You are here: BP HOME > MI > Brand > fulltext
Brand

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionTitle
Click to Expand/Collapse OptionDramatis personæ
Click to Expand/Collapse OptionStage
Click to Expand/Collapse OptionACT I
Click to Expand/Collapse OptionACT II
Click to Expand/Collapse OptionACT III
Click to Expand/Collapse OptionACT IV
Click to Expand/Collapse OptionACT V
AGNES.
Der jeg har mit hjem. 
AGNES.
To my parents’ home. 
AGNES.
– der Stadt, wo ich zuhaus. 
EJNAR.
Men først forbi de sidste toppe;
så ned til fjordens vik i vest;
på Egirs hest med dampen oppe
vi rider hjem til bryllupsfest, –
og så mod sydens land tilsammen,
lig svaner på den første flugt –! 
EINAR.
First over yonder peak, then down
To the fjord haven in the west;
On Egir’s courser through the foam
Ride homeward to the bridal feast,—
So to the sunny south together
Like paired swans in their first flight— 
EJNAR.
Erst noch ein westlich Stück hier oben,
Dann nach dem Fjord des Weges Rest;
Auf Egirs Brauthengst, dampfumschnoben,
Heimreiten wir zum Hochzeitsfest, –
Und dann hinab gen Süd zusammen,
Wie Schwäne auf der ersten Fahrt –! 
BRAND.
Og der –? 
BRAND.
And there—? 
BRAND.
Und dort –? 
EJNAR.
Et bryllupsliv i gammen,
som drømmen stort, som sagnet smukt;
thi vid at denne søndagsmorgen,
skønt midt på vidden, uden prest,
vort liv blev lyst i fred for sorgen
og viet til en lykkefest. 
EINAR.
A life of summer weather,
A dream, a legend of delight.
For on this Sabbath morn have we,
High on the hills, without a priest,
From fear and sorrow been released
And consecrated to gaiety. 
EJNAR.
Ein einzig Liebesflammen,
Wie Träume groß, wie Märchen zart!
Denn, traun! an jenem Sonntagsmorgen,
War auch kein Priester weit und breit,
Ward unser Leben licht von Sorgen,
Ward es zum Freudenfest geweiht! 
BRAND.
Af hvem? 
BRAND.
By whom? 
BRAND.
Von wem? 
EJNAR.
Af al den glade klynge.
Ved bægerklang hver uvejrssky
blev sat i ban, der turde tynge
det lette løvværk om vort ly.
Af sproget ud hvert ord de kyste,
som varsel bar om stormslags drøn;
med løv i håret de os lyste
som glædens børn i kuld og køn. 
EINAR.
By all the merry crowd.
With ringing glasses every cloud
Was banish’d that might dash the leaves
Too rudely at our cottage caves.
Out of our speech they put to flight
Each warning word of stormy showers,
And hail’d us, garlanded with flowers,
The true-born children of Delight. 
EJNAR.
Von all dem frohen Volke.
Da ward der Becherspruch getan,
Nie dürfe finstre Wetterwolke
Dem Laubdach unsrer Hütte nahn, –
Da jedes Warnwort vor Gefahren
Hinweggeküßt, verbannt, verpönt, –
Da wurden wir mit Laub in Haaren
Zu Lieblingen des Glücks gekrönt. 
BRAND.
Far vel, I to!
(vil gå.) 
BRAND.
[Going.]
Farewell, ye two. 
BRAND.
Lebt wohl, Ihr zwei!
(Wendet sich zum Gehen.) 
EJNAR
(studser og ser nærmere på ham).
Nej, stands og vent!
Det tykkes mig som noget kendt
i Deres træk – 
EINAR.
[Starting and looking more closely at him.]
I pray you, hold!
Something familiar in your face— 
EJNAR
(stutzt und betrachtet ihn genauer.)
Nein, halt; nein, halt!
Wes ist dies Antlitz und Gestalt? 
BRAND
(koldt).
Jeg er Dem fremmed. 
BRAND.
[Coldly.]
I am a stranger. 
BRAND
(kalt.)
Wir sind uns fremd. 
EJNAR.
Og dog fra skolen eller hjemmet
jeg tror så visst, jeg mindes kan – 
EINAR.
Yet a trace
Surely there lingers of an old
Friend of my school-days— 
EJNAR.
Mir ist, als wär’
Von Haus mir oder Schulbank her
Ihr Wesen wundersam bekannt – 
BRAND.
I skolen; ja, da var vi venner;
da var jeg gut; nu er jeg mand. 
BRAND.
School-friends, true;
But now I am no more a boy. 
BRAND.
Ja, ja; wir war’n uns freund als Knaben, –
Bis ich den Weg zum Manne fand. 
EJNAR.
Det skulde aldrig være –?
(skriger med engang:)
Brand!
Ja, det er dig! Nu jeg dig kender! 
EINAR.
Can it be?
[Cries out suddenly.]
Brand! It is! O joy! 
EJNAR.
Ich sollt’ mich nicht besinnen –?
(Mit einem Aufschrei.)
Brand!
Du bist’s! Dich nicht erkannt zu haben! 
BRAND.
Jeg kendte dig fra første stund. 
BRAND.
From the first moment I knew y o u. 
BRAND.
Ich wußte gleich, wer vor mir stand. 
EJNAR.
Vel mødt, vel mødt af hjertens grund!
Se på mig! Ja, du er den gamle,
som altid i dig selv var nok,
hvem legen aldrig kunde samle
i kammeraters viltre flok. 
EINAR.
Well met! a thousand times well met!
Look at me!-Ay, the old Brand yet,
Still centred on the things within,
Whom never any one could win
To join our gambols. 
EJNAR.
Willkommen denn, mit Herz und Hand!
Ja, Du bist immer noch der alte,
Der, allezeit sich selbst genug,
Sich, lärmscheu, mit der Grüblerfalte,
Von unsern Spielen seitab schlug. 
BRAND.
Jeg var jo hjemløs mellem jer.
Dig tror jeg dog jeg havde kær,
skønt alle I der-sør i landet
var af en anden malm, end jeg,
som fødtes på et næs ved vandet,
i skyggen af en skogløs hej. 
BRAND.
You forget
That I was homeless and alone.
Yet you at least I loved, I own.
You children of the southern land
Were fashion’d of another clay
Than I, born by a rocky strand
In shadow of a barren brae. 
BRAND.
Ich stand Euch ja, als Fremdling, fern.
Dich, – glaub’ ich doch, – Dich hatt’ ich gern,
War gleich ein jeder Südlandsjunge
Aus anderm Erz, als ich es war,
Den flutumbrauste Felsenzunge
Im Schatten nackten Bergs gebar. 
EJNAR.
Din hjembygd, – ja, den er jo her? 
EINAR.
Your home is here, I think? 
EJNAR.
Dein Dorf muß hier wo liegen, nicht? 
BRAND.
Igennem den min vej nu bær. 
BRAND.
My way
Lies past it. 
BRAND.
Durch dies just führt mich heut die Pflicht. 
EJNAR.
Igennem den? Så? Vidre frem? 
EINAR.
Past? What, further? 
EJNAR.
Hin durch? Dann wieder in die Welt? 
BRAND.
Ja vidt; og fort – forbi mit hjem. 
BRAND.
Far
Beyond, beyond my home. 
BRAND.
Was dort zu tun, ist bald bestellt. 
EJNAR.
Du er jo prest? 
EINAR.
You are
A priest? 
EJNAR.
Du bist doch Geistlicher? 
BRAND
(smiler).
Stiftskapellan.
Lig haren under holtets gran
har jeg mit hus snart her snart hist. 
BRAND.
[Smiling.]
A mission-preacher, say.
I wander like the woodland hare,
And where I am, my home is there. 
BRAND
(lächelnd.)
Vikar.
So nimmt ein Has’ im Walde jetzt
Und jetzt im Korn sein Lager wahr. 
EJNAR.
Og hvor går rejsen nu tilsidst? 
EINAR.
And whither is your last resort? 
EJNAR.
Und wohin geht die Fahrt zuletzt? 
BRAND
(hurtigt og hårdt).
Spørg ej om det! 
BRAND.
[Sternly and quickly.]
Inquire not! 
BRAND
(schnell und hart.)
Frag’ nicht danach! 
EJNAR.
Hvorfor? 
EINAR.
Wherefore? 
EJNAR.
Warum? 
BRAND
(forandrer tonen).
Å jo!
Det skib, som venter eder to,
skal også føre mig herfra. 
BRAND.
[Changing his tone.]
Ah,-then know,
The ship that stays for you below
Shall bear me also from the port. 
BRAND
(verändert den Ton.)
Nun gut!
Das Schiff, drauf Ihr die Reise tut,
Bringt auch wohl mich nach meinem Ziel. 
EJNAR.
Min brudgomshest? Hurra, hurra!
Tænk, Agnes, han skal samme vej! 
EINAR.
Hurrah! My bridal-courser true!
Think, Agnes, he is coming too! 
EJNAR.
Mein Brautschaftsrößlein? Glücks zuviel!
Hei, Schatz, nun fahren wir zu drei’n! 
BRAND.
Ja, men jeg skal til gravøl, jeg. 
BRAND.
But I am to a burial bound. 
BRAND.
Doch mich ruft ein Begräbnis. 
AGNES.
Til gravøl? 
AGNES.
A burial. 
AGNES.
Ein
Begräbnis? 
EJNAR.
Du? Hvem skal begraves? 
EINAR.
You? Why, who is dead? 
EJNAR.
Dich? Wer soll zur Erde? 
BRAND.
Den Gud, som nys du kaldte din. 
BRAND.
The God who was your God, you said.
 
BRAND.
Der Gott, den Du den Deinen nennst. 
AGNES
(viger).
Kom, Ejnar! 
AGNES.
[Shrinking back.]
Come, Einar! 
AGNES
(weicht zurück.)
Komm, Ejnar! 
EJNAR.
Brand! 
EINAR.
Brand! 
EJNAR.
Brand! 
BRAND.
I lin og skrin
hver jordtræls Gud, hver døgnværk-slaves,
skal lægges ned ved højlys dag.
Der må en ende på den sag.
Det er på tiden I forstår,
han skrantet har i tusend år. 
BRAND.
With cerements wound
The God of each mechanic slave,
Of each dull drudger, shall be laid
By broad day in his open grave.
End of the matter must be made;
And high time is it you should know
He aird a thousand years ago. 
BRAND.
Das Knechtsgespenst,
Der Sklavengott der Sklavenherde,
Er soll in seinen Sarkophag,
Und das am hellerlichten Tag.
’s ist höchste Zeit; Ihr wißt, es riecht,
Wer so ein tausend Jahre siecht. 
EJNAR.
Brand, du er syg! 
EINAR.
Brand, you are ill! 
EJNAR.
Brand, Du bist krank! 
BRAND.
Nej, sund og frisk,
som åsens tall, som bakkens brisk;
men det er tidens syge slægt,
som trænger til at vorde lægt.
I vil kun lefle, lege, le,
vil tro så småt, men ikke se, –
vil læsse hele vægtens ve
på en, som man har sagt jer kom
og tog den store straffedom.
Han lod for jer sig tornekranse,
og derfor har I lov at danse; –
ja dans, – men hvor du danser hen,
det blir en anden sag, min ven! 
BRAND.
No, sound and fresh
As juniper and mountain-pine!
It is our age whose pining flesh
Craves burial at these hands of mine.
Ye will but laugh and love and play,
A little doctrine take on trust,
And all the bitter burden thrust
On One who came, ye have been told,
And from your shoulders took away
Your great transgressions manifold.
He bore for you the cross, the lance—
Ye therefore have full leave to dance;
Dance then,-but where your dancing ends
Is quite another thing, my friends! 
BRAND.
Jawohl, so krank
Wie dort die Kiefer rank und schlank; –
Nicht ich bin’s; rings um uns die Zeit, –
Sie ist’s, die, krank, nach Heilung schreit.
Ihr wollt nur Spiel und Spaß verstehn,
Vielleicht halb glauben, doch nicht sehn, –
Ihr werft all Eure Last auf den,
Der, wie man Euch gelehrt, einst kam
Und das Gericht still auf sich nahm.
Er ließ für Euch sich dornenkrönen,
Nun könnt Ihr Spiel und Tänzen frönen.
Ja, tanz’ nur, Bester! Doch am Ziel –
Da reu’n vielleicht Dich Tanz und Spiel! 
EJNAR.
Å, jeg forstår! Den sang er ny
og yndet over bygd og by.
Du hører til det unge kuld,
som kalder livet tant og muld,
som jage vil med pølens skræk
alverden i en askesæk. 
EINAR.
Ah, I perceive, the latest cry,
That folks are so much taken by.
You come of the new brood, who hold
That life is only gilded mould,
And with God’s penal fires and flashes
Hound all the world to sack and ashes. 
EJNAR.
Ich kenn’ das Lied! In Dorf und Stadt,
Da hört sich’s heut das Volk nicht satt.
Du bist von diesem neuen Geist,
Der ’s Leben Tand und Flitter heißt
Und uns mit Höllenstrafen-Drill
In Sack und Asche jagen will. 
BRAND.
Nej, jeg er ingen „prækehest“.
Jeg taler ej om kirkens prest;
knapt véd jeg, om jeg er en kristen;
men visst jeg véd, jeg er en mand,
og visst jeg véd, jeg øjner bristen,
der margstjal hele dette land. 
BRAND.
No, I am no “Evangelist,”
I speak not as the Church’s priest:
That I’m a Christian, even, I doubt;
That I’m a man, though. I know well,
And that I see the cancer fell
That eats our country’s marrow out. 
BRAND.
Nein, Freund, ich bin kein "Kanzelhengst".
Die Kirchensprach’ vergaß ich längst;
Kaum weiß ich, ob ich noch ein Christ, –
Doch das gewiß, daß ich ein Mann,
Und einer, der erkennen kann,
Was für ein Wurm am Lande frißt. 
EJNAR
(smiler).
Det har jeg endnu aldrig hørt,
vort gode land i rygte ført
for overmål af livsenslyst. 
EINAR.
[Smiling.]
I never heard, I must confess.
Our country taxed with being given
To worldly pleasure in excess! 
EJNAR.
Das hab’ ich doch noch nie gehört,
Daß Übermaß von Lebenslust
In unsrer Heimat einen stört. 
BRAND.
Nej, jublen sprænger intet bryst; –
thi var det så, da var det vel.
Lad gå at du er glædens træl, –
men vær det da fra kveld til kveld.
Vær ikke ét idag, igår,
og noget andet om et år.
Det, som du er, vær fuldt og helt,
og ikke stykkevis og delt.
Bacchanten er en klar idé,
en drukkenbolt hans ak og ve, –
Silenen er en skøn figur,
en dranker hans karrikatur.
Gå blot omkring i dette land,
og hør dig for hos alle mand,
og du vil se, enhver har lært
sig til at være lidt af hvert.
Lidt alvorslørt til brug i helgen,
lidt trofast efter fædres sed,
lidt lysten efter natverdsvælgen, –
thi det var samme fædre med, –
lidt varm om hjertet, er der gilde
og sangen runger for det lille
men klippefaste klippefolk,
der aldrig tog mod stryg og svolk, –
lidt ødsel når det gælder løfter, –
lidt hårfin når han ædru drøfter
det ord, som gaves i et lag,
til løsning på en alvorsdag.
Dog alt, som sagt, kun ganske lidt;
hans fejl, hans fortrin, går ej vidt;
han er en brøk i stort og småt,
en brøk i ondt, en brøk i godt; –
men værst det er, – hver brøkens del
slår brøkens hele rest ihjæl. 
BRAND.
No, by delight no breast is riven;—
Were it but so, the ill were less!
Be passion’s slave, be pleasure’s thrall,—
But be it utterly, all in all
Be not to-day, to-morrow, one,
Another when a year is gone;
Be what you arc with all your heart,
And not by pieces and in part.
The Bacchant’s clear, defined, complete,
The sot, his sordid counterfeit;
Silenus charms; but all his graces
The drunkard’s parody debases.
Traverse the land from beach to beach,
Try every man in heart and soul,
You’ll find he has no virtue whole,
But just a little grain of each.
A little pious in the pew,
A little grave,-his fathers’ way,—
Over the cup a little gay,—
It was his father’s fashion too!
A little warm when glasses clash,
And stormy cheer and song go round
For the small Folk, rock-will’d, rock-bound,
That never stood the scourge and lash.
A little free in promise-making;
And then, when vows in liquor will’d
Must be in mortal stress fulfill’d,
A little fine in promise-breaking.
Yet, as I say, all fragments still,
His faults, his merits, fragments all,
Partial in good, partial in ill,
Partial in great things and in small;—
But here’s the grief-that, worst or best,
Each fragment of him wrecks the rest! 
BRAND.
Nein, Jubel sprengt hier keine Brust; –
Ha, würd’ man’s nur einmal gewahr!
Sei Knecht der Lust, doch ganz und gar,
Rückhaltlos, jetzt und immerdar!
Sei nicht heut der und morgen der
Und übers Jahr ein weiß Gott wer.
Das, was Du bist, sei durch und durch,
Nicht halb ein Vogel, halb ein Lurch!
Ein klares Bild ist der Bacchant,
Der Trunkenbold sein Spottrabant;
Silen ist eine Prachtfigur,
Der Säufer seine Karikatur.
Geh bloß herum in diesem Land
Und leg Dein Ohr an Wand um Wand,
Und merk’, wie jeder Bruder Christ
Von allem nichts und etwas ist.
Ein wenig ernst an Feiertagen,
Ein wenig fromm nach Väterbrauch,
Ein wenig lüstern nach Gelagen, –
Denn dieses war’n die Väter auch, –
Ein wenig warm beim allgemeinen
Festchorus auf den, ob auch kleinen,
Doch felsenfesten Felsenstaat, –
Den nie ein fremder Fuß betrat, –
Ein wenig kopflos als Versprecher,
Ein wenig pfiffig, soll der Zecher,
Ernüchtert, hinkt der Zahltag nach,
Einlösen, was die Nacht versprach.
Doch all das voll Bescheidenheit;
Sein Fehl, sein Vorzug reicht nicht weit;
Er ist ein Bruch in Bös’ und Gut,
Ein Bruch in allem, was er tut; –
Doch ’s Schlimmste –: Jeder Bruchteil bricht
Des Bruches ganzen Rest zunicht’. 
EJNAR.
Det er en letvindt ting at håne;
dog vakkrere det var at skåne – 
EINAR.
Scoffing’s an easy task: it were
A nobler policy to spare 
EJNAR.
Wer höhnt, ihm pflegt kein Dank zu lohnen,
Weit schöner wär’s, Dein Volk zu schonen – 
BRAND.
Kanhænde det, – men ej så sundt. 
BRAND.
Perhaps, if it were wholesome too. 
BRAND.
Vielleicht, – doch weniger gesund. 
EJNAR.
Nu vel; til folkets syndebundt
jeg føjer både ja og amen,
men ser dog ej det hænger sammen
med ham, du lægge vil i skrin, –
den Gud, jeg endnu kalder min. 
EINAR.
Well, well, the indictment I endorse
With all my heart; but can’t divine
What in the world it has to do
With Him, the God you count a corse,
Whom yet I still acknowledge mine. 
EJNAR.
Nun wohl; gesetzt, ich wollt’ im Bund
Mit Dir das sünd’ge Volk verdammen, –
Wie hängt das mit dem Gott zusammen,
Den einzusargen Du gewillt,
Dem Gott, der mir noch alles gilt? 
BRAND.
Min glade ven, du er jo maler; –
vis mig den Gud, hvorom du taler.
Du har jo malt ham, har jeg hørt,
og billedet har godtfolk rørt.
Han er vel gammel; ikke så? 
BRAND.
My genial friend, your gift is Art;—
Show me the God you have averr’d.
Him you have painted, I have heard,
And touch’d the honest people’s heart.
Old is he haply; am I right? 
BRAND.
Mein Freund, Du hast ihn doch gemalt; –
Und wenn man mir nicht vorgeprahlt,
So, daß er jeden, der ihn schaute,
Im innersten Gemüt erbaute.
Merk’ auf, ich schildr’ ihn Dir genau:
Dein Gott ist alt – 
EJNAR.
Nu ja –? 
EINAR.
Well, yes— 
EJNAR.
Nun ja –? 
BRAND.
Naturligvis. Og grå?
Tyndhåret efter gubbers vis,
med skæg som sølvtråd eller is, –
velvilligt stemt, men dog så streng,
at han kan skræmme børn i seng?
Hvorvidt du gav ham tøfler på,
se, det lar ved sit værd jeg stå;
men visst jeg tror det gjorde godt,
om han fik briller og kalot. 
BRAND.
Of course; and, doubtless, white?
Hairs straggling on a reverend head,
A beard of ice or silver-thread;
Kindly, yet stern enough to fright
A pack of children in the night.
I will not ask you, if your God
With fireside slippers you have shod;
But ’twere a pity, without doubt,
To leave skull-cap and glasses out. 
BRAND.
Und grau?
Sparsam gelockt nach Greisenart,
Wie Silber oder Eis den Bart, –
Harmlos, wiewohl noch so respekt-
einflößend, daß er Kinder schreckt?
Ob Du ihn noch mit filznen Schuhn
Versehn hast, mag auf sich beruhn;
Doch willst Du, daß er ganz echt sei,
So füg noch Brill’ und Schlafmütz’ bei! 
EJNAR
(vred).
Hvad skal det til – 
EINAR.
[Angrily.]
What do you mean? 
EJNAR
(zornig.)
Was soll dies, Brand, – 
BRAND.
Det er ej spot.
Just netop sådan ser han ud,
vort lands, vort folks familjegud.
Som katoliken gør en rolling
af Frelserhelten, gør I her
af Herren en affældig olding,
der er sin alders barndom nær.
Som paven har på Peters stol
tilovers snart kun dobbelt-dirken,
så snevrer I fra pol til pol
Vorherres rige ind til kirken.
I skiller liv fra tro og lære;
for ingen gælder det at være;
jer stræben er, jer ånd at hæve,
men ikke helt og fuldt at leve.
I trænger til, for slig at slingre,
en Gud, som ser igennem fingre; –
som slægten selv, dens Gud må gråne
og males med kalot og måne. –
Men denne Gud er ikke min!
Min er en storm, hvor din er vind,
ubøjelig, hvor din er døv,
alkærlig der, hvor din er sløv;
og han er ung, som Herkules, –
ej nogen Gudfaer på de treds!
Hans stemme slog med lyn og skræk,
da han som ild i tornehæk
for Moses stod på Horebs berg,
som kæmpen står for dverges dverg.
Han standsed sol i Gibeons dal
og gjorde undre uden tal,
og skulde gøre dem endnu,
hvis slægten ej var slap, som du! 
BRAND.
I do not flout;
Just so he looks in form and face,
The household idol of our race.
As Catholics make of the Redeemer
A baby at the breast, so ye
Make God a dotard and a dreamer,
Verging on second infancy.
And as the Pope on Peter’s throne
Calls little but his keys his own,
So to the Church you would confine
The world-wide realm of the Divine;
’Twixt Life and Doctrine set a sea,
Nowise concern yourselves to b e ;
Bliss for your souls ye would receive,
Not utterly and wholly l i v e ;
Ye need, such feebleness to brook,
A God who’ll through his fingers look,
Who, like yourselves, is hoary grown,
And keeps a cap for his bald crown.
Mine is another kind of God!
Mine is a storm, where thine’s a lull,
Implacable where thine’s a clod,
All-loving there, where thine is dull;
And He is young like Hercules,
No hoary sipper of life’s lees!
His voice rang through the dazzled night
When He, within the burning wood,
By Moses upon Horeb’s height
As by a pigmy’s pigmy stood.
In Gibeon’s vale He stay’d the sun,
And wonders without end has done,
And wonders without end would do,
Were not the age grown sick,-like you! 
BRAND.
Dies ist nicht Spott,
Dies ist das treue Konterfei
Von unsres Volks Familiengott.
Wie den Papisten der Messias
Als Wickelkind erscheint, so gilt
Euch hier der Herr als Jeremias,
Der just noch kindisch lallt und schilt.
Und wird der Papst auf Petri Stuhl
Bald nur mehr seine Schlüssel haben,
So habt Ihr bald im Kirchenpfuhl
Auf immer Gottes Reich begraben.
Ihr trennt das Leben von der Lehre;
Zu üben sie, – wem gilt’s als Ehre?
Ihr strebt, Euch geistlich zu erheben,
Doch nicht, aus ganzer Kraft zu leben.
Euch frommt, daß Eure Art bestehn kann,
Ein Gott, der durch die Finger sehn kann,
Der, daß ein Bild er Eurer Welt wird,
Mit Glatz’ und Schlafmütz’ dargestellt wird.
Doch diesem Gotte bin ich blind!
Mein Gott ist Sturm, wo Deiner Wind,
Unbeugsam, wo der Deine flau,
All-liebend, wo der Deine lau.
Und jung wie Herkules ist er,
Kein alter Vater Sechziger!
Sein Wort, das traf wie Blitzesschlag,
Da er als Flamm’ im Dornenhag
Vor Moses auf dem Horeb stand,
Wie vor dem Zwerglein der Gigant.
Er hielt die Sonn’ in Gibeons Tal
Und tat der Wunder ohne Zahl
Und tät’ sie heut noch immerzu,
Wär’ dies Geschlecht nicht schlaff wie Du! 
EJNAR
(med et usikkert smil).
Og nu skal slægten skabes om? 
EINAR.
[Smiling faintly.]
And now the age shall be made whole? 
EJNAR
(mit unsicherem Lächeln.)
Und nun soll’s umgeschaffen werden? 
BRAND.
Det skal den, du, så sandt og visst
jeg véd, at jeg til verden kom
som læge for dens sot og brist! 
BRAND.
It shall, I say, and that as sure
As that I came to earth to cure
The sapping fester of its soul. 
BRAND.
Das soll’s, noch eh’ mein Leben hin,
So wahr ich weiß, daß ich auf Erden
Als Arzt für sein Gebrechen bin. 
EJNAR
(ryster på hovedet).
Sluk ikke stikken, skønt den oser,
før lygten viser vejens spor;
stryg ikke sprogets gamle gloser,
før du har skabt de nye ord! 
EINAR.
[Shaking his head.]
Ere yet the radiant torchlight blazes,
Throw not the taper to the ground!
Nor blot the antiquated phrases
Before the great new words be found! 
EJNAR
(schüttelt den Kopf.)
Lösch’ nicht das Hölzchen, mag’s auch rauchen,
Eh’ Du die Leuchte nicht gespeist;
Streich nicht die Worte, die wir brauchen,
Bevor Du nicht die neuen weißt. 
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login