BRAND.
Agnes, hustru, lad os begge
være stærke, stå imod,
sammen vore kræfter lægge,
vinde fremad fod for fod. –
O, jeg var en mand derude!
Sjøen skylled over fluen,
mågen taug i uvejrsgruen,
hagglen slog min skrale skude;
midtfjords lå vi, vandet fræste,
mast og takkel hugg og hvæste,
sejlet, slidt i pjalter, blæste
langt i læ for havråks-fråden,
hver en nagle skreg i båden; –
udfor stup og udfor lider
gik der skred fra begge sider;
otte mænd med hvilte årer
sad som otte lig på bårer.
O, da vokste jeg ved roret,
jeg var den, som førte ordet,
kendte godt, en stor mig døbte
til mit kald, det dyrekøbte.
BRAND.
Agnes, wife,
Let us bravely face the strife;
Stand together, never flinch,
Struggle onward, inch by inch.
Oh, I felt a man out there!
Surges o’er the reef were dashing;
Horror of the storm-lit air
Still’d the sea-gull; hail was thrashing
Down upon the boiling sea.
In my skiff, that mid-fjord quiver’d,
Mast and tackle creak’d and shiver’d,
Tatter’d sails blew far a-lee,
Scarce a shred of them remaining,
Every nail and stanchion straining!
From the beetling summits sunder’d.
Down the avalanches thunder’d;
Stiff and stark, with corpse-like faces
Sat the rowers in their places.
Then the soul in me wax’d high;
From the helm I ruled them all,
Knowing well that One thereby
Had baptized me to His call!
BRAND.
Agnes, Weib, wir wollen beide
Stark sein, wollen, Eifers voll,
Mit vereinter Kraft dem Leide
Land abringen Zoll um Zoll.
Ha, war ich ein Mann da draußen!
Sturzseen brausten klippenüber,
Schreckstumm schoß die Möve drüber,
Hagelwetter kam uns zausen
Mitten im empört’sten Gischte,
Mast und Tauwerk kracht’ und zischte,
’s Fock zerriß, doch keiner fischte
Nach den Fetzen, die’s verjagte,
Jeder Nagel schrie und klagte; –
Wieder vom Gebirg und wieder
Donnerten Lawinen nieder;
Ratlos saßen die acht bleichen
Rudrer vor mir wie acht Leichen.
Ha, da wuchs ich auf am Steuer,
Meine Worte wurden Feuer, –
Und zu meinem schweren Werke,
Fühlt’ ich, lieh Gott selbst mir Stärke.