig der Wind mich entführen;
Doch fängst Du mich ein in Dein Netzgespinst,
So darfst mir die Flügel nicht rühren! 
EJNAR.
Nej, jeg skal løfte dig varligt på hånd
og lukke dig ind i mit hjerte;
der kan du lege dit hele liv
den gladeste leg, du lærte!
(uden at se det har de nærmet sig en brat styrtning; de står nu lige på randen.) 
EINAR.
Nay, I will lift thee with tender hand,
And lock thee up in my breast,
And there thou shalt play thy whole life long
At the game thy heart loves best.
[They have unwittingly approached a sheer precipice, and are now close to the edge.] 
EJNAR.
Nein, nein, ich nehm’ Dich so zart auf die Hand
Und schließe Dich ein in mein Herze;
Da magst Du treiben Dein Lebelang
Die fröhlichsten Spiele und Scherze.
(Unvermerkt haben sie sich einem schroffen Abhang genähert; sie stehen nun hart am Rande.) 
BRAND
(skriger ned til dem).
Stands, stands! Der er en afgrund bag! 
BRAND.
[Calls down to them.]
Hold! hold! You stand by an abyss! 
BRAND.
Halt! Halt! Dort ist ein Abgrund! 
EJNAR.
Hvem råber? 
EINAR.
Who calls us? 
EJNAR.
He!
Wer da! 
AGNES
(peger op).
Se! 
AGNES.
[Pointing up.]
See! 
AGNES
(zeigt nach oben.)
Sieh, dort! 
BRAND.
Berg jer itide!
I står på skavlens hule tag; –
den hænger udfor stupets side! 
BRAND.
Heed where you go!
Your feet are on the hollow snow
That overhangs a precipice. 
BRAND.
Bergt Euch beizeiten!
Ein Schritt noch, – und der lockre Schnee
Wird jäh mit Euch zur Tiefe gleiten! 
EJNAR
(slår armen om hende og ler op).
Det har ej nød med mig og hende! 
EINAR.
[Clasping her, and laughing up to BRAND.]
Needless for her and me your fears! 
EJNAR
(schlingt den Arm um sie und lacht hinauf.)
Uns hat das Glück sein Wort verpfändet –! 
AGNES.
Vi har et liv at lege rundt! 
AGNES.
We have a whole life long to play! 
AGNES.
Ein Leben uns zum Spiel beschert! 
EJNAR.
I solskin er en færd os undt,
som først om hundred år har ende. 
EINAR.
In sunshine lies our destined way,
And ends but with a hundred years. 
EJNAR.
Uns einen Sonnenschein gewährt,
Der erst in hundert Jahren endet. 
BRAND.
Da først I går tilbunds? Ja så! 
BRAND.
And then you perish? So! 
BRAND.
Erst dann gedenkt Ihr –? 
AGNES
(svinger sløret).
Nej, da går legen mod det blå. 
AGNES.
[Waving her veil.]
No; then
We fly to heaven and play again! 
AGNES
(den Schleier schwingend.)
Nicht dies Wort! –
Dann spielen wir im Blauen fort. 
EJNAR.
Først hundred år i glædestimlen,
med bryllupslamper tændt hver nat, –
et liv, et hundredårs tagfat – 
EINAR.
A hundred years to revel given,
Each night the bridal lamps aflame,—
A century of glorious game — 
EJNAR.
Erst hundert Jahr’ im Weltgewimmel,
In Wonnen ohne Maß und Ziel, –
Ein hundertjährig Liebesspiel – 
BRAND.
Og så –? 
BRAND.
And then—? 
BRAND.
Und dann? 
EJNAR.
Så hjem igen – til himlen. 
EINAR.
Then home again to heaven,— 
EJNAR.
Dann wieder heim – zum Himmel. 
BRAND.
Nå, det er den, I kommer fra? 
BRAND.
Aha! so that is whence you came? 
BRAND.
So kommt Ihr wohl von dort gereist? 
EJNAR.
Naturligvis; hvor ellers da? 
EINAR.
Of course; how should we not come thence? 
EJNAR.
Natürlich; woher sonst? 
AGNES.
Ja, det vil sige, allersidst
vi kom fra dalen øst for fjeldet. 
AGNES.
That is, our very latest flight
Is from the valley, eastward hence. 
AGNES.
Das heißt,
Zu allerletzt, da kamen wir
Vom Tal dort –: 
BRAND.
Jeg syntes og jeg øjned hist
et skimt af jer ved vandløbskellet. 
BRAND.
I think I saw you on the height. 
BRAND.
Ja, ich sah Euch beide
Vor kurzem schon; da standet Ihr
Noch drunten an der Wasserscheide. 
EJNAR.
Ja, det var der vi skiltes nys
fra vore venner og veninder
og trykked håndslag, favntag, kys,
som segl på alle dyre minder.
Kom ned til os! Jeg skal fortælle,
hvor Gud har været mageløs, –
så vil De fatte jublens vælde –!
Fy, stå ej der, som om De frøs!
Se så! Tin op! Det kan jeg lide.
Først er jeg maler, må De vide,
og det var allerede smukt
at skænke mine tanker flugt,
så jeg kan kogle liv i farver,
som han gør sommerfugl af larver.
Men aller prægtigst var dog Gud,
da han mig Agnes gav til brud!
Jeg kom fra syd, fra rejser lange,
med malerkassen på min ryg – 
EINAR.
Ay, it was there on those loved faces
Even but now we look’d our last,
And with clasp’d hands, kisses, embraces
Seal’d all our tender memories fast!
Come down to us, and I will tell
How God’s been good beyond compare—
And you shall all our gladness share
Pooh, stand not like an icicle!
Come, thaw now! There, I like you so.
First, I’m a painter, you must know,
And even this to me was sweet,—
To lend my fancy wings and feet,
In colours to bid life arise,
As He of grubs breeds butterflies.
But God surpass’d himself when He
My Agnes gave me for my bride!
I came from travels over sea,
My painter’s satchel at my side— 
EJNAR.
Ja, dort verließen wir die Stund’
Ein frohes Häuflein uns Getreuer
Und siegelten mit Hand und Mund
Erinnerungen, allen teuer.
Ach, kommen Sie zu uns hernieder
Und hören Sie den holden Text,
Den Urtext aller unsrer Lieder! –
Was stehn Sie wie zu Stein verhext!
Der reine Gletschermann! So gehn Sie
Doch auf! So, recht! Ich also, sehn Sie,
Bin erstlich Maler. Schon welch Glück,
So Welt und Leben Stück um Stück
Zu bannen, – gleich dem Allgestalter
Aus Larven zaubernd bunte Falter!
Doch ’s Schönste, was mir Gott vertraut,
Ist Agnes, meine holde Braut!
Ich kam von langen Südlandreisen,
Allein mein Malzeug als Gepäck – 
AGNES
(ivrig).
Så kongeglad og frisk og tryg –
og kunde visst de tusend sange! 
AGNES.
[Eagerly.]
Glad as a king, and fresh, and free,—
And knew a thousand songs beside! 
AGNES
(eifrig.)
So königsfroh, so siegeskeck –
Und wußte wohl die tausend Weisen! 
EJNAR.
Just som jeg gennem bygden strøg,
var hun deroppe på besøg.
Hun skulde drikke fjeldets luft
og sol og dugg og graners duft.
Mig drev en gudsmagt op mod fjeldet;
det sang i mig: søg skønhedsvældet
på granemo, langs skogens elv,
i skyflugt under himlens hvælv! –
Da malte jeg mit mesterstykke:
et rosenblus på hendes kind,
et øjepar, som lyste lykke,
et smil, som sang i sjælen ind – 
EINAR.
Just as the village I pass’d through,
She chanced to dwell an inmate there.
S h e longed to taste the upland air,
The scented woods, the sun, the dew;
M e God unto the mountains drew,—
My heart cried out: Seek Beauty’s might
In forests dim and rivers bright
And flying clouds beneath the blue.—
Then I achieved my height of art:
A rosy flush upon her cheek,
Two joyous eyes that seem’d to speak,
A smile whose music filled the heart— 
EJNAR.
Just als ich hier durchs Dorftal strich,
War sie hier zu Besuch, um sich
Zu trinken rot an Bergesluft
Und Sonn’ und Tau und Tannenduft.
Mich trieb’s wie Schickung nach hier oben;
Das sang in mir, wie ein Geloben,
Im Bach, im Wald, im Wolkenwehn
Der Schönheit Urquell nachzugehn.
Da malt’ ich denn mein Meisterstücke:
Ein rosig Licht auf ihre Wang’,
Ein Augenpaar, entflammt von Glücke,
Ein Lächeln, das ins Herze sang – 
AGNES.
Men hvad du malte, så du neppe, –
drak livets skål i blinde drag
og stod igen en solskinsdag
med stav i hånd og snøret skræppe – 
AGNES.
For you, though, all that art was vain,
You drank life’s beaker, blind and rapt,
And then, one sunny morn, again
Stood, staff in hand and baggage strapp’d— 
AGNES.
Doch was Du maltest, sahst Du kaum,
Trankst blinden Zugs des Lebens Schaum, –
Bis eines Tags ein Morgen kam,
Wo er sein Malzeug wieder nahm – 
EJNAR.
Da strøg den tanke mig forbi:
du har jo ganske glemt at fri!
Hurra! I hast blev friet, svaret,
og dermed var det grejdt og klaret.
Vor gamle doktor blev så glad,
at selv han ikke vidste hvad.
Så holdt han lag tre døgn tilende,
med sang og dans, for mig og hende;
fra foged, lensmand, skriver, prest,
al voksen ungdom kom som gæst.
Fra gården brød vi op inat;
men derfor endtes gildet ej; –
med flag på stang, med løv om hat,
op over li, frem over hej,
af flokken fulgtes vi på vej. 
EINAR.
Then suddenly the thought oecurr’d:
“Why, friend, the wooing is forgot!”
Hurrah! I ask’d, she gave her word,
And all was settled on the spot.
Our good old doctor, like a boy,
Was all beside himself with joy;
So three whole days, and whole nights three,
Held revelry for her and me;
Mayor and constable, clerk and priest,—
All the grown youth was at the feast.
Last night we left, but not for that
The revel or the banquet ceased;
With banner’d pole and wreathed hat,
Up over bank, on over brae,
Our comrades brought us on our way. 
EJNAR.
Da fiel mir ein – du liebe Zeit!
Ich hatte ja noch nicht gefreit!
Juchhei! So ward gefreit, gewährt,
Und alles so gelöst, geklärt.
Wie froh da unser Doktor ward,
Das hatte nur so seine Art.
Drei Tage ließ er uns zu Ehren,
Der Alte, Tanz und Jubel währen,
Honoratioren, Klerisei,
Die ganze Jugend war dabei.
Heut nacht denn zogen wir vom Gut, –
Doch hörte drum das Fest nicht auf, –
Mit Schärpen, Fahnen, Laub am Hut,
Den Wald hinein, den Berg hinauf,
Mit uns der ganze heitre Hauf. 
AGNES.
Vor færd på vidden var en dans,
snart to og to – og snart i krans. 
AGNES.
The mountain-side we danced along,
In couples now, and now in groups,— 
AGNES.
Und unsre Bergfahrt ward ein Tanz
Zu zwei’n bald, bald im Reigenkranz. 
EJNAR.
Af sølvstøp drak vi vinen sød – 
EINAR.
Drank luscious wine from silver stoups,— 
EJNAR.
Wir führten süßen Wein als Fracht. 
AGNES.
I sommernatten sangen lød – 
AGNES.
Awoke the summer night with song,— 
AGNES.
Von Singen scholl die Sommernacht. 
EJNAR.
Og skodden, som faldt tung fra nord,
strøg lydig væk, hvor frem vi foer. 
EINAR.
And the thick mist before our feet
Beat an obsequious retreat. 
EJNAR.
Und selbst der Nebel schwerer Flug, –
Gehorsam wich er unserm Zug. 
BRAND.
Og nu går vejen –! 
BRAND.
And now your way lies—? 
BRAND.
Und nun wohin des Wegs? 
EJNAR.
Lige frem,
til byen. 
EINAR.
To the town
Before us. 
EJNAR.
Gradaus.
Zur Stadt – 
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login