Bibliotheca Polyglotta

Noen -by- og -bø-navn i Norge og Båhuslen

Complete text

Back to library

Alleby

Västra Hisings hd. (Björlanda sn.), Båhuslen

OGB IV 17

GK7B SV 6511

Ø 2,5 km

– a'l-êby (OGB)

j Allaby, j Alla by DN V 234, 1381 (Alleby). j Allaby, j Alloby DN III 332, 1382 (Björlanda). Allaby SRP nr 2492, 1390. paa Aleby (4 br) NRJ IV 174, 1528. Albij DN XV 709, 1550 (Kungälv; ifølge OGB: Alby). i Allebi NRJ V 577, 1568. Alleby 1568 OGB. Alleby 1573–1881 Jr OGB. Allebye 1581 OGB. Aallebye 1586 OGB. Aallebye 1665 OGB

Ifølge OGB (med hv. til E.H. Lind sp. 20) er forleddet «gammal gen. på -a av mansn. Alle». For mannsnavnet, som skal ha vært vanlig i Danmark og Sverige, vises til Oluf Nielsen 1883: 27 (feil for s. 3; jfr. under «Alwi») og Lundgren-Brate (s. 11). Med hv. til Lind Suppl. (sp. 19) hevdes det at navnet også inngår i et par norske, samt i et trolig forsvunnet båhuslensk, stedsnavn. Bebyggelsen klassifiseres som «by» med to gårder, hver på ½ mt., og det er grunn til å tro at to av de fire som nevnes i 1528, var fattige husmenn.
Personnavnet *Alli synes ikke å være belagt i Norge (i NK VII nevnes det bare i forbindelse med Danmark og Sverige), og i SMP (bd. I, sp. 60–62), der det gis relativt mange belegg, anses det som et hypokoristisk navn, bl.a. kjæleform til Algot. Dette anses (op. cit. 59) som et typisk vestsvensk navn, mens eksemplene på *Alli på den annen side først og fremst finnes i øst- og sørsvenske områder. Også i DgP (bd. I, sp. 31 f.) føres det opp noen eksempler, bl.a. fra tre runesteiner. Navnet forekommer ifølge Erik Björkman (s. 4) også i England, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 9 f.), som bare har belegg fra Lincolnshire, understreker at det i hennes materiale er umulig å skille fra Áli; noe som til dels tilbakevises av John Insley (s. 13), som skiller de to navnene i sin drøfting av materiale fra Norfolk.
*Alli skal altså forekomme som forledd i noen norske stedsnavn, men det er ikke tatt med i GPNS. E.H. Lind (Suppl. sp. 19) mener det foreligger i gnr. 27 Allerød i Glemmen og gnr. 48 Allestad i Hidra hd. (i GPNS s. 18 er begge ført opp under Aslaug). Til Allerød, først belagt som «Allerød» i 1593 og nevnt som fullgård i 1604, kommenterer imidlertid Rygh (NG I 307) at det kan komme av et personnavn som begynner med Atl- eller Asl-, men «snarere dog vel af et Mandsnavn Alli». Kåre Hoel (BØ manus) slutter seg til denne tolkningen. Allestad er første gang nevnt i 1594 som halvgård, og navnet skrives ifølge NG konsekvent slik. Albert Kjær avviser i NG IX 310 Ryghs tolkning (som «strider […] mod Egnens Dialekt»), og han slutter seg til Linds tolkning med hv. til Alleby på Hisingen.¹
Hverken SMP eller DgP nevner stedsnavn sammensatt med *Alli, men Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.) mener, som nevnt, at dette eller Áli kan forekomme i noen stedsnavn fra Lincolnshire, bl.a. Ailby, som skrives «in Halebi» i DB. I Fellow-Jensen 1978 (s. 30) føres også opp formen «Alebi» fra samme kilde, men her opplyses bare at «the first el. has been explained as the Scand pers. n. Áli».
De to norske eksemplene har så unge skriftlige belegg at de ikke kan tolkes med noen grad av sikkerhet, men for Alleby på Hisingen må personnavntolkningen kunne aksepteres – trass i at personnavnet ikke finnes i overleverte kilder fra Båhuslen.²
Alleby ligger ikke langt fra «svenske Hisingen», og det er all grunn til å regne med et visst innslag av østnordisk personnavnskikk; både i 1528 og 1568 kalles Alleby og seks andre bebyggelser i Björlanda «svenskegods», bl.a. nabogården Steneby, og alle ligger de langs grensen til de svenske herredene. Gården ligger ca. 2,5 km øst for kirkestedet Björlanda, bare Hovgården ligger imellom. Sør for kirkestedet ligger Kvisslingeby (se nedenfor). Nordover fra Björlanda ligger Högen, Nolvik og Kallhed. Nord for Alleby ligger Åseby (vel til áss m., se nedenfor), og i nordøst Solberg (begge i Säve sn.). I sørøst ligger Steneby (se nedenfor) og Östergärde og i sør Lexby (av Leifr, se dette).
Lexby er den største av disse bebyggelsene, i OGB IV 23 står den oppført med fire gårder (4 mt.), og i 1528 nevnes sju menn på Lexby, hvorav tre var fattige (husmenn?). Kirkestedet Björlanda har ifølge OGB bare 3 mt., men det er grunn til å tro at Hovgården (1 mt.), først belagt i 1528, etter beliggenhet og navnets betydning (norrønt hofgarðr m., «fornem Mands Gaard, Bolig, Husholdning»; Fritzner), opprinnelig har vært en del av Björlanda. I 1528 nevnes sju menn på Björlanda og tre på Hovgården. Mer tvilsomt er det vel om også Kvisslingeby – med fire gårder (3 ½ mt.) – kan være utskilt fra samme bebyggelse. Nolvik har også hatt 3 gårder (3 mt.) og likeledes Åseby. Solberg og Alleby har derimot bare 2 mt. (med hhv. to og fire oppsittere i 1528; men to av de fire var trolig husmenn), Östergärde 1 ½ mt. (én bruker i 1528) og de øvrige 1 mt. hver; Steneby hadde også to brukere i 1528, men den éne var kanskje husmann. Det kunne tenkes at Alleby, Steneby og Östergärde opprinnelig har utgjort én gård, men en evt. oppdeling må ha skjedd forholdsvis tidlig, og Alleby må uansett regnes blant de eldre by-navnene sammensatt med personnavn, og også dette kan støtte opp under tolkningen til det østnordiske personnavnet *Alli. Man må kunne anta en større grad av migrasjon før grensene mellom de norske og svenske områdene ble fastere etablert, kanskje så seint som i tidlig kristen middelalder.

*Amunda(r)býr (bœr?)

under gnr. 90 Ugjesteby i Berg hd. (Asak sn.)?, Østfold

NG I 232

Amondæbear l[iði] DN IV 228, 1344 (Idd). Anundby (øgd u Ugjesteby) 1615 jb (Rokke).
Formen «Anundby» skyldes rimeligvis en skrivefeil, jfr. at Anonby i Aremark skrives «Amund» i et par samtidige kilder (se nedenfor). Denne sammenblandingen forekommer også ofte i andre navn på Amund- eller Anund, se f.eks. gnr. 14 Ammundrød i Onsøy (NG I 311) og det forsvunne *Anonrød i Våler (NG I 377; BØ III 241 f.); det samme ser man på svensk område, f.eks. Anebyn i Sundals hd., Älvsborgs län (SOÄ XVI 24)

Ifølge NG er forleddet ett av mannsnavnene Ámundr eller Ámundi, og som norrøn form kunne således føres opp Ámundarbœr eller Ámundabœr. Heller ikke i GPNS (s. 5 f.) skilles mellom de to navnene, som begge er vel belagt i både eldre norsk og svensk (jfr. Lind sp. 23 f., 1231–39; SMP I 67–73), mens man i dansk bare har relativt få eksempler på den svake formen (DgP I 37–39). Navnene synes å være utviklet fra Agmundr/ Ǫgmundr,³ men det har også vært hevdet at Ámundr og Ámundi er utviklet fra et navn *Ana-munduR og således forskjellig fra Ǫgmundr (se bl.a. John Insley s. 14 med hv.). Navnene må uansett i stor grad ha falt sammen i kristen middelalder, men det kan nok regnes med at det lenge har eksistert både en sterk og en svak navneform (på Østlandet utvilsomt som Amundr/Amundi). Belegget fra 1344 tyder helst på at forleddet er den svake formen av navnet, men midt på 1300-tallet må det regnes med muligheten for r-bortfall i genitivsendelsen. Patronymet «Þorbiærnærson» øverst i samme brev, ved siden av gårdsnavnet «Biarnæstada l[iði]» og genitivsformen «Braudinær» (til vin-navnet Brauðin), styrker trolig argumentet for den svake formen av mannsnavnet. Noe avgjørende argument er dette likevel ikke, og spørsmålet om sterk eller svak form må stå åpent.
Mannsnavnet Amundr finnes ifølge Elof Hellquist (1918: 62, 65 f.) i noen navn på by i Dalsland og Värmland, altså i grenseområdene mot Norge, der også mannsnavnet i nyere tid har vært svært vanlig (SMP I 73). Foruten det nevnte Anebyn i Sundal, som etter de fleste eldste skriftformene (rett nok først fra 1560) i utgaven tolkes til Anund, nevner Hellquist Amnebyn i Tösse («Amundabyn» i 1397; SOÄ XVII 50) og i Gillbergs hd. («Anndebÿn» i 1564; SOV IV 17), Amundebyn i Nordmarks hd. («Amundzbÿn» i 1646; SOV IX 17). Annbön i Östervallskog i samme herred, som har flere belegg som tyder på at forleddet er Amund, tolkes imidlertid i SOV XI 69 som en sammensetning med Anund. I Danmark antas Amundi å foreligge i noen sammensetninger med torp, én med tved og trolig også i et navn på bøl. Navnene synes ikke å ha vært brukt som forledd i engelske stedsnavn, men Adigard (s. 73 f.) nevner to eksempler fra Normandie, én sammensetning med den sterke og én med den svake formen.
Oluf Rygh anfører som en mulighet at belegget gjelder en gård Anerød, som alt på 1500-tallet var gått inn under gnr. 103 Herre-Brøden. For denne kjente Rygh bare belegget «Amwnderwd øde» fra 1535 (NRJ IV 488), men ifølge opplysninger i BØ manus er dette navnet skrevet «Anundhe rudh» i 1519 (NRJ III 17), både «Anundrud» og «Amundrød» i 1648, «Anundrød» i 1664, men seinere i former som «Aanerød», «Annerød» o.l. Kåre Hoel påpeker i BØ manus at kilden fra 1344 fører opp gårdene i en klar topografisk sammenheng, og at *Amunda(r)býr nevnes mellom en forsvunnet gård ved Steinselva, på østsida av Femsjøen, og Toreby. Øst for Toreby ligger bl.a. gnr. 85 Håkaby og gnr. 90 Ugjesteby (alle tre navnene er sammensatt med personnavn), og det er således all grunn til å sammenholde belegget med navneformen «Anundby», som i en jordebok for Rokke fra 1615 brukes om en ellers ukjent ødegård under Ugjesteby (Hoel har ikke dette belegget)

Anonby

gnr. 87 i Aremark hd. (Øymark sn.), Østfold

NG I 188

N50 2013.4. 5194 (Ånonby)

N 4,2 km

Rel. skyld: 1,7

– a'2nænnbý (Bugge 1883), a2nænnby (NG), "a'nænby (AN ca. 1955)

j Anunda bø RB 153, 1401. Anundtby DN XVIII 104, 1490? (Øymark; avskrift i dom 1597). Amundby NKJ I 25, 1575 (= St 23b). Amundby Stub 67 88, 1575. wdj Anundby RAd 1589 (Aremark). Annundeby JN 52, 1588. Anundby Aktst I 58, 1591. Anundtby RAd 1592 (Aremark). Anundby 1593 NG. 1597 RAd (Aremark; jfr. DN XVIII 114 174). Amundby 1/1 1604 NG. Anundtbye FLTP 66, 1609. Annonby 1626 NG. Amundbye Aktst I 299, 1639. Anundbye 1647 I 108 114. 1647 II 133. Anun(n)dbye 1647 I 109. Anundbye 1661 lk. RAd 1662 (Aremark). Anunby 1664 NG. Anundbye 1723 matr E. 1723 NG. Annonbye 1723 matr M. 1801 ft AN.¹ Anonby (Anundeby) 1838 matr

I NG tolkes navnet som «Anundarbýr, af Mandsnavnet Anundr (Ǫnundr)», og dette er uten tvil korrekt. Personnavnet var svært vanlig i Norge i middelalderen (jfr. Lind sp. 1251–55, Lind Suppl. sp. 900–13); den u-omlydte formen forekommer helst på Vestlandet og Island. Enda vanligere har navnet vært i Sverige. Ifølge SMP (bd. I, sp. 109–23) har det der vært i allmen bruk fra de eldste tider, og i vikingtida var det spesielt vanlig i Svea-landskapene, der det finnes i en rekke runeinnskrifter. Utbredelsen kan muligens skyldes at Anund var kongenavn. Navnet er mindre vanlig på dansk område, der det er utbredt først og fremst i Skåne og nordre Halland (jfr. DgP I 49). Ifølge Erik Björkman (s. 5 f.) er navnet registrert i England på 1000-tallet (DB), og Gillian Fellows-Jensen (1968: 11) har ett, noe yngre, eksempel fra Yorkshire. John Insley (s. 15–17), som har en lang rekke belegg, nevner at det eldste i engelske kilder er fra 875, men at navnet er sjeldent utenfor Norfolk. For øvrig nevner han at det finnes i et par norske runeinnskrifter og likeledes i innskrifter på Færøyene og Hebridene.
I GPNS (s. 286) er Anonby ført opp (men med feil uttale) under Ǫnundr (Anundr), og det går fram at dette personnavnet synes å forekomme bare i en håndfull gårdsnavn fra Østfold; her nevnes også det forsvunne *Anonrød i Våler (BØ III 241 f.). Gillian Fellows-Jensen (1968: 11) gjør oppmerksom på at det muligens forekommer i noen danske stedsnavn, f.eks. Nørre-Andrup i Rødding hd. I DS IX 57 tolkes forleddet i dette navnet til Anund uten forbehold, men med eldstebelegg «Androp» fra 1531 blir tolkningen usikker. Bent Jørgensen (1994: 23) har eksempler på Andrup med liknende former fra 1500-tallet, men der eldre former viser annet opphav. For noen sannsynlige sammensetninger med Anund på svensk område, se *Amunda(r)býr.
Gillian Fellows-Jensen (1972: 17) nevner Anund som ett av flere tolkningsalternativ til det forsvunne «Andrebi» i Yorkshire, men da samme skriftform brukes for andre navn som i samtidige kilder også skrives «Aiendrebi», «Eindrebi» o.l. og som tolkes til Eindriði, blir tolkningen høyst usikker.
Anonby ligger mellom Lifjorden, den nordligste delen av Øymarksjøen, i vest og den betraktelig mindre, men lange og smale Gjølsjøen i øst. Sør for gården ligger gnr. 103 Våkelsby (av mannsnavnet Valgarðr, se nedenfor) bare skilt fra Anonby ved den langt mindre og utvilsomt yngre gnr. 88 Snesrud. I nordvest ligger gnr. 90 Bøen nord for den ganske lille gnr. 89 Rud, og nord for Bøen ligger gnr. 91 Torp. Tvers over Gjølsjøen ligger (nordfra) gnr. 97 Gjølsjø, gnr. 98 Krossby, gnr. 99 Søby, øst og sør for denne gnr. 100 Ankerud og gnr. 101 Kasbu. Sør for Våkelsby ligger gnr. 102 Holsrud, gnr. 104 Mårud, og gnr. 105.106 Sandtorp. Nærmere 2 km sør for Sandtorp ligger gnr. 109 Øyestad, som var prestegård på biskop Øysteins tid (RB 152), og gnr. 110 Kirkeby. Vest for Lifjorden ligger gnr. 84 Årnes rett overfor Våkelsby, og nord for denne gnr. 85 Jaren og gnr. 86 Li.
I 1647 hadde Anonby høyest skyld av alle disse gårdene, ca. 42 lpd. Blant 25 undersøkte gårder var det bare én, gnr. 111 Fløvik, ca. 5 km lenger sør, som hadde like høy skyld, mens Gjølsjø skyldte 41 lpd., og Årnes (som seinere har vært regnet som den største gården i Aremark; jfr. Diesen 1909: 91) og Kirkeby skyldte 40 lpd. hver. Sandtorp var to bruk allerede i 1604, men det ene lå øde; i 1647 tilsvarte skylda 35 lpd. Våkelsby og Søby skyldte 30 lpd. hver, det samme som Bøen og lensmannsgården Li. Torp, Kasbu og Ankerud (som den største av ruð-gårdene) skyldte 25 lpd., mens Krossby bare skyldte 20 lpd., det samme som Jaren og Øyestad. Ruð-gårdene har lavest skyld: Holsrud 18 lpd., Rud 15 lpd., Nysterud 12 lpd. og Mårud 10 lpd.
Det er grunn til å tro at Anonby er blant de eldste gårdene i området, og den kan muligens være del av en større primærgård som også har omfattet Rud, Bøen og Torp

Askersby

gnr. 34 i Varteig hd., Østfold

NG I 284 (Asgrimsby)

N50 1913.1 2680

Ø-sø 2 km

Rel. skyld: 0,9

– a2sskersbý (Bugge 1883), a2sskersby (NG), "ask3Sby (AN ca. 1955)

Asgremsby 1/1 1604 NG. Asgrimbsby 1639 NG. Asgrimsbye 1647 I 147. As(e?)grimbsbye 1665 matr. Asgrimbsby 1667 NG. Asgrimsby 1723 matr E M. Asgrimsbye 1723 NG.² Aschersby 1754 kb AN. Askersbye 1758 kb AN. Askelsbye 1774 AN. 1822 AN. Askesbye 1801 ft AN. Asgrimsby 1838 matr. 1886 matr

På grunnlag av de entydige skriftformene Oluf Rygh hadde til rådighet, gikk han inn for Munthes matrikkelform fra 1838-matrikkelen og tolket forleddet som mannsnavnet Asgrímr. Det er vel tvilsomt om han hadde endret syn om han hadde kjent de relativt seine, men uttalenære skriftformene fra midten av 1700-tallet. Rygh forklarer imidlertid ikke forholdet mellom de eldre formene og uttalen. Kåre Hoel (BØ manus) har ingen innvending mot Ryghs forklaring, og han fører opp denne utviklingen av navnet: «Ásgrímsbýr > Asgrimsby > Asgremsby > Asgrensby > Askernsby > Askersby», som han forklarer ved «tidlig vokalforkortning, åpning i > e, overgang m > n foran s, omkastning og bortfall av n (eventuelt m om overgang m > n ikke har foregått) i interkonsonantisk stilling». Han viser deretter til liknende utvikling i Grimsby i Rødenes, Torgrimsbu i Aremark og Torgrimsby i Skjeberg ([1grensby], ["tørgrænsbu], ["tørg3nsby]; jfr. NG I 168, 193, 243).
Asgrímr (Ásgrímr) er ifølge E.H. Lind (sp. 70–72) ett av de mer vanlige navnene på Island, men fra Norge har han bare noen få eksempler. Foruten et par belegg i sagaene og tre runeinnskrifter (Høre kirke i Valdres, Urnes kirke i Sogn og Torpo kirke i Hallingdal), nevnes bare ni personer med dette navnet mellom ca. 1360 og 1500: fire fra Romerike, to fra Ringerike og ellers fra Vardal (i patronym), Lærdal og Helgeland. I Lind Suppl. (sp. 70–74) tas med en lang rekke islandske belegg, men fra Norge oppgis bare tre–fire nye eksempler: fra Romerike, Ringerike og ett mulig belegg fra Land. Det legges til at det er flere eksempler i NRJ IV, men registeret viser bare til fire personer, «Asszgrim Snibestad» fra Toten (s. 155), «Asgrim Vpdall» fra Valdres (s. 161), «Asgrinn Kirckeby» fra Hakadal (s. 234) og så én mann fra Gjerpen (s. 29). Dette belegget skrives imidlertid «Asgeer i Fasseger» i kilden og står sikkert for Asgeirr. I de øvrige bindene av NRJ finnes ingen belegg ut over det éne Lind Suppl. har fra bd. I (fra Romerike). I Norge er det altså til sammen kjent maksimalt 16 personer med dette navnet.
Navnet er i SMP (bd. I, sp. 181) nevnt med bare tre belegg (på to personer nevnt 1378, 1382 og 1390; begge fra Dalsland), og ifølge DgP er navnet ukjent i Danmark. Erik Björkman (s. 16) har ett engelsk belegg, fra en kilde han (s. 215) karakteriserer som «sehr unzuverlässig». Gillian Fellows-Jensen (1968) og John Insley har ingen eksempler.
Oluf Rygh (GPNS s. 16) har bare Askersby («Asgrimsby») som eksempel på gårdsnavn sammensatt med Asgrímr. Lind Suppl. (sp. 73) har heller ikke andre norske eksempler, men fra Island nevnes Asgrimsstaðir i Hegranesi. Rygh (loc. cit.) har ingen kommentar til navnet, men viser til eksemplene under Asgautr og Askell, og slik nevnt i drøftingen av Askesby (s. 124 nedenfor), mener han gnr. 126 Askersrud i Norderhov (nå «Askelsrud» på N50-kartet) «efter Formen» snarere er sammensatt med Asgrímr enn med Asgautr. Navnet er første gang belagt i 1617 som «Assgudtzrud». Et annet Askersrud i Norderhov kjennes tilbake til 1657 («Aszgulsrud»; NG V 41) og er i 1723 nevnt under Viul (gnr. 94,1). Stedet har altså ligget i nærheten av gnr. 126, men på nordsida av Randselva. Dette navnet er i GPNS (s. 17) oppført under Askell, der Rygh generelt viser til Asgrímr. Formelt sett er det ingen ting i veien for at de to navnene går tilbake på samme personnavn – uttalen er i begge tilfeller ["askeSru] – en annen sak er om dette er rimelig ut fra et funksjonelt synspunkt. Et annet usikkert eksempel er gnr. 103 Askelsrud i Lunner, også dette uten eldre belegg før ut på 1600-tallet («Aschuldtzrud» 1616; NG IV2 136). Uttalen er i GPNS oppført som a2sskersu7, i NG som a72skeqsu7, men begge notasjonene står utvilsomt for ["ask3Su], som bekreftes av oppskrifter i AN, altså for forleddets vedkommende identisk med uttalen av navnene fra Norderhov. Ved tolkningen av disse navnene må man følgelig ta stilling til spørsmålet om hvilken vekt man kan legge på skriftformer fra 1600-tallet, og det samme gjelder Askersby.
Dersom Oluf Ryghs (og Kåre Hoels) tolkning av Askersby er den rette, kunne man gjerne se Asgrímr som forledd i alle disse navnene. Lydutviklingen ville være den samme som Hoel foreslår for Askersby. Hjalmar Falk foreslår imidlertid som et alternativ til Askersrud i Norderhov at «begge Navne har faaet sin Udtale fra Mandsnavnet Asgeirr» (NG V 46), noe som da måtte forutsette en ikke-palatalisert uttale av mannsnavnet. Falks formulering tyder imidlertid på at han mener gårdsnavnene ikke opprinnelig har vært sammensatt med Asgeirr, men bare at uttalen er påvirket av dette mannsnavnet.
Det er kanskje dristig å argumentere mot Ryghs tolkning og Hoels redegjørelse for lydutviklingen i Askersby. De relativt unge førstebeleggene av gårdsnavnet og den sparsomme utbredelsen av mannsnavnet Asgrímr kan likevel forsvare å prøve andre løsninger. Den mest nærliggende vil da være mannsnavnet Asgeirr, som etter GPNS (s. 16) bare foreligger i et forsvunnet «j Asgæirs rudhi» under Gjerpen kirke i RB 37 (jfr. under Skien kirke i RB 40). Det er imidlertid også belagt et «Asgæirs rud» under Kville kirke i Båhuslen (RB 383), som i OGB (XVI 17) står oppført under Askeröd. Mannsnavn sammensatt med geirr er i det hele tatt uvanlige i norske gårdsnavn, men ett sikkert eksempel har man i gnr. 94 Veggesdal i Berg (NG I 226), som er dannet til mannsnavnet Végeirr. Det er belagt som «j Vegæirsdale» i RB 155, og uttalen ["vægesdæ'q] viser at g ikke er blitt palatalisert. Det kan her innskytes at Eivind Vågslid (1988: 393) nevner både Vegjer og Vegger fra Østlandet på 1740-tallet, og han viser til former som Vegger, Vigger ved siden av Vigjeir, Veier, Vier fra «sudno. målføre». Under «Åsgeir» (s. 416) nevner han tilsvarende Asgjer og Asker fra Østlandet, men i «no. målføre As(g)jeir, Askjei, Askjer Telamork og a.st.». Han har altså ikke dialektformer uten palatal uttale av g (k). En oversikt over mannsnavnene i 1647-matrikkelen viser ett eksempel på «Asgier» fra Tune (1647 I 140) og ett fra Råde (s. 177), og ellers sju eksempler fra Vest-Agder, to fra Telemark og ett fra Oppland. Formen «Asger» finnes én gang – fra Vest-Agder (opplysninger i AN). I 1801folketellingen finnes bare eksempler på «Asgier», 22 eksempler, bl.a. ett fra Skiptvet. Til en viss grad svekker dette argumentet for at Askersby skulle gå tilbake til *Asgeirsbýr, men det kan likevel ikke helt ses bort fra en avvikende uttale når personnavnet står som forledd i stedsnavn, noe Veggesdal kan tas til inntekt for; det samme gjelder andre eksempler på manglende palatalitet i gårdsnavn i Østfold; se f.eks. gnr. 81 Askelrød i Berg, skrevet «j Askiælsrudi» i RB 506, men uttalt ["askelrø] (AN ca. 1955). Forutsetningen må imidlertid være at mannsnavnet Asgeirr er belagt i Østfold i eldre tid.
Ifølge Lind (sp. 68 f.) er dette personnavnet vanskelig å oppdage i Norge etter landnåmstida, men i Lind Suppl. (sp. 67–70) gis flere eksempler fra og med kong Sverres tid. Linds beleggslister har 26 eksempler på fornavnet etter ca. 1280, med størst utbredelse i Telemark (åtte eks.). Det er seks eksempler fra Båhuslen og fire fra hvert av fylkene Østfold, Vestfold og Buskerud. Han har 19 belegg på patronymer, av disse ni fra Telemark og to fra Båhuslen og Buskerud og ett fra Østfold.
Fra Sverige nevner SMP (bd. I, sp. 179 f.) bare fire eksempler utenom Båhuslen; det ene belegget fra Värmland; forøvrig finnes navnet i den i-omlydte formen Æsger. Fra Danmark finnes en lang rekke eksempler på Esger, men runeinnskrifter har former med As- (DgP I 265–70). Navnet kjennes i Danmark også som forledd i noen navn på torp. Erik Björkman (s. 13) nevner noen engelske eksempler under «Asgar», og Gillian Fellows-Jensen (1968: 22–24) opplyser at navnet finnes som forledd i flere engelske stedsnavn, bl.a. i to Asgarby i Lincolnshire, det første belagt i Domesday Book (heretter DB), det andre første gang i 1201 (om de engelske personnavnformene se utførlig hos John Insley, s. 43–46).
Utbredelsen av Asgeirr, og også eksemplene på Asgeirr + býr fra England, skulle kunne vise at det ikke er noe (navne-)historisk i veien for at Askersby kan inneholde personnavnet Asgeirr. De andre eksemplene på ikke-palataliserte forledd i gårdsnavn i Østfold viser at dette ikke er noen språklig umulighet, og denne tolkningen bør – til tross for 1600-tallsbeleggene – kunne framsettes som et mulig alternativ til Ryghs tolkning Asgrímsbýr.
I kommentaren til gnr. 33 Toreby foreslår Rygh (NG I 284) at denne gården sammen med Askersby, Belsby og Skofteby (gnr. 33–36), alle fire med navn sammensatt med personnavnforledd, opprinnelig har utgjort én gård, Þorpalandir, som nevnes tre steder i RB (s. 491 og 499 f.). Det må spesielt være belegget fra RB 500 «J Þoresbø j Þorpalandz lida» som indikerer en slik sammenheng (om identifiseringen av dette belegget med Toreby, se nedenfor). De fire by-gårdene ligger innerst i en slak dal som ender sør for den opptil 166 m høye Brenneåsen. En liknende beliggenhet har by-gårdene i Torpedalen i Berg (se under Håkaby nedenfor), og det kunne være fristende også her å forsøke å antyde sentrum i den gamle bebyggelsen. Mulig har Þorpar vært et samlenavn på den oppdelte opphavsgården, evt. et fellesnavn på den oppdelte gården etter utflyttingen.
Askersby og Toreby ligger som nabogårder øverst i dalen. Sørvest for Askersby ligger Belsby i en avstand av ca. 1 km, og sørvest for Toreby, i om lag samme avstand, ligger Skofteby. Som nabogård til Skofteby, noe lenger sør i det samme dalføret, ligger gnr. 37 Brusevall, og i en liten dal øst for disse ligger gnr. 38 Klemsdal og gnr. 39 Lindemark (Lindegarden), som etter middelalderen først er nevnt i 1667. Om lag 2 km øst for Toreby ligger gnr. 33 Knatterud, og 3–4 km nord for de to bygårdene, på den andre sida av Brenneåsen, ligg gnr. 30 Brenne og gnr. 28.29 Bø. Drøye 2 km i vest ligger prestegården, gnr. 8 Bergerud og Varteig kirke, og vest for denne gnr. 7 Brunsby. Ifølge NG var de fleste av disse gårdene fullgårder i 1604, bare Toreby og Brenne var kvartgårder.
9 x 12
Bergerud er ikke belagt i 1604, men «Prestegaaerden» står oppført som fullgård i 1647-matrikkelen med en skyld på 20 lpd. (s. 145), det samme som Brunsby og Klemsdal. Askersby var i 1647 skattlagt som halvgård, men skyldte likevel 20 lpd. Bø synes å ha vært den største av de undersøkte gårdene, med en skyld 42 lpd., Skofteby skyldte 40 lpd., Knatterud 28 lpd., Brusevall 24 lpd. og Belsby 22 lpd. Brenne skyldte 15 lpd., og lavest skyld av alle hadde Toreby med i underkant av 7 lpd.
Ut fra beliggenheten er det ikke umulig å tenke seg at de fire by-gårdene fra Skofteby og nordover har utgjort én gård, slik Rygh foreslår, men trolig har også Brusevall hørt til den samme opphavsgården. Navnet Brúsavellir er ifølge Rygh i NG I s. 284 sammensatt med det relativt sjeldne mannsnavnet Brúsi, men man kunne også tenke seg at forleddet var det tilsvarende tilnavnet. Vel så sannsynlig er imidlertid appellativet brúsi m., ‘bukk, geitebukk’; flere navn på vall/voll har dyrebetegnelser som forledd, f.eks. Hestvoll (gnr. 24 i Råde, NG I 327 og gnr. 6 i Løten, NG III 104); gnr. 108 Svinevall i Våle (NG VI 96); gnr. 15 Folevall i Gjerpen (NG VII 108); jfr. NG V 278 for sammensetninger med bukkr.
Etter landskylda og den sentrale beliggenheten er det rimelig å anta at Skofteby har utgjort den sentrale delen av denne antatte opphavsgården, mens Brusevall, Belsby og Askersby er yngre parter, Toreby er uten tvil den yngste av gårdene og muligens utskilt fra Askersby

Askesby

Västra Hisings hd. (Säve sn.), Båhuslen

OGB IV 38

GK 7B SV 3009

V 3,5 km

– a2s-KêsBy (OGB)

j Asgoudzbø RB 324, 1388 (tilf). vdhi Asgotzby DN III 701, 1487 (Askesby). Asgisby DN II 739, 1499 (Bruberg [?]). Askeby (!) (3 br + 2 fattige) NRJ IV 167, 1528. Askusbog (!) NRR I 424, 1564. Ashisbi NRJ V 562f, 1568. Askesby NRJ V 569, 1568. Askiesby NRJ V 601 614 636, 1568. Aschisbi, Askiesby 1568 OGB. Askisby 1573 OGB. A(a)skisbye 1581 OGB. Aksesbye o l 1586 OGB. 1680 OGB. Askeby(e) 1586 OGB. 1758 OGB. Ascersbye 1623 (Äganderättshandl nr 2) OGB. Askisbye 1653 (Äganderättshandl nr 2) OGB. Asches(s)byen o l 1659 OGB. 1665 OGB. Askeby Db bl 1, 1695 OGB. Askesby 1703–1881 OGB. Askeby GS OGB

Forleddet er ifølge OGB mannsnavnet Ásgautr, som i gsv. og gda. hadde former som Asgot, Asgut, i gsv. også Asgøt. Utgiveren gjør oppmerksom på at skrivemåten «Askeby» skyldes en feilaktig assosiasjon til trebetegnelsen ask. Den dukker opp allerede i 1528 og ble brukt så seint som på generalstabskartet fra 1935, som er vedlagt det aktuelle bindet av OGB. Det moderne kartet har Askesby.
Ásgautr er ifølge E.H. Lind (sp. 66–68) sjeldent på Island, men det forekommer i Norge allerede i sagaene, og det fantes også i en udatert runeinnskrift i Fortun stavkirke fra ca. 1160–80; NIyR IV 85). I diplomene dukker navnet opp først på 1300-tallet og det er seinere relativt frekvent. I de norske kildene brukes forleddet utelukkende i formen As-. Ifølge beleggene i Lind Suppl. (sp. 64–67) synes navnet hovedsakelig å være knyttet til Østlandet (det nevnes 15 eksempler fra Østfold; fem av disse i Rakkestad), men her nevnes også noen fra vestnorske kilder, særlig Rogaland. I etterreformatorisk tid er navnet mer sjeldent og hovedsakelig begrenset til Sørvestlandet (NPL).
Asgot (Asgut) har ifølge SMP (bd. I, sp. 180 f.) forekommet ikke så rent sjelden i Sverige, det oppgis belegg fra 1270-tallet og fram til 1545, dessuten finnes navnet i ca. 20 runeinnskrifter (Insley s. 37). Også i Danmark finnes en rekke eldre eksempler, bl.a. flere runeinnskrifter, og det karakteriseres i DgP I 66–67 som «ret alm. i hele Danmark». Det kan være grunn til å understreke den hovedsakelig østlige distribusjonen; jfr. om etterleddet gautr i NK VII 104. Erik Björkman (s. 14–16), Gillian Fellows-Jensen (1968: 20–22) og John Insley (s. 35–43) nevner flere engelske eksempler.
Ifølge GPNS (s. 16) er det bare seks eksempler på bruken av dette mannsnavnet som forledd i norske gårdsnavn, og ikke overraskende er det bare ett som ikke hører til Østlandet; det trolig ganske unge gnr. 45 Asgotsletta i Gildeskål, som først er belagt i 1665 (NG XVI 187). Navnet kunne kanskje tyde på sein, svensk innflytelse. Det samme gjelder muligens også det utvilsomt unge Asgautrud i Frogn i Akerhus (gnr. 60,5), som ikke er tatt med i NG II 82. Gnr. 126 Askersrud i Norderhov er et tvilsomt eksempel; det er ført opp i GPNS «fordi det 1617 og 1723 skrives Asgudtsrud». Formene er alt for unge til at de kan tillegges vekt, og Oluf Rygh (GPNS) peker da også på at man «efter Formen» (det vil her si uttalen) skulle kunne gjette på at forleddet var Asgrímr (se Askersby). Et annet Askersrud i Norderhov, gnr. 94,1 med eldste skriftform fra 1657, fører han imidlertid opp under Askell; der han rett nok generelt viser til Asgrímr (jfr. NG V 41, 46 der navnene settes til hhv. Asgautr og Askell).⁴ Gnr. 116 Askosberget i Grue, uten eldre skriftformer, forklares i NG III 262 som «udentvivl» en sammensetning med Asgaut, men denne tolkningen ble tilbakevist av Erik Noreen allerede i 1919 (NoB 7: 152), der han drøfter gamle grensemerker mellom Värmland og Norge. Dette opprinnelige fjellnavnet er også brukt om et gårdsbruk i Östmark (Fryksdals hd.), og navnet synes å være en sammensetning av áss m. og skagi m. (SOV II 82).
Sikre norske eksempler på gårdsnavn sammensatt med Asgautr finnes bare i Østfold, men ingen av navnene lever nå i daglig tale. Gnr. 7 Askerød i Råde er belagt som «Asgautzrud» o.l. i brev fra 1402 og 1403 (DN VI 400, III 414, 416), men nevnes så ikke før i 1624 («Askerød»; BØ manus). Gården kalles i dag [1jylik3n] (AN-saml.), et navn som dukker opp i 1724 («Jylecken»), og som fra slutten av 1700-tallet ofte brukes ved siden av, eller i stedet for matrikkelnavnet.
Det andre eksempelet er et forsvunnet partsnavn under gnr. 121 Bjørnestad i Rakkestad, skrevet «J Asgautz Biernæstodum» i RB 505. En annen gårdpart er i samme kilde kalt «j Algotabiærnastadum», dannet til det sparsomt belagte mannsnavnet Algauti, svak form av Algautr, som likeledes er svært sjeldent i Norge, men ifølge SMP (bd. I, sp. 51–59) velkjent i Sverige. Dette navnet bidrar til å understreke den østlige innflytelsen på navneskikken i Rakkestad.⁵
LundgrenBrate (s. 18) nevner to eksempler på Asgot som forledd i svenske stedsnavn, én sammensetning med rum fra Öland og én med torp fra Västergötland. I Älvsborgs län kan det imidlertid også være et navn på red. Ifølge SOÄ VIII 2 kan forleddet i Algutstorp (Algutstorps sn., Kullings hd.) være enten Asgot eller Algot, og i Askersred (Hajoms sn., Marks hd.) foreligger enten Asgot eller Asger. De fleste skriftformene etter den eldste tyder imidlertid på Asgot (SOÄ IX1 36). Under Asgut nevner DgP (bd. I, sp. 68) bare ett eksempel på sammensetning i stedsnavn, Asgustorp fra Ö. Göinge hd. (i det nordøstre Skåne). Fra England nevner Fellows-Jensen (1968: 20–22) to eksempler på Osgodby fra Lincolnshire og to Osgodby og ett Osgoodby fra Yorkshire, foruten flere sammensetninger med andre etterledd. Navnet er i England også brukt i teignavn (Insley s. 37 med hv.).
9 x 5
Askesby ligger ca. 3,5 km vest for kirkestedet Säve, ut mot Nordre älv, og like nord for Åseby og nordøst for Kvillehed. I sørøst ligger Solberg og Kalshed, i øst Bärby og i nordøst Öxnäs. Ifølge OGB er Askesby en «by» med tre gårder (2 ½ mt.), om lag det samme som Kvillehed, mens de tre gårdene i Åseby fra gammelt av har vært anslått til 3 hele mt. Bärby og Solberg har to gårder hver (2 mt.), mens Kalshed og Öxnäs står oppført med fem (hhv. 2 ¾ og 5 mt.).
I forbindelse med et eiendomssalg i 1499 (DN II 739) blir det opplyst at de to gårdene i Öxnäs gav 8 pd. smør hver i landskyld, Bärby gav 10 pd. og Askesby 4 pd. (jfr. O.A. Johnsen 1905: 129). Solberg skyldte i 1485 4 pd. smør og 2 tønner malt. Ut fra opplysningene om beliggenhet og bebyggelsenes størrelse kan det være grunn til å anta at Askesby er om lag jevngammel med Åseby, men betraktelig yngre enn Öxnäs og Bärby. Askesby hører trolig til det yngre sjiktet av middelaldergårder med navn sammensatt av personnavn + by, og tolkningen til mannsnavnet Asgautr er sannsynlig

Aslaksby

gnr. 170 i Trøgstad hd. (Båstad sn.), Østfold

NG I 30

N50 1914.2 2619 (Aslakby)

Sv 2 km

Rel. skyld: 0,7

– aslaksby (Rygh 1879, Bugge 1883), aslasby (Bugge 1880), a2sslaksby (NG), "aSLaksby (AN ca. 1955)
I Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er uttalen notert uten tonemmarkering. Bugges opplysning fra 1880 er fra en mann født i Trøgstad, men bosatt på Ski, og den er ikke tatt med i Ryghs originalmanus. Det er likevel grunn til å tro den kan representere en eldre uttale; jfr. uttale og enkelte eldre former av Aslaksby på Modum

Aslag(s)by NRJ IV 575, 1542. Aslagsby NRJ V 295, 1549. 1593 NG. NKJ II 208, 1595. Aslachszby 1/1 1604 NG. Aslagsby 1612 NG. Torgier Aslagsbye 1647 I 22. Aszlachszbye 1661 lk. Aslachszby 1664 AN. 1666 AN. Aslagsby 1666 tmt AN. Asszlagszby 1707 kb AN. Aslachsbye 1723 matr E M. Aslaksbye 1801 ft AN. Aslaksby 1838 matr

Det kan ikke være tvil om at Oluf Rygh har rett i sin tolkning av navnet: «Asláksbýr, af Mandsnavnet Aslak (Aslákr)» (vanligvis normalisert til Áslákr, jfr. NPL og Lind). Samme navn finnes på Modum, se nedenfor.
Ifølge E.H. Lind (sp. 76–79) var navnet allment i Norge i hele middelalderen «ock urgammalt»; fra Island har han bare funnet spredte eksempler. Navnet skal videre foreligge i to runeinnskrifter, den éne fra Sylling i Buskerud og den andre fra Stange, men den skal muligens være dansk. I Lind Suppl. er det ytterligere 18 spalter med belegg fra store deler av landet (sp. 80–98). I Sverige synes mannsnavnet utelukkende å være registrert i tidligere norske områder (SMP I 183 f.), hovedsakelig i Båhuslen, men også med et par eksempler fra Jemtland. I DgP nevnes noen få danske eksempler på personnavnet og det pekes på at det er «i senere Dansk ikke alltid til at skelne fra Aslogh», som finnes med noen flere eksempler (bd. I, sp. 69 ff.). Fra England nevner Erik Björkman (s. 20) noen belegg fra 1000-tallet, som han anser som nordiske, men han viser også til muligheten for sammenblanding med det engelske navnet Oslc. John Insley (s. 62 ff.) har flere belegg og drøfter flere varianter, forholdet dem imellom og til det engelske navnet. Han peker for øvrig på at navnet er svakt belagt i Danmark og Sverige, men viser til «a few» (d.v.s. fem) svenske runebelegg. Gillian Fellows-Jensen (1968: 33 f.) sier «a number of instances» finnes i svenske runeinnskrifter, og hun viser også til utbredelse i Normandie (med hv. til Adigard s. 294 f.).
Personnavnet skal ifølge GPNS (s. 17) – foruten i de to by-navnene – også finnes i sju gårdsnavn på rud/-rød, i to partsnavn (der personnavnet står som forledd til eldre, usammensatte gårdsnavn) og dessuten to ganger sammensatt med garðr: én «bygård» (!) i Borgund og en gårdpart i Ål i Hallingdal. Fire av navnene er fra Østfold og fire fra Buskerud; ellers er det to fra Oppland og ett navn i hvert av fylkene Hedmark, Vestfold og Møre og Romsdal. Rygh gir ingen kommentar til personnavnet eller til de enkelte stedsnavneksemplene, men flere av disse viser manglende s-fuge. Skriftformen på N50-kartet må likevel skyldes en trykkfeil (navnet skrives med s- også i matrikkelutkastet fra ca. 1950).
Lind (loc. cit.) bemerker at personnavnet er «mindre vanligt i gårdsnamn än man skulle vänta»; foruten eksemplene fra GPNS (s. 17) gir han to belegg fra Båhuslen, som han mener trolig gjelder samme gård, Aslageröd i Hede sn. (se OGB XVII 2, og for sammensetninger uten s, se kommentaren til Aslaksby på Modum nedenfor). Endelig nevner Lind enda en sammensetning med gard i Ål i Hallingdal og en sammensetning med teig fra Vestby på Follo (ifølge NG II 25 et forsvunnet navn på en skogteig).
Aslak skal ha vært brukt som stedsnavnforledd også i Sverige; i SMP (bd. I, sp. 183 f.) nevnes to forsvunne navn, én sammensetning med rud i Värmland (SOV VI 74) og én med torp i Småland. Erik Björkman nevner forekomst som forledd i engelske stedsnavn; både sammensetning med ton og by, og disse og noen flere drøftes også kort av John Insley (loc. cit.). Gillian Fellows-Jensen har seks stedsnavneksempler fra Lincolnshire (bl.a. som navn på et wapentake) og to fra Yorkshire; Aslak(s)by finnes begge steder, hhv. som Aslackby og Aislaby. Aislaby i Yorkshire (North Riding), belagt første gang som «Aslache(s)bi» i 1068 (EPNS V 77 f.), ligger nordøst for York, i et område med relativt få by-navn, og et Normanby noe i sørvest tyder på at det her er tale om et område med vesentlig dansk bosetning. Navnet gis ingen spesiell kommentar i Fellows-Jensen 1972 (s. 18). I EPNS (bd. V, s. 78) vises til Aslaksby i Trøgstad, til Aslackby i Lincolnshire (jfr. Fellows-Jensen 1978: 32 og DEPN) og til enda et Aislaby i Durham.
Aslaksby i Trøgstad ligger i den vestre delen av soknet, ut mot innsjøen Øyeren, ca. 2 km sør-vest for kirkestedet, gnr. 158 Kirkeby. På grunnlag av soknenavnet antar Oluf Rygh, og sikkert med rette, at soknekirken en gang må ha stått på gnr. 166 Båstad, nabogård i nord til Aslaksby. Sør for Aslaksby ligger gnr. 171 Agnes, og i øst (sørøst for Båstad) ligger gnr. 169 Øresby (Eiríks-, se nedenfor), som på N50-kartet har navnet «Østby». Øst for denne igjen ligger gnr. 167 Dramstad. Nord for Båstad er gnr. 165 Skattalen og deretter gnr. 163.164 Evenby og gnr. 162 Muggeby (vel av kvinnenavnet Magga); se drøftingen av Evenby og Muggeby nedenfor.
Evenby og Båstad hadde med 65 lpd. hver i 1647, høyest skyld av 15 undersøkte gårder fra området rundt Kirkeby og vestover mot Øyeren. Kirkeby skyldte 50 lpd., og Aslaksby, Øresby og Muggeby 20 lpd. hver. Bare Natterud hadde mindre skyld, 15 lpd. Heim-gården gnr. 157 Skjennum (øst for Muggeby) skyldte 30 lpd. og staðir-gårdene gnr. 160 Kvakstad (vest for Kirkeby) og gnr. 167 Dramstad hhv. 23 og 34 lpd. Evenby hadde en relativ skyld på 2,1, Kirkeby 1,7 og de tre andre by-gårdene 0,7. Det er grunn til å anta at Evenby er jevngammel med Båstad, og at de to gårdene mulig en gang har utgjort én enhet; kanskje har også de tre mindre by-gårdene i nord og sør hørt til samme modergård. De er uten tvil vesentlig yngre enn Evenby og Båstad, og det kan være grunn til å plassere i alle fall Aslaksby og Øresby i sein vikingtid eller tidlig kristen middelalder; dersom tolkningen av Muggeby er rett, kan dette navnet tidligst dateres til 1200-tallet

Aslaksby

gnr. 69 i Modum hd. (Heggen sn.), Buskerud

NG V 227

N50 1714.1 4950

Nv 8 km

Rel. skyld: 1,6

– a2slassby, a2slaksby (Bugge 1880, 1883), a2slassbý (NG), "asla(k)sby' (AN 1945), "aSLaksby (AN 1954).
Uttalen a2slassbý er utvilsomt den tradisjonelle, jfr. skriftformene fra 1661 og 1723, og den er ifølge Ryghs kommentarer notert av Bugge etter tre informanter, den ene av dem karakterisert som «paalideligst», mens en «Kone, som i mange Aar havde boet paa Blaafarveværket», oppgav a2slaksbý. Denne, sannsynligvis normaliserte og trolig skriftpåvirkete uttalen, synes etter oppskriftene i AN nå å være den vanlige. En medvirkende årsak til endringen i uttalen kan være at gården siden tidlig på 1800-tallet var bosted for bergmesteren på verket

(j) Aslapby (!) NRJ IV 89, 1528 (ifølge NG V: «Aslaxby»). Aslacszby NRJ IV 383, 1529. Aslackby NKJ I 203f, 1576 (= St 182). Aszlagsbødt 1578 NG. Aslacksbye Aktst I 74, 1591. Aslackby 1593 NG. Aslagsbye 1604 NG. Aslachsbye 1/1 1647 V 70. Aslasbye 1661 lk. Aslachsbye 1665 matr. 1668 NG. Aslasbye 1723 matr E. 1723 NG. Aslacksbye 1723 matr M. Aslaksbye 1801 ft. Aslaksby 1838 matr.
Belegget fra NRJ IV 89 står i den trykte utgaven (fra 1903) to ganger skrevet med p, men i NG gjengis belegget med x. I Oluf Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen står et belegg «Aslaxby» med kildeforkortelsen «St 2», men det er vanskelig å forstå hvordan dette kan gjelde gjengjerden av 1528

Hjalmar Falk (i NG V) kommenterer kort: «Af Mandsnavnet Aslakr: se PnSt. S. 17».
Formene uten genitivs-s, som forekommer i 1576 og 1593, gjengir neppe noen virkelig brukt uttale. Det kan imidlertid legges merke til at tilsvarende uttaleformer er registrert i tre norske rud/rød-navn sammensatt med Aslak (GPNS s. 17) samt i det båhuslenske Aslageröd. I OGB XVII 2 forklares formen som et resultat av dissimilasjon.
Aslaksby ligger på vestsida av Snarumselva vest for gnr. 71 Bøen, mellom gnr. 67 Bergan i sør og gnr. 68 Skuterud i nord. Nord for Skuterud ligger gnr. 152 Såstad i Nykirke sokn. På østsida av elva, en drøy kilometer nord for Aslaksby, ligger gnr. 72 Skretteberg, og øst for denne gnr. 73 Skibrekk (nå kalt Røste), og videre sørover langs elva: gnr. 74 Hole, gnr. 75 Hære, gnr. 76 Skinstad og gnr. 77 Kaggestad.
For tre av disse gårdene mangler landskyldopplysninger i 1647matrikkelen. Hole står blant «enngesleter och seterboell i vdmarchenn» (1647 V 78), Skretteberg var «wdlagt till fouget gaardenn» (op. cit. 77) og Skibrekk (Røste) nevnes ikke (den var rydningsplass til 1661; Ruud 1969: 120). De åtte gjenværende gårdene hadde i 1647 følgende landskyld: Aslaksby 34 lpd., Kaggestad 26 lpd., Hære (vin-navn) 25 lpd., Bøen 24 lpd., Bergan, Skuterud og Såstad 15 lpd. hver, og Skinstad 14 lpd. Isolert sett synes altså Aslaksby å være den største av nabogårdene, og man skulle her, i motsetning til ved Aslaksby i Trøgstad, kunne anta en forholdsvis høy alder. Det er likevel grunn til å ta visse forbehold.
Skretteberg, altså nærmeste nabo på andre sida av elva, skal på slutten av 1600-tallet ha hatt en skyld på hele 60 lpd., og gården var det største krongodset på Modum etter fogdgården Buskerud (Ruud 1969: 106 f.); ut fra både landskyld, beliggenhet og navn må gården antas å være blant de eldste i bygda. Det bør vurderes om Aslaksby ikke kan ha vært del av en tilsvarende primærgård på vestsida av elva. Et ikke usannsynlig sentrum for denne antatte primærgården ville være gnr. 71 Bøen, som sammen med Aslaksby i 1647 hadde en skyld på 58 lpd. eller så godt som den samme som den som seinere er oppført for Skretteberg. Om Bergan og Skuterud opprinnelig er rydninger under Bøen/Aslaksby, noe som etter beliggenheten er fullt mulig, ville vi her ha hatt en storgård som kunne tenkes å være den eldste i denne delen av soknet. Hva navnet på denne opphavsgården kan ha vært, blir selvsagt helt usikkert. Av navnet Ødenes (nå gnr. 70 Ødegarden) like nord for de to største gårdene, skulle man kanskje kunne gjette på *Nes, som kunne sikte til den skarpe svingen elva gjør her, men dette blir vel mindre trolig siden det er en annen, stor gård gnr. 150 Nes, med navn etter et enda mer markert nes i elva, bare en 3–4 km lenger opp (i Snarum sokn). Noe nedenfor Ødegarden ligger gnr. 65 Fossnes

Auby

gnr. 67.68 i Tjølling hd., Vestfold

NG VI 297

N50 1813.3 6552

N-nø 1,5 km (Istre)

Rel. skyld: 0,9

– øu2bý (Bugge u.å.), øi1bý (Bugge 1883), øi1bý (NG), "øyby (AN 1941), "øyby, nå oftest "æuby (AN 1951)
Den første, udaterte uttalen i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er notert etter en gammel mann fra gnr. 12 og 29 Kaupang, uttalen fra 1883 etter en person fra Sande (gnr. 24) og én (soldat) fra Tveiten (gnr. 47). Det er vel tvilsomt om tonem 1 her kan være det rette, men den alternative uttalen med diftongen [øy] er nok genuin; jfr. ["løyv3] for gnr. 44–46 Lauve

j westre Audeby DN VIII 395, 1450 (Sande[herred]). j westre Awdeby DN VIII 396, 1460 (Istre kapell). Audeby (2 br) NRJ IV 134, 1528. Oudebye NKJ I 57 62, 1575 (= St 55b 60b). Odeby NKJ I 58 63, 1575 (= St 56a 61a). Oudby 1593 NG. 1600 NG. Oubiu 1/1 1/1 1604 NG. Oubye Aktst III 316, 1610. Ouby 1625 NG. Oubye (2 br) 1647 VI 177 179. Oubye Aktst II 91, 1648. Oubye Aktst II 526, 1656. Oudbye Aktst III 115, 1661. Aubye (ø, v) 1661 lk. Ouby (ø, v) 1664 NG. Oubye (ø), Oubye 1665 matr. Oubye (ø, v) 1723 matr E M. 1801 ft. Auby (Audaby) 1838 matr

Albert Kjær fører i NG opp en tenkt norrøn form *Auðabýr og tolker forleddet til mannsnavnet Auði, som med hv. til GPNS (s. 23) betegnes som alminnelig i Norge. For uttalen vises til gnr. 44 Lauve.
Mannsnavnet Auði (en kortform av navn på Auð-) skal altså ifølge GPNS ha vært «ret almindeligt i Norge i Middelalderen», men E.H. Lind (sp. 98 f.) har bare belegg for 10–12 personer, eldst i 1306, foruten i noen få patronymer. Foruten fra Bergen, Aust-Agder og (i et patronym) fra Ryfylke, er de fleste beleggene fra Østlandet. Lind har ingen islandske belegg, men nevner et par eksempler på «fingerte» navn, bl.a. fra Island. Lundgren-Brate (s. 314 f.) har noen eksempler på et tilsvarende svensk Ødhe, og i SMPs samlinger er dette navnet representert med ca. 50–60 belegg, tidligst fra 1215, og med en alt overveiende sør-østlig distribusjon. Det er to runebelegg (fra Småland og Östergötland). Fra dansk område fører DgP (bd. I, sp. 1620) opp noen få eksempler på Øthi, de sikreste fra noen runeinnskrifter. Navnet synes også sparsomt belagt i England; ett eksempel fra 1300-tallet nevnes av Gillian Fellows-Jensen (1968: 39), og John Insley, som likeledes har ett eksempel, karakteriserer det (s. 81) som «extremely uncommon».
Oluf Rygh (GPNS s. 22–24) fører opp 46 norske gårdsnavn som «formelt meget vel kunne udledes af dette Mandsnavn, og som det ogsaa ellers kan være rimeligt at forklare af Mandsnavn», men han presiserer at «allerede det store Antal gjør det dog lidet rimeligt, at de alle skrive sig fra dette Mandsnavn». Blant Ryghs eksempler er det 22 navn på stad og fire på rud/rød. Auby i Tjølling er det eneste navnet på by/bø, og Aubø i Sjernarøy (se nedenfor) er altså ikke tatt med. Han nevner noen alternative forklaringer, først og fremst personnavn sammensatt med Auð. Personnavnet Alvir (Ǫlvir) anses også som en mulig tolkning, og adjektivet auðr (‘øde’) hevdes å kunne foreligge i enkelte av navnene. Lind (loc. cit.) fører opp en rekke mulige stedsnavn, bl.a. «Audeby» i Tjølling, som kalles «försv[unnen]». Han tilføyer at «i fråga om en del av dessa äro dock måhända andra förklaringar sannolikare» og viser til GPNS. I Lind Suppl. (sp. 125) med hv. til NG X føres også Aubø i Sjernarøy opp «som möjl. hithörande».
Det svenske Ødhe skal være forledd i enkelte svenske stedsnavn; Lundgren-Brate (loc. cit.) nevner «Ødhatompta, nu Odetofta», «Øthæleef» og «Ødaruaby». Det er likevel nærliggende å tolke i alle fall det første til adjektivet til tross for den nåværende skriftformen. Det siste av Lundgren-Brates eksempler føres i Hellquist 1918 (s. 86) opp under navn med personbetegnende forledd, men også her kunne man tenke seg en alternativ tolkning som den ‘øde arvaby’. Elof Hellquist (1918: 62, 98) viser for øvrig til at Ödeby i Östergötland er en opprinnelig sammensetning på bygdh, og forleddet er – noe usikkert – tolket til mannsnavnet Ødhin (Lundgren-Brate s. 216).⁶ I DgP (loc. cit.) nevnes ingen danske stedsnavn sammensatt med Øthi (men det nevnes ett der forleddet muligens er en sterkt bøyd sideform som tilsvarer norrønt Auðr. Fra Norfolk nevner John Insley under Auði (s. 81) landsbynavnet Oby, eldst belagt som «Othebei» og «Oebei» i DB, og for tolkningen viser han bl.a. til Karl Inge Sandred (1987: 316), som (med hv. til Harald Lindkvist 1912 og DEPN) argumenterer for personnavntolkningen framfor adjektivet.⁷ Insley tolker også Oadby i Leicestershire (som er det navnet Lindkvist drøfter s. 154) til det samme personnavnet, men Gillian Fellows-Jensen (1978: 61) foretrekker i dette tilfellet adjektivet auðr (vikingene skulle ha funnet en forlatt boplass), evt. et gda. tilsvarende adjektiv med betydningen «easy, convenient» eller appellativet auðr m., «wealth, riches» (jorda må her ha vært både fruktbar og lett å bearbeide). I en artikkel fra 1999 (s. 50) framholder hun tolkningen «empty desolate» for et nå forsvunnet Oby i Flegg i East-Anglia – med hv. til Lindkvist loc. cit. (jfr. Insley loc. cit., Sandred loc. cit.).
Skriftformene av Auby tyder på at uttalen har vært ["æuby] i lang tid; den alternative uttalen ["øyby], er ventelig en ganske ung utvikling, som nå igjen synes å være trengt tilbake. Den er i alle fall ikke nedfelt i skrift; jfr. at diftongen øy i de aller fleste tilfeller gjengis «ø», mens au oftest framstår som «ou» i kildene. For Lauve, som Kjær viser til, antydes det på s. 295 at uttalen «mulig» henger sammen med uttalen «øi for au i Fortidsform af stærke Verber, t. Ex. fløit, frøis for flaut, fraus», men som et alternativ foreslås at uttalen kan gå tilbake på en «gammel Sideform af Gaardnavnet, som har havt i-Omlyd (Løyfvin)». De dominerende skriftformene med «ø» underbygger denne alternative tolkningen.
Formene fra 1458 og 1460 (i brev med mange nyere trekk iblandet eldre formelspråk) forsvarer klart den norrøne formen Kjær foreslår, men det er likevel ikke uten videre selvsagt at forleddet er det tross alt sjeldne og trolig ganske unge mannsnavnet Auði; det er vel så sannsynlig at det foreligger et sammensatt personnavn på Auð. På rent språklig grunnlag kunne man kanskje også ta i betraktning appellativet auðr m.,’ rikdom, lykke’, skjønt sammensetningen ville være uventet (jfr. likevel uvanlige sammensetninger som auðrann n., ‘rikt hus’, auðsalir, m. pl., «Boliger, hvori der er Overflødighed, Rigdom», Fritzner). En tolkning til adjektivet auðr, ‘øde’, kunne kanskje vurderes (slik antydet av Rygh i GPNS), men dette får i norrøne sammensetninger uten unntak formen eyði (jfr. Torp 1919: 8 og Fritzner I 94, 356 f.), slik at denne tolkningen utelukkes på grunnlag av de eldre skriftformene. Det er vel lite trolig at den registrerte uttalen "øyby skulle gjengi et norrønt *Eyðibýr, og at dette ikke én gang skulle være representert som «*Ødeby», jfr. det frekvente *Eyðigarðr, som i kildene nesten unntaksløst framstår som «Ødegaard» og i Vestfold nå gjennomgående uttales ["øgå'N]. En personnavntolkning blir dermed å foretrekke, men det blir uvisst hvorvidt det er tale om Auði eller et sammensatt navn på Auð.
Auby ligger relativt avsides i herredet, nærmere 8 km fra Tjølling kirke, men bare ca. 700 m vest for gnr. 70 nordre Istre og 1,5 km nord-nordøst for gnr. 71 søndre Istre. På 1300–1400-tallet stod det kirke eller kapell på Istre, som nevnes av Jens Nilssønn som brent i sjuårskrigen. Gården ligger i en kile opp mellom gnr. 141 Himberg i Sandeherred i sørvest og gnr. 140 Stange og gnr. 143 Kjær i Sandeherred i nordøst. Nærmeste nabogårder i Tjølling er gnr. 70 Istre og gnr. 69 Vestad. Vest for Himberg ligger gnr. 61 Amundrød i Hedrum og nord for denne gnr. 41.42 Ringdal og gnr. 45 Skinmo i samme herred. Vest-sørvest for Istre ligger gnr. 65 Bergan, gnr. 66 Lund og gnr. 64 Lingum. Øst for Vestad, i Sandeherred, ligger (sørfra) gnr. 139 Jåberg, gnr. 140 Stange, gnr. 143 Kjær, gnr. 144 Haugen og gnr. 142 Langåker, og øst for disse ligger gnr. 145–147.149 Førstad.
For fire av disse gårdene (Amundrød, Istre, Lingum og Vestad) mangler landskyldopplysninger i 1647-matrikkelen, og tallene er hentet fra landkommisjonens jordebok fra 1661 kontrollert mot 1665-matrikkelen. Høyest skyld hadde Førstad i Sandeherred og Istre med tilsv. 122 og 120 lpd. korn. Deretter fulgte Ringdal med 100 lpd., Jåberg med 60 lpd. og Vestad med 57 lpd. Auby og Lund skyldte begge 40 lpd. og Himberg 36 lpd. Lingum skyldte 30 lpd., Amundrød og Haugen 26 lpd, og Bergan og Skinmo skyldte 20 lpd. hver. Stange skyldte 17 lpd., Langåker 7 lpd. og Kjær 6 lpd. Gjennomsnittlig landskyld var 45,4 lpd., og Auby må antas å ha vært regnet som en middels stor gård – relativ skyld er utregnet til 0,9. Da den også var delt allerede i middelalderen (jfr. beleggene fra 1400-tallet), synes det klart at den har en forholdsvis høy alder. En datering til vikingtida er sannsynlig, og etter beliggenheten kan man gjerne tenke seg at denne og Vestad er utskilte deler av Istre. Vestad er i NG VI 297 tolket til vé n., ‘hellig sted’ (jfr. gnr. 84 Vestad i Sandeherred; NG VI 272), men språklig sett er en personnavntolkning like sannsynlig, da vel helst til Véseti, jfr. Vestad i Veøy (NG XIII 245).⁸

Aubø

gnr. 20 i Sjernarøy hd., Rogaland

NG X 306

N50 1213.1 2072 (Aubø på utg. 1975–81, Audbø i 1988)

Ø 1,8 km

Rel. skyld: 0,9

– au2bø (Bugge 1880, 1886?, NG), "øub3 (AN 1947)

p Obe (3 br) NRJ II 385, 1519. pa Øffre (!) (2 br) NRJ III 309, 1521–22. pa Vbbe NRJ III 369, 1522. Vbe 1563 NG. y Vbe NLR III 28, 1563. po Vbbe NLR III 41, 1563. Wbbe 1567 NG. aff Wbbe NLR IV 131 150, 1567. po Wpbøe NLR V 65, 1567. Vbøe 1602 NG. Oupbøe 1610 NG. paa Øupe, Øpbøø Aktst I 171, 1610. Wbbøe 1/1 1647 XII 130. Vpøe 1661 lk. 1661 NG. Ubbøe 1665 matr. Ubøe 1723 matr E M. Ubø (Umbø) 1838 matr. Aubø 1886 matr

Magnus Olsen avviser i NG først en ellers nærliggende tanke at etterleddet er å forstå som øy: «i Sammensætning med øy ventede man her den best. Form øinå», og han viser til gnr. 28 Helgøya, der uttalen oppgis som hø72lgøinå. Han forklarer dermed navnet som «antagelig *Auðabœr, af Mandsnavnet Auði (jfr. Varhaug GN. 62) og bœr m.», og han antar videre at «samme Navn, med sideformen býr, er da Auby i Tjølling».
Aubø er ganske sikkert en sammensetning med bœr, men med såpass unge og avvikende eldstebelegg er forleddet flertydig. Tolkningsmulighetene blir de samme som for Auby i Tjølling. Siden gården hadde tre skattytere allerede i 1519 og skattet som fullgård i 1647, blir det også her lite tilfredsstillende å tolke forleddet til adjektivet auðr, ‘øde’, selv om man skulle kunne finne belegg for at *Auði som sideform til Eyði forekommer som første sammensetningsledd.
Alt i alt synes en tolkning til et personnavnforledd å være den mest nærliggende tolkningen. Personnavnet Auði, som beviselig har funnes – også på Vestlandet – kan i utgangspunktet være like sannsynlig som ett av de sammensatte navnene Rygh antyder i GPNS. Spørsmålet må imidlertid stå ubesvart.
Gården Aubø tilsvarer øya som ligger i sundet mellom de langt større øyene Kyrkjøyna og Bjergøyna. På Bjergøyna – i øst – er nærmeste nabo gnr. 19 Fora (ub. pl. av for f., ‘fure, renne’). Nord for denne ligger gnr. 18 Vinja (ub. pl. av vin f.) og sør for Fora ligger gnr. 14. 15 Bjerga. Helt i sør ligger gnr. 13 Skjelsnes, og på østsida av øya gnr. 16 Kvelland og gnr. 17 Neseim. Vest for Aubø, på Kyrkjøyna, ligger nordfra gnr. 21 Noreim, gnr. 22 Hauge, gnr. 23 Lund og gnr. 24 Eik (de to siste ved kirkestedet), og helt i sør gnr. 25 Tandrevoll. Like øst for denne ligger gnr. 26 Tjul (utolket) på en egen øy, noe større enn Aubø. Sør for Tjul ligger øyene gnr. 27 Talgje (jfr. NG X 254) og gnr. 28 Helgøy (vel til adjektivet, men jfr. Magnus Olsen i NG X 308). Øst for Helgøy og et par kilometer sør for Aubø ligger gnr. 11.12 Hidle (*Hilla); også denne gården på en egen øy.
Ifølge opplysningene i 1647-matrikkelen må Hidle ha vært den største av disse gårdene; de to brukene skyldte til sammen tilsv. 170 lpd. korn. De to nabogårdene til kirken, Eik og Lund, skyldte hhv. 135 og 120 lpd., omlag det samme som Bjerga med 130 lpd. og Noreim med 120 lpd. Helgøy skyldte 83 lpd., Vinja og Talgje 80 lpd. hver og Neseim tilsv. 70 lpd. korn. Nabogårdene Fora og Aubø skyldte 60 lpd. hver, Skjelsnes og Tjul 50 lpd., Hauga 40 lpd., Kvelland 25 lpd. og Tandravoll skyldte tilsv. 20 lpd. korn. Gjennomsnittlig landskyld for disse 16 gårdene har vært ca. 70 lpd., og det gir Aubø en relativ landskyld på 0,9.
Skyldforholdene tilsier at Aubø er noe yngre enn de nærmeste nabogårdene, men blant disse gårdene med til dels svært alderdommelige navn er det ingen ting i veien for at den kan gå tilbake til vikingtida. Det er to andre gårder i Sjernarøy med personnavnforledd i gårdsnavnet, gnr. 2 Jørstad og gnr. 7 Atletveit – begge på den større øya Ombo og kjent siden hhv. 1519 og 1349. Disse gårdene, som navnetypologisk bør regnes til vikingtida, skyldte tilsvarende hhv. 70 og 50 lpd. korn i 1647.

*Auðbýr

forsv. navn i Bullaren hd. (Naverstad sn.)?, Båhuslen

OGB XVIII 146

GK9B SV ca. 5423 (÷)

j Audbø RB 387, ca. 1400? (tilf).
Belegget står som en noe yngre tilføyelse i fortegnelsen over inntekter til Tanum kirke: «j Sææm j Nafuastada sokn. vj aura bol gaf Pal j Audbø»

Gunnar Drougge, som gir navnet oppslagsformen *Audbø(r), sammenholder med Auby i Tjølling og Aubø i Sjernarøy og tenker seg da helst at forleddet er mannsnavnet Auði. I så fall kan navnet sammenstilles med Östad, noe lenger nord i Naverstad (jfr. OGB XVIII 143). Han bemerker imidlertid at i en så tidlig kilde som RB er formen uten mellomvokal påfallende. At de to rødeboksformene for Östad heller ikke har mellomvokal, synes imidlertid ikke å bekymre. Etterleddet har i alle fall trolig hatt formen býr, jfr. Bullarby.
Tolkningen av forleddet i *Auðbýr blir ikke sikrere enn i navnene fra Vestfold og Rogaland. I RBs register lokaliseres belegget til Naverstad, men det er slett ikke sikkert det er korrekt. Selv om Páll i Auðbýr gav jord i Säm ved Bullaresjön til Tanum kirke (om lag 13 km rett vest for Säm), kan han selv ha holdt til et helt annet sted; mest sannsynlig i Tanum, men det kan ikke en gang ses bort fra at belegget gjelder Auby i Tjølling. Kontakten over fjorden har vært vanlig, og så seint som midt på 1600-tallet har flere bønder i Vestfold inntekt av gårder i Østfold – og omvendt. Naverstad og Tanum ville ikke være svært annerledes

Audenby

gnr. 51 i Våler hd., Hedmark

NG III 300

N50 2016.3. 5436

N 6,5 km

Rel. skyld: 1,1

– au72n9n9bý (A.B. Larsen u.å., Bugge 1883), au2n9n9by (NG), "3u8n9bi (AN 1946)

(Sebjiørnneby NLR II 35, 1561). Odbiørnnerudt NLR II 36, 1561. Odbiørnnby 1578 NG. Odbiønby ½ 1594 NG. Otbiørnby 1616 NG. Odbiørenby 1647 III 77. Oudenby 1/1 1647 III 123. Oudenbye 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. 1723 matr E. 1723 NG. Oudenby 1723 matr M. Oudenbye 1801 ft. Audenby 1838 matr.
Etter sammenhengen er det overveiende sannsynlig at det første belegget fra NLR er feilskrevet og gjelder Audenby og ikke en forsvunnet gård *Sæbjarnarbýr av Sæbjǫrn, jfr. et slikt by-navn i Dalarna (Hellquist 1918: 64). Belegget fra NLR II 36 kan neppe forstås som om det her er tale om en navneendring fra rud til by. I kilden nevnes «Helie Odbiørnnerudt» sammen med «Odbiørn Skorderud» (fra gnr. 55 Skarderud), og en feilskriving er lett forståelig

I NG III 300 forklares navnet på grunnlag av beleggene fra 1578 til 1616 som *Auðbjarnarbýr, til mannsnavnet Auðbjǫrn, og Oluf Rygh viser til at dette fantes på Romerike så seint som i 1743. Han antyder at gnr. 2 Audenhus i Fåberg, som også uttales med palatal n (NG samt oppskrift fra 1961 i AN saml.), muligens kan tolkes på samme måte; jfr. NG IV1 211, der Auðun foretrekkes, se også GPNS s. 21 og 25, der Audenby er eneste sikre eksempel på gårdsnavn sammensatt med Auðbjǫrn.
Mannsnavnet synes etter de relativt få beleggene hos E.H. Lind (sp. 96) å ha hatt en østlig utbredelse; det nevnes flere navnebærere fra Hedmarken, Odalen og Romerike. At gårdsnavnet i skrift alt på 1600-tallet framstår som om forleddet var Auðun, kan forklares med at dette navnet var langt vanligere og mer utbredt. Beleggene fra NLR tyder på at Auðbjǫrn fremdeles var i bruk i Våler midt på 1500-tallet, men blant skattebetalerne i 1647 er navnet bare registrert i Trøndelag (AN saml.).
Det eldste eksempelet på «Oudenby» står i 1647-matrikkelen for Elverum, der en mann som kalles Berge Audenby hadde en jordpart. Formen viser at uttalen den gang må ha vært ganske lik den Oluf Rygh registrerte på 1880-tallet. 1647-matrikkelen for Våler har navnet i den tradisjonelle skriftformen, noe som nok skyldes at gårdsnavnlistene her bygger på tidligere jordebøker.
Til det norrøne Auðbjǫrn svarer svensk Ödhbiorn, som ifølge Lundgren-Brate (s. 314) må ha vært forholdsvis vanlig; i SMPs samlinger er det langt over 100 belegg, tidligst fra 1301 og med en viss østlig utbredelse. Det nevnes også 8 østlige runeinnskrifter. DgP («Øthbiorn», bd. I, sp. 1617 f.) nevner flere runebelegg, og navnet synes også i Danmark å ha en klar østlig utbredelse (Bornholm, Skåne). Erik Björkman har noen tidlige engelske belegg (s. 106), mens Gillian Fellows-Jensen (1968: 38) antyder at «Outbert» fra Lincolnshire og «Autbert» fra Yorkshire (begge belegg fra DB), heller representerer kontinentalgermansk Odbert med forleddet påvirket av nordisk Auð-. John Insley har (s. 78 f.) to eksempler fra Norfolk og gir – som vanlig – en grundig oversikt over diskusjonen om opphav og utbredelse. Han synes ikke å utelukke nordisk opphav for navnene i England, men antyder også (med hv. Kristian Hald) at den konsentrerte forekomsten blant myntmestre i Lund på 1000-tallet på sin side kan skyldes innvandring fra Danelagen.
Slik nevnt ovenfor, synes Audenby å være det eneste norske eksempelet på at Auðbjǫrn har vært brukt i stedsnavn. Lundgren-Brate (loc. cit.) har to belegg fra Småland (1347 og 1411). For det éne presiseres at det gjelder et teignavn; det andre navnet synes på grunnlag av etterleddet «lykkio» også å ha vært det. I DgP (loc. cit.) nevnes bare «Ødhbyørnethorp» (1434) fra Skåne, og ifølge de anvendte oppslagsverkene synes navnet ikke å være brukt i stedsnavnsammensetning i England. Den påtakelig østlige utbredelsen av personnavnet og de få stedsnavnsammensetningene kan tyde på at navnet er forholdsvis ungt og kommet til Norge østfra. Det kan være grunn til å anta at Auðbjarnarbýr i Våler er noe yngre enn nabogårdene, noe som til en viss grad bekreftes av beliggenhet og landskyld.
Audenby ligger øst for Glåma, mellom gnr. 49 Lundeby og en langstrakt åsrygg, Strætåsen. I sør ligger gnr. 52 Snarhol og sør for denne igjen gnr. 53 Torkjellsby, på høyde med Audenby. I nordvest ligger gnr. 48 Elset og nærmere elva gnr. 47 Øverby; disse to ligger i sørhellinga av den større Øverbyåsen.
Audenby var fullgård i 1647 og skyldte 30 lpd. korn. Øverby, Lundeby og Elset skyldte 40 lpd. hver, Snarhol 25 lpd. og Torkelsby 20 lpd. Tre rud-gårder i nabolaget hadde betraktelig lavere skyld. Av dette skulle det være grunn til å anta at Audenby nok hører med blant de eldre gårdene, men at den nok er betraktelig yngre enn Øverby og Lundeby. En datering til den seinere delen av vikingtida synes rimelig

*Auðunarbýr

forsv. navn i Kville hd.?, Båhuslen

OGB XVI 88

j Audunaby j luta Rams RB 382, 1391

Belegget står oppført under presttaka for Kville kirke, mellom det likeledes forsvunne «j Samabø» (se nedenfor) og «j stofuo Aslaks kuuks», som vel kan oppfattes som en annen del av *Auðunarbýr. «by» er føyd til med en yngre hånd

I OGB har Assar Janzén ført belegget opp som et annet belegg for (det forsvunne) «j Auduna rudi», som nevnes 12 linjer lenger opp på samme side i RB, mellom belegg for Kleva og «j Bakka vider Aspanga».⁹ Ut fra rekkefølgen i RB lar det seg ikke gjøre å lokalisere gårdene, men det kan ikke uten videre tas for gitt at «j Auduna rudi» og «j Audunaby» gjelder samme lokalitet. For den saks skyld kunne den éne eller begge ligge i ett av nabosoknene.
Mannsnavnet Auðun var ifølge E.H. Lind (sp. 102–06) allment både i Norge og på Island «allt ifrån älsta tider». Av de lokaliserte beleggene i Lind Suppl. (sp. 126–41) synes navnet å ha hatt en viss østlig utbredelse, selv om det også er en god del belegg fra Vestlandet. Det er særlig mange belegg fra Østfold, og også Båhuslen er representert med flere. I Sverige normaliseres navnet vanligvis til Ødhin, og Lundgren-Brate har flere belegg, særlig fra Øst-Sverige, men tar også med det båhuslenske «Olof Audunsdotter» fra Hisingen (fra DN III 332; skrevet i Björlanda 1382). I kilden står «Olofuo Audunsdotter» (genitiv), men lenger oppe i samme brev skrives «Olof Auduna dotter» (s. 331). Genitivsformene på s opptrer i norske diplom allerede tidlig på 1300-tallet, og ifølge de relativt få danske eksemplene på navnet (Øthen i DgP I 1618) er dette den eneste som er registrert i Danmark; tidligst i 1257, når det ses bort fra et belegg fra Flateyjarbók lokalisert til Sønderjylland. I Sverige har navnet (Ødhin) vært vanligere; i SMPs samlinger er det anslagsvis 150 belegg; tidligst fra 1312. Gillian Fellows-Jensen (1968: 41 f.) har flere eksempler både fra Lincolnshire og Yorkshire – bl.a. fra DB, og John Insley (s. 84–86) nevner to sannsynlige belegg fra Norfolk rundt år 1200.
Som forledd i stedsnavn kan Auðun ifølge Oluf Rygh (GPNS s. 25) forveksles med bl.a. Auðbjǫrn (jfr. Audenby ovenfor), og enkelte navn som føres opp under Arni kan i virkeligheten høre hit. Rygh nevner under Auðun ni norske gårdsnavn, bl.a. tre på stad, hvorav to kjennes med middelalderbelegg (gnr. 9 i Askim og gnr. 78 i Skiptvet). To navn på rud/rød og ett på bœli har også belegg som uten tvil underbygger tolkningen til Auðun. I en anmerkning drøfter utgiverne av GPNS Ryghs skiftende syn på en del navn på Ons; de kan enten være relativt unge sammensetninger med Auðuns eller dannet til genitiv av gudenavnet Óðinn; se nærmere under gnr. 106 Onsåker i BØ III 178 f.).
Også i Sverige er det stedsnavn som antas å være sammensatt med dette personnavnet; Lundgren-Brate nevner under Øthin bl.a. Ödeby i Motala, Östergötland – opprinnelig en sammensetning med bygdh (jfr. Hellquist 1918: 62), der et belegg fra 1384 viser genitiv på s. Den moderne formen kan synes å gå tilbake på den eldre genitivsformen, om den da ikke skyldes feilskriving eller en feilaktig assosiasjon med öde (Palm 1927: 150). I Älvsborgs län er Onsered i Tvärreds sn., Kinds hd., tolket til dette mannsnavnet. Stedsnavnet er belagt første gang i 1548 som «Onsredh»; blant yngre skriftformer kan nevnes «Odensred» (SOÄ VII1 243). I DgP (bd. I, sp. 1619) nevnes noen danske stedsnavn som kanskje kan inneholde Øthen, bl.a. navn på lev og torp. Her finnes sammensetninger så vel med s som uten. Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.) har flere eksempler på bruken av Auðun i stedsnavn; sammensetning med by finnes både i Lincolnshire (fire eksempler) og Yorkshire (ett eksempel), og også her er det sammensetninger med s-fuge. I 1976 (s. 457) går hun imidlertid inn for en tolkning til appellativet *auðn f. John Insley (loc. cit.) har ett eksempel på sammensetning med Auðun – et teignavn belagt som «Odenhou» ca. 1240.
Eksemplene skulle vise at det er fullt mulig at belegget fra Kville i Røde bok kan gjengi et navn sammensatt av Auðun og býr, men spørsmålet må stå åpent om et slikt virkelig har eksistert. Etterleddet by er trykt med mindre typer enn resten av navnet, og det skal ifølge innledningen til RB bety at det er en seinere tilføyelse (slik Janzén bemerker). Tilføyelsen behøver imidlertid ikke å være særlig mye yngre enn hovedhånden; en tilføyelse på s. 383 kan således dateres til en gang etter 1440. Alternativet til å lese belegget som *Auðunarbýr er selvsagt å forstå det som nok en innførsel for *Auðunarruð, men dette måtte i så fall ha vært en bebyggelse med flere bruk og en anseelig størrelse, som det er mindre grunn til å regne med hadde blitt liggende øde

«Befferby»

forsv., Västra Hisings hd. (Björlanda sn.), Båhuslen

OGB IV 29

Befferby DN II 739, 1499 (Broberg, vel i Bro sn.)

Navnet føres i OGB opp blant forsvunne navn. Det bemerkes at forleddet er uklart og vises til (trolig en muntlig opplysning fra) Evald Lidén, som antar at forleddet er et (sparsomt belagt) mannstilnavn Bifre eller et (ukjent) kvinnetilnavn Bifra. For tilnavnet vises videre til Lind Bin. [sp. 23].¹⁰
På grunnlag av ett eneste belegg i en forholdsvis sein kilde blir ethvert tolkningsforslag svært usikkert. O.A. Johnsen (1905: 129 note 2) hevder at belegget gjelder Bärby i Säve. Dette er likevel mindre trolig. «Befferby» selges rett nok til Henrik Krummedike sammen med to gårder i Öxnäs og hele Askeby i Säve, men for det første presiseres det at «Befferby» ligger i Björlanda,¹¹ og for det andre er det ikke seinere opplysninger (f.eks. hos Tiselius) som tyder på at Henrik Krummedike eller svigersønnen Esge Bille har hatt eiendom i Bärby. Det er også grunn til å anta at Henrik kjente forholdene på Hisingen relativt godt; bare to år tidligere hadde han selv – som høvedsmann på Båhus – vært på «Bierby tingh» og bl.a. forhørt seg om hvilke bønder som soknet dit (DN II 730).
Landskylda for «Beffuerby» var ved tidspunktet for salget hele 10 pund smør, 2 ½ ganger så høy som for Askeby (4 pund). Det er lite trolig at en slik gård skal ha forsvunnet, og det er grunn til å anta at at belegget skjuler et eldre navn for én av de eksisterende gårdene i Björlanda; Östergärde kunne være en kandidat; det eldste belegget for dette navnet er fra 1528, og typologisk synes det å være relativt ungt, men bebyggelsen er likevel av ikke utbetydelig størrelse. Ifølge OGB (bd. IV, s. 29) består den av to gårder à ½ mt. Det kan tas i betraktning at Esge Bille gjorde krav på gården i 1550 (Tiselius 1927: 247 f.), og at den éne av de to gårdene i Östergärde som var adelsgods, «nr. 2 Frälsegården», var ett helt mt. så seint som i 1667.¹² En annen mulighet er at «Befferby» var et relativt nylig oppstått partsnavn, som gikk av bruk etter kort tid. Et navn på by ville uansett passe godt inn her, med Alleby, Lexby og Steneby i umiddelbar nærhet.
Et forsøk på å tolke forleddet i «Beffuerby» kan knapt bli annet enn gjetning, men det er i alle fall lite tilfredsstillende å anta et mannstilnavn som bare er kjent brukt om én eller to sagnhistoriske personer. Dersom belegget gjelder et navn i Björlanda, f.eks. Östergärde, er det fristende å knytte det til et naturnavn og da spesielt Björbäck («Osbäcken» på kartet), som i OGB (bd. IV, s. 18) med god grunn antas å ligge til grunn for soknenavnet. Forfatterne refererer en teori framsatt av Assar Janzén om at dette inneholder et elvenavn *Bjóra til norrønt bjórr m., ‘bever’, men foretrekker bjórr m. i betydningen ‘kile’, ‘kileformet jordstykke’, i tråd med redaktørens syn (jfr. Lindroth 1918: 66). Det kan imidlertid ikke ses bort fra at et *Bjørby, dannet til samme elvenavn (uansett opphav), av en dansk skriver på slutten av 1400-tallet kunne oppfattes som et *Beverby.
En mer spennende, men også en enda mer usikker gjetning, ville være å anta at bekken her har hett *Bifr(a), jfr. en lang rekke slike navn i NE 26 f. Til dette kan være dannet et navn *Bifr(u)býr, brukt om en gård et godt stykke opp langs elva, f.eks. der Östergärde ligger. Bekkenavnet har seinere fått en sekundært utviklet form *Bjóra, hvortil Björlanda er dannet (om da ikke dette skulle gå tilbake på et eldre *Bifr(u)land?). Jfr. at gårdsnavn på Bjør- i alle fall to steder i Norge finnes ved elvenavn som går tilbake til *Bifr(a) (NG IV1 14 og IV2 224). Om den tradisjonelle tolkningen av Björlanda likevel er den rette, forutsette det at *Bifr(u)býr er eldre enn Björlanda. Alternativt kan det eldre elvenavnet ha levd lenger langs elveløpets øvre del, men dette synes mindre sannsynlig i et såpass kort dalføre

Beggby

gnr. 1 i Borge hd., Østfold

NG I 268

N50 1913.3 1466 (Begby)

Sv 1,5 km

Rel. skyld: 0,9

– bægby (Rygh 1879), beggbý (Bugge 1883), bæ2ggby (NG), "begby (AN ca. 1955)

Bekkø RB 264, ca 1400. i Begby DN II 659, 1472 (Sigerstad). Begby NRJ IV 589, 1542. Beckby NRJ V 298, 1549. paa Beckeby Stub 2, 1572. Begby Aktst I 60, 1591. Begbye 1593 NG. Beggeby NKJ II 129, 1595 (= OC 3). Begbye 1/1 1604 NG. Aktst I 146, 1610. Begby FLTP 202, 1613. Begbye Aktst I 291 293, 1639. 1639 NG. 1640 NG. Begby Aktst I 414, 1643. Begbye 1647 I 149. Aktst II 528, 1656. 1665 matr. 1667 NG. Bægbye 1723 matr E. 1723 NG. Begby 1723 matr M. 1753 kb AN. Begbye (s, n) 1801 ft AN. Bekby 1838 matr. Begby 1886 matr.
Den eldste formen «Bekkø» skal ifølge «Tillæg og Rettelser» i RB 781 leses «Bekbø», og det vises til «Bekby i Borge», jfr. Munthes matrikkelform fra 1838; se også formene fra NRJ V og Stub

Navnet er grundig drøftet av Kåre Hoel (1985: 24 ff.), som med utgangspunkt i beleggene fra RB, NRJ V og Stub, tolker navnet som *Bekkbýr. Jeg aksepterer fullt ut Hoels tolkning, som jeg kommer tilbake til nedenfor. Først skal jeg imidlertid drøfte Oluf Ryghs tolkning i NG, der Beggby anses som sammensatt med kvinnenavnet Begga. Han opplyser videre at personnavnet er belagt i DN I 51 og XII 86, og at «den samme Kvinde, som nævnes med dette Navn paa det sidste Sted, kaldes i DN. XII 89 Bergljót»; Begga er altså en kjæleform av Bergljót. Det gty. kvinnenavnet Begga avviser Rygh som noe aktuelt stedsnavnforledd, da «dette synes at være gaaet af Brug saa tidlig, at der ingen Rimelighed er for, at man i Norge kan have faaet det fra Tydskland».
I GPNS (s. 32) gjentas de to henvisningene, og Rygh presiserer her at «det har saadan Form, at det maa formodes at være opstaaet af en Kjæleform», hvoretter han – som i NG – underbygger dette med at én og samme kvinne fra Sunnhordland i brev fra 1381 og 1385 kalles Begga og Bergljót («Beggo Bardzdottir», akk., og «Berghliotu Bardhar dottir», dat.); begge i avskrift i Munkeliv klosters brevbok fra 1427 (DN XII 86, 89). Det første eksempelet Rygh viser til, er «Bæggo» (akk., DN I 51; trolig Stavanger ca. 1270), og E.H. Lind har foruten disse to et par mulige belegg fra andre halvdel av 1400-tallet, da i brev med tilknytning til Østfold og Viken, men som gjelder samme kvinne. Hun synes å være av (delvis) tysk avstamning, og det kan være grunn til å oppfatte hennes navn som det mnty. Beke, jfr. DgP I, sp. 102.¹³
Det kan tilføyes at Bergljót ifølge Lind (sp. 124) foruten i en rekke sagabelegg (på fem? kvinner) opptrer sju ganger i Norge fra ca. 1300; fem av kvinnene synes å kunne lokaliseres til Hordaland, mens én nevnes i et brev fra Tønsberg i 1320,¹⁴ en annen i Verdalen i AB (mannsnavnet Bergljótr synes bare belagt fra Verdalen og Namdalen). På Island opptrer navnet først midt på 1200-tallet og synes bare sparsomt belagt seinere. I Lind Suppl. (sp. 149) nevnes – foruten et par islandske belegg – bare en kvinne på Jæren i 1519. Distribusjonen av Bergljót og de sikre beleggene for Begga svekker Ryghs tolkning av Beggby.
Bægha føres opp i SMP (bd. I, sp. 530 – med hv. til Lind og hans forklaring), men det eneste belegget er fra DN II 657 i 1472, altså den samme Beke (?) Kolbjørnsdatter som nevnes i Østfold året før. Det er mye som taler for å knytte henne til Østfold heller enn til Viken; men beleggene for navnet hennes kan, som nevnt, med god grunn tolkes annerledes. Også SMP (bd. I, s. 413) har ett eksempel på mannsnavnet Bergljót og ett på kvinnenavnet *Bergljóta, normalisert til hhv. Biærghliut og Biærghliuta (begge forsynt med spørsmålstegn i parentes). Mannsnavnet er nevnt i et brev fra Jemtland i 1515, og denne identifiseringen er rimelig sett i forhold til den norske utbredelsen av navnet. Belegget for kvinnenavnet er hentet fra et latinsk brev fra 1282 (DS I 614), der «Bierløta» ifølge SMP sies å være bosatt i Sigtuna. Hun skal være gift med en «Arno normannus», og det er ikke utenkelig at også «Bierløta» var norsk. I alle fall er dette det tidligste diplombelegget for kvinnenavnet. Hverken Begga eller Bergljót e.l. synes belagt i Danmark eller England.
I GPNS (loc. cit.) foreslår Oluf Rygh kvinnenavnet Begga som forledd i to norske gårdsnavn: Beggby i Østfold og gnr. 118 Beggevik i Ullensvang (Kinsarvik sn.); de samme føres opp i Lind Suppl. (sp. 142).¹⁵ Tolkningen av ullensvangnavnet kan meget vel være korrekt, særlig når den dokumenterte utbredelsen av kvinnenavnet tas i betraktning. Det er imidlertid tvilsomt om denne einbølte gården går tilbake til middelalderen, og navnet er neppe eldre enn gården. Slik Magnus Olsen gjør oppmerksom på i NG XI 460, har Begga fremdeles vært brukt i distriktet på hans tid. Beggevik nevnes første gang i 1614 (NG), men i motsetning til nabogårdene er den er ikke tatt med i 1647-matrikkelen. I landkommisjonens jordebok for 1661 er den oppført med en skyld på bare ½ pund smør, tilsv. 3,3 lpd.¹⁶ Personnavnet Begga synes ikke å være foreslått som forledd i stedsnavn i Båhuslen, i Värmland eller i Älvsborgs län.
Ullensvang er ett av de få stedene der Bergljót er belagt midt på 1300-tallet (gnr. 64 Aga), og herredet ligger ikke langt fra Sunnhordland, der Begga er kjent fra 1380-tallet. Her er det ikke uventet å finne et (sannsynligvis) ganske ungt gårdsnavn med Begga som forledd. I Beggby i Borge blir en tolkning til dette kvinnenavnet langt mindre sannsynlig. Rett nok mener Rygh at det også foreligger i Østfold/Viken, men dette synes tvilsomt, og i alle fall er det liten grunn til å tro at denne kjæleformen av Bergljót har vært særlig utbredt i middelalderen, som Beggby i hvert fall må kunne dateres til.¹⁷ Det er all grunn til å revurdere tolkningen av Beggby.
Som nevnt innledningsvis har Kåre Hoel gjort nettopp dette – i et kapittel «Begby Berby Belsby» i sin bok fra 1985 (s. 24–32). Hoel tar utgangspunkt i et notat av Oluf Rygh i hans interfolierte utgave av 1886-matrikkelen (som kan ses på som et første utkast til NG). Her bygger Rygh på den eldste skriftformen, som han sier er «rimeligst at forstaa = Bekbø». Han peker på at gården ligger ved en bekk, og antar at g-en er framkommet ved assimilasjon med b, men han legger til: «Sammensætning blot med Stammen af bekkr er dog vel kanske ellers ikke paavislig».¹⁸
Kåre Hoel trekker fram de to 1500-tallsbeleggene som også tyder på at forleddet er bekkr, og gjør ellers rede for gårdens beliggenhet og for språklige forhold ved navnet.¹⁹ Han sammenlikner også med tilsvarende svenske navn med «nåtidsformer bl.a. Bäckby, Bägby, Bäggeby», og viser til Hellquist 1918 (s. 6 og 42) og – i en note – til Sahlgren 1947 (s. 102 f.). Hoels grundige drøfting viser at en tolkning til det sjeldne kvinnenavnet Begga er utelukket. På den annen side avviser Hoel ikke at personnavnet har vært brukt i Østfold. Han mener Rygh kanskje har latt seg påvirke av at «en Bægha som nevnes i DN II 657, 1472, er skrevet Bækæ i DN IX 332, 1471» (med hv. til Lind).
Beggby ligger like vest for gnr. 62 Borge og kirken. I sørøst ligger gnr. 63 Visur og gnr. 64 Laverød, i nord gnr. 16 Balterød, i nordvest gnr. 9. 10 Kjølberg og gnr. 11 Kjølstad (de to navnene synes ikke å ha samme forledd), i sørvest gnr. 4–6 Huseby og gnr. 7 Løkeberg, og i sør-sørvest gnr. 2 Lilleby og gnr. 3 Haugesten.
Alle disse elleve gårdene hadde høy skyld i 1647. Minst skyldte rud-gårdene Balterød og Laverød med hhv. 30 og 40 lpd., men også Haugesten og Visur (med et enestående og vel utolket navn) skyldte 40 lpd. Beggby, Lilleby og Kjølstad skyldte 60 lpd. hver, Huseby 80 lpd., Borge 90 lpd. Løkeberg 105 lpd. og Kjølberg 120 lpd. I gjennomsnitt skyldte gårdene 66 lpd., og Beggby, Lilleby og Kjølstad hadde dermed en relativ skyld på 0,9, mot 1,2 for Huseby. På dette grunnlag må la seg gjøre å plassere Beggby blant de yngre vikingtidsnavnene, men klart eldre enn rud-navnene med personnavnforledd

Belsby

gnr. 35 i Varteig hd., Østfold

NG I 284

N50 1913.1 2579

Sø 1,5 km

Rel. skyld: 1,0

– bæ'2qsby (Bugge 1881, 1883, NG), "bezSby, "bæSby (AN ca. 1955)

Berdusby, Bardesbij Stub 2 12, 1572. Belszby 1593 NG. Berulsby 1/1 1604 NG. Beruldsby, Berilszby 1639 NG. Bellsbye 1647 I 146. Belszbye Aktst II 529, 1656. Belszbye 1665 matr. Belszby 1667 NG. Belsbye 1723 matr E. 1723 NG. Belsby 1723 matr M. Bælsbye 1801 ft AN. Belsby 1838 matr

Oluf Rygh kommenterer i NG I 284 at skriftformen fra 1593 viser at uttalen da må ha vært om lag den samme som på hans tid, men han bygger sin tolkning på skriftformene fra 1604 og 1639 og foreslår dermed tolkningen Bergulfsbýr, av mannsnavnet Bergulfr. Denne er imidlertid tilbakevist av Kåre Hoel (1985: 29 ff.), som på bakgrunn av beleggene fra Stub (som Rygh ikke kjente) overbevisende argumenterer for at forleddet er Berdórr, den yngre sideformen av Bergþórr.
Slik Rygh gjør oppmerksom på i NG II 83, framstår personnavnet allerede på 1300-tallet i former som «Berdor» o.l. E.H. Lind (sp. 131 f.) nevner en rekke eksempler (jfr. Lind Suppl. sp. 158–63). Linds belegg viser at navnet har vært utbredt over store deler av landet; det er også eksempler fra naboherredene til Varteig. Navnet forekommer også i Sverige, men hovedsakelig på gammelt norsk område (jfr. SMP I 414 f.). Det nevnes ikke i DgP, men er registrert i England (Lincolnshire og Yorkshire; se Fellows-Jensen 1968: 52, jfr. Björkman s. 26). Oppslagsverkene for England, Danmark og Sverige nevner ingen bebyggelsesnavn dannet med Bergþórr.
Bergþórr forekommer ifølge GPNS (s. 35) ellers bare i tre norske gårdsnavn, bl.a. rud-navnet Belse (gnr. 66 i Frogn, Akershus; jfr. Harsson 1997), som Hoel trekker fram i sin drøfting av Belsby. I Lind Suppl. nevnes noen få gårds- og partsnavn ut over dem Rygh tok med i GPNS.
Under Askersby har jeg nevnt at den gården ifølge Rygh (NG I 284) opprinnelig skal ha vært del av en eldre gård, der Belsby, Toreby (gnr. 33) og Skofteby (gnr. 36) utgjorde de andre partene. Rygh antyder at opphavsgården kanskje het Þorpalandir. Så vel beliggenheten og landskyldopplysningene synes å underbygge Ryghs antakelse om en gårddeling. Det er grunn til å regne med at Skofteby er den eldste av disse gårdene, og at Askersby og Belsby er noenlunde jevngamle utflytterbebyggelser, mens Toreby synes å måtte være en forholdsvis ung middelalderrydning

Bendiksby

gnr. 122 i Modum hd. (Nykirke sn.), Buskerud

NG V 239

N50 1714.1 4445

Nv 7,5 km

Rel. skyld: 1,0

– be2nnesbý, be2nnasbý (Bugge 1880), bæ2nnesbý (NG), "beznisby' (AN 1945), "bæn3sby, "bænsby (AN 1954)
Den første av Bugges oppskrifter er etter en ung mann på Krona (gnr. 95,3) og ei kone som i mange år hadde bodd på blåfargeverket (jfr. Aslaksby ovenfor); den andre uttaleopplysningen hans er fra «Thomas Synsteby (paalideligst)», men han må etter alt å dømme være fra gnr. 32 i Heggen sokn, d.v.s. om lag 10 km øst for Bendiksby, og uttaleopplysningen er i dette tilfellet kanskje mindre pålitelig

Bendesby NRJ IV 385, 1528–29. Bennsby NLR I 56, 1557–58. Benndtzby NLR II 84, 1560–61. Bendtzbye 1578 NG. Benndisby 1573 NG. Bendisbye Aktst I 74, 1591. Benndissbye 1604 NG. Benndixbye 1617 NG. Bendixbye 1661 lk. 1665 matr. Benndixbye 1668 NG. Bendixbye 1723 matr E M. 1801 ft. Bendixby (Benedigtsby) 1838 matr. Bendiksby 1886 matr

Hjalmar Falk forklarer i NG forleddet som mannsnavnet Benedikt, «der i MA. forekommer i mange forskjellige Former», og han viser til GPNS s. 32 f. Gerhard Munthe forklarte navnet på samme måte i 1838 matrikkelen.²⁰
E.H. Lind har en lang rekke belegg på mannsnavnet (sp. 118 ff.), og han nevner (sp. 121) at navnet opptrer alt på 1100-tallet både i Norge og på Island. Seinere blir det allment i Norge. For en sammentrukken form, som stemmer overens så vel med uttalen som de eldste beleggene, kan f.eks. vises til genitivsformen «Gauttulfuar Bendiz son» fra 1332 (DN I 176, Oslo).
I Sverige opptrer navnet om lag samtidig som i Norge, mens det i Danmark er belagt noe tidligere (SMP I 236–82, DgP I 103–108). Ifølge SMP I 281 og DgP I 108 ble navnet (som ventet) først brukt blant stormenn og geistlige.
Som forledd i norske gårdsnavn har Rygh ellers registrert Benedikt i fem navn på rud/rød (GPNS s. 33), og utgiverne har supplert med det utvilsomt ganske unge gnr. 43.44 Bentefalla i Hurdal, jfr. NG II 421. Tre av ruð-navnene – alle fra Vestfold – forekommer i middelalderkilder. De uttales ifølge NG bænn1srø, eller -re7 og skrives Bentsrød. Gnr. 11 i Botne er belagt som «j Bendiktz rudj» og «j Bendikz rudj» hhv. s. 75 og 76 i RB og har tostavet forledd så seint som i 1575 (NG VI 65). Gnr. 103 i Sandeherred nevnes fire steder i RB (s. 189, 195, 201 og 206) med nærmest identiske former. Dette navnet skrives «Benedictus rvd» i et brev fra ca. 1320 (i avskrift fra 1554; DN IV 130). Ifølge NG VI (s. 275) opptrer enstavet forledd første gang i 1625. Gnr. 54 i Brunlanes har som det eneste (i en originalkilde) forleddet skrevet med fullstendig, trestavings form i middelalderen, «j Benedictz rudi» (RB 196). Ifølge NG VI (s. 315) er navnet belagt som «Bendeszrød» i 1593 og «Benzrødt» o.l. fra 1604 av. Gnr. 46 Bentsrud i Heddal skal ifølge NG VII (s. 243) uttales bæ71nnstrú og først være belagt i 1528 (NRJ IV 44). Den eldste formen, «Bentrød», er trolig feilskrevet. Fra 1585 opptrer «Benndixrud», og liknende former er i NG gjengitt fram t.o.m. 1723.
Mye tyder på at det første av ruð-navnene Rygh nevner, ikke – eller i alle fall ikke direkte – er dannet til Benedikt. Gnr. 35 Benterud i Nes i Hallingdal skal ifølge NG V (s. 82) uttales bæ72nterú, og det er først belagt som «Bennterud» i 1604 – etter 1657 med én n. Det må være dette Rygh mener når han i GPNS sier at «et enkelt af de følgende Navne synes at skrive sig fra Kjæleformen Benti». Han viser for dette til patronymet «Benta son» kjent fra 1343 (DN II 214, Stee i V. Slidre, Valdres; jfr. *Bentagarðr i Vang i 1389; NG IV2 222). Hjalmar Falk mener Benterud snarest er en nyere navnelaging til Bent, men gjør oppmerksom på at Lind (sp. 122) fører Benti med eksempelet fra Valdres opp som en kjæleform av Benteinn. – Så vel Bendik som Bent forekommer i yngre bebyggelsesnavn, men de er ikke spesielt utbredt; jfr. NGs fellesregister.
Elof Hellquist (1918: 66) nevner et «Benteby» fra Värmland og et «Bensbyn» fra «det øfriga Norrland», men uten kommentar. Den siste henvisningen er vel til Bensbyn i Nederluleå og kan vel tenkes å inneholde genitiv til Bent. Det førstnevnte tilsvarer Bänteby i Dalby sn., Älvdals hd., som i SOV XIV 3 forklares til Bänte, et kortnavn dannet fra Benedictus; jfr. samme forklaring til Bänterud i Kila sn., Näs hd. (SOV XI 41). I SMP (bd. I, sp. 281) nevnes åtte eksempler (med belegg fra 1361–1502) på sammensetninger av personnavnet Benedikt med etterledd som torp, boda og ryd, men også ett med sta (som synes å være uidentifisert). Alle har relativt sterkt sammentrukne forledd («Benctz-» o.l.). Blant nyere bebyggelsesnavn er sammensetninger med Bengt(s) svært vanlige (jfr. Svensk ortförteckning). Også i Danmark har mange bebyggelsesnavn forledd som går tilbake på Benedikt eller kortformer av dette, jfr. DgP I 108.
Sammenlikningen med øvrige norske og også svenske og danske navn med forledd som med større eller mindre sikkerhet kan antas å inneholde mannsnavnet Benedikt, viser at man ikke kan se bort fra at dette også inngår i Bendiksby – til tross for at overbevisende skriftformer først opptrer på 1600-tallet. Hvis man derimot legger avgjørende vekt på uttalen – med tonem 2 og tostavet forledd, blir tolkningen mindre sannsynlig. De – riktig nok ganske få – norske gårdsnavnene med middelalderformer som tydelig viser dette opphavet, uttales med tonem 1 og énstavings forledd. Det kan heller ikke ses bort fra at de fleste av skriftformene t.o.m. 1604 tyder på at uttalen da var den samme som i dag, og det kan være grunn til å forsøke en annen tolkning av navnet. I DgP (bd. I, sp. 108) nevnes et Benne, som karakteriseres som en alminnelig tyskfrisisk kortform til navn som Benedikt, Bernhard og Bernger; jfr. det norske Beni som noen ganger er funnet som kortform til Benedikt (Lind sp. 121). Skulle ett av disse navnene ligge til grunn for Bendiksby, måtte man imidlertid regne med en sekundær genitiv på s. Jeg vil derfor heller foreslå at forleddet i dette gårdsnavnet er det norrøne mannsnavnet Beinir. Denne sterke formen av det mer utbredte Beini er hovedsakelig kjent fra Island, men der med så pass mange historiske belegg at det ikke er tvil om at navnet virkelig har eksistert (Lind sp. 117). Det skal også ha vært brukt på Færøyene (Lind sp. 117), og av et par svenske stedsnavn synes det også å ha funnes i Sverige (Lundgren-Brate s. 23). I GPNS (s. 32) antar Oluf Rygh at Beinir foreligger som forledd i gnr. 76 Beinestveit i Øvrebø (Hægeland), og Lind (loc. cit.) støtter denne antakelsen.
Beinestveit har ifølge NG IX 44 alltid vært skrevet med tostavet forledd, eldst som «Bennisztuedt» og «Beennestuedt» i 1595; gården var da skattlagt som halvgård, og den går utvilsomt tilbake til middelalderen. Et annet navn i Vest-Agder der denne tolkningen blir mer usikker, er gnr. 67 Beinestad i Randøysund (NG IX s. 22). Dette skrives første gang «Beenstadt» i 1601, men seinere «Bene» o.l. Utgiveren av NG IX, Albert Kjær, sidestiller her med rette Beini og Beinir, men viser også til Beinestveit, til innsjønavnet Beinesvatnet i Sirdal og til shetlandske stedsnavn der utgangspunktet rimeligvis er den sterke formen av mannsnavnet. Beinesvatnet er kanskje ikke så sikkert; jfr. Indrebøs kommentar til Beinsvatnet i Flesberg (Indrebø 1933a: 12 f.), der han åpner for at det kan ha funnes et innsjønavn *Beinir avledet til adjektivet beinn. Inge Særheim synes å foretrekke en slik tolkning av Beinesvatnet i Sirdal (1992: 382: «eller (mindre truleg) til bein n.»), men det er ikke uten videre lett å se at en slik tolkning passer med formen på vannet (jfr. N50 1312.1 rute 7532). Flere stedsnavn i nærheten har på den annen side personnavn i forleddet, f.eks. vassdragsnavnet Øysteinevja.²¹ De shetlandske bebyggelsesnavnene de Benisgerts, Benisverd og Benston, og «a remote hill-pasture» Benisergj, synes å inneholde mannsnavnet Beinir (Jakobsen 1936: 149, 183).²²
Det skulle være tilstrekkelig sammenlikningsmateriale for å postulere en norrøn form *Beinisbýr til grunn for ["bæn3sby] på Modum, et område som ved siden av visse østfoldbygder utmerker seg ved mange gårdsnavn på by dannet til gamle, norske personnavn, sannsynligvis også gnr. 125 Sterkaby ca. 3 km sør øst for Bendiksby (se ovenfor). Diftongen ei er monoftongert til [æ] i flere navn i bygda, f.eks. gnr. 110 Svenneby, gnr. 147 Svensby (se disse) og gnr. 132 Lerskallen, selv om det også er mange med bevart diftong; det gjelder likevel helst i usammensatte navn eller ved enstavet forledd.²³
Bendiksby ligger på vestsida av Simoa mellom gnr. 121 Bakke i nord og gnr. 123 Lobben (*Lǫgbœrinn?) i sør. Ovenfor Bakke ligger først gnr. 120 Grefstad (til mannsnavnet Greipr?) og deretter gnr. 119 Åsterud (Ásti eller Ásta). Vest for denne ligger gnr. 2.3. Åby i Sigdal. På østsida av elva ligger nordfra gnr. 9.10 Nes i Sigdal, gnr. 118 Hulebakk, gnr. 117 Honrud, gnr. 116 Tanberg, gnr. 115 Tingelstad (Þengill) og gnr. 114 Koppland. Sør for Lobben ligger gnr. 124 Gunnerud (Gunni eller Gunna), gnr. 125 Sterkaby (*Starkaði? se nedenfor), gnr. 126 Kollerud, gnr. 127 Linderud og gnr. 128 Fossum (-heimar).
Bendiksby nevnes ikke i 1647-matrikkelen, og gårdsstatus er ikke tatt med i NG V. Av Oluf Ryghs grunnlagsmateriale går det fram at gården var halvgård i 1604, noe som stemmer med seinere opplysninger. I 1661 skyldte gården ½ skpd. korn, i 1665 står den i tillegg oppført med 1 fjerding til kongen, og i 1723 skyldte den 15 lpd., det samme som «gammel skyld» ifølge skattematrikkelen fra 1838 (se også Ruud 1973: 66). Honerud nevnes heller ikke i 1647, og om Åsterud opplyses at den er skattefri. Disse to føres i 1661 og 1665 opp med skyld på hhv. 1 fjerding og ½ skpd., og dette er lagt til grunn for sammenlikningen nedenfor, der jeg for øvrig har funnet det riktigst å ta med de nærmeste nabogårdene til Åby i Sigdal (gnr. 1 Bergan, 5.6.8 Gren, 7 Kvisle, 9.10 Nes, 12.13 Øverby, 15 Solum og 16 Kolsrud).
Av 23 undersøkte gårder hadde Gren høyest skyld, tilsv. 64 lpd., fulgt av Øverby med 35 lpd., Nes 25 lpd., Bergan 21,5 lpd., Lobben 21 lpd., Fossum, Kollerud og Tingelstad 20 lpd., Bendiksby og Koppland 15 lpd., Sterkaby 13 lpd., Kvisle 12 lpd., Bakke, Grefstad, Hulebakk og Åsterud 10 lpd., Linderud 8 lpd., Åby 7 lpd., Honerud, Solum og Tanberg 5 lpd. og Gunnerud og Kolsrud 2 lpd. Gjennomssnittsskylda var på 15,5 lpd., og Bendiksby hadde altså en relativ skyld på 1,0 (mot 2,4 for Øverby, 1,4 for Lobben og 0,5 for Åby). De fleste rud-gårdene hadde lavere skyld enn Bendiksby, men Kollerud utgjør et klart unntak (noe som kanskje kan forsvare en appellativ tolkning i dette navnet, slik Kjær foreslår i NG V 240 i motsetning til Rygh i GPNS s. 165). Det er også verdt å merke seg at Grefstad har forholdsvis lav skyld; den kunne tenkes å være sekundær til den store gården Nes rett over elva, og navnet er kanskje heller en sammensetning med stǫð enn med staðir. Solum synes etter dette å være blant de yngste gårdene, men navnet er belagt ca. 1400 og så igjen allerede i 1528 (jfr. NG V 179), så navnet kan med god grunn antas å være et ekte heim-navn, om enn av de yngre, mer sjablongaktige fra siste del av førkristen tid.
Sammenlikningen ovenfor tyder på at Bendiksby hører til blant de middels store gårdene, og det er all grunn til å anta at den går langt tilbake. Dersom navnet likevel, i mosetning til det som hevdes ovenfor, skulle kunne tolkes til det kristne mannsnavnet Benedikt, måtte dette forklares ved at gården har byttet navn en gang i kristen middelalder

Besseby

gnr. 209 i Løten hd., Hedmark

NG III 120

N50 1916.1 2543

S 2,4 km

Rel. skyld: 0,5

– bessby (Rygh 1879), ve2ssby (Bugge 1881), væ2ssby (NG)
Til Bugges uttale fra 1881 bemerkes at den er bekreftet av to informanter

Beszebij NRJ IV 544, 1540 (= HC; jfr «Besseby HC» i NG). Beszeby NKJ I 146, 150, 1576 (= St 130a, 133b). Besseby (øgd) JN 317, 1594. Beszebye (øgd) 1604 NG. Besseby 1616 NG. Bessebye 1647 III 54. Bessebye 1669 NG. Bessebye (engslette) 1723 matr E. Bæsseby (engslette) 1723 matr M. Bæssebye (øgd) 1723 NG. 1801 ft. Besseby (Berseby) 1838 matr. Besseby 1886 matr.
I 1647 matrikkelen forklares at stedet «ehr noglle vdøchtige engeplatzer och brugis vnder Hammer» (d.v.s. under Hamargård); jfr. at Besseby i de eldste kildene ligger til domkapittelet i Hamar

Navnet tolkes i NG som «*Bersabýr (Bessabýr), af Mandsnavnet Besse (Bersi, Bessi)». Uttalen forklares ved at b er forandret til v ved dissimilasjon, og for dette vises det til NG Indl. s. 21 (jfr. Rygh 1882: 142).
Mannsnavnet Bersi var ifølge GPNS (s. 35) meget alminnelig i Norge; i seinmiddelalderen mest brukt i den assimilerte formen Bessi. E.H. Lind (sp. 132 f.) karakteriserer navnet som «mycket gängse» på Island og «tämligen vanligt även i Norge», og han gir eksempler helt tilbake til 800-tallet. I Lind Suppl. (sp. 163–65) presenteres langt flere norske belegg, og i sp. 166 f. også mange islandske. Navnet har vært brukt over store deler av landet. SMP (bd. I, sp. 533) har bare ett belegg, fra Jemtland i 1410, men under «Bæsse» finnes noen flere eksempler – likeledes fra Jemtland. Heller ikke i Danmark synes navnet å ha vært utbredt; DgP (bd. I, sp. 116) har foruten et sagnhistorisk belegg bare ett mulig eksempel som patronym fra 1500-tallet. Erik Björkman (s. 27) har ett engelsk eksempel, og John Insley (s. 94) framholder at det er sjeldent i England.
Som stedsnavnforledd skal Bersi ifølge GPNS (loc. cit.) være ganske vanlig i Norge; Rygh nevner 13 mulige eksempler, bl.a. fem sammensetninger med rud/rød og et belegg «af Bessastadhom» fra AB (s. 56), som tentativt identifiseres med gnr. 115 Beitstad i Stjørdal. Fra Sverige nevner SMP (loc. cit.) Bärsebo i Tjärstads sn. i Östergötland, og i Danmark skal ifølge DgP (loc. cit.) det forsvunne «Birsethorp» i Asmindrød sn. i Lynge-Kronborg hd. (nevnt noen ganger rundt år 1200) være sammensatt med Bersi eller sideformen Birsi (jfr. DS II 16). Gillian Fellows-Jensen (1968: 53) nevner noen mulige forekomster som forledd i stedsnavn i Lincolnshire og Yorkshire, men oppgir også noen alternative forklaringer, og hun tar ikke med Bersi blant nordiske personnavn brukt som forledd i stedsnavn fra Yorkshire (1972: 11) eller The East Midlands (1978: 16 f.).
Trass i de relativt unge beleggene for Besseby skulle det etter dette ikke være noen grunn til å tvile på Ryghs tolkning, men det er heller ikke noen grunn til å anta at særlig høy alder for navnelagingen.
Besseby ligger øst for elva Fura, nord for gnr. 210.211 Ommang og gnr. 217.218 Løken (vin-navn). I øst ligger gnr. 212–214 Bjørke og lenger opp langs elva gnr. 205.207.208 Rustad,²⁴ gnr. 206 Hølingstad, og gnr. 204 Skøyen (vin-navn). På vestsida av elva ligger gnr. 5 Skramstad, gnr. 6 Hestvoll og gnr. 7 Skillingstad.
I 1647 var Rustad høyest skyldsatt, tilsv. 107 lpd., Ommang skyldte 90 lpd., Hølingstad 60 lpd., Løken 50 lpd. og Bjørke og Skøyen 45 lpd. hver. Skillingstad skyldte 40 lpd. og Hestvoll 10 lpd. Besseby var ikke bebygd i 1647, og hadde ifølge NG også ligget øde i lang tid både før og etter matrikuleringen. Gården nevnes ikke i 1661 eller 1665, og i 1723 kalles den «Bessebye Engeslæt» og det opplyses at skylda er redusert med 8 skinn til 1 hud og 8 skinn. Ifølge Stiftsboka (1576) skyldte gården 1 ½ hud til Romedal kirke og 1 hud til Ottestad anneks, altså tilsammen tilsvarende 25 lpd. korn. I 1838-matrikkelen føres gården opp med gammel skyld på 2 skpd. 5 lpd. (= 45 lpd.), mens f.eks. Hølingstad og Løken har en «gammel skyld» som tilsvarer den i 1647. Sannsynligvis er den gamle 1838-skylda for Besseby feil, for den nye skylda i 1838 ligger på omlag halvparten av Hølingstad. I sammenlikning med de andre gårdene må det la seg gjøre å bruke landskyldopplysningen fra 1576. Besseby framstår da som den nest minste gården, men likevel vesentlig større enn den klart sekundære Hestvoll (som for øvrig er belagt tre ganger på 1400-tallet). Det skulle etter dette kunne forsvares å datere Besseby til middelalderen, men sannsynligvis må den antas å ha vært navngitt vel ut i kristen tid; mulig en gang i løpet av sekelet før Svartedauden

Bilbøn

gnr. 196.197 i Vågå hd. (Heidal sn.), Oppland

NG IV1 87

N50 1718.3 2440

Sø 11 km

Rel. skyld: 1,3

– bi1llbein (Bugge 1879), bi1llbø7n (Rygh 1883, NG)

Bielleby 1520 NG (= NGs 1528). Bielleby NRJ IV 55, 1528. Belleby NRJ IV 316, 1528–29. Belbem NKJ I 164, 1576 (= St 146). Billbeum 1594 NG. Belbenn ½ ½ 1604 NG. Bilben (2 br) 1647 IV 144. 1661 lk. 1665 matr. 1668 NG. Bilbeen 1723 matr E. Bilben 1723 matr M. Bilbein Schøning 1775. Bilben 1801 ft. Bilbein (ned, øv) 1838 matr. Bilben 1886 matr

Oluf Rygh fører ikke opp noen norrøn form av navnet og synes i det hele tatt usikker på tolkningen. Han gjetter at navnet er sammensatt «af det gamle Mandsnavn Billi og den bestemte Form af bœr, Gaard», men han «tør ikke holde stærkt paa denne Formodning». For mannsnavnet viser han til gnr. 89 Billerud på Østre Toten. Til dette navnet kommenterer Albert Kjær (NG IV2 63) at personnavnet bare er belagt én gang i Norge («Osmunder Bilasun» i DN VII 413 fra ca. 1430–40; Eikeland i Valle sn., Sør-Audnedal), men at det har vært alminnelig i Sverige. Kjær viser til NG I 125, der Oluf Rygh gir tilsvarende opplysninger til det forsvunne «Billarud» i Degernes sn. i Rakkestad og for øvrig gir noen eksempler på stedsnavn «som synes at maatte udledes» av dette mannsnavnet.
E.H. Lind (sp. 139) har valgt å normalisere personnavnet som Bili, og det nevnte patronymet er det eneste belegget han har for navnet. M.h.t. et mulig stedsnavneksempel omtaler han et «närstående Billi», og han viser til gsv. Bille. I supplementsbindet (sp. 168), der han tar med enda et par av Ryghs stedsnavneksempler, bruker han Billi som oppslagsform. Det svenske Bille finnes ifølge SMP (bd. I, sp. 317) noen ganger på 1300-tallet; se også Thors 1979: 22 for evt. bruk av dette navnet i Finland. I Sverige regner man også med en sideform Bylle, som imidlertid bare synes å være belagt tre ganger (som patronym i 1283 og som fornavn i 1432 og 1437 (SMP I 528). Se for øvrig Lundgren-Brate (s. 23 f.), som har oppslag både på Bilde og Bille, men med bare ett belegg på det førstnevnte. Heller ikke i Danmark er navnet utbredt; DgP nevner under oppslagsformen Bilde (bd. I, sp. 124) to belegg på fornavnet («Byllæ» i 1395 og «Bille» i 1492) og tre på patronymet «Billes:»/»Bildes:»; det éne, fra Skåne, antas i SMP I 317 å gjelde en person som i et annet sted i samme kilde kalles «Nilsson»). I DgP vises for øvrig til slektsnavnet Bille «der ogsaa undertiden optræder som Fornavn», og som kjennes tilbake til 1000-tallet (jfr. DgP II 71–75). Navnet er ikke registrert av Erik Björkman, og i uavhengig bruk heller ikke av Gillian Fellows-Jensen (1968).
I GPNS (s. 36 f.) viser Oluf Rygh under oppslaget «? Bildi, Billi» først til patronymet fra Sør-Audnedal og til de danske og svenske Bilde og Bille, før han bemerker følgende om evt. forekomst som stedsnavnforledd:
Jeg anfører her, med stærk Tvivl, de følgende Stedsnavne, ved hvilke det synes at være rimeligt at tænke paa Oprindelse af Personnavn. De 3 sidst anførte af dem [alle på stad] kunne nok tænkes at skrive sig fra det følgende Navn [Bíleifr], ligesom der vel ogsaa ved dem kunde tænkes paa det som Tilnavn brugte bildr, omendskjønt det vilde være paafaldende at finde 3 Gaardnavne i forskjellige Landsdele afledede af dette. Brugen av Bildr som Dvergenavn kan her ikke komme i Betragtning.
Utgiverne tilføyer en henvisning til NG IV1 87 (Bilbøn).
Av de tre navnene på stad er bare gnr. 119 Bildstad i Sparbu kjent med en skriftform fra middelalderen, «af Bildistadhom» (AB 21), og i NG XV 215 gjengir Karl Rygh bare hovedtrekkene i forklaringen i GPNS, og han tar ikke med henvisningen til Bíleifr. Oluf Rygh fører ellers under «? Bildi, Billi» opp tre navn på rud: det nevnte belegget fra Degernes, Billerud på Toten, og dessuten et yngre bruksnavn, gnr. 52,13 i Eidskog (NG III 228). To navn på stølen og bråten gjelder også underbruk uten eldre skriftformer, mens gnr. 108 Biltveten i Eidsberg ifølge NG I 145 er belagt første gang i 1593. Det anses opprinnelig å ha vært navnet på en part av nabogården, gnr. 109 Tveiten, og tolkningen til mannsnavnet aksepteres av Kåre Hoel i BØ manus. Bilbøn nevnes ikke eksplisitt i GPNS.
I Sverige synes personnavnet ifølge SMP (bd. I, sp. 317) å stå som forledd i flere stedsnavn (på berg, torp og rud) som er belagt mellom midten av 1200-tallet og ca. 1450. Fra Uppland nevner Elof Hellquist (1918: 57) Billby, som etter de eldre formene han fører opp, synes å kunne å inneholde dette mannsnavnet. Den samme «personnamnsstam» skal ifølge en fotnote foreligge i det finske «Billarby», jfr. Hellquist 1918: 86. I DgP nevnes ingen danske stedsnavn der Bilde kan tenkes å inngå (men adelsnavnet Bille er i alle fall forledd i noen yngre navn; jfr. Jørgensen 1994: 33 f.). Gillian Fellows-Jensen (1968: 53) foreslår Billi, evt. tilnavnet Bíldr, som forledd i noen stedsnavn i Lincolnshire og Yorkshire; det éne fra Lincolnshire, nå Bilsby, skrives «in Billesbi» i DB, og dette forklares (i Fellows-Jensen 1978: 36) som en sekundær g.eng. genitiv. Samme sted nevner Fellows-Jensen også et Bilby i Nottinghamshire, som skrives «Billebi», «Bileby» og «Billeby» i kilder fram til 1280. Om forleddene i disse navnene sies – noe forsiktig,– at de har vært forklart som personnavnet Billi, og hun viser bl.a. til DEPN (s. 42: «OSw Bille, ON Bili»).
En viss forsiktighet er nok på sin plass også ved tolkningen av Bilbøn, slik Rygh understreker, og dette gjelder så vel forleddet som etterleddet. De to eldste formene fra 1528 og 1528–29 er de eneste som tyder på et opprinnelig tostavet forledd, og begge kildene har til dels svært upålitelige former.²⁵ Dette er ellers de eneste beleggene som klart viser at skriveren har oppfattet etterleddet som bœr, og ingen andre navn i Gudbrandsdalen har dette i bestemt form. Her kan imidlertid sammenliknes med to navn fra nedre Buskerud, gnr. 123 Lobben i Modum hd., uttalt ["løb3n] og [1løb3n], og gnr. 183.184 Lobben i Øvre Eiker, uttalt ["låb3n] eller ["løb3n]. I begge herredene er det flere navn på by i ub.f., i Modum rett nok også et usammensatt navn Bøen (gnr. 71) og et sammensatt Korsbøen (gnr. 146), men hele ni navn på by. I Øvre Eiker er det fire navn på by. Forleddene er for øvrig satt til norrønt lǫgr m., ‘rennende vann’ (NG V 239), med støtte i skriftformen «j Loghbø» i RB 192 for eikernavnet, som i 1543 er skrevet «wdj Lobbene» (tre ganger) samt «ij Lobbene» i en påskrift (DN VIII 812; Lier). I 1544 er skrevet «Lobenne» (to ganger; DN VIII 816, Eiker), og seinere skrives for det meste «Lobben»; modumnavnet har tilsvarende skriftformer. Det kan bemerkes at begge disse to gårdene i 1647 hadde vesentlig høyere landskyld enn de fleste nabogårdene (relativ skyld på hhv. 1,6 og 1,8), og de må antas å ha betydelig alder. For en alternativ tolkning til disse navnene, se note 252 under *Loptsbýr s. 302 nedenfor.
Formelt er det ikke noe i veien for at Bilbøn kan gå tilbake på b.f. sg. av bœr. Det skal likevel ikke ses helt bort fra at etterleddet kan være b.f. pl. I sin reiseskildring fra Gudbrandsdalen i 1775 gir Gerhard Schøning følgende opplysninger om gården:
Den første Gaard i Hedalen, paa den søndre Kant, er Bilbein […]. Bilbein er uden Tvil en meget gammel Gaard, da her sees Steenhøie, overgroede med Mosse, og et Par Kjæmpe-Haue, af hvilke en ligger tæt hos Gaarden, som er anseelig stor, men den anden ligger ned mod Elven. (Schøning 1980: 92)
Skrivemåten «Bilbein», brukt to ganger, kan tenkes å gjengi et tostavet etterledd, i så fall trolig b.f. pl., [*1bilbe'in] fra eldre [*1bilbø'in], jfr. dialektens ["vezjin], ["bygdin] (vegene, bygdene). På den annen side hender det at Schøning bruker diftong i enkelte navn, f.eks. skriver han (s. 90) at Heidal ligger «omtrent parallel med Breide Bygden»; det er likevel mindre trolig at han skulle innført en uetymologisk diftong. Skriftformen i eksaminasjonsprotokollen for 1723-matrikkelen (som forekommer to ganger) kan ikke tillegges vekt, selv om man ikke helt kan se bort fra at også den gjengir b.f. pl. Gerhard Munthes matrikkelform fra 1838 har heller ingen bevisverdi – den kan muligens bygge på Schøning, men det er uvisst i hvilken grad hans håndskrift var tilgjengelig på Munthes tid. Matrikkelformene fra 1838 viser ikke så sjelden etymologisk korrekt diftong, men dette synes i mindre grad å gjelde i etterledd.²⁶ Sophus Bugges oppskrift fra 1879 kan imidlertid ikke overses. Bugges «ei» må oppfattes som hiatus, da diftongen ei ellers gjengis som [æi]. Uttaleopplysningen stammer ifølge Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen fra en Trond Eklestua, men det sies intet om hvor han kommer fra. Av etternavnet skulle man likevel tro han stammer fra Lom (jfr. gnr. 9,3 der), og dét kan være grunnen til at Rygh har hatt større tiltro til uttalen [1bilbøn], notert i 1883. Uttalen av gårdsnavnene i Vågå skal da ha vært notert etter tre soldater fra ulike deler av prestegjeldet og dessuten etter lensmann [Anders Andersson?] Listad (fra Sør-Fron) og Ole Sandbu (vel fra gnr. 15–19 i Vågå eller muligens fra gnr. 182 i Nord-Fron).
I vurderingen av uttaleopplysningene er det viktig å minne om at appellativet bø nå ikke synes kjent østafjells uten som ledd i gårdsnavn (allerede Ivar Aasen lokaliserer bruken av dette og betydningen ‘eng’ til Vestlandet). Dette kan være grunnen til den dominerende, «avslitte» uttaleformen. Og det er ikke uvanlig at en mer arkaisk uttaleform har overlevd lenger i nabobygdene enn lokalt, der man i større grad har vært påvirket av skriftformene. Slik sett kan det godt være at en husmann (?) fra Lom (?) har hørt navnet i en eldre, mer genuin form. Appellativet bœr finnes, foruten som etterledd, også i ett usammensatt navn i Nord-Gudbrandsdalen, gnr. 69–71 Bøje i Skjåk, av Oluf Rygh tolket som ub.f. pl. bœir i betydningen ‘gårder’, men kanskje er betydningen her opprinnelig ‘teiger’. På s. 322 har jeg også antydet denne betydningen i forbindelse med drøftingen av gnr. 48 Ofigsbø i Lom. Endelig skal det nevnes at et par av de eldre skriftformene kan støtte tanken om at etterleddet har flertallsform. Beleggene fra 1576 og 1594, som ender på m, kunne tenkes å gjengi dativformen *-bøum, men dette blir naturligvis høyst usikkert.
Som Lobben i Eiker og på Modum er også Bilbøn en relativt stor gård – to halvgårder allerede i 1604 – og den første eldre gården i dalen opp langs Sjoa fra Nord-Fron. Det er all grunn til å regne med at det fra gammelt av har vært en ikke ubetydelig kontakt mellom folk på Bilbøn og i Fron; jfr. at gården i NKJ I (s. 164) står oppført under Fron kirke. Gården kunne tenkes opprinnelig å ha vært en «avsidesliggende teig» for gårder i Fron,²⁷ og tilknytningen til Heidal kan være yngre. Kirken i Heidal ligger hele 11 km i luftlinje nordvest for gården (se under Steinfinnsbø s. 368). Ved Bilbøn vider dalen seg ut før den igjen innsnevres nordvest for gnr. 190 (Nordre) Faukstad (forleddet i navnet settes i NG tenativt til et mannstilnavn Faukr; jfr. Lind Bin. sp. 78). Herfra er det vel 3 km til den neste, gamle gården, gnr. 189 Ekre. Mellom Faukstad og Bilbøn ligger gnr. 191 Ro, gnr. 192 Horge (vin-navn), gnr. 193 Espelund (kalt Espe), gnr. 194 (Søndre) Faukstad og gnr. 195 Slette (navnet gis ingen forklaring i NG, men må vel helst forstås som sletta f.; etter den eldste formen «j Sletto» – fra 1440 – trolig i entall, skjønt formene «Sletter» fra 1578 og 1594 har flertallsform).
I 1647 hadde Slette den høyeste landskylda av disse gårdene, tilsv. 50 lpd., Bilbøn skyldte 30 lpd., Ro (og Rosetri) 25 lpd., Faukstad 20 lpd. og Horge 15 lpd. Espelund hadde en helt ubetydelig skyld – tilsv. 3 lpd. Gjennomsnittlig landskyld for disse seks gårdene var snaut 24 lpd., og Bilbøn har dermed en relativ landskyld på 1,3. Så vel på grunnlag av beliggenheten som av landskylda synes det rimelig å anta at Slette er den eldste gården, og at den opprinnelig kanskje var den eneste gården her, som de øvrige (muligens med unntak av Bilbøn) er skilt ut fra – sikkert ganske tidlig. Ro er også et mulig unntak.²⁸ Vin-gården Horge er nok den yngste av gårdene som sikkert går tilbake til middelalderen; navnet tyder på førkristent opphav, men det har muligens opprinnelig vært knyttet til en teig. Bilbøn synes utvilsomt å gå langt tilbake; høyst sannsynlig til vikingtida, og forleddet Bil- kunne for den saks skyld godt inneholde et personnavn. Det er imidlertid vanskelig å forstå hvordan Billi skulle kunne passe. Uttalen av Bilbøn kunne tyde på at forleddet har hatt kort l, da lang l her til vanlig får palatal uttale (jfr. f.eks. gnr. 232 Urdevollan ([vøl9an]); dette er imidlertid ikke konsekvent gjennomført og brukes (ifølge NG) ikke i gnr. 68 Fillinse eller gnr. 157 Pillarviki, som det ligger nærmere å sammenlikne med, så forholdet kan ikke brukes som argument mot et mannsnavn Billi. Navnehistorisk er det likevel lite trolig at Billi foreligger. Mannsnavnet må anses som ukjent i Norge – patronymet fra Sør-Audnedal lar seg ikke sikkert bestemme – og navnet er sparsomt og seint belagt i Danmark og Sverige. Det ville ikke være urimelig å anta at mannsnavnet har oppstått gjennom slektsnavnet (adelsnavnet) Bille, men uansett synes det å være et relativt ungt navn. Bilbøn synes etter skyld og beliggenhet å måtte være langt eldre. Det er fristende å forsøke en annen tolkning av forleddet og vurdere hvorvidt det kunne være et terrengappellativ eller inneholde en sammenlikning. Noe topografisk ord synes ikke å foreligge, men kanskje kan navnet likevel settes i forbindelse med forholdene på stedet.
Enkelte norske gårdsnavn er dannet til eller inneholder et forledd bíldr m., evt. et beslektet svakt femininum bílda. Hankjønnsordet oversettes av Heggstad et al. (1975) med «bild, jern til årelating», mens Fritzner har en lengre forklaring under «bildr» (i bd. IV rettet til bíldr). Han mener den opprinnelige betydningen er ‘vinkel’, men at det «dernæst har været brugt om forskjellige vinkelformede skjærende Redskaber». En appellativ sammensetning er bíldǫr f., ‘pil med bladformet odd’, og dette ordet anses som synonymt med femininet bílda. Bíldr har paralleller i mange andre germanske språk og er uten tvil et gammelt ord (jfr. Torp under bild). Ordet ligger også til grunn for mannstilnavnet Bíldr (Lind Bin. sp. 23), som antas å ligge til grunn for så vel islandske som norske stedsnavn, alle imidlertid med sammensetning på s, og persontilnavnet synes derfor mindre sannsynlig som forledd i Bilbøn.²⁹
Navn på Bíld drøftes av Oluf Rygh først under gnr. 19,1 Bile i Moss, muligens av *Bílda og opprinnelig navn på en lang, spiss holme (NG I 354). Gustav Indrebø (1929a: 163) oppgir noen eldre skriftformer og fører alternativt opp Bíld(u)ey som opprinnelig form. Rygh nevner under Bile flere andre gårdsnavn som kan ha samme forledd: gnr. 34 Bildøya i Fjell (NG XI 274), vin-navnene gnr. 108 Bilde i Granvin (NG XI 487) og gnr. 111.112 Bilden i Brandbu (NG IV2 171 f.), og ellers det forsvunne «Bildinghædalæn» i Skjåk (DN V 289), som han antar kan knyttes til seternavnet Billingen.³⁰ Albert Kjær mener det forsvunne «Billenn» (1603), «Beilen» (1611) i Solund mulig kan tolkes på samme måte (NG XII 223). Se også Gösta Franzén 1937: 152 f. (med noen litt. hv.) for bruken av et avledet *bilde m., til gsv. bilder m., «bill, plogbill» (= ‘plogjern’), i sammenliknende funksjon.
Også i de norske navnene som antas dannet til bíldr eller bílda, må bruken forklares gjennom likhetsassosiasjon. Magnus Olsen bemerker til navnet Bildøya at det gjelder «en temmelig smal og langstrakt, mod begge Ender tilspidset Ø».³¹ Språklig sett er det ikke noe i veien for at Bilbøn kan ha oppstått av *Bíld, dannet ved stammesammensetning med bíldr m. (jfr. bíldǫr f.) eller *Bíldu, dannet til genitiv av bílda. Bakgrunnen for navngivningen kunne være den lange, smale holmen i Sjoa rett ned for gården, altså ‘gården (eller teigene?) ved holmen *Bíldr eller *Bílda’. Som et motargument kunne anføres at holmen (etter kartet å dømme) ikke er så veldig mye smalere og spissere enn de tre holmene litt lenger opp i elva – mellom Slette og Bilbøn. Tolkningen kunne likevel forsvares om man tenker seg at navngivningen har skjedd nedenfra (slik jeg har antydet er det sannsynlige): For én som kommer oppover dalen, må denne første holmen ha framstått som særegen. En annen ikke helt uvanlig navngivningsgrunn er formen på jordveien, men dette kan selvsagt nå vanskelig etterprøves (jfr. navn på Spjót drøftet under gnr. 90 Spjøter i Våler (BØ III 149 ff. med litt.hv.), her også gnr. 66,1 Spjotum i Nord-Fron

Binningabø

gnr. 32 i Evanger hd., Hordaland

NG XI 520

N50 1216.1 4142

N 15 km

Rel. skyld: 1,0

– bi2nningabø (Bugge 1880, Rygh 1884, NG), "bIn(d)IMgsbø', "bIn(d)IMgabø' (AN 1956)

Binningbøe 1611 NG. Beningebøe 1630 NG. Bindingbø 1647 XI 387. Biningbøe 1661 lk. (Bindingsbøe 1667 NG ?). Bindingsbøe 1695 (Rygh 1886). Bindingbøe 1723 matr E. 1723 NG. Bindingsbøe 1723 matr M. Bindingbøe 1801 ft. Bindingsbø 1838 matr. Binningebø 1886 matr.
Kildemarkeringen «1667» finnes ikke i Ryghs grunnlagsmateriale fra 1886, der man derimot finner samme form fulgt av årstallet 1695, som føres opp ved de fleste gårdene her. Gårdene nevnes ikke i 1665-matrikkelen (som vel menes med Ryghs «1667»)

Magnus Olsen fører i NG opp *Birningabœr som norrøn form av navnet, og for betydningen av forleddet viser han til GPNS (s. 38), der Oluf Rygh tar dette gårdsnavnet med blant sammensetninger med mannsnavnet Birningr, men også bemerker i en kommentar at dette «forudsætter en Genitivform Birninga». Olsen presiserer ut fra dette at tolkningen krever en «ellers ikke paaviselig Sideform Birningi til Mandsnavnet Birningr, som har havt adskillig Udbredelse netop paa Voss». Han viser imidlertid også til en annen mulig tolkning, som nevnes under gnr. 37 Ekse. Her foreslås at
om man antager, at *Eixsingadalr indeholder et til *Eixin dannet Folkenavn *Eixingar, opr. brugt om Indbyggere af Dalens ældste Gaard Ekse,³² men dernæst om Dalens Befolkning i det hele, kunde Forledet i *Birningabœr paa lignende Maade betegne Folk fra en Gaard *Birnin. Derved maatte da vel menes *Birnin (Bidne) paa Vossestranden (GN. 1. 57), hvoraf vilde følge, at Binningebø var blevet ryddet af folk fra en Gaard i Naboherredet Vossestranden paa en Tid, da andre Dele af Eksingedalen (saaledes vel GN. 34 [Neseim]) allerede havde modtaget Bebyggelse fra Ekse.
I GPNS (s. 38) opplyser Oluf Rygh at mannsnavnet Birningr «forekommer adskillige Gange som Mandsnavn, mest paa Voss», og han henviser til DN I 307, 643, II 341, 416 (feil for 461), 645 og V 296. For øvrig nevner han at det også finnes på Island.
Ifølge E.H. Lind (sp. 142 f.) går navnet på Island tilbake til landnåmstida, og han nevner belegg så seint som på begynnelsen av 1200-tallet. Navnets historisitet skulle dermed være uomtvistelig, men det kunne for den saks skyld ha oppstått på Island. Imidlertid er navnet også sikkert belagt fra Norge, men først fra andre halvdel av 1300-tallet, og sju av de ni brevene der navnet finnes, er skrevet på Voss. Innholdet i fire brev gjelder forhold i Evanger sokn (eget herred fra 1891), og det kunne dermed være gode grunner til å knytte Binningabø til dette mannsnavnet. Det eldste belegget er «Binninghe Romondar syne» (dativ) i DN I 307 fra 1368; brevet er skrevet på Vossevangen, men gjelder salg av jord i Bolstad i Evanger. Så dukker navnet igjen opp i 1373: «Biuninger Iuars son», «fyr nemder Binninger» (DN XXI 116, Voss 1373; avskrift – om gnr. 180 Oppeim i Voss hd.). I 1375 og 1376 kalles en prest i Etne i Sunnhordland «Binninger Gudþormsson», men begge brevene er skrevet på Voss og gjelder jordegods der (DN II 341 og V 219). En «Binningur Steinars son» nevnes i et brev fra 1402, som gjelder Bolstad i Evanger (DN V 296, Vangen), og lagrettemannen «Kalle Binningson» er i 1466 vitne i en sak i Evanger (DN II 645, Evanger). I 1468 nevnes «Binnigher Kalleson» én gang som lagrettemann på Voss (DN II 645, Finne på Voss) og en annen gang i samme funksjon i forbindelse med gården Horveid i Evanger (DN II 649, Finne). Lind antar de to sistnevnte navnebærerne må være far og sønn. Navnet opptrer ellers bare én gang, i Søndre Land i 1411 («af Binningge Krakasyny» DN II 461), men det sies ikke noe i brevet som klart knytter denne mannen til Østlandet. Fra Norge er det altså belegg for at navnet har vært båret av seks eller sju menn, med ett unntak sikkert stedfestet til Voss og Evanger. Men man kan neppe si at navnet opptrer «adskillige Gange» eller har hatt «adskillig Udbredelse» slik Rygh og Olsen hevder. Det synes ikke å ha vært brukt utenom Island og Norge og synes å ha gått av bruk også på Voss i løpet av seinmiddelalderen. Det forekommer ikke i NRJ (om da ikke «Birne pa Oldenn» – Voss gnr. 204 Olde; NRJ II 586; 1521 – skulle representere dette navnet), ikke i 1647-matrikkelen eller i folketellingene fra 1701 eller 1801.
Foruten Binningabø nevner Oluf Rygh (GPNS loc. cit.) gnr. 227. 229 Benningstad i Løten og gnr. 85,5 Bindingsdalen i Kviteseid, og utgiverne tilføyer det forsvunne «a Bynnestadum» i Skjåk, men karakteriserer dette som usikkert. Lind (loc. cit.) opplyser at det finnes en gård Birningsstaðir på Island, kjent siden 1318.
Benningstad i Løten står i NG III (s. 121) uten uttaleopplysninger,³³ og den eldste skriftformen er «Benningstad» i 1593 og 1604 (da gården skattet som halvgård). Med unntak av en form med én n i 1616, skal navnet seinere ha hatt samme form. Rygh har bare tolkningsforslaget «vistnok Birningsstaðir» og viser til mannsnavnet, «der forekommer av og til i Fortiden». Tolkningen forutsetter en videre utbredelse av mannsnavnet enn den som kan dokumenteres, og andre tolkninger burde kunne komme på tale; man kunne tenke på bending f., ‘bøyning’ (i så fall til en terrengformasjon) eller kanskje det abstrakte beining f., ‘hjelp, lettelse’, som ledd i et rosende teignavn (dialekten har her monoftong [e] for ei.) – Gården synes under alle omstendigheter å være forholdsvis ung og har kanskje slett ikke noe gammelt staðir-navn.
Bindingsdalen i Kviteseid står i NG VII 365 uten eldre skriftformer, og uttalen oppgis primært som bi2nningsdalen, men en uttale bi2ndings- skal også forekomme. Albert Kjær kommenterer at det «maaske» kommer av mannsnavnet Birningr, viser til GPNS og bemerker at den alternative uttalen i så fall er påvirket av skriftformen. Allerede i utgangspunktet blir forklaringen tvilsom. Som gårdsnavn kan dette knapt gå mer enn et par hundre år tilbake, men selv om gården sannsynligvis har overtatt et eksisterende naturnavn, er det her tvilsomt om forleddet kan være et personnavn med så begrenset bruk som Birningr. Alternative tolkningsmuligheter bør vurderes, og Kristin Bakken (1993: 24, 27), som for øvrig bemerker at gården første gang nevnes i 1760, foretrekker en tolkning til verbalsubstantivet binding, trolig i en betydning ‘som knytter sammen’.
Belegget «a Bynnestadum» står i et brev fra 1402 (DN III 413; uten dag eller sted). Gården, sikkert stedfestet til Skjåk, inngår i et makeskifte med to jordparter i Ringebu, en del av gnr. 90–92 Romsås og dessuten «i Byennestadom ... i Birkkum». Dette belegget er heller ikke identifisert, men tolkes i NG (bd. IV1, s. 158) som en sammensetning med Bjǫrn eller Bjarni). Likheten mellom de to forsvunne beleggene er påfallende og kan vekke mistanke om at ett av dem er feil. Men gården i Skjåk nevnes også i 1515, da kanniken på Hamar byttet fra seg en «øydhe gardh som heyther Bindestadh» (DN III 767, Lom) mot en (seinere likeledes forsvunnet) gård i Østre Gausdal. Oluf Rygh (NG IV1 44 f.) mener navnet kan komme av Bjǫrn eller Bjarni, men «man kunde ogsaa tænke paa det af Bjǫrn afledede Mandsnavn Birningr» og han viser her til NG III 121 (Benningstad på Løten). Formene kunne like gjerne tolkes som norrønt *Birnustaðir til kvinnenavnet eller mannstilnavnet Birna. Ifølge Lind (sp. 142), som nevner to eksempler på et slikt stedsnavn på Island, er imidlertid kvinnenavnet bare belagt på Island; tilnavnet er på den annen side norsk (Lind Bin. sp. 25). Men en tolkning til appellativet birna f., ‘binne’, kan ikke utelukkes, like lite som man kan se bort fra bjǫrn m. ved mange Bjarna(r)staðir.
Ingen av gårdsnavnene som føres opp under Birningr i GPNS kan anses som sikkert tolket, og utbredelsen av mannsnavnet er i alle fall en sterk indikasjon på at forleddene bør vurderes på nytt. Det sterkeste argumentet for å tolke Binningabø i Evanger til et mannsnavn *Birningi er at mannsnavnet Birningr nettopp er belagt fra Vossebygdene, og det antas også å foreligge i noen yngre stedsnavn. Leiv Heggstad (1949: 41) mener det ligger til grunn for åkernavnene «Bidninjen» og «Bidningane» på Voss (gnr. 28 Bø og 29 Byrkjo); jfr. Bakken 1993: 20. Kristin Bakken trekker også fram tre teignavn nevnt i diplomer fra 1560 og 1563, «Binninge lutten», «Binninge brotte» og «Bindinge tey» (DN XXI 845, 857), dessuten «Bidningadalen» fra Heggstads navnesamling (loc. cit.).³⁴ I alle fall de fire siste navnene synes å kunne inneholde det svakt bøyde *Birningi, og det er jo slett ikke noe særsyn at svakt bøyde varianter forekommer side om side med sterkt bøyde mannsnavn. Disse yngre navnene kan dermed være en indikasjon på at den primære tolkningen av Binningabø er korrekt.
Magnus Olsen foreslår, som nevnt, en alternativ tolkning, nemlig en betegnelse på folk fra gnr. 1 og 57 Bidne i Vossestrand hd. Dette gårdsnavnet skrives «a Birnni» i BK (fol. 90 a), og tolkes som et vin-navn dannet med dyrebetegnelsen bjǫrn (NG XI 561, jfr. s. 568) som forledd. Typologisk ville et slikt inkolentnavn stemme overens med en lang rekke navn på ingr dannet til ulike stedsnavn; jfr. Lind Bin. (sp. 179), der de fleste eksemplene er islandske; de norske er stort sett dannet til landskapsnavn. I nyere norsk er det imidlertid mange eksempler på slik ordlaging – så vel til bygdenavn som til gårdsnavn. Olsens eksempel Ekse : *eksingar kan synes å være en god parallell til Bidne : *birningar, men i begge tilfeller synes en slik forklaring å måtte forutsette at bosetningen i Eksingadalen har foregått østfra, fra de vestre Vossebygdene (Vossestrand) og nedover dalen, noe som kan virker mindre sannsynlig. Det er ca. 25 km over fjellet fra Bidne vestover til Binningabø, og Bidne har utmark og støler (Svorto og Marsteinstølen) nord for gården – i Oppeimsdalen.
Det kunne synes som E.H. Lind gir sin tilslutning til denne tolkningen: «Ett släktnamn birningar har man väl snarast i Binningebø» (Lind Suppl. sp. 171; jfr. Bakken 1993: 20). Lind setter imidlertid ikke «slektsnavnet» i forbindelse med noe gårdsnavn; i Lind Bin. (sp. 25) forklarer han det som avledet av personnavnet Bjǫrn eller Bjarni. En parallell til dette er Heggstads forklaring til oppslagsordet birningr (Gamalnorsk ordbok, 1930): «ætting av ein bjǫrn, i sms. ásbirningar», d.v.s. som tilnavnselement, avledet av mannsnavnet Ásbjǫrn.³⁵ Tilsvarende forklarer han ylfingr som «eig[entleg] ulvunge» (slik òg i 1975). Linds term kan fortrinnsvis erstattes med ætlingbetegnelse, da det jo her ikke er tale om monoreferentiell bruk eller slektsnavn i alminnelige forstand.³⁶
En annen, formelt mulig tolkning – så vel av ætlingbetegnelsen birningar som gårdsnavnet Binningabø – er at utgangspunktet er et appellativ *birningr m., ‘bjørnunge’. Slik forklarer Lind (Bin. sp. 257) et mannstilnavn *Millubirningr, som han stedfester til Sogn, men som heller kan knyttes til Voss. Belegget er rekonstruert på grunnlag av et antatt feilskrevet «biringi» («Olafe millu biringi Halldors syni»; dativ) i et brev skrevet på Eggum i Leikanger i 1311 (DN II 94 f.). Gårdene som nevnes i brevet, ligger imidlertid på Voss, og Olav *Millubirningr, som nevnes blant vitnene, kan med god grunn antas å være vossing.³⁷ Nå er *birningr ikke belagt i norrønt (Fritzner) eller i moderne nordiske språk utenom nyislandsk (Blöndal), men orddannelsen er uproblematisk. *Birningr, ‘bjørnunge’, kan ha fungert som tilnavn, slik det trolig foreligger i brevet fra 1311, for deretter – gjennom oppkalling – å ha gått over til mannsnavn. Dette er det da som foreligger i de sammensatte stedsnavnene med s-sammensetning. I de øvrige, og i gårdsnavnet Binningabø er det derimot mer sannsynlig å anta gen. pl. birninga, enten av en ætlingbetegnelse dannet til Bjǫrn/Bjarni, eller av appellativet – bjørnen får vanligvis to unger – og navnet blir dermed en parallell til de mange yngre, sikre sammensatte teignavnene på Bjørne.
Det bør nevnes at uttalen med [n] for ventet [dn] av rn i dette området stemmer med oppskrifter i synopsen ved Norsk målførearkiv. Både fra Bergo (gnr. 33 og nabogård til Binningabø) og fra Teigdalen sørover mot Evanger, er appellativet binne f. (av norrønt birna), ‘hunbjørn’, notert med uttalen ["bina]. Ordet er ikke notert fra Voss eller lenger ned i Eksingedalen. Alle stedene har imidlertid [dn] i f.eks. kvern og kinne f.³⁸
De her framsatte tolkningsforslagene skulle altså være formelt mulige. Det kan likevel ikke helt ses bort at navnet kan ha et annet opphav, det samme som Kristin Bakken foreslår for Bindingsdalen og Bindings kyrkje i Kviteseid – at forleddet er et verbalsubstantiv (1993: 25 f.). Begge uttaleoppskriftene i ANs samlinger fra 1956 har d i parentes, altså en uttale ["bIndIMgsbø'] eller ["bIndIMgabø'], som kunne tyde på en norrøn form *Bindingsbœr eller *Bindingabœr. Bugges og Ryghs tre oppskrifter (som viser [n]) er etter opplysninger fra heimelsmenn på Finne og Vangen (altså på Voss) og dessuten en «skrift. Meddel. af Løitnant fra Voss», og de burde kanskje tillegges mindre vekt enn de yngre, mer lokale oppskriftene. På den annen side kan jo disse være påvirket av den relativt lange skrifttradisjonen med skrivemåten Binding, jfr. beleggene fra 1647, 1667, 1695, 1723, 1801 og 1838. S-fuge finnes i 1667, 1695, 1723 og 1838, og er kanskje mindre pålitelig, i alle fall om forleddet skulle inneholde det abstrakte binding f. i betydningen ‘som binder sammen’. Det blir likevel et spørsmål om en slik tolkning kan underbygges ved terrengforholdene og om dette er et rimelig forledd i et navn på bœr i én av de aktuelle betydningene.
Binningabø ligger ved en ca. 6 km lang smal og trang del av dalen, som skiller mellom åpnere lende ovenfor og nedenfor – ved Bergo og Laviki. Dette trange partiet har heller skilt enn bundet sammen den øvre og nedre delen av dalen. Like vest for nabogården Fosse går fra gammelt av sokne- og herredsdelet mellom Evanger og Eksingadalen i Hosanger. En indikasjon på at ferdselen heller har gått sørover til Evanger enn vestover til de nedre delene av dalen, er navn som Bydalen og Byvatnet (= *Bydalsvatnet) sørvest for Fosse; her gikk sikkert *Byvegen, stien til Bolstadøyri for videre sjøveis transport til byen (Bergen). Topografiske forhold synes altså ikke å underbygge den alternative tolkningen til binding f., og dette styrker indirekte tolkningene til en ætlingbetegnelse eller et pluralt appellativ *birningar.
Gården ligger mellom gnr. 33 Bergo i øst og gnr. 31 Fosse i vest. Lenger opp i dalen ligger gnr. 34 Neseim, gnr. 35 Brakestad, gnr. 36 Trefall, gnr. 37 Ekse og gnr. 38 Gullbrå. Vest for Fosse – lenger ned i dalen, i Eksingadalen sn. av det gamle Hosanger hd. – ligger gnr. 93 Yksendalen, gnr. 92 Fjellanger (begge i sidedaler), gnr. 91 Lavikhaugen, gnr. 90 Laviki, gnr. 89, Flatkvål, gnr. 88 Nese, gnr. 87 Vetlejordi og gnr. 86 Heviki.
Ifølge skattematrikkelen fra 1647 hadde Flatkvål og Laviki høyest skyld av disse gårdene, med tilsv. 20 lpd. korn. Bergo og Nese skyldte 13 lpd. hver, Ekse, Fosse, Binningabø, Vetlejordi og Yksendal skyldte 10 lpd. hver, Brakestad, Trefall, Fjellanger og Heviki skyldte 6,5 lpd. og Gullbrå og Neseim 5 lpd. Lavikhaugen nevnes ikke i 1647; den er ryddet fra Lavik og skyldsatt første gang i 1723. Gjennomsnittsskylda for de 15 andre gårdene var på 10,1 lpd., og Binningabø må altså kunne karakteriseres som en middels stor gård. De to gårdene som skiller seg ut, Flatkvål og Lavik, ligger begge i den nedre delen av dalen, den som hørte til Hosanger skipreide, mens gårdene som hørte til Evanger, gjennomgående var mindre, med en gjennomssnittsskyld på vel 8 lpd. Her hadde Bergo høyest skyld; denne og Fosse må også navnetypologisk anses som de eldste i den øvre delen av dalen,³⁹ og Binningabø må etter beliggenheten kunne regnes som en nyrydding utgått fra Fosse. Dersom forleddet er ætlingbetegnelsen *birningar, bør etterleddet bœr fortrinnsvis forstås som ‘gård’; om det er dyrebetegnelsen, kan kan det enklest forstås som ‘avsidesliggende engstykke’.

*Bjarnarbœr

forsv. gård i Lom hd., Oppland

NG IV1 65

N50 1618.4 ca. 7254

j Biænnerbœ DN I 274, 1356 (Mo, Lom). j Biærnærbœœ DN I 341, 1379 (Marstein, Lom). j Biærnæbøø DN III 503, 1429 (Lom)

Oluf Rygh tolker navnet uten forbehold som «Bjarnarbœr, Bjørns Gaard», og han mener det mulig kan gjelde en part av gnr. 59 Bø «kaldet efter en Eier af Navn Bjørn».
Mannsnavnet Bjǫrn hørte ifølge GPNS (s. 41) «til de i Middelalderen hyppigst brugte», noe som bekreftes av E.H. Linds mange belegg (sp. 143–147). Lind understreker at enkelte genitivsformer av navnet «i den yngre medeltidsnorskan» ikke med sikkerhet kan skilles fra tilsvarende former av Bjarni (jfr. Lind sp. 136 f.). Også i Sverige er det en rekke eksempler på «Biarni», flest i vest og sør (SMP I 315–17), mens «Biorn» har vært vanlig overalt (sp. 318–46). Det samme gjelder Danmark (DgP I 124–128), og mange av de engelske beleggene må gjelde nordiske menn, selv om det også fantes et g.eng. «Beorn» (Björkman s. 26; jfr. Fellows-Jensen 1968: 54 f.). Det er umulig å skille mellom det nordiske og det engelske navnet (Insley s. 95 f.). Navnet er også registrert i Normandie, men der er det i enkelte tilfeller vanskelig å skille fra det frankiske Beher (Adigard s. 194–96).
Ifølge GPNS (loc. cit.) er det umulig å skille mellom Bjǫrn og Bjarni når de står som forledd i stedsnavn (når etterleddet begynner med konsonant), selv om man har navnene i middelalderformer, «da r i Genitivsendelsen -ar i Bjarnar- i denne meget ofte er forsvundet foran efterfølgende Konsonant» (jfr. Linds kommentar til genitivsformene). Enkelte navn kan inneholde dyrenemnet bjǫrn, evt. i funksjon som fjell- eller elvenavn.⁴⁰ Ellers påpeker Rygh her at stedsnavn som nå har forleddet Bjørn, kan gå tilbake på sammensatte personnavn på Bjǫrn, særlig Bjǫrnulfr. Rygh fører opp hele 107 norske gårdsnavn under Bjǫrn og Bjarni, av disse ikke mindre enn 44 sammensetninger med stad og 17 med rud eller rød. 28 navn er fordelt på andre kulturappellativer og 18 navn har et naturappellativ som etterledd; av disse er det sju eksempler på vik og fem på våg. Rygh sier for øvrig innledningsvis at han har ikke har tatt med navn som Bjørnåsen, Bjørnebekk, Bjørndalen, Bjørnlia og Bjørnøya, men trolig må langt flere av eksemplene inneholde dyrenemnet.⁴¹ *Bjarnarbœr i Lom er ett av svært få navn der ar-genitiven kommer til syne i eldre former; av middelalderformene Rygh fører opp i GPNS, er det bare seks andre eksempler på ar-fuge.
Utgiverne av SMP har ikke tatt med noe om bruken av personnavnet i stedsnavn, men i Lundgren-Brate (s. 24 f.) nevnes noen eksempler, bl.a. ett «Biornaby» fra Åland. Det bemerkes imidlertid at det er vanskelig å avgjøre om forleddet i disse navnene er personnavnet eller dyrebetegnelsen. Eksempelet fra Åland må gjelde det nåværende Björby i Sunds sn., som ifølge Lars Hellberg (1987: 86) «kan ha bildats på 1200-talet, knappast tidigare». Hellberg drøfter ikke her noe alternativ til personnavntolkningen, og det gjør han heller ikke ved (det yngre) Björsby i Jomala, der det også finnes et Ulvsby, et Ingeby og et Gölby (av Gyrdh). Elof Hellquist (1918: 65) nevner Björnbyn fra Dalsland, og ifølge registeret i SOÄ skal det være fire eksempler på dette navnet i lenet; to av dem synes å kunne være gamle. Björnbyn i Töftedals sn., Vedbo hd. er første gang belagt som «Biørnesbyen» i 1524, men belegget oppgis som usikkert i SOÄ XIX 146. Alle seinere belegg står uten s-fuge. Björbyn i Tydje sn., Tössbo hd., skrives «Biörnäbyen» i 1540, men etter 1660 er det bare navneformer uten n i forleddet (SOÄ XVII 38). To andre navn synes å være ganske unge. Björnebyn i Steneby sn. i Vedbo nevnes først i 1690 og synes seinere å være forsvunnet (SOÄ XIX 114), mens Björnbyn i Grinstads sn., Sundal, som kalles «en utjord», tydeligvis har gjennomgått flere (partielle) navneskifter. Det eldste belegget er «Biörneboll» i 1546; i 1570 er etterleddet «-bo», og fra 1572 dukker varianter av «-bÿn» opp (SOÄ XVI 122). Mannsnavnet er ellers foreslått som forledd i en lang rekke stedsnavn i Älvsborgs län, men mange kan nok tenkes heller å inneholde appellativet.
I Danmark er det også mange navn med forleddet Bjørn, men ifølge DgP (bd. I, sp. 128) må «adskillige» inneholde dyrebetegnelsen.⁴² Det bemerkes ellers at den gamle genitivsformen Biarnar, som kjennes sikkert bare fra runeinnskrifter, muligens kan foreligge i stedsnavn, men da er det også mulighet for sammenfall med personnavnet Bjarni. Genitivsformen på s finnes allerede i navn på torp. Bjǫrn (og Bjarni) antas likeledes å foreligge i noen nordiske stedsnavn i England, og genitivsformer på s forekommer tidlig; jfr. Fellows-Jensen 1968: 54 f. og Insley s. 95 f., som for øvrig ikke har noen eksempler på sammensetning med by.
Med bare tre tidlige belegg lar det seg ikke gjøre med sikkerhet å bestemme forleddet i *Bjarnarbœr. Kildene gir ingen nøyaktig stedfesting ut over at gården har ligget i Bøverdalen. På formelt grunnlag kan man ikke helt se bort fra at navnet inneholder gen. sg. av dyrenemnet. Dersom Ryghs antakelse, at det dreier seg om et partsnavn på Bø, er riktig, vil mannsnavnet være en nærliggende tolkning. Skulle dette imidlertid være et opprinnelig teignavn, vil dyrenemnet også måtte vurderes som en mulighet. Heller ikke en tolkning til et elvenavn kan utelukkes, men da det er helt uvisst hvor stedet har ligget, blir ethvert tolkningsforsøk svært usikkert

*Bjarnhildarbýr, [(bm :: 2 :: *Bjarnhildubýr)]*Bjarnhildubýr

forsv. gård i Trøgstad hd.?, Østfold

NG I 32

j Biænnildaby RB 145, 1401

Oluf Rygh mener navnet kommer av «Kvindenavnet Bjarnhildr, der ellers nu kun kjendes i et enkelt Exempel (RB. 150, fra Rødenes)». Også i GPNS (s. 38) og hos E.H. Lind (sp. 135 f.) føres kvinnenavnet opp i sterk form. Ifølge belegget gav «Gyriid ok Biarnilla» jord i gården Størløs i Rødenes til inntekt for presten. Personnavnet står altså i nominativ og burde nok heller oppfattes som et svakt Bjarnhilda (i Røde boks register normaliseres det bare forsiktig til «Bjarnilla»). Assar Janzén nevner under Bjarn- «kvinnonamnen Bjarnhildr, -hilda, men han tar dem ikke med under sammensetninger på hildr/hilda (NK VII 66, 106). Kvinnenavnet er ikke registrert i de anvendte oppslagsverkene for Sverige, Danmark eller England.
Oluf Rygh normaliserer ikke alltid de forsvunne navnene, og det har han heller ikke gjort i dette tilfellet, men hans forslag til forledd forutsetter en norrøn grunnform *Bjarnhildarbýr. Som kjent er gjengivelsen av mellomvokalene ofte noe vaklende i Røde bok, så man kan ikke på grunnlag av dette belegget se bort fra at navnet har vært *Bjarnhildubýr, altså dannet til det svakt bøyde kvinnenavnet, som foreligger i samme kilde.
Det er fristende å forsøke å knytte stedsnavnet til denne Bjarnhilda. At hun gav jord i en gård i Rødenes til prestebolet ved Rødenes kirke, utelukker selvsagt ikke at hun har vært bosatt i Trøgstad. Så seint som i 1647 hadde prestebolet i Rødenes part i gårder i Trøgstad (1647 I 18). Å identifisere gårdsnavnet lar seg ikke gjøre med noen grad av sikkerhet, og det er heller ikke sikkert at gården virkelig har ligget i Trøgstad. Belegget står imidlertid nevnt blant gårder som lå til presten i Trøgstad kirke, mellom belegg for gnr. 19 Ringstad og gnr. 13 Haugen. Mellom disse gårdene ligger gnr. 23 Mellegard, som først er nevnt i 1514 (NRJ I 26), men som er registrert som fullgård i 1604 og seinere. Ett av brukene under Mellegard, Smedby, var alt i 1838 eget bruk med «gammel skyld» på 5 lpd., mens gården som helhet skyldte 30 lpd. Navnet Smedby finnes ikke i de eldre matriklene (ifølge ANs samlinger dukker det første gang opp i kirkeboka for 1771), men ifølge Stiftsboka (NKJ I 21) og skattematrikkelen i 1647 (bd. I, s. 14) lå 5 lpd. i Mellegard til trøgstadpresten. Det kan etter dette ikke utelukkes at *Bjarnhildubýr / *Bjarnhildarbyr gjelder en del av Mellegard – kanskje knyttet til den eneste kjente Bjarnhild(a); som altså har levd i området omlag på samme tid som gårdsbruket nevnes. Lokaliseringen til Mellegard blir selvsagt hypotetisk, men i alle tilfeller er det rimelig å anta at dette var et partsnavn med relativt kort levetid

Bjørneby

gnr. 117 i Rakkestad hd. (Degernes sn.), Østfold

NG I 108

N50 1913.1 3883

Nø. 1 km

Rel. skyld: 1,3

– bjø2nneby (Bugge 1883, NG), "bjøn3by (AN ca. 1955)

j Biarnabø RB 157, 1401. j Byerneby DN III 741, 1502 (Bjørneby). (Biørnneby (2 br) NLR I 182, 1557–58). Biørneby 1/1 1593 bs AN. 1594 RAd (Bjørneby). Biørnebye 1594 NG. Biørneby 1600 AN. Biørnebye 1604 NG. Biørnnebye 1/1 1604 bs AN. Biørnebye 1618 RAd (Tune). Biørnebye 1626 RAd (Gjuver). Biørneby 1647 I 64. Biørnebye 1656 RAd (Bjørneby). 1664 AN. 1665 matr. 1668 AN. 1723 matr E M. Bjørneby (Bjarneby) 1838 matr.
I NLR (bd. I, s. 182) nevnes to menn, Helge og Øyvind Bjørneby, som selger et gaupeskinn til kongens bruk. Belegget kan evt. gjelde Bjørneby i Åsnes, selv om oppsitteren der ifølge den samme kilden het Jon (se nedenfor)

Oluf Rygh tolker i NG navnet som «*Bjarnarbýr eller Bjarnabýr, Bjørns (eller Bjarnes) Gaard». Tolkningen kan ikke motbevises, men formelt er det ikke noe i veien for at forleddet kan være dyrenemnet bjǫrn m. i gen. sg. eller pl. Utviklingen fra de norrøne genitivsformene Bjarna(r) til dagens uttale med [ø], er nærmest en regel i stedsnavn, og skyldes utvilsomt en klar assosiasjon til mannsnavnet Bjørn eller til dyrenemnet. Se nærmere under *Bjarnarbœr ovenfor.
Ifølge bygdeboka (Lunde 1990: 27) skal gården tilhøre førkristen tid, og forfatteren antyder (s. 31) at den kan være utskilt fra en nabogård, kirkestedet Degernes. Det samme synet kommer til uttrykk hos Oluf Rygh, som i NG I 117 antar at gnr. 193 Kirkeng, nabogård i vest til kirkestedet, har vært prestegård i middelalderen og opprinnelig en del av Digranes, «der har givet Kirken og Sognet Navn», og han legger til: «Parter deraf ere vel ogsaa de nærliggende Stentorp og Bjørneby (No. 116 og 117)».
Bjørneby ligger mellom gnr. 119 Skalle i øst, gnr. 118 Oremo i sør, Degernes kirke med gnr. 193 Kirkeng, gnr. 194 Størrløs og gnr. 116 Stentorp (ikke avmerket på kartet) i vest og gnr. 113–15 Halum i nord. Et stykke øst for Skalle, men på motsatt side av Rakkestadelva, ligger gnr. 121 (Ytre) Bjørnestad (forleddet i navnet tolkes i NG på samme måte som i Bjørneby). Sør for kirkestedet ligger gnr. 144 Nordby, og noe lenger vest ligger bl.a. gnr. 191 Gjøby og gnr. 73 Flateby. I sammenlikningen nedenfor tas også landskylda for disse to gårdene og de nærmeste nabogårdene med; til sammen er 17 gårder undersøkt.
Bjørneby var skrivergård i 1647 og derfor ikke skyldsatt. Størrløs og én av Halum-gårdene var adelsgods, og heller ikke for deres vedkommende foreligger det landskyldopplysninger i 1647. Landkommisjonens jordebok fra 1661 mangler for Rakkestad, men opplysningene i 1665-matrikkelen er for de tre gårdene uendret så vel i 1723 som i 1838 («gammel skyld»). Skylda for de øvrige gårdene i 1647 stemmer i all hovedsak med den gamle skylda i 1838 (bare Kirkeng avviker vesentlig; den hadde fått redusert skylda fra 30 lpd. i 1647 til 25 lpd. tidlig på 1800-tallet). Uten risiko for vesentlige feil bør det derfor kunne la seg gjøre å bruke 1665-skylda for Halum, Bjørneby og Størrløs i sammenlikning med skylda for de andre gårdene i 1647.
De tre Halumgårdene hadde høyest skyld med 65 lpd. (to av gårdene skyldte til sammen 35 lpd. i 1647). Førsdal (gnr. 72.73) skyldte 60 lpd., Oremo 40 lpd., Bjørneby og Eng (Kirkeng) 30 lpd., Bjørnestad 24 lpd. Nordby, Stensrud (gnr. 189), Sveen (gnr. 190) og Størrløs skyldte 20 lpd. hver, Skalle (gnr. 119) skyldte 15 lpd., Bakke (gnr. 74) 13 lpd., Gjøby 12,5 lpd., Flateby 12 lpd. Stentorp og gnr. 192 Rud skyldte 10 lpd. hver og gnr. 195 Berger skyldte tilsv. 3 lpd. korn. Gjennomsnittsskylda for de 17 navnegårdene har da vært 23,8 lpd., og Bjørneby hadde en relativ skyld på 1,3, mot 0,8 for Nordby og 0,5 for Gjøby og Flateby.
Bjørneby må på dette grunnlag kunne anses som en noe over middels stor gård, som sammen med Stentorp og Kirkeng hadde samme skyld som heim-gården Halum. Sammenlikningen kunne kanskje ses som en støtte til Ryghs forslag om at disse tre gårdene er parter av en eldre storgård Digranes.⁴³ Det lar seg – på dette grunnlaget – imidlertid ikke gjøre å anslå når denne delingen evt. kan ha skjedd og navnene dermed ha oppstått. Det er også et spørsmål om terrengforholdene egentlig ikke taler imot en slik opphavsgård (jfr. noten til Digranes); men noe klart alternativ peker seg heller ikke ut. Bjørneby og Stentorp kan like gjerne være utskilte deler av Halum eller av Oremo, eller Bjørneby og Stentorp kan sammen ha utgjort en egen gård, som altså ville hatt en skyld tilsvarende den for Oremo. Bjørneby kan på den annen side – på grunnlag av landskylda – antas å være minst like gammel som Bjørnestad, som det skulle være grunn til å føre tilbake til vikingtida.⁴⁴ De tre andre by-gårdene – og navnene – synes alle å måtte være yngre; spesielt gjelder dette Gjøby, sammensatt med et kvinnenavn, og Flateby, der forleddet kunne tyde på at det opprinnelig har vært tale om et teignavn.
Alle de tre tolkningsalternativene som nevnes under *Bjarnabœr, er aktuelle også for Bjørneby i Rakkestad

Bjørneby

gnr. 90 i Åsnes hd., Hedmark

NG III 286

N50 2016.2 3525

N 3,5 km

Rel. skyld: 0,6

– bjønnbí (Bugge 1883), bjønnby (A.B. Larsen u.å.), bjø2nnby (NG)
I Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er det i tilknytning til oppskriften etter Larsen notert at uttalen er bjen9n9by i (nabosoknet) Våler

j Biærnaby RB 457, 1394. Biørnneby NLR I 8 13, 1557–58. (Biørby NLR II 36, 1560–61). Biørnnebye 1578 NG. Biørneby ½ 1594 NG. Biørnebye 1616 NG. Biørnebye, Biønbye 1647 III 82. Biørnebye 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Bjørneby 1838 matr.
Belegget fra NLR II nevnes sammen med et belegg for Svenneby i Våler, 5–6 km vest for Bjørneby. For enda et mulig belegg fra NLR, se Bjørneby i Rakkestad ovenfor

Oluf Rygh gir her samme forklaring som til Bjørneby i Rakkestad.
Gården ligger i utkanten av grenda, mellom elva Hasla og det forholdsvis bratte Kjølaberget og ca. 3,5 km nord for det gamle kirkestedet, gnr. 117–19 Åsnes, på den andre sida av Glåma. Nord for gården ligger gnr. 91 Såset, og i sør er de mindre gårdene gnr. 89 Sagerud og gnr. 88 Haslerud de nærmeste naboene. På det flate området mellom Hasla og Glåma ligger ellers gnr. 85.86 Andset (Andórssetrar) og gnr. 87 Telle (Þelli). Øst for Bjørneby ligger gnr. 93 Melby og vel også gnr. 92 Kongelbekk (til kuml n.?), som ikke er avmerket på kartet, men som trolig er representert ved «Strætkvern».⁴⁵ Sørøst for denne ligger gnr. 94–97 Kjølen (for enden av Kjølaberget) og i øst gnr. 98 Keiserud.
Ifølge 1647-matrikkelen var det Kjølen som hadde høyest landskyld av disse gårdene, med 115 lpd. Andset skyldte 55 lpd. og Telle 50 lpd. De andre gårdene må ha vært betraktelig mindre, for Melby og Bjørneby skyldte hhv. 30 og 25 lpd., Såset og Kongelbekk 20 lpd. hver og Keiserud 10 lpd. Hverken Sagerud eller Haslerud er nevnt i 1647, 1661 eller 1665, og Sagerud er heller ikke nevnt i 1723-matrikkelen.
I 1723 nevnes «Scharderud» sammen med Bjørneby, og Oluf Rygh antyder at dette belegget kanskje kan gjelde en part av gnr. 55 Skarderud i Våler. Trolig er det likevel navnet på en gård i Åsnes. I 1950-matrikkelen har to mindre bruk under Bjørneby navnet Skårerud (bnr. 3 «Nedre Skårderud» og bnr. 6 «Skårderud østre»), og de er avmerket som «Skårerud» på N50-kartet vest for Såset.
Etter beliggenheten kunne man tenke seg at Skårerud, Såset og Bjørneby har vært deler av en eldre gård, mulig med Bjørneby som den eldste bebyggelsen og de to andre, høyereliggende gårdene som seinere utskilte deler. Melby ligger mellom Bjørneby og Kjølen og navnet viser her til beliggenheten mellom disse to gårdene (jfr. Schmidt 1987a: 337). Rygh tolker Såset som Sáðasetr, til norrønt sáð n., ‘utsæd, avling’, altså «betegnende Gaarden som vel skikket til Kornavl» (den alternative tilnavntolkningen er mindre rimelig; jfr. Lind Bin. sp. 301). Sammenlagt skyld i 1647 for Bjørneby og Såset tilsvarer skylda for Andset. Navnet Andset er sammensatt med personnavnet Andórr, av Arnþórr, og flere andre navn i nærheten er også klart sammensatt med mannsnavn. Dette styrker tolkningen av Bjørneby som sammensatt med personnavnet Bjǫrn, selv om de andre aktuelle tolkningene heller ikke kan utelukkes. Det renner en bekk like vest for gården. Uansett tolkning er det ikke urimelig å datere navnet til vikingtida

Björnebön

Sörbygdens hd. (Sanne sn.), Båhuslen

OGB XVII 113

GK 9B SV 7313

N 1,8 km

– bjÓ2-nbö'-n, bö'n- (OGB)

Biörn(e)bönn, Bönne- 1573 OGB. Biörnnebönin, Biorrneböenn (!) 1581 OGB. Biörnne- 1586 OGB. Biönebönn 1613 RU OGB. Biönnebön 1616 Reg OGB. Biönebön 1659 OGB. Böhne Böhn 1669 OGB. 1697 OGB. 1719 OGB. Böhnneböhn 1680 OGB. Bönnebon 1758 OGB. Bjönnebön 1789 Hfl OGB. Björnebyn 1806 K OGB. Bönnebön 1811 OGB. Bönebön 1825 OGB. 1881 OGB. Jr OGB. Björnebön GK OGB. EK (B) OGB

Verner Ekenvall peker i OGB på at om lag halvparten av de tallrike navnene på byn/bön i det tilgrensende svenske landskapet Dalsland har personnavn i forleddet, og han mener det dermed er grunn til å regne med at forleddet her er mannsnavnet Björn «i synnerhet som detta i ä. tid varit vanligt i bygden». Han viser til Björnebyn i SOÄ XIX 114 og til Bjørneby i Rakkestad og Åsnes (se ovenfor), og bemerker at åsnesnavnet har enstavet forledd, likesom navnet i Sanne. For en drøfting av dette viser han til «exkursen om strävan efter jämvikt mellan förled och slutled OGB 18 s. 332 ff.». Endelig kommenterer han skrivemåten «Bönebön» o.l., som forekommer allerede i 1573, og foreslår at dette kanskje gjengir en alternativ uttale med bortfalt j. I den sammenhengen viser han til den gsv. sideformen börn for björn, som antas å ligge til grunn for uttalen av navnet Börviken (SOÄ XIX 44), men han legger til: «man kunde dock även tänka på assimilation till s. l.» (= etterleddet).
Ekenvall kommenterer Björnebön (og Stenarsbön) også i innledningen til OGB XVII (s. xx). Det at forleddene er gammelnordiske mannsnavn, kunne
i och för sig tala för samband med de övriga bohuslänska (och de norska) by- och bö-namnen, vilka aldrig [!] innehåller kristna personnamn, och därför torde vara förmedeltida, medan motsvarande ON på Dal även kan ha dylika namn i f.l.; jfr Hellquist -by s. 65 f., 106 ff., Hellberg i Kumlabygden 3 s. 369 ff. Å andra sidan pekar s.l:s bestämda slutartikel dock snarare på det dalsländska namnskicket; de bohuslänska by-namnen har nästan alltid obestämd form. Jfr. säternamnens dalsländska orientering nedan s. 68 överst.
Det burde også – eller i vel så stor grad – være grunn til å peke på de østfoldske navnene i b.f., og Ekenvall generaliserer vel mye ut fra personnavntypen. Det skulle være åpenbart at et alminnelig personnavn som Bjørn kunne knyttes til bosetninger langt opp mot nyere tid.
Björnebön ligger på østsida av Sannesjön, snaue to kilometer nord for Sanne kirke og den gamle prestegården Prästebol. Mellom kirkestedet og Björnebön ligger Stenarsbön og Kettelsröd).
I forbindelse med drøftingen av Stenarsbön argumenterer jeg for at Björnebön er en relativt ung bosetning; det er imidlertid ikke noe i veien for at den går tilbake til middelalderen. Hvorvidt forleddet er mannsnavnet eller dyrenemnet, blir mer usikkert. Som en støtte til den førstnevnte tolkningen kan bemerkes navnene på nabogårdene nærmere kirken, foruten flere andre gårder med navn der forleddet uten tvil er personnavn. Noe elvenavn synes her lite trolig, men en tolkning til dyrebetegnelsen kan ikke utelukkes

Branneby

Kville hd. Båhuslen

OGB XVI 22

GK9A SO 4601

Ø-sø 4,5 km

– bra2n-(ê)by'_ (OGB)

Brandabiar l[iði] DN VI 247, 1346 (Vrem). j Brandebø RB 366, 1391. j Brandaby RB 382, 1391. y Brandby (2 br) NRJ V 218, 1544. Brenndeby NLR I 91, 1557–58. Brannebye 1581 OGB. 1586 OGB. Bränneby, Brenneby 1659 OGB. Braneby 1665 OGB. Branneby 1680–1881 OGB. Jr OGB. Branneby 1806 Hermelin OGB. Braneby 1825 OGB

Assar Janzén forklarer forleddet til mannsnavnet Brandi, som han med hv. til E.H. Lind beskriver som en «tämligen sällsynt svag biform till det i hela Norden vanliga Brandr».
Et mannsnavn Brandi (mulig svak form av Brandr, som var langt vanligere på Island enn i Norge) er i GPNS s. 49 tilføyd av utgiverne; Oluf Rygh har bare nevnt det under Brandr, der han viser til at det kan påvises brukt én gang i Landnåmabok. E.H. Lind (sp. 162) viser imidlertid at samme person kalles Brandr et annet sted i samme kilde. Hverken Lundgren-Brate eller SMP har eksempler på den svake navneformen, men i DgP (bd. I, sp. 159; under Brand) vises til et runesvensk branti, og det antydes at en svak form også kan ha foreligget i Danmark. Erik Björkman (s. 29 f.) og Gillian Fellows-Jensen (1968: 62) nevner bare den sterke navneformen, og ingen av formene synes å ha forekommet i Norfolk (Insley). Ut over det svenske runebelegget er det ingen sikre indikasjoner på at personnavnet har eksistert, og det nevnes da heller ikke av Janzén i NK VII.
Utgiverne av GPNS fører opp tre rud-navn under Brandi, alle fra Akershus. Det første, et forsvunnet navn fra Nesodden, blir imidlertid høyst usikkert med bare ett belegg, «Branderud» i Oslo kapittelsbok fra 1595 (NKJ II 132). Gnr. 4 Branderud i Skedsmo skrives «af Branda ruði» i RB 415, og Oluf Rygh kommenterer i NG II 265 at dette navnet «snarere er at forklare af et Mandsnavn Brandi end af brandr i Betydning af Brænding». Han viser til NG Indl. s. 45, men av de få eksemplene som nevnes der, synes det åpenbart at tolkningen til et mannsnavn nok kan skyldes etterleddene (stad, rud, set), der Rygh gjerne først og fremst søkte et personnavn. Det siste eksempelet som nevnes i GPNS, gnr. 145 Branderud i Nes på Romerike, skrives «Brantboe» i 1647 (bd. II, s. 234) og ifølge NG (bd. II, s. 353) «Brandeboe» i 1666, «Branderud» i 1723. Oluf Rygh viser til skedsmonavnet, men tolkningen blir selvsagt svært usikker. Foruten disse tre kan nevnes gnr. 56 Brandrud i Sør-Fron, eldst belagt som «Branderud» i 1528 (NRJ IV 59; = Ryghs belegg datert til 1520). Oluf Rygh kommenterer i NG IV1 125 at dette «snarest» kommer av Brandi, som han her forklarer som en «Kjæleform af et med brandr sms. Navn», men han viser også til den alternative tolkningen, appellativet brandr m.
Oluf Rygh hadde, som nevnt, i sitt manus til GPNS ikke noe eget oppslag for Brandi, og under Brandr bemerker han at
der vist i en stor Del Tilfælde [er] Grund til at tænke paa brandr i Betydning: Brænding, og at forklare Navnet som betegnende et Sted, der var ryddet ved Brænding af Skoven […]. Saaledes er vist, i Regelen ialfald, de Navne at opfatte, der ere sammensatte med Brand uden Genitivsmærket s (Brandval, Branderud, Brandbu, Brandhaugen osv.), skjønt jeg ikke tør benegte Muligheden af, at enkelte af dem kunde skrive sig fra Mandsnavnet Brandi …
Den manglende overensstemmelsen mellom kommentarene i NG Indl. og NG II (begge utgitt i 1898) og i NG IV1 og i GPNS (begge utgitt posthumt) viser klart hvor usikker Rygh var m.h.t. dette personnavnet, og det er all grunn til å være skeptisk til forklaringene av de norske Branderud; E.H. Lind synes imidlertid ikke å ha hatt alvorlige betenkligheter med å akseptere forleddene som personnavn (Lind Suppl. sp. 180). Utgiverne av DgP regner for øvrig med at den svake navneformen foreligger i tre danske stedsnavn (sammensatt med torp, lev og gård; bd. I, sp. 159), og Bent Jørgensen (1994: 43) har mannsnavnet som eneste tolkning av Brandelev, med støtte i skriftformer fra 1297 og 1326. Elof Hellquist har bare dette éne Branneby uten forklaring (1918: 106, med Johnsen 1905: 111 som kilde; henvisningen skal være s. 110).
De få og seine beleggene på Branderud, den usikre tolkningen av disse navnene og ikke minst den svært begrensete og uvisse forekomsten av et mannsnavn Brandi, gjør det betenkelig å tolke forleddet i Branneby på denne måten.
Middelalderbeleggene fra ulike kilder, og også yngre belegg, viser at den norrøne formen har vært Brandabýr, og formelt er det ikke noe i veien for at forleddet kan være appellativet brandr m., ‘tre, stokk’ i gen. pl. Dersom det virkelig er dette ordet som foreligger, vil det sannsynligvis være i sammenliknende funksjon, brukt om åser eller bergformasjoner; jfr. Gösta Holm 1991: 159, der en liknende tolkning foreslås som én mulighet i gnr. 75 Brandanger i Gulen (annerledes i NG XII 207). Landskapet ved Branneby er preget av trange daler mellom flere små og bratte åser og berg, og på gårdens utmark ligger to høye berg: Store og Lille Borg (OGB XVI 164). Nabogården i nord-nordøst, Borgane, har navn etter «något el. några av de höga berg, varvid bebyggelsen ligger (op. cit. 21), og nord for denne ligger Berg. Daglignavnene på de to brukene på Branneby er Granhogen (nr. 1 Norgården) og Hogen (nr. 2 Sörgården), og en «hemmansdel» under gnr. 1 kalles Pallen («Husen, som nu äro flyttade, lågo förr under en bergpall, dvs. en bergavsats»; op. cit. 22).
Branneby ligger ca. 4,5 km øst-sørøst for Kville kirke og ca. 3 km øst-nordøst for det gamle sentret, storgården Vrem (Róeimr), der det også var kirke i middelalderen. Nord for Branneby ligger, som nevnt, Borgane og Berg, og øst og vest for disse hhv. Grind og Skebräcke. Rett øst for Branneby ligger Humlekärr og sør for denne Fåglekärr. I sør ligger Hällesås og mellom denne og Fåglekärr ligger Bodeland. Vest for Branneby ligger Hede og noe lenger sør Giddehammar, Sjöröd og Yllene (*Yglin, vin-navn). Bortsett fra Vrem, som i OGB står oppført med to gårder på tilsammen nesten 6 mt., er Branneby, Bodeland og Grind de største av disse bebyggelsene, med to gårder (2 mt.) hver. Fåglekärr har fire gårder, men tilsammen bare 1 ¾ mt. Yllene og Hede har består også av to gårder og 1 ½ mt. For øvrig er de fleste enkeltgårder med ett helt mt., men Borgane har ½ mt. og Hällesås ¼ mt.
Branneby bør etter dette kunne anses som en forholdsvis gammel bebyggelse, og navnet må kunne føres tilbake i hvert fall til vikingtid. Ut fra denne dateringen er selvsagt en personnavntolkning fullt mulig, skjønt det kan være grunn til å anta en noe seinere datering på avledete, svakt bøyde personnavn enn på de sterkt bøyde. Da eksistensen av et personnavn *Brandi er ytterst svakt underbygget, vil en appellativ tolkning til gen. pl. av brandr m., ‘tre, stokk’ i sammenliknende funksjon likevel være lettere å akseptere; denne tolkningen støttes også av naturforholdene

Bransteby

Kville hd., Båhuslen

OGB XVI 23

GK9A SO 4605

Nø 5,2 km

– brA2nstêby'_ (OGB)

j Brattzstæinsbœ DN III 108, 1317 (Oslo). Bratsteinsbiars l[iði] DN IV 247, 1346 (Vräm). Brann(d)stebye 1581 OGB. 1586 OGB. Brasteby NRR VI 155, 1629 OGB. Brendstebye JbVr OGB. 1634 OGB. Brandtseby NRR IX 196, 1648 OGB. Brandstabye 1659 OGB. Brandtzebye D Bjelkes jb 223 261, 1660 OGB. Branstaby 1665–1881 OGB. Jr OGB. Branstamyr (!) 1811 OGB.
Det eldste belegget identifiseres med Bransteby også av O.A. Johnsen (1905: 105) og Elof Hellquist (1918: 106)

I OGB forklares forleddet som et mannstilnavn Bratt-Steinn, som gjennom Sturlungasagaen kjennes brukt om en mann fra 1100-talet. Det vises til Lind Bin (sp. 39), der tilnavnet forklares som en forkortelse av Bratt-Þorsteinn («Þorsteinn Bratt-Steinn»; sønnen kalles «Gvðmundr Steins s.»). Innskuddet av n karakteriseres som påfallende,⁴⁶ og som et forslag til forklaring antydes en assosiasjon med mannsnavnet Brandr «el. något annat ord». De frekvente skriftformene med mellomvokal kommenteres ikke, men de kunne tyde på en skriveretymologi hvorved navnet ble satt i forbindelse med Staby.
Tolkningen kan umiddelbart synes tiltalende. Forleddene i båhuslenske navn på by består ikke sjelden av personnavn, og så vel personnavnet som tilnavnet Brattr var utbredt i Norge i middelalderen (jfr. Lind sp. 164 f., Lind Bin. sp. 38 f. og *Brattsbœr nedenfor s. 167). Det synes likevel å være for mye av en tilfeldighet at det eneste belagte sammensatte tilnavnet med Bratt- som forledd skal være en sammensetning med steinn (se likevel det «fingerade» personnavnet Brattskeggr hos Lind (sp. 165).
En annen løsning ville være å kunne påvise et naturnavn *Brattstein som bebyggelsen kunne ha navn etter. I del B av OGB XVI finnes (naturligvis) flere navn på «höjder, backar, sluttningar; hällar, stenar» som er dannet til adjektivet brattr (sammensetninger med backa, berget, lid og ås; alle s. 153), og ellers kan nevnes Brattefors s. 116, Brattevallen s. 207 og Brattö s. 119. Brattås er også navn på et torp under Bastekärr, nabogård til Bransteby i sørvest, og torpet må ha navn etter den markerte åsen like sør for Bransteby, Brattåsberget på kartet. Man kunne likevel tenke seg at berget tidligere har hatt navnet *Bratt(i)steinn, jfr. gnr. 1,7 Brastein i Brunlanes (NG VI 309, 334) belagt første gang i RB 43. Det kan også nevnes at tre gårder i Kville har navn på steinn: Edsten, Hjälpesten og Lersten; de ligger alle i nærmest rett linje vestover fra Bransteby. En gård noe lenger øst, Staby, har også et appellativt forledd i navnet. Stafr m. tolkes i OGB XVI 67 som «’käpp, stålpe’, kanske i den i ä. språk vanliga bet. ’råstång, gränsmärke (av trä el. sten) mellan utmark och allmänning, rågång’», men andre løsninger burde også kunne komme på tale, da helst stafr i betydningen ‘framspringende høyde’ (jfr. Stavanger i NSL). Uten andre opplysninger blir dette imidlertid usikkert, og en nærmere drøfting av navnet må utstå.
10 x 8 +
Bransteby ligger vel 5 km nordøst for Kville kirke i retning Rabbalshede. Sør for gården ligger Tegene, Lössbo (*Ljósbógr, til et elvenavn?) og Tungene, i sørvest Bastekärr og Ön (*Auðn), i nord Fedja (Fitjar), S. Backa og Solberg og i øst Nygård, Staby og Ånneröd (til mannsnavnet Arni eller gen. av fuglebetegnelsen ǫrn f.).
Bransteby står i OGB oppført med fire gårder, men til sammen har de bare ¾ mt. Gnr. 3 skal imidlertid ha vært på ett helt mt. i 1697, og gården ble oppdelt først på 1800-tallet.⁴⁷ Ön har fire gårder (4 mt.), Solberg to (2 mt.) og de øvrige er enkeltgårder, de fleste med ett helt mt., men Nygård har ¾ mt., Fedja ½ mt. og Ånneröd ¼ mt. Bebyggelsen i den østre delen av Kville synes i all hovedsak å være relativt ung,⁴⁸ kanskje dreier det seg om en ekspansjon i sein vikingtid.
Tolkningen av forleddet i Bransteby blir usikker, men det er vel så mye som taler for at navnet er sekundært til et naturnavn, som at det her skulle foreligge et tilnavn som ellers bare er kjent fra en tidlig islandsk kilde

*Brattsbœr? (Brandsberg)

gnr. 41 i Sokndal hd., Rogaland

NG X 11

N50 1311.4 4374 (Brandsberg)

N-nø 3,2 km

Rel. skyld: 0,7

– bra1nnsboxrr (Bugge? u.å.), bra1nnsberg (Bugge 1886), bra1nnsbå7rr (-bæ7rr) (NG)
Den første uttalen skal ifølge Ryghs originalmateriale være notert etter «Storthingsmand Ueland», den andre etter en person fra gnr. 104 Eia

Brattebø (u Skjevrås) 1616 NG. Braxbøe Grågås 267, ca 1620 (= St S 372). Bradtzberg ¼ 1647 X 26. Bradsberig 1661 lk. Bradtzberrig 1665 matr. 1668 NG. Bradsberg 1723 matr E M. Brandsberg 1801 ft. Bratsberg 1838 matr. Brandsberg 1886 matr

Magnus Olsen gir i NG en lang kommentar, som han innleder med å konstatere at de eldre skriftformene tyder på at man her har:
et Exempel paa, at et Sted (dog maaske ikke samtidig) har havt to forskjellige, i Lyd nærstaaende Betegnelser […]. Den ældste Benævnelse, Brattebø, kjendes ellers som Gaardnavn; se Bjerkreim GN. 17. Derimod er Navnet i den form, som det har i den nuv. Udtale, enestaaende.
I fortsettelsen viser han til at Oluf Rygh (1882: 148) har dette navnet med blant eksempler på innskutt n foran s (jfr. Torgunsbøen s. 418). Olsen avviser en tolkning til personnavnet Brattr på grunn av at «Bratsberg ogsaa forekommer paa adskillige andre Steder» [!], og han viser til en opplysning fra Sophus Bugge vist til i NG IV2 16 f., om at:
Brattsberg kan betyde: det bratte Berg, og at s er overført fra Genitiv i en Forbindelse som til bratts bergs, ligesom han [Bugge] er tilbøielig til paa tilsvarende Maade at forklare s i mange andre sammensatte Stedsnavne.
Mot dette innvender Olsen (med Karl Rygh i NG XVI 340 f.) at Brattsberg i så fall måtte skilles fra det forsvunne «af Brtz fioll» i Buksnes (AB 160), der Bugges forklaring må avvises p.g.a. flertallsformen i etterleddet. Magnus Olsen finner det rimeligere, slik Oluf Rygh gjetter i GPNS s. 51, at opprinnelsen til Brattsberg ligger i et fjell ved navn *Brattrinn. Alternativt foreslår Olsen at forleddet er et appellativ *bratt n., «noget brat, Fjeldvæg». Endelig vil han heller ikke utelukke at navnet «tildels ved Vokalassimilation» kommer av *Brotsbjarg til brot n., «Brink».
Magnus Olsen kan neppe sies å ha kommet fram til en tilfredsstillende forklaring; det kan tilføyes at utgiverne av NSL mener forleddet i Brattsberg i Gjerpen (Skien) «truleg [må] hange saman med bratt adj, men forma med s er språkleg lei å forklare». Når det gjelder Brandsberg, bør personnavntolkningen muligens ikke avvises så kategorisk, og det skal ikke ses bort fra at de to eldste skriftformene med etterleddet bø representerer det opprinnelige navnet. Olsen avviser, som nevnt, raskt personnavntolkningen med den begrunnelse at navnet Brattsberg forekommer «adskillige andre Steder». Som kjent mente han gjennomgående at vanlige personnavn var uegnet som stedsnavnforledd, og dette blir dermed en side av samme sak.
Mannsnavnet Brattr var ifølge Oluf Rygh (GPNS s. 50) alminnelig i Norge i middelalderen og det forekommer på Island alt på 900-tallet. Rygh tilføyer, med henvisning til Aasen [1878: 12], at det var brukt i Rogaland og Telemark opp mot slutten av 1800-tallet. E.H. Linds eldste, norske eksempel er fra Hardanger ca. 1300, og også de fleste yngre eksemplene er fra Vestlandet, særlig Rogaland (Lind sp. 164 f.). SMP (bd. I, sp. 491) har to belegg på Brat fra Uppland (1312?) og to belegg på fornavnet og ett eksempel på patronymet Brattsson fra Båhuslen (hhv. fra RB i 1388 og fra 1487). Her nevnes også noen 1400-tallsbelegg på det svakt bøyde Bratte, alle fra Värmland, som i Norge og på Island bare kjennes som tilnavn (Lind Bin. sp. 38). I Danmark skal Brat være brukt sagnhistorisk (Saxo) og ellers muligens i fire patronymer (DgP I 159 f.). Navnet synes ikke å ha forekommet i England.
Tilnavnet Brattr er også vanlig i Norge, og det opptrer tidligere enn mannsnavnet (Lind sp . 165, Lind Bin. sp. 38 f.); trolig er dette også opprinnelsen til personnavnet, kanskje gjennom patronym, jfr. navn som Skjalgr. Som forledd i stedsnavn er tilnavnet like sannsynlig som personnavnet (Lind sp. 165). Slik Oluf Rygh påpeker i GPNS (s. 51), er det i enkelte sammensetninger vanskelig å skille personnavnet fra adjektivet brattr, men han fører opp 12 norske gårdsnavn der personnavnet rimeligvis foreligger. Av disse er Brattsgarðr, navnet på en bygård i Oslo, og det likeledes forsvunne «af Bradztune» (AB 160) i Buksnes de mest sannsynlige. For øvrig føres opp et forsvunnet rud-navn fra Nes på Romerike, et forsvunnet tveit-navn fra Valle i Setesdal og åtte navn på stad. Lind (sp. 165) supplerer bl.a. med to navn fra Båhuslen, men han presiseres at det ikke kan avgjøres hvor mange som i virkeligheten kommer av personnavnet: «Det i Norge vanliga binamnet brattr är lika användbart i ortnamn, andra möjligheter oberäknade». Lundgren-Brate (s. 35) fører opp to torp-navn (Västergötland? og Östergötland), og den svake navneformen Bratte skal muligens kunne foreligge i Brattebo i Småland. Ifølge DgP (bd. I, sp. 169) «forudsættes» Brat i tre danske navn på holt, torp og toft.
Tre av staðir-navnene Oluf Rygh fører opp under mannsnavnet Brattr, har uttalen ["braksta], og dels er denne uttalen også representert i eldre og nyere skriftformer. I den innledende kommentaren sier Rygh at personnavnet i sammensetninger foran s dels går over til Brakk. Dette gjelder også enkelte av de navnene der uttalen i dag er ["brasta], f.eks. gnr. 98–101 Brastad i Lier, som alternativt skrives «Bragstadt» i 1578, og der Hjalmar Falk bemerker at denne formen tyder på en «Sideudtale» (NG V 320). Det samme kan gjelde formen «Braxbøe» i Grågås, som Magnus Olsen ikke kommenterer. I Rygh 1882 (s. 147) er det flere eksempler på innskudd av k foran s.⁴⁹ Olsen oppfatter Brattebø som det eldste navnet, og viser til gnr. 17 Brattebø i Bjerkreim (NG X 51). Han mener altså at forleddet er adjektivet brattr, og ser bort fra muligheten av at formen fra 1616 kan skyldes en feil, kanskje oppstått ved skriveren kan ha kjent til det tilsvarende navnet i Bjerkreim. Det er like sannsynlig at forleddet opprinnelig var et personnavn, men med så unge skriftformer som her vil enhver tolkning bli usikker.
Tolkningen av Brandsberg byr på flere uløste problemer, men navnet bør kunne tas med som et mulig eksempel på sammensetning med mannsnavnet eller tilnavnet Brattr, der forleddet + genitivs-s, *[1brats] – via *[1braks] og *[1bras] – har fått formen [1brans], slik Oluf Rygh har gjort rede for. Det er ikke usannsynlig at navnet virkelig har hatt etterleddet bø, evt. bœr om det er så gammelt, men dette må relativt tidlig på 1600-tallet være erstattet med berg; noen språklig utvikling fra bø (bœr) til berg er mindre sannsynlig.
Gården ligger relativt høyt oppe i en sidedal vel 3 km nord-nordøst for kirkestedet Bø (gnr. 56 Kyrkjebø). De nærmeste nabogårdene er gnr. 40 Sel i øst og gnr. 42 Skjevrås i sør. Nord for Sel ligger gnr. 37 Nedre Støle, og disse to navnene understreker at området tidligere bare har hatt temporær bosetning. Nordøst for Brandsberg ligger gnr. 62 Bakka, vest for Skjevrås ligger gnr. 43 Krune og sør for denne gnr. 44 Fitja. I dalføret øst for disse gårdene ligger gnr. 39 Sandbekk og gnr. 38 Frøytlog.
Høyest skyld ifølge 1647-matrikkelen hadde Fitja og Frøytlog, begge tilsv. 30 lpd. korn. Skjevrås og Nedre Støle skyldte 20 lpd., Sel 15 lpd. og Brandsberg og Bakka 13 lpd. hver. Lavest skyld hadde Krune og Sandbekk med tilsv. 10 lpd. Gjennomsnittlig landskyld var ca. 18 lpd., og ødegården Brandsberg (*Brattsbœr) hadde en relativ skyld på 0,7, altså lavere enn de åpenbart sekundære bosetningene Sel og Støle (som også skattet som ødegårder i 1647).
Skyldforholdene understreker karakteren av sein bosetning, men siden gården er nevnt og skyldsatt som eget bruk i 1647, er det likevel sannsynlig at den går tilbake til middelalderen. Enten må gården være blant de yngste middelalderbosetningene, eller så kan det være tale om en avsidesliggende eng, der bosetningen oppstod tidlig på 1600-tallet. Sannsynligvis er stedsnavnet tilkommet på 1300-tallet, da tilnavnet og etter hvert mannsnavnet Brattr dukker opp i kilder fra Vestlandet, og den antatte dateringen hindrer dermed ikke en slik personnavntolkning

Brunsby

gnr. 7 i Varteig hd., Østfold

NG I 281

N50 1913.1 2481

V 0,5 km

Rel. skyld: 0,9

– bró2nnsby (Bugge 1881, NG), 1bro'nsby (AN 1947), "bronsby (AN ca. 1955)

j Brundzbø vestra […] j austra gardenom RB 499, 1397. Brynndtzbye NKJ I 35, 1575 (= St 33b). Brunszby 1593 NG. Brunsby 1/1 1604 NG. Bransbye Aktst I 293, 1639. Brunszby 1639 NG. Bronsby 1640 NG. Bruensbye 1647 I 145. Brunszbye Aktst II 529, 1656. Brunsbye Aktst III 186, 1661. Brunsby 1667 NG. Brunsbye 1723 NG. Brunszbydalene (hpl) 1747 kb AN. Dahlene Brunsbye Ejer (hpl) 1781 kb AN. Bronsbye 1800 K AN. 1808 K AN. Brunsbye 1801 ft AN. Brundsby 1838 matr. Brundsbydalen (gbr) 1838 matr. Brunsby 1886 matr

Oluf Rygh fører i NG opp *Brúnsbýr (fulgt av et spørsmålstegn) som en mulig norrøn form, og han setter forleddet til mannsnavnet Brúnn med hv. til et forsvunnet navn Brunsrud i Rakkestad (NG I 128). Han antyder at Brunsby og gnr. 5 Vestgard kan være deler av «den forsvundne Gaard Varteig, hvis Navn ligger til Grund for Sognenavnet». Under Brunsrud noterer han at mannsnavnet Brúnn forekommer enkelte ganger i Norge (med hv. til Magnus blindes saga, Heimskringa og DN III 145⁵⁰ ), og at navnet er kjent også i Sverige og Danmark.
I GPNS (s. 52 f.) drøftes mannsnavnet sammen med Brúni, og Rygh gjør her oppmerksom på den alternative forklaringen av belegget fra Lom i fotnoten i DN III (se min note 155). For øvrig viser han til et patronym knyttet til en prest i Båhuslen: «Andres Brunsson i Fortællingen om Vendernes Angreb paa Konghelle i 1135». E.H. Lind (sp. 172) tviler på at navnet har nordisk opphav. Foruten de to beleggene Rygh nevner, tar han med et hustrunavn «Aasæ Bruns kona», nevnt i Oslo i 1351 (DN IV 281), og tilføyer at «oftare bäres namnet av tyskar […]. Mycket möjligt att det i värkligheten är lånat från Tyskland». For et tilnavn Brúnn, som også til dels må være tysk, se Lind Bin. sp. 45.
I SMP (bd. I, sp. 506 f.) oppfattes navnet som nordisk, skjønt det «uppträder såsom förnamn relativt sent»; det eldste daterte belegget er fra 1358, men utgiverne nevner også et «runsv[enskt]» Brun. Ifølge DgP (bd. I, sp. 165 f.) skal et belegg fra 1334 muligens forstås som dette navnet. Linds tanke om tysk innlån gis en viss støtte med hv. til de mange beleggene fra Slesvig. Erik Björkman og John Insley har ingen belegg for navnet, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 66) har ett eksempel på Brun og dessuten Brune fra DB. Hun framhever at de norske eksemplene kan være tyske lån, men viser til at det er mange danske belegg for navnet, og at den svake formen forekommer i svenske runeinnskrifter og sporadisk opptrer i Danmark. Avslutningsvis nevner hun det kontinentalgermanske Brun og tilsvarende g.eng. mannsnavn.
Oluf Rygh fører i GPNS opp 15 norske gårdsnavn under Brúnn og Brúni, og utgiverne tilføyer et ungt bruksnavn Brunshagen fra Dovre (gnr. 8,4). Innledningsvis tar imidlertid Rygh noen forbehold. I flere tilfeller kan nåtidsformen Bruns være resultatet av «en tidlig intraadt forkortet Form av Brynjolfs» (og Rygh viser til skrivemåten «Brunnolfr» i Landnåmabok og «Brunulfus» i noen latinske tekster). Enkelte navn kan komme av Brynhildr, og i enkelte tilfeller kan forleddet være appellativet brunnr m., ‘kilde, brønn’ (han viser her til det vanlige Brunnsvik og til Brunnsland i Lindås; ingen av disse er med blant hans 15 eksempler i GPNS). Bare gnr. 32 Brunstad i Sykkylven antar han det er grunn til å tolke til mannsnavnet Brúni – p.g.a. skriftformen «af Brunastadhom» i AB 132 (jfr. NG XIII 145). Blant de øvrige navnene, der Brúnn altså skal være en reell mulighet, er det seks navn på -stad, ett på rud (nevnt i RB) og ett på set. Ut over Brunstad i Sykkylven, Brunsby, Brunsrud i Rakkestad og gnr. 105 Brønstad i Sandsvær er det bare naturnavnet «j Brunsberghe» fra Voss (DN VI 187; 1343) som kjennes fra middelalderen. I NG V 392 stiller Hjalmar Falk seg skeptisk til Ryghs tolkning av navnet i Sandsvær. Han finner det påfallende at et så sjeldent navn skulle foreligge så hyppig i gårdsnavn, og «fristes til den Antagelse, som ogsaa er antydet i PnSt. [= GPNS], at Ordet brunnr ‘Kilde, Brønd’ oftest ligger til Grund». Hjalmar Falk (loc. cit.) understreker at uttalen ikke er til hinder for å tolke forleddet til mannsnavnet Brúnn; han viser til utviklingen av Túnsberg til Tønsberg.
Lind (sp. 172) presiserer at de norske gårdsnavnene ikke er sikre bevis på at mannsnavnet er nordisk, men nevner bl.a. Brunsrud i Rakkestad og et homonymt eksempel fra Orust. I supplementsbindet tar han imidlertid ingen forbehold, og her fører han (sp. 183) opp Brunsby i Varteig.
I SMP nevnes ingen svenske gårdsnavn sammensatt med Brun, men både i Värmland og i Älvsborgs län er flere bebyggelsesnavn foreslått tolket til dette mannsnavnet; se f.eks. Brunstad i Eds sn. (SOV V 5) og Brunsered i Hössna sn. (SOÄ X 90). Elof Hellquist (1918: 21) har et ikke-lokalisert eksempel på Brunnby (navnet har også vært skrevet «Brunzby»), men mener forleddet skal være appellativet gsv. brunder (norrønt brunnr). I Danmark (DgP loc. cit.) anses mannsnavnet Brun å foreligge i noen stedsnavn, men også det tilsvarende tilnavnet kan være aktuelt, f.eks. i Brunshuse på Fyn (Jørgensen 1994: 46). Brunsnæs på Als tolker Bent Jørgensen (loc. cit.) imidlertid til gda. brunn, ‘brønn’, og samme navn finnes flere steder (jfr. Sørensen 1958a: 36). Fra England nevner Gillian Fellows-Jensen (1968: 66) tre stedsnavn som muligens kunne inneholde Brúnn eller Brúni, men bemerker at Bonthorpe i Lincolnshire heller kan settes til appellativet, og at teignavnet «in Brunhou» fra Yorkshire heller kan inneholde det tilsvarende g.eng. adjektivet. Bromby i Lincolnshire synes hun her ikke å ha betenkeligheter med å sette til ett av mannsnavnene, men seinere synes hun å ha revurdert dette standpunktet (Fellows-Jensen 1978: 39; der normalisert til Brumby). Hun viser til sin behandling i 1968 samt til DEPN, der forleddet tolkes til Brúni, men påpeker at de mange skriftformene på «Brunne» tyder på at forleddet heller er appellativet brunnr og altså en parallell til Burnby i Yorkshire og Brøndby i Danmark.
Brunsby ligger som nabogård i nordvest til Varteig kirke, vest for gnr. 8 Bergerød,⁵¹ sør for gnr. 9 Sæle og nordøst for gnr. 5 Vestgard. Ut mot Glomma i vest ligger ellers (sørfra) gnr. 4 Strømnes, gnr. 6 Småberg, gnr. 10 Hauger og gnr. 11.12 Lunde. Et par kilometer sørøst for Brunsby ligger de fire by-gårdene gnr. 33 Toreby, gnr. 34 Askersby, gnr. 35 Belsby og gnr. 36 Skofteby, alle med navn der forleddet utvilsomt er personnavn. Det kan også nevnes at det usammensatte Bø finnes som gårdsnavn (gnr. 28.29) ca. 3 km nordøst for Brunsby.
Ifølge opplysningene i 1647-matrikkelen hadde Lunde, Småberg og Bø høyest skyld av disse gårdene – med hhv. 48, 46 og 42 lpd. Belsby og Skofteby skyldte 40 lpd. hver, Vestgard skyldte 30 lpd., og Brunsby, Askersby, Strømnes, Hauger og Bergerud 20 lpd. hver. Vin-gården Sæle skyldte 15 lpd. og Toreby 7 lpd.
Oluf Rygh antyder, som nevnt, at Vestgard og Brunsby er deler av en opprinnelig gård Varteig. Mellom Brunsby og Vestgard ligger imidlertid den større gården Småberg, som Vestgard må ses i forhold til (dette går fram så vel av ØK som av kart fra rundt 1800). Etter beliggenheten er det sannsynligere å anta at det er Bergerud som sammen med Brunsby har utgjort denne sentrale gården, og at et engstykke *Selin (*Seljuvin) relativt seint er blitt utskilt som egen gård – Sæle – fra denne. Samlet hadde disse tre gårdene en skyld på 55 lpd. i 1647, altså noe mer enn de øvrige. Uansett hvilke nåværende gårder som utgjorde den opprinnelig gården, er det ikke utenkelig at oppdelingen skjedde da kirken ble anlagt, og en del av den gamle gården ble lagt ut til prestegård. Brunsby ville i så fall kunne antas å være et relativt ungt navn – fra tidlig kristen middelalder – om da gården ikke har navn etter et jordstykke på den eldre gården Varteig.
Tolkningen av navnet blir noe usikker, og ett problem kunne synes å være den eldste formen, med d foran genitivs-s. Denne kunne tenkes å skyldes en avskriverfeil,⁵² men sannsynligvis er det tale om konsonantinnskudd, en segmentering (jfr. Seip 1955: 184 f.). En tolkning til norrønt brundr m., ‘brunst’, kan neppe komme på tale. Valget synes å stå mellom appellativet brunnr og personnavnet (evt. persontilnavnet) Brúnn. Appellativet står som forledd i noen få norrøne sammensetninger og i ett av dem, brunnsmunni m., ‘åpning på brønn’, med s-fuge. Slik sammensetning foreligger også i andre stedsnavn som tolkes til appellativet (se ovenfor). En brønn på Brunsby skal ha vært viktig også for andre enn gårdsfolket,⁵³ og to yngre bruksnavn kan kanskje tas til inntekt for denne tolkningen. Bnr. 13 har i 1950-matrikkelen navnet «Kommunebrønden», og bnr. 14 heter «Brønntomten» – i begge tilfeller står kommunen som eier. Det blir likevel helt uvisst om denne brønnen går så langt tilbake at den kan ha vært navngivningsgrunn. Uttalen av navnet, som etter skriftformene på kartene fra rundt 1800 må være gammel, taler da også imot en slik forklaring. På grunnlag av uttalen burde man – i alle fall på Østlandet – kunne skille mellom navn som uttales med [u] eller [ø] og navn med uttalen [o(')]. I Varteig skal appellativet brunnr uttales [brøn], mens adjektivet brúnn uttales [bro'n] (jfr. Hoff 1946: 52, 111 og synopsen ved NMA), og dette må kunne tas som et argument for at forleddet i Brunsby er mannsnavnet (evt. det tilsvarende tilnavnet Brúnn, som sikkert er eldre; jfr. Lind Bin. sp. 45). At navnet ifølge de mest pålitelige opplysningene uttales med kort vokal i forleddet, forklares naturlig som forkortelse foran konsonantsekvens.
Et annet problem kan synes å være uttalen med tonem 2, som ikke er det man skulle vente etter et enstavings forledd fulgt av genitivs-s.⁵⁴ En gjennomgåelse av 94 gårdsnavn i Østfold som i NG I foreslås tolket til et enstavings mannsnavn, tilnavn eller gudenavn der man kan forvente genitiv på s, viser at flertallet (54) står oppført med tonem 1 i uttalen, og blant de gjenværende 40 er flertallet navn med etterleddet staðir (27 eksempler). Det er likevel noen unntak der tonem 2 er uventet, bl.a. et navn sammensatt med mannsnavnet Rauðr, som på samme måten som Brúnn, må antas å være et opprinnelig tilnavn.⁵⁵ Uttalen av navnet Brunsby i Varteig kan muligens være påvirket av de andre sammensatte navnene på by i bygda, som uttales med tonem 2. To av disse har også sfuge – men i disse tilfellene er det tale om et opprinnelig tostavet forledd, og det samme synes å være tilfellet i de aller fleste andre sammensatte navn i Varteig med slik uttale, f.eks. gnr. 48 Bergsland, der de eldste formene, f.eks. «Birgisland» i RB 500, gir Rygh grunn til å foreslå mannsnavnet Birgir som forledd. Dersom Strømnes, slik Rygh foreslår, er et opprinnelig *Straumsnes,⁵⁶ vil imidlertid dette navnet være en parallell til Brunsby m.h.t. tonemet. Personnavntolkningen kan i alle fall ikke avvises på grunnlag av tonembruken, og alt i alt synes det rimeligst å forklare forleddet som enten mannsnavnet eller mannstilnavnet Brúnn

Bullarby

Bullarens hd. (Naverstad sn.), Båhuslen

OGB XVIII 64

GK 9B NV 5327

N 4 km

– b(U8)§æ1n-by, b§æ1m-by (OGB)

Borllerby 1544 OGB. y Boellerby (!) NRJ V 264, 1544. Burildkier (!), Burrilsbye 1581 OGB. Burrelbye 1586 OGB. Bullerbye 1650 OGB. Bullerby 1659 OGB. Bol(l)ernby 1665 OGB. Bulärnby 1686 OGB. Bullarnby 1697 OGB. Bullareby. 1725–1825 Jr OGB. Bullarby 1881 OGB

Gunnar Drougge setter i OGB XVIII opp en norrøn grunnform *Borghildarbýr og tolker dette som ‘Borghilds gård’, og viser til «Borghillarud (RB) i det angränsande Östfold av Norge» med henvisning til NG I 377 og GPNS s. 47. Dette belegget, egentlig «J Borghilla rudi», som i RB 485 er ført opp under Svinndal kirke i Våler, har det ikke latt seg gjøre å stedfeste, men det er ingen grunn til å tvile på belegget eller på Ryghs normalisering (jfr. BØ III 243).
Kvinnenavnene Borghildr og Borghilda (den sterke og den svake formen blandes ofte i kildene) er ikke særlig vanlige, men blant de eksemplene E.H. Lind nevner (sp. 155 f.), er det mange fra Østfold og tilgrensende bygder i Akershus og likeledes belegg fra Forshälla, Lyse, Näsinge, Orust og Tanum i Båhuslen. Blant østfoldeksemplene kan merkes ett fra Idd, naboherred i nord til Naverstad. I SMP (bd. I, sp. 442) er det bare noen få eksempler – alle fra Båhuslen, og i Danmark og England synes navnene å være ukjent.
Ifølge GPNS (s. 47) er det forsvunne ruð-navnet fra Svinndal det eneste eksempelet på kvinnenavnet som gårdsnavnforledd, men Lind (Suppl. sp. 173) nevner også et likeledes forsvunnet navn i Jemtland, som på 1400- og 1500-tallet skrives bl.a. «Borghilsten».
På grunnlag av distribusjonen av kvinnenavnene kan det ikke utelukkes at Drougge har rett i sin tolkning. Han underbygger den med en dialektform av personnavnet: «Kvinnon. Borghild lever i sägner i bygden under formen Burhil(d); jfr skrivformerna 1581 1586», og forklarer den videre utviklingen slik: «Sedermera har, kanske först av någon skrivare, f. leden uppfattats ss. innehållande häradsn. Bullaren; förändringen kunde ju ske lätt nog, endast genom en omkastning av r- och l-ljuden. Formen Bulärn- 1686 återspeglar just det gamla genuina uttalet av Bullaren». Endelig forklares den alternative uttalen med overgang n > m p.g.a. stilling foran b.
I «Tillägg och Rättelser II. Från Institutets sida» (OGB XVIII 354, 356) slår Hjalmar Lindroth fast at navnet «säkerl. är ett *Borðernibýr», og «F. leden är säkerl. från början, och icke först genom missuppfattning, hdsn. Bullaren» I argumentasjonen påviser han først likheten mellom den eldste skriftformen slik den er gjenngitt i OGB, «Borllerby», og en form «Boerlenn» for herredsnavnet fra 1613 (NHD 2. r. IV 72). Dette argumentet svekkes imidlertid noe gjennom formen «Boellerby» i den trykte utgaven av jordeboka for 1544 (altså samme kilde som ble ekserpert for OGB), som det ikke er noen grunn til å tvile på. Lindroths viktigste argumenter synes å være at navnet er det eneste i herredet som ender på -by, at bosetningen har vært et tidlig bygdesentrum, og at det er mange jernaldergraver i nærheten. Han avviser her i realiteten personnavntolkningen fordi han oppfatter bebyggelsen som en «by» (i tråd med det synet han hevdet allerede i 1918 og 1923 – se kap. 1.4.3.1 ovenfor – og fremdeles fastholdt i 1945; jfr. Lindroth 1946: 34 note 3).
Det kan likevel ikke forsvares å bygge tolkningen på en nærmest forutinntatt forståelse av etterleddet. De eldre skriftformene er tydeligvis i stor grad forvansket, og man står igjen med uttalen og ekstralingvistiske forhold som gårdsstørrelse, beliggenhet o.l., og ellers en samlet vurdering av navnet sammenholdt med navn på nabogårdene.
Den oppgitte uttalen stemmer dårlig så vel med Drougges tolkning som med oppslagsformen, mens den på den annen side underbygger Lindroths tolkning. M.h.t. størrelsen kan det bemerkes at Bullarby allerede i 1544 hadde to brukere, og det kan ikke være tvil om at det er tale om en av de eldre bebyggelsene i bygda. Bare fem andre gårder hadde to brukere ifølge denne jordeboka, ⁵⁷ og bare kirkestedet Naverstad har vært større (i 1544 to brukere utenom prestegården).
Bullarby ligger ca. 4 km nord for kirkestedet og et par kilometer vest for elva mellom Nordre og Södre Bullaresjön, som tidligere har hatt simpleksnavnet Bularen, trolig en avledning på erni til borð n., ‘kant’ (dette sikter rimeligvis til de bratte strendene; for en noe avvikende og grundigere diskusjon av sjø- og herredsnavnet, se OGB XVIII s. xiii f.).
Nærmeste nabogård i øst er Smeberg, og sør for denne ligger Backa. I sørøst ligger Väster Korungeröd og i sør og sørvest hhv. Eriksröd og Gunneröd. Sør for Eriksröd ligger Hogar og sør for denne igjen Skackestad. I vest ligger Signeröd og nord for denne Torgersröd. Nord for Bullarby ligger Musland og nord for denne Skrammestad. Av disse gårdene er Skrammestad og Bullarby klassifisert som 2 mt., Smeberg, Signeröd og Skackestad som 1 mt., Gunneröd som ½ mt., mens de andre er regnet som ¼ mt. De to staðir-navnene tolkes som sammensatt med persontilnavn (OGB XVIII 113 f.), Musland som sammensatt med et elvenavn (s. 96 f.), og röd-navnene synes alle sammensatt med personnavn eller personbetegnelser. Særlig kan bemerkes nabogården Signeröd, som etter størrelsen heller ikke kan være blant de aller yngste, og der forleddet i navnet er kvinnenavnet Signý; jfr. Signebøen i Idd (s. 348 nedenfor).
På bakgrunn av navnemønsteret blant nabogårdene kan et kvinnenavnforledd ikke avvises; nettopp i området ved Bullarby, mellom de to staðir-gårdene Skackestad og Skrammestad, finnes den sterkeste konsentrasjonen i soknet av navn med antroponyme forledd, noe som kunne indikere en relativt ung bebyggelse. Lindroth dokumenterer ikke påstanden om at Bullarby skulle være et gammelt bygdesentrum (Drougges opplysning om at det ene bruket var «länsmannsboställe» kan ikke brukes som argument); tvert imot ligger bebyggelsen på grensen mellom det gamle jordbruksarealet langs sjøene og det høyereliggende platået i vest. Bygdesenteret må fra gammelt av ha vært ved Tingvall, midtveis mellom kirkestedet Naverstad og storgården Säm.
Jernaldergravfeltet kan ikke uten videre knyttes til denne éne gården; vel så sannsynlig er det at gravene tilhører en eldre storgård som kan ha omfattet bl.a. de nåværende gårdene Backa, Smeberg og Bullarby. Smeberg opptrer i kildene samtidig med Bullarby, mens Backa kjennes fra middelalderen og kunne tenkes å bære navnet på modergården. I Røde bok nevnes to gårder med dette navnet under Naverstad kirke – det ene med to bruk – foruten et nå forsvunnet «j Mædalbakka». Beleggene er i OGB vilkårlig fordelt på kvartgården Backa og en fullgård Backen øst for sjøen. En annen mulighet var Berg, likeledes et forsvunnet navn (OGB XVIII 146), som ifølge RB 358 f. var delt i to bruk; prestebolet eide to øyresbol «j Bærghi» og to «j nædra Bærghi» (den siste nevnes umiddelbart før «j Mædalbakka» og den ene innførselen for «j Bakka».
Det viktigste argumentet mot Lindroths teori er likevel at det neppe finnes paralleller til at et by-navn skulle ha et bygdenavn som forledd. De nærmeste er alternativnavnene Iddebøen og Enningdalsbøen, men der er soknenavnene satt til sekundært for å skille mellom Bøen i Idd og Bøen i Enningdalen. Alternativnavnene forekommer ikke i eldre kilder.
Bullarby kan etter dette sannsynligst forklares som en sammensetning med kvinnenavnet Borghildr, knyttet til en part av en større gård (muligens med navnet Bakki). Navnet kan ha kommet til i seinmellomalderen, da kvinnenavnet var utbredt nettopp i Østfold og (nordre) Båhuslen; fra et mellomstadium *Borill(ar)by har den registrerte uttaleformen oppstått ved metatese under påvirkning av herredsnavnet, slik Drougge foreslår.

*Dottby (Doppi)

gnr. 10,21.31 (under Bjørnstad) i Feiring hd., Akershus

NG II 427

N50 1915.1 1807 (÷)

– då1pi (NG), "dåpI (AN ca. 1953)
På navneseddelen i ANs samlinger presiserer Kåre Hoel at navnet uttales med tonem 2

j Dottoby RB 432f, 1393. Doppi 1903 matr.
Det er to identiske belegg for navnet i RB; gården nevnes både under presttaka og blant gårder som lå til vedlikehold av Feiring kirke. Av sammenhengen på s. 432 går det imidlertid fram at gården lå øde i 1393

I NG forklares navnet som «Mulig *Dótturbýr, af Dóttir», som finnes brukt som kvinnenavn i Sverige og Danmark. Det hevdes at også enkelte andre norske gårdsnavn synes å være dannet til dette navnet; Rygh nevner gnr. 61 Dottetorp i Rakkestad (NG I 101), det forsvunne «Dottoþorp» i Berg (RB 505; NG I 217), gnr. 52 Dotterud i Løten (først belagt i 1593; NG III 110) og gnr. 119 Dottset i Vestre Toten («Daatset» i 1647 IV 46; NG IV2 102). Til alle disse navnene gis om lag samme forklaring som her. Rygh tilføyer at «Stedet kaldes nu Daappi (Enstavelsestone) og ligger under Bjørnstad GN. 10».
Kvinnenavnet Dóttir er, slik Rygh påpeker, ikke kjent i uavhengig bruk i Norge (eller på Island), og det er da heller ikke gitt noe eget oppslag i GPNS; E.H. Lind har bare henvisning til bruken i stedsnavn. I Sverige er det imidlertid flere eksempler. SMP (bd. I, sp. 602) har belegg på Dottir fra 1100-talet og fram til 1411 bl.a. fra Lund, Uppland og Östergötland, men ingen fra Vest-Sverige nord for Halland (jfr. Lundgren-Brate s. 46, «Doter»). I DgP (bd. I, sp. 202) nevnes noen få belegg fra Lund og ett fra Halland. Navnet synes ikke å ha forekommet i England.
I NG foreslår altså Rygh Dóttir som mulig eller sannsynlig forledd i fem norske gårdsnavn, men i GPNS (s. 58) nevnes de samme fem stedsnavnene under Dótta, og Rygh bemerker her at «de følgende Stedsnavne forklares vel hellere af Dótta end af Dóttir …». Ifølge RB 486 har det vært en kvinne som het Dótta i Råde, og Rygh bemerker også at navnet er brukt om en dansk kvinne i Harald Hardrådes saga og mener navnet kan være en «norsk Gjengivelse af det ellers i Danmark i Middelalderen forekommende Dota, der ogsaa kjendes fra Sverige». Ifølge SMP (bd. I, sp. 610 f.) er Dota brukt om noen ytterst få kvinner i Lund på 1100- og 1200-tallet, samt registrert som metronym i Småland i 1366. DgP (bd. I, sp. 201) har også eksemplene fra Lund, men i tillegg to eldre (saga)belegg på Dótta (det éne tilsvarer det Rygh nevner). Heller ikke dette navnet synes belagt i England. Det kan tilføyes at Lind (Bin. sp. 62) nevner Dótta som mannstilnavn, brukt om en danske i 1154.
Det er bare Dottetorp i Rakkestad som føres opp med en middelalderform som synes å forutsette kvinnenavnet Dóttir – ifølge NG I 101 «Dottorþorp (lille)» fra RB 159, og Oluf Rygh legger ikke stor vekt på dette: «At man i enkelt Tilfælde, som nedenfor vil sees, findes skrevet Dottor, har liden Beviskraft» (GPNS s. 58). Når man tar i betrakning den begrensete og sør-østlige utbredelsen av dette personnavnet, kunne det være nærliggende å mistenke at RB-formen skyldes en feilskriving (eller en skriveretymologisering til appellativet dóttir). Nå er det rett nok i RB 159 to belegg for stedsnavnet, «j Dottorþorpe litlu» i linje 17 og «j Dottor þorpe» i linje 38.⁵⁸ Når innførslene står med et såpass stort mellomrom (kanskje kommet inn i forelegget til RB med noen års mellomrom), er det noe mer sannsynlig at skriftformene gjenspeiler en virkelig brukt navneform, men forholdet vil like fullt bli usikkert. I så fall kunne man også vurdere om navnet lot seg tolke til appellativet dóttir, men dette er – så vidt jeg kan forstå – ellers ukjent i norske gårdsnavn (se likevel «j Dotto rudi» i Naverstad, kommentert nedenfor). Det forsvunne navnet fra Berg, som i RB står som alternativ til Þorp («j Þorpe sem kallaz Dottoþorp»), er det i alle fall vel så sannsynlig å knytte til Dótta, og det samme gjelder *Dottby i Feiring.
Tre andre navn bør nevnes i denne sammenhengen. I RB 196 nevnes en forsvunnet gård «j Dottor j Kiosom», d.v.s. i Kjose sokn i Brunlanes. Albert Kjær foreslår i NG VI (s. 333) å tolke dette som en feil for *j Dótturruði, og peker på at belegget følger innførslene «j Þoraldæ rudi» og «j Benedictz rudi». E.H. Lind fører belegget («Dottor[rud]») opp under Dóttir med hv. til NG VI (Lind Suppl. sp. 197), men det kan like gjerne forstås som *j Dóttu[ruði], og altså en sammensetning med Dótta. I NG V (s. 365) foreslår Hjalmar Falk at brunlanesnavnet kan være homonymt med «j Dotool a Hudrimum» (RB 107), likeledes forsvunnet, som han tentativt forklarer som *Dóttuhóll. Lind (sp. 202) gjør under Dótta oppmerksom på et navn i Naverstad sn. i Båhuslen, «j Dotto rudi». I OGB XVIII fører Gunnar Drougge navnet opp som forsvunnet (s. 146). Han viser til NG III 110, Dotterud i Løten (men også til NG XI 226, noe som må bero på en misforståelse), og gjengir tolkningen til Dóttir, men legger til at det «kunde väl också vara motsvarande appell[ativ]».⁵⁹
Både naverstadnavnet og Dotterud i Løten kan like gjerne inneholde Dóttir som Dótta, men de andre navnene som savner middelalderformer, må helst forstås som sammensetninger med Dótta, også fordi dette, om enn sparsomt, tross alt er belagt i Norge. Noe appellativt forledd er for øvrig vanskelig å tenke seg.
Beleggene i RB kan med rimelig god grunn knyttes til bnr. 21 (og 31) under Bjørnstad. I 1886 kalles dette bruket «Bjørnstad», men i den reviderte matrikkelutgaven fra 1903 kalles bnr. 21 og 31 «Doppi». Dette er to svært små bruk på hhv. 25 og 2 skyldøre, mens hele gården ifølge 1903-matrikkelen hadde 11 bruk med skyld over 1 mark, fem av disse mer enn 3, og det største, bnr. 10, skyldte 7 mark og 1 øre.
Av det ovenstående bør man kunne slutte at *Dottby (Doppi) i Feiring sannsynligvis er en sammensetning av kvinnenavnet Dótta + býr (norrøn form altså *Dóttubýr), og det synes rimelig å anta at dette enten har vært navn på en utskilt del av Bjørnstad, som seinere igjen har gått inn under hovedbruket, eller så har det vært navn på en egen gård som etter en ødeperiode (jfr. kommentaren til belegget) er gått inn som et jordstykke under Bjørnstad, og som først en gang i løpet av siste halvpart av 1800-tallet ble utskilt som eget bruk, bnr. 21.
Det har ikke latt seg gjøre å bestemme nøyaktig hvor *Dottby har ligget, og det er heller ikke mulig å si noe konkret om den opprinnelige størrelsen eller alderen. Det kan nevnes at det er to andre gårder med navn på by i Feiring – i det samme området: gnr. 12 Svenby og gnr. 14 Melby. Begge nevnes på s. 432 i RB, der «j Sweinaby» står umiddelbart etter «j Dottoby» og, som denne, også nevnes som øde. På s. 433 står et belegg for gnr. 11 Bjørke mellom beleggene for Svenby og *Dottby.
Ifølge 1647-matrikkelen skyldte Bjørnstad tilsv. 70 lpd. korn, Melby 40 lpd. og Svenby 10 lpd., og det er ingen grunn til å regne med at *Dottby har vært større enn Svenby. For en nøyere sammenlikning og beskrivelse av den innbyrdes beliggenheten, se Svenby s. 383

Dyreby

Tjörns hd. (Stenkyrka sn.), Båhuslen

OGB VII 53

GK7B NV 5138

V-sv 1,5 km

– dý1_rêbý9, dý2_rêbý'_ (OGB)

paa Dyreby (2 br) NRJ IV 213, 1528. y Diurebi NRJ V 427, 1568. Dürreby NRJ V 608, 1568. Düreby NRJ V 616, 1568. Diurrebi, Dür(r)eby 1568 OGB. Dyreby 1573 OGB. Diurrebye 1581 OGB. Dyrrebacke (!)1586 OGB. Dyrrebye 1622 OGB. Dyrebÿ 1659–1719 OGB. Dyrebye MHjb s 77, 1660 OGB. Dyreby 1758–1881 OGB. Jr OGB

Verner Ekenvall tar i OGB ikke endelig standpunkt til tolkningen av forleddet. Det norrøne mannsnavnet Dýri er én mulighet, og Ekenvall viser her til NG II 30 (gnr. 18 Dyrerud i Kråkstad), OGB XX1 148 (Dyrehögen, en gravhaug i Skee sn.) og til Hjalmar Lindroths drøfting av Dyrön ved Tjörn, der personnavnet nevnes som en mindre sannsynlig tolkning (Lindroth 1922: 87). Pussig nok viser han ikke til den lengre og resonnerende drøftingen av spørsmålet under Dyrängen i Naverstad (OGB XVIII 284), der Gunnar Drougge synes å foretrekke alternative tolkninger (se nedenfor). Ekenvall bemerker imidlertid at forleddet «såväl formellt som sakligt» kan inneholde en form av adjektivet «fsv. digher»,‘stor’ (på Tjörn vel heller norrønt dígr), og han viser her til navnet Dyrebar i Halland (vel egentlig oppkalling etter Dyreborg i Danmark heller enn en ekte sammensetning med etterleddet borg; jfr. SOH I 27). Endelig bemerker han at formene fra 1568 og 1581 tyder på at skriveren har assosiert forleddet med «djur, n. ’högvilt’», men han vurderer ikke dette som et reelt tolkningsalternativ.
Mannsnavnet norrønt Dýri karakteriseres i GPNS (s. 59) som meget alminnelig i Norge, men på Island bare kjent brukt om en landnåmsmann fra Sunnmøre. E.H. Lind (sp. 207) bemerker at navnet var lite brukt i eldre tid – han har for øvrig ytterligere ett islandsk eksempel – men fra 1300-tallet hører det til «de mera brukliga» i Norge. Det er også registrert som tilnavn (Lind Bin. sp. 69), som Lind mener må være det opprinnelige. Av supplementsbindet (sp. 198–200) går det fram at langt de fleste beleggene er fra Østlandet med Telemark. Navnet er også kjent (i et patronym) fra Tjörn. En «Simon Dyrason» nevnes i DN III 314 (Krossekärr, mai 1377) og i DN IX 175 (Tegneby, februar 1377) i forbindelse med noen gårder i Klövedal sn., og han er vel identisk med den «Symon Dyrason» som i RB 324 (tilf.) nevnes under Klövedal kirke.
Ifølge SMP (bd. I, sp. 606) er navnet også kjent i Sverige, i en runeinnskrift, men så bare med to 1300-tallsbelegg utenom Båhuslen. I tillegg til Simon Dýrasunr fører SMP også opp en «Torer Dyræsson», som i DN IX 377 (1473) nevnes som lagrettemann i samband med noe gods i Tjärnö sn. (Vette hd.), men brevet er utferdiget ved Verne kloster, og Torer er høyst sannsynlig fra Rygge; jfr. DN II 661, skrevet på Verne kloster to dager seinere. Fra Danmark kjennes likeledes noen få, seine belegg, og der finnes også noen eksempler på en sterk form Dyr (jfr. DgP I 206). Navnet synes ikke å ha vært brukt i England eller Normandie.
Som forledd i stedsnavn kan Dýri lett forveksles med appellativet dýr n., og i GPNS (loc. cit.) gjør Oluf Rygh oppmerksom på at det nok er dette ordet som foreligger i de alminnelige navnene Dyrdalen, Dyrnes, Dyremyr, Dyrøya og Dyrvika. Ellers kan det i enkelte tilfeller være adjektivet dýrr, men i 14 navn mener han det er «overveiende Sandsynlighed for Afledning af Mandsnavnet». Utgiverne har ført opp ytterligere to navn: gnr. 33,5 Dyrbekk i Skiptvet, som de identifiserer med belegget «j Dyrabøle» i RB 174 (jfr. BØ II 59 f.), og (på grunnlag av Ryghs kommentar i NG II 225 f.) et forsvunnet navn *Dyraruð i Enebakk. Blant Ryghs opprinnelige eksempler er det sju på rud/rød, og tre av dem går sikkert tilbake til middelalderen. Ellers er det ett gammelt navn på set (fra Nordmøre) og seks navn på stad, hvorav to står oppført med middelalderformer. Navnene på stad er fra Agder, Nordfjord, Nord-Trøndelag og Troms, og dersom tolkningene er riktige, viser de en langt videre spredning av mannsnavnet enn Linds beleggsamling tyder på. I Lind Suppl. (sp. 200) nevnes ytterligere noen mulige sammensetninger, men det gjøres oppmerksom på at forleddet i enkelte tilfeller kan være appellativet. Lind nevner her også et stedsnavn fra Naverstad sn. i Båhuslen, kjent fra RB 358 som «j Dyra ængh» (nevnt umiddelbart etter prestegården). Det er dette Gunnar Drougge fører opp under Dyrängen i OGB XVIII 284. Navnet er registrert med uttale og er tatt med i en jordebok for 1825. Det skal nå være navn på ei eng som ligger til prestegården. Drougge gjengir også den folkelige forklaringen på navnet, «den skall ha blivit skänkt av en bonde vid namn Dyre, som saknade arvingar». Drougge bemerker imidlertid at det finnes et Björnängen like ved, og synes å foretrekke en appellativ tolkning.
I SMP nevnes ingen eksempler på Dyre som forledd i stedsnavn, men Elof Hellquist (1918: 57) fører opp et Djurby blant personnavnsammensetninger fra Uppland⁶⁰ foruten (s. 107 og uten tolkning) Dyreby fra Båhuslen. Personnavnet foreslås videre som forledd i tre navn i Älvsborgs län; det mest sannsynlige er vel Dyretorp i Färgelanda sn., Valbo hd. (på grensen til Båhuslen), som eldst er belagt som «Dÿrätt.» i 1541 (SOÄ XVIII 6). Gunnar Drougge (loc. cit.) tar dette med blant de sikreste eksemplene på mannsnavnforledd sammen med Dyrtorp i Spekeröd sn. og Dyrröd i Romelanda sn. i Båhuslen. To navn fra Sundals hd. synes på grunnlag av etterleddet like gjerne å kunne forstås som sammensatt med appellativet: Dyreberg i Bolstads sn. er belagt som «Dyrrä bergh» allerede i 1317 (etterleddet er for øvrig skrevet «by» et par ganger rundt 1700), og Dyrehög i Brålanda sn. er eldst belagt som «Dyrähögh» i 1540 (jfr. SOÄ XVI 6, 28). Drougge mener det er sikrere å tolke Dyrehög til appellativet og viser til fire norske gårdsnavn som tolkes slik i NG, i bd. XIII s. 45 og 345 og i bd. XVI s. 127 og 293 (av disse henvisningene er det bare én som synes å gjelde en gammel gård; gnr. 161 Dyrhaug i Eide, som kjennes siden 1643; jfr. NG XIII 345; de tre andre er forholdsvis unge – i alle fall som bebyggelsesnavn).
Ifølge DgP (loc. cit.) kan det danske Dyri muligens foreligge som forledd i Dyrlev i Bårse hd., men i DS XVI (s. 200) anses appellativet som den mest sannsynlige tolkningen, da ingen av de eldre formene (f.o.m. 1355 i avskrift fra 1476) har tostavings forledd. Bent Jørgensen (1994: 63) har bare den appellative tolkningen. Han forklarer Dyreby (i Esbjerg-området; loc. cit.) som «byen med (rå)dyrene» og Dyrby som «den store by»; den siste sikkert på grunnlag av form «Dygherby» fra 1401. De engelske Darby, Derby tolkes visstnok gjennomgående til appellativet, jfr. DEPN s. 139, 142, Fellows-Jensen 1972: 43 f., 1976: 452, 1985: 28). Jurby på Man, skrevet «de Dureby» i 1291, tolkes av Carl Marstrander (1932: 236, 286) til mannsnavnet – bl.a. med henvisning til Dyreby i Båhuslen, men det har også vært gitt andre tolkninger. John J. Kneen (1925: 485) viser til Arthur W. Moore, som i 1906 primært satte forleddet til Ingimarr (Ingvarr, Ívarr), men som også skal ha pekt på den appellative tolkningen «beasts or animals homestead», som kanskje er vel så sannsynlig. Marstranders tolkning kan imidlertid neppe motbevises, og den styrkes noe ved at han påviser at personnavnet har vært brukt (på 1000-tallet) også i Irland (jfr. Marstrander 1915: 50). Gillian Fellows-Jensen (1983a: 46) foretrekker imidlertid en appellativ tolkning, gen. pl. dýra i Jurby på Man, og Margaret Gelling (1991: 150) synes å være av samme oppfatning.⁶¹ Men heller ikke der lar det seg vel gjøre å finne noe endelig svar.
Dyreby ligger ca. 1,5 km vest-sørvest for Stenkyrka kirke – på østsida av en mindre kolle. I OGB er bebyggelsen oppført med to gårder på ett helt mantal hver, og den var delt i to bruk allerede i 1528. Nordvest for Dyreby ligger enkeltgården Brevik, som har gitt navn til Breviks kile, og nord for denne – innenfor Säby kile – den utvilsomt gamle bebyggelsen Säby (2 mt.), belagt første gang i 1354. Øst for Säby ligger enkeltgårdene Hoga og Häller, begge likeledes kjent siden 1354, og øst for Dyreby ligger den gamle prestegården Sibräcka, nå med 2 mt. I sør ligger først Hällebäck (1 mt.), og sør for denne Grinneröd (egt. en sammensetning med heiðr f.), som fra gammelt av har vært klassisfisert til 1 mt., men som seinere er blitt redusert til ½ mt. Øst for denne ligger Krossekärr (nevnt allerede i 1325; en vidisse fra 1387) på 1 mt. Det er i et brev fra denne gården Simon Dýrasunr nevnes i 1377; se ovenfor. Bebyggelsen i denne delen av soknet består altså av gårder på ett eller to mantal, og ingen av dem synes å være spesielt mye større enn andre. Det er heller ikke lett å peke ut gårder som åpenbare parter av andre, eldre bebyggelser. At Dyreby ikke forekommer i kildene før 1528, beror uten tvil på en tilfeldighet, og navnet kan sikkert gå tilbake til vikingtida.
Slik Verner Ekenvall understreker i OGB, lar det seg ikke gjøre å bestemme forleddet i Dyreby. Det er imidlertid ikke noe som tyder på at navnet skulle være dannet med ett av adjektivene dígr, ‘stor’, eller dýrr, ‘kostbar, herlig, gild’. Personnavnet Dýri er en reell mulighet; flere andre navn på Tjörn er utvilsomt sammensatt med personnavn, men appellativet dýr n. i gen. pl. er formelt også mulig. Dette er imidlertid en tolkning som ikke umiddelbart lar seg forene med etterleddet býr i den vanlige tolkningen ‘gård’ (jfr. Hellberg 1967a: 374 f.)

Eggesbøen

gnr. 38 i Herøy hd., Møre og Romsdal

NG XIII 42

N50 1119.4 2615 (Eggesbøneset)

Nv ca. 2,5 km

Rel. skyld: 0,5

– eggesbøen (Rygh? u.å.), ejjesbøin9n9, dat.: -bønaa (Bugge 1884), æjjesbø1n9n9, dativ -bønå (NG), kalles: "ec3spøne's3 (AN 1962)

Eigszbøe 1603 NG. Eigiszbøenn 1606 NG. Egisbøen 1616 NG. Eggisbøe 1617 NG. Eigisbøe 1647 XIII 86. Eigisbøe 1661 lk. Eggisbøe 1665 matr. 1666 NG. Eggesbøe 1723 matr E M. Strøm II 468, 1766. 1801 ft. Eggesbø 1838 matr. Eggesbøen 1886 matr

I NG viser Karl Rygh til at navnet i GPNS (s. 60) føres opp under mannsnavnet Egill, og han påpeker at «denne Formodning støttes foruden ved Formerne fra 1606 og 1616 ved Egilsvik i Beieren, som ogsaa nu udtales æ2jjes» (jfr. NG XVI 193).
Oluf Rygh karakteriserer (i GPNS s. 60) Egill – med sideformen Egjull – som et alminnelig navn i eldre tid, noe E.H. Lind bekrefter (sp. 211): «Namnet hör under hela medeltiden till de mera brukliga såväl i Norge som på Island». Linds navnebelegg viser diftongisering allerede fra 1200-tallet («Æighils» DN II 40; 1298). De mange beleggene i Lind Suppl. (sp. 201–06) viser at navnet var utbredt også på Island, og i Norge både på Øst- og Vestlandet. I Sverige er Eghil i historisk tid begrenset til fire belegg, ett fra Necrologium Lundense (1100-tallet), et patronym fra Jemtland i 1273, som fornavn fra Båhuslen i RB og endelig som fornavn i Svanskogs sn. i Värmland i 1503. Navnet skal imidlertid også være belagt i runesvensk (SMP I 614). Heller ikke i Danmark opptrer navnet mer enn sporadisk; foruten tre sagabelegg og belegget fra Lund, nevner DgP (bd. I, sp. 219) bare ett historisk belegg, fra Ribe i 1417. Navnet synes ikke å være registrert i England.
Oluf Rygh hevder i GPNS (loc. cit.) at flere norske stedsnavn er sammensatt med Egill, men at det i sammensetning er vanskelig å skille fra Eilífr og Ingull; i enkelte tilfeller kan det også forveksles med Eyjulfr. Han fører opp åtte gårdsnavn i tillegg til Eggesbøen og Egilsvik, hvorav tre på stad og ett på ruð («j Æighils rudi» RB 135 under Ås kirke, Akershus, nå forsvunnet; jfr. NG II 71). Gnr. 100 Egilstad i Lyngdal er første gang belagt som «Egelestad» i 1591 (Aktst. I 90), og synes etter uttalen e2jjelsta (NG IX 234) å være sikkert tolket. Gnr. 7 Ilstad i Sand skrives rett nok «Egillstad» i 1602 (NG X 348), men så vel seinere skriftformer som uttalen i2llsta (NG) berettiger Oluf Ryghs tvil: «Mulig af Ígull» (GPNS). Et forsvunnet «Egelsta» (1626; NG XIV 336) fra Leinstrand må nødvendigvis også bli usikkert. Det samme gjelder vel gnr. 124 Eskvam i Seljord, ifølge NG (bd. VII, s. 341) eldst skrevet «Elitsuam» i 1593. Albert Kjær argumenterer da også i NG for at forleddet bør tolkes som Eilífs. Gnr. 77 Ilstveit i Vikedal (uttalt e2lls; NG) og gnr. 153 Elsåker i Tysnes synes derimot noe sikrere, selv om Magnus Olsen («da Gaarden imidlertid ligger lige ved Kirken, hvor der vel har staaet en hedensk Helligdom») foretrekker å tolke det sistnevnte til *elgi (jfr. NG X 286, XI 178), Gnr. 84 Eisval i Sørum synes klart å være sammensatt med Egill (det er skrevet «j Æighils vale» i RB 442) til tross for avvikende skriftformer siden 1575 (jfr. NG II 258). Gnr. 4 Egilsvik i Beiaren er på den annen side skrevet «Egilsuig» o.l. siden eldstebelegget i 1610 (NG XVI 193), men formene er likevel alt for unge til at tolkningen kan bli sikker; særlig med en så avvikende uttale som e2jjesvíKa (NG). Av samme grunn bør tolkningen av Eggesbøen anses som usikker. Noen alternativ forklaring kan jeg likevel ikke foreslå (en tolkning til egg f. er selvsagt utelukket, om det da ikke skulle være tale om en bortfalt stavelse i et opprinnelig sammensatt forledd *Eggjarnes?. Det er lite trolig at den bare 68 m høye åsen på Eggesbøneset, Eggesbøsteinen, skulle ha vært betegnet som ei egg.).
Til tross for at personnavnet er svakt belagt i Sverige, foreligger det uten tvil i noen stedsnavn; i SMP nevnes to fra Uppland (på seter og stadhir) og ett (på torp) fra Skaraborgs län. I Danmark er navnet ifølge DgP (bd. I, sp. 219) foreslått som forledd i fem navn (på bøl, torp, bæk og mark), foruten muligens i et navn på sted, nå i Sverige, men dette avvises av John Kousgård Sørensen (1958a: 47 f.).
Gårdsnavnet Eggesbøen er nå erstattet av relasjonsnavnet Eggesbøneset, det sørøstre neset av Bergsøya (jfr. oppskriften fra 1962). Nærmeste nabogård i nord er gnr. 31 Hjelmeset, i nordvest ligger gnr. 37 Myklebust og i vest gnr. 36 Vikane. I 1647 hadde de ni gårdene på øya en gjennomsnittsskyld på 27,7 lpd. Høyest skyld, tilsvarende 70 lpd. korn, hadde gnr. 29.30 Berge, mens gnr. 35 Igesund og gnr. 37 Myklebust skyldte 40 lpd. Gnr. 27 Flusund og gnr. 36 Vikane skyldte 20 lpd., gnr. 28 Reitane og gnr. 33.34 Fosnavågen 18 lpd. hver og Eggesbøen og gnr. 31 Hjelmeset skyldte hhv. tilsv. 13 og 10 lpd. korn. Hjelmeset er i NG tentativt forklart til et mannsnavn, men det antydes også, og mer sannsynlig, appellativet hjalmr m., kanskje i betydningen ‘(høy)-stakk’.
En forklaring av forleddet i Eggesbøen til mannsnavnet Egill er tross alt den mest sannsynlige, og det er i så fall all grunn til å anta at navnedannelsen har skjedd relativt seint, trolig på 1200–1300-tallet, noe som synes å kunne stemme med den lave relative landskylda, 0,5

Ellingbø

gnr. 33.34 i Vang hd., Oppland

NG IV2 313

N50 1617.3 7776

S-sø 1 km

Rel. skyld: 1,3

– e2llingbø (Bugge? 1879, 1882), æ2llingbø (NG), "æ7liMbø (AN 1945)
Ifølge opplysninger i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen, noterte Sophus Bugge uttalen etter en informant på Hamar lærerseminar i 1879 og etter to lokale informanter i 1882 og 1883. Likeledes noterte han rotvokalen som «e» i f.eks. gnr. 22 «Berji» og gnr. 106.107 «Helle» og flere steder der NG markerer uttale med «æ7». Ifølge opplysninger fra amanuensis Boye Wangensteen er vokalen relativt trang, men åpnere enn e i f.eks. det personlige pronomet eg. I fonetisk lydskrift kunne den nok være notert som [ez]

i Ellinghbøø DN II 701, 1489 (Ellingbø). Elingbøø 1520 NG. Elingbøø NRJ IV 161, 1528. pa Ellingbo DN XXI 591, 1531 (Ellingbø). Ellingbø DN XXII 770, 1567 (Slidre). Ellingbøø 1578 NG. 1592 NG. Elingbøe 1/1 ½ 1604. Ellingbøe Grågås 163, ca 1620 (ifølge NG: Ellingbø St S 161). Ellingbøe (3 br) 1647 IV 88 90. Ellingbøe 1665 matr. Ellingbø 1667 NG. Ellingbøe 1723 matr E M. 1801 ft. Ellingsbø (!) 1838 matr. 1845 AK. Ellingbø 1886 matr

Med hv. til GPNS (s. 67) tolker Albert Kjær navnet til norrønt Erlingsbœr av mannsnavnet Erlingr, og m.h.t. bortfalt genitivsendelse, viser han til gnr. 120 Ellingrød i Skjeberg, som er skrevet med s-genitiv i RB, i et diplom fra 1447 og i Stiftsboka (1575), men uten genitivsmarkering f.o.m. 1593. For Ellingbøs vedkommende opptrer s-bortfallet imidlertid hundre år tidligere, og med unntak av Gerhard Munthes rekonstruerte form i 1838-matrikkelen og på amtskartet, finnes navnet ikke belagt med s. Slikt s-bortfall finnes også ved endel navn på by, men vanligvis opptrer det først på slutten av 1500-tallet eller seinere; se f.eks. Steinby og Østenby s. 367 og 452.
Erlingr var i Norge «ganske sædvanligt i Fortiden», men svært lite brukt på Island (GPNS s. 66; jfr. Lind sp. 240–44 og Lind Suppl. sp. 254–68, som bl.a. nevner Erlingr á Kviðini fra Vang på 1100-tallet). Lind gir mange eksempler på den assimilerte formen Elling allerede fra tidlig på 1300-tallet. Navnet synes ifølge DgP ikke å forekomme i Danmark, Lundgren-Brate har noen få eksempler på navnet (under Ærling), men navnet oppfattes i NK VII (s. 70, 123) som vestnordisk, noe som langt på vei bekreftes av de 18 beleggene på fornavnet jeg har funnet i SMPs samlinger, men sju av disse er tross alt fra østsvenske kilder. Navnet er også brukt patronymisk ti ganger, men det synes ikke å være funnet i runeinnskrifter, og det har utvilsomt vært ganske uvanlig i Sverige. Også i England er det belagt (Björkman s. 37), men det kan ikke ha vært alminnelig, da det hverken er nevnt hos Gillian Fellows-Jensen (1968) eller John Insley.
Som forledd i gårdsnavn synes navnet bare å forekomme i Norge eller på tidligere norsk område. I GPNS (loc. cit.) er det 14 eksempler, hvorav seks er sammensetninger med rud/rød, men noen synes å være yngre dannelser. Fra Nes på Romerike kjennes en sammensetning med staðir, belagt første gang i RB, men navnet synes ikke lenger å være i bruk. Ellingstad på Nesodden kjennes ikke med eldre skriftformer og kan være en ganske ny, analogisk navnelaging; det er ikke nevnt i NG II 88. Sammensetning på bœr finnes også i Gudbrandsdalen (se nedenfor), og det er grunn til å oppfatte begge som opprinnelige partsnavn. To sammensetninger på garðr i Hallingdal (gnr. 47 i Gol og gnr. 78 i Ål) kan oppfattes på samme måte; de er trolig noe yngre enn navnene på bœr, men begge går utvilsomt tilbake til middelalderen.
Ellingbø ligger like opp (sør) for kirken og prestegården (gnr. 32) i hovedsoknet. I øst ligger gnr. 35 Bagetun, gnr. 36.37 Tune og gnr. 38.39 Kvåle, og i vest først noen mindre gårder før gnr. 23–25 Bø, gnr. 22 Berge og gnr. 21 Stele.
Ifølge skattematrikkelen fra 1647 hadde Bø høyest skyld, tilsv. 74 lpd., Kvåle hadde 65 lpd., Tune 53 lpd., Berge 43 lpd. og Ellingbø 38 lpd. Stele skyldte 29 lpd. og Bagetun 10 lpd. En undersøkelse av skylda for alle gårdene i hovedsoknet øst til Leirol, også gårdene på Vennis, til sammen 21 gårder, viser at Ellingbø lå godt over middels, med en relativ skyld på 1,3; det samme som gnr. 41–43 Sørebø og gnr. 62 Leirol. Etter beliggenhet og landskyld er det rimelig å anse Ellingbø som en tidlig utskilt del av det gamle kirkestedet Vang

Ellingsbø

gnr. 186 i Vågå hd. (Heidal sn.), Oppland

NG IV1 86

N50 1718.3 1845

Sø 3 km (Bjølstad)

Rel. skyld: 1,2

– e2llingsbø (Bugge 1883, 1886), æ2l9l9ingsbø (NG)

Ellinghssbø DN VIII 492, 1518 (Bjølstad). Elingsby 1520 NG. Elingsby NRJ IV 54, 1528. Ellingsby NLR I 31, 1557–58. NLR II 45, 1560–61. Ellingbo 1578 NG. Ellinszbø 1594 NG. Ellingsboe 1/1 1604 NG. Ellingsbø 1647 IV 142. Ellingsbøe 1661 lk. 1665 matr. 1668 NG. 1723 matr E. 1723 NG. Ellingsbø 1723 matr M. Ellingsbøe 1801 ft. Ellingsbø 1838 matr

Navnet tolkes i NG til mannsnavnet Erlingr, og det tilføyes at gården, likesom gnr. 187 Steinfinnsbø (se nedenfor), «vistnok» er utskilt fra én av nabogårdene. Gården ligger ca. 3 km sørøst for det gamle kirkestedet på Bjølstad. Steinfinnsbø ligger en snau kilometer lenger øst; se dette navnet for opplysninger om landskylda og den antatte bakgrunnen for navnene

Engelsbøen

tidl. gård i Kyrkjebø hd., Sogn og Fjordane

NG XII 182

N50 1217.2 3986

Ø 10 km

– 1ezMgelsbø3n (AN 1955)

Engellsbøe 1611 NG. Engelsbøe 1661 lk

Under «Forsvunne Navne» i NG XII 182 tolker Albert Kjær navnet som «vel et opr. *Ingjaldsbœr, af Mandsnavnet Ingjaldr, som endnu er i Brug paa Vestlandet»; han viser til at stedsnavn som sikkert er sammensatt med dette personnavnet, finnes skrevet «Engels-» rundt ca. 1600, og at navnet er tatt med i GPNS (s. 144). Imidlertid viser han også til mannsnavnet Engill med hv. til E.H. Lind (sp. 234 f.).
Oluf Rygh karakteriserer i GPNS Ingjaldr som et «almindeligt Mandsnavn i Norge, endnu brugt paa Vestlandet», han påpeker at det av og til kan være vanskelig å skille fra Ingulfr, og at det «i Regelen synes […] at være gaaet over til Engels-». Lind (sp. 626–28) har en rekke eksempler og bemerker at navnet «hör allt ifrån vikingatiden till de mera brukliga dopnamnen såväl i Norge som på Island»; han viser til gsv. «Ingiæld» og gd. «Ingeld». I Lind Suppl. (sp. 497–501) er flere belegg stedfestet, men her er relativt få fra Vestlandet. Av Linds eksempler ser man at formene Ingel og Engel opptrer alt fra midten av 1300-tallet.
Navnet Engill har Lind (sp. 234 f.) bare noen ytterst få eksempler på; det anses som en sideform til Ǫngull, som han (sp. 1251) gir ett (islandsk) belegg for, men som han mener inngår i flere stedsnavn både på Island og i Norge, flest på Vestlandet. I Lind Suppl. (sp. 240) føres opp ett eksempel på Engill, som patronym, men her tar han også med Engelsbøen i Kyrkjebø. Under Ǫngull (sp. 899 f.) suppleres bare med noen stedsnavn.
Assar Janzén (NK VII 51) sidestiller Engill og Ǫngull og fører dem opp blant personnavn som går tilbake på opprinnelige tilnavn (her med betydningen «den krokige», jfr. angel, ‘fiskekrok’). I NPL gis Engel et «fleirsidig opphav», men tolkning 3, en etterreformatorisk skriftvariant av Ingjald, Ingvald og Ingolv foretrekkes; for Vestlandets vedkommende tyder uttaleformen «Engjel» på at Ingjald er opphavet; jfr. Aasen 1878: 25. Blant skattebetalerne i 1647 var det én eneste Engel i Sogn og Fjordane, på Systrond (Leikanger) i Indre Sogn.
Engel er svakt belagt i Sverige, og det oppfattes i SMP (bd. I, sp. 684) som et tysk navn, men det tilføyes at «möjl. kan namnet stundom ha brukats såsom sidoform till Ingiæld». Ifølge LundgrenBrate har både Ingiæld og Ingulf vært vanlige i Sverige, mens Ingvald bare føres opp med ett eksempel (s. 132, 134). I dansk er det er noen eksempler på Engel, som antas å kunne ha ulike opphav (DgP I 240 f.). Både Ingulf og Ingwald er meget svakt belagt (DgP I 630), mens det er forholdsvis mange belegg på Ingiald (DgP I 619 ff.). Det nordiske Engel / Engill synes ikke å være belagt i England, men Gillian Fellows-Jensen nevner både Ingjaldr og Ingulfr (1968: 151 ff.), og John Insley har med et par belegg på Ingivaldr (han framhever at dette primært er et svensk navn). Insley har imidlertid en god del belegg på Ingólfr /-ulfr, og han anser dette navnet som hovedsakelig vestnordisk (s. 225 ff., 229–34).
I GPNS (s. 143) har Rygh to eksempler på stedsnavn sammensatt med Ingivaldr, begge på stad. På s. 144 fører han opp 25 gårdsnavn som kan gå tilbake på Ingjaldr, og de aller fleste av dem har formen «Engels-». Mange av etterleddene er naturord, men Rygh nevner også seks eksempler på sammensetning med stad og to på -rud; med ett unntak er alle disse fra Østlandet. Flere av de øvrige sammensetningene, spesielt fra Vestlandet, står uten eldre belegg, og de viser at personnavnet, slik Rygh nevner, har vært i vanlig bruk opp mot vår tid. Under Ingulfr (s. 144 f.) tar han med 15 eksempler på sammensetninger, de fleste er navn på stad og rud/rød, men ingen har formen Engels-.
Engel antas i SMP (bd. I, sp. 684) å foreligge i det båhuslenske Engelsrud, skrevet «j Eingilsrudi» i RB 322.⁶² Ingiæld skal ligge til grunn for flere svenske stedsnavn, bl.a. et «Ingiældzbygd, nu Ingesby, Nykyrka Ög.» (Lundgren-Brate s. 133); et tilsvarende Ingelsby av «Ingiældzbygd» nevnes av Elof Hellquist (1918: 63) også fra Östergötland. Hellquist presiserer ikke alltid hvilket av de aktuelle personnavn som ligger til grunn, men Ingelsby i Kyrkefalla sn., Skaraborgs län, er i SOSk VII 61 overbevisende tolket som et opprinnelig Ingiäldsbygdh. I denne sammenhengen synes også de følgende av Hellquists eksempler å være aktuelle: Ingelsby, Lerbäck sn. Närke (s. 61; se likevel Hellberg 1967a: 524) og Ingevaldsby i Tuna sn., Dalarna, som nå skal hete Ingevalsbo (Hellquist 1918: 64). I DgP I 241 nevnes ett stedsnavn sammensatt med Engel: Engelsby i Husby hd. Tolkningen bygger sikkert på Marius Kristensen (som setter det til det mnty. navnet; NoB 1914: 52), men Kristian Hald (1930: 78), som viser til Kristensen, fører det til Ingiald, «eller mulig gda., gsv. Ingulf, der indgaar i Torpnavne som Engelstrup m. fl.». Både dette og flere andre navn på Engels-, Ingels- står i DgP I (sp. 621) oppført under Ingiald. Gillian Fellows-Jensen (1968: 151 f.) fører under Ingjaldr opp Ingoldsby i Lincolnshire og dessuten to navn fra Yorkshire. Under Ingulfr nevner hun (s. 152) tre stedsnavn fra Yorkshire.
Disse nordiske eksemplene støtter tanken om at Engelsbøen inneholder et personnavn, og at dette neppe er det svakt belagte Engel, men det er fremdeles uvisst hvilket av de øvrige mulige mannsnavnene det er tale om. Hverken Rygh eller Kjær kjente til at navnet Engelsbøen fremdeles brukes, og uttalen, som bl.a. på grunn av den lokale (alternative) forklaringen om en engelskmann (se nedenfor) synes å være ekte, taler klart imot Kjærs tolkning. Ingjaldr ville høyst sannsynlig bli uttalt ["eMj3l] eller ["ezMj3l] (slik notert bl.a. fra Kinsarvik i AN saml.) – også i sammensetning, men Ingulfr/ólfr (og mulig også Ingivaldr) ville få en uttale som notert ovenfor, samt skriftformer som «Engel» (jfr. GPNS s. 143 ff. , Lind sp. 640 ff., Lind Suppl. sp. 525 f., NPL s. 140 f.).
Engelsbøen er avmerket som uthus, hytte e.l. på N50. Stedet ligger rett over Høyangsfjorden fra Kyrkjebø, under Engelsbøfjellet (som ender i Engelsbønova). Navnet er ikke registrert i skattematriklene, men på navneseddelen i AN (fra 1955) opplyses at stedet tilhører gnr. 54 Nordeide, og at det skal ha fått navn etter en «sauetjuv» som bodde der, men «andre påstår at det er ein engelskmann som har butt der». I bygdeboka (Førsund 1963: 458 ff.) opplyses at futen «Giøde Pedersen» eide ½ laup smør i Engelsbøen «fyrst på 1600-talet», at plassen kom inn under Nordeide i 1623, og at den nevnes i noen dokumenter seinere. I 1661 krever bonden nedsatt skyld for «denne ødeteigen», der det ikke fantes annet enn «urd og stein der dei berre kunne så ei handfull korn, og dei fekk berre 2–3 lass høy på teigen, som stendig vart skadd av jord- og steinras». I 1661-matrikkelen nevnes ikke brukeren ved navn, og det bemerkes at «Aasideren eyer och B[ruger]», og plassen har «ingen Herlighed», men skylder likevel ½ laup smør. I Ættebok for Kyrkjebø nevnes en Tor(e) Nordeide som husmann på Engelsbø i 1664, og «Aff Engelsbø» (1600–01) tolkes som personnavnet Alf(!) + stedsnavnet. Plassen synes å ha vært øde i 1668. Noen person med ett av de aktuelle mannsnavnene nevnes ikke (Førsund 1949: 249).
Opplysningene om landskylda og den avsides beliggenheten tyder på at stedsnavnet er forholdsvis ungt; det er vel tvilsomt om det går tilbake til middelalderen. Etterleddet er her uten tvil b.f. sg. av bø i betydningen ‘(avsidesliggende) eng’. Forleddet er høyst sannsynlig et sammensatt personnavn, og blant dem som er aktuelle, synes Ingolv å være den rimeligste tolkningen

Evenby

gnr. 163.164 i Trøgstad hd (Båstad sn.), Østfold

NG I 29

N50 1914.2 2620

V 2 km

Rel. skyld: 2,1

– é2venby (Bugge 1880, 1881, 1883, NG), "e'v3nby (AN ca. 1955)

j Eifuindarbœ DN IV 372, 1369 (Oslo). Eiuindæ by DN III 376, 1392 (Oslo). Effuenby 1593 NG. Effuendtby 1/1 1/1 1604 NG. Effuenby 1612 NG. RAd 1613 (Skattalen). 1616 NG. Effuenbye 1647 I 22. Euenbye (2 gd) 1661 lk. Ef(f)uenby(e) (s, n) 1664 mt AN. Ef(f)uendby, (s, n) 1666 sk AN. Effuindby 1666 mt AN. Ewenbye (s, n) 1723 matr E. Even(d)bye (n, s) 1723 M. Evenbye (n, s) 1801 ft AN. Evenby (Øyvindeby) (n, s) 1838 matr.
I brevet fra 1392 heter det at en Eivind Tormodsson arver gården

I NG tolkes navnet som «Øyvindarbýr, af Mandsnavnet Øyvindr» og det bemerkes at navnet allerede i middelalderen mest ble skrevet Eivindr og Evindr, og «nu paa mange St. udtalt Even».
E.H. Lind (sp. 256 ff.) har oppslagsformen Eyvindr, og viser til at navnet var allment i Norge i middelalderen. Det har vært i mer eller mindre sammenhengende bruk – i hovedvariantene Øyvind, Eivind og Even – fram til i dag. Formen Evind er også registrert i Sverige, men den forekommer helst i norskspråklige kilder som gjelder Båhuslen og Jemtland (SMP I 784 f.; jfr. Lundgren-Brate s. 322 med noen få eksempler på Øvind og ingen på Evind). I SMPs samlinger er det eksempler både på Evind og Övind, men begge formene har en klar vestlig utbredelse (hovedsakelig Båhuslen, men også spredte eksempler fra Jemtland og fra Vest-Sverige).
Fra danske kilder kjennes bare noen få, usikre eksempler (DgP I 286), og fra England nevner Erik Björkman (s. 36) ett belegg.
Ifølge GPNS (s. 289) er navnet forledd i 22 gårdsnavn; det finnes i alle landsdeler, men er mest utbredt på Østlandet. Diftongen i forleddet er bare beholdt i noen få navn fra Sørvestlandet. I et par navn har forleddet genitivs-s, men denne genitivsformen opptrådte allerede på 1300-tallet (DN II 314, 1368). Mannsnavnet synes ikke å foreligge i navn på by utenom Norge.
Evenby ligger sentralt og har en relativ skyld langt over gjennomsnittet (2,1), og navnet tilhører trolig det eldre sjikt av by-navn sammensatt med personnavnforledd. For en beskrivelse av beliggenheten og en nærmere drøfting av alderen, se kommentaen til Aslaksby ovenfor

Evenby

gnr. 133.134 i Høland hd (Hemnes sn.), Akershus

NG II 201

N50 2014.3 4122

Ø 5 km

Rel. skyld: 1,6

– é2venby (Bugge 1883, NG), "e'v3nby (AN ca. 1955)

Emund Byy NRJ IV 234, 1528. Ewindby NLR I 18, 1558. Euindby NLR II 31, 1561. Effuindbye 1578 NG. ½ ½ 1594 NG. Effuenbye 1617 NG. Effuenby 1647 II 127 133. Effuindbye, Effuendbye 1661 lk. ...dbye 1665 matr. Effuendby 1666 NG. Evenbye, Ewenbye 1723 matr E M. Evenbye (n, s) 1801 ft. Evenby (n, s) 1838 matr.
Belegget fra 1528 gjelder uten tvil Evenby (det nevnes mellom belegg for nabogårdene Børsjø og Lund), og «mu» er trolig en avskriverfeil for «wi». I denne lista over gjengjerden står de fleste gårdsnavnene som persons etternavn. Belegget må helst forstås som en feilskrift for *Even Evenby; jfr. at i 1561 kalles én av brukerne på gården «Ewindtt Euindby». Det kan likevel ikke helt ses bort fra at gården har hatt det usammensatte navnet By, som finnes flere steder i Akershus, og at dette ble endret til *Eyvindarbýr fordi flere av eierne har hett Eyvindr

Oluf Rygh gir samme tolkning som ved Evenby i Trøgstad og henviser til gnr. 86 Evenrud, der formen «Even» forklares som utviklet fra Eivindr eller «Evindr, som der skrives ofte allerede i Begyndelsen af 14de Aarh.» (NG II 195).
Evenby i Høland ligger ca. 14 km øst for Evenby i Trøgstad, men i motsetning til denne relativt isolert, ca. 5 km øst for det gamle kirkestedet Hemnes og omgitt av skog på tre kanter. Den nærmeste gamle gården er gnr. 128 Bersjø i nordvest. Ca. 2,5 km i sør ligger gnr. 135 Lund og gnr. 136 Påvestad og 2–3 km over åsen i øst ligger gnr. 139 Skarrabol, gnr. 140 Soprum og gnr. 141 Bøen. Allerede rundt 1560 var Evenby delt i to bruk (NLR II 31), og i 1647 hadde den høyest skyld av alle nabogårdene, tilsv. 46,5 lpd. korn. Bersjø skyldte 42,5 lpd. og Lund 40 lpd., mens heim-gården Soprum skyldte 26,5 lpd. og Bøen bare 15 lpd. Relativ landskyld for Evenby var 1,6.
Den høye landskylda – og for så vidt også beliggenheten – kunne tyde på *Eyvindarbýr ikke er det opprinnelige navnet. Gården kan en gang har hett *Býr (jfr. kommentaren til belegget fra 1528 ovenfor), eller hatt et sammensatt eller usammensatt naturnavn. Hva dette navnet evt. kan ha vært, ville bare bli gjetning, og det kan heller ikke avgjøres når en evt. navneendring fant sted. *Eyvindarbýr kunne tilhøre vikingtida, men like gjerne stamme fra sein norrøn tid

*Farðarbýr

forsv. navn i Tunge hd. (Svarteborg sn.), Båhuslen

OGB XV manus

GK9B SV ca. 5300

a Færdaby RB 537, 1399

Ifølge kilden hadde Tose kirke «æina ku med margom læigom» til gode «af arfuom Gunbiorns a Færdaby»

I manus til OGB XV vises til Lind sp. 264, der personnavnet Farði på grunnlag av et patronym og et fornavn fra Jemtland forklares som en sannsynlig kortform av Farþegn. Ifølge GPNS (s. 67) skal dette forekomme i tre norske kilder, «desuden oftere i Jemtland», og være kjent i svensk Norrland og i Danmark i det 11. og 12. århundre. I SMP (bd. II, sp. 11) finnes en rekke eksempler under Fardhe, men det eldste belegget er fra 1416, og alle er lokalisert til Uppland eller nordlige landsdeler. Navnet synes (trass i Ryghs opplysninger i GPNS) ikke å ha forekommet i Danmark (det nevnes ikke av Oluf Nielsen 1883, som dog har en form av Farþegn), og heller ikke i England.
Med bare dette éne belegget blir ethvert tolkningsforsøk nødvendigvis svært usikkert, men det synes under alle omstendigheter klart at tolkningen til personnavnet blir tvilsom på bakgrunn av den østlige og nordlige utbredelsen og de seine forekomstene.
Rimeligere ville det være å sammenholde navnet med enten gnr. 137 Færden i Norderhov i Buskerud eller gnr. 50.51 Falbu i Inderøy hd. i Nord-Trøndelag. I det første tilfellet avviser Hjalmar Falk (NG V 48) mannsnavnet Farði fordi det er tale om et vin-navn, og som én mulig norrøn form fører han opp *Farðvin, sammensatt med et ord som tilsvarer islandsk farði m., «tynd Skimmel paa Vædske», jfr. nynorsk farde (Aasen). Det skal være myrsig på gården. Falk foretrekker likevel grunnformen *Ferðvin av *Førðvin til nynorsk ford m., «Vei over en Sump» (ifølge Torp også «vaatt england med bæk gjennem»). En slik tolkning skal stemme med de lokale forholdene. Avslutningsvis nevner Falk det aktuelle belegget fra RB, men uten kommentar.
Det nordtrøndske Falbu forklares av Karl Rygh (NG XV 180) som *Farðarbú eller *Fǫrðubú, og han påviser at det her klart må være tale om et elvenavn Fǫrð eller Farða i forleddet; begge kan settes i forbindelse med verbet ferja, ‘sette over vann’, og slik sett er de to gårdsnavnene Færden og Falbu nært etymologisk beslektet. Begge tolkninger kunne tenkes å foreligge i båhuslennavnet, som i så fall måtte forklares som *Farðarbýr, ‘gården ved elva Fǫrð’ eller ‘gården ved (veien over) det våte englandet (myra)’. Tolkningen blir selvsagt noe usikker – ikke minst fordi navnet ikke er lokalisert, men likevel langt å foretrekke framfor det sjeldne og primært øst- og nordsvenske personnavnet Farði. Ethvert forsøk på datering ville bli helt hypotetisk

Finnesbø

gnr. 112 i Lindås hd., Hordaland

NG XI 417

N50 1116.3 8640

V-nv 4,5 km

Rel. skyld: 0,5

– fi2nnesbø (Bugge 1880), fi2dnesbø (Bugge 1880, ca. 1886, NG), "fIdnesbø (AN 1947)

Findisbøe 1611 NG. 1620 NG. Findesbøe 1647 XI 312. Findisbøe 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. 1723 matr E. 1723 NG. Findesbøe 1723 matr M. Tindesbø (!) 1801 ft. Finnesbø 1838 matr

I sin kommentar til navnet i NG siterer Magnus Olsen først Oluf Rygh i GPNS (s. 71), men tilføyer i skarpe klammer bemerkninger fra Lind (sp. 274). Navnet «er formodentlig at forklare af et med Finn- sms. Mandsnavn (snarest [det sjeldne] Finnviðr [Lind S. 274]». Olsen viser så til Finnesgarden i Gol (NG V 112; belagt første gang som «Finnisgaard» i 1617), som Rygh (loc. cit.) oppfatter på samme måte som Finnesbø, men som Hjalmar Falk tolker som sammensatt med firne, finne n., ‘villmark’, og Olsen mener at «mulig kunde dette Forhold ogsaa foreligge i Finnesbø».
Rygh har ikke noe eget oppslag for Finnviðr i GPNS, og forslaget til tolkning av Finnesbø står i avslutningen til avsnittet om sammensetninger med Finnr. I innledningen nevnes for øvrig at navn på Fin(n)- også kan tolkes må andre måter, bl.a. til plantenemnet finn m. (finne m.), og det vises til personnavnene Finni og Finna, som i eldre tid utelukkende er registrert på Island – kvinnenavnet Finna likevel også i Norge i nyere tid (op. cit. 68). Ifølge E.H. Lind (sp. 274) kjennes Finnviðr utenom en sagatekst først i Jemtland i 1423 og i Valdres i 1424. I Lind Suppl. (sp. 279) er det ytterligere to belegg, fra Hemsedal og Hallingdal i 1528. Navnet er derimot vanlig i svensk (også på runesteiner – og det skal forekomme i et par-tre stedsnavn; SMP II 61–78), men fra Danmark kjennes bare noen få eksempler f.o.m. 1390-åra (DgP I 305). Det synes ikke å være registrert i England.
Dersom Finnviðr skulle foreligge i Finnesbø, må det har hatt genitivsform på -s, noe som antakelig har forekommet ganske tidlig, på samme måte som i f.eks. Arnviðr (Lind sp. 55 ff.); se også tidlig s-genitiv i det svenske Finvidh (SMP II 62). Utenom Finnesbø og Finnesgarden er det bare ganske få navn der en tolkning til Finnviðr foreslås. Falk, som altså avviser mannsnavnet i Finnesgarden, setter interessant nok dette opp som en alternativ tolkning i Finneset, gnr. 34 i Nes (NG V 82), «… idet Ffindwed nævnes som Gaardens Eier i 1528». Dette er også eldste belegg for gårdsnavnet, og altså ett av de svært få beleggene på bruk av mannsnavnet i Norge. Tolkningen synes ikke urimelig. Til et belegg «j Fidastadhum» som i RB 42 nevnes under Siljan kirke, foreslår Albert Kjær at det mulig kunne være feilskrift for *Finnviða(r)staðum (NG VII 100), og Magnus Olsen foreslår *Finnviðshús(ar) til gnr. 86 Finnshus i Skjold, som ikke har middelalderbelegg (NG X 446). Begge tolkningene blir like usikre som i Finnesbø, og det er grunn til å overveie andre tolkninger.
Finnesbø ligger ut mot Lurefjorden, ca. 4,5 km vest-nordvest for kirkestedet Lindås og om lag midtveis mellom nabogårdene gnr. 81 Risøyni og gnr. 82 Brakøyni. Østover grenser gården til gnr. 113 Sirset («Lyngbø» på N50-kartet er bnr. 4 og 7 under Sirset).
En sammenlikning av skyldforholdene i 1647 for Finnesbø og ti nabogårder tyder på at Finnesbø var blant de minste av gårdene. Høyest skyld hadde gnr. 110 Syslok med tilsv. 65 lpd.; deretter fulgte gnr. 123 Risa med 40 lpd., gnr. 81 Risøyni med 30 lpd., gnr. 114 Verås med 22,5 lpd., gnr. 113 Sirset med 20 lpd., gnr. 111 Skornes med 17,5 lpd., gnr. 82 Brakøyni med 15 lpd., Finnesbø 12,5 lpd. og gnr. 115 Kårdal 11,5 lpd., mens gnr. 80 Dragøyni og gnr. 83 Spjøtøyni skyldte 10 lpd. hver. Det kan for øvrig nevnes at gårdene med lavere skyld enn 20 lpd. står oppført med bare én bruker, mens Sirset hadde to, Verås og Risøyni tre, Risa fem og Syslok sju brukere. Finnesbø hadde en relativ skyld på 0,5.
Sammenlikningen skulle vise at Finnesbø har vært blant de minste, og sikkert ganske seint bosatte gårdene i denne delen av Lindås. Det kunne slik sett ikke være noe i veien for å tolke forleddet som et personnavn, jfr. trolig mannsnavnet Kári i Kårdal og utvilsomt kvinnenavnet Sigríðr i Sirset («i Sigridhusætre» DN XII 16 fra 1295, avskrift 1427; Munkeliv). Men så sjeldent Finnviðr er i Norge, og med den østlige distribusjonen av navnet, blir dette likevel mindre trolig. Plantenemnet finne, variant til det sjeldne finn, er det liten grunn til å regne med. For det første skal planten kalles finnskjegg i Hordaland (Høeg 1974: 463), og en sammensetning med gen. sg. taler likeledes imot en slik tolkning. Om det svakt bøyde appellativet finne, som tilsvarer norrønt firn n., kan tenkes brukt om ‘villmark’ også langs kysten, ville dette alternativet være like sannsynlig, for gården ligger forholdsvis avsides

Gjøby

gnr. 191 i Rakkestad hd. (Degernes sn.), Østfold

NG I 117

N50 1913.1 3582

V 2 km

Rel. skyld: 0,5

– jybby (Rygh? u.å.), jý'2bý (Bugge 1881), jý72bý (Bugge 1883), jý72by (NG), "jyby (AN ca. 1955)

Giødeby 1520 NG (= NRJ IV 379, 1528–29). Giedeby NLR I 122, 1557–58. Giøby 1594 NG. Giøbye ½ 1604 NG. Giøbij 1604 bs AN. Giøbye 1606 bs AN. Giøbye 1621 RAd (Rakkestad). 1625 RAd (Gjøby). 1632 RAd (Rakkestad). Giøby 1647 I 62. 1656 RAd (Bjørneby). Giøbye 1662 RAd (Danstorp). 1665 matr. 1666 RAd (Gjølstad). Giøbye, Giøebye 1668 AN. Giøbye 1723 matr E M. Jøbyetangen (hpl) 1775 AN. Giøbye 1801 ft AN. Gjødby 1838 matr. Gjøby 1886 matr

Oluf Rygh forklarer i NG navnet som «*Gyðubýr, Gydas Gaard, af Kvindenavnet Gyða», som han tilføyer fremdeles på hans tid var brukt «i Formerne Jøa, Jøe». Kåre Hoel (BØ manus) slutter seg til Ryghs forklaring, men tilføyer at uttalen av navnet skyldes at vokalen i første stavelse er påvirket av vokalen i andre stavelse ved «regressiv jamning», og han viser til en liknende utvikling i gnr. 60 Øyby i Skjeberg, uttalt ["yby]. Det er for øvrig bemerkelsesverdig hvordan skriftformene av Gjøby er fullstendig upåvirket av denne uttalen; det samme gjelder langt på vei for Øyby, men der er det også registrert en form «Ybye» i en kirkebok (1760).
Ifølge Oluf Rygh (i GPNS s. 108) var kvinnenavnet Gyða alminnelig «i Fortiden og fremdeles (nu mest i Formen Jøa)». E.H. Lind (sp. 427–29) bemerker at det opptrer svært tidlig i Norge, og i tillegg til flere sagabelegg nevner han en rekke forekomster f.o.m. 1277. De lokaliserte beleggene viser at navnet var utbredt over hele landet, men med noe færre belegg enn ventet fra det sentrale Østlandet. Lind opplyser videre at navnet er seinere belagt og mindre brukt på Island, og han hevder at den korte stammevokalen viser at navnet er innlånt. Navnet skal ha kommet til Norden fra England gjennom den danske kongeslekten. Dette avviser Assar Janzén, som anser navnet som en hypokorisme til Gyriðr (NK VII 61; jfr. note 237 med flere hv.; slik også NPL). I Lind Suppl. (sp. 369) opplyses at det finnes «ett flertal fall» i NRJ II og IV (det gjelder sju belegg i bd. II, alle fra Vestlandet, og ett i bd. IV, fra Solberga i Båhuslen; for øvrig er det to belegg i NRJ V; fra Bergen og Ytre Sogn).
Personnavnet (Gydha) er også utbredt i Sverige, der det opptrer i metronym alt på 1100-tallet (jfr. SMP II 486–88). I Danmark er det likeledes mange belegg fra samme periode, og det opplyses i DgP (bd. I, sp. 438–40) at navnet fortsatt ble brukt inn i nyere tid, særlig i Jylland. Både i Sverige og Danmark finnes navnet i runeinnskrifter (Fellows-Jensen 1968: 119 f.).
Erik Björkman, som har flere belegg for navnet (s. 59), avviser Linds påstand om proveniensen ved å vise til at navnet først dukker opp i England på 1000-tallet, mens det forekommer svært tidlig i Norge, men så seint som i 1968 antyder Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.) at det kanskje er et engelsk lån. Hun har for øvrig DB-belegg på navnet både fra Lincolnshire og Yorkshire; ifølge Insley synes det imidlertid ikke å være registrert i Norfolk.
I GPNS (loc. cit.) nevner Oluf Rygh under Gyða uten forbehold Gjøby, gnr. 9 Gyrud i Stange («Giøerud» i 1616; NG III 149), gnr. 119 Gjørud i Norderhov («Giøruud» 1617; NG V 45) og gnr. 79 Gjøsætre i Finnås (NG XI 131). Utgiverne av GPNS har føyd til gnr. 116,4 Jørud i Fåberg (NG IV1 225), men da med kommentar om at det er usikkert.⁶³ I en anmerkning nevnes et par navn som tilsynelatende kunne forklares på samme måte, men der fuglenemnet gjóðr m., ‘gjo’, ‘fiskeørn’, skal være rimeligere, videre at forveksling kan forekomme med en elvenavnstamme Gý-, som bl.a. kan foreligge i gnr. 119 Gystad i Ullensaker («j Gystadhom» RB 427, 434, «j Gystadum» RB 438; NG II 320.
Gyða foreslås i NG som forledd også i noen andre norske gårdsnavn: gnr. 97 Jøynes i Tinn (uten eldre former; NG VII 269), gnr. 72–74 Gjøvåg i Tysnes («Gøwog» 1521; NG X 169 – primært foreslås rett nok fuglenemnet) og gnr. 59 Jystad i Skogn («Gyestad» 1521; NG XIV 297 – alternativt foreslås elvenavnet Gya).
Hverken i SMP eller DgP nevnes noe om mulig forekomst som forledd i stedsnavn, men ifølge SOÄ (bd. XIX, s. 62) skal Görrud i Laxarby sn., Vedbo hd., muligens være sammensatt med Gydha, evt. med Gyri. Navnet er likevel så ungt (med eldste belegg fra 1690) at det har liten interesse annet enn som en mulig parallell til de østnorske Gjørud, Jørud. Fra Slesvig nevner imidlertid Birte Hjorth Pedersen (1960: 24) et Gyby, som synes å kunne tilsvare Gjøby i Rakkestad. Navnet kjennes tidligst som «Judhbu» i 1391 – også flere yngre belegg ender på bu e.l.; «buy» dukker opp i 1651, men så vel Hjorth Pedersen som Kristian Hald (1930: 75) anser det uten betenkeligheter som en sammensetning med by. Mens Hald tolker navnet som «snarest af det alm. Kvinden. gda. Gytha, gsv. Gydha», drøfter Hjorth Pedersen hvorvidt det er tale om mannsnavnet gda. Gythi eller kvinnenavnet. Hun framholder at «kvinden. er ualm. som forled i stednavne, og den første mulighed kan af den grund betragtes som den mest sandsynlige, mens man må vælge kvindenavnet, hvis personnavnenes hyppighed skal ligge til grund». Norske stedsnavn trekkes ikke inn i argumentasjonen.
Gjøby ligger ca. 2 km vest for kirkestedet, på grensen til Rakkestad sn., der gnr. 74 Bakke og gnr. 75 Flateby er nærmeste naboer; nord for Bakke ligger gnr. 72.73 Førsdal. I nord grenser Gjøby til gnr. 195 Berger og i sør til gnr. 190 Sveen (navnet synes å være avledet av sváð n.; jfr. NG I 117). Sør for denne ligger gnr. 189 Stensrud. I øst ligger gnr. 193 Kirkeng nærmest kirkestedet og nord for gnr. 144 Nordby. Gnr. 192 (Lille-)Rud er ikke avmerket på N50-kartet, men ligger ifølge eldre kart mellom Gjøby og Nordby. Nordøst for Degernes kirke ligger gnr. 117 Bjørneby, og under drøftingen av navnet på denne gården har jeg (s. 160) sammenliknet landskylda på 1600-tallet for 17 gårder i nabolaget. Av disse hadde Gjøby, Flateby, Bakke, Rud og Berger lavest skyld – fra tilsv. 13 lpd. og ned til ca. 3 lpd.
Gjøby – med en relativ landskyld på 0,5 – synes altså å høre til de mindre gårdene, og kunne tenkes å være på alder med Flateby og Bakke. Selv om gårdene nå tilhører ulike sokn, er det ikke noe i veien for at de opprinnelig kan ha utgjort én enhet, en større gård som ble delt en gang i sein vikingtid eller tidlig kristen middelalder. Kanskje var Bakki navn på opphavsgården og Flatibýr og Gyðubýr navn på utskilte deler. Til tross for at landskylda var nærmest den samme for alle tre gårdene, var Bakke fullgård på 1600-tallet, mens Gjøby var halvgård og Flateby kvartgård (1647 I 52, 62). I flere tilfeller har jeg påvist kvinnenavn i forleddet til navn på forholdsvis unge middelaldergårder og opprinnelige gårdparter.
Det skulle ikke være grunn til å tvile på Ryghs og Kåre Hoels tolkning av forleddet i Gjøby. Flere gårdsnavn i Rakkestad er sammensatt med personnavn, og både her og i naboherredene forekommer kvinnenavn som forledd i navn på by. I bygdeboka (Lunde 1990: 31) hevdes det at Gjøby utvilsomt går tilbake til førkristen tid; det nevnes også (s. 180) at det er en gravhaug på gården; uten at det her skal tillegges stor vekt

Granneby

Inlands Nordre hd. (Hålta sn.), Båhuslen

OGB VI1 5

GK7B NV 6327

Nv 1,6 km

– gra2n-(ê)by', -bý'_ (OGB)

j Grannabø RB 329, 1388. j Grannæbø RB 335, 1388. j Orannaby (!) RB 266, 1396. Granneby (2 br) NRJ IV 184, 1528. Granneby 1528–1719 OGB. Granneby NRJ IV 592, 1542. Granneby NRJ V 126, 1542. Guanneby (!) NRJ V 311, 1549. y Grannebi NRJ V 495, 1568. i Granebi, y Grannebi NRJ V 496, 1568. i Grannebi NRJ V 497, 1568. i Granebi NRJ V 502, 1568. Granneby NRJ V 611 627, 1568. Gramebi, Granbi 1568 OGB. 1581–86 Grannebye OGB. Brandeby (!) NKJ II 197, 1595 (= OC 80). Graneby 1659–Jr OGB. Granby 1673 K OGB. Graneby Bidr 2: 264, 1694 OGB. GKä OGB. Granneby ägor So nr 27, 1747 OGB. Granneby GK EK OGB

I OGB bemerker Assar Janzén først at Elof Hellquist (1918: 107) har tatt med navnet, men uten tolkning, og dernest fastslår han at forleddet sikkert er appellativet granne i funksjon som mannstilnavn slik det «tveksamt förmodats af Lind Bin. sp. 117». Som ett argument for denne tolkningen nevner han at «en Jon granne nämnes i RB s. 343 ss. åbo på Huveröd i U[cklum] sn, vilket visar att bin. brukats i trakten». Ellers viser han til det finlandssvenske Grannböle i Nyland, som Åke Granlund (1956: 307 f.) mener inneholder enten appellativet granne eller det tilsvarende tilnavnet. Grannböle er et «avhyst torp under Nackböle, Helsingfors», og Granlund viser til eldstebelegg fra 1544 og til eksempler på tilnavnet fra Borgå sn. i 1436 og 1556.
Fra gammelt norsk område er mannstilnavnet Granni ifølge Lind (loc. cit.) bare belagt i det éne tilfellet Janzén viser til, og man kunne mistenke dette for å bero på en misforståelse. Men under Ucklum kirke i RB (s. 343) nevnes «j Haughariodre» (nå Huveröd) med to gårder, «[j] bole Jons granna» og «j bole Þordar sulla». Også den andre brukeren nevnes altså med tilnavn (for Sulli, se Lind Bin. sp. 348 under Solli), og Linds og Janzéns tolkninger synes å være vel begrunnet.
Den eneste alternative tolkningen synes å være appellativet granni m., som Albert Kjær antar ligger til grunn for gnr. 122 Granngard i Nordre Land (NG IV2 214; eldst skrevet «Grøngaardt» i NRJ IV 159 fra 1528 – i NG datert 1520 – men «Grann(e)» f.o.m. 1578). Kjær bemerker at gården er nabo til Garder, men en tolkning til det sammensatt appellativ grannegard bør vel her også kunne overveies. I Hålta sn. er det nabogårder på alle kanter, og et evt. synonymt *grannabýr, ‘nabogård’, synes ikke å kunne komme på tale.
Granneby ligger vel 1,5 km nordvest for Hålta kirke, mellom en bratt ås og Grannebyån. På den andre sida av elva ligger (vestfra) Skåra, Ödsmål og Åseby i Solberga sn. og dessuten Restad i Hålta (jfr. ved Åseby, nedenfor s. 475 f.). Mellom Granneby og kirken ligger Båröd. Vest for kirkestedet ligger Vävra (til et elvenavn) og Lökeberg (laukr m.), og på østsida Rävo (*Ref(a)haugr), Risby (rís n.) og Ränteröd (lånordet rente).
Vävra består av sju gårder (6 ½ mt.), Restad av seks (5 ½ mt.), Ödsmål av fem (4 ½ mt.), Åsby fire (4 mt.), Lökeberg fire (2 ¾ mt.), Granneby tre (2 ½ mt.) og Risby av to (1 ½ mt.). De øvrige er enbølte: Rävo med ett helt mt., Skåra, Båröd og Ränteröd med ½ mt. hver. Granneby må antas å være blant de eldre gårdene og uten tvil fra vikingtid eller tidlig middelalder. Hverken gårdsstørrelse eller beliggenhet kan bidra til noen sikker avgjørelse i spørsmålet om forleddet i Granneby er appellativet granni eller det tilsvarende mannstilnavnet

Gresby

gnr. 203 i Furnes hd., Hedmark

NG III 69

N50 1916.4 0651

Nv 4,5 km (Hovin)

Rel. skyld: 1,1

– gresby (Rygh 1879), gre2ssby (Bugge 1881), gre1ssbý (Bugge 1883), gré1ssby (NG), 1grespy (AN 1947)
Oppskriften i AN saml. tyder på at Bugges tonemmarkering fra 1883 (etter to soldater fra Furnes) er den rette

a Græisby DN III 169, 1337 (Hamar). a Græipsby DN V 133, 1344 (Flesaker i Ringsaker). G(r)esby NRJ IV 101, 1528. Gesby (!) NRJ IV 240, 1528. Greijsbij NRJ IV 551, 1540 (= Greysby HC i NG). Greszbye 1578 NG. 1593 NG. ½ 1604 NG. Gresbye 1647 III 40. 1661 lk. Greszbye 1665 matr. 1669 NG. Græsbye 1723 matr E M. 1801 ft. Græsby 1838 matr. Gresby 1886 matr

Oluf Rygh gir i NG følgende forklaring: «*Greipsbýr, af Mandsnavnet Greip (Greipr), i MA. meget brugt i Norge, fremdeles kjendt i Hardanger og Søndhordland. Er nu i sms. Navne alm. blevet til Grefs- (Grefstad, Grefsrud og fl.)» (jfr. GPNS s. 92 f.). E.H. Lind (sp. 353–54) nevner 11 menn med dette navnet, samt noen belegg for patronymet, så det kan ikke ha vært fullt så vanlig som Rygh gir inntrykk av. De fleste eksemplene er vestnorske, men det er også noen fra Gudbrandsdalen og Vestfold mm. Lind tilføyer at det er noen eksempler fra Bergens stift på 1520-tallet nevnt i NRJ I–III (ifølge registrene maksimalt åtte personer, og det forekommer ikke i NRJ IV eller V). Det eldste belegget skal være fra 1257. Det er svært uvanlig på Island, og det eldste belegget er der fra 1020-tallet. Lind viser avslutningsvis til gda. og gsv. Grep, samt til at det også har vært brukt som tilnavn (Lind Bin. sp. 118 har ett islandsk og to båhuslenske eksempler; begge fra Torsby sn.). Ifølge SMP (bd. II, sp. 314) er det eneste svenske eksempelet en mytisk person i Gutasagan. Også de fåtallige danske eksemplene synes å være av samme type (DgP I 392). Navnet synes ikke å forekomme i uavhengig bruk i England.
Før oversikten over mulige sammensetninger i norske gårdsnavn bemerker Oluf Rygh i GPNS (s. 92 f.) at det er mulig å forveksle navnet med appellativene gref n. og grefsi m. (begge betyr ‘grev’). Han viser også til «den forørigt ukjendte Stamme i de vistnok meget gamle Gaardnavne Grefsin (Aker) og Grefseimr (Nes Hd.)» og til mulig forveksling med et personnavn Gríss. Oversikten omfatter hele 28 gårdsnavn, ti av dem sammensatt med rud/rød (fem går utvilsomt tilbake til middelalderen), og sju med stad, hvorav i alle fall ett må være en gammel sammensetning med staðir. For øvrig kan nevnes sammensetning med land, set og hus. Lind (sp. 354) fører også opp et partsnavn «Grepsluti» fra Voss, belagt i BK. I Lind Suppl. (sp. 308) tilføyes et Grevsgard fra Ål, men dette er navnet på et bruk (nr. 18) under gnr. 127 som ifølge matrikkelutkastet fra ca. 1950 bare er skyldsatt til 54 øre, så det er vel tvilsomt om navnet går særlig langt tilbake; en annen tolkning bør nok foretrekkes. Tilsvarende gjelder for to eksempler på Grefsrud i Vestre Slidre (NG IV2 291, 293). Gnr. 23 Greibesland i Øvrebø foreslås i NG IX 36 tolket til et tilnavn *Greipir, men noe slikt er ikke registrert av Lind (Bin.). Gnr. 55 Grepslia i Lenvik tolkes imidlertid i NG XVII 97 til Greipr (jfr. Lind Bin. sp. 118), trass i manglende eldre skriftformer. Også i Sverige har manns- eller tilnavnet vært brukt som forledd i bebyggelsesnavn; i SMP (bd. II, sp. 315) nevnes Grepstad i Västre Stenby sn. i Östergötland, kjent siden 1347. Ifølge Gillian Fellows-Jensen (1983b: 49) er Greipr ett av de fem tilfellene der et nordisk personnavn forekommer som forledd i et navn på by på Man.
Det skulle ikke være noen grunn til å avvise Ryghs tolkning, og Gresby må anses som sammensatt enten med mannsnavnet eller mannstilnavnet Greipr.
Gården ligger ca. 1,5 km opp fra Furnesbukta om lag 4,5 km nordvest for det gamle kirkestedet Hovin. I vest-sørvest, nær elva Brumunda, ligger gnr. 200 Buttekvern og i nordvest gnr. 201 Øverkvern. Nabogård i nordøst er gnr. 205 Almerud før gnr. 206 Gullskjeggrud og gnr. 207 Sørum (-heimr), og i øst gnr. 204 Stenberg. I sør ligger først gnr. 235 Tørud og så gnr. 236.237 Mørkved. Vel 2 km øst for Gresby ligger en annen, men betraktelig mindre by-gård, gnr. 242 Lundby, som først er belagt i 1576, og som i 1647 skyldte bare 10 lpd.
I 1647 hadde Mørkved langt den høyeste skylda, tilsv. 70 lpd. korn. Tørud og Gullskjeggrud skyldte hhv. 40 og 35 lpd. og Gresby 30 lpd. Sørum skyldte 20 lpd., Stenberg 15 lpd. og Almerud 10 lpd. Buttekvern og Øverkvern skyldte hhv. 15 og 20 lpd.; kanskje har disse opprinnelig utgjort én gård, men beliggenheten kan tyde på at de oppstått fra to, uavhengige kverner ved Brumunda. Begge nevnes første gang på 1600-tallet, og alternativt kan de være utskilte deler av Gresby. Samlet har disse tre gårdene en skyld som når opp imot skylda på Mørkved. Det er i alle fall grunn til å anta at Gresby er på alder med Tørud og Gullskjeggrud – om ikke eldre. Som grunnlag for drøftingen av Gresby og Lundby har jeg regnet ut skylda for 19 gårder i denne vestre delen av Furnes, og i gjennomsnitt skyldte disse 27 lpd. korn. Gresby ligger noe over dette, med en relativ skyld på 1,1, og det er grunn til å regne den blant de eldre middelaldergårdene; trolig er den fra vikingtida.⁶⁴

Grimsby

gnr. 23 i Rødenes hd., Østfold

NG I 168

N50 2014.3 5199 (÷)

S ca. 3 km (Klund)

Rel. skyld: 0,5

– gre1nnsby (Bugge 1883, NG), 1grensby (AN ca. 1955)

j Grimsbø RB 151, 1400. i Grinnsby (!) Aktst I 57, 1591. Grimszby 1593 NG. Grinnszby ½ 1593 bs AN. Grimszby ½ 1604 NG. Grimbszbye 1613 ls AN. Grimsbye 1614 ls AN. Grimsszbøe (!) 1618 bs AN. Grimbsboe (!) 1619 bs AN. Grimszby 1626 NG. Grimsbye (2 br) 1647 I 118. Grimsbye 1661 lk. Grinsbye 1662 odelss AN. Grimsbye 1723 matr E M. 1801 ft AN. Grimsby 1838 matr

I NG forklares navnet som «Grímsbýr, af Mandsnavnet Grim (Grímr)». Det vises til gnr. 81 Grimsrud i Trøgstad, og bemerkes at «i dette Tilfælde stærkere forandret ved Overgangen fra ms til ns». Skriftformene tyder på at denne utviklingen er skjedd allerede på 1500-tallet. I sitt utrykte arbeid fra 1882 (s. 74) har Rygh en rekke eksempler på denne overgangen, som han påpeker opptrer «forholdsvis hyppigst foran s». Her nevnes bl.a. Grimsby og gnr. 52 Torgrimsby i Skjeberg (se nedenfor s. 417).
Grímr har ifølge GPNS (s. 94) vært alminnelig «i Fortiden». Under samme oppslag nevnes kvinnenavnet Gríma, som ikke er funnet i Norge, men som tidlig har funnes på Island. E.H. Lind (sp. 359 f.) har flere eksempler på navnet, som han karakteriserer som «mycket vanligt under hela medeltiden både i Norge ock på Island». Han nevner bl.a. en runeinnskrift fra Trondheim (NIyR V 32)⁶⁵ og én fra Man. I Lind Suppl. (sp. 309–314) kalles navnet «urgammalt», og det tilføyes en lang rekke stedfestete eksempler fra store deler av landet, bl.a. flere fra Østfold. I Sverige opptrer navnet mer sporadisk, men det er ifølge SMP (bd. II, sp. 320 f.) registrert så vel i Uppland som i Vest-Sverige, dessuten finnes det i runeinnskrifter. Fra Danmark kjennes bare noen få eksempler utenom Skåne (DgP I 395), men i England skal det ifølge Erik Björkman (s. 50 f.) ha vært vanlig siden 900-tallet. Gillian Fellows-Jensen (1968: 105–07) har da også en lang rekke eksempler, og hun kommenterer utbredelsen i Norden.⁶⁶ John Insley (s. 144 ff.) gir likeledes mange eksempler på bruken av Grímr, men han drøfter også inngående alternative forklaringer på at så uforholdsmessig mange engelske stedsnavn har dette forleddet (et g.eng. tilnavn dannet til adj. grimm, «fierce, cruel», et odinstilnavn o.a.).
Også Rygh gjør oppmerksom på alternative tolkninger av de 74 norske gårdsnavnene der mannsnavnet Grímr eller kvinnenavnet Gríma formelt skal være mulige som forledd. Foruten mannsnavnene Grímarr og Grímulfr, nevner han elvenavnene Gríma og Grimsa. Staðir-navnene utgjør den største gruppa; hele 26 mulige navn er tatt med, men ved enkelte viser uttalen eller eldre skriftformer klart til kvinne- eller elvenavnet eller til et tostavet mannsnavn. For øvrig blir sammensetningen usikker på grunn av initial s i etterleddet. Blant de 19 navnene på -rud/rød er det bare ett som ikke har s-fuge. Det er fem eksempler på sammensetning med land; to av dem med e-fuge. Blant de 24 øvrige navnene er det eksempler på sammensetning med set, þveit og garðr, en rekke topografiske appellativ, samt fire med etterleddene by, bø eller bøen, som blir drøftet nedenfor. Botolv Helleland (1992: 70–75) regner blant mange muligheter også med vettenavnet Grim, og enten dette eller personnavnet når forleddet følges av genitivs-s.
Fra Sverige nevnes i SMP (bd. II, sp. 321) noen få sammensetninger, bl.a. på ryd, sta og torp. Blant yngre navn fra Värmland nevner Hellquist (1918: 66) et Grinsbyn, uten kommentar, og det gjelder vel en gård i Långseruds sn., Gilbergs hd. som i SOV IV 19 føres opp med eldstebelegg «Grimsbÿn» fra 1564 (en skriftform «Grinsbyn» kjennes fra 1575 og «Grensbyn» fra 1811). Det bemerkes at m er blitt til n foran s, og vises til samme utvikling i f.eks. Grinstad i Sundals hd., Älvsborgs län. Med tilsvarende eldre former finnes Grinsbyn også i Silleruds sn., Nordmarks hd. (SOV IX 48). Forleddene tolkes som opprinnelig genitiv av det «fsv. mansn. Grim»; i det sistnevnte stedsnavnet rett nok med en viss forsiktighet. Bortsett fra den bestemte formen, er de to vermlandske navnene klare paralleller til Grimsby i det tilgrensende Rødenes; jfr. Grimsbøen nedenfor. Også i Danmark er det en rekke stedsnavn med forleddet Grims-, flest sammensetninger med torp, men ingen på by (DgP I 395). Fra England kjennes, som nevnt, en lang rekke sammensetninger (også med engelske hovedledd; jfr. begrepet Grimstonhybrids). En oversikt finnes bl.a. hos John Insley (s. 145), som altså drøfter alternative tolkninger (jfr. Björkman s. 51, Fellows-Jensen 1968: 105–07; for Grimsby se også Fellows-Jensen 1972: 29, 1978: 51).
Navnet Grimsby er ikke avsatt på N50-kartet, men ifølge RK 15 B Øymark (utg. 1881, revidert 1936) ligger gården like øst for gnr. 22 Berger og vest for gnr. 24.25 Asgjerrud på østsida av Rødenessjøen. Nord for Berger ligger gnr. 21 Sukken før det gamle kirkestedet gnr. 20 Klund. I sør ligger gnr. 27 Moseby, som i lang tid har ligget sammen med Lessby (< Leifsbýr; se nedenfor). Den sørligste gården i herredet er gnr. 26 Enger. Midt imot Moseby, på vestsida, ligger gnr. 28 Ysterud, sør for gnr. 29 Vik og gnr. 30 Kåtorp.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Asgjerrud høyest skyld av disse gårdene, tilsv. 45 lpd. korn. Sukken skyldte 36 lpd. og Klund og Ysterud 35 lpd. hver. Enger, Moseby og Kåtorp skyldte alle 25 lpd., Berger og Lessby 20 lpd., og Grimsby 15 lpd. Vi finner her altså by-gårdene blant de minste, og trolig også de yngste, gårdene. Grimsby har en landskyld som bare er tredjeparten av Asgjerrud. Relativ skyld er 0,5 for Grimsby, 0,7 for Lessby og 0,9 for Moseby. Det kunne tenkes at Grimsby og Lessby var utskilte deler av Moseby, men vel så sannsynlig er det at alle tre var parter av en gård hvis navn nå er glemt. Både Grimsby og Lesby (men ikke Moseby) er nevnt i RB blant gårder (og gårdparter) som lå til Klund kirke, og gårdene har sikkert vært utskilt og navngitt lenge før biskop Øysteins tid, men på grunnlag av landskyldstørrelsen sett i forhold til rud-gårdenes skyld, kan disse by-gårdene neppe gå tilbake til vikingtida

Grimsby

gnr. 15 i Vanse hd., Vest-Agder

NG IX 186

N50 1311.2 6641

Ø-sø 2,4 km

Rel. skyld: 1,5

– gri1nnsbi, gri1nnsbý (Bugge 1880, 1886), gri1nnsbý (NG), 1grInsby, 1grImsby (AN 1960)

Grimsby DN I 679, 1485 (Bergen). Grimsbye DN XXI 817, 1557 (Bergen; avskrift 1718). Grimsby Aktst I 89, 1591. Grimsby ½ 1594 NG. Grimsbye 1600 NG. 1612 NG. Grimsbye 1619 NG. Grimsbye (2 br) 1647 IX 99 101 107. Grimszbye 1661 lk. Grimbsbye 1665 matr. Grimsbye 1668 NG. 1723 matr M. 1723 NG. Grimsby 1723 matr E. 1838 matr

Albert Kjær tolker i NG forleddet til mannsnavnet Grímr, og for uttalen viser han til Grimsby i Rødenes og Grimsbøen i Jølster. Han bemerker at overgangen m > n oftest skjer foran s. Den alternative uttaleopplysningen i AN saml. er sannsynligvis yngre og skriftpåvirket.
Grimsby ligger om lag 2,5 km østsørøst for kirkestedet Vanse, nord for det gamle adelssetet gnr. 16 Hananger, ved nordenden av Hanangervatnet. Vest for Hananger ligger gnr. 22 Vatne og gnr. 23 Kviljo. Tvers over vannet fra Grimsby ligger gnr. 11 Stokke, og i vest er nærmeste nabogårder gnr. 17 Steinsvoll, gnr. 19 Rødland og gnr. 22 Vatne. I nord ligger gnr. 14 Biland og gnr. 13 Kjørrefjord. Sørøst for Stokke ligger først gnr. 10 Torp og deretter gnr. 2 Huseby.
Hananger var fritatt for skatt i 1647, men skal ifølge Kraft (1826: 533 f.) ha hatt en skyld på 10 huder (tilsvarende 100 lpd.) i 1624 og 1665. Kviljo skyldte tilsv. 90 lpd. i 1647, Torp 65 lpd. Grimsby, Huseby og Vatne 60 lpd., Kjørrefjord 55 lpd., Stokke og dessuten gnr. 9 Hauge og gnr. 20 Høyland 50 lpd. hver, og Biland og Rødland skyldte hhv. 25 og 20 lpd.⁶⁷ Det kan også nevnes at vin-gården gnr. 21 Bryne, like sør for kirkestedet, skyldte tilsv. 40 lpd. En sammenlikning av landskylda i 1647 for 23 gårder innenfor ca. 5 kilometers avstand fra Grimsby viser en gjennomsnittlig landskyld på 41,7 lpd., og Grimsby og Huseby hadde dermed en relativ skyld på 1,5. Isolert sett skulle dette tyde på en forholdsvis høy alder, men Grimsby lå lenge under Hananger, og kan nok ha blitt tillagt jord som etter hvert har ført til høy landskyld. Det blir dermed uvisst hvor gammelt navnet kan være, men det skulle ikke være noen tvil om at det må høre til de eldre navnene med personnavnforledd. Formen på etterleddet, by i et område der en ellers skulle vente bø, kunne nok skyldes analogi med Huseby, men kanskje like gjerne gårdens status som underbruk til adelsgården Hananger

*Grímsbýr

forsv. gård i Varteig hd.?, Østfold

NG I 287

j Grimsbø RB 499f, 1400
Det første belegget i RB nevnes under Varteig kirke mellom belegg for gnr. 52 Trandum i Skiptvet og et forsvunnet «j Vndiraase». På s. 500 står «j Grimsbø» mellom gnr. 211 i Rakkestad og «j Gryturudi», som mulig kan gjelde gnr. 219 Grøterud i Rakkestad. Kirkens inntekter av gårdpartene var hhv. ett øyresbol og ett ørtugsbol. I registeret i RB er belegget identifisert med Grimsby i Rødenes

Uten nærmere opplysninger er det uråd å identifisere beleggene. Ingen av gårdene i Rødenes lå i 1647 helt eller delvis til kirken eller til bønder i Varteig, men dette er likevel ikke noe argument for at beleggene ikke kan gjelde Grimsby i Rødenes. På den annen side er det tvilsomt om en så liten gård som Grimsby på 1300-tallet skulle ha en skyld på 1 øyres- og 1 ørtugsbol til en kirke tre mil unna. Det kan være grunn til å vurdere om det her foreligger en feilskriving i RB, og at beleggene skal gjelde fullgården gnr. 100 Grimstad i Rakkestad, ikke langt fra herredsgrensen mot Varteig, som ellers først finnes i kildene i 1557 (og som naturlig nok er tolket til mannsnavnet Grímr, se NG I 106). Navneformen på «-bø» kan lett ha kommet inn fra navnet «j Berghabønum» to linjer lenger opp på s. 499, samt «j Þiostolfsbø» noe lenger opp på samme side. Dette navnet gjelder en forsvunnet gård nettopp i området ved gnr. 100 Grimstad; se nedenfor s. 436). Forklaringen blir likevel høyst usikker

Grimsbøen

gnr. 51 i Jølster hd. (Ålhus sn.), Sogn og Fjordane

NG XII 315

N50 1217.1 4117

Sv 15 km

Rel. skyld: 0,5

– gri1nnsbøen (Rygh? u.å.), gri1mmsbøinn, dat. bøna (Bugge 1884), gri1mmsbøin9n9 (NG), 1grInsbø'n9, på 1grInsbø'na (AN 1947), 1gre6nsbø'n9, på 1gre6nsbø'na (AN 1954).
Bugges uttaleopplysning er notert etter to informanter, fra gnr. 61 Nedre Vassenden og gnr. 3.4 Årdal, og Albert Kjær har tydeligvis lagt størst vekt på denne ved redigeringen av NG XII. Den udaterte, men trolig eldre opplysningen stemmer imidlertid bedre med de yngre oppskriftene i AN, og må antas å gjengi den genuine uttalen

Grimszbøe 1603 NG. Grimsbøenn 1608 NG. Grimbsbøe ¼ 1647 XII 202. Grimsbøe 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. 1723 matr E M. Grimsbø 1838 matr. Grimsbøen 1886 matr

Albert Kjær tolker i NG forleddet til Grímr og bemerker at det også skal uttales «gri1nns- med samme Overgang af -ms til -ns som ved Grimsby i Rødenes og Grimsby i Vanse».
Grimsbøen ligger ca. 1,5 km nord for grensen mot Førde, der nærmeste nabogård er gnr. 47 Mo; begge var skattlagt som ødegårder i 1647. Ca. 1 km nordøst for Grimsbøen ligger (sørfra) gnr. 52 Insteinstad, gnr. 53.54 Eikås og gnr. 55 Støvring. På samme side som Grimsbøen ligger gnr. 50 Slåttene rett overfor Eikås, før gnr. 49 Kvamen.
Slåttene var brukt under Kvamen i 1723 og ikke nevnt i 1647-matrikkelen. Da hadde Eikås høyest skyld, tilsv. 70 lpd., mens Kvamen skyldte 60 lpd., Støvring 57 lpd., Insteinstad 30 lpd. og Grimsbøen og Mo 20 lpd. hver. I gjennomsnitt skyldte disse gårdene ca. 43 lpd., og relativ skyld for Grimsbøen blir dermed 0,5. Både etter den perifere beliggenheten (15 km sørvest for kirkestedet) og den forholdsvis lave landskylda er det all grunn til å anse Grimsbøen som den yngste av disse gårdene, og betydningen ‘avsidesliggende eng’ bør kunne komme i betraktning

Grindsby

Orusts Östre hd. (Myckleby sn.), Båhuslen

OGB IX 29

GK8B SV 6163

Nv 2,5 km

– grî1nsBý, grî2nsBý, grý1nspý (OGB).
Den sistnevnte uttalen forklares av Assar Janzén (1933: 79) som vokalassimilasjon ved at «senare ledens vokal (i förening med förledens m?) har verkat labialiserande på förledens vokal»

paa Gremesby (2 br) NRJ IV 201, 1528. i Grimssby NRJ V 157, 1542. Grims(s)by(e) 1544–86 OGB. i Grinzbi NRJ V 463, 1568; Grimsby NRJ V 609 622, 1568. Grinzbi («n osäkert») 1568 OGB. Grymsby 1573 OGB. Grensby vand (nat) JN 208 210 212, 1594. Grensby vandet (nat) JN 212, 1594. Grinndtz- 1659 OGB. Grinss- 1665 OGB. Grimbss- 1680 OGB. Grindsby 1697–1881 Jr OGB

Assar Janzén bemerker i OGB at «den äldsta formen, som dock stammar från en dålig källa, synes tyda på att f. leden är mansn. fvnord. Grímarr, men den är trol. Grímr. I senare tid har grind attraherat». Navnet er tatt med hos Elof Hellquist (1918: 107), men uten kommentar. Til Janzéns forklaring av skrivemåten (og uttalen) Grind-, kan bemerkes at den samsvarer med den som brukes hos Jens Nilssønn, samt at den stemmer med uttalen av de øvrige sammensetningene av Grímr + býr/bœr.
Grindsby ligger ut mot soknegrensen på vestsida av en stor sjø, som allerede på 1500-tallet hadde navn etter gården (på GK: Grindsbyvattnet). Kirkestedet Myckleby ligger 2,5 km i sørøst, på den andre sida av sjøen, og kirkestedet Torp i nabosoknet ligger om lag like langt i nordnordøst. På vestsida av sjøen ligger for øvrig Andenäs, Näs, Gård og Önne (< auðn n.). I sørenden av sjøen ligger Vassö (*Vatsauðn). På østsida ligger (nordfra) Krossekärr, Goddalen og Ottestala (til mannsnavnet Óttarr).
Myckleby klassifiseres i OGB til 3 mt., Ottestala til 2 mt., Vassö til 1 1/8 mt., Torp, Grindsby, Önne og Näs til 1 mt. hver, Gård til 1 eller ¼ mt. (jordeboksenheten omfatter to adskilte gårder), Krossekärr ¾ mt. og Andenäs til ½ mt. Innsjønavnet, som altså kjennes tilbake til siste halvdel av 1500-tallet, er klart gitt fra gårdene på østsida, og Grindsby må derfor antas – i alle fall på den tid – å ha vært den viktigste bebyggelsen på vestsida, noe som også understrekes av skyldsettingen. Janzén oppgir som en alternativ forklaring til gårdsnavnet Andenäs at «sjön själv en gång burit namnet *Ǫnd», men dette synes mindre sannsynlig i og med at det er en annen og større gård Näs ved samme sjø. Foruten de to kirkestedene er også Andenäs, Krossekärr, Näs, Önne og Vassö nevnt i RB, men også Grindsby går utvilsomt tilbake til norrøn tid. Gården må imidlertid anses som betraktelig yngre enn kirkestedet Myckleby

Guddeby

Inlands Södre hd., (Ytterby sn.), Båhuslen

OGB V 89

GK7B SV 6823

N-nv 2 km

– gÓ2d-êby'__, gU2d--ê- (OGB)

aff Gautaby DN II 266, 1354 (Båhus; avskrift 1495). Gauteby (2 gd) DN XIV 124, 1485 (Kastellekloster). paa Gudeby (2 br) NRJ IV 175f, 1528. Gudeby o.l. 1528–1719 OGB. i Gwdeby NRJ V 146, 1542. y, i Gudebi NRJ V 475 610, 1568. Gudeby, Westergudeby NRJ V 610, 1568. Lille Gudeby NRJ V 624, 1568. (y) Gudeby NRJ V 625 642, 1568. 1719 Guddeby (altern) –1881 Jr OGB

Assar Janzén setter i OGB spørsmålet åpent om forleddet er mannsnavnet eller mannstilnavnet Gauti, eller den tilsvarende folkeslagsbetegnelsen i entall eller flertall, og han viser til Lind og Lundgren-Brate. Lydutviklingen i forleddet («där man närmast väntade gø2-dê-») forklarer han ved at trykket ventelig har ligget på sisteleddet på grunn av motsetningen til navnet på nabogården i vest, Guddehjälm (der en alternativ uttale virkelig har etterleddstrykk).
Mannsnavnet Gauti, foruten den sterke formen Gautr og også Gautarr, var ifølge GPNS (s. 82) «meget brugte i Middelalderen hos os»; ifølge E.H. Lind (sp. 304–06) var Gauti imidlertid «mycket litet synligt i äldre tid», men «äfter 1300 ganska vanligt i Norge». Han nevner også forekomst i et par runeinnskrifter; den ene i Urnes stavkirke (NIyR IV 110). De lokaliserte beleggene i Lind Suppl. (sp. 285–90) viser at navnet forekom over store deler av landet, men det synes å ha vært særlig utbredt på Østlandet og i Båhuslen. SMP II 517–24 viser en rekke svenske og båhuslenske eksempler (under Göte), men avslutningsvis bemerkes at middelalderbeleggene fortrinnsvis finnes i Småland og Östergötland. I Danmark har navnet vært vanlig «over hele Riget» (DgP I 446–48), og navnet har likeledes vært brukt i England (Björkman s. 50, Insley s. 133 ff.). Gauti (og Gautr) finnes også belagt som tilnavn; se Lind Bin. sp. 105.
Oluf Rygh nevner i GPNS (s. 82 f.) 28 norske gårdsnavn som kunne tenkes å være sammensatt med ett av de tre navnene, men han bemerker innledningsvis at enkelte av forleddene også kan skjule en elvenavnstamme Gaut- (jfr. NE 66 f.) eller de sammensatte mannsnavnene Gautrekr og Gautulfr. Blant Ryghs eksempler er det hele 14 sammensetninger på -stad (hvorav fem med middelalderbelegg) og fire på -rud (alle belagt i middelaleren). Ett av rud-navnene, gnr. 47 Gusrud i Kråkstad, må etter uttalen med tonem 1 og de eldre skriftformene gå tilbake på Gautr (jfr. NG II 34), mens de andre tre må forstås som sammensatt med Gauti eller folkeslagsbetegnelsen. I Norge er det ingen sammensetninger på -by. I SMP (bd. II, sp. 523) nevnes én sammensetning med torp og én med ryd (i hhv. Öster og Västergötland). Fra Danmark og gammelt dansk område nevnes i DgP (bd. I, sp. 448) en sammensetning på torp og én mulig på sted. Flere eksempler, bl.a. ett navn på -lev, finnes hos John Kousgård Sørensen (1958a: 256), som også nevner det sydslesvigske Gøteby, av Kristian Hald (1930: 76) entydig tolket til mannsnavnet. Hald bemerker at «der er ingen tvingende Grund til med P.K. Thorsen at antage, at Forledet er Folkenavnet Göter». For dette navnet og flere eksempler på personnavnet som forledd, se også Birte Hjorth Pedersen 1960: 24 f.
Gillian Fellows-Jensen (1968: 98) har under overskriften «Gauti, Gautr» to eksempler på bruken i stedsnavn: Gautby i Lincolnshire, belagt første gang i 1195–96, og et teignavn «in Gauthscou» fra 1204, Yorkshire. Sammensetning med by finnes også i Leicestershire som Goadby (skrevet «Goutebi» i DB; jfr. Insley s. 135, som fra Norfolk har en sammensetning på -torp og tre teignavn).
Det kan ikke med sikkerhet avgjøres om Guddeby inneholder mannsnavnet Gauti (eller det tilsv. tilnavnet) eller innbyggerbetegnelsen gauti. Elof Hellquist (1918: 73) sammenstiller det med Danaby og Estby, og presiserer at bebyggelsen ligger nær grensen til Hisingen: «Sannolikt ingår här folkslagsnamnet gautar, och ortnamnet betecknar sålunda en bosättning från grannfolket på andra sidan älfven». Han fortsetter med å trekke fram et tilsvarende Gödeby fra Faurås sn. i Halland, «alltså i ett nordligt gränshärad till Vg. [= Västergötland]». Til Götby i Tegelsmora sn. i Uppland foretrekker han imidlertid personnavntolkningen. Hellquist begrunner så tolkningen av navnene i Halland og Båhuslen med beliggenheten i grenseområder «som i forntiden bevisligen flera gånger skiftat herrar och där sålunda en blandbefolkning haft lätt att uppstå». I en note forklarer han på den annen side Götebo i Skee sn. til personnavnet Gaute (Göde) og han tar også forbehold om de to andre stedsnavnene: «Naturligtvis vill jag icke förneka, att detta kan vara fallet äfven med bohusl. Guddeby, så mycket mindre som personnamnen i bohusl. by-namn äro rätt vanliga». Hellquists tolkning synes å ha mye for seg, men, slik fotnoten viser, kan den ikke bli mer enn en spekulasjon. Det er vel heller ikke sannsynlig at man kan komme nærmere en løsning ved hjelp av ekstralingvistiske metoder.
Guddeby ligger om lag 2 km nord-nordvest for Ytterby kirke, på nordøstsida av en bekkedal der Guddehjälm ligger 1 km rett i vest – på den andre sida av dalen. Ca 1,5 km nord for Guddeby, der dalen trenger seg sammen, ligger Bredsten. I øst ligger Tofta og Vegestorp (*Viðárs-) i Kareby sn., og sørøst for disse Ryr, Munkegärde og Rollsbo (vel *Hrólfsbú), og sør for kirken Kastellegården (Konungahella ytra). Vest for denne ligger Tega og i nordvest Vena. Mellom Vena og Guddeby ligger Hölen. Guddeby føres i OGB opp med 2 mt. Kastellegården og Rollsbo har 6 mt., Vena og Munkegärde 3 mt., Tega to hele og to halve mt., Vegestorp ett helt og to halve mt., Guddehjälm, Bredsten og Tofta 1 mt., Hölen ½ mt. og Ryr ¼ mt.
I 1528 hadde Guddeby to brukere som betalte full skatt, men dette hindrer ikke at bebyggelsen i norrøn tid har vært en enkeltgård. Sett i forhold til de langt større bebyggelsene i øst, sør og sørvest (noen av dem har imidlertid av ulike årsaker vokst betraktelig siden middelalderen), er det heller ikke sannsynlig at gården er spesielt gammel. Også beliggenheten ved soknegrensen bidrar til dette inntrykket. Det lar seg neppe gjøre å finne noen sikrere tolkning av forleddet enn det Hellquist og Janzén har gjort; mannsnavnet Gauti, det tilsvarende tilnavnet, eller innbyggerbetegnelsen gaut(i). Kanskje kunne man komme nærmere et svar på om en evt. innbyggerbetegnelse står i entall eller flertall ved å vurdere skatteskyld og beliggenhet for andre gårder med navn der forleddet er en sikker personbetegnelse.

*Gudmundbøen?, [(bm :: 2 :: *Gunnarsbøen)]*Gunnarsbøen

forsv. gård i Berg hd (Asak sn.?), Østfold

AN saml. –

Gudmund bøn ¼ 1613 ls AN. Gudmund Bøenn ¼ 1614 ls AN. (= Gunnerssbønn 1615 jb AN ?)

Beleggene er hentet fra ANs ekserptsamlinger, her landskatten for Rokke sokn, og med så unge skriftformer lar det seg ikke gjøre å si noe sikkert hverken om form eller etymologi. Det er ikke noen gård *Bøen i Berg, og beleggene kan ikke gjelde gnr. 84 Bø, som i de samme kildene omtales som fullgård. Det må da være tale om en gård som seinere er forsvunnet. Kåre Hoel har i en blyantnotis i BØ manus henvist til ekserptet «Gunnerssbønn» fra en jordebok for Rokke sokn fra 1615. Dette skal etter kilden ha vært en ødegård under «Røer», d.v.s. gnr. 87 Rjør i Asak sokn. Lokaliseringen til Rokke sokn kan forklares med at Asak var nedlagt som eget sokn en periode først på 1600-tallet. Dersom lokaliseringen til Rjør er riktig, vil *Gudmundbøen / *Gunnarsbøen ha ligget i et område med flere by-navn sammensatt med personnavn; se *Anonby ovenfor. Det er mindre sannsynlig at det samtidig skulle ha eksistert to gårder med så likelydende navn, og at begge har forsvunnet etter kort tid. Fra 1623 var landskatten årviss, og de fleste protokollene fra Østfold er ekserpert for AN. Det kan derfor gås ut fra at beleggene fra 1613 og 1614 gjelder samme gård som belegget i jordeboka for 1615.
Mannsnavnet Guðmundr var vanlig på Island i middelalderen, men i Norge synes det først å være belagt på en runestein fra 1100-tallet (Skafså; jfr. NIyR II 244–50), for så å dukke opp enkelte ganger på 1200-tallet. Alminnelig er det ikke blitt før ut på 1300-tallet, da det også opptrer med genitivsform på s (Lind sp. 381–85). På denne tida er det brukt av flere menn i Øst-Norge, fra Båhuslen og nordover (Lind Suppl. sp. 328–34). I Sverige har navnet vært svært vanlig (jfr. SMP II 345–88), og også i Danmark er det mange eksempler (DgP I 426–29); i England kan det være vanskelig å skille fra det tilsvarende g.eng. Godmund (se Björkman s. 54, Fellows-Jensen 1968: 110 f., Insley s. 154–56). Navnet kjennes også fra Normandie (Adigard s. 362 f.).
I GPNS (s. 100) nevnes 12 gårdsnavn sammensatt med Guðmundr – av disse sju på rud. Det synes ikke ellers å være sammensatt med noe by-navn, men i Danmark finnes det i noen navn på torp; i DgP I 429 nevnes to eksempler med ar-genitiv og to med s-genitiv (Bent Jørgensen, 1994: 101, fører for øvrig det ene av de sistnevnte opp under mannsnavnet gda. Gutman; jfr. DgP I 425). For noen svenske eksempler på forleddet brukt i stedsnavn, se SMP I 387 f. I SOÄ XVII 54 nevnes et Gunnebyn i Tösse sn. i Tösse hd., der et utvalg av de eldre beleggene viser sammenblanding nettopp av Gudmund og Gunnar (om dette mannsnavnet se Gunnarsby nedenfor):
Gudhmundaby 1397. Gundarbyen 1540. Gunnarsbÿn(n) 1557. 1560. 1582. Gwdmwndbyn 1564. Gunersbÿn 1572. Gummersbÿn 1600. Gunnebÿn o l 1619 ff.
Det lar seg ikke avgjøre med sikkerhet om forleddet i det forsvunne navnet i Berg er mannsnavnet Gunnarr, slik belegget fra 1615 tyder på, eller om det er Guðmundr, slik man må forstå de to beleggene fra 1613 og 1614. Jordeboksformen fra 1615 kunne tenkes å bero på en feillesing/-skriving. Uansett tolkning av forleddet, er det all grunn til å tro at navnet er ungt, kanskje helst brukt om en nyrydning fra slutten av 1500-tallet. Beleggene tyder på at det er tale om et sammensatt navn på bøen (jfr. flere liknende navn i naboherredet Idd); særskriving av for- og etterledd er ikke uvanlig i kildene. Bruken av formen bø i b.f. sammenholdt med gårdens status som ødegård som seinere er helt forsvunnet, indikerer at navnet neppe går tilbake til middelalderen

Gunnarby

Lane hd. (Skredsvik sn.), Båhuslen

OGB XII2 173

GK 8B NV 5881

N 1,6 km

– gú2n-Õrby', gúnÕ1r- (OGB)

Gunnarby DN II 527, 1430 (Morlanda). y Gunerbo NRJ V 195, 1544. Gundebÿ, Gunor-, Gunner-, Gunne-, Grende- (!) 1573 OGB. Gunderbÿ 1574 Tim OGB. Gundisbye, Gunder-, Gunde- 1581 OGB. Gunnderbye 1586 OGB. Gunderby JN 152, 1594. Gunderbye 1610 Eskml OGB. Gunerbye Aktst II 70, 1648. Gunerby 1659 OGB. Gunnarby 1661 OGB. 1665 OGB. Gunnerby 1665 Jra OGB. 1667 UDb OGB. 1670 LDb OGB. Gunerby 1680 OGB. 1719–1811 OGB. Jr OGB. Gunnerby 1697 OGB. Gunnarby Oedman s 255, 1746 OGB. 1748 Ml OGB. Gunnarby 1806 K OGB. Gunnareby 1825 OGB. Gunerby 1881 OGB. Gunnarby GK OGB. EK OGB.
OGB fører som eldste belegg opp «i Gunnarsby» fra DN II 268, 1354; jfr. tolkningsforslaget nedenfor. Belegget er også tatt med under Gunnesby på Hisingen (OGB IV), og det må være den korrekte lokaliseringen

David Palm viser i OGB XII2 til at Assar Janzén (1933: 45) primært oppfatter navnet som en sammensetning med Gunnarr, men at han i en note innrømmer ikke å kunne forklare manglende genitivs-s. Her nevner Janzén også et forslag fra Hjalmar Lindroth om at forleddet i stedet er genitiv «Gunvorar-» av kvinnenavnet Gunnvǫr. Palm foretrekker Lindroths forslag fordi han anser s-bortfallet som «oförklarligt», og han legger til at «skr. 1354 är då en felform». Nå er s-bortfall ved tostavete mannsnavn slett ikke uvanlig, slik jeg flere steder påviser, men formen fra 1354 hører utvilsomt til Gunnesby på Hisingen (se nedenfor), og det skulle her ikke være noen grunn til å argumentere for mannsnavnet. Palm viser videre til E.H. Linds eksempler på genitivsformer som «Gunnore, Gunnora o.l.» (Lind sp. 424 ff.), men trekker også fram en noe avvikende utvikling i Gunneröd [gu2n-êrê] i Svenneby sokn, skrevet «j Gunnara rudi» i RB 380.
I GPNS (s. 106) bemerker Rygh at kvinnenavnet Gunnvǫr var alminnelig «før i Tiden» og «fremdeles brugt i det sydlige Norge i formerne Gunnor, Gonner, Gønner». E.H. Lind (sp. 424 ff.) har to eksempler fra norske runesteiner (det éne, fra Dynnasteinen på Hadeland datert til 1000-tallet, synes sikkert, jfr. NIyR I 192–202; det andre – mer tvilsomme – er fra Bergenhus, jfr. NIyR IV 45). For øvrig har han en rekke yngre eksempler – hovedsakelig fra Sør-Norge; ett belegg nevnes i RB i forbindelse med Torsby kirke på Inland. I Lind Suppl. (sp. 369) tilføyes noen få eksempler fra 1400- og 1500-tallet. Navnet kjennes også i Sverige – som Gunnur, men er ifølge SMP (bd. II, sp. 480 f.) ikke spesielt frekvent, og det har en viss vestlig utbredelse. I Danmark forekommer navnet «fra først af ret spredt, ved Slutningen af Middelalderen især i Sønderjylland, maaske støttet sydfra…» (DgP I 418–20). Erik Björkman (s. 58) har eksempler fra så vel England som Normandie, og Gillian Fellows-Jensen (1968: 118 f.) har tidlige belegg både i Lincolnshire og Yorkshire. Så vel historiske som språklige forhold tyder på at utbredelsen i England delvis skyldes normannisk innflytelse (Insley s. 166 f. med hv. til DEPN).
Rygh fører i GPNS (loc. cit.) opp fire sammensetninger med Gunnvǫr; to av dem ruð-navn som kjennes fra RB. SMP (bd. II, sp. 481) nevner et navn på -torp fra Västergötland, og også i Danmark antas (i DgP I 420) noen stedsnavn å være sammensatt med dette kvinnenavnet. Fra Norfolk nevner John Insley (s. 166) to eksempler fra 1200-tallet på forekomst i teignavn, men etterleddene (croft og toft) kunne tyde på tidligere bosetning. Adigard (s. 103) anfører et stedsnavn La Haie-Gonnor fra Normandie og bemerker i en note at kvinnenavnet også forekommer i noen stedsnavn andre steder.
Elof Hellquist (1918: 107) har ingen kommentar til Gunnarby, men fører (s. 65) opp et Gunnvarebyn fra Dalsland. Belegget gjelder gården Gunvarbyn i Örs sn. i Nordals hd., som ifølge SOÄ (bd. XV, s. 86) er kjent tilbake til 1540-tallet; med noen få unntak gjennomgående med bevart v i forleddet og etterleddet i bestemt form. Ifølge en rettelse i bd. XX s. 54 skal navnet ha hovedtrykket på andre stavelse.
Gunnarby ligger ca. 1,5 km nord for kirkestedet Skredsvik; bare Prästgården ligger imellom. Sørøst for denne ligger Torp før Kolsby (av mannsnavnet Kolr), og sør for kirken ligger Bön, som antas å være den gården som kalles «j Skriksvika bø» i RB 329 (tilf.). Mellom Kolsby og Bön ligger Bro. Sør for Gunnarby, tvers over Gullmarsvik (opprinnelig Skriksvík), ligger Gullmarsberg, som tidligere het Dynge (< norrønt Dyngja; oftest skrevet Dyngö). Nabogården i vest er Cederslund, tidligere Röd, i nord Häleby (< Helgabýr, nå innlemmet i et militært øvingsområde) og i nordøst Björke. Kolsby er klassifisert som 2 mt.; Dyngö var fra gammelt av 1 mt., seinere 2 mt., Björke ½ mt. og de øvrige 1 mt. hver. Det er grunn til å regne med at i alle fall Röd, Gunnarby, Prästgården, Torp, Kolsby og Bro er utskilte deler av en opprinnelig storgård Skriksvík, og at Gunnarby er vesentlig yngre enn Kolsby. I innledningen til OGB XII2 bemerkes om alderen på by-gårdene at man kan «inte med bestämdhet säga, huruvida Gunnarby, Häleby och Kolsby tillkommit före eller efter kristendomens införande». For Gunnarbys vedkommende er nok kristen middelalder mest sannsynlig

Gunnarsby

gnr. 86 i Rygge hd., Østfold

NG I 348

N50 1813.1 9483

V 3,5 km

Rel. skyld: 0,6

– gu2nnæ7rsby (Bugge 1883, NG), "gunæSby (AN ca. 1955)

Gunderszby 1593 NG. 1599 NG. Vkl jb, 1600. Gundersbye 1/1 1603 NG. Gundersbye (øde) 1647 I 189. 1661 lk. Gundeszbye 1665 matr. Gunderszby 1666 mt AN. Gunderszbye 1668 jb AN. Gundersbye (øde) 1723 matr E. 1723 NG. Gundersby 1723 matr M. Gundersbyegaard 1801 ft AN. Gunnersby (Gunnarsby) 1838 matr. Gunnersby 1886 matr

Forleddet er sannsynligvis mannsnavnet Gunnarr, slik også antatt i NG, og dette har vært vanlig så vel i Norge som ellers i Norden (Lind sp. 403–05, DgP I 410–13, og dessuten SMP I 437–66, som viser til at navnet på 1500-tallet var mest utbredt i tidligere norske områder og i Dalsland). Det finnes også i England, men er ikke spesielt utbredt (Björkman s. 54 f., Fellows-Jensen 1968: 113 f., Insley s. 159 f.).
I GPNS (s. 103 f.) nevner Oluf Rygh 17 eksempler på gårdsnavn med Gunnarr i forleddet, men antyder at noen av dem kan inneholde Gunnulfr, jfr. op. cit. 106, der han fører opp Gunnelsby i Rakkestad (se nedenfor). Under Gunnarr føres ellers opp Gunnersby i Norderhov og (s. 294) Gunnarsby i Sem, nå Tønsberg. Blant Ryghs eksempler er det ni sammensetninger med rud/rød.
DgP nevner flere eksempler på bruken i stedsnavn, bl.a. navn på lev og torp. De siste suppleres med en lang rekke eksempler av Birte Hjorth Pedersen (1960: 22 f.), som også, med henvisning til John Kousgård Sørensen (1958a: 242 f.), tar med et navn på sted. Hjorth Pedersen drøfter særskilt sammensetningen Gundelsby i Angel, som også Kristian Hald (1930: 75) satte til Gunnarr.
Også i SMP (bd. I, sp. 466) nevnes noen eksempler på Gunnarr som forledd i stedsnavn, bl.a. et belegg «j Gunnarsby» fra 1367 for Gunnarsby i Stora Kils sn., Kils hd. i Värmland (jfr. SOV VIII 16). Ifølge SOV er det ellers et Gunnarsby i Sunne sn. i Fryksdals hd., kjent siden 1540 (SOV II 30), et Gunnarsbyn i Brunskogs sn. i Jösse hd., kjent siden 1601 (SOV VI 269), og et tidligere Gunnarsby(n), nå Gunnarsbytorp, i Fryksruds sn. i Kils hd., belagt første gang i 1503, som kanskje opprinnelig har vært et torp under Gunnarsby i Kils sn. (SOV VIII 6). Elof Hellquist (1918: 66) nevner de to eksemplene fra Kil og Sunne, og (s. 65) også eksempler fra Dalsland. I SOÄ XV 4 nevnes et Gunnersbyn i Dalskogs sn. i Nordals hd. Det er første gang belagt som «Gunarsbyn» i 1564, men de andre eksemplene tyder på en sammenblanding med mannsnavnet Gunnulfr, gsv. Gunnulf. I SOÄ XIX 148 og 178 nevnes Gunnarsbyn fra Töftedals sn. og Ärtemarks sn. i Vedbo hd., kjent hhv. siden 1540 og 1557, som begge antas komme av Gunnulf, mens Gunnersbyn i Sundals-Ryrs sn. i Sundals hd., kjent siden 1541, sies å komme enten av dette eller av Gunnar (SOÄ XVI 148). Av Hellquist 1918 (s. 107) framgår at Gunnarsbýr er én mulig tolkning av Gunnesby i Säve sn. på Hisingen, men også Gunnvaldr er blitt foreslått (se nedenfor).
Gunnarsbo i Stala sn. på Orust i Båhuslen er belagt første gang i 1528 som «paa Gunnersbo» (NRJ IV 203). Forleddet tolkes som Gunnarr (OGB IX 55), men etterleddet anses som usikkert. Býr eller bœr er en mulighet, men búð f. eller bú n. foretrekkes. De aller fleste beleggene og den registerte uttalen tyder på at dette er rett, og tre belegg på «by(e)» fra 1581, 1586 og 1659 kan ikke tillegges stor vekt. Forleddet er vel helst Gunnarr, i alle fall er det ikke noe i skriftformene eller uttalen som skulle tyde på Gunnulfr.
Gunnar forekommer i flere stedsnavn i England (jfr. Björkman s. 54 f., Fellows-Jensen 1968: 113 f., Insley s. 160), også i sammensetning med by (Gunnerby i Lincolnshire, i det eldste belegget, fra DB, skrevet med s-fuge; jfr. DEPN s. 208, Fellows-Jensen 1978: 51).
Ut fra de svenske eksemplene burde man kanskje være noe forsiktig med kategorisk å fastslå at forleddet i Gunnarsby i Rygge er Gunnarr og ikke Gunnulfr. Rett nok er beleggene entydige, men de er tross alt ikke eldre enn ca. 1600. Uttalen med [æ] i andrestavelsen, må likevel kunne tas som en sterk indikasjon på at Ryghs tolkning er den rette.
Gunnarsby ligger ut mot fjorden vest for gnr. 85 Bakke og gnr. 82.83 Hasle. Øst for disse ligger gnr. 81 Vang og gnr. 84 Rød. I nord ligger gnr. 87 Huseby og gnr. 89 Verne (kloster), og øst for Verne ligger gnr. 88 Grystad (elvenavnet Grýta?). Vest for Huseby ligger gnr. 91 Feste og i nord gnr. 90 Bog og gnr. 92.93 Dyre (ruð-navn).
Sammenlikningen av landskylda for disse gårdene blir noe usikker, bl.a. fordi noen av dem lå under Verne eller andre setegårder. Gunnarsby var fullgård i 1603 og står nevnt blant fullgårdene også i 1647, med opplysning om at den lå øde og derfor ikke ble skyldsatt. Men både i 1665 og i 1723 oppgis landskylda til 1 ¼ skpd. salt, altså tilsv. 20 lpd. korn (slik også opplyst i 1665-matrikkelen). Opplysningene for Vang, Hasle og Bakke er også hentet fra 1665-matrikkelen. Denne og 1647-matrikkelen gir følgende landskyldopplysninger: Hasle (2 gårder) skyldte tilsv. 70 lpd. korn, Bakke 40 lpd., Dyre 34 lpd., Bog, Feste og Vang 30 lpd. hver, Grystad 25 lpd., Rød 19 lpd. og Huseby 15 lpd. Ifølge opplysninger hos Jens Kraft (1820: 151) skal Verne seinere ha hatt en landskyld tilsv. 266 lpd., men det er uvisst i hvilken grad dette omfattet underbrukene, og opplysningene for denne utvilsomt store og gamle gården kan ikke tas med i sammenlikningen; som også av den grunn blir mer enn vanlig usikker.
Det er påfallende at Huseby hadde lavest skyld av alle de undersøkte gårdene. Isolert sett kunne dette tyde på at gården også var forholdsvis ung, selv om den lave skylda ikke hindrer en datering til middelalderen (den nevnes første gang i 1593, men var fullgård allerede i 1603). Trolig har imidlertid Erling Johansen (1957: 138 f.) rett i at Huseby tvert imot er den eldste gården i området, men at størstedelen tidlig ble lagt til klosteret (som fikk navn etter bygda Varna). Navnet Huseby er nok her – som ellers – forholdsvis ungt, trolig fra vikingtida, og Johansen foreslår at det eldre navnet på gården kan gjenfinnes som forledd i Årefjorden – uten at han kan gi noen sikker forklaring på dette forleddet (vel heller til ǫlr m. enn á f.).
Gunnarsby har sikkert vært blant de minste gårdene i området, med lavere skyld enn gårdene med naturnavn, staðir-gården Grystad og ruð-gården Dyre. Men også Rød hadde forholdsvis lav skyld, og selv om Gunnarsby nok oppstod etter at Huseby-navnet ble til, kan nok gården – og vel også navnet – tidfestes til sein vikingtid eller kanskje heller til tidlig kristen middelalder. Johansen (1957: 139) antar at så vel Gunnarsby som Rød ble utskilt fra Huseby i «historisk tid».

*Gunnarsby

forsv. gård i Sem hd., nå i Tønsberg, Vestfold

NG VI 232

N50 1813.1 ca. 8071

vid Gunnarsbæ 1218 (avskrift ca 1400; HHS 1977: 22 25). aa GuNarsb (avskrift ca 1400; HHS 1977: 26). Gundersby DN I 817, 1552 (Sem). Gundersby DN XXI 741, 1552 (Sem).
Dateringen av hendelsen som beskrives i Håkon Håkonssons saga, er hentet fra O.A. Johnsen 1929 (s. 121). Brevet i DN XXI er en ny avskrift av brevet i DN I. Det framgår at Gunnarsby da var ladegård til Olavsklosteret i Tønsberg

I NG føres navnet opp under «Forsvundne Navne», men det bemerkes at stedet «findes endnu, men er gaaet ind under Tønsberg By». Forleddet kommenteres ikke i NG, men etterleddet settes til bœr m., ‘gård’. Det er klart at forleddet må være mannsnavnet Gunnarr, og etterleddet har sikkert hatt formen býr, som ellers i Vestfold; skriftformene fra HHS er islandske. I gatenavnet Gunnarsbøveien er gårdsnavnet gitt en feilaktig, arkaiserende form.
Gunnarsby lå mellom den forsvunne storgården Haugar og østre enden av Kanalen, sundet mellom Tønsberg og Nøtterøy, og Johnsen antar at gården ble utskilt fra Haugar «før byen blev eget rettsdistrikt med egen grense». Navnet er likevel neppe eldre enn begynnelsen av 800-tallet (op. cit. 32 f.)

Gunneby

Tjörns hd., (Stenkyrka sn.), Båhuslen

OGB VII 57

GK7B NV 5639

Ø 3,2 km

– gu2n-êbý'_ (OGB)

aff Gunnaby ... aff huarom gardenum DN II 267, 1354 (Båhus; vidisse 1495; = SD VI 507). j Gunnaby j Þiorn RB 527, 1399. Gunneby DN XIV 126, 1485 (Kastellekloster; avskrift ca 1500). paa Gunneby (1 br + 1 fattig), paa Grunnebo (1 br + 1 fattig) NRJ IV 211, 1528. Gunneby NRJ IV 211, 1528 OGB. y Gunnebi (2 br) NRJ V 427, 1568. Gundeby NRJ V 549 608 617, 1568. Gunnebi 1568 OGB. Gundeby(e) 1568 OGB. 1573 OGB. 1586 OGB. Gun(n)disbye 1581 OGB. 1586 OGB. Gunders(s)bye 1622 OGB. Gundeby 1659 OGB. 1665 OGB. Gunneby 1680–1881 Jr OGB.
Belegget «paa Grunnebo» fra 1528 nevnes ikke i OGB VII, men Carl A. Tiselius (1927: 93) fører det opp blant «mer eller mindre obestämbara» navn. Det er imidlertid grunn til å anta at det gjelder Gunneby. I kilden står det mellom «Gunneby» og «Aoesby», og med en skattebetaler og én «pauper» (‘fattig’) på samme måte som «Gunneby». Heller enn å regne med en forsvunnet bebyggelse, kan man anta at Gunneby hadde to skattebetalende menn (jfr. belegget fra 1354) og to fattige «husmenn»

I OGB slår Verner Ekenvall fast at forleddet er mannsnavnet Gunne, og han viser til Lundgren-Brate s. 80 f. og Hellquist 1918: 107.⁶⁸
Mannsnavnet norrønt Gunni drøftes i GPNS (s. 104 f.) sammen med kvinnenavnet Gunna, og Oluf Rygh anser begge navnene som alminnelig brukte i Norge så vel som i Danmark og Sverige. Gunni oppfattes av E.H. Lind (sp. 411–13) som kortform av navn på Gunn, og det har ifølge lokalitetsangivelsene hatt en klar østlig distribusjon (jfr. Lind Suppl. sp. 357 f.). De eldste (saga)beleggene finnes imidlertid på de sørlige Vesterhavsøyene, og på Island dukker det først opp midt på 1400-tallet. I SMP (bd. II, sp. 466–78) presenteres under Gunne en lang rekke svenske belegg, mange forholdsvis tidlige, og i DgP (bd. I, sp. 413–17) er det likeledes mange danske eksempler. bl.a. noen fra runeinnskrifter. Erik Björkman har engelske eksempler fra DB; jfr. at Gillian Fellows-Jensen (1968: 116 f.) har mange belegg fra Lincolnshire og noen få fra Yorkshire. John Insley (s. 165 f.) presenterer noen eksempler fra Norfolk, og understreker muligheten for at enkelte belegg i uavhengig bruk kan gjengi kvinnenavnet Gunna. Han mener også at navnet trolig er lånt inn i vestnordisk fra Øst-Norden, noe som virker sannsynlig også ut fra den klare østnorske bruken som kan leses ut av Linds belegg.
Navnet må likevel være lånt inn i vestnordisk ganske tidlig – trolig alt i (sein?) vikingtid, da relativt mange norske gårdsnavn har Gunni eller Gunna som forledd. Rygh nevner i GPNS (loc. cit.) 19 mulige sammensetninger, av disse tre på -stad og ni på rud/rød. Med ett unntak, gnr. 27 Gunntveit i Jondal i Hardanger (ifølge NG XI 511 først belagt ca. 1456 som «Gwntweit»), er alle fra Østlandet, og det kunne være grunn til å revurdere tolkningen av jondalsnavnet. For noen flere sammensetninger, også fra Båhuslen, se Lind sp. 413 og Lind Suppl. sp. 358. Rygh legger vekt på at kvinne og mannsnavnet ikke kan skilles fra hverandre i sammensetninger, og enkelte «kunne tænkes at komme af Gunnhildr eller Gunnvǫr; ogsaa Gunnrekr og Gunnulfr kunne i Sammensætning med stad give lignende Nutidsform». I SMP (bd. II, sp. 478) nevnes noen sammensetninger i svenske stedsnavn, bl.a. ett på torp. Elof Hellquist (1918: 60) nevner at Gunneby i Värmland, Dalsland og Båhuslen er sammensatt med personnavn, men han presiserer ikke hvilket (jfr. op. cit. 66 f., 107). Gunneby i Älvdals hd. (Dalby sn.) er ifølge SOV (bd. XIV, s. 4) eldst belagt som «Gwnneby» i 1503, men så som «Gwnnarbÿn» i 1533. Med ett seinere unntak (1715) tyder formene på at forleddet er Gunne og ikke Gunnar, slik det da også er tolket i utgaven. I Älvsborgs län finnes Gunnebyn i Järns sn. i Nordals hd. («Gwnnebyn(n)» 1564; SOÄ XV 52) og i Vårviks sn. i Vedbo hd. («Gunnebÿnn» 1627; SOÄ XIX 160), begge to skattlagt som ¼ mt. Et Gunnebyn i Tösse sn. i Tössbo hd. er imidlertid skrevet «Gudhmundaby» i 1397 og «Gundarbyen» o.l. på 1500-tallet (SOÄ XVII 54; se Gunnarby ovenfor). Hellquist (op. cit. 60) viser ellers til et Gunneby i Slesvig, som også nevnes i DgP («Gundeby», loc. cit.; jfr. Hjorth Pedersen 1960: 23, som også gir en oversikt over andre danske sammensetninger med Gunni, og Kristensen 1914: 49, 52.). Gunni er også brukt i engelske stedsnavn, bl.a. på by; Gillian Fellows-Jensen (1968: 116 f.) nevner to Gunby fra Lincolnshire, og et par sammensetninger med andre hovedledd fra Yorkshire; jfr. Insley s. 165 f. Fra Normandie har Adigard (s. 100) ett eksempel på sammensetning med toft (Gonnetot) og to med ville (Gonneville).
Gunneby på Tjörn passer godt inn med den østlige distribusjonen av mannsnavnet Gunni, men forekomsten i norske gårdsnavn viser at navnelagingen ikke nødvendigvis trenger å vise svensk innflytelse på Tjörn.
Bebyggelsen ligger vel 3 km øst for Stenkyrka kirke, ved Gunneby kile nær grensen til Valla sn., der Habborsby er nærmeste gård. Nord for Gunneby ligger Gläshed før Kollekärr og Skår. Sør for Habborsby ligger Tönsäng (også i Valla sn.) og sørvest for Gunneby ligger Åseby og Tjärna. Enda en kilometer lenger sør ligger Lirås. Med unntak av Tjärna er alle disse navnene kjent fra middelalderen, men bare Habborsby og Gunneby har hatt to gårdbrukere, jfr. tillegget «aff huarom gardenum» under belegget for Gunneby i 1354. De andre føres i OGB opp med 1 mt., bortsett fra Lirås, som har ½ mt. Det er grunn til å anta at Gunneby hører med blant de eldre gårdsnavnene på by sammensatt med personnavnforledd

Gunnelsby

gnr. 95 i Rakkestad hd. (Rakkestad sn.), Østfold

NG I 106

N50 1913.1 2786

Nv 4 km

Rel. skyld: 1,7

– gunnersby (Bugge 1883), gu2nnærsby (NG), "gun3Sby (AN ca. 1955)

Gundsby NLR I 61 63, 1558. (Vnndsby NLR I 61, 1558). Gundilszby 1594 NG. Gunildtzbye 1/1 1604 NG. Gunnilsby FLTP 219, 1614. Gunildtzbye 1624 NG. Gundelsby 1647 I 53. Gundelsbye 1664 sk AN. 1665 matr (= 1668 matr AN?). Gundelsbye 1723 matr E M. Gunulfsbye 1785 kb AN. Grundelsbye (!) 1801 ft. Gundelsbye 1801 ft AN. Gunelsby (Gunulfsby) 1838 matr. Gunnelsby 1886 matr.
Det første belegget fra NLR gjelder utvilsomt Gunnelsby, og «Vnndsby» gjelder sannsynligvis også samme gård. Navneformene i denne kilden er ofte svært forvansket. Formen fra kirkeboka for 1785 viser en etymologiserende skrivemåte, noe man fra tid til annen kan se i enkelte kirkebøker, særlig fra tida omkring 1800; jfr. at Munthe fører opp «Gunulfsby» i parentes i 1838-matrikkelen

I NG forklares forleddet som mannsnavnet Gunnulfr, og Oluf Rygh bemerker at «hvis det havde været Gunnarsbýr, af Gunnar, vilde man ikke i ældre Tid have faldet paa at skrive Navnet med l».⁶⁹ NGs uttaleopplysning synes å tale imot denne tolkningen, men den beror på en avskriftsfeil i forhold til den som står i Ryghs interfolierte eksemplar av 1838-matrikkelen, notert av Sophus Bugge i 1883,⁷⁰ som synes å tilsvare den Kåre Hoel skrev ned på 1950-tallet.
8x6
Gunnulfr skal ifølge GPNS (s. 106, som har rett uttaleopplysning), ha vært svært alminnelig i Norge. E.H. Lind, som normaliserer navnet til «Gunnúlfr» (sp. 420–22), bemerker at det tidlig gikk av bruk på Island, men at det i Norge fortsatte å brukes i middelalderen. Lind Suppl. (sp. 364–69) har da også en lang rekke belegg, hvorav flere fra Østfold, bl.a. to fra Rakkestad (1373 og 1456). Ifølge DgP I 417 f. og SMP I 478–80 synes navnet å ha vært mindre brukt på østnordisk område. Gunnulfr er også kjent fra enkelte engelske kilder (Björkman s. 58), men det er svakt belagt og er ikke gitt noen egen artikkel hverken av Gillian Fellows-Jensen (1968) eller John Insley.
Gunnulfr finnes ifølge GPNS (loc. cit.) i sju andre, norske gårdsnavn. Av disse er det to på stad (det éne belagt i RB) og to forsvunne navn på ruð (begge med middelalderbelegg). DgP (loc. cit.) nevner en mulig sammensetning med torp i Halland, med et belegg «Gunnælsthorp» fra 1344, som synes å måtte gjelde Gunnestorp i Lindberg i Himle hd. SOH III 18 har imidlertid her «Gunulstrup» fra 1546 som eldste belegg, men navnet tolkes til gsv. Gunnulf. SMP (bd. I, sp. 480) nevner en sammensetning med ryd i Västergötland, men enkelte navn i Dalsland og Värmland som nå framstår som Gunnarsby(n), har skriftformer som viser at forleddet er Gunnulf (se under Gunnarsby i Rygge ovenfor). Gunnulfr synes ikke å være brukt i stedsnavn i England.
Gunnelsby ligger som nabogård i øst til gnr. 96 Revelsby (se nedenfor) i den noe avsidesliggende Skantebygda, på grensen til Varteig. Nord for gården ligger gnr. 99 Kopperud, og nærmeste nabo i sør er gnr. 26 Rognerud i Varteig. I nordvest ligger gnr. 98 Gryteland og gnr. 97 Torp. Alle gårdene her var lavt skyldsatt i 1647, men de to by-gårdene skyldte mest, Gunnelsby 15 lpd. og Revelsby 14 lpd. De andre hadde bare halvparten så høy skyld, og relativ skyld for de to by-gårdene blir hhv. 1,7 og 1,6. Etter beliggenheten skulle det ikke være umulig å tenke seg at det her opprinnelig har vært én gård (*Skantar? jfr. grendenavnet, omtalt i BØ I 154) som først ble delt i to bruk, de to nåværende by-gårdene, og at de andre gårdene er seinere utskilte parter av disse. Jfr. *Þjóstolfsbýr s. 436 nedenfor

Gunnersby

gnr. 113 i Norderhov hd. (Haug sn.), Buskerud

NG V 45

N50 1815.2 7574

Nø 4 km

Rel. skyld: 0,7

– gu2nnersbý (Bugge 1880, 1883), gu2nnersby (NG), "gun3Sby (AN 1953)

Gunersby ¼ 1604 NG. Gundersbye 1617 NG. Gundersby ½ 1647 V 25. Gundersbye 1657 NG. Gunderszbye 1661 lk. Gundersbye 1723 matr E M. Gundersby 1801 ft. Gunnarsby 1838 matr. Gunnersby 1886 matr

Hjalmar Falk tolker i NG navnet som en sammensetning med Gunnarr og viser til GPNS s. 103 f. Med så unge skriftformer som her er det likevel, i enda større grad enn ved Gunnarsby i Rygge (se ovenfor) grunn til også å vurdere en tolkning til Gunnulfr. I hovedsoknet er det for øvrig en ruð-gård der forleddet sikkert er Gunnar, navnet er skrevet «at Gunnærsrudi» i 1402 (DN X 81); men uttalen er ukjent; gården kalles nå Åsa.
Gunnersby ligger vestvendt mellom gnr. 116 Kittilsby og gnr. 126 Askelsrud i åskanten opp mot Nordmarka. Seks andre gårder her har navn på rud, og alle er ganske små, de fleste med en skyld i 1647 mellom 5 og 11 lpd. Den nordligste, gnr. 119 Gjørud, skyldte 20 lpd., det samme som Gunnersby, mens Kittilsby skyldte 8 lpd. Lenger ned og i sørvest ligger større gårder som gnr. 122 Skogstad (40 lpd.), gnr. 106 Bølgen (vin-gård; 50 lpd.) og gnr. 105 Gjermbu (80 lpd.). De to by-gårdene – med relativ skyld på hhv. 0,7 og 0,3 – kan neppe være særlig mye eldre enn nabogårdene med navn på ruð, men etter skylda å dømme er det grunn til å tro at Gunnersby er betraktelig eldre enn Kittilsby.

Gunnesby

Västra Hisings hd. (Säve sn.), Båhuslen

OGB IV 42

GK 7B SV 6816

N-nv 1,5 km

– gu1n-sBy, gU1n-s- (OGB)

aff Gunnaldzby, i Gunnarsby DN II 266 268, 1354 (Båhus; vidisse 1495). af Gunnobø RB 324, 1388 (tilf). j Gunnæ bole RB 325, 1399. Gunneby DN XIV 126, 1485 (Kastellekloster; avskrift ca 1500). Gunneby DN XIV 153, 1498 (Båhus; avskrift ca 1500) = NgL 2 r III 436. Gunnesby, Gwnnesby, Gwnnesby, Grønnisby (!) (6 br + 5 fattige) NRJ IV 168, 1528. Gundesbi, Gundussbi NRJ V 568, 1568. Gundesby NRJ V 601 645, 1568. Gunesby NRJ V 614 636, 1568. [Gundisbye 1568–86 OGB]. Gunthby 1573 OGB. Gunnesby 1659–1881 OGB. [Gunnersbyen 1659 OGB. Gunnerssby 1680 OGB. Gunnesby 1694 OGB. Gunneby 1703 OGB.]
Det andre belegget fra 1354, der forleddet framstår som mannsnavnet Gunnarr, er i kilden henført til Hisingen og gjelder uten tvil Gunnesby. I OGB er belegget i tillegg ført opp under Gunnarby i Skredsvik (av Gunnvararbýr; OGB XII2 173) uten henvisning til bd. IV. De to avvikende formene fra RB samt formene fra DN XIV må være feil, slik det også påpekes i OGB. Forleddet synes i RB å være oppfattet som hhv. kvinnenavnet Gunna og mannsnavnet Gunni, begge kjæleformer som antas forekomme i adskillige stedsnavn, særlig mange på ruð, men trolig ingen på býr (jfr. GPNS s. 104 f.). Belegget fra RB 325, egentlig «j Yxna nesi j Gunnæ bole», gjelder for øvrig heller en part av Öxnäs; jfr. ellers s. 554 nedenfor om den ikke uvanlige sammenblandingen mellom býr/bœr og bœli. Formene i hakeparentes er i OGB kalt «alternative», og opptrer altså i enkelte kilder i perioder med ellers ganske ensartete navneformer

I OGB stilles spørsmålet åpent om forleddet er Gunnarr eller Gunnvaldr (se min drøfting av Gunnarsby i Rygge og *Gunnvaldsbýr i Bærum, hhv. s. 205 og 212), men utgiveren av bd. IV, Hjalmar Lindroth, synes å foretrekke Gunnvaldr, da han viser til «det närbelägna Gunnilse» (eller Gunnelse i Angereds sn. i Vättle hd., skrevet «Gunwlzryd» i 1415; Gunnuld oppfattes som en sideform til Gunnvald; SOÄ XIII 7). Slik må også Elof Hellquist forstås, i og med at han bemerker at Gunn(v)aldr er et utpreget vestnordisk navn (1918: 107). Et par av 1600-tallsformene kan oppfattes som om forleddet er Gunnarr, og synes således å støtte den ene formen fra 1354. Det er bare den første av de to eldste formene som taler for Gunnvaldr; men da begge disse finnes i en nær 150 år yngre avskrift, kan ingen av dem tillegges avgjørende vekt. Når formene fra RB heller ikke synes å være til å stole på, og brevene fra 1485 og 1498 også er avskrifter, kan tolkningen bare støtte seg på de relativt ensartete formene «Gun(d)esby» fra og med 1528. I avveiningen mellom de to mulighetene kan det muligens trekkes inn at navn der forleddet oppfattes som Gunnarr (se under Gunnarsby i Rygge), i langt større grad har navneformer med bevart r-. Det blir også spørsmål om man kan tillegge det parallelle navnet fra Bærum noen vekt i bevisførselen; det synes ikke tidligere å ha vært trukket inn i diskusjonen av de båhuslenske navnene, og til tross for at det kun er funnet i en eneste kilde, er det en indikasjon på at Gunnvaldr virkelig synes å ha vært brukt i navn på by. Tilsvarende burde det kunne tas i betraktning at mannsnavnet også synes å foreligge i «j Gunnals rudi» (RB 364) i Sanne sn. i Sörbygden (OGB XVII 140), men også dette er et enkeltstående belegg.
Det kan ikke her konkluderes annerledes enn i OGB. Forleddet i Gunnesby er uten tvil et sammensatt mannsnavn; sannsynligvis er det Gunnvaldr, men Gunnarr kan heller ikke utelukkes.
Gunnesby, som nå er en «by» med 9 gårder (à ¾ mt., d.v.s. til sammen 6 ¾ mt.), ligger i den vestre delen av Säve sn., ikke langt fra Nordre älv, som danner grensen mot Harestad sn. på Inland. Landsbyen er den største i denne delen av soknet, og allerede på 1300-tallet må dette ha vært en stor eiendom; Magnus Eiriksson skjenket Kastelleklosteret hele 8 markebol i Gunnesby (Johnsen 1905: 73). I 1528 hadde landsbyen sju skattebetalende menn og fem fattige; i 1568 nevnes ni bønder. Ca. 1,5 km i sørøst ligger kirkestedet Kyrkeby (4 gårder, 4 mt.; navnet har erstattet Säve) og Brunstorp (3 gårder, 2 ¼ mt.) i sørvest Öxnäs (5 gårder, 5 mt.) og Askesby (av Asgautr, se ovenfor); 3 gårder, 2 ½ mt.), og i nord ligger Skålvisered (1 gård, 1 mt.). Den omtalte Gunnelse i Angereds sn. ligger en drøy mil østover, på den andre sida av Nordre älv.

*Gunnvaldsbýr

forsv. navn på gnr. 25 Stein i Bærum hd. (Haslum sn.), Akershus

NG II 133

N50 1814.1 8645 (Stein)

Nv 1,7 km

Rel. skyld: 1,0

Stein er sumir kalla Gunualdzbø RB 295, 1400

Gunnvaldsbýr har altså en tid vært alternativt navn på Stein. Dette er det eneste belegget fra middelalderen, og i etterreformatorisk tid kalles gården «Steenn» o.l. fra 1578 av. NG har ingen bemerkninger til det alternative navnet, men i Bærum må etterleddet utvilsomt ha hatt formen býr (jfr. f.eks. gnr. 28 Nordby). Forleddet er mannsnavnet Gunnvaldr, som ifølge GPNS (s. 106, der Gunnvaldsbýr nevnes) var alminnelig i Norge i middelalderen. E.H. Linds eksempler (sp. 422–24, jfr. Lind Suppl. sp. 369) viser at navnet i historisk tid – med få unntak – bare var brukt fra (nedre) Buskerud til Rogaland. DgP I 420 nevner noen mulige eksempler på et dansk Gunwald, SMP II 483 har bare ett eksempel på et svensk Gunvald (Östergötland i 1368) og i England synes navnet ikke å ha vært brukt.
Som ledd i gårdsnavn forekommer navnet ellers bare i to, sannsynligvis ganske unge navn, partsnavnet Gunnvalds-Rukke i Nes i Hallingdal (NG V 93) og gnr. 92 Gunnvaldjord i Vinje, belagt første gang som «Gundvoldsiord» i 1665 (NG VII 448). Ut over de eksemplene Rygh (loc. cit.) nevner, fører Lind (sp. 424) opp to mulige båhuslenske gårdsnavn, Gunnesby på Hisingen (se ovenfor) og et forsvunnet *Gunnvaldsruð i Sörbygden.
Stein ligger relativt høyt mellom Kolsås og Nordmarka, men mindre enn 2 km nordvest for kirkestedet Haslum. En sammenlikning av skylda på Stein og de fem nærmeste gårdene viser at gården da må ha vært regnet som en middels stor gård; den var skattlagt som halvgård og skyldte 17 lpd. Blant nabogårdene hadde gnr. 23 Øverland og gnr. 27 Haga betraktelig høyere skyld, hhv. 30 lpd. og 27,5 lpd., gnr. 22 Haug skyldte om lag det samme som Stein, 15 lpd., mens gnr. 24 Skotta (også halvgård) og gnr. 26 Gardlaus (ødegård) skyldte hhv. 9 lpd. og 4 lpd. Stein får dermed en relativ skyld på 1,0.
Det er ingen grunn til å spekulere over om *Gunnvaldsbýr har vært et eldre navn på Stein. Enkeltstående belegg for alternative navn kjennes også andre steder, og når det seirende navnet typologisk er eldre eller umulig å datere, som i dette tilfellet, er det all grunn til å anse personnavnsammensetningen som en døgnflue. Det er ikke utenkelig at gården nettopp på 1300-tallet ble drevet av en mann ved navn Gunnvaldr

Guriby

gnr. 104 i Bærum hd. (Tanum sn.), Akershus

NG II 144

N50 1814.1 8149

N 9,5 km

Rel. skyld: 0,7

– gu72rrbý (Bugge 1880, 1884), gu2rrby, gý2rrby (NG), "gu'riby' (AN u.å.)
I Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er uttalen fra 1884 først notert som gy2rrbý, men y er så endret til u

Gudridubøle RB 254, 1400. Gureby OLTP 181, 1610. OLTP 352 369, 1614. Guriby ¼ 1647 II 84. Gurubye 1661 lk. Gurebye 1665 matr. 1666 NG. Guurebye 1723 matr E. 1723 NG. Gurrebye 1723 matr M. Guriby (Gudridebøle) 1838 matr

Oluf Rygh tolker i NG navnet som et opprinnelig «*Guðríðarbœli eller Guðríðarbýr, af Kvindenavnet Guri (Guðríðr)» (jfr. Munthes parentesform fra 1838). Han er altså forsiktig med å fastslå hvilket etterledd det er tale om. Belegget i Røde bok gjelder utvilsomt denne gården; det presiseres at den ligger «j Lomadale» – det samme gjelder beleggene fra Oslo lagtingsprotokoll. Det kan selvsagt ikke ses bort fra at navnet opprinnelig har vært en sammensetning med bœli (om veksling av etterledd i eldre kilder, se kap. 5.4 Tillegg); to andre sammensetninger på by i Lommedalen, foruten det usammensatte By, kan ha bidratt til et navneskifte. Den ene av disse gårdene, gnr. 98 Krysby, har beviselig endret navn, og også i det tilfellet brukes bœli i det eldste belegget, et diplom fra 1304 (se nedenfor). Det bør imidlertid tas i betraktning at belegget «Gudridubøle» er hentet fra en fortegnelse over en større godssamling (Ulven prebende), der feil lettere kan tenkes å forekomme enn i lokale lister. Forleddet er imidlertid entydig (RBs gjengivelse av genitivsendelsen ar som «u» kan ikke tillegges vekt).
Kvinnenavnet Guðríðr var ifølge E.H. Lind (sp. 387–89) forholdsvis vanlig på Island allerede i landnåmstida, og etter ca. 1300 var det «talrikt representerat i de norska pärmebreven». I Lind Suppl. (sp. 334–39) nevnes at navnet i Norge – etter landnåmstida – allerede dukker opp på 1100-tallet. I Lind Suppl. er beleggene stedfestet, og det går fram at navnet må ha vært brukt i hele landet. I Sverige synes forekomsten å være begrenset til to belegg fra Båhuslen, mens det avledete Gyridh er vanligere (SMP II 390, 492–95). I DgP føres noen få belegg opp under Gyrith, mens det eneste belegget under kvinnenavnet Guthfrith, en runeinnskrift på et bronsebeslag, anses å være norsk (DgP I 422, 434 f.). Ifølge Erik Björkman (s. 48) representerer «Godrida» i DB for Yorkshire en «normannisch-lateinische Wiedergabe» til Guðríðr. Gillian Fellows-Jensen (1968: 111) har ytterligere et par eksempler fra samme landskap fra 1100-tallet, mens navnet mangler i John Insleys materiale fra Norfolk.
I sammensetning kan kvinnenavnet Guðríðr ifølge GPNS (s. 101) ikke alltid skjelnes fra Guðrún, og Rygh fører opp elleve mulige sammensetninger i norske gårdsnavn; tre av dem navn på rud/rød og bare dette éne på by. Lind (Suppl. sp. 339) noterer at det bare forekommer i noen få gårdsnavn, og at enkelte av dem er fra nyere tid. Blant disse er utvilsomt gnr. 11,8 Guriby i Hole, som i NG V 4 står oppført uten eldre skriftformer. Fra Uppland nevner SMP (bd. II, sp. 496) et Gyllby i Tegelsmora sn., som skal gå tilbake på navnet Gyriðr; det er skrevet «ij Gyredhaby» i 1368 (jfr. Hellquist 1918: 57). Gylleby i Fryksdals hd. i Värmland («Gyllebyn»; Hellquist 1918: 66) skrives «Gillebýn» i 1540 og tolkes i SOV (bd. II, sp. 30) som en sammensetning med et mannsnavn Gille.
Guriby ligger langt oppe i Lommedalen, nærmere 10 km nord for kirkestedet. Den er nabogård i nord til gnr. 101.102 Jonsrud og ligger sør for gnr. 105 Åmot. Nord for denne ligger gnr. 106 By. I øst ligger gnr. 108.109 Vensås og i sørøst gnr. 110 Kirkeby. I 1647 var 11 av gårdene i Lommedalen skyldsatt. Foruten de nevnte var det gnr. 94 Gommerud, gnr. 96.97 Haug, gnr. 98 Krysby og gnr. 111 Hellerud. Høyest skyld hadde Vensås, tilsv. 27 lpd. Jonsrud skyldte 25 lpd., Haug 22,5 lpd., Åmot 20 lpd., By 15 lpd., Gommerud og Guriby 10 lpd. hver, Krysby 7,5 lpd. og Kirkeby 4 lpd. Gjennomsnittlig landskyld var 15 lpd., og Guriby hadde dermed en relativ skyld på 0,7. Det er grunn til å anse by-gårdene som unge middelalderrydninger, og det kan ikke ses bort fra at etterleddene virkelig har vekslet noe den første tida etter at gårdene var bosatt

Gåseby

gnr. 13.14 i Rødenes hd., Østfold

NG I 167

N50 2014.3 4804 (n s Gåseby)

N 2,9 km (Klund)

Rel. skyld: 1,6

– gå2seby (Bugge 1883, NG), "gå's3by (AN ca. 1955)

Gasby 1562 RAd (u st). Gaseby Stub 209, 1579. i Gaaseby Aktst I 57, 1591. Gaaszeby 1593 NG. Gaaszeby 1/1, Gaaszebye ½ 1593 bs AN. Gaaszeby 1604 NG. Gaaszeby, Gaaszebye 1604 bs AN. Gaaseby Aktst III 307, 1610. Gaasebye 1613 ls AN. Gaasebye 1614 ls AN. Gaaszebye 1/1, Aasszebye (!) ½ 1618 bs AN. Gaasebye 1619 bs. Gaaszeby 1626 NG. Gaasebye 1647 I 113. Nordre Gaaszebye 1647 I 118. Nørdre Gaasszebye, Gaaszebye 1661 lk. Gaasebye (n, s) 1723 matr E. 1723 NG. Gaassebye (n), Gaasebye (s) 1723 matr M. Gaasebye (n, s) 1801 ft AN. Gaaseby (n, s) 1838 matr. 1886 matr

Oluf Rygh tolker i NG I navnet som «*Gásabýr, antagelig af Mandsnavnet Gási, der findes brugt i Norge i MA., om end sjelden (ogsaa i Sverige og Danmark, Lundgren S. 61 og O. Nielsen S. 29)».
Som fornavn har Gási ifølge GPNS (s. 80) vært båret noen få historiske personer; det er bl.a. kjent fra Vangssteinen i Oppland (NIyR I 232 ff.). E.H. Lind (sp. 301 f.) har ytterligere noen få eksempler, og ifølge Lind Bin. (sp. 104) forekommer det også som tilnavn (som vel er det opprinnelige). Fra Sverige nevnes i SMP (bd. II, sp. 149) bare to tidlige eksempler (Gase), og fra Danmark likeledes to (fra 1298 og 1355; DgP I 338). Det nevnes ikke som personnavn i de anvendte verkene som gjelder England.
Rygh regner i GPNS (loc. cit.) med at personnavnet har gitt opphav til hele 29 gårdsnavn, og han legger til at «Afledning af Fuglenavnet gás synes kun undtagelsesvis rimelig». Blant eksemplene er det 13 sammensetninger med rud/rød og seks på land. I alle fall i de siste kunne nok fuglenemnet være vel så sannsynlig som forledd. E.H. Lind (sp. 302, Suppl. sp. 285) har noen flere sammensetninger (alle fra det nåværende Norge). SMP (loc. cit.) nevner ingen svenske stedsnavn sammensatt med Gase, men i DgP (bd. I, sp. 338) føres opp Gåsamåla fra Småland (med hv. til Ödeen 1927: 105, som også har et par andre svenske eksempler). Fra Danmark har DgP (loc. cit.) to mulige eksempler, Gasse (opprinnelig en sammensetning med høj, jfr. DS V 196, der det også nevnes et navn Gesing, som anses som avledet av personnavnet) og Gåsetofte.
Det kunne nok tenkes at fuglenemnet gás (i gen. pl.) kunne foreligge som forledd i Gåseby – på språklig grunnlag er det fullt mulig, men fra et navnesemantisk synspunkt blir en slik løsning mindre tiltalende. Man måtte i så fall anta en opprinnelig teignavnbetydning av etterleddet, og i et område som dette, med flere navn på by med utvilsomme personnavnforledd, er det overveiende sannsynlig å anta en slik løsning også i dette navnet.
Gåseby ligger på østsida av Rødenessjøen, snaue 3 km nord for det gamle kirkestedet Klund. I nord ligger gnr. 12 Slustad (til et elvenavn Slufra?) og i sør gnr. 18 Stillesby (av mannsnavnet Styrlaugr, se nedenfor). Lenger øst ligger gnr. 15 Hien (vin-gård) og sør for denne gnr. 17 Hågås og gnr. 16 Langenes før gnr. 19 Måstad (ifølge NG I 168 av mannsnavnet Már) og gnr. 20 Klund. Tvers over sjøen ligger gnr. 38 Klemetsby, og sør for denne gnr. 33 Østenby og gnr. 22 Krossby.
I 1647 skyldte Gåseby tilsv. 45 lpd., Klemetsby 40 lpd., Klund 35 lpd. og Stillesby 33 lpd. Slustad og Østenby skyldte begge 30 lpd., Krossby 29 lpd. og Måstad 25 lpd. Hågås skyldte 20 lpd., Hien 10 lpd. og Langenes 5 lpd. Middelskylda for 21 undersøkte gårder på begge sider av sjøen er 29,1 lpd.
Bebyggelsen ved Rødenessjøen kan antas å være forholdsvis ung, men det er grunn til å legge merke til at by-navnene er knyttet til gårder som til dels har vesentlig høyere skyld enn f.eks. staðir-gårdene (jfr. under Østenby s. 455). Gåseby har høyest landskyld blant de undersøkte gårdene, med en relativ skyld på 1,6, noe som skulle indikere en forholdsvis høy alder. Det kan være grunn til å anta at navnet tilhører tidlig vikingtid; jfr. drøftingen av Klemetsby s. 268 f. nedenfor

Habborsby

Tjörns hd. (Valla sn.), Båhuslen

OGB VII 106

GK7B NV 5740

S-sv 2,6 km

– ha2b-ÕSbý'_, ha2b-oSbý'_ (OGB)

aff Haghbardzby (2 gd) DN II 267, 1354 (Båhus; vidisse 1495). Habordzby DN XIV 127, 1485 (Kastellekloster; avskrift ca 1500). Haborsby, Habbørsby (3 br, men to kalles fattige) NRJ IV 211, 1528. Hab(b)orsby, Habborgsby? NRJ IV 211, 1528 OGB. Haubornzbi, Habelsby NRJ V 422 650 1568. Hauboutzbi, Haubornzbi, 1568 OGB. Habelsby 1568 OGB. 1573 OGB. Habbersbye 1581 OGB. Habersby(e) 1586 OGB. 1622 OGB. 1659 OGB. Hauborszby Aktst II 71, 1648. Habbors(s)bij 1665 OGB. 1680 OGB. 1697 OGB. 1758 OGB. Haborsbij 1719 OGB. Habborsby 1811–81 OGB.
Beleggene fra NRJ IV som føres opp i OGB, avviker noe fra dem i den trykte utgaven. Som for Gunnesby ovenfor stammer de eldste pålitelige formene fra begynnelsen av 1500-tallet; det er likevel ingen tvil om at beleggene i DN II og XIV gjelder Habborsby

I OGB settes forleddet til mannsnavnet Hagbarðr med henvisning til Lind og til LundgrenBrate s. 89 f. Det kan tilføyes at Elof Hellquist (1918: 107) i en note viser til Håbolsbyn i Dalsland (se nedenfor).
Mannsnavnet Hagbarðr finnes ifølge GPNS (s. 110) «kun nogle faa Gange i Norge i Middelalderen», men på begynnelsen av 1500-tallet skal det ha vært adskillig mer utbredt; det kjennes ikke fra Island. E.H. Lind (sp. 446) har bare fire historiske eksempler på mannsnavnet, men viser til ganske utbredt bruk i heltediktningen. I Lind Suppl. (sp. 376) nevnes bare to nye eksempler fra 1500-tallet, så Ryghs påstand om utbredelsen i Norge er ikke underbygget. SMP (bd. II, sp. 577–80) har imidlertid en lang rekke eksempler; fra begynnelsen av 1300-tallet er det et betydelig antall, tilsynelatende fra store deler av Sverige, men (så vidt jeg kan se) ingen fra Båhuslen eller tilgrensende områder. Utbredelsen av navnet, av kontinentalt opphav, anses å ha sammenheng med sagnene om Hagbard og Signe (NK VII 134).⁷¹ I DgP I 452 er det eldste eksempelet fra Lund på slutten av 1100-tallet, og ellers er det en del belegg fra ca. 1300 og utover. Flere av de danske skriftformene av personnavnet faller sammen med formene i det aktuelle gårdsnavnet, noe som kunne tyde på at de danske skriverne langt på vei identifiserte forleddet med Hagbarðr. Personnavnet synes ikke å være registrert i uavhengig bruk i England, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 122) antar en skandinavisert form av navnet som forledd i et navn på (ing)ham i Lincolnshire.
8x8
Rygh (loc. cit.) fører opp ni norske gårdsnavn som sikkert eller sannsynligvis er sammensatt med dette mannsnavnet, blant disse to på land og fem på staðir (tre av dem med middelalderbelegg; de to som nevnes av Rygh, foruten Habbastad i Finnås, som nevnes i BK; jfr. Lind). I alle navnene er gb assimilert til bb. De tre stedsnavnene som nevnes i SMP I 580, er fra Västergötland. De er sammensatt med klev, torp og hester, og alle har middelalderbelegg. Habborsby synes å være den eneste sammensetningen av mannsnavnet + býr som sikkert går tilbake til middelalderen. Elof Hellquist (1918: 65) viser imidlertid til SOÄ XV, som har to Håbolsbyn i Nordals hd. i Dalsland (Dalskogs og Holms sn.; s. 6 og 34). Det er likevel ikke brått sikkert at disse er gamle; bebyggelsene er skyldsatt til ¼ mt., og navnene er belagt første gang hhv. 1653 og 1640. Mannsnavnet skal i formen Håbol ha vært brukt i Dalsland ennå omkring 1600.
Habborsby ligger ca. 2,5 km sørvest for kirkestedet Valla, ved Svanviks kile, mellom Svanvik i Valla sn. og Gunneby (av mannsnavnet Gunni) i Stenkyrka sn. (se ovenfor). I nord ligger Spjärr og i sør Tönsäng (egt. Tunenga). I OGB karakteriseres Habborsby som «by» og er oppført med to gårder (2 mt.; jfr. belegget fra 1354), det samme som Gunneby i Stenkyrka. Svanvik (også «by») har tre gårder (3 mt.), mens Spjärr og Tönsäng er enkeltgårder (1 mt. hver). På grunnlag av disse opplysningene er det vanskelig å si noe om alderen, men om personnavnet virkelig er kommet til Norden med heltediktningen (tidligst 800-tallet?), er det lite trolig at gårdsnavnet er særlig mye eldre enn fra 1000-tallet.

*Hallaðsbýr

forsv. gård i Tjörns hd. (Valla sn.), Båhuslen

OGB VII 135

GK 7B NV 5840 (Svanvik)

S 2 km

aff Hallazd by i Suanwikum DN II 267, 1354 (Båhus, vidisse 1495)³

I OGB tolkes forleddet primært til mannsnavnet Hallaðr.⁷² Det bemerkes (med henvisning til E.H. Lind sp. 454 f.) at mannsnavnet alt midt på 1300-tallet kunne få genitivsform på -s. Navnet karakteriseres i GPNS (s. 112) som «meget almindeligt», men Lind har bare relativt få eksempler, og disse finnes særlig i Vestfold og Buskerud (en Hallaðr Krókssunr, som nevnes i et brev fra Båhuslen, synes å stamme fra Vestfold; jfr. DN V 102, 1338 om salg av jord på Stångenäs). Navnet er ikke tatt med i supplementsbindet. Fra Sverige kjennes det ikke (SMP II 717; Hallaðr Krókssunr er her tatt med som hjemmehørende i Båhuslen), og heller ikke i Danmark eller England synes navnet å ha vært brukt.
Ifølge GPNS finnes personnavnet sikkert bare i ett norsk gårdsnavn, det forsvunne Hallaðarruð, som i RB 46, 47 og 51 anføres under kirkene i Kvelde og Tjølling i Vestfold (NG VI 363); jfr. Hallesby (s. 218).
Utgiveren av OGB ser ikke bort fra at belegget kan være feilskrift for Habborsby, nabo til Svanvik i sørvest, som nevnes i samme brev, og som, hevdes det, bestod av minst to gårder. Formuleringen «af badum gardenum» (i Habborsby) taler likevel imot at denne gården skulle være nevnt enda en gang, og selv om Svanvik og Habborsby er nabogårder, tyder den tilnærmet topografiske rekkefølgen som gårdene nevnes i, på at *Hallaðsbýr var en egen enhet, trolig en gård i liden eller grenda Svanvik som seinere ble liggende øde. Etter gårdene i Svanvik nevnes gårdene på Hakenäset, og deretter tar skriveren for seg Habborsby og gårdene langs grensen mot Stenkyrka.
Det skulle etter dette være liten grunn til å tvile på at belegget representerer et eget navn på býr, og en sammensetning med Hallaðr er ikke utenkelig. Kontakten til Vestfold – der personnavnet var vanlig – går langt tilbake, her eksemplifisert med brevet fra 1338. Det er imidlertid liten grunn til å regne *Hallaðsbýr som særlig gammelt – sannsynligvis ikke særlig mye eldre enn belegget, og gården ble trolig fraflyttet i løpet av andre halvdel av 1300-tallet

Hallesby

gnr. 10 i Aremark hd., Østfold

NG I 179

N50 2013.4 5672

Nø 4 km

Rel. skyld: 0,9

– hæ2llesbý (Bugge 1883), hæ2llesby (NG), "hælspy (AN 1941), "hælsby (AN ca. 1955)

Hallingszby 1593 NG. Hallindtzrud 1/1 1604 NG. Halmnesby, Hallendzby OLTP 367 382, 1614. Hallentzby 1626 NG. Hallinndsbye (2 br) 1647 I 104. Hallandsbye 1661 lk. 1711 ekstr AN. 1723 E M. Hallandsbye Moen (hpl) 1737 kb AN. 1738 kb AN. Hallesbyehaugen (hpl), Hallesbye Moen (hpl) 1741 kb AN. Halingbye-Moen (hpl) 1742 kb AN. Hallandsbye Haugen (hpl) 1745 kb AN. Hallensbye 1774 rr AN. Hallesbye 1801 ft AN. Hallesby 1838 matr.
Det kan bemerkes at den nåværende navneformen viser seg allerede i kirkeboka for 1741

Oluf Rygh fastslår i NG at forleddet er et personnavn, og han foreslår primært kvinnenavnet Halldís (med hv. til gnr. 181 Hallingstorp i Eidsberg) eller mannsnavnet Hallaðr, som han presiserer finnes med genitivsform på -s så tidlig som i 1345. Alternativt peker Rygh på at a i forleddet kan ha kommet inn ved en «Misforstaaelse af Udtalens æ», og han tenker seg da at navnet kan inneholde ett av mannsnavnene Herlaugr, Herleifr eller Herleikr. Skriftformer som ikke er eldre enn ca. 1600, bør selvsagt vurderes som usikre.
I GPNS (s. 112) nevner Rygh at Halldís finnes på Island alt i landnåmstida, at det er sjeldent i Norge i middelalderen, men «temmelig udbredt nu». Han viser deretter til Haddingr. Ifølge E.H. Lind (sp. 459, Suppl. sp. 382) er Halldís belagt bare tre ganger i Norge; det nevnes hverken i SMP eller DgP, men fra England har Erik Björkman et eksempel på en svak form Haldisa (s. 61).
Under Halldís i GPNS nevner Oluf Rygh bare gnr. 181 Hallingstorp i Eidsberg og det forsvunne Halldísarbakki i Fjaler. Hallingstorp er skrevet «j Haldisarþorpe» i RB 165, men «j Haldinsþorpe» i RB 170 og «Hallyngttorp» ca. 1570 (DN XII 840, Homstvet i Eidsberg), og under drøftingen av dette navnet viser Rygh (NG I 154) til noen andre navn som tyder på n-innskudd. Spesielt kan man merke seg gnr. 11 Neringsrud i Eidsberg (< Neriðr), som skrives «Nerisrud» i 1593 og 1612 og «Nærretsrud» i 1723 (jfr. NG I 132). Navnet skrives «Næringsrud» i 1801-folketellingen, og uttalen er notert som né2ringsru i NG og ["ne'rIMsru] i ANs samlinger fra ca. 1955. N-innskuddet må antas å ha opptrådt forholdsvis seint.
Den nærmeste parallellen Rygh viser til, er imidlertid gnr. 12 i Fjaler (Ytre Holmedal), som siden 1500-tallet har vært kalt Bakke, men der eldre former viser at gården (eller et bruk på gården) har hett Halldísarbakki; jfr. «a Haldisarbakka» i 1334 (DN I 185, lokalt), men «i Hallinghsbakka» i 1380 (DN I 344, Bergen) og igjen «Haldisebacke» i Cod. AM 880, ca. 1456 (Hartvig Krummediges Gods; sitert etter NG XII 265). De aktuelle navnene viser altså former som tilsvarer noen av 1600-tallsformene for Hallesby, men ingen av dem er blitt så redusert som dette.
Hallaðr er, som nevnt i forbindelse med det forsvunne *Hallaðsbýr på Tjörn (jfr. ovenfor), likeledes et ganske uvanlig navn, og i GPNS (s. 112) er det bare ett (forsvunnet) gårdsnavn som med sikkerhet føres opp som sammensatt med dette personnavnet (om genitivsform på s, se *Hallaðsbýr).
Mannsnavnene Herlaugr, Herleifr, Herleikr skal ifølge Oluf Rygh i NG også være mulige forledd; alle disse var ifølge GPNS (s. 128, der de føres opp sammen) «ret almindelige i Norge i Fortiden», noe som bekreftes ved de mange eksemplene E.H. Lind fører opp (Lind sp. 522–27, Lind Suppl. sp. 439 f.). Lundgren-Brate (s. 121) har oppslag på alle tre navnene (Hærlef, Hærlek og Hærløgh), men i SMPs samlinger er Hærlek og Hærløgh samlet under det sistnevnte, der det er ført opp om lag 30 belegg; dette finnes også i en runeinnskrift fra Västgötland. Beleggene har ellers en viss sørlig utbredelse. Hærlef er bare representert med to belegg (Hälsingland i 1314 og Jemtland i 1428) foruten to eksempler på patronymisk bruk (Herjedalen og Jemtland; også fra 1400-tallet), dessuten i en runeinnskrift (U 439). For Danmarks vedkommende opplyses det i DgP (bd. I, sp. 542 f., 543 og 543–46) at det er nærmest umulig å skille mellom belegg for Herlef og Herlugh, og det føres opp en lang rekke belegg under Herlugh. Navnene synes ikke å være belagt i uavhengig bruk i England.
I GPNS nevnes Hallesby (med spørsmålstegn) under disse tre personnavnene sammen med 19 andre, norske gårdsnavn; de aller fleste nå skrevet Hel (i forbindelse med set og stad) eller Helle(s), men som oftest uttalt med [æ]. Rygh kommenterer imidlertid at det i flere tilfeller kan være tvil om forleddet ikke rimeligere kan forklares til appellativet hellir, noe som i NG X 349 foretrekkes for gnr. 16,2 Hellesbø (uten eldre skriftformer) i Sand i Ryfylke. Ved Hallesby er en slik tolkning lite sannsynlig (appellativet er f.eks. ikke registert brukt i stedsnavn i området (Helge Hallesby 1945).
Hvilket av de tre mannsnavnene som eventuelt kunne komme på tale, blir helt uvisst. Under Herlaugr nevner Lind (sp. 524) gnr. 86 Hellesrød i Botne, som skrives «j Hællaugs rudj» i RB 77, «Hellingsrudt» i NKJ I 82 (= St. 77), 1575, «Hillisszrødt» i 1604 (NG) og «Hillisrød» i 1668 (NG), men så «Hellingsrøed» i 1723 (NG). Bevart innskudd av n viser Hällungsbacka i Håby sn. i Båhuslen, som ifølge Lind må være representert i RB ved belegget «j Hællaugs bakka» (s. 366 under Svarteborg kirke). Gnr. 46 Hellesvig i Søgne (NG IX 53) er belagt første gang i 1591 (Aktst. I 87), og da med denne skrivemåten, men navnet skrives «Hellogswiig» i Grågås (s. 222; Rygh har lest «vig» og viser til St. S. (manus) s. 285).
Fra Dalsland har Elof Hellquist Härlogsbyn, Holms sn. i Nordals hd., som kjennes som «Herlusbyen» i 1540 og 1550, men med yngre former som bekrefter at forleddet er svensk Hærløgh (SOÄ XV 34). Samme forledd må ifølge eldre former også foreligge i Hallorstorp i Hols sn., Kullings hd., og her tyder former fra 1500 og 1600-tallet på en uttale som kan minne om Hallesby: «Hallest.» 1578, «Halestörp» 1579, «Halstörp» 1580 og «Hallist.» 1637 (SOÄ VIII 120 f.). Ifølge DgP (bd. I, sp. 546) antas personnavnet Herlugh også å foreligge i to danske navn på torp, det éne skal nå framstå som Hellestrup.
Det mindre frekvente Herleifr skal ifølge Lind Suppl. (sp. 440) kunne foreligge i gnr. 45 Hellesmo på Tjøme (NG VI 257), som er belagt førtste gang som «Helifsmow» i 1528 (NRJ IV 135; skrivemåten markert med utropstegn), men i samme kilde også (s. 251) skrevet «Helismou». Uttalen er ifølge NG hæ2llesmó og tolkningen må betegnes som uviss. Jeg har ikke funnet belegg for at dette personnavnet foreligger som stedsnavnforledd i Sverige eller Danmark, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 139) har primært foreslått Herleifr som forledd i to torp-navn fra Yorkshire; alternativt foreslår hun Hjǫrleifr i det éne og Herlaugr i det andre.
E.H. Lind (sp. 527) fastslår at Herleikr foreligger i gårdsnavnene Hellesrød i Brunlanes (gnr. 95) og Hellingsrød i Lardal (gnr. 24), noe som bekreftes av de eldste skriftformene. Navnet fra Brunlanes skrives «j Hællæiks rudi» i RB 30, og lardalsnavnet skrives «j Helleiks rudi» og «Helleiksrud» i 1384 (DN I 356, Svarstad) og «j Helleix rudhe» i 1385 (DN IX 182, Svarstad; rett nok med en påskrift «vm Hellæifsrud»). Brunlanesnavnet har seinere former som «Hellieszrød» i 1593 og «Hellisrød» i 1604 (begge ifølge NG), men formene for Hellingsrød viser n-innskudd allerede fra 1543. Uttalen noteres i NG som hhv. hæ2llæ7rse7 og hæ2llingsrú (NG VI 322, 372). Det svenske Hærlek skal ifølge Lundgren-Brate foreligge i et par navn på torp, fra Västergötland og Småland; det førstnevnte skal nå hete Hällestorp.
Som nevnt er Hallesby i GPNS ført opp under de tre nevnte mannsnavnene, men er – som det eneste av 20 eksempler – etterfulgt av et spørsmålstegn. På side 108 i samme verk står gårdsnavnet oppført under Haddingr (med formen «Hallingszby» fra 1593 i parentes) sammen med ni andre gårdsnavn; sju av dem med nåtidsformer på Hallings. Det vises også til Haddingjadalr, nå Hallingdal.
Oluf Rygh innrømmer at et mannsnavn Haddingr «neppe i de bevarede Kilder findes som saadant i historisk Tid», og brukt om historiske personer er det er da heller ikke registrert av Lind (sp. 436 f.; Lind Suppl. sp. 375). I DgP (bd. I, sp. 451) er navnet likeledes bare registrert brukt sagnhistorisk.
På grunnlag av oppføringen i GPNS kan Rygh antas etter hvert å ha avvist tolkningen til Halldís og foretrukket å tolke Hallesby til Haddingr. Kåre Hoel (BØ manus) er her svært forsiktig med å ta stilling til hva forleddet kan inneholde, men han vil heller ikke avvise denne tolkningen. Om dette skulle være rett, synes det imidlertid å måtte være tale om et svært gammelt stedsnavn.
Hallesby ligger i grenda Østkroken, og, som dette navnet tilsier, relativt avsides, om lag midtveis mellom Aremarksjøen og Store Le; ca. 4 km nordøst for kirkestedet. De nærmeste nabogårdene er gnr. 9 Rød og gnr. 16 Framgård i sør, og sør for Framgård ligger gnr. 17 Kollerød. I vest ligger gnr. 8 Iglerød og i nordøst gnr. 11 Røser og gnr. 13 Leksrød. Nord for disse ligger gnr. 12 Enger. Lenger øst – ved Store Le – ligger gnr. 14 Tolsby (se nedenfor) og gnr. 15 Mosviken.
I 1647 skyldte Hallesby tilsvarende 25 lpd. korn, og blant de ti nevnte gårdene var det bare Rød og Framgård som hadde lavere skyld, begge 15 lpd., men heller ikke de andre gårdene hadde særlig høy landskyld. Kollerød skyldte 32 lpd. og Leksrød 35 lpd.; de øvrige 30 lpd. Gjennomsnittsskylda var vel 27 lpd., noe som gir Hallesby en relativ landskyld på 0,9. Det kan tilføyes at alle gårdene unntatt Leksrød og Hallesby er nevnt i middelalderkilder. Under Tolsby har jeg argumentert for at dette navnet nok er fra middelalderen, men likevel relativt ungt. Ut fra beliggenhet og landskyld kan det ikke være grunn til å anta noen høyere alder for Hallesby. Disse forholdene taler imot at forleddet skulle være det fra historisk tid ellers ukjente mannsnavnet Haddingr. Det kan imidlertid ikke ses helt bort fra kvinnenavnet Halldís, som jo beviselig finnes som forledd i et annet gårdsnavn i Østfold. Kvinnenavn forekommer – om enn forholdsvis sjelden – som forledd i navn på -by, og spesielt er det tilfellet når det synes å være tale om yngre middelaldergårder og gårdparter.
Hverken i NG I eller i GPNS synes Rygh å ville se bort fra at Hallesby kan inneholde ett av de tre nevnte mannsnavnene Herlaugr, Herleifr og Herleikr. Oversikten har vist at disse – i noe ulik grad – forekommer i flere sammenliknbare stedsnavn, spesielt navn på rud/rød og torp, både i Norge og nabolandene, og det er fristende å anta at Ryghs alternative tolkning dermed er den rette. Å velge mellom de tre navnene faller vanskelig; muligens kan skriftformer av svenske navn sammensatt med Herlaugr tas til inntekt for dette personnavnet. Den konsekvente skrivemåten med a må likevel tillegges en viss vekt, selv om formene er så pass unge, og på grunnlag av det foreliggende materialet synes det umulig å finne en éntydig løsning

Hallgrimsbøen

forsv. gård, nå eng under gnr. 74 i Idd hd., Østfold

NG I 205, 213

N50 2013.3 4345 (÷)

Sø 8 km

– "hælreMsbø'n (KH)
Uttalen er notert etter et skriftlig svar Kåre Hoel fikk fra en av sine informanter

Halgrenessby NRJ III 19, 1519. Hallgrymsbø NRJ IV 489, 1535. Hallgrymsbø NRJ IV 591, 1542. Halgrims bøenn NKJ II 138, 1595. Hallgennszbøen 1618 OC. Helgrimsbøen (eng u gnr 75 Bøen) 1723 matr E. 1723 NG. Helgrimsbøe (eng) 1723 matr M. Halgrims Bø (eng) 1735 AN. Holmgrimsbøen 1797 pb AN. Helgrimsbøen 1797 pb AN

I NG I 213 tolkes navnet som Hallgrímsbœr til mannsnavnet Hallgrímr, og i GPNS (s. 113) kommenteres at dette er «almindeligt» og «endnu meget brugt». Hallgrimsbøen er det eneste eksempelet på forekomst i gårdsnavn. E.H. Lind (sp. 465 f.) opplyser at navnet i Norge (etter landnåmstida på Island) først viser seg på 1300-tallet, og han har relativt få eksempler (ingen fra Østlandet øst for Telemark), og også her er Hallgrimsbøen det eneste stedsnavneksempelet; personnavnet finnes ikke i Lind Suppl. Det synes ikke å være registrert i Danmark eller Sverige (d.v.s. det mangler i DgP og SMP), og det ser heller ikke ut til å være kjent i England.
I Norge synes navnet heller ikke seinere å ha hatt særlig stor utbredelse. Blant skattebetalerne i 1647 var det båret av tre menn: i Nes i Hallingdal, i Lardal i Vestfold og i Tinn i Telemark. Ifølge folketellingen i 1801 var det da 34 personer som het Halgrim (6 på Ringerike, 22 i Nes i Hallingdal, 2 i Numedal og 2 i indre Hardanger). Det synes således ikke å være grunnlag for Ryghs kommentar om at navnet er «almindeligt», men det er i seg selv ikke noe avgjørende argument mot tolkningen.
Den registrerte uttalen kan ikke tillegges for stor vekt, men den støttes av Harald Bakke (1915: 543), som skriver «Halgrimsbøen (av mandsnavnet Halgrim, nu ut. Hælrengsbøn)». For utviklingen grims- til [-reMs-] kan vises til gnr. 121 Torgrimsbu i Øymark sn. i Aremark, i NG notert som tø2rgrænnsbu, men i Rygh 1882 (s. 74) som to82rgrengsbú. Denne tilsvarer den først noterte uttalen i Ryghs originaloppskrift: tø2rgréngsbu, skrevet opp av Bugge i Øymark i 1881, mens to soldater fra Fange og Skotsberg i hovedsoknet oppgav tø2rgrennsbú. Rygh (1882: 74) viser til samme utvikling av ms i gnr. 59 Bringsinghaug i Sande (av «Brimsing-»; NG XIII 25). Se også gnr. 64 Torgrimsby i Skjeberg, s. 417 nedenfor.
I de tre eldste kildene omtales Hallgrimsbøen som ødegård; ifølge Oslo kapittelsbok for 1595 skyldte gården 9 skinn (tilsv. 7 ½ lpd.), og denne skylda går igjen i kildene t.o.m. 1797. Like lenge nevnes den under gnr. 75 Bøen, men i 1735 og av Hoels muntlige kilder opplyses navnet å være knyttet til et jordstykke på Bøen og gnr. 74 Buer. Det er grunn til å tro at Hallgrimsbøen er ryddet forholdsvis seint, og trolig var gården bebodd bare en kort periode i seinmiddelalderen. Etterleddet har her kanskje den ellers hovedsakelig vestnorske betydningen ‘eng, teig’

Hallingby

gnr. 3 i Ådalen hd. (Ytre Ådalen sn.), Buskerud

NG V 62

N50 1815.4 6581

N-nv 15 km (Norderhov)

Rel. skyld: 0,2

– ha2llingbý (Rygh ca. 1880, NG), "halIMby' (AN 1953)

Hallingeby Reg 9, 1516 NG. Hallingeby, -bye Akreg nr 86, 1516 (avskrift 1622). Kallingeby -bye (!) Akreg nr 107, 1517 (avskrift 1622). Hallingeby NRJ IV 373, 1528. Hallingbye 1578 NG. 1617 NG. Hallingby 1647 V 30. Hallingbye 1657 NG. Hallingby 1661 lk. 1723 matr E. Hallingbye 1723 matr M. 1723 NG. Hallingbye1801 ft. Hallingby (Haddingby) 1838 matr.
Oluf Ryghs eldste belegg tilsvarer hovedvarianten av nr. 86 i den trykte utgaven av Akershusregisteret. Både nr. 86 og det feilskrevne belegget fra nr. 107 gjelder uten tvil denne gården, som stedfestes til hhv. «Nordrouff» og «paa Ringeriige ij Nordroff sogenn»

Hjalmar Falk bemerker i NG at samme navn finnes på et gårdsbruk i Norderhov, gnr. 59,2 (med samme uttale, men uten eldre skriftformer), og at bruket «vistnok [er] benævnt efter en indflyttet Halling». Han mener ådalsnavnet er så gammelt «at man maaske tør tænke paa det gamle Mandsnavn Haddingi, Sideform til Haddingr, der foreligger i flere Stedsnavne». Han viser til GPNS (s. 108 f.), men tilføyer i parentes: «hvor denne Gaard dog ikke nævnes».
Oluf Rygh regner i GPNS (loc. cit.) med at det har forekommet et mannsnavn *Haddingi, men E.H. Lind (sp. 436 f. under Haddingr) har ingen eksempler på den svake formen. En slik løsning er selvsagt formelt fullt mulig og kunne også tenkes å forekomme f.eks. i gårdsnavnet Hallingstad i Ullensaker (gnr. 160; NG II 325), skrevet «af Haddingastad» i RB 275, der Rygh fører opp Haddingi som eneste forslag til tolkning.
I forbindelse med Hallesby (s. 220) har jeg uttrykt tvil om man i det hele tatt kan regne med eksistensen av et (historisk) mannsnavn *Haddingr, og tilsvarende vil gjelde for *Haddingi. En langt mer tilfredsstillende tolkning gir Lind (loc. cit.), som foreslår et «släktnamn» *Haddingjar – det burde her heller kalles innbyggerbetegnelse («inkolentnavn») – altså at stedsnavnet viser at her har noen hallinger slått seg ned. Jfr. under det sammensatte mannstilnavnet Haddingjaskati i Lind Bin. (sp. 129): «invånare i Haddingiadalr». Spesielt på Ringerike må en slik innbyggerbetegnelse ha vært kjent og brukt i lang tid, selv om den ikke synes å være nedfelt i skrift før i 1802 (Hans Arentz i Topographisk Journal XXIX 106). At denne er resultatet av en direkte utvikling fra det sagnhistoriske haddingjar (< *haddingr; jfr. Halvorsen 1961: 40 f.) synes rimelig, men kanskje vanskelig å påvise.⁷³ Landskapsnavnet Hallingdal opptrer i tilnærmet moderne form første gang i 1443 («Hols sonkh hi Halliggadal»; DN X 137, Hol), og blir vanlig i andre halvdel av 1400-tallet.⁷⁴
Ådalen lå tidligere til Norderhov sokn, og Hallingby ligger ca. 15 km nord-nordvest for kirkestedet. Ifølge eldre topografiske beskrivelser (jfr. hv. i NG V 60) skal det imidlertid også i katolsk tid ha stått kirke på gnr. 4 Hval, altså på nabogården i nord til Hallingby. Nord for Hval ligger gnr. 5 Somdalen, og tvers over Begna fra Hval ligger gnr. 8 Skollerud. Sør for denne er gnr. 9 Semmen (vin-navn). Sør for Hallingby er nærmeste nabogård gnr. 2 Grønvoll. Sør for denne ligger gnr. 1 Hen (vin-navn) og deretter gnr. 92 Vågard i Norderhov.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Semmen høyest skyld av disse åtte gårdene, tilsvarende 68 lpd. korn. Skollerud skyldte 45 lpd., Hen 40 lpd., Hval 30 lpd. og Grønvoll 20 lpd. Hallingby og Somdalen skyldte bare 5 lpd. hver, mens gjennomsnittsskylda var på ca. 21 lpd. Relativ skyld for Hallingby blir 0,2.
Somdalen nevnes første gang i et brev fra 1458 (DN II 618, Kråkstad i Akershus), og går sikkert tilbake til middelalderen. Hvorvidt dette også gjelder Hallingby, blir mer usikkert, men det kan ikke utelukkes; landskylda var på 5 lpd. også i 1528 (NRJ IV 373). Det er likevel høyst tvilsomt om gården går særlig mye lenger tilbake enn begynnelsen av 1300-tallet, og den kan – likesom flere av nabogårdene – antas å være enten utskilt fra eller en nyrydding under en av nabogårdene, trolig Hval. Slik nevnt under drøftingen av Henriksbø (s. 230), er det vanskelig å tenke seg at en vin-gård skulle representere den eldste bosetningen i grenda.
Det er her ingen grunn til å anta et ellers ukjent mannsnavn *Haddingi i forleddet. Som en langt rimeligere, alternativ tolkning av forleddet kan foreslås gen. pl. av innbyggerbetegnelsen halling, evt. – om navnet virkelig går tilbake til middelalderen – i den eldre formen *haddingr.

*Hallvarðsbýr

forsv. gård under gnr. 36 Skofteby i Varteig hd. Østfold

AN saml

N50 1913.1 ca. 2579 (÷)

S 2,1 km

Halduorsby 1611 jb AN. Halduorsbye 1612 jb AN. 1613 jb AN. 1614 jb AN. 1616 jb AN. Halduorsrøed 1617 jb AN. Halduordtzrøed 1619 jb AN. Halduorsbye 1626 jb AN. Halffuordszbye 1647 jb AN.
I de to eldste kildene står *Hallvarðsbýr nevnt som ødegård sammen med en annen forsvunnet gård *Ås med felles bagatellmessig skyld, 1 alb. (= skilling) I alle de øvrige kildene nevnes gården sammen med Ås under Skofteby med felles skyld 2 alb. Det er ingen tvil om at de to avvikende beleggene fra 1617 og 1619 gjelder samme gård som de øvrige. De beror sikkert på en feil som er kommet inn i den eldste av de to jordebøkene, og som så uten videre er blitt kopiert over i den neste

Selv med så unge kilder som dette, kan det ikke herske noen tvil om at det her foreligger en sammensetning av mannsnavnet Hallvarðr og býr.
Mannsnavnet Hallvarðr har ifølge GPNS (s. 114) vært blant de mest brukte i Norge. E.H. Lind (sp. 472–79) stedfester ikke sine belegg, men det er grunn til å tro at disse i all hovedsak er konsentrert til Østlandet, der navnet også i seinere tid har vært svært populært, utvilsomt på grunn av dyrkingen av sankt Hallvard fra Lier, død ca. 1050. Det kan innskytes at navnet i nyere tid er belagt fra Varteig; i 1647 het bonden på gnr. 37 Brusevoll (nabogården til Skofteby) «Hallffuor». Linds beleggsliste er ikke utvidet i supplementsbindet.
SMP II 737–55 har en lang rekke belegg, men svært få før ca. 1300. I kommentaren heter det: «Äldst förekommer namnet mera allmänt, senare med västlig dominans .... Namnets popularitet och västliga utbredning torde bero på det no. helgonet». Lars Hellberg mener imidlertid navnet har hatt en østlig og nordlig utbredning (1987: 91). Fra Danmark nevner DgP I 468 f. bare noen få, for det meste seine eksempler, og enkelte av navnebærerne antas å være norske. Personnavnet kjennes også fra England (Björkman s. 62 og Insley s. 192). Gillian Fellows-Jensen påpeker imidlertid at enkelte belegg heller kan representerer g.eng. Alweard (1968: 130). Hallvarðr hadde eldst ar-genitiv, men formen med s- er ifølge Rygh (GPNS s. 114) «meget gammel», belagt alt på 1100tallet (Landnåmabok) og i DN II 25 fra 1289. I Røde bok er den vanlig.
I GPNS fører Rygh opp 19 gårdsnavn med dette forleddet, bl.a. åtte på rud/rød (seks av dem med middelalderbelegg) og ett på stad, som muligens er forholdsvis ungt (forsv. navn på Eidsvoll, nevnt i 1593). Med få unntak hører stedsnavnene til Østlandet; det er ingen i fylkene fra Telemark til Sør-Trøndelag. I SMP (bd. II, sp. 754) nevnes ett stedsnavn, Halvarsbenning fra Norbergs sn. i Västmanland, skrevet «j Halwardzbøning» i 1462. Elof Hellquist (1918: 64 f.) nevner et «Halwardhaby» fra Finland⁷⁵ og to fra Dalsland. Begge eksemplene fra Dalsland gjelder gårder i Nordals hd., Hallersbyn i Dalskogs sn. og Hallvorsbyn i Örs sn. De er eldst belagt som hhv. «Haluorsbyen» i 1541 og «Halwardsbyen» i 1524. Se også Halvareby i St. Åby, Lysing i Östergötland, med ar-genitiv, som ifølge eldre belegg fra 1543 av trolig er en sammensetning på bygd (Palm 1927: 140). I England synes mannsnavnet ikke å ha vært brukt i bebyggelsesnavn, men Fellows-Jensen (1968: 129) nevner et teignavn «Alvariding» (Yorkshire) fra 1200-tallet, som muligens har Hallvarðr som forledd.
*Hallvarðsbýr lar seg nå ikke lokalisere, men da gården alltid nevntes sammen med *Ås, er det grunn til å anta at den har ligget opp mot åssida i øst. Både etter de unge beleggene, s-genitiven og den lave landskylda må navnet kunne regnes som ganske ungt. Gården kan ha blitt ryddet og fått navn en gang på 121300-tallet og har trolig ligget øde fram til 1600-tallet, da den var i bruk en kort tid. Den nevnes i en jordebok fra 1647, men ikke i skattematrikkelen samme år. Jfr. Skofteby s. 357 f.

*Helgabœr

forsv. gård i Idd hd. (Enningdalen sn.), Østfold

NG I 214. –

j Hælgabø RB 397, 1391

Oluf Rygh forklarer i NG navnet som en sammensetning med mannsnavnet Helgi, men med bare dette éne belegget blir tolkningen likevel noe usikker. Det er ikke noe i veien for at navnet har vært *Helgubœr – til kvinnenavnet Helga. Gjengivelsen av bindevokalene er, som kjent, ofte upålitelig i denne kilden. Et helt annet spørsmål er lokaliseringen til Enningdalen. Belegget nevnes rett nok under Enningdal kirke, og Harald Bakke (1915: 603) mener gården har ligget i Søndre Enningdalen, men RB har her flere uidentifiserte navn. Før det aktuelle belegget står «j Hallarudi», som vel kan tenkes å gjelde Halleröd i Hogdal sn. i Vette hd.; jfr. «j Hallæ rudi» i RB 398; OGB XX2 19. Belegget etter *Helgabœr gjelder utvilsomt Ällelien i Naverstad, og så følger en gård «j Tosta rudi» i Lur sn. i Tanum. Enningdalen var lenge anneks til Naverstad sn. i Bullaren, og det er grunn til å overveie om «j Helgabø» ikke skulle kunne gjelde en gård der. Mulig kan det være tale om det nåværende Häljebo i Mo sn., som ifølge OGB XVIII 19 først er belagt i 1616. Beliggenheten, helt sør i herredet gjør dette selvsagt noe usikkert, men også *Tostaruð i Lur må ha ligget om lag like langt unna. Dersom identifiseringen er riktig, er det ikke utenkelig at Häljebo kan være en gammel sammensetning på bœr eller býr; det er mindre rimelig at belegget i RB skulle stå for bú eller búð

Helgeby

gnr. 95 i Tune hd., Østfold

NG I 298

N50 1913.1 2275

Ø 4,2 km

Rel. skyld: 0,6

– hæ2qjebý (Bugge 1883), hæ72qjeby (NG), "hæqj3by (AN ca. 1955)

vppa Helghaby DN V 626, 1469 (Krossby). Hellelydt (!) NRJ IV 589, 1542. Helgeby 1593 NG. Helgeby NKJ II 249, 1595 (= OC 144). Helgeby 1/1 1604 NG. Helgeby 1639 NG. Hellebye 1647 I 142. Hellebye 1665 matr. Hellebye ½ 1723 matr E. 1723 NG. Helleby 1723 matr M. Heljebøe (2 br) 1801 ft AN. Helleby 1838 matr. Helgeby 1886 matr.
I Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er ved Helgeby først notert et belegg «j Helluby» fra RB 500, men dette er seinere overstrøket. Dette belegget kan ligge til grunn for Munthes matrikkelform fra 1838. I NG er belegget ført opp under «Forsvundne Navne», der det antas å være feil for «j Holluby»; jfr. Holleby s. 243 nedenfor. I 1801-folketellingen nevnes også tre husmannsplasser «Heljeby», men disse beleggene gjelder utvilsomt noen plasser under gnr. 92 Borregård som er oppkalt etter Helgeby

Oluf Rygh tolker i NG navnet primært som sammensatt med mannsnavnet Helgi, men tar forbehold om at det muligens kan være «Helgubýr, af Kvindenavnet Helga». Spørsmålet kan ikke avgjøres på grunnlag av den eldste skriftformen, men uttalen skulle tyde på at mannsnavnet er det sannsynligste. I BØ manus støtter Kåre Hoel Ryghs primære tolkning, og avviser likeledes tanken om at forleddet skulle være adjektivet helgi.
Frekvens og utbredelse av mannsnavnet Helgi kommenteres ikke i GPNS (s. 123), men E.H. Lind (sp. 508–10) har en rekke belegg (også fra runeinnskrifter) og påpeker at navnet var allment både på Island og i Norge i hele middelalderen. Kvinnenavnet (sp. 507) var imidlertid vanligere på Island (jfr. Lind Suppl. sp. 434–37). Både manns- og kvinnenavnet har likeledes vært mye brukt i Sverige (hhv. «vanligt» og «rätt vanligt» ifølge Lundgren-Brate s. 116 f.); i SMPs samlinger er det ca. 90 belegg for kvinnenavnet Hælgha, tidligst fra 1276, og minst 300 for mannsnavnet Hælghe – med eldstebelegg fra 1100-tallet. Det er også en rekke runebelegg for begge navnene. For Danmarks vedkommende karakteriseres Helgha i DgP I 495 som «ikke almindeligt», mens det gis en rekke belegg for Helghi, tidligst mange sagnhistoriske. Erik Björkman (s. 66 f.) gir noen få eksempler på mannsnavnet, men bemerker at kvinnenavnet ikke med sikkerhet lar seg påvise i England. Gillian Fellows-Jensen (1968: 138) har ingen personnavneksempler, og John Insley (s. 201) har likeledes bare eksempler på bruken i stedsnavn. Han nevner imidlertid at mannsnavnet framstår i uavhengig bruk i Normandie (med hv. til Adigard, bl.a. s. 106–08) og Irland («Ailche» på 920-tallet ifølge Marstrander 1915: 47).
M.h.t. forekomsten av Helgi og Helga i norske gårdsnavn er Oluf Rygh (GPNS s. 123–26) svært forsiktig. Han setter opp en liste med hele 92 mulige sammensetninger, men presiserer innledningsvis at en del «vistnok i Virkeligheden have anden Oprindelse». Han nevner spesielt adjektivet heilagr, som forekommer i Helgebostad o.l. (som ikke er med i lista), og mener at dette kanskje til dels er den rette forklaringen i gårdsnavnet Helgeland, som i lista er oppført med 31 forekomster, men her er også hellir m. og hella f. mulig.⁷⁶ I enkelte deler av landet (der dialekten ikke har tjukk l) kan likeledes noen andre personnavn foreligge. Avslutningsvis bemerker han at et elvenavn, Helgåa, kan påvises flere steder. Ryghs liste inneholder ellers 15 navn på rud/rød, 11 på set, sju på stad, tre på by og 25 navn med øvrige etterledd. E.H. Lind har stedsnavneksempler bare under Helga (Suppl. sp. 436); også noen fra Båhuslen. I Lundgren-Brate (loc. cit.) bemerkes at det er vanskelig å avgjøre om mannsnavnet inngår i stedsnavn, men det nevnes noen sannsynlige forekomster; navn på ryd, torp og stad. Elof Hellquist tar med Häljeby fra Uppland (der han også antyder adjektivisk forledd; 1918: 53, 57, 71), Västmanland (s. 64) og Värmland (s. 66; jfr. SOV II 31 og IX 50) og Hälgebyn fra Dalsland (s. 65; jfr. SOÄ XVI 32, 150). I DgP (bd. I, sp. 498) nevnes noen mulige danske eksempler; jfr. Sørensen 1958a: 258 f.). Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.) har eksempler både fra Lincolnshire og Yorkshire, bl.a. ett på by, Hellaby, belagt allerede i DB, jfr. Fellows-Jensen 1972: 29. I Norfolk finnes mannsnavnet i to navn på ton (Insley s. 201), og i Normandie i flere navn på -toft og ville (Adigard s. 106–08).
I Helgeby i Tune er mannsnavntolkningen den absolutt rimeligste, ikke minst p.g.a. av navnet på nabogården, gnr. 94 Skjeggeby, som er sammensatt med mannsnavnet Skeggi, se nedenfor. Gnr. 96 heter Nordby, og det er all grunn til å være enig i Ryghs syn, at de tre gårdene er parter av en eldre gård, som «kan formodes at have baaret Øens nu ukjendte gamle Navn».
Helgeby ligger på ei øy i Glomma øst for Sarpsborg. Denne har tidligere vært kalt både Nordbyøya og Rødsøya, men heter nå Hafslundøya. Helgeby ligger mellom gnr. 94 Skjeggeby og gnr. 96 Nordby, og sør på øya ligger gnr. 93 Rød. Over Glomma i sørvest ligger den gamle storgården gnr. 92 Borregård, og over elva i øst, i Varteig hd., ligger sørfra gnr. 52 Nipa, gnr. 53 Kingsrød og gnr. 1 Hasle.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Hasle en skyld på 30 lpd., Helgeby og Nordby skyldte 20 lpd. hver, og Rød 15 lpd. Nipa og Kingsrød skyldte 10 lpd. hver, og Skjeggeby er ført opp med en skyld på 5 lpd. Dette gjelder imidlertid bare en del av gården, Krossby, seinere kalt Lille Skjeggeby. Store Skjeggeby ble lagt under Hafslund i 1612, og i 1668 hadde Skjeggeby en samlet skyld på 1 ¼ skpd., altså tilsvarende 25 lpd. (Grøndahl 1988: 653).
Det er ingen opplysninger om skylda for Borregård i 1647- og 1665-matriklene eller i jordeboka fra 1661, men ifølge opplysningene hos Kraft skal godset ha hatt en skyld tilsv. 160 lpd. Denne opplysningen er lagt til grunn ved utregning av den relative skylda for Helgeby og Skjeggeby, hhv. 0,6 og 0,7.Etter skyldforholdene synes de tre by-gårdene å kunne være om lag jevngamle og eldre enn Rød. Det er dermed ikke urimelig å forestille seg at den antatte oppdelingen har foregått i vikingtida, og at Rød er en noe yngre rydning (se likevel Grøndahl 1988: 649, som tenker seg en noe annerledes utvikling: «Det er mulig at den eldste gården på Øya lå her [d.v.s. på Rød] og at den ble ryddet før vikingtida. Gårdene lenger nord, Skjeggeby, Helgeby og Nordby, ble trolig tatt opp i vikingtida»)

Helgeby

gnr. 131 i Nes hd. (Balleshol sn.), Hedmark

NG III 63

N50 1916.4 9541

V-nv 6,5 km

Rel. skyld: 1,0

– hæqjeby (Bugge? 1883), hæ72qjeby (NG), "hæqj3by (AN 1947)

a Hælgæby DN V 119, 1341 (Lund, Nes). af Helgaby AB 172, ca 1440. Helleby NRJ I 7, 1514. Hillebo OE 55, ca 1530. Helleby 1578 NG. 1593 NG. 1/1 1604 NG. Helgebye Aktst I 412, 1643. 1647 III 12. 1661 lk. 1665 matr. 1669 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Helgeby 1838 matr

I NG gis følgende kommentar: «Helgabýr, Helges Gaard, af Mandsnavnet Helge (Helgi), – vistnok opr. Part af en anden Gaard», og denne tolkningen synes rimelig.
Helgeby ligger ca. 1 km fra stranda og om lag 6,5 km vest-nordvest for det gamle kirkestedet Balleshol. Nærmeste nabogård er gnr. 130 Dæli i sørøst, som ifølge det eldste belegget fra 1669 (NG) var to engsletter under gnr. 133 Senstad og gnr. 147 Herstad. Sør for Helgeby ligger gnr. 129 Li, og sørvest for denne ligger gnr. 128 Kongsrud. Opp for Helgeby, i øst-nordøst, ligger gnr. 146 Gubberud og gnr. 144 Klungset, og øst for disse heim-gården gnr. 145 Mælum. I nord ligger gnr. 132 Faugli og i nordvest gnr. 133 Senstad før gnr. 134 Taskerud og gnr. 135 Mengshol.
Ifølge 1647-matrikkelen skyldte Li, Mengshol og Mælum tilsv. 40 lpd. hver, Helgeby, Faugli og Senstad 30 lpd. hver og Kongsrud og Klungset 20 lpd. hver. Gubberud nevnes hverken i 1647, 1661 eller 1723, og Taskerud mangler i 1647. I 1665 er denne imidlertid særskilt skyldsatt under Mengshol med 5 skinn og 18 mk. smør, d.v.s. ca. 9 lpd., og må antas å ha vært regnet inn under Mengshol i 1647, på samme måte som den igjen var det i 1723. Gjennomsnittsskylda i 1547 var 31,3 lpd., og Helgeby hadde en relativ skyld på 1,0. Etter beliggenheten kunne Helgeby kanskje tenkes å å være utskilt fra Li, Faugli eller Senstad; en evt. tilknytning til Senstad kunne sannsynliggjøres ved at denne gården beviselig har hatt tilknytning til Dæli, som ligger på den andre sida av Helgeby. Det kan likevel ikke ses bort fra at så vel Helgeby som Senstad er samtidige (vikingtids) nyrydninger i tidligere ubebodd område mellom Li og Mengshol

Henriksbø

gnr. 21 i Gulen hd., Sogn og Fjordane

NG XII 200

N50 1116.1 8967

Ø-nø 1,2 km

Rel. skyld: 1,1

– hæ71ndersbø (Bugge 1884, NG), 1heznrIksbø (AN 1947)
Bugges uttaleopplysning er fra nabobygda Brekke og fra Klevoll i Kyrkjebø. Den stemmer overens med skriftformen fra 1563 og representerer trolig en eldre form

paa Henricksbøø NRJ III 432, 1522. po Hendersbø NLR III 92, 1563. Hendresbø 1563 NG. aff Henndrichs bøe NLR IV 53, 1566–67. po Henndrichsbøe NLR V 61, 1566–67. Henndrichsbøe 1567 NG. 1610 NG. Hennrichsbøe BC jb 26, 1618. Henrichsbøe BC jb 88, 1624. Hindrichsbøe 1661 lk. Hendrichsbøe 1665 matr. Henndrichsbøe 1667 NG. Hinrichsbøe (2 br) 1647 XII 135. Hendrichbøe 1723 matr E. Hendricsbøe 1723 matr M. Henriksbøe 1801 ft. Henriksbø 1838 matr

I NG forklarer Albert Kjær navnet som *Heinreksbœr til mannsnavnet Heinrekr, som er innlånt fra Tyskland, men legger til (med hv. til GPNS s. 122) at dette ble brukt både i Norge og på Island allerede før 1200. Han nevner videre at Hindersland i Lyngdal kan forklares på samme måte og likeledes må gå tilbake til middelalderen, mens andre sammensetninger med Henrik trolig er yngre. Under gnr. 19.20 Midtun bemerkes at gnr. 19–22 (Midtun, Henriksbø og Undertun) opprinnelig «vistnok» er parter av gnr. 18 Gryta.
I GPNS (s. 122) nevnes bare disse to stedsnavnene, men i tillegget (s. 295) tas ytterligere ett navn med, «Hæinræks gardr», en bygård i Bergen nevnt i 1328. I kommentaren på s. 122 skriver Oluf Rygh at Heinrekr «vistnok oprindelig [er] laant fra Tydskland», og E.H. Lind opplyser (sp. 505) at de fleste navnebærerne er utlendinger, men «en ock annan av mer äller mindre tydlig inhemsk börd träffas dock både i Norge ock på Island under medeltidens senare del». Det eldste belegget i Norge synes ifølge Lind (sp. 503) å være i DN VIII 5, Bergen 1170–90, der biskop Pål i Bergen blant vitnene nevner «Heinreker skutilswein min». Om denne var tysker eller nordmann, lar seg imidlertid ikke bestemme. Lind anser Heinrekr Kárssunr (eller Karls), biskop i Hólar, død 1260, som den første kjente, norske navnebæreren. Former med d-innskudd opptrer allerede fra 1386 (DN III 352, Jemtland), men blir først noe vanligere ut på 1500-tallet. Det er også først på 1500-tallet at navnet i det hele tatt blir mer alminnelig. I sin studie av navneskikken på Vestlandet mellom 1450 og 1550 har Egil Pettersen (1981) registrert 4 navnebærere før århundreskiftet og 39 i perioden 1501–50; ⁷⁷ hhv. 2 og 12 av disse nevnes i Bergen.
Navnet opptrer noe tidligere i Sverige (SMP III 228–374) og Danmark (DgP I 522–35) og er også der tidligst utbredt blant geistlige. Ifølge SMP (sp. 228) dukker de første eksemplene med d-innskudd opp i 1285, og former som Hinder og Hender forekommer sporadisk i patronymer fra 1491 av.
Heinrekr er ganske uvanlig som gårdsnavnforledd; utenom Henriksbø nevner Oluf Rygh i GPNS bare gnr. 86 Hindersland i Lyngdal. Dette er første gang belagt som «Hindrisland» i 1591 (Aktst. I 90) og også seinere i forholdsvis uttalenære former. Belegget «Hindrichsland» fra 1594, og liknende fra 1600, 1619 (NG IX 232) og 1647, underbygger Ryghs tolkning, men da navnelaging på -land antas å ha opphørt før kristen tid (jfr. NSL s. 282), kunne det likevel være grunn til å lete etter en annen forklaring og anse formene fra ca. 1600 som skriveretymologier. Evt. kunne det være tale om en partiell navneendring.
I NGs fellesregister nevnes noen få andre navn sammensatt med Henrik, men de fleste synes å være ganske unge. Et unntak er imidlertid beleggene «Henrichstuedt» (1695), «Hendrichstveed» (1723) for gnr. 74, nå Hustveit, på Voss (NG XI 538). Uttalen er ifølge NG hæ2ndestva&itæ, og den synes å stemme med de to (eneste) eldre skriftformene. To belegg for gnr. 29 Hantveit i Gulen, «Henderttwet» og «Hendretztvit» fra hhv. NRJ II 506 og III 432, bør også tas i betraktning, selv om Kjær (NG XII 201) mener de neppe kan være forvanskninger av Heinreks, bl.a. fordi Henriksbø skrives «Henricksbøø» på samme side i NRJ III.
Med så unge og innbyrdes forskjellige skriftformer, blir det uvisst om det samme navnet eller ordet ligger til grunn for de navnene som her er drøftet. Noe nærliggende norrønt appellativ eller adjektiv er vanskelig å forestille seg, om det da ikke skulle være det relativt unge hindr n., ‘hinder, hindring’, dannet til verbet hindra (jfr. Torp 1909 § 31.3). Dette blir imidlertid tvilsomt, og en tolkning av Henriksbø til Heinrekr er likevel å foretrekke, noe som også indikeres av parallelle navn fra svensk område. I SMP (bd. III, sp. 373 f.) nevnes «in Hændrickstorp» (1315), nå Herrestorp i Vellinge sn. i Skåne og «j Henricsbodha» (1409), nå Hindersbo i Östervåla sn. i Uppland. Fra Finland nevnes «Henricsbiggabol» (1451), nå Hindersby i Kyrkslätts sn. i Nyland, som sammen med *Hindersnäs i Helsingfors viser samme utvikling av Henriks- som i de norske navnene (Granlund 1956: 136, jfr. 201, 226).
Henriksbø ligger vel 1 km nordøst for kirkestedet gnr. 15 Eivindvik, på sørsida av Midtunelva og nord for gnr. 22 Undertun. Gnr. 18 Gryta (vin-navn) og gnr. 19.20 Midtun ligger på nordsida av elva. Gryta ligger nærmest Pøyla, den innerste delen av Midtunvågen. Et par kilometer sør for Undertun ligger gnr. 23 Floli, og sør for prestegården ligger gnr. 17 Fonna.
I 1647 skyldte Midtun tilsvarende 50 lpd., Henriksbø 30 lpd., Gryta 26,5 lpd., Undertun 15 lpd. og Fonna 10 lpd. Prestegården nevnes ikke i 1647, 1661 eller 1665, men så vel i 1723 som i 1838 (gammel skyld) føres den opp med 1 laup smør og 2 pund smør, tilsv. 33 lpd. korn.⁷⁸
Gjennomsnittlig landskyld for de sju gårdene tilsvarer 26,4 lpd. korn, og Henriksbø hadde en relativ skyld på 1,1. Vin-gården Gryta har etter all sannsynlighet vært mindre enn både Midtun og Henriksbø, og det er usannsynlig at den skulle være den gamle opphavsgården, slik Kjær hevder. I de aller fleste tilfeller må man regne med at en vin-gård er sekundær til en eldre bosetning. Vel så rimelig er det å se Midtun, Undertun og Henriksbø som parter av en gård hvis navn nå er forsvunnet. Gryta kan forstås som en opprinnelig eng under denne, og også prestegården Eivindvik kan med god grunn regnes som sekundær. Navnet Henriksbø må nødvendigvis være oppstått i relativt sein tid, men om det skyldes at denne parten først ble utskilt i seinmiddelalderen eller om det skyldes en navneendring, lar seg neppe besvare. Etter den nåværende beliggenheten skulle man helst tro det har vært tale om en bosetning på en tidligere slåtteteig, men skyldforholdene på 1600-tallet kan være et argument mot denne antakelsen

Hermansby

Inlands Södre hd. (Torsby sn.), Båhuslen

OGB V 72

GK 7B SV 6218

Sø 1,5 km

– hrmansBy'_ (OGB)

j Hærmotzbø RB 331, 1388 (tilf). j Hærmodzby DN III 482, 1423 (Stala sn, Orust). paa Hermensby (2 br + 2 fattige) NRJ IV 181, 1528. i Hermantzbi (2 br) NRJ V 488, 1568. Hermantzby 1573 OGB. Hermandtzbye 1581 OGB. 1586 OGB. Hermandby (2 gd «vdj en tungaard»), Hermandsby, Hermandtzby JN 191, 1594. Hermandsby 1650t OGB. 1659 OGB. Hermmanndssby 1665 OGB. Hermanssby 1680 OGB. Härmandzby 1697 OGB. Härmansby 1719 OGB. 1758 OGB. Herrmansby 1811 OGB. Hermansby 1825 OGB

I OGB settes forleddet til norrønt Hermóðr med henvisning til E.H. Lind (sp. 528 f., se også Hellquist 1918: 107), og det gjøres oppmerksom på at forleddet allerede på 1500tallet er byttet ut med «det då mera bekanta, från ty. inlånade Herman».
Mannsnavnet Hermóðr var ifølge GPNS (s. 129) «ikke sjeldent hos os i Middelalderen». Det behandles sammen med Hermundr, og Rygh viser til ett tilfelle av sammenblanding, som han mener skyldes at Hermundr var langt mer alminnelig. Hermóðr er godt belagt i norske middelalderkilder – også fra Båhuslen (f.eks. RB 357) – og alt fra slutten av 1300-tallet med s-genitiv (se Lind sp. 529–31; jfr. NG XI 516). Herman dukker opp fra 1340-tallet, men ikke i noe særlig antall før ut på 1400-tallet, og selv da synes bare svært få navnebærere å være norskfødte (det kan heller ikke ses bort fra at noen av disse egentlig het Hermundr).
Lundgren-Brate (s. 122) nevner noen svært få svenske eksempler på «Hærmodh» og «Hærmund». Selv om «Hærman» (s. 121) «i allmänhet» antas å komme fra tysk, åpnes det for at navnet kan være gammelt i Norden (i NK VII 134 føres Hermann imidlertid opp blant opprinnelig tyske navn). Heller ikke i SMPs samlinger er det mer enn noen få belegg på de to nordiske navnene, og i Danmark er både «Hermoth» og «Hermund» likeledes sparsomt belagt (DgP I 553 f.), mens Herman på den annen side er svært vanlig, med flere belegg alt på 1100-tallet. En rekke av skrivemåtene på «-mend», «mind» antas likevel å stå for Hermund (DgP I 546–53). Hverken Hermóðr eller Hermundr synes å vært belagt som personnavn i England (Björkman og Insley; se likevel Fellows-Jensen 1968: 140).
Etter de to eldste skriftformene (fra 1308 og AB) foreligger Hermóðr sikkert i ett norsk gårdsnavn, gnr. 73 Hermanstad i Melhus (GPNS s. 129); på 1550-tallet skrives ifølge NG XIV 284 «Hermwndstad», og fra 1600-tallet «Hermand-» o.l. Også i et annet navn fra Sør-Trøndelag kan forleddet være Hermoðr, gnr. 39 Hermstad i Stadsbygd, men dette kjennes først fra 1520-tallet som «Hernestedh», og likeledes gjør de seinere skriftformene tolkningen usikker. Karl Rygh sidestiller tolkningene Hermóðr og Hermundr (NG XIV 121), men så vel uttalen som skriftformene avviker i så betydelig grad fra det man finner ved Hermanstad, at også andre tolkninger burde overveies.
Genitivsmorfemet kan i enkelte tilfeller være en indikasjon på hvilket av de to forleddene som foreligger, men i yngre navn (jfr. gnr. 1 Hermundsdal i Evanger, NG XI 516) og foran hovedledd med initial s og med relativt unge belegg lar dette seg ikke gjøre. Hermanrud, gnr. 109 i Østre Toten, må av de eldste skriftformene komme av Hermundr, og det samme gjelder navnet på en forsvunnet gård i Botne, skrevet «j Hermu(n)dar rudj» i RB 77 (jfr. NG VI 80).
Lundgren-Brate (loc. cit.) viser til et par stedsnavn på hult med skriftformer på «Hærmanz-». I Ods sn., Gäsene hd., finnes et Hermanstorp (eller Harmestorp, som foreslås som skrivemåte i samsvar med uttalen). Her foretrekker SOÄ VI 159 tolkningen Härmund framfor Herman. Navnet er eldst belagt som «Hermanstorp» i 1550, og om tolkningen er rett, forutsetter dette at Hermund har fått sekundær genitiv på s, men dette har trolig skjedd forholdsvis tidlig. Samme navn med samme uttale finnes i Öxabäcks sn., Marks hd., som også har «Hermanstorp» som eldste skriftform (1540), men flere nærmest samtidige på «minds», «munds» foruten «muds» (SOÄ IX2 164 f.). Det bør ikke ses bort fra at begge navn kan gå tilbake på gsv. Hermodh, og således svare til Hermansby.
Det skulle for øvrig ikke være noen grunn til å anta, slik Lind (sp. 528) gjør, at «j Hærmanz rudi» under Aspång kirke og «j Hermantz rudi» under Foss (begge i Båhuslen) i RB 364 og 369 skulle stå for *Hermansruð. Gårdsnavnene er sikkert eldre enn begynnelsen av 1300-tallet, og forleddet er høyst sannsynlig Hermundr med sekundær genitivs-s.
Ifølge DgP (loc. cit.) skal Herman foreligge i et dansk navn på torp⁷⁹ . Hermoth skal muligens være forledd i et forsvunnet navn på sted (jfr. DS XIII 144, 203 f., dessuten Sørensen 1958a: 4, 78; ingen av stedene omtales forleddet), og Hermund skal inngå i et navn på toft (Herntoft, som ikke kjennes før i 1704; DS VI 214.). Forekomsten i danske stedsnavn, i den grad den kan dokumenteres, må etter dette sies å være ubetydelig. Fra England (Lincolnshire) nevner Gillian Fellows-Jensen (1968: 140) to stedsnavn der Hermóðr synes å inngå.
Det er ingen grunn til å tvile på at forleddet i Hermansby virkelig er Hermóðr. Rett nok står belegget fra RB i en tilføyelse over en radering, men denne er sikkert ikke særlig mye yngre enn ca. 1400; her nevnes en Nikolas Brigge som eier. Dette belegget får støtte i et brev skrevet på Orust i 1423, der det omtales en Nisse «j Hærmodzby», som med god grunn kan antas å være samme person; belegget er av Lind (loc. cit.) identifisert med Hermansby, men det er ikke tatt med i OGB. Det er imidlertid grunn til å vurdere om beleggene f.o.m. 1528 ikke like gjerne kan stå for Hermund som for Herman.
Hermansby ligger på sørvestre side av en forholdsvis bred dal som går fra Nordre älv forbi Harestad kirke og opp til Torsby kirke. Nærmeste nabo er Flateby i Harestad sn. i sørøst. Tvers over dalen i øst ligger Kållstorp, også i Harestad, og lenger oppover, i nord, Torrebräcka og Lerlycke i Torsby; i nordvest ligger kirkestedet Torsby og i sørvest Tronnum.
Hermansby karakteriseres i OGB som «by» med to gårder (2 mt.). Flateby har tre gårder (3 mt.) og Torsby fem (3 mt.). Tronnum (tilsynelatende et heim-navn, men muligens en oppkalling etter Trondheim) har også tre gårder (2 ¼ mt.), og de andre, Kållstorp, Torrebräcka og Lerlycke er enkeltgårder (1 mt.). Hermansby var delt allerede i 1528; det var fire brukere, men bare to betalte skatt. Torsby og Tronnum hadde likeledes to brukere i 1528, men Flateby hadde da tre skattebetalende bønder og to fattige. Hermansby er altså klart blant de større bebyggelsene i dalen, og hører trolig til det eldre sjiktet av middelaldergårder, noe som underbygger tolkningen av forleddet til det nordiske mannsnavnet

Hisingby

gnr. 108–111 i Råde hd., Østfold

NG I 335

N50 1913.4 0677

S 3 km

Rel. skyld: 1,2

– hi2ssingbý (Bugge 1881, 1885), hy2ssingbý (Bugge 1881), hý2ssingby (NG), "hisiMby (AN ca. 1955)
Til uttalen bemerker Oluf Rygh: «dog ogsaa hørt med i i 1ste Stavelse». Bugges første oppskrift er etter en informant fra gnr. 93–95 Forsetlund i Onsøy og etter «3 Soldater fra Raade», mens den andre er notert etter to informanter fra Råde og «3 Soldater fra Sognet»

a Hisingerby DN VIII 72, 1370 (avskrift 1400; Tomn). j Hisinga bø RB 202, 1399. vider Hisingabø RB 270, ca 1400. j Hijsighaby DN I 484, 1420 (Hisingby). vidh Hising by DN X 137, 1443 (Råde). i Hissingby DN II 660, 1472 (Sigerstad). ij Hÿssingebÿ RAd 1559 (Hisingby). poo godseth Hysyngby RAd 1562 (Kolberg). Hysyngby (s, ned) RAd 1563 (Råde). Hiiszingbye RAd 1572 (Akershus). ij Hizsineby, Hiszingeby RAd 1574 (Kolberg). Hissigby 1574 RAd (Fredrikstad). Hiesingeby RAd 1576 (Hisingby). ij Hisingbi (v, ned) RAd 1576 (Kolberg). paa Hiiesszingby RAd 1576 (Hisingby). paa Hieszingeby gaarden(n) (øv, s) RAd 1576 (Hisingby). ij Hissigby (øv), Hissingeby, Hyssigby RAd 1576 (Fredrikstad). ij Hiszingby, wdj Hisingby RAd 1578 (Tomn). ij Hisingeby, bi RAd 1579 (Hisingby). Hisingeby (ned), Hisingby RAd 1586 (Valle). ij Hyszingby Rad 1587 (Tomn). Hiszingby (3 br) RAd 1590 (Lundeby). i Hisingbye (ned) RAd 1591 (Tomn). Hiszingby RAd 1591 (Lundeby). wdj Hiszingby RAd 1592 (Tomn). Hidzenngbye RAd 1592 (Råde). Hisinngby 1/1 1/1 1/1 1593 NG. Hiisingbye FLTP 100, 1609. Hiesingby (øv, s) RAd 1613 (Tomn). paa Hisingby 1632 AN. Hiszingby 1635 NG. Hisinngbye 1647 I 162. Hisingby Aktst II 61, 1648. Hisingby Aktst II 524, 1656. Hissing Bye (ned, øv) RAd 1680 (Nørrlund). Hissingbye (3 gd) 1723 matr E. Hissingby, Hisingby 1723 matr M. Hissingbye (v, m, s, n) 1801 ft AN. Hisingby (v, m, s, ø) 1838 matr

Oluf Rygh forklarer navnet som Hísingabýr til mannsnavnet Hísingr, med en alternativ form Hýsingr. Han viser til gnr. 52 Hystad i Borge (NG I 272) og bemerker at navnet i Råde «synes at forudsætte en svagt bøiet Sideform af Mandsnavnet, Hísingi». Han bygger da på «de mest paalidelige Former fra Ma.» (O. Ryghs eksemplar av 1886-matrikkelen). I kommentaren til Hystad viser han – foruten til Hisingby – også til gnr. 26 Hysingstad i Stord hd. (NG XI 142) og gnr. 31 Hysvær i Vega (NG XVI 36), som begge ifølge NG har former som «Hysyng» o.l. fra middelalderen. Endelig viser han til et forsvunnet navn «j Hisinghs rudi», «j Hysinghs rudi» (RB 157) fra Rakkestad. Spesielt i det sistnevnte eksempelet synes genitivsformen (og til dels etterleddstypen) å kunne indikere et sterkt bøyd mannsnavn Hísingr eller Hýsingr. Etter skrivemåten «Hysings wer» i P.A. Munchs utgave av AB (s. 90) skulle også Hysvær kunne tas til inntekt for mannsnavnet. I den nye utgaven av AB (s. 147) skrives imidlertid «Hysnings wer», og om denne formen representerer en faktisk uttale på 1400-tallet, må navnetolkningen revurderes.⁸⁰ I de to sammensetningene med staðir kan formen på forleddet naturligvis ikke avgjøres sikkert: så vel *Hýsingsstaðir som *Hýsingastaðir er mulige norrøne former. Ett annet mulig eksempel bør også nevnes. Gårdsnavnet Isingrud i Ullensaker (gnr. 24; NG II 309) er først belagt som «Jsingrud» i 1647-matrikkelen (bd. II, s. 178) og som «Iszingrud» i 1666 (NG). Oluf Rygh foreslår primært å tolke navnet som Ísulfsruð med støtte i det nordmørske fjordnavnet «j Isulfsuage» (AB 118), nå Isingvåg (NG XIII 343), men alternativt foreslår han en norrøn form Hísingaruð og tilføyer: «For den sidste Forklaring kunde tale, at det antagelig er denne Gaard, som menes med det i 1557 anførte, feilskrevne Hysingsby». Ullensakergården skylder ½ skpd. korn i 1647 og kan antas å være en forholdsvis ung middelalderrydning. Ryghs alternative tolkning og identifisering med det antatt forsvunne navnet synes rimelig; se nærmere s. 255 f. nedenfor.
I GPNS (s. 131) opplyser Oluf Rygh at Hísingr «findes enkelte Gange som Mandsnavn i Norge, tildels skr. Hýsingr ...». I motsetning til Rygh anser E.H. Lind Hýsingr og Hísingr som to ulike navn og nevner bare ett eksempel på det sistnevnte, en Hísingr Geirsteinssunr fra ca. 1150 med tre sagabelegg (sp. 547). Han spør seg om det er «bildat av önamnet Hís?» og viser ellers til Hýsingr (sp. 604).⁸¹ Dette er belagt brukt om én mann på Halvdan Svartes tid, men også seinere, to ganger som fornavn (1396 og 1471) og én gang som patronym (1489), alle i Telemark. Den eldste navnebæreren, som i sagaen nevnes i Østfold, synes etter konteksten neppe å kunne være historisk.⁸² Hvorvidt Hísingr og Hýsingr er ulike navn, kan ikke avgjøres på grunnlag av så få og til dels seine belegg. De synes ikke å være belagt ellers på nordisk område, men Lundgren-Brate (s. 114) har en henvisning til Hýsingr og til gty. Husinc⁸³ under et oppslag *Husing, som hevdes å skulle inngå i stedsnavnet «Husinxaas».
Oluf Rygh fører i GPNS (loc. cit.) opp noen norske gårdsnavn der han mener Hísingr eller Hýsingr inngår som forledd, og han mener flere av dem peker mot formen Hýsingr. Foruten de navnene som er kommentert ovenfor, nevner han gnr. 88 Hystad i Sparbu, og i en anmerkning antydes at også gnr. 120 Hystad i Sandeherred kan ha samme opphav – til tross for sterkt varierende og avvikende former allerede i RB. Hystad i Sparbu er først belagt i 1668, men Karl Rygh viser til GPNS og Oluf Rygs forklaringer i NG I og tolker navnet som «formodentlig» sammensatt med Hýsingr, Hísingr (NG XV 212).
Så vel uttale som eldre skriftformer viser at det ved Hisingby neppe kan være tale om noe sterkt bøyd forledd, og det aktuelle, kjente mannsnavnet synes dermed utelukket. Ryghs tolkning, et tilsvarende – ellers ukjent – svakt bøyd mannsnavn, bør likevel først tas i betraktning dersom ikke andre løsninger kan sannsynliggjøres.
Formelt sett kan forleddet være gen. sg. av en svakt bøyd maskulin an-stamme (som f.eks. Ryghs foreslåtte *Hísingi), men det er heller ikke noe i veien for at det kan være gen. pl. – f.eks. av et sterkt bøyd maskulinum. Som et alternativ til Ryghs tolkningsforslag vil jeg foreslå at forleddet i Hisingby er et personbetegnende hísingr m. eller hýsingr m.
E.H. Lind stiller, som nevnt, spørsmål om mannsnavnet Hísingr er dannet til øynavnet Hís, og han antyder at personnavnet er oppstått av et personntilnavn med betydningen ‘person fra Hís’. Et liknende synspunkt har tydeligvis Sven Ekbo, som drøfter persontilnavn i NK VII (jfr. s. 278).
Hís er gårdsnavn i Aust-Agder (Hisøy gnr. 5; NG VIII 103), og det er grunn til å tro at dette opprinnelig har vært navnet på øya der gården ligger. Også andre øyer synes å ha båret det samme navnet – Hisingen i Båhuslen er den største og mest kjente (jfr. OGB II 140 f.). Navnet har vært gjort gjenstand for flere tolkningsforsøk; senest har Oddvar Nes presentert en plausibel forklaring «den avskorne, kløyvde (frå land)» (NSL s. 214, Nes 1974: 53–65; jfr. Janzén 1938: 1–24). For en kommentar til tolkningen av Hisingen, se fotnote s. 397 nedenfor. Hvorvidt et tilnavn hísingr kan ha vært brukt om en person fra én av øyene ved navn Hís, blir umulig å bevise, men muligheten er i alle fall til stede. Om en slik evt. innbyggerbetegnelse også har vært brukt om folk fra Hisingen i Båhuslen, er det imidlertid rimelig å anta at den i alle fall har gått av bruk lenge før historisk tid – da øynavnet framstod som Hísing(r). Lind (Bin.) nevner ikke noe tilnavn Hísingr (eller Hýsingr), men tilnavnet Hísingarskalli skal være dannet av dette øynavnet (Lind Bin. sp. 147). Innbyggerbetegnelsen var her i norrøn tid hísingsbúar (bl.a. skrevet «Hísings búar», akkusativ «Hisingsbua», i Eirspennill s. 198, 236), som tilsvarer vår tids hisingsbor (OGB loc. cit.).⁸⁴
En annen personbetegnelse er vel så sannsynlig, men den forutsetter at den opprinnelige formen på Hisingby er Hýsingabýr; altså parallell med sammensetningene på staðir o.a. Sophus Bugge (NIæR I 64) mener at en innskrift på en spenne fra et funn i Rendalen (Fonnås-spennen) inneholder et appellativ *hýsingr m., «huskarl», som han setter i forbindelse med det tilsvarende mannsnavnet, og han viser også til en personbetegnelse innhýsingar (pl.) fra Snorre-Edda, som av Fritzner (under innhýsingr m.) forklares som «Inderst, Person som er til Huse hos en anden Mand».⁸⁵
Elof Hellquist (1904: 55, 1906: 246) drøfter stedsnavnet «Husinxaas», der Lundgren-Brate, som nevnt, antar et mannsnavn *Husing – en parallell til Hýsingr. Hellquist viser imidlertid at forleddet her er innsjønavnet Hysingen, som han mener er avledet av hús n. Han regner ellers med at både *Hisinger og *Hysinger har funnes som «släktnamn», og at disse forligger i stedsnavnene Hisinge og Hysinge i Småland og et forsvunnet «Hysingi» i Uppland (1904: 48, 54 f.). *Hisinger antar han er dannet til et kortnavn *Hise (f.eks. av Hidhulf), mens Hysinger på sin side skal være «etymologisk identisk med personnamnen isl. Hýsingr, fty. Husinc, väl af den personnamnsstam, som ingår i fty. Huso, Chusabald (frank.) o. s. v.», og han viser her til Förstemann. Han refererer også Bugges forklaring av mannsnavnet, men tar ikke stilling til hans tolkning. For øvrig regner han med en vekselform på -ung, *Husunger i stedsnavnet Husinge (op. cit. 49).
En personbetegnelse *hýsingr m. (evt. eldre også *húsungr), avledet av hús n., har flere paralleller, nærmest er vel kotungr m., = kotbóndi, kotkarl (Fritzner); jfr. Torp 1909 §43, og det er ikke noe i veien for at den også kan ha blitt tatt i bruk som personnavn, kanskje helst gjennom tilnavnbruk og derpå følgende oppkalling. Når Kotkarl finnes som tilnavn (Lind Bin. sp. 216), men ikke er registrert som mannsnavn, skyldes det muligens at dette tilnavnet kan ha blitt oppfattet nedvurderende.⁸⁶ For det mer nøytrale, og etter hvert kanskje mindre forståelige, *hýsingr kan det ikke ha ligget noen slik hindring i veien. Det kan bemerkes at húskarl, som jeg anser som en synonym, yngre betegnelse, ifølge eksemplene hos Fritzner har kunnet betegnet en mann av relativt høy rang.⁸⁷ Jeg antar altså at *hýsingr, på samme måte som personbetegnelsene karl, smíðr, sveinn o.fl., kan ligge til grunn for det tilsvarende mannsnavnet.
Disse personbetegnelsene og enkelte andre som ikke, eller bare i liten grad, er blitt mannsnavn – f.eks. rekkr og þegn – forekommer flere steder som forledd i navn på býr og bœr.⁸⁸ I Norge er de mindre vanlige enn i ØstNorden, men på Østlandet, og særlig i Østfold, finnes flere eksempler. En rimelig tolkning av forleddet i Hisingby kunne være gen. pl. av en personbetegnelse *hýsingr m., = húskarl, og navnet ville i så fall bli en parallell til Smedby, Svenneby Tegneby o.fl.⁸⁹ Som en ytterligere indikasjon på at en slik forståelse av Hisingby er mulig, kan anføres gårdsnavnet Huslegarden, gnr. 41 i Åsnes, skrevet «Hws kalz garden» i 1453 (DN XII 188; Åsnes). Oluf Rygh tolker dette som Húskarlsgarðr og bemerker: «Kan f. Ex. engang af en Høvding være skjænket til en af hans Huskarle som Løn for lang og tro Tjeneste».
Gårdsnavnet Hisingby har tradisjonelt vært skrevet med forleddet, men uttalen ble på 1880-tallet primært notert med [y], og denne går tydeligvis langt tilbake. Den representeres trolig ved og <ÿ> i flere lokalt utferdigete diplomer fra andre halvdel av 1500-tallet. I eldre kilder kan og veksle uten hensyn til etymologien, se f.eks. skrivemåten av det forsvunne navnet fra Rakkestad, nevnt innledningsvis.
Hisingby ligger ca. 3 km sør for Råde kirke – på vestsida av Skinnerflo. I sør ligger gnr. 112–114 Kil, i nord gnr. 106 Berg, gnr. 104.105 Musangen og gnr. 102.103 Augeberg. Øst for Skinnerflo ligger gnr. 74 Reklingsholm (tidligere kalt Skinnarøy) og nord for Skinnerflo ligger gnr. 71–73 Tofteberg, gnr. 68.69 Revhaug, gnr. 75 Sørby, gnr. 76 Hovland, gnr. 77 Frakkestad (se note 195) og gnr. 81 Ileby. Sør for Kil ligger gnr. 3–6.8.9 Ørmen (vin-navn) i Onsøy.
I 1647 hadde Ørmen (som da bestod av seks bruk) langt den høyeste landskylda, tilsv. 213 lpd. korn. Kil skyldte 137 lpd., Revhaug 135 lpd., Tofteberg og Reklingsholm 120 lpd. hver, Hisingby 80 lpd., Augeberg 60 lpd., Hovland og Frakkestad 57 lpd. hver, Berg, Musangen og Sørby 40 lpd. hver og Ileby 20 lpd. En sammenlikning av 23 gårder i denne delen av Råde gir en gjennomsnittsskyld på 70 lpd. korn, og Hisingby hadde dermed en relativ skyld på 1,2, mens de to andre by-gårdene lå på hhv. 0,6 og 0,3. Noe lenger nord, ved Råde kirke, ligger gnr. 63.64 Lundeby, som i 1647 skyldte tilsv. 65 lpd. korn og hadde en relativ skyld på 0,9. Hisingby synes altså å ha vært den største av by-gårdene – og langt større enn gårdene med navn på land og staðir – og kan antas å ha en forholdsvis høy alder. Den kunne tenkes å være en tidlig utskilt del av Kil; de to gårdene hadde i 1647 en samlet skyld tilsv. 217 lpd. korn, altså om lag det samme som nabogården Ørmen. Den sannsynligvis høye alderen på Hisingby underbygger tanken om en appellativ forståelse av forleddet

Hjelmby

gnr. 97 i Sandeherred, Vestfold

NG VI 274

N50 1813.3 7452

Sø 5 km

Rel. skyld: 1,1

– jénnbý (!) (Bugge 1879), jæ2qmbý (Bugge u.å.), jæ72qmbý (NG), "jæqmby (AN 1941, 1951)
Den første av Bugges uttaleopplysninger er notert etter en elev på Asker seminar, den andre etter en mann fra gnr. 48.117 Gokstad

Hielmeby DN IV 130, 1319–20 (utdrag 1554; Tønsberg). j Hialmaby RB 55, 1398. j Hialbø RB 195, ca. 1400. Hielmeby NRJ IV 129, 1528. Hielmeby NRJ V 351, 1555. Hielmeby 1593 NG. 1600 NG. Hielmby 1/1 1604 NG. Hiellembye 1647 VI 164. Hielembye 1647 VI 170. Hielmbye 1661 lk. Hielmby 1664 NG. Hielmbye 1665 matr. 1723 matr E M. Hjælmby (Hjalmaby) 1838 matr. Hjelmby 1886 matr

Albert Kjær fører i NG først opp en norrøn form Hjalmabýr, som han med hv. til NG Indl. (s. 55) mener kan være sammensatt med gen. pl. av hjalmr m., ‘hjelm, stakk’ i betydningen ‘kornstakk, halmstakk, høystakk’ o.s.v. Med hv. til Lundgren-Brate (s. 104) og Oluf Nielsen (1883: 45) nevner han likevel muligheten av at forleddet kan være et mannsnavn Hjalmi, «i alle 3 Sprog vel egentlig Kjæleformer af et med Hjalm- begyndende Mandsnavn».
I GPNS (s. 132) påpeker Oluf Rygh under Hjalmr at dette navnet bare er belagt én gang i Norge (en prest i Bergen først på 1300-tallet), og noe norsk (eller islandsk) Hjalmi nevner han ikke. E.H. Lind (sp. 535) har rekonstruert «Hiálmi» på grunnlag av noen stedsnavn (se nedenfor) og forklarer personnavnet som dannet til appellativet på samme måte som Spjóti av spjót og Skapti av skapt. Som norsk belegg på Hjalmr fører han bare opp den samme presten i Bergen som Rygh nevner, dessuten et mulig patronym fra en innskrift i Nidarosdomen (men dette nevnes ikke i NIyR V). Lind bemerker ellers at «binamnsfunktionen torde vara den ursprungligare ock dopnamnet tillkommet genom denna» (sp. 536; jfr. Lind Bin. sp. 145).
Lundgren-Brate (s. 104) har ingen eksempler på uavhengig bruk av *Hiælme, men nevner (s. 103) runebelegget hialmR fra Västergötland. I SMPs samlinger er det en fire-fem belegg på tilnavnet Hiælm, foruten ytterligere ett runebelegg fra Uppland. Oluf Nielsen (loc. cit.) skriver kort at «*Hialmi forudsættes i Hialmaryth»; det nevnes ikke i DgP, og heller ikke i England synes et slikt personnavn å være belagt. I NK VII (s. 254) nevnes det gsv. Hiælme som ett av de «vanligaste» kortnavnene – med tre belegg. Det skulle være all grunn til å se med skepsis på Kjærs alternative tolkning av Hjelmby.
Formelt sett kan nok enkelte av de 12 norske gårdsnavnene Rygh (i GPNS s. 132) fører opp under Hjalmr, komme av et Hjalmi. Sju av dem er sammensatt med set, de andre med stad, hvorav to er ført opp med eldre former med tostavet forledd: gnr. 232 Hjelmstad i Ringsaker, skrevet «Hielmestad» og «Hialmestade» i OE 53 og 109), og gnr. 67.68 Hjelmstad i Østre Gausdal, skrevet «Hielmestadt» i Stiftsboka (NKJ I 155). Men da begge disse 1500-tallskildene er sterkt preget av ujevn ortografi, kan formene ikke tillegges avgjørende vekt.⁹⁰ Større grunn kan det være til å vurdere om dette mannsnavnet skulle foreligge i beleggene «af Hialmasætre» og «af Hielmasætre» i AB (s. 55, 199),⁹¹ men også disse beleggene kan like så vel inneholde gen. pl. av appellativet.
I GPNS (loc. cit.) fastslår Rygh at «de fleste med Hjalm- oprindelig begyndende Stedsnavne komme af hjalmr m. i Betydning: Stak […] eller: Høide; nogle ogsaa af et Elvenavn Hjalm eller Hjalma»; de samme tolkningsalternativene presenteres i NG Indl. s. 55, der det også nevnes at appellativet er brukt i navn på høyder. Det er verdt å legge merke til at Oluf Rygh ikke har tatt med Hjelmby i GPNS.
Hjelmstad i Ringsaker tolkes i NG III 23 primært som sammensatt med Hjalmr, men Rygh tilføyer at man her og ved Hjelmstad i Øyer og i Østre Gausdal også burde kunne tenke på Hjalmi som en mulig sideform til Hjalmr. Han legger vekt på at uttalen med bevart m taler for at forleddet har endt på vokal. Navnene i Øyer og Gausdal drøftes i NG IV1 174, og Oluf Rygh har her revurdert sin tolkning av Hjelmstad på bakgrunn av «Trestavelsesformen»: «I Bd. III S. 23 er denne Form forsøgt udledet af Hjalmi, en formodet Sideform af Mandsnavnet Hjalmr, hvilket maaske er mindre sandsynligt». Han foretrekker nå den appellative tolkningen, og tenker seg at «et deraf dannet [ikke belagt] hjalmastaðr kunde betegne en til Anbringelse af saadanne Stakke bestemt Plads paa Gaarden». Gnr. 9 Jenstad i Sundalen og gnr. 11 Jønstad i Øksendalen drøftes av Karl Rygh i NG XIII 383, og han anser mannsnavnet Hjalmr som en sannsynlig tolkning; noen appellativ tolkning nevnes i det hele tatt ikke, og det vises ellers til gnr. 58 Hjensegg i Trøgstad og gnr. 25,4 Hjemsenga i Nøtterøy (NG I 10, VI 236). Ved disse og flere andre navn der appellativet nevnes som en mulighet, vises det for øvrig til Oluf Ryghs grundige drøfting i «Oplysninger til trondhjemske Gaardnavne» (1893: 191–95), der han foretrekker tolkningen til mannsnavnet i navnene på stad. I navn på eng, voll og vik prioriterer han den appellative tolkningen, men anser denne som tvilsom i navn på set.
I kommentaren til gnr. 60 Hjelset i Holla (NG VII 177) nevner Kjær først tolkningen til personnavnet Hjalmr, men finner det «mindre troligt, at et saa sjelden forekommende Personnavn skulde forekomme saa mange Gange sms. netop med setr som 2det Led», og han mener de fleste av disse navnene må forstås som sammensatt med appellativet. Også elvenavnet Hjalma kan være aktuelt. Men Hjelset i Holla er blant dem «hvor der er størst Sandsynlighed for Sammensætning med Mandsnavnet». Kjær holder imidlertid muligheten åpen for at «der i Daglignavnet Huve kunde stikke en Betegnelse for en liden isoleret Høide, og at Hjalms kunde sigte dertil». Han bemerker at Ross har registrert huv m. om en «liden toppet Dynge af Hø, rigtignok kun fra Gudbrandsdalen». Karl Rygh tolker i NG XIII (s. 283, 305) gnr. 54 Hjælset i Bolsøy til mannsnavnet og gnr. 35 Jenset i Aukra «maaske» på samme måte, men ved gnr. 179 Hjelset i Lånke synes han helst å foretrekke «hjalmr som Navn paa Fjelde» (NG XV 43 f.). Gnr. 116 Hjelmset i Sparbu tolkes i NG XV 215 til enten mannsnavnet eller elvenavnet, mens gnr. 29 Hjelmset i Brønnøy «mulig» kan være sammensatt med mannsnavnet. Men da gården ligger ved en isolert, rundaktig kolle, finner Karl Rygh at det her ligger «fuldt saa nær i 1ste Led at formode hjalmr, brugt som Navn paa en Høide». I det hele tatt synes det ved disse navnene å være en tendens til å søke andre forklaringer enn det svakt belagte mannsnavnet Hjalmr, og når det gjelder den antatte svake formen *Hjalmi, foreslås den som en mulighet bare ved navnene i Ringsaker, Sandeherred og – av Hjalmar Falk, med henvisning til Kjærs drøfting av Hjelmby – også ved det sikkert forholdsvis unge gnr. 69 Hjelmerud i Norderhov, først belagt i 1647-matrikkelen (s. 29) som «Hielmerudt». Men også her er den appellative tolkningen ført opp som den mest aktuelle (NG V 36).
I en anmerkning i GPNS (loc. cit.) åpner Oluf Rygh for at også enkelte av de mange Hjalmsland kan inneholde mannsnavnet Hjalmr, og under Hiálmi nevner E.H. Lind (sp. 315) likeledes enkelte Hjalmaland (uten forbehold) i tillegg til Hjelmby, Hjelset i Lånke og et mer usikkert Hjellop i Leksvik. I Lind Suppl. (sp. 440) anses Hiálmi som mulig forledd også i Hjelmstad i Gausdal og Hjelmerud i Norderhov.
Ifølge Lundgren-Brate (s. 104) skal et *Hiælme foreligge i stedsnavnet Hjälm i Halland, i et forsvunnet «Hyalmærydh» (1296, Uppland?) og i Hjälmaryd i Småland. Navnet fra Halland er i SOH III (s. 106) primært tolket som ‘høyde’ på grunnlag av den eldste formen «Hialm» fra 1292; alternativt kunne foreligge et elvenavn. Personnavntolkningen nevnes ikke. Navnene på ryd har fire paralleller i Älvsborgs län, to av dem er uten videre tolket til mannsnavnet Hiälme, trass i at de gjelder ganske små og sikkert unge bebyggelser, med eldste belegg fra hhv. 1675 og 1550 (SOÄ III 6, VI 95); i det siste tilfellet nevnes for øvrig at det er «flera kummel» vest og nord for gården. De to andre navnene (SOÄ X 195, XI 23) tolkes primært til Hiälm, alternativt til Hiälme; i begge tilfeller finnes det eldre skrivemåter med s-fuge. Et Hjälmetorp i Bjärke hd., tydeligvis også et ungt navn på en mindre bebyggelse, tolkes i SOÄ III 6 til Hiälme, og dette antydes også som én mulig tolkning av Hjälmkärr i Södra Råda sn., Visnums hd., i Värmland (SOV XII 16), men her foreslås alternativt dialektordet hjälm, «höskjul» med henvisning til en – trolig muntlig – opplysning fra Jöran Sahlgren. Etter det jeg kan se, er personnavnet *Hjalmi bare nevnt i forbindelse med ett båhuslensk stedsnavn, Hjälmstad i Skee sn. (OGB XX1 30), men det sterkt bøyde mannsnavnet foretrekkes; også framfor de andre mulige tolkningene, som nevnes, men som avvises nærmest fordi det er tale om et staðir-navn. Det opplyses likevel at landsbyen ligger ved en sterkt hvelvet kolle.
På samme måte som i Norge blir de svenske tolkningene til et mannsnavn Hjalmi/Hiælme lite sannsynlige, og det synes som personnavntolkningene settes fram nærmest av hensyn til den rådende forskningsretningen, alternativt, slik tilfellet er med Hjälm i Halland eller Hjälmkärr i Värmland, at de utelates eller nedtones av hensyn til en ledende forsker.
Hjelmby ligger på Østerøya (sørøst for Sandefjord) mellom gnr. 93 Nordre Strand og gnr. 98 Namløs og noe øst for gnr. 94 Søndre Strand. Nord for Strand ligger gnr. 91.92 Sunde og gnr. 90 Hafallen, og sør for Namløs ligger gnr. 99 Bergan, gnr. 100 Eidane og gnr. 101 Skagan. På Vesterøya, rett overfor Eidane, ligger gnr. 105 Langeby og lenger nord, overfor Strand, ligger gnr. 110 Huseby.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Sunde høyest landskyld, tilsv. 120 lpd., og deretter fulgte Strand med 92 lpd. By-gårdene hadde langt lavere skyld, med 40 lpd. på Langeby, 36 lpd. på Hjelmby og bare 7 lpd. på kvartgården Huseby. Namløs skyldte 30 lpd., Skagan 24 lpd., Hafallen 17 lpd. og Eidane 13 lpd. Det kan nevnes at gnr. 102 Auve (vin-navn) og gnr. 103 Bentserød, langt sør på Vesterøya, og gnr. 112 vestre Rød og gnr. 114 Ormestad like ved Huseby, skyldte 20 lpd. hver. De 21 gårdene på de to (halv)øyene som var nevnt i 1647-matrikkelen, hadde en gjennomsnittsskyld på 34 lpd. Hjelmby lå altså bare litt over dette, med en relativ skyld på 1,1, men vesentlig høyere enn både vin-, staðir- og rød-gårdene. Det er grunn til å anse Hjelmby som forholdsvis gammel, og, etter beliggenheten å dømme, sannsynligvis en tidlig utskilt del av Strand.
Det skulle dermed være mindre grunn til å argumentere for en tolkning til et ellers ukjent og, i fall det virkelig har eksistert, tydeligvis sekundært oppstått personnavn. Det ville være rimelig å se stedsnavnet som dannet til appellativet norrønt hjalmr m. i betydningen ‘høystakk’ (slik Lars Hellberg oppfatter Hjelmby – 1967a: 390 – på samme måte som Hjälmstad/Hjelmstad/Hjelmsted – muligens opprinnelig et sammensatt appellativ; jfr. 1967a: 355). Det er fristende å tenke seg etterleddet brukt i betydningen ‘eng’, altså ‘enga med høystakkene’, og dermed en parallell til det (yngre) vestnorske Utlebøen av *Útlǫðubœrinn. Alternativt kunne man selvsagt tenke seg ‘gården med høystakkene’ (i samsvar med Kjærs primære tolkning) eller ‘gården ved haugene (som minner om høystakker)’

Hjälteby

Tjörns hd. (Valla sn.), Båhuslen

OGB VII 108

GK7B NV 5943

N-nv 0,5 km

– jæ2ltêbý_' (OGB)

j Hialtabø RB 319, 1388. fire Hiæltabø, j Hialtabø j nørdra gardenom, ... j sydra lutanom RB 320 (tilf), ca. 1400. Hiielttheby [Kiielttheby (!) OGB] NRJ III 11, 1519. paa Hieltteby (1 br + 2 fattige) NRJ IV 210, 1528. Hiellthaby NRJ IV 493, 1535. y Heltteby NRJ V 171, 1542. y Hieltteby NRJ V 172, 1542. Hel(l)teby(e) 1544 OGB. 1568 OGB. 1581 OGB. 1586 OGB. Hieltteby 1544 OGB. y Helebi NRJ V 419, 1568. y Helteby V 421, 1568. Helebi 1568 OGB. Hielttebye 1622 OGB. Hiälteby 1659 OGB. Hielteby MHjb 75, 1660 OGB. Hiellteby 1665 OGB. 1680 (altern) OGB. 1697 (altern) OGB. Hiällteby 1680 OGB. 1719 OGB. Hielteby 1697 OGB. 1758 OGB. Hjelteby 1811–81 OGB. Hjälteby Jr OGB. Hjälteby GK EK OGB

Verner Ekenvall presenterer i OGB kortfattet de aktuelle tolkningsmulighetene: Alexander Bugge (1916b: 37) anser forleddet som gen. pl. av inbyggerbetegnelsen hjaltr m., ‘shetlending’, men Elof Hellquist (1918: 107) forklarer det som gen. av mannstilnavnet Hjalti, og denne tolkningen foretrekkes i OGB. På den annen side vises til et forsvunnet navn «j bole Hælga hialz» (RB 336), trolig en part av Lökeberg i Hålta sn. på Inland, som i OGB (bd. VI1 s. 27) forklares med innbyggerbetegnelsen. Det konkluderes derfor i OGB VII med at «möjligheten att f.l. i Hjälteby är gen. pl. av hjaltr kan sålunda inte avvisas». I OGB henvises for øvrig – og uten kommentar – til Lars Hellbergs artikkel «Ortnamnsförleden ä. fsv. Gälta» (1967d: 29–45), der flere navn som nå framstår med forleddet skrevet Hjält(e), Jäll o.l., anses som dannet til en avledning til galt m. Blant navn som «förtjäner fortsatt prövning» fører Hellberg opp Hjälteby, som han hevder feilaktig har vært oppfattet som sammensatt med personnavnet Hjalti «utan stöd av bevisande skrivformer» (Hellberg 1967d: 44). Med de tallrike eldre formene som nå foreligger for Hjälteby (OGB VII ble utgitt i 1992), kan det neppe komme på tale å føre navnet sammen med navn på Gälta-. Spørsmålet er vel heller hvorvidt det er tale om mannsnavnet, tilnavnet eller innbyggerbetegnelsen.
Mannsnavnet Hjalti var ifølge Oluf Rygh (GPNS s. 132) alminnelig på Island i landnåmstida, men ikke påvist i Norge. E.H. Lind har en rekke islandske eksempler også i historisk tid; de siste fra begynnelsen av 1500-tallet (Lind sp. 537–39, Lind Suppl. sp. 441). Det synes ikke å ha forekommet i Sverige, og i Danmark er det bare registrert i noen sagnhistoriske kilder (DgP I 557). Gillian Fellows-Jensen (1968: 142) har ett eksempel fra Yorkshire – et patronym – som hun mener kanskje heller kan representere det kontinentalgermanske Helto.
Slik Fellows-Jensen gjør oppmerksom på, er navnet et opprinnelig tilnavn, dannet til innbyggerbetegnelsen hjaltr m., ‘hjaltlending’ (jfr. Janzén i NK VII 56), og som forledd i stedsnavn er det uråd på formelt grunnlag å skille mellom det svakt bøyde personnavnet, tilnavnet og personbetegnelsen (i gen. pl.). I GPNS (s. 133) fører likevel Rygh opp to norske gårdsnavn som han mener «formodningsvis» er dannet til personnavnet, uten å antyde alternative tolkninger. Han viser her til en utførlig behandling (av det første navnet) i Rygh 1893 (s. 202–204): Gnr. 12 Kjellstad i Horg er første gang belagt som «pa Hielstad» i 1520 (NRJ II 172), og skrivemåten med initial K opptrer ifølge NG første gang i 1723. Oluf Rygh begrunner i 1893 personnavntolkningen med sammensetningen på staðir, men avslutter drøftingen med å presisere at den antatte, eldre formen Hjaltastaðir «dog kun opstilles som en Gisning» (Rygh 1893: 204). Karl Rygh tolker imidlertid navnet uten forbehold til appellativet hjallr m., ‘hjell, hylle’ (NG XIV 259), dog med hv. til Rygh 1893. Gnr. 24 Hjellstad i Gildeskål fører Oluf Rygh opp med spørsmålstegn i GPNS («?Jelstad»), og i 1893 nevner han bare at dette «kunde tænkes at have havt samme Form» som Kjellstad. Hjellstad er belagt første gang som «paa Hiellestadt» i 1521 (NRJ III 207) og har seinere hatt litt varierende skriftformer, men likevel med tostavet forledd til først på 1600-tallet. Karl Rygh viser her til Oluf Ryghs personnavntolkning, men konkluderer med at den appellativiske tolkningen også stemmer med beliggenheten på en avsats, terrasse. Oluf Rygh viser fra «?Jelstad» til gnr. 105 Hjellestad i Fana, som har enkelte sammenfallende skriftformer med navnet i Gildeskål. Magnus Olsen refererer Ryghs tolkning av dette navnet, men foretrekker tolkningen til appellativet hjallr og bemerker at «denne Forklaring skal ogsaa her i Fane passe til Beliggenheden» (NG XI 243).
I GPNS har utgiverne vist til tre navn i tidligere utgitte bind av NG. Gnr. 97 Hjeltjelt i Nes er uforklart i NG III (s. 59), men Oluf Rygh antyder bl.a. at forleddet «i dette besynderlige Navn» kunne være mannsnavnet Hjalti eller innbyggerbetegnelsen. Som en alternativ tolkning oppgir han appellativet hjalt n., ‘tverrstykke på sverdhåndtak’ brukt i sammenliknende funksjon. Denne tolkningen presenteres også som den mest sannsynlige i navnet Hjeltar, gnr. 59.60 i Skjåk (NG IV1 38; navnet står utolket i Ekre 1960: 45, 160). En tolkning til mannsnavnet anser Rygh her som lite sannsynlig, da det ikke kan påvises brukt i Norge – «heller ikke i Stedsnavne». Til gnr. 69 Hjetlund i Sør-Fron, som er skrevet «vm Hiætlundæ gozæt» i 1361 (DN III 255, Hamar) bemerker han imidlertid at navnet opprinnelig kan ha hatt formen *Hjaltalundr, av mannsnavnet eller innbyggerbetegnelsen. For selv om det bare er kjent brukt om islendinger, «beviser dette ikke, at Navnet har været ukjendt i Norge» (NG IV1 127).
I NGs fellesregister (s. 431) føres alle de ovennevnte gårdsnavnene opp med spørsmålstegn under mannsnavnet Hjalti, og det gjelder også en henvisning til gnr. 42 Hjellsand i Øksnes (NG XVI 386). De eldste skriftformene er «Hielstrand» (!) og «Hiellsand» fra 1610, og ellers bl.a. «Hieltesand» i 1614, «Jeldtesand» i 1661 og «Jeldtesand» i 1723. Karl Rygh mener denne gården, gnr. 43 Sørsand og gnr. 45 Nordsand er deler av en eldre gård *Sandr, og at forleddet nok kunne være appellativet hjallr. Han tilføyer imidlertid at
flere af de ældre Skriftformer gjør det dog sandsynligere, at det er enten Mandsnavnet Hjalti, eller da dette har været sjelden brugt i Norge, snarere Mandstilnavnet hjalti (hjaltr), som ofte forekommer, betegnende en Hjaltlænding.
Nettopp her, i et sannsynligvis ganske ungt partsnavn ved kysten, er en slik tolkning plausibel – en personbetegnelse, muligens brukt som persontilnavn.
E.H. Lind (sp. 538) nevner fire islandske stedsnavn under mannsnavnet Hjalti, tre på staðir foruten Hjaltabakki. Han mener personnavnet «möjligen» inngår i Hjälteby på Tjörn og Hjeltar i Skjåk, mens mannstilnavnet skal forekomme i to norske gårds- eller partsnavn. I 1395 nevnes en part av gnr. 61.62 Skråstad i Vang «Hialta Skrastader» (DN IV 472, Oslo) og «Hiælta Skrastader» (DN IV 479, Oslo). Oluf Rygh viser i NG III (s. 90) til det sistnevnte belegget, og forklarer det med tilnavnet Hjaltr «formodentlig tillagt en Mand efter hans Herkomst fra Hjaltland». I brevet nevnes eieren som «Jone Hialt» (dativ). Et annet, svært sannsynlig belegg for bruken av tilnavnet Hjalti finnes i 1333, trolig i Østre Gausdal (Lind sp. 539, Lind Bin. sp. 145). En «Hagbardr j Hiælltæbærghe» kvitterer for kjøpesummen av den jorda farfaren hans, «Jon hiælltte», hadde eid i gnr. 32 Einstad. Noen gård *Hjaltaberg finnes ikke (Oluf Rygh har oversett belegget; jfr. RN IV nr. 951), men muligens kan det dreie seg om en part av gnr. 26 Berge. For ytterligere eksempler på bruken av det relativt vanlige tilnavnet Hjaltr, se Lind Bin. sp. 145 f. (en lang rekke finnes i regnskapene for Bergen kongsgård i NRJ; de fleste er naturlig nok knyttet til Bergen og kyststrøkene).
Det er selvsagt umulig i hvert enkelt tilfelle å avgjøre hvorvidt hjaltr eller hjalti er et mer eller mindre fast tilnavn eller en innbyggerbetegnelse; det har uten tvil vært en glidende overgang til tilnavn. Utgangspunktet er i alle fall klart, det karakteriserte en person fra Shetland, evt. ble det også overført til vedkommendes barn. Belegget fra Hålta sn. i RB 336 viser i alle fall at det har kunnet forekomme også i Båhuslen, og en tolkning av Hjälteby som ‘hjeltens gård’ er langt mer sannsynlig enn en sammensetning med personnavnet Hjalti, som kun er registrert på Island.
Hjälteby ligger noen få hundre meter nordvest for Valla kirke, og videre i retning Mjörn ligger Åker og andre parter av godset Sundsby. I nord ligger Fjälebro, Kil og Sörby, og i øst Ävja og Myggenäs. Sørøst for kirkestedet ligger Bråland og Häggvall, og i sør Röd, Hammar og Svanvik. I sørvest ligger Kråkedal, Apleröd, Spjärr og Bräcke.
Flere av disse bebyggelsene er langt større enn Hjälteby. Röd består av fire gårder (to hele, ett halvt og ett kvart mt.), og Myggenäs, Häggvall og Svanvik føres opp med tre gårder hver (3 mt.). Bråland har også tre gårder, men to av dem består av et halvt mt. Hjälteby har to gårder (2 mt.), det samme som Kil og Fjälebro, mens Sörby har ett helt og ett halvt mt. Ävja, Spjärr og Hammar har ett mt. hver, og det samme har Åker, som lenge har ligget under Sundsby. Kråkedal har et halvt mt. og Apleröd og Bräcke har et kvart mt. hver.
På dette grunnlaget lar det seg ikke gjøre å si noe tilnærmet sikkert om hvor gammel bebyggelsen Hjälteby kan være, men en datering til vikingtid skulle ikke være umulig, kanskje helst i den siste delen av vikingtida, i og med at gården synes å ha vært mindre enn Röd. På den annen side var den delt i to bruk allerede på 1400-tallet (jfr. tilføyelsene til RB). En tolkning av forleddet til gen. pl. hjalta av personbetegnelsen hjaltr utelukker i alle fall at navnet skal kunne gå langt tilbake i vikingtida. Man kan likevel ikke se bort fra at den nåværende bebyggelsen er resultatet av en tidlig deling av en eldre primærgård. Soknenavnet Valla er ikke knyttet til noen egen bebyggelse, men kunne tenkes å inneholde et gammelt gårdsnavn (i OGB VII 98 antydes et gammelt naturnavn). Gården kan ha omfattet den store sletta nord for kirken, der Hjälteby og Sörby ligger på vestre side. Også Bråland (Brúarland) kan tenkes å ha tilhørt samme primærgård. Hjälteby nevnes i RB (s. 319) like etter prestebolet på 6 øyresbol, og av s. 320 går det fram at i alle fall en del av gården har tilhørt presten (jfr. Johnsen 1905: 38). Selve prestebolet navngis ikke, men det kan tenkes å ha vært Bråland, der 3 øyresbol ifølge RB (s. 229) lå til bispestolen. Kanskje er det en del av Bråland som i 1668 menes med det uidentifiserte «Kirkebyen» (NRJ V 651; jfr. Johnsen 1905: 71); av OGB VII 102 framgår at Nedre Bråland – eller en del av denne – kalles Kyrkogården

Holleby

gnr. 59 i Tune hd., Østfold

NG I 295

N50 1913.1 2080

N-nø 6,5 km

Rel. skyld: 2,2

– hø2llebý (Bugge 1881), hø2lleby (NG), "hÆl3by (AN ca. 1955)

aa Hollaby RB 492, 1397. j Helluby RB 500, 1397. j Holluby RB 515, 1397. Hollaby (kapell) DN XVII 358, 1426 (nr 453; Roma). DN XVII 358, 1426 (nr 455; Roma). wm Holdeby oc Holdeby godz DN V 477, 1438 (Sarpsborg). vppa Holleby DN V 695, 1494 (Oslo). i Hoalleby DN I 748, 1514 (Holleby). Holdeby, Holdeby capel JN 11, 1598. Holleby 1622 AN. Holleby Hoffuidgaardt 1625 jb AN. Holleby 1639 AN. Hollebye, Hollebyegaard 1665 matr. Holleby gaard 1666 pmt AN. Holleby 1667 NG. Hollebyegaard, Hollebye Gaard 1723 matr E. Holleby Gaard 1723 matr M. Hollebye 1762 ekstr AN. Hollebye 1766 kb AN. Hollebye 1801 ft AN. Holleby 1838 matr.
Også Oluf Rygh tar med belegget «j Helluby» fra RB 500, og antar i NG (bd. I, s. 303) med rette at det gjelder Holleby. Belegget nevnes under «Alness kirkja», som Rygh mener må være identisk med Holleby kapell

Oluf Rygh gir følgende forklaring til navnet:
Holleby kan forklares, naar man holder sig til Formen Hollubýr i RB. 515. Det kunde da være Hǫllubýr, af Kvindenavnet Halla, som jeg kun har fundet en eneste Gang i Norge (i Ryfylke 1519, NRJ. II 440), men som var almindeligt paa Island, og i Slægtsregistre i Landnamsbogen (S. 156. 195) ogsaa tilægges Kvinder, der have levet i Norge før Landnamstiden.
I GPNS (s. 112) har utgiverne tilføyd opplysninger som tilsvarer dem i østfoldbindet av NG. E.H. Lind (sp. 453) har heller ikke funnet andre belegg for dette kvinnenavnet i Norge, men han har en rekke islandske eksempler, spesielt fra Landnåmabok. Blant disse nevnes mormor til en landnåmsmann av svensk herkomst. De fleste av disse eldste beleggene bør nok vurderes med en viss skepsis, men også fra seinere tid er det noen belegg fra Island; Lind nevner enkelte fra omkring år 1500. Det er ingen eksempler på navnet i SMP II, men i Lundgren-Brate (s. 337) nevnes belegget fra Landnåmabok. I DgP (bd. I, sp. 467) nevnes under Halla en usikkert tolket runeinnskrift, men som en alternativ tolkning av denne foreslås et mannstilnavn Hælla, tilsv. appellativet norrønt hella f. I England synes det ikke å være spor etter noe liknende kvinnenavn.
Som eksempel på stedsnavn sammensatt med Halla har utgiverne av GPNS bare ført opp Holleby, men E.H. Lind (loc. cit.) har også tatt med et navn fra Båhuslen, Halltorp i Solberga sn., skrevet «j Halloþorppe» i RB 338. I Lind Suppl. (sp. 382) nevnes som en mulig sammensetning også Hollstad i Melhus (det skal være gnr. 77.78 i Meldal). Navnet er skrevet «af Hollastadhom» i AB 82, og Karl Rygh bemerker i NG XIV (s. 155) at navnet er vanskelig å forklare hvis formen i AB er riktig, men han viser til utbredt vakling i gjengivelsen av mellomvokaler i 1400-tallskilder, og gjetter på en opprinnelig form *Hǫllustaðir til «det sjeldne Kvindenavnet Halla» og med hv. til NG I 295, altså til Holleby.
I OGB VI1 123 tolker Verner Ekenvall Halltorp i Solberga primært til kvinnenavnet (med hv. til Lind) under forutsetning av at mellomvokalen i RB er etymologisk riktig. Han viser imidlertid til det foregående navnet, Guntorp («j Gunnoþorppe»; RB 388), der han presiserer at RB er upålitelig i så henseende, og tilføyer at «om Hallo- i RB står för Halla- är f. l. mansn. Halle». Mindre trolig, finner Ekenvall, er det at forleddet skulle være gen. pl. av hall, «stenhäll» (ordet står uten genusmarkering, men det tilsvarer vel norrønt hallr m., ‘stein(helle)), som skal foreligge i en rekke båhuslenske navn på Hall-, f.eks. Halleby i Jörlanda sn. En slik tolkning blir imidlertid ganske sannsynlig, for han tilføyer at om forleddet virkelig inneholder dette appellativet, «bör det nämnas at platsen där husen ligger är full av runda stenhällar». Til Halleby (OGB VI1 40) finnes ikke eldre belegg enn «Holleby» fra 1528, men Ekenvall finner tolkningen til hall f. rimelig, ettersom «flera iögonenfallande släta berghällar går i dagen vid husen». Jfr. Halleröd i Hogdal sn., der flere tolkninger drøftes, men der hall m. og f. foretrekkes «då husen ligga på mycket stora, vackra och släta hällar (OGB XX2 19 f.).
Under Herrestad kirke nevnes i RB 354 to navn som bør tas med i drøftingen, «j Helluby» og «a Holloby». I OGB (bd. XII2, s. 128) kommenterer David Palm det første navnet kort blant forsvunne navn i Herrestad. Han antar at forleddet er oblik form av norrønt hella f., men spør likevel om belegget kan være feil for «Holloby» og viser til oppslaget Hålleby i teignavnkapittelet. Her (på s. 380) oppgis dette å være navn på en åker på gården Övre Berg; etter uttaleopplysningen synes vokalen i forleddet å ligge nær den ø-lyden som er registrert i Holleby i Tune («brett ö»; jfr. OGB XII2, s. xxii). Belegget «a Holloby» fra RB føres opp med en bemerkning om at identifiseringen er uviss. Forleddet tolkes som «möjligen gen. Hǫllo av kvinnon. Halla» og det vises til Hålleröd i Hjärtum og til Janzén 1941: 10.
Hjalmar Lindroth (OGB X 11) er overbevist om at belegget «Halla rud» i RB 229 gjelder Hålleröd i Hjärtum, at det står for *Hǫlluruð og at forleddet er det aktuelle kvinnenavnet. Han viser til to norske Hollerud, som han hevder har fått usannsynlige tolkninger i NG. Til det første av disse, gnr. 77 i Norderhov, foreslår Hjalmar Falk (NG V 17) ulike tolkninger, først et elvenavn Holl eller Halla (med hv. til NE 90, 106), evt. kvinnenavnet Halla, men han konkluderer med at «snarest foreligger dog hǫll f. ‘Heldning’, idet første Leds Vokal skyldes Nominativsformen». Det kan tilføyes at terrengforholdene ikke motsier denne tolkningen. Gnr. 154 i Sigdal forklarer han kategorisk til hǫll f., og han bemerker at gården ligger i en bratt skråning, og at det ikke er noen bekk der (NG V 198).
Endelig kan nevnes at de danske Halby (i Ringkøbing amt) og Halleby (Sjælland) av Bent Jørgensen (1994: 106 f.) tolkes overbevisende til hale m. i betydningen ‘smal strekning’, men at samme forf. også nevner danske sammensetninger med mannsnavnet Halli, f.eks. Haldrup og Hallelev, og sammensetninger med hall, ‘skråning’ eller ‘stein, klippe’, f.eks. Haldum, Halkær.
Av denne, langt fra uttømmende gjennomgåelsen av noen navn på Hall og Holl, går det fram at meningene er mange og sprikende m.h.t. hvordan forleddene kan forstås. Med unntak av de danske navnene synes imidlertid kvinnenavnet Halla å ha blitt trukket fram i vekslende grad i svært mange navneforklaringer. Oluf Rygh synes selv noe i tvil om hvorvidt navnet kunne foreligge som stedsnavnforledd, men etter hvert synes forskerne å ha tatt det for gitt at navnet har eksistert både i Norge og (i alle fall deler av det nåværende) Sverige. Det er imidlertid svært usikkert om dette er tilfellet. Rygh (og Lind) mener, som nevnt, at det finnes ett belegg for navnet i NRJ (bd. II, s. 440) fra 1519. Her står ganske riktig «Halla» som navn på én av fem brukere på gården Åkra (gnr. 15 i Åkre hd., tidligere Stangaland skipreide på Karmøy; NG X 381), men skrivemåten av øvrige navn i kilden er ofte vaklende og misvisende, jfr. de uforståelige «Swgnit» på s. 435 og «Knar» s. 451 – «Tywstar» for Þjóstarr s. 441 (også på Åkra) og «All» for Alfr? s. 450. Det er derfor grunn til å vurdere hvorvidt det kan foreligge en feilskriving. Kilden inneholder ikke så få kvinnenavn, men de kvinnene som nevnes, betaler enten svært lite skatt eller så ikke skatt i det hele tatt, som f.eks. «Assa» (Ása) på s. 441. Halla er på den annen side den nest største skattyteren på Åkra, med 50 mark av til sammen 136 mark skatt fordelt på de fem brukene. «Halla» er muligens en skrivefeil for Halle, norrønt Halli, som i alle fall etter 1300 er vel belagt fra store deler av landet, ikke minst i Sunnhordland, landskapet like nord for Karmøy (Lind Suppl. sp. 389–91). En annen, mulig tolkning er at belegget gjelder mannsnavnet Hallað(r), med bortfalt dental i utlyd, men dette navnet synes i større grad å være knyttet til Østlandet, særlig Vestfold (Lind sp. 454 f.).⁹²
At kvinnenavnet ikke er sikkert belagt i Skandinavia, behøver selvsagt ikke å bety at det ikke har eksistert i vikingtida, blitt tatt med til Island og kommet i bruk der, mens det i hjemlandet bare er bevart som forledd i noen stedsnavn. Men personnavnet kan like gjerne ha oppstått på Island. Beleggene fra Landnåmabok som viser til bruk i Skandinavia før landnåmet, kan ikke tillegges bevisverdi; flere av dem har et klart sagnhistorisk preg, ikke minst gjelder det fortellingen om Halla i Svíþjóð. For flere av de seinere, islandske navnebærerne kan konteksten tyde på at kvinnenavnet er konstruert ut fra én av forfedrenes navn, men det kan jo også skyldes reell oppkalling. Dette lar seg selvsagt hverken bevise eller motbevise.
I sitt manus til BØ drøfter Kåre Hoel Ryghs tolkningsforslag, men setter i tillegg fram noen andre, som han imidlertid i all hovedsak avviser som mindre sannsynlige.⁹³ Som det rimeligste alternativ til kvinnenavnteorien foreslår han en tolkning basert på skriftformen «Holdeby» fra 1438, og han trekker fram gnr. 34 Hollebøl i Hobøl, som skrives «j Haldubøle» i RB 123, «a Holdubøle» i RB 125, men «j Hollerbøle» i en tilføyelse i RB 126 og likeledes med ll- i diplomer f.o.m. 1439 (NG I 383). Navnet har vært sammenholdt med gnr. 147.148 Holdbø i Vågå (NG IV1 80) og forleddet foreslått tolket som hǫldr (hauldr) m., ‘fri odelsbonde’ (se nærmere i BØ I 56 f.). Hoel stiller da spørsmålet «kunne Holleby i Tune, med sin sentrale beliggenhet og som kirkested, være et opph. Hǫldabýr?». Han presiserer at formene med bindevokalen u ikke representerer noen vesentlig innvending; vanskeligere er det å bortforklare at de eldste formene har ll og ikke ld, men alt tyder på at ld og ll var falt sammen i uttalen alt på 1400-tallet (jfr. Seip 1955: 283), så tolkningsforslaget kan ikke avvises på språklig grunnlag. «Likevel», konkluderer Hoel, «har en mindre [endret fra «liten»] tro på en slik forklaring, særlig fordi RB vanligvis skiller mellom ll og ld, og dessuten fordi en finner samme navn i Bhl., også der med ll og mellomvokal o». I en note trekker han også fram at norrønt hǫldr i norske kilder stort sett framstår i formen hauldr, «motfør dog for Holdbø i Vågå formen Holdabø alt 1419 kontra Hauldabœ 1349». Som så ofte i BØ manus gis det ikke noen oppsummering eller egentlig konklusjon, men det er grunn til å tro at Hoel – tross alt – var utilfreds med Ryghs forklaring, uten at han selv var tilstrekkelig sikker på sitt eget forslag til helt å avvise den.
I forbindelse med gjennomgåelsen av de båhuslenske navnene og Hollerud i Buskerud ble et appellativ *hǫll f., ‘skråning’, trukket inn. Ordet er ikke belagt i norrønt (Fritzner), men rekonstruert på grunnlag av forkomsten i stedsnavn (NG Indl. s. 58; Heggstad et al. 1975). I norske gårdsnavn finnes det i all hovedsak som forledd i gen. sg. eller pl., men også usammensatt som Hallan, Hollan o.l.; i den siste formen trolig utgått fra dat. pl. Hǫllum (NG XV 23, 211). Man bør ikke se helt bort fra en stammekomposisjon, og formelt kunne Holleby kanskje gå tilbake på et *Hǫllbýr med seinere innkommet mellomvokal. Den tidlige og konsekvente bruken av mellomvokal taler imidlertid imot en slik løsning, og ikke minst synes terrengforholdene å motsi et slikt tolkningsforsøk. Som en siste, formelt mulig tolkning skal nevnes et elvenavn *Halla, evt. *Hǫll (som synes å måtte være dannet til adjektivet hallr, evt. appellativet hǫll f.; jfr. NE 90, 106, Heggstad et al. 1975, Sveinbjörn Egilsson 1916). Også disse tolkningsalternativene må her avvises på bakgrunn av gårdens beliggenhet; elva her antas for øvrig å ha hett *Hæra; jfr. det forsvunne Herin, Hæren, som lenge har ligget under Holleby (NG I 302).
Holleby ligger midt på den nordlige delen av Tunøya, mellom gnr. 55 Solberg og gnr. 56 Dælin i nord, gnr. 3 Finnestad, gnr. 4 Strømnes, gnr. 5 Blakkestad og gnr. 6 Rød i øst, gnr. 60. 61 Sjøren i sør, gnr. 52. 53 Bjørnland og gnr. 54 Øtne i vest.
Gården var ikke skyldsatt i 1647, og som med så mange av de adelige setegårdene kan det være vanskelig å sammenlikne med skylda på nabogårdene. Jens Kraft (1820: 147) opplyser at «hovedgården» skylder 6 skpd. 10 lpd., og med Hæren, «som fra umindelige Tider har været brugt under samme, tilsammen 10 Skpd. Tunge.» Etter dette har vin-gården Hæren skyldt 3 ½ skpd. (= 70 lpd.), det samme som denne gården står oppført med i 1665-matrikkelen. Som adelig setegård var Holleby skattefri så vel i 1647 som i 1665, men sammenliknet med Krafts opplysninger og opplysningene om en skyld i 1723 på 6 ½ skpd., er det grunn til å anta at Holleby skyldte 130 lpd. midt på 1600-tallet. Bygdeboka opplyser imidlertid at Holleby skal ha skyldt 8 tønner korn (= 80 lpd.) i 1639, og om dette er rett, blir det uvisst hvordan økningen i løpet av 1600-tallet skal forklares. Man kan ikke se bort fra at skylda for en annen av gårdene som nevnes som underbruk i 1647 (bd. I, s. 144), er blitt regnet med. Uansett må Halleby hatt en relativt høy skyld og trolig en anseelig størrelse og alder.
Kraft opplyser videre at «Steenbek, Skjøren, Bjørneland, Solberg, Dehlie, Brække og Rød, tilsammen af Skyld 8 Skpd. 6 Lpd.» (d.v.s. 155 lpd.) brukes under gården. Alle disse, utenom Brekka, er nevnt i 1647 (noen riktignok som skattefrie underbruk), og samlet synes skylda for disse underbrukene da å ha ligget på noe over 200 lpd.⁹⁴
Med de forbehold som er nevnt, synes skyldforholdene for Holleby og nabogårdene å ha vært noenlunde som følger (tall som helt eller delvis er hentet fra bygdeboka er markert med spørsmålstegn): Holleby har uansett hatt høyest skyld, med 130 (80?) lpd. Bjørnland skyldte ca. 76? lpd., vin-gårdene Hæren og Sjøren skyldte hhv. 70 og 42 (62?) lpd., Solberg 33? lpd., Blakkestad 28 lpd. og Finnestad 26 lpd. Strømnes og Øtne skyldte 20 lpd. hver, og ifølge bygdeboka skal også Dælin og Rød ha hatt samme skyld. Kollstad skyldte bare 15 lpd. i 1647.
Om den laveste skylda for Holleby legges til grunn, vil gården ha en relativ skyld på 2,2, og så vel ut fra skyldforhold, beliggenhet og det faktum at gården har vært kirkested, er det all grunn til å regne Holleby som den eldste gården i nabolaget.⁹⁵ Slik oppfattes da også forholdet i bygdeboka, men der antas at gården med sentrum på sletta der Holleby nå ligger, opprinnelig har hett Alnes, og at denne omfattet
hele neset mellom Vestvannet og Mingevannet i vest og Glomma i øst, og strekte seg helt opp til Hovden lengst nord på neset. De andre gårdene i dette området er tatt opp innenfor området til Alnes. Gården byttet seinere navnet til Holleby. (Grøndahl 1980: 203)
Dette stemmer langt på vei med Ryghs syn slik det uttrykkes under avsnittet «Nedlagt Kirke» (NG I 303), men Alnes (eller kanskje heller Álnes) oppfattes av Rygh som grende- eller bygdenavn. Kirken kalles «Alnes kirkia» så seint som i RB 500 (1397), og den tilsvarer utvilsomt det seinere Holleby kapell som nevnes i de latinske brevene fra 1426 og hos Jens Nilssønn. Men om nå Alnes virkelig har vært gårdsnavn og ikke heller et bygdenavn, blir imidlertid mer uvisst; i alle fall på 1400 og 1500-tallet er bygdenavnfunksjonen dokumentert i RB (s. 491, 493) og i et diplom (jfr. NG I 303). At gnr. 16 Stang, på nordsida av Mingevannet, er én av de tre gårdene som sies å ligge «i Alnesse», kunne tas som en indikasjon på at navnet ble oppfattet som bygdenavn. Mens kilden til de to andre beleggene for Alnes er RB (Blakkestad s. 491 og Kolstad s. 493), nevnes «Stonghe ligghendes i Alnesse» først i 1535 (DN VIII 774), og Oluf Rygh anser dette som en «Unøiagtighed» (NG I 303). Det behøver imidlertid slett ikke å være tilfelle, for den tid Holleby hadde kirke (Alnes kapell), må det ha vært fordelaktig også for de nordligste gårdene i Tune, på nordsida av Mingevannet, å sokne til denne framfor hovedkirken. Og i samsvar med alminnelig navnebruk, kunne Stang og de andre gårdene her sies å ligge i Alnesi.
På grunnlag av navnetyper og beliggenhet kan man tenke seg at Alnes har vært navn på den nordlige delen av Tunøya (slik Rygh også tenker seg), men at denne bygda har bestått av flere uavhengige gårder, hvorav den eldste sannsynligvis har ligget i området ved Holleby. Trolig har det her ligget en større opphavsgård med sentrum ved Holleby, som har omfattet i alle fall gårdene fra Kolstad i nord til Sjøren i sør, muligens også Øtne og Bjørnland. Vin-gårdene Dælin, Hæren og Sjøren har rimeligvis opprinnelig vært beiteområder eller engsletter under primærgården, men i alle fall de to siste er trolig utskilt allerede før vikingtida. Kollstad, og trolig også den forsvunne «j Vaghastadum», «j Vagulfstadum» (trolig identisk med teignavnet Vaustad), har vært yngre, vikingtids utflyttergårder.⁹⁶ Dersom Bjørnland også har hørt til det samme gårdskomplekset, er det rimelig å anta at denne gården er utskilt (og navngitt) ganske tidlig. Øtne (norrønt Autn) har trolig hatt et eldre navn før en ødeperiode, men kan for så vidt også ha vært en part av Bjørnland som ble liggende øde, og som beholdt det karakteriserende navnet da den ble gjenopptatt som egen gård.
Ut fra denne hypotesen er det mest sannsynlig at Holleby-navnet går langt tilbake – at det har eksistert allerede før vin-gårdene ble utskilt – og dette kan tas som et argument mot at gårdsnavnet inneholder et kvinnenavn. Det er selvsagt også mulig at et opprinnelig gårdsnavn lenge ble brukt om den sentrale gården, kanskje Holleby + Vaustad, og at dette navnet forsvant først da gården ble delt i disse to partene, f.eks. i vikingtida. Ved en såpass sein navnedannelse, kunne et kvinnenavn komme på tale, og om kvinnenavnet Halla har vært brukt i Norge, og ikke er en islandsk innovasjon, skulle det ikke være noe i veien for at dette navnet kan ligge til grunn. Er derimot Vaustad en yngre, utskilt del av Holleby, er det ikke urimelig å anse Holleby som ett av de aller eldste sammensatte gårdsnavn på býr, og en appellativ tolkning av forleddet bør være den mest sannsynlige.
Det er, som nevnt, fristende å forsøke personbetegnelsen hǫldr/hauldr, altså å sammenholde navnet med Hollebøl i Hobøl og Holdbø i Vågå. Disse navnene er imidlertid heller ikke entydig tolket, og Oddvar Nes har (for disse to) foreslått at forleddet er et ellers ukjent *halda f., «beitestad, beiteområde», fra germ. *halðn, jfr. mhty. halte f., «weideplatz für das vieh» (Nes 1987: 62). Nes trekker ikke Holleby i Tune direkte inn i argumentasjonen, men sier (s. 61) at «ein kan undrast på om ikkje dette namnet like gjerne kan ha vore *Hǫldubýr, og såleis identisk med *Hǫldubœr (Holdbø i Vågå)». Forutsetningen for å akseptere Nes’ tolkningsforslag også for Holleby må være at ld er opprinnelig også her og at mellomvokalen er u, men begge disse forutsetningene synes å kunne være til stede. Det gjenstår imidlertid å sannsynliggjøre at dette *halda på navnesemantisk grunnlag lar seg forene med etterleddet býr (‘gården i beiteområdet’?).
Selv om nå en tolkning til kvinnenavnet Halla synes lite trolig, og selv om tolkningene til så vel hǫldr/hauldr og *halda lar seg forsvare på språklig grunnlag, må det uansett slås fast at Holleby hittil ikke er gitt noen entydig, helt overbevisende tolkning

Holsbøen

gnr. 89 i Bolsøy hd., Møre og Romsdal

NG XIII 287

N50 1320.4 3262 Halsbøen (!)

Sø 2 km

Rel. skyld: 0,3

– hóqsbøen (hoSSbøen), ho72qsbøn9n9 og ho71qsbø7n (Rygh?, Bugge u.å.), hå71qsbø74n (NG), 1hOSpø'4n, dat.: -pø'nå (AN 1963)
Alle uttaleopplysningene i Oluf Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen har markert trang [o'] (samme o som i gnr. 92 só72tåna), men i Karl Ryghs eksemplar av 1886-matrikkelen er notert hå71qsbø74n fulgt av «sic.», som tilsvarer formene i NG og AN saml

Holszbøen 1610 NG. Hollsbøen 1633 NG. Hollsbøn 1647 XIII 187. Holdsbøen 1661 lk. Holsbøen 1665 matr. 1669 NG. 1723 matr E. 1723 NG. Holtzbø 1723 matr M. Holtsbø 1838 matr. Holtsbøen 1886 matr

Karl Rygh foreslår i NG at navnet «maaske» kan forstås som *Holmsbœr, til mannsnavnet Holmr, og han viser til GPNS (s. 134). Han bemerker videre at den vanlige skrivemåten «Holts» i alle fall må være uriktig,⁹⁷ og han viser til at Holsrud, gnr. 102 i Aremark og gnr 50 i Sande i Vestfold, i seinere tid feilaktig er skrevet på samme måte. Aremarknavnet er i RB 153 skrevet «j Holmz rudi», og sandenavnet «Holms rudh» i RB 104 (jfr. NG I 190, VI 31).
Mannsnavnet Holmr var ifølge Oluf Rygh (GPNS s. 133) «temmelig» alminnelig i Norge i seinmiddelalderen og «endnu brugt paa Østlandet». E.H. Lind (sp. 560) har under «Hólmr» belegg for 14 navnebærere fra ca. 1300 til 1463 foruten noen patronymer, og ingen tilføyelser i supplementsbindet.⁹⁸ Det eldste eksempelet finnes i en vitneforklaring (DN XIII 2) der de fleste gårdsnavnene er fra Voss, og som i RN II (nr. 1072) er datert til omkring 1300. Lind mener at Holmr i dette tilfellet egentlig er å forstå som mannstilnavn (i Lind Bin. sp. 153 knyttet til det foregående navnet og gjengitt som «Aslakr hollmr»), men dette lar seg ikke lese ut av teksten, og det er heller ikke oppfattet slik av utgiverne av DN eller i RN II. Med ett unntak, en «Pall Homlsson» (!) som nevnes i et brev fra Alstahaug i Nordland (DN V 435; 1432), er alle de øvrige navnebærerne lokalisert til Østlandet. Lind nevner at Holmr også forekommer som tilnavn, og han nevner bl.a. et par islandske eksempler som han knytter til gårdsnavnet «Hólmr på Rosmhvalanes». På grunnlag av dette framsetter han en hypotese om at tilnavnet er oppstått av gårdsnavnet, og mener
att förhållandet varit ett liknande i Norge, där Holm är ett vanligt gårdsnamn, synes icke osannolikt. Av binamnet har sedan, så som ofta annars, blivit ett dopnamn. Ortnamnet kan sålunda på en liten omväg ha övergått till dopnamn. (Lind loc. cit.)
Det kan på bakgrunn av Linds beleggsliste stilles spørsmål ved Ryghs karakteristikk av frekvensen. Etter midten av 1400-tallet er det nærmest ukjent en lang periode; det forekommer ikke i de omfattende skattelistene i NRJ, og i 1647 var det én skattebetaler som bar navnet Holm – i Fåberg i Oppland. På slutten av 1700-tallet (1801-folketellingen) er Holm likevel brukt av 66 personer: 38 i Akershus (hvorav hele 20 i Enebakk), 24 i Østfold (flest i Hobøl og Spydeberg som begge grenser til Enebakk), tre i Fåberg og én i Bragernes. Rygh må altså ha rett i at navnet på hans tid var brukt, men hvorvidt det er tale om kontinuitet siden middelalderen eller innovasjon i nyere tid, blir et åpent spørsmål. Av Linds beleggsliste går det fram at det var en «Holmar» i Hobøl i 1376 (DN V 217), og navnet forekomer i Fåberg i 1401 og 1437 (DN V 290, VIII 329), så på disse stedene er muligheten for sammenhengende bruk tilstede. Fra Hobøl kan navnet i nyere tid ha spredt seg til nabosoknene i Østfold og Akershus. I Vest-Norge er navnet ikke dokumentert brukt ut over det éne eksempelet fra Voss ca. 1300; det er derfor i utgangspunktet tvilsomt om det skulle foreligge i et gårdsnavn fra Nordmøre.
Lind (loc. cit.) fører opp et gsv. Holm, og i Lundgren-Brate (s. 106) finnes da også to udaterte eksempler på fornavnet – fra Östergötland og Närke, et patronym fra Dalsland, samt et fornavn i en latinsk tekst fra Södermanland i 1348. Det er også eksempler på den svake formen Holmi, samt flere latinske belegg Holmo, Hulmo, som kan gjelde enten den sterke eller den svake formen (Lundgren-Brate s. 107). I SMPs samlinger er det mellom 1331 og 1534 ni belegg for Holm (også skrevet «Holmbir» og «Holmaer»), dessuten seks samtidige eksempler på patronymisk bruk, dessuten noen runebelegg som kan representere den svakt bøyde formen. I Sverige har navnet en viss østlig utbredelse. Fra tidligere dansk område har DgP (bd. I, sp. 570) et patronym fra 1340. John Insley (s. 203) har et par eksempler (1151–77 og ca. 1215) fra Norfolk, og i drøftingen framholder han Holmr, Holmi som «largely Swedish», noe distribusjonen i Norge også kan tyde på.
I GPNS (s. 133 f.) fører Oluf Rygh opp 15 norske gårdsnavn der mannsnavnet Holmr kan være forledd, men han påpeker innledningsvis at navnet kan være vanskelig å adskille fra appellativene holmr og holmi (og også fra hvammr der dette nå uttales [hom]). Det finnes også et elvenavn Holma (evt. *Halma) som kan komme på tale – f.eks. i de mange Holmedal (jfr. NE 90, 106) – og han understreker at det kan være tvil om opphavet til flere av de navnene han lister opp. I noen tilfeller kan også mannsnavnene Hugleikr, Herjulfr eller Hergils være aktuelle tolkningsalternativ. Blant de 15 navnene er det fire eksempler på Hompland på strekningen fra Lyngdal til Jæren, og ett av disse, nå under gnr. 2 i Gjesdal, er skrevet «j Holmslandh» i 1434 (DN II 538, Eikeland; vidisse 1475). I sin kommentar til navnet i NG X 161 finner imidlertid Magnus Olsen det mindre sannsynlig at mannsnavnet skulle foreligge fire ganger nettopp sammensatt med land på denne relativt korte strekningen «naar det ikke findes i andre Gaardnavne sammesteds». Han peker på at det er en holme nær land i Homslandsvatnet, og han viser til at Rygh (1894: 110) m.h.t. Hompland i Kvinesdal foretrekker tolkningen til appellativet i betydningen «Plet som adskiller sig fra den omliggende Grund …» (Aasen).
Med unntak av Holsbøen er de andre navnene Rygh fører opp, fra Østlandet. Det er seks navn på stad og fire på rud/rød. Bare ett av staðir-navnene har et sikkert belegg fra middelalderen, gnr. 31 Holstad i Hof i Solør, skrevet «j Holstadhum» i RB 454 (jfr. NG III 268). Nå skulle det være fullt mulig å forestille seg at m hadde falt bort i denne konsonantgruppa allerede på 1300-tallet (jfr. liknende eksempler i Seip 1955: 157), men eksempelet er ikke overbevisende. De andre staðir-navnene bidrar ikke til å styrke teorien om at forleddet skulle være mannsnavnet Holmr. For gnr. 43 Hølstad i Nes, uttalt hø72qsta (NG III 52), er eldste, originale belegg «Holstadt» i NRJ IV 100 fra 1528 (tilsvarer NGs «Holstad» datert 1520). Dette vil Rygh på grunnlag av den nåværende formen helst sette til ett av de tre sammensatte mannsnavnene som nevnes ovenfor. Han bemerker imidlertid at formen «a Hoolstadum» som Gerhard Schøning (1775) refererer fra et brev fra 1403, utelukker en slik tolkning, men kunne «maaske» gjengi et opprinnelig Holmsstaðir til mannsnavnet. Han påpeker likevel at «Schøning ikke alltid er paalidelig i Læsning af gammel Skrift, men hans Læsning her bestyrkes ved de ældre Former som findes anførte ved GN. 31 i Hof» (jfr. Schøning 1980 II 17, 42). Under gnr. 292 Hølstad i Furnes, med samme uttale, eldst belagt som «Holdsta» i 1604 (NG), har Rygh bare en henvisning til navnet i Nes (NG III 78). Til gnr. 27 Holstad i Grue (med samme uttale som navnene på Hedmarken) fører Rygh i GPNS (s. 134) opp «Holstadt» fra 1578 som eldste form, men antyder at et belegg «Olstadir» fra 1400 muligens kan gjelde denne gården. I NG III 252 er dette belegget, her korrekt gjengitt som «a Olstodum» (DN III 405), ført opp uten forbehold om identifiseringen, noe som synes rimelig; belegget er hentet fra et brev, utstedt «a Olstodum», som gjelder gnr. 42 Gard i Grue. Rygh tolker her navnet som Ólastaðir eller Ólafsstaðir under forutsetning av at formen er riktig, d.v.s. ikke forvansket. Tilføyelse av h foran initial vokal (halvemål) forekommer også andre steder i Solør, slik Rygh gjøre oppmerksom på (gnr. 52 Hårstad i Brandval, NG III 241). De to aktuelle staðir-navnene på Østre Toten, gnr. 29 og 211, tolkes av Albert Kjær (NG IV2 54, 84) uten videre til mannsnavnet – med henvisning til bl.a. GPNS. Gnr. 29 uttales som navnene i Hedmark og er eldst belagt som «Hollestad» i 1528 (NRJ IV 153, NGs 1520). Tolkningen blir dermed usikker. Gnr. 211 Holmstad uttales imidlertid hå72qmsta, og samtlige skriftformer som oppgis i NG, har forleddet skrevet «Holm(b)» (det eldste rett nok ikke eldre enn 1592). Det bør ikke ses bort fra at dette er et yngre navn på stad (gården var kvartgård i 1604) sammensatt med mannsnavnet Holmr, som kjennes fra nabosoknet Vardal i 1334 og 1401 (DN I 183 f., VI 400).
To av navnene på ruð, gnr. 102 i Øymark sn. i Aremark og gnr. 50 i Sande, er nevnt ovenfor, og for Holsrud i Øymark tyder de eldre skriftformene fra RB t.o.m. 1604 (NG I 190) på at forleddet er Holmr (eller appellativet holmr). Holsrud var halvgård i 1604, nabogård til Våkelsby, men hadde i 1647 langt mindre skyld enn denne (18 lpd. i forhold til 30 lpd. for Våkelsby; se nedenfor), og må nok anses som betraktelig yngre. Holsrud i Sande kjennes også fra RB, og den fulle innførselen, «j Fiaka rudi er sumir kallæ Holms rudh», viser at det her kan være tale om et navneskifte (DN VI 31). Hvilket av de to navnene som er det eldste, kan ikke avgjøres med sikkerhet, men dersom Holmsruð virkelig har oppstått på 1300-tallet, bør det i sammenheng med tolkningen tillegges en viss vekt at mannsnavnet Holmr er registrert i naboherredet Hof (Røyrdalr) i 1367 (DN V 195). Tilsvarende gjelder også for et forsvunnet ruð-navn fra Ottestad sn. i Stange, som nevnes i 1461: «en ødhe gardh som Holmsrudh hethir». Ikke mindre enn tre av Linds belegg på Holmr er fra Hedmarken (1327, 1362 og 1374), og man kan ikke se bort fra at forleddet i dette forsvunne stedsnavnet er mannsnavnet. Slik tolkes det da også i NG III 172. Gnr. 46 Holsrud i Modum er eldst belagt som «Holtzrudt» i 1578 (DN V 223), og Hjalmar Falk viser til NGs drøfting av de de ovennevnte ruð-navnene og til GPNS. Det synes likevel som han tar et visst forbehold: «til Grund for alle disse Navne ligger vistnok Mandsnavnet Holmr …». Holsrud på Modum var halvgård i 1647, men ikke av de største, og det er uvisst hvor gammel gården kan være. En mann ved navn Holmr nevnes i et brev fra naboherredet Norderhov (Haug sn.) i 1348 (DN II 244).
Gjennomgåelsen av de stedsnavnene Rygh har ført opp under mannsnavnet Holmr, skulle vise at en tolkning til mannsnavnet synes minst problematisk nettopp i de områder på Østlandet der dette er dokumentert brukt på 1300-tallet, og da i navn på relativt små og trolig forholdsvis unge gårder. Lind (Suppl. sp. 442 f.) fører også opp gnr. 77 Holmsnes i Hadsel, «Holmisnes» 1567, men her sidestiller Karl Rygh tolkningene til personnavnet og til appellativet («… der ligger en liden Ø udenfor Neset…» (NG XVI 365). Med større forsiktighet foreslår Lind (Suppl. sp. 443) mannsnavnet også i gnr. 49 Hosar i Skjåk, men en slik tolkning nevnes ikke av Oluf Rygh i NG IV1 36 (og heller ikke av Lars Ekre 1960: 162, som peker på former uten l allerede i 1396). Holmr er rett nok belagt i noen brev fra Gudbrandsdalen (jfr. Lind sp. 560), men med et så gammelt navn som Hosar må være, kan ikke de yngre personnavnbeleggene tillegges stor vekt, og Linds forslag kan trygt avvises.
Lundgren-Brate (s. 106) mener mannsnavnet muligens kan foreligge i et torp-navn fra Närke, og ifølge DgP (bd. I, sp. 570) kan det kanskje foreligge i det «oftere forekommende Stednavn Holmstrup», og det gjengis et eksempel «Holmstorp» fra 1414. I Värmland tolkes Holmsrud i Skillingmarks sn., Nordmarks hd. til mannsnavnet (SOV IX 58), og i Älvsborgs län foreslås den samme tolkningen ved Holmstorp i Norra Åsarps sn., Redvägs hd. (SOÄ X 253).⁹⁹
Holsbøen ligger for enden av den 156 m høye Holsbøåsen, og ved gården er det bare en svak helling utover mot Nesa, som egentlig består av flere små tanger. Rett ut for disse, og ca. 1 km. ut for tunet, ligger en større holme midt i fjorden, ifølge N50 den eneste holmen i fjorden her. Nærmeste gård innover er gnr. 86–88 Haugan (Nordhaugan, Midthaugan, Ytterhaugan). Sør for Haugan ligger gnr. 92 Sotåa, og utover fjorden er nærmeste gård gnr. 94 Ullaland før gnr. 95 Nakken, gnr. 96 Myra, gnr. 97 Kortgarden (til mannsnavnet Kort), gnr. 98 Risan og gnr. 99 Mauset. Kirkestedet gnr. 70 Kleive ligger ca. 2 km nordvest for Holsbøen Alle de større gårdene ligger på rad og rekke om lag 2 km nord for Holsbøen, og vestover fra Kleive ligger gnr. 68.69 Raudmold, gnr. 67 Grovan, gnr. 66 Nes og gnr. 65 Stokke. Østover fra kirkestedet ligger gnr. 71 Skalle (med bl.a. de yngre underbrukene Øverbøen og Skallebøen), gnr. 72 Lykkja og gnr. 73 Brattset.
Ifølge skattematrikkelen fra 1647 hadde disse gårdene svært ulik skyld. Høyest hadde Kleive med tilsv. 40 lpd., deretter fulgte Nes med 30 lpd., Skalle med 27 lpd., Haugan med 18 lpd., Grovan med 13 lpd., Brattset med 10 lpd., Ullaland, Stokke og Lykkja med 7 lpd. hver. Holsbøen skyldte 5 lpd. i 1647. Gjennomsnittlig skyld for 13 undersøkte gårder var vel 15 lpd., og det er all grunn til å tro at Holsbøen – med en relativ skyld på 0,3 – er en ganske seint utskilt del av en av nabogårdene, etter beliggenheten trolig Haugan. Det må her være fullt forsvarlig å tolke etterleddet som ‘engmark’.¹⁰⁰
Fra et kronologisk synspunkt er det ikke noe i veien for å tolke forleddet til mannsnavnet, men tatt i betraktning den klart østlige distribusjonen av Holmr blir dette lite sannsynlig, og en tolkning til appellativet holmr synes klart å foretrekke, enten med henblikk på Holmen utenfor Nesa, eller til en holme i teigen som opprinnelig kan ha båret navnet.

*Hvítabœr / [(bm :: 2 :: *Hvítibœr)]*Hvítibœr

forsv. gård i Lødingen hd., Nordland

NG XVI 307

N50 1331.4 ca. 6099 (÷)

af Huitabø AB 156, ca. 1430

Navnet forekommer bare i denne ene kilden, og Karl Rygh gir følgende kommentar i NG:
*Hvítibœr, eller Hvítabœr? Den sidste Form er vel den sandsynligste, i hvilket Tilfælde 1ste Led kan opfattes som Gen. af det hyppig brugte Mandstilnavn hvíti. Dette Gaardnavn kan neppe paavises andensteds. Da Gaarden siges at have ligget i Tjeldsundet, kan Navnet ikke sættes i Forbindelse med Rambø og Melsbø, som ligger ved Ramsundet.
Noe personnavn *Hvíti (*Hvítr) er ikke kjent fra Norge, men ifølge DgP I (sp. 584 f.) har det vært ganske utbredt i Danmark etter midten av 1300-tallet. E.H. Lind (Bin. sp. 165–67) har en lang rekke eksempler på det tilsvarende tilnavnet så vel fra Norge som fra Island, men de aller fleste tilhører sagaperioden. Fra historisk tid har han to eksempler fra diplomatariet (begge i en tollfortegnelse fra Lynn i 1305–07; DN XIX 508, 512, 513) og dessuten tre fra Røde bok (Lier, Hedmark og Båhuslen), og han bemerker at «senare har bin. i allm den starka formen hvítr i Norge (jfr. Lind Bin. sp. 167 f.). Ifølge Elof Hellquist (1912: 103) skal både Hvit og Hvite være registrert som tilnavn i Sverige; i SMPs samlinger er det et hundretalls belegg, inkl. 12 eksempler på den latinske formen Albus fra Lund, tidligst på 1100-tallet. En forsvunnet runeinnskrift skal ha hatt formen huitr. Også i DgP II (sp. 486–491) er det eksempler på både den sterke og den svake formen (under oppslaget Hwit) – foruten sagnhistorisk – fra ca. år 1000 til ut på 1500-tallet; det nevnes også eksempler på bruk i nydansk tid, også som slektsnavn.
Det finnes ikke noen samlet oversikt over persontilnavn som forledd i norske stedsnavn, og de aller fleste gårdsnavnene med forleddet Hvit(e) eller Kvit(e) (f.eks. det hyppige Hvitstein, Kvitstein), er utvilsomt dannet til adjektivet. Enkelte steder antyder imidlertid utgiverne av NG en tolkning til persontilnavnet, f.eks. gnr. 24 Kvisvik i Straumsneset (NG XIII 367). Navnet er første gang belagt som «i Hwidswiigh» i 1520 (NRJ II 59), og Karl Rygh nevner tilnavnet Hvítr som én mulig tolkning. Han foretrekker likevel å se gårdsnavnet som sekundært til navnet på en utenforliggende holme *Hvítingr, nå den største av Kvisvikholmane. I kommentaren til gnr. 8 Kvitvang i Sparbu, skrevet «af Huitawange» i AB 22, føres tilnavnet Hvíti opp som eneste tolkning, fordi adjektivet ikke synes å kunne gi «nogen tilfredsstillende Mening» i forbindelse med etterleddet vangr (NG XV 203 f.). Den samme begrunnelsen kunne forsåvidt vært brukt ved *Hvítabœr/*Hvítibœr. Lundgren-Brate (s. 301) antar «möjl[igen]» et mannsnavn Vite i stedsnavnet «Vitastum, Vättesta» i Uppland, men dette blir høyst usikkert, og i DgP I (sp. 585) føres «Huidztofft» på Langeland opp som en mulig sammensetning med mannsnavnet Hwit. Gillian Fellows-Jensen (1968: 147) foreslår Hvítr og Hvíti som mannsnavn i noen engelske navn, bl.a. Whisby i Lincolnshire og Whitby i Yorkshire. Hun karakteriserer dem som opprinnelige tilnavn, men gjør også oppmerksom på at Yorkshire-navnet kanskje heller inneholder adjektivet eller et tilsvarende g.eng. mannsnavn (tilsvarende forklaring har hun i 1972: 41 og 1978: 77; jfr. DEPN s. 513). De mange engelske navn på Whit(e) forklares i DEPN vanligvis til adjektivet, således også Whitby i Cheshire (s. 513).
Slik Karl Rygh bemerker, har *Hvítabœr / *Hvítibœr ligget «j Tieldasundom» (i oversettelsen i AB: «ved Tjeldsundet»), der den nevnes sammen med tre andre gårder: etter «af Kaumsuik» (gnr. 67 Kongsvika) og «af Ramstadhom» (gnr. 73 Ramstad), og før «af Breiduik». Kongsvika ligger på nordsida av Tjeldsundet – på Hinnøya, mens Ramstad ligger på fastlandet ved innløpet til Ramsundet overfor kirkestedet Hol på Tjeldøya. «af Breiduik» er så vel i NG som i nyutgaven av AB identifisert med gnr. 76 Breivik, helt sør i Ramsundet – på Tjeldøya. Det kan derfor være grunn til å forstå lokaliseringen til «J Tieldasundom» noe videre enn den nåværende bruken – til også å omfatte Ramsundet – noe også flertallsformen kan indikere. En ytterligere bekreftelse på dette er at gårdene i Ramsundet i NRJ III 199 f. står under «Skat vdaff Tieldeswndt» og i NLR V 160 er oppført under «Theillsundz fierdinng». Karl Ryghs bemerkning om at gården ikke kan settes i forbindelse med Rambø og Melsbø (nå Ramsund), kan man dermed se bort ifra. Disse gårdene, gnr. 74 og gnr. 75 ligger på østsida av Ramsundet. Rambø er første gang belagt i 1521 som «Rambø» (to brukere; NRJ III 200), mens Melsbø ifølge NG først dukker opp i 1610 (som «Melsby»). Navnet er imidlertid også belagt som «paa Melsbøø» i 1567 (NLR V 160), og i bygdeboka hevdes at det er denne gården som menes med «paa Nerebø» i 1521 (NRJ III 200; jfr. Naustvik 1990: 622). Dette navnet er ikke tatt med noe sted i NG, men plasseringen i kilden – umiddelbart etter det andre belegget for Rambø – gjør identifiseringen sannsynlig. Om belegget representerer et virkelig brukt navn – noe bygdebokforfatteren synes å mene – eller skyldes en avskriverfeil, lar seg ikke avgjøre. Det er imidlertid lite trolig at samme gård først skulle hett *Hvítabœr / *Hvítibœr, så – snaue 100 år seinere – ha vært kalt *Nedrebø og endelig etter bare 45 år framstå som Melsbø. Det kan nevnes at ifølge AB lå hverken denne eller Breivik øde på begynnelsen av 1400-tallet, slik det hevdes i bygdeboka (Nielssen 1990: 249).
På 1400-tallet hadde bispestolen en inntekt av *Hvítabœr / *Hvítibœr på 1 ½ spann fisk, som representerte halve gården. Til sammenlikning skyldte Kongsvika 16 spann (hele gården), Ramstad 4 spann (minus ett pund), men lå øde, og Breivika skylde 1 spann av halve gården. I 1647 skyldte Kongsvika 4 våger, Ramstad 2 våger og Breivika, som da lå øde, 1 våg; det samme som Rambø og Melsbø. Det har altså vært en del variasjon i skyldforholdene mellom disse gårdene, noe som kan forklares ved at enkelte har ligget øde i kortere eller lengre perioder. Det er likevel ikke stort annet enn sannsynligheten for at Melsbø eksisterte allerede på 1400-tallet, som indikerer at den skulle være identisk med *Hvítabœr / *Hvítibœr; det måtte da være at bispen hadde bygselen over gården bl.a. i 1647.
I bygdeboka (Naustvik 1990: 622; Nielssen 1990: 234, 251) anses identifiseringen med Melsbø som forholdsvis sikker, men jeg mener her å ha vist at dette i all hovedsak bygger på antakelser. Det samme kan sies om Karl Ryghs tolkning av forleddet i navnet. Formelt sett kan det enten være adjektivet hvítr eller et tilnavn dannet til dette adjektivet. Slik jeg har nevnt ovenfor, vil navn med dette forleddet i de aller fleste norske stedsnavn kunne forklares til adjektivet, men det er vanskelig å forstå hvordan dette direkte skal ha kunnet inngå i et navn på býr eller bœr – uansett betydningen av etterleddet. Det måtte i så fall antas å vise til hvit stein eller sand i nærheten og innebære en elliptisk navnelaging, f.eks. *Hvítisand(s)bœr > *Hvítibœr. Saklig sett er en slik tolkning slett ikke umulig ved Ramsundet. Tvers over sundet fra Rambø er det på N50-kartet avmerket et navn Kvitsandneset, og det er ikke utenkelig at det her – mellom gnr. 77 Vargeneset og gnr. 78 Sandnes – kan ha vært en ‘avsidesliggende eng’, som en tid i høymiddelalderen har vært skyldsatt og muligens en tid har gitt mulighet for bosetning. Et liknende forhold, som beviselig har gitt opphav til bebyggelse, finner man ved gnr. 74.75 Leiknesbø i Tysfjord (se kap. 1.4.2.1). Uten grundigere, lokale undersøkelser blir dette likevel bare en gjetning, og med den utbredte bruken av adjektivet hvíti som tilnavn norrøn tid, kan en tolkning av *Hvítabýr som ‘Hvites gård’ så absolutt forsvares.

*Hýsingsbýr, [(bm :: 2 :: *Hýsingabýr)]*Hýsingabýr

forsv. navn i Ullensaker hd., Akershus

NG II 309 (under gnr. 24 Isingrud)

N50 1915.2 1960

Rel. skyld: 0,2

aff ... Hysingsby NLR I 14, 1557–58

Belegget står i en liste over «Faar til foring» under overskriften «Vllendtzager so:», men her finnes mot slutten også enkelte navn fra Sørum, og som fjerde siste navn her finnes det aktuelle belegget mellom gnr. 76 og 81 i Sørum før belegget, og gnr. 77 og 78 i Sørum etter belegget. I Sørum er det ingen gårdsnavn som minner om «Hysingsby», og det siste navnet på lista er igjen fra Ullensaker; gnr. 27 Kroksrud

Oluf Rygh har bare en kort henvisning til belegget – i forbindelse med drøftingen av gnr. 24 Isingrud (jfr. under Hisingby s. 233 ovenfor). Som en alternativ tolkning til dette navnet foreslår han at det skulle være å forstå som Hísingaruð og avslutter: «For den sidste Forklaring kunde tale, at det antagelig er denne Gaard som menes med det i 1557 anførte, feilskrevne Hysingsby».
Ryghs tentative identifisering med det nåværende Isingrud har en viss støtte i at «Hysingsby» i kilden står forholdsvis nær belegget for en nabogård til Isingrud, men dette kunne like gjerne bero på en tilfeldighet, og kan ikke tillegges avgjørende vekt. Isingrud nevnes i alminnelig tilgjengelige, offentlige kilder første gang i 1647 (som ødegård med en skyld på ½ skippund korn), og gården går etter all sannsynlighet tilbake til middelalderen. Man kan imidlertid ikke se bort fra at det har foregått et partielt navneskifte; det er flere eksempler i materialet på at bl.a. etterleddet ruð har erstattet býr – spesielt i navn på gårder som har ligget øde.
Ifølge bygdeboka (Nesten 1949: 279) var Isingrud «tidligere» husmannsplass til Ullensaker prestegård, men så – trolig på 1620-tallet – «innlemmet i ødegårdsklassen som et almindelig leilendingsbruk under Prestegården». Navnet skal være skrevet «Hysingrud» «så sent som i 1612 (iflg. en notis i Ullensaker kallsbok)» (Nesten loc. cit.).
Isingrud ligger bare noen hundre meter nord for grensen mot Sørum, så plasseringen av belegget «Hysingsby» blant gårder i Sørum i kilden fra 1557–58 kan ikke være noe innvending mot identifiseringen. Det skulle altså være mulig å anse belegget fra lensregnskapsbøkene som det eldste spor etter gården Isingrud. Skriftformene er, som vanlig i denne kilden, ofte svært forvansket; det kan bemerkes at genitivs-s i både «Hysingsby» og «Kragsrud» er oppløste forkortelser, og selv om den i det siste eksempelet stemmer med den nåværende sammensetningen, kan det ikke tas for gitt at <s> i «Hysingsby» ikke representerer en vokal. På den annen side finnes det eksempler i materialet på at en opprinnelig genitivs-s er forsvunnet, så den opprinnelige formen blir usikker. Sammenholdt med det bevarte navnet fra Råde er det mest sannsynlig at navnet har vært *Hýsingabýr (evt. *Hísingabýr) til personbetegnelsen *hýsingr (evt. et inkolentnavn *hísingr) i gen. pl., men det kan heller ikke ses bort fra en opprinnelig form *Hýsingsbýr til det (sekundære) mannsnavnet Hýsingr (jfr. under Hisingby).
Nærmeste nabogård til Isingrud i vest er gnr. 22 Gisledalen (Bakke). Her ligger også (sørfra) gnr. 23 Skjelmerud, gnr. 20 Brotnu (*Brotnahaugr), gnr. 21 Kløfta og gnr. 18.19 Hilton (Hildartún). I nord ligger gnr. 27 Kroksrud og gnr. 29 Hillri (vin-navn) og i øst gnr. 25.26 Ile og 56.57 Romsås. I sør – i Sørum hd. – er nærmeste nabo gnr. 63 Arteid.
Hilton hadde ifølge 1647-matrikkelen høyest skyld av disse gårdene, tilsv. 96 lpd. korn, og Ile og Brotnu hadde en skyld på hhv. 71 og 70 lpd., Arteid skyldte 60 lpd., Romsås 55 lpd. og Hillri 50 lpd. Langt lavere skyld hadde de tre rud-gårdene; Kroksrud skyldte 23 lpd., Isingrud 10 lpd. og Skjelmerud 8 lpd. Gisledalen og Kløfta nevnes ikke i 1647-matrikkelen eller i jordeboka fra 1661. I 1665-matrikkelen står «Kløfftenn med Vnderliggende Gisledalen» oppført blant rydningsplassene med en skyld på 2 daler eller 1 fjerding korn (5 lpd.). Gjennomsnittsskylda for de ni gårdene som var skattlagt i 1647, var 49 lpd., og Isingrud hadde dermed en relativ skyld på 0,2. Dette understreker inntrykket av at Isingrud er en forholdsvis ung gård, men navnet kan for den saks skyld godt gå tilbake til 1300-tallet, og skyldforholdene forhindrer ikke at navnet opprinnelig kan ha vært en sammensetning på býr. Men kanskje kan den sannsynligvis lave alderen tale for å tolke forleddet til mannsnavnet Hýsingr heller enn personbetegnelsen

Häleby

Lane hd. (Skredsvik sn.), Båhuslen

OGB XII2 180

GK8B NV 5884 (÷)

N 3,5 km

– hÁ2¦-by'_, hÁ2-¦êby'_ (OGB)

Hælgæby NRJ III 12, 1519 (avskrift 1551). Helleby Tim OGB. 1574 OGB. Hellebye 1604 Jb Dr OGB. Helleby 1659 OGB. Hälleby (øde) 1661 OGB. 1665–1719 OGB. Hellebyen 1661 UDb OGB. Helleby(e) 1670 LDb OGB. Häleby 1702 UKb OGB. 1861 Hfl OGB

David Palm tolker i OGB navnet til personnavnet Helgi og viser til standardverkene, bl.a. til Hellquist 1918 (som ikke nevner dette; se under Helgeby i Tune, s. 225 f. ovenfor). For lydutviklingen i forleddet viser han til drøftingen av Hällevik (av Helgavík) i OGB VIII 25, der den forklares ved enten et sporadisk forekommende g-bortfall, eller (mer sannsynlig) som skriftpåvirket uttale.
Häleby ligger om lag 3,5 km nord for kirkestedet Skredsvik – nå innenfor et militært øvingsområde – og er ikke avmerket på kartet. Midtveis mellom Häleby og Skredsvik ligger Gunnarby (se ovenfor). I sørvest ligger Cederslund, tidligere Röd, i vest Studseröd, i nord Väjeröd, Klingeröd og Skaveröd og i øst Anneröd.
Häleby, Cederslund og Gunnarby har ifølge OGB hatt ett mt. hver, og det samme har Anneröd. De andre ruð-gårdene har vært regnet til ½ mt., med unntak av Väjeröd, som var ¼ mt. Den avsides beliggenheten indikerer en relativ sein bebyggelse; den er neppe særlig yngre enn Röd, men sikkert eldre enn gårdene med sammensatte ruð-navn. Se nærmere under Gunnarby og jfr. Kolsby (s. 269) nedenfor

Håkaby

gnr. 85 i Berg hd. (Asak sn.), Østfold

NG I 225

N50 2013.3 4363

Nø 6,5 km

Rel. skyld: 1,3

– haa2kæby, haa2kaby (Bugge 1883), hå2kæby (NG), "hå'ka8by, "hå'ka6by (AN ca. 1955)
Bugges uttaleopplysninger gjenfinnes i GPNS (s. 111)

Hogenby RAd, 1582 (Bådal i Rakkestad). Haagenby 1593 NG. Haagenby 1/1 1604 NG. Hagenby, Haagennbye FLTP 112f, 1610. Haagenby 1626 NG. Haagenbye Aktst I 302, 1639. Haagennbye 1647 I 97. Ha(a)genbye 1664 AN. Haagenbye 1700 matr AN. 1710 AN. 1723 matr E M. 1778 AN. Haagenbye 1801 ft AN. Haakenby 1838 matr. 1886 matr

De eldste formene er bare vel 400 år gamle, men alle tyder på at forleddet er mannsnavnet Hákon. I NG tolkes da også navnet som *Hákonarbýr. Det kommenteres at dette så seint som på Ryghs tid dels ble brukt i formen Håkå i bygder der det var nedarvet. Kåre Hoel mener uttalen tyder på at man her i Berg har hatt varianten Håkan, som kjennes fra svensk (BØ manus).
Hákon var svært utbredt i Norge i eldre tid (Lind sp. 448–51, Lind Suppl. sp. 377 f.) og likeledes i Sverige (SMP I 583–708) og Danmark (DgP I 457–65). Det er også registrert i England (Björkman s. 60 f., Fellows-Jensen 1968: 124–26, Insley s. 182–86); etter antall belegg å dømme synes det der å ha vært blant de mer vanlige nordiske navnene.
Oluf Rygh foreslår i GPNS (s. 111 f.) Hákon som forledd i seksten navn, hvorav fire på stad og to på rud, mange av dem med eldste skriftform «Hogen-» eller «Hagen-» o.l. fra 1500- og 1600-tallet. Bare to navn føres opp med skriftformer eldre enn 1500, det kjente Hákonarhella ved Bergen og gnr. 398 Håkenåsen i Ringsaker (kjent som «Hakonar asenn» i 1446; DN I 578; jfr. NG III 35), som synes å måtte være fra kristen tid.¹⁰¹ Innledningsvis bemerker Rygh at navnene i «Nutidsform» ofte faller sammen med navn sammensatt med Haki, og enkelte av dem er gitt oppslagsformer som Haake-, Haaka- i samsvar med uttalen. Slikt sammenfall vil imidlertid bare kunne skje i jamningsområder, og blir dermed ikke aktuelt i denne delen av Østfold.
SMP (bd. II, sp. 706) tar med 11 svenske stedsnavn med Hakon i forleddet og eldstebelegg mellom 1287 og 1466, fire sammensatt med torp og to eller tre navn på stad. Også i Danmark er navnet blitt brukt i stedsnavn; DgP (bd. I, sp. 464) nevner således sju med eldre genitiv på ar, derav fem på torp, foruten fire med genitiv på s. Birte Hjorth Pedersen (1960: 25 f.) drøfter navnet i forbindelse med Hagenby på Langeland, som kjennes første gang i 1460, og hun supplerer DgP med flere eksempler på bruken i så vel torp-navn som andre sammensetninger. Hjorth Pedersen nevner også svenske eksempler; alle fra Västergötland og Dalsland. Eksempelet fra Dalsland, Håkonebyn i Bolstads sn., Sundals hd., synes å være en relativt liten bebyggelse, som første gang nevnes i 1509 som «Hokonaby» (SOÄ XVI 10). Det står uten kommentar i Hellquist 1918 (s. 65). Også i Värmland er det noen få sammensetninger med gsv. Hakon, se f.eks. Håkanbol i Norra Råda sn. og i Sunnemo sn. i Älvdals hd. (SOV XIV 39, 46), Håkantorp i Filipstad sn., Färnebo hd. (SOV III 54); alle er knyttet til ganske små bebyggelser, og ingen av navnene er kjent før på 1600-tallet. Håkeby i Tanums hd. i Båhuslen tolkes på bakgrunn av de eldste formene – tre sagabelegg samt «j Haukaby» i RB 228 – til fuglenemnet haukr m. i gen. pl. (OGB manus).
I England er det flere stedsnavn med Hákon som forledd, også én sammensetning med býr, Haconby i Lincolnshire, skrevet «Haconesbi» i DB (jfr. DEPN s. 209, Fellows-Jensen 1968: 124–26, 1978: 52, Insley s. 185).
Håkaby ligger på østsida av Rjørelva i nordenden av Femsjøen, mellom gnr. 90 Ugjesteby i sør og gnr. 84 Bø i nord, og tvers over elva fra gnr. 86 Toreby, som ligger nordvest for gnr. 87 Rjør. Sørøst for Ugjesteby, ved utløpet av elva Fisma (Rødselva), ligger gnr. 91 Rød, og i dalen øst for denne gnr. 92 Solbrekke, gnr. 93 Fismedal og gnr. 94 Veggesdal (Végeirs). På den andre bredden av Femsjøen, like vest for Rjør, ligger gnr. 88 Tjærviken og et stykke sørvest for denne gnr. 89 Mørk.
Ifølge NG I (s. 225 f.) var Mørk ødegård i 1604, mens Rød og Solbrekke ikke er belagt i denne kilden. Alle de øvrige var fullgårder i 1604, og går utvilsomt tilbake til middelalderen, selv om bare Toreby, Fismedal og Veggesdal ifølge NG I 225 f. er belagt før 1500; de to siste i RB, der også Mørk er nevnt.¹⁰² Gnr. 91,6 Tue under Rød synes å være identisk med «J Þufuu» i RB 504, og Þufa kunne tenkes opprinnelig å ha vært navn på hele denne matrikkelgården. I 1838 var Rød delt i to jevnstore bruk, men i 1723 var «Thue» bare husmannsplass, så dette kan vanskelig bevises.
Med to unntak, Bø og Veggesdal, lå alle disse gårdene under Herrebrøden og var ikke særskilt skyldsatt i 1647; de nevnes heller ikke i landkommisjonens jordebok fra 1661 eller i 1665 matrikkelen. Det viser seg imidlertid at «gammel skyld» ifølge 1838-matrikkelen er identisk med «gammel skyld» i eksamineringsprotokollen fra 1723, og for Bøs vedkommende også identisk med 1647-skylda. Veggesdal skyldte på den annen side i 1647 fire skinn «til bonndenn» i tillegg til 1 ½ hud, som er skylda i 1723 og 1838. Den forholdsvise størrelsen mellom gårdene bør likevel etter dette kunne vurderes ut fra tallene fra de yngre matriklene.¹⁰³
Av disse går det fram at den største gården var Rjør, med en skyld på 40 lpd. Deretter fulgte Ugjesteby, med en skyld på 37 lpd. Dette er de to nederste gårdene i hoveddalføret. Håkaby og Toreby, noe lenger opp, skyldte 30 lpd. hver, mens den øverste, Bø, bare skyldte 20 lpd. Rød skyldte 30 lpd., mens gårdene lenger opp i denne dalen, Fismedal og Solbrekke, skyldte hhv. 20 og 10 lpd. Den mer avsidesliggende Veggesdal var taksert til 15 lpd., det samme som Tjærviken og Mørk. Gjennomsnittlig landskyld for disse 11 gårdene var i underkant av 24 lpd., og Håkaby hadde dermed en relativ skyld på 1,3 og Ugjesteby 1,6.
Ifølge Ivar Sætrang (1915: 473) har disse gårdene vært kalt Torpedalen, et navn som han mener er belagt første gang i 1420, da Rjør og Rød sies å ligge «y Þorppæ dallin y Rackæ soken» (DN XIII 65). Brevet er falskt, se note 208, men grendenavnet kan for den saks skyld være gammelt. Det brukes også i Topographisk Journal for 1794 («Torpedalen», hefte IX, s. 31).
Oluf Rygh nevner grendenavnet i kommentarene til Bø og Rød, og han mener at gårdene i dalen opprinnelig har utgjort én stor enhet, og at Bø ligger i det eldste tunet (NG I 225).¹⁰⁴ Han støttes av Sætrang (1915: 474, 489) og Hoel (BØ manus), som antar at *Þorpar har vært det gamle navnet på denne primærgården. Det kan tilføyes at Torper nå finnes som gårdsnavn to steder i Østfold, gnr. 226.227 i Rakkestad (to fullgårder i 1604), som ifølge Rygh opprinnelig vel også har omfattet gnr. 225 Ostorp; NG I 122), og gnr. i 224–226 i Eidsberg (tre fullgårder i 1604). Jfr. Askersby s. 120–24.
Ryghs tanker om den opprinnelig bosetningen i dalen stemmer kanskje ikke så godt med beskrivelsen ovenfor, som viser Bø som den minste gården i hoveddalføret og Rjør som den største. En alternativ forklaring ville være å anse *Torper som den eldste gården, og Rjør (Rjóðr) som en første utflytting fra denne. Navneelementet Rjóðr forklares i NG Indl. (s. 71) som «aabent rum i Skov, Grønning, Græsplet» med henvisning til glenne, og må i motsetning til det beslektete ruð betegne en eldre bosetning.¹⁰⁵ Navneelementets kjerneområde er Båhuslen, og Hjalmar Lindroth (1946: 54–62) argumenterer overbevisende for at det er betraktelig eldre en ruð, selv om grunnbetydningen utvilsomt er den samme. Lindroths synspunkter støttes i all hovedsak av Bertil Ejder, som bl.a. framhever at Rjóðr-navnene i allmenhet er knyttet til sentral beliggenhet (1979: 16).
*Torper kan tenkes opprinnelig å ha bestått av de tre gårdene med navn av typen personnavn + by, og det er etter den høye landskylda og beliggenheten nær sjøen rimelig å anta at Ugjesteby er den eldste delen av denne opphavsgården. Det kunne også tas i betraktning at dette gårdsnavnet inneholder et sjeldnere, og vel også eldre, personnavn enn de to andre. Bø synes ikke å passe inn i dette bildet, og etter landskylda (20 lpd. og dermed bare av Håkaby) og beliggenheten som den øverste gården i grenda, kunne det være fristende å se dette som et eksempel på bœr i betydningen «(ut)eng». Liknende forhold finnes ved Mebø i nabosoknet – nærmeste nabogård til Bø, ca. 2 km i nordvest. Mebø er jevnstor med Bø (20 lpd.) og den ligger et par kilometer sør for Ø(v)steby

Isaksbø

gnr. 119 i Lesja hd., Oppland

NG IV1 26

N50 1419.2 8787

Ø 4,5 km

Rel. skyld: 0,5

– í1sakksbø (Bugge? 1883, NG), 1i'saksbø (1999)

Isagspart 1606 NG. Jsachsbøe 1647 IV 162. Isachs Bøe 1661 lk. Jsachsbøe 1665 matr. 1668 NG. Isacksbøe 1723 matr E M. Isachsbøe 1801 ft. Isaksbø 1838 matr

Oluf Rygh opplyser i NG at gården er en opprinnelig part av Bø (gnr. 117.118), og at den har navn «efter en Eier eller Bruger langt tilbage i tiden, som har hedet Isak». Rygh har sikkert rett, og dette understrekes av navnet (eller betegnelsen) fra 1606.
Ifølge GPNS (s. 145) forekommer Ísakr i Norge allerede på 1100-tallet, og E.H. Lind har en rekke belegg både fra sagaer, annaler og tidlige diplomer. Etter ca. 1300 er navnet «tämligen vanligt»; og det samme gjelder i Danmark og Sverige (jfr. NK VII 141, 219; DgP I 695–07 og ca. 600 belegg i SMPs samlinger – de eldste fra 1100-tallets Lund, og seinere hovedsakelig i østlige og sørlige deler av Sverige).
I sitt manus til GPNS oppgav Rygh ett gårdsnavn under oppslaget Ísakr: gnr. 62 Isakrud i Sør-Odal, men utgiverne har supplert med et (forsvunnet) navn fra Grue. Gårdsnavnet fra Odalen behøver slett ikke å gå tilbake til norrøn tid; det forekommer ifølge NG III 185 første gang i 1723, skrevet «Isachrud». Navnet fra Grue er på den annen side gammelt, men kan tidlig ha gått av bruk. Belegget er hentet fra RB 458, der det opplyses at Grue kirke til presttaka hadde bl.a. «j Jsakx holmanom ij stænger ok þridia firir Haughs moon». Av dette forstår Oluf Rygh at Isaksholmen har vært en slåtteteig, «formodentlig en Holme i Glommen».¹⁰⁶ Belegget er interessant ikke bare på grunn av alderen, men også fordi det knytter personnavnet til ett av de områdene der navnet seinere er mindre brukt.¹⁰⁷
Foruten navnet i Grue, nevner Lind (sp. 658) ytterligere ett belegg fra Røde bok, «j Jsaks rudi», som på s. 382 nevnes under Kville kirke i Båhuslen.¹⁰⁸ I Lind Suppl. (sp. 533) nevnes også Isaksbø, og – «antagl. av nyare ursprung» – gnr. 174 Isakstua i Fåberg (NG IV1 233) og gnr. 26 Isakbukta i Lebesby (NG XVIII 216). M.h.t. fåbergnavnet, kan det merkes at eldste belegg ifølge NG er samtidig med eldstebelegg for Isakrud i Sør-Odal, som til tross for etterleddet kan være en etterreformatorisk navnelaging.
Hvorvidt Isaksbø på Lesja går tilbake til sein norrøn tid, lar seg neppe avgjøre med sikkerhet, men etter beliggenhet og landskyld er det ingen grunn til å anta særlig høy alder. Ifølge 1647-matrikkelen skyldte gården da tilsvarende 15 lpd. korn og hadde en relativ skyld på 0,5, det samme som gnr. 114 Ulateig og gnr. 116 Augard, også disse med navn av yngre, sekundær type. Se nærmere under drøftingen av gnr. 115 Kårbø

Iversby

gnr. 65 i Skjeberg hd. Østfold

NG I 244

N50 1913.1 2974

Nø 7,8 km

Rel. skyld: 0,9

– ívarsbý, íværsby (Bugge 1883), í2væ7rsby (NG), "i'væSby (AN ca. 1955)

j austra Dale j Vedale er kallaz Ifuersbø RB 512, 1397. Jffuerszby NKJ I 30, 1575 (= St 28b). Iffuersbye 1603 NG. Ifversbye Aktst I 297, 1639. Jffrsby saugen 1618–19 Vkl lr AN. Jffuersbye 1647 I 207. Jffuersbye saugenn 1647 I 217. Ifuersbye 1661 lk. Iversbye 1723 matr E. 1723 NG. Jversbye 1723 matr M. Iversbye 1801 ft. Iversby 1838 matr.
Jfr. a Dalle DN VI 410, ca 1400–10. a Dale DN V 386, 1422

I NG tolkes navnet som «Ívarsbýr, af Mandsnavnet Ivar (Ívarr)», og Oluf Rygh antar på grunnlag av rødeboksbelegget at «Gaarden oprindelig har hedet Dal (Dalr) eller været en Part af en Gaard af dette Navn». Dal har vel da også omfattet Torgrimsby (se nedenfor), som ligger nordvest for Iversby; mellom gårdene ligger nå Skjebergdal kapell. Gårdsnavnet Dal nevnes ikke etter 1422.
Ívarr skal ifølge E.H. Lind (sp. 660–63) ha vært allment i Norge i hele middelalderen. Han mener det opprinnelig er en sideform til Ingvarr, men dette er omstridt (se bl.a. NPL s. 144, Insley s. 236 f.). Lundgren-Brate anser navnet som «rätt vanligt» også i Sverige, men anfører en viss vestlig dominans, noe også de mange hundre beleggene i SMP saml. viser. Ifølge DgP (bd. I, sp. 709–15) har navnet også vært utbredt i Danmark, og det forekommer ifølge Erik Björkman (s. 72, 74) i England (jfr. Insley op. cit., Fellows-Jensen 1968: 153).
Oluf Rygh kaller i GPNS (s. 145) personnavnet «overmaade almindeligt» og nevner 11 eksempler på bruken i norske gårdsnavn. Fem av dem er sammensatt med rud/rød, og ett av disse er fra Østfold, et nå forsvunnet navn i Askim (jfr. RB 143, 168; NG I 50).
Uttaleopplysningene viser en viss reduksjon av a i personnavnforleddet, men gjør det tvilsomt om rødeboksformen kan tas til inntekt for en reduksjon helt til e. Også de andre gårdsnavnene fra Østfold og Akershus med Ívarr som forledd (RB 143, 168, 292) viser reduksjon, men skriftformene varierer, tilsynelatende vilkårlig mellom æ og e). Tilsvarende navn fra Grenland og Båhuslen har fullvokal (RB 37, 343, 350), og Ivars-Disen i Odal har tre eksempler på reduksjon (RB 217, 286, 476) og ett uten (RB 472). Vokalbruken samsvarer med en lang rekke eksempler på tidlig reduksjon til æ eller e, særlig etter lang stavelse (se f.eks. Seip 1955: 132 ff., 252 f.)
Elof Hellquist (1918: 66) nevner et Ivarsbyn fra Värmland (først belagt i 1540; jfr. SOV IX 70), og Gillian Fellows-Jensen antyder forsiktigvis at forleddet i Ewerby i Lincolnshire «has been assumed to be» Ívarr (1978: 46). Navnet forekommer også som forledd i noen danske stedsnavn (DgP I 716), men ingen på by.
Iversby ligger innerst i ei vik i den nordøstre delen av Isesjøen. Nærmeste nabogård er gnr. 64 Torgrimsby i nordvest, og nord og vest for denne ligger gnr. 63 Holt (halvgård i 1603), ødegården gnr. 60 Øby, og fullgårdene gnr. 59 Vestgård og gnr. 58 Nes. I sørøst ligger gnr. 66 Børt (ødegård) i en avstand på ca. 3,5 km, i sør fullgården gnr. 73 Setre og gnr. 69.70 Buer, som alt i middelalderen var to bruk og i 1603 var skyldsatt som én fullgård og én halvgård. Like vest for Iversby ligger den nå nedlagte gnr. 72 Skaen, som også kjennes fra middelalderen, og som i 1603 var halvgård.
I 1647 lå Øby og Børt til storgodsene Hafslund og Østbygård og var ikke særskilt skyldsatt, men i landkommisjonens jordebok fra 1661 står de oppført med en skyld på hhv. 2 huder og 2 tønner blandkorn, som begge tilsv. 20 lpd. Av de andre var Buer, Nes og Setre klart de største med en skyld tilsv. hhv. 48, 40 og 38 lpd. korn. De to by-gårdene skyldte hver 20 lpd., Vestgård og Holt 10 lpd. og Skaen bare i underkant av 7 lpd. Gjennomssnittsskylda var 23,4 lpd., og by-gårdene hadde dermed en relativ skyld på 0,9.
Det er fristende å ta skyldforholdene som en støtte for antakelsen om at Torgrimsby og Iversby er (relativt seint) utskilte deler av en eldre storgård Dal, evt. med Børte som en noe mer fjerntliggende utflytning. Dal vil i så fall ha vært den største av gårdene her

Jørenby

gnr. 87 i Sør-Aurdal hd. (Hedalen sn.), Oppland

NG IV2 237

N50 1716.2 3820

S 0,5 km

Rel. skyld: 0,5

– jø2renbý (Bugge ca. 1880), jø2renbý, jø2rønbý (NG), "jø'rønby' (AN 1941–46)

Jøranbye 1616 NG. Jørenbye ¼ 1647 IV 78. 1665 matr. 1667 NG. Jøranbye 1723 matr E. 1723 NG. Jørandbye 1723 matr M. Jøranbye 1801 ft. Jørandby (Jorundeby) 1838 matr. Jørenby 1886 matr

Albert Kjær tolker i NG navnet som «*Jórunnarbýr, af Kvindenavnet Jórunn» og viser til gnr. 63 Jøronlia i Nordre Land og til GPNS s. 150. Jøronlia er ifølge NG IV2 206 først belagt som «Jørrenlin» i 1669, men navnet er også med i 1647-matrikkelen i formen «Jørenlj» (bd. IV, s. 68). Til dette navnet kommenterer Kjær at det kommer av «det hyppig brugte Kvindenavn Jórunn, der findes i endel Stedsnavne, men i saadan Sammensætning tildels vanskelig kan skilles fra Mandsnavnet Jǫrundr».
Oluf Rygh karakteriserer (i GPNS s. 149 f.) Jórunn som «overmaade almindeligt» både i Norge og på Island, og E.H. Lind (sp. 653 f.) presiserer at det spesielt var mye brukt i Norge. Foruten en rekke eksempler særlig fra 1300-tallet, fører han også opp belegg fra tre runeinnskrifter, den éne foreslått datert til 900-tallet (Toten, NIyR I 133 ff.; de andre fra Stavanger og Hafslo fra hhv. tidlig på 1000-tallet og ca. 1300; NIyR III 243–45, IV 93–95). Under Iórunna, som anføres med noen få eksempler, nevner Lind at det ikke skjelnes mellom sterk og svak form. Av Lind Suppl. (sp. 527–32) går det fram at navnet har vært brukt over store deler av landet. NPL anfører fra 1801-folketellingen dialektformer som Jøran («mest i Busk[erud]») og Jøron (bl.a. fra «delar av Austl[andet]»). Ifølge Lundgren-Brate (s. 138) finnes navnet på svenske runesteiner, og det skal i nyere tid også ha vært opptegnet i Östergötland. Ifølge SMPs samlinger er det sju sikre eksempler på navnet, alle fra Båhuslen i perioden mellom 1354 og 1400. Trolig representerer «Jorenne» (dat.) i Sillerud i Värmland samme navn, men her kan ikke ses bort fra at jenta var norsk (DN II 630, Aremark 1461). Runebeleggene viser imidlertid at navnet også har vært brukt i andre deler av Sverige; tre er fra Uppland, to fra Södermanland og ett fra Västergötland. Navnet er ikke oppført i DgP, hos Fellows-Jensen (1968) eller Insley, men Erik Björkman (s. 74) har ett tilsynelatende sikkert og ett mulig eksempel fra England.
For bruken i stedsnavn viser Rygh (GPNS s. 150) til faren for sammenblanding med Jǫrundr, men fører opp ni mulige sammensetninger i norske gårdsnavn, bl.a. to på stad, og tre på rud/ rød. Jørenby er det eneste by-navnet. Også Lind (Suppl. sp. 530) inkluderer Jørenby blant sine (13) eksempler på bruken som forledd i gårdsnavn, men bemerker at flere av tolkningene er tvilsomme. Personnavnet synes ikke å være brukt som forledd i bebyggelsesnavn i andre skandinaviske land eller i England, men ifølge Magne Oftedal (1954: 371) kan landsbynavnet Eoropie, helt nord på øya Lewis (Hebridene) mulig forstås som et *Jórunnarbœr. En utvikling fra *Øyrarbœr, den vanlige tolkningen, er vanskelig å begrunne, og Oftedal viser bl.a. til Jørenby og til det islandske gårdsnavnet Jórunnarstaðir, kjent fra Landnåmabok. At kvinnenavnet har vært kjent på Hebridene anser han som sannsynlig, idet en datter til Ketill Flatnef bar dette navnet. For øvrig nevner han at om tolkningen av Eoropie er riktig, vil dette innebære en tilsvarende tolkning av navnet på en nabolandsby, Eorodale, som *Jórunnardalr. Avslutningsvis bemerker han imidlertid at den framsatte tolkningen «remains highly conjectural».
Jørenby ligger sør for gnr. 86 Iljanstad, nabogård til kirken. Nord for kirken ligger (østfra) gnr. 83 Berg, gnr. 82 Bakke, gnr. 81 Stugarden, gnr. 80 Sukke og gnr. 84 Grov, og nord for disse gnr. 79 Mellgard, gnr. 78 Flaten og gnr. 77 Nordby. Øst for Jørenby og Iljanstad ligger gnr. 88 Øvreby, gnr. 89 Nerby og gnr. 90 Li. De fleste av disse var skyldsatt som ødegårder i 1647, men Iljanstad var halvgård og Grov var én halvgård og én ødegård. Mellgard var klassifisert som ødegård i 1604, men ikke nevnt i 1647-matrikkelen (og heller ikke i 1661, 1665 eller 1723); Øvreby skal ifølge NG være nevnt i 1616; heller ikke denne er med i 1647 eller 1661, men i 1665 er den skyldsatt til 5 skinn, tilsv. ca. 4 lpd. korn; Bakke og Nordby nevnes ifølge NG først i 1667 og er heller ikke registrert i 1661 eller 1665.
Av gårdene som var skyldsatt på 1600-tallet hadde Grov høyest skyld tilsvarende 35 lpd. og Iljanstad skyldte 20 lpd. Deretter fulgte Li med 15 lpd., Nerby og Sukke med 13 lpd. hver, mens Stugarden og Berg skyldte 10 lpd. Jørenby og Øvreby hadde lavest skyld, tilsv. 8 lpd. og 4 lpd. korn, og relativ skyld for Jørenby var 0,5.
De aller fleste av gårdene i Hedalen lå utvilsomt øde etter Svardedauden, men flere av navnene kan ha overlevd. Hvorvidt dette gjelder bynavnene, er uvisst, og Jørenby kan i prinsippet like gjerne være dannet til den nyere personnavnformen Jøron som til det eldre Jórunn. Et argument for at by-gårdene er fra middelalderen, er at de trolig er eldre enn Mellgard og Stugarden, som begge kjennes første gang fra 1590-tallet og der navnene klart indikerer gårddeling. Etter beliggenheten og den relative landskylda er det grunn til å regne også Øvreby, Nerby og Jørenby som deler av en større gård. Samlet skyld for Nerby og Jørenby i 1647 tilsvarer om lag skylda for nabogården Iljanstad. Hva modergården kan ha hett, har jeg ikke kunnet fastslå

Karbøen

gnr. 18 i Sunnylven hd., Møre og Romsdal

NG XIII 107

N50 1219.2 8684 (Karbø)

V-nv 3 km

Rel. skyld: 0,3

– ka72rbøinn (Bugge 1880), ka72rbø7n, -bønå (Rygh/ Bugge 1884), ka72rbø4n9n9, dativ -bønå (K. Rygh 1886, NG), "karbø'3n, -bø'nå (AN 1950), "karbø(')n, -bø(')nå (AN 1961).
Etter den første uttaleopplysningen i Oluf Ryghs interfolierte eksemplar av 1838-matrikkelen (Bugge 1880) tilføyes «ved Mandenavn -bø», d.v.s. at navnet ble brukt i ubestemt form etter personnavn

Carffuebøe 1647 XIII 130. Karffuebøe 1661 lk. 1665 matr. 1666 NG. Karvebøe 1723 matr E M. Karbøe 1766 (Strøm s 297). Karebø 1838 matr. Karbøen 1886 matr.
Gården er ikke nevnt i 1801-folketellingen

I NG oppgis skriftformene fra 1666 og 1723, og Karl Rygh bemerker at om man legger vekt på disse seine formene, kunne man anta at forleddet er norrønt karfi brukt som persontilnavn, og han viser til at dette finnes brukt om en islending omkring år 1000. Han understreker at «direkte af karfi, et Fartøi, eller karfi, Uer, Rødfisk, kan det ikke udledes, da Gaarden ligger høit over Fjorden i en Elvedal», og han konkluderer med at «snarere kunde der vel være Spørgsmaal om det temmelig sent i Sproget indkomne Plantenavn Karve». For «lignende og maaske beslægtede» navn viser han til gnr. 78 Karbu i Skogn og gnr. 13.14 Karbøl i Skjerstad.
Karbu nevnes i NG XV 96 med bare to eldre former, «Kareboe» i 1664 og «Karboe» i 1723, og gården må antas å være relativt ung (den nevnes heller ikke i 1647-matrikkelen). Karl Rygh foreslår å forklare forleddet som kare m., ‘lav busk’ (Ross), «som godt kunde være anvendt som Persontilnavn». Karbøl er ifølge NG XVI 217 første gang belagt i 1610 som «Korbøl», seinere med forleddet skrevet «Kar» i samsvar med uttalen. Karl Rygh avviser på grunnlag av denne en tanke om at forleddet skulle være mannsnavnet Kári; han kunne heller forestille seg kvinnenavnet Katrín, som foreligger i gnr. 55 Kartveit i Manger, skrevet «Keriintwet» i 1519 og «Karinetwet» i 1522 (NRJ II 508, III 440; jfr. NG XI 396) og gnr. 33 Karteig i Fjelberg, som ifølge NG XI 88 kjennes siden 1610 («Kartei»).
Med utgangspunkt i NGs fellesregister har jeg undersøkt en rekke andre navn på Kar- uten å finne former som minner om dem som foreligger ved Karbøen; tolkningsforsøkene i NG varierer til dels sterkt.¹⁰⁹ Ingen av navnene har skriftformer fra middelalderen, og da jeg heller ikke andre steder har funnet klare paralleller til Karbøen, har jeg ikke kunnet gi noen overbevisende tolkning. Om man i det hele tatt kan tillegge formene fra 1600-tallet noen vekt, synes valget å måtte stå mellom en tolkning til et mannstilnavn Karfi eller plantenemnet karve.
E.H. Lind (Bin. sp. 188) har ett eksempel på mannstilnavnet Karfi. En landnåmsmann kalles Eyvindr karfi i Njáls saga, men i Landnåmabok skrives tilnavnet «karpi». Lind nevner i kommentaren fartøysbetegnelsen karfi m., men mener likevel at fiskenemnet karfi egner seg bedre som tilnavn. Med hv. til NG nevner han at Karbøen kanskje er dannet til dette tilnavnet. Mens Karfi altså bare foreligger i én, litterær kilde, er Karpi belagt både om denne samme landnåmsmannen samt brukt om to personer fra historisk tid – i et diplom fra Nidaros i 1327 («Ottar prestr karpe», DN II 137) og om en mann på Follo ca. 1400 («Ogmundr karpe», RB 129). Tilnavnet skal være dannet til abstraktet karp n., ‘skryt, overmot’ (Lind Bin. sp. 190).
I Sverige har Karve vært brukt som tilnavn, men det har heller ikke der vært vanlig, og det ser ut til å være forholdsvis ungt. I SMPs samlinger er det fem belegg på navnet, eldst fra 1399 i Värmland. Ut fra dette er det ikke særlig sannsynlig å finne Karfi som tilnavn i en avsidesliggende dal på Vestlandet i Norge; det kan også reises tvil om gården Karbøen er så gammel at dette evt. har vært aktuelt i navnelaging.
En direkte forbindelse til karfi i betydningen ‘uer’ eller ‘en fartøytype’ er lite trolig i navnet på en forholdsvis høytliggende gård, mens derimot lånordet karve kan være en reell mulighet.¹¹⁰ I sin hovedoppgave om navn fra Sunnylven plasserer Odd-Arne Hellesylt (1953: 206) Karbøen blant navn som er usikkert tolket, men våger likevel å konkludere med at «etter namnetypen, det geografiske lægjet og andre omstende, synes forklåringa av fyrstelekken som plantenamnet ‘karve’ vera den rimelegaste». Ordet karve er av arabisk opphav og skal ha kommet inn i nordiske dialekter fra mnty. karwe (Torp). Ove Arbo Høeg (1964: 477) antar at bruken av karve som krydder går tilbake til middelalderen – «komin» nevnes i et diplom fra Båhus i 1340 (op. cit. 468) – men belegg for ordet karve mangler; betegnelsen synes ikke å ha opptrådt før på begynnelsen av 1500-tallet (Rietz). Ordet forekommer i en rekke teignavn fra flere landsdeler – også fra Sunnmøre – og i kommentarer på navnesedlene i ANs samlinger vises til utbredt forekomst og bruk av planten, noe som også understrekes av Høeg (loc. cit.).
På grunnlag av det foregående vil jeg foreslå å tolke Karbøen som *Karvebøen dannet til plantebetegnelsen karve og anse det som et opprinnelig teignavn, brukt om en teig der det vokste karve. Bortfallet av den andre stavelsen kan mulig forklares med et tidligere etterleddstrykk, *[kar1bø'3n], noe det er spor etter i noen få andre navn i nærheten, men som antas å ha vært mere utbredt tidligere (Hellesylt op. cit. 184), og som fremdeles er svært utbredt bl.a. i naboherredet i sørvest, Hornindal.
Karbøen ligger ca. 3 km vest-nordvest for det gamle kirkestedet, gnr. 2 Korsbrekke, innerst i Sunnylvsfjorden. Fra det nåværende kirkestedet, gnr. 33 Hellesylt, går Langedalen først vest- og så hovedsakelig sørvestover til grensen mot Hornindal i Nordfjord, og Karbøen ligger på sørsida av dalen ca. 3,5 km opp fra Hellesylt. Rett over Langedalselva – i nord – ligger gnr. 29 Langeland, og vest for denne gnr. 28 Tryggestad. Enda lenger vest ligger gnr. 24 Litlebøen. I en sidedal nordover fra Tryggestad (til mannsnavnet Tryggvi?) ligger gnr. 25 Sætra, gnr. 26 Haugen og gnr. 27 Fivelstad (ifølge NG XIII 108 er forleddet i dette navnet et tilnavn dannet til plantenemnet fífill m., men det kan ikke ses bort fra en navnelaging direkte til appellativet). Videre oppover i Langedalen, ca. 3 km ovenfor Litlebøen, ligger gnr. 19 Tronstadsætra (eller -slettene) og deretter gnr. 20 Tronstad (til personnavnet Þróndr) rett overfor gnr. 23 Kjellstad (Ketill). I en sidedal nord for Hellesylt ligger gnr. 30.32 Rindalen, og jeg har også sammenliknet med gnr. 1 Åsen, gnr. 2 Korsbrekke og dessuten gnr. 17 Stadeim, nabogård til Korsbrekke.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Korsbrekke og Langeland høyest skyld, tilsv. 40 lpd. korn. Rindalen og Stadeim skyldte 30 lpd. og Hellesylt 27 lpd. Tryggestad skyldte 23 lpd., Tronstad 17 lpd. og Kjellstad og Haugen 13 lpd. hver. Åsen, Litlebøen, Sætra og Fivelstad skyldte 10 lpd. hver og Karbøen 5 lpd. De fjorten gårdene hadde en gjennomsnittsskyld på 20 lpd., og Karbøen hadde dermed en relativ skyld på 0,3, noe som underbygger tanken om at Karbøen er en relativt ung gård – trolig en utskilt del av Langeland – og at navnet sannsynligvis er et opprinnelig teignavn

*Ketilsbýr

forsv. gård i Bærum hd., Akershus

NG II 146

N50 1814.1 ca. 8248 (÷)

Þolfsby er sumir kalla Kietils by RB 246, 1396

Oluf Rygh gir følgende kommentar: «Þolfsbýr eller Ketilsbýr, af Mandsnavnene Þolfr og Ketill. Vi have ogsaa her et Exempel paa, at Gaardnavnet, hvis 1ste Led var et Eiernavn, kunde forandres, naar der kom en ny Eier, jfr. ovfr. S. 70». Henvisningen gjelder to forsvunne navn i Ås hd. i Akershus, i RB 243: «Kietils rudh j Frauna sokn alt. er sumir kalla Bessarudh» (se også NG Indl. s. 18).
Ketill, med sideformen Ketjull, kalles i GPNS (s. 158) et «overmaade alm. Mandsnavn før og nu». E.H. Lind (sp. 684–87) har da også en lang rekke belegg, og nevner flere eksempler fra runeinnskrifter. Han bemerker at det «bäres av en hel tylvt lmn [= landnåmsmenn] ock flera fäder ock farfäder til sådana», dessuten har det vært brukt om «åtskilliga diktade ock sagohistoriska personer». Også i Sverige var navnet «Kætil» vanlig (Lundgren-Brate s. 158 f.); i SMPs samlinger er det utallige belegg og henvisning til 37 runebelegg. Fra Danmark nevner DgP (bd. I, sp. 739–45) også en mengde eksempler. For den utstrakte bruken i England, se Björkman s. 79, Fellows-Jensen 1968: 166–70 og en lengre utredning hos John Insley (s. 256–64). Navnet er også belagt i Normandie (Adigard s. 119).
I GPNS (s. 159–60) gir Oluf Rygh 46 eksempler på norske gårdsnavn der Ketill eller Ketjull kan tenkes å inngå som forledd, men han nevner innledningsvis at enkelte kan vise til appellativene kelda f. eller kella f. (= kerling). Ikke uventet er rud/rød det vanligste etterleddet med 15 sammensetninger, men det er også 11 med stad, tre navn på land og to hver på by, gard(en) og hus, foruten 11 andre. Det er grunn til å tro at personnavnet kom i bruk i vikingtida, men stedsnavnene kan ha blitt til når som helst seinere. Ifølge Lundgren-Brate (s. 159) forekommer personnavnet i flere svenske stedsnavn, bl.a. på stad, og torp. Hellquist (1918) nevner Källsby fra Uppland (s. 57) og fra Dalarna (s. 64), og Kättilsbyn og Källsbyn fra Värmland (s. 66, jfr. SOV IV 20, IX 61) og Båhuslen (s. 107; se nedenfor). Personnavnet er også vanlig i mange danske stedsnavn, særlig sammensetninger med torp, jfr. DgP I 745. I Slesvig finnes et Ketelsby, første gang belagt i 1492 (Hald 1930: 78; jfr. Pedersen 1960: 31 f., som har en grundigere oversikt over forekomsten i danske stedsnavn). Det er et stort antall engelske stedsnavn med Ketill som forledd, bl.a. fire sammensetninger på by (Kettleby og Ketsby i Lincolnshire og to i Leicestershire; jfr. Fellows-Jensen 1968: 166, 1978: 56 og Insley s. 261). I Normandie skal det være seks stedsnavn sammensatt med Ketill, bl.a. et navn på toft (Adigard s. 119, 257, 404).
Det har ikke latt seg gjøre å bestemme nærmere hvor den forsvunne gården har ligget. Sannsynligvis har den vært ganske liten, evt. dreier det seg om en part av en større gård. Belegget står under Bærumsherred, blant gårder som lå til korsbrødrene i Oslo. De eide hele gården, som bare var verdsatt til to ørtugsbol. Hvilket av de to navnene, Þolfsbýr eller Ketilsbýr, som er det eldste, lar det seg ikke gjøre å bestemme. Under alle omstendigheter må det her dreie seg om et ganske ungt navn; trolig tilkommet i løpet av 1200- eller 1300-tallet

Kittilsby

gnr. 116 i Norderhov hd. (Haug sn.), Buskerud

NG V 45

N50 1815.2 7575 Kittelsby

Nø 4,5 km

Rel. skyld: 0,3

– kji2ttilsbý (Bugge ca. 1880), Ki2ttilsbý (NG), "Kitlsby' (AN 1942), "kitilsby', "Kit3lsby', "Kitlsby' (AN 1946), "kItilsby ! (AN 1953)

Kittelsrud (!) 1617 NG. Kittelsbye ¼ 1647 V 28. Kistelsby (!) 1657 NG. (Kithelszbye 1661 lk). Kittelsbye 1723 matr E M. Kittilsbye 1801. Ketilsby 1838 matr. Kittelsby 1886 matr

Hjalmar Falk viser i NG til det likelydende navnet på gnr. 176 i Lunder sn. (ifølge NG først belagt i 1723 og ikke tatt med i denne undersøkelsen)¹¹¹ og tolker forleddet til mannsnavnet Ketill. Han tilføyer at «ogsaa flere andre Gaardnavne i Buskerud Amt er dannede med dette overmaade hyppige Navn», men han unnlater å kommentere etterleddet. Det kunne tenkes at dette opprinnelig har vært ruð, og at det er blitt endret til by under påvirkning av navnet på nabogården Gunnersby, men på den annen side er det så mange rud-gårder i nærheten at dette blir usikkert. Under alle omstendigheter er det her sikkert tale om en ganske ung navnelaging, trolig fra kristen middelalder. For en beskrivelse av beliggenheten og en sammenlikning av landskyldforholdene på 1600-tallet, se under Gunnersby s. 210

Klemetsby

gnr. 38 i Rødenes hd., Østfold

NG I 170

N50 2014.3 4704

N 3,5 km

Rel. skyld: 1,4

– kqæ2mmesby, kqø2mmesby (Bugge 1881, 1883, NG), "kqezm3sby, "kqæm3sby (AN ca. 1955)

a Clemisby DN IX 168, 1366 (Klemetsby? avskrift 1430). j Klemitzbø RB 149, 1401. a Klemzby DN IX 213, 1413 (Klemetsby). i Clemitsby NRJ IV 319, 1528–29. ij Klemidtzby, ij Klemidsby RAd 1589 (Aremark). Clemidtsby Aktst I 57, 1591. Clemidtzbye 1593 NG. Klemidzby 1/1 1593 bs AN. Klemidzbye 1604 bs AN. 1604 NG. Klemidsbye 1618 bs AN. Klemetzby 1626 NG. Clemidsby Aktst I 299, 1639. Klemedtzbye 1642 jb AN. Clemmidsbye, Clemmitzbye, Clemmidzbye 1647 I 115. Clemmidtzbye 1647 I 116. Clemesbye 1661 lk. Clemidsbye Aktst III 189, 1661. Klemedzsby, Klemidzsbye RAd 1667 (Rakkestad). Clemesbye 1723 matr E. Klemmetsbye 1723 matr M. Clemmesbye 1723 NG. Clementsbye 1801 ft AN. Klemetsby 1838 matr

Oluf Rygh setter i NG opp den norrøne formen Klemetsbýr og forklarer navnet kort til mannsnavnet Klemet. Kåre Hoel har ingen ytterligere kommentar i BØ manus.
Ifølge GPNS (s. 160) kom dette mannsnavnet til Norge i tidlig kristen tid; det finnes både i Norge og på Island i det 12. århundre. E.H. Lind har en lang rekke eksempler under oppslaget Klemetr (sp. 692–94), og i den avsluttende kommentaren bemerker han at det seinere, d.v.s. etter sagaperioden, blir mye brukt i Norge.¹¹² I DgP (bd. I, sp. 765) opplyses at det opptrer i Danmark fra 1100- og 1200-tallet, men ikke særlig hyppig.
Rygh antar i GPNS at mannsnavnet er forledd i sju norske gårdsnavn, og utgiverne supplerer med et partsnavn under gnr. 15 Lauvåsen i Sør-Odal, «j Klemetz Laufaase» (RB 471; jfr. NG III 179). Fire av navnene er sammensetninger med ruð, og to av disse, gnr. 177 i Aker og gnr. 29 i Røyken, er belagt i middelalderen. Ellers er gnr. 128 Klemetsdal i Lier nevnt i Røde bok, og gnr. 71 Klemetsbråten i Eidskog nevnes første gang i 1578.
I forbindelse med drøftingen av navnet på nabogården gnr. 33 Østenby har jeg beskrevet beliggenheten og gitt opplysninger om landskylda i 1647.
Gården ligger på vestsida av Rødenessjøen, nord for Østenby og sør for gnr. 39 Huser. Vest for Klemetsby ligger gnr. 40 Røn (vin-navn). Klemetsby skyldte i 1647 tilsv. 40 lpd., det samme som gnr. 13.14 Gåseby og gnr. 44.45 Vikeby, den høyeste landskylda blant 21 undersøkte gårder. Huser skyldte 35 lpd., Østenby 30 lpd. og Røn bare 10 lpd. Klemetsby hadde således en relativ skyld på 1,4. Det er ikke noe som umiddelbart taler for at den er part av en tidligere større gård, og om ikke alle gårdene her skulle være fra kristen middelalder og seinere, noe som ikke synes umiddelbart sannsynlig, er det trolig tale om en navneendring

Kolsby

Lane hd. (Skredsvik sn.), Båhuslen

OGB XII2 185

GK8B NV 5980

Ø 1 km

– KÕ1-Sby (OGB)

y Kolsby (2 br) NRJ V 195, 1544. Kalsby, Kolsby 1544 OGB. Kolsbÿ, Kol(l)s-, Kos- 1573 OGB. Kolsby 1574 Tim OGB. Kalsbye 1581 OGB. Kielsbye (!), Kalffsbye 1581 OGB. Kolsbye, Kalsbye 1586 OGB. Kaalsbye 1610 Eskml OGB. Kolsby, Kollsbye NHD 2 r IV 88, 1616. Kolssby 1659 OGB. Kållszby 1661 OGB. 1665–97 OGB. Kohlsby 1667 LDb OGB. Kålsbÿ 1673 K OGB. Kohlsbyn 1715 Ukb OGB. Kålssby 1719 OGB. Kålzby 1758 OGB. Kålsby 1773 Ml OGB. 1806 K OGB. Kålsby 1811 OGB. Kållsby 1825 OGB. Kålsby 1881 OGB. Kolsby Jr OGB.
Til belegget «Kalsby» fra 1544 bemerker David Palm: «a möjligen o»

David Palm setter i OGB forleddet til mannsnavnet Kolr og viser til drøftingen av personnavnforledd i navn på by under Häleby. I GPNS (s. 167) karakteriserer Oluf Rygh Kolr som et «ret almindeligt Navn i Norge og paa Island», og E.H. Lind bekrefter dette: «ganska vanligt även i Norge» (sp. 710 f.) og gir belegg fra slutten av 800-tallet og fram til reformasjonen. Både Lind og Rygh bemerker at Kolr i kildene kan være vanskelig å skille fra Kollr. Lundgren-Brate (s. 152) har noen svenske eksempler under Kol og nevner varianten Kul, som tilsvarer to runebelegg (U 1053 og 1117). Navnet Kol er belagt med opp imot 20 eksempler i SMPs samlinger, tidligst fra 1160. Kole er om lag like vanlig, mens Kolle så vidt forekommer. Fra Danmark kjennes ifølge DgP (bd. I, sp. 776) bare noen få belegg, eldst fra 1394. Navnet skal ifølge Erik Björkman (s. 84 f.) også være belagt i England, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 176 f.) fører det opp sammen med Koli, Kollr og Kolli, da det ikke med sikkerhet lar seg gjøre å skille disse navnene fra hverandre i kildene (jfr. Insley s. 275, som ikke tar med Kolr i sin overskrift; han har ikke disse personnavnene i uavhengig bruk i Norfolk).
Som stedsnavnforledd kan Kolr forveksles med Kollr også i norske stedsnavn («hvor tykt l ei bruges», GPNS s. 165), og mannsnavnet Kárr kan likeledes «undertiden give lignende Form i Nutidsnavne» (s. 167; jfr. s. 157). Rygh fører opp 23 gårdsnavn under oppslaget Kolr, bl.a. ti sammensetninger med stad og sju på rud/rød. Lundgren-Brate (loc. cit.) gir eksempler på noen svenske stedsnavn – sammensetninger med bl.a. stad og torp. Elof Hellquist (1918) nevner ingen sammensetninger på by; han synes å ha oversett Kolsby i Skredsvik, men muligens er belegget «Kållby» (ukjent for meg og uforklart på s. 107) ved en feil innkommet i stedet. I DgP (loc. cit.) føres opp noen få danske sammensetninger, bl.a. to på torp, og i England kan Kolr (evt. Koli, Kollr eller Kolli) være forledd i noen navn, bl.a. to på by i Yorkshire (Fellows-Jensen 1972: 24). To Coleby i Lincolnshire tolkes i Fellows-Jensen 1978 (s. 41) til Koli (jfr. DEPN s. 116).
Så vel på grunnlag av uttale som eldre skriftformer er det rimelig å anta mannsnavnet Kolr som forledd i Kolsby. Personnavnet var ifølge Rygh vanlig i Norge i alle fall fra vikingtida, noe som også understrekes av de mange sammensetningene med staðir (selv om en del av disse sikkert kan gis plausible alternative tolkninger). Under Gunnarby (s. 203) har jeg argumenteret for at Kolsby er en utskilt del av den gamle storgården Skriksvík, og at den er vesentlig eldre enn Gunnarby (se dette navnet for en nærmere beskrivelse av beliggenhet og landskyld)

Kraby

gnr. 173 i Østre Toten hd. (Hoff sn.), Oppland

NG IV2 78

N50 1916.3 0128

S-sø 1 km

Rel. skyld: 1,2

– kra2by (Bugge 1881), kra'2by (NG), "kra'by (AN 1947)

paa Krageby DN IV 788, 1517 (Kraby). Krakeby, paa Krackebyy DN XII 735f, 1539 (Ringsaker). Krageby 1520 NG. NRJ IV 156, 1528. NLR I 157, 1557–58. 1557 NG. NLR II 49 54 149 (Kragestadt 211?), 1560–61. Kragbye 1578 NG. 1592 NG. 1595 NG. Krabby 1/1 1604 NG. Kraby OLTP 632, 1612. Krabye OLTP 644, 1612. Krabbye 1616 NG. Krabye 1647 IV 35. 1661 lk. 1665 matr. 1669 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Kraby (Kragby) 1838 matr

I NG forklarer Albert Kjær navnet som *Krakabýr, af det gamle Mandsnavn Kraki», og med henvisning til GPNS (s. 169) opplyser han at personnavnet var svært alminnelig i Norge i seinmiddelalderen, men synes å være utdødd allerede på 1500-tallet.
Ifølge E.H. Lind (sp. 715 f.) opptrer Kraki som mannsnavn i Norge første gang i Bergen i 1298, og utover på 1300- og 1400-tallet er det belagt fra store deler av landet – spesielt på Østlandet, men dette skyldes trolig delvis kildesituasjonen. Det kan bemerkes at materialet omfatter fire menn fra Toten i perioden 1340–1528. På Island er navnet svært sjeldent, men Lind regner med et gsv. Krake, jfr. Lundgren-Brate (s. 154), som fører opp Krake fulgt av et spørsmåltegn og ett eksempel fra et patronym (Småland i 1415). I SMPs samlinger er det i tillegg tatt med et patronym fra Røde bok (fra Båhuslen), og det nevnes en 10–12 menn med tilnavnet Krak mellom 1360 og 1508, samt mange belegg på tilnavnet Kraka, men de fleste navnebærerne har utenlandske fornavn, og det vises til Krakov. På dansk område synes Kraki ikke å ha vært brukt som fornavn; jfr. imidlertid det likelydende, sagnhistoriske tilnavnet (DgP II 609 f.). Så seint som fornavnet dukker opp i Norge, kan man ikke se bort fra at det skyldes kjennskap til sagnene om Rolf krake, men dette blir naturlig nok helt uvisst. Ifølge de anvendte oppslagsverkene synes ikke navnet å ha vært brukt i England.
I GPNS (s. 169) påpeker Oluf Rygh innledningsvis at noen stedsnavn, særlig i Nord-Norge, kan inneholde appellativet kraki m., «vel snarest i Betydning: vantrevent Træ» og de er derfor utelatt i den følgende stedsnavnlista. Han tar med fem gårdsnavn der personnavnet skal inngå som forledd, foruten Kraby: gnr. 114 Krakestad i Kråkstad (NG II 44), skrevet «Krakæstadher» i DN II 72; 1306 (Oslo; vidisse 1397), gnr. 110.111 Kratorp i Høland (NG II 198), skrevet «(a) Krakaþorpe» i DN II 271; 1356 (Løken), gnr. 50 Krakerud i Sør-Odal (NG III 183), skrevet «Krakervd» i 1528 (NRJ IV 242), og gnr. 206 Kråkdalen i Orkdal (NG XIV 142), skrevet «af Krakadalom» i AB 87. Utenom Kraby og Krakerud er navnene belagt med middelalderformer som klart indikerer gen. sg. av et forledd Kraki, selv om andre tolkninger er mulige – først og fremst gen. sg. eller pl. av et tilsvarende appellativ. Når det gjelder Krakerud, er det ikke klart hvilke kriterier Rygh har lagt til grunn for tolkningen, men så vel uttalen (kra2kerú; NG) som det at mannsnavnet faktisk er belagt i (Nord-) Odal (DN V 317; 1406), underbygger Ryghs forklaring. Kråkdalen i Orkdal kunne etter den moderne formen (og uttalen krå'2kdaqen; NG) mistenkes for heller å inneholde tilnavnet eller det ganske alminnelige elvenavnet Kráka (jfr. Lind Bin. sp. 217; NE 131), men Karl Rygh påpeker i NG (bd. XIV, s. 142) at «her synes der ikke at være noget Vandløb», og han forklarer stedsnavnet med hv. til GPNS som «maaske sms. med Mandsnavnet Kraki gjennem Tiljevning af Vokalen».
Blant navn han mener kan inneholde Kraki, tar E.H. Lind (sp. 716) også med Kråkdalen, men kaller det «osäkert»; for øvrig nevner han et forsvunnet navn fra Jemtland og et «(j) Kraka rudi» (RB 324) fra Tjörn, som han likeledes anser som forsvunnet, men som i OGB VII 16 er identifisert med Krogeröd og primært tolket til fulgenemnet, alternativt «om mellanvok. är pålitlig» til et mannstilnavn *Kráki. Mannsnavnet Kraki synes ifølge de hittil utgitte bindene av OGB ikke å være foreslått som forledd i noe båhuslensk stedsnavn. I sitt supplementsbind (sp. 585) fører Lind – med hv. til NG – opp ytterligere noen stedsnavn som kan inneholde mannsnavnet, bl.a. Kråkebø i Lårdal (se nedenfor), og ifølge NGs fellesregister (s. 434) nevnes muligheten for en personnavntolkning også ved en rekke andre navn i NG, men de fleste steder er andre tolkninger framsatt som mer plausible.¹¹³
Lundgren-Brate (s. 154) antyder tolkning til personnavnet Krake i ett navn på boda og ett på torp i Småland og likeledes i et torp-navn i Östergötland, men forfatterne mener et tilnavn Krake også kan være en aktuell tolkning i disse navnene. I Värmland skal det være i alle fall to navn som går tilbake til mannsnavnet Krake: Krakstad i Svanskogs sn., Gillbergs hd. (SOV IV 34) og Krakerud i Nyeds sn. og hd. (SOV X 6); begge har førstebelegg fra midten av 1500-tallet, og tolkningene blir noe usikre. I Älvsborgs län settes tre navn uten forbehold til Krake, Krattorp i Upphärads sn., Flundre hd., Krakared i Hällstads sn., Ås hd., og Kraketorp i Högsäters sn., Valbo hd. (SOÄ V 51, XIV 53, XVIII 41), mens en rekke navn på torp og red tolkes til en yngre utviklet form Kråke av Krake (jfr. SOÄ IV 47, IX1 176, XI 9, 97 og XVII 57).
Kraby ligger vel en kilometer sørøst for kirkestedet Hov i et område med mange store og utvilsomt gamle gårder. De nærmeste nabogårdene er gnr. 93 Gile (jfr. bnr. 1 Brunnsberg), gnr. 94 Prestegarden (Hov), gnr. 95 Haugen, gnr. 169.170 Alstad, gnr. 171 Koverstad, gnr. 172 Klokkergarden (Hovsvangen), gnr. 174 Slagsvoll, gnr. 175 Råneby, gnr. 176.177 Burul, gnr. 178.179 Fostad og gnr. 180 Kval. Øst for Kraby, i Balke sokn, ligger gnr. 76 Smedby og storgården gnr. 71–75, 77.78 Kvem (Hóeimr).
Gile, Prestegarden og Klokkergarden nevnes ikke i 1647-matrikkelen, men Gile står oppført både i landkommisjonens jordebok fra 1661 og matrikkelen for 1665 med en skyld på 4 skpd. tunge (tilsv. 80 lpd.). De to andre nevnes først i 1723, da med hhv. 110 lpd. og 16 lpd. (egt. 1 lpd. samt 15 lpd. for et underbruk !).
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Kvem langt den høyeste landskylda, tilsv. hele 355 lpd. Deretter fulgte Alstad med 131 lpd., Koverstad med 83 lpd., Kraby 80 lpd., Burul 75 lpd., Fostad 63 lpd., Smedby 60 lpd. og Råneby med 55 lpd. Slagsvoll skyldte 40 lpd., Kval 33 lpd. og Haugen 20 lpd. En sammenlikning av skylda for 17 gårder omkring Kraby, Råneby og Smedby i 1647-matrikkelen gav et gjennomsnitt på 69 lpd., og gjennomsnittet blir uendret om de tre gårdene som manglet i 1647 inkluderes med de yngre landskyldopplysningene. Det høye gjennomsnittet skyldes ellers i vesentlig grad landskylda for Kvem, som fra gammelt av også kan ha omfattet flere av nabogårdene, i alle fall Smedby. Man kan lett forestille seg at det også har vært en tilsvarende storgård i Hoff sokn; da kanskje helst med sentrum nettopp på Hov, og med bl.a. Kraby og Råneby om utskilte deler. På s. 337 f. nedenfor argumenterer jeg for at Råneby og Smedby muligens kan dateres til sein vikingtid, men at Kraby kan være vesentlig eldre. Selv når Kvem er med i sammenlikningen, har Kraby en relativ skyld på 1,2; d.v.s. noe over gjennomsnittet, mens Råneby og Smedby ligger noe under.
Opphavet til mannsnavnet Kraki er vel helst det likelydende tilnavnet (dannet til appellativet kraki m.), som bare kjennes brukt om den danske sagnhistoriske Rolf krake. Navnetypologisk kan dette passe, jfr. NK VII 50–55, men det er likevel uvisst hvor gammelt mannsnavnet kan være. Typen var sikkert vanligere enn sagaene gir inntrykk av, men var kanskje helst knyttet til lavere sosiale lag (NK VII 39). Hva nå enn opphavet til mannsnavnet Kraki kan være, blir det ut fra den dokumenterte og seine bruken tvilsomt om det kan inngå i navnet på en så stor og sikkert gammel gård som Kraby, og det samme vil gjelde for de staðir-navnene Rygh nevner i GPNS. En alternativ tolkning av forleddet i disse navnene kan være appellativet, kanskje helst brukt i betydningen «stamme med avhugne grener […], staur til at hænge nekene paa» (Torp), som er kjent så vel fra svenske dialekter som fra dansk (Sørensen 1958a: 217 («tørvestak»), Hellberg 1967a: 489, 518); jfr. betydning 6 hos Aasen og Ross s. 424 («Kraakaa, "Hesjekraakraa"» sic!), som viser liknende bruk i Norge. Slik forstått vil Kraby et stykke på vei kunne sammenliknes med Hjelmby – sannsynligvis også med hensyn til etterleddet. Se også Stangeby nedenfor

Krysby

gnr. 98 i Bærum hd. (Tanum sn.), Akershus

NG II 143

N50 1814.1 8247 (Kryssby)

N 7 km

Rel. skyld: 0,5

– krý2ssbý (Bugge 1880, NG), 1krysby (AN ca. 1953)

Kryvillsbole DN II 65, 1304 (Oslo). (Krypilsbø RB 274, ca. 1400 ?). Kriulszbye (øgd) NKJ I 2, 1575 (= St 2a). Krøyelsby ½ 1647 II 83. Krøgelsbye 1661 lk. Krøchelsbye 1665 matr. 1666 NG. 1723 matr E. 1723 NG. Krychelsbye 1723 matr M. Krysbye 1801 ft. Krakelsby 1838 matr. Krysby («Alm. Skr. Krakkelsby») 1886 matr.
I brevet fra 1304 står navnet som alternativ til Sólbergar («in predio quod dicitur Solbergar in Lomadall. alio nomine vocatur Kryvillsbole»), og i RB (s. 285) nevnes «af Solbergum j Lomodale». Belegget fra RB, som Rygh har oversett, synes etter opplysningene i kilden å gjelde en gård i Vestfold, men det er grunn til å tro at dette beror på en avskriverfeil; se nedenfor

Oluf Rygh har en lengre kommentar i NG, der han antar at «det yngre Navn kan i oldn. Form have lydt Kryfilsbýr». Han mener etterleddet, bœli, trolig er «en Unøiagtighed», men åpner også for at dette kan ha vekslet med býr, og han viser her til gnr. 104 Guriby, der det eldste belegget er «Gudridubøle» i RB 254. Om forleddet heter det:
1ste Led deri er antagelig et Tilnavn; det kunde staa i Forbindelse med det af Ross fra Indherred anførte Krevel m., «liden forknyttet og svag Figur, Skrælling, Pusling». I norske Stedsnavne kjender jeg intet, som ligner det, uden Krøvel, Gaard i Ørsten, skr. Kreffuill i 16de Aarh.
Gnr. 40.41 Krøvelen i Ørsta er, som Rygh bemerker, først belagt på 1500-tallet. I DN VI 834 (Bergen 1570) er skrevet «Kreffuitt», som må antas å være skrivefeil for «Kreffuill». I NG XIII 91 sammenlikner Karl Rygh med det eldste belegget for Krysby, men viser også til et innsjønavn «Krøvlevandene» i Gyland i Vest-Agder. Han spør seg om Krøvel i Ørsta kunne være et eldre navn på Vatnevatnet eller en del av dette. Navnet i Gyland skrives nå Krøvlevatna (N50 1311.1, rute 7769), og ifølge en oppskrift i AN fra 1946 er uttalen ["krøvl3vatnan], men på en seddel fra 1942 oppgis ["krø'v3lansvann3], og det antydes at «Krøvlevdne» må bero på en misforståelse. Samme oppskriver har også notert Krøveland (["krø'v3lan]) om «toppene og heiene omkring Krøvelandsvannet». Navnene er enestående og må inntil videre stå uforklart.¹¹⁴ En evt. språklig sammenheng med Krøvelen – og ikke minst med Krysby – blir helt hypotetisk. I Lommedalen kan det i alle fall ikke være tale om noe primært innsjø- eller elvenavn.
E.H. Lind (Bin. sp. 222) fører Krysby opp som den eneste indikasjon på at det i middelalderen har funnes et tilnavn *Krývill (sic.), men han jevnfører med nynorsk krevel m. (se Ross) og svensk dialekt krivil, «liten, förkrympt person», og viser ellers til Torp. Med henvisning til NG XVI 346 tilføyer Lind at det samme tilnavnet kanskje også foreligger i Krystad, gnr. 20 i Flakstad, der Karl Rygh ikke utelukker en slik tolkning – med god grunn legger han liten vekt på den eldste formen, «Krigstad» fra 1567 (NLR V 174). I 1610 skrives ifølge NG «Kristad», og seinere «Krystad». Hvorvidt dette navnet fra Lofoten har samme opphav som Krysby, lar seg ikke avgjøre, men etter uttalen, [1krysta], er dette fullt mulig.
Det forundrer at Lind ikke har pekt på en mulig forbindelse mellom tilnavnet *Krývill og det forholdsvis like Kryppill, som han fører opp like ovenfor med forklaringen «Krympling». Lind viser til noen innførsler i Islandske annaler og ellers til «gårdsn. Krypilsbø på Vestfold ... som nu tycks vara försvunnet». Etter konteksten i kilden (RB 274) – «Krypilsbø vestanfiærdar iij aura bool. a Vestfoldene» – synes Linds lokalisering å være uangripelig, men i utgangspunktet er det grunn til skepsis når to så sjeldne og semantisk nærliggende forledd opptrer i to så like navn og det ene oppgis å være forsvunnet. Spørsmålet blir da om det er noe som taler for at et belegg for Krysby i Bærum skulle foreligge i den aktuelle sammenhengen i RB, og om det i så fall er mulig å forklare hvordan gårdsnavnet da kan framstå med feilaktig lokalisering i kilden?
Belegget «Krypilsbø» er det neste siste i en liste over det forholdsvis spredt beliggende godset som lå til klokkerembetet i Hallvardskirken i Oslo («Campanistria», RB 273), og som i stor grad forsvant i løpet av seinmiddelalderen.¹¹⁵ Det eldste belegget for Krysby finnes i kanniken Gerlaks testamente fra 1304, der klokkerens prebende i Hallvardskirken i Oslo tilgodeses med et halvt øyresbol (?) i «Kryvillsbole», og det nevnes at den samme prebenden har to øyresbol (?) i gården fra før.¹¹⁶ I 1575 hadde Tanum kirke en inntekt på 4 skilling av Krysby, og i 1647 var skylda fordelt på Nesøygodset og kirken med 1 fjerding salt på hver. Slik vist i note 221 skjedde det omfattende endringer med det godset som klokkeren hadde inntekt av, og det kan være grunn til å regne med at de inntektene av Krysby som lå til klokkeren på 1300-tallet, i løpet av seinmiddelalderen var kommet inn under kongen eller adelen. Krysby karakteriseres som øde i 1575 og lå da rimeligvis som ødegård under den flerbølte nabogården Haug. I så fall er det å vente at bøndene på Haug hadde måttet overta de forpliktelsene ødegården hadde overfor klokkeren, så vel som overfor andre eiere. Dette kan forklare at Haug i 1595 skyldte 2 skilling til klokkeren, men at dette ikke ble betalt (NKJ II 258). I 1647 betalte bøndene på Haug skyld både til Nesøya, til slottsfogden og til Kristiania lagstol.
Det skulle etter dette ikke være urimelig å finne et belegg for Krysby i lista over klokkerens inntekter på slutten av 1300-tallet, men det gjenstår å forklare lokaliseringen: «vestanfiærdar ... a Vestfoldene». Det er grunn til å tro at lista i RB 274 f. over klokkerens inntekter bygger på et eldre register – på samme måte som det er presisert andre steder, f.eks. s. 258. I slike lister over strøgods er den enkelte gården gjerne forholdsvis nøyaktig lokalisert, og man kan tenke seg at det etter «Krypilsbø» har stått f.eks. «j vestræ Bergheims hærade» (jfr. RB 250) fulgt av en opplysning om skylda. På neste linje kan det ha stått et gårdsnavn fra Vestfold. I forbindelse med avskrivingen kan skriveren har hoppet over stedfestingen av «Krypilsbø» og gårdsnavnet fra Vestfold, som trolig har vært Mo på Tjøme (nå gnr. 44). Av en vidisse fra 1392 gjengitt i DN V 117, går det nemlig fram at klokkeren i Hallvardskirken i 1345 hadde inntekt av denne gården, men at en del av den ble makeskiftet med jord i Bærum.¹¹⁷ Navnet på bærumsgården er uteglemt etter preposisjonen «j», og utgiverne av DN V har i parentes her føyd til «Haugum» – uvisst på hvilket grunnlag. I NG II 142 er dette belegget tatt med under gnr. 89 Hauger, men denne gården nevnes bare én gang ellers i middelalderen («Þora a Haugum» gav jord i Grini til Tanum kirke; RB 114), og har i alle fall i seinere tid vært bondegods (jfr. 1647 II 82). Det er ikke umulig at brevet fra 1345 egentlig gjelder Haug.
Det kan ikke være tvil om at Krysby i Bærum tilsvarer alle de eldre formene som er ført opp ovenfor – muligens med unntak av «Krypilsbø», og utviklingen fra Kryfilsbœli (evt. Krývils)¹¹⁸ over *Krylsbœli/-býr til dagens navneform er plausibel. Om belegget «Krypilsbø» virkelig gjelder Krysby, slik jeg her har ment å kunne vise, vil formen i RB måtte anses som feilskrevet. En utvikling fra Krypils til Krys er lite trolig. Mulig er «Krypilsbø» resultatet av en skriveretymologi; istedet for et ukjent eller mindre vanlig Kryvill e.l. har skriveren brukt et mer alminnelig ord eller navn, krypill eller Krypill.¹¹⁹
Det gjenstår å drøfte hvorvidt forleddet er et persontilnavn eller om det kan forklares på annen måte. Navnet som etter hvert ble til Krysby, dukket altså opp på 1300-tallet som et alternativt navn til det utbredte Sólbergar, som tilsynelatende fortsatt ble brukt – i alle fall i skrift – på slutten av sekelet (RB 285). Slik det framgår av sitatet fra NG, regnet Oluf Rygh med at Sólbergar er det eldste navnet, og at dette etter hvert ble erstattet av Krysby (slik også i NG Indl. s. 6, sitert ovenfor s. 17). Navneskifter forekom etter alt å dømme sjelden i eldre tid, og i de tilfellene det er dokumentert at en gård har skiftet navn, er det ikke alltid lett å se årsaken. Navn med negativ konnotasjon har enkelte ganger forgjeves vært forsøkt endret, som når Helviti på Romerike ble forsøkt endret til Sóllíð (NG II 303),¹²⁰ mens tilsynelatende rosende navn kan være forsvunnet til fordel for navn som i samtida må ha vært oppfattet som noe nedvurderende. Enkelte ganger kan det ha vært praktiske årsaker til navneskiftet, f.eks. at det i relativ nærhet fantes et homonymt navn, og at økt kommunikasjon, evt. myndighetenes ønske om presis adresse, har forårsaket endringer. Slike problemer synes man imidlertid fortrinnsvis å ha løst ved hjelp av sekundær utmerking,¹²¹ så det at det også finnes et annet Solberg i Bærum (gnr. 5 i Haslum sn.), har sikkert vært av liten eller ingen betydning for et navnebytte i Lommedalen.¹²² Blant erstatningsnavnene er det ikke sjelden å finne navn med antroponyme forledd – som oftes fornavn, men også tilnavn forekommer. I tilfellet Krysby, ett av de relativt få der et navneskifte i eldre tid synes dokumentert, er derfor en tolkning til et persontilnavn en tilfredsstillende løsning. At tilnavnet ellers er ukjent, må i et slikt tilfelle kunne tillegges mindre vekt. Lind (Bin. sp. 177) gir en rekke eksempler på tilnavn dannet ved avledning på ill; enkelte med et visst pejorativt innhold, f.eks. Rympill, Sýtill (op. cit. 299, 378).
Krysby ligger forholdsvis langt ned i Lommedalen. Nærmeste nabo i sør er gnr. 96.97 Haug, den nederste gården på vestsida av elva. I nord ligger gnr. 99 Trulsrud, fulgt av gnr. 100 Bjørke, gnr. 101.102 Jonsrud og gnr. 104 Guriby. Under drøftingen av Guriby viste jeg at by-gårdene i dalen hadde en relativt lav landskyld. Mens gjennomsnittsskylda for de 11 gårdene som var skyldsatt i 1647, var 15 lpd., skyldte Krysby tilsv. 7,5 lpd. korn. Bare gnr. 110 Kirkeby hadde lavere skyld, og by-gårdene kan med god grunn antas å være rydninger, evt. utskilte gårdparter, fra middelalderen. På grunnlag av beliggenhet og skyldforhold på 1600-tallet er det ikke urimelig å regne med at Krysby opprinnelig er utskilt fra Haug, og spørre seg om Ryghs antakelse om et navneskifte fra Sólbergar til (etter hvert) Krysby er riktig. Formuleringen i brevet fra 1304 er ikke noe hinder for å se dette navneskiftet som en parallell til det nevnte tilfellet Helviti / Sóllið på Romerike; jfr. note 226. Også når det gjelder Sólbergar / «Kryvillsbole » i Lommedalen kan man tenke seg at et forholdsvis ungt navn med en mulig negativ konnotasjon ble forsøkt byttet ut med et vakrere navn, men at dette ble forhindret av konservatismen i navnebrukerkretsen.¹²³

Kråkebø

bruk u. gnr. 78 Hovden i Lårdal hd. (Høydalsmo sn.), Telemark

NG VII 431

N50 1514.2 5201 (Kråkebøtj[ørn])

N-nv 7 km

Rel. skyld: 1,0

– "krå'k3bø' (AN 1955)

j Krakabø DN I 660, 1476 (Høydalsmo). Hoffde med Krogebøen 1665 matr. Hofden med Kragebøen 1723 matr E M. Kraakebø AK 1857

I NG står det eldste belegget under «Forsvundne Navne» og det vises ellers til gnr. 78 Hovden, der beleggene fra 1665 og 1723 er oppført. I kommentaren identifiserer Albert Kjær belegget med «det umatrikulerede Sted i Øifjeld S. i Rauland Herred, som paa Amtskartet skrives Kraakebø; det ligger lige ved Grænsen mod Høidalsmo S.». M.h.t. tolkningen bemerker Kjær først at om skrivemåten på amtskartet er riktig, må navnet enten komme av fuglenemnet kráka eller det tilsvarende (relativt frekvente) elvenavnet (jfr. NE 131), og han fører opp en norrøn form *Krákubœr. Han tilføyer likevel at formen fra 1476 kan inneholde mannsnavnet Kraki (se under Kraby ovenfor), og med hv. til NG II 44 (Krakestad i Kråkstad) fører han opp en alternativ norrøn form *Krakabœr.
Uttaleopplysningen er hentet fra Alv Muris innsamling, og han oppgir lokaliteten som tidligere husmannsplass. Den kan sikkert identifiseres med den gården som står avmerket uten navn på N50-kartet – ved Kråkebøtjørni. Ifølge Olav T. Bakken (1978: 465) har Kråkebø ligget som støl til Hovden, og plassen er sikkert identisk med den Kråkebø som Olav T. Beito (1949: 131) gir som eksempel på en støl som tidligere har vært et eldre, fast bosted. Bakken (loc. cit.) setter Kråkebø opp som bnr. 4, som i matrikkelutkastet fra ca. 1950 kalles «Hovden (Skogen)». Han gjengir et brev fra 1584 (i Riksarkivet), der det framgår at «Kragebø» alt den gangen lå sammen med Hovden. Han viser ellers til et sagn om at Kråkebø var lensmannsgård, og nevner at den gamle bygdeveien fra Høydalsmo til Øyfjell gikk forbi stedet.
Ifølge landskyldopplysningene i 1647 er Hovden om lag jevnstor med nabogårdene: i nord gnr. 1 Li og gnr. 2 Berge i Øyfjell sn. i Rauland, i øst gnr. 76 Førstøyl i Lårdal. Li og Berge skyldte hhv. 23 og 22 lpd., Hovden og Førstøyl 20 lpd. hver, det samme som de noe mer fjerntliggende nabogårdene gnr. 75 Ljosdal i Lårdal og gnr. 3 Skålås og gnr. 17.18 Trovatn i Rauland. Hovden får en relativ skyld på 1,0. Den er ikke nevnt i kildene før i 1593, og på navnetypologisk grunnlag kunne nok denne gården antas å være yngre enn de andre. Det kan på den annen side være grunn til å vurdere om ikke Kråkebø er et eldre navn på Hovden, og at bosetningen etter en ødeperiode er gjenoppstått nede ved Hovdevatnet og så blitt navngitt etter beliggenheten under Hovdåsen. Dette stemmer med et sagn som Alexander Bugge (1919: 31) gjengir etter Rikard Berge: «Dei budde fyrst paa Kraakebø, sidan flutte dei heim til Hovden». På et kart «Laardal prestegjeld i middelalderen» har Bugge avmerket «Krakabœr» som en gård med «navn ældre enn Vikingetiden» (1919: 65), mens «Hǫfði» er gitt symbol for middelalderen. I en liste på s. 49 har han rett nok mer forsiktig antydet «v[ikingtid] eller m[iddelalder]» for Hovden og «v[ikingtid]?» for Kråkebø.
Kråkebø ligger der to mindre elver renner sammen til én like ved Kråkebøtjernet. Så vel på grunnlag av uttalen av navnet som av beliggenheten er det all grunn til å se bort fra Kjærs alternative tolkning og regne med at forleddet i Kråkebø er et elvenavn Kráka

Kvalby

gnr. 64 i Søndre Land hd. (Hov sn.), Oppland

NG IV2 190

N50 1816.2 7429

S 1,7 km

Rel. skyld: 1,4

– kva'2qeby (Bugge ca. 1880), kva72qbý, kva'2qbý (Bugge ca. 1880, NG), "kva'qby (AN 1947).
I Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er det én oppskrift på uttalen med mellomvokal og fire uten: én med kort a og tre med lang, bl.a. etter en husmann på gnr. 67 Granum

j Huællpabœ; vm Alm ok Huælpabœ DN II 40, 1298 (Teige, Nøtterøy). Huælpaby synzsta garden RB 243, ca. 1400. j Hwalpaby (påskrift: bref vm Hwælpaby) DN VII 357, 1412 (Dælin, Stange). Hwelby DN VII 753, 1533 (Grefsum, Nes på Hedmarken). Huelpebij NRJ IV 581, 1542. Huolby 1578 NG. Huallebye 1592 NG. Hualleby NKJ II 215, 1595. Halleby 1/1 1604 NG. Huallebye 1647 IV 62. 1661 lk. 1665 matr. Huallebøe (!) Setter (u Huallebye) 1665 matr. Halleby 1669 NG. Hvallebye 1723 matr E. Hvalebye 1723 matr M. Hvalbye 1801 ft. Hvaleby (Hvælpaby) 1838 matr. Kvalby 1886 matr

Albert Kjær fører i NG opp Hvelpabýr som norrøn form og viser først til GPNS (s. 138), der navnet – i en anmerkning etter Hvalr – er forklart som en sammensetning med hvelpr m., ‘hvalp’ «maaske gjennem dets Brug som Mandstilnavn». Kjær nevner i parentes Karl Ryghs tilnavnbok (1870: 30), og tilføyer at «de gamle Former vise dog, at man ikke her har hvelpr, men et deraf afledet hvelpi». Ifølge E.H. Lind (Bin. sp. 163) er tilnavnet hvelpr bare kjent brukt om én person, den islandske landnåmsmannen som også Karl Rygh viser til, dessuten er en orknøying nevnt «Hvndi ... eða Hvelpr» i Olav den helliges saga, tilsynelatende må det her forstås som fornavn (jfr. Lind sp. 602). Lind (Bin. sp. 163) fører også opp tilnavnet Hvelpi, som han mener «antagl.» foreligger i Kvalby, men som ellers er ukjent. Tilnavnstypen, svake sideformer til sterkt bøyde navn, er det imidlertid mange eksempler på, jfr. Balkr : Balki, Knappr : Knappi, Lamb : Lambi (jfr. Måbø nedenfor), Selr : Seli. Også hos Fritzner finnes hvelpr forklart som mannsnavn og tilnavn, og han nevner i tillegg at det «forekommer som Udtryk af Foragt brugt om en Mandsperson, der ansees for endnu ikke at være voxen» (i Fritzner IV s. 171 nevnes også hvelpi med hv. til Lind Bin.). I Danmark er Hwalp navn på en adelsslekt, og Hwelp er belagt som fornavn, men noen svakt bøyd form synes ikke belagt (DgP II 483).
Jeg kan ikke se at disse personnavnene eller tilnavnene har vært foreslått som gårdsnavnforledd andre steder i Skandinavia, men fra Yorkshire har Gillian Fellows-Jensen (1968: 147) registrert et teignavnbelegg «in Quelpesete» fra 1283, som etter formen kunne synes å være et tidligere bebyggelsesnavn. Hun fører det opp under mannsnavnet Hvelpr, men viser også til forekomsten av tilnavnet og en mulig svak form Hvelpi av dette.
Ett annet norsk gårdsnavn kan tenkes å ha samme forledd som Kvalby, men da bevart i en mer opprinnelig form. Gnr. 28 Kvelperud i Ål uttales kvæ72qperú ifølge NG V (s. 139), mens en yngre oppskrift i AN saml. har ["kvezqpru], som samsvarer med den lokalt brukte formen Kvelprud (Opsata 1968: 342). Navnet er ifølge NG første gang belagt som «Kolperud» i Stavanger stiftsbok, Grågås (ca. 1620), skrevet «Kolperudt» i den trykte utgaven (s. 143). I 1647-matrikkelen er det skrevet «Quelperud», og ifølge NG «Qualperud» i 1657 og «Qvelperud» i 1723. Hjalmar Falk bemerker i kommentaren i NG at forleddet «synes nærmest at være Gen. Flt. af hvelpr m., Hvalp», men tilføyer med henvisning til Fritzner at hvelpr i norrønt brukes både som mannsnavn og tilnavn, og at Kvelp ifølge Mehlum (s. 367)¹²⁴ fremdeles brukes som navn i Gudbrandsdalen og på Sunnmøre. «Man kunde da tænke sig, at en Sideform *Hvelpi ligger til Grund for Gaardnavnet, saaledes som antaget i Bd. IV, 2 S. 190 for Kvalby GN. 64 i S. Land». Kvelperud er klassifisert som halvgård i 1647, men det er noe usikkert hvorvidt navnet går tilbake til middelalderen. Flere av nabogårdene – med om lag jevngamle belegg – har navn med antroponyme forledd, og Kvelperud, Kolbjørnsgard (gnr. 27) og Tormodsgard (gnr. 30,1) antas å være utskilte deler av en større gård Líð, jfr. grendenavnet Liagardane (Opsata 1968: 295, 342).¹²⁵ Så vel uttalen og skriftformene f.o.m. 1647 samt sannsynligheten for at Kvelperud er et partsnavn, støtter Falks tolkning.
For øvrig har jeg ikke funnet bebyggelsesnavn der dette tilnavnet eller det tilsvarende appellativet kunne tenkes å inngå, men Valpetorp i Risinge sn. i Östergötland kunne tenkes å være en parallell navnelaging.¹²⁶ Heller ikke blant naturnavn synes det å være mange paralleller, og blant de få som finnes, synes flere å være knyttet til mindre innsjøer (jfr. Indrebø 1924: 119 og 1933a: 109, Venås 1987: 300, SOÄ XIX 287).¹²⁷ . Fra dansk område foreslår John Kousgård Sørensen (DSÅ III 182 f.) tolkningen *Hvalpsø til (hunde)hvalp (evt. «tilstedeværelsen af ulvehvalpe eller bjørnehvalpe») i tre navn under overskriften «Hvalsø, Valpasjö», og antyder samme tolkning i enda et skånsk navn. Hva den saklig bakgrunnen for navngivningen kunne være, sier han imidlertid ingenting om, og den er vel også vanskelig å bestemme. De aktuelle norske navnene er knyttet til forholdsvis små lokaliteter på avsidesliggende steder (Hvalpåsen i Hole er et mulig unntak; se note 233). Man kunne tenke seg at det forelå et liknende forhold som de alminnelige Kalven og Kua (ofte som skjærnavn), og en assosiasjon til et nærliggende sted med navn på Hund-. Denne dyrebetegnelsen er vanlig i navn på tjern – sjeldnere på større sjøer (Indrebø 1924: 98 f.), men i alle fall for de aktuelle norske Kvelp-navnenes vedkommende er det ikke registrert lokaliteter med navn på Hund- i nærheten.¹²⁸
Foruten å være vanlig i innsjønavn er Hund- også forledd i flere elvenavn. Hvelpr synes derimot å være uvanlig i en slik sammenheng. Etter en relativt rask gjennomgåelse av noen standardverk har jeg bare funnet ett eksempel, Valpån i Fryksdal hd. i Värmland (jfr. SOV II 78). Det er imidlertid ikke usannsynlig at det ligger et elvenavn *Kvelp- e.l. til grunn for navnet Kvelpadalen i Kinsarvik.
På grunnlag av de tre uavhengige diplomatarieformene for Kvalby, rødeboksformen og belegget fra 1542 (Mariakirkens jordebok) kan noen annen norrøn form enn Hvelpabýr knapt komme på tale, til tross for at alle de yngre formene og likeledes uttalen taler imot en slik tolkning.¹²⁹ Uttalen av gårdsnavnet er i det hele tatt vanskelig å forklare. Det er lett forståelig at p har falt bort foran b, men uttalen med (lang) [a] for ventet (kort) [æ] lar seg ikke forklare på grunnlag av dialekten. Som en lydrett utvikling fra Hvelpabýr skulle man nærmest ventet *["kvæqpy] eller *["kvæqby] (jfr. dialektuttalen [kvæqp] av nynorsk kvelp; synopsen ved Norsk målførearkiv). Appellativet hvelpr har mange ulike former i norske dialekter, og former med [a] finnes både i sørøst og i nord, se navneeksemplene i note 233). Tilsvarende former finnes også i dansk og svensk, og er trolig utviklet på nordisk grunn (Hellquist 1948) – muligens ved depalatalisering av æ (Nielsen 1969: 164). Formene med a opptrer tidligst i dansk (jfr. ODS, Kalkar under hvælp, og det tidlige eksempelet på adelsnavnet Hwalp; DgP II 483), men dialektformer med [æ] finnes så vel i danske som svenske dialekter. Formen «j Hwalpaby» fra 1412 kunne kanskje indikere at formen hvalp var brukt på Hedmarken allerede på tidlig 1400-tall, men påskriften til det samme brevet gjør dette usikkert. I alle fall finnes det ikke argumenter for at formen kvalp skulle ha vært brukt i Land, og at appellativet så sekundært er gått over til [kvælp], mens forleddet i gårdsnavnet har stivnet i en tidligere brukt form. Den registrerte uttalen kan sannsynligst forklares ved skriftpåvirkning, muligens kan også en assosiasjon til navn som Kval (av hváll; jfr. NG IV2 79) ha spilt en rolle. Så godt som alle formene f.o.m. 1592 kan normaliseres som «Hval(e)by», og de har nok blitt oppfattet som de korrekte; jfr. formen «Hvalby» i matrikkelutkastet 1950.
Spørsmålet blir så hva som kan ligge bak navnet Hvelpabýr – om Ryghs og Kjærs tolkning kan sannsynliggjøres. I utgangspunktet er det betenkelig å tolke et navn til et ellers ukjent ord (eller – som her – tilnavn) som man ved henvisning til det navnet som skal tolkes, hevder kan ha eksistert. Tanken om et persontilnavn Hvelpi blir noe mer sannsynlig i og med det parallelle eksempelet fra Ål, men i det tilfellet er det tvil om hvor gammelt navnet kan være.
Magnus Olsen (1929: 52) forklarer Kvalby uten videre som «hvalpe-gården», og impliserer altså en appellativ tolkning (gen. pl.) av forleddet. Det er imidlertid vanskelig å forestille seg hvilke saklige forhold som kunne gi opphav til et slikt navn, om det da ikke skulle være en spøkefull hentydning til en gård som på et gitt tidspunkt var tatt opp (ryddet) eller brukt av noen yngre mennesker, f.eks. yngre barn av bonden på en modergård.
En forbindelse til et *Hvelpatjarn er her utelukket, men et evt. bekkenavn *Hvelp- kunne kanskje være mulig; det er en liten bekk mellom By og Kvalby. En slik tolkning er i alle fall like sannsynlig som tilnavntolkningen. I Kvelperud i Ål kommer hverken et innsjønavn eller et bekkenavn på tale, og tilnavntolkningen er, som nevnt, sannsynlig.
Olsen (loc. cit.) anser Kvalby som en utskilt part av (gnr. 62) By, og etter beliggenheten mellom By og gnr. 65 Fall kan dette ikke utelukkes. Også den seint belagte gnr. 63 Rødberg kunne være utskilt fra By, evt. være en yngre, utskilt del av Kvalby. Landskyldstørrelsen tyder likevel på at Kvalby ikke er yngre enn By. De gamle gårdene ligger her nærmest på linje langs Randsfjorden. Nord for By ligger kirkestedet gnr. 60.61 Hov med gnr. 59 Grette lenger opp fra sjøen, deretter følger gnr. 45–47 Berg og gnr. 43 Skje (Skeið), med gnr. 44 Rud noe innenfor og gnr. 42,3 Mo utenfor denne. Sør for Fall ligger gnr. 66 Ringstad og gnr. 67 Granum.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Hov høyest skyld av disse gårdene, tilsv. 88 lpd. Berg skyldte 55 lpd., Kvalby 40 lpd., Skje 28 lpd. og heim-gården Granum 23 lpd. By, Fall, Grette og Røberg skyldte 20 lpd. hver, mens ødegårdene Mo og Rud skyldte 7 lpd. hver og Ringstad 5 lpd. (alle tre synes å være belagt første gang i 1647). Gjennomsnittsskylda for disse 11 gårdene i 1647 var 29,7 lpd., og Kvalby hadde en relativ skyld på 1,4, mot 0,7 for By. På dette grunnlag er det vanskelig uten videre å akseptere at Kvalby skulle være utskilt fra By. Mer sannsynlig ville det være om begge gårdene opprinnelig var deler av Hov, kanskje opprinnelige teiger. Dette blir selvsagt høyst usikkert, og det har heller ikke latt seg gjøre å gi en entydig tolkning av forleddet

Kvisslingeby

Västra Hisings hd. (Björlanda sn.), Båhuslen

OGB IV 21

GK7B SV 6310 (Kvisljungeby)

S 1 km

– Kö2s-l9i]êby, Kø1s-li]ê-, KÕSLì]ê- (OGB)

j Kuslungabø, j Kuslungsbø, j Kutlungabø, j Kutlungsbø RB 326, 1388. j Kutlunghabø RB 327, 1402. j Cutzlungaby RB 328 (tilf), 1400-t?. paa Kuslinge by (2 br + 1 fattig) NRJ IV 173, 1528. i Kwszlungeby (2 br + presten) NRJ V 142, 1542. i Kwszligeby NRJ V 143, 1542. Kwsslingeby 1544 OGB. Quislungbi 1568 OGB. y Quislungbi (3 br) NRJ V 575f, 1568. y Quislungby (3 br) NRJ V 605 614 638, 1568. Quislungbye 1586 OGB. Qwis(s)lingeby 1659–1811 OGB. Qwis(s)lingby 1665 OGB. 1680 OGB. Qwisslunge by Db bl 113, 1688 OGB. Qwisslungeby 1719 OGB. Quis(s)liungby o d 1758 OGB. 1825 OGB. Qwissjungeby (altern) 1758 OGB. Köslönge By 1760 OGB. Queslinge By Bj nr 10 OGB. Qvisljungeby 1881 OGB. Kvisljungeby 1909f OGB. Qvistljungby GS OGB. Kvistljungby SvO OGB.
Så vel oppslagsformen i OGB som kartformen på GK er misvisende. Formen fra 1760 viser at den registrerte uttalen har lang tradisjon og samsvarer godt med middelalderformene

I OGB tolkes forleddet primært i samsvar med E.H. Linds forklaring (Bin. sp. 228) til gen. pl. av et «släktnamn» *Kutlungar,¹³⁰ avledet av et persontilnavn Kútr («’den kutryggige’ el. ’den lille tjocke’»), men det gjøres oppmerksom på at et slikt tilnavn er «från gammal tid ej säkert styrkt». Utgiveren (Hjalmar Lindroth) anser denne tolkningen som i hovedsak sikkert riktig, men foreslår likevel at det her kan ha forkommet en parallell på -lungr til det nyislandske kútlingur, «’småvuxen person’, och att de första åborna direkt uppkallats efter sin litenhet». Forskjellen mellom de to tolkningene er likevel minimal. De varierende skriftformene drøftes kort, og det påpekes at dialektuttalen stemmer med den lydrette utviklingen fra Kútl- til Kúsl-, mens skriftformene bygger dels på feilskriving og dels på et ønske om å pynte på navnet.
Tolkningen kan vanskelig motbevises, og navnet synes å kunne sammenholdes med en rekke svenske navn på by der forleddet
innehålla personbeteckningar på inga (linga, unga), som äro genitiviska pluraler af bildningar på ing, i regel afledda af personnamn, men icke så sällan också utgående från terrängbeteckningar, ortnamn (bl. a. vattendragsnamn) m. m. (Hellquist 1918: 91).
Elof Hellquist (loc. cit.) har mange eksempler, men presiserer at de aller fleste er fra Uppland, og når det gjelder Kvisslingeby, tar han dette med etter noen få dalslandske navn som han er i tvil om skal forklares på samme måte. Her føyes altså til: «Äfven erinras om fsv. [!] Kutlungabør, nu Kvistljungby Säfve Boh. l.», og i en note stiller han spørsmålet «föreligger här ett skriffel i urkunderna?» og sammenholder den nysvenske skriftformen med «det fvn. släktnamnet Kvistlingar (och Kvistungar)» og det gsv. navnet «Quistlyngæthorpom», som han i 1904 (s. 77) kommenterer i forbindelse med stedsnavnet Kvistlinge. Hellquist, som tydeligvis ikke hadde tilgang til noe større utvalg eldre belegg, har altså ikke foreslått noe «släktnamn» *Kutlungar som forledd i Kvisslingeby, og det burde ikke være noe i veien for å forsøke en appellativ tolkning, f.eks. en person- eller innbyggerbetegnelse dannet til et personnavn, tilnavn eller stedsnavn.
Om nå Lind skulle ha rett i at det her foreligger gen. pl. av en ætlingbetegnelse, kan forleddet i denne være enten Kus(l) eller Kut(l), og avledningsendelsen enten ungar eller lungar. Foruten det nevnte, tvilsomme tilnavnet Kútr fører Lind (Bin. sp. 227 f.) opp et likeledes konstruert Kúti. Ut fra flere av de eldre og alle de yngre formene av Kvisslingeby er et forledd på s vel så sannsynlig, og man kunne tenke på ett av tilnavnene Kúss eller Kúsi, som begge er belagt i middelalderen, og som også er foreslått som forledd i stedsnavn. Kúss settes til nynorsk kus m., ‘pukkel’, og Kúsi tilsvarer nynorsk kuse m., ‘buse, kakse’. Med en avledningsendelse lungr kunne nok tenkes en personbetegnelse *kúslungr, i flertallsform *kúslungar, men avledninger på lung er uvanlige i slik sammenheng (jfr. Torp 1909 §43).
Lind (loc. cit.) viser imidlertid til et liknende navn i Sauherad i Telemark, gnr. 55 Kuslungen, som er skrevet «Koszlonngenn» i NKJ I 45, «Kouszlungen» i 1585 (NG), feilskrevet «Kouszlund» i 1593 (NG), men seinere mer eller mindre som i dag. Ifølge NG VII 225 skal uttalen være ku2sslóngen, og Hjalmar Falk foreslår noen usikre tolkninger: at navnet skal være et ellers ukjent appellativ, en avledning av kusall m., «liden rundagtig Sten», eller en diminutiv fra kusse m., ‘kalv’, men han konkluderer med at «ogsaa andre Forklaringer ere mulige, da -sl kan være opstaaet af -tl». I bygdeboka (Kirkeby 1985: 348) er det sannsynliggjort at Kuslungen tilsvarer gården som kalles «j Þores rudhi» i RB 6, og at navnet ble knyttet til gården etter at den ble gjenopptatt etter ødetida. Kirkeby har ingen forklaring til navnet, og det har ikke stått på kartene siden 1890-utgaven av RK 14 A Kongsberg (bnr. 1 og 2 har siden 1910 og 1926 hatt navnet Høyom; på N50 skrevet «Høyum»). Kirkeby beskriver beliggenheten av gårdsvaldet slik: «Heile Kuslungen grensar i aust til Sauarelva, i sud etter bekken mot Tangen av Vegheim, i nord etter bekken til Sauar (Rinde) og i vest til Sauar og Vegheim» (op. cit. 349 f.).
Avledninger på ung, evt. i utvidet form lung, finnes ofte som navn på innsjøer, jfr. Indrebø 1924: 254 f.), men forekommer også i elvenavn (NE 382). Ifølge Per Hovda (1966: 13) er det imidlertid tvilsomt om den utvidete formen lung finnes i elvenavn; i navn som synes å ha denne endelsen, hører l trolig til ordstammen. I Kuslungen kan det knapt foreligge noe opprinnelig innsjønavn, men etter beliggenheten ville det ikke være urimelig å søke et elve- eller bekkenavn, og da burde man kunne tenke seg avledning til en stamme Kusl-. Det skulle ikke være noe i veien for å tenke seg et bekkenavn *Kuslungr dannet som diminutiv til kusli m., sideform/avledning til kussi, ‘kalv’ (jfr. Torp 1909 §36). Flere steder finnes elvenavn dannet til kalv, selv om det er tvilsomt om særlig mange av dem er gamle.¹³¹
Det skulle etter dette være mulig å tolke forleddet i Kvisslingeby som et forsvunnet elve- eller bekkenavn *Kuslungr, evt. kunne *Kuslungr uendret ha gått over på en bebyggelse ved en bekk *Kuslungr, og beboerne kunne ha fått innbyggerbetegnelsen *kuslungar, som igjen kan ligge til grunn for Kvisslingeby. Den aktuelle bekken måtte i så fall være den som sørfra renner ut i Björbäck (Osbäcken på kartet). Fra Kvisslingeby har OGB bare registrert ett bekkenavn, Ladde bäck, som tydeligvis er sekundært til Ladde bro (hvilken bekk dette gjelder, lar seg ikke bestemme ut fra OGB IV jfr. OGB IV 75, 102).
Kvisslingeby ligger ca. 1 km sørøst for kirkestedet og har fra gammelt av bestått av tre gårder (3 mt.), f.eks. i 1528, og de fire beleggene i RB 326 kunne kanskje tolkes som at bebyggelsen allerede på 1300-tallet var delt i flere bruk. Størrelsen kan tas som en indikasjon på relativt høy alder, noe som igjen skulle kunne støtte tanken om et alderdommelig navn. Så vel tolkning som en nærmere tidfesting blir ellers ganske usikker. Se nærmere om beliggenheten og forholdet til nabogårdene ved drøftingen av Lexby og Låssby nedenfor

Källsby

Inlands Nordre hd. (Jörlanda sn.), Båhuslen

OGB VI1 51

GK7B NV 6335

V 1 km

– cæ1lsbý_ (OGB)

paa Keelby, paa Keelsby (2 br + 1 fattig) NRJ IV 187, 1528. i Kielszby (2 br) NRJ V 131, 1542. Kielssby 1544 OGB. i Kielsbi (2 br) NRJ V 510, 1568, Kielsby NRJ V 594 611 630, 1568. 1568 OGB. 1568–86 Kielsby(e) OGB. Kielsby («en gaard … strax norden for aaen») JN 171, 1594. Kielssbye 1613 GSH OGB. Kielsbye Aktst II 72, 1648. Kielssby 1659 OGB. Kiäl(l)s(s)by 1665–1758 OGB. Kiälsbÿ 1673 K OGB. Kjäl(l)sby 1811–81 OGB. Källsby Jr OGB

Assar Janzén gir i OGB følgende forklaring til navnet:
Sannolikt mansn. Käll (fvn. Ketill, fsv. Kætil), mycket vanligt i boh. ON (Lindroth i GBFT 1945 s. 63 f.). Mindre troligt är att f. l. är fsv. Kældor (Kæller o.d.) (Lind Dopn. sp. 683), vilket, med tvivelaktig rätt, altern. antagits ingå i en del boh. ON med f. l. Källs-; se Bd 20: 1 s. 173 med litt. De tidigaste no. beläggen på Kelldor är från 1424 och 1499.
Trass i de unge eldstebeleggene skulle det ikke være noen grunn til å være så forsiktig; de parallelle navnene fra Bærum og Norderhov styrker argumentet for Ketill. For en kommentar til mannsnavnet, se *Ketilsbýr s. 266 f. ovenfor.
Källsby ligger ved Källsby kile av Hakefjorden, som nabogård i vest til kirkestedet Jörlanda (med Kyrkeby), som er omkranset av gårder med navn på by. I sørvest (sør for Källsby) ligger Halleby (som nå også omfatter den gamle gården Åker), i sør Håby og i øst Törreby. Utenfor denne sentrale bebyggelsen ligger Lunden og Gilltorp nord for Kyrkeby, i nordøst Kårtvet og Vulseröd, i øst Tortorp og Raröd, i sørøst Röd og Inlag, og i sør Hakebol og Kollekärr (tidl. kalt Katteröd). Kyrkeby er i OGB oppført med to hele og ett halvt mt., Källsby, Håby og Tørreby med to mt. hver, mens Halleby fra gammelt har vært ett mt. Av de mer perifere gårdene har Raröd to mt., Gilltorp, Tortorp, Vulseröd, Röd og Åker ett mt., mens Hakebol har et halvt, Kårtvet, Inlag, Kollekärr og Hakebol et kvart og Lunden et åttendedels mt. By-gårdene må etter størrelse og beliggenhet regnes blant de eldste bosetningene, men likevel sekundære til det gamle soknesenteret Jörlanda, der Kyrkeby siden middelalderen har vært navn på bebyggelsen. I motsetning til de norske *Ketilsbýr og Kittilsby må Källsby i Båhuslen antas å være en vikingtidsbebyggelse, trolig en tidlig utskilt del av Jörlanda

Kårby

gnr. 54 i Hof hd., Vestfold

NG VI 55

N50 1814.3 6397

Sø 3,8 km

Rel. skyld: 0,8

– ka7a72rby (Bugge u.å.), kø72rby (Bugge 1883), kø2rby (NG), "kÆrby (AN 1941), "kørby (AN 1952).
Bugges første, udaterte oppskrift er etter to gutter fra Hof; den andre etter en mann fra gnr. 16.17 Berg i Tjølling og etter én fra Botne sn

(Cherby NKJ I 83, 1575). Kareby, Karrebye ¼ 1647 VI 92f. Kaarebye 1661 lk. 1665 matr. 1668 NG. Kaarebye 1723 matr E M. Kaareby 1723 NG. Korbye 1801 ft. Kaareby 1838 matr. Kaarby 1886 matr.
I NG finnes bare belegg fra 1668 og 1723. Det forvanskete belegget fra Stiftsboka gjelder en gård som skyldte 1 hvit til Hoff kirke, og det er sannsynligvis Kårby, selv om hele gården var bondegods i 1647

Albert Kjær tolker i NG Kårby til mannsnavnet Kári med hv. til Oluf Rygh i GPNS, som (s. 153) karakteriserer det som et gammelt navn; i hans tid fremdeles brukt på Vestlandet. E.H. Lind (sp. 675 f.) har ikke så svært mange belegg, men kommenterer likevel at det «hör til de mera brukliga dopnamnen både i Norge ock på Island allt ifrån vikingatiden». Det finnes også brukt om diktete personer og som tilnavn, og det forekommer i runeinnskrifter. I Lind Suppl. (sp. 542–44) presenteres ytterligere noen belegg, og etter lokaliseringen synes det å ha vært vanligere på Vestlandet enn i Øst-Norge. Det er imidlertid adskillige navnebærere fra Oppland og Østfold og også noen fra Båhuslen. Fra Vestfold nevnes bare en prest med patronymet «Karason» (DN VII 337; Tønsberg, 1398). Lundgren-Brate nevner noen få belegg under «Kare» (s. 147), og det er mulig at «*Kori (?)», som på s. 154 jevnføres med det enkeltstående Kori hos Lind (sp. 714), men som antas foreligge i noen svenske stedsnavn, i virkeligheten også gjelder Kári. I SMPs samlinger er det bare 12 belegg på fornavnet Kare (tidligst i Lund på 1100-tallet) og 15 på patronymet, men navnet finnes også i 15 runeinnskrifter. Også i Danmark finnes noen få navnebærere (DgP I 724 f.), og fra England nevner Erik Björkman et par eksempler (s. 76; jfr. Fellows-Jensen 1968: 161, Insley s. 249 f.). Navnet er altså alt overveiende vestnordisk.
Som forledd i norske gårdsnavn kan personnavnet ifølge GPNS (s. 153) forveksles med Kárr, og Rygh ser her heller ikke bort fra at enkelte stedsnavn kan inneholde kvinnenavnet Kára, som han imidlertid bemerker «neppe [kan] paavises fra historisk Tid, men kan nok derfor have været brugt». Utgiverne tilføyer at Lundgren antar dette foreligger i svenske stedsnavn. Rygh fører opp hele 39 norske gårdsnavn som kan inneholde Kári. Av disse er det foruten de to på by/bø, også fem på stad og tre på rud/rød, og 11 som er sammensatt med andre kulturledd. Det er likevel uforholdsvis mange sammensetninger med et naturord, og dette setter personnavnet i en særstilling. Stedsnavnene burde undersøkes nærmere.
E.H. Lind har ingen stedsnavneksempler under sitt oppslag på Kári (sp. 675 f.), men i supplementsbindet (sp. 544) bemerker han at personnavnet forekommer «märkligt ofta i norska gårdsnamn», og han ser dette som «ett tecken till att namnet varit allmännare i förhistorisk tid än senare». Han har noen eksempler ut over dem man finner hos Rygh, bl.a. relativt mange fra Båhuslen og noen fra Jemtland. Fra eldre svensk område nevner Lundgren-Brate noen stedsnavn, bl.a. to sammensetninger på stad, og Elof Hellquist (1918: 61) har to Kårby fra Östergötland og ett fra Dalarna. På s. 77 nevner han ellers at også det nærmest appellative Karlaby nå unntaksvis kan framstå som Kårby; jeg kan for øvrig ikke se at dette nevnes av Lars Hellberg (1950).
I Danmark antas personnavnet «maaske» å foreligge i et torp-navn i Jylland og i «Karis gordh» i København, kjent fra 1510. Fra tidligere dansk område (Kristianstads län) nevner John Kousgård Sørensen (1958a: 96) et Kårestad, først belagt i 1529. Erik Björkman nevner et «Carebi» (DB) fra Yorkshire, nå forsvunnet; jfr. Fellows-Jensen 1968: 161, som også har et tilsvarende navn fra Lincolnshire foruten noen få andre sammensetninger. Fra Norfolk har John Insley (s. 249) registrert personnavnet som forledd i to teignavn. Også i Normandie finnes Kári som stedsnavnforledd (Carbec, fire Cartot og fire Carville); det var for øvrig der ett av de vanligste nordiske mannsnavnene. (Adigard s. 116).
Kjærs og Ryghs tolkning av Kårby i Hof bygger, som nevnt, på to nærmest identiske skriftformer fra 1668 og 1723, og det eldste belegget fra 1575 (om dette virkelig gjelder denne gården) samt uttalen kunne i utgangspunktet så tvil om den er rett. Etter oppføringen av belegg for Kårbø på Lesja tar E.H. Lind (Suppl. sp. 545) med Kårby under hv. til NG VI og bemerker at det «anses vara samma namn». Belegget fra 1575 er så forvansket at det ikke kan tillegges stor vekt, og tolkningen må i stor grad baseres på den registrerte uttalen. Uttalen Bugge noterte i 1883 etter en informant «fra Berg i Hoff» og én «fra Botne», må ha vært ansett som mer pålitelig enn den første, notert etter «2 Gutter fra Hoff». Den er da også bekreftet av to uavhengige oppskrifter i AN. Det kan synes vanskelig å forstå hvordan lang á kan utvikles til [ø] (evt. [Æ]) i dialekten, men det finnes klare paralleller til denne overgangen. Fra naboherredet Botne kan nevnes gnr. 19 Kårjord, skrevet «aa Karagerdj» i RB 76, som i NG VI 67 føres opp med uttalen kø72rjóq, og i Rygh 1882 (s. 3 f.) nevnes ytterligere noen eksempler på det Rygh her kaller «aa. Uren Udtale af denne Lyd, mer eller mindre ligt ö». Det er grunn til å tro at utviklingen er fremmet av at forleddet ikke lenger er blitt forstått som mannsnavnet, som tidlig er gått av bruk på Østlandet. På 1600-tallet må navnet i det hele tatt ha vært nærmest ukjent, idet bare seks skattebetalere ifølge 1647-matrikkelen het Kåre – to var fra Oppland, de øvrige fra Nordland, Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane (AN saml.). I 1801-folketellingen er det registrert én navnebærer («Kore») i Gran hd. på Hadeland, åtte fra Hordaland og fem fra Sogn og Fjordane («Kaare»).
Kårby ligger ca. 1 km sør for gnr. 63.64 Sundby, mellom gnr. 53 Hallerud og gnr. 55 Lørdal. I sørøst ligger gnr. 56 Haugtuft og gnr. 58 Hærland, og i sørvest gnr. 50 Grennes. Nordvest for Hallerud ligger gnr. 51 Tormodsrud, gnr. 68. 69 Rønneberg og gnr. 66.67 Fogstad. Tvers over Hillestadvatnet ved Sundbyfoss ligger gnr. 62 Nøtenes.
I 1647 hadde Sundby langt den høyeste skylda av disse gårdene, tilsv. 68 lpd. korn, mens Nøtenes skyldte 40 lpd. og Fogstad 32 lpd. Grennes står oppført med en skyld på 26 lpd., Lørdal skyldte 24 lpd. og Kårby 16 lpd. Deretter fulgte Rønneberg med 14 lpd., Haugtuft med 10 lpd. og Hallerud og Tormodsrud hhv. 8 og 4 lpd. Også Hærland, likesom Tormodsrud kjent siden RB, skyldte 4 lpd. i 1647. Kårby får en relativ skyld på 0,8 mot 3,2 for Sundby. Det kan etter dette være grunn til å anse Kårby som eldre enn rud-gårdene, men betraktelig yngre enn Sundby. Navnet på denne gården kan muligens anses som svært gammelt, norrønt Sundbýr, gitt etter et overfartssted over elva her; jfr. denne tolkningen som alternativ til det alminneligere og som oftest yngre Sunnbýr i NG VI 56. Kårby kan kanskje anses som et seint vikingtidsnavn, men en datering til kristen middelalder blir vel mer sannsynlig

Kårbø

gnr. 115 i Lesja hd., Oppland

NG IV1 25

N50 1419.2 9688

Ø 4,2 km

Rel. skyld: 1,2

– kaa'2rbø (Bugge 1883), kå'2rbø (NG)

j Karæbœ a Læsium DN VIII 260, 1384 (Mo, Lom pgd). Korby 1520 NG = Korby NRJ IV 56, 1528. Corby OE 59, ca 1535. Korby DN III 854, 1555 (Bø). Karby NLR I 140, 1557–58. NLR II 191, 1560–61. Korbiø 1578 NG. Karbøe 1606 NG. Kaarbøe 1/1 1647 IV 159. Karbøe 1661 lk. Kaarbøe 1665 matr. 1668 NG. (2 gd) 1723 matr E M. 1801 ft. Kaarbø 1838 matr

Oluf Rygh kommenterer i NG: «Kárabœr, Kaares Gaard, af Mandsnavnet Kaare (Kári). Ligesom de nærmest følgende Gaarde vistnok Part af en opr. samlet Gaard Bœr». Han sikter her til gnr. 116 Augard, gnr. 117.118 Bø og gnr. 119 Isaksbø (se ovenfor).
De gamle gårdene på Lesja ligger på nordsida av Lågen, og Kårbø ligger mellom gnr. 117–118 Bø i øst og gnr. 114 Ulateig i vest, vel 4 km øst for kirkestedet. Ved Bø ligger også gnr. 116 Augard, som ikke er navngitt på kartet, og øst for Bø følger gnr. 119 Isaksbø, gnr. 120 Selsjord, gnr. 121 Hovauk, gnr. 122 Hålåk og gnr. 124 Håkåstad. Vest for Ulateig ligger gnr. 113 Sili, gnr. 112 Ølstad og gnr. 111 Hauge.
Skattematrikkelen fra 1647 viser at Bø hadde den høyeste skylda av disse gårdene, tilsvarende 70 lpd., fulgt av Hauge med 50 lpd. Ølstad, Hovauk, Hålåk og Kårbø skyldte 40 lpd. hver (og godt over gjennomsnittet 32,5 lpd.), mens Sili og Selsjord skyldte 30 lpd. Augard, Ulateig og Isaksbø skyldte 15 lpd. hver, og Håkåstad skyldte 5 lpd. Kårbø får en relativ skyld på 1,2 mot 2,2 for Bø og snaut 0,5 for Isaksbø. Dersom Rygh har rett i sin antakelse om gårddeling, vil det være naturlig å se de største gårdene her, Hauge og Bø, som sentrum for to primærgårder, hvorav bare Hauge har beholdt sitt navn (en tredje storgård ville kunne hatt sentrum ved kirkestedet Hov).
Av de undersøkte gårdene vil det være rimelig å se gnr. 112–14 sammen med Hauge og gnr. 115–119 sammen med Bø (slik Rygh foreslår). I 1647 var den sammenlagte landskylda for disse to gårdssamlingene hhv. 135 og 140 lpd. Muligens har imidlertid gnr. 109.110 Hattrem (55 lpd.) ligget sammen med Hauge, og likeledes kunne gnr. 120–122 ses på som utskilt fra Bø. Gårdskompleksene ville i så fall hatt en samlet skyld på hhv. 190 og 210 lpd. Dette kan neppe bli annet enn løst funderte spekulasjoner, men det bør kunne illustrere at Ryghs tanke om Kårbø som et opprinnelig partsnavn kan ha noe for seg. Det viser likeledes at Kårbø, både etter beliggenhet og landskyld må antas å ha vært en relativt tidlig utskilt del, langt eldre enn Isaksbø, der i alle fall navnet jo tidligst kan være fra kristen middelalder og rimeligvis seinere. Rimeligvis hører både Kårbø og Ølstad (av mannsnavnet Ǫlvir?) til vikingtidsnavnene

Kårbø

gnr. 11 i Herdla hd., Hordaland

NG XI 379

N50 1116.3 8225

Nø 5 km

Rel. skyld: 0,8

– ka7a71rsbø, ka7a72rbø, kaa2rebø (Bugge 1880–84), kå72rbø (NG), "kå7rbø (AN 1947)
Etter den første av Bugges uttaleopplysninger er det tilføyd «Nei!». Den andre oppskriften er notert etter to informanter

Kwrumsbø (øde) OE 69, 1533. Kerisbie («maaske rettet til Korisbie») 1563 NG. po Korisbie NLR III 97, 1563. j Korisboe NLR III 107, 1563. aff Kuerisbøe NLR IV 73, 1566–67. po Kurrisbøe NLR IV 172, 1566–67. Karrilsbøe (Karrusbøe?) 1610 NG. Kaarisbøe 1611 NG. Kariszbøe, Kaarisbøe 1620 NG. Kaaridzbøe 1647 XI 281. Koursbøe 1661 lk. Korsbøe 1665 matr. 1667 NG. Coursbøe 1723 matr E. Koursbøe 1723 matr M. 1723 NG. 1801 ft. Kaursbø 1838 matr. Kaarbø 1886 matr

Magnus Olsen innleder sin kommentar i NG med å sitere (et notat etter?) Oluf Rygh: «De ældre Skriftformer, lige fra Begyndelsen af 16de Aarh., fastholde saa konsekvent s-, at man ikke kan betvivle, at dette er det oprindelige», og viser så til GPNS s. 155, der Rygh i kommentaren etter Kári skriver følgende om Kårbø:
Kaarbø 11 i Herlø skrives i ældre Tid i paafaldende Former, der i sig selv ere vanskelige at forstaa og desuden synes vanskelig at kunne forenes med den nuværende Form …
Olsen fortsetter med å slå fast at hovedleddet er bœr, men «ved Forklaringen af dette Navn […] er man henvist til usikre Gjetninger». Han foreslår at navnet kan komme av *Karlshǫfuðsbœr, tilføyer at mannsnavnet Karlshǫfuð ikke er uvanlig på Vestlandet i middelalderen og forklarer så utviklingen:
Av dette kunne utvikles *Karshus, *Kǫrsus- (jfr. for den til sen Tid fortsatte u-Omlyd Amund B. Larsen, Bergens bymål) og videre, ved Dissimilation af det første -s- og ved den for vestnorske Dialekter eiendommelige Overgang af svagt betonet -u- til -e-, Koris-. Senere er da ogsaa det andet s- faldt bort; jfr. Skaanevik GN. 17, 6. Ligesaa stærkt sammendraget er Gaardnavnet Karlsnes i Hadsel (Kalzhofudnes AB. 99).
Henvisningen til gårdsnavnet i Skånevik gjelder Bruntveit, uttalt med tonem 1 og skrevet Brunstuedt i 1610 (NG XI 48; der Olsen forklarer forleddet som opprinnelig tostavet, fortrinnsvis et personnavn). «Karlsnes» er gnr. 73 (nå) Kallsnes, jfr. NG XVI 364.
Magnus Olsens forklaring synes noe anstrengt, men det har ikke lykkes meg å erstatte den med noen bedre. Ifølge GPNS (s. 157) finnes Karlshǫfuð «ikke sjelden» på Vestlandet i middelalderen, og E.H. Lind (sp. 678 f.) nevner da også en del eksempler, hovedsakelig fra sagaene, men også noen fra diplomatariet, tidligst i 1309 (jfr. ett eksempel også i Lind Suppl. sp. 554). Navnet forekommer ikke hos Lundgren-Brate eller i SMPs samlinger, og i DgP nevnes under Karlhofthi bare et eksempel fra Saxo, ett fra Compendium Saxonis og ett fra Reichenau-lista (DgP I 729; jfr. tilnavnet Karlhǫfði i Lind Bin. sp. 189). Fra England har Erik Björkman (s. 78) ett eksempel. Så vel i GPNS og hos Lind er Kallsnes i Hadsel er det eneste stedsnavn som nevnes under Karlshǫfuð.
Kårbø ligger forholdsvis avsides på Holsnøyna mellom gnr. 10 Landsvik og gnr. 12 Brotshaug. Lenger vest ligger gnr. 13 Husebø og gnr. 14 Skjeljanger. Kirkestedet gnr. 15 Herdla ligger ca. 5 km over fjorden i sørvest. Om lag like langt i sør, men på Holsnøyna, ligger gnr. 1–7: Eikeland, Ryland, Skintveit, Vikebø, Åsbø, Rossland og Skurtveit, og vest for Vikebø ligger den så vidt landfaste halvøya Io, gnr. 8.
Ifølge 1647-matrikkelen må Herdla ha vært den aller største av disse 14 gårdene; den skyldte tilsv. 80 lpd. korn. Landsvik skyldte 41,5 lpd. og Io, Ryland og Rossland skyldte 40 lpd. hver, Husebø skyldte 35 lpd., Skjeljanger 32,5 lpd. Kårbø og Eikeland skyldte 25 lpd. hver, mens Brotshaug skyldte 20 lpd., Skintveit 17,5 lpd. og Skurtveit, Vikebø og Åsbø skyldte 15 lpd. hver. Gjennomsnittsskylda var på 31,5 lpd., og Kårbø har dermed en relativ skyld på 0,8, Husebø 1,1 og Vikebø og Åsbø 0,5.
Det er grunn til å regne med at navnet Husebø har erstattet navnet på en eldre gård en gang i løpet av vikingtida, men Kårbø og Eikeland kan også antas å tilhøre om lag samme periode. Trolig er de to tveit-gårdene og de to andre bø-gårdene noe yngre enn Kårbø – kanskje fra tidlig middelalder.
Magnus Olsens tolkningsforsøk kan ikke avvises ut fra denne tidfestingen. Mangelen på parallelle navn og en så stor avstand mellom uttalen og de forholdsvis unge og innbyrdes avvikende skriftformene gjør likevel at tolkningen må anses som svært usikker

Lebesby

gnr. 7,6 i Lebesby hd., Finnmark

NG XVIII 214

N50 2136.2 0029

– le'1besby (NG)

Lybersby 1668 NG. Lysbye 1686 NG. Lybsbye 1694 NG. Lybesbye 1698 NG. Libisbye 1708 NG. Lebisbye, Løbesbye 1734 NG. Lebbesby 1744 NG. Lebbesbye, Læbesbye, Lebesbye Schnitler I 284 289 291f 401 495, III 58 63 1744. Lebesby 1924 NG

Navnet tolkes i NG som en sammensetning med Liðvarðr, men Thor Frette har i NSL (s. 285 f.) presentert en langt mer tiltalende tolkning, at navnet er en oversettelse fra samisk *Leaibbessiida til leaibbes-, av leaibi, trebetegnelsen ‘or’ og siida, ‘boplass’. Det eldste kjente navnet, «Daveby i Laxefierden» (i en svensk kilde fra 1558), samsvarer med – og må antas å være en partiell oversettelse av – det vanlige samiske navnet på Lebesby, Davvesiida, ‘den ytre boplassen’

Leksbø

gnr. 185 i Spangereid hd., Vest-Agder

NG IX 180

N50 1411.3 9041

N 5,8 km

Rel. skyld: 0,4

– legsbo (Rygh? 1878), læ1kksbø, -bó (NG), 1lezksbø (AN 1947), 1leksbø (AN 1959).
I Ryghs interfolierte eksemplar av 1838-matrikkelen står «Legsbo» (vel etter hovedinformanten til navn i Sør-Audnedal, «Landhandleren paa Trydal i Vigmostad S. 27/8-78»). Rygh (eller Kjær) må seinere ha fått opplyst en mer lokal uttale, som stemmer med den registrert i 1947 og 1959

Lexbo 1612 NG. Ligsboe 1617 LL jb 213. Lexbo 1619 NG. Lexboe ¼ 1647 IX 227 229f, 1661 lk. Legsboe 1665 matr. 1668 NG. Lexbøe 1723 matr E M. Lægdsbø 1838 matr. Leksbø 1886 matr

Albert Kjær påpeker i NG at man p.g.a. mangelen på eldre former ikke kan si noe sikkert om opprinnelsen (og han tenker tydeligvis her på forleddet, i og med at navnet i etterleddsregisteret er ført opp under bœr, býr). Han nevner personnavnene Leikr, Leggr og Leifr og kommenterer kort den kjente utbredelsen av disse. Han tar ikke stilling til hvilket som er det mest sannsynlige forleddet i Leksbø, men viser til GPNS s. 174. Det er vel tross alt rimelig å anta at Kjær har regnet Leikr som det mest nærliggende.
Etterleddet har vært skrevet «bø(e)» bare siden 1723; de eldre formene kunne tyde på at etterleddet var bú n. eller búð f. Det siste utelukkes imidlertid av at navn med dette etterleddet ellers i Vest-Agder synes konsekvent uttalt [bu'a] i b.f. Bú er ellers bare registrert i levende bruk i ett navn, gnr. 69 Grobo i Spind, med skriftformer på «bo(e)» og «bou» siden 1594 (ifølge NG) og uttalen [bó], som den alternative uttalen av Leksbø. Uttalen av Grobo kan rimeligvis forklares ved assimilasjon o : u > o : o – jfr. navn som gró7ró og mó2ró (< ruð; NG II 107, V 244). Den alternative uttalen av Leksbø må imidlertid, som nevnt, oppfattes som noe usikker; informanten synes å ha vært en handelsmann som holdt til ca. 17 km nordøst for Leksbø, i et annet dalføre, og som kan antas å ha kjent til skriftformer av navnet. Det antas derfor her at navnet er en genuin sammensetning med bø.
Mannsnavnet Leikr skal ifølge GPNS (s. 173) ha vært brukt «af og til» i Norge i seinmiddelalderen, men ikke på Island. E.H. Lind (sp. 735 f., Suppl. sp. 590) har bare en seks–åtte belegg for Leikr (og slik Kjær påpeker i NG, er alle fra Østlandet og tidligst fra 1350-tallet). Navnet anses av Assar Janzén (NK VII 59) å være en kortform til sammensatte navn på leikr. I Lind Bin. (sp. 241) nevnes et tilnavn Leikr, registrert i Bergen i 1313, og Lind tolker det til enten latin laicus eller leikr m.
Lundgren-Brate (165 f.) har en del eksempler på det svenske Lek, som jevnføres med det danske Leko, og i SMPs samlinger er det mange belegg fra 1323 av. Et patronym «Lekason» indikerer en svak form Leke. Det danske Leko forklares imidlertid annerledes i DgP I 873 (Løki), og i sp. 840 nevnes et par belegg på en svakt bøyd form Leki. Navnet synes ikke registrert i uavhengig bruk i England.
I GPNS framhever Oluf Rygh at man ved stedsnavn på Leks som ikke kjennes i gammel form, (foruten personnavnene Leggr og Leifr) bør vurdere en tolkning til elvenavnet Lexa, dannet til fiskenemnet lax, som ifølge NE (s. 144) kjennes fra Stjørdalen og ellers antas å være forledd i noen nordafjelske gårdsnavn. Leksbø ligger imidlertid et godt stykke ovenfor elva som renner ut i Lenefjorden ved Fleseland, så en elvenavntolkning er lite tilfredsstillende. Blant de åtte gårdsnavnene Rygh fører opp i GPNS, er det tre med middelalderbelegg: gnr. 113 Leksvol i Ål (NG V 153), det forsvunne «j Læikstadum j Lande» (DN III 103; 1315), «af Leikstadhom» (AB 170), jfr. NG IV1 194, og et «j Læghs rudj», som i RB 66 står oppført under Nøtterøy kirke (om noe navn skulle være sammensatt med Leggr, måtte jo dette være et opplagt tilfelle). Blant de øvrige eksemplene står Lekset i Inderøy og Leksbø uten kommentar, mens Leksrød i Aremark og Lekshus i Fåberg alternativt tolkes til Leifr (NG I 180, IV1 212) og Leksås i Grong i GPNS (s. 174) foreslås alternativt tolket til leikr m., ‘fugleleik’. I NG (bd. XV s. 295) tolkes det på den annen side primært til ett av mannsnavnene Leikr eller Leifr, alternativt til elvenavnet Lexa.
Lundgren-Brate (s. 166) mener Lek mulig kan foreligge i Lexbärg i Västergötland, mens en tilsvarende svak form *Leke kan foreligge i et par navn på ryd i Småland. I DgP (bd. I, sp. 846) antydes, med hv. til DS I 19, at den sterke formen av navnet kan inngå i Lejsbjærg på Samsø, mens den svake formen skal inngå som forledd i Lejbølle på Langeland og muligens i et par andre danske stedsnavn. Gillian Fellows-Jensen (1968: 185; 1972: 62) synes å ha en utvilsom sammensetning med Leikr i Laysthorpe i Yorkshire, skrevet «Lechestorp» i DB.
Leggr nevnes av Rygh i GPNS i samme avsnitt som Leikr; det skal bare kjennes brukt på Island, og ikke før på 1200-tallet. Lind (sp. 731) har imidlertid, blant sine ytterst få belegg, ett islandsk belegg fra 1100-tallet; han framhever at navnet er eldre som tilnavn, som han mener må være utgangspunktet for personnavnet; ett eksempel fra Landnåmabok er nevnt i Lind Bin. sp. 241. Navnet synes ikke registrert i Sverige,¹³² Danmark eller England.
Av de tre foreslåtte personnavnene setter Kjær Leifr til slutt, men han framhever (i NG med hv. til GPNS s. 173) at navnet i seinmiddelalderen bruktes på strekningen Setesdal – Ryfylke. Navnet er gammelt i Norge, og det foreligger utvilsomt som forledd i flere stedsnavn (jfr. under Lessby s. 291). Eldre skriftformer for Lessby i Rødenes og Lexby på Hisingen faller til dels sammen med de yngre for Leksbø, og alt i alt er det mye som taler for at Leifr er det mest sannsynlige forleddet i gårdsnavnet; de seine skriftformene gjør det imidlertid umulig å gi noe endelig svar på spørsmålet. Det er i alle fall liten grunn til å regne med at navnet er særlig gammelt.
Gården ligger i langt opp mot nordgrensen av herredet, opp mot Lyngdal. Nærmeste nabogårder er gnr. 182 Eika i nord og gnr. 184 Fleseland i øst, nede ved Lenefjorden. Vest for Eika ligger gnr. 181 Dalland og lenger vest i det samme dalføret gnr. 40 Steinsland og gnr. 37.38 Ballestad i Austad. Ca. 1,5 km sør for Leksbø ligger gnr. 186 Åmland.
I 1647 skyldte Leksbø, Eika og Dalland bare tilsv. 10 lpd. korn hver, Åsland 15 lpd. og Steinsland 20 lpd., mens Fleseland skyldte 30 lpd. og Ballestad 40 lpd. En sammenlikning av 17 gårder i området gir en gjennomsnittsskyld på 21 lpd., og Leksbø hadde dermed en relativ skyld på litt over 0,4, noe som indikerer en sein bosetning; kanskje har gården opprinnelig vært en avsidesliggende eng under Fleseland (ifølge oppskrift av A. Muri i AN 1959 skal gården ligge på ei slette). Navnet kan ha oppstått i seinmiddelalderen

Lessby

nå under gnr. 27 Moseby i Rødenes hd., Østfold

NG I 168

N50 2014.3 ca. 5099 (Moseby)

Sø ca. 3 km (Klund)

Rel. skyld: 0,7

– le2ssbý (Bugge 1881), læ2ssby (NG), 1lezsby (AN 1944 og ca. 1955)
Bugges oppskrift fra 1881, med tonem 2, er den eneste i Oluf Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen, men to uavhengige oppskrifter i AN viser tonem 1, som også synes å måtte være det rette

j Leipsbø RB 151, 1401. Lidzbye 1593 NG. Lødzbye (?) ½ 1593 bs AN. Lixby 1/1 1604 NG. 1604 bs AN. Lexsszby 1618 bs AN. Lexbye 1619 bs AN. Lexby 1626 NG. Lexbye 1647 I 116. Lesbye 1661 lk. Lægsbye 1723 matr E M. Lessebye 1775 AN. Legdsbye 1778 AN. Lexby (gd) 1801 ft AN. Lægsbye 1818 næringsskatt AN. Lægdsby 1838 matr. (gbr) 1865 ft AN. Lægdsby (hpl) 1875 ft AN. Lesby 1886 matr.
Navnet er ikke oppført på amtskartet, men Rygh tilføyer etter 1723-formen at navnet er «i senere Tid alm. endnu stærkere forvansket og skr. Lægdsby»

Oluf Rygh tolker i NG navnet som Leifsbýr til mannsnavnet Leifr og tilføyer at dette på hans tid fremdeles var brukt på Sørvestlandet. For en drøfting av overgangen fs > ks > ss i dette og tilsvarende svenske navn, se Elmevik 1965, særlig s. 61–63.
I GPNS (s. 173) kommenteres at Leifr er gammelt, og at det i seinmiddelalderen ble brukt på strekningen fra Setesdal til Jæren og «nu» i Telemark, ved Mandal og i Ryfylke. E.H. Lind har et par eksempler fra 800-tallet og flere sagabelegg, bl.a. fra Færøyene, og for Norges vedkommende «även äfter vikingatiden ett ock annat fall». Lokaliseringen av de eldste beleggene stemmer med Ryghs observasjon, Fra begynnelsen av 1500-tallet skal det være «ett flertall fall» i NRJ II og III, som i all hovedsak dekker Vestlandet og Nord-Norge,¹³³ men navnet synes ikke å forekomme i bd. I, IV og V. Leifr kjennes også (med ett belegg) brukt som tilnavn (Lind Bin. sp. 241). Ifølge Lundgren-Brate og DgP synes navnet ikke å være belagt i uavhengig bruk i Sverige eller Danmark. Det er ikke registrert i SMPs samlinger, men i Danmark er det et par sagnhistoriske belegg (DgP I 839). Fra England har Erik Björkman (s. 90) ett usikkert belegg, mens Gillian Fellows-Jensen (1968: 185) har noen få, mer pålitelige, eksempler fra Yorkshire.
Personnavnet har uten tvil hatt et sterk vestnordisk preg, men stedsnavneksemplene i GPNS (loc. cit.) tyder på at navnet tidligere også har forekommet på Østlandet, i Trøndelag og i Nordland. Foruten Lessby fører Rygh her opp Lefsåker fra Våle i Vestfold (belagt i RB), to rød-navn fra Vestfold, et Leifsgarðr fra Skien (trolig en bygård, belagt i 1294), et land-navn fra Agder, tre navn på stad fra Trøndelag og ett på set fra Skjerstad i Nordland. Til Leisåk i Fosnes (Nord-Trøndelag) bemerker han at dette også kunne tenkes sammensatt med Leiðulfr. Lind (sp. 735) tilføyer et partsnavn fra Stjørdalen dessuten Lexby i Björlanda (se nedenfor, der formene med innskutt k kommenteres) og Lefstad i Torsby sn. i Båhuslen (navnet drøftes kort i forbindelse med Torsby s. 428 f.). Se også Leksbø s. 289 f. ovenfor. Lundgren-Brate antyder (s. 165) muligheten av at et «Lewamala» fra 1443 kan komme av et kvinnenavn Lef eller den svakt bøyde parallellen til mannsnavnet, *Leve (jfr. islandsk Leifi); i SMPs samlinger er det registrert et «Leffue» fra 1525. I Danmark skal Lestrup i Fakse hd. komme av Lef, og det svakt bøyde Levi foreligger som forledd i Levetofte (Ringsted) og Lebøl (Als); jfr. DgP I 839, 845. Ifølge Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.) finnes Leifr som forledd i Laceby i Lincolnshire (jfr. DEPN s. 283), dessuten i Leaf Howe i Yorkshire.
Lessby er nå et jordstykke nord for Moseby. Slik vist under Grimsby, er det på grunnlag av beliggenheten og av skyldforholdene på 1600-tallet rimelig å anse Lessby som en relativt seint utskilt part av en større gård. Tar man hensyn til den kjente utbredelsen av mannsnavnet, er det likevel ingen grunn til å anta at denne oppdelingen (og navngivningen) har foregått særlig lenge etter vikingtida

Leversby

gnr. 196.197 i Øvre Eiker hd. (Bakke sn.), Buskerud

NG V 289

N50 1714.1 5036

N 10,5 km

Rel. skyld: 1,9

– lé772væqsbý, lé72vaqsbý, le2varsby (Bugge ca. 1880), lé772væqsby, lé72valsby (NG), "lævæSpy (AN 1953)
Den alternative uttalen i NG beror på en trykkfeil. Ryghs utgave av 1838-matrikkelen har som ventet i begge tilfeller tjukk l + s, for å markere retrofleks frikativ uttale; som et tredje alternativ – kalt tidligere oppskrift av Bugge – føres opp le2varsby

j Leuorsby NRJ IV 72, 1528. Leffuortzby NLR II 92, 1561. Leffuerszby NKJ I 89, 1575 (= St 82a). Leuffuersby 1578 NG. Levordsby Aktst I 74, 1591. Leffuorsby 1593 NG. Leuersby ½ ½ 1647 V 81. Leffuerszbye (s, n) 1661 lk. Leffuersbye (n, s) 1661 NG. Leffuersbye 1665 matr. Leversbye 1723 matr E. 1723 NG. Lefversbye 1723 matr M. Leversbye 1801 ft. Leversby 1838 matr

Hjalmar Falk tolker i NG forleddet til mannsnavnet Liðvǫrðr, Liðvarðr, han bemerker at det fortsatt brukes i former som Levor, Levar og Lever, at genitiv på s forekommer allerede i 1311 og viser så til GPNS s. 174. Av skriftformene kan det vanskelig avgjøres hvilken av de to norrøne variantene som ligger til grunn, men uttalen med [æ], evt. [a] tyder på at det er Liðvarðr.
Ifølge GPNS var mannsnavnet vanlig i Norge i middelalderen, men ukjent på Island. E.H. Lind (sp. 736–38) har en rekke eksempler, de aller fleste fra (nedre) Buskerud, Vestfold og Telemark, men også enkelte helt vest til Ryfylke. I supplementsbindet har han har ytterligere to eksempler fra Vestfold (sp. 590). Navnet synes ikke å være belagt på østnordisk område eller i England.¹³⁴
Oluf Rygh fører i GPNS opp fire stedsnavn som sammensatt med dette personnavnet, og tre av dem synes sikre. Foruten Leversby er det to (nå forsvunne) ruð-navn fra Vestfold, begge nevnt med s-genitiv i RB. For øvrig inngår personnavnet Levor i et ganske ungt navn, Levorstad i Hobøl (BØ I 74); jfr. også Lebesby i Finnmark (s. 288 ovenfor). I Värmland på grensen til Norge er det et par bebyggelser med navn som har vært tolket til dette mannsnavnet. Mest interessant er her Leverbyn i Holmedals sn., Nordmarks hd., der det foreslås at forleddet muligens kan være genitiv på ar av Liðvarðr (SOV IX 18). De eldste skriftformene er fra 1540-tallet («Leerbÿen»), og fra 1550-tallet kommer former som «Leffwerbÿn» o.l. Uttalen noteres som [lbên], [lbøn] og [lêrbøn], men noe sikkert om forleddet kan ikke sies på grunnlag av disse opplysningene. Den norske utbredelsen av mannsnavnet taler også imot den oppførte tolkningen. Enda mindre sannsynlig blir tolkningsforslaget i de andre bebyggelsesnavnene som nevnes: Låssbyn og Leverhögen i SOV IX 12, 51, Leverheden i SOV IV 54 (tolkningen framsatt i bd. IX s. 18).
Leversby ligger øst for Drammenselva, vel 10 km nord for det gamle kirkestedet Haug (Bakke sn. ble først opprettet i 1803). Lenger opp, på samme side av elva, ligger gnr. 194.195 Verp og i sør ligger gnr. 201.202 Knive. Like sør for Knive ligger gnr. 203 Horsrud og gnr. 204 Dramdal. Høyere opp i åssida øst for gården ligger gnr. 198 Fjerdingstad, gnr. 199 Kolbjørnsrud og gnr. 200 Skardberg. Tvers over elva ligger gnr. 134 Hassel i Modum hd., og litt lenger vest gnr. 186 Daler og gnr. 183–184 Lobben (*Lǫgbœrinn) i Øvre Eiker.
En sammenlikning av disse gårdene i 1647-matrikkelen viser at Leversby hadde høyest skyld; den tilsvarte mer enn 55 lpd. korn, mens Knive hadde 48 lpd. Lobben og Dramdal skyldte hhv. 41 lpd. og 40 lpd. og Verp 30 lpd. Horsrud og Kolbjørnsrud skyldte hhv. 19 og 10 lpd., mens Fjerdingstad og Daler skyldte 15 lpd. hver. Leversby får en relativ skyld på 1,9, og det skulle være grunn til å anslå relativt høy alder på gården.
Navneformen, med genitivs-s av et navn der man skulle vente ar, taler imidlertid i utgangspunktet mot en slik antakelse, og det kunne være fristende å gjette på at den nåværende genitivsformen er sekundær, evt. at personnavn på vǫrðr/varðr meget tidlig framstod med genitiv på s. Personnavnleddet anses vanligvis å være identisk med appellativet vǫrðr m., ‘vokter, vaktmann’ (u-stamme). Det finnes i en lang rekke mannsnavn, men bare tre eller fire av dem synes å forekomme som forledd i gårdsnavn i tillegg til Liðvarðr (Hallvarðr, Hávarðr, Sigvarðr og muligens Þorvarðr; se GPNS s. 114 f., 119 f., 215 f., 264). De frekvente Hallvarðr og Hávarðr har genitiv på s i nær sagt alle de gamle stedsnavnene der det lar seg gjøre å bestemme genitivsmorfemet. For Hallvarðs vedkommende bemerker Rygh i GPNS at denne genitivsformen forekommer allerede i Landnåmabok og i et diplom fra 1289. Hávarðs forekommer (også ifølge Rygh) tidligst i 1311. Rygh antar at navnet har hatt denne formen også i stedsnavn på staðir (se f.eks. gnr. 15 Holstad i Ås: «a Hawardstadum» i DN II 53, 1300 og «a Hauardzstadom» i RB 137, i NG II 53 normalisert til «Hávarðsstaðir» med bemerkningen «ældre: Hávarðarstaðir»). Staðir-navnene er så gamle at genitiv på s etter u-stamme neppe kan ha forekommet på navnelagingstidspunktet. Det er kanskje tvilsomt å bruke eksempler på staðir i denne sammenhengen, men det er likevel bemerkelsesverdig at det ikke noen steder er bevart former som *varðarstaðir. Det blir da et spørsmål om de aktuelle navnene tidligere har hatt «korrekt» genitivsbøyning, og at denne er blitt byttet ut allerede på den tid vi finner de eldste skriftlige navnebeleggene. Enkelte av de mange eksemplene på varðs + ruð stammer muligens fra en så sein tid at analogisk genitiv på s kan ha vært aktuell også i appellativet vǫrðr, men for de fleste navnenes vedkommende, særlig for navnene på staðir, men også for navn på býr når de er knyttet til utvilsomt gamle gårder, ville dette være bemerkelsesverdig. Det gjenstår da to mulige forklaringer, enten at genitiv på ar er blitt byttet ut med s-genitiv i en allerede eksisterende sammensetning, eller at mannsnavn på vǫrðr/-varðr har fått s-genitiv (a-stamme-bøyning) langt tidligere enn det tilsvarende appellativet. Lena Peterson har i en artikkel (SAS 1984) drøftet uregelrett genitiv ved personnavn på valdr, og kommer i den anledning, avslutningsvis, inn på at de fleste navnene på varðr også avviker m.h.t. genitivsmorfemet. Hun stiller spørsmål om man kan regne med særskilte bøyningsregler for appellativ i funksjon som personnavnledd. Om hun har rett i dette, vil det kunne forklare at en utvilsomt gammel gård som Leversby har et navn som på grunn av bindeleddet framstår som ganske ungt. Alternativt kan man, som nevnt, anse formene med genitivs-s som sekundære

Lexby

Västra Hisings hd. (Björlanda sn.), Båhuslen

OGB IV 22

GK7B SV 6510

Ø-sø 2,2 km

– le2s-By, le1s-By, lè1s--By (OGB)

j Læifsbø RB 326, 1388. j Læifsbø RB 327, 1399. j Løyfsbø RB 327, 1399. Leifsbø RB 327, 1402. paa, i Lexby (4 br + 3 fattige) NRJ IV 172, 1528. i Lexby DN XXII 330, 1536 («Kogeniss ting»). NRJ V 142, 1542. Lexbi 1544–1881 OGB. y Lexbi (4 br) NRJ V 572 578, 1568. y Lexby NRJ V 604f 614 638, 1568. Lezsbi 1568 OGB. i Lexbye Aktst I 53, 1591. i Lexbiu Aktst I 141, 1610. Lexby Aktst II 548, 1656. Läxbi 1659 (altern) OGB.
Uttalen og tonemmarkeringen faller sammen med det som er registrert for Lessby i Rødenes

Hjalmar Lindroth tolker forleddet som mannsnavnet Leifr «vilket icke tycks vara säkert påvisat Ö om Göta älv». I drøftingen av uttalen er det påfallende at han ikke viser til det parallelle navnet i Rødenes; han omtaler bortfallet av f (v), og sier at det sikkert er «ljudlagsenligt, även om inga bestyrkande analoga fall kunna påvisas». M.h.t. til skrivemåten, som kunne tyde på en uttale [ks] allerede fra 1520-tallet, viser han til overgangen ufs f. > [uks], mens fs er bevart i «det mera analoga väps». Den sannsynligste forklaringen, mener han, er påvirkning fra vestsvensk, og han viser til Lexby i Partille sn. (som rimeligst kan forklares til mannsnavnet Lek, norrønt Leikr, selv om andre muligheter også foreligger; OGB I 97 f.; Lennart Elmevik mener også dette kan inneholde Leifr, se Elmevik 1965: 62). Former med «x» blant beleggene for Lessby i Rødenes og muligens også navnet Leksbø fra Agder, kan imidlertid tyde på en mer generell tendens til innskudd av k foran s; Oluf Rygh (1882: 147) har flere eksempler på slikt k-innskudd; se også skriftformene for Naksbø s. 314. Lennart Elmevik (1967: 86 f. med litt. hv.) oppfatter lydutviklingen som en differensiering, som «böra förstås som en språkets reaktion mot en mer eller mindre uttalad tendens till vidareutveckling av fs > ss». Se ellers en grundigere drøfting spesielt av Lexby i Björlanda og i Partille sn. i Elmevik 1965: 60–63).
Lexby ligger øst for kirkestedet Björlanda, sør for Alleby og vest for Steneby. I sørøst ligger Helgered og Kålsered (begge med ett helt mt.) og i sørvest ligger Kvisslingeby med 3 mt. og (noe lenger unna) Låssby med 4 mt. Lexby hadde i 1528, likesom Björlanda sju oppsittere, hvorav tre kaltes fattige, og det er vanskelig å forestille seg at den skulle være en utskilt part av noen av nabogårdene (se nærmere under Alleby). En rimeligere forklaring ville være at dette var en vikingtidsrydning på tidligere ubebodd mark. Slik nevnt i forbindelse med Lessby (s. 291) taler den kjente utbredelsen av mannsnavnet for at stedsnavn med dette som forledd må være relativt gamle. Dette gjelder i enda større grad langt sør i Båhuslen enn i Østfold

Ljotebøen

gnr. 47 i Kyrkjebø hd., Sogn og Fjordane

NG XII 178

N50 1217.2 3284

V 1,2 km

Rel. skyld: 0,3

– ly2kktebøn (Rygh ca. 1880), ló'2tebø'dn, ljo2tebø'dn (Bugge 1883), ljó2tebø'dn (NG), "ljou%t3bø', -bø'dn (AN 1955)
Den første uttaleopplysningen fra Ryghs originalmateriale er ikke kommentert, men de to andre skal være notert av Sophus Bugge i 1883 etter hhv. «fl[ere] fra Kirkebø» og etter «Lensmanden»

(j Liot a(a) BK 30a 49a, ca 1360). Løttebøe 1611 NG. Løchtebøe 1665 matr. 1667 NG. Løchtebøe 1723 matr E. Løctebøe 1723 matr M. Løchebøe 1723 NG. Lochtebøe 1801 ft. Lyktebø 1838 matr. Ljotebøen 1886 matr

Albert Kjær antyder i NG at navnet kan forstås som «*Ljótarbœr, af Kvindenavnet Ljót». Han bemerker – med hv. til E.H. Lind (sp. 740) – at dette er brukt noen ganger på Island, men fra Norge bare er kjent i et par tilfeller fra seinmiddelalderen. Videre viser han til at Ljotebøen er oppført under dette kvinnenavnet i GPNS (s. 175), men at det der er gjort oppmerksom på en mulig sammenheng med et stedsnavn Ljótá, som i NG nevnes blant «Forsvundne Navne» (NG XII 181; se nedenfor). Endelig bemerker Kjær at navnet alminnelig har vært skrevet i «de fordreide Former Lygtebø, Lyktebø»; jfr. uttaleopplysningen fra ca. 1880.
I GPNS (loc. cit.) bemerker Oluf Rygh at kvinnenavnet finnes på Island «i og nær Landnamstiden», men tilføyer at det ikke er kjent fra Norge. Lind antar at et islandsk gårdsnavn «Liótar, Liotastadir» o.l. er gitt navn etter én av landnåmskvinnene, mens «Liotardalr» kanskje heller er å forstå som Liótárdalr (altså til et elvenavn). Slik Kjær nevner, har Lind et par yngre, norske personnavnbelegg, begge som patronym. «Eiuindzs Liotæ sonar» nevnes i et brev fra Modum i 1404 (DN IX 198), og på Agder nevnes flere ganger mellom 1487 og 1492 en annen Eivind Ljoteson, f.eks. som «Evindh Liothesson» i DN V 679 (1489, Holum ved Mandal). Spesielt de yngste beleggene må anses som noe usikre, det kan bl.a. nevnes at mannsnavnet Ljótr ifølge Lind (sp. 742) er brukt nettopp i nærheten av Mandal på 1400-tallet, og mot slutten av århundret kan «Liothesson» like så vel stå for Ljótssunr som for Ljótarsunr. Kvinnenavnet synes ukjent andre steder i Norden og England.
Ifølge GPNS skal Ljót være forledd i tre navn. Foruten Ljotebøen nevnes gnr. 99 Ljøterud i Sandsvær, som ifølge Rygh eldst er skrevet «Lyotarud» i 1449 (jfr. «Lyutharudh bada gardana» (akk.), «Lyotarudh», «bref fore Lyotarudh»; DN X 154, Rokstad i Hedenstad sn.). Navnet finnes ifølge NG V 390 også med ytterligere seinmiddelalderlige belegg, uten at disse avviker vesentlig fra de eldste. Uttalen er notert som jø'2terú (NG), og Hjalmar Falk gjengir forklaringen i GPNS, men legger til at adjektivet ljótr «heder ellers i Sandsvær ljaat». Gnr. 88 Ljotegard i Uvdal (tidl. i Nore) uttales ["jo't3ga'q] (AN 1954, jfr. NG V 453), og navnet er først belagt som «Liøttegaard» i 1668 og 1723 (NG). Falk viser også her til GPNS – samt til navnet i Sandsvær. I NGs fellesregister viser Kjær til de to buskerudnavnene, og – fulgt av spørsmålstegn – til kyrkjebønavnet og til et forsvunnet navn i Nerstrand i Ryfylke, nå gnr. 48 Øydgarden (NG X 300). Dette forsvunne navnet skrives «Liuttehelder» i 1602 (NG), «Liødehelder» i 1647 (bd. X, s. 86), «Liude Helde» i 1661 (NG) og «Lodhelder» i 1723 (NG), og Magnus Olsen bemerker i kommentaren at navnet sannsynligvis må forstås som *Liótihellir, «den stygge Heller. ... Fjernere turde det ligge at forklare Navnet som *Ljótarhellir, sms. med Kvindenavnet Ljót». Han legger for øvrig til at «vilde man søge en Personbetegnelse i 1ste Led, maatte det vel være rimeligere i denne Sammensætning med hellir at tænke paa Troldkvindenavnet Ljóta».¹³⁵ I en anmerkning i GPNS viser utgiverne til NG IV1 128 f., d.v.s. gnr. 81,14 Lostad (ló'2sta; NG) i Sør-Fron. Oluf Rygh antar at navnet må være gammelt, og mener det «vel» kan være dannet til mannsnavnet Ljótr eller kvinnenavnet Ljót.
E.H. Lind (loc. cit.) fører opp Ljøterud i Sandsvær som eksempel på sammensetning med kvinnenavnet, og i supplementsbindet (sp. 590) tar han også med Ljotebøen, Ljotegard og enda et navn fra Numedal, gnr. 15 Løstad i Flesberg. I NG V 406 viser Hjalmar Falk til at Løstad er ført opp under mannsnavnet Ljótr i GPNS, men at «de ældre Former henviser dog snarere til Kvindenavnet». Nå er imidlertid «de ældre Former» slett ikke så gamle, og heller ikke mange. Navnet står oppført med beleggene «Liottestad 1668» (under gnr. 17 Åsland) og «Liøttestad 1723». Til disse kan føyes «Lattestad» (!) i 1647 (bd. V, s. 145).
Ingen av eksemplene på antatt sammensetning med kvinnenavnet synes overbevisende. Selv Ljøterud i Sandsvær kan heller forstås annerledes, kanskje fortrinnsvis som en sammensetning med adjektivet, likesom navnet fra Ryfylke. Ljotebøen kunne også forklares på samme måte. Ifølge opplysninger i ANs samlinger (1955) heter en hammer ovenfor gården Ljotehamaren, og fra et annet sted i herredet er notert naturnavnet Ljotebakkane. Både disse og gårdsnavnet skal blant bygdefolk forbindes med adjektivet ljot, ‘stygg’.
Det er likevel rimeligere å anse gårdsnavnet som sekundært til elvenavnet Ljótá, slik Rygh foreslår i anmerkningen til gårdsnavnet i GPNS:
Man finder fra Bergens Stift et Par Vidnesbyrd om, at Ljotaaen har været elvenavn. Gaarden 92 Fuse, der ligger ved en liden Elvs Udløb, heder Ljotaaen, og i BK. 33a, 52 a nævnes en Gaard Liotaa, som med Rimelighed kan søges i Kirkebø i Sogn, og som mulig er identisk med det ovenanførte Ljotebøen, der ogsaa ligger nær et Elveudløb. Ljótá som elvenavn kan med Hensyn til Betydningen sammenlignes med Styggaaen (N. Odalen) og Illaaen (Lom).
Tilsvarende opplysninger finnes i NG XII 181, men Kjær synes ikke å ta endelig stilling til tolkningen. Identifiseringen av beleggene fra BK (i faksimileutgaven «j Liot aa» fol. 30a til Jakobsalteret, «j Liot a» fol. 49a til Austreim kirke) med gården Ljotebøen er svært sannsynlig. I tillegg til navnelikheten kan det bemerkes at presten oppført som «bruker» første gang gården ble skyldsatt (1665-matrikkelen), og i 1723 bemerkes at gården ligger til Kyrkjebøen (prestegården; kirken ble flyttet dit fra Austreim; trolig tidlig på 1500-tallet; NG XII 172).
I NE (s. 146) står Ljotebøen oppført under elvenavnstammen Ljot med henvisning til beleggene fra BK, samt med opplysning om at gården ligger «ved en Aa noget V. for Kirken». Ifølge opplysningene i ANs samlinger (1955) skal elva nå kalles Ljotebøelva. For en liknende mulig navnelaging på bø til et elvenavn, se Olsbøen i Davik (s. 328).
Ljotebøen ligger vel én kilometer vest for kirkestedet, gnr. 49 Kyrkjebøen, bare adskilt fra denne av den seint belagte gnr. 48 Trondvika (til mannsnavnet Trond). Et par kilometer lenger vest ligger gnr. 46 Frivik (til adjektivet fríðr, ‘vakker’?) og enda lenger vest ligger gnr. 45 Klevoll (kanskje til kleppr m., ‘fjellknatt’, og vǫllr m.). Øst for Kyrkjebøen ligger gnr. 50 Ramslia og gnr. 51 Håland før det gamle kirkestedet gnr. 53 Austreim.
Ljotebøen er altså ikke oppført i 1647-matrikkelen, men i 1665 står den nevnt med en skyld på ½ laup smør, og i 1723 og seinere med 1 (bismer)pund og 12 mark smør, d.v.s. tilsv. 10 lpd. korn. Nabogården Trondvika nevnes også første gang i 1665, men uten landskyld, og så seint som i 1838-matrikkelen står den oppført med «gammel Skyld» på bare 12 mark smør, altså noe under 3,5 lpd. korn. I 1647 skyldte Austreim tilsvarende 90 lpd. korn, Kyrkjebøen 52,5 lpd., Frivika 35 lpd., Håland 30 lpd., Klevoll 25 lpd. og Ramslia 10 lpd., det samme som Ljotebøen ble skyldsatt til 20 år seinere. Gjennomsnittsskyld for disse sju gårdene var på 1600-tallet 36 lpd., og disse to minste gårdene får dermed en relativ skyld på bare 0,3, mot 1,5 for Kyrkjebøen og 2,5 for Austreim. På dette grunnlaget må man kunne anta at Ljotebøen (og Ramslia) enten er ganske unge bosetninger, eller at de er gjenopptatte ødegårder. For Ljotebøen er det sterke indikasjoner på at at den sistnevnte forklaringen er det rette.
Slik vist ovenfor, er det sannsynlig at det forsvunne navnet Ljótá må gjelde en gård i Kyrkjebø hd., at den er gitt navn etter det som nå kalles Ljotebøelva og at den tilsvarer Ljotebøen. Navnet Austreim på den største gården her – det gamle kirkestedet – indikerer at denne må være sekundær til en bebyggelse i strøket Håland – Ljotebøen. I den grad man kan slutte tilbake fra skyldforholdene på 1600-tallet, er det også sannsynlig at det nåværende kirkestedet og gårdene på begge sider (Ljotebøen, Kyrkjebøen, Ramslia og Håland) har utgjort én opphavsgård; trolig med Kyrkjebøen som det eldste tunet. Fram til ca. 1600 lå både Ljotebøen og Ramslia under Kyrkjebøen,¹³⁶ og eieren av Kyrkjebøen rådet over bygselen på gårdene fram til om lag 1860 (Førsund 1963: 415). På 1600-tallet skyldte disse fire gårdene tilsammen vel 100 lpd. (jfr. 90 lpd. for Austreim). Det er imidlertid uvisst hva den antatte opphavsgården kan ha hett.¹³⁷ Frivika er første gang registrert i 1563 og kan ikke være særlig mye eldre enn Kyrkjebøen (ifølge NG har navnet for øvrig fra gammelt av vært brukt i bestemt form; 1886-formen er «Frivik»). Navnet Håland (til adjektivet hár, ‘høy’) kan lettest forstås som gitt i forhold til en gård med lavere beliggenhet, og hvorvidt navnet opprinnelig har denotert en gård eller en teig, er ikke så viktig i denne forbindelsen; gården må ha eksistert i alle fall siden vikingtida og i BK 49a nevnes den umiddelbart før Ljótá, men med høyere tiend. I den samme kilden er det for øvrig et annet navn som identifiseres med en nåværende bø-gård i Kyrkjebø, gnr. 13 Fuglsbøen rett over fjorden fra Ljotebøen. Kilden har «j Fughli» (BK 49a; oppført etter et annet forsvunnet navn, «af Skolltom», som identifiseres med gnr. 12 Skultestronda). Nominativsformen har altså vært *Fugl, utvilsomt et fjellnavn, slik Albert Kjær antyder i NG XII 174; like vest for gården har N50-kartet avmerket naturnavnet Fuglen som trigonometrisk punkt. Også i dette tilfellet opptrer sammensatte navneformer på -bø fra begynnelsen av 1600-tallet («Fulsbøe» 1603 NG, 1647: 116, «Fullsbøe» 1611 NG, «Fuglsbøe» 1667 NG).
Både i Fuglsbøen og Ljotebøen er ‘(avsidesliggende) eng’ den mest nærliggende tolkningen av etterleddet bø. Navnene har trolig oppstått i seinmiddelalderen på grunnlag av de eldre navnene *Fugl og Ljótá fordi de ubebygde gårdene ble brukt som slåttemark under nabogårder – jfr. kap. 1.4.2.2 –, og de sekundære navnene ble beholdt da gårdene ble gjenopptatt på slutten av 1500-tallet

*Loptsbýr

forsv. gård i Rakkestad hd.(?), Østfold

NG I 127

j Lofsbø RB 159, 1401.
Belegget nevnes under Rakkestad kirke mellom belegg for gnr. 121 Ytre Bjørnestad og gnr. 45.125 *Friðna (nå Norddalen og Sørdalen). I registeret i RB er belegget foreslått identifisert med gnr. 137 Loby i Degernes sn

Oluf Rygh fører «i Lofsbø» opp under «Forsvundne Navne» og gir en lengre kommentar, der han primært tolker navnet som Loptsbýr til mannsnavnet Loptr, «der findes i adskillige Stedsnavne, skjønt det synes at have været lidet brugt i Norge efter den hedenske Tid». Rett nok påpeker han at appellativet lopt n. kunne tenkes i dette og i liknende navn, og han sammenlikner med de relativt vanlige gårdsnavnene Lofthus og Loftstua, «Gaarde, hvis Vaaningshus har havt Loft i en Tid, da dette endnu var Undtagelse». Genitivsformen Lopts skal imidlertid være avgjørende for å regne med mannsnavnet (jfr. NG Indl. s. 66).
I GPNS (s. 177) bemerker Rygh at mannsnavnet var vanlig på Island, men at det forekom sjelden i Norge; han nevner en sunnfjording som ble landnåmsmann på Island på 800-tallet, og en kannik i Bergen i 1313. E.H. Lind (sp. 747 f.) anser imidlertid at «Loftho cononicus bergensis är sannolikt till börden islending», og det er i alle fall sikkert tilfellet med «Loftur Ormsson» (1475). Flere belegg har han ikke fra norske kilder. Han framholder på den annen side at det er «mycket bruklig på Island under hela medeltiden». Lundgren-Brate (s. 171) fører opp en «Loftor» fra Småland (1373), og i SMPs samlinger nevnes en «Loft Petri» fra Lund på midten av 1100-tallet og en «Mawens Loffthssøn» i Skåne i 1367. Disse to beleggene føres også opp i DgP (bd. I, sp. 854), som har ytterligere ett belegg på fornavnet fra 1584 og et patronym fra 1602 – også disse fra Skåne. Det vises til at Lind antok at dette kanskje var et opprinnelig stedsnavn tatt i bruk som tilnavn (jfr. Holmr/Holmi under drøftingen av Holsbøen s. 249 ff. ovenfor). Lind betegner for øvrig navnet som «svårfattlig» (Lind 1924: 333). Personnavnet Loptr synes ikke å ha vært brukt i England eller Nordmandie.
I GPNS framholder Rygh at navnet «til en Tid» må ha vært mye brukt i Norge, «da det, som man vil se, gaar igjen i ret mange Gaardnavne». Han legger vekt på at det må skilles klart fra appellativet, som utvilsomt forekommer i Lopthús og Loptstofa, men presiserer at de stedsnavnene han fører opp, «ligesaa sikkert» kan forklares av mannsnavnet på grunn av genitivsformen og «til dels ogsaa fordi 2det Led i Mening lidet passer til Appellativet lopt». Han har selv ført opp 22 navn, og utgiverne av GPNS har supplert med tre navn: et forsvunnet «Lofpzbear» (gen.) fra Berg (NG I 232; se nedenfor), «Laaszlandt» fra Skjeberg (NG I 256) og «Loxrud» i Aurskog (NG II 172). Av de til sammen 25 navnene er det sju på gard(en), fem på by eller bø (som drøftes nedenfor), fire på rud/rød, tre på stad og ett på land, foruten sammensetning med berg, dal og voll, og to navn (partsnavn) der etterleddet er et gårdsnavn. I NGs fellesregister står de aller fleste av disse oppført under mannsnavnet Loptr;¹³⁸ enkelte navn er kommet til, men 12 av de til sammen 28 sidehenvisningene er forsynt med spørsmålstegn.¹³⁹ Ut over disse stedsnavnforekomstene nevner Lind (sp. 748) et belegg «af Lopsz giørdidh» fra DN II 453 (1408), som synes å gjelde en del av Mellom-Vie i Stange (NG III 151), men som ikke nevnes av Rygh; vel fordi det helst må oppfattes som et teignavn – det nevnes sammen med «Raunns gerdidh». Fra Romsdalen nevner Lind «Lops akrin» – utvilsomt et teignavn – fra et skifte på gnr. 1.2 Bogge i Eresfjord (DN VIII 314; 1428).¹⁴⁰ Lind nevner også et forsvunnet navn «Lopsboll» (RB 316) fra Långelanda på Orust; se nedenfor.
De gårdsnavnene der Loptr anses å inngå som forledd, er hentet fra NG I–VIII, d.v.s. østlandsfylkene samt Aust-Agder, med hele ti stedsnavn fra Vestfold, men bare to fra Oppland og ett navn i hvert av fylkene Hedmark, Buskerud og Aust-Agder. Dette står i sterk kontrast til den kjente, vestnordiske utbredelsen av mannsnavnet, i all hovedsak Island samt ett mulig belegg fra Vestlandet. Man må altså forestille seg at mannsnavnet svært tidlig var utbredt på Østlandet, hvor det ble knyttet til en rekke gårdsnavn før det forsvant. Den islandske bruken skulle imidlertid tyde på at det har eksistert på Vestlandet i vikingtida, men der er personnavnet i svært liten grad, om i det hele, tatt i bruk som gårdsnavnforledd.¹⁴¹
Den første som for alvor stilte seg kritisk til Ryghs tolkning av disse navnene, var Sophus Bugge, som i sine «Tillæg og Rettelser» til GPNS (s. 296) har en lengre bemerkning til Loptr. Han viser til drøftingen av gnr. 124,30 Lofsgarden i Tynset, der Rygh avviker fra synspunktet om genitivsformen som indikasjon på at forleddet er mannsnavnet: «denne Regel behøver ikke at være fulgt ved yngre Navne» (NG III 407). Bugge viser videre til appellative sammensetninger hos Fritzner, Aasen og Söderwall (loptsgarðr, -gerði, akr o.fl.) og trekker paralleller til vekslingen bergsnǫs : bergnǫs – búrshurð : búrdyrr. Avslutningsvis slår han fast at «med Fritzner tror jeg, at ogsaa Loptsbœr er sammensat med Appellativet lopt».
Bugges anmerkning til og syn på forholdet mellom mannsnavnet Loptr og appellativet lopt fikk ingen umiddelbar innvirkning på hvordan utgiverne av NG behandlet navneleddet. Året etter GPNS ble utgitt, kom NG IV, delbind 2, med Albert Kjær som redaktør. I kommentaren til gnr. 174.175 Lofsvoll i Gran (s. 143) tolkes forleddet til mannsnavnet, men Kjær viser tross alt både til GPNS s. 177 og til Bugges merknad på s. 296. I det neste aktuelle bindet, Nedenes Amt, utgitt av Amund B. Larsen i 1905, tolkes gnr. 3 Lofstad i Tromøy (først belagt fra 1593) til mannsnavnet uten diskusjon (NG VIII 98). Også i vestfoldbindet, som Kjær utgav i 1907, er de fleste aktuelle stedsnavnene tolket til mannsnavnet, men det er unntak der Bugges bemerkninger overveies. Gnr. 3,3 Lofstvet i Borre (NG VI 109), kan «maaske» inneholde mannsnavnet, men appellativet er «vistnok» også mulig. Siden gerði er sammensatt med appellativet, må også þveit kunne være det. Til bruket *Loftsbøen under gnr. 92 Skjeau i Andebu (se nedenfor) knytter Kjær en lang kommentar på s. 170, og han konkluderer med at «da baade Loptsbœr og Loptsgarðr forkommer temmelig hyppig, er det rimeligst i dem at se Sammensætninger med lopt». Gnr. 82 Lofs-Eik i Sem (nå vanligvis skrevet «Lofts-Eik») gis en alternativ tolkning til appellativet på grunnlag av den første av de to eldste formene, «i Eik y Lofftsgaardenom» og «Lofftzeik» (DN VI 462; 1431 i avskrift fra 1584). Den andre formen kan, mener Kjær, oppfattes som «et kortere Udtryk for Loptsgarðr í Eik, og Loptsgarðr er vistnok som Gaardnavn sms. med Fællesordet lopt […] og ikke med Mandsnavnet Loptr […]» (med henvisning til Bugge i GPNS).¹⁴² For partsnavnet *Loptsgarðrinn under gnr. 81 Nes i Hedrum (NG VI 351 f.) viser Kjær til Lofs-Eik (og tilvisingen til navnet burde vært forsynt med et spørsmålstegn i NGs fellesregister). Seks av de ti navnene på Lof(t)(s)- i NG VI tolkes imidlertid til mannsnavnet,¹⁴³ og det gjelder selv i et tilfelle der den eldste formen – fra 1396 – og alle seinere former står uten genitivs-s (gnr. 131 Lofterød i Sandeherred; NG VI 278). I 1909 avviser Hjalmar Falk den tidligere tolkningen av Loptsgarðr (NG V 460), og i bd. VII (utgitt i 1914) foretrekker Kjær den appellative tolkningen i samtlige aktuelle navn. På s. 119 endrer han i tillegg sin tidligere personnavntolkning av et partsnavn i Ramnes; jfr. NG VI 132. Det er all grunn til å revurdere også de tolkningene som ble framsatt i de tidligste bindene av NG, bl.a. sammensetningene på by/bø.
Lundgren-Brate (s. 171) fører opp Loftzbyn fra Dalsland som eksempel på bruken av mannsnavnet Loft i svenske stedsnavn, og det er vel det samme navnet Elof Hellquist (1918: 65) fører opp som «Låtsbyn : Loft» med henvisning til SOÄ XV 23, der «Låttsbyn» i Gunnarnäs sn., Nordals hd., med eldste form «Loftzbÿen» fra 1540, tolkes til mannsnavnet Loft. Navnet Låssbyn finnes også i Sundal og i Valbo, og begge steder tolkes det til mannsnavnet (SOÄ XVI 14, XVIII 42). Mannsnavnet foreslås som mulig eller eneste tolkning i fire navn på gården (SOÄ VI 75, VIII 69, 120 og IX2 52), og et Lofterud som bare kjennes siden 1627 tolkes i SOÄ XIX 166 til mannsnavnet med henvisning til NG VI 244 og 278; se ovenfor. Ivar Lundahl (1927: 15) slår fast at tolkningen i SOÄ IX2 er«felaktig». Også i Värmland – i Järnskogs sn. i Nordmarks hd. – er det et Lossbyn som tolkes til mannsnavnet. Det er skrevet «Loftzbyn» i 1396 (SOV IX 25).
I OGB tas navn på Loft o.l. opp til drøfting allerede i bd. I, utgitt i 1923 av Hjalmar Lindroth. I navnet Loftås (s. 46) mener han forleddet primært viser til høy beliggenhet (loft = ‘luft’, med hv. til NG Indl. s. 66 og til Hjalmar Lindroth 1922: 46 f., som drøfter det usammensatte Loftet: «för blåsten utsatt plats?»). Loftsåker(n), som i denne sammenhengen er mer interessant, forklarer Lindroth til loft n. – navnet minner om «ett på platsen en gång befintligt loft» (OGB I 198) – og han viser bl.a. til Sophus Bugge i GPNS.
Navnet Loftet forekommer svært mange steder i Båhuslen, bl.a. nevnes det som åkernavn (med fem forekomster) i bd. V s. 189, og det vanlige Loftsåkrarna blir dermed et alternativt navn til dette (jfr. bd. II, s. 181). I de fleste seinere bindene av OGB tolkes navnene på Loft(s) i samsvar med Lindroths idéer: enten viser navnene til høy, fri evt. vindfull, beliggenhet, eller så er stedene navngitt etter beliggenheten ved et loft eller «stolphus»; se f.eks. i bd. XX2 (utgitt av Gunnar Drougge i 1958): Lossås muligens av *Loftsås til appellativet loft n. (s. 65), Loftlyckan og (3 stk.) Loft(s)flaten enten til «stolpbod el. ett högt läge» (s. 279). Først i bd. IX (utgitt av Assar Janzén i 1940) trekkes personnavnet Loptr inn som en mulighet.¹⁴⁴ Det forsvunne «Lopsboll» (RB 316) – som nevnes av Lind – tolkes på s. 20 til enten mannsnavnet eller til appellativet lopt, «vilket i ON ofta användes om högt (och fritt) belägna platser». I bd. XVI (utgitt i 1945) s. 54 presiserer Janzén imidlertid at Lössgård ikke inneholder mannsnavnet, men er et sammensatt appellativ loptsgarðr, og han viser her til Ivar Lundahls behandling av det vanlige Loftsgården (1927: 15). David Palm nevner i bd. VIII (s. 121; utg. 1962) mannsnavnet som en mulighet i Låssbo (se nedenfor), men han foretrekker de alternative tolkningene. I det siste bindet Janzén utgav, nr. VI (1972 og 1975), holder han seg stort sett til de appellative tolkningene, men i ett navn, Loft(s)kullen på s. 399 foreslår han alternativt mannsnavnet Ljótr (!) og viser til Låssby i bd. IV. Man skulle tro Loptr som mannsnavn i skandinaviske stedsnavn nå var grundig avvist, men det dukker opp igjen i en alternativ og «formelt mulig» tolkning av Lossbergen i Valla sn. på Tjörn (Hugo Karlsson i bd. VII s. 272 – utg. 1992); også her anses imidlertid appellativet loft som en mer sannsynlig tolkning. Utgiverne av NSL synes i forklaringen til «Lofts-Eik» å likestille tolkningene til personnavnet og til appellativet (se kap. 4.8.3 nedenfor).
I DgP (bd. I, sp. 854) gis det ingen eksempler på evt. forekomst i danske stedsnavn (det vises til SOÄ XIX 166; se ovenfor). Oluf Nielsen (1883: 62) antok mannsnavnet Loft i et stedsnavn Loftshøj, men jeg kan ikke se at mannsnavnet er foreslått i noen av de utgitte bind av DS. I bd. XVI, s. 144, er Loftsgård i Vester-Marie sogn på Bornholm rett nok alternativt tolket som sammensatt med et slektsnavn Loft, men den appellative tolkningen foretrekkes også her.
Det er ikke urimelig å anta at i alle fall en del av de mange Loftsgarden inneholder et sammensatt appellativ *loptsgarðr. Det kan imidlertid diskuteres hvorvidt dette virkelig er belagt som appellativ. De aller fleste, muligens alle Fritzners eksempler synes å være knyttet til stedsnavn (slik han selv presiserer er tilfellet med *loptsbýr), og ordet er ikke tatt med i Norrøn ordbok (Heggstad et al. 1975). Det spørs om ikke også det belegget Söderwall nevner under «lopts gardher» (bd. I, s. 777), må forstås på samme måte – slik synes i alle fall Lundahl (1927: 15) å ha oppfattet det. Uansett representerer navnene en klar parallell til Loptsbýr. De mange yngre, båhuslenske eksemplene med s-fuge, evt. veksling mellom stamme- og kasuskomposisjon og i noen tilfeller klar sammenheng med et usammensatt Loftet, bidrar til å svekke teorien om at navnene skulle være sammensatt med mannsnavnet. Mye tyder på at personnavnet er sikkert belagt bare på Island, og at det der kan ha oppstått av et stedsnavn, slik Lind er inne på i festskriftet til Pipping (1924: 333). Det sannsynlige er da at det har gått veien om et tilnavn; tilnavnet Loft er registrert i Danmark på slutten av 1400-tallet (DgP II 684). Navnet krever imidlertid en grundigere undersøkelse.
Sammensatt med býr/bœr er Fritzners tolkning, «en bœr, paa hvilken der staar lopt, lopthús eller loptstofa» den sannsynligste, men i enkelte tilfeller bør man kanskje kunne vurdere tolkningen ‘høytliggende sted’, som foreslås for flere navn i Båhuslen, særlig i de tilfellene det kan være tale om et virkelig gammelt navn. Hus med loft skal ifølge Hilmar Stigum (1965: 673–76) ha eksistert i hvert fall på 1200-tallet. Snorre omtaler et loft i Gudbrandsdalen der Olav den hellige skal ha sovet, men hans beskrivelse kan selvsagt skyldes en tilbakeslutning fra hans egen tid. De aller fleste av stedsnavnene med forleddet Lof(t)s- synes å kunne passe inn i en datering til 1200- og 1300-tallet, men tolkningen av de tre staðir-navnene bør kanskje revurderes (jfr. GPNS s. 177).
Også Kåre Hoel (BØ manus) tolker «j Lofsbø» i Rakkestad til appellativet lopt n., men han mener videre at «visse ting taler for» at belegget gjelder samme lokalitet som i 1668 (som «Lougbye») og 1723 (som «Laubye») nevnes under gnr. 64 Torp. Forholdet mellom formene drøfter han nærmere i forbindelse med *Loptsbýr i Berg; se nedenfor

*Loptsbýr

forsv. gård i Berg hd. (?), Østfold

NG I 232

Lofpzbear l[iði] (gen.) DN IV 228, 1344 (Idd tingsted)

Oluf Rygh har ført opp belegget under «Forsvundne Navne» i Berg, og han kommenterer kort: «Loptsbýr, af Mandsnavnet Loptr», men denne tolkningen bør kunne avvises på samme grunnlag som ovenfor, og navnet kan tolkes til appellativet lopt n. Det er likevel mulig at belegget i det hele tatt må revurderes. Etter en lang drøfting i BØ manus kommer Kåre Hoel fram til en annen tolkning av navnet. På grunnlag av den strengt geografiske rekkefølgen i kilden identifiserer han aller først belegget med gnr. 66,1 Låby.¹⁴⁵ Han forsøker deretter – på språklig grunnlag og med henvisning til bl.a. det forsvunne *Loptsbýr i Rakkestad – å forklare en evt. overgang fra et eldre navn Loptsbýr via «j Logby» (tre ganger i RB 502 f., 1397) til den registrerte uttaleformen ["låby]. Etter bl.a. å ha vurdert hvorvidt formene fra RB kan skyldes en feilaktig tilbakeslutning fra skriveren, sier han seg
mest tilbøyelig til å tro at det er den enkeltstående formen «Lofpzbear» i Berg og den sannsynlig også hithørende «Lofsbø» i Rakkestad som er «feiletymologisering» av skriverne, og at også disse kommer av et opph. Lǫgbýr.¹⁴⁶
Alt tyder på at Hoel har rett i identifiseringen av belegget fra DN IV 228, og det er også grunn til å anta at navnetolkningen hans har mye for seg. Her skal bare legges til at ortografien i dette brevet på enkelte punkter er noe spesiell, og en feilaktig form kan skyldes eller være påvirket av skrivemåten «Hofps l[iði]» (jfr. gnr. 36.37 Hov i Idd) noe lenger opp.¹⁴⁷ Uansett tolkning, er det klart at en tolkning til et mannsnavn Loptr er uaktuelt.

*Loptsbýr

forsv. navn i Grue (eller Åsnes?) hd., Hedmark

NG III 263

N50 2015.1 ca. 3700 (÷)

j Lofzbø RB 457, 1394. j Loftzbø RB 458, 1394.
Bare det andre belegget, som står nevnt under inntekt til Grue kirke, er ført opp under Grue herred i NG, men Oluf Rygh har tydelig ansett belegget fra RB 457 å gjelde samme gård, da han tilføyer «ogsaa anført under Aasnes K. S. 457», og han nevner det ikke blant «Forsvundne Navne» under Åsnes hd. Det er ikke uvanlig at gårdparter lå til kirker i et naboherred (jfr. at gården Åsnes i Åsnes hd. lå til Grue kirke i 1575; NKJ I 115), og Ryghs identifisering er sikkert riktig

Oluf Rygh tolker navnet uten viderer til mannsnavnet Loptr, men en appellativ tolkning til lopt n. er vel så sannsynlig også her.
Det lar seg ikke – ut fra sammenhengen de to beleggene står i – å si noe om hvor gården har ligget. For den saks skyld kunne den like gjerne ha tilhørt Åsnes som Grue, og i bd. I av Grueboka (Hveberg 1948: 123) gjetter forfatteren på at belegget under Grue kirke gjelder «Løfsgarden i Åsnes». Denne gården, gnr. 112 Løssgarden, er ifølge NG III 289 kjent første gang som «j Liodzgardenom» (i et lokalt utferdiget brev fra 1445, trykt i DN I 577, der den nevnes sammen med den forsvunne «j Wlffgardenom», i 1578 som «Lousgaardt», i 1593 som «Loffsgaardt» og i 1616 og 1667 som «Løffsgaard». Rygh tolker navnet naturlig nok til mannsnavnet Ljótr, og antar (i NG III 291) at denne og *Ulfsgarðr utgjorde parter av samme gård. Dette er høyst rimelig ut fra ordlyden i brevet, men om denne opphavsgården er identisk med *Loptsbýr kan ikke bevises. Som et motargument kan nevnes at Løssgarden ikke er nevnt i Stiftsboka fra 1575, men det er selvsagt en mulighet for at gården (eller gårdparten) var blitt kjøpt tilbake fra kirken en gang mellom 1394 og 1575. I 1647 lå ¾ av gården til en kristianiaborger, og det tyder på at deler av gården heller har vært kanonigods enn lokalt kirkegods (1647-matrikkelen III, s. 78). Det eldste belegget for Løssgarden, bare 50 år yngre enn RB, tyder så absolutt på at forleddet er Ljótr, og sammenstillingen med *Loptsbýr blir svært tvilsom. Det må konkluderes med at *Loptsbýr i Grue eller Åsnes er et forsvunnet navn, og det må tolkes i samsvar med de øvrige – til appellativet lopt n.

*Loptsbýrinn

forsv. navn i Aker hd., Akershus

NG II 124

N50 1914.4 ca. 9752 (÷)

Þjóstolfs rudh ... sem sumir kalla Loftzbyn RB 299, 1396

Oluf Rygh forklarer i NG det første navnet til mannsnavnet Þjóstolfr og «det andet i RB. anførte Navn af Mandsnavnet Loptr, se ovfr. GN. 178». Henvisningen gjelder Lofsrud, tidligst kjent som «j Lofs rudi» og «Lofzrud» i RB 116 og 261, som Rygh tolker til mannsnavnet, da det «ikke vel kunne forklares af lopt n.» (NG II 118).
Nettopp det at navnet står som alternativ til ett der forleddet åpenbart er et personnavn, kunne underbygge Ryghs tolkning; materialet viser flere eksempler på slikt bytte av personnavnforledd (evt. også bytting av hovedledd; se kap. 5.4 Tillegg), og det er nærliggende å tolke slike tilfeller som resultat av et eierskifte. Hverken datering eller tolkning av *Loptsbýrinn lar seg imidlertid fastslå med sikkerhet, men en tolkning til mannsnavnet Loptr blir i alle fall høyst usikker. Þjóstolfsruð er muligens det eldste navnet på gården, selv om dette ikke uten videre kan sluttes ut fra rekkefølgen i RB; et viktigere alderskriterium er den bestemte formen i det andre navnet. Men nettopp denne styrker også den appellative tolkningen av forleddet, og det kan nok drøftes hvorvidt Loptsbýrinn ikke like gjerne kan oppfattes som dannet til et sammensatt appellativ *loptsbýr.
Etter sammenhengen i RB har Þjóstolfsruð ligget ved den likeledes forsvunne Áróss, og ifølge Edvard Bull har de ligget ved osen av Frysja, «altsaa omtrent ved Vaterlands bro eller litt længer oppe» (1918: 71 note).

*Loptsbœrinn

forsv. gård, nå skogstykke under gnr. 92 Skjeau i Andebu hd. (Høyjord sn.), Vestfold

NG VI 169

N50 1813.4 6278 (Skjeau)

S-sv 3,5 km

– "låsp3n (AN 1951)

Laaszbøen Ødegaard 1661 lk. Laasszbøen Ødeplads (2 hpl) 1665 matr. Laaeszbøen 1668 NG. Lobsbøen (2 hpl) 1723 matr M. 1723 NG

Albert Kjær opplyser i NG at underbruket «kjendes endnu, udt. Lå`spen», og han mener det opprinnelig har hett *Loptsbœr. Han viser til andre eksempler på det samme navnet og til at Oluf Rygh setter forleddet til mannsnavnet, men påpeker også at Bugge og Fritzner mener navnet er sammensatt med appellativet, likesom Loptsgarðr. Han konkluderer med at «da baade Loptsbœr og Loptsgarðr forekommer temmelig hyppig, er det rimeligst i dem at se Sammensætninger med lopt».
Da navnet ikke forekommer i 1647-matrikkelen, er det noe usikkert om navnet går tilbake til middelalderen, men i alle fall fra andre halvdel av 1600-tallet var det to «ødeplasser» som bar dette navnet. I bygdeboka (Gallis 1979: 298) tales det om Nordre og Søndre Loftsbøen, som i 1661 hadde en skyld som om lag tilsvarte den som lå på hovedbruket. Ifølge Gallis (loc. cit.) skal navnet ha vært skrevet «Lofsbøen» i en ikke navngitt kilde fra 1726, men seinere belegg nevnes ikke. Også her foreslås personnavnet Loptr som en mulig tolkning, men forklaringen til appellativet anses som den rimeligste

Losby

gnr. 91 i Skedsmo hd. (Lørenskog sn.), Akershus

NG II 278

N50 1914.4 1140

S 3,5 km

Rel. skyld: 1,7

– lå1sby (Rygh ca. 1880), lå2sby (NG), 1låsby (AN ca. 1955, AN 1966)
Oppskriften gjengitt i Ryghs originalmateriale viser at tonem 2 oppført i NG, beror på en trykkfeil

y Loffzbyn DN XXI 793, 1556 (Seter i Enebakk). Loszbye ½ 1594 NG. Laaszby OLTP 205, 1610. Vdj Morck och Loszby Elff (nat) OLTP 205, 1610. Lofftsby Elff (nat) OLTP 213, 1610. Vdj Marck och Loszbye Elff (nat) OLTP 269, 1611. Loszbye 1666 NG. Laasby (2 br) 1647 II 103. Losbye 1723 NG. Laasbye (øv, ned) 1801 ft. Laasby 1838 matr. Losby 1886 matr.
Et belegg «paa Lofftzbøø» fra 1580 (Stub s. 214) kunne tenkes å gjelde denne gården, men dette blir tvilsomt, da det der nevnes at far til en Jon Aslaksson «haffuer oprydett samme gordt aff øde»

Oluf Rygh tolker Losby til mannsnavnet og viser bl.a. til Loftsrud i Aker og for uttalen til Losgård i Skjeberg (NG I 250). Tolkningen er like lite overbevisende her som ved de øvrige navnene som er drøftet ovenfor. Losby blir imidlertid noe mer interessant, da dette er det eneste som har overlevd som gårdsnavn (jfr. likevel *Loftsbøen i Andebu). Det er også klart at gården er en utskilt del av en eldre gård, og navnet på denne opphavsgården kjennes fremdeles gjennom de to andre partsnavnene, Østmork og Vestmork (jfr. NG); begge disse partene er seinere gått inn under Losbygodset.
Ryghs tolkning synes å ha vært alminnelig akseptert. I bygdeboka for Lørenskog (Foss 1956: 47) omtales Mork slik:
Lengst sør i bygda lå Mork, «Skogen». Navnet omfattet sikkert hele området sønnafor Feringsåsen, på begge sider av Losbyelva, og inn til vannene i sør. Her ble det ryddet en gård som fikk navn etter skogen den lå i, og fra denne gården ble igjen Losby skilt ut. Losby, trolig av mannsnavnet Loptr, altså opprinnelig Loptsbýr eller «Loptr's [!] gård», er et utskillingsnavn liksom Østby og Nordby. Men gården er her kjennetegnet ved et personnavn og ikke ved beliggenhet, og det viser at individualiseringen var mer fremskreden da Losby ble skilt ut. Mork må som hovedgård være eldre enn Losby, men p. g. a. beliggenheten er den trolig yngre enn Hauger. Men også Mork hører sikkert til vikingtid, og Losby er trolig fra overgangen til kristen tid.
Utviklingen har sikkert vært om lag slik Foss skisserer, selv om hans forklaring av navnet – etter min mening – er klart feilaktig. Det eldste belegget for Mork er fra RB, der gården nevnes tre steder: s. 294 («Mork» til Korskirken i Oslo), s. 405 («j Mork ... h synzsta gardenom» til Rælingen kirke) og s. 407 («af Mork» til Lørenskog kirke). Gården har altså vært delt i (minst) to parter allerede i middelalderen. I 1594, da Losby ifølge NG var skattlagt som én halvgård, var «Morck» én fullgård og én halvgård, og i 1647, da Losby var halvgård med to brukere (20 lpd., men med bare halv skatt, 3 daler), var Mork to fullgårder (20 + 25 lpd.; 2 x 6 daler i skatt; 1647-matrikkelen s. 98 og 100; Foss 1960: 116, 121). Navnene Østmork og Vestmork («Westermarch») opptrer i kildene f.o.m. 1666 (NG). Etter landskyldopplysningene er det rimelig å slutte at Losby fra gammelt av har vært ubetydelig mindre enn de to andre partene av Mork, men at den trolig har ligget øde en periode i seinmiddelalderen.
Losby ligger om lag 3,5 km sør for Lørenskog kirke, og – slik Foss hevder – har den gamle gården Mork utvilsomt omfattet hele den sørlige delen av herredet. Nordvest for Losby ligger gnr. 92 Våler, sørvest for denne gnr. 94 Skulerud, og nord for Våler gnr. 96.97 Hauger, gnr. 95 Rud og gnr. 93 Feiring. Nord for Feiring ligger gnr. 98 Finnstad, gnr. 99 Vallerud og gnr. 100 Løken. Øst for Feiring ligger gnr. 89 Bjørnholt og gnr. 90 Kirkerud. Alle disse var i 1647 betraktelig mindre enn Mork (de tre partene av den gamle gården), som skyldte tilsv. 65 lpd. korn. Parten Østmork skyldte 25 lpd., altså noe mer enn de to andre partene Vestmork og Losby, som skyldte 20 lpd. hver, det samme som Finnstad, Hauger, Løken, Rud og Vallerud. De øvrige gårdene hadde betraktelig lavere skyld: Feiring skyldte 10 lpd., Våler 6,5 lpd. og Bjørnholt, Kirkerud og Skulerud skyldte 5 lpd. hver. Sammenlikningen gir Losby en relativ skyld på 1,7.
Det er interessant å legg merke til at de to minste partene av Mork hadde samme skyld som rud-gårdene Vallerud og Rud og vin-gården Løken. Dette kunne underbygge Foss’ tanke om at Losby ble utskilt ved overgangen til kristen tid, men det kan ikke utelukkes at enkelte rud-gårder (og navn) – også med sammesatte navn – kan gå noe lenger tilbake enn det man vanligvis regner med. Mork er sannsynligvis også betraktelig eldre enn Hauger. Men det er ingen grunn til å regne med at delingen av Mork ligger veldig langt tilbake for den perioden Foss antyder. Hans tolkning av Losby kan på den annen side ikke opprettholdes, og også her må man regne med en appellativ tolkning

Låssbo

Orusts Västra hd (Tegneby sn.), Båhuslen

OGB VIII 121

GK7B NV 4748 (Låssbo)

Sv 8,5 km

– lÕ1s-Bù, lÕ1s-pù (OGB)

i Loffzbønom RAB (utr), 1475, OGB. j Laffsbyen (påskrift: breff vm Lausbøø) DN III 701 (Tegneby), 1487. paa Lösseboeldt (!) NRJ IV 206, 1528. y Lötzbo NRJ V 448, 1568. Lotzbo 1573 OGB. Lodtzby 1581 OGB. Lödtzbye 1586 OGB. Lödzbou GSH 1613, OGB. Lössbo(e) o l 1659–1758 OGB. Lysbo (!) Linderholm Häxproc I 114, 1669 OGB. Låssbo 1811–1881 Jr OGB. Lossbo SvO 1935 OGB . Låssbo GS EK OGB

I innledningen til OGB VIII (s. xxvi) bemerkes at etterleddet opprinnelig er norrønt bœr, men på s. 121 framholdes at «trots de äldsta skrivningarna är s. l. säkerl. från början bo ’gård’ eller bod, båda uttalade B i målet». Det er flere navn på by i Tegneby oppført med uttalen [Bý], men ved Torsby, der det ikke kan være tvil om etterleddet, tilføyes «ý nära ù». Det bør ikke utelukkes at det i Låssbo kan være tale om en navneendring.
David Palm bemerker først – bl.a. med henvisning til E.H. Lind – at forleddet kan være mannsnavnet Loptr, men tilføyer at det like gjerne kan være appellativet, som i stedsnavn «ofta användes om högt (och fritt) belägna platser». For s-fugen viser han til Sophus Bugge og Johan Fritzner. Palm synes ikke å velge mellom de to tolkningsmulighetene.
Låssbo ligger på øya Lyr, sørvest i soknet, ca. 8,5 km fra kirkestedet. Nærmeste nabobebyggelser er Bö i sør og Röd i nord. Ellers på Lyr ligger Bot, Bäckevik og Äng, og over Lyre sund, på selve Orust, ligger Lallerud, Vasseröd, Ramshult og Nösund. Av disse er bare Bö og Lalleröd karakterisert som «by», hver med to halve mantal, de andre er enkeltgårder: Nösund med 1 mt., Bot, Bäckevik og Äng med ½ mt., Röd og Vasseröd med ¼ mt. og Ramshult med mt. Låssbo kan etter dette muligens anses som en utflyttergård eller en utskilt part av Bö. Ut fra kartet lar det seg ikke gjøre å hevde at gården har noen spesielt høy eller fri beliggenhet

Låssby

Västra Hisings hd. (Björlanda sn.), Båhuslen

OGB IV 24 f

GK7B SV 6308

S 2,2 km

– lÕ1s-py, lÕ1s-By, lÕ2s-By (OGB)

j Liotzbø, j Liozbø ... j Þorkiæls garde RB 326, 1388. j Liotzbø (2 ggr) RB 327, 1399. paa Lodensby, Lødensby, Lødesby (4 br + 3 fattige) NRJ IV 173, 1528. Løde(n)sby, Lodens- NRJ IV 173, 1528 OGB. Löd(t)zby(e) o l 1544–81 OGB. y, i Lødzby NRJ V 141 143, 1542. y, i Løtzbi NRJ V 574 578, 1568. y Løtzby NRJ V 603 615 638f, 1568. Liödtzbye, Løssby 1586 OGB. Los(s)by(e) 1659–97 OGB. Låssby 1665 (altern) –1881 OGB. Lössby Bidr 2: 91, 1660 OGB. Lossby GS OGB

Hjalmar Lindroth setter forleddet til mannsnavnet Ljótr, og for bortfallet av j og endringen i vokalismen viser han til en parallell utvikling i navnet Lödöse. Den «mycket öpna kvaliteten» mener han kan tyde på at j forsvant «innan det verkat omljud (till Ljøts), i vilket fall skrivningarna med ö, likaväl som de med o, å, skulle återge denna öppna vokal». Om dette var rett, måtte rødeboksformene oppfattes som en rekonstruksjon foretatt av en skriver som var blitt forklart at forleddet var mannsnavnet, og det virker mindre trolig. Det faller imidlertid utenfor rammen av denne undersøkelsen å fastslå og datere lydutviklingen i båhuslendialekten, og det må kunne slås fast at Lindroth etter all sannsynlighet har rett i tolkningen av forleddet. De enkeltstående formene fra 1528, som nærmest kunne tyde på et opprinnelig *Loðinsbýr, av mannsnavnet Loðinn, beror sikkert på en feilaktig etymologisering. Som vanlig savner man hos Lindroth en henvisning til paralleller i det norske gårdsnavnmaterialet.
Oluf Rygh kaller i GPNS (s. 175) Ljótr et alminnelig mannsnavn, og E.H. Lind (sp. 741 f.) har relativt mange tidlige eksempler og likeledes en del fra 1300 og 1400-tallet. Tilføyelsene i Lind Suppl. (sp. 590–92) synes alt overveiende å være islandske belegg. Fra Sverige nevner Lundgren-Brate (s. 170) bare et runebelegg liutr. Ifølge SMPs samlinger skal være to eksempler på dette, U 1016 og U 1132, og det er vel sannsynlig at de representerer en svensk variant av Ljótr heller enn det relativt frekvente Lyder, skrevet «Liuder» o.l. fra midten på 1100-tallet (jfr. DgP I 867). For øvrig er det ett sikkert belegg på Ljótr i Sverige, fra Herjedalen ca. 1273. Fra dansk område synes navnet ukjent. Erik Björkman har et par eksempler under Leot (s. 92; jfr. Fellows-Jensen 1968: 190), men det synes ikke å være registrert i Norfolk (Insley).
Den overveiende vestnordiske utbredelsen viser seg også m.h.t. bruken av Ljótr som forledd i stedsnavn. GPNS (s. 175 f.) har ti eksempler på norske gårdsnavn som kan være sammensatt med dette mannsnavnet, evt. med det tilsvarende kvinnenavnet Ljót, som rett nok (loc. cit.) er gitt eget oppslag med tre mulige stedsnavnsammensetninger. I alle fall fem av navnene har middelalderformer som klart tyder på mannsnavnet, men i de andre er også andre løsninger mulige. Tre av navnene er sammensetninger på stad (alle mer eller mindre tvilsomme); det er tre navn på rud/rød, to på garðr(inn) og ett på þveit. Det er vanskelig ut fra dette å antyde noe om dateringen; mye tyder imidlertid på at navn på Ljots kan ha tilkommet over en forholdsvis lang periode. Lind (sp. 742) tilføyer et mulig partsnavn «Liotzhus» fra Rennebu, dessuten tre navn fra Båhuslen: foruten Låssby også et forsvunnet (?) rud-navn fra Lur sn. i Tanum og et «Liodzhaugen» også fra Tanum, nevnt i 1416. I Lind Suppl. (sp. 592) tilføyes noen islandske gårdsnavn samt ytterligere to navn på stad fra Norge. Lundgren-Brate (loc. cit.) mener Liut kan foreligge i «ortnamn sådana som Lywssrydh, i Lywsshulta sokn» i Västergötland, og Elof Hellquist (1918: 107) nevner Låssby som et opprinnelig Ljótsbœr. Personnavnet er altså ikke tatt med i DgP, men i forbindelse med drøftingen av Leckby i Yorkshire, som muligens kan komme av Ljótr eller en svak sideform *Ljóti,¹⁴⁸ nevner Gillian Fellows-Jensen (1968: 190) at et dansk *Liut skal foreligge i noen danske stedsnavn, med henvisning til DS VIII 41, XI 213 f. og XII 139. Henvisningene gjelder Lystrup i Stenderup sn., Hatting hd. i Vejle amt, eldst skrevet «Lystrop» i 1419 (avskrift fra 1544), Listrup i Nørre-Ørslev sn., Falsters Sønder-herred i Maribo amt, skrevet «Luzthorp» i 1472, og Lystrup i Bryrup sn., Tyrsting hd. i Skanderborg amt. I alle tilfellene foreslås i DS også alternative tolkninger.
Låssby ligger et par kilometer sør for kirkestedet Björlanda, adskilt fra dette ved landsbyen Kvisslingeby. I nordøst ligger enkeltgården Hede før Lexby, og i øst er nabogårdene Kålsered og Önneröd. I sør lå tidligere Skaggeröd, i sørvest ligger Lilleby og i vest Fåglevik.
Björlanda, Lexby og Låssby er ifølge OGB landsbyer med 4 mt. hver, mens Lilleby har hatt hele 5 ½ mt. Kvisslingeby har 3 mt. og Fåglevik står oppført med 1 ½ mt. Kålsered er 1 mt. og Önneröd og Skäggered bare ½ mt., det samme som Hede tidligere hadde. I 1528 nevnes sju menn under Låssby – det samme som under Björlanda og Lilleby, men tre av dem betaler ikke skatt, og har ventelig vært husmenn. Gårdsnavn sammensatt med personnavn i forleddet kan ofte forklares ved å anta en oppdeling av en tidligere storgård, og en slik forklaring lar seg kanskje bruke også her. Etter beliggenheten synes så vel Hede, Skäggeröd, Önneröd og Fåglevik å kunne ha hørt sammen med Låssby, og sett i forhold til dette gårdskomplekset kunne kanskje Lilleby anses som liten, i alle fall om den avsidesliggende Sörgården i Lilleby er en seinere tilvekst, slik det antydes i OGB IV 23. Hva denne gården evt. har hett, er nå vanskelig å gjette, men Fåglevik, kjent siden middelalderen, peker seg ut som en ikke umulig løsning. På grunnlag av personnavnets utbredelse må Låssby, likesom Lexby, kunne regnes blant de eldre navnene sammensatt med personnavn

Låssby

Sotenäs hd. (Bärfendals sn.), Båhuslen

OGB XIV ms

GK8A NO 4894

Sø 0,5 km

– "låsby, 1låspy, "låspy (OGB)
Uttalen ble notert i Norvegia i Ortnamnsarkivet i Göteborg i 1983

i Loffzbønom SD III 45, 1415 OGB. i Liodtzbye 1585–86 OGB. i Liotzbye 1580–81 OGB. Losseby NRR IX 197, 1648 OGB. Lössbÿ 1659 OGB. Lossbÿ 1665 OGB. Löössbÿ 1697 OGB. Lossbÿ 1758 OGB. Låssby 1811 OGB

Av mine notater fra grunnmanus til OGB 14 går det fram at Låssby ligger i dalen, litt høyere enn nabogårdene, og at husene ligger på en bergterrasse. Ut fra dette og behandlingen av liknende navn i utkomne bind av OGB kan man anta at redaktørene av bind 14 vil vurdere en tolkning der forleddet viser til høy, fri beliggenhet. Nabogården i nordøst er Åseby (se nedenfor), og begge disse gårdene er i OGB manus klassifisert som 1 mt. En drøfting av forholdet til nabogårdene for øvrig må utstå til OGB XIV foreligger

Maggeby

under Gunnarby i Lane hd. (Skredsvik sn.), Båhuslen

OGB XII2 173

GK8B NV 5881 (÷)

N 1,6 km

– ma2g_êby'_ (OGB)

Mageby NRJ V 194, 1544. Magelbÿ, Møgleby 1573 OGB. Magebye 1581 OGB. 1586 OGB. Maggeby 1586 OGB. Mageby 1659–97 OGB. Maggeby 1719 OGB. 1736 OGB. 1748 OGB. 1811–81 jb OGB. 1802 OGB. 1804 Ml OGB. 1830 S nr 67 99 OGB.
David Palm bemerker i OGB at formene fra 1573 viser påvirkning fra sørsvenske og danske stedsnavn sammensatt med Magle-, ‘stor’, med hv. til Jöran Sahlgren i NoB 1947 (s. 109), som for øvrig ikke drøfter dette Maggeby

Palm forklarer forleddet som det norrøne kvinnenavnet Magga, som også skal inngå i «Maggarioder», i RB 537 brukt om (Lane)Ryr kirke (jfr. OGB XII1 76).
Magga forklares i GPNS (s. 179) som «vel oprindelig […] Kjæleform af Margrét»,¹⁴⁹ og det nevnes at det finnes som kvinnenavn i DN allerede fra begynnelsen av 1300-tallet (med hv. til DN IX 96, V 52 og VI 148). Imidlertid understrekes det at mye tyder på at det må ha funnes et homonymt elvenavn (jfr. under Mugga i NE 164 f.). E.H. Lind (sp. 752) har bare noen ganske få belegg på kvinnenavnet ut over de tre Rygh nevner (i et metronym «[af Hafre] Moggusyni» fra Sogn, en prestedatter Magga fra Stavanger og i et metronym «Haukr Moggu sun» i Numedal i hhv. 1308, 1310 og 1328). Linds tillegg synes å gjelde to kvinner i Bergen, nevnt i 1519–20 i NRJ I (s. 311, 425, 530, 638, 688) og II (s. 28), men det skal også være «talrika fall» ellers i NRJ II (12 i fattige kvinner i Bergen i 1521) og III (belegg for to kvinner i Bergen i 1521; den éne er den samme som nevnes i NRJ I). I NRJ IV og V er det ingen belegg. I DN XXI (s. 43) nevnes en Magga i et brev fra Østre Gausdal i 1330. Fra 1308 til 1521 kjennes dermed navnet brukt om 14 kvinner, hvorav to er nevnt på 1300-tallet. Ytterligere to er kjent gjennom metronymer, den éne i et brev fra Sogn, den andre i ett fra en østlandsdal. Det kan konstateres at navnet slett ikke er særlig alminnelig, og at det i all hovedsak tilhører Vestlandet og spesielt Bergen på 1500-tallet.
Magga nevnes ikke av Lundgren-Brate, men i SMPs samlinger er det ett belegg, en nonne «Margareta, dicta Maggha» i Lund på 1100-tallet og et metronym «Andreas Maggosun» samme sted fra begynnelsen av 1200-tallet. I DgP (bd. I, sp. 875) nevnes ytterligere et par fra 1100 og 1200tallet i Lund foruten noen sagnhistoriske eksempler. Særlig utbredt kan navnet imidlertid ikke ha vært. Som stedsnavnforledd burde man kanskje også ha vurdert hvorvidt det kunne foreligge et tilnavn Mag(g)i; jfr. Lind Bin. sp. 250, som har noen sagabelegg på tilnavnet Magi – foruten ett belegg fra det islandske diplomatariet – og et foranstilt tilnavn Maga(-Bjǫrn), og man kunne også tenke seg at det har eksistert et mannstilnavn *Maga. Lind Bin. har flere mannstilnavn som formelt er svakt bøyde femininer. Dette blir imidlertid usikkert, og undersøkelsen bør konsentrere seg om kvinnenavnet, som på grunnlag av de to nevnte metronymene kan antas å ha vært i bruk i Norge alt på 1200-tallet og i Danmark (Skåne) allerede 100 år tidligere.
Oluf Rygh nevner sju norske gårdsnavn under kvinnenavnet Magga: Muggeby (se nedenfor) og tre navn på rud, dessuten sammensetninger med stad, berg og (i alle fall tilsynelatende) hus. De fleste av disse er tvilsomme. Bruksnavnet gnr. 146,1 Muggestad i Vestby er uten eldre skriftformer, men Oluf Rygh mener (NG II 23) at det sannsynligvis er gammelt og dannet til Magga. Navnet kan sammenholdes med daglignavnet Muggerud på gnr. 176 Tårneby i Romedal (hverken daglignavnet eller gårdsnavnet har eldre former), der Oluf Rygh lar spørsmålet stå åpent om forleddet er kvinnenavnet eller elvenavnet (NG III 145). Gnr. 80,15 Muggerud i Norderhov er likeledes utvilsomt ganske ungt som bebyggelsesnavn, og Hjalmar Falk kommenterer kort (i NG V 38) at bruket ligger ved en bekk, og viser så til det likelydende navnet på gnr. 148 i Øvre Eiker. Til dette navnet, som er belagt første gang i 1558 som «Mugerud» (DN VIII 849), bemerker han (NG V 279) at gården ligger ved «Delerelven, der nok kan tænkes engang at have baaret Navnet Magga eller maaske Mugga». Han tilføyer at navnet ikke nevnes i NE (s. 164 f.), men er tatt med i GPNS. Gnr. 98 Muggerud og gnr. 104 Muggeberg i Sandsvær mener Falk imidlertid man «med Sikkerhed» kan gå ut fra er dannet til elvenavnet Magga. Gårdene ligger («i længere Afstand») fra hverandre ved samme vassdrag, nå Dalselva; jfr. Oluf Ryghs kommentar i GPNS. Navnene er eldst belagt som hhv. «j Maggurudi» i RB 1 (seinere «Mwggo» o.l.), og «Mugeberrigh» i NKJ I 88 fra 1575 (jfr. NG V 390, 392). Moghus (gnr. 34 i Fyresdal) blir mer usikkert, og Rygh peker i GPNS på at gården ligger ved en elveos, slik at navnet opprinnelig kan være *Mǫgguóss; i NE 161 fører han navnet tentativt opp under et elvenavn *Móðga. Den eldste formen Rygh kjente, er «Moghusz» fra NKJ I 222, men i NG VII 390 har Falk føyd til et belegg «Muggehus» som står to ganger i et lokalt utferdiget brev fra 1561 (DN XIII 807). Også alle seinere former tyder på at etterleddet er hus, noe også navnet på nabogården, Lofthus, indikerer er det rette, men forleddet kan ikke bestemmes ut fra dette. Falk bemerker at de to gårdene trolig er parter av en større enhet, hvis navn seinere er forsvunnet, eller deler av en annen nabogård, gnr. 35 Væting. Han bemerker at «et lignende Partnavn» er registert under gnr. 85.86 («i Ragnildhahwsum» sitert etter NG VII 397). Alt i alt synes Falk her å foretrekke kvinnenavntolkningen; det blir imidlertid helt uvisst hvor gammelt man kan anta at dette gårdsnavnet er.
Kvinnenavnet Magga antas å foreligge i alle fall i et par-tre svenske bebyggelsesnavn. I 1918 anser Hjalmar Lindroth det som «ej säkert» at Maggered i Rödbo sn. inneholder kvinnenavnet (Lindroth 1918: 42, note 1), men i OGB IV 35 mener han dette er sannsynlig. Fra Sunne sn. i Fryksdals hd. i Värmland nevnes i SOV II 32 et Maggeby, skrevet «Maggabÿn» i 1540, seinere «Magge» og i kommentaren forklart som «kanske» sammensatt med «ett mot fno. Magga (kortform för Margareta) svarande kvinnonamn». Navnet gjelder en gård på 1 mt., og det går sikkert tilbake til middelalderen; det nevnes imidlertid ikke av Elof Hellquist (1918). Det kan ikke legges stor vekt på bindevokalen a i en såpass ung kilde, så kvinnenavntolkningen må absolutt kunne forsvares. Mer tvilsomt blir det sikkert mye yngre Muggerud i Grinstads sn. i Sundals hd., først kjent i 1618 som navn på en «skattetomt» og seinere knyttet til et «hemman» på 1/8 mt. I SOÄ XVI 132 foreslås kvinnenavnet som et alternativ til dialektformen «mugga», «mogga» av mygga (‘mygg’ m.) I tillegg kommer muligens «Maggarioder» i Lane-Ryr, nevnt innledningsvis.
Trass i den overveiende vestnorske utbredelsen av kvinnenavnet Magga kan man ikke se bort fra at det også har funnes i Båhuslen så tidlig som på 1200–1300tallet.¹⁵⁰ Om så er tilfelle, er det urimelig å anta at det skulle ha hatt den u-omlydte genitivsformen Mǫggu (som forutsettes i de navnene der Oluf Rygh mener kvinnenavnet kan foreligge), og Maggeby kunne således godt tenkes å gå tilbake på *Maggubýr. Det enkeltstående «Maggarioder» fra RB 537 kan imidlertid ikke tillegges særlig vekt. Det kan selvsagt stå for Maggu- (jfr. det som flere ganger ovenfor er framholdt om ustø gjengivelse av mellomvokaler i denne kilden og se formen «Befuia» for *Befju samme sted), men navnet blir svært usikkert uten andre belegg. På språklig grunnlag lar det seg ikke gjøre å skille mellom kvinnenavnet og elvenavnet (hvis etymologi for øvrig er helt uviss; jfr. Maggebäck i DSÅ V 20).¹⁵¹
Maggeby må anses som noe usikkert, men en tolkning til personnavnet Magga er ikke usannsynlig; i så fall kan det knapt være eldre enn 1200-tallet. Muligens gjelder navnet en opprinnelig part av Gunnarby, men vel så sannsynlig er det at både Gunnarby og Maggeby er utskilte deler av Skredsvik. Ifølge opplysningene i NRJ V var Maggeby egen gård i 1544 (men med relativt liten landskyld, 3 pd. smør) og, ifølge OGB, likeledes i de øvrige eldste kildene. Men fra 1659 betegnes eiendommen som «eng» o.l., og i 1924 er den utelatt som «obefintlig». Siden 1661 har gården ligget under Gunnarby

Muggeby

gnr. 162 i Trøgstad hd. (Båstad sn.), Østfold

NG I 28

N50 1914.2 2620

Nv 2 km

Rel. skyld: 0,7

– mú2ggeby (Bugge 1880, 1883, NG), "mug3by (AN ca. 1955)

j Maggobø RB 148, 1401. Mugeby NRJ IV 596, 1542. Muggeby NRJ V 323, 1549. Mogeby 1593 NG. Moggeby ½ 1594 bs AN. Muggeby NKJ II 135, 1595. Mougeby 1/1 1604 NG. Mugeby 1612 NG. Muggeby 1616 NG. Mogebye 1647 I 22. Mogeby 1661 lk. Mogebye 1664 AN. Mogebye 1723 matr E M. Mugebye 1801 ft AN. Muggebyhytten (hpl) 1817 AN. Muggeby 1838 matr

Oluf Rygh setter opp en norrøn form Maggubýr, og anser navnet som en sammensetning med kvinnenavnet. Han legger imidlertid også fram materiale som viser at andre navn på Mugge- dels synes å komme av elvenavnet; jfr. under Maggeby ovenfor. For Muggeby kan en elvenavntolkning knapt komme på tale. Kåre Hoel (BØ manus) har ingen kommentarer til Ryghs behandling av navnet ut over å foreslå Mǫggubýr som norrøn form, noe så vel uttalen som skriftformene f.o.m. 1542 gir dekning for.
Muggeby ligger om lag 2 km nordvest for det nåværende kirkestedet, men det er grunn til å tro at kirken tidligere har ligget på Båstad, en drøy kilometer sør for Muggeby. Nord for gården ligger gnr. 161 Gillingsrud (trolig til Geirleifr) og i sør ligger gnr. 163.164 Evenby (se ovenfor). I øst ligger gnr. 156 Væte («myret, vaadlændt Sted») og gnr. 157 Skjennum (*Skineimr).
Muggeby skyldte 20 lpd. i 1647 (det samme som gnr. 169 Øresby og gnr. 170 Aslaksby), mens Evenby skyldte 65 lpd., Skjennum 30 lpd. og Væte 25 lpd. Gillingsrud nevnes ikke i 1647-matrikkelen, men i 1661 føres den opp (uten egen skyld) sammen med gnr. 165 Skattalen, som i 1647 skyldte 30 lpd. Under Aslaksby (s. 126 f.) har jeg antydet at Øresby og Aslaksby tilhører sein vikingtid eller tidlig kristen middelalder. Om disse, slik skyldforholdene i 1647 tyder på, er jevngamle med Muggeby, og navnet på denne gården virkelig er sammensatt med kvinnenavnet Magga, kan heller ikke de antas å være eldre enn fra 1200-tallet. Det er imidlertid mulig at Muggeby opprinnelig har vært mindre enn Øresby og Aslaksby. Alle tre gårdene var klassisfisert som fullgårder i 1604, men ifølge bygningsskatten for 1594 skattet Muggeby da som halvgård. Etter beliggenheten er det ikke usannsynlig at Muggeby er en relativt seint utskilt del av Evenby, eller at begge disse utgjør parter av en gård hvis navn nå er forsvunnet

Måbø

gnr. 22 i Eidfjord hd., Hordaland

NG XI 472

N50 1415.4 0099

Sø 10 km

Rel. skyld: 0,1

– ma&o2bø, maa2bé (! Bugge 1880, 1884), ma&o2bé (NG), 1ma&obe (AN 1941), 1ma&obez (AN 1969).
Til tross for to uavhengige oppskrifter med tonem 1 i nyere tid, kan tonem 2 være opprinnelig. Det er flere eksempler på endring til tonem 1 i dialekten (muntlig opplysning fra førsteamanuensis Botolv Helleland)

Maabø 1613 NG. 1614 NG. Maabøe 1647 XI 189. 1661 lk. 1665 matr. Maabø 1667 NG. Maabøe 1723 matr E M. 1801 ft. Maabø 1838 matr

Magnus Olsen forsøker følgende forklaring av navnet:
Ved 1ste Led Maa- ligger det nær at tænke paa már m., Maage; men i Navnet paa en høitliggende Fjeldgaard kan neppe dette Fuglenavn foreligge (jfr. dog maaske Bd. IV, 1 S. 162). Som en Mulighed kan nævnes, at Maabø, af *Mávabœr, er sms. med et ellers ukjendt Mandstilnavn mávi, dannet af Fuglenavnet már som t.Ex. lambi af lamb og *hvelpi (Bd. IV, 2 S. 190. V S. 139) af hvelpr.
E.H. Lind (Bin. sp. 254) har ingen eksempler på noe tilnavn *Mávi, men viser til NG XI og mener – som Magnus Olsen – at det «möjligen» kan være forledd i Måbø. Man kunne nok anføre de samme betenkeligheter her som ved Kvalby ovenfor, men fuglebetegnelser var ganske vanlige både som personnavn og tilnavn, og i flere tilfeller har man belegg både på sterke og svake former, som ved Ǫrn : Arni; se ellers NK VII s. 45. Olsens tolkningsforslag bør derfor ikke uten videre forkastes.
Det sterkt bøyde mannsnavnet Már forekommer ganske ofte på Island, men i Norge er det tidlig gått av bruk; det antas imidlertid å inngå som forledd i flere gårdsnavn (Lind sp. 759 f., GPNS s. 181). Som tilnavn synes det bare å være kjent brukt i ett enkelt tilfelle som ikke lar seg stedfeste (Lind Bin. sp. 253 med hv. til RB).¹⁵² Som svak sideform til Már skulle man like gjerne vente Mási som *Mávi. Det er da også kjent både som fornavn (Lind sp. 767) og tilnavn (Lind Bin. sp. 253), men ikke foreslått som forledd i stedsnavn. Appellativet mási m. er derimot forholdsvis vanlig som stedsnavnforledd (jfr. NG X 311, XIV 57, XVI 129).
Det avledete, synonyme Mákr (jfr. nynorsk måk, Aasen) er bare kjent fra et par tidlige, islandske kilder (Lind sp. 757), og det synes ikke å være foreslått som gårdsnavnforledd. Den svake formen av dette, Máki, fører Lind (sp. 757) opp som mannsnavn på grunnlag av mulig forekomst i et par gårdsnavn, bl.a. gnr. 54 Mokastad i Ullensvang, men en slik tolkning er i alle fall i det tilfellet utelukket (jfr. NG XI 451). Muligens kunne det forekomme i et par forsvunne navn fra Østlandet, nevnt hos Lind. Det blir på dette grunnlag tvilsomt om Máki har vært brukt som mannsnavn. På den annen side synes det belagt som tilnavn, men da først i 1398, båret av en tysker («Arnaldh maki» DN I 407, Bergen; jfr. Lind Bin. sp. 251), og andre tolkninger var kanskje aktuelle. Flere gårdsnavn er i NG foreslått tolket til fuglebetegnelsen *máki m., og selv om de fleste naturlig nok gjelder steder langs kysten, er det også unntak, f.eks. gnr. 8 Måkerud i Øyer (NG IV1 162), som Magnus Olsen viser til. Oluf Rygh bemerker i kommentaren til dette navnet bl.a. at «Maagen færdes jo ofte om Sommeren langt inde i Landet». Lind fører navnet opp under tilnavnet Máki (Lind Bin. sp. 251); se ovenfor.
Formelt sett kan Måbø gå tilbake på en norrøn form *Mávabœr av et mannstilnavn *Mávi eller (og mer sannsynlig) til gen. pl. máva av fuglebetegnelsen már m.¹⁵³ Det synes ikke å foreligge helt parallelle navnedannelser, men noen norske gårdsnavn synes å ha synonyme forledd. En slik forståelse av forleddet forutsetter at gården og navnet går tilbake til norrøn tid, noe eiendomsforholdene for Måbø da også tyder på; i 1647 heter det at gården lå under Halsnøy kloster.
Muligens kunne navnet likevel forklares på annen måte. Det kan ikke ses bort fra at den norrøne formen har vært *Máðbœr, der forleddet formelt sett kunne være partisippet máðr av verbet má, som i norrønt er notert i betydningene «opslide noget, saa at det formindskes, bliver mindre tjenligt eller brugeligt» og «afslide, afskrabe, bortrydde noget fra et Sted, saa at det der ikke længere er at finde» og «borttage noget» (Fritzner). Ordet er registrert av Aasen, riktignok «mest brugl. i Nordl.», men også i Bergens stift, der partisippet mådd oversettes med «skrabet, gneden, slibt». En ð, men også en d kunne lett forsvinne foran b. Navnet kunne forstås i pejorativ mening, ‘den mindre tjenlige eller brukelige bøen, enga’, evt. ‘den avslitte, avskrapte bøen’. En slik tolkning kunne langt på vei passe med beskrivelsene av gården i bygdeboka. Fra bygseltakseringen i 1633 siteres at gården lå «såre høyt til fjelds. Ingen god ager, eng eller andre lunner», fra 1723-matrikkelen siteres at «det var ei lita sandjord, uviss til dyrking og tungvunnen», fra 1802 (uspesifisert kilde): «hagen var ring, men stølsbeitet godt», og i 1866 het det at gården var «sers tungvunnen og utsett for turke» (Lægreid 1992: 393 f.).¹⁵⁴ Det kunne være fristende å legge samme betydning til grunn for má som i de etymologisk beslektete, engelsk mow og tysk meien, og forklare Måbø som ‘slåttemark’, som sikkert kan passe fra et saklig synspunkt, men en slik betydning av verbet synes ukjent i nordisk. Det er ellers en åpenbar svakhet ved det tolkningsforslaget som her settes fram, at partisippet máðr vel ellers ikke er belagt i norske stedsnavn.
Måbø ligger isolert som den øverste gården i den trange Måbødalen;¹⁵⁵ matrikkelens gnr. 17–21 ligger rett nok flere kilometer lengre oppe, men dette er yngre husmannsplasser og til dels tidligere støler. Nedenfor Tveito er det ingen bosetning før i grenda Øvre Eidfjord, som omfatter flere gamle gårder mellom elvene Veig og Bjoreio: gnr. 8 Sæbø, gnr. 9 Vardberg, gnr. 10 Myklatun, gnr. 11 Litlatun, gnr. 12 Gardatun, gnr. 13 Røyso. Øst for Bjoreio ligger gnr. 24 Lund.
Sæbø er den eneste av disse gårdene som kjennes tilbake til middelalderen; den nevnes i et brev fra 1398 (DN VIII 272, Aga i Ullensvang), mens de andre gårdsnavnene først opptrer i kilder fra første halvdel av 1500-tallet. Magnus Olsen anser Sæbø og gnr. 11–12 som én opprinnelig gård, hvis navn nå er forsvunnet, og dette kan vanskelig motbevises. I så fall er det ingen grunn til ikke også å ta med gnr. 9 og 13 i en opprinnelig storgård; det er ingen naturlige grenser mellom disse gårdene; gnr. 13 Røyso, som skal ligge «inneklemt mellom dei andre gardane» (Lægreid 1992 : 277), er helt klart resultatet av en oppdeling.¹⁵⁶ Annerledes blir det med gnr. 24 Lund, den eneste gården nord for Bjoreio. Selv om navnet typologisk kunne indikere en svært gammel gård, lar dette seg ikke bevise på språklig grunnlag, og Lund kan like så vel tenkes å være en noe yngre rydning utgått fra den eldre gården på sørsida av elva, eller fra Sæbø. I høymiddelalderen er det i alle fall rimelig å anta at Sæbø var egen gård, og det samme gjelder Vardberg, men hvorvidt gnr. 10–12 var oppdelt, blir mer usikkert. Navnet Myklatun kan muligens tas som en indikasjon på at gården ble delt i norrøn tid, men noe bevis er det ikke. Samlet sett, skulle det være all grunn til å anta en betydelig høyere alder på gårdene her nede ved vannet enn oppe i Måbødalen. Dette viser seg også når landskylda i 1647-matrikkelen trekkes inn.
I 1647 skyldte de fire brukerne på Sæbø til sammen tilsv. 149 lpd. korn, og de to på Vardberg skyldte 85 lpd. De øvrige gårdene hadde 1 bruker hver, og Myklatun skyldte 50 lpd., Gardatun 30 lpd. og Litlatun 26 lpd. (til sammen skyldte altså de tre tun-gårdene langt mindre enn Sæbø). Røyso skylde 29 lpd. og Lund 28 lpd. De to gårdene oppe i Måbødalen hadde svært ulik skyld. Tveito skyldte tilsv. 35 lpd. korn, mens Måbø skylde bare 6,3 lpd. Gjennomsnittsskylda for de nevnte ni gårdene var i 1647 48,7 lpd., og i en slik sammenheng var landskylda for Måbø helt ubetydelig (relativ skyld 0,1). Det kunne være grunn til å vurdere gården som en opprinnelig slåtteteig (bø = ‘avsideliggende eng’) under Tveito. Opplysningene i bygdeboka viser et utstrakt hopehav mellom de to gårdene, gjensidig eierforhold, felles støl (Åstestølen, seinere utskilt som gnr. 21), og flere utskiftinger av opprinnelig felles utmark (se Lægreid 1992, f.eks. s. 398, 403, 406). Indikasjonen på en teignavntolkning av etterledet motsier ikke den tolkningen av forleddet som er foreslått ovenfor, men utelukker heller ikke en tolkning til et mannstilnavn

Naksbø

gnr. 15 i Fjære hd., Aust-Agder

NG VIII 118

N50 1611.4 ca. 7668 (÷)

S ca. 1,5 km

Rel. skyld: 0,6

– na1sbø (Rygh? 1878), na1ssbý (Bugge 1886), na1ssbø (NG), 1nasby (AN u.å.), 1naksby (AN 1957)
I Ryghs originalmateriale er uttalen først notert som «Nasbø» etter én «Controllør M. Gundersen» i 1878, men deretter er tilføyd «na1ssbý», som Sophus Bugge har notert i 1886 etter en informant fra Helleland (= gnr. 66 i Landvik?)

Naxbye ¼ 1593 NG. Naxbije 1601 NG. Naxbie 1610 NG. 1611 NG. i Naxbie Omt 1624: 35. Naxbie 1647 VIII 37. Noxbie 1661 lk. Naxbie 1665 matr. 1670 NG. 1723 matr E. Nachsbie 1723 matr M. Naksby 1838 matr. Naksbø 1886 matr.
I 1886-matrikkelen bemerkes at navnet vanligvis skrives Naksbi(e) eller Naksby; og i matrikkelutkastet fra ca. 1950 er «Naksbø» overstreket og erstattet med «Naxbie» og «Naksbie»

Amund B. Larsen foreslår i NG at navnet skal være et opprinnelig *Naðsbœr til mannsnavnet Naðr, og han viser til gnr. 51 Nasland i Austre Moland (NG VIII 93). Dette er først belagt som «Nedzsland» i 1630 (NG) og som «Nadtzland» i 1670 (NG) og tolkes til det samme personnavnet. Generelt viser Larsen til GPNS s. 184, og han bemerker for øvrig at «foran s med Konsonant er et k indskudt. Vistnok udskilt fra Bie». For en forklaring av lydutviklingen, se Elmevik 1967: 56, og jfr. under Lexby ovenfor s. 294.
Under mannsnavnet Naðr oppgir Oluf Rygh i GPNS (loc. cit.) ett kjent (og «sikkert») belegg; hentet fra et patronym «Nadrson» belagt i 1311, men det antas videre at «Nadsson» fra Agder i 1465 og 1555 representerer det samme navnet, «da Aasens Navnebog har Na) (skr. Nah) som Navn i Holme 1801». E.H. Lind, som også gjengir det første patronymet korrekt («Naðr son»), har dette som det eneste, sikre belegget på mannsnavnet; et islandsk eksempel, «Nadr i Nadrdal» fra Gull-Þóris saga, oppfattes som «kanske uppdiktad», og det er vel sannsynlig. De to «Nadsson» fra 1465 og 1555 (hhv. «Arne Nadsson» DN VI 590, Vanse, og «Amund Nadszonn», DN VI 813,¹⁵⁷ Holme) er av Lind (sp. 780) tatt som belegg på et Naddr, som synes sikkert belagt på Island, men med bare i disse to patronymene i Norge. Fra Island nevner Lind (Bin. sp. 265) Naddr også som tilnavn.
Tilsvarende personnavn finnes ikke i Lundgren-Brate, og heller ikke i SMPs samlinger,¹⁵⁸ men Assar Janzén forutsetter i NK VII (s. 245) et Nadh som forledd i to sta-navn i Närke. Han fører det opp under «ursprungliga binamn», og oversetter det med «ödla». DgP (bd. I, sp. 975) nevnes et belegg («Nadis:», patronym) fra 1483, som forklares som en mulig svak sideform til et *Nadd, tilsvarende norrønt Naddr. Det tilføyes at det er belagt et mannstilnavn Naddi fra Ribe i 1408. Fra England har jeg ikke funnet liknende navn.
Oluf Rygh fører i GPNS opp to gårdsnavn under Naðr, det nevnte Nasland og dessuten gnr. 10 Nastad i Stod, som av Karl Rygh (i NG XV 258) alternativt forklares som Knattarstaðir, til mannsnavnet Knǫttr (GPNS s. 163). En annen mulighet var selvsagt det tilsvarende tilnavnet (Lind Bin. sp. 208) eller, mer sannsynlig, appellativet i betydningen ‘fjellknatt’. I en anmerking i GPNS (s. 184) trekkes navnet i Fjære inn, og det framholdes at dette «kan vel med Sandsynlighed henføres til Naðr».
Med så få og usikre belegg på et norrønt mannsnavn Naðr, kunne det reises tvil om personnavnet virkelig har eksistert. Det er imidlertid klart at Na(d) har vært brukt i Norge i etterreformatorisk tid. Navnet er, om enn sparsomt, belagt blant skattebetalere i 1647 (sju eller åtte navnebærere, bl.a. en «Naj» i Harkmark,Vest-Agder), og i 1801 er det en «Nah» i Holme, og en «Nae» og en «Nad» i Kristiansand. Formelt er det intet i veien for å tolke Naksbø som sammensatt med Naðr. For henvisning til litteratur om Na, se NPL.
Både Oluf Rygh (i GPNS) og Amund B. Larsen setter hovedleddet til bø, norrønt bœr (som ellers er vanlig i Aust-Agder), men samtlige skriftformer og også uttaleformene f.o.m. 1886 tyder likevel på by. Larsen bemerker at gården trolig er utskilt fra gnr. 13.14. Bie, men ser ellers ikke de to navnene i sammenheng. Bie, uttalt ["bi'3], forklares overbevisende som stivnet dativ av býr, og en naturlig slutning ville være å anse Naksbø som et opprinnelig partsnavn, ‘Na(ð)s del av Býr’. Et tilsvarende forhold ser man ved gnr. 33 Bie i Øyestad, der bnr. 2 Åsbø er kjent siden 1611 (se nedenfor).
Naksbø er ikke avmerket på N50-kartet, men etter RK 5b Grimstad (utg. 1891, rev. 1926) og SK 8 (utg. 1893; Ryghs eksemplar) ligger «Naksbø» der N50 kartet har avmerket «Bie» (som på sin side er avsatt noe lenger sør på de eldre kartene). Nabogårdene i nord og vest er gnr. 16 Gjømle og gnr. 17.18 Augland. I 1647 skyldte Naksbø tilsv. 21 lpd. korn, mens Bie skyldte 60 og Gjømle og Augland 50 lpd. hver. En sammenlikning av 20 gårder omkring Vikkilen viste en gjennomsnittsskyld på 33,7 lpd., og Naksbø har dermed en relativ skyld på 0,6. Både skyldforholdene og beliggenheten underbygger antakelsen at Naksbø er en relativt seint utskilt del av Bie, men det er ikke umulig at gården ble til i seinmiddelalderen, og det kan ikke ses bort fra at formen bø er den opprinnelige, som så seinere er blitt endret til by under påvirkning av Bie. Da det heller ikke er urimelig at de kjente beleggene på mannsnavnet Na – nettopp på Agder – går tilbake til middelalderen, bør A.B. Larsens tolkning kunne aksepteres

Nikkeby

gnr. 68 i Skjervøy hd., Troms

NG XVII 183

N50 1635.2 9373

Nv 7 km

Rel. skyld: 1,2

– nekkeby (Rygh? 1885), ni7z2kkebý (NG), "nik3by (AN 1975)
Ifølge Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er uttalen (uten tonemmarkering) notert etter tre informanter, men det opplyses ikke om det er av Rygh eller Bugge. De to første står uten år, den tredje oppskriften er fra 1885

Nickeby 1567 NG. Nicke by (3 br) NLR V 180, 1566–67. Necheby 1610 NG. Nickebye 1614 NG. Nechebye (2 br) 1647 XVII 56. Nichebye 1665 matr. Nickebye 1723 NG. Nichebye 1723 matr E M (= Ryghs 1886). Nikkeby 1838 matr

Karl Rygh kommenterer i NG at «1ste Led er vel det samme som i Nikkerud i Ø. Toten og det forsvundne Nicherud i Modum, som antages at være dannet af Mandsnavnet Nøkkvi (Nøkkvir, Nǫkkvir)», og han viser til NG IV2 56, V 234 og GPNS s. 186.
GPNS har Nǫkkvir som hovedoppslag, men Oluf Rygh nevner her også en svak form benyttet «om en Lendermand i 12te Aarh.» og om en «Konge i Romsdalen». E.H. Lind drøfter primært den svake formen, som kun finnes i sagalitteraturen, men han har tre historiske eksempler på sterk form. På Gimsøysteinen fra Nordland (800-t.) finnes navnet trolig i formen nuki, som tilsvarer nuka (akk.) på svenske runesteiner (U 768, U 1165; jfr. Bugge i NIæR I 395). Samme navn er muligens det svenske Nokke, i Lundgren-Brate (s. 181) oppført med ett belegg – et patronym belagt i 1344, som også er det eneste belegget i SMP; se likevel et mulig tilnavn, norrønt *Nokki, som på grunnlag av noen stedsnavn antas i Lind Bin. s. 268. I Danmark og England synes det ikke å være registrert noe liknende navn.
GPNS (s. 187) har fem eksempler under Nǫkkvir: tre navn på rud/rød,¹⁵⁹ dessuten sammensetninger med land og stad, men Nikkeby er ikke nevnt. Lind (sp. 798) nevner også et nå forsvunnet rud-navn fra Bärfendal i Båhuslen,¹⁶⁰ og i Lind Suppl. (sp. 640) tas med et forsvunnet «Nochthued», kjent fra 1626 i Eidfjord i Hardanger; dessuten Nikkeby. Det bemerkes imidlertid avslutningsvis: «alla mycket osäkra». I Lind Bin. (sp. 268) tas navnet fra Bärfendal, Nikkerud på Toten og Nokkevja i Øyestad i Aust-Agder med under det antatte tilnavnet *Nokki, som forklares med hv. til appellativet nokke m., ‘liten krok’, ‘liten, krumbøyd figur’ (jfr. Aasen). Elof Hellquist (1918: 57) setter Nockeby i Bromma til *Nokke, og Sophus Bugge trekker også inn dette navnet i sin drøfting av nuki.
Det eneste av navnene oppført under Nǫkkvir i GPNS som synes sikkert tolket, er gnr. 27 Nikkelsrud i Nedre Eiker (NG V 301). Dette viser delabialisert form «j Nekkis rudhi» (2 gårder) allerede i Røde bok (s. 87) og overgang til i første gang i 1593 («Nickisrud» NG). Om belegget «Nokkarud» (RB 277) virkelig gjelder Nikkerød på Toten blir usikkert, da dette navnet ifølge NG (bd. IV2, s. 56) ellers ikke er belagt med eldre skriftformer. Belegget står i en liste over inntekter til Mariaalteret «wtaar aa golfueno», der det nevnes gårder og gårdparter fra store deler av Østlandet. Muligheten for skrivefeil er også tilstede; det kan bemerkes at gården er lokalisert til «Bakka sokn» for Balke. «J Nokka rudi» nevnes i RB 378 under Bärfendal kirke, og Lind anser navnet som forsvunnet. Det kan imidlertid nevnes at Nockeröd er gårdsnavn i Mo sn. i Bullaren, og belegget kunne vel gjelde denne gården (som i OGB XVIII 32 står oppført med eldstebelegg fra 1697).
Dersom Karl Rygh har rett i sin tolkning av Nikkeby, forutsetter det i første omgang en delabialisering av rotvokalen ø (ǫ) > e, altså fra *Nøkk(v)abýr til *Nekkeby. Skriftformene fra 1610 og 1647 kunne muligens gjengi en slik form; det er også verdt å merke seg at uttalen er notert med en åpen i («i med kvist») eller e – både i NG og i grunnmaterialet, et interfoliert eksemplar av 1886-matrikkelen. Utviklingen videre til [i] kunne kanskje skyldes innvirkning fra skriftformene, men navnet er problematisk og tolkningen må anses som usikker. Det kan heller ikke ses helt bort fra at det foreligger et persontilnavn eller appellativ *Nokki/*nokki. Om tolkningen til Nǫkkvi skulle ha noe for seg, forutsetter det i alle fall en stedsnavnkontinuitet fra middelalderen, da personnavnet neppe har vært brukt i etterreformatorisk tid.¹⁶¹
Nikkeby ligger på sørspissen av Laukøya, ved Lauksundet; den andre gården på øya ligger på den nordvestre delen. Midt imot Laukøya, på Arnøya, ligger nå en rekke mindre gårdsbruk matrikulert som gnr. 66 Nygården og gnr. 67 Lauksletta. Ifølge NG XVII 183 utgjør de parter av en eldre gård, Lauksundet, som nevnes i kildene mellom 1522 og 1723. Kirkestedet ligger på Skjervøya, om lag 7 km sørøst for Nikkeby. På øya Kågen, vest for Skjervøya, er det enda en by-gård, gnr. 52.53 Taskeby, der de to brukene ligger et par kilometer fra hverandre (gårdsnavnet tolkes i NG XVII 181 som en sammensetning med et eldre navn på neset som skiller brukene). Bosetningen er i det hele tatt svært spredt her, og enda lenger er det mellom de gårdene som nevnes i 1647-matrikkelen. Store og Lille Taskeby skyldte i 1647 til sammen tilsv. 7,5 lpd., Nikkeby 6,7 lpd. og Lauksundet 5 lpd. På Lille Taskeby var det bare én bruker, på de andre to. Den eneste skattyteren på Skjervøya skyldte tilsv. 2,5 lpd. korn, mens en husmann betalte ½ riksdaler (jfr. 1647 XVII 67). I 1647 tilsvarte den gjennomsnittlige landskylda for de nærmeste 12 gårdene 5,8 lpd. korn, og de to by-gårdene betalte altså noe over middels skyld (relativt 1,2 for Nikkeby og 1,3 for Taskeby). På dette grunnlaget lar det seg neppe gjøre å antyde noe om hvor gammel bosetningen på Nikkeby kan være, men det er ingen grunn til å tro at gårdsnavnet ikke har oppstått om lag samtidig. Med en – tross alt – relativt høy skyld i 1647 og tre skattebetalere i 1566–67, som til sammen betalte to våger fisk i leidang (tilsv. 10 lpd. korn), er det mulig at stedet var bebygd i middelalderen.¹⁶²
Hvis man forutsetter at uttalen i NG er den ekte (og at den som ble registrert i 1975 skyldes skriftpåvirkning), skulle det på språklig grunnlag ikke være umulig å akseptere en norrøn form *Nǫkkvabýr. Landskyldopplysningene sannsynliggjør at bosetningen går langt tilbake, og belegget nuki fra Gimsøysteinen er en indikasjon på at et mannsnavn Nǫkkvi (eller et tilnavn *Nokki?) har eksistert i Nord-Norge i vikingtida. På samme måte som ved andre navn i Nord-Troms, må man imidlertid ta forbehold om en mulig opprinnelig samisk navngivning og en forvansket og misforstått norsk navneform

Offigsbø

gnr. 48 i Lom hd., Oppland

NG IV1 54

N50 1618.4 7454 (Ofigsbø)

Ø 2 km

Rel. skyld: 1,0

– aa2ffýssbø7 (Bugge 1883), å2ffýssbø (NG), å7fy1ssbø (Ekre 1960: 158)

a Affaxeubø DN XXI 247f, 1431 (Ofigsbø, 1600-talls avskrift). i mothe Ofexsouale DN IX 253, 1437 (Lom). breff (vm) Ofyx bø DN IX 253, 1437 (Lom; samtidig? påskrift). Offixby NKJ I 169, 1576 (= St 150b). Offexby NKJ I 170, 1576 (= St 151b). Ofixbøø 1578 NG. Offixbø 1594 NG. Offuixbø 1/1 1604 NG. Offixbøe 1647 IV 151 156. Offigsbøe Aktst II 518, 1656. Ofigsbøe 1661 lk. Offigsbøe 1665 matr. 1668 NG. 1723 matr E. Offigsbø 1838 matr

I NG har Oluf Rygh en lang kommentar til navnet:
Det synes at være lige til at forudsætte som opr. Form Ófeigsváll, sms. af Mandsnavnet Ófeigr (Úfeigr) og váll (Indl. S. 84). Mandsnavnet har ikke været saa meget brugt i Norge, som paa Island; det er kun bemærket DN. II 229. III 118. X 236 og findes i enkelte andre Gaardnavne. Forklaringen bliver lidt usikker paa Grund af den nuv. Udtale, og fordi den anførte Form fra 1437 synes at forudsætte et Trestavelsesord som 1ste Led. Man kommer derved, skjønt disse Betænkeligheder neppe kunne siges at være afgjørende, til at tænke paa Gaardnavnet Offyssi i Solum (RB. 26, jfr. DN. XIII 37), nu Åfoss, hvilket Navn er dannet af fors, Fos, og maa betyde et Sted ved en høi, strid Fos. Her kunde man maaske tænke paa et paa lignende Maade dannet Elvenavn Offyrsa, da der i Nærheden findes en liden Elv, som falder i Fos ud over en brat Fjeldside. Gammel Form isaafald Offyrsubœr.
På grunnlag av den eldste formen han kjente (fra 1437), anså Oluf Rygh altså navnet som en sammensetning med váll m., «Stammer og Rødder af fældede Træer, Stub paa afbrændt Mark» (ifølge NG Indl. s. 84). Ett spørsmål blir da hvordan den nåværende formen med bø i så fall er oppstått, og hvor gammel den kan være. Avskriften av brevet fra 1431 kan ikke tillegges særlig vekt, og i dette belegget er forleddet også tydelig forvansket. Påskriften til brevet fra 1437 er ikke sikkert tidfestet, men det er grunn til å tro at den i alle fall må være fra 1500-tallet, muligens enda noe eldre, da utgiverne av DN presiserer at påskriften har fått en tilføyelse med en hånd fra 1600-tallet. Det er for øvrig klart at belegget fra 1437 gjelder samme lokalitet som de øvrige. Imidlertid blir innførslene i Stiftsboka (1576) de eldste, sikre beleggene for at stedet har vært kalt Offigsbø (e.l.), og det er grunn til å anta et partielt navneskifte – kanskje oppstått i forbindelse med at gården er blitt bosatt på nytt etter en kortere eller lengre ødeperiode. Det kan bemerkes at Rygh her synes noe upresis m.h.t. hva som er det eldste etterleddet; på den ene side antar han navnet på váll som «opr[indeligt]», og på den andre avslutter han med å foreslå som «gammel Form» et navn på bœr, men *Ófeigsbœr synes han ikke å regne som en sannsynlig norrøn form. I GPNS (s. 188) antyder han imidlertid at formen fra 1437 må være uriktig.
M.h.t. forleddet drøfter Rygh først og fremst personnavnet Ófeigr,¹⁶³ som han i GPNS påpeker har vært svært utbredt langt tilbake i tida, men mindre brukt i Norge enn på Island. E.H. Lind (sp. 808–10) bekrefter langt på vei dette; etter flere islandske eksempler bemerker han at «i Norge, där namnet synbarligen varit mycket gängse under vikingatiden, är det senare sällsynt». Han nevner fire navnebærere i kilder fra 1321–1489 (Nordfjord, Østfold, Vest-Agder – jfr. Ryghs henvisninger til DN – og dessuten ett belegg fra Särna), og tilføyer: «annars blott i några gårdsnamn». Navnet finnes også i Sverige; Lundgren-Brate (s. 184) har tre 1300-tallsbelegg på navnet Ofegh, alle fra Uppland. I SMPs samlinger er disse bare supplert med ett fra Södermanland (1230–60) og et par eksempler på patronymisk bruk fra grenseområdet mot Norge på 1400-tallet. Navnet er imidlertid belagt hele 26 ganger i runeinnskrifter og har nok tidligere vært mer utbredt. Fra Danmark synes navnet ifølge DgP (bd. I, sp. 1512) bare å foreligge i en runeinnskrift; her nevnes for øvrig tre svenske innskrifter og at navnet også finnes på to manske runesteiner. Erik Björkman (s. 170) identifiserer et belegg «Unfac» fra DB (Nottinghamshire) med dette navnet, men det synes ikke å ha vært brukt i de områdene som er undersøkt av Gillian Fellows-Jensen (1968) og John Insley.
I tillegg til Offigsbø fører Rygh (i GPNS s. 188) opp tre gårdsnavn som sammensatt med Ófeigr: Gnr. 137 Offigstad i Øyer er skrevet «af Vfeigstadhom» i en tilføyelse i AB (s. 177), og fra 1578 skrives «Of(f)ixstad(t)» o.l., seinere «Offigstad», og navnet uttales ó2fykksta (alt ifølge NG IV1 178). Gnr. 10 Ofegstad i Våle skrives «j Vfæikstadom» i RB 186 og «j Vfeighstadum» i RB 202. I NG (bd. VI, s. 84) føres navnet opp med følgende yngre former: «Offickstad» 1593, «Offigstad» 1668 og «Offichstad» 1723, mens uttalen her oppgis som fæ1kksta, og for bortfallet av prefikset vises til bl.a. Ugjesteby i Berg (se nedenfor s. 440). I gnr. 14 Fikstveit i Skjold har skriftformer uten prefiks lang tradisjon; navnet er tidligst belagt som «Vfixþueit» og «Vfixþueitar» (2 ganger) i 1449 (DN XIV 63 f.; Bergen), men allerede fra 1519 opptrer former som «Fixtwet» (NRJ II 443). I NRJ III 295 f. skrives feilaktig «Fycketvett» og «Fucketwett». I en anmerkning i GPNS tilføyes at belegget «j Vfæigha rudi», i RB 155 oppført under Aremark kirke, «maa vel komme af et Tilnavn ófeigi, da der ikke findes Spor til en svag Form af Mandsnavnet». I NG I 196 anser Rygh det som mulig at en slik form kan ha eksistert; mønsteret er jo velkjent. Lind regner imidlertid her med tilnavnet (Bin. sp. 270).
Lundgren-Brate (loc. cit.) har ingen eksempler på Ofegh som forledd i svenske stedsnavn, men i SOÄ (bd. VII1, s. 16) foreslås som en mulighet at navnet inngår i Växtorp i Dalstorps sn., Kinds hd. For bortfallet av O- vises til et Voxtorp i Småland «av fsv. Ovaxthorp» (til en sideform Ovagh, jfr. Lundgren-Brate s. 191; DgP I 1512) og til det norske Fikstveit.
Skriftformene av Offigsbø fra 1576 av tilsvarer langt på vei samtidige former av navn som ifølge middelalderformene høyst sannsynlig er sammensatt med mannsnavnet Ófeigr. Men, slik Oluf Rygh også framholder, blir tolkningen – av to grunner – noe usikker. Den registrerte uttalen avviker fra den som er registrert for de andre aktuelle navnene; det blir her naturligvis viktigst å sammenlikne med gårdsnavnet i Øyer, der dialekten har mange sammenfallende drag med målet i Lom. Det er påfallende at prefikset har fått ulik vokalkvalitet i de to navnene, og det bør i den anledning bemerkes at alle beleggene for Offigsbø (med unntak av det åpenbart feilskrevne belegget fra 1431 i avskriften fra 1600-tallet) har skrivemåte med initial O, mens de andre norske navnene skrives med V; O opptrer først i former fra 1500-tallet. En annen ulikhet er at Offigsbø i uttalen har fått assimilasjon gs > [ss], noe som ikke har skjedd i navnene i sammenlikningsmaterialet (heller ikke i de to aktuelle svenske navnene). Dersom Rygh også har rett i at formen fra 1437 («i mothe Ofexsouale») tyder på et trestavelses forledd, er det berettiget å stille spørsmålstegn ved personnavntolkningen, eller i alle fall å vurdere alternative løsninger.
Ryghs alternative tolkning av forleddet, et elvenavn *Offyrsa, tar utgangspunkt i det forhold at forleddet synes trestavet, heller enn i selve skriftformen (og etterleddet gis ingen nærmere drøfting; se likevel nedenfor). På saklig grunnlag forsvarer Rygh tolkningen, som det ses, ved at en liten elv nær gården fosser utfor fjellsida. En utvikling fra *Offyrsubœr til den registrerte uttaleformen er språkhistorisk helt uproblematisk og lett forståelig, og skriftformen fra 1437 gir dekning for den antatte mellomvokalen. Men om denne skriftformen skulle gjengi en virkelig uttaleform på 1400-tallet, og i alle fall de tidligste av de yngre formene med «x» eller «gs» skulle representere reell uttale [ks], måtte konsonantsambandet rs (via ss?) ha gått over til ks, som så igjen er blitt assimilert til ss. Evt. måtte «x(s)» gjengi assimilasjonsproduktet ss. Den siste muligheten synes det vanskelig å finne parallelle eksempler til,¹⁶⁴ men innskudd av k skal ifølge Oluf Rygh (1882: 147) ha forekommet i flere navn (i Elmevik 1967, bl.a. s. 62, opponeres for øvrig mot dette synet, men Offigsbø nevnes ikke; jfr. BØ III 51). Det nærmeste eksempelet er gnr. 17 Foksdal i Haus, skrevet «i Forsdale» i BK 30a, der ks rett nok ikke er kommet inn i skrift før i nyere tid. I NE 55 føres Foksdal rett nok opp under elvenavnstammen Foks på bakgrunn av en håndskrevet notis av Rygh om at k-innskudd «ellers ikke pleier at indtræde i Fors» (Magnus Olsens gjengivelse i NG XI 296 f.; Olsen synes her å anse sammenhengen med appellativet fors som mest sannsynlig). I Offigsbø kunne man kanskje tenke seg at k-innskuddet skjedde tidlig og holdt seg i skrift, men at navnet ble restituert i uttalen.
Grunnlaget for å postulere et elvenavn *Offyrsa er tolkningen av gnr. 12 Åfoss i Solum, der de eldste skriftformene tyder på at navnet er et opprinnelig *Offyrsi, som Albert Kjær i NG VII (s. 142) tolker som «et Sted ved en høi, strid fos, afledet af et ellers ukjendt *offors m., Betegnelse for en saadan Fos».¹⁶⁵ For Åfoss underbygges tolkningen ved å henvise til at gården ligger ved Skotfoss i Skienselva. Men Kjær tilføyer her «om Offigsbø i Lom indeholder et paa lignende Maade dannet Elvenavn … er meget tvivlsomt», og han viser til Sophus Bugges drøfting av navnet (se nedenfor). Et elvenavn Fyrsa, avledet av fors m., synes godt dokumentert, jfr. Fissa og Fors (NE 50, 57), men noe elvenavn sammensatt med det forsterkende prefikset (adverbet) of, synes ellers ukjent.
I «Tillæg og Rettelser» i NG IV1 241 har Sophus Bugge en forholdsvis lang bemerkning til Ryghs tolkningsforsøk, som imidlertid ikke forenkler tolkningen. Han påpeker at formen fra 1437 ikke er sikker og fortsetter:
For u kan i Originalen ligesaa godt læses n, og sidste e er usikkert. I Brevet skrives v som Konsonant i Begyndelsen af Ord, ikke u. Derfor læser jeg Ofexsonala og forstaar dette som Ofexon alla. Ofexson (f.) kan indeholde samme Efterled som Fridiksson GN. 7 og Einarsson GN. 8.
På s. 48 forklarer Rygh navnene på disse to nabogårdene (i Garmo sn., også i Lom) som sammensetninger av mannsnavnene Friðrekr og Einarr samt et ellers ukjent etterledd son eller on. I gnr. 7, nå Frisvoll, skrives etterleddet ifølge NG som «(s)on» fra 1383 t.o.m. 1529, men fra 1576 som «uoldt» o.l.; i gnr. 8 Einarsvoll skrives «ßøn», «søe» og «ßøe» i 1594 og 1604, (jfr. «(s)und» i 1647), men seinere «vold» o.l. Rygh anser de to gårdene som parter av én opprinnelig gård, og etterleddet skal kunne være navnet på denne gården. Blant de tre foreslåtte tolkningene (sogn, sán og auðn) synes auðn n. det mest sannsynlige, selv om dette er forholdsvis sjeldent sønnafjells. I de navnene der det beviselig finnes, står det helst usammensatt og blir uttalt med monoftong ([å] eller [ø]); se f.eks. gnr. 37 Ånne i Sør-Fron, der navnet står i stivnet dativform (NG IV1 123). Frisvoll og Einarsvoll ligger like ved Garmo kirke, nærmere to mil øst for Offigsbø.
Sophus Bugge er sikker på at forleddet i Offigsbø er genitiv av mannsnavnet Ófeigr og at etterleddet er blitt forandret, likesom i de to navnene i Garmo sn., men her til bœr, *Ófeigsbœr, «fra hvilket den nuværende Navneform udgaar». For uttalen med y viser han til øyernavnet, og for overgangen fra ks til ss viser han til Øresby i Trøgstad (se nedenfor s. 450). Fordelen med Bugges tolkning er at man slipper problemet med et k-innskudd som så forsvinner, men han forklarer ikke hvordan ó (ú) er blitt til [å],¹⁶⁶ og han gir ikke noe klart svar på hvordan etterleddet skal forstås. Bugge mener altså at «alla» representerer pronomenet, og at dette brukes for å presisere at makeskiftet gjelder hele gården. Men det er mindre trolig at skriveren ville skrevet alla (i femininum) etter gårdsnavnet; det vanlige er nøytrumsformen alt uansett navnets genus, slik det er utallige eksempler på i RB. I AB er det også adskillige eksempler på det samme, f.eks. «Af Yseim alt» s. 177 (gnr. 123 Isum i Sør-Fron), men her er det også vanlig at navnet følges av «all eign» (loc. cit.), eller at «alt» står foran navnet. I et nærmest samtidig brev fra Lom er denne formelen brukt: «alt øfræ Helgæstader» (DN IX 259). Hvorvidt u skal leses som n eller v, blir neppe annet enn gjetning, men det kan bemerkes at utgiverne av DN i alle fall har oppfattet ordet «uala» som sammenskrevet med «Ofexso». Ortografien i brevet er for øvrig noe ustø, og det kan påpekes at skriverne unnlater å markere dativform i «vppa Bifredalen» (som følger umiddelbart etter gårdsnavnet). Alt tatt i betraktning synes Bugges forklaring av etterleddet i belegget fra 1437 noe anstrengt, men det er likevel vanskelig å å finne noe plausibelt alternativ til personnavntolkningen. Det gjenstår å se om sammenlikningen med navn på nabogårdene og en drøfting av landskyldforholdene kan støtte denne tolkningen.
Gården ligger på sørsida av elva Bøvri, mellom gnr. 49 Nørrjordet og gnr. 47 Strindi (b.f. av strind f., ‘stripe, strimmel’). Vest for Nørrjordet ligger gnr. 50 Vågåsar (mulig til mannsnavnet *Valgarðr + arfr), men ellers er det her hovedsakelig mindre gårder. På nordsida av elva er det derimot flere store og utvilsomt gamle gårder, med gnr. 65.66 Marstein og 68.69 Andvord som de største. Offigsbø skyldte i 1647 tilsv. 30 lpd. korn, det samme som Vågåsar, gnr. 62 Kvåle og gnr. 63 Vekkje (vin-navn) om lag tvers over dalen, og gnr. 59 Bø noe lenger vest. Marstein og Andvord skyldte 60 lpd. hver, og ellers kan nevnes at gnr. 57 Kvamme, gnr. 58 Krøkje og gnr. 61 Aukrust skyldte 40 lpd. hver. Gnr. 64 Øverbø skyldte 20 lpd. (gården antas i NG å ha vært del av Vekkje), og blant de øvrige gårdene kan nevnes gnr. 44 Hagen med 15 lpd., gnr. 45 Ljuland med 7 lpd. og gnr. 49 Nørrjordet med bare 5 lpd. Strindi nevnes ikke i 1647.
En sammenlikning av landskyldopplysningene for disse 14 gårdene i 1647-matrikkelen gir et gjennomsnitt på vel 31 lpd., og Offigsbø hadde en relativ skyld på 1,0. Gårdene med lavere skyld har i hovedsak navn som gir et ungt inntrykk, og gårdene med høyere skyld har, som ventet, navn som typologisk tilhører en eldre periode. Foruten opprinnelige naturnavn er det ett vin-navn og dessuten Marstein, som kan tenkes å vise til et gammelt skille mellom eldre primærgårder. Navneleddet bœr synes her å være knyttet til gårder med middels eller lavere skyld. Øverbø er, som nevnt, trolig en yngre, utskilt del av Vekkje, og det usammensatte Bø tilhører en gård som ligger mellom to større (Krøkje og Aukrust). En tolkning av etterleddet som ‘eng, slåtteland’ kunne nok forsvares i disse navnene, men det er neppe tale om seine middelalderrydninger. Offigsbø synes etter skyldforholdene å måtte betraktes som en middels stor gård, og det er ingen grunn til å anse den som vesentlig yngre enn de andre gårdene med samme skyld, f.eks. nabogården Vågåsar. Under drøftingen av navn på arfr antyder Lars Ekre (1960: 164) at disse kan være på alder med staðir-navnene. I det konkrete tilfellet han drøfter, sammenlikner han med to staðir-navn der forleddene utvilsomt er kvinnenavnet Helga og mannsnavnet Auðulfr; det er altså grunn til å tro at det er tale om gårder fra vikingtida.
Offigsbø og Vågåsar bør likeledes kunne dateres til (sein?) vikingtid. Etter beliggenheten på sørsida av elva, den minst attraktive i den trange Bøverdalen, kan det være tale om opprinnelig utmark til de større og sikkert eldre gårdene på nordsida. Om nå Bugge skulle ha rett i at navneformen fra 1437 inneholder et navneledd *on, og dette gjengir auðn, er det lite trolig at det representerer det opprinnelige navnet. Det er vel så sannsynlig at gården opprinnelig har hatt et navn på bœr, men at gården i en relativt kortvarig ødeperiode kanskje er blitt omtalt som et auðn, og at det gamle navnet er blitt gjenopptatt samtidig med at den igjen er blitt bosatt. Om forleddet virkelig er mannsnavnet Ófeigr, er imidlertid av språklige grunner mer usikkert

Olavsby

gnr. 161 i Modum hd. (Snarum sn.), Buskerud

NG V 247

N50 1715.2 4855

N 0,7 km

Rel. skyld: 1,1

– ó2qasbý (Bugge ca. 1880, NG), "o'qavsby (! AN 1942), "o'qasby (AN 1954)

Oloffszby DN XXI 326, 1445 (Olavsby, avskrift 1653). j Olaffsby NRJ IV 88, 1528. Oluffsby NLR I 189, 1558. Oluffsby NKJ I 205, 1576 (= St 184). Olssbødt 1578 NG. Ollisbye 1593 NG. 1604 NG. Oluffsby 1617 NG. Olesbye 1647 V 71. Olluffsbye 1661 lk. Ollufsbye 1665 matr. 1668 NG. Olesbye 1723 matr E. 1723 NG. Ollesbye 1723 matr M. Olesbye 1801 ft. Olasbye Kraft II 402, 1835. Olafsby 1838 matr. Olavsby 1886 matr

I NG setter Hjalmar Falk forleddet til Óláfr, og alle skriftformene støtter også denne tolkningen. De ulike variantene tyder på at skriverne (og vel også andre navnebrukere) i alle tilfeller har forbundet forleddet med mannsnavnet, og dette kan muligens forklare den uventete uttalen (jfr. Olsby nedenfor), som ellers kunne tyde på at navnet var ganske ungt (jfr. Falks kommentar til Olasbråten, gnr. 32,3 i Nes; NG V 68). En rekke andre, utvilsomt unge navn har imidlertid synkoperte former (også på Modum, f.eks. gnr. 97,6 Olslund). Det kunne synes som om den registrerte uttalen var påvirket av skriftformene «Olafs-», «Olavs-», som i alle fall var innført i offisiell bruk i 1838, men formen hos Kraft (1835) og den gjennomførte skrivemåten med tostavings forledd helt fra 1500-tallet taler imot en slik forklaring.
Mannsnavnet Óláfr er gammelt i hele Norden (Lind sp. 810–14, Lundgren-Brate s. 185 f., DgP I 1022–43), og det er registrert i England (Björkman s. 4 f., Fellows-Jensen 1968: 204, Insley s. 309–11). Den store utbredelsen navnet etter hvert fikk, skyldes utvilsomt dyrkingen av sankt Olav.
Óláfr kan ifølge GPNS (s. 188 f.) foreligge i en rekke norske gårdsnavn, bl.a. på stad og rud/rød. I de aller fleste tilfeller der dialekten har tjukk l, er uttalen i dag den samme som ved Olsby på Tjörn (se nedenfor). Lundgren-Brate fører opp flere stedsnavn med belegg fra seinmiddelalderen, bl.a. navn på åker, böle og torp, og i SOÄ nevnes en lang rekke sammensetninger, f.eks. et Olasbyn i Dalsland (Håbols sn., Vedbo hd.), skrevet «Olzbyen» i 1540 og «Orsbyen» i 1557 (SOÄ XIX 48), noe som skulle tyde på at uttalen tidligere har vært som på Tjörn. Et Orsbyn i Ödskölts sn. i samme herred antas på den annen side å komme av mannsnavnet Ormr, selv om flere tidlige kilder viser skriftformer som «Ols-» (SOÄ XIX 203; jfr. under *Ormsbýr s. 329 nedenfor). Olsbyn er for øvrig daglignavn på to gårder (i Tössbo hd. og i Nössemarks sn. i Vedbo hd.). I Värmland synes det ikke å foreligge noe Olsbyn e.l.; Olebyn i Ny sn., Jösse hd., synes etter den eldste skriftformen «Olouoby» fra 1335 å komme av kvinnenavnet «Olof» (SOV VI 65). Fra Skaraborgs län (Kyrkefalla sn.) nevner Elof Hellquist (1918: 63) Olofsby som et eksempel på navn fra nysvensk tid, men dette skrives «Olsbygdh» i den eldste kjente kilden fra 1561 og har liknende former fram til midt på 1600-tallet. I 1564 forekommer «Odilsby», og «Olufz by» dukker ikke opp før i 1641. Etter størrelsen, ¼ mt., kan gården for øvrig anses som relativt ung, og navnet er trolig ikke noe opprinnelig by-navn (jfr. SOSk VII 64, Palm 1927: 144).
Ifølge DgP (bd. I, sp. 1042) inngår personnavnet i flere danske stedsnavn, bl.a. i et par navn på rød og i en lang rekke på torp, men det synes ikke å ha vært brukt i navn på by i Danmark. I England (Yorkshire) er det derimot et Anlaby, som tolkes som en sammensetning med Óláfr (Björkman s. 5, DEPN s. 10, Fellows-Jensen 1972: 18. Insley s. 310). De eldste formene (DB) viser former som «Vmlouebi, Vn-», men disse forklares i EPNS XIV 216 ved henvisning til former som «Unfac» for Ófeigr og «Unspac» for Óspakr. Det suppleres med en lang rekke belegg på «Anlafe-» o.l.
Olavsby ligger på østsida av Snarumselva like nord for Snarum kirke, gnr. 159 Prestegarden og gnr. 160 Bråten. Nord for gården ligger gnr. 162. 163 Gubberud, gnr. 143 Urda, gnr. 145 Morud og gnr 144 Lia. I nordvest og vest, på den andre sida av elva, ligger nordfra gnr. 146 Korsbøen, gnr. 147 Svensby, gnr. 148 Langerud. Et par kilometer sør for denne ligger gnr. 149 Glømme, gnr. 150 Nes, gnr. 151 Hovde og gnr. 182 Såstad. Sør for kirken ligger gnr. 158 Lofthus, gnr. 156.157 Helse, gnr. 155 Asbjørnhus og gnr. 154 Gunnhus.
Ifølge skattematrikkelen fra 1647 skyldte de to by-gårdene Olavsby og Svensby hhv. 27 og 30 lpd. Gubberud og Gunnhus, også disse med navn sammensatt med personnavn, skyldte 30 lpd., mens andre rud- og hus-gårder hadde langt lavere skyld: Langerud 20 lpd., Lofthus 19 lpd., Morud 15 lpd. og Asbjørnhus 6 lpd. Den eneste stad-gården, Såstad, skyldte bare 15 lpd., mens vin-gården Helse skyldte 52 lpd., Den ligger ikke så langt sør for kirken og tvers over elva fra Nes (med en skyld på 23 lpd.), som igjen ligger nord for Hovde (57 lpd.). Den nordligste gården vest for elva i Snarum sn., Korsbøen, hadde også relativt høy skyld, 39 lpd.
Olavsby kan etter dette regnes som en middels stor gård (relativ skyld 1,1), og selv om det for så vidt ikke skulle være noe i veien for at navnet går tilbake til vikingtida, er det vel så sannsynlig at den tilhører høymiddelalderen. Det kunne være fristende å se den som en utskilt del av en av nabogårdene. Soknenavnet Snarum kan ikke knyttes til noen bestemt gård, men kirkestedet var fra gammelt av gnr. 159 Prestegarden (nabogård til Olavsby), som først kjennes fra 1604 (NG V 244, 247), og som i 1647 står oppført med en skyld på bare 5 lpd. (det samme som «gammel skyld» i 1838). Det kunne tenkes at Olavsby, Prestegarden, Lofthus og kanskje også Bråten, var utskilte deler av én eldre storgård (Snarum?), som ble delt en gang etter at det ble bygd kirke på stedet, og at det gamle navnet etter hvert ble fortrengt av partsnavnene.¹⁶⁷ I 1647 hadde disse gårdene en sammenlagt skyld på 59 lpd., d.v.s. om lag det samme som Hovde på vestsida av elva og noe høyere enn nabogården Helse i sør.
Navneformen Olavsby kan jeg ikke gi noen tilfredsstillende forklaring på; at det skulle være tale om skriftuttale synes ikke rimelig ut fra de eldre skriftformene. De aller fleste andre steder der mannsnavnet inngår som forledd i gårdsnavn, viser så vel uttalen som de eldre skriftformene tilbake til 1500-tallet en kontrahert form av forleddet; se f.eks. gnr. 134 Olseng i Skjeberg, skrevet «Olafs-» i 1344 (NG I 252). Jeg har bare funnet ett sikkert, norsk unntak fra denne regelen, og det er da også tale om et forholdsvis ungt navn, gnr. 57 Olavsrud i Spydeberg, som er belagt første gang som «Oluffsrødt» i 1600 (da skattlagt som ødegård), og som også seinere har liknende skriftformer (navneformen kommenteres ikke i BØ manus). Et «Olufs Ødegaard» fra 1723-matrikkelen identifiseres i NG I 206 med en plass Olasrød nær Torgalsbøen i Idd.
Annerledes synes det å være med naturnavn, der formen Olas- er det vanlige, men de er sjelden belagt i eldre tid. Fra Sør-Audnedal kjennes et øynavn «Olafs øyna» belagt i 1435 (DN VII 387; jfr. «Olafsoyen» i 1484, DN VII 492), og det gjelder uten tvil den nåværende Olasholmen. Av større interesse er Olaskleva i Enningdalen, selv om dette navnet ikke kan føres så langt tilbake i tid. Det er også her tale om et opprinnelig naturnavn, men i 1723 var det navnet på en husmannsplass under gnr. 120 Berby. Rygh antar i NG I 211 at det «knytter sig formodentlig til et Sagn, som har været fortalt om en Reise, St. Olaf har gjort gjennem Bygden»; jfr. de mange eksemplene på Olavsbrunnen, Olavskjelda o.l.
Om Olavsby kunne settes i forbindelse med en olavskult, kunne det kanskje forklare at navnet ikke har fått den alminnelige utviklingen til Olsby. I så fall skulle man helst tro at den gamle Snarum kirke var tilegnet sankt Olav, men ingen slike opplysninger foreligger. Det er også uvisst hvor gammelt kirkestedet er. De eldste sikre opplysninger finnes i Stiftsboka fra 1576 og hos Jens Nilssønn fra slutten av det samme århundret; brevet fra 1445 nevner «Snaromsokn», men det anses som falskt og kan ikke tillegges for stor vekt. Det er imidlertid liten grunn til å regne med at det ble bygd kirke her etter midten av 1300-tallet. Om denne var tilegnet sankt Olav, kunne forbindelsen til helgennavnet bidratt til å opprettholde navneformen Ola(v) i gårdsnavnet

Olsby

Tjörns hd. (Stenkyrka sn.), Båhuslen

OGB VII 74

GK7B NV 5234

S 5 km

– o-1·bý, o1·pý (OGB)

aff Olaffsby DN II 266, 1354 (Båhus; vidisse 1495; = SD VI 507). Olafsby (2 gd) DN XIV 127, 1485 (Kastellekloster; avskrift ca 1500). paa Oosby, vdj Odesby (3 br) NRJ IV 212, 1528. Odesby (!) NRJ IV 212, 1528 OGB. j Oszby DN XVI 618, 1528 (Båhus; avskrift). y Olsbi NRJ V 427 647, 1568. Olsbiu 1581 OGB. Ols(s)bye 1581 OGB. 1586 OGB. 1622 OGB. Ollssbye 1601 OGB. Alszby Aktst II 71, 1648. Olssby 1659 OGB. 1680 OGB. Ollssby 1665 OGB. 1697 OGB. 1719 OGB. Olsby 1758 OGB.
I OGB er bare ett av beleggene fra NRJ IV s. 112 tatt med; det første er ført opp under Åseby (se nedenfor). Det er imidlertid klart at begge hører hjemme her, da gårdene nevnes i streng topografisk rekkefølge. De to beleggene nevnes sammen mellom «Tiøpte» og «Koballe», mens «Aoesby» nevnes mellom «Grunnebo og «Thierne» på s. 211

Forleddet tolkes i OGB til mannsnavnet «Olaf», d.v.s. at den norrøne formen må ha vært Óláfsbýr (jfr. Olavsby på Modum ovenfor). De avvikende formene på 1500-tallet viser at uttalen da har vært tilnærmet som i dag, med retrofleks frikativ uttale av l+s. Alt i 1568 er skriftformene restituert til en etymologiserende form.
Olsby ligger ved Olsby kile på sørøstsida av Tjörn, ca. 5 km sør for Stenkyrka kirke. I nordøst er Tyfta nærmeste bebyggelse og deretter Fagerfjäll. Ute på neset i øst ligger flere mindre gårder, og i sørvest ligger Kuballe og deretter Mölnebo. Ca. 2 km vest for Olsby ligger Tolleby; se nedenfor.
Olsby regnes som «by» i OGB, og står oppført med to gårder (2 mt.), det samme som Tyfta (Tuftar), Kuballe («dunkelt och flertydigt») og Mölnebo (*Mylnuból eller búð, men jfr. «-bøen» i 1528, «-by», «-bi» flere ganger på 1500-t.). Langt større enn disse er Tolleby, som i OGB VII 87 står oppført med 4 gårder (4 mt.). Fagerfjäll er enkeltgård (1 mt.), likesom gårdene øst for Olsby: Bräcke, Gåre (Garði), Hede, Røsselvik, Viken og Åker. Olsby hørte til Kastelleklosteret, og ifølge brevet fra 1495 var det også den gangen to brukere; de hadde til sammen halvparten så høy skyld som Tolleby, men dobbelt så mye som Kuballe (og Åseby; se Johnsen 1905: 67 f.). Olsby kan etter dette antas å tilhøre det yngre sjiktet av middelaldergårder med navn på by, og det er ikke umulig at navnet stammer fra kristen middelalder

Olsby

gnr. 12 i Østre Toten hd. (Balke sn.), Oppland

NG IV2 51

N50 1916.3 1124

Ø-sø 5,7 km

Rel. skyld: 0,9

– óqsby (Rygh 1879, Bugge 1881,1882, 1883), ó'1qsbý (NG), 1o'Spy (AN 1947)

j Osby (påskrift 1600t: Ollesby) DN XII 207, 1466 (Trostad, Toten). j Osby (påskrift 1600t: Olsby) DN X 183f, 1468 (Hoff, Toten). Olsbye NKJ I 183, 1576 (= St 162b). Olszbye 1578 NG. 1592 NG. 1595 NG. Olsbye ½ 1604 NG. 1616 NG. Oelsbye 1647 IV 38. Ollsbye 1661 lk. Olsbye 1665 matr. 1669 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Olsby 1838 matr

Albert Kjær tolker i NG navnet som «*Ólafsbýr». De to eldste skriftformene kunne skape tvil, men både uttalen og skriftformene f.o.m. 1576 støtter denne tolkningen. Flere av nabogårdenes navn har også forledd som med større eller mindre sikkerhet kan tolkes som sammensatt med personnavnforledd (gnr. 8 Årsby av Ormr, gnr. 10 Bukksrud av Bukkr, gnr. 11 Reinsby av Reinn-?, gnr. 13 Taraldrud av Þóraldr).
Gården ligger mellom Reinsby og Taraldrud, i den østre delen av grenda Totenvika. Noe lenger øst og nærmere stranda ligger Bukksrud og Årsby, og lengst øst i denne grenda gnr. 4 Auren (-vin), gnr. 5 Fjørsingstad, gnr. 6 Oppegard og gnr. 7 Hjell. Vest for by-gårdene ligger gnr. 14 Rud på høyde med Olsby, gnr. 15 Hammarstad, gnr. 16.17 Trostad og gnr. 19.20 Sulustad lenger nede, og gnr. 18 Ekren nederst ved stranda.
Av 14 undersøkte gårder var det tre staðir-gårder som hadde høyest skyld i 1647: 80 lpd., 70 lpd. og 50 lpd. (hhv. gnr. 15, 16.17 og 5); Sulustad hadde 49 lpd. Noe overraskende hadde Taraldrud like høy skyld som Fjørsingstad, 50 lpd. Rud og Bukksrud skyldte hhv. 25 lpd. og 20 lpd. Av de tre by-gårdene hadde Olsby høyest skyld, 32 lpd., mens Årsby skyldte 20 lpd. og Reinsby lavest av alle, bare 12 lpd. Den avsidesliggende vin-gården Auren skyldte 27 lpd., mens Ekren, nabogård til Trostad, skyldte 38 lpd. Relativ skyld for Olsby var 0,9, for Årsby 0,5 og for Reinsby 0,3.
På grunnlag av landskylda må to av by-gårdene regnes som små og sikkert forholdsvis unge gårder (på alder med de yngste av de førreformatoriske ruð-gårdene?), mens Olsby kan anses som middels stor og noe eldre; kanskje kan den dateres til sein vikingtid.
8x6

*Olsbø

gnr. 41 i Hornindal hd., Sogn og Fjordane

NG XII 452

N50 1318.4 7171 (Lia)

Sø 2,5 km

– lí1da, dat. -lí1dene (Bugge 1884), lí1da, Dat.: lí1din9n9e (NG), 1li'da, i 1li'd3n3 (AN 1947)

Oelszbøe 1661 matr. Olsbøe 1665 matr. Oelsbøe 1667 NG. Olsbøe 1723 matr E M. 1801 ft. Lien 1838 matr

Albert Kjær forklarer i NG «det ældre Navn» med at en «Ola Samuelson» var bruker på slutten av 1600-tallet, og viser til bygdeboka (Aaland 1909: 564).
Forleddet er altså Ola(v), og navnet kan vel tenkes å skyldes den brukeren Jacob Aaland nevner. Ifølge Edvard Os (1953: 509) ble gården ryddet før 1655, og «dei seier at rudkallen gav g. namn etter Ola, far sin eller son sin». Han nevner bl.a. en innskrift over døra i eldhuset: «SAMEL OLSBØ ANO 1689». Navnet har ikke trengt igjennom i dagligtalen, og det finnes heller ikke på kartene. I 1838-matrikkelen skrives «Lien» og i 1886 «Liden». N50-kartet har «Lia».
Gården ble i 1838 ført opp med en gammel skyld på 1 bismerpund smør (det samme som i 1661), tilsv. ca. 6,5 lpd. korn; det er altså som ventet en ganske liten gård. Den ligger lengst oppe i en sidedal, ca. 200 m.o.h., om lag på høyde med setra til gnr. 39 Grødes, som den første brukeren skal ha kommet fra. Det er all grunn til å anta betydningen ‘avsidesliggende eng’ for etterleddet

Olsbøen

gnr. 57 i Davik hd. (Rugsund sn.), Sogn og Fjordane

NG XII 416

N50 1118.1 0765

S-sv 1,2 km

Rel. skyld: 0,4

– olsbø (Rygh el. Bugge 1879), -bønenn, dat. -bøna (Bugge ca. 1880), «Nei! -bø4nn» (Bugge ca. 1884), ó1lsbøn9n9, Dat. bøna (NG)
Den første uttaleopplysningen er etter Rasmus Flo, den andre etter en seminarist i Tromsø og den tredje etter en informant i Rugsund

(i Olafs a BK 1b, ca 1360). (po Skolebø NLR III 164, 1563). Olsbø 1594 K AN. Olszbø 1603 NG. Olsbøe 1608 NG. Oelsbøenn 1647 XII 354. Oelsbøe 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. Olsbøe 1723 matr E M. Olsbø (Olafsaa) 1838 matr.
I NG XII 404 nevnes det som en mulighet at belegget «i Olafs a» kan gjelde Olsbøen: «der kunde vel være en Mulighed for, at det er det nuv. Olsbøen i Rugsund S. ... som ligger ved en liden Aa». Antakelsen bygger sikkert på Gerhard Munthe, som i 1838-matrikkelen satte «Olafsaa» i parentes etter gårdsnavnet «Olsbø». I sitt eksemplar av matrikkelen har Oluf Rygh først notert BK-formen sammen med øvrige eldre belegg for Olsbøen, og så strøket over både denne og Munthes parentesform. Han har altså ikke ansett identifiseringen som særlig sannsynlig, og utgiveren av bd. XII, Albert Kjær, har fulgt Ryghs anvisning, men våger likevel å nevne muligheten under forsvunne navn i Selje (s. 404). I registeret til BK vises til NG XII, og utgiverne tar ikke stilling til hvilken av de to mulighetene som er den mest sannsynlige, at belegget gjelder en forsvunnet gård i Selje, eller at det virkelig gjelder Olsbøen.
Belegget fra lensregnskapsbøkene, funnet i en liste over gårder i Davik, synes å måtte være en feilskriving for dette navnet. Om også dette belegget likevel skulle gjelde en annen gård, vil det eldste for Olsbøen være kartekserptet fra 1594, hentet fra det såkalte Tyge Brahes kart over Nordfjord (se Schmidt 1987b: 181)

Albert Kjær tolker i NG XII (s. 416) navnet som «Ólafsbœr» (her altså ikke stjerneform) og viser til GPNS (s. 189, der navnet er tatt med etter «Olafsá»). Kjær nevner ikke her muligheten for at det har skjedd et partielt navnebytte fra Óláfsá til Óláfsbœr. Et slikt navnebytte er imidlertid ikke enestående; som et liknende eksempel kan nevnes «j Liot aa» i BK 30a, som identifiseres med gnr. 47 Ljotebøen i Kyrkjebø i Sogn (se nedenfor).
Det kan for øvrig spørres om det er rett å sette opp en norrøn form Óláfsbœr. Sammensetningen med bœr opptrer først på slutten av 1500-tallet (mulig allerede i 1563), og navnedannelsen kan ha skjedd i forbindelse med at gården ble tatt i bruk etter en ødeperiode (se avsnitt 1.4.2.2 ovenfor).
Olsbøen ligger ved utløpet av en mindre elv på fastlandet sørøst for Storøya (gnr. 55) i Rugsundet. Nord for gården ligger gnr. 56 Straumen og gnr. 52 Hesjevågen, det nåværende kirkestedet. Det gamle kirkestedet, gnr. 54 Rugsund, ligger tvers over sundet fra Hesjevågen, på Rugsundøya. Sørvest for Olsbøen, også på Rugsundøya, ligger gnr. 58 Krakevika, og på fastlandet gnr. 59 Kollseter.
Av disse gårdene er bare fem matrikulert i 1647, og Olsbøen var da klart den minste med en skyld tilsv. 5 lpd. Straumen skyldte 7 lpd. og Rugsund 10 lpd., mens Kollseter og Hesjevågen skyldte hhv. 20 og 27 lpd. (Storøya og Krakevika er så seint som i 1838 skyldsatt til 12 mark fisk, d.v.s. vel 3 lpd.). Den lave skylda i 1647 (relativ skyld 0,4) kan tas som et indisium på at Olsbøen da var relativt nyryddet, evt. gjenopptatt etter en lang tid som ødegård

*Ormsbýr

forsv. gård i Gjerdrum hd. (Heni sn.), Akershus

NG II 303

N50 1914.3 ca. 1264. –

Ormsby j Heinini sokn j Læm RB 285, ca. 1400

Belegget står blant navn på gårder og gårdparter som lå til Nikolasalteret, nevnt mellom belegg for to gårder i Odalen og én fra Eidsvoll

Oluf Rygh tolker i NG navnet som sammensatt med mannsnavnet Ormr, og dette er høyst sannsynlig det rette. I GPNS (s. 191) kommenterer han at navnet er alminnelig fra gammel tid og fremdeles på 1600-tallet, og E.H. Lind (sp. 819 f.) bemerker at det er allment både i Norge og på Island fra de eldste tider; han nevner også en runeinnskrift fra Sunnhordland (ifølge NIyR IV 12 trolig fra 1200–1300-tallet). Navnet var likeledes vanlig i Sverige (Lundgren-Brate s. 189); i SMPs samlinger er det et par hundre belegg, og navnet finnes også i seks svenske runeinnskrifter. I Danmark og England har det også vært mye brukt i eldre tid (DgP I 1048–50; Björkman s. 105 f., Fellows-Jensen 1968: 204–06, Insley s. 314–16).
Oluf Rygh påpeker i GPNS (s. 191 f.) at navnet, når det står som forledd i stedsnavn, lett kan forveksles med så vel andre personnavn (Ása, Oddr, Ormar og noen steder med Ari) som med enkelte appellativ (gen. sg. f. ár, áss m. og ǫlr m.). Han fører opp 34 norske gårdsnavn der Ormr kan foreligge, bl.a. ni på stad, fire på rud/rød og to på by (dette og gnr. 8 Årsby på Østre Toten; se nedenfor). Også i Sverige forekommer mannsnavnet som forledd i bebyggelsesnavn; Lundgren-Brate (loc. cit.) nevner eksempler på sammensetning med bl.a. ryd og torp. Fra Dalsland nevner Elof Hellquist (1918: 65) et Orsbyn blant personnavnsammensetninger, men uten å presisere hvilket personnavn det er tale om. I SOÄ XIX (s. 203 under Ödskölts sn., Vedbo hd.) tolkes forleddet imidlertid til Orm, evt. til «Ormir» (feil for Ormar?). De eldste skriftformene er «Ormsbÿen» fra 1540 og «Ormisbyen» 1541, men alt fra 1550 opptrer former som «Olsby». Når da også uttalen oppgis med [o] (som i «riksspråkets bo»), må det bli usikkert om utgangspunktet ikke likevel skulle være et Óláfsbýr. Mannsnavnet Orm inngår i mange danske stedsnavn, spesielt mange på torp (DgP I 1050), og likeledes er det forholdsvis vanlig i England, bl.a. flere steder sammensatt med by (Björkman loc. cit., Fellows-Jensen 1968: 204 f., 1972: 34, 1985: 37 og Insley s. 314; jfr. Sandred 1985: 316).
Ormsbýr i Gjerdrum kan ikke lokaliseres, men Birger Kirkeby (1974: 122) synes å mene gården har ligget nær Flatner, helt sør i herredet. Siden gården utrykkelig sies å ligge i Heni sokn, må det i så fall være gnr. 33 (Lille) Flatner, altså ikke så langt fra gnr. 34.35 Flatby. Etter landskyldopplysningen i RB, bare 2 øyresbol for hele gården, er det ikke urimelig å tenke seg at Ormsbýr i virkeligheten har vært navnet på en relativt nylig utskilt gårdpart som seinere er gått inn under hovedbruket; om Kirkeby har rett m.h.t. beliggenheten, kan det dreie seg om Flatner eller Flatby. Personnavnet Ormr kjennes fra Gjerdrum nettopp på 1300-tallet (RB 415 f.); jfr. liknende tanker under drøftingen av *Bjarnhildarbýr s. 158 f.

*Ran(n)abýr

forsv. navn i Inlands Södre hd. (Torsby sn.?), Båhuslen

OGB V 87

GK7B SV (÷)

j Rannabø RB 331, 1388

Assar Janzén foreslår i OGB at navnet kan være sammensatt med mannsnavnet (H)rani; se under Råneby nedenfor s. 337. Formelt sett kunne forleddet være gen. pl. av rann n., ‘stort hus’, jfr. det utbredte Husabýr, men det skorter på parallelle eksempler. I NG VII 181 foreslår Albert Kjær en slik løsning til det forsvunne «j Rannabærghum», ifølge RB 27 i Helgen sn. i Holla. Han jevnfører med et par andre belegg fra RB, «j Rannadale» s. 392 under Skee kirke og «vider Rannadal» s. 398 under Hogdal kirke. Det første av disse båhuslenske navnene tolkes av Gustaf Sohlberg som «säkerl. gen. pl. av fvnord. rann, n. ’større hus’» (OGB XX1 109). I bd. XX2 (s. 18) tar imidlertid Gunnar Drougge begge beleggene til inntekt for gårdsnavnet Ramdal i Hogdal, som han tolker til fuglenemnet hrafn, selv om skrivemåter som støtter denne tolkningen, først dukker opp på 1500-tallet, jfr. det likeledes forsvunne «j Ramfdale j Kepaualla rudum» (Kebal i Skee; RB 292, OGB XX1 109). De aktuelle navnene i Vette bør undersøkes nærmere. Til vin-navnet gnr. 97 Rannem i Sparbu oppgir Karl Rygh (NG XV 213) gen. pl. av rann som én av flere mulige tolkninger.
For tolkningen av navnene på «Ranna» («Ranna») er det vesentlig å vurdere hvorvidt det i RB skilles klart mellom kort og lang vokal, noe som vel er tvilsomt. Å tolke navnene til hrafn er imidlertid lite sannsynlig; på s. 331 er det en klar sammensetning med fuglenemnet; «j Ramnabærghi», som gjelder gården Ranneberg i Torsby. Personnavntolkningen som Janzén foreslår, bygger på at a-en i forleddet er lang. I så fall bør ytterligere én appellativ tolkning vurderes, til rani m. i betydningen ‘snute, tryne’, brukt om noe framspringende, et utskytende fjell eller en åsrygg. Ved det forsvunne Ran(n)abýr kan spørsmålet ikke avgjøres, men det kan merkes at Drougge i beskrivelsen av Ramdal nevner «den bergomgivna och skogiga dalgång» og «de branta bergen i synnerhet i den n. dalkanten».
Innførselen «j Rannabø» står blant navn på gårder under Torsby kirke, etter belegg for Askerön i Valla eller Norum sn. og Härön i Klövedal, og før et belegg for Bräcka i Torsby. Lokaliseringen til Torsby sn. er dermed ikke entydig

Reinsby

gnr. 11 i Østre Toten hd. (Balke sn.), Oppland

NG IV2 51

N50 1916.3 1124

Ø-sø 6 km

Rel. skyld: 0,3

– rei1nsbý (Bugge? 1883, NG), 1ræinspy (AN 1947)

Rinnsby 1592 NG. 1595 NG. Rinngsby ¼ 1604 NG. Rinszbye 1616 NG. Reensbye ½ 1647 IV 39. 1661 lk. Renszbye 1665 matr. 1669 NG. Reensbye 1723 matr E M. Rensbye 1801 ft. Reinsby 1838 matr

I kommentaren til navnet presenterer Albert Kjær flere mulige tolkninger av forleddet: dyrenemnet (h)reinn m., det tilsvarende mannsnavnet, trenemnet røynir (reynir) m., ‘rogn’ eller appellativet røyni (reyni) n., ‘rognelund’ (alternativene hentet fra GPNS s. 202, som Kjær viser til). På grunn av nabogårdenes navn, Olsby og Årsby (tolket til Óláfr og Ormr) anser han personnavntolkningen som den sannsynligste, men han tilføyer at Reinsby «findes dog ikke medtaget i PnSt. [= GPNS] under dette».
Om mannsnavnet sier Oluf Rygh (GPNS s. 202) at det finnes, om enn sjelden, brukt på Island, der det tidligste eksempelet er fra 11. årh. Heller ikke E.H. Lind (sp. 574 f., Suppl. sp. 465) har norske eksempler, og navnet er heller ikke registrert i Sverige, Danmark eller England (men tilnavnet Ren er ifølge SMPs samlinger belagt fra 1490-tallet).
Som nevnt tar Rygh (GPNS) innledningsvis noen forbehold, og utgiverne tilføyer at man også til dels kunne tenke på dyrenemnet brukt som mannstilnavn (noe slikt er for øvrig ikke registert i Lind Bin.). Rygh hadde under Reinn selv før opp bare gnr. 5 Reinstad i Kvæfjord, som ifølge NG XVII 2 først er belagt som «Renestaa» i 1567 (= NLR V 188; jfr. «Rennestaa» s. 211), «Reenstad» i tre kilder fra 1600-tallet og «Reinstad» i 1723. I kommentaren til dette navnet gjengir Karl Rygh tolkningen i GPNS, men tilføyer at uttalen med tonem 2 tyder på et opprinnelig tostavings forledd, og han vil dermed ikke se bort fra en norrøn form *Reinustaðir til et elvenavn Reina (som ifølge NE 188 er belagt fra store deler av landet, men stort sett i sammensetningen Reinåa).
Utgiverne av GPNS har tilføyd to gårdsnavn under Reinn. Fra Idd anføres det forsvunne «Reenszrud» (NKJ II 196), som Oluf Rygh selv antyder kan komme av mannsnavnet (NG I 213), og fra Sør-Fron gnr. 151 Reinshus, som ifølge «Brev fra 14de Aarh. hos Schøning» skal være skrevet «Ræinshwsar» (1360–61; jfr. DN XXI 82); ellers «Ringshus» i 1594 og «Reenshus» i 1668 og 1723 ifølge NG IV1 133. Her mener Rygh forleddet «antagelig» er mannsnavnet, men han tilføyer at «i flere andre Tilfælde er Reins- i Gaardnavne vistnok at forklare Røynis-, af røyni n., Rognelund». I Lind Suppl. (sp. 465) nevnes de samme navnene som i GPNS, men også Reinsby, og dessuten gnr. 39 Rennset i Stangvik på Nordmøre, som skrives «Reinszeter» i OE 38 (ca. 1530). Karl Rygh nevner her personnavntolkningen, men foretrekker en elvenavntolkning Reina eller Renna (NG XIII 402). Lind konkluderer med at personnavntolkningene i det hele tatt blir usikre «då namnet annars är okänt i Norge».
Trass i at personnavnet ikke er registrert i uavhengig bruk i Sverige, antar Lundgren-Brate (s. 204) at *Ren kan inngå i «Rensbodhum, nu Rensbyn» i Vika sn. i Dalarna. Etter den anførte, eldre skriftformen er dette ikke noe genuint bynavn, og det er da heller ikke nevnt av Elof Hellquist (1918). John Insley (s. 206) antyder forsiktigvis personnavnet som en mulig tolkning av forleddet i et torpnavn og i et teignavn på haugr i Norfolk, og viser også til et par mulige teignavn i Yorkshire, der Hreinn har vært foreslått som et mulig forledd. Alternativt viser han til et g.eng. *Rægen.
Personnavntolkningen må i tilfellet Reinsby sies å stå svakt, men heller ikke de andre tolkningsmulighetene er åpenbare. Dyrenemnet (h)reinn kan ikke anses som sannsynlig i en sammensetning med býr, selv om man på språklig grunnlag kunne argumentere for en kollektiv bruk av ordet. På Toten har det vel heller ikke vært rein i den tidsepoken navnelaging på by har vært aktuell. Et elvenavn kan det av språklige grunner (genitivs-s) neppe være tale om, og trenemnet er lite sannsynlig p.g.a. tonelaget; en delabialisering av diftongen synes også vanskelig å begrunne. Argumentene for å tolke Reinsby til mannsnavnet begrenser seg til sammenlikning med navnene på nabogårdene og til s-genitiven, og disse kan neppe sies å være avgjørende, men alternativene er enda mindre sannsynlige. Det er grunn til å tro at mannsnavnet Reinn har oppstått som et mannstilnavn (jfr. Insley s. 202), og et slikt kan meget vel ha forekommet i Norge selv om det ikke er nedfelt i bevarte kilder. Denne løsningen blir tross alt å foretrekke.
Slik vist under Olsby (se ovenfor) er det grunn til å regne med at Reinsby er blant de yngste gårdene i bygda; trolig oppstått samtidig med de førreformatoriske rud-gårdene, som jo også ofte har personnavn som forledd

Revelsby

gnr. 96 i Rakkestad hd., Østfold

NG I 106

N50 1913.1 2786

Nv 4,2 km (Útanskógs kirkja)

Rel. skyld: 1,6

– revæqsby (Rygh u.å.), ré2værsbý (Bugge 1881), ré2væqsbý (Bugge 1883), ré2væ7qsby (NG), "ræ'v3Sby, "re'v3Sby (AN ca. 1955)
I BØ manus kommenterer Kåre Hoel at han ikke har hørt Ryghs uttale, og at den uttalen han selv har registrert (AN ca. 1955), er nettopp den man skulle vente i et sammensatt personnavn med etterleddet ulfr

Reffuilszby ¼ 1593 bs AN. Reffuelsbye 1594 NG. 1/1 1604 NG. 1624 NG. Reffuelsby ½ 1647 I 61. Reffuelby RAd 1652 (Fredrikstad). Reffeulsbye, Reffuelszbye RAd 1663 (Danstorp). Reffuelsbye 1664 mt AN. 1665 matr. Refwelsbye 1723 matr E. 1723 NG. Refvelsbye 1723 matr M. Revelsbye 1801 ft AN. Revelsby 1838 matr

Rygh foreslår i NG å tolke navnet som *Reiðulfsbýr, men tilføyer et spørsmålstegn og bemerker at mannsnavnet Reiðulfr
«antager som 1ste Led i Stedsnavne temmelig forskjellige Former, men i den her forekommende har jeg ellers ikke seet det uden i det nu forsvundne Reuelsrud, Røuelsrud i Id, der nævnes i 16de Aarh.».
I margen ved sin drøfting av navnet i BØ manus har Hoel notert «Ravald mulig? Nei!», og i sin tolkning slutter han seg til Rygh. I et tidligere arbeid (1997b, der også mannsnavnet Reiðulfr drøftes inngående) har jeg argumentert for at tolkningen til mannsnavnet Reiðulfr er språklig svært tvilsom, og jeg foreslår at forleddet er appellativet refill m., ‘(tøy-) remse’, seinere ‘bjelke’, brukt i overført betydning om en langstrakt terrengformasjon, her trolig åsryggen like vest for gården (Schmidt 1997b: 78 f., 87 f.; jfr. Hans Jonsson 1966: 340 f.)
Revelsby er nabogård til Gunnelsby, og beliggenhet og lanskyld er beskrevet s. 209 f. ovenfor

Ringsby

gnr. 247 i Rakkestad hd. (Os sn.), Østfold

NG I 124

N50 1913.1 3294, 3292

S 2 nø (Gjulum)

Rel. skyld: 0,8

– ri1ngsby (Rygh u.å.), ré1ngsby (Bugge 1883) riz1ngsby (NG), 1re6Msby (AN 1947), 1riMsby (AN ca. 1955)

(j Rynghsbønom j Vestby j mædal gardenom (u Rakkestad k) RB 159, 1401). j Riughsbø (!) RB 164, 1401. i Rengsby NRJ IV 320, 1528–29. Ringszby 1/1 1593 bs AN. Ringsby 1594 bs AN. Ringsbye 1594 NG. Ringby 1600 AN. Rinngsbye 1604 AN. Ringsbye 1604 NG. Ringsbye 1624 NG. Ringsby 1647 I 54. Ringsbye 1664 AN. Ringsby 1665 matr. Ringszby 1677 RAd (Vestby). Ringsbye 1723 matr E M. 1801 ft AN. Ringsby (s, n) 1838 matr.
Til belegget fra RB 159 kommenterer Oluf Rygh at det «sigter vel efter Tillægget snarest til en saaledes benævnt Part af en af de Gaarde af Navn Vestby, som findes i Rakkestad, No. 59–60, 111, 216». Det åpenbart feilskrevne belegget i RB 164 står under Eidsberg kirke, men hører sikkert hjemme her. I utgavens register er skrevet «Rjugsbør» og bare henvist til Eidsberg kirke. Også i et navn to linjer ovenfor er det skrevet «u» for n

Oluf Rygh tolker uten forbehold forleddet til mannsnavnet Ringr, og viser til gnr. 19 Ringstad i Trøgstad (skrevet «j Rinxstadom» i RB 145; jfr. NG I 4).
Ifølge GPNS (s. 203) var Ringr «adskillig brugt som Mandsnavn langt tilbage i Tiden, da det forekommer oftere i de østlandske Fylkekongeslægter i 10de og 11te Aarh. Senere kun i et enkelt Exempel (RB. 388, fra det nordlige Bohuslen)». E.H. Lind (sp. 576–78) bemerker at bare et fåtall av navnebærerne er historiske; blant disse nevner han båhusleningen fra Lur sn., men også en «Hr[ingr] iarl í Bretlandi» med Egilssaga som kilde! Det kan innskytes at navnet med ett mulig unntak ikke er belagt på Island. Lind viser for øvrig til at Ringr også har vært brukt som tilnavn, og i Lind Bin. (sp. 157) nevnes, foruten noen sagahistoriske personer, ett belegg fra RB og ett fra AB; han tilføyer at tilnavnet i de fleste tilfeller nok angir at personene stammer fra Ringerike.
Lundgren-Brate fører bare opp ett belegg på personnavnet, et patronym fra 1402 eller 1379, men det tilføyes at personen neppe er svensk. I SMPs samlinger finnes bare belegget fra Båhuslen, to eksempler på patronymisk bruk fra tidligere dansk område, foruten «Laurens Ringsmagh(er)» fra Örebro på 1400-tallet og en «Knvt Ringermog» først på 1500-tallet med Söderwalls supplement som kilde. Et runebelegg rikr (U 1145) kan imidlertid antas å stå for Ringr; det samme skal muligens gjelde hrenki (akk., Sö 333). I Danmark forekommer navnet (ifølge DgP I 1169 f.) vesentlig i sagnhistorien, men en «Magni Ryngss:» nevnes i Lund-erkebispens testamente i 1379 (vel identisk med den personen Lundgren-Brate fører opp), dessuten er personnavnet belagt på Bornholm i 1429 og som patronym i Färs hd., trolig i 1510. Det bemerkes at navnet er fellesgermansk og kortform til navn som Ringulf o.l. Det sparsomt belagte, utelukkende østnordiske Ringulf er vel belagt i England (Fellows-Jensen 1968: 219 og Insley s. 320 ff.), men den nordiske kortformen synes ukjent. Den ville i alle tilfeller være vanskelig å skille fra g.eng. Hring (DEPN s. 255; jfr. s. 387 f.)
I GPNS (loc. cit.) fører Rygh opp 26 norske gårdsnavn som kan ha Ringr som forledd, men han påpeker at Rings i enkelte tilfeller viser seg å være oppstått av Reynis, altså gen. sg. av reynir m., ‘rogn’. Blant gårdsnavnene er det 18 navn på -stad, hvorav ni oppgis med middelalderbelegg. Det er bare tre sammensetninger med rud/rød og to av dem synes å være ganske unge, kanskje etterreformatoriske dannelser. Ringsrød i Råde er derimot belagt i RB («j Ringsrudi» s. 489; NG I 328). I en anmerkning i GPNS vises til at enkelte navn som begynner med Rings opprinnelig har vært Ringis, og der kan tolkningen ikke være mannsnavnet, men «forøvrigt er deres Oprindelse usikker». Endelig påpekes i anmerkningen at det finnes et elvenavn *Ringa, og ellers noen sammensatte elvenavn som kan gå tilbake på dette eller på appellativet (jfr. NE 193).¹⁶⁸ Når Lind (loc. cit.) mener personnavnet har vært vanlig, skyldes det ikke minst «det icke ringa antal ortnamn, i vilka det ingår». Han supplerer Ryghs liste med et par navn, bl.a. «j Ringhs grænnd» i Tanum sn. i Båhuslen fra RB 368.
Ifølge Lundgren-Brate inngår Ringr (Ring) i flere svenske navn, bl.a. på sta, men Elof Hellquist (1918: 120) påpeker at f.eks. Ringsta i Eneby i Östergötland har navn etter ringformete steinsetninger. I DgP (loc. cit.) hevdes på den annen side at personnavnet inngår i det danske Ringsted og i et par andre navn på Ring. John Kousgård Sørensen (1958a: 105 f.) er skeptisk til personnavntolkningen, og foretreker en appellativ tolkning i de fleste tilfeller. Han mener imidlertid personnavnet kan inngå i bl.a. Ringseby og Ringsebølle på Lolland (jfr. Pedersen 1960: 34). Kristian Hald (1930: 79) mener de to lollandske navnene er sammensatt med et mannsnavn *Ringsi, en hypokoristisk dannelse til Ring.
Ringsby ligger langt nord i Os sokn, i luftlinje ca. 6,5 km øst-nordøst for kirkestedet, men i middelalderen var det kirke på gnr. 21 Gjulum bare 2 km sørøst for Ringsby. I en kommentar til belegget fra RB 159 antar Aage Lunde (1990: 35) at «flere av de senere gårdene i området tidligere hadde utgjort en stor gård som ble kalt Vestby til forskjell fra en annen storgård som lå østenfor». Han innrømmer likevel at det er uvisst hvilken gård dette kan ha vært, men antyder at det kanskje kan ha vært «Gjulem eller Sandaker». En så stor gård som denne *Vestby i så fall måtte ha vært, skulle man tro ville ha satt andre spor etter seg, og Ryghs forklaring på belegget, gjengitt ovenfor, synes rimeligere. Den forklaringen forutsetter på den annen side et forsvunnet *Ringsbýrinn (mindre trolig er *Ringsbœrinn) under én av Vestbygårdene.
Nærmeste nabogård til Ringsby i sør er gnr. 248 Melleby og deretter gnr. 13.14 Kån. I øst ligger gnr. 15 Klepper, gnr. 16 Skjølerud og gnr. 17 Flatberg, i nord ligger gnr. 245 Degnes og gnr. 249 Kåtorp og i vest gnr. 246 Botn. Det «Ringsby» som på N50-kartet står avmerket vest for Kån, er en tidligere husmannsplass under gården, kalt Gaddehytta (nå bnr. 2); her grenser gnr. 234 Hauger inn til Ringsbymarka.
Ifølge 1647-matrikkelen skyldte Kån tilsv. 45 lpd. korn, Botn 40 lpd., Kåtorp 30 lpd., Melleby 27 lpd. og Klepper 25 lpd. Ringsby, Flatberg og Hauger skyldte tilsvarende 20 lpd. hver, mens Degnes skyldte 10 lpd. og Skjølerud 5 lpd. Gnr. 21 Gjulum (vinnavn) og gnr. 19 Sandåker, som Lunde mener en storgård *Vestby kan tenkes å ha fått navn i forhold til, skyldte hhv. 40 lpd. og 20 lpd. Teorien blir også fra et slikt synspunkt lite trolig. Gjennomsnittsskylda for de nevnte gårdene i 1647 blir på vel 24 lpd. og Ringsby får dermed en relativ skyld på 0,8, mot 1,1 for Melleby.
Det er grunn til å regne Ringsby som yngre enn Melleby. Navnet Melleby synes å være knyttet til gårder som ligger mellom to (eller flere) gamle gårder (se Schmidt 1987a: 337); her ville det være rimelig å anta at Melleby er navngitt i forhold til Botn og Kån, begge store gårder navngitt etter naturformasjoner (Kån kommer av kaun n., ‘byll’, brukt overført om ‘rund forhøyning’). Tenker man seg at Ringsby er en tidlig utskilt del av Melleby, ville man her i den nordligste delen av soknet mot Eidsberg få tre relativt jevnstore gårder, utvilsomt etablert tidlig i førhistorisk tid. Ringsby kan vel tenkes å være utskilt og navngitt tidlig i vikingtida, da mannsnavnet Ringr kan ha vært i bruk. Tolkningen av Ringsby til et mannsnavn Ringr er språklig sett uproblematisk, men på grunn av den sparsomme dokumentasjonen for navnet, er det likevel grunn til å anse tolkningen som uviss. Til tross for kasuskomposisjonen kan det ikke utelukkes at opphavet til navnet er en ringformet terrengformasjon.
[

Ringsbu

gnr. 77 i Rødenes hd. (Rømskog sn.), Østfold

NG I 175

N50 2014.2 6121

– ri1ngs7bý (Bugge 1881), ri1ngsbú (Bugge 1883), ri1ngsbu (NG), 1riMsbu (AN ca. 1955)

Ringsbo NKJ I 23, 1575 (= St 22b). Ringszbye ¼ 1613 ls AN. Ringsbye 1614 ls AN. Rinngby (!)1617 bs AN. Rinngsby 1618 bs AN. Ringsboe 1619 bs AN. Ringboe 1620 ls AN. Ringsbo 1620 bs AN. Ringsbo 1626 NG. Ringsbo 1626 ls pinse AN. Ringsboe 1626 ls jul AN. Ringsboe 1626 bs AN. Rinngsboe 1647 I 120. Rinngszboe (øgd) 1653 RAd (København). Rengsbøe NRR X 577, 1653. Ringsboe 1661 lk. 1723 matr E M. Ringsbue 1801 ft AN. Ringsby 1838 matr. Ringsbu 1886 matr

Trass i noen 1600-tallsformer på «by(e)» og Bugges første oppskrift, synes navnet etter all sannsynlighet å være en sammensetning med búð(ir) f. (pl.?); slik Oluf Rygh da også har tolket det. Ringsbu er derfor ikke tatt med i drøftingen nedenfor (kap. 4), men nevnes her [etter Ringsby!] som et eksempel på navn med vekslende etterledd så vel i eldre skriftformer som i uttalen. Forleddet synes imidlertid etter alt å dømme å være manns- eller tilnavnet Ringr. Etter landskylda i 1647 (og ifølge Stiftsboka), 1 pund tørrfisk, som tilsvarer om lag 2 lpd. korn (jfr. «gammel skyld» 3 lpd. korn i 1838), må gården være relativt ung, trolig en rydning fra seinmiddelalderen. Dette kan tyde på at mannsnavnet, evt. tilnavnet Ringr har vært i bruk forholdsvis lenge i deler av Østfold. Jfr. belegg i RB og AB, nevnt under Ringsby.]

*Rymplingabýr

forsv. gård eller gårdpart i Skaun hd., Sør-Trøndelag

NG XIV 299

N50 1521.1 ca. 5015 (÷)

af Rimplinga By AB 89, ca. 1430

I NG forsøker Karl Rygh å tolke forleddet til et «Afstamningsnavn» Rymplingar dannet til et persontilnavn Rympill, jfr. K. Rygh 1870: 52. E.H. Lind forklarer tilnavnet som en diminutiv til *rumpr m., ‘bakdel’ (jfr. nyislandsk rumpur m.), og han antyder at «betydelsen blir väl något liknande nyn. rympling ’högmodig pojkslyngel’, sv. folkmål römpel ’latmask’» (Lind Bin. sp. 300). I Fritzner IV s. 294 oversettes til ‘oppblåst slyngel’ og ‘dovenpels’ med hv. til Lind. Selv om det tilnavnet Rygh nevner (fra Sverres saga), meget vel kan være historisk, kan ætlingbetegnelsen *rymplingr og en evt. forbindelse til det forsvunne navnet i Skaun bare bli gjetning.
I en drøfting av dette navnebelegget, tilnavnet og en mulig lokalisering (Schmidt 2000) har jeg foreslått at forleddet er gen. pl. av et *rymplingr m., ‘ungnaut, halvgammel oksekalv’ (jfr. Bandle 1967: 293 f.), og at býr her kan forstås som teignavnelement. Navnet kunne altså forklares som ‘teigen som ble brukt til kalvebeite’. Ut fra det éne, uidentifiserte belegget, er det selvsagt umulig å gi noen sikker tolkning

Røllevsby

gnr. 9 i Biri hd., Oppland

NG IV2 3

N50 1817.2 7864

Nv 8 km

Rel. skyld: 1,0

– rø2lløfsby (Bugge 1882, 1883, 1885, NG), "røløfsby (AN 1954)

Rolfsbye 1665 matr. Rolffsbye 1669 NG. Ryllisbye 1801 ft. Rølesby 1838 matr. 1845 AK. Røllefsby 1886 matr

Oluf Rygh har i NG tolket forleddet som mannsnavnet Rolleifr (av Hróðleifr),¹⁶⁹ og bemerket at dette på hans tid fremdeles ble brukt noen steder. Han har normalisert til «Røllefsby» på grunnlag av uttalen, som var skrevet opp etter tre lokale informanter på 1880-tallet. Det eneste eldre belegget Rygh kjente, fra 1669, skulle riktignok tilsi at forleddet var Rolfr, men hverken dette eller det nærmest identisk belegget fra 1665 kan tillegges større vekt enn uttalen.
Ifølge GPNS (s. 208) var Rolleifr et «gammelt, endnu brugeligt Navn». E.H. Lind (sp. 589 f.) har noen få eksempler fra landnåmstida, men når navnet så dukker opp igjen i kildene etter 1350, er det bare i Norge, med en del belegg særlig fra Telemark. I supplementet (sp. 481) gir han bare et par nye belegg. Heller ikke i nyere tid er navnet særlig utbredt; blant skattyterne i 1647 var det bare en håndfull, og tilsynelatende ingen fra Østlandet (AN saml.). Men i skrift kunne det lett blandes sammen med Rolf, og selv om heller ikke dette forekommer særlig ofte i skattematrikkelen fra 1647 (86 navnebærere fra hele landet), er det i alle fall én fra Biri (1647 IV 52). Navnet tas ikke med av Lundgren-Brate, men i SMPs samlinger finnes ca. 50 belegg på Rolef og Rolof – tidligst fra 1312 – foruten ett runebelegg rulaifr (U 678) og fem rulef o.l. I DgP (bd. I, sp. 1178) nevnes ett runesvensk belegg, og flere er tatt med hos John Insley, under «Hrolleifr» (s. 214). Det danske Rolef, som først dukker opp på midten av 1400-tallet, anses å være mnty. Roleff (DgP loc. cit.), og tysk opphav antydes også for enkelte av de svenske beleggene; ellers i Sverige er navnet lokalisert til Jemtland. Mannsnavnet synes ikke å være belagt i uavhengig bruk i England.
I GPNS (s. 208) tar Oluf Rygh med sju gårdsnavn som kan være sammensatt med Rolleifr: foruten Røllevsby et navn på hus (eldstebelegg fra 1489), og fem navn på stad, ingen med eldre belegg enn 1520. Identifiseringen av forleddet må altså i all hovedsak være basert på uttalen, og Rygh tar da også forbehold om at enkelte av navnene kunne tenkes å være sammensatt med «det i ældre Tid vel saa hyppige Rollaugr», men legger til at han ikke kjenner noe stedsnavn som sikkert er sammensatt med dette. Utenom Norge er navnet foreslått som forledd i et teignavn i Norfolk på 1200-tallet (Insley loc. cit.).
Det kan i utgangspunktet synes tvilsomt om Røllevsby går tilbake til middelalderen. Gården ligger relativt høyt (ca. 350 m.o.h.) i grenda Åsroa mellom gnr. 8 Øvstdal og gnr. 10 Øveråsen. Den sistnevnte må sammen med gnr. 11 Neråsen tidligere ha utgjort én gård Åsen («Aaszen» 1592 NG). Enda høyere og noe lenger nord ligger gnr. 7 Gaukstad. Nede ved Mjøsa ligger nordfra gnr. 1.2 Bjørnstad, gnr. 3 Fægring, gnr. 3.4 Myre og gnr. 6 Hellerud, gnr. 12 Lille Hellerud, gnr. 13 Kalverud, gnr. 14.15 Ekren og gnr. 16.18 Huskelhus.
Bare ni av disse gårdene var skyldsatt i 1647; de tre øverste gårdene, Gaukstad, Øvstdal og Røllevsby, lå da tydeligvis øde eller var skyldsatt under de større nabogårdene. Øveråsen skyldte 38 lpd., Huskelhus 25 lpd. og Fægring og Ekren 20 lpd. hver. De andre gårdene var betraktelig mindre – Hellerud og Kalverud skyldte bare 10 lpd. – og det var å vente at Røllevsby var enda mindre. Ifølge en opplysning i bygdeboka (Lauvdal 1954: 62) skal gården opprinnelig ha ligget under Øveråsen; den kjennes fra 1651 og ble i 1657 taksert til 1 ½ hud, d.v.s. 15 lpd.; om lag det samme som den står oppført med i 1838-matrikkelen (ca. 16 lpd.). Skylda for Øveråsen var da redusert tilsvarende til ca. 22 lpd. På dette grunnlag kan relativ skyld for Røllevsby anslås til 1,0. Ifølge Lauvdal (s. 65) lå Røllevsby til Øveråsen fram til 1724, noe som forklarer at den ikke står oppført i 1723-matrikkelen. Lauvdal mener at Røllevsby og Gaukstad ble ryddet av menn ved navn Rolleifr og Gaukr (eller Gautr), yngre sønner på «den gamle ættegarden Ås». Gaukr kjennes ikke i Norge bortsett fra som tilnavn (Lind Bin. sp. 104) og muligens i noen stedsnavn. Gautr er lite brukt på Østlandet i nyere tid (NPL) og i 1647-matrikkelen er navnet bare registrert fra Sørvestlandet (AN saml.; jfr. Guddeby s. 200 ovenfor). Skulle forleddet være til- eller fornavnet Gautr, burde navnet tilhøre middelalderen. Andre tolkninger av Gaukstad kunne tenkes, og det er vel tvilsomt om gården er så gammel; i 1669 ble den ifølge Lauvdal (1954: 60) taksert til ½ hud (5 lpd.), en tredjedel av Røllevsby. Etter beliggenhet og skyld skulle det være rimelig å anta at Røllevsby ble ryddet før Gaukstad, og til tross for de seine beleggene for navnet, kan det ikke ses bort fra at dette har skjedd i middelalderen

Råneby

gnr. 175 i Østre Toten hd. (Hoff sn.), Oppland

NG IV2 78

N50 1916.3 0128

S 1 km

Rel. skyld: 0,8

– raa2naaby (Rygh? 1879, Bugge 1881, 1882, 1883), rå72nå7by (NG)

j Ranaby DN III 200, 1345 (Stange). j œystre gardino j Ranaby DN III 301, 1374 (Hoffsvangen). Ranarby RB 308, ca 1400. Ranneby 1520 NG. Ranneby (2 br) NRJ IV 156, 1528. Sønder Ranneby Akreg nr 2125, 1530 (avskrift 1660). Ranebi, by (Ranebij, samtidig påskrift) DN XXI 704, 1549 (Hoff). Raneby DN XXI 753f, 1553 (Hoff). Romneby, Ranneby NLR II 54, 1560–61. Ranngne biis (gen; samtidig påskrift), Raneby (noe yngre påskrift) DN XXI 859, 1564 (Hoff). Ranneby NKJ I 181, 1576 (= St 162b). Vester Ranneby NKJ I 183, 1576 (= St 164a). Ranneby 1578 NG. 1592 NG. 1/1 1/1 1604 NG. Ronnebye 1647 IV 35f. 1661 lk. 1665 matr. Ronneby 1669 NG. Ronnebye 1723 matr E M. Raanebye 1801 ft. Rogneby (Raneby) 1838 matr. Raaneby 1886 matr

I NG tolker Albert Kjær forleddet til mannsnavnet Rani (Hrani), og han legger til at dette var temmelig alminnelig i middelalderen, men at det ikke kan påvises brukt etter 1500-tallet. Han viser ellers til GPNS (s. 198), og for tiljevningen i forleddet viser han til NG Indl. s. 23. E.H. Lind innleder (sp. 567) med at navnet er «äldst ock brukligast i Norge», og han gir en rekke belegg – i all hovedsak fra Østlandet. I Lind Suppl. (sp. 449) tilføyes noen få patronymer. Lundgren-Brate (s. 202) har noen få eksempler på Rane fra 1200 og 1300-tallet, men legger til at enkelte kan komme av Ragne, som på s. 196 beskrives som «rätt vanl[igt]». SMPs samlinger har bare ni belegg på Rane (og 11 på patronymisk bruk) mellom 1100-tallet og 1474. I tillegg kommer et par runebelegg. I Danmark synes navnet å ha vært ganske utbredt (DgP I 1133–35), og Erik Björkman (s. 69) nevner tre belegg i England fra 1000-tallet.
Oluf Rygh fører i GPNS (loc. cit.) opp sju eksempler på norske gårdsnavn med Rani som forledd, foruten dette på by: Ranestad fra Iveland i Aust-Agder, først belagt i 1601, et partsnavn fra Sandsvær i Buskerud (1411) og fire navn på rud/rød fra Oppland og Vestfold; det ene først nevnt i Stiftsboka, de andre tre fra middelalderen. E.H. Lind (sp. 568) tilføyer enda et partsnavn fra Buskerud (Lier), nevnt i RB. Personnavnet er også brukt som stedsnavnforledd i Sverige, bl.a. i navn på sta i Uppland og Värmland (Lundgren-Brate s. 202), og Assar Janzén har foreslått at det kanskje kan foreligge i det forsvunne «j Rannabø», som i RB 331 nevnes under Torsby kirke i Båhuslen (se *Ran(n)abýr s. 330 ovenfor). I Danmark synes personnavnet å foreligge i et par navn på torp og bøl (DgP I 134 f.; jfr. Randrup i Vinkel sn., Middelsom hd., i Viborg amt, som imidlertid er skrevet «Randerup» o.l. f.o.m. eldste belegg i 1401; DS IX 168). Fra England nevner Gillian Fellows-Jensen (1978: 63) et Ranby i Nottinghamshire og John Insley (s. 205 f.) et teignavn «Ranescroft» (fra 1209) i Norfolk. Både Lind (sp. 567) og Insley (s. 206) minner om at Rani (Hrani) også er kjent som odinstilnavn, men det er lite sannsynlig at dette foreligger i de nevnte stedsnavnene.
Råneby ligger ca. 1 km sør for kirkestedet Hoff (se ved Kraby ovenfor), men gnr. 178. 179 Fostad ligger imellom. Vest for Fostad ligger gnr. 180 Kval og øst for Råneby ligger gnr. 173 Kraby, og enda lenger øst gnr. 76 Smedby. I sør ligger gnr. 176.177 Burul og gnr. 174 Slagsvoll, og i vest gnr. 169.170 Alstad. Ifølge matrikkelen fra 1647 hadde Alstad høyest skyld av disse gårdene, tilsv. 131 lpd. Kraby skyldte 80 lpd., Burul 75 lpd. og Fostad 63 lpd. Smedby skyldte 60 lpd., Råneby 55 lpd., Slagsvoll 40 lpd. og Kval 33 lpd. En sammenlikning av 17 gårder i nabolaget viser en gjennomsnittsskyld på hele 69 lpd., noe som vesentlig skyldes storgården Kveim (gnr. 71–75, 77.78), som skyldte tilsv. 355 lpd. Sju gårder skyldte mindre enn 40 lpd., og Smedby og Råneby, med en relativ skyld på hhv. 0,9 og 0,8, må anses som yngre enn heim-gårdene og de største staðir-gårdene. Det kan likevel bemerkes at det må ha vært to bruk på Råneby i 1374. En datering til sein vikingtid synes ikke urealistisk, men Kraby kan antas å være noe eldre. I NG tolkes også forleddet i Kraby til et personnavn, men på s. 270–72 ovenfor argumenteres imot dette synet

Råssbyn

Inlands Fräkne hd. (Forshälla sn.), Båhuslen

OGB XI 18

GK8B SV 6869

V-nv 3,5 km

– rÅ2sby_n, rã1sByn, rå19spyn (OGB)

Rosbyn De la Gard V 182, 1528 OGB. (Wersby – 1 br + 1 fattig – NRJ IV 193, 1528).⁴ y Rotzby NRJ V 530, 1568. Risby NRJ V 596, 1568. Rottby, Risby 1568 OGB. Rossbÿ 1573 OGB. Risbye 1586 OGB. Rosbye 1650 OGB. Rossebÿ 1659 OGB. 1665 OGB. Råssbyn 1685 OGB. 1777 OGB. Jr OGB. Råssbyn EK OGB. Rossby GS OGB

Verner Ekenvall våger ikke å framsette noen entydig tolkning av forleddet «på grund av de unga och varierande skrivningarna». Han bemerker at uttalen med en å-lyd synes å utelukke dialektens rös f., ‘røys’. Han bemerker videre at norrønt hross n., ‘hest’ antas å inngå i et par navn Råssekärr og Råssön i hhv. Långelanda og Stala sn. på Orust (jfr. OGB IX 12 og 66), men uttalen av disse skal være [rÕ2s--] eller [r÷2s--] (i OGB IX rett nok bare oppgitt for Råssön, s. 66). Om man ikke her – for Råssbyn – skal regne med en skriftpåvirket uttale, kan heller ikke denne tolkningen være aktuell, mener han, selv om de eldre skriftformene langt på vei faller sammen med dem for orustnavnene. Ekenvall vil likevel ikke helt utelukke denne muligheten, men anser i så fall et persontilnavn Hross som det sannsynligste. Endelig foreslår han som en mulighet rås f., i betydningen «kärr, små vattendrag i mosse, öppen vattenfåra m.m.» med hv. til Rietz s. 549 og «Strøm, Vandløb, Bækkeleie m.m.» med hv. til Aasen. Som støtte for denne tolkningen anfører han at Råssbyn ligger «vid flera småbäckar». Han konkluderer likevel med at tolkningen blir usikker. Navnet er ikke tatt med i Hellquist 1918.
Noe mannstilnavn *Hross er ikke registrert i E.H. Linds tilnavnbok, men avledningen Hrossi er belagt én gang; en islending Hedinn kalles «s[unr] Þorgrims hrossa» ifølge Lind Bin. sp. 158 – med hv. til noen sagahåndskrifter. For øvrig inngår appellativet hross som forledd i fire sagnhistoriske eller klart diktete personnavn (jfr. Lind sp. 592). Å tolke forleddet i Råssbyn til et ukjent persontilnavn som *Hross bør unngås, og heller ikke det svakt belagte Hrossi synes her å være særlig aktuelt, og både uttale og eldre former av Råssbyn tyder på et opprinnelig enstavet forledd.
De appellative tolkningene bør vurderes nærmere, og med så vekslende skriftformer som her, bør man i utgangspunktet legge spesielt stor vekt på uttalen. Slik Ekenvall framhever, har alle de tre uavhengige oppskriftene notert en å-lyd i førsteleddet. De to første har ingen markering for kvantitet; det er likevel grunn til å tro at den første vokalen er kort;¹⁷⁰ mens den tredje uttaleopplysningen angir vokalen som halvlang. Om lag 2,5 km lenger øst, like ved kirkestedet, ligger en bebyggelse med et liknende navn, Rössebyn. Dette navnet skal ifølge OGB XI 19 primært være uttalt [ró2s-êbyn], altså med en kort vokal som beskrives som en mellomting mellom et «öppet å» og et «brett ö», vel tilsvarende Norvegias [O]. En alternativ uttale [rø2s-êbý'_0n] er notert av C.G. Tengström (1931: 108), men denne anser Ekenvall som sannsynligvis skriftpåvirket.
Heller ikke dette navnet foreligger med skriftformer eldre enn midten av 1500-tallet – eldste som «i Rwszeby» (NRJ V 140) i 1542, men seinere med former som veksler mellom <ö> og i forleddet, men alltid med mellomvokal . Også dette navnet står i prinsippet uforklart i OGB, men Ekenvall mener forleddet muligens kan være rös f., ‘røys’, selv om han oppgir uttalen av dette appellativet som [rÕs-] eller [rUs-], altså identisk med det som oppgis for Råssön i Stala, som forstås som sammensatt med hross n. Forholdet er innfløkt, men de norske eksemplene på hross eller hestr i gen. pl. + bœr bør kunne tas til inntekt for en tilsvarende tolkning av Rössebyn, jfr. Rossabø, gnr. 35 i Skåre og gnr. 67 i Skjold (NG X 420, 444) og Hesby, gnr. 38–40 i Sem (NG VI 213) og gnr. 15 i Finnøy (NG X 249). For en forklaring på navn med ord for husdyr i forleddet, se bl.a. Hellberg 1967a: 375, 393. Så vel de eldre skriftformene for Rössebyn samt den registrerte uttalen støtter en slik tolkning. Om dette er rett, vil tolkningen til appellativet hross i Råssbyn kunne utelukkes.
I Råssbyn synes forleddet, som nevnt, å ha vært enstavet. Ekenvall har så godt som utelukket rös f. på grunn av uttalen, men foreslår som en siste utvei rås f., i en betydning ‘bekkeleie’ e.l., og han framhever at det er flere småbekker ved gården. Likevel presiserer han at tolkningen er usikker; noe som vel framfor alt skyldes de skiftende, og ikke tilstrekkelig gamle, skriftformene. Selv om ingen av disse direkte støtter tolkningsforslaget, er de heller ikke til hinder for en tolkning som passer med uttale og topografiske forhold. Ordet rås f. er i litt ulike betydninger belagt i flere svenske og norske dialekter samt i norrønt (Fritzner). I gsv. er en tilsvarende form kjent i sammensetningen vatz ras, ‘vassdrag’ (Söderwall). Beslektete ord finnes i flere språk, og den opprinnelige betydningen synes å være ‘(rask) bevegelse framover’ (jfr. Torp). I norrønt synes den mest utbredte betydningen å være ‘løp’, og sannsynligvis sekundær er da betydningen «Vei, Aabning hvorigjennem noget saasom Vand og deslige tager sit Løb» (Fritzner). Også hos Aasen nevnes den abstrakte forståelsen først («Løb, Gang, Fremskriden»), selv om den karakteriseres som lite brukt. Aasen nevner deretter 2): «Væxt, Opskydning; især i Skov» (fra Sunnmøre), 3): «Gang, Vei Gangsti; især om de Stier som efterhaanden danne sig ved Kreaturernes Gang til Græsmarkerne» (hovedsakelig nordvestlandsk), 4): «Strøg, hvorigjennem Fiskestimene gaae» (Nordland), 5): Strøm, aaben Rende i Isen paa en Elv» (Østerdalen), og så tilføyer han: «Ogsaa: Rende, Vandløb, Bækkeleie. Trondh.». Denne siste tolkningen, som Ekenvall framhever, er i Norge altså bare belagt nordafjells, og heller ikke i Sverige synes den å være den vanligste. Rietz fører først opp «kärr; sumpigt ställe inom en för öfrigt fast och torr mark, hvarest vattnet rinner fram», deretter «lång, ej djup dal, vår och höst af vatten öfversvämmad» og endelig «öppen vattenstrimma i en tillfrusen å eller sjö». Rennende vann er et felles trekk ved flere av disse forklaringene, og i den grad Ekenvalls beskrivelse av topografien er korrekt (den går ikke tydelig fram av GK), kan det være grunn til å støtte en slik tolkning. Det er likevel grunn til å vurdere om ikke en mer generell betydning ‘sti, vei, passasje’, som eksemplifisert ved den vestnorske ‘krøttersti’, kan ha hatt en videre utebredelse tidligere; ved Råssbyn går det nå store veier i tre retninger, og her må også fra gammelt av ha vært ferdselsveier.
Råssbyn ligger ca. 3,5 km vest-nordvest for kirkestedet Forshälla. Vest for gården ligger Västerby og Dramsvik ut mot sjøen. I nord ligger først Berg og så Röd nord for denne. Øst for disse ligger (nordfra) Holmen, Solum, Timmerås, Lerbo og Långehed, og om lag rett øst for Råssbyn ligger Bua. Noe lenger øst ligger (likeledes nordfra) Hova (Haugar), Koppungen, Buddeberg, Grohed, kirkestedet, Rössebyn og Konungsberg. Sør for Råssbyn ligger Strand og Ödsmål nærmest før Bräcke og Haljersröd. Personnavnforledd er sannsynlig i Haljersröd og mulig i Grohed og Buddeberg. I OGB XI 14 foreslås et persontilnavn Kong/Kung som en mulighet i Konungsberg.
Området preges av relativt jevnstor bebyggelse med flere enkeltgårder, og flere av dem nevnes første gang i RB; noen midt på 1300-tallet. Størst er Hova med tre gårder (2 ½ mt.), mens Berg, Buddeberg, Forshälla, Röd og Strand har to gårder med to mt. hver. Rösseby er også to gårder, men hver av dem er bare på ½ mt. Enkeltgårder med ett helt mt. hver er Bua, Dramsvik, Grohed, Haljersröd, Konungsberg, Koppungen, Långehed, Råssbyn, Västerby og Ödsmål. Holmen, Timmerås og Lerbo er på ½ mt. hver, mens Solum er på ¼ mt. (men nevnt i RB) og Bräcke tidligere har vært ansett som det samme, men nå er redusert til 1/8 mt.
Hverken gårdsstørrelse eller beliggenhet gir her noen klar indikasjon om alderen på bosetningen og navnet. Man bør likevel kunne anta at Strand er eldre, noe navnetypen tyder på, og dette understrekes av at bebyggelsen lenge har bestått av to gårder. Nordover – om lag like langt fra stranda – ligger to jevnstore bebyggelser med navn av samme type, Berg og Sund. Disse tre gårdene – og likeledes Röd – betalte 48 skilling hver i skatt i 1528; langt mer enn de andre gårdene i denne delen av soknet. Dramsvik betalte f.eks. 12 skilling, Västerby betalte 1 mark, d.v.s. 16 skilling, og «Wersby» (= Råssbyn?) står oppført uten skatt. Alt tyder på at Västerby og Råssbyn er yngre enn Strand, og muligens er begge opprinnelig utskilt fra denne gården. M.h.t. Västerby hevdes i OGB (s. 24) at det ikke kan avgjøres «från vilken gård el. by namngivningen ... skett», men så vel størrelse som beliggenhet tyder på at Strand er utgangspunktet for navnet *Vestribýr. Sett fra Strand kan Råssbyn også ha fått et navn som viser til beliggenheten; kanskje er ‘gården ved veien’ å foretrekke framfor Ekenvalls ‘gården ved småbekkene’

*Samabýr

forsv. navn i Kville hd. (Kville sn.), Båhuslen

OGB XVI 90

GK 9A SO ca. 4102

j Samabø RB 382, 1391

Assar Janzén viser i OGB til E.H. Linds tilnavnbok (Bin. sp. 303), og støtter hans tolkning av forleddet som et mannstilnavn *Sámi, en svak sideform til det sikkert belagte Sámr. Dette tilnavnet er identisk med et adjektiv sámr, som forklares som «mörklagd». Alternativt kan Janzén tenke seg at forleddet var et elvenavn *Sama eller *Sáma, og han viser til NE 206. Forutsetningen for en slik tolkning måtte være at mellomvokalen i belegget står for u, slik tilfellet ofte er i RB.
E.H. Lind nevner to menn som har båret tilnavnet Sámr. Den første nevnes i noen utgaver av Håkon Håkonssonssaga, bl.a. Eirspennill (AM 47 fol.; Finnur Jónssons utg. s. 536) og Skálholtsbók yngsta (AM 81a fol; Kjærs utg. s. 420). En «Gunnar samr» sendes til Valdres (trolig fra Bergen) i spissen for en gruppe menn for å stagge ribbungene, og de forfølger dem til Gudbrandsdalen, og ifølge AM 81a skal «Gunar sam» (akk.) ha falt der. Etter sammenhengen må dette ha skjedd i 1225. Ifølge Lind skal tilnavnet skrives «saam» (akk.) i Flateyjarbók. En historisk «Gunnar samr» nevnes som underskriftsvitne i et brev fra 1337 (DN I 196; uten sted), som gjelder et gårdkjøp på Voss, og Lind hevder denne mannen kanskje er sønnesønn av den førstnevnte. Det blir naturligvis usikkert. Belegget tjener imidlertid til å vise at tilnavnet sikkert har eksistert, og å knytte det til det nevnte adjektivet, synes rimelig.
Noe svakt bøyd tilnavn *Sami er imidlertid ukjent, men for den saks skyld kan det jo godt ha eksistert. Lind antyder at det kan foreligge som forledd i noen norske gårdsnavn, og foruten det forsvunne navnet i Kville nevner han gnr. 37 Sømmerud i Brandval, gnr. 29 Sommerstad i Andebu og muligens også i det forsvunne «Samabiargir» i Trondenes (jfr. NG XVII 27 f.)
Linds tolkning avviker fra dem man finner i Norske Gaardnavne. Sømmerud i Brandval skrives «j Somarudi» i RB 459 og tolkes i NG III 240 som et rosende navn Sómaruð, til abstraktet sómi m., ‘ære’. Sommerstad i Andebu skrives «i Samastadum» i en vidisse fra 1409 av et brev fra 1320 (DN II 120; Båhus), og «Samestadh» i et register fra 1445 over jordegodset som lå til St. Jørgens hospital i Tønsberg (DN IX 274; Tønsberg). Albert Kjær viser for tolkningen til NE 206 og mener primært at både dette og Sommerstad i Sandsvær (gnr. 82) er sammensatt med et elvenavn dannet til stammen Sám-; med samme betydning som adjektivet sámr. Han nevner imidlertid at Sophus Bugge p.g.a. uttalen med [a] i andre stavelse foretrekker en elvenavnstamme sam-, «der mulig hører sammen med Verbet semja i Betydningen: berolige (se NE S. 207)» (NG VI 160). Christopher Hale (1993: 85) refererer så vel disse som Linds tolkningsforslag, men uten å ta stilling til dem.Til sandsværnavnet bemerker Hjalmar Falk at «Gaarden i Sandsvær ligger ved en liden Bæk, som skal løbe over Svaberg, bestaaende af graarød Granit med brede kulsorte Striber» (NG V 386).
Når Lind fører opp det forsvunne navnet fra Trondenes, må han ha sett bort fra at Karl Rygh setter det i forbindelse med gnr. 62.63 Sama, som kommenteres slik i NG XVII 21:
Er sandsynlig Elvenavnet Sama, som her maa have tilhørt Bergselven, og som ligefrem er gaaet over til Gardnavn. At Elven har havt dette Navn, synes at bestyrkes ved det AB. 100 nevne Gaardnavn i Samabiargum, se ndf. under «Forsvundne Navne». Se NE. S. 206. Vistnok kan Formen i Diplomet vække Betænkelighed mod denne Forklaring. Men Orthografien er her idethele daarlig .... Man kunde ogsaa tænke paa et Fjordnavn *Sami.
Det kan tilføyes at «af Samabiargum» og «af Midbiargum» skal ligge «vid Bergh», altså ved gnr. 76 Berg, skrevet «af Berge» i AB 165; umiddelbart før de nevnte beleggene (AB 166 = s. 100 i Munchs utgave); jfr. note 278. Nå bør det kanskje ikke legges for stor vekt på belegget fra AB. Navnet synes også å forekomme i to eller tre eldre diplom – egentlig opptegnelser over jordegods som lå til Trondenes kirke – alle trykt i DN VI. ¹⁷¹ Identifiseringen vanskeliggjøres imidlertid ved at det synes å foreligge skrivefeil i ett eller to av diplomene, og det er all grunn til å tro at fortegnelsen i AB helt eller delvis bygger på disse eldre opptegnelsene. Karl Rygh har forstått forholdet noe annerledes enn Oluf (jfr. kommentaren i NG XVII 27), og forholdet lar seg neppe avgjøre med sikkerhet. Av det første, DN VI 228 (ca. 1350; Nidaros), går det i alle fall fram at Sama har omfattet fire andre gårder, hvorav tre har navn med bjargir som etterledd. Etter all sannsynlighet utgjør disse den nåværende gnr. 76 Berg (til tross for lokaliseringen «østan ath annæ». Belegget «Gammaberga» (nom.) antar Oluf Rygh kan være feil for «Sama-», men Karl Rygh påpeker at navnet kan knyttes til gnr. 78 Gamnes. (Han ser bort fra at dette synes ganske ungt som bebyggelsesnavn, men selvsagt kan man ikke av den grunn se helt bort fra at det er gammelt; «Gætha uik» kan gjelde gnr. 77 Vika, ellers belagt første gang i 1661, slik Karl Rygh også mener.). De to øvrige gårdene kan utvilsomt knyttes til Berg, og det er all grunn til å regne med at lokaliseringen «østan ath annæ» må bero på en skrivefeil og ikke at det med åa her menes Ervikelva; sett fra Sama er det Bergselva det er naturlig å orientere seg ut fra.
Til tross for en noe ulik rekkefølge i de to neste diplomene kan det ikke være tvil om at beleggene gjelder de samme gårdene, og også de samme som nevnes i AB, selv om skylda der er noe endret i forhold til det som oppgis i diplomene. I NG hevdes at belegget «a Gamabiorghom» er trykkfeil i utgaven, og det er ikke umulig, sett på bakgrunn av det eldre «a Samabiargum», men da er det grunn til å tro at «Gammaberga» enten også er feil, eller at det virkelig inneholder gammi m. Om så er tilfellet, er det kanskje «Øfrabergha», som etter navnet trolig har ligget nærmere Sama, som tilsvarer *Samabjargir i de yngre diplomene.
Mye tyder på at gården Sama har omfattet områdene på begge sider av Bergselva; spørsmålet blir om det er denne eller vika utenfor, Bergsvågen eller evt. indre Bergsvågen, som har gitt gården navn. Karl Rygh foretrekker altså den første tolkningen, og viser til NE 206, der det gis ett sikkert eksempel på dette elvenavnet og dessuten foreslås som mulig forledd i fem gårdsnavn. Sama i Trondenes nevnes ikke. Som et alternativ nevner Karl Rygh et fjordnavn *Sami, og denne tolkningen har to fortrinn framfor elvenavntolkningen. For det første slipper man å regne med en feilaktig genusmarkering i det sammensatte navnet *Samabjargir, og for det andre lar den seg forene med dativformen fra 1350 «i Sama», som ikke kommenteres i NG. Den nåværende formen med utlydende -a kan muligens forklares som stivnet dativ (jfr. tilsvarende, men fra et sterkt bøyd maskulinum i gnr. 99 Dale). Forholdet lar seg vel knapt endelig avgjøre; for elvenavntolkningen taler jo bl.a. at gården Sama, tunet, ligger et stykke opp langs elva, på nordsida av Samaåsan.
Både forståelsen av Sama som et elvenavn og et fjordnavn («vågnavn») lar seg forene med den etymologien som foreslås i NE 207, en mulig sammenheng med verbet semja i betydningen ‘berolige’. Elva har ikke spesielt stort fall (fra 132 m.o.h. over ca. 6 km), på den annen side synes Bergsvågen å ligge forholdsvis lunt, med Grytøya på den andre sida av Toppsundet. Spesielt gode havneforhold må det ha vært i Indre Bergsvågen, i elveosen, der sjøkartene har avmerket ankerplass (jfr. Den norske los), og der det nå er småbåthavn.
Ingen av de navnene som Lind foreslår kan være sammensatt med et persontilnavn *Sámi, gis en slik forklaring i NG, og det synes også som de kan gis plausible forklaringer på annen måte. Det kunne derfor være rimelig å søke en alternativ forklaring også ved *Samabýr i Kville. Da det ikke lar seg gjøre å bestemme hvor gården har ligget, blir det imidlertid umulig å ta stilling til hvorvidt det her er tale om et elvenavn eller f.eks. et fjordnavn. En tredje løsning kunne være at man her har abstraktet sami m., og da kanskje helst i betydningen «Forlig, Overenskomst» (Fritzner; = norrønt sætt f., jfr. nynorsk semje f.). *Samabýr ville dermed kunne tolkes på samme måte som det utvilsomt gamle teignavnet Samestad i Innvik (Nordfjord), ‘en teig det har vært strid om, men der man er kommet fram til enighet, til semje’.¹⁷² En slik tolkning kunne også passe i navnet på en gård eller gårdpart

Sannersby

Inlands Torpe hd. (Västerlanda sn.), Båhuslen

OGB X 51

GK7B NO 8249

N 2,8 km

– sa2n-êSby'_n (OGB)

paa Samesby (!) (2 br) NRJ IV 196, 1528. i Sandersby DN XXII 330, 1536 («Kogeniss ting»). Sandbi (!) NRJ V 546, 1568. Sandby (!) 1568 OGB. Sandesbij 1573 OGB. Sanndisbye 1581 OGB. 1586 OGB. Sandersby (2 gd), Sandersby aa (nat) JN 159 161, 1594. San(d)ersby(e) 1659 OGB. D Bjelkes jb 254, 1660 OGB. Sannerssby 1665 OGB. 1680 OGB. Sannersby 1697–Jr OGB

OGB setter forleddet til norrønt Sandr, gsv. Sander, og viser til Lind og til Lundgren-Brate. Det presiseres at det ikke er det yngre, likelydende navnet som er kortform av Alexander; til det er Sannersby for gammelt. Ellers antydes at norrønt Sǫndulfr, Sandulfr, gsv. Sandulf også kan komme på tale. Uttalen i bestemt form kommenteres ikke, men i oppslagsformen settes «n» til i parentes; den er ikke representert blant de skriftlige beleggene og er etter all sannsynlighet sekundær og ganske ung. De to andre by-navnene i herredet, Åby (ikke så langt nord for Sannersby) og Utby i Hjärtum sn., har uttale i ubestemt form. Elof Hellquist (1918) har utelatt navnet.
OGBs primære tolkning er tvilsom, idet mannsnavnet Sandr etter all sannsynlighet nettopp er kortformen av Alexander; det er i alle fall ikke godtgjort at det har eksistert noe Sandr før ut på 1400-tallet. E.H. Linds (sp. 869) eldste belegg er fra 1405; det gjelder en «Sandr sassæ», og han «är väl utlänning» (han nevnes bl.a. sammen med en «Gödichi Gödichison», d.v.s. det nedertyske mannsnavnet Gödecke). I Tyskland opptrer kortformen Sander fra 1300-tallet; det kan tilføyes at «Sassæ» tilsvarer nty. Sachse, egt. inkolentnavnet Sakser (jfr. Bahlow 433, 436; DgP I 1197). Av Linds beleggsliste synes det som det første norske eksempelet på Sander er i et patronym fra Grenland i 1512; på Island forekommer ett tilfelle i 1481. Lind anser navnet som opprinnelig skotsk.
I Sverige opptrer navnet noe tidligere, ifølge Lundgren-Brate (s. 214) alt midt på 1300-tallet, men det er uvisst om de eldste navnebærerne er svenske. I SMPs samlinger er det ca. 250 belegg for Sander – det første i 1334 og ca. 25 før 1400 – men de fleste er utlendinger og byborgere. I tillegg kommer noen runebelegg, sandaR, santar og satar (Sö 132, 140, Sm 106, Ög 32, 147). I Danmark er navnet først belagt ut på 1400-tallet, men i DgP (bd. I, sp. 1196) antydes at det kan foreligge et sammenfall med et gammelt nordisk *Sandarr som tilsvarer gty. Sandheri, og det vises til de svenske runeinnskrifter fra Södermanland og Östergötland. Det er uvisst om navnet har hatt noen særlig utbredelse; de to eksemplene hos Lundgren-Brate er begge seine, og kan vel stå for Sander.
Det er mer tilfredsstillende å tolke forleddet som Sandulfr, som ifølge Lind (sp. 1021) er belagt tilbake til 1200-tallet og som seinere opptrer særlig i Telemark, men også bl.a. i Vestfold. Av særlig interesse er stedsnavnet Sandolfssteinn på grensen mellom Dalsland og Norge, nevnt i annen halvdel av 1200-tallet,¹⁷³ samt forekomsten i navn på stad og rød. Tre navn kjennes fra norrøn tid (GPNS s. 211). Assar Janzén (NK VII 264) synes å regne med at navnet også er gammelt på svensk område,¹⁷⁴ og han viser til at det finnes på kontinentet (s. 177 note 461). Fra Värmland (Gillbergs hd., Svanskogs sn.) kan nevnes et Sunnersrud, som i SOV IV 37 hevdes kanskje kan være et navn som tilsvarer det norske «Søndulfr». Mannsnavnet synes ikke å være belagt i Danmark, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 229) har ett eksempel fra Yorkshire på 1140-tallet, og Lind (loc. cit.) nevner et belegg fra en mansk runestein (jfr. Marstrander 1932: 287).
Med de relativt unge og divergerende skriftformene, er det umulig sikkert å bestemme forleddet i Sannersby, men det er overveiende sannsynlig at det foreligger et mannsnavn, og Sandulfr synes da å være det beste alternativet. Etter uttalen er det ikke noe i veien for at forleddet kan ha inneholdt lfs- (jfr. Gunnelsby ovenfor).
Sannersby ligger i en nord-sørgående dal nær Göta älv, men skilt fra elva av en liten høyde. I dalen renner en bekk som forklarer navnet på nabogården Åby i nord. Tvers over dalen i vest ligger Backer på grensen til et større utmarksområde. I sør ligger Västerlanda og deretter Kyrkeby, ca. 3 km fra Sannersby. Nordøst for Åby ligger herregården Ström i Hjärtum.
Sannersby regnes i OGB som «by», og står oppført med to gårder (2 mt.); Backer er derimot enkeltgård med ¾ mt., tidligere et helt mt. Västerlanda, som har gitt navn til soknet, har fire gårder (4 mt.) og Kyrkeby likeledes fire (3 ¼ mt.). De to anses i innledningen til OGB X, s. xii, opprinnelig å ha utgjort én opphavsgård. Åby står oppført med hele fem gårder, men bare én er satt til et helt mt.; to av dem er på bare ¼ mt., én på ½ og en fjerde på 5/8 mt., redusert fra et helt ca. 1700. Fra gammelt av synes det altså å ha vært tale om 3 hele mt. Det meste av Åby lå lenge under Ström, som i OGB står oppført med fire gårder (5 mt.).
Sannersby er den nest minste av bebyggelsene – bare enkeltgården Backer er mindre, og det kan være grunn til å anta at begge disse også er noe yngre enn nabobebyggelsene. Västerlanda (av *Vistulandir) og Ström er sikkert de eldste, og by-bosetningene er enten utskilte deler av disse, eller så har Åby og Sannersby utgjort én enhet. Etter beliggenhet og størrelse er det grunn til å anta at Åby er den eldste av de to, og det kan ikke ses bort fra at Sannersby er en yngre utskilt del av en eldre storgård Åby, men likevel går navnet uten tvil tilbake til middelalderen. Også av den grunn er det mest tilfredsstillende å regne med Sandulfr i forleddet.

*Saxabýr

nå Saksegard, gnr. 91 i Høland hd. (Hemnes sn.), Akershus

NG II 196

N50 1914.2 3425 (Saksegård)

Nv 2,6 km

Rel. skyld: 1,3

– sa2ksegaq (NG), "saks3gaq (AN 1953)

j Saxabø RB 450, 1394. Saxegaardt NKJ I 122, 1575 (= St 108a). 1578 NG. Saxegaardt 1/1 1594 NG. 1617 NG. Saxegaard 1647 II 130. Saxxegaard 1661 lk. ...xegaard 1665 matr. Saxegaard 1666 NG. 1723 matr E M. 1838 matr. Saksegaard 1886 matr.
Belegget i Røde bok står nevnt under Hemnes kirke

Oluf Rygh kommenterer ikke det eldste belegget og forklarer det yngre som «Saxagarðr, af det endnu tildels brugte Mandsnavn Saxe (Saxi)». I GPNS (s. 211) bemerkes under Saxi at dette er et svært gammelt navn, brukt alt i landnåmstida på Island og alminnelig i Norge i middelalderen. Det var fremdeles brukt enkelte steder på Ryghs tid, og vanlig også i Danmark. Ifølge E.H. Lind (sp. 870 f.) er det eldste norske eksempelet (etter sagatida) fra 1325, men det skal også ha stått på en runestein på Ålgård i Sokndal; begynnelsen av innskriften er nå uleselig (jfr. NIyR III 133 f.). Fra Island nevner Lind bare én navnebærer. Han bemerker avslutningsvis at det i Norge er «i flitigt bruk hela medeltiden igenom». I supplementsbindet (sp. 694–97) har Lind da også en lang rekke navnebelegg, spesielt mange fra Østlandet og ikke minst fra Romerike; her nevnes bl.a. en «Barðr Saxsæ sson», som i 1362 møtte på Østby (gnr. 123.125 i Hemnes sn. i Høland) og solgte noe jord i Ås (gnr. 81). Navnet er ganske vanlig også i Sverige (Lundgren-Brate s. 215); SMPs samlinger har 76 belegg mellom 1145 og 1495 med en hovedsakelig østlig og sørlig utbredelse. Navnet finnes også i ti runeinnskrifter, og synes å kunne knyttes til et høyt sosialt sjikt. I Danmark må det, slik Rygh påpeker, ha vært svært vanlig (jfr. DgP I 1198–1203). Fra England nevner Erik Björkman bare ett eksempel – fra DB, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 227 f.) har forholdsvis mange – både fra Lincolnshire og Yorkshire. Hun anser navnet som opprinnelig østnordisk, noe distribusjonen i Norge også kan tyde på (slik også DgP). I Normandie viser det seg ikke før etter 1066, men det har funnes i flere stedsnavn (Adigard s. 131).
I norske gårdsnavn er Saxi ganske frekvent. Av de nitten navnene Rygh legger fram i GPNS (s. 211), er det bare to med etterleddet stad, det ene belagt første gang i 1520, det andre først i 1723; begge kunne kanskje tolkes annerledes. Fire navn er sammensatt med garðr(inn); det ene «maaske nyere». Saksegård i Oslo (nevnt første gang i 1334) er det eneste navnet på en bygård i Oslo som har holdt seg helt til vår tid. For øvrig er det to navn på -bøl og fire på rud/rød, og i det hele tatt synes navnene å være relativt unge. Lind (Suppl. sp. 697) har noen få tillegg, bl.a. navn på -garðr fra Skee i Båhuslen og fra Røros (dette står i NG XIV 201 uten eldre skriftformer, og som det likelydende daglignavnet på gnr. 44 i Ålen, viser det sannsynligvis at personnavnet her har vært brukt så seint som på 1800-tallet). Lundgren-Brate (loc. cit.) nevner noen få svenske stedsnavn med Saxe som forledd; i Danmark er det flere, bl.a. på torp, bol og ager (DgP I 1203). Fra Lincolnshire nevner Gillian Fellows-Jensen (1968: 227) bl.a. to Saxby, og fra Yorkshire bl.a. en sammensetning med ton. Saxi kjennes likeledes fra Norfolk, både som personnavn og som forledd i stedsnavn (Insley s. 323 f.).
Personnavnet må antas å ha kommet i bruk i Norge i vikingtida, og det underbygger Ryghs tanke om at «denne Gaard og den følgende, ligesom ogsaa den nærliggende Haugen (GN. 85) maa være udskilte Dele af en ældre Gaard, enten af Hemnes, eller af en anden, hvis navn isaafald nu ikke kjendes».
Om belegget «j Saxabø» representerer et virkelig brukt navn, står det utvilsomt for *Saxabýr, jfr. Østby og Vestby i samme sokn. Man kan imidlertid ikke være helt sikker på at belegget fra RB gjelder samme eiendom som det yngre navnet Saksegard. Det er tenkbart at Saxabýr var part av en annen gård, at bøndene på Saksegard var selveiere på 1300-tallet og at navnet derfor ikke var nevnt. Helgegard kommer f.eks. først med i et tillegg til jordeboka (s. 451). På den annen side ser vi at Saksegard skyldte ½ pd. smør til prestebolet i 1575 og likeledes i 1647, så det er ikke usannsynlig at begge navn gjelder samme eiendom. Det er flere eksempler på at etterleddet by/bø kan veksle med andre gårdsnavnetterledd, selv om vekslingen býr/bœr – garðr er ikke vanlig (se ellers s. 553 ff.). Spørsmålet om hvorvidt rødeboksbelegget da er feil for *Saxagarðr, eller om navnet er endret i seinmiddelalderen, lar seg ikke løse på grunnlag av det foreliggende kildematerialet.
Saksegard ligger i det vestre dalføret nord for Hemnessjøen (Øgdern), nord for gnr. 92 Helgegard, kirkestedet gnr. 83.84 Hemnes og gnr. 93–95 Gangnes. I sørøst ligger gnr. 85 Haugen gnr. 119 Torp, og i nordvest gnr. 90 Grårud og gnr. 89 Mørk. Ifølge Kraft (1820: 404) hadde gården «god Skov, og en Udskibningssaug». I 1647 hadde Gangnes høyest skyld av disse gårdene, tilsv. 62 lpd. korn; som prestegård er Hemnes ikke nevnt i denne kilden, men ifølge Kraft (s. 403) skyldte denne gården 74 lpd., og den har vel også vært den største tidligere. Haugen skyldte i 1647 50 lpd., Saksegard 43 lpd. og Helgegard 33 lpd. Mørk skyldte 23 lpd. og Grårud 10 lpd. Det kan ellers nevnes at gnr. 79 Vestby skyldte 40 lpd. og gnr. 123–125 Østby skyldte 60 lpd. i 1647. Gjennomsnittsskylda for 18 gårder i nabolaget er ca. 30 lpd., og Saksegard får dermed en relativ skyld på 1,3.
Oluf Rygh antar, sikkert med rette, at Østby og Vestby – sammen med gnr. 78 Østegarden (16 lpd. i 1647) er deler av en gård hvis navn nå er borte. De tre gårdene skyldte tilsammen 116 lpd. i 1647, mens sammenlagt skyld for Helgegard, Saksegard og Haugen var 126 lpd. For Hemnes og Torp var skylda til sammen 114 lpd. (om Krafts opplysninger stemmer med tidligere skyld). Ut fra disse opplysningene kan man tenke seg at opphavsgården innerst i nordenden av Øgdern har vært Helgegard/Saksegard/Haugen. Hemnes («det nærmere nes» NG II 195) er rimeligvis navngitt herfra, i motsetning til Gangnes (av Gagnnes, neset midt imot; se NG II 197). Muligens har opphavsgården også omfattet Hemnes, som kanskje først ble utskilt da det ble bygd kirke på stedet (men navnet Hemnes er rimeligvis langt eldre). Det gamle navnet på opphavsgården kan nå ikke rekonstrueres, men muligens har den en periode vært omtalt som Bœr eller Býr. Det kunne i så fall ha bidratt til at én (den eldste) av de utskilte partene ble kalt *Saxabýr etter en samtidig eier (formen bœr forekommer her bare i det bestemte Bøen). Stedsnavnet kan i så fall tidfestes til tidlig kristen middelalder, da personavnet må ha vært svært vanlig på Romerike.

*Sigmundarbœr

forsv. gård eller gårdpart i Lærdal hd. (Tynjum sn.), Sogn og Fjordane

N50 1417.2 ca. 6923 (÷)

j Sigmundar bø BK 41a, ca. 1360

Navnet er ikke tatt med i NG XII. Forleddet er det vel belagte mannsnavnet Sigmundr, som E.H. Lind (sp. 881–83) påpeker var spesielt mye brukt på Island. I Lind Suppl. (sp. 703 f.) gis ytterligere eksempler på bruken i Norge, og i sp. 704–08 nevnes belegg fra Island samt noen få fra Færøyene og Man. Blant de norske eksemplene er det flere enn vanlig fra Vestlandet (jfr. bl.a. Sigmundr í Ásgarði i Lærdal, BK 40a, 41b.), men også andre deler av Sør-Norge er godt representert.
Navnet er velkjent i Sverige (Lundgren-Brate s. 219 f.),¹⁷⁵ men fra Danmark kjennes bare noen ytterst få eksempler (DgP I 1224 f.). I England lar navnet seg stort sett ikke skille fra det tilsvarende gammelengelske Sigemund eller det kontinentale Sigimund (Björkman s. 120, Fellows-Jensen 1968: 233, Insley s. 329 f.).
Lind (loc. cit.) nevner flere stedsnavn med Sigmundr i forleddet, stort sett de samme som i GPNS s. 213 f. Her er hele seks sammensetninger med stad og fem med rud samt en del andre, bl.a. det nedenfor omtalte Simengard i Øyer. Rygh bemerker at enkelte av navnene kan gå tilbake på Sámundr eller Sæmundr, men han avviser at noen skulle inneholde det kristne Símon. Det spørs nok likevel om ikke dette kan foreligge i enkelte av ruð-navnene; jfr. at gnr. 85 Semmerud i Sørum, skrevet «j Symonarud» og «j Symons rudi» i RB 441, er forklart til dette navnet i NG II 258 (noe utgiverne av GPNS har gjort oppmerksom på).
Også i Sverige forekommer Sigmund som forledd i en rekke stedsnavn, særlig sammensetninger med torp (Lundgren-Brate s. 219 f.; se også f.eks. Simrud i SOV II 23 og Simmerud i SOÄ XVI 135), men det kan som i Norge forveksles med det yngre lånenavnet Símon. Noen mulige danske stedsnavneksempler (bl.a. på -torp) nevnes i DgP I 1224 f., og John Kousgård Sørensen (1958a: 110, 245) påviser sammensetning i navn på -sted.
*Sigmundarbœr nevnes blant gårder og gårdparter som lå til presten ved Tynjum kirke, og i registeret til utgaven antydes det at kunne være feil for Sigmundargarðr, jfr. gnr. 93 Simengard i Øyer; NG IV1 172. Det er likevel lite trolig at Tynjum kirke skulle ha inntekt av en gård i Gudbrandsdalen. Rett nok var Simengard kirkegods i 1647 (med skyld 1 ½ hud; Skattematrikkelen 1647 IV 118), men av Stiftsboka (NKJ I 158, 160) går det fram at dette var landskyld til Øyer annekskirke (og Øyer prestegård). *Sigmundarbœr var én av to gårdparter som var donert av en herra Sighvatr, og P.A. Munch argumenterer i sin utgave av BK (s. 111 f.) for at dette er ridderen Sigvat på Leirhol i Vang i Valdres, nabosoknet til Lærdal. Det var langt mer naturlig at Sigvat hadde gods i Lærdal enn i Øyer. Selv så seint som i 1647 hadde vangsgjeldingene jordparter i Lærdal, se f.eks. 1647 XII 54. Det kan med rimelighet antas at *Sigmundarbœr var en part i én av de gårdene i Tynjum sokn som seinere svarte landskyld til Tynjum kirke, f.eks. gnr. 12 Bø eller gnr. 13 Grøte, der det også fantes Miðbœr og Ýztibœr på 1300-tallet (jfr. 1647 XII 55). Partsnavn av typen personnavn + gårdsnavn kjennes mange steder fra, og de har, som her, ofte hatt kort liv

Signebøen

gnr. 117 i Idd hd. (Enningdalen sn.), Østfold

NG I 211

N50 2012.4 4433

N 0,5 km

Rel. skyld: 0,9

– si2ngnebø7n (Rygh 1879, NG), "siMn3bøn (AN ca. 1955)

Signebøn Aktst I 58, 1591. Signnebønn 1593 NG. Signebøn 1/1 1604 NG. Singnebønn FLTP 160, 1611. Syngnebøn 1618 ls AN. Signebø 1626 AN. Signebøhn (2 br) 1647 I 89. Signebøn, Signebøn øgd 1670 AN. Signebøen 1714 ekstr AN. (+ Signebøen øgd) 1723 matr E M. Signebøn 1773 AN. Signebøen 1801 ft AN. 1838 matr

Oluf Rygh gir i NG følgende korte kommentar: «*Signýjarbœr, af Kvindenavnet Signý», og det skulle ikke være noen grunn til å søke noen alternativ forklaring. Til tross for at det eldste belegget først stammer fra 1591, viser gårdsstatus i 1604 klart at gården har eksistert i middelalderen.
Kvinnenavnet Signý er ifølge GPNS (s. 214) et «meget gammelt, almindelig brugt Kvindenavn, endnu kjendt (mest i formen Signe)», men Signebøen er det eneste norske eksempelet på forekomst i gårdsnavn. E.H. Lind (sp. 883–85) bemerker at «i Norge visar sig namnet äfter landnamstiden först på 1300-t.», og etter beleggene å dømme, har navnet vært mest utbredt på Østlandet. Det er ingen flere eksempler i Lind Suppl. (sp. 708), men det bemerkes at navnet «möjl[igen]» finnes i gårdsnavnet Signebøen.
Lundgren-Brate (s. 220) har tre svenske eksempler på Sighni, to av dem som patronym, og i SMPs samlinger er det fem belegg fra 1100-tallet (Västergötland) til ca. 1470 (Ystad). I 1145 nevnes et patronym i Skåne og ca. 1380 ett fra Älvsborgs län. Samme navn er vel også «Signø» fra Linköping i 1357 og runebelegget sikni (U 305). Også DgP (bd. I, sp. 1225) har noen eksempler, flest fra Skåne og sammenfallende med dem i SMP, foruten flere fra sagnhistorien. Her nevnes også runeinnskriften fra Uppland. Navnet synes ikke å være belagt i England.
I Sverige er navnet sikkert belagt som stedsnavnforledd. Lundgren-Brate (loc. cit.) nevner et «Signiatorp» fra Småland (1362), dessuten Signerud og Signebyn fra Dalsland; det siste nevnes også av Elof Hellquist (1918: 65), jfr. SOÄ XIX 120 (Vedbo hd., Steneby sn.; eldste belegg «Segnebyn» 1640). Signerud i Tössbo hd., Tydje sn., er belagt første gang i 1546 som «Siignärudh» (SOÄ XVII 42). Hellquist (op. cit. 66) nevner også et Signebyn fra Värmland blant navn han kjente fra nysvensk tid «av hvilka dock en del blott gissningsvis förts hit». Dette må gjelde Signebyn i Sillerud sn., som i SOV (bd. IX, s. 52) føres opp med tre middelalderbelegg hentet fra DN II (s. 374 og 418 fra hhv. 1383 og 1397: «Signebyn», «Vm Signäby» og «allt Sighnebyn» i brev skrevet i Oslo og på Hedmarken).¹⁷⁶ Også i Naverstad sn. i Bullaren finnes det et gårdsnavn dannet til kvinnenavnet Signe: Signeröd, bare 12 km sør for Signebøen, som er nevnt i forbindelse med Bullarby ovenfor.
5x6
Signebøen ligger for nordenden av Kirkevannet mellom gnr. 116 Kirkebøen i sør, gnr. 118 Smedsrød og gnr. 119 Tellesås i nordvest og gnr. 109 Berg i nordøst. I øst ligger gnr. 110 Bråtorp nord for gnr. 111 Killingrød og gnr. 112 Grefsrød. Det stod kirke på Kirkerød fram til 1793 (og igjen i nyere tid), og denne gården hadde i 1647 langt høyere skyld enn de andre, tilsv. 45 lpd. Signebøen skyldte 20 lpd., det samme som Smedsrød og Tellesås. Ellers skyldte Berg og Grefsrød 30 lpd. hver, Bråtorp 15 lpd. og Killingrød 10 lpd. Signebøen får etter dette en relativ skyld på 0,9 mot 2,1 for Kirkebøen. Det ville ikke være urimelig å se Signebøen (mulig også Smedsrød og Tellesås) som en utskilt del av en eldre storgård der Kirkebøen utgjorde den største delen. I så fall kunne man tenke seg at navnet Signebøen (og selvsagt også Kirkebøen) stammer fra tidlig kristen tid, og det kunne forklare at ruð-gården Grefsrød hadde betraktelig høyere skyld og Smedsrød samme skyld som Signebøen.

*Sigurðarbýr

forsv. gård eller gårdpart i Høland hd.? (Hemnes sn.?), Akershus

NG II 207

N50 2014.3 ca. 4422 (÷)

j Siurdar bø RB 451, 1394

I NG tolkes belegget som Sigurðarbýr, «Sigurds Gaard», og det antas å gjelde en gårdpart (jfr. *Sigmundarbœr ovenfor). Etterleddet har høyst sannsynlig hatt formen býr; i RB veksles regelløst mellom by og bø.
Forleddet er mannsnavnet Sigurðr, som er blant de aller mest brukte i Norge og på Island (Lind sp. 889–99, Lind Suppl. sp. 722). Den sammentrukne formen Sjurd forekommer allerede før midten av 1300-tallet; ifølge Lind (sp. 891) eldst som «Siurðr» i et brev skrevet i 1338 Nidaros (DN IV 200). Navnet er også utbredt i Sverige (Lundgren-Brate s. 222 f.; ca. 200 belegg eldre enn 1400 i SMPs samlinger foruten tre runebelegg; jfr. ca. 200 belegg på Sighvardh fra 1085 – ca. 1520 og to runebelegg). Fra Danmark er det også godt belagt, mest som Sighwarth o.l. (jfr. DgP I 1229–36). M.h.t. til utbredelsen i England, er det som for Sigmundr vanskelig å skille fra det tilsvarende g.eng. navnet, her Sigeweard. Gillian Fellows-Jensen (1968: 236–39) synes likevel å anta at de fleste av hennes mange belegg er skandinaviske (jfr. Insley s. 332–34).
I GPNS (s. 215 f.) føres opp 23 gårdsnavn som antas å inneholde mannsnavnet Sigurðr, bl.a. tre på stad og 12 på rud/rød, men bare dette éne på býr. Bare to av staðir-navnene kan med rimelighet antas å være gamle (gnr. 42 i Asker, NG II 156, og gnr. 42 i Lardal; NG VI 375). Hele fem av ruð-navnene er på den annen side belagt i middelalderen. DgP (bd. I, sp. 1236) nevner et par mulige sammensetninger i stedsnavn, og John Kousgård Sørensen (1958a: 111) har ett eksempel på sammensetning med sted i Sønderjylland. Fra Yorkshire har Gillian Fellows-Jensen (1972: 37) to eksempler på sammensetning med by (det ene forsvunnet), men hun tar forbehold om at forleddet kan være det tilsvarende engelske personnavnet. DEPN (s. 413) tolker Sewerby til g.eng. Sigeweard.
*Sigurðarbýr er i kilden nevnt helt til slutt under Hemnes kirke etter to andre forsvunne gårder (den ene stedfestet til Follo). Det kan ikke med sikkerhet slås fast at gården har ligget i Høland, og et forsøk på datering av navnet ville bli ren gjetning.

*Sjurdsby

forsv. gård i Ullensaker hd.?, Akershus

N50 1915.2 ca. 2571 (÷)

Siurdtzby NLR II 32, 1561

Navnet er ikke tatt med i NG II. I lensregnskapsbøkene forekommer en rekke sterkt forvanskete navn, men dersom belegget virkelig gjengir et navn på by, tyder genitivsmorfemet s på at navnet er relativt ungt, selv om Oluf Rygh (i GPNS s. 215) peker på at genitivsformen Sigurds- opptrer så tidlig som i 1342. Mannsnavnet forekommer ellers ikke i gårdsnavn i Ullensaker, og det synes heller ikke å ha vært særlig vanlig på Øvre Romerike, der det bare var seks av gårdbrukerne i 1647matrikkelen som bar navnet (Siver, Sivert); én av disse var «Sigwert» på gnr. 163 Sunnby i Ullensaker.
Belegget er fra en liste over sakefall i Ullensaker sn., der en «Annders Siurdtzby» nevnes sammen med menn fra bl.a. gnr. 69 Holt, gnr. 39.40 Ramby og gnr. 151 Gislevoll

Skjeggeby

gnr. 94 i Tune hd., Østfold

NG I 298

N50 1913.1 2274

Ø 4 km

Rel. skyld: 0,7

– skjeggebý (Bugge 1881), sjæ2ggeby (NG), "Seg3by (AN ca. 1955)

j, a Skieggaby RB 492, 1397. mellan Skeggiabyn, medh Skeggaby DN V 626, 1469 (Krossby). Skeggebye NKJ I 42, 1575 (= St 40a). Skjeggeby 1578 RAd (Oslo). Skeggeby 1589 RAd (Fredrikstad). Skegeby 1593 NG. Skeggebye 1/1 1604 NG. Skegeby 1609 RAd (Oslo). Schieggeby FLTP 149, 1609. Skieggeby FLTP 149, 1609. Skieggebye FLTP 150, 1609. Skeggeby 1611–12 RAd (Fredrikstad). Skegeby 1612 RAd (Oslo). Skegeby 1612 RAd (Fredrikstad). RAd (Oslo). Skeggebye 1640 NG. Schieggebye 1647 I 148. Scheggebye, Lille Skeggebye 1661 lk. Scheggebye, Lille S. 1667 NG. Schieggeby 1723 matr E. Schieggebye 1723 NG. Schiægeby 1723 matr M. Schieggebye 1762 ekstr AN. Skæggebye 1801 ft AN. Skjæggeby 1838 matr. Skjeggeby 1886 matr

I NG forklares navnet kort som «Skeggjabýr, af Mandsnavnet Skeggi», og denne tolkningen kan vanskelig imøtegås. GPNS (s. 221) har også den sterke formen, Skeggr, og Oluf Rygh kommenterer her at det er tale om et gammelt navn, som er belagt på Island alt i landnåmstida. Der skal den svake formen være eneherskende, men i Norge er det om lag like mange belegg for begge former, mens den svake formen finnes i Danmark (denne opplysningen har Rygh sikkert fra Oluf Nielsen 1883: 84, som har ett belegg – fra 1436). Ifølge E.H. Lind (sp. 910–11) var Skeggi svært vanlig på Island; mindre i Norge. Navnet finnes også som tilnavn (Skegg og Skeggi; Lind Bin. sp. 319 f.), og dette antas å være det opprinnelige. Lind har også noen få (norske) eksempler på Skeggr; med unntak av et patronym fra Namdalen er alle fra Østlandet (sp. 911 f.). I supplementsbindet (sp. 733–37) har Lind flere eksempler, også fra andre deler av landet, men også her er det flest islandske belegg. Lundgren-Brate (s. 234) har ett belegg på fornavnet Skægge fra Västergötland og ett på patronymet fra Jemtland, og i SMPs samlinger finnes det i tillegg to eksempler fra Båhuslen og ett fra Tjust (Kalmars län). Muligens foreligger navnet også i runebelegget skyka (Öl 149). Fra Danmark har DgP (bd. I, sp. 1245) bare Oluf Nielsens éne belegg, men det tilføyes at Skeggi også finnes som tilnavn (jfr. DgP II 970 f.). Fra England nevner Erik Björkman (s. 122) et slektsnavn Skegge med eldstebelegg fra 1376, og Gillian Fellows-Jensen (1968: 247) har noen få eksempler på tilnavnet (slektsnavnet?) og ett på fornavnet fra Lincolnshire.
Oluf Rygh hevder i GPNS (loc. cit.) at enkelte stedsnavnsammensetninger tyder på en sideform *Skeggir, (jfr. det forsvunne Skeggisstaðir i Gloppen, NG XII 470, og muligens noen flere; Lind Suppl. sp. 734) og han presiserer at flere av de 27 stedsnavnene han fører opp, kan komme av elvenavnet Skjegga; det gjelder også det «hyppige» Skjeggedal, som han ikke tar med (NGs fellesregister har bare tre eksempler og registeret til N50-kartserien har fem). Blant de 27 gårdsnavnene Rygh fører opp, er det hele 13 sammensetninger på stad og åtte på rud/rød, og Lind (Suppl. sp. 733) mener mengden av stedsnavnsammensetninger viser at mannsnavnet i hedensk tid «varit mycket gängse även i Norge». Foruten Ryghs eksempler fører Lind (sp. 912) opp Skäggstorp i Solberga sn. i Båhuslen) og i supplementsbindet (sp. 734) bygården Skeggin i Bergen og noen flere mulige norske gårdsnavn. Ifølge Lundgren-Brate (s. 234) foreligger personnavnet også i flere svenske navn og i et «Skæggiabøli» i Finland, belagt i 1406. Elof Hellquist (1918: 66) har et Skäggebyn fra Värmland; det gjelder sikkert en gård (1 mt.) i Svanskogs sn., Gillbergs hd., som er belagt første gang som «Skäggiebÿn» i 1540 (SOV IV 36; jfr. et Skäggebol i samme hd. – SOV IV 8). Person- eller tilnavnet antas ifølge DgP (bd. I, sp. 1254) å inngå i et par danske stedsnavn Skæggespjæld og Skæggerød. Erik Björkman fører opp stedsnavnene Skegness og Skegby (s. 122); det første nevnes også av Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.), men seinere (1976: 455, 1978: 68, 172) foretrekker hun å forklare både dette og to eksempler på Skegby i Northamptonshire til appellativet skegg n. i betydningen «beard» eller «something jutting out». Dette imøtegås imidlertid av John Insley (s. 335) med bakgrunn i den gjennomgående skrivemåten med bindevokalen e. Insley nevner (loc. cit.) en sammensetning med ton fra Norfolk.
Skjeggeby ligger på Rødsøya, sør for Helgeby. Under Helgeby (ovenfor) antydes på grunnlag av landskyld og beliggenhet at navnet må gå tilbake til vikingtida og trolig skyldes gårddeling

Skjønsby

gnr. 165 i Ringsaker hd., Hedmark

NG III 15

N50 1916.4. 9745

S 3 km (gnr. 171)

Rel. skyld: 0,4

– skjønsby (Rygh? 1879), sjø1nnsbý (Bugge 1881, 1883), sjø1nnsby (NG), 1Sønsby (AN 1999)

Schiønnsbye 1616 NG. Schiønsbye (u Skredshol) ¼ 1647 III 31. Schønsbye 1661 lk. Skiønszbye 1665 matr. Skiønszbye 1669 NG. Skiønsbye ½ 1723 matr E. Schiønsbye 1723 matr M. 1723 NG. Schiønsbye 1801 ft. Skjønsby 1838 matr.⁵

Navnet lar seg ikke tolke på grunnlag av de forholdsvis unge skriftformene, men Oluf Rygh setter det i forbindelse med et likelydende navn på Biri, tvers over Mjøsa fra Ringsaker, som første gang er belagt i et lokalt utferdiget originalbrev fra 1346 (se nedenfor). Han viser også til gnr. 50.51 Skjønsberg i Øyer (NG IV1 167), som imidlertid først er belagt som «Skintzberge» i 1528 (NRJ IV 62; tilsv. «Skintzberg» 1520 NG). Navnet må dermed først og fremst forsøkes tolket på grunnlag av uttale og analogi.
På grunnlag av formen «a Skygnisbœ» i biribrevet foreslår Rygh at «dette Skygnis- maa hænge sammen med Adj. skygn, seende, skarpsynet, og Verbet skygna, se sig om, speide efter noget», og han konkluderer med at «Gaardnavnene udgaa maaske fra et Mandstilnavn skygnir, der virkelig forekommer (K. Rygh S. 58)». Karl Rygh fører opp tilnavnet med hv. til en ribbung Ulfr Skygnir, som nevnes i 1225,¹⁷⁷ og forklarer det som ‘skarpsynt’. Tilnavnet Skygn forklares på samme måte, og Skygna oversettes med «Skarpsynthed»; begge nevnes med én navnebærer fra om lag samme tid.
E.H. Lind (Bin. sp. 336) supplerer Karl Ryghs (1870) belegg for de tre tilnavnene. Belegget Ulfr Skygnir kunne nok tenkes å bero på et dikterisk innslag i sagaen, men Lind har også funnet Skygnir i en sikker, historisk kilde. I Aslak Bolts jordebok nevnes en «Olafuer skignir» i forbindelse med en gård i Gol sokn i Hallingdal (AB 179).¹⁷⁸ Tilnavnet skrives «Skignir» så vel i oversettelsen som i registeret (AB 298), og utgiverne synes ikke å ha ønsket å sette navnet i forbindelse med Linds Skygnir. Noen alternativ forståelse av tilnavnet er likevel vanskelig å tenke seg, og det er all grunn til å regne tilnavnet Skygnir som sikkert belagt.
Hvordan tilnavnet skal forstås, er noe uklart. Ifølge Torp (1909 §13.2) er grunnbetydningen av de sekundære ia-avledningene «høyrande til» eller «som hev». Disse var frekvente i norrønt, særlig i skaldespråket, som «kjenningsnamn paa dyr og reidskap», men de har også dannet en mengde «verkarord» av nomen og svake verb, foruten at enkelte dannet verbalabstrakter (op. cit. § 11). Man kunne forsåvidt tenke seg et appellativ *skygnir m. med en betydning ‘speider’, ‘en som holder utkikk’, og det blir dermed en parallell til nynorsk skygnar m., brukt bl.a. i bibelspråk (synonymt med skygnarsvein), med fire oppslag i NO saml. Som forledd i stedsnavn behøvde man således ikke nødvendigvis å tenke seg ordet som tilnavn; en direkte bruk av en personbetegnelse *skygnir kunne gi like god mening.
Oluf Rygh har (etter at bd. III var ferdig utbarbeidet?) lagt fram en alternativ tolkning av navnene på Skjøns. Under drøftingen av øyernavnet Skjønsberg i bd. IV1 viser han til bd. III, men legger til:
Maaske kan det med endnu større Rimelighed forklares af skygni n., der kan paavises en enkelt Gang i Oldn. (i et islandsk Skrift) med Betydningen: Skjul, tarvelig Hytte, og endnu paa enkelte Steder i Norge bruges i lignende Betydninger (se Aasen; opr. vistnok: Udkigssted).
Ifølge Fritzner er skygni n., å forklare som «Skjul, Skur, hvorfra man har Udsigt», og belegget er hentet fra Biskopasögur. Ifølge Aasen (og likeledes NO saml.) er ordet svakt belagt (Telemark og Sunnmøre), men det er i seg selv ingen grunn til at det ikke skulle være gammelt. Sammenhengen med det abstrakte skygne m., ‘utkikk’ er åpenbar. Albert Kjær slutter seg i kommentaren til Skjønsby på Biri til denne tolkningen av navnene på Skjøns-, og avslutter sin kommentar med at «mindre sandsynlig er vel Afledning af Tilnavnet skygnir» (NG IV2 13).
Skjønsby ligger i en bred, slak dal som går tvers over neset mellom Mjøsa og Furnesfjorden, ca. 3 km sør for det gamle soknesentret gnr. 171. 172 Gjølstad (navnet er utolket), mellom Holo-gårdene (gnr. 156–160) i vest og gnr. 166 Brattberg i nordøst. I sør-sørøst går grensen mot Nes herred langs Solbergåsen, som når opp i 444 m.o.h. Vel 2 km i nordvest ligger, gnr. 155 Dalby (nevnt første gang i AB), og mellom Skjønsby og Gjølstad ligger gnr. 167 Tørud (Þuriðr?) og gnr. 169 Kråkerud (persontilnavn?). Flere rud-gårder ligger sør for Skjønsby og vest for Holo. I nærheten av Gjølstad ligger de gamle setegårdene gnr. 173 Skredshol og gnr. 174 Tjerne. For øvrig trekkes følgende gårder inn i sammenlikningen nedenfor: gnr. 149 Ormsrud (Ormarr?), gnr. 151 Haugom, gnr. 152 Årsrud (Ormr), gnr. 153 Kroksrud (Krókr?), gnr. 161 Steinsrud (Steinn?), gnr. 162 Ulvildrud (Ulfhildr), gnr. 164 Solbjør, gnr. 170 Ingeberg (kvinnenavnet Inga?), gnr. 175 Revling (avledet fra appellativet refill?; jfr. under Revelsby s. 332) og gnr. 187 Herset (Herjulfr eller Herdís?).
I 1647-matrikkelen står flere av bøndene i nabolaget oppført som ukedagstjenere på én av setegårdene, og gårdene deres er derfor ikke skyldsatt. Av 19 undersøkte gårder er bare 11 oppført med skyld i 1647-matrikkelen; for disse gårdene er opplysningene om skylda hentet fra landkommisjonens jordebok fra 1661, kontrollert mot 1665-matrikkelen. Der tallene bygger på opplysninger fra 1661, er dette markert med spørsmålstegn. Hologårdene (med flere bruk i 1647) skyldte til sammen tilsv. 95 lpd. korn, og Holo må anses som den største navnegården, fulgt av Tjerne med 80 lpd.?, Revling og Gjølstad med 60 lpd.?, Ingeberg med 55 lpd., Dalby, Skredshol? og Årsrud 40 lpd., Herset og Tørud skyldte 30 lpd.?, Brattberg, Kråkerud og Ulvildrud skyldte 20 lpd., Haugom, Skjønsby? og Steinsrud skyldte 15 lpd., Kroksrud, Ormsrud og Solbjør? skyldte 10 lpd. hver.
På grunnlag av disse tallene blir gjennomsnittsskylda 35 lpd., og Skjønsby hadde en relativ skyld på 0,4. Gården kan på dette grunnlaget anses som én av de yngre i området, på alder med noen av rud-gårdene og trolig langt yngre enn f.eks. halvgården Årsrud, som må ha vært jevnstor med Dalby og trolig Skredshol. Åtte av de elleve gårdene med landskyld under gjennomsnittet synes å ha personnavnforledd i navnet, og dette kunne for så vidt styrke tolkningen av forleddet i Skjønsby til et persontilnavn. En tolkning til skygni n. i betydningen ‘utkikkssted’ er etter beliggenheten svært lite trolig, men å se navnet som sammensatt med et ord for ‘(liten, tarvelig) hytte’, kan selvsagt ikke utelukkes.
En mulighet er likevel at navnet skyldes oppkalling etter den større og utvilsomt eldre gården på Biri. Det er bare ca. 14 km mellom de to Skjønsby-gårdene, og kontakten mellom bygdene tvers over Mjøsa går langt tilbake (se note 284). I middelalderen ble bygdene fra Biri til Vardal regnet til Hedmark, og de var spesielt tilknyttet Ringsaker. Gårdene i Redalen, umiddelbart sør for Skjønsby på Biri, var i geistlig henseende en del av Ringsaker helt fram til 1821 (Lauvdal 1951: 47 f.). I 1594 nevner Jens Nilssønn Skjønsby på Biri som «Skiønsby, liggendis til Ringesager vesten for Miøs» (JN 302), og så seint som i 1801-folketellingen står gården oppført under Ringsaker sokn

Skjønsby

gnr. 78 i Biri hd., Oppland

NG IV2 12

N50 1816.1 8856

Sø 3,8 km

Rel. skyld: 1,0

– skjø1nnsbý (Rygh 1883, Bugge 1886), sjø1nnsby (NG), 1Sønsby (AN ca. 1950)

a Skygnisbœ DN III 204, 1346 (Klundby). paa Schiøennszby, i Schiønszbye DN XXI 330 1446 (Brøttum i Ringsaker; oversettelse i dom av 1642).⁶ paa Skønzby DN X 224, 1494 (Båberg; vidisse 1620). Schonnsby NLR II 55, 1560–61. Skoensby 1578 NG. Skønnszby 1592 NG. Skiønsby JN 302, 1594 NG. Schiønnsby 1595 NG. Skiønnszbye 1/1 1604 NG. Schiøensbye 1647 IV 49. Schiønsbye 1661 lk. Skiønsbye 1665 matr. Schiønszbye 1669 NG. Schiønsby 1723 matr E. Schiønsbye 1723 matr M. 1801 ft (u Ringsaker). Skjønsby 1838 matr

I NG bemerker Albert Kjær først at forleddet sikkert er det samme som i Skjønsby på Ringsaker og Skjønsberg i Øyer. Han gjengir i all hovedsak Oluf Ryghs kommentar til øyernavnet (referert under drøftingen av Skjønsby på Ringsaker), men foretrekker den appellative tolkningen skygni n., ‘tarvelig hytte’, evt. ‘utkikkssted’ framfor persontilnavnet Skygnir. Etter beliggenheten synes i utgangspunktet ‘utkikkssted’ å være en tiltalende tolkning.
Skjønsby og nabogårdene gnr. 77 Melby og gnr. 79 Klundby ligger forholdsvis høyt, på en åsrygg ca. 300 m.o.h., som i øst går bratt ned til Mjøsa (123 m.o.h.). Både i nord og i sør når åsen opp i høyder på 350 m.o.h., og fra begge disse stedene må det være god utsikt både sør- og nordover Mjøsa. Men for at navnet skal kunne knyttes til topografien, må Skjønsby opprinnelig enten ha ligget nær én av de to høydene, eller ha omfattet hele det området som nå dekkes av de tre gårdene. De tre by-navnene må altså drøftes i sammenheng, og ifølge bygdeboka skal de være parter av en eldre storgård (Lauvdal 1951: 134).¹⁷⁹ Av navnet Melby (Meðalbýr, jfr. «a Medalbo» i DN III 204; 1346) skulle man tro at denne gården lå mellom de to andre, og at Skjønsby dermed lå nær én av høydene. Samtlige kart siden AK (utg. 1849) og matrikkelordningen viser imidlertid at det er Skjønsby som ligger i midten, og Melby må forklares litt annerledes. Nord for hovedbruket på Melby har N50-kartet avmerket navnet Austad, som gjelder bnr. 4–6 på Melby. Dette må være den gården «Ødstad» som nevnes under Melby i 1595 (jfr. NG IV2 25, der Kjær opplyser at gården er avmerket «paa Kartet nord for Melby»). Av kilder som Rygh og Kjær ikke kjente, går det fram at Austad er en gammel gård, som etter hvert er delt opp og lagt inn under andre. Gården nevnes flere steder i DN XXI, og selv om disse kildene ikke er bevart i original, er det klart at gården kan ha utgjort et motstykke i nord til Klundby og Skjønsby på sørsida av Melby. Av et makeskifte i 1433, referert i DN XXI 254 f., går det fram at Austad da var større enn «Odensæte», nå gnr. 80 Unset (nede ved Mjøsa), som på 1600-tallet er den største av alle gårdene her. Av DN XXI 253 går det fram at Austad var delt i (minst) to bruk i 1432.¹⁸⁰
Jeg forestiller meg altså at Klundby og Skjønsby opprinnelig har utgjort én gård, og at Melby er oppstått mellom denne og Austad. Spørsmålet blir da hvordan forholdet mellom navnene Klundby og Skjønsby kan forstås – så vel med hensyn til alder som betydning. Forleddet i Klundby tolkes i NG til «en Stamme klundr-, af hvilken flere hos Aasen og Ross anførte Ord ere dannede, og hvis Grundbetydning synes at være: noget knudret, ujævnt». Det tilføyes at navnet under tvil er tatt med i Ryghs samling av elvenavn med henvisning til at det går en bekk i dalen nedenfor gården. Denne tvilen kommer ikke klart fram i NE (s. 128), men noe sikkert belegg for et slikt elvenavn er i alle fall ikke framsatt. Til den betydningen som antydes, ville det være mer nærliggende å tenke seg en terrengbeskrivelse (jfr. NG I 139, 168), men heller ikke en tilnavntolkning ville være utenkelig. Noe tilnavn *Klunda eller *Klundi (jfr. «a Klunduby» DN III 203; 1346 og «a Klundaby» DN III 518; 1433) er rett nok ikke belagt, men fra Østre Gausdal kjennes mannstilnavnet Klundr («Adun Klunder» DN VIII 114; 1333, i avskrift 1656). Tolkningen av Klundby må inntil videre anses som usikker, og på språklig grunnlag kan det vanskelig sies noe sikkert om alderen på navnet. Det er ikke noe som indikerer at det er yngre enn Skjønsby, og etter størrelsen på landskylda er det derimot sannsynlig at Klundby er den eldste av de to gårdene.
Jeg har sammenliknet skyldforholdene for de 19 gårdene sørover fra Vismunda som står oppført i 1647-matrikkelen, til og med gnr. 84 Bøvre, som ved en forholdsvis klar geografisk grense er adskilt fra gårdene ved utløpet av Stokkelva (i Redalen). Melby var lensmannsgård og ikke skyldsatt i 1647, men den er her anslått til 4 huder, som gården skyldte i 1669 (Lauvdal 1954: 211), altså tilsv. 40 lpd. Høyest skyld hadde gnr. 80 Unset (mannsnavnet Auðun?) med 60 lpd., fulgt av gnr. 73 Skumsrud (mannsnavnet Skumr?) med 51 lpd., gnr. 77 Melby med 40 lpd. (?), gnr. 59 Kråkeberg og gnr. 79 Klundby 30 lpd. hver, gnr. 60 Udal (Útdalr) 28 lpd., Gnr. 76 Horne 22 lpd., gnr. 65 Galtestad, gnr. 78 Skjønsby og gnr. 81 Skulhus (mannsnavnet Skúli) 20 lpd. hver, gnr. 71 Lunde 15 lpd., gnr. 83 Hasselknippe 13 lpd., gnr. 62 Dagfinnrud, gnr. 69.70 Brynnstad, gnr. 72 Kårstad, gnr. 74 Paradis, gnr. 82 Larud (lǫgr m.) og gnr. 84 Bøvre (vin-navn) skyldte 10 lpd. hver, mens gnr. 61 Neperud og gnr. 67. 68 Gullor (hóll) skyldte tilsv. 5 lpd. Gjennomsnittlig landskyld i 1647 var 21 lpd., og Skjønsby hadde dermed en relativ skyld på 1,0, mot 1,4 for Klundby og 1,9 for Melby (inkl. trolig en relativt stor del av den gamle gården Austad).
Da det her åpenbart har vært enkelte endringer i eiendomsforholdene, kan det ikke legges for stor vekt på de innbyrdes skyldforholdene. Det synes imidlertid klart at by-gårdene hadde høyere skyld enn rud-gårdene – med unntak av Skumsrud,¹⁸¹ og – som så ofte ellers – viser det seg at det er en vin-gård blant dem med lav landskyld. Det lar seg ikke gjøre å antyde noen skyld for Austad, men den skal altså ha vært større enn Unset, og at gården har et ekte, gammelt staðir-navn, skulle være ganske sikkert.¹⁸² Galtestad hadde samme skyld som den minste by-gården, Skjønsby, men Brynnstad og Kårstad hadde bare halvparten så høy skyld. Disse gårdene nevnes første gang i 1647, og det er slett ikke sikkert at de har ekte staðir-navn. I NG (IV2 11) forklares Brynnstad som en sammensetning av appellativet brunnr m. i gen. sg. enten med staðir eller med staðr. En like sannsynlig tolkning er et sammensatt appellativ *brunnstaðr, som også stemmer med uttalens tonem 2. Kårstad kunne bero på en oppkalling eller være en analogisk navnelaging.
Etter skyldforholdene kan alle de tre by-gårdene ha en forholdsvis høy alder. På grunnlag av sammenlikningen med ruð- og staðir- gårdene skulle det være all grunn til å føre dem tilbake til vikingtid heller enn tidlig middelalder. Den store forskjellen i forhold til de to andre tyder likevel på at Skjønsby hører til de yngre by-gårdene, og både ‘tarvelig hytte’ og tilnavnet Skygnir burde kunne være aktuelle tolkninger. Etter beliggenheten er tolkningen ‘utkikkssted’ mindre sannsynlig, i så fall måtte navnet tidligere ha vært knyttet til den sørligste delen av området Klundby –Skjønsby

Skofteby

gnr. 36 i Varteig hd., Østfold

NG I 284

N50 1913.1 2579

Sø 2,1 km

Rel. skyld: 1,7

– ska7a72ftebý (Bugge 1883), skå2fteby (NG), "skåft3by (AN ca. 1955)

Schoffteby 1593 NG. Skoffteby 1/1 1604 NG. Skoffte (!) 1616 jb AN. Schofftebye 1617 jb AN. 1619 jb AN. 1626 jb AN. Schoffteby 1640 NG. Schofftebye (2 br) 1647 I 146. Skofftebye 1647 jb AN. Skaafteby 1651 RAd (Hafslund). Skofftebye 1665 matr. Skoffteby 1667 NG. Schoftebye 1723 matr E. 1723 NG. Schofteby 1723 matr M. Skofftebye 1758 AN. Skofftebye, Skoftebye (øgd) 1779 kb AN. Skofftebye 1801 ft AN. Skofteby (Skotabøle) 1838 matr.
Det er uvisst hva som ligger til grunn for Munthes valg av parentesform i 1838-matrikkelen, om han da ikke har ment ett av de to beleggene «j Skotabøle» i RB (s. 158 og 163) måtte gjelde denne gården; i begge tilfeller menes nok gnr. 211 Skattebøl i Os sn. i Rakkestad (jfr. NG I 120)

I NG forklarer Oluf Rygh forleddet som mannsnavnet Skopti, som han i GPNS (s. 225) karakteriserer som gammelt, men ikke særlig mye brukt i middelalderen og «nu forlængst uddød». E.H. Linds belegg (sp. 921–23) er i all hovedsak fra islandske kilder, skjønt de fleste navnebærerne knyttes til Norge (de fleste islandske eksemplene finnes også i varianten Skapti, som kunne tyde på at de i virkeligheten representerer dette tilnavnet; jfr. Lind Bin. sp. 316). Fra Lesja nevner Lind (etter Bugge) navnet i formen skofte på en runestein (Nørdstebøsteinen), muligens fra 1100-tallet (jfr. NIyR I 71–77, der Magnus Olsen forsiktigvis antyder en forbindelse til Skopti Ǫgmundarson av Giskeætta, der navnet ofte forekom). De historiske bærerne av navnet nevnes fra Nordfjord, Hardanger, Bergen, Nidaros og Lom (Gudbrandsdalen) – altså en overveiende vestlig utbredelse. Navnet synes ikke å ha vært båret av historiske personer i Sverige, ¹⁸³ Danmark eller England.
Oluf Rygh har i GPNS (loc. cit.) 11 eksempler på norske gårdsnavn der Skopti synes å foreligge som forledd. Tre navn er sammensatt med rud/rød (to fra Østfold og ett fra Røyken i Buskerud) alle med middelalderbelegg, men det éne av de to fra Østfold er forsvunnet. Ellers er det to navn på -land (begge fra Audnedal i Vest-Agder), og dessuten sammensetninger med stad (Ås i Akershus), set (Eidsvoll), bøl(e) (Ål i Hallingdal) og vik (Audnedal), foruten gnr. 63,3 Skoftedalen fra Lårdal i Telemark. Dette er uten eldre skriftformer, og er sikkert ganske ungt som bebyggelsesnavn, men som naturnavn kan det selvsagt gå langt tilbake.
Tre av navnene er altså fra Østfold, to fra Akershus, to fra Buskerud og ett fra Telemark. De øvrige tre navnene er fra Audnedal i Vest-Agder. Dersom det kan godtgjøres at det virkelig er personnavnet som foreligger i disse navnene, kan det altså synes som det tidligere hatt en viss (sør-)østlig utbredelse. Lind (sp. 922) nevner også et Skofteröd i Ljung sn. i Båhuslen, men dette er i OGB (bd. XI s. 49) normalisert til Skafteröd og tolket til varianten Skapte. Til tross for at personnavnet ikke er belagt som sådant i Sverige, nevner Lundgren-Brate (loc. cit.) noen svenske stedsnavn som synes å måtte inneholde et *Skopte eller *Skupte: Skåfteby i Västergötland (nevnt av Hellquist 1918: 63 med henvisning til Lundgren-Brate), sammensetninger med sta(d) i Västmanland og Närke, og dessuten et Skofterud i Värmland. Dette navnet, som i SOV (bd. IV s. 28) er normalisert til Skåfterud, er belagt første gang i 1564 som «Skof(f)fterud» og tolkes uten forbehold til mannsnavnet Skofte.¹⁸⁴
Jeg har ikke kunnet finne noe plausibelt alternativ til Oluf Ryghs tolkning av forleddet i Skofteby. En viss støtte for en personnavntolkning er det også at flere av nabogårdene har navn som utvilsomt er sammensatt med personnavn. Under Askersby har jeg (s. 122 f.) støttet Oluf Ryghs tanke om at Skofteby og nabogårdene Toreby, Askersby (Asgrimsby) og Belsby utgjør deler av en eldre storgård, og foreslått at Skofteby utgjør den sentrale delen av denne, som kunne tenkes å ha båret navnet *Þorpar. Etter relativ landskyld (1,7) – og utbredelsen og forekomsten av personnavnet – kan Skofteby tenkes å være dannet forholdsvis tidlig i vikingtida

Skogby

Kville hd. (Svenneby sn.), Båhuslen

OGB XVI 98

GK8A NO 4197

Nø 4 km

– sKo2-by'_, sKo2b-y (OGB)

j Skalgabœ DN III 107, 1317 (Oslo). 1346 Skaghabiar l[iði] DN IV 247, 1346 (Vräm). j Skagabø RB 379, 1391. Skoby, Skobye Akreg nr 548, 1491 (avskrift 1622). Skoby, Skoubye Akreg nr 550, 1511 (avskrift 1622). Skoby Akreg 39, 1622 OGB. y Skoffby NRJ V 221 223, 1544. y Skogeby NRJ V 223, 1544. Sko(u)ffbye 1581 OGB. 1586 OGB. Skougby(e) 1581 (altern) – 1719 OGB. Skaarbye (!) 1581 (altern) OGB. Skovby NRR IX 193, 1648 OGB. Skogby 1665 – Jr OGB. Scho(u)gby 1680 (altern) OGB. Skogby 1806 Hermelin OGB. GS OGB

Assar Janzén viser i OGB innledningsvis til at Elof Hellquist (1918: 107) har med navnet uten noe tolkningsforslag.¹⁸⁵ Selv antyder han to formelt mulige tolkninger, som bygger på de to eldste kildene – begge originaldiplom, der formene anses som sikre. Den ene tolkningen ville være å se navnet som et opprinnelig *Skágabýr, og oppfatte den eldste formen som omvendt skrivemåte, der skriveren feilaktig har rekonstruert -alg for en uttale [a'g]. Ifølge Seips språkhistorie skal det være flere eksempler (også i østnorsk) på bortfall av l foran g alt på begynnelsen av 1300-tallet (jfr. Seip 1955 f.eks. s. 164, 277; Janzén viser til 1. utg. s. 114, 177). Men «någon stam skg- är dock icke känd från nordiskt språkområde, och anknytningar till utomnordiskt språkmaterial synas icke heller kunna åvägabringas», og Janzén anser derfor det andre alternativet som det eneste mulige. Det innebærer at det eldste belegget, «j Skalgabœ», gjenspeiler den opprinnelige formen, og at de yngre formene kan forklares nettopp gjennom det l-bortfallet Seip viser til. Janzén gir deretter en plausibel forklaring på utviklingen videre til de registrerte uttaleformene, bl.a. ved en lett forståelig assosiasjon til skog m., som gjenspeiles i de fleste skriftformene f.o.m. 1544. Som konklusjon slår han fast at dette enestående navnet inneholder genitiv av et persontilnavn *Skalgi, som han mener mest sannsynlig er «identiskt med det från Snorres Edda kända fiskn. skalgi, m. ’mört, Leuciscus rutilus’, samma ord som ags. scealga, m., i samma bet.». Han tilføyer at «fisknamn användas ofta ss. binamn; jfr t. ex. Aurriði, Fiskr, Murtr m.fl.» – med henvisning til Lind (Bin.). Noe alternativ til Janzéns tolkningsforslag synes vanskelig å begrunne.
Skogby ligger ca. 4 km nordøst for Svenneby kirke og vel 2 km nord for Bottna, i et område med flere gårder med navn sammensatt med personnavn eller persontilnavn i forleddene. Landsbyen har fra gammelt av bestått av tre gårder (2 ½ mt.), og er den største av nabogårdene bortsett fra kirkestedet Bottna (6 mt.). Se nærmere under drøftingen av Valeby nedenfor

Snarby

gnr. 4 i Tromsøysundet hd., Troms

NG XVII 134

N50 1534.1 4344

Ø-nø 30 km

Rel. skyld: 1,4

– sna2(')rby (Rygh u.å.), sna2rby (NG), "sna(')rby (AN 1974)

Snarby 1610 NG. 1614 NG. Snarbye (2 br) 1647 XVII 58. Snarebye 1665 matr. 1723 matr E M. Snarby 1838 matr.
I Ryghs udaterte originalmateriale er det to oppskrifter der vokalen i forleddet er markert som lang (informanter fra Finnkroken og Kaldfjorden), og én oppskrift med kort vokal (fra Ramfjordnes). I manus er uttalen markert med kort a

Karl Rygh opplyser i NG at forleddet kunne være «Mandsnavnet Snara, som ofte forekommer i MA. og i Formen Snare findes paa Jæderen i 1519 og endnu i nogle Vestlandsbygder». Han viser så til GPNS s. 229, og avviser som mindre sannsynlig appellativet snar n., ‘kratt’, men «da der falder en Elv ud ved Gaarden, er der ogsaa Adgang til at tænke på et Elvenavn *Snara, hvortil der er Spor paa forskjellige Steder (NE. S. 236)». Han viser endelig til gnr. 12 Snarset i Bø i Nordland, der han bare nevner de to første mulighetene og klart foretrekker personnavntolkningern (NG XVI 374).
Oluf Rygh viser i GPNS (s. 229) til at Snara «forekommer ret ofte som Mandsnavn i Norge i Middelalderen», men tilføyer at det ikke er registrert på Island. E.H. Lind (sp. 932) har Snari som oppslag, men nevner også Snara. Han har ikke særlig mange belegg for navnet – det eldste fra 1296–1320, og blant disse også ett belegg fra Island (som patronym i 1467). Som tilnavn er det bl.a. registrert i Landnåmabok og i AB. Jfr. ytterligere et par norske belegg i Lind Suppl. sp. 742. I Lind Bin. (sp. 344) forklarer han at tilnavnet Snara «är sannolikt icke subst. snara utan bildat av v. snara i någon av dess skiftande betydelser. Det har senare övergått till dopn.». Varianten Snare mener han kanskje er den svake formen av adjektivet snarr, ‘hurtig, rask’.
Ifølge Lundgren-Brate (s. 237) synes navnet ikke belagt i uavhengig bruk i Sverige, men i SMPs samlinger er navnet registrert på Öland i 1428 og i Stockholm i 1452, dessuten er det to runebelegg snari (U44 og U637) og seks eksempler på et tilnavn Snare fra 1300- og 1400-tallet. I DgP (bd. I, sp. 1264) er det likeledes et par mulige eksempler, det ene kanskje tilnavnet. Navnet synes ikke belagt i England, men Gillian Fellows-Jensen har et muligens beslektet Snarri, som hun tentativt forbinder med adjektivet snarr og antyder kan være en anglo-skandinavisk dannelse.
I GPNS fører Oluf Rygh opp bare to gårdsnavn under Snara, gnr. 316 Snarud i Furnes (jfr. NG III 81) og Snarset i Bø (se ovenfor), men han legger til at Snarud mulig kunne forklares til appellativet snar. Navnet fra Furnes er først belagt i 1669, og det er vel tvilsomt om det går tilbake til middelalderen. Snarset er derimot ganske sikkert fra middelalderen; gården kjennes siden 1567 (NLR V 166) og skyldte én våg fisk i 1647, da den også hadde husmann (1647 XVI 225, 248). Lind (loc. cit.) mener mannsnavnet Snari muligens kan foreligge i to navn. Det forsvunne (utmarks) teignavnet *Snaramór i Høland («vm Snaramo», «j [Sn]aramo» DN VI 76, 1311; Komnes), forklares imidlertid i NG II 206 mer tilfredsstillende til appellativet. I det andre navnet Lind nevner, «i Snorugarde» (DN IV 180, 1333; Bergen – utvilsomt om en bygård), er personnavntolkningen derimot sannsynlig. I Lind Suppl. (loc. cit.) føres opp – også som mulige – de to navnene fra GPNS. Snarby i Tromsøysundet nevnes altså hverken av Oluf Rygh eller av E.H. Lind.
Lundgren-Brate (s. 237) mener det svenske *Snare «antagligen» foreligger i et torp-navn i Småland, og ifølge DgP (loc. cit.) kan det tilsvarende danske navnet mulig inngå i noen få danske stedsnavn.
Snarby ligger isolert for nordenden av Snarbyeidet / Oldervikdalen. Nærmeste eldre nabogårder er gnr. 3 Oldervik ca. 8 km i sørøst og gnr. 7 Skitnelv ca. 6 km i vest-sørvest. I nord ligger gnr. 113 Rotnby (ikke nevnt i 1647) ca. 5 km over fjorden. I 1647 skyldte Snarby og Oldervik tilsv. 5 lpd. korn hver og Skitnelv skyldte 3,3 lpd. Gnr. 112 Finnkrokan og gnr. 114 Grøtnes på nordsida av Grøtsundet skyldte begge 2,5 lpd. Snarby får etter dette en relativ skyld på 1,4, men beregningsgrunnlaget er alt for spinkelt til at dette kan tillegges særlig vekt.
Personnavnet Snara, evt. Snari, skulle være godt nok dokumentert, og det kan ikke ses bort fra at det foreligger som forledd i Snarby. Som norrøn form kunne da settes opp *Snarubýr eller *Snarabýr. Det kan likevel ikke ses bort fra at forleddet kan være elvenavnet *Snara. I NE (s. 236) har utgiverne tilføyd «Snaraaen» fra Våler i Solør, og dette navnet tolkes som en sammensetning med appellativet snar. Med hv. til NG XIV 151 nevnes imidlertid også at *Snara som elvenavn kan tolkes som «den, som snor sig», altså ei elv med store bukter.
Elva som renner ut i Snarbybukta, går i sitt nederste løp i markerte svinger – i motsetning til de andre elvene som renner ut i Grøtsundet. Det kan tilføyes at flere av gårdsnavnene her er foreslått tolket som elvenavn eller med elvenavn som forledd (Skitnelv, Rotnby og Grøtnes). Som ved Svensby i Sørfjorden (s. 400), kunne det også være grunn til å vurdere en endring av et tidligere samisk navn på stedet. Snarby må på dette grunnlaget anses som utolket

Stangeby

gnr. 115 i Nøtterøy hd., Vestfold

NG VI 245

N50 1813.2 8065

S 1,2 km

Rel. skyld: 2,0

– sta2ngebý (Bugge 1883), sta2ngebý (NG), "staM3by (AN 1951)

a Stanga by, j Stanga by j sydra gardenom j øfra stofuonne RB 66, 1398. Stanngby NLR II 65 71, 1560–61. Stangeby DN XXII 764, 1567 (Oslo). Stangby Aktst I 79, 1591. Stangbye 1593 NG. Stangebye 1/1 1604 NG. Stangeby Aktst I 158, 1610. Stangebye 1661 lk. 1665 matr. 1668 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Stangeby 1838 matr

Albert Kjær fører i NG opp Stangabýr og *Stangarbýr som mulige norrøne former av navnet, men bemerker at «hvortil stǫng kan sigte i dette Stedsnavn, er ligesaa uvist som ved Ramnes GN. 79 [Stange]. Hvis Stangarbýr er det rigtige, kan stǫng være at forstaa som Persontilnavn». For tilnavnet viser han til Karl Rygh (1870: 64), som nevner en «Sigurðr stöng» i Nidaros på 1320-tallet¹⁸⁶ og et belegg fra Landnåmabok, en islandsk kvinne «Þorbjörg stöng» på Stangarholt. Han forklarer tilnavnet som «af lang og smal vekst» og viser til (Þóra) «Mostrstöng», som bl.a. nevnes i Heimskringla.
E.H. Lind (Bin. sp. 368) nevner under oppslaget Stǫng at Þorbjǫrg stǫng kalles «Þordis staung» i Egilssaga, og han tilføyer et belegg «Hans stangh» fra NRJ I 180; 1518.¹⁸⁷ Lind oppgir samme forklaring som Karl Rygh: «Väl på grund af lång ock smärt figur». Han nevner ingen mulige stedsnavnsammensetninger, men Kjærs tolkning er formelt sett fullt mulig.
En rekke norske gårdsnavn – fra store deler av landet – er sammensatt med forleddet Stang(e), og i de bindene av NG som Oluf Rygh selv utgav, opplyser han bare at betydningen er uviss og viser til den kortfattete artikkelen om navneleddet stǫng i innledningsbindet.¹⁸⁸ Der opplyser han «som Vink til dets Forstaaelse i nogle af disse Tilfælde, at Stang, Stangen findes brugt som Navn paa Halvøer og Øer, og at Stangnes er en alm. forekommende Sammensætning». Han tilføyer imidlertid at «dermed ere dog vistnok langt fra alle disse Tilfælde forklarede» og viser til drøftingen av stafr, staurr og stokkr (NG Indl. s. 80). I de følgende bindene av NG ser man at utgiverne av NG knytter mange av navnene til en langstrakt, rett lokalitet: sund,¹⁸⁹ elv eller vann,¹⁹⁰ vik,¹⁹¹ utstikkende, smalt nes eller langt høydedrag,¹⁹² i enkelte tilfeller til et høyt fjell.¹⁹³ I noen få, sannsynligvis yngre navn, foreslås ulike kulturbaserte forklaringer: ‘jord oppmålt med målestang’¹⁹⁴ eller ‘stenger til å henge fiskegarn på’.¹⁹⁵ Men også i de seinere bindene av NG står mange navn uten navnesemantisk forklaring.¹⁹⁶
Et forsøk på nytolkning finner man først og fremst hos Albert Kjær i NG IX, utgitt i 1912, der han tar for seg det relativt vanlige Stang(e)nes, her gnr. 85 i Randøysund, belagt første gang i 1601. Kjær foreslår at appellativet stǫng kan ha vært brukt i betydningen ‘sjømerke’ og bemerker at det er en varde som kalles «Stangen» på sørspissen av den halvøya gården ligger på. Hjalmar Falk foreslår i 1914 en liknende forklaring ved gnr. 6,17 Stangnes i Skåtøy (NG VII 37). I 1915 (NG X) tar Magnus Olsen igjen for seg Stangaland, som han i hordalandsbindet lot stå uforklart. Ved gnr. 6 i Klepp (NG X 126) antyder han først at gården kan ha navn etter et nes eller et høydedrag (jfr. note 301), men så peker han på at navnet forekommer flere steder innen et forholdsvis begrenset område fra Nord-Jæren til Sunnhordland, og antyder at det der kan ha eksistert et sammensatt appellativ *stangaland. Dette trenger ikke nødvendigvis å vise til en bestemt lokalitet, men kan inneholde stǫng i en av de betydningene som kjennes fra norrønt; bl.a. nevner han ‘målestang’. Olsen går ikke nærmere inn på dette og karakteriserer selv forklaringen som usikker, men man kan merke seg at dette i så fall ville kunne være en tidlig parallell til appellativet stangeteig m., ‘engstrimmel som er avmålt med stang’. Ved de tre andre Stangaland-navnene i Rogaland – og likeledes ved gnr. 4 Stanga i Torvastad, av *Stangir – viser Olsen til drøftingen av kleppnavnet (jfr. s. 175, 190, 392 og 407).
Kjærs forsøk på å forklare Stangeby står altså helt alene i diskusjonen av norske navn på Stang(e), og det skyldes nok langt på vei at ingen av de andre etterleddene ellers synes å være sammensatt med person- eller persontilnavn i særlig grad. Blant navn på land skal det ifølge NSL likevel være ca. 100 (av tilsammen 2000) som kan være sammensatt med personnavn eller personbetegnelser, og likeledes finnes slik sammensetning ved navn på holt; jfr. Stangerholt i Ytterøy (note 305).
I Danmark har man tolket noen få navn til et svakt bøyd persontilnavn Stange.¹⁹⁷ I DgP II (sp. 1056) nevnes under dette tilnavnet, som primært anses som lån fra mnty., at et nordisk *Stangi forutsettes i Stangerup og Stangegård (med hv. til DS IX 168 og X 208, 290, 317). Dette bør imidlertid nyanseres noe. I DS X (bornholmbindet) foreslås et slektsnavn Stange ved flere Stangegård; ingen av dem er belagt før på 1600-tallet, og ved ett av dem oppgis eieren på 1620-tallet å ha slektsnavnet Stange. Stangerup på Falster er ifølge DS XI (s. 169!) første gang belagt som «Stangæthorp» i 1413 (vel i en avskrift fra 1624), og i forklaringen sidestilles appellativet stang og «det dermed identiske tilnavn ... der er meget udbredt på Falster», og så – som en tredje mulighet – legges til: «evt. også tilnavnet Stange, der indgår i flere bornholmske Stangegaarde». Bent Jørgensen (1994: 270), som nevner et belegg fra 1250 (identisk med det fra 1413), nevner ikke tilnavnet Stang, men sidestiller Stangi og substantivet stang: «Stangis udflytterbebyggelse» eller «udflytterbebyggelsen ved stængerne».
Stangeby kan sammenstilles med det svenske Stångby, som Elof Hellquist (1918: 26) fører opp i kapittel c, navn som viser til «kulturella förhållanden eller af människohand frambragta föremål». Han setter forleddet til stång, «ovisst i hvilken användning», men antar at det sannsynligvis er brukt om råmerke og sammenlikner med Stavby. I en note avviser han som lite trolig at navnet skulle vise til terrengforhold, men viser likevel til Johannes Steenstrups bemerkninger til et dansk Stangby (1909: 351).¹⁹⁸ Steenstrup maner til forsiktighet m.h.t. tolkningen av navn på Stang (og stang), men mener at betydningen «Træstang» neppe foreligger, og foretrekker «et eller annet Naturforhold». Navn på Stang- (også de norske) er grundig drøftet av Natan Lindqvist (1926: 318–28), som i de aller fleste sammensetningene forstår forleddet i en betydning ‘grense’ (slik også det danske Stangerup, som han på s. 322 sier ligger «i närheten av en krokig å, som delvis bildar gräns mot N. Tostrup»). Han imøtegås imidlertid i to artikler i SOÅ 1928–29. Nils Ödeen forstår ikke hvorfor «stång i ortnamn ej skulle kunna ha betydelsen "stång för mätning"». Han viser til det norske stangeteig og hevder at dette viser at «stångmätningen ej varit så allmänt förekommande, att den ej kunnat verka namnbildande» (Ödeen 1930: 25). Arthur Nordén argumenterer på den annen side for at Stang-lokalitetene opprinnelig skal ha navn etter broer. Han framhever at den norske gården Stangefjell hverken ligger ved en grense eller en rett elv, og at elva Stangeråa slett ikke er så rett.¹⁹⁹ I forbindelse med et par danske navn, bl.a. ett på mose, antyder han også at det kan ha vært tale om «en spångning, en uppdämning med stockar el. dyl.», evt. – ved Stanghede – «en pålväg eller stockbro» (Nordén 1930: 43). Jeg kan ikke se at persontilnavnet Stang har vært foreslått som forledd i svenske stedsnavn, selv om dette ifølge SMPs samlinger skal ha vært brukt noen få ganger (hovedsakelig i østlige og sørlige deler av landet) noen ganger fra midten av 1300-tallet; tidligst i 1339 i Linköpings län. Se for øvrig Hellquist 1948: 1102.
Stangeby ligger midt på Nøtterøy, rett sør for kirkestedet, bare adskilt ved gnr. 120. 121 Gunnestad. Like øst for gården ligger gnr. 116–119 Sem, og i sør ligger gnr. 113 Hovland og gnr. 112 Medum. Gården er ikke nevnt i 1647, men i 1661 er skylda oppgitt til 9 ½ bismerpund smør, 1 ½ skpd. mel og 1 hud (som reduseres med 2 ½ bpd. og 1 hud i 1665), som tilsvarer 110 lpd. korn. For de øvrige 22 gårdene i sammenlikningen nedenfor benyttes opplysninger fra 1647-matrikkelen.
Gnr. 116–119 Sem (heim-navn)²⁰⁰ og gnr. 124.125 Nøttere (vin-navn) skyldte hver tilsvarende 122 lpd. og gnr. 23.24 Gipe (Gipøy) 109 lpd. Deretter fulgte gnr. 30.34.35 Kjøle (Kjøløy) med 98 lpd., gnr. 28.29 Nes 83 lpd., gnr. 21.22 Ekenes 80 lpd., gnr. 108.109 Skjerve (heim-navn) 70 lpd., gnr. 120.121 Gunnestad (til Gunnulfr) 68 lpd., gnr. 122. 123 Sande (vin-navn) 58 lpd., gnr. 126. 127 Elgestad 47 lpd., gnr. 25 Bjønnes 43 lpd., gnr. 37 Føykås, gnr. 106 Lofterød og gnr. 107 Anildrød 40 lpd. hver, gnr. 10.11 Øre 32 lpd., gnr. 39 Bergan 30 lpd., gnr. 112 Medum (heim-navn) 28 lpd., gnr. 113 Hovland 25 lpd., gnr. 110 Trolltorød 20 lpd., gnr. 101.102 Holmen 7 lpd. og endelig gnr. 103 Torbjørnrød og gnr. 104 Brattås 5 lpd. hver.
Gjennomsnittsskylda for de 23 gårdene var 55,7 lpd., og Stangeby hadde dermed en relativ skyld på 2,0. Skylda er høyere enn den for to av de tre heim-gårdene og for staðir og ruð-gårdene. Ifølge RB var gården delt i flere bruk allerede på 1300-tallet, og alt tyder på at dette har vært en av de største, og trolig også eldste, gårdene på Nøtterøy.
Nettopp den store landskylda og den antakeligvis høye alderen taler imot en tolkning til persontilnavnet Stang (evt. *Stangi), men heller ikke de appellative tolkningene som foreslås ved de norske Stang-navnene, er umiddelbart sannsynlige. Rett nok er det noen mindre bekker i området, men ingen av dem synes etter kartet å dømme å være spesielt rette, slik at man kunne tenke seg et bekkenavn *Stǫng. Det måtte i så fall være den bekken som kommer sørfra og renner mellom Stangeby og Sem. Den antatte betydningen ‘råmerke, grensemerke’, som er ukjent i norrønt, men som kjennes fra svensk, bl.a. i sammensetning vaþstang (Södervall), synes heller ikke aktuell.²⁰¹ Det er usannsynlig at det her skal ha gått en grense. Det mest karakteristiske ved gården er beliggenheten med de store, flate jordene sør for kirkestedet. Nøtterøy kjennetegnes ellers av små lave koller og noe større, mer langstrakte åser. Det kunne jo tenkes at det her har vært lagt ut stokkebruer (kavlebruer), for å lette ferdselen ved høy vannstand i bekkene, men det er lite trolig at man her – og bare her – for slike bruer skulle ha brukt en betegnelse som inneholdt appellativet stǫng (jfr. Nordén loc. cit.).
Det finnes en rekke yngre navn som er sammensatt med forleddet Stang- (evt. Stong-), men i den grad navnesedlene i AN-saml. inneholder forklaringer, faller disse for det meste sammen med dem som er drøftet ovenfor. Det er likevel et par unntak. Ett sted vises det til rakvokst skog (Stongebakkan, Ankenes i Nordland), og et annet sted forklares navnet som gjerde laget av stenger (Stangagarden; Os i Hordaland). Men om Stangeby kan forklares på liknende vis som disse yngre navnene, er vel heller tvilsomt.
Én mulighet er å sette navnet i forbindelse med de vestnorske Stangaland, i en betydning forsiktig antydet av Magnus Olsen ved gnr. 4 i Klepp (jfr. Stangeby ovenfor). Gårdsnavnelementet land må opprinnelig ha hatt en betydning ‘mark, jord, jordstykke o.l.’ (NSL s. 280), og Olsen mener det kan ha eksistert et appellativ *stangaland, ‘jordstykke oppmålt med (måle-) stang’. Et slikt ord ville være en parallell til det stangeteig, stongteig som er registrert av Aasen og Ross.²⁰² Om Hellberg skulle ha rett i at også býr/bœr i eldre tid har hatt en liknende betydning, ‘jordstykke, teig’, og at denne betydningen finnes i svært gamle bebyggelsesnavn på by (jfr. bl.a. s. 68 ovenfor), kunne man tenke seg at det også har funnes et *stangabýr synonymt med det *stangaland Olsen forestiller seg. Det er spesielt i områder uten naturlige grenser, på store sammenhengende flater, det må ha oppstått behov for å måle opp – stykke ut – jord ved hjelp av målestenger, og ved Stangeby på Nøtterøy kan dette ha vært aktuelt.
En annen løsning, som også tar utgangspunkt i by som teignavnelement, var å se navnet som en parallell til Kraby, slik jeg har tolket dette navnet (s. 272), altså som Stangabýr, ‘enga med *høystengene’. Slik bruk av stong kjennes bl.a. fra Fosen, der stengene stod fast på samme sted år etter år.²⁰³ Fra Vinje har Eivind Vågslid en liknende forklaring til navnet på slåtteteigen Stangedalsmyrane: «På myrane er det stakkstøde med stakksneisar, og namnelekken Stange- kjem av eigefall fl. stanga til stong – stenger um stakksneisar» (seddel i AN-saml.). Det kunne tenkes at Stangeby hadde fått dette navnet fordi det på jordene her var satt opp stenger til høystakker. Også denne tolkningen blir selvsagt helt hypotetisk, og Stangeby må stå uforklart

Steinarsby

gnr. 104 i Høland hd. (Hemnes sn.) Akershus

NG II 198

N50 2014.3 4213

Sø 12,5 km

Rel. skyld: 0,4

– stei2nersby (Rygh 1879), ste2nersby (Bugge 1881), stei2nærsby (Bugge 1883), stei2næ7rsbý (NG), "stezinæSby (AN ca. 1955)

Stennersby ¼ 1594 NG. Stenneszby OLTP 49, 1608. Steensbye 1617 NG. Stennisby 1647 II 134. Sthennisbye 1661 lk. ...tehnisby 1665 matr. Stehnisby 1666 NG. Stenersbye 1723 matr E. 1723 NG. Steenersbye 1723 matr M. Steensbye 1801 ft. Stenersby 1838 matr. Steinersby 1886 matr

De to eldste beleggene som er ført opp i NG, fra DN XIII 125 og St. 22b (NKJ I), gjelder Steinby i Rødenes; se nedenfor. NG setter forleddet til mannsnavnet Steinarr, og tolkningen støttes av så vel uttalen som de fleste eldre skriftformene. Olaf Holtedahl (1914: 197) foreslår å sette navnet i forbindelse med appellativet stein «da gaarden netop ligger paa en vældig moræne, for en stor del opbygget av svære rullestener», men en slik tolkning er umulig på språklig grunnlag.
Mannsnavnet Steinarr beskrives i GPNS (s. 232) som «temmelig alm[indeligt]; allerede forekommende i 10de Aarh.». E.H. Lind (sp. 948–50) har ikke så ganske få belegg, bl.a. stin8ar på en runestein fra Skjeberg (mulig fra annen halvdel av 1200-tallet; jfr. NIyR I 13–17, 23), og han bemerker at navnet er tallrikt i norske kilder etter 1300, men «föga brukligt på Island». I Lind Suppl. føres opp mer enn seks spalter med belegg (sp. 747–54) spredt over store deler av Sør-Norge, men kanskje med en overvekt på Østlandet, særlig Østfold; det er også mange eksempler fra Båhuslen. Assar Janzén (NK VII 30) har tellet opp 25 belegg på navnet i RB.
Mannsnavnet Stenar er ifølge Lundgren-Brate (s. 242) «rätt vanl[igt]» også i Sverige; av de relativt få beleggene kunne det kanskje hevdes at det har en viss vestlig distribusjon, noe som stemmer med seinere utbredelse av navnet (Fredriksson 1974: 142). I SMPs samlinger finnes mellom 100 og 150 belegg fra 1165 til 1518 i tillegg til to runebelegg (Ög 231). I Danmark og England er navnet sparsomt belagt (DgP I 1283; Björkman s. 131).
Som forledd i norske stedsnavn synes Steinarr å være relativt uvanlig. Ifølge GPNS (loc. cit.) er det sikkert belagt bare i fire eldre og to yngre gårdsnavn; fire av dem med etterleddet rud/rød. Det antas imidlertid at enkelte navn som er ført opp under Steinn egentlig hører hit. Lind (loc. cit.) nevner fire sammensetninger med ruð fra Båhuslen, og belegget «j Stæinars rudi» fra RB 364 (under Sanne kirke) antar han skal gjelde Stenarsbön i Sanne (se nedenfor).
Lundgren-Brate (s. 242) nevner to stedsnavneksempler fra Värmland: Stenarsbol i Gillberga sn. og Stenarsbyn i «Lilleruds» sn. (= Sillerud!). Det er nok dette Stenarsbyn Elof Hellquist (1918: 66) tar med blant eksempler på navn fra «nsv.» (nysvensk), jfr. SOV IX 53, der Stenarsbyn føres opp som navn på et skattetorp, seinere «hemman» i Silleruds sn., Nordmarks hd., først belagt i 1564. Se samme navn på en «utjord» i Fågelviks sn., også først kjent i 1564 (SOV IX 14). I Vest-Sverige synes i det hele tatt flere av bebyggelsesnavnene med personnavnforledd å være relativt unge; det gjelder også det Stenarsbyn i Fröskogs sn., Tössbo hd., i Dalsland, som i 1840 endret navn til Cristinedal; det kjennes tidligst som «Stensbÿen» i 1540, men fra 1546 med tostavings forledd (SOÄ XVII 20). DgP nevner ingen danske sammensetninger med personnavnet, og i England synes det heller ikke å være sikre eksempler. Gillian Fellows-Jensen (1978: 71) foretrekker imidlertid å tolke Stainsby i Derbyshire til Steinarr heller enn til Steinn, som foreslått bl.a. av Ekwall (DEPN s. 436).
Steinarsby ligger i den sørvestre delen av Hemnes, i enden av Øgdern (Hemnessjøen) og på grensen til Rødenes i Østfold (det er vel 20 km i luftlinje til Steinby i Rømskog sn., og noen sammenheng mellom disse er lite trolig). De nærmeste nabogårdene er gnr. 105 Ydersbotn i nord og gnr. 101.102 Krok i sørvest. I vest ligger gnr. 100 Kopperud, og et godt stykke nord for gnr. 105 ligger gnr. 106.107 Bunes. På vestsida av Øgdern er gnr. 88.89 Nes i Trøgstad, og ca. 1 km sør for Steinersby ligger gnr. 64 Ba i Rødenes.
I 1647 skyldte Steinarsby 10 lpd. korn, mens Krok og Ydersbotn skyldte hhv. 40 lpd. og 30 lpd. Kopperud skyldte 12 lpd., Bunes 69 lpd., og nabogårdene i Østfold, Nes og Ba, skyldte hhv. 55 og 30 lpd. Av disse sju gårdene hadde Steinarsby og Kopperud klart lavest skyld, by-gården med en relativ skyld på bare 0,4, og begge må antas å være middelalderrydninger, evt. utskilte deler fra en av nabogårdene, etter beliggenheten i så fall sannsynligvis Ydersbotn

Steinby

gnr. 71 i Rødenes hd. (Rømskog sn.), Østfold

NG I 174

N50 2014.3 5826 (÷)

N ca. 2 km

Rel. skyld: 0,3

– stæ2inbý (Bugge 1883), stei2nby (NG), "stezinby (AN ca. 1955)

i Steinersby ... a Rymskog DN XIII 125, 1484 (nevnt sammen med gnr 72 Tukun; Sørum). Stennersby NKJ I 23, 1575. Stennerszbyenn NKJ I 24, 1575. Stiennerssby, Stiennersszby (øgd u Tukun) 1615 jb AN. Stienersbye ¼ 1620 ls AN. Stienebo (! øgd) 1624 ls AN. Steneby (øgd) 1625 ls AN. Steneby 1626 NG. Sterebye (! øgd) 1630 ls AN. Steneby Ødegaard 1634 ls AN. Steenbye 1647 I 120. Stennby (øgd) RAd 1652 (København). Stenbye (øgd) NRR X 577, 1653. Steenbye 1661 lk. 1723 matr E M. 1801 ft AN. Steenby 1838 matr. Steinby 1886 matr

I NG tolkes navnet som «*Steinabýr, enten af steinn, Sten, eller af Mandsnavnet Steini», men Rygh fører bare opp skriftformene fra 1626 og 1723. Av hans eksemplar av 1838-matrikkelen går det fram at han har strøket belegget fra Stiftsboka (NKJ I 24), etter at presten i Rødenes har opplyst at det gjelder Steinarsby i Hemnes sn. i naboherredet Høland i Akershus. Også det eldste belegget, fra 1484, er i NG ført opp under Høland, selv om det av sammenhengen går klart fram at det gjelder gårder i Rømskog. Disse eldste beleggene (som også Kåre Hoel i BØ manus fører hit) viser at forleddet i Steinby er Steinarr, og tolkningen styrkes av beleggene fra 1615 og 1620.
Steinby ligger like vest for Tukuelva, sør for gnr. 72 Tukun og gnr. 73 Trandum og like nordøst for gnr. 69.70 Tørnby (se nedenfor). Sør for Steinby, men på østsida av elva, ligger gnr. 74 Tårnby (s. 436), og sør for denne, på den andre sida av Bøvika, gnr. 75 Bøen (med Kirkerud og Rømskog kirke), gnr. 76 Kurøn, gnr. 77 Ringsbu og gnr. 78 (østre) Tukun. På vestsida av Rømsjøen ligger sørfra gnr. 66 Sundsrud, gnr. 67 Haukenes og gnr. 67 Ramberg.
I 1647 hadde Haukenes høyest skyld av alle disse gårdene, 45 lpd., mens nabogården Sundsrud skyldte 30 lpd., noe mer enn den største av by-gårdene, Tårnby, som skyldte 27 lpd. Bøen skyldte 22 lpd., mens de to Tukungårdene skyldte hhv. 18 lpd. og 15 lpd. Trandum er tilsynelatende et heim-navn, men dette vanlige navnet beror i mange tilfeller på oppkalling etter Trondheim (jfr. NG I 22). Dette kan være forklaringen på at vi her ikke finner Trandum blant gårdene med høy skyld; i 1647 bare 16 lpd. De minste av de sammenliknete gårdene er Tørnby (10 lpd.), Ringsbu (7 lpd.), Steinby og Kurøn (5 lpd. hver). Relativ skyld for de to sistnevnte var 0,3 mot 0,6 for Tørnby og 1,5 for Tårnby.
Etter beliggenheten synes Steinby helst å kunne ha hørt sammen med Tørnby, men flere av kildene viser at den har vært ødegård under (vestre) Tukun, og når landskylda trekkes inn, er det ingen urimelig tanke at begge de to by-gårdene på vestsida av elva kan være utskilte deler av Tukun. Den lave landskylda tyder på at de er relativt unge

Steinfinnsbø

gnr. 187 i Vågå hd. (Heidal sn.), Oppland

NG IV1 86

N50 1718.3 1845

Sø 4 km (Bjølstad)

Rel. skyld: 0,3

– stei2nfinnsbø (Bugge ca. 1880, NG)

Steenfindsbøe 1661 lk. Steenfinds bøe 1665 matr. Steenfindsbøe 1668 NG. Steenfinsbøe 1723 matr E. 1723 NG. Steenfingsbø (!) 1723 matr M. Stensfinsbøe 1801 ft. Steinfinsbø 1838 matr

NG tolker forleddet som mannsnavnet Steinfinnr og legger til at dette var «ret alm[indeligt]» i Norge i middelalderen og funnet i Gudbrandsdalen så seint som i 1520; på Karmøy i 1610. Det vises til drøftingen av navnet på nabogården, gnr. 186 Ellingsbø (se ovenfor), der det nevnes at begge to må være skilt ut «i sin Tid fra en av de ældre Gaarde i Nærheden».
I GPNS (s. 232) finnes tilsvarende opplysninger, og dette navnet og «Steinfinsgardr», en bygård i Bergen nevnt i 1431, føres opp som eksempler. E.H. Lind (sp. 951 f.) har et par-tre eksempler fra Island og kommenterer at det er «mera brukligt i Norge». Han nevner likevel ikke mer enn et dusin eksempler på fornavnet samt noen få patronymer – i alle fall fem av personene nevnes i Gudbrandsdalen; i Lind Suppl. er det ingen belegg. Navnet kan på dette grunnlag knapt kalles vanlig, og det kan tilføyes at det i 1647 var bare fire skattebetalere som het Steinfinn, tre i Nordland og én i Ryfylke.
Lind (loc. cit.) viser til et tilsvarende svensk Stenfin, og Lundgren-Brate (s. 243) nevner en «Stenfindær», biskop i Skara på begynnelsen av 1300-tallet. I SMPs samlinger er dette også eneste belegg utenom «Winaldus Stentfindi» i universitetsmatrikkelen fra Rostock 1421, som Gillian Fellows-Jensen (1968: 264) anser har vært nordmann. Dette er likeledes det eneste eksempelet i DgP (bd. I, sp. 1283). Navnet nevnes ikke av Erik Björkman eller John Insley, men Fellows-Jensen (loc. cit.) har ett eksempel fra Yorkshire.
Steinfinnsbø ligger ganske nær elva Sjoa, på nordsida av dalen, der de gamle gårdene ligger på rad østfra og oppover dalen: gnr. 189 Ekre, gnr. 188 Hålå («Harlaug»), gnr. 187 Steinfinnsbø, gnr. 186 Ellingsbø, gnr. 185 Hæringstad, gnr. 184 Kruke, gnr. 183 Haraldstad, gnr. 182 Prestegarden (Myklabólstaðir) og storgården gnr. 181 Bjølstad. Her var også så seint som i 1723 Rudi en egen gård, men den ble seinere slått sammen med Bjølstad. Den gamle kirken stod enten på Bjølstad eller på Prestegarden fram til ca. 1775 (NG IV1 83).
I 1647 synes Steinfinnsbø å ha ligget øde, men fra 1661 av er den nevnt i matriklene med en skyld på 9 ½ skinn, det samme som i 1838, noe som skulle tilsvare i underkant av 8 lpd. I 1647 skyldte Bjølstad 50 lpd. korn. Prestegarden, Haraldstad og Hæringstad skyldte 30 lpd. hver, Ellingsbø 29 lpd., Rudi og Kruke skyldte 20 lpd. hver, Ekre 15 lpd. og Hålå 5 lpd. Sammenlikningen gir Ellingsbø en relativ skyld på 1,2, Steinfinnsbø bare 0,3. I 1838 hadde de fleste gårdene fått noe økt skyld, men Kruke og de to bø-gårdene hadde beholdt den samme som de hadde på 1600-tallet. Dette kunne kanskje tas som en indikasjon på at disse gårdene heller ikke før nedgangstida i seinmiddelalderen hadde vært særlig store, og dermed ikke hadde hatt de samme ekspansjonsmulighetene som de andre. I NG antydes som nevnt at bø-gårdene var utskilte deler av eldre gårder. En alternativ løsning er at Steinfinnsbø ble utskilt fra Ellingsbø på slutten av høymiddelalderen, mens personnavnet fremdeles må ha vært relativt vanlig i Gudbrandsdalen. Den lå trolig øde fram til midten av 1600-tallet og ble så utskilt som egen gård, men med det gamle navnet, mellom 1647 og 1661. Dette kunne passe både med beliggenheten og forskjellen i landskyld mellom de to gårdene. Ellingsbø må antas å være betraktelig eldre, og sannsynligvis er denne gården (og navnet) på alder med Haraldstad og Hæringstad, som begge må stamme fra vikingtida

Steinsbø

gnr. 93 i Finnås hd. (Bremnes sn.), Hordaland

NG XI 133

N50 1114.1 8436

N 1 km

Rel. skyld: 0,7

– stei1nsbø, stæi1nsbø (Bugge ca. 1880), stei1nsbø (NG)

Steensbøe 1610 NG. 1612 NG. Stiensbøe 1647 XI 123. Stensbøe 1661 lk. 1665 matr. Steensbøe 1668 NG. Stensbøe (øde) 1723 matr E M. 1801 ft. Steensbø 1838 matr. Steinsbø 1886 matr

Magnus Olsen forklarer i NG forleddet som «enten Mandsnavnet Steinn eller Appellativet steinn m.», og viser til NG Indl. s. 79 og til GPNS s. 235.
I innledningsbindet nevnes først at «de mange af dette Ord kommende Navne» som regel viser til store, jordfaste steiner eller bautasteiner, eller også til fjell, høye holmer eller småøyer. Det understrekes at navnene sjelden viser til steinet jordbunn – da brukes gjerne grjót – og m.h.t. forledd med genitivs-s (Steins), hevdes det at dette oftest kommer av mannsnavnet Steinn eller et sammensatt mannsnavn på Stein-, f.eks. Steinarr eller Steinulfr. Se ellers drøftingen under Stensby s. 374 ff. nedenfor.
Steinsbø i Finnås ligger ca. 1 km nord for kirken i Bremnes sn., på den andre sida av Storavatnet. De nærmeste nabogårdene synes å være gnr. 91 Urang i øst, gnr. 92 Laurhammar (ikke avsatt på N50-kartet), gnr. 94 Gåsland nærmere vannet (og i middelalderen nevnt som kirkested) og videre motsols: gnr. 95.96 Habbastad, gnr. 97 Søvoll, gnr. 98 Sæverud (Øydjorda), gnr. 99 Brekke, gnr. 100 Økland, gnr. 108 Stavland, gnr. 109 Svortland, gnr. 89 Holland og gnr. 90 Særstein (med daglignavnet Stølo).
Ifølge skattematrikkelen for 1647 har Habbastad hatt høyest skyld, i 1647 tilsv. 106 lpd. korn. Svortland skyldte 70 lpd. og Søvoll, Urang og Økland 60 lpd. hver. Det gamle kirkestedet Gåsland skyldte 50 lpd., Laurhammar 39 lpd., Brekke og Stavland 35 lpd. hver og Steinsbø 33 lpd. Bare ubetydelig mindre skyld hadde Holland, mens Sæverud skyldte 27 lpd. Særstein hadde lavest skyld med 20 lpd. Med en gjennomsnittlig skyld på ca. 48 lpd. får Steinsbø en relativ skyld på 0,7, og det er grunn til å anse gården som enten en sein nyrydding eller en relativt ung utskilt del av en av nabogårdene, i så fall helst Gåsland. Dette bidrar imidlertid ikke vesentlig til tolkningen av forleddet.
Det kan bemerkes at både Habbastad og Gåsland ifølge Magnus Olsen (NG XI 133) kan tolkes til mannsnavn, hhv. Hagbarðr og Gási, men i Gåsland foretrekker han likevel fuglenemnet, bl.a. fordi forleddet i Svortland skal være fuglenemnet súsvǫrt (jfr. s. 134).²⁰⁴ Selv om det éne av disse eller begge skulle ha personnavn i forleddet, er det ikke gitt at det samme er tilfellet med Steinsbø. Her kan det sammenliknes med det dunkle navnet Særstein og delvis også med Laurhammar. Særstein er ifølge NG XI (s. 132) bare kjent i skrift; til daglig kalles stedet Stølo, men Magnus Olsen antyder en tolkning *Sess-steinn om en «Steen til at sidde paa» eller «sædeformet Afsaats i en Bergside». Uansett tolkningen av forleddet er etterleddet utvilsomt appellativet steinn, og i Laurhammar, der forleddet kan være gen. sg. av et tidligere navn *Laug på Storavatnet, er etterleddet likeledes uproblematisk. Begge navnene viser til forekomst av steiner eller berghamrer, jfr. også Urang, der forleddet er urð f. I denne sammenhengen er en tolkning av Steinsbø til appellativet steinn ikke urimelig, men det må i så fall helst være tale om én eller annen markert stein eller et fjell (som for øvrig her helst har navn på såta; jfr. Helland 1921: 222 f.). Steinsbø må likevel anses som usikkert forklart

Stenarsbön

Sörbygdens hd. (Sanne sn.), Båhuslen

OGB XVII 133

GK9B SV 7213

N 0,7 km

– ste'9nå·bö1-n, ste2-nåS-, stU2n-aS- (OGB)

(j Stæinars rudi RB 364, 1391). y Stenersby NRJ V 202, 1544. Stennersbön, Stens, Stennisbo(e) 1573 OGB. Stiennszböenn 1581 OGB. Stennerböenn, Stiennerboenn (!) 1586 OGB. Stienisbönn 1616 OGB. Stenisbön 1659 OGB. Stenessbön 1665 OGB. Stenissböhn 1680 OGB. Stenessböhn 1697 OGB. Stennarsböhn 1719 OGB. Stenarsbön 1758–1881 OGB. Stenarbyn 1806 K OGB. Stenarsbön GK OGB. EK OGB

I OGB tolkes forleddet til mannsnavnet Steinarr, og for dialektformen «Stenår» vises bl.a. til et åkernavn Enåren av Einarr i OGB XVII 251, og til et helt parallelt Stenarsbyn i SOV IX 14, som på 1560-tallet skrives «Sten(n)ors-». For den tredje uttalevarianten, som kalles «egendomlig» vises til en form «Stønnes» fra 1564 (SOV IX 14). Forekomsten stainawarijaR på Rö-steinen tyder på at personnavnet er gammelt i Båhuslen. Se ellers under Steinarsby ovenfor. For vokalismen i andre ledd av personnavnet, se Janzén 1933: 45, som antyder etterleddsbetoning.
Blant E.H. Linds eksempler på sammensetning med ruð fra Båhuslen står belegget «j Stæinars rudi» fra RB 364 (under Sanne kirke), og han antar det skal gjelde Stenarsbön (Lind Suppl. sp. 753 f.). Belegget er ikke nevnt i OGB XVII, men Linds antakelse synes rimelig. Noe *Stenarsröd e.l. finnes ikke ellers i Sörbygden eller i naboherredene (det er vel mindre sannsynlig at belegget skulle gjelde den lille gården Tenarsrud i Färgelanda sn., Valbo hd., i Dalsland, kjent første gang i 1564 som «Stenarsrud»; jfr. SOÄ XVIII 26). Om belegget fra RB virkelig gjelder Stenarsbön, kan det enten være tale om et navneleddsbytte, noe som også kjennes fra andre navn på ruð og býr, eller at belegget i RB beror på en feil, noe som i flere tilfeller synes å være en rimelig forklaring. I det aktuelle tilfellet står belegget sammen med fire andre belegg på ruð.
Stenarsbön ligger på østsida av Sannesjön, like nord for Sanne kirke og den gamle prestegården Prästebol. I nord ligger først Kettelsröd og deretter Björnebön, og i øst er nabogården Kåröd. Sørvest for kirken ligger Vassbotten og tvers over vannet ligger Elseröd og Åsneröd. Personnavnforledd er altså vanlig i gårdsnavnene her.
Enkeltgården Stenarsbön har fra gammelt av vært skattlagt som ett mt., mens Prästebol skattet som et halvt mt. Prestegården skal tidligere ha hett Sandaruð (OGB XVII 110, 129), jfr. «Sandarudz kirkia» i RB 364 ved siden av «Sanda kirkia» i RB 521. Kettelsröd og Björnebön er begge enkeltgårder skyldsatt som ½ mt. Begge er belagt første gang i 1573, og er sikkert relativt unge bebyggelser. Det samme gjelder trolig Kåröd (¼ mt.), som også kjennes fra 1573; det er høyst usikkert om det er denne gården som er ment med «j Kara rudi» som nevnes under Hede kirke i RB 363 (jfr. OGB XVII 27, 123). Vassbotten skattet som ett mt., men heller ikke denne gården er kjent i kildene før 1573. De to ruð-gårdene på vestsida av sjøen er begge ganske små: Åsneröd er ¼ mt. og nevnes første gang i 1659, mens Elseröd er 1/8 mt. og ble i 1665 og 1680 omtalt som en «kronoäng».
Stenarsbön og Vassbotten er de største gårdene i nabolaget, og beliggenheten kan tyde på at Stenarsbön er en del av en eldre gård (*Sandar?), som ble delt etter at den ble kirkested. Om man regner med at Sandaruð fremdeles var det alminnelige navnet på prestegården på slutten av 1300-tallet, kan dette ha bidratt til en feilskriving «j Stæinars rudi» for *j Steinars bœ i RB

Steneby

Västra Hisings hd. (Björlanda sn.), Båhuslen

OGB IV 26

GK7B SV 6610

Ø 3,5 km

– ste2-nêby (OGB)

j Stæinaby RB 327, 1399. paa Steneby (2 br) NRJ IV 174, 1528. y Stenneby NRJ V 142, 1542. Stenneby(e) 1544–86 OGB. Stenbj DN XV 709, 1550 (Kungälv). y Stieneby NRJ V 577, 1568. Stiennebye 1581 OGB. Stennerödt (!) 1586 (altern) OGB. Stenbyy 1659 OGB. Stenebye 1655 OGB. Steneby 1881 OGB

I OGB tolker Hjalmar Lindroth forleddet «snarast» til mannsnavnet Steini (som han anser som en sideform av Steinn eller et kortnavn til sammensatte navn på Stein-), og han viser til E.H. Lind (sp. 954). Lindroth støtter seg her på en (tydeligvis muntlig) uttalelse fra Evald Lidén, som er betenkt på å regne forleddet som gen. pl. av appellativet steinn, idet «man skulle ss. uttryck för koll. bet. ha väntat stamform». Lindroth nevner imidlertid at et kart, trolig fra slutten av 1600-tallet viser at åkeren på gården er delt i «små åkrar med renar och stenar emellan» og at den består av «stenig mulljord med månge brenneskiär». Videre heter det at «ängen der omkring ähr sommastädes godh dock mest tufwut med onyttiga torr Backar och stenar».
Oluf Rygh opplyser i GPNS (s. 233) at navnet Steini finnes «ikke sjelden» på Island på 1000-tallet. E.H. Lind har imidlertid bare en fem-seks islandske navnebærere, to av beleggene som patronym, og i alle fall to navnebærere synes alternativt å ha vært kalt Steinn eller Steinarr. Han opplyser at det er «mindre vanligt även i Norge ock långt senare». De norske eksemplene – de eldste fra slutten av 1200-tallet – viser i flere tilfeller vakling mellom Steini, Steinn og Steinarr. Lundgren-Brate (s. 242 f.) har ingen eksempler på uavhengig bruk, men nevner under «*Stene(?)» at dette kanskje inngår i et sta-navn i Uppland. I SMPs samlinger er det to seine belegg på Stene, i 1437 i Småland og i 1503 i Värmland, men muligens representerer runebelegget steinu (akk.; Ög 217) dette navnet. DgP (bd. I, sp. 1283) har tre danske belegg på patronymet «Stenys:» o.l. fra 1300-tallet, og det nevnes at navnet forekommer i Reichenau-lista. Steini synes ikke å være belagt i England eller i Normandie.
I GPNS (loc. cit.) har Rygh opprinnelig ført opp fire norske gårdsnavn under Steini, men utgiverne har supplert med ytterligere tre navn, blant disse gnr. 71 Steinby i Rødenes, som på s. 368 ovenfor er tolket til Steinarr. Rygh sier innledningsvis at noen av (de vel 100) navnene som står oppført under Steinn, kan høre hit, men han påpeker også at det kan være meget vanskelig å avgjøre om et navn er sammensatt med Steini eller med gen. pl. av appellativet. Han tar det forbehold at selv om navnene i lista kan komme av mannsnavnet, så kan det ikke sies med sikkerhet om noen av dem.
Det første eksempelet Rygh fører opp, gnr. 100 Steirød i Idd, er belagt som «a Stæinarriodre» i 1387 (DN II 388; Oslo – fra en vedheftet liste over tingsvitner), men Rygh anfører i kommentaren i NG I (s. 209) at mannsnavnet Steinarr er mindre sannsynlig enn Steini eller steinn, da det er lite sannsynlig at genitivss her skulle være forsvunnet fra uttalen. Utgiverne av GPNS har tatt med to homonyme eksempler fra Hedmark (Steinberg; gnr. 205 i Ringsaker og 9.10 i Romedal), der det synes å være tale om et partsnavn Steinaberg eller Steinabjargir. I begge tilfeller tolker Oluf Rygh forleddet til mannsnavnet Steini (NG III 21, 128 f.). Likeledes fra Hedmark er to eksempler på rud, det éne kjent fra RB 468 som «j Steina rudhi» (gnr. 80 i Sør-Odal; NG III 188) og det andre et ungt bruksnavn fra Grue. Ved dette viser Rygh bare til odalsnavnet, der han bemerker at forleddet er enten mannsnavnet eller appellativet. Det er for øvrig helt urealistisk å anta det sjeldne Steini som forledd i et ungt bruksnavn i Solør, som vel så sannsynlig beror på oppkalling eller beint fram skyldes steinete mark. Det siste eksempelet Rygh fører opp i GPNS, er et forsvunnet gårdsnavn fra Surnadal, skrevet «af Steinasætre» i AB 112, men han antar belegget gjelder samme gård som på følgende side skrives «j Steinsætrom». I NG XIII 419 oppgir Karl Rygh enda et belegg, «Steinseteren, øde ... vnder Kragenes» fra OE 39, og likeledes et belegg «Stensettermou» fra 1590. Han avviser ikke en tolkning til appellativet, men fører primært opp mannsnavnet.
I NGs fellesregister tar Albert Kjær med noen flere navn under Steini. Fra Østfold kommer i tillegg til dem jeg har nevnt ovenfor, gnr. 50 Stenbekk i Tune, der Oluf Rygh er i tvil om det eldste belegget, «j Stæins rudi» (RB 497), egentlig hører hjemme her. Han foreslår derfor Steinaruð som norrøn form, «af steinn, Sten (paa Grund af stenet Jordvei) eller af Mandsnavnet Steini». Kåre Hoel har (i BØ manus) ingen betenkeligheter med å godta rødeboksformen, og han argumenterer for at forleddet viser til en nærliggende bygdeborg. Gnr. 48 i Skjåk, Steinbakke («Stiennbacke» i 1578; NG), har Oluf Rygh (NG IV1 36) primært tolket som «Stenbakken», alternativt til mannsnavnet. I NG IV2 127 forklares forleddet i gnr. 10,4 Steinerud i Lunner (uten eldre former) som «mulig af Mandsnavnet», som nå forklares som «en i MA. ikke sjelden Sideform af Steinn», men det legges til at forleddet like gjerne kan komme av appellativet. Endelig skal det tas med at Karl Rygh ikke ser bort fra en tolkning til mannsnavnet i det gamle Steinavágr i Borgund, nå kjent gjennom gnr. 122 Steinvågnes (NG XIII 187).
Ingen av eksemplene på mulig sammensetning med mannsnavnet Steini er overbevisende; de som vanskeligst kan forstås på annen måte, er vel helst partsnavnene fra Hedmarken; men også her kan gen. pl. av appellativet foreligge; den steinete delen av Berg?, parten av Berg ved steinene?
Lind (sp. 954) supplerer GPNS med to eksempler fra Båhuslen, det her aktuelle Steneby i Björlanda, og dessuten «j Stæina bakka» (RB 316) fra Långelanda sn. på Orust, som han mener er forsvunnet. I OGB IX 13 er dette belegget imidlertid ført opp blant «torp och lägenheter» under Röra, der det er identifisert med «Sten(e)backen med Hagen», og det bemerkes at stedet «ligger i mycket stenig och svårframkomlig terräng». Ellers fra Båhuslen kan nevnes at Assar Janzén (uten noen drøfting eller henvisning) hevder at Steini er forledd i Steröd i Hjärtum sn. (OGB X 26), men tolkningen må bli høyst usikker; det eldste belegget skal være «Stenngerudt» fra 1558 (i NLR I 146).²⁰⁵ Gunnar Drougge har antydet Stene som én mulig tolkning av det unge navnet Stentorp under Kåtebol i Sanne sn. (nevnt i 1856; OGB XVII 125), men det er vel tvilsomt om mannsnavnet har vært brukt på 1800-tallet (det nevnes f.eks. ikke i Brattö 1992).
I Värmland nevnes et Stenebyn som forsvunnet bebyggelsesnavn i Lysviks sn., Fryksdals hd., skrevet «Stenebÿn» i 1540 og 1550. Navnet står uten kommentar i SOV II 19. I fellesregisteret for SOÄ er det fem henvisninger fra mannsnavnet Stene, alle til navn som først dukker opp på 1540-tallet. En sammensetning på torp i bd. VIII s. 9 tolkes uten videre til mannsnavnet, sammensetningene på bo og red (bd. IX1 69 og XIII 37) som «snarast» til Stene, mens to navn i bd. XVIII (Valbo hd.; s. 86 og 126) primært tolkes til appellativet, men «möjligen» til mannsnavnet. Det gjelder Steneryr i Råggärds sn., eldst belagt som «Stena’r» [!] i 1540, og Steneby i Valbo-Ryrs sn., skrevet «Stennäbÿ» i 1540 og 1541. Elof Hellquist (1918) har ingen eksempler på Stene + by.
I DgP står det ikke noe om evt. bruk av det danske Steni som forledd i stedsnavn, og det kan nevnes at John Kousgård Sørensen (1958a: 117) til Stenestad (fra gammelt dansk område i Malmöhus og Kristianstads län) bemerker at «selvom det sjældne mandsn. glda. Stni (kun i patronymika), oldn. Steini, er en formel mulighet ..., er der næppe tvivl om, at forleddet i begge tilfælde er gen.plur. af subst. glda. stn, m.». I England eller Normandie synes navnet ikke å ha vært brukt som forledd i stedsnavn.
Steneby ligger ca. 3,5 km øst for kirkestedet Björlanda, mellom Alleby og Östergärde. Gården har vært regnet som ett helt mt. – likesom nabogårdene. I 1528 nevnes to oppsittere på gården, men det er grunn til å regne med at den éne var husmann. Fire menn nevnes under Alleby, men bare én med skatt; Östergärde har én oppsitter. Under drøftingen av navnet Alleby har jeg antydet muligheten av at Alleby, Steneby og Östergärde opprinnelig har utgjort én gård.
Eksistensen av et mannsnavn Steini (dansk Steni) kan ikke betviles (det gjelder vel også et svensk Stene, jfr. NK VII 60, 210, 254), men det blir høyst usikkert om det foreligger som forledd i stedsnavn. For Steneby i Björlanda bør det legges vekt på de siterte opplysningene fra 1600-tallet, som indikerer en appellativ tolkning av forleddet

Stensby

gnr. 95.100 i Ullensaker hd., Akershus

NG II 318

N50 1915.2 2575

N 3,7 km (Furuset)

Rel. skyld: 0,8

– ste7nnsby (Rygh 1879, Bugge 1881, 1882), stæ1nnsby (NG), 1stensby (AN ca. 1953)

Stenszby ¼ 1594 NG. Steensbye (2 gd) 1647 II 176. Steensbye, Steensbye eller Husbye (!)⁷ 1661 lk. Stensbye (2 gd) 1665 matr. Stenszby 1666 NG. Steensbye ¼ ¼ 1723 matr E M. (ned, øv) 1801 ft. Steensby (ned, øv) 1838 matr. Stensby 1886 matr

Oluf Rygh forklarer forleddet som mannsnavnet Steinn, men bemerker at det også kan komme av Steinarr, Steinrǫðr eller Steinulfr.
I GPNS (s. 233) karakteriseres mannsnavnet Steinn som alminnelig «fra gammel Tid til ned mod Nutiden». E.H. Lind (sp. 956 f.) kommenterer at navnet viser seg tidlig og er «sedan mycket brukligt både i Norge ock på Island medeltiden ut». Navnets popularitet understrekes ved det store antall belegg i supplementsbindet (sp. 757–63). Det foreligger bl.a. på Rösteinen (Båhuslen) og Tunesteinen fra hhv. 400 og 500tallet (NK VII 43). Også i Sverige har navnet (Sten) vært svært mye brukt. I SMPs samlinger er det seks skuffer med belegg, og det skal finnes i 16 runeinnskrifter. Lundgren-Brate (s. 241 f.) anser det som et resultat av en forkorting (en «Østen Bassa» kalles et annet sted «Steen Bassa»), men Assar Janzén slutter seg ikke uforbeholdent til et slikt syn og anser det som fullt mulig at navnet kan være opprinnelig usammensatt (NK VII 38 f.). I DgP (bd. I, sp. 1281–83) nevnes en rekke danske eksempler fra 1100-tallet og til ut på 1500-tallet foruten en runeinnskrift. Erik Björkman (s. 129) har flere tidlige engelske belegg, og også Gillian Fellows-Jensen (1968: 263) har eksempler på navnet. Hun mener for øvrig en form som «Stan» viser anglifisering av det skandinaviske navnet, mens John Insley, som har eksempler på «Stein» som tilnavn (s. 345), foretrekker å se dette som appellativet, evt. en skandinavisert form av g.eng. stn brukt som tilnavn. Adigard (s. 177) har ikke funnet eksempler på Steinn i Normandie før 1066, men på grunnlag av navnet «Esteim»,²⁰⁶ registrert to ganger på 1100-tallet, og noen stedsnavn fra 1200-tallet antar han at det har eksistert i uavhengig bruk tidligere.
I GPNS (loc. cit.) fører Oluf Rygh opp vel 100 norske gårdsnavn som han mener kan være sammensatt med mannsnavnet Steinn, men innledningsvis tar han for det første forbehold om at enkelte kan inneholde ett av de sammensatte mannsnavnene nevnt ovenfor (som er gitt egne oppslag der tolkningen er sikker), og videre innrømmer han at det selvsagt ofte er vanskelig å skille ut navn som kommer av appellativet. Han hevder imidlertid at «hvor Genitivformen Steins er brugt, er der Sandsynlighed for Mandsnavnet» dersom navnet da ikke er gitt etter «en enkelt iøinefaldende Sten, eller efter et Fjeld af Navn Steinen, eller efter en Gaard Stein». De største etterleddsgruppene i Ryghs liste er rud og land med hhv. 23 og 18 navn; ellers er det ni navn på set(er) og fem på bøl(e). Ni navn er fordelt på etterleddene eng, voll og åker. Så vel Stensby i Ullensaker og på Eidsvoll som Steinsbø i Finnås er tatt med.
Lind bemerker i sin første bok (sp. 957) kort at navnet ofte finnes i stedsnavn, men i supplementsbindet (sp. 763–65) går han grundig inn på disse sammensetningene. Han har mange av de samme eksemplene som Rygh i GPNS foruten en rekke andre – fra Norge, Båhuslen og Jemtland. Han innleder med å si at Steins er forledd i «en massa» sammensatte norske gårdsnavn, men understreker at det i mange tilfeller må være tale om appellativet, ikke mannsnavnet. Etter å ha listet opp en rekke navn på rud/rød, bemerker han at sammensetningen Steinsrud er svært vanlig, «men innehåller säkerligen icke alltid dopnamnet». Mens Rygh i GPNS har ett navn på gard, har Lind seks i tillegg, hovedsakelig på bygårder. M.h.t. navnene på holt bemerker han at «dessas hithörighet [är] dock oviss». Tilsvarende sier han om navnene på set(er): «säkerligen icke alla hithörande», og for navn på land: «hithörigheten anses osäker». Navnene på by/bø føres imidlertid opp uten kommentar (her nevner han også det utvilsomt ganske unge Steinsby på Biri (gnr. 21,10; NG IV2 5), som faller utenfor denne undersøkelsen. Gjennomgående må man likevel kunne slutte at Lind er noe mer forsiktig enn Rygh med å foreslå personnavntolkning av navn med forleddet Stein(s).
I Lundgren-Brate (s. 241 f.) hevdes det at «i de ganska talrika ortnamnen på Stens ingå utan tvifvel i almenh. personnamn», og det gis eksempler på sammensetning med bl.a. hult, rum, ryd, sta(d), torp og äng(en), men ingen på by. Elof Hellquist (1918) har heller ingen eksempler på *Stensby, men om sammensetning på by uten genitivss bemerker han at «i vissa fall kan Stenby innehålla sten i betydelsen ’borgberg’ ... eller andra [f]ornlemningar af sten» (s. 121). Et Stensbyn i Fröskogs sn., Tössbo hd., skrevet «Stensbÿen» i 1540, viser seg på grunnlag av skriftformer fra 1552 av å inneholde mannsnavnet Stenar (SOÄ XVII 20); ellers finnes Steneby to andre steder i Älvsborgs län (SOÄ XVIII 126, XIX 121), og i Värmland finnes to Stenbyn (SOV IV 23, IX 67). Det første navnet har som eldste belegg «Steensbÿnn» i 1564, men står uten kommentar; det andre er første gang belagt som «Sttenabÿ» i 1540 og tolkes til gen. pl. av appellativet.
I Danmark skal mannsnavnet Sten ifølge DgP (bd. I, sp. 1283) inngå i flere navn på torp og ett på mark, og ifølge Birte Hjorth Pedersen (1960: 35) finnes det også to eksempler på sammensetning med by, Stensby i Skamby sn., Skam hd. og i Kalvehave sn., Bårse hd., belagt første gang hhv. i 1394 og 1231 (avskrift fra 13. årh.).²⁰⁷ Erik Björkman (loc. cit.) viser til forekomsten i noen engelske stedsnavn, bl.a. et «Steinesbi» fra DB (Yorkshire), som også Gillian Fellows-Jensen (1968: 263) nevner, foruten navn med etterledd som field, acre, «hou» og «brecke». Hun synes ikke selv å være i tvil om at forleddet er personnavnet i de fleste av disse sammensetningene, men nevner at A.H. Smith (i EPNS XXXII 177 f.) foretrekker alternative tolkninger til navnet Stansfield, og han viser til en stein i nærheten av Stansfield Hall som kan ha gitt opphav til navnet. M.h.t. Stainsby er Fellows-Jensen seinere kommet til at navnet kan være en sekundær, elliptisk laging til soknenavnet Stainton (Fellows-Jensen 1972: 38 med hv.; jfr. s. 11 og 15). Noen appellativ tolkning av forleddet kan jeg ikke se at hun drøfter.²⁰⁸
Det alminnelige mannsnavnet Steinarr er drøftet på s. 366 ovenfor; Steinrǫðr og Steinulfr var ifølge GPNS (s. 236) også ganske vanlige i middelalderen, men for det førstnevnte har Lind (sp. 958 f.) forholdsvis få belegg. Det var ganske uvanlig på Island, og de eldste beleggene i Norge – tidligst fra 1226 – synes i all hovedsak å være konsentrert til Østlandet. I 1398 er det belagt i Hardanger, og på 1500-tallet er det noen belegg fra Nordhordland. Steinulfr (av Lind sp. 957 f. normalisert til Steinólfr) er på den annen side «mycket brukligt på Island allt ifrån älsta tider», mens det i Norge etter landnåmstida på Island først opptrer på 1300-tallet og da i all hovedsak finnes i Telemark og Vestfold. Denne distribusjonen bekreftes ved de forholdsvis mange tilleggene i supplementsbindet (sp. 765–68). Ifølge DgP er ikke de to navnene brukt i Danmark, og Lundgren-Brate nevner bare Stenulf, men dette er belagt både i Øst- og Vest-Sverige ca. 1300 (s. 243). Bare Steinulfr er registerert i England (i Yorkshire allerede i DB; jfr. Gillian Fellows-Jensen 1968: 265, men ifølge Erik Björkman s. 130 også fra flere andre grevskap).
Steinrǫðr er sikkert belagt bare i ett norsk gårdsnavn, det opprinnelige partsnavnet gnr. 183 Stens-Bodding i Nes hd. på Romerike, skrevet «Steinrodz Bodunger», «j Steinrodzbodungum» og «j Steinrodzbodonghum» i RB 257, 477 og 478. Ifølge Lind (sp. 959) skal det også være forledd i to islandske staðir-navn. Steinulfr er også bare kjent i ett norsk gårdsnavn, det forsvunne «j Steinulfs rudhi» (RB 87), «j Steinulfs rudi» (RB 92), nevnt under hhv. Haug og Berg kirke på Eiker i nedre Buskerud, altså ikke langt fra Vestfold, ett av fylkene der navnet var spesielt mye brukt. I Lundgren-Brate (loc. cit.) nevnes to svenske, ikke nærmere lokaliserte, stedsnavnsammensetninger, og Gillian Fellows-Jensen (1968: 265) nevner under dette mannsnavnet et teignavn i Lincolnshire, belagt som «in Steinolvemere» og «Steinilmar» på 1200-tallet.
På grunnlag av den kjente utbredelsen av Steinulfr er det lite trolig at dette mannsnavnet skulle foreligge i Stensby i Ullensaker. Det mindre brukte, østlandske Steinrǫðr kan man imidlertid ikke se bort fra, særlig ikke da det beviselig foreligger i et partsnavn fra naboherredet Nes. Det alminnelige Steinarr er selvsagt også en formelt mulig tolkning. Det blir imidlertid et spørsmål om navnet kan antas å være så gammelt at *Steinarsbýr eller *Steinrǫðsbýr ville blitt redusert til Stensby på slutten av 1500-tallet, da de første beleggene opptrer. I den forbindelse kan det nevnes at Stens-Boding skrives «Stendrud boding» i NKJ I 108 (fra 1575), men «Steens Boding» i 1617 (NG).
Øvre og Nedre Stensby ligger som nabogårder vel 3,5 km nord for det gamle kirkestedet Furuset. Nord for disse og vest for gnr. 96 Nordby ligger gnr. 99 Vestenga, som tidligere skal ha hett *Heiðarbýr.²⁰⁹ Et par kilometer nord for Stensby ligger gnr. 97.98 Kopperud, og om lag like langt i øst ligger gnr. 93.94 Grøndalen. Like sør for Stensby ligger gnr. 101 Rotnebu (på N50-kartet feilaktig skrevet «Rotneby»), og sør for denne gnr. 102 Stømner og gnr. 103 Jaren. Lenger sør ligger gnr. 104 Skryta, gnr. 105 Austad og gnr. 91.92 Jødal.
Ingen av gårdene her kan ha vært særlig store. Ifølge 1647 matrikkelen skyldte Grøndalen 25 lpd., Jødal og Austad 20 lpd. hver, Kopperud 13 lpd. og Jaren 12 lpd., mens de to Stensbygårdene tilsammen skyldte 10 lpd., det samme som Nordby, Vestenga, Stømner og Skryta, mens Rotnebu hadde lavest skyld med 5 lpd. Gjennomsnittlig landskyld var 13,2 lpd., og Stensby hadde dermed en relativ skyld på 0,8. Sett i forhold til det tydeligvis ganske unge Kopperud (*Koppararuð, til yrkesbetegnelsen koppari m.) er det tvilsomt om Stensby kan gå særlig langt tilbake.
Etter beliggenheten ville det ikke være urimelig å tenke seg Stensby og Vestenga som utskilte deler av en eldre gård, som vel kunne tenkes å tilsvare *Heiðarbýr. Men også Nordby, Rotnebu og Jaren kan ha vært deler av den samme opphavsgården, som kanskje heller har hett Jaðarr, etter beliggenheten i utkanten av bygda.²¹⁰ *Heiðarbýr (ut mot skogen, heia) og *Norðbyr (nord for Jaren) ville altså være de først utskilte delene, og seinere er Rotnebu utskilt mellom Nordby og Jaren. Fra *Heiðarbýr er så Stensby blitt utskilt, og seinere – mellom 1594 og 1647 – er denne parten delt i to bruk. Den gjenværende og minste delen av *Heiðarbýr har beholdt det gamle navnet til slutten av 1600-tallet, men dette er så blitt erstattet av Vestenga («Westengen» i 1723; ifølge bygdeboka – Nesten 1951: 142 – brukes dette navnet første gang i 1671). Den mer avsidesliggende Kopperud kan tenkes å være en sein middelalderrydning utgått fra én av de mer sentrale gårdene.
Om denne beskrivelsen av bebyggelsesutviklingen i hovedtrekkene er rett, må Stensby være tatt i bruk som gårdsnavn i seinmiddelalderen, kanskje ved gjenopptaking av ødegårder fra slutten av 1500-tallet. Det kan da ikke ses bort fra at gården har fått navn etter den første bureiseren, men dette blir likevel mindre sannsynlig, da mannsnavnet var svært lite brukt i Akershus på 1600- og 1700-tallet. I 1647-matrikkelen var den ingen skattebetaler i amtet som het Stein (e.l.) – det var 74 i hele landet, og i 1801-folketellingen var det i Akershus bare tre personer i Kristiania og tre i Asker med dette navnet. Så ungt som dette navnet etter all sannsynlighet må være, er Ryghs alternative personnavntolkninger nærmest utelukket, og en evt. appellativ forklaring av forleddet blir likeledes lite trolig. Tolkningen av Stensby i Ullensaker blir ganske usikker, og det er fristende å forklare navnet som en oppkalling etter den større gården på Eidsvoll

Stensby

gnr. 220 i Eidsvoll hd. (Langset sn.), Akershus

NG II 388

N50 1915.1 2096

Sv 3,5 km

Rel. skyld: 1,5

– ste1nnsby (Bugge 1883), stæ1nnsby (NG), 1steznsby (AN ca. 1953)

a Stensby NRJ I 19, 1514. Stennsby NLR II 40, 1560–61. Steensbye 1578 NG. Stienszbye 1/1 1593 NG. Steensbye 1647 II 207. Steenszbye 1661 lk. Stensbye 1665 matr. Steensby 1666 NG. Steensbye 1723 matr E M. Steensby 1838 matr. Stensby 1886 matr

Oluf Rygh fører opp en norrøn form *Steinsbýr og viser til gnr. 209 Stenshol, der forleddet settes til enten mannsnavnet (se under Stensby i Ullensaker ovenfor) eller appellativet, og for dette viser han til NG Indl. (se under Steinsbø s. 370 f.). Han legger til at Stenshol «formodentlig i ethvert Tilfælde [har] fælles Oprindelse med det nærliggende Stensby», altså at forleddet må tolkes på samme måte i de to navnene.
Stensby ligger på vestsida av Vorma, eller slik det beskrives av Jens Kraft (1820: 456): «en halv Miil nordenfor Eidsvolds Jernværk ved Landeveien til Oplandene og ved Stennsbye-Elv, [... gården har] god Jordbund, men er noget aaslændt». Stensby ligger i østhellinga nedenfor Mistberget mellom gnr. 42 Julsrud og gnr. 44 Askjum i sør og gnr. 207 Eidshaug, gnr. 208 Smedstad og gnr. 209 Stenshol i nord. Nord for disse ligger gnr. 203.204 Myrer, gnr. 206 Trandum og gnr. 210 Tansum. I øst ligger gnr. 211 Sanderud, gnr. 212 Minne, gnr. 213 Bjørknes, gnr. 214 Kråkvål, gnr. 215 Dytterud og gnr. 216 Bunes. I sørøst ligger gnr. 217 Seterdal, gnr. 218 Setre og gnr. 219 Berger.
Sju av disse gårdene er ikke nevnt i 1647-matrikkelen, men i 1661 var Eidshaug, Smedstad og Sanderud skyldsatt, og i 1665 var også Bjørknes, Kråkvål, Dytterud og Setre kommet med i matrikkelen. I oversikten nedenfor er landskylda for disse gårdene ført opp med tallene for 1661 eller 1665. Høyest skyld hadde Myrer, med tilsammen 27 lpd. fordelt på to bruk. Berger, Julsrud og Stensby skyldte 20 lpd. hver, Trandum (heim-gård) skyldte 15 lpd. og Minne 12 lpd. Heim-gården Askjum skyldte 10 lpd., Stenshol 8 lpd., Tansum (også heim-gård) og Bunes skyldte 5 lpd. hver og Seterdal skyldte 6 skinn, som tilsvarer om lag 4 lpd. Bjørknes og Kråkvål er ført opp med 3 lpd. i 1665, Eidshaug med 2 lpd. og Smedstad og Sanderud med 2 skinn hver i 1661 og de øvrige med 2 lpd. i 1665. Det er vel tvilsomt om alle disse smågårdene går tilbake til middelalderen; i 1665 kalles de rydningsplasser, men enkelte av dem kan nok representere gjenopptakne ødegårder. Det er likevel grunn til å tro at de før gjennopptakingen lå under nabogårdene, som var skyldsatt forholdsvis på det grunnlaget. Jeg har derfor funnet å regne gjennomsnittlig landskyld bare på grunnlag av tallene for de 11 gårdene som nevnes i 1647, vel 13 lpd. korn. Stensby får dermed en relativ skyld på 1,5 (mot 2,2 dersom smågårdene ble regnet med).
Kronologien som her indikeres av skyldforholdene på 1600-tallet, stemmer ikke helt med det Andreas Holmsen (1961) er kommet fram til. Han ser Berger som den eldste gården, og så vel Stensby som Julsrud og flere andre skal være utskilt fra denne. Videre hevder han at «Stensby er noe eldre [enn Julsrud, som han mener må være fra kristen middelalder], men kan ikke gå lenger tilbake enn Bunes og Sætre», og han fortsetter med å understreke at «Stensby på sin side er oprinnelig bare navnet på et særskilt bruk av en gård med et annet og eldre navn. Også fra denne kanten blir vi derfor ledet tilbake til Berger som utgangspunktet» (Holmsen 1961: 89). På s. 159 gjentar Holmsen at Stensby ble utskilt fra Berger i vikingtida og «har likesom Stenshol navn efter en bruker som het Stein». At Julsrud framstår som jevnstor med Stensby og Berger, forklarer Holmsen ved at den tok opp i seg flere gårder som ble nedlagt etter Svartedauden. Holmsens grundige undersøkelse av Eidsvoll kan jeg her ikke ta opp til drøfting – at gården opprinnelig har vært en part av Berger som ble utskilt i vikingtida, synes ikke urimelig, men dermed er ikke sagt at forleddet nødvendigvis må være personnavnet Steinn. Noen entydig tolkning av Stensby lar seg ikke fastslå

Sterkaby

gnr. 125 i Modum hd. (Nykirke sn.), Buskerud

NG V 240

N50 1714.1 4543

N 4,5 km

Rel. skyld: 0,9

– stæ72rkabý (Bugge ca. 1880, NG), "stærkaby (AN 1945, 1954)

a Starkadebøe DN XI 21, 1328 (Flesberg; i lagtingsakt 1694). Stercharbye DN XI 184, 1460 (1560? eller falskt?; Flesberg; i lagtingsakt 1694). Sterkeby NRJ IV 383, 1529. Sterckeby NLR I 56, 1558. Sterckebye 1578 NG. Sterckebye Aktst I 73, 1591. Sterckebye 1593 NG. 1604 NG. Sterchebye 1647 V 72. 1661 lk. Sterckebye 1665 matr. 1668 NG. 1723 matr E. 1723 NG. Starckebye 1723 matr M. Sterkebye 1801 ft. Stærkeby 1838 matr. Sterkeby 1886 matr

De to eldste beleggene er ikke helt pålitelige, men Hjalmar Falk (i NG V) gjør nok likevel rett i å slutte seg til tolkningen i GPNS s. 232, der Sterkaby føres opp som det eneste eksempelet på sammensetning med personnavnet Starkaðr.²¹¹ Falk bemerker at personnavnet ikke var «ganske sjeldent paa Island» i middelalderen, mens Oluf Rygh (loc. cit.) kommenterer at det i historisk tid bare er registrert på Island. Heller ikke E.H. Lind (sp. 943 f., jfr. Lind Suppl. sp. 743) har funnet norske eksempler, og han presiserer at stedsnavnet «Starkadebø» er det eneste tegnet på at navnet har forekommet i Norge. Ifølge Assar Janzén (NK VII 28, 98) synes navnet heller ikke å være kjent ellers i Skandinavia utenom i sagnhistorien (jfr. DgP I 1275 f.; det er ikke representert i SMPs samlinger). Navnet synes på den annen side å ha vært brukt i England (Björkman s. 128 f.). Det bør nevnes at Janzén har foreslått å tolke forleddet i Starkanstjärn(et) (Vedbo hd. i Dalsland) til dette mannsnavnet, da med sekundær genitiv på s, som det sikkert ville hatt «om det levat kvar t.ex. på 1500-talet» (Janzén 1940: 158) – dette blir imidlertid helt hypotetisk. Navnet er ikke funnet i yngre norske personnavnoversikter.
Heller ikke om man ser bort fra den eldste skriftformen, lar det seg gjøre å finne noen annen tilfredsstillende tolkning. Det relativt vanlige tilnavnet Sterki (Lind Bin. sp. 359) kjennes ellers ikke fra stedsnavnforledd, og det kan heller ikke lett forenes med uttalens [a] i bindeleddet. Det norrøne Styrkárr kunne nok tenkes å ligge til grunn for formen fra 1460, jfr. «Sterkar» fra Lier i Buskerud i 1360 og «Steirkaar, kar» fra Mandal 1488 (Lind sp. 970 f.), men den gjennomførte skrivingen uten genitivs-s taler imot en slik løsning; se likevel Steinby og Østenby s. 367 og 452, som er utvilsomme eksempler på mannsnavnforledd med bortfalt genitivs-s.
Sterkaby ligger på sørvestsida av dalen opp fra elva Simoa. Nærmeste nabogård er gnr. 126 Kollerud, noe nærmere elva, og gnr. 127 Linderud noe høyere opp på sørsida av bekken som renner ned fra Stordalen. Sør for denne ligger heim-gården gnr. 128 Fossum, og på den andre sida av Simoa gnr. 114 Koppland og gnr. 115 Tingelstad. På samme side som Sterkaby, men noe lenger opp langs elva, ligger gnr. 124 Gunnerud og deretter gnr. 123 Lobben (sms. med bœrinn) og bnr. 122 Bendiksby.
I forbindelse med drøftingen av Bendiksby (s. 145) har jeg sammenliknet landskylda på midten av 1600-tallet for 23 gårder i dalføret. På grunnlag av så vel denne sammenlikningen som beliggenheten er det rimelig å anta at Sterkaby er sekundær i forhold til Tingelstad og Fossum, og trolig også yngre enn nabogården Kollerud. Navnet må anses som relativt ungt, og det kan også tas i betraktning at Bendiksby etter landskylda å dømme kan antas å være jevngammel med Sterkaby. Bendiksby har vært tolket som sammensatt med det kristne mannsnavnet Benedikt og måtte i så fall tidfestes til godt inn i kristen middelalder. Slik vist på s. 142 f. er det grunn til å revurdere denne tolkningen, men det er likevel klart at forleddet er et personnavn. Det skulle således ikke være utenkelig at også Sterkaby inneholder et personnavn, og Ryghs forslag om at dette personnavnet er Starkaðr, kan neppe motbevises

Stillesby

gnr. 18 i Rødenes hd., Østfold

NG I 167

N50 2014.3 4803

N 2 km (Klund)

Rel. skyld: 1,1

– stø2llesby (Bugge 1883, NG), "støl3sby (AN ca. 1955)

j Stillaughsbø, j Styllaugs rudi RB 151, 1401. Stollisby NKJ I 23, 1575 (= St 22b). Stillisby Aktst I 57, 1591. Stilliszby 1593 NG. 1/1 1604 NG. Stillissbye Aktst III 307, 1610. Stilliszby 1626 NG. Stillisbye 1647 I 114. Stillisbye, Stilleszbye RAd 1650 (Trøgstad). Stillesbye 1661 lk. Stylliszbye 1690 tmt AN. Stillesbye 1723 matr E. 1723 NG. Stellesbye 1723 matr M. 1751 kb AN. Stillesbye 1801 ft AN. Stillesby (Stillaugsby) 1838 matr.
Det første av de to beleggene fra RB står i lista over inntektene til presten ved den seinere nedlagte Klund kirke (gnr. 20). Det andre står under kirkens inntekt, og Oluf Ryghs identifisering er sikkert riktig; en veksling mellom bœr og ruð finnes flere steder (se kap. 5.4 Tillegg)

I NG tolkes forleddet som mannsnavnet Styrlaugr, «der endnu bruges i Norge, skrevet Stillaug, Stilløf, Stillef», og i GPNS (s. 238) opplyses at dette var mye brukt i Norge i seinmiddelalderen, «mest i Formerne Styllaugr og Stillaugr. Endnu brugt, skrevet Stillaug og Stilluf». I Lind (sp. 971 f.) oppgis det eldste eksempelet å være fra NgL II 489, grenseoppgangen mellom Norge og Sverige ca. 1270. Med få unntak er Linds eksempler stedfestet til Øst- og Vestfold. Fra Rødenes er «Styllaugr Øysteinsson», som nevnes i RB 151 i forbindelse med gnr. 31 Holo. Navnet har også vært brukt i Sverige – Lundgren-Brate (s. 249) nevner ett eksempel på Styrløgh fra 1367, og i SMPs samlinger er det to belegg fra Skaraborgs län i 1225, «Styllaugr Eigills son» fra den nevnte grenseoppgangen og «Sighrid Styrlaugsdtr» fra 1361 foruten runebelegget styrlaugR (Sö 34). Fra Danmark er navnet ikke belagt, men det foreligger muligens i kortformen Stille (DgP I 1292). Erik Björkman har ingen eksempler, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 268 f.) har ett belegg (som patronym) fra Lincolnshire.
I GPNS (s. 238) gir Rygh to eksempler på bruken i gårdsnavn, Stillesby og dessuten gnr. 59 Stillingsrud i Bø i Telemark, som nå kalles Rui. Dette er imidlertid først belagt som «Stillingsrød» i 1585, og i NG VII gjengis Ryghs forklaring til Styrlaugr fulgt av et spørsmålstegn. I NG X 452 tolker Magnus Olsen gnr. 135 Stillufs-Eike i Vats til dette mannsnavnet; det eldste belegget er «Eke» i 1519, og så «Stillis Eghe» i 1563. Lundgren-Brate (s. 249) nevner stedsnavnet «Styrløgs gerdi» fra 1225, og Assar Janzén (NK VII 254) peker på at mannsnavnet forekommer i et stedsnavn i Älvsborgs län, trolig mener han Stillestorp i Vättle hd., som riktignok er tolket annerledes i SOÄ XIII 84.
Stillesby ligger på østsida av Rødenessjøen, mellom gnr. 12 Slustad og gnr. 13.14 Gåseby i nord og gnr. 19 Måstad og det gamle kirkestedet gnr. 20 Klund i sør. I øst er nabogårdene gnr. 15 Hien (vin-navn), gnr. 16 Langnes og gnr. 17 Hågås. Rett over sjøen ligger gnr. 32 Krossby, gnr. 33 Østenby (se nedenfor), gnr. 34 Lund og gnr. 38 Klemetsby (se ovenfor).
Etter landskylda i 1647 er Gåseby og Klemetsby de største av disse gårdene, med en skyld på hhv. 45 og 40 lpd. Stillesby skyldte 33 lpd., bare litt mindre enn Klund med 35 lpd. Østenby og Krossby (30 og 29 lpd.) kan antas å ha vært om lag jevnstore med Slustad (også 30 lpd.), mens Måstad med en skyld på 25 lpd., og Hågås og Lund som skyldte 20 lpd. hver, må ha vært mindre. Hien og Langnes, som ligger lengst mot øst, var rimeligvis de minste av de undersøkte gårdene; de skyldte hhv. 10 og 5 lpd. Relativ skyld for by-gårdene blir etter denne sammenlikningen: Gåseby 1,6, Klemetsby 1,4, Stillesby 1,1, Krossby og Østenby 1,0.
I dette området med mange by-gårder, og mange med navn som uten tvil er sammensatt med personnavn, har altså disse gårdene jevnt over høy landskyld, like høy som staðir-gårdene, og i noen tilfeller enda høyere. Det kan legges merke til at det her er kort vei over til Töcksmark og Östervallskog i Nordmarks hd. i Värmland, der det også er mange navn på by – særlig med personnavnforledd. På begge sider av grensen må man regne med relativt ung bosetning, men by-gårdene kan – i alle fall på norsk side – antas å være blant de eldste. Stillesby kan tilfredsstillende forklares som Styrlaugsbýr, til mannsnavnet Styrlaugr.

*Svartsbýr

forsv. navn i Modum hd., Buskerud

NG V 249

Tuartzbye 1578 NG

Hjalmar Falk foreslår i NG at belegget kanskje er feil for *Svartsbýr, sammensatt med mannsnavnet Svartr, evt. kan forleddet være Þorvarðr «med Bortfald af første r»

Ifølge GPNS (s. 241, som Falk også viser til) skal Svartr ha vært alminnelig på Island, men i Norge er det bare belagt med ett eksempel. Det nevnes også at navnet skal være belagt i Danmark. E.H. Lind (sp. 987–89) har en lang rekke islandske belegg, men fra Norge bare «en viking Sv. iárnhauss på 900-t. […] i fall han icke är uppdiktat», dessuten «Olafur Suarzson», nevnt i et brev fra Heddal i 1397 (DN XIII 40, Hellem). I Lind Suppl. (sp. 773) nevnes det bare ytterligere ett islandsk belegg. Lind Bin. (sp. 373) har to norske belegg på tilnavnet Svartr (som sikkert er opprinnelsen til personnavnet) men flere på den svake formen Svarti (sp. 371). Lundgren-Brate (s. 251 f.) har belegg på så vel Swart (i 1311 og 1348) som den tilsvarende svake formen Swarte (1238 og 1377) – dette også som tilnavn, og ifølge SMPs samlinger er tilnavnene, spesielt den svakt bøyde formen, vanlige i Sverige fra slutten av 1200-tallet. Det sterkt bøyde mannsnavnet finnes brukt i Lund etter midten av 1100-tallet, og er belagt i patronym i Lund i 1241 og i Söderköping i 1348. Runebelegget suart (akk.; U 1118) synes å gjelde dette navnet. Swarte er belagt 11 ganger mellom 1239 og 1507, også dette hovedsakelig med sørlig og østlig utbredelse. Swart – som fornavn og tilnavn – kjennes også fra dansk (DgP I 1314), og fra England nevner Erik Björkman (s. 135) flere eksempler (jfr. Fellows-Jensen 1968: 274, Insley s. 355 f.).
Av de seks stedsnavneksemplene som føres opp i GPNS, er ett (tilføyd av utgiverne) karakterisert som tvilsomt. Gnr. 7,2 Svarstad i Ytre Rendalen er i NG III 365 tentativt satt til mannsnavnet, men det er svært lite trolig at dette unge bruket har et navn som går tilbake til den tid manns- eller tilnavnet Svartr ble brukt; det står oppført uten eldre skriftformer. Rygh viser her til gnr. 74 Svartshol i Nes på Hedmarken, som i NG III 56 uten forbehold tolkes til mannsnavnet, og der eldre former ikke utelukker en slik tolkning (eldst som «Suartzhole» i NRJ IV 545). Sammensetningen med et ord for en naturformasjon svekker imidlertid tolkningen. Én mulig forklaring kunne være at navnet er en sekundær utvidelse av et opprinnelig usammensatt *Hóll (det har ingen topografisk sammenheng med gnr. 75 Hol i Balleshol sn.). For øvrig nevner Rygh i GPNS to navn på ruð, ett på garðr og ett på staðir, alle med middelalderformer. Det kan tilføyes at soknenavnet Svatsum i Vestre Gausdal, til tross for adskillige eldre former som kunne tyde på at forleddet er Svartr (slik E.H. Lind mener, loc. cit.), sannsynligvis må tolkes annerledes, da det ellers «vilde være den eneste af de mangfoldige Sammensætninger med heimr, som havde et Personnavn til 1ste Led» (NG IV1 205).
Lundgren-Brate (s. 251) forutsetter mannsnavnet i tre navn (på torp, hult og rud), og ifølge DgP (bd. I, sp. 1314) skal navnet også foreligge i et dansk stedsnavn («Soordts enmercke» 1470). Gillian Fellows-Jensen (1968: 274) nevner under overskriften «Svartr, Svarti» tre sammensatte stedsnavn fra Yorkshire.
Under Þorvarðr bemerker Oluf Rygh (i GPNS s. 264) at navnet er «gammelt og almindeligt; nu neppe længere brugt i Norge». E.H. Lind (sp. 1214–16) har en rekke belegg så vel fra Island som fra Norge, men han kommenterer likevel at «i Norge användes namnet betydligt sparsammare ock visar sig äfter landnamstiden först omkr. 1300». Blant Linds lokaliserte belegg i spalte 1216 er det ett fra Sigdal, naboherred til Modum, hentet fra et brev datert til ca. 1350–80. Lundgren-Brate har ikke noe belegg på navnet, men det er muligens representert ved «Thorværdh?» (med belegget «Tllwerr», s. 273). Ifølge SMPs samlinger kan det kanskje ligge til grunn for runebelegget þorvar (Sö 120), men ellers er det bare registrert fra Herjedalen i 1431 og to ganger i patronym fra Båhuslen (1327). Navnet er på den annen side kjent i Danmark fra slutten av 1200-tallet av (DgP I 1415), og likeledes tidlig i England (Þurwerd, Björkman s. 163, Fellows-Jensen 1968: 317, Insley s. 431).
Som stedsnavnforledd er Þorvarðr uvanlig. I GPNS nevnes bare det forsvunne *Þorvarðsruð under Nordre Kån i Rakkestad, eldst belagt som «Torwardzrudt» i NRJ IV 380 (1528–29), men nevnt så seint som i 1723-matrikkelen «Tarf Waldsruud» (NG I 126). Som en kuriositet kan nevnes at en «Torfuarder Olafs[son]» nevnes i Rakkestad i 1457 (DN XI 179). Mannsnavnet synes ikke å forekomme som stedsnavnforledd andre steder.
Begge Falks tolkningsforsøk av «Tuartzby» er usikre og må forklares ved feilskriving. Det synes imidlertid ikke urimelig å forsøke en personnavntolking, da ikke mindre enn sju av de tretten by-navnene på Modum utvilsomt er sammensatt med personnavn. Det første alternativet, mannsnavnet Svartr, synes imidlertid noe mer plausibelt enn det andre. Uten andre belegg enn det Rygh har funnet, vil spørsmålet måtte bli stående åpent

Svenby

gnr. 12 i Feiring hd., Akershus

NG II 424

N50 1915.1 1706

S 1,7 km

Rel. skyld: 0,3

– sve2nnbý (Bugge 1883), svæ2nby (NG), "sveznby (AN ca. 1953)

j Sweinaby RB 432f, 1393. Suenneby ¼ 1593 NG. 1617 NG. Suennebye (2 br) 1647 II 214. Suenebye 1661 lk. Suenbye 1665 matr. 1666 NG. Svennebye 1723 matr E M. Svendby 1838 matr. Svenby 1886 matr

Oluf Rygh fører opp Sveinabýr som norrøn form og viser til gnr. 81 Svennerud i Sørum, som han (s. 257) forklarer som Sveinaruð, sammensatt med et mannsnavn Sveini. Dette forklarer han som «Sideform til Sveinn, ligesom man finder Steini ved Siden af Steinn». Han viser til et dansk runebelegg «Suini» nevnt av Oluf Nielsen (1883: 89), og mener dette kanskje representerer samme navn.
I GPNS (s. 241 f.) argumenterer Rygh for at Sveini har eksistert med henvisning til «de flg. Stedsnavne» og flere analogier, og han hevder det kan «trygt antages som Sideform af Sveinn. En dansk Runesten anføres at have Suini som Mandsnavn». E.H. Lind (sp. 991) har oppslag, men ingen eksempler, på personnavnet, og etter et spørsmålstegn viser han til at Rygh i GPNS «anser några med Sveina- begynnande norska gårdsn. vara bildade av ett sådant dopnamn. Rimligare synes dock att med Hj. Falk (GN V 237) fatta Sveina- såsom g. pl. av appell. sveinn».
Lundgren-Brate (s. 253) synes å ville akseptere et svensk «*Swene», men gir ingen eksempler på uavhengig bruk av navnet. Heller ikke i SMPs samlinger er det noen belegg, men i alle fall én runeinnskrift, sueni (Ög 143) synes å representere et slikt mannsnavn. I DgP (bd. I, sp. 1327) føres imidlertid opp seks belegg – riktig nok ganske seine (1495 til 1728) –, og det vises også til tre danske runeinnskrifter, til forekomst i svenske og norske stedsnavn og til bruk i England (med hv. til Björkman 1912). Også John Kousgård Sørensen (1958a: 253) regner med dette navnet i Danmark («Navnet er ikke helt sjældent i glda.»). Rikard Hornby (NK VII 210) fører Sweni opp under «kortnavne», men kommenterer bare at det «er svært at holde ude fra Swen». Gillian Fellows-Jensen (1968) har ikke noe oppslag på Sveini, men avslutter sin drøfting av Sveinn (s. 282) med å antyde at den latinske formen Suano (nominativ) «may represent *Sveini».
Personnavnet er altså dokumentert brukt i Danmark og Sverige, men det er bare evt. forekomst i stedsnavn som kan vise om navnet også har vært brukt i Norge. I GPNS (loc. cit.) fører Rygh opp 12 norske stedsnavn der Sveini skal være forledd, og utgiverne supplerer med et forsvunnet navn «j Suæinurudhi» i Øymark, som i NG I 195 antas å være feil for *Sveinaruð.²¹² Av de øvrige 12 navnene er det seks sammensetninger på by, og bare dette bør vekke mistanke om at forleddet kunne tolkes annerledes. Ellers fører Rygh opp tre rudnavn: gnr. 81 Svennerud i Sørum, belagt første gang som «Swenerud» i 1514 (NRJ I 14; NG II 257), gnr. 16 Svennerud i Nes på Hedmarken, skrevet «Sueinaruðz» (gen.) i et brev fra Båhus i 1353 (DN II 258; NG III 49), og gnr. 62 Svenerød i Tjølling (uttalt med lang e), som ikke foreligger med eldre, skriftlige belegg (NG VI 296). Det er tre andre sammensetninger: Gnr. 245 Svenhaug i Ringsaker er første gang belagt i et latinsk brev fra 1234 som «Sueinahaugr» (DN I 13, Perugia; NG III 25). Gnr. 81 Sveine i Lom må være en forkortelse av Sveinagarðr. Gården kalles «j Sweinegarde» i DN III 384 fra 1389, «j Sweinagarde» i DN V 270 fra 1395–96, men «a Swein[æ]» i DN VIII 316 fra 1430; jfr. NG IV1 59. En sammensetning med garðr er det også i Nord-Trøndelag, der gnr. 90 Svengard er skrevet «pa Swennegordh» i 1520–21 (NRJ II 201), «i Suenegord» i OE 96 og «ex Suenegaard» i et latinsk brev fra Trondheim i 1539 (DN XII 739)²¹³ ; jfr. NG XV 97. I samtlige tilfeller gjentas i NG tolkningen til mannsnavnet Sveini. For en drøfting av de enkelte navnene på by, se nedenfor.
Bare ett sted i personnavnregistrene i de hittil utkomne bindene av OGB forekommer et navn som kan oppfattes som Sveini. I bd. XI s. 73 er navnet Sventången forklart med at det «är väl namnet Svenne». I SOÄ X 36 bemerkes til det relativt unge navnet Svensgården i Böne sn., Redvågs hd., at uttalen [svæ2-êsgå¬] (!) nærmest tyder på at forleddet er den svake formen Svene. Svenneby i Fryksände sn., Fryksdals hd. i Värmland, som uttales uten bindevokal, tolkes i SOV II 4 som enten sammensatt med mannsnavnet «*Swene» eller gen. pl. av appellativet sven m., ‘ung mann’, med henvisning bl.a. til Hjalmar Falk i NG V (se Svenneby på Modum nedenfor). Elof Hellquist (1918) fører opp Swenaby i kapittelet der han drøfter personbetegnelser (s. 72). På s. 77 opplyser han at Svenneby er kjent fra flere svenske landskap, og til et navn i Västmanland bemerker han at det der oppgis i formen Svenby, «men äfven denna utgår, såsom väntadt är, från Swenaby ...». Endelig avviser han på s. 79 kategorisk en tolkning til «personnamnet *Swene».
I Danmark synes det å være akseptert at Svni er forledd i to navn på torp (Sørensen loc. cit., med hv. til bl.a. DS XIII 54, der denne tolkningen er den eneste som foreslås). Kousgård Sørensen (op. cit. 118) anser også dette personnavnet – heller enn Svn – som det mest sannsynlige forleddet i Svenstad i Bjäre hd. (Skåne), kjent siden 1524, mens Bengt Pamp (SkO III 173) sidestiller de to personnavntolkningene. Ifølge DgP (loc. cit.) skal navnet også være forledd i et par yngre (natur)navn (DS IV 98, VI 223). Sett i lys av den tross alt sparsomme og (utenom de tre runebeleggene) seine forekomsten av mannsnavnet, burde man kanskje vurdere en appellativ tolkning av forleddet i det skånske og de to eldre danske stedsnavnene. Det kan for øvrig nevnes at Gillian Fellows-Jensen (1972: 38) tolker forleddet i det forsvunne Swainby i Yorkshire til g.eng. swn, ‘ung mann’, men tar forbehold om at det kan ha erstattet det tilsvarende nordiske ordet; i EPNS V 225 regnes omvendt det nordiske ordet som opprinnelig, med mulig innflytelse fra det engelske. Ekwall holder i DEPN (s. 455) på sin side muligheten åpen for at forleddet er mannsnavnet Sveinn.
Svenby i Feiring ligger relativt høyt oppe i åssida snaue 2 km sør for Feiring kirke, og sør for gården er det et større område med bare spredt, yngre bebyggelse langs Mjøsa før neste grend med gamle gårder, gnr. 4.5 Tosterud og gnr. 3 Bjørndalen, Om lag rett øst for Svenby, nede ved Mjøsstranda, ligger gnr. 8 Svinstad (forleddet i dette navnet skal ifølge NG være mannsnavnet Sveinn), og nord for Svinstad ligger gnr. 9 Årnes; opp for Årnes ligger gnr. 11 Bjørke sør for gnr. 10 Bjørnstad (som har tatt opp i seg den gamle gården *Dottby, se ovenfor), og mellom denne og gnr. 15 Brosshaug ligger gnr. 14 Melby. Alle disse gårdene er nevnt i RB; gnr. 16 Almlia, et par kilometer nordvest for Brosshaug, forekommer imidlertid ikke før i 1647.
Til tross for at de fleste av disse gårdene må være gamle, er det stor forskjell i skyldforholdene på 1600-tallet, noe som sikkert langt på vei skyldes at flere av gårdene må ha ligget øde i kortere eller lengre tid, for så å bli tatt opp igjen med det gamle navnet – trolig fra slutten av 1500-tallet.
Den høyeste skylda hadde Almlia og Bjørnstad med 70 lpd., deretter fulgte Melby og Brotshaug med 40 lpd., Årnes med 20 lpd., Bjørke med 15 lpd. og Svenby med 10 lpd. Lavest skyld hadde Svinstad, som bare skyldte tilsv. 3 lpd. korn i 1647. I gjennomsnitt skyldte de åtte gårdene 33,5 lpd., og Svenby hadde altså en relativ skyld på 0,3; d.v.s. at det kan være grunn til å regne gården som én av de yngste. På den annen side er både denne og den enda mindre Svinstad nevnt i middelalderen, og det kan ikke helt utelukkes at begge går tilbake til vikingtida. Skyldforholdene kan i alle fall ikke tas som argument mot at forleddet i Svenby skulle være et gammelt personnavn; også i Svinstad og Bjørnstad tolkes forleddene som personnavn, og i Årnes og Brotshaug nevnes likeledes personnavn som mulige forledd.²¹⁴ Sett i sammenheng med de andre norske Sveinabýr, framstår likevel Svenby i Feiring som noe avvikende m.h.t. både beliggenhet og relativ skyld, så spørsmålet om opphavet til navnet blir usikkert

Svenneby

Sotenäs hd. (Askum sn.), Båhuslen

OGB XIV (manus)

GK8A NO 3885

Sv 0,8 km

– "svæmby, "svænby
Uttalen ble i 1983 notert i Norvegia på grunnlag av oppskriften i landsmålsalfabetet i Ortnamnsarkivet i Göteborg

j Swæinaby, j Sweinaby RB 375, 1391. (j Suæinaby RB 377, 1391). Suennebye (ned, öv) 1581 OGB. Suenebye, Suennebye (ned, öv) 1586 OGB. Suenneby 1659 OGB. Suäneby, Öfre Suännebÿ 1665 OGB. Swenebÿ, Swennebÿ 1680 OGB. Swennebÿ 1697 OGB. 1719 OGB. 1758 OGB.
Belegget i RB 377 er oppført under Tossene kirke og gjelder vel heller denne gården enn Svenneby i Svenneby sn

I OGB manus bemerkes at forleddet vel ikke er mannsnavnet Sveini, og det er da underforstått at man regner med gen. pl. av appellativet sveinn m. Det er ikke urimelig å anse Svenneby som en tidlig utskilt del av kirkestedet Askum; kirken står nå ved Lilla Askum, en snau kilometer nordøst for Svenneby. For øvrig er bebyggelsen omgitt av gårder med navn på rød – flere med personnavn i forleddet. Svenneby har fra 1649 vært regnet til ½ mt., men kalles «by» i manus. Det kan nevnes at gården synes å ha ligget øde tidlig på 1500-tallet, da den ikke er nevnt i jordeboka fra 1544, som ellers har med en rekke av nabogårdene. Kildene fra 1581 og 1586 viser imidlertid at det da var tale om to gårder, nedre og øvre. En grundigere analyse av bebyggelsen i forhold til nabobebyggelsene må utstå til OGB 14 foreligger

Svenneby

Kville hd. (Svenneby sn), Båhuslen

OGB XVI 102

GK8A NO 3895

– svæ2n-(ê)bý'__ OGB)

j Suæina bear sn DN III 107, 1317 (Oslo). Sueinabiar sn DN IV 247, 1346 (Vrem). j Swæinaby sn RB 374, 1391. (Suæinaby RB 377, 1391). j Suæinabiars (sn) RB 378, 1391. Suæinabøar k RB 379, 1391. Suæinabøar k, j Suæinabøar rudum (!) RB 380, 1391. Suenabøar k, a Suæinaby RB 541, 1399. ecclesia Suæinnaby SvHT 1928: 153, ca 1400. j Sveinaby sn RB 373, 1428 (tilf). Swineby DN XXI 294, 1440 (avskrift før 1770; Bottna k). ij Suinneby sn Akreg nr 547, 1467 (avskrift 1622). Sueneby sn, y Sueneby NRJ V 220, 1544. Suen(n)eby(e) (sn) 1544–1634 JbVr OGB. aff Swenneby sn NLR I 91, 1557–58. aff Suenneby sn NLR II 154, 1560–61. Suenneby sn NRJ V 654, 1568. Sveneby NHT 4 r III 214, 1573 OGB. Smebye (!) 1581 (altern) OGB. Sueneby (anneks) JN 11, 1591. Suenneby JN 230 232, 1594. Suinneby Akreg 39, 1622 OGB. i Suenneby Aktst II 69, 1648. Swän(n)eby 1659 OGB. 1680 OGB. Swänby sn, Suennebye sn D Bjelkes jb 225 262, 1660 OGB. Suänby, Swänby, Swenby 1665 OGB. Swen(n)eby 1697–1825 OGB. Svenneby 1806 Hermelin OGB. Svenneby 1881 Jr GS OGB.
Belegget fra RB 377, oppført under Tossene kirke, gjelder vel heller Svenneby i Askum

Assar Janzén bemerker i OGB at navnet er ganske vanlig i det sørøstre Norge og (hovedsakelig) vestre Sverige, og han tolker forleddet uten forbehold til norrønt sveinn m., som han forklarer slik: «(= sv. sven) ’yngling, tjänare’, i Sverige under sen. medeltiden även ’stormans väpnare’». Videre bemerker han at navnet må ses i sammenheng med «vissa andra namn på -by, vilkas f. led utgöres av beteckningar för män i olika social ställning, ss. Karlaby, Tegneby, Rinkaby osv.». men han påpeker at «den närmare innebörden, kan ännu icke med säkerhet fastställas», og han viser til drøfting av spørsmålet i en del faglitteratur fra like før 1920, bl.a. Hellquist 1918 (s. 76 ff.). Viktigst i denne sammenhengen er Hjalmar Lindroths utredning (1918: 59 ff.) og Jöran Sahlgrens noe kritiske og Magnus Olsens mer imøtekommende anmeldelser av hans bok (Sahlgren 1918: 182 f., Olsen 1919: 96). Slik Lindroth gjør oppmerksom på (s. 63), er distribusjonen av disse navnene interessant, for mens Karlaby og Tegneby «träffas i Sverige (det förra även i Danmark)», skal de være ukjent i Norge. (I sin anmeldelse kritiserer Magnus Olsen på dette punktet Lindroth for å ha oversett de to norske eksemplene på Tegneby; se også Olsen 1939: 22 f. med note 36.) Om Svenneby framholder Lindroth at dette navnet har sitt tyngdepunkt i sør(øst)-Norge og finnes i Sverige (utenom Båhuslen) bare i Värmland, Väster og Östergötland.
Om Janzén altså ikke helt tør slutte seg til Lindroths teorier om den klare sosiale lagdelingen som Karleby, Rinkeby o.s.v. skal vise, er det klart at han ikke regner med noe personnavn *Sveini, men gen. pl. av appellativet.
Landsbyen Svenneby, som nevnes som kirkested i 1317 (i den eldste kilden for navnet), ligger snaue 2 km nord for Bottnefjorden og noen hundre meter øst for det innerste av Bergsvikfjorden (navngitt etter et lite fiskeleie under Svenneby). Gårdsvaldet omfatter hele neset mellom de to fjordene og en rekke «torp og lägenheter», f.eks. Långekärr og Skredsvik, som er avmerket på kartet. Utenfor Bergsvik ligger gården Valö, som kjennes tilbake til 1540-tallet, på den nå landfaste Valön. Nordvest for Svenneby ligger Smedseröd og nord for denne Ytterby og Övre Tun, med Sandbäck og Sundal igjen nærmere Svenneby. Nordøst for kirkestedet ligger Gunneröd, Ulseröd og Solbräcke og i sørøst Hogslätt. I sør strekker Svenneby seg, som nevnt, helt ned til Bottnefjorden.
Av disse bebyggelsene er Svenneby den eneste med flere store bruk, fra gammelt av ansett til 3 mt. Övre Tun, som også kalles «by» har også hatt to bruk, men tilsammen bare 1 ½ mt. Bebyggelsen antas i OGB XVI 104 å være navngitt i forhold til et *Yttre Tun, nå Ytterby, men forholdet kan like gjerne forstås omvendt, eller kanskje helst som gjensidig. Det kan være tale om en tidlig oppdelt gård, som i størrelse ville komme opp imot Svenneby. Ytterby, Hogslätt, Smedseröd, Valö og Ytterby står alle i OGB oppført med ett helt mt., Ulseröd med ¾ mt. og Gunneröd og Solbräcke med ½ mt. hver. Noen bebyggelse jevnstor med Svenneby finnes ikke i soknet før man kommer nord til Kärraby (ca. 3,5 km nord for kirken), som i OGB XVI 95 står oppført med fem gårder med tilsammen 3 ¾ mt. I Bottna sn. er kirkestedet Bottna (ca. 3 km øst for Svenneby) den eneste store bebyggelsen – med hele 6 gårder (tidligere 6 mt., nå tilsammen 4 ¾ mt.; jfr. OGB XVI 2). Dersom Svenneby i Kville skal kunne oppfattes som «sveinenes gård» og dermed i realiteten en utflytterbebyggelse, er det rimelig at den må anses som sekundær til Bottna. En tolkning til det sjeldne personnavnet Sveini er usannsynlig

Svenneby

gnr. 59 i Spydeberg hd. (Hovin sn.), Østfold

NG I 60

N50 1914.3 1517

V-nv 5 km

Rel. skyld: 1,7

– sve2nnby (Rygh 1879), sve2nneby (Bugge 1880, 1881), svæ2nneby (NG), "svæn3by (AN ca. 1955)

j Suæinaby (u Hovin k) RB 141, 1401. Suennebij NRJ IV 591, 1542. Sueneby NRJ V 310, 1549. Suennebye NLR II 24, 1560–61. Sueneby RAd 1586 (Hallerud). Suenneby NKJ II 195, 1595. 1/1 1600 bs AN. Suennebye 1604 AN. Sueneby 1640 NG. Suennebye 1647 I 132. Suenebye Aktst III 187, 1661. Suennebye 1665 matr. 1667 NG. Suenebye Huset (hpl) 1675 tb AN. Svennebye Huszet (hpl) 1692 tmt AN. Suenneby huset (hpl) 1708 kb AN. Sueneby Husit (hpl) 1721 kb AN. Svennebye 1723 matr E M. Sveneb: Aasen (hpl) 1795 kb AN. Svennebye 1801 ft AN. Svenneby 1838 matr

Oluf Rygh antar at forleddet er mannsnavnet Sveini, jfr. drøftingen av Svenby i Feiring ovenfor, og i BØ manus støtter Kåre Hoel Ryghs tolkning, etter kort å ha vist til Hjalmar Falks drøfting av Svenneby på Modum (se nedenfor) og avvist denne fordi personnavnet er såpass godt dokumentert (!).
Svenneby ligger i utkanten av soknet, ca. 5 km vest-nordvest for kirkestedet Hovin, og rett overfor gnr. 14 Surby i Hobøl. Rett i nord ligger gnr. 15.16 Svikebøl og gnr. 17.18 Jaren, og i sør ligger gnr. 19 Hov, alle i Hobøl. Nærmeste nabogård i Spydeberg er gnr. 61 Ommundrud og gnr. 64 Lystad; hhv. i nordøst og øst (gnr. 60 Eikeland nevnes først i 1723, som kvartgård under Ommundrud). Nord for Lystad ligger gnr. 63 Hallerud, og et par kilometer nordøst for denne, på vestsida av Lyseren, ligger gnr. 62 Vatn. Tvers over sjøen fra Hallerud ligger gnr. 65 Haukenes.
Av de ti gårdene som nevnes i 1647-matrikkelen, synes Svenneby å ha vært den største; den hadde en samlet skyld på 30 lpd., mens Ommundrud skyldte 21 lpd. og Vatn, Hallerud, Haukenes, Svikebøl og Jaren skyldte 20 lpd. hver. Hov skyldte 13 lpd., Lystad 8 lpd. og Surby 5 lpd. Gjennomsnittsskylda for disse gårdene var i under kant av 18 lpd., og Svenneby har altså en relativ skyld på 1,7. Sett i forhold til 0,7 for den klart førkristne Hov, 0,5 for *Saurbýr og 0,3 for Lystad (staðir-navn?²¹⁵ ), er det grunn til å anta at gården og navnet går ganske langt tilbake – sikkert til vikingtid. Det kan tilføyes at gnr. 92.93 Huseby, ca. 5 km øst for Svenneby, i 1647 hadde en vesentlig høyere landskyld enn Svenneby, 43 lpd., men den relative skylda var omlag den samme – 1,8

Svenneby

gnr. 128 i Eidsberg hd., Østfold

NG I 147

N50 1913.1 3095

Nv 0,5 km (Hen)

Rel. skyld: 0,8

– sve2nnebý (Bugge 1881), sve1nnbý (Rygh 1883), svæ2nneby (NG), "svezn3by (AN 1946), "sven3by (AN ca. 1955)
Uttalen med tonem 1 er ifølge Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen notert etter tre soldater i 1883, men har med rette vært ansett som mindre pålitelig; derimot kan det være grunn til å anta at navnet tidligere har vært uttalt med en noe åpnere e-lyd enn det Kåre Hoel noterte på 1950-tallet

j Svæinaby RB 164, 1401. Suenneby 1593 bs AN. ½ 1594 bs AN. Suenneby 1604 bs AN. Suennebye FLTP 56, 1608. Suenneby 1612 bs AN. Suenebye 1647 I 42. Suen bye 1661 lk. Svenebye 1723 matr E. Svennebye 1723 matr M. 1723 NG. Svenneby 1801 ft. Sveneby 1838 matr. Svenneby 1886 matr

I NG fører Oluf Rygh opp Sveinabýr som norrøn form, og han viser til Svenneby i Spydeberg (se ovenfor). Heller ikke Kåre Hoel (BØ manus) har ytterligere opplysninger.
Svenneby ligger langt sør i hovedsoknet ikke langt fra herredsgrensen mot Rakkestad. Gården ligger som nabo i nordvest til gnr. 129.130 Hen, der det var kirke i middelalderen (nedlagt allerede før 1400; jfr. RB 169; NG I 163). I sør ligger gnr. 127 Melleby, gnr. 125 Stumpeslett, gnr. 126 Nygård og gnr. 123.124 Glomsrud, og i vest gnr. 121 Skjeppe. Nord for Skjeppe ligger gnr. 111.117–19 Skjør (tre gårder i 1647; Skjør var delt allerede i middelalderen, men i denne sammenhengen bør den vurderes som én enhet). Sør for Skjeppe ligger gnr. 122 Ås. I øst er nabogården gnr. 131 Krossby, og nord for denne ligger gnr. 132 Skårer. Vest for disse (og nord for Svenneby) ligger gnr. 104 Pengerud og gnr. 105 Knoll.
Skjør-gårdene hadde høyest skyld i 1647, med til sammen 70 lpd., mens det gamle kirkestedet Hen og den sørligste gården i soknet, Glomsrud, skyldte 40 lpd. hver.²¹⁶ Melleby skyldte 24 lpd., Stumpeslett 21 lpd., og Krossby, Svenneby, Nygård og Skårer skyldte 20 lpd. hver. Knoll skyldte 18 lpd., Pengerud og Ås 15 lpd. hver og Skjeppe skyldte 10 lpd. Gjennomsnittlig skyld for de 13 gårdene var 25,6 lpd., og Svenneby hadde dermed en relativ skyld på 0,8, lavest av de tre by-gårdene; jfr. Melleby med 0,9 og Krossby med 1,2. Én årsak til den høye gjennomsnittsskylda er selvsagt at jeg har valgt å se de tre Skjør-gårdene under ett, men selv om disse regnes som tre gårder, blir gjennomsnittet vel 22 lpd., og Svenneby får en relativ skyld på 0,9 (de to andre by-gårdene hhv. 1,1 og 1,4). Det er derfor all grunn til å anse gården som forholdsvis ung, kanskje navngitt i sein vikingtid, men det kan ikke på dette grunnlag alene avgjøres om forleddet er personnavnet eller appellativet

Svenneby

gnr. 38 i Nord-Odal hd. (Sand sn.), Hedmark

NG III 199

N50 2015.4 4295

Sø 2,5 km

Rel. skyld: 1,2

– svei2nbý (A.B. Larsen u.å.), svæ2nnbí (Bugge 1883, NG), "svænbi (AN 1943)

j Suæinabø RB 465, 1394. j Suæinaby RB 466, 1394. j Suæinaby RB 223, ca. 1400. Sueinaby RB 281, ca 1400. Swenby NRJ I 16, 1514. Suenneby NLR I 143, 1557–58. Suenneby NLR II 194, 1560–61. Suenneby NKJ I 111 113, 1575 (= St 100a 101b). Swennebye 1578. Suenneby 1/1 1594. Suennebye 1647 III 107f 114. Suennebye Aktst II 520, 1656. 1661 lk. Svenneby 1723 matr E M. Svennebye 1801 ft. Sveneby (Sveinaby) 1838 matr. Svenneby 1886 matr.
Beleggene i RB 466 f. står under hhv. Sand og Mo kirke

I NG forklares forklares forleddet som «antagelig af Mandsnavnet Sveini», og det vises til gnr. 245 Svenhaug i Ringsaker, som etter en form fra 1234 tolkes som Sveinahaugr, og der forleddet gis den alminnelige forklaringen gjengitt ved Svenby (s. 383 f. ovenfor).
Svenneby ligger om lag 2,5 km sørøst for kirkestedet gnr. 34.35 Sand, ytterst på et nes utenfor gnr. 37 Krattebøl og gnr. 36 He. Rett i sør – over sundet – ligger gnr. 9 Hanor med gnr. 8 Songnes i sørøst og gnr. 10 Illgo og gnr. 11 Ekornholt i nordvest. Gnr. 12 Vik er først nevnt i 1723 som et engeland, men innerst i vika her ligger en eldre gård, gnr. 13 Stein, på vestsida av elva. På østsida ligger så kirkestedet Sand som nabogård til He. Langs stranda nordøst for Svenneby er det bare mindre og relativt unge bruk under gården helt nord til Mo sn., men det er naturlig også å sammenlikne med gnr. 94.95 Øyen i Sør-Odal, på den store øya rett øst for Songnes.²¹⁷
Av disse gårdene var det Øyen som hadde den høyeste skylda i 1647, med 65 lpd. fordelt på de to brukene. Sand var også to bruk, som tilsammen skyldte 60 lpd., mens He skyldte tilsv. 45,5 lpd., Svenneby 36 lpd. og Ekornhol 30 lpd. Krattebøl skyldte 20 lpd., Songnes (som lå under Øyen) og Stein skyldte 10 lpd. hver, Hanor 7,5 lpd. og Illgo 5 lpd. Gjennomsnittlig landskyld i 1647 var 25 lpd., og Svenneby hadde dermed en relativ skyld på 1,2. Så vel på grunnlag av landskylda som beliggenheten er det grunn til å anta at gården er blant de eldste i denne delen av Odalen, men den må likevel antas å være betraktelig yngre enn Sand og Øyen, og trolig også sekundær til He (navnet tolkes i NG III 199 som norrønt hæð f., ‘høyde’). Krattebøl, mellom He og Svenneby, er utolket, men Rygh antyder at forleddet kan være et persontilnavn. Etterleddet bœli skulle tilsi at navnet er noe yngre enn by-navnet, noe landskylda også indikerer. Birger Kirkeby (1971) bemerker at delet mellom He og Krattebøl ikke er «naturlig markert», mens Sand er skilt fra He ved Evjebekken (s. 503). Grensen mellom Krattebøl og Svenneby går igjen «etter kunstig dele» (s. 531). Dette kan indikere at de tre gårdene er deler av en eldre storgård, og det sannsynlige er da at He er opphavsgården. På denne bakgrunn ville det så absolutt kunne argumenteres for å tolke forleddet i Svenneby som et personnavn eller en personbetegnelse, men tatt i betraktning distribusjonen av mannsnavnet Sveini, er appellativet sveinn langt å foretrekke

Svenneby

gnr. 38 i Våler hd., Hedmark

NG III 298

N50 2016.2 5725

S-sø 4,5 km

Rel. skyld: 2,1

– svæ2nnbí (Bugge 1881), svæinnbý (A.B. Larsen u.å.), svæ2nnbý (Bugge 1883), svæ2nnby (NG), "svæmbi (AN 1946)

j Suæinaby RB 456, 1394. af sueinaby AB 104, ca 1440. Suenneby NLR II 35, 1560–61. Swenneby NLR II 36 136, 1560–61. Suenby Stub 27, 1573. Sueneby Stub 45, 1573. Suenneby NKJ I 117, 1575 (= St 104b). Suenby 1578 NG. Suenby Stub 217, 1580. Svenebi Aktst I 67, 1591. Suendeby 1/1 1594 NG. Suennebye 1647 III 79. Suennebye Aktst II 68, 1648. Suennebye 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. Svennebye 1723 matr E. 1723 NG. Svenneby 1723 matr M. Svennebye 1801 ft. Sveneby 1838 matr. Svenneby 1886 matr

Oluf Rygh hevder i NG at forleddet «antagelig [kommer] af et Mandsnavn Sveini», og viser til gnr. 245 Svenhaug i Ringsaker. Denne tolkningen blir like usikker som ved de øvrige Sven(ne)by.
Gården ligger på de flate slettene sør for Haslemoen på østsida av Glåma, om lag 4,5 km sør-sørøst for kirkestedet Våle, mellom gnr. 39 Østre Eid og gnr. 36 Øyset (Øyjarsetr), som grenser mot Åsnes hd. Tvers over elva ligger gnr. 30 Hallvardset, gnr. 31 Berg og gnr. 33 Klyperud. Sør for denne ligger gnr. 34 Sjurderud. Et lite stykke vest for Berg ligger gnr. 27 Tornby (se nedenfor). Under drøftingen av Tornby viser jeg at Sjurderud og Svenneby i 1647 hadde høyest skyld av 14 undersøkte gårder i nabolaget, 50 lpd. hver, og en relativ skyld på 2,1. At Sjurderud er sammensatt med mannsnavnet Sigurðr, er åpenbart, og det er grunn til å tro at navnet skyldes en gårddeling der navnet på opphavsgården er forsvunnet. Svenneby kunne tenkes å være en utflytterbebyggelse fra Eid, men dette blir selvsagt bare gjetning. Øyset, som har navn etter beliggenheten på en «flad Strækning langs Vand» (NG III 298), kan med god grunn regnes som sekundær til Svenneby. Gården synes på grunnlag av landskylda å være svært gammel – i alle fall fra vikingtida –, og en tolkning til gen. pl. av appellativet sveinn m. må være å foretrekke

Svenneby

gnr. 110 i Modum hd. (Heggen sn.), Buskerud

NG V 237

N50 1815.3 5654 (Svenby)

N 9,5 km

Rel. skyld: 1,0

– sve2nnbý (Bugge ca. 1880), svæ2nnby (NG), "sveznby (AN 1954)

Svennebye Aktst I 73, 1591. Suennebye 1593 NG. 1604 NG. Suennebye ½ 1647 V 73. 1661 lk. 1661 NG. Suenebye 1665 matr. Svennebye 1723 matr E M. Svendbye 1801 ft. Svenby 1838 matr. Svenneby 1886 matr

Hjalmar Falk, som utgav NG V i 1909, synes å være den første som har opponert mot Ryghs forklaring av Svenneby. Han viser til drøftingen i GPNS (s. 241) men framholder at
det vilde dog være meget paafaldende, om et saa hyppigt Navn skulde skrive sig fra et ikke forekommende Personnavn. Sveinabýr indeholder ganske vist Gen. Flt. af sveinn, enten i Betydningen «ung Gut» (sml. Pilterud) eller «Tjener, Træl» (sml. Þegnabýr, nu Tegneby i Skjeberg, Vestby og Bohuslen, av þegn «fri Mand»). Jfr. de gammelsvenske Gaardnavne Swenaby, Thiægnaby, Karlaby, Smidh(i)aby, alle utvilsomt af Appellativer.
Gården ligger ca. 9,5 km nord for kirkestedet Heggen og 1 km fra Tyrifjorden. Nede ved vannet ligger gnr. 103 Ås, og nord for denne gnr. 104 Koppåsen. Opp mot grensen til Tyristranda, som tidligere var del av Hole hd., ligger gnr. 105 Fjell, og sørvest for Fjell heim-gården gnr. 106 Hellum. Vest for denne ligger gnr. 108 Øderud og sør for Øderud og rett vest for Svenneby ligger gnr. 109 Ton (Tún). I sør ligger gnr. 111 Rud og sørvest for denne gnr. 80 Torsby (se nedenfor). Sør for Rud ligger gnr. 112 Flattum (dat. pl.) og gnr. 113 Øverby; øst for disse og nordover mot Ås ligger gnr. 98 Tveiten, gnr. 99 Jaren og gnr. 100 Drolsum (sammensatt med hamarr). De nærmeste nabogårdene er altså Ton, Ås, Hellum og Rud.
I 1647-matrikkelen står Jaren oppført uten skyld blant plasser som var «enngesleter och seterboell i vdmarchenn» (1647 V 78). Av de 13 andre gårdene hadde Drolsum høyest landskyld, tilsv. 49 lpd. korn. Tveiten skyldte 37 lpd., Rud 33 lpd., Fjell og Hellum 30 lpd. hver og Torsby 25 lpd. Svenneby skyldte 21 lpd. og Ton og Flattum 20 lpd. hver. Ås skyldte 15 lpd., Øverby 12 lpd., Øderud 11 lpd. og Koppåsen 4 lpd.
Gjennomsnittsskylda for 21 gårder i området rundt Svenneby og Torsby var 21,1 lpd., og Svenneby får dermed en relativ skyld på 1,0. Av de nærmeste nabogårdene hadde Rud og Hellum vesentlig høyere skyld enn Svenneby og Ton, og Ås synes å ha vært den minste gården. Det er påfallende at en gård med det usammensatte navnet Ruð har høyere skyld enn en utvilsomt gammel heim-gård, men også andre steder er det tegn som tyder på at – i alle fall usammensatte – ruð-navn kan gå tilbake til vikingtida. Under drøftingen av Torsby (s. 431) har jeg imidlertid antydet at Rud, og kanskje også Torsby, kan være en opprinnelig del av Flattum. Svenneby synes å måtte være en utflytterbebyggelse, men om det er Drolsum eller Hellum som er modergården, blir vanskelig å avgjøre; det er i alle fall mindre trolig at det er den vesentlig mindre gården Ås. Alternativt kunne man tenke seg at Ton og Svenneby er parter av en gård hvis navn nå er forsvunnet; ingen av navnene dukker opp før på 1500-tallet, men begge går utvilsomt tilbake til middelalderen. Falks forklaring av Svenneby – til appellativet – er uansett den mest tiltalende

Svenningsbøen

gnr. 102 i Idd hd. (Enningdalen sn.), Østfold

NG I 209

N50 2012.4 4537 (Svenningsbø)

N 4,7 km

Rel. skyld: 1,5

– svensbøn (Rygh 1879), svex2nningsbøn (Bugge 1881), svæ2nningsbø7n, svæ1nsbø7n (NG), "svezniMsbøn (AN ca. 1955)
Uttaleopplysningen fra 1879 er notert på Asker lærerseminar, og den fra 1881 er notert etter en informant fra gnr. 19,2 Sauøya i hovedsoknet. I 1881 opplyste ellers en informant på gnr. 72.73 Folkeset til Bugge at navnet ikke bruktes i dagligtale. Kåre Hoel (BØ manus) opplyser at de enkelte bruksnummer under Svenningsbøen har egne navn som alminnelig brukes i dagligtalen, noe som et stykke på vei kan forklare Ryghs (og Bugges) usikre opplysninger

Svæinunghs bear l[iði] DN IV 228, 1344 (Idd). j Svæinunghsbø DN II 388, 1387 (Oslo). in Svengsbø DN XXI 578. 1530 (Ytstehede). Suenungsbij NRJ IV 576, 1542. Sveningsbøn Aktst I 58, 1591. Suenningsbøn 1593 NG. Suennebøll (!) NKJ II 232, 1595. Sønninsbøn 1/1 1604 NG. Sueningbøenn OLTP 217, 1610. Sueningsbø 1626 NG. Svenningsbøen Aktst I 302, 1639. Suenningbøhn 1647 I 88. Sueningsbøen Tegen, Teigen (hpl) 1655–56 AN. Svennings Bøen 1723 matr E. 1723 NG. Sveningsbøen 1723 matr M. Svenningsbøn (8 br) 1801 ft AN. Sveningsbøen (Sveinungsbø) 1838 matr. Svenningsbøen 1886 matr

Oluf Rygh tolker navnet kort som «Sveinungsbœr, af Mandsnavnet Sveinungr», som han i GPNS (s. 243) sier har vært alminnelig «ned til Nutiden», og han legger til at det var brukt på Island allerede i landnåmstida. E.H. Lind innleder imidlertid artikkelen om dette navnet (sp. 996–99) med å påpeke at det er sjeldent på Island, og at det i Norge etter landnåmstida først viser seg på 1200-tallet. I den grad beleggene er stedfestet, viser de en klart østlig distribusjon, og det er flere eksempler fra Båhuslen og Jemtland. Det er mange fra Østfold, bl.a. ett fra Idd i 1493. Etter hvert er det også flere fra Telemark og noen fra Agder. Ifølge supplementsbindet (sp. 773 f.) skal det være «åtskilliga tillägg», men det nevnes likevel bare seks belegg (fem av dem patronymer), og disse viser den samme utbredelsen.
I Sverige er navnet ifølge Lundgren-Brate (s. 253 f.) ganske vanlig, men de eldste beleggene er fra rundt 1400. De fleste er stedfestet til Götaland, Båhuslen og Jemtland, men det er også belegg fra Närke og Småland. I SMPs samlinger er det om lag 200 belegg mellom 1254 og 1512 fra store deler av landet, og det skal være tre runebelegg – Sö 7, Sö 10 og Vg 118 – translitterert som hhv. suainunkR, suiunkR og suinuk (akk.). I Danmark er navnet ifølge DgP (bd. I, sp. 1328–30) belagt i formen «Swening» med en rekke eksempler fra 1285 til 1610. Endelsen ung synes ikke kjent i Danmark. Gillian Fellows-Jensen (1968: 282) har tre belegg fra Lincolnshire på 1200-tallet – to av dem som patronym – alle med endelsen ing, som hun antar kan være en anglifisering. Navnet synes ikke å være belagt i Yorkshire eller Norfolk, og heller ikke i Normandie.
Svenningsbøen ligger nesten 5 km nord for kirkestedet, i en sidedal til selve Enningdalen, og skilt fra denne av en ås som går opp i 150 m.o.h. I nordenden av denne dalen ligger gnr. 121 Ende.²¹⁸ I nordøst – i hoveddalføret – ligger setegården gnr. 120 Berby. Sørøst for Ende ligger gnr. 98 Langbråten og 99 Vaglen, og i sør gnr. 101 Bøen, som er nabogård i nord til Svenningsbøen. Øst for disse ligger gnr. 100 Steirød, og sør for Svenningsbøen ligger den sørligste gården i sidedalen, gnr. 104 Rød.
1647-matrikkelen opplyser ikke noe om landskylda for Berby, som da nylig var blitt adelig setegård, men ifølge Harald Bakke (1915: 590) hadde den i 1634 en samlet skyld på 4 huder (opplyst i forbindelse med et gårdssalg), altså tilsv. 40 lpd. korn. I 1723 skyldte gården 224 lpd. (= «gammel Skyld» i 1838), men da var så godt som alle nabogårdene slått inn under godset (jfr. Bakke s. 598). Bøen og Svenningsbøen skyldte begge tilsv. 40 lpd. i 1647. Ende og Rød skyldte 25 lpd., Vaglen 20 lpd., Steirød 15 lpd. og Langbråten 10 lpd. Relativ skyld for Bøen og Svenningsbøen blir etter dette 1,5.
Etter beliggenhet og skyldforhold synes Bøen og Svenningsbøen å være de eldste gårdene i sidedalen, og jevngamle med Berby (navneformen by skyldes vel gårdens status som setegård, jfr. under Grimsby s. 197 f.). De andre kan vel være ryddet med utgangspunkt i disse to. Det kan tilføyes at Berby og Svenningsbøen gav navn til hver sin «liði» i middelalderen, og de må vel da ha vært ansett som de gjæveste gårdene i hver sin dal; men forholdet mellom Bøen og Svenningsbøen blir uvisst. I utgangspunktet skulle man kunne tenke seg at Bøen er det eldste navnet, og at Svenningsbøen navngir en utskilt del av denne. En annen løsning er at Bergbœr og Sveinungsbœr var navn på to (tidlige) vikingtidsrydninger, og at Svenningsbøen, sentralt i dalføret, ble delt ved at noe av innmarka, bœrinn, ble skilt ut. Svenningsbøen må antas å ha fått sekundær bestemt form i analogi med Kirkebøen, Signebøen o.fl. Bestemt form opptrer i kildene (med ett unntak) f.o.m. 1591

Svensby

Västra Hisings hd. (Säve sn.), Båhuslen

OGB IV 49

GK7B SV 7014

Sø 2 km

– Swn-sBy, svn-sBy (OGB)

aff Sueinsby DN II 266, 1354 (Båhus; avskrift 1495). Swensby (3 br) DN XIV 125, 1485 (Kastellekloster). Swendzby NRJ IV 168, 1528 OGB. paa Swensby, Swendzby (3 br + 1 fattig) NRJ IV 168, 1528. «Swens- o d Därs -1825» OGB. (y) Suensby NRJ V 569 636 645, 1568, Suennsby NRJ V 614, 1568. Suensby 1568 OGB. Swänssbyen 1659 OGB. Swenssbyen 1665 OGB. Svensby 1811–81 OGB

Navnet forklares i OGB kort som sammensatt av mannsnavnet Sven og by.
Oluf Rygh karakteriserer i GPNS (s. 243) Sveinn som et «meget almindeligt Navn før og nu i Norge». Dette bekreftes av E.H. Lind (sp. 993–96), som også gir eksempler på forekomsten i flere runeinnskrifter. Han presiserer at navnet ikke er mye brukt på Island i den eldste tida, men at det er flere eksempler fra Orknøyene. Navnet Swen er også svært vanlig i Sverige (Lundgren-Brate s. 252)²¹⁹ og Danmark (DgP I 1315–26), der det også finnes på flere runesteiner. «Swegen, Swein, Swain» forekom ifølge Erik Björkman (s. 139 f.) svært hyppig i England; jfr. Fellows-Jensen 1968: 276–82, Insley s. 356–60 (s. 358: «one of the most common Scand personal names»). Sveinn er også belagt i Normandie (Adigard s. 144 f.). Adigard anser navnet som opprinnelig østnordisk, og han viser til at navnet først opptrer i Norge fra slutten av 900-tallet og at det i denne perioden er svakt belagt på Island. Dersom det er riktig at navnet først kom til Norge i vikingtida, skulle man vente at det som stedsnavnforledd i all hovedsak var knyttet til etterledd med relativ sein produktiv periode, og at det først og fremst opptrer på Østlandet.
I GPNS (s. 242 f.) påpeker Oluf Rygh at Sveinn i sammensetninger til dels ikke kan skilles fra Sveini og Sveinungr (se Svenby s. 383 og Svenningsbøen s. 393). Han fører opp 32 eksempler, av disse hele 14 ruð-navn, men noen må være ganske unge; fem er ifølge NG først belagt i 1723 eller seinere, mens seks er kjent med skriftformer fra middelalderen. Ingen av de fem by-navnene er kjent fra middelalderen, og ett, gnr. 3,3 i Rødenes i Østfold, må anses som ganske ungt og derfor ikke tatt med i denne undersøkelsen (jfr. NG I 166). Det er ført opp fire navn på -stad; ett kalles «tvivlsomt» (gnr. 8 Svinstad i Feiring, skrevet «j Swinstadhum» i RB 433; fire linjer ovenfor står «j Sweinaby», som gjelder gnr. 12 Svenby; jfr. NG II 423 f. og s. 383 ovenfor). De andre tre navnene på stad har førstebelegg mellom 1578 og 1668. De aller fleste navnene på Sveins- som Rygh fører opp, er fra Østlandet; det er ett fra Agder og ett fra Jæren, to fra Hordaland, ett fra Sogn og dessuten to, trolig ganske unge, navn fra Nordland og Troms. Denne distribusjonen (støttet av alderen på førstebeleggene, som i seg selv er et svært upålitelig kriterium) tyder på at Adigard har rett i at Sveinn kom forholdsvis seint i bruk i Norge, men forekomsten i andre nordiske stedsnavn gir et tilnærmet likt bilde. Dette indikerer at Sveinn i det hele tatt er et relativt ungt personnavn, kanskje knyttet nettopp til vikingtida.
Lundgren-Brate opplyser (s. 253) at Swen inngår i tallrike stedsnavn, og det nevnes eksempler på sammensetninger med boda, bol, ryd, säter og torp, men ingen med sta. Elof Hellquist nevner tre eksempler på Svensby(n), fra Värmland, Norrbotten og Båhuslen (1918: 66, 107). I Värmland finnes det tilsynelatende fire by-navn på Svens, to i Fryksdal og to i Nordmark, men det ene i Fryksdal (Sunne sn.) kalles nå Svenstorp, og navnene veksler helt fra de tidligste beleggene på 1600-tallet (SOV II 25). Svensbyn i Västra Ämterviks sn. kalles periodevis Svensbol mellom 1686 og 1870-tallet (SOV II 40). Navnet i Silleruds sn. i Nordmarks hd. ser etter de eldste formene (fra 1503) å inneholde mannsnavnet Svennung, men det skrives «Suens» o.l. fra 1540-tallet. Svensbyn i Östervallskog skrives derimot gjennomgående «Svens» o.l., men det er til gjengjeld først belagt i 1540. Alle navnene fra Värmland blir således noe usikre, og dersom Svensbyn i Norrbotten, i Piteå sn., virkelig er et gammelt navn på Sven, er det vel neppe eldre enn fra seinmiddelalderen.
Ifølge DgP (bd. I, sp. 1326) skal det i Danmark (inkl. Skåne) være ca. 30 eksempler på Svenstrup, dessuten sammensetninger med bl.a. holm, holt og tved foruten ett navn på by, Svendsby i Angel, først belagt i 1445–50 (jfr. Pedersen 1960: 35). Et Svenstad i Skåne (Bjäre hd.) antas av John Kousgård Sørensen heller å inneholde mannsnavnet Svēni enn Svēn.²²⁰ Fra England nevner Erik Björkman (s. 140) noen stedsnavn som han antar inneholder Sveinn, og Gillian Fellows-Jensen (1968: 276 ff.) fører opp tre navn fra Lincolnshire og adskillige fra Yorkshire, bl.a. to eksempler på Swainby som begge har tidlige skriftformer med s-genitiv, men i 1972 (s. 7, 14 og 38) forklarer hun begge til appellativet og viser til det danske Svenneby (i 1978, s. 132 og 228, åpner hun i noe større grad for begge alternativer i et par navn på -thorpe og -ley der s-genitiven er mer konsekvent brukt). John Insley, som gir noe som må være en tilnærmet fullstendig liste med henvisning til stedsnavnutgaver og annen navnelitteratur (s. 358), ser genitivs-s som en sterk indikasjon på at forleddet er mannsnavnet Sveinn. Fra Norfolk har han ett bebyggelsesnavn på torp og et teignavn på -croft.
Utbredelsen av Sveinn som stedsnavnforledd underbygger påstanden om at mannsnavnet har vært svært utbredt i sein vikingtid, og det er ikke usannsynlig at navnet fikk økt popularitet på 1000-tallet gjennom kong Svein Tjugeskjegg, slik Kousgård Sørensen foreslår (1958a: 254), skjønt dette skulle ha mindre betydning i Norge. En god del av rød/rud-navnene sammensatt med Sveinn, kan nok skyldes økt bruk av dette personnavnet også i kristen middelalder, og det kan være grunn til å anta at også by-navnene er knyttet til relativt unge middelalderbosetninger.
Svensby ligger på østsida av det flate slettelandet som omgir den nordre delen av den til dels gjengrodde Kvillen,²²¹ forbindelsen mellom nordre og søndre del av Göta älv, tvers over Hisingen.²²² Bebyggelsen ligger om lag 2 km sørøst for kirkestedet Säve, kalt Kyrkeby o.l. i alle fall siden 1485 (OGB IV 45). Øst for Svensby ligger gårder med yngre navn; de nærmeste er Trollered, Österslätt (< Œfstasletta), Käringetorp og Mulered. Nord for Kyrkeby ligger Brunstorp, Tofter og Gunnesby. På vestsida av Kvillen ligger (nordfra) Øxnäs, Bärby, Kalshed og Assmundtorp.
Ifølge opplysningene i OGB er Svensby en «by» med tre gårder (3 mt.), altså ikke blant de største. I 1528 var det fire menn i Svensby, men bare tre betalte skatt. Gunnesby, med ni gårder (à ¾ mt.), er den største i denne delen av soknet; i 1528 hadde denne landsbyen sju skattebetalende menn og fem fattige. Öxnäs har fem hele gårder, Kyrkeby fire og Brunstorp tre (to hele og ¼ mt.). Kalshed har fem gårder (à ½ mt.) og Bärby og Assmundtorp har to hele gårder hver. Tofter, Österslätt og Trollered er enkeltgårder (ett mt.), mens Mulered og Käringetorp har ½ mt.
Det er vanskelig å gi noen entydig tolkning av bosetningen på det grunnlag som her er tilgjengelig, men det synes som om i alle fall Svensby kan være en utskilt del av Säve (Kyrkeby); det samme gjelder nok også Tofter og kanskje Brunstorp (i OGB IV 40 noe anstrengt tolket som dannet til et tilnavn Brúðmaðr). Det kan være grunn til å se bebyggelsen på den andre sida av Kvillen som uavhengig av disse, kanskje med Öxnäs som den eldste gården (navnet forklares i OGB ved at «byn ligger vid ett näs mellan den s. k. Kvillen och Nordre älv», men en rimeligere tolkning ville være navngivning etter en sving i Kvillen). Etter beliggenhet og størrelse bør Svensby kunne antas å stamme fra vikingtida, men navnet er uten tvil yngre enn Gunnesby (se dette)

Svensby

gnr. 49 i Aremark hd., Østfold

NG I 183

N50 2013.3 5263

S 7 km

Rel. skyld: 0,8

– sve1nnsby (Bugge 1881), svæ1nnsby (NG), 1sveznsby (AN ca. 1955)

Suebye ½ 1604 NG. Øster Siønissby (øgd u Grinder) 1615 jb AN. Suendsbye 1647 I 106. 1661 lk. 1723 matr E. Svendsbye ødegaard (u Grinder) 1723 matr E. Svensbye 1723 matr M. Svendsbye 1723 NG. Svensbye 1736 AN. Swendsbye Moen (hpl) 1737 AN. Swendsbye 1789 AN. Svendsbye 1801 ft AN. Svensby 1838 matr.
Det eldste belegget kunne kanskje tenkes å gjelde Søby i Øymark sn., som også skrives «Suebye» i 1604, men det blir mindre sannsynlig, da den gården skattet som fullgård. Det feilskrevne belegget fra 1615 gjelder en ødegård under nabogården gnr. 51 Grinder – jfr. 1723 matr E, men den må sannsynligvis tidligere ha vært en del av Svensby.⁸

Oluf Rygh tolker navnet til mannsnavnet Sveinn og fører opp en norrøn form *Sveinsbýr. Til tross for de relativt unge beleggene, er det intet i veien for at gården og navnet kan gå tilbake til norrøn tid.
Svensby ligger 7 km sør for Aremark kirke, i et lite dalføre på vestsida av innsjøen Asperen. Vest for denne dalen ligger et stort skogsområde med bare spredt bebyggelse. Den nærmeste nabogården er gnr. 48 Berger i vest, og gnr. 54 Kvisler i nord. I øst ligger gnr. 51 Grinder («Melleby» på N50 kartet er bnr. 8 under Grinder, kjent som husmannsplass i 1865). Nord for Kvisler ligger gnr. 53 Nordby, gnr. 55 Årbu og gnr. 56 Mørholt. Mellom Nordby og Grinder ligger gnr. 52 Rød. Sørvest for Svensby ligger gnr. 47 Mosserød, gnr. 46 Åsgård, gnr. 44 Bøen og gnr. 45 Slorer. Enda lenger sør ligger gnr. 42.43 Østensvik, og øst for Bøen ligger gnr. 50 Ulsrød.
I 1647 hadde Østensvik med 61 lpd. høyest skyld av disse fjorten gårdene, og Berger skyldte tilsv. 52 lpd., Bøen, Nordby og Kvisler skyldte 40 lpd. hver, Åsgård og Grinder 30 lpd., Mosserød og Ulsrød skyldte 25 lpd., Slorer, Rød og Årbu 20 lpd. hver og Mørholt 18 lpd. Svensby hadde lavest skyld av alle, med bare 15 lpd. Den gjennomsnittlige landskylda var ca. 31 lpd., og Svensby hadde etter dette en relativ skyld på 0,5, noe som kunne tyde på at dette Sveinsbýr var et relativt ungt navn, trolig først dannet i tidlig kristen middelalder. Opplysningene i jordeboka fra 1615 tyder imidlertid på at en del av gården i løpet av seinmiddelalderen, evt. i etterreformatorisk tid, er kommet inn under nabogården i øst, Grinder, slik at én tredjedel av skylda for Grinder i 1647 og seinere, fra gammelt av har ligget til Svensby. Til grunn for sammenlikningen kunne dermed Grinder føres opp med 20 lpd. og Svensby med 25 lpd. Svensby ville dermed få en relativ skyld på 0,8, noe som setter gården i klasse med de to største rød-gårdene, Mosserød og Ulsrød (og dermed en noe eldre datering), mens Grinder kan sammeholdes med Slorer, Rød og Årbu. Gården kan etter beliggenheten antas å være utskilt fra Berger – kanskje i slutten av vikingtida

Svensby

gnr. 147 i Modum hd. (Snarum sn.), Buskerud

NG V 245

N50 1715.2 4757 (Svendby!)

N-nv 2,5 km

Rel. skyld: 1,2

– sve1nnsby (Rygh 1880), svæ1nnsby (NG), 1svensby (AN 1954)

Suensby NRJ IV 383, 1528–29. Suendtzbye 1578 NG (overstrøket i Rygh 1886). Sventsbye Aktst I 74, 1591. Suendtzbye 1593 NG. 1604 NG. Suenndzbye 1/1 1647 V 71. Suendtzbye Aktst III 176, 1661. 1661 lk. Suendszbye 1665 matr. 1668 NG. Suendtzbye 1668 (Rygh 1886). Swennebye 1723 matr E. Svendsbye 1723 matr M. Svennebye 1723 NG. Svendsbye 1801 ft. Svensby 1838 matr

Hjalmar Falk setter i NG forleddet til mannsnavnet Sveinn.
Svensby ligger ca. 2 km nord-nordvest for kirkestedet (og Olavsby; se dette), men på vestsida av Snarumselva, mellom gnr. 146 Korsbøen og gnr. 148 Langerud. På østsida ligger (nordfra) gnr. 144 Lia, gnr. 145 Morud, gnr. 143 Urda,²²³ gnr. 162.163 Gubberud, gnr. 161 Olavsby, gnr. 160 Bråten og gnr. 159 Prestgarden. Ifølge 1647-matrikkelen skyldte Korsbøen tilsv. 39 lpd., Svensby og Gubberud 30 lpd. hver, Olavsby 27 lpd., Urda 24 lpd., Lia 22 lpd., Langerud 20 lpd., Morud 15 lpd., Bråten 8 lpd. og Prestgarden 5 lpd. Trekkes ytterligere åtte gårder sør og sørvest for kirkestedet med i sammenlikningen, får den nordlige delen av soknet en gjennomsnittsskyld på vel 24 lpd., og Svensby får en relativ skyld på 1,2.
I forbindelse med drøftingen av Olavsby har jeg (s. 325) foreslått at Olavsby og de nærmeste gårdene ved kirkestedet opprinnelig hadde utgjort én, større gård (sammenlagt skyld for disse gårdene i 1647 var 59 lpd.). På samme måte kan det tenkes at det har vært en storgård på vestsida av elva. Etter navnetype og beliggenhet er det mulig at Svensby og Langerud en gang har vært én enhet, men samlet skyld for de to gårdene kunne indikere at bosetningen her var noe yngre enn på østsida. På den annen side kan også Korsbøen tenkes å ha vært en del av denne gården, men den må forholdsvis tidlig ha blitt skilt ut som egen gård. Navneformen bøen tyder på at denne gården opprinnelig har hatt en annen status enn gårdene som har navn på -by, og det burde vurderes om det her er tale om en denotatumsendring; et opprinnelig teignavn har fått ny funksjon som bebyggelsesnavn.
Den forholdsvis høye landskylda for Svensby kunne tyde på at navnet var forholdsvis gammelt (og at den antatte oppdelingen har foregått ganske tidlig). Ovenfor har jeg antydet at Olavsby kan stamme fra høymiddelalderen, og det vil ikke være urimelig å anslå en noe høyere alder for Svensby; kanskje kan navnet føres tilbake til tidlig kristen tid

Svensby

gnr. 105 i Sørfjorden hd., Troms

NG XVII 159

N50 1534.2 5329

Ø 37 km.¹

Rel. skyld: 1,2

– svæ1n9n9sby (Rygh 1886, NG), 1svezn9sby (AN 1974)

Suendsby 1610 NG. 1614 NG. Sundtzbye (!) (2 br) 1647 XVII 58. Suendsye (!) 1665 matr. Swentzbye 1723 matr E (= Rygh 1886). Swendsbye 1723 matr M. Swentzby 1723 NG. Svensby 1886 matr

Karl Rygh forklarer i NG forleddet som mannsnavnet Sveinn, men han legger til at navnet her kanskje skyldes oppkalling. Det er også grunn til å merke seg en kommentar i Oluf Ryghs manuskript, som Karl Rygh innledningsvis henviser til. Oluf Rygh bemerket at «i Lyngen, hvor Befolkningen for en stor Del er lappisk eller kvænsk, er Rigtigheden af de her opførte Stedsnavne for en stor Del noksaa tvivlsom»; og under Sørfjorden hd. i NG XVII 159 bemerker Karl Rygh: «Om Navnene gjelder, hvad der er sagt under Lyngen. Her bor mest Lapper».
Bebyggelsen er her svært spredt. Svensby ligger på østsida av Ullsfjorden ca. 1 km sør for gnr. 17 Ullsnes i Karlsøy hd., kjent med et belegg fra 1567, men så ikke før i nyere tid. Ca. 3 km nord for Ullsnes ligger gnr. 15 Bakkeby og enda et par kilometer nordøstover, gnr. 14 Jegervannet; begge disse finnes i de samme kildene som Svensby. Tvers over fjorden ligger gnr. 137 Breivika i Sørfjorden hd. og noen kilometer nord for denne gården ligger gnr. 2.3. Oldervika i Tromsøysundet hd. Med unntak av Ullsnes er alle disse fem gårdene nevnt i 1647-matrikkelen, og Svensby, Jegervannet og Oldervika skyldte da tilsvarende 5 lpd. korn hver, Bakkeby 3,3 lpd. og Breivika 1,7 lpd. Gårdene sør for Svensby nevnes ikke før i langt yngre kilder. Med forbehold om det spinkle grunnlagsmaterialet kan Svensby gis en relativ skyld på 1,2 mot 0,8 for Bakkeby. Opplysningene skulle tyde på at Svensby var blant de eldste bebyggelsene, men noen tilnærmet sikre konklusjoner kan man ikke trekke av dette knappe materialet. Det er fristende å anta at navnet går tilbake til middelalderen (jfr. referansene under Nikkeby ovenfor), men det er like sannsynlig at navnet skyldes en bevisst navngivning av norske skatteoppkrevere, mulig en oversettelse av, eller en erstatning for, et samisk navn

Svensbø

gnr. 18 i Vikebygd hd., Hordaland

NG XI 103

N50 1214.3 0506

S 5 km

Rel. skyld: 0,6

– sve1nnsbø (Bugge 1886), svæ71nnsbø (NG), 1sveznsbø' (AN 1942–43)

pa Swensby NRJ II 525, 1519. po Swendzbø NLR III 64, 1563 (= 1563 NG). po Swendseø (!) NLR III 72 1563. aff Suenndsbøe NLR IV 106, 1566–67. (aff) Suennsbøe NLR IV 178, V 71, 1566–67. Suensbøe 1610 NG. Suennsbøe1647 XI 109. Suendtzbøe 1661 lk. Suensbøe 1665 matr. Svensbøe 1668 NG. 1723 matr E M. Svendsbøe 1801 ft. Svensbø 1886 matr.
I

følge Magnus Olsen i NG må navnet forklares som «*Sveinsbœr, af Mandsnavnet Sveinn og bœr m., Gaard». Det er ingen grunn til å tvile på at dette er riktig – i alle fall m.h.t. forleddet.
Svensbø og nabogården Øvrabø ligger ca. 5 km langs fjorden sør for Vik i den sørligste grenda i (Austre) Vikebygd. Her ligger ellers gnr. 20 Trovåg, og ca. 1,5 km opp i dalen ligger gnr. 58.59 Bjordal, som tidligere hørte til Skjold hd. i Rogaland (NG X 443). I nord ligger gnr. 16 Ulvevne og nærmest kirkestedet gnr. 14.15 Dommasnes.
Øvrabø, som ikke nevnes i kildene før 1647, er den av gårdene som hadde lavest skyld i denne matrikkelen, tilsv. 20 lpd. korn. Svensbø skyldte 30 lpd., mens Ulvevne og Bjordal skyldte 60 lpd. hver og Dommasnes 95 lpd. Gjennomsnittsskylda er på 53 lpd., og Svensbø får en relativ skyld på 0,6 mot 0,4 for Øvrabø. Det er all grunn til å anta at Øvrabø og Svensbø er forholdsvis unge navn. Magnus Olsen slår (under Øvrabø) uten videre fast at disse to har utgjort én gård; etter beliggenhet og landskyld er det rimelig å anse Svensbø som den eldste av disse to. En annen mulighet er at også Ulvevne har vært part av den samme opphavsgården, men den mest sannsynlige løsningen er å se Svensbø og Øvrabø som utskilte deler av Ulvevne, i så fall bosetninger på tidligere engstykker under gården

Søby

gnr. 99 i Aremark hd. (Øymark sn.), Østfold

NG I 190

N50 2013.4 5293

N-nø 4 km

Rel. skyld: 1,2

– sø'2bý (Bugge 1883), sø2by (NG), "sø'by (AN 1944, AN ca. 1955)

j Swida bø RB 153, 1401. ij Sueijdby, ij Suijby, vdj Suijdby RAd 1589 (Aremark). Suebye 1/1 1604 NG. Sueby 1615 jb AN. Søby 1626 NG. Søbye 1647 I 108. Søebye Aktst II 59, 1648. Søebye Aktst II 527, 1656. Siøbye 1661 lk. Soby 1664 NG. Søebye 1723 matr E M. Søbye hagen, Søebye Haugen, Søebye Skoven (hpl) 1738 kb AN. Søebyesskougen (hpl) 1741 kb AN. Søbyeschougen (hpl) 1753 kb AN. Søebye Skougen (hpl) 1774 AN. Søebye 1801 ft. Søby 1838 matr.
Belegget fra RB nevnes før gnr. 87 og 92 og gjelder høyst sannsynlig Søby, slik også Oluf Rygh antar i NG I

Om forleddet i Søby sier Oluf Rygh at det «kunde snarest antages at komme af sviði som Mandstilnavn», og han viser til Karl Ryghs tilnavnbok (s. 66). Ifølge K. Rygh er tilnavnet Sviði bare kjent brukt om én mann, en islending Þorgrímr Sviði, nevnt i Landnåmabok og i Eyrbyggjasaga. Heller ikke E.H. Lind (Bin. sp. 375) har flere henvisninger til dette som tilnavn, men han viser til at det også er registrert som oppdiktet navn (jfr. Lind sp. 1002). Med bare én, kanskje oppdiktet, islandsk bærer av tilnavnet Sviði, bør man fortrinnsvis forsøke andre forklaringer til Søby. Kåre Hoel har imidlertid ingen alternativ tolkning i sitt manus til BØ.
M.h.t. lydovergangen sammenlikner Rygh med soknenavnet Sauland i Telemark, «i AM. skrevet Sviðulandir».²²⁴ Han viser her til det eldste belegget, DN X 74 fra 1395 («j Swidulandæ sokn»). I NG VII 308 forklares Hjalmar Falk forleddet i Sauland som norrønt sviða f., ‘brenning’, nynorsk svide f., «sveden Plet, Jord som er ryddet ved Brænding», og han viser også til det sammensatte svideland n., «Jord, som er ryddet ved Afsvidning».
Det er grunn til å anta at Oluf Rygh bygde sin forklaring på belegget fra Røde bok, som synes å forutsette en norrøn form *Sviðabýr (etterleddet har her sikkert ikke hatt formen bœr). Men slik det er påpekt flere ganger ovenfor, veksler RB regelløst mellom a og u som mellomvokal, og belegget kan altså like gjerne leses *Sviðu og anses som en sammensetning med gen. sg. av sviða f. En slik tolkning antydes av Karl Rygh i NG XIV 286. Den konkrete betydningen ‘avsvidd jord’ er rett nok hovedsakelig kjent fra Vestlandet (NG Indl. s. 80), men eksempelet fra Telemark tyder på at den er gammel også andre steder, jfr. gnr. 12 Svierød i Onsøy, skrevet «j Svidurudi» i RB 514, og gnr. 148 Sviu i Eidsberg, skrevet «j Swido» i RB 171 (NG I, hhv. s. 311 og 150).
På Østlandet forutsetter det utbredte Svea (uttalt med tonem 1) en sterkt bøyd form svið f., og det kan ikke ses bort fra at det er denne som foreligger i Søby. Den norrøne formen kunne da enten være *Sviðarbýr eller, vel så sannsynlig, *Sviðabýr med forleddet i gen. pl. I alle tilfeller tyder en sammenheng med svið eller sviða på at býr her har hatt betydningen ‘teig, slåtteland’.
*Sviðubýr kan formelt også være sammensatt med et elvenavn *Sviða, i NE (s. 258) forklart som «den svidende kolde», jfr. Svedån «som falder i Vettern i Vestergötland». En slik tolkning foreslås bl.a. ved gnr. 19 Svihus og gnr. 24 Sviland i Høyland (NG X 167), som begge ligger ved Svielva; jfr. gnr. 88.89 Søberg i Melhus (NG XIV 286). Øst for gården renner en bekk sørover et stykke før den svinger nordover igjen og renner ut i Gjølsjøen.
Søby ligger ca. 4 km nord-nordøst for Øymark kirke, sør for gnr. 98 Krossby, vest for gnr. 100 Ankerud og nord for gnr. 101 Kasbu. På vestsida av vannet ligger gnr. 88 Snesrud og noe lenger nord gnr. 87 Anonby. Sørvest for Snesrud ligger gnr. 103 Våkelsby. Nord for Krossby ligger gnr. 97 Gjølsjø. I forbindelse med drøftingen av Anonby sammenlikner jeg landskylda i 1647-matrikkelen for 25 av nabogårdene. Blant disse hadde Anonby høyest skyld, tilsv. 42 lpd., Gjølsjø skyldte 41 lpd., Søby og Våkelsby 30 lpd., Ankerud og Kasbu 25 lpd., Krossby 20 lpd. og Snesrud 15 lpd. Gjennomsnittsskylda for de 25 gårdene var vel 25 lpd., og Søby og Våkelsby får på grunnlag av dette en relativ skyld på 1,2, mot 1,7 for Anonby og 0,8 for Krossby. Samtlige ruð-gårder i området, hvorav flere har navn med sannsynlige personnavnforledd, hadde lavere skyld enn Søby, og gården kan med god grunn antas å være eldre enn disse. Trolig tilhører den vikingtida. På grunnlag av så vel beliggenhet som landskyld kan man tenke seg at gårdene på østsida av Gjølsjøen har utgjort ett gårdsvald, og etter navnetype og landskyld peker Gjølsjø seg ut som modergården. En slik storgård ville danne et motstykke til den jeg forestiller meg omkring Anonby på vestsida av sjøen. Forleddene i både Anonby og Våkelsby må tolkes til personnavn, og en persontilnavntolkning kan på saklig grunnlag heller ikke utelukkes i Søby. Men det eneste mulige tilnavnet, det usikre og svakt belagte Sviði, synes likevel å være en mindre sannsynlig løsning enn de alternative appellative tolkningene eller elvenavnet

Tarlebø,

gnr. 30 i Årstad hd. (nå i Bergen), Hordaland

NG XI 292

N50 1115.1 0101

Nø 2,8 km

Rel. skyld: 0,7

– ta72rlebø (Rygh eller Bugge ca. 1880, NG)

Tharallebø NLR III 104, 1563. Tarallebø NLR IV 72, 1566–67. Tharallebø 1567 NG. Tharildebøe 1610. Taraldebøe 1620 NG. Tarrildzbøe 1647 XI 255. Tarlebøe 1665 matr. 1667 NG. 1723 matr E. 1723 NG. Tarlebø 1723 matr M. Tarlebøe 1801 ft. Tarlebø 1838 matr

Magnus Olsen tolker i NG navnet som «*Þóraldabœr, sms. af Mandsnavnet Þóraldi, Sideform til det sædvanligere Þóraldr, og bœr m.» og viser til NG Indl. s. 47 og GPNS s. 255.
Den svake (og sikkert yngre) formen av mannsnavnet er ifølge E.H. Lind (sp. 1135–37) belagt i flere sagahåndskrifter og i DN fra siste halvdel av 1200-tallet, men fra ca. 1300 opprettholdes ikke lenger skillet mellom sterk og svak form. Noen færre eksempler, de eldste fra ca. 1320, gis på Þóraldr (sp. 1137–39), og det vises der også til et mulig eksempel fra 1190 samt en runeinnskrift fra ca. år 900. Den sterke formen kan ha genitiv på s eller ar i de eldste kildene; etter hvert blir s det vanligste. I Lind Suppl. (sp. 831–39) er bare Þóraldr gitt eget oppslag, men Lind kommenterer at en del av eksemplene like så vel kunne tilhøre Þóraldi. Selv om alle beleggene på Tarlebø er for unge til at de kan tillegges avgjørende vekt, er det liten grunn til å tro at forleddet skulle være Þóraldr med bortfalt s-genitiv. Det er bare formen fra 1647-matrikkelen som kunne tyde på dette, og den registrerte uttalen underbygger Magnus Olsens tolkning. På den annen side ville trolig en gammel ar-genitiv blitt redusert til e- i skriftformer fra 1600-tallet, så en opprinnelig sterk form av personnavnet kan ikke utelukkes.
Personnavnet synes hovedsakelig å ha en vestnordisk utbredelse (på Island helst i den eldre formen Þorvaldr, som bare sjelden opptrer i Norge; jfr. Lind sp. 1212–14). Lundgren-Brate (s. 263 f.) har noen få eksempler, men utenom det eldste belegget, en munk Thoraldus i Nydala kloster (Småland) som nevnes fra slutten av 1100-tallet, er alle eksemplene fra Jemtland eller Båhuslen. Dette bekreftes ved oppskriftene i SMPs samlinger, der det finnes 23 belegg på fornavnet og fem på patronymisk bruk. Et belegg fra Kalmar i 1397 anses å gjelde en nordmann. Navnet kjennes heller ikke fra Danmark, men i England har det vært vanlig. Erik Björkman (s. 160 f.) nevner en rekke eksempler, noen også fra Normandie, og John Insley omtaler navnet som ett av de vanligste skandinaviske personnavn i England (s. 392–98, spesielt s. 296). Han påviser normannisk innflytelse ved at navnet er klart mer brukt etter Vilhelms erobring i 1066 (s. 297).
I GPNS (s. 255) framheves at den sterke formen er langt vanligere enn den svake, og det påpekes ellers at det blant de tolv eksemplene på forledd i norske gårdsnavn kan være noen sammensetninger med Þorvaldr, «som ikke ellers kan eftervises i Stedsnavne». Blant eksemplene er det foruten Tarlebø sju gårdsnavn på rud, to på li, ett på vik og ett på øy. To av rud-navnene (i Råde og Brunlanes), som begge er forsvunnet, er kjent fra RB, mens tre andre (i Skiptvet, Rødenes og Østre Toten) på grunnlag av eldstebelegg og gårdsstatus etter all sannsynlighet kan antas å gå tilbake til middelalderen. Det samme gjelder Taraldsøya i Skånevik, som kjennes fra 1520-tallet, og Taraldsvik i Ankenes, som først er belagt i 1610. Fullgården Taraldlii i Fyresdal, ifølge GPNS nevnt første gang i et brev fra 1459, er likeledes fra middelalderen, mens det tilsvarende navnet fra Vinje er relativt ungt; gården kalles «Lien» o.l. i de eldste beleggene fra 1665. Bare tre av gårdsnavnene i Ryghs eksempelliste synes å ha den sterke formen av mannsnavnet som forledd, Taraldsvik, Taraldsøya og det trolig noe yngre Taraldsrud på Biri (ødegård i 1604, da gården for første gang opptrer i kildene), men dette navnet er så ungt at s-genitiven kan ha trengt inn også i den svake navneformen. På den annen side kan enkelte av de eldre navnene (med relativt unge skriftformer) skjule en eldre genitivsform på ar, og således representere den sterke varianten.
Lind (loc. cit.) oppgir også noen gårdsnavn sammensatt med Þóraldi, og i Lind Suppl. (loc. cit.) gir han flere eksempler på bruken av den sterke formen som forledd i gårdsnavn, og Tarlebø nevnes blant disse. Fra tidligere norsk område i Båhuslen nevner Elof Hellquist Tolleby (1918: 107; se nedenfor), og fra grenseområdet mellom Jemtland og Hälsingland nevner Lundgren–Brate (s. 264) et «Toralds eydæ». Han har også et «Thorallathorp» (1415) fra Västergötland. I DgP (bd. I, sp. 1353; under Therels) antas at Torrendrup, skrevet «Thoreldorp» i roskildebispens jordebok (eldste hs. fra 1290), å gå tilbake på *Thorwald, men dette tilbakevises av John Kousgård Sørensen (1960: 240).
John Insley (s. 392) nevner et «Thoraldes toft» fra Norfolk og (s. 396) ytterligere noen engelske stedsnavn med dette personnavnforleddet, i all hovedsak navn fra nordlige og vestlige deler av landet, bl.a. Thorlby i Yorkshire. Gillian Fellows-Jensen (1972: 39) har enda fire eksempler fra Yorkshire, hvorav tre viser tidligere s-genitiv (se også Fellows-Jensen 1968: 299 f.). Fra Lancashire kan nevnes Torrisholme, kjent siden DB, og skrevet «Toroldesham» i 1201 (Fellows-Jensen 1985: 171).
Tarlebø er den nordøstligste gården i det gamle Årstad herred. Den ligger ca. 280 m.o.h., øverst i en avsidesliggende dal, Våkendalen (nevnt «i Vapnadal» i Byloven av 1276; NgL II s. 265). I dalen ligger ellers gnr. 29 Hardbakken og gnr. 31 Kobbeltveit, begge belagt første gang i 1610, men bare Tarlebø og Kobbeltveit er med i 1647-matrikkelen, der de står oppført med samme skyld, 1 laup smør, tilsv. 20 lpd. korn. Alle de andre gårdene i Årstad ligger nede i dalen sør for Store Lungegårdsvannet, og bare tre av disse er med i 1647-matrikkelen: gnr. 7 Soleim (med skyld tilsv. 30 lpd.), gnr. 14 Haukeland og gnr. 17 Landås (begge med skyld tilsv. 36 lpd.). Relativ landskyld for Tarlebø blir 0,7.
På grunnlag av beliggenhet og landskyld må Tarlebø antas å være en forholdsvis ung bosetning; kanskje ble den utskilt fra Kobbeltveit en gang i kristen middelalder – dette kunne i så fall underbygge tanken om det er tale om den svake formen av mannsnavnet.. Navnet Kobbeltveit antas (for øvrig på noe tvilsomt grunnlag) også å være sammensatt med et personnavn i forleddet (et ellers ukjent *Kopphildr!, se NG XI 274), og det kunne være grunn til å anta at den første bebyggelsen heller hadde navn etter dalen, altså Vápnadalr, og at dette navnet forsvant som navn på gården etter en deling. Dette blir imidlertid uvisst. De første sporene etter jordbruk i dalen går ikke lenger tilbake enn til 1200-tallet (Hartvedt 1994: 249), mens i alle fall þveit-navnet må antas å være noe eldre. Det er vel mindre sannsynlig at Kobbeltveit her skulle være en oppkalling etter gnr. 33 i Fjell hd. på Sotra

Tolleby

Tjörns hd. (Stenkyrka sn.), Båhuslen

OGB VII 87

GK7B NV 5135

S-sø 5 km

– tÕ2l-êbý'_ (OGB)

aff Toralder by, aff Thoralder bøar skor DN II 266, 1354 (Båhus, vidisse 1495; = SD VI 507). Thoraldeby (4 br) DN XIV 126, 1485 (Kastellekloster, avskrift ca 1500). Thørleby (3 br + 2 fattige) NRJ IV 212f, 1528. Tørreby NRJ V 607, 1568. Tørrilby NRJ V 428 616, 1568. Torrilby NRJ V 648, 1568. Törrilby, Torrilby, Törreby 1568 OGB. Thorl(l)ebye 1581 OGB, 1586 OGB. Thörrildbye 1581 OGB. Torleby(e) 1601 OGB. 1659 OGB. 1680 OGB. Torleby 1607–1758 OGB. Tholleby 1614 OGB. Thorlebye 1622 OGB. Tolleby 1680 OGB. 1811 OGB

I OGB gis følgende kommentar: «F.l. är antagligen mansn. fvn. Þóraldr (gen. Þóraldar), som via Torleby o.l. redan på 1600t. givit Tolleby». Det vises så til Elof Hellquist (1918: 107) og Hjalmar Lindroth (1946: 37), men ingen av disse gir noen utfyllende kommentar til navnet. Også Assar Janzén (1933: 69) oppfatter navnet som en sammensetning med Þóraldr.
De to eldste formene (selv om de foreligger i en nesten 150 år yngre avskrift) skulle kunne underbygge påstanden om at Tolleby inneholder den eldre, sterke formen av mannsnavnet (jfr. under Tarlebø). Det er dermed grunn til å tro at navnet hører med blant de eldre by-navnene med personnavnforledd.
Tolleby er ifølge OGB en «by» med fire gårder, hver på ett helt mt., men på 1500-tallet hadde den bare tre skattebetalende oppsittere foruten to fattige (husmenn?). Den ligger ned mot sørspissen av Tjörn, ca. 5 km sørsørøst for Stenkyrka kirke, i en liten dal som munner ut ved Morike kile. Tolleby lå til Kastelle kloster, og hadde fire ganger så høy skyld som nabobebyggelsen ca. 1,5 km i øst, Kuballe, og dobbelt så høy skyld som Olsby, som ligger rett nord for denne (Johnsen 1905: 67 f.). Rett sør for Kuballe ligger Mölnebo (se under Olsby s. 325 f. ovenfor).
Alle disse karakteriseres i OGB (s. 67 f., 71, 74) som «by» med to gårder (à 1 mt.). Sør for disse ligger noen enkeltgårder, og også Aröd («j Arna rudi» i RB 321) sør for Morike kile er enkeltgård; i 1528 var det to menn her, men den éne kaltes fattig og var trolig husmann (NRJ IV 213). Naturnavnet Morik (egt. vík), tilhører på den annen side en noe større bebyggelse. Den ligger ca. 1,5 km sørøst for Tolleby, og her var to skattebetalere i 1528 (NRJ IV 213; OGB VII 70 viser feilaktig til s. 218). På 1600-tallet var dette tre gårder (tils. 1 1/8 mt., seinere økt til 2 ¼ mt.). Ca. 2,5 km vest for Tolleby, men skilt fra denne ved to høydedrag, ligger Bø med i alle fall tre gamle bruk, i OGB VII 52 oppført med fire gårder (3 ¼ mt.). Ca. 2 km nord for Tolleby, men likeledes topografisk adskilt, ligger enkeltgården Häle (av Hella).
Tolleby synes å være den største gården i denne sørlige delen av Stenkyrka, og dette støtter tanken om at navnet Tolleby må ha høy alder. Sammenholdt med opplysningenene under Tarlebø kan dette tyde på at Þóraldr er et gammelt navn, som i alle fall i Vest-Norge har holdt seg langt ut i middelalderen, men trolig da først og fremst i den svake formen Þóraldi

Tolsby

gnr. 62 i Rakkestad hd., Østfold

NG I 101

N50 1913.1 3685

Sø 3,2 km

Rel. skyld: 1,5

– tø2qsby (Bugge 1881), tø1qsby (Bugge 1883, NG), 1tÆSby (AN 1947), 1tøSby (AN ca. 1950)

a Þorsbœœ DN II 234, 1347 (Rakkestad). j Þolfsbø RB 158, 1401. paa To(l)sby (noe yngre påskrift: Tholsby) DN X 552, 1527 (Tolsby). Tolszby 1/1 1593 bs AN. Tolszbye 1594 NG. paa Tolsby 1596 RAd . Tolsby 1600 bs AN. Tolszbye 1604 NG. Tolsby 1614 RAd (Rakkestad). Tolszbye 1624 NG. Tolssbye 1629 RAd (Rakkestad). Tollszbye 1633 RAd. Tolsby 1647 I 57. Tolsbye 1664 AN. Tølsbye 1665 matr. Tolsbye 1668 AN. Tolffsby RAd 1675 (Danstorp). Tolsbye 1723 matr E M. Tolvsbye 1801 ft AN. Tholfsby 1838 matr. Tolsby 1886 matr.
Oluf Rygh bemerker at om belegget fra 1347 gjelder dette navnet, må det være feilskrevet. Det er liten tvil om at det gjelder Tolsbø; «Ræidulfuar a Þorsbœœ» er nevnt mellom menn fra bl.a. gnr. 56 og 58

Rygh tolker forleddet til mannsnavnet Þolfr, og han tilføyer at dette på hans tid fremdeles var brukt noen steder i formene Tolv og Tov. I GPNS (s. 253) forklarer han personnavnet som «vel oprindelig sammendragen Form af Þórolfr» og bemerker at det ikke forekommer på Island, men i Norge fra 1300-tallet. Ifølge E.H. Lind (sp. 1133 f.) synes det eldste belegget å være fra 1315 (DN II 108 fra Skiensysla). Han tilføyer at det er langt eldre i Danmark og Sverige og sannsynligvis innlånt derfra. I supplementsbindet (sp. 825–31) stedfestes beleggene, og det går klart fram at navnet overveiende forekom på Østlandet, særlig Telemark og Østfold (bl.a. fra Rakkestad i 1399, 1426 og 1458), men det finnes også navnebærere fra Vestlandet. Lundgren-Brate (s. 263) har forholdsvis mange eksempler – fra ulike svenske landskap – og i SMPs samlinger er det ca. 100 belegg, tidligst fra Lund på 1100-tallet. I tillegg kommer et titalls runeinnskrifter, to i formen þurul o.l. Fra Danmark nevnes i DgP (bd I, sp. 1364–66) foruten noen fra runeinnskrifter, en rekke belegg – tidligst fra 1135. I England forekommer så vel Turulf o.l. som Tolf og Tol allerede i DB (Björkman s. 162 f.). Gillian Fellows-Jensen har ett eksempel «Tof» fra DB for Yorkshire (1968: 295), men flere eksempler både fra Lincolnshire og Yorkshire på Þórulfr (s. 317). Den synkoperte formen er ikke belagt i Norfolk (Insley s. 422–24), og likeledes er bare Turulfus o.l. registrert i Normandie (ni personer før 1066; Adigard s. 169 f.).
I GPNS (s. 253 f.) fører Rygh opp 18 norske gårdsnavn som kan være sammensatt med Þolfr, men han presiserer innledningsvis at det i sammensetninger kan være vanskelig å skille fra Þorleifr, Þorlákr og Þorlaugr der målføret ikke har tjukk l. Foruten tre navn på by har Rygh fire navn på stad, men i alle fall to av dem er uten tvil ganske unge (Ringsaker og Vestre Slidre), og for Tofstad i Sandsvær antydes i NG V (s. 121) at forleddet heller kan være appellativet topt f. Topstad i Øvrebø (NG IX 34) er først belagt i 1668 som «Toustad», og det er tvilsomt om det er særlig gammelt (gården er ikke nevnt i 1647-matrikkelen). E.H. Lind (Suppl. sp. 831) betegner disse som svært usikre, og foretrekker en tolkning til mannstilnavnet Toppr. For øvrig nevner Rygh sju navn på rud/rød og et par andre sammensetninger, men bare to føres opp med middelalderbelegg, gnr. 3.4. Tolshus i Hobøl («Þolfs huus» og «j Þolfshusum» i RB 121 f.; jfr. BØ I 17) og gnr. 32 Tofsrud i Fet, skrevet «Þolfs rud» i RB 293. Lind (Suppl., sp. 830 f.) fører også opp et par navn fra Båhuslen, dessuten – i tillegg til mange av Ryghs eksempler – et bruksnavn på hus fra Mo i Telemark (gnr. 15,4); tolkningen er sikkert rett, men navnet stammer trolig fra 1800-tallet – det står uten eldre skriftformer i NG VII 405.
I Sverige foreligger personnavnet i navn på bl.a. bod, stad og torp (Lundgren-Brate s. 263). Elof Hellquist (1918: 63) nevner et Tolsby fra Kyrkefalla sn. i Skaraborgs län (uten forklaring), men her tyder skriftformer fra 1500-tallet på at det er tale om en sammensetning av mannsnavnet Tord og bygdh; jfr. SOSk VII 69, og ellers Palm 1927: 148, som tolker forleddet til Thorer. I Danmark synes det å være ganske mange stedsnavn sammensatt med Tholf, de aller fleste på torp (DgP I 1366). Det synkoperte navnet synes ikke å ha vært brukt som forledd i engelske stedsnavn, mens den eldre formen Þórulfr ifølge Gillian Fellows-Jensen (1968: 317) skal foreligge i bl.a. to sammensetninger på by i Lincolnshire, og i navn på torp og ton i Yorkshire. John Insley har likeledes et par sammensetninger fra Norfolk (s. 422).
Lind avslutter sin gjennomgåelse av Þolfr med betrakningen «namnet hör tydligen i Norge till de tämligen sent invandrade», og drøftingen ovenfor skulle understreke dette. Det vil derfor være å vente at stedsnavnene på by som synes å inneholde dette personnavnet, er knyttet til bebyggelser som klart skiller seg ut ved lav landskyld og enten perifer beliggenhet eller med nabogårder som sammen med by-gården klart er oppstått ved oppdeling av en eldre gård.
Tolsby i Rakkestad ligger vel 3 km sør for Rakkestad kirke, mellom Rakkestadelva i vest og et lavt åsdrag i øst. Nordover mot kirken ligger gnr. 63 Haugby, gnr. 64 Torp og gnr. 65. 66 Bjørnstad. Sørover langs elva ligger først gnr. 58 Heier og deretter gnr. 59.60 Vestby, som må ha fått navn etter beliggenheten vest for heim-gården Halum i Degernes sn. Øst for Heier ligger gnr. 57 Helgerud, og på vestsida av elva – sørfra og nordover – gnr. 71 Danstorp, gnr. 70 Ski og gnr. 69 Nerstorp (rett overfor Tolsby) og deretter gnr. 68 Nordby og gnr. 67 Skjøltorp. Blant disse gårdene var det Bjørnstad som hadde høyest skyld i 1647-matrikkelen, tilsv. 45 lpd. korn. Tolsby og Skjøltorp skyldte 40 lpd. Ski og Danstorp skyldte 30 lpd., og de øvrige skyldte med ett unntak 20 lpd. For Vestby synes landskyldopplysningene å mangle. Det er tre gårder med dette navnet i Rakkestad, og beleggene i 1647-matrikkelen må etter rekkefølgen gjelde gnr. 111 (s. 51) og gnr. 216 (s. 61). I all hovedsak er det samsvar mellom 1647-skylda og «gammel» skyld i 1838-matrikkelen, således både for gnr. 111 og 216. Vestby står i 1838-matrikkelen oppført med en «gammel skyld» på 52 ½ lpd., det samme som i 1723, og om dette tilsvarer skylda på 1600-tallet, har dette vært den største av de undersøkte gårdene.²²⁵ Tolsby har en relativ skyld på 1,5, mens Haugby og Nordby har 0,7 og Vestby trolig 1,9.
Tolsby har uansett vært en av de store, gamle gårdene i området, med dobbelt så høy skyld som hver av de fem nærmeste gårdene. Man kunne kanskje tenke seg at Torp, Haugby og Tolsby (og kanskje også Heier) kan ha utgjort én gård, som kunne utgjort et motstykke til Halum og Vestby, og at en oppdeling har skjedd en gang i vikingtida, men dette blir lite annet enn spekulasjon. Det synes likevel å være grunn til å spørre om Tolsby virkelig inneholder det seint innlånte mannsnavnet Þolfr, og om ikke den eldste skriftformen – fra et lokalt utferdiget brev med jevnt stø rettskriving – likevel skulle skjule en rettere navneform, i så fall sannsynligvis *Þórolfsbýr. Mannsnavnet Þórolfr er rett nok bare sikkert belagt i ett norsk gårdsnavn (fra Eidskog, Hedmark, i RB 241, 461 f.), men som personnavn er det ifølge GPNS (s. 263) «gammelt og almindeligt». I historisk tid er det i all hovedsak belagt i områder sønnafjells der Þolfr mangler, men det er også eksempler på at samme mann kalles vekselvis Þórolfr og Þolfr (jfr. Lind sp. 1204 f., Suppl. sp. 877–81). Siden det er all grunn til å tro at Þolfr kom østfra på 1200–1300-tallet og erstattet Þórolfr, kan et opprinnelig *Þórolfsbýr lett ha fått formen *Þolfsbýr/bœr i kilder fra om lag 1400. D.A. Seip har flere eksempler på synkoperte navn fra midten av 1300-tallet, og han har likeledes eksempler på kakuminalisering av rs fra 1324 og 1368 (Seip 1955: 243, 289). Flere av de yngre beleggene for Tolsby viser at skriverne (evt. også navnebrukerne) forbandt forleddet i gårdsnavnet med den yngre formen av personnavnet, Þolfr

Tolsby

gnr. 14 i Aremark hd., Østfold

NG I 180

N50 2013.4 5973

Ø-nø 7 km

Rel. skyld: 1,1

– tø1qsby (Bugge 1881, NG), 1tÆSby (AN 1941), 1tøSby (AN ca. 1955)

a Þolfsbœ DN II 229, 1346 (Aremark). Tolffsbye Stub 108, 1575. Guttorm Tholsby Aktst I 58, 1591. Tollszby 1593 NG. Tolsby 1/1 1604 NG. Tolssbøenn 1613 AN. Tord Tholfsbye Aktst I 301, 1639. Tolffsbye 1647 I 105. Tolsbye 1661 lk. Tolfsbye 1723 matr E. 1723 NG. Tolvsbye 1723 matr M. Tolsbye Kasa (hpl) 1742 AN. Tolsbye 1774 AN. 1801 ft AN. Tholsby (Thollagsby) 1838 matr. Tolsby 1886 matr.
I Oluf Ryghs interfolierte eksemplar av 1838-matrikkelen er det her ført opp «i Þollaghsbø» fra RB 156 og «Thorlacksbønn» fra St. 23b (NKJ I), som i NG I er tatt med under «Forsvundne Navne». Disse beleggene forklarer Munthes parentesform fra 1838

Oluf Rygh tolker navnet på samme måte som Tolsby i Rakkestad, og viser til drøftingen der.
Gården ligger ved sjøen Store Le, 7 km østnordøst for Aremark kirke. På den andre sida av et lite tjern ligger nærmeste nabogård, gnr. 13 Leksrød, og et par kilometer lenger nord ligger gnr. 12 Enger. En snau kilometer sør for Tolsby ligger gnr. 15 Mosviken. Vest for Leksrød ligger gnr. 11 Røser, og sør-sørvest for denne gnr. 9 Rød, gnr. 10 Hallesby, gnr. 16 Framgård og gnr. 17 Kollerød. Med unntak av Hallesby og Leksrød, som ifølge NG først er belagt i 1593, er alle de andre gårdene nevnt i middelalderkilder. I 1647 hadde Leksrød høyest skyld, tilsvarende 35 lpd. korn, og Kollerød skyldte 32 lpd. Tolsby, Røser, Enger og Kollerød skyldte 30 lpd. hver, og Hallesby 25 lpd. Rød og Framgård hadde lavest skyld i 1647 – 15 lpd. hver. Tolsby har en relativ skyld på 1,1 og Hallesby 0,9.
Tolsby har samme eller lavere skyld enn gårdene med sammensatte rød-navn, og det er ingen grunn til å anta særlig høy alder for denne avsidesliggende gården. Heller ikke på den svenske sida av sjøen, i Trankil sn., er det gammel bosetning, men tre bebyggelser har navn dannet av personnavn + by(n), Elovsbyn, Gunnarbyn og Källsbyn (SOV IX 60 f.). Tolsby i Aremark kan rimeligvis være dannet i sein norrøn tid til den yngre, innlånte navneformen Þolfr

Toreby

Inlands Södre hd. (Harestad sn.), Båhuslen

OGB V 8

GK7B SV 6418

N 1 km

– to2-rêby (OGB)

Þoruby RB 334, 1388. j Þornby RB 331, 1388 (tilf). paa Thorby, Torby (4 br + 2 fattige) NRJ IV 177f, 1528. i Toruby (4 br) NRJ V 146, 1542. Tornby 1544 OGB. i Thornebi NRJ V 476, 1568. i Tornebi NRJ V 477 479, 1568. Toreby NRJ V 610 625, 1568. Tornby 1568 OGB. T(h)ornebi 1568 (altern) OGB. T(h)ornby 1573 OGB. Turrebye, Thuornnbye, Thornnbye 1581 OGB. Thornnbye 1586 OGB. Torby (3 gd i ett tun) JN 191, 1594. Toerbye 1650-t OGB. Thorebye, Torrebye 1659 OGB. Tör(re)by 1665 (altern) OGB. Torby 1697–1758 OGB. Toreby 1665–1881 Jr OGB. Thoreby GS OGB. Toreby EK OGB

I OGB setter Assar Janzén forleddet til kvinnenavnet Tora, norrønt Þóra, men han viser også til OGB XVIII 48, der Gunnar Drougge for Toröd i Mo sn. sidestiller tolkninger til kvinnenavnet Tora og til mannsnavnet Tore. Mannsnavnet skal i gsv. visstnok kunne ha genitivsformen Tora ved siden av det eldre Toris.²²⁶ Drougge legger altså med rette ikke stor vekt på mellomvokalen i rødeboksformen «j Þoro rudi» (RB 361), men det er lite trolig at en yngre, svensk genitivsform skulle opptre i et båhuslensk navn på 1300-tallet. Det er ingen grunn til at kvinnenavnet Þóra ikke skulle finnes som forledd i et navn på ruð, og det samme gjelder selvsagt for et navn på býr.
Janzén tar også opp spørsmålet om skriftformene som inneholder n kan tas til inntekt for en tolkning til kvinnenavnet Þórunn, men avviser dette ved at Þórunn i RB framstår i mer opprinnelige former. Han viser her til belegget «j Þorunno rudi» (RB 388) for Taranderöd i Lur sn., og forklarer skriftformen med n i RB som feilskriving eller feillesing, mens de yngre formene med n snarest er å forklare ved assosiasjon til plantenemnet torn (jfr. gnr. 55 Tunnby i Spydeberg, i RB 176 skrevet «j Þornby»; se dessuten Schmidt 1997a, spesielt s. 47 f.). Toreby i Harestad (og Toröd i Mo) synes dermed etter alt å dømme å inneholde kvinnenavnet Þóra.
Dette kvinnenavnet skal ifølge E.H. Lind (sp. 1134 f.) ha vært alminnelig så vel i Norge som på Island helt siden 800-tallet, og i NK VII (s. 28, 30) noterer Janzén at det brukes om 22 kvinner i Landnåmabok og om 27 i Røde bok (blant kortformene til sammensatte, gamle kvinnenavn overgås det der bare av Ása, med 46 navnebærere i RB). Fra Sverige nevner Lundgren-Brate (s. 263) ett eksempel på fornavnet (1347) og dessuten flere metronym (tidligst 1287), men ifølge SMPs samlinger skal det være et 30-talls belegg, hovedsakelig med sørlig og vestlig utbredelse. I tillegg skal det foreligge i 23 runeinnskrifter. Etter eksemplene i DgP (bd. I, sp. 1374–76) å dømme har navnet (Thora) tidlig blitt svært vanlig i Danmark. Det oppfattes som en sideform til Thura, som synes mindre utbredt (sp. 1434 f.). Þóra eller den danske sideformen Thura er belagt, om enn sparsomt, også i England (Björkman s. 147; Fellows-Jensen 1968: 296, Insley s. 391).
Som forledd i stedsnavn kan Þóra ifølge Oluf Rygh (GPNS s. 254) ofte være vanskelig å skille fra Þórir (når etterleddet begynner på s) og fra Þórðr. Han fører opp 18 navn der forleddet kan være kvinnenavnet, og utgiverne av GPNS har føyd til to navn; det éne karakterisert som usikkert. Blant Ryghs eksempler er Toreby i Berg og i Varteig (sistnevnte tolker jeg nedenfor som en sammensetning med Þórir), ett navn på stad (gnr. 1 Torstad i Nærøy, som Karl Rygh i NG XV 353 hevder like gjerne kan komme av Þorir), tre navn på land (bl.a. gnr. 29 Torland i Nærøy, som Karl Rygh uten videre aksepterer; NG XV 357), to navn på þveit, fem navn på set og seter (som også må bli tvilsomme), dessuten to navn på ruð som synes overbevisende tolket.
Hverken i Lundgren-Brate eller DgP føres det opp stedsnavn som har T(h)ora som forledd, men enkelte av de navnene som i DgP (bd. I, sp. 1387) nevnes under Thori, kunne nok opprinnelig høre hit; det samme gjelder muligens noen sammensetninger hos Birte Hjorth Pedersen (1960: 37). Elof Hellquist (1918: 107) nevner Toreby i Båhuslen med formen «Thornbœr» i parentes; han har tydeligvis ikke forbundet det med Þóra. Blant navn fra Dalsland (s. 65) har han eksempelet «Torebyn», men dette gjelder utvilsomt Torebyn i Laxarby sn. i Vedbo hd. (SOÄ XIX 72), der de eldste formene, rett nok først fra 1653, er «Toressbÿn» o.l., og navnet tolkes til mannsnavnet Torgils (det kunne for så vidt heller forstås som en sammensetning med Torer). Kvinnenavnet Tora foreslås ifølge personnavnregisterert i bd. XX bare i ett navn i SOÄ, i navnet Torhult i Strängereds sn., Redvägs hd., først belagt i 1566 som «Torolth», og mannsnavnet Tore nevnes som en annen mulig tolkning (SOÄ X 210).
Toreby ligger på nordsida av den brede dalen som går fra Nordre älv og nordvestover til Torsby sn., vel en kilometer nord for Harestad kirke (og Kyrkeby). Nærmeste nabogård i øst er Hammar, og enda nærmere elva ligger Östra Röd. Øst for Kyrkeby ligger Nereby, og vest for kirkestedet, Torp og Flateby. Nordvest for Toreby ligger Kållstorp og vest for denne Torrebräcka i Torsby sn. I nord grenser Toreby til Torsby sn., der de nærmeste nabogårdene er Önneröd (til Auðun) og Dotorp (tolket til et mannsnavn *Dte).
Fra langt tilbake har Toreby vært en «by» med flere gårder. Allerede i 1528 hadde den fire skattebetalere og to fattige (husmenn?), og ifølge opplysningene i OGB har den nå fire gårder med, fra gammelt av til sammen 4 mt. (seinere redusert til 3 ½ mt.). Kyrkeby er imidlertid betraktelig større; den har 7 gårder med til sammen 6 mt.; navnet har sikkert erstattet det gamle (kultnavnet) *Harundarstaf, som ligger til grunn for soknenavnet Harestad (jfr. OGB V 2 f.). Også Hammar er større enn Toreby; 6 gårder (5 mt.), mens de andre er mindre. Flateby 3 mt., Nereby og Dotorp 2 mt. hver, Torp, Kållstorp og Östra Röd 1 mt. hver og Önneröd ½ mt.
Det er vanskelig å se at Toreby skulle være resultat av en oppdeling av en eldre gård, og etter størrelse og beliggenhet synes den å måtte ha en anseelig alder. På dette grunnlag kunne det være fristende å stille spørsmålstegn ved kvinnenavntolkningen, ja, kanskje ved personnavntolkningen i det hele tatt. Alternativet måtte da bli å anse den eldste rødeboksformen som resultatet av en feilskriving, og forsøke en nytolkning med utgangspunkt i formene med n. Men den eneste sannsynlige tolkningen her – til appellativet þorn, slik Hellquist har tenkt seg – blir heller ikke tilfredsstillende, da rn synes assimilert til n(n) i alle de navnene som med noen grad av sikkerhet synes å gå tilbake på dette appellativet; se f.eks. NG I 59, V 29, VI 30 og XII 360. Toreby må dermed – tross alt – antas å være et eksempel på at kvinnenavn svært tidlig kan opptre som forledd i navn på býr. At forleddet da nettopp er det utbredte og utvilsomt svært gamle kvinnenavnet Þóra, skulle bidra til å gjøre forklaringen mer akseptabel

Toreby

gnr. 86 i Berg hd. (Asak sn.), Østfold

NG I 225

N50 2013.2 4363 (s., n. Torby!)

Nø 6,5 km

Rel. skyld: 1,3

– tó'2rebý (Bugge 1883), tó2reby (NG), "to'r3by (AN ca. 1955)

Þorobear l[iði] DN IV 228 (Idd), 1344. Torsby NLR I 103, 1557–58. Thoreby Aktst I 59, 1591. Torreby 1593 NG. Toreby 1/1 1604 NG. Thorrebø 1626 NG. Torebye 1647 I 97. 1711 AN. 1723 matr E M. 1801 ft AN. Thoreby (Thordaby) 1838 matr. Toreby 1886 matr

I NG tolker Oluf Rygh navnet uten videre som Þórubýr, sammensatt med kvinnenavnet Þóra (se under Toreby i Båhuslen, ovenfor), og det er ingen grunn til å trekke tolkningen i tvil. Kåre Hoel (BØ manus) har da heller ingen ytterligere kommentarer til navnet. Skriftformene i lensregnskapsbøkene (NLR) er svært ofte forvansket og kan ikke tillegges vekt.
Gården ligger på vestsida av dalføret opp fra Femsjøen, nord for gnr. 87 Rjør og midt imot gnr. 84 Bø og gnr. 85 Håkaby. Rett overfor Rjør ligger gnr. 90 Ugjesteby. Under Håkaby har jeg argumentert for at Toreby, Håkaby og Ugjesteby er utskilte deler av en eldre gård, som trolig het *Þorpar, og at de jevnstore Toreby og Håkaby er de yngste partene av denne gården. De har begge en relativ skyld på 1,3, noe som skulle tyde på en ikke helt ubetydelig alder, og Toreby er enda en indikasjon på at kvinnenavn + býr kan gå forholdsvis langt tilbake – kanskje til vikingtida

Toreby

gnr. 33 i Varteig hd., Østfold

NG I 284

N50 1913.1 2680

Ø-sø 2,2 km

Rel. skyld: 0,3

– to2rebý (Bugge 1881), to1rby (Bugge 1883), tó2rby (NG), "to(')rby (AN ca. 1955)
Den alternative uttalen med tonem 1, som Bugge noterte etter tre soldater, kan neppe være genuin; den stemmer heller ikke med oppskriften i AN

j Þoresbø j Þorpalandz lida RB 500, 1397. Torrebye NKJ I 36, 1575 (= St 34a). Toreby ¼ 1604 NG. Thorebye 1640 NG. Toerrebye 1647 I 148. Thorebye 1665 matr. 1667 NG. Torrebye 1723 matr E. 1723 NG. Torreby 1723 matr M. Thorebye 1801 ft AN. Thoresby (!) 1838 matr. Toreby 1886 matr.
Ifølge RB eide Varteig kirke «halfuan bøn» i «j Þoresbø...», noe som bekrefter at belegget gjelder Toreby; jfr. nedenfor. Det kan synes som Gerhard Munthe har bygd på dette belegget for sin normalisering i 1838

Oluf Rygh tolker i NG navnet som *Þórubýr, til kvinnenavnet Þóra, og han anser gården som en del av en forsvunnet gård Þorpalandir, som han gir flere belegg på under «Forsvundne Navne» på s. 286 (jfr. under Askersby s. 122 ovenfor). Her finner man også belegget fra Røde bok.²²⁷ Dette kommenterer han ikke, men viser til Toreby, der han drøfter hvor Þorpalandir kan ha ligget. Om belegget «j Þoresbø» er det eldste belegget for Toreby, må det enten skyldes en feilskriving, eller så må genitivs-s seinere være falt bort.
Kilden sier uttrykkelig at gården var del av en lide som hadde navn etter Þorpalandir. Rygh antar altså at denne gården ble delt i Toreby, Askersby, Belsby og Skofteby (gnr. 33–36), noe som synes plausibelt (se under Askersby). Det skulle for så vidt ikke være noe i veien for å anta at enda en by-gård har vært del av den samme storgården. Skyldforholdene taler på den annen side for at «j Þoresbø» gjelder Toreby, som i 1647 står oppført med en landskyld på åtte skinn og med Varteig kirke som eneste eier. Ifølge Stiftsboka fra 1575 lå fire skinn i «Torrebye» da til kirken, altså halve gården. At den andre halvparten av gården seinere også skulle bli kirkens eiendom, er ikke noe særsyn; tilsvarende gjelder gnr. 30 Brenne, som også skyldte fire skinn til kirken i 1575, men 1½ hud i 1647. Spørsmålet blir da om gården opprinnelig har hett Þórisbýr og at navnet seinere er endret, eller om det rette navnet er Þórubýr, som så er blitt feilskrevet i RB. Slik vist under drøftingen av Toreby i Harestad sn. i Båhuslen (s. 409–11 ovenfor) var kvinnenavnet Þóra svært alminnelig, og det finnes også som forledd i mange gårdsnavn. Det er likevel grunn til å vurdere om Toreby i Varteig ikke likevel skulle inneholde mannsnavnet Þórir og således opprinnelig være homonymt med Torsby i Torsby sn. i Båhuslen. Bortfall av genitivss forekommer beviselig i flere by-navn i Østfold (se f.eks. under Østenby, s. 452).²²⁸ I Toreby kan s-bortfallet ha blitt tilskyndet av at formen Tore av mannsnavnet dukker opp allerede ca. 1400 (jfr. Lind sp. 1180).
Oluf Rygh beskriver i GPNS (s. 259) Þórir som «gammelt og overmaade almindeligt», og E.H. Lind (sp. 1182) sier det er «ett av de allmännast brukliga namnen såväl i Norge som på Island ock urgammalt», og blant de mange beleggene har han også et par runebelegg (Klepp kirke på Jæren – fra 1000- eller 1100-tallet – og Borgund kirke i Lærdal fra ca. 1200 eller seinere; NIyR III 149–51; IV 149).²²⁹ Han tilføyer at navnet er allment også i gammeldansk og gammelsvensk og forekommer «icke sällan» i England. Lundgren-Brate har oppslag på så vel Thorer og Thore som på Thurer og Thure (s. 266 f., 276 f.); det samme gjelder SMPs samlinger, der det finnes svært mange belegg for alle navnene, f.eks. anslagsvis 7–800 for Thorer og nærmere 50 runebelegg på Þórir. I DgP er det likeledes krysshenvisninger mellom liknende navneformer (bd. I, sp. 1386–88, 1436–40), men absolutt flest belegg på Thuri, som forklares som utviklet av Thurir med tidlig r-bortfall; de eldste eksemplene er fra 1100-tallet. Erik Björkman har Þuri som hovedoppslag for en rekke varianter (s. 158), men antar at også Þor og Þur har samme opphav (s. 146 f.). Gillian Fellows-Jensen (1968: 307–09) har mange eksempler under overskriften «Þórir, Þóri», men tar ikke stilling til hvorvidt Þórir er sammensatt eller dannet ved avledning. Hun viser til NK VII (s. 95 og 118), der Assar Janzén drøfter ulike teorier om opphavet. Janzén viser til at enkelte forskere har ansett navnet som sammensatt med et navneledd vér (se bl.a. Marstrander 1915: 156), men han argumenterer selv overbevisende for at ir er et avledningssuffiks og personnavnet dermed å regne som usammensatt. Gillian Fellows-Jensen anser Þóri som enten avledet fra Þórir, eller som en kortform av sammensatte navn på Þór- (jfr. hennes drøfting av det angloskandinaviske Þórr i 1968: 295). John Insley (s. 411–13) framhever bl.a. at Þóri og Þúri er velkjente som personnavn i England, mens Þórir og Þúrir kjennes fra stedsnavn.
Under Þórir i GPNS (s. 259–61) fører Oluf Rygh opp hele 53 norske gårdsnavn, men han viser også til Þórðr og Þóra, og artikkelen følges av en anmerkning der gudenavnet Þórr trekkes inn. Utgiverne påpeker at dette kan foreligge i det ganske vanlige Torsnes (som ikke er med blant de 53 navnene), og likeledes kan det alminnelige Þórsland inneholde gudenavnet. Ryghs eksempler omfatter bl.a. 11 navn på rud/rød, ti på land, fem på tveit, fire på stad og to navn på by. Lundgren-Brate (loc. cit.) nevner to svenske stedsnavnsammensetninger under Thore (på stad og torp), flere under Thorer (stad, torp, arv og to på by), men ingen under Thure eller Thurer. Elof Hellquist (1918: 57, 65 f., 107) nevner noen aktuelle navn, vanligvis bare med en eldre form i parentes og uten kommentar, men det synes klart at Thore(r) finnes i by-navn så vel i Uppland («Thorisby», 1323) som i Vest-Sverige. I Dalsland og Värmland synes disse å være forholdsvis unge, og tolkningen kan i enkelte tilfeller være diskutabel. Fra Dalsland nevnes et Torsbyn i SOÄ XVII (s. 80) fra Tössbo hd. med førstebelegg fra 1560, og i bd. XVIII (s. 116) ett i Valbo hd. med førstebelegg fra 1540. Et Torebyn i Vedbo hd., skrevet «Toressbÿn» i 1653, men «Tore» fra 1825 av, forklares i SOÄ XIX 72 som sammensatt med Torgils. Samme tolkning gis i SOV IX (s. 9 og 48) til to Töresbyn, der eldre former tydelig viser dette opphavet. I Fryksdals hd. er det to eksempler på Torsbyn (bd. II, s. 5, 34) som begge skrives «Toresbÿn» i 1540, dessuten ett Torsbyn i Älvdals hd. (bd. XIV, s. 43) som skrives «Tørysby» i 1503. Alle tre tolkes til mannsnavnet Tore. Hellquist (1918: 67) tar ikke stilling til forleddet i Tureby i Våxtorp i Halland, som han nevner i kapittelet som gjelder personnavnforledd. Årsaken er nok mangelen på eldre skriftformer; navnet er først belagt som «T(h)urebÿ» i 1646. I SOH I 63 viser Jöran Sahlgren til Ernst Wigforss (1913: 378), som i en note forklarer forleddet til «namnet Thure» med henvisning til Oluf Nielsen (1883: 95). Sahlgren synes ikke å avvise dette, men hevder at etterleddet ikke kan være by fordi «namnen på by i Halland och Skåne f.ö. aldrig synas innehålla personnamn», og foreslår at det heller er bygd (med hv. til David Palm i NoB 1928 s. 133 ff.).²³⁰
Ifølge DgP (loc. cit.) finnes alle de fire navneformene i danske stedsnavn (eller i navn i tidligere danske områder). Thurir finnes i noen navn på torp og lev, Thorer i et par navn på torp og toft, mens Thore synes å forekomme i flere sammensetninger, kanskje også i et navn på sted,²³¹ og dessuten i et navn på by, Toreby i Musse hd., kjent siden ca. 1300. Det eneste stedsnavnet som i DgP føres opp under Thure, er Tureby i Fakse hd., kjent siden 1370-tallet (for Toreby og Tureby se Pedersen 1960: 36 f., som for øvrig antar at Tureby i Halland har samme opphav).
Under drøftingen av Askersby og Belsby har jeg argumentert for at Toreby må være en utskilt part av en eldre gård, trolig Askersby, noe også den lave landskylda (relativ skyld 0,3) og beliggenheten taler for. Navnet må være forholdsvis ungt – sannsynligvis fra middelalderen. På dette grunnlag kunne det være grunn til å foretrekke en tolkning til kvinnenavnet Þóra, men som stedsnavnforledd er dette slett ikke særlig utbredt, og i mange tilfeller er tolkningene usikre (se Toreby på Inland). Gjennomgåelsen ovenfor har vist at mannsnavnet Þórir (og etter hvert Tore) er brukt i stedsnavn av ulik alder over store deler av det nordiske språkområdet. Den mest sannsynlige løsningen er at forleddet i Toreby i Varteig er mannsnavnet, og at dette – kanskje under påvirkning av det yngre navnet Tore – har mistet genitivs-s i løpet av mellomnorsk tid

Torgalsbøen

gnr. 83 i Idd hd., Østfold

NG I 206

N50 2013.3 4848

Ø-sø 9,5 km

Rel. skyld: 1,3 (1,0?)

– toqgaqsbøn (Rygh 1879), ta7a72rgaqsbø7n (Bugge 1881), ta7a7rgarsbøn (Bugge 1883), tå72rgaqsbøn (NG), "tørgæSbøn (AN ca. 1955)
Uttalen fra 1879 er etter en seminarist fra Enningdalen; opplysningen fra 1881 er etter en mann fra gnr. 72.73 Folkeset i Enningdalen, og den fra 1883 er etter en soldat fra Furuvarp i Idd og en underoffiser fra Asak sn. i Berg

j Þorgardz rudhi RB 505, 1397. j Berge j Þorgardzrudum RB 507, 1397. j Berghe j Þorgardzrudum RB 546, 1400. Toggersbon NRJ IV 589, 1542. vdy Torgarsbøn DN XXI 668, 1544 (Asak, vidisse 1546). Torgerszbønn 1593 NG. Torgiulsbøenn NKJ II 129, 1595. Torgiulsbøn OC 3, 1595 NG. Torgisbøe 1/1 1604 NG. Torgarsbøe, Thorgallsbøn 1618 ls AN. Torgiulszkiøn (!) OC 1618 AN. Thorgalsbøn 1626 NG. Torgers bøn 1629 offisersskatt AN. Torgudsbøn Aktst I 301, 1639. Thorgardsbøhn 1647 I 79. Torgardsbøn 1647 I 82. Toergardzbønn 1647 I 83. Torgaardsbønn 1647 I 91. Tørgalsbøe Aktst I 650, 1647. Torlgalsbøen Aktst I 660, 1647. Torgardsbøhn Aktst II 60 218, 1648. Torgalsbøen 1711 AN. 1723 matr E M. 1778 AN. Torgalsbøn 1801 ft AN. Thorgalsbøen (Thorgardsrud) 1838 matr. Torgalsbøen 1886 matr.
Beleggene fra Røde bok kan tolkes som at det her var en gårdpart Berg; slik også i BØ manus, der Kåre Hoel bemerker at det nå ikke finnes noen gård ved dette navn i nærheten. Belegget fra NRJ IV kunne kanskje mistenkes å gjelde gnr. 64 Torgrimsby i Skjeberg, men skylda, 1 ½ hud til Mariaalteret, tilsvarer den som nevnes under Torgalsbøen i NKJ II, i 1618 og i 1647

Oluf Rygh gir denne kommentaren til navnet:
Þorgarðsruð, senere, og vel ogsaa samtidigt kaldet Þorgarðsbœr, af Mandsnavnet Torgard, alm. nu efter Udtalen skr. Torgal (Þorgarðr). Efter Anførselen i RB. 507 og 546 har her engang en hel Grænd været kaldet Þorgarðsruðin.
Det ingen grunn til å tvile på Ryghs tolkning, hverken når det gjelder forleddet eller forklaringen av navneskiftet. Materialet viser flere eksempler på veksling mellom býr og ruð. Harald Bakke (1915: 532) mener også at «hele grænden ved Ørsjøens øvre ende har hett Þorgarðsruðin», og han forsetter: «Den største gaarden der er kanske kaldt Bœrinn. Til forskjel fra andre gaarder av samme navn er den saa kaldt Torgalsbøen egentlig Torgalsrudbøen, jfr. Idebøen». Dette blir likevel usikkert, og eksempelet Iddebøen, altså en sammensetning med soknenavnet, er ikke helt sammenliknbart (se nedenfor om hvilke gårder grendenavnet evt. kan ha omfattet).
Mannsnavnet Þorgarðr var ifølge GPNS (s. 257 f.) «almindeligt i Middelalderen, endnu brugt paa nogle Steder. Ikke fundet paa Island». E.H. Lind (sp. 1159–61) oppgir det eldste belegget på Þorgarðr til ca. 1190 med henvisning til Munchs samlete avhandlinger. For øvrig har han en lang rekke eksempler, hovedsakelig fra Østlandet, Båhuslen og Herjedalen. Mange av de eldste er fra Østfold, bl.a. ett fra Enningdalen (Idd hd.) i 1387. Lind Suppl. (sp. 851) har bare et par tillegg.
Lundgren-Brate (s. 267) har et par eksempler på Thorgardh fra 1403, og begge synes å være fra Herjedalen. I SMPs samlinger er det imidlertid noen flere belegg, selv om det antydes at det kan foreligge en sammenblanding med Thorger. Det er åtte navnesedler tidfestet mellom 1391 (RB) og 1493. To er fra Båhuslen, ett fra Dalsland og de øvrige fra Jemtland og Herjedalen. I tillegg er det et runebelegg þurkarþr fra Västergötland. Det er ni belegg på patronymisk bruk, hvorav to fra Värmland og Västergötland, resten fra samme områder som fornavnet. Fra Danmark nevner DgP (bd. I, sp. 1383 under Thorgarth) to eksempler på patronymet «Torgardi» (latin) fra tyske universitetsmatrikler i 1422 og 1437. Det opplyses at personene kan være danske eller norske, og det vises til gammelsvensk Thorgardh. Navnet synes ikke å ha vært brukt i England. Erik Björkman (s. 156) har Þurgar «Turgar(us)» fra England, men tolker det (og sikkert korrekt) som Þorgeirr. Tolkningen støttes av John Insley (s. 405 f.), og navnet tas ikke med av Gillian Fellows-Jensen (1968).
I det hele tatt synes bruken av navnet å ha vært avgrenset til Norge og tilstøtende deler av Sverige, og heller ikke som forledd i stedsnavn er det kjent utenom Norge og Båhuslen, og der i relativt unge gårdsnavn – forsvunne ruð-navn samt muligens i noen yngre naturnavn i Båhuslen (se f.eks. OGB X 72, XVI 185, 197).
Rygh har i GPNS opprinnelig ført opp fire mulige sammensetninger i gårdsnavn, men utgiverne har føyd til to som ifølge NG først er belagt i 1723. Det ene, «Torgalsbøe» i Skjeberg, kunne synes å være en nøyaktig parallell til Torgalsbøen i Idd, men beleggene – tilbake til 1599 – viser svært avvikende former både m.h.t. forledd og etterledd, og tolkningen blir uviss (BØ manus). Et forsvunnet navn under Rygge prestegård, «Torgalsjordet», kan ikke ses å ha vært noe gårds- eller plassnavn. De tre øvrige eksemplene, ruð-navn fra Ski i Akershus, Odalen i Hedmark og Hurum i Buskerud, er alle likeledes forsvunnet. Alle er nevnt som «j (aa) Þorgardz rudi» i Røde bok (s. 106 f., 116, 468). I samme kilde nevnes også et nå forsvunnet «j Þorgarz rudi» under Ljung kirke i Båhuslen (jfr. OGB XI 51). I Lind Suppl. (loc. cit.) nevnes bl.a. de to yngre stedsnavneksemplene (navnet fra Skjeberg er feilaktig stedfestet til Eidsberg).
I drøftingen av Torgalsbøen må det tas hensyn til distribusjonen og de andre kjente sammensetningene, og det kan altså være grunn til å regne med at dette er en ung sammensetning med ruð, der etterleddet relativt seint er blitt byttet ut med bestemt form av bœr. Harald Bakkes tolkningsforslag, gjengitt ovenfor, kan ikke sannsynliggjøres.
Gården ligger nær nordenden av Ørsjøen, på østsida, nord for gnr. 84 Ør. Om lag tre kilometer sør for Ør ligger gnr. 85 Hakelund. Nord for Torgalsbøen ligger først Olasrød, som ikke synes å være matrikulert. Denne plassen er sannsynligvis identisk med «j Olofuorudhi» (i RB 406 nevnt umiddelbart før «j Nordagardhe», som må være gnr. 80 Nordgard) og «Olufs Ødegaard» under Torgalsbøen i 1723 matrikkelen (jfr. «Orderud» 1604; NG I 213).²³² Like ved Olasrød ligger gnr. 79 Nordbakke og gnr. 80 Nordgard, mens gnr. 81 Hafsrød og gnr. 82 Nybøle ligger isolert hhv. 2,5 og 2 km lenger nord. Rett over sjøen fra Torgalsbøen ligger gnr. 78 Ånnerød, og drøye 2 km sør for Ånnerød ligger gnr. 77 Ellevsrød. Om Þorgarðsruðin har vært grendenavn, er det vanskelig å se akkurat hvilke gårder det har omfattet. Muligens har Torgalsbøen, Olasrød, Nordbakke og Nordgard vært rydninger under storgården Ør. En sammenlikning av landskyldopplysningene for 1647 tyder på at Ør var den største gården, med en skyld på 60 lpd., mens Hakelund og Torgalsbøen skyldte 30 lpd. hver. Dette skulle gi disse to gårdene en relativ skyld på 1,3, men det må tas i betraktning at Olasrød da relativt nylig var kommet inn under gården. I 1519 skyldte Olasrød 10 lpd. (jfr. Bakke loc. cit.: 1 hud).
Torgalsbøen kan altså fra gammelt av ha vært om lag jevnstor med Ånnerød, som skyldte 20 lpd. i 1647. Nordgard skyldte 17 lpd., mens Hafsrød og Nybøle skyldte 15 lpd. hver. Minst må Nordbakke ha vært; gården skyldte i 1647 bare 5 lpd. Tas også Olasrød med 10 lpd. med i sammenlikningen, blir gjennomsnittlig landskyld for de 11 gårdene 20,2 lpd., og Torgalsbøen og Ånnerød får en relativ skyld på 1,0. Landskyldopplysningene støtter altså antakelsen om at Torgalsbøen er en forholdsvis ung bosetning, og det opprinnelige navneledet ruð kan rimeligvis ha blitt byttet ut med bøen etter en ødeperiode. Gården har kanskje en periode ligget som slåtteland (i så fall under Ør), noe som kunne forklare navneskiftet

Torgrimsby

gnr. 64 i Skjeberg hd., Østfold

NG I 243

N50 1913.1 2974

Nø 8 km

Rel. skyld: 0,9

– tø2rgønsby (Bugge 1880–83, NG), tø2rgensby (Rygh 1879, NG), "tørg3nsby, "tÆrgensby (AN ca. 1955)

i Thorgrimszbye DN XI 794, 1556 (Ramstad, vidisse 1620). Thorgersbye 1/1 1603 NG. Thorgrimszbøe 1613 ls AN. Torgrimssbye FLTP 233, 1615. Torgrimsbø 1624 ls AN. Thorgrimbszby 1625 lr AN. Thorgremsbye Aktst I 297, 1639. Thorgrimsbye 1647 I 207. Torgrimsbye 1661 lk. Torgrimsby Aktst III 188, 1661. Tørgemsby 1703 kb AN. Torgensby 1706 kb AN. Torgrimsbye 1723 matr E M. 1774 restanse AN. 1801 ft AN. Thorgrimsby 1838 matr. Torgrimsby 1886 matr.
I landskatten for 1613 og 1624 er «Thorgrimszbøe» og «Torgrimsbø» ført opp under Idd (noe som forklarer formen på etterleddet), men det er likevel ingen tvil om at beleggene gjelder Torgrimsby

Oluf Rygh tolker navnet som *Þorgrímsbýr, til mannsnavnet Þorgrímr, og Kåre Hoel (BØ manus) viser til flere parallelle eksempler på overgangen m > n foran s, bl.a. gnr. 23 Grimsby i Rødenes og gnr. 121 Torgrimsbu i Øymark (se nedenfor). Bortfallet av den andre r-en forklares ved dissimilasjon.
Mannsnavnet Þorgrímr er ifølge GPNS (s. 258) «meget gammelt og meget udbredt», og E.H. Lind (sp. 1173–74) opplyser at navnet finnes i flere sagaer, brukt om menn i Norge, på Island, Grønland og Færøyene. For øvrig har han med en rekke belegg fra Diplomatariet, tidligst fra 1315, men navnebærerne er ikke lokalisert. Det er likevel uten videre klart at navnet har vært utbredt på Østlandet; i Røde bok nevnes hele åtte menn med dette navnet, og det forekommer også i flere patronymer. I Lind Suppl. føres først opp mange islandske belegg (sp. 855–58), og deretter nesten fem spalter med belegg lokalisert til store deler av Sør-Norge, men særlig Østlandet med Telemark, foruten Båhuslen (sp. 859–63).
Lundgren-Brate (s. 269) har noen få svenske eksempler (Jemtland og Dalsland), og i SMPs samlinger er det ti belegg på fornavnet og fire på patronymet. Utenom et 1100-tallsbelegg fra Lund og et 1200-tallsbelegg fra Halland, er det to fra Dalsland og ett fra Jemtland. De øvrige er fra Båhuslen. Navnet forekommer også i tre svenske runeinnskrifter (þorkrimr og þokrim; U 180, U 192 og Sö 124).
I DgP (bd. I, sp. 1385) nevnes bare ett eksempel, fra Halland, men i England må navnet ha hatt en viss utbredelse. Erik Björkman (s. 158) nevner flere eksempler, bl.a. fra Lincoln, Norwich og York, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 306) har bare ett personnavnbelegg – fra Yorkshire. For en sammenfattende oversikt over bruken i England, se John Insley (s. 409), som også nevner en irsk runeinnskrift fra første del av 1000-tallet.
Ifølge GPNS (loc. cit.) finnes personnavnet bare i fire norske gårdsnavn, foruten dette, i Torgrimsby i Rakkestad og Torgrimsbu i Øymark, som begge antas å være opprinnelige sammensetninger på ruð (se nedenfor), og dessuten i et (forsvunnet) partsnavn «j Þorgrims Fialle» under gnr. 40–42 Fjell i Nord-Odal (jfr. NG III 200, uten kommentar til partsnavnet).
Lundgren-Brate (loc. cit.) viser til et Torgrimsbyn i «Skällerud» sn. i Dalsland, som vel må tilsvare «Torgrinsbyn» hos Hellquist (1918: 65), jfr. Torgrinsbyn i Skålleruds sn., Nordals hd. (SOÄ XV 72 f.), som skrives «Torgrimssbÿnn» i 1603 og 1609, men «Tärgrinsbÿn» i 1606 og «Torgrinsbyn» o.l. fra 1612. Overgangen ms > ns forklares med henvisning til navn som Grinstad og Ransberg. Som dialektform oppgis «Torgrisbyn»; navnet gjelder en «skattetomt», et «torp» på ¼ mt. Erik Björkman (loc. cit) nevner et «Torgrimestorp» som forekommer i DB fra York, og Gillian Fellows-Jensen (1968: 306 f.) har foruten dette også to eksempler på sammensetning med by, fra Lincolnshire og Yorkshire, begge nå Thorganby (jfr. Fellows-Jensen 1972: 39, 1978: 74). Navnet fra Yorkshire har i DB en form «Turgisbi», og Fellows-Jensen oppfatter forleddet i dette som et opprinnelig Þorgísl, som er mer utbredt i Danmark (jfr. DgP I 1384 f.); samme tolkning gir hun i 1972 (s. 39). Former som «Turgrimebi» og «Turgrimesbi» dukker imidlertid opp allerede på 1190-tallet, og samtlige seinere former og den registrerte uttalen tyder på at utgangspunktet er Þorgrímr (EPNS XIV 263 f., jfr. DEPN s. 466), og at formen i DB beror på en feil.
Torgrimsby i Skjeberg ligger ved den østligste vika av Isesjøen, og nærmeste nabo er gnr. 65 Iversby i sør; se dette navnet for opplysninger om skyldforholdene og om de øvrige nabogårdene. Av opplysningene i Røde bok som gjelder Iversby, går det fram at dette var et alternativt navn på «j austra Dale j Vedale». Det er grunn til å regne med at Torgrimsby tilsvarer *Vestre Dal, og at gårddelingen og dermed navngivningen med partsnavn på by-må ha skjedd forholdsvis seint i høymiddelalderen. Landskyldopplysningene fra 1647-matrikkelen støtter antakelsen om at de to by-gårdene har vært jevnstore deler av en eldre gård, som i størrelse og av navnetype tilsvarer Nes. Det kan også nevnes at de to gårdene hadde samme «gammel skyld» i 1838.

*Torgrimsby

forsv. navn u. gnr. 111 Vestby i Rakkestad hd., Østfold

NG I 107

N50 1913.1 ca. 3288

V 2,5 km

(j Þorgrims rudi, u Rakkestad k, RB 159, ca. 1400). Thørgrimsby 1631 ls AN. (Thorgrimbsrud 1636 ls AN). Tor Grimsby (u Vestby) 1650 jb AN. Torgrimbsbye 1664 AN. Torgrimsbye (øgd) 1665 AN. 1668 AN. 1693 tmt AN. (u Vestby) 1723 matr. 1778 AN. Torgrimsby (hpl) 1865 ft AN. (Holtet, østre, hpl 1875 ft AN.)

I 1838- og 1886-matriklene og i NG føres gnr. 111 opp med navnet «Vestby vestre med Torgrimsby». Oluf Rygh opplyser at Torgrimsby var egen gård i 1723, men tilføyer i parentes at den «kjendes nok ikke nu». Han viser ellers til drøftingen under forsvunne navn (NG I 127), der han under «Þorgrimsrud 159» (d.v.s. i RB; se beleggene ovenfor) antyder at dette kan være identisk med Torgrimsby. Forleddet setter han til Þorgrímr (se ovenfor)
I bygdeboka (Lunde 1990: 26) hevdes at navnet dukker opp i 1723 sammen med Vestby, det regnes med at -ruð er det opprinnelige hovedleddet, og at by har erstattet dette p.g.a. Vestby. Det er likevel ikke sikkert at rødeboksbelegget gjelder samme bosetning som det yngre Torgrimsby. Identifiseringen lar seg f.eks. ikke bestemme på grunnlag av rekkefølgen (mellom gnr. 69 Nærstorp og gnr. 154 Heller i Degernes) og synes utelukkende å skyldes mannsnavnet. Belegget fra landskatten i 1636 lar seg heller ikke identifisere sikkert; det står som persons etternavn i en liste over husmenn og innerster (og er ikke tatt med i BØ manus).
På grunnlag av de tilgjengelige opplysningene lar det seg ikke avgjøre om Torgrimsby i Rakkestad er en ekte sammensetning på by eller en etterreformatorisk endring fra et opprinnelig Þorgrímsruð. Om det er et opprinnelig by-navn, er det liten grunn til å anta at dette stammer fra middelalderen

Torgunsbøen

gnr. 84 i Nordre Land hd. (Torpa sn.), Oppland

NG IV2 209

N50 1817.3 ca. 5464 (÷)

N 5 km (Ullensaker)

Rel. skyld: 1,1

– tø72rgunnsbønn (Bugge 1880), tø72rjunnsbø7n (Bugge? ca. 1886, NG)
I sitt interfolierte eksemplar av 1838-matrikkelen har Oluf Rygh først notert uttalen med [g] etter Sophus Bugge og så føyd til en alternativ uttale notert etter «Manden fra Finne paa Torpen» (= gnr. 107, drøye 8 km lenger sør)

Thorgudtzbøn ¼ 1647 IV 69. 1661 lk. Torgundsbøen 1665 matr. 1669 NG. Torgunsbøen 1723 matr E. 1723 NG. Torgundsbøen 1723 matr M. Torgusbøn (2 gbr + hpl) 1801 ft. Thorgundsbøen 1838 matr. Torgunsbøen 1886 matr. Torgundsbøen 1900 ft. Torgumsbøen 1904 matr

Ifølge Albert Kjærs kommentar i NG kan navnet p.g.a. gentivs-s ikke gå tilbake til det gamle kvinnenavnet Þorgunnr, og han tolker det til det yngre Torgunn. Kjær (og Oluf Rygh) kjente bare formene fra 1669, 1723 matr E og 1838, og det blir et spørsmål om formene fra 1647 og 1661 kan tillegges større vekt enn de noe yngre skriftformene og den uttaleformen Kjær anså som den rette.
Tolkningen lar seg vanskelig forene med uttalen tø72rjunnsbø7n som Kjær fører opp i NG, idet palatalisering av g ikke regelrett forekommer foran opprinnelig u. Om nå uttalen Bugge noterte i 1880, og som stemmer med de fleste skriftformene etter 1665, skulle være den rette, ville det derimot underbygge Kjærs tolkning; en ung navnelaging til kvinnenavnet Torgunn med (sekundær) genitiv på s.
Det norrøne Þorgunnr anses i GPNS (s. 259) å være et gammelt navn «skjønt det ikke kan paavises i ret gammel Tid i Norge eller paa Island, bortseet fra den i Eyrb. s. S. 92 omtalte suderøiske Kvinde af dette Navn». Oluf Rygh tilføyer at navnet i seinmiddelalderen opptrer i den svake formen Þorgunna og at det også er vanlig i Danmark. I en note har utgiverne føyd til at navnet er gammelt i Sverige, og med hv. til Sophus Bugge føres opp en «ældre Nominativsform Þorguðr» (parallelt med maðr for yngre mann). E.H. Lind (sp. 1174 f.) har noen flere eksempler under den svake formen enn under den sterke, og viser til dansk og svensk Thorgun. Ifølge Lundgren-Brate (s. 269) finnes navnet på flere svenske runesteiner; de nevner formene þurkun og þurkuþr som eksempel; den siste underbygger Bugges eksempel på den eldre nominativsformen. I SMPs samlinger finnes ett belegg på navnet, «Thorgon» fra Östergötland i 1384, og for øvrig skal navnet finnes i fire runeinnskrifter (U 459, Ög 29, Sö 73 og 288), men Lundgren-Brates sistnevnte form har jeg ikke funnet. Fra Danmark har DgP (bd. I, sp. 1385 f.) bare to eksempler på den sterke formen; det ene i en runeinnskrift, akkusativformen þurkuni; det andre «Thøren» fra 1403. Det er noen flere eksempler på Thorgunna, men i kommentaren presiseres at det ikke kan avgjøres om den svake formen har vært brukt på dansk, da den kun opptrer i vestnordiske kilder. Navnet finnes ikke hos Erik Björkman eller Gillian Fellows-Jensen (1968), men John Insley (s. 410) har ett eksempel fra Norfolk og bemerker, med henvisning til to eldre studier, at navnet opptrer bare sporadisk i England.
GPNS (s. 259) har tre eksempler på forekomst i norske gårdsnavn, Torgunrud i Skedsmo («Torgunndrudt» 1617; NG II 265), Feiring («J Þorgunna rudhi» RB 432 f.; NG II 426) og Vestre Toten («Tørgrindrum» ! 1578, Thorgundrud 1592; NG IV2 114). Skedsmonavnet uttales ifølge NG tå2rrgenrú, etter GPNS også tø72rge7n-, mens navnene i Feiring og på Toten føres opp med uttalen tø2rrgunnrú (-ru). Fra Dalsland nevner Lundgren-Brate «Torgunnehugen», som gjelder Torgunnehagen i Gestads sn., Sundals hd., eldst skrevet «Torgundehagen» i 1541 (SOÄ XVI 118). Fra Bolstads sn. i samme herred kan tilføyes «Ttorgundehagen» 1540, «Ttorgude Hagen» 1541, 1542, nå Norra Hagen, et navn som forekommer første gang i 1567 (SOÄ XVI 8). I Tjärnö sn., Vette hd. i Båhuslen finnes et Torgonö, ifølge OGB XX2 87 tidligst skrevet «Thorgunøen» i 1544 (NRJ V 250), men utvilsomt identisk med «Torguns øenn» i 1542 (NRJ IV 581) og det feilskrevne «Taxgrundrenn» i 1549 (NRJ V 326).
Eksemplene viser at kvinnenavnet Þorgunnr (evt. den svake formen Þorgunna) foreligger i gårdsnavn både fra middelalderen og fra nyere tid, men formen med s-genitiv finnes ingen andre steder bortsett fra i den nevnte tilfeldige skriftformen for Torgonö i Båhuslen. Det kan være grunn til å forsøke en alternativ tolkning av Torgunsbøen i Nordre Land.
Den eldste formen av gårdsnavnet, som forekommer i to, sannsynligvis uavhengige kilder,²³³ ligger langt nærmere et opprinnelig *Þorgautsbœrinn, til mannsnavnet Þorgautr, der diftongen au regelrett er blitt forenklet i trykklett stilling (at den skulle gjengi kvinnenavnet i formen Þorguðr, er av kronologiske årsaker høyst usannsynlig). Det blir da et spørsmål om å sannsynliggjøre en utvikling fra den påståtte opphavsformen til skriftformene som opptrer f.o.m. 1665, og til den uttalen Bugge noterte i 1880, altså eksempler på navn som viser innskudd av n foran s. Rygh 1882 (s. 148) har fire slike eksempler: «Sigfridstorpet» / «Sefrinstørpe» i Nord-Odal (Hedmark), «Bratsberg» / «Brannsborr» i Sokndal (Rogaland), «Skjæsvold» / «Skjennsvaadl», Etne (Hordaland) og «Østenstad» / «Ennsteinsta» i Jølster (Sogn og Fjordane). Sigfridstorpet er i NG III 200 oppført uten eldre skriftformer og med daglignavnet tø1rpe, men Magnus Olsen (NG X 11) oppgir uttalen se2frinstørpe under drøftingen av gnr. 41 Brandsberg i Sokndal, med henvisning til Rygh 1882 (her kunne man nok argumentere for at navnet heller er dannet til mannsnavnet Severin, slik Albert Kjær også tenker seg i NG XII 315). Brandsberg er skrevet «Bratteebøe» i 1616 (NG) og «Braxbøe» i 1626 (NG) og uttalen oppgis i NG X som bra1nnsbå7rr, evt. -bæ7rr (jfr. Brattsbœr ovenfor). Gnr. 6 Skjensvoll i Etne uttales ifølge NG XI 65 sjæ2nnsvå7dl, og det er belagt som «Skidtzuold» i 1610 (NG), «Skeesuold» i 1614 (NG) og som «Schiedsuold» i 1647 (1647-matr., bd. XI, s. 123).²³⁴ Siden midten av 1640-tallet har gården vært matrikulert sammen med gnr. 9 Gjerde, så navnet forekommer hverken i 1661 lk, 1665 matr. eller 1723 matr. Det kan altså ikke avgjøres når formene med n-innskudd opptrer. I 1801-folketellingen skrives «Skiensvold», likeledes i skifteregisteret for 1804–15, men i folketellingen fra 1865 «Skjæsvold» og i 1900 igjen «Skjensvold» (alle ifølge Riksarkivets digitalarkiv). Gnr. 52 Innsteinstad i Jølster skrives i den eldste kilden (fra 1552; DN VI 806) «Eustenstad» tre ganger og «Øsstenstad» én gang, men Oluf Rygh (og Kjær?) har i originalbrevet lest «u» i den første formen som «n», noe som stemmer med uttalen innstei1nsta, e2nnsteinsta (NG). Oppskrifter i AN fra 1947 og 1954 har hhv. [Instez1nsta], [2Insteznsta] og [e6ste1nsta'], [e6nste1nsta'], med kommentarer om at formene med n helst høres blant eldre folk. Yngre skriftformer har i all hovedsak opprettholdt former som «Østenstad», noe som kan tenkes å ha påvirket uttalen blant yngre mennesker. Kjær avslutter en lengre kommentar til navnet med å fastslå at n-innskuddet må stamme fra tida etter 1552.
En forklaring av forleddet i Torgunsbøen som resultatet av et n-innskudd en gang på 1500- eller 1600-tallet skulle etter dette ikke være umulig. Man kunne tenke seg en utvikling der *Þorgauts / *Torgauts- gjennom monoftongering blir til *Torguts-, hvoretter ts assimileres til s(s) og hvor n deretter skytes inn.
Mannsnavnet Þorgautr nevnes ikke i GPNS, men E.H. Lind har en rekke eksempler – hovedsakelig fra Norge – der beleggene dateres fra ca. 1190 til 1530; han nevner også en runeinnskrift fra Uvdal (sp. 1161–63; jfr. NIyR II 147–51). Linds belegg er i all hovedsak fra Østlandet, bl.a. Hadeland, men også fra Båhuslen og Jemtland. I Lind Suppl. (sp. 851) nevnes ytterligere noen få belegg. Det kan legges til at det i 1647 var to skattebetalere i Gran prestegjeld på Hadeland som het «Torgut» (AN-saml.). For noen få svenske eksempler, se Lundgren-Brate s. 269 f., og for danske DgP I, sp. 1435 f. («Thurgot», som også finnes i flere runeinnskrifter) og sp. 1426–32 (det avledete og langt mer frekvente «Trugot»). Fra England fører Erik Björkman opp forholdsvis mange eksempler (s. 157; han hevder for øvrig at navnet ikke er påvist i Norge), og Gillian Fellows-Jensen (1968: 304 f.) har flere eksempler fra Lincolnshire og noen fra Yorkshire. Navnet finnes også i Norfolk (Insley s. 404 f.), og både Fellows-Jensen og Insley nevner forekomst i Normandie med hv. til Adigard (s. 157 f.).
Þorgautr er altså tidligere ikke foreslått som forledd i noe norsk gårdsnavn, men Gustav Indrebø (1929a: 206) tolker overbevisende navnet Torgauten, gnr. 60 i Onsøy, som overført fra holmen Torgauten i Oslofjorden, like utenfor gården: «Torgauten er visseleg bundi form av mannsnamnet Torgaut, gn. Þorgautr […] Truleg er Torgauten ellipse for *Þorgautsholmr». Indrebø gir belegg tilbake til ca. 1680, flere skrevet «Torguten» o.l. Tilsvarende navnelaging er vanlig i navn på holmer; se f.eks. BØ III 96 f.
Ifølge Lundgren-Brate skal mannsnavnet finnes i svenske stedsnavn (han nevner sammensetninger med both og torp; det siste fra Västgötland), og i Danmark er det et vanlig forledd i stedsnavn, særlig på -torp, men også sammensatt med rød, lev og sted (DgP I 1432 og Sørensen 1958a: 242).
Navnet Torgunsbøen er ikke avsatt på N50-kartet (og heller ikke på RK eller GK og derfor ikke registrert i ANs samlinger), men ett av underbrukene, bnr. 13 Jøsbrenna, er avmerket et stykke nord for de øverste gårdene i Øverbygda. I denne grenda, ca. 5 km nord for det gamle kirkestedet gnr. 46 Ullensaker, finnes en rekke mindre gårder, og bare noen få kjennes tilbake til 1600-tallet: gnr. 77 Strøm, gnr. 78 Nordrum, gnr. 79 Ospegarden, gnr. 80 Brattlia (fra 1520), gnr. 82.85 Goplum (fra 1595), gnr. 86 Myre og gnr. 87 Klemoen. Gnr. 83 Sæter er nevnt så tidlig som 1337, men synes delvis å ha gått inn under Goplum.
Bare Goplum, Brattlia og Torgunsbøen er nevnt i 1647-matrikkelen, men alle gårdene er nevnt i landkommisjonens jordebok fra 1661 og i 1665-matrikkelen. For de andre gårdenes vedkommende er opplysningene hentet derfra. Goplum skyldte tilsv. 10 lpd., Klemoen 7,5 lpd., Brattlia 7 lpd., Nordrum og Torgunsbøen 5 lpd. hver og Sæter 2,5 lpd. Ospegarden og Myre står oppført med en skyld på bare ett skinn hver, d.v.s. tilsv. mindre enn ett lispund korn. Gjennomsnittsskylda på 1600-tallet blir dermed 4,6 lpd., og Torgunsbøen får en relativ skyld på 1,1. Trolig har det meste av grenda ligget øde etter Svartedauden, men noen av gårdene – og navnene – går sikkert tilbake til norrøn tid; trolig gjelder dette alle de tre som nevnes i 1647, foruten Sæter. Det kan bemerkes at mens alle de andre hadde samme skyld også i 1723, hadde denne gården da fått forhøyet skyld til ½ hud, altså det samme som Nordrum og Torgunsbøen. Også to andre navn i herredet har etterleddet i formen -bøen (gnr. 21 Nørdstebøen og gnr. 24 Midtbøen), og det kan være grunn til å anta at navneleddet her foreligger i betydningen (avsidesliggende) engstykke. Magnus Olsen mener på den annen side at de tre navnene på bøen – i alle fall de to sistnevnte – viser til deling av eldre gårder (1929: 44).
Det bør etter dette anses som overveiende sannsynlig at forleddet i Torgunsbøen er mannsnavnet Þorgautr. Diftongen i andre stavelse er forkortet, t er forsvunnet foran genitivs-s og n er innskutt

Torkjellsby

gnr. 53 i Våler hd., Hedmark

NG III 300

N50 2016.3 5535 (Torkelsby)

N 5,6 km

Rel. skyld: 0,8

– to8rkjilsby (A.B. Larsen u.å.), ta2rkjillsbý (Bugge 1883), tø72rKillsby (NG), "tArKelspi (AN 1946)

Torckilsbøll NLR II 36, 1560–61. Torckelsby 1/1 1594 NG. Therchilsbye Aktst III 312, 1610. Torchildsby 1647 III 81. Thorchildsbye 1661 lk. Torchelsbye, Torchelszbye 1665 matr. Torchelsbye 1667 NG. Torkilsbye 1723 matr E. 1723 NG. Torkildsby 1723 matr M. Torkilsbye 1801 ft. Thorkelsby 1838 matr. Torkelsby 1886 matr

Oluf Rygh gir i NG følgende kommentar til navnet: «*Þorkelsbýr, af Mandsnavnet Torkel (Þorkell)», og det skulle ikke være noen grunn til å tvile på denne tolkningen eller at gården og navnet går tilbake til middelalderen. Rett nok er navnet først belagt på midten av 1500-tallet, men gården var registrert som fullgård allerede i 1594.
Mannsnavnet Þorkell, av eldre Þorketill, var vanlig i hele Norden (Lind sp. 1184–87, Lundgren-Brate s. 270 f., SMP saml., DgP I 1389–95) og ett av de vanligste nordiske navn i England i middelalderen, der den eldre formen er langt mer utbredt enn i Skandinavia (Björkman s. 151 ff., Insley s. 414–19). Fram til ca. 1200 forekom navnet også i Normandie (Adigard s. 164). I GPNS (s. 261) karakteriseres det som et «overmaade almindeligt Mandsnavn fra 9de Aarh. af til Nutiden».
I GPNS gis det fem eksempler på sammensetning i gårdsnavn, dette og fire navn på rud/-rød. Men bare ett av rud-navnene kan antas å være gammelt, gnr. 30 i Eidsberg, som ifølge NG I 135 var fullgård og kjent siden 1593.
Elof Hellquist (1918: 66) nevner et Torkelsbyn fra Värmland. Sannsynligvis mener han en gård i Nordmarks hd. som er kjent siden 1540 (SOV IX 8), men også i Kils hd. har det vært en gård med dette navnet, kjent fra 1600-tallet (nevnt første gang i 1609), men fra 1633 opptrer et alternativt navn, Bergstorp, som i løpet av sekelet overtar fullstendig (SOV VIII 38). For øvrig nevner Lundgren-Brate (loc. cit.) noen andre svenske bebyggelsesnavn sammensatt med «Thorkil». Ifølge DgP (bd. I, sp. 1395) er flere danske stedsnavn sammensatt med mannsnavnet, vanligvis i formene Torkil eller Terkel, bl.a. tre på torp. Også i England har Þorkell vært benyttet i dannelsen av stedsnavn; Erik Björkman (s. 152) nevner både Thurkelby og et hybridnavn Thurketleston (nå Thurcaston i Leicestershire, jfr. Insley s. 414, 418 f., Fellows-Jensen 1978: 195). Et annet Þorketilstn, nå Thruxton, finnes i Hampshire (DEPN s. 471, Insley s. 418). Gillian Fellows-Jensen (1972: 32) gir to eksempler på Þorkelsbýr fra Yorkshire (nå Thirkleby og Thirtleby), men nevner også (loc. cit.) to andre, nå forsvunne, Thirkleby som går tilbake til mannsnavnet Þorgísl. Trass i at mannsnavnet, som nevnt, må ha vært utbredt i Normandie, synes det der bare å være brukt i tre stedsnavn (på -ville; jfr. Adigard s. 165).
Torkjellsby ligger i sør-vesthellinga av en større ås, mellom gnr. 52 Snarhol og gnr. 54 Ulsbøl (til mannsnavnet Ulfr). Lenger nord ligger gnr. 51 Audenby (se ovenfor) og i øst-nordøst gnr. 49 Lundeby og gnr. 47 Øverby. Her er også noen mindre rud-gårder, foruten storgården gnr. 8 Braskerud (navnet er egentlig en sammensetning med eið) på den andre sida av elva.
Rygh har, som nevnt, ført Torkjellsby opp som fullgård i 1594, men i 1647 var den skyldsatt som halvgård, med en skyld på 20 lpd., noe lavere enn gnr. 55 Skarderud (23 lpd.) sør for Ulsbøl, som skyldte tilsv. 15 lpd. Snarhol skyldte på sin side 25 lpd., Audenby 30 lpd. og Lundeby og Øverby skyldte 40 lpd. hver. Torkjellsby får etter dette en relativ skyld på 0,8, mens de to andre by-gårdene får 1,5. Det er grunn til å tro at Torkjellsby hører med blant de yngre middelaldergårdene med navn på by, kanskje har den tidligere utgjort en større enhet sammen med Ulsbøl

Tornby

gnr. 27 i Våler hd., Hedmark

NG III 297

N50 2016.3 5525 (Tårneby)

S 4,2 km

Rel. skyld: 0,5

– taannbi (Bugge 1881), taannbý (A.B. Larsen u.å., Bugge 1883), tå2nnby (NG), "tånbi (AN 1942)¹

Thornebye 1616 NG. Torenby 1647 I 82. Tornebye 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Taarneby 1838 matr. Tornby 1886 matr

Oluf Rygh er ikke i tvil om at forleddet er et personnavn, men han tar ikke endelig stilling til hvilket (NG II 297):
Har til 1ste Led sikkert et med Þor sms. Personnavn, i hvis 2det Led der fandtes et n. Man kan tænke paa Mandsnavnet Þorbjǫrn eller paa et af Kvindenavnene Þorný eller Þórunn. Af det første kommer bevislig Tørnby (ogsaa udt. Tønnby) paa Rømskogen, af det sidste Taarnby sammesteds (Bd. I S. 174. 175). Opr. Form altsaa Þorbjarnarbýr, Þornýjarbýr eller Þórunnarbýr.
Personnavnene drøftes i GPNS hhv. på s. 255 f., 262 f. og 263. Þorbjǫrn er ifølge Rygh et «sædvanligt Mandsnavn fra meget gammel Tid til Nutiden», men det «kan i Sammensætning være vanskeligt at adskille fra Þorný og Þórunn». Ifølge E.H. Lind (sp. 1147–1150) er navnet allment, også i Danmark, Sverige og England (jfr. DgP I 1376–82, Lundgren-Brate s. 264 f., Fellows-Jensen 1968: 310 og Insley s. 399–401). I SMPs samlinger er det anslagsvis 7–800 belegg fra årene 1085–1520, og de viser en viss vestlig utbredelse. Det skal være vel 50 runebelegg på navnet i Sverige.
Þorný er ifølge GPNS (s. 262 f.) «gammelt» og «temmelig almindelig brugt i Norge i Middelalderen, saavel som i Nutiden. I Sammensætninger meget vanskeligt at skille fra Þorbjörn og Þórunn, hvorfor Henførelsen af mange Stedsnavne bliver uvis». Lind (sp. 1200–02) har ganske mange eksempler på navnet, men mest vest for Oslofjorden; bare to i øst. Det er ikke nevnt i Lind Suppl. DgP (bd. I, sp. 1399 f.) har bare to eksempler fra sagahåndskrifter foruten et par mulige belegg fra 1505 og 1743. Navnet er ikke med i Lundgren-Brate, og det synes heller ikke å være belagt i England.
Þórunn anser Rygh likeledes som «gammelt og almindeligt» (GPNS s. 263), og ifølge Lind (sp. 1211 f.) var navnet «mycket gängse under vikingatiden. ... även senare ganska vanligt både på Island ock i Norge». Han viser til gsv. Thorun og til at Erik Björkman (s. 147) har ett eksempel fra England. Lind Suppl. har en rekke eksempler (sp. 881–85). Også dette navnet synes å være mest utbredt vest for Oslo, men likevel belagt både i Hedmark og Østfold (Romedal 1432, Skjeberg 1404, Rakkestad 1416). I supplementsbindet nevner Lind noen stedsnavn, bl.a. Tårnby i Rødenes. Fra gammelt dansk område har DgP (bd. I, sp. 1414) noen få eksempler, og Lundgren-Brate (s. 273) har likeledes noen få svenske belegg. I samlingene ved SMP er det åtte belegg på fornavnet Thórunn (tidligste to i Lund på 1100-tallet) og ett belegg på patronymisk bruk (Östergötland i 1347). Det skal være 12 runebelegg på dette navnet i Sverige. Ut over Björkmans éne eksempel har jeg ikke funnet engelske belegg på navnet.
GPNS (s. 255 f.) har 14 eksempler på mulig forekomst av mannsnavnet Þorbjǫrn, bl.a. Tørnby i Rødenes og dette; dessuten ti rud-/rød-navn, én sammensetning med heiðr (forsvunnet navn i Rakkestad) og én med bu (i Barbu, Aust-Agder). DgP (bd. I, sp. 1382) nevner to danske stedsnavn sammensatt med mannsnavnet, og Lundgren-Brate (s. 265) fører opp noen svenske sammensetninger med torp. Elof Hellquist (1918: 65) nevner et Torbjörbyn fra Dalsland (Örs sn., Nordals hd. jfr. SOÄ XV 98 med eldste belegg «Ttorbiörnbyen» fra 1540 og 1544). Gillian Fellows-Jensen (1968: 301) har et stedsnavn «in Torbornerode» fra Yorkshire, 1208.
På mulige sammensetninger med Þorný har GPNS (s. 262 f.) ti eksempler, tre av dem sammensetninger på stad og muligens ett på rud. Det synes ikke å forekomme i stedsnavn andre steder. Det samme gjelder Þórunn, der GPNS (s. 263) oppgir åtte norske eksempler bl.a. Tårnby i Rødenes, fem på rud/rød og to på set(er).
Jeg har i en tidligere undersøkelse vist at kvinnenavnet Þorný er en lite aktuell løsning, og at navnet kanskje helst bør forstås på samme måte som Tårnby i Rødenes, altså som Þorbjarnarbýr, men at tolkningen blir usikker (Schmidt 1997a : 35, 37–40). Med så unge belegg som her, og på en såpass liten gård (relativ skyld 0,5), er det kanskje tvilsomt om navnet går så langt tilbake at ar-bøyning er aktuelt. For en mer inngående drøfting av navn sammensatt med de tre personnavnene, se Schmidt op. cit.
At forleddet skulle tolkes som et appellativ, er mindre trolig; det måtte i så fall være þorn m., ‘tornebusk’, som ifølge NG I 59 ligger til grunn for gnr. 55 Tunnby i Spydeberg. Som en støtte for en personnavntolkning kan man her i Våler nok også ta i betraktning at flere av nabogårdene har navn med personnavn i forleddet, nærmest gnr. 30 Hallvardsset og 34 Sjurderud.
Tornby ligger et stykke opp fra Glåma et stykke nedenfor et forholdsvis trangt parti i elva, der gnr. 20 Vestre Eid og gnr. 39 Østre Eid ligger på hver sin side. Like sør for Vestre Eid ligger gnr. 22.23 Mangnes ved utløpet av elva *Manga. De nærmeste nabogårdene til Tornby er gnr. 24 Mangerud og gnr. 25 Os i vest og gnr. 28 Solberg, gnr. 29 Butteberg, 30 Hallvardset og 31 Berg i øst. Sør for disse ligger to rud-gårder, gnr. 33 Klyperud og gnr. 34 Sjurderud. Rett over elva fra Berg ligger gnr. 38 Svenneby, som grenser i sør til gnr. 36 Øyset og i nord til Østre Eid; kirkestedet Våle ligger nord for Østre Eid med bare en liten rud-gård, gnr. 40 Kavlerud, imellom. Oluf Rygh antar at Butteberg opprinnelig er en utskilt del av Berg, og det kunne tilføyes at Hallvardset nok også kan ha vært del av den samme gården. En sammenlikning av landskylda i 1647 for gårdene rundt Tornby og Svenneby viser at Tornby er blant de minste. Høyest skyld hadde Sjurderud og Svenneby, som begge skyldte 50 lpd. Deretter fulgte Vestre Eid, Østre Eid og Våle med 40 lpd. hver. Berg og Klyperud skyldte 33 lpd. hver og Mangnes 30 lpd. Fra denne er det et langt sprang ned til Tornby med 13 lpd., og videre til Butteberg med 7 lpd. Os, Solberg og Øyset skyldte bare 5 lpd. hver, Kavlerud 3 lpd. Hallvardset var ikke skyldsatt i 1647. Tornby får etter dette en relativ skyld på 0,5 mot 2,1 for Svenneby.
Skyldforholdene er vanskelige å forklare; spesielt gjelder det den store variasjonen i skyld på rud- og by-gårdene. De største gårdene synes å være Svenneby og Sjurderud, om da ikke Vestre og Østre Eid opprinnelig skulle utgjort én enhet; beliggenheten taler imidlertid imot en slik løsning. Klyperud er nabogård til Sjurderud og det skulle ikke være urimelig å se disse to gårdene som resultatet av en gårddeling der det gamle navnet er forsvunnet (sammen med disse kunne også regnes gnr. 35 Sønsterud, som ikke er tatt med i sammenlikningen ovenfor).
Tornby, Os og Solberg synes m.h.t. så vel navnetype og beliggenhet som skyld, å passe dårlig inn blant disse store gårdene. Muligens er alle sammen seint utskilte deler av Berg og/eller Mangnes, men de må likevel antas å tilhøre middelalderen. Forleddet i Tornby er sannsynligvis et sammensatt personnavn – trolig Þorbjǫrn heller enn Þórunn, men tolkningen må inntil videre anses som usikker

Torreby

Tunge hd. (Foss sn.), Båhuslen

OGB 15 ms

GK8B NV 5487

Sv 4,2 km

– tø2r3by
Uttalen notert i Norvegia, bygger på notater tatt i Göteborg i 1983

j Þyribœ DN III 108, 1317 (Oslo). y Thøreby NRJ V 211, 1544. Thourubye 1581 OGB. Thurrebye, Thorrebye 1586 OGB. Taarby JN 137, 1594. Torebye NHD 2 r III (1) 177, 1613. Thorebye NHD 2 r III (1) 213, 1613. Thörebye 1615 OGB. Thorebye NHD 2 r IV 72, 1616. Törreby hoffuitsgaard M Hvitfeldts jb 85f OGB. Tøreby 1693 OGB. Torreby 1695 OGB. Törreby 1697 OGB. 1719 OGB

I sitt manus til OGB 15 (som jeg benyttet i 1983) tolket Gunnar Drougge navnet primært til appellativet tyri n., ‘feit furuved’ , men la til at: «tänkbart vore kanske också kvinnon. Tyra, fda. Thyri, Thyre, fsv. Thyre, vilket väl dock är okänt i Norge, dit ju Boh. hört. Jfr. då Töretorp SOÄ 8 s. 84».²³⁵ Ifølge opplysninger fra Ortnamnsarkivet i Göteborg er henvisningen til Tyra seinere strøket i manus. Det bør likevel vurderes om forleddet i Torreby trass i dette kunne være kvinnenavnet Þyri, opprinnelig Thyrwi, som i DgP (bd. I, sp. 1446) kalles «et specielt dansk Navn» og som var «alm. i hele Landet». De eldste danske beleggene synes å være fra innskriften på Jellingsteinen, þurui (men også det enestående þâurui; begge i akk.); de yngste som tas med, er fra begynnelsen av 1600-tallet; jfr. op. cit. 1444–46. Navnet anses som en sideform til «det yderst sjældne Thorwe».²³⁶ Det vises ellers til gsv. Thyre og vestnordisk Þyri («begge sjældne»). Navnets etymologi er noe omdiskutert; forleddet er Þur, og etterleddet kan mulig settes i samband med vig, ‘kamp’ (se bl.a. Andersen 1936: 89, NK VII 195 og NPL).
E.H. Lind (sp. 1229) har noen sagabelegg på kvinnenavnet Þyri; den eldste norske navnebæreren er Olav Tryggvasons danskfødte kone. Fra diplomatariet er det bare ett sikkert belegg – fra en ætteliste i et brev fra Hardanger i 1324 (DN XV 14).²³⁷ Muligens er det også dette navnet som menes med «Dyry Haagensdatter», som nevnes i et brev fra Ringerike i 1361, bevart gjennom avskrift fra 1770 (DN XVI 22). Lundgren-Brate (s. 277) har ett belegg på fornavnet – fra 1401 – og fører ellers opp metronymet «Thyreson» fra 1346. I SMPs samlinger er det supplert med flere belegg (til sammen trolig 13 personer) under Thyra, tidligst fra midten av 1200-tallet, men alle synes å være fra gamle danske områder i Sør-Sverige. Et par runeinnskrifter kan muligens vise til en noe videre utbredelse; det sikreste synes å være þurui fra Södermanland (Sö 188). Mindre sikkert er þuri fra Uppland (U 412), som Jan Owe (1996) fører opp under Þyrvi, jfr. at han har flere belegg þuri under Þórir (f.eks. Ög 123).
Fra England nevner Erik Björkman ett mulig eksempel på kvinnenavnet (s. 164),²³⁸ men det synes ikke registrert av John Insley eller i uavhengig bruk av Gillian Fellows-Jensen (1968).
Kvinnenavnet Þyrvi (Þyri) er ikke nevnt i GPNS, og kan heller ikke ellers ses å ha vært brukt som forledd i norske stedsnavn, men Lind (loc. cit.) mener det foreligger i «j Þyribœ» (DN III 108; 1317, Oslo), som han anser som forsvunnet navn i Brastad sn. i Båhuslen. I OGB VI1 71 (se Törreby s. 434) påpeker imidlertid Assar Janzén at trenemnet tyri er en like sannsynlig tolkning i dette navnet, som Gunnar Drougge i manus til OGB XV har ført opp under Torreby (slik også O.A. Johnsen 1905: 106; jfr. Tiselius 1926: 132). Lundgren-Brate (loc. cit.) mener kvinnenavnet kan inngå i Tortuna i Västmanland («Thyretuna», ifølge Hellquist 1948: 1258 «möjl.» til kvinnenavnet) og kanskje også i et par andre svenske stedsnavn. Ellers kan nevnes at to bebyggelsesnavn i Älvsborgs län har vært satt til dette kvinnenavnet: Töretorp i Kullings hd. som er nevnt ovenfor, og ellers Törebo i Kinds hd. Dette skrives eldst «Toreboda» i 1547 og seinere «Tör», «Tor» og «Tur»; navnet tolkes som «kanske» sammensatt med kvinnenavnet (SOÄ VII2 28; henvisningen finnes i OGB VI1). Töreboda i Björkängs sn., Vadsbo hd. i Skaraborgs län, som første gang er belagt som «Törebo» i 1540 og seinere med liknende former som for Törebo, er i SOSk XI1 30 f. satt til «väl ordet töre ’kådig furuved’», og det vises til «samma namn i Hassle sn. samt Törebo i Ö. Frölunda sn.». Med så unge skriftformer som i disse navnene, må tolkningen av forleddet nødvendigvis bli usikker.
Det er ingen opplysninger i DgP om evt. danske stedsnavn med Thyrwi som forledd, men Gillian Fellows Jensen (1968: 319) fører opp et bebyggelsesnavn «Toftum Terri» fra Lincolnshire (med spørsmålstegn) og to teignavn fra Yorkshire med hv. til EPNS. I kommentaren påpeker hun imidlertid at alle de tre navnene alternativt kan inneholde det gfra. personnavnet T(i)erri fra kontinentalgermansk Theodric.
Kvinnenavnet Thyrwi, norrønt Þyri, har sikkert forekommet utenom Danmark og tidligere danske områder, men hvor utbredt det har vært, og hvor tidlig det har opptrått ellers i Skandinavia, er usikkert. Dersom navnets eldste, kjente bærer var kong Gorms dronning – slik Rikard Hornby hevder (NK VII 190)–, er det mindre sannsynlig å finne det i gamle stedsnavn utenom Danmark, men gjennom Harald Blåtanns interesser på norsk område – særlig i Viken – kan det ikke utelukkes at det har vunnet innpass også i Norge, spesielt på Østlandet og nedover i Båhuslen. Hvis sagaenes opplysninger om Olav Tryggvasons kone er pålitelige, er de en indikasjon på en slik dansk påvirkning.
Kilden til det eldste navnebelegget for Torreby er et originalbrev skrevet i Oslo i 1317 (Håkon Magnussons gavebrev til Mikaelskapellet i Tønsberg). M.h.t. dette navnet og de andre om lag 100 gårdsnavnene som nevnes, må brevet likevel oppfattes som en sekundær kilde, som uten tvil bygger på eldre – sannsynligvis lokale – forelegg. Men tolkningen bør langt på vei kunne ta utgangspunkt i skriftformen fra 1317, særlig m.h.t. initialen Þ, som jo er vesentlig i spørsmålet om forleddet er personnavnet eller appellativet. Fordelingen T : Þ (t : þ) ellers i brevet viser seg å være tilnærmet etymologisk korrekt.²³⁹ Sammensetningstypen kan ikke bidra til å tolke forleddet; både kvinnenavnet og appellativet synes å ha hatt genitivsform identisk med nominativ. Det bør på dette grunnlag vurderes om personnavnet Þyri likevel ikke skulle foreligge i som forledd i Torreby.
Torreby ligger vel 4 km sørvest for Foss kirke, ut mot den vestligste av Gullmarns to innerste armer, Färlevfjorden, og dermed ikke langt fra Brastad på den andre sida av fjorden; jfr. Linds forsøk på å lokalisere det eldste belegget. Bebyggelsen har vært regnet som ett helt mt., men siden 1697 har dette vært et «säteri», en setegård, som bl.a. også har omfattet nabolandsbyen Vässby . Det er flere bebyggelser med navn på by i Foss, i sørøst ligger Bårby og Ödsby, i øst Faleby og noen kilometer i nord-nordøst ligger Säleby nær grensen til nabosoknet Håby.
Vässby, med to gårder, er sikkert navngitt i forhold til Närestad, jfr. «Vereby» hos O.A. Johnsen (1905: 158). Bårby er i OGB manus tolket til borð n., ‘kant’, i samsvar med terrengforholdene; også denne bebyggelsen omfatter to gårder (2 mt.). Ödsby tolkes til ýtzi, superlativ av adverbet út; her er tre gårder (3 mt.). Forleddet i Faleby forklares til appellativet fala f., ‘slette’, noe som også synes å passe med beliggenheten; her er også to gårder med 2 mt. Säleby er mer usikkert tolket. Drougge foreslår *Seljubýr til trenemnet selja, men på grunnlag av de eldste formene kan gen. pl. av sel n. være en vel så rimelig tolkning. Bebyggelsen omfatter to gårder, men med bare 1 ¼ mt. Det kan også nevnes at kirkestedet Håby («Haugbiar sokn», «j Haughby», RB 228) omfatter to gårder med 2 mt.
Torreby synes altså opprinnelig å ha vært den minste av by-gårdene og sikkert noe yngre enn de andre, mulig med unntak av Säleby.²⁴⁰ Dette lar seg forene med tanken om at forleddet skulle være et relativt seint innkommet kvinnenavn; det burde vurderes om ikke Torreby er en relativt seint utskilt del av Vässby. Til tross for – som det synes – indikasjoner på at personnavntolkningen kan forsvares, blir tolkningen av Torreby likevel usikker, ikke minst på grunn av den sparsomme dokumentasjonen for utbredelsen av kvinnenavnet utenfor Danmark

Torsby

Inlands Södre hd. (Torsby sn.), Båhuslen

OGB V 83

GK7B SV 6119

S-sø 0,5 km

– to199Spy, to1S_By, to1-SBy (OGB)

j Þoresby DN IX 175, 1377 (Tegneby). a Þoresby DN III 337 1387 (Berg i Tegneby). j Þoresbiar sn RB 329, 1388. Þoresbiar k RB 330, 1388. till Þorsbo (!) k, a Þorsby RB 333, 1388. j Þoresby sn RB 245, 1396. firir Þoresby (sn) RB 528, 1399 (= NgL 2 r I 402). (a Þoresby RB 535, ca 1400). j Þoresbear sn RB 322, 1402 (tilf). j Þorsby sokn DN II 527, 1430 (Morlanda). a Toresby DN V 586, 1457 (Oslo; påskrift = NgL 2 r II 430). Thoresbysokn DN XIV 125, 1485 (Kastellekloster). i Toressby DN VIII 517, 1523 (Dragsmark). Thoresby sn NRJ IV 180, 1528. aa Thoresby (2 br) NRJ IV 181, 1528. i Torsby DN XIII 729, 1538 (Torsby). Torsby sn NRJ V 121, 1542. i Torsby NRJ V 123, 1542. Torsby 1544–1881 OGB. aff Torsby (sn) NLR I 85f, 1557–58. y Torsby NLR I 151, 1557–58. (aff) Torsby (sn) NLR II 151 204, 1560–61. Torsby sn NRJ V 480 643 656, 1568. i Torsbi (3 br) NRJ V 487, 1568. Thorsby (sn) NRJ V 610 625, 1568. Torsby (gd) NRJ V 610 626, 1568. Thorsby, Torsbi 1573 OGB. T(h)oursbye, Torssbye 1581 OGB. Thorsbye 1586 OGB. i Torsby Aktst I 47, 1591. Torsby sn, pgld JN 27 36 46 51 66 72, 1576–97. Thorsby sn, pgld Torsby k JN 13, 1591. Torssby sn, pgld JN 61, 1592. Torsby sn, pgld, pgd, k JN 101 169 179 185 187 191–93, 1594. Torsby sn, pgld, k, pgd JN 470 515–17, 1597. i Tordzby JN 508, 1597. Torsby(e) Aktst I 134 142, 1610. Torsebye (sn) Aktst I 641, 1647. Toersbye sn Aktst I 646, 1647. Torszby Aktst II 71, 1648. Toersby(e) 1650-t OGB. Torssby 1659 OGB. 1680 OGB. Thorsby (altern) 1811 OGB.
Belegget i RB 535 står i kilden under Bäve kirke, men ifølge OGB XII1 73 (note) hører det sikkert hit

Assar Janzén forklarer i OGB forleddet som «mansn. Tore, fvnord. Þórir» og viser til «SIOD 1,57», d.v.s. Hjalmar Lindroths utredning om herreds og soknenavnene i Båhuslen, utgitt i 1918. Lindroth gjengir der bl.a. et sagn om en «Tore Brack», som den første bebyggelsen skal være oppkalt etter, og han understreker at sagnet kan ha en viss historisk kjerne. Elof Hellquist (1918: 107) setter også navnet til Þórir.
Torsby ligger ca. ½ km sør for kirken, i enden av en dal som strekker seg gjennom Harestad sn. sørøstover til Nordre älv. Det går også relativt brede daler til nordøst og sørvest og en trangere dal nordvestover. Nærmeste nabogård er Lefstad (til mannsnavnet Leifr) i øst, og nord for denne Kärna (muligens et opprinnelig et rud-navn, men jfr. BØ I 48 f.). Sør for Kärna ligger Hallbjörtorp og i vest ligger Skår. Enda lenger vest, på den andre sida av en ås, ligger Skåttan og Ranneberg. Et par kilometer vest-nordvest for Torsby ligger Hållsunga og Bräcke. I sørvest ligger Röd og Glöskär (< norrønt kjarr, n.) og i sør Tronnum (oppkallingsnavn), Hermansby (av Hermóðr; se ovenfor), Lerlycke og Torrebräcka.
Torsby står i OGB oppført som «by» med fem gårder (til sammen 2 ¾ mt.). Hållsunga føres opp med fire gårder (4 mt.), Glöskär også med fire (3 ½ mt.), Tronnum tre (2 ¼ mt.), Rød likeledes tre (1 ¾ mt.) og Hallbjörtorp, Hermansby, Lefstad og Bräcke nevnes med to gårder hver (de tre første med ett helt mt. hver, Bräcke med bare to halve mt.). Ellers er det nærmeste nabolaget til Torsby preget av enkeltgårder med 1 mt. hver, med unntak av Skår, som fra gammelt av har vært på ½ mt., og Råckeröd, som bare har ¼ mt. I 1528 nevnes bare to bønder i Torsby, mens det var fem både i Hållsunga og Glöskär og fire i Hermansby. Ut fra dette og likeledes etter de nåværende «mantal», er det rimelig å anta at Torsby ble kirkested ut fra andre grunner enn størrelse og høy alder. Den sentrale beliggenheten må tillegges en viss vekt. Navnet Torsby går likevel uten tvil ganske langt tilbake, muligens til vikingtida, men både bebyggelsen og navnet synes å kunne være yngre enn Hermóðsbýr. Muligens er navnet jevngammelt med Leifsstaðir. Lars Hellberg mener at eldre navn på staðir og býr ofte kan ses i forhold til hverandre; de kan kjennetegne om lag samtidige bosetninger på tidligere engteiger med ulik type jord; jfr. bl.a. Hellberg 1967a: 254 f. og gjennomgåelsen av hans teorier i kap. 1 ovenfor. Det er imidlertid ikke lett å forestille seg noen av de andre gårdene i området som primære i forhold til Torsby og Lefstad. Hållsunga er den nærmeste, store gården, men slik navnet er tolket i OGB, til eng, synes også denne gården å være en sekundær bebyggelse. Glöskärr må vel etter så vel beliggenhet som på grunnlag av navnet forstås som sekundær til Glose (< elvenavn). Den mest tiltalende løsningen vil være å se Torsby og Lefstad som mer eller mindre samtidig (og ganske seint) utskilte deler av en eldre gård, hvis navn er forsvunnet, og trolig er også andre, mindre gårder i nærheten opprinnelig deler av denne storgården. Denne tolkningen kan mulig også forklare hvorfor soknesenteret og kirken er blitt lagt til den relativt lille gården Torsby

Torsby

Orusts Västre hd. (Tegneby sn.), Båhuslen

OGB VIII 137

GK 8B SV 5255

N-nv 0,5 km

– to1-Sbý (ý nær ù), to1b_ý, to1-SBý'_ (OGB)

Þoresby SRP (utr) 1377 OGB. paa Thoresby (1 br) NRJ IV 204, 1528. y Torsby NRJ V 165, 1542. Torsby 1544 OGB. Torsbi 1568 OGB. y Torsbi NRJ V 445, 1568. Torsby NRJ V 608 620, 1568. Thorsbo 1573 OGB. Tuorsbye 1581 OGB. Thorsbye 1586 OGB. Torssby 1659–1719 OGB. Torsbye D Bjelkes jb s 235, 1660 OGB. Tohrssby 1665 OGB. Torsby 1758–Jr OGB. Thorsby 1881 OGB

David Palm forklarer i OGB forleddet kort til norrønt Þórir (svensk Tore), og denne tolkningen skulle være ukontroversiell.
Torsby ligger ca. 2,5 km fra Kalvöfjorden og en halv kilometer nord for kirkestedet Tegneby, i et område som med få unntak består av enkeltgårder (1 mt.). I øst ligger Bräcke, i nord Kallefors og i vest Gilleby. Noe lenger i nordvest ligger Smedby og et stykke sørøst for kirken ligger Mällby. Også i 1528 var det én oppsitter på hver av de fleste av disse gårdene. Gilleby står oppført med to brukere, men den éne er fattig og betaler ikke skatt. Kårtvet anses i OGB VIII 115 som en mulig utskilt del av landsbyen Tvet (2 ½ mt.). Nede ved fjorden ligger Holm, som ifølge OGB består av tre gårder (3 mt.; i 1528 to skattebetalere og tre fattige).
Ifølge OGB kan navnene Håv og Gilleby på gårdene nordvest for kirken tyde på et tidligere kultsenter, men det er vanskelig ut fra navnene å antyde en sannsynlig bebyggelsesutvikling. Det er imidlertid påtakelig at det her ikke er noen navn på staðir, og Holm er det eneste gamle, usammensatte naturnavnet knyttet til en stor bebyggelse. Vel to kilometer nord for Torsby finnes det eneste heimnavnet i herredet, Fläskum, men også det tilhører en relativt liten bebyggelse. Om man også ved Torsby i Tegneby skulle anta en tidlig oppsplitting av en eldre storgård, ville det være rimelig å regne med et sentrum i området Tegneby–Håv. Torsby kunne i så fall tenkes å være utskilt i sein vikingtid eller tidlig middelalder

Torsby

gnr. 80 i Modum hd. (Heggen sn.), Buskerud

NG V 230

N50 1814.4 5451

N-nv 6,5 km

Rel. skyld: 1,2

– tó'2rsbý (Bugge ca. 1880, NG), "to(')Sby (AN 1942), "to'Sby' (AN 1945), "toSby (AN 1954)

Þorer a Þoresbœ DN VI 156, 1332 (Rud). j Toressby NRJ IV 88, 1528. Torissby DN XIII 725, 1538 (Lerum i Sande, Vestfold). Torsby NLR I 161, 1557–58. Thorsby NLR II 215, 1560–61. Torisby Aktst I 74, 1591. Thorresby 1593 NG. Thorszbye 1/1 1604 NG.⁹ Thorsbye 1647 V 64 70. Thoerszbye Aktst II 58, 1648. Torszbye 1661 lk. Th med Langszrud 1661 NG. Torresbye 1665 matr. Thorresby 1668 NG. Torsbye 1723 matr E. Toresbye 1723 matr M. 1723 NG. Tordsbye 1801 ft. Thorsby (Thoresby) 1838 matr. Torsby 1886 matr

Hjalmar Falk tolker i NG forleddet til mannsnavnet Þórir og viser til GPNS (s. 259 ff.).
Torsby ligger på vestsida av Vikersundet (Tyrifjorden) ca. 6,5 km nord-nordvest for kirkestedet Heggen, mellom gnr. 79 Flannum (heim) i sørvest og gnr. 111 Rud i nordøst. Enda lenger nord ligger gnr. 110 Svenneby (se ovenfor); i nordvest er et større skogsområde. Ca. 1 km øst for Torsby ligger gnr. 112 Flattum (heim), og øst for denne – ut mot Tyrifjorden – ligger gnr. 98 Tveiten. Sør for Flattum ligger gnr. 113 Øverby og sør for Torsby gnr. 81 Helgedalen. Noe sør og sørvest for denne ligger gnr. 75 Hære (vin), gnr. 76 Skinstad og gnr. 85 Grøterud.
Av disse gårdene hadde Tveiten, Rud og Grøterud høyest skyld i 1647, tilsv. hhv. 37, 33 og 32 lpd. korn. Flannum skyldte 30 lpd., og Torsby og Hære 25 lpd. hver, mens Flattum skyldte 20 lpd. Skinstad skyldte 14 lpd., Øverby 12 lpd. og Helgedalen tilsv. 10 lpd. korn. En sammenlikning av 21 gårder i området her, viser en gjennomsnittsskyld i 1647 på vel 21 lpd., og Torsby ligger altså noe over dette, med en relativ skyld på 1,2 mot 1,0 for Svenneby og 0,6 for Øverby. Beliggenheten i utkanten av grenda taler imot at gården kan være blant de eldste, og det samme gjør landskyldopplysningene sett i forhold til Rud og Grøterud. At det eldste belegget for Torsby, fra 1332, viser at det da satt en mann med navnet Þórir på gården, er selvsagt en tilfeldighet; gården og gårdsnavnet er sikkert langt eldre enn dette belegget.
Grøterud er dannet til appellativet grjót (eller muligens slik Falk hevder s. 231, til elvenavnet Grjóta), og må regnes blant de eldre rud-navnene; det er kanskje like gammelt som Rud. Når det også tas hensyn til skylda på gårdene med navn på heim, vin og staðir, kan man ikke se bort fra at gården og navnet Torsby går tilbake til vikingtida. Det kunne være grunn til å anta en tidlig sammenheng med Rud, og se begge disse gårdene som opprinnelige deler av Flattum. Som en mulig støtte for et slikt synspunkt kan nevnes at gnr. 111,11 Langsrud, som kjennes tilbake til 1578, lå som underbruk til Torsby i 1617 og 1661, men under Rud i 1668.²⁴¹

Trollebøen

gnr. 103 i Selje hd. (Vågsøy sn.), Sogn og Fjordane

NG XII 399

N50 1118.1 9874

S 5 km

Rel. skyld: 0,6

– trOllebønin (Rygh ca. 1879), -bønn, dativ: -naa (Bugge 1884), trå72l9l9ebøn9n9, dativ: -bønå, også: -bønin9 (NG), "trOl93bø'nen, -bø'na (1999)

po Throllebø NLR III 165, 1563. aff Trollebøe NLR IV 147, 1566–67. Throllebø 1603 NG. Throllebøe 1608 NG. Throllebøenn (2 br) 1647 XII 361. Trolleloe (!)1647 XII 368. Trollebøe 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Trollebø 1838 matr. Trollebøen 1886 matr

Albert Kjær har ingen entydig tolkning av navnet. Forleddet kan komme direkte av appellativet troll n.,²⁴² ‘overnaturlig vesen’, av et tilnavn Trolli avledet av dette, eller av et elvenavn Trolla, men det kan kanskje også forstås på annen måte. For tilnavnet viser han til Karl Rygh (1870: 68) og Finnur Jónsson (1907: 299), og han opplyser ellers at «der er en liden Elv ved Stedet».
Mens Karl Rygh og Finnur Jónsson har ett belegg for tilnavnet, en grønlending Þorgrímr Trolli på 1020-tallet (som nevnes i flere håndskrifter), har E.H. Lind (Bin. sp. 387 f.) tre eksempler i tillegg: enda et sagabelegg, tre belegg fra DN på 1430–40-tallet (alle gjelder svensken Birger Trolle) og et belegg fra bergenhusregnskapet for 1518, tømmermannen «Tommess Trolde» (NRJ I 138, 199).²⁴³ Sagabelegget er hentet fra et håndskrift av Olav den helliges saga og er en variant av episoden om Þorgrímr Trolli, men her kalles mannen Þórarinn Trolli «ut a Grœnalande» (Keyser og Unger 1849: 63). Þorgrímr/Þórarinn nevnes i forbindelse med en drøm som Tormod Kolbrunarskald har hatt, og som har klare sagnhistoriske trekk.²⁴⁴ Det finnes altså ikke sikre belegg for et norsk tilnavn Trolli før 1518, og selv Tomas Trolle behøver slett ikke å være norsk. I Sverige er tilnavnet Trolle vanlig etter 1306 (SMPs samlinger), og det skyldes vel i stor grad den kjente adelige familien. I Danmark har det bare vært noen få navnebærere, og det vises i DgP II (sp. 1147) til det svenske adelsnavnet.
Lind anser det for sannsynlig at tilnavnet foreligger som forledd i noen stedsnavn på ruð, og han nevner Trollerud på Eidsvoll og i Spydeberg. Tilnavnet synes også å kunne foreligge i flere båhuslenske navn, bl.a. Trollered i Säve sn., Trålleröd i Jörlanda sn. og i Trolltorp i Stala sn. (OGB IV 51, VI1 70 og IX 70). De fleste norske gårdsnavn på Troll er sammensatt med naturbetegnende etterledd, f.eks. det frekvente Trolldalen, og slike navn kan rimeligvis knyttes til appellativet troll, evt. til et elvenavn Trolla, som kjennes bl.a. fra Valdres (jfr. NE 275). Slik er det da også vanligvis tolket i NG (se f.eks. bd. I, s. 211). I de relativt få sammensetningene med kulturappellativ er en tilnavntolkning mulig, selv om andre tolkninger er like rimelige.
I NG I (s. 26) opplyser Oluf Rygh at Trollerud/rød finnes i Eidsberg, Spydeberg, Trøgstad, Tune, Eidsvoll og Sandsvær.²⁴⁵ Han mener forleddet etter nåtidsformen kan forklares enten til appellativet eller tilnavnet, men ser heller ikke bort fra at det kan gå tilbake på et Þórhildarruð, av kvinnenavnet Þórhildr. Ellers viser han til elvenavnet. Navnene i Spydeberg og Eidsvoll er belagt med skriftformer fra middelalderen og synes på grunn av disse, som viser til en norrøn form Trollaruð, å måtte tolkes på én av de to førstnevnte måtene (NG I 71 f., II 377). Kåre Hoel påviser imidlertid i BØ IV (under utgivelse) at Trollerud i Spydeberg og trolig også navnet i Tune er dannet til elvenavnet Trolla.²⁴⁶ Hjalmar Falk forklarer det sikkert ganske unge gnr. 135 Trollerud i Sandsvær uten videre til appellativet og avviser de øvrige forklaringsmåtene Rygh nevner i bd. I, som mindre rimelige (NG V 398). Han sammenlikner ellers med gnr. 139 Pukerud i Norderhov, der navnet «snarest betegner ... en Gaard hvor det spøger» (NG V 49). En liknende forklaring synes å ligge til grunn for gnr. 2,3 Trollset i Gol, som Falk forklarer som «Vel af "Trold"»; han tilføyer at bruket ligger på en «svimlende Høide langt fra Folk» (NG V 105). Det er for øvrig slående hvor ofte det viser seg at navn på Troll(e) er knyttet til avsidesliggende lokaliteter. Ellers kan nevnes gnr. 178 Trolleskei i Spangereid, der Albert Kjær bemerker at «Sagn om Trold maa vel have været knyttet til Stedet» (NG IX 179). Etter Ryghs tid foretrekker altså utgiverne av NG den appellative tolkningen av navn på Troll- med kulturord i etterleddet, men ved Trollebøen i bd. XII (utgitt i 1919) presenterer Kjær igjen tilnavnet og elvenavnet som mulige forklaringer.
Også i svensk stedsnavnlitteratur er tilnavnet en vanlig forklaring, særlig i bøker utgitt i første halvdel av 1900-tallet. Fra Älvsborgs län kan nevnes et Trolltorp i Eska sn., Bjärke hd., og i forklaringen sies det bare at det er uvisst om forleddet er det svenske slektsnavnet Trolle (SOÄ III 12). Trollabo finnes to steder i samme len, og begge forklares med tilnavnet Trolle; ved det éne, i Hudene sn., Gäsene hd., vises det til en Ion Trolle som kjennes fra ca. 1550, om lag samme tid som stedsnavnet dukker opp i kildene for første gang (SOÄ VI 76; jfr. VII2 116).
Til Trollered i Säve sn. på Hisingen slås det uten videre fast at forleddet er «det även eljest från boh. ON bekanta bin. Trolle» (OGB IV 51), og på samme måte tolkes Trolltorp i Stala (OGB IX 70). I OGB IV vises til Lundahl 1927: 110 og Ödeen 1927: 280, som knytter bostedsnavn på hhv. Trolle og Trolla til person(til)navn. Ved Trålleröd i Jörlanda, drøftet i OGB VI1 s. 70 f., utgitt i 1972, åpner Verner Ekenvall for flere muligheter. Primært foreslår også han tilnavnet og viser til drøftingen av de tilsvarende norske navnene,²⁴⁷ men han bemerker at forleddet også kan være appellativet troll, som i stedsnavn skal kunne ha nedsettende betydning. Han påpeker ellers at Trålleröd ligger inne i en «skogig bergstrakt», og at forleddet kan bero på en tradisjon om troll (OGB).²⁴⁸ Appellativet er også utbredt i danske stedsnavn; jfr. Hald 1966: 62.
Trollebøen ligger på fastlandet ut mot Ulvesundet. Ca. 1 km nord for gården ligger først gnr. 102 Saltkeilen og deretter gnr. 101 Hagevika. Sør for Trollebøen ligger gnr. 104 Deknepollen og på den andre sida av sundet ligger gnr. 114.115 Skråm, gnr. 116 Midgarden og gnr. 117 Goteberget, som Kjær antar kan ha utgjort én gård («da alle disse Gaarde ligge temmelig tæt sammen» – nå i tettstedet Måløy. I 1647 hadde Midgarden høyest skyld av disse sju gårdene, tilsv. 37 lpd. korn, mens Skråm og Goteberget skyldte 28 lpd. hver. Gårdene på østsida hadde gjennomgående lavere skyld: Deknepollen 27 lpd., Hagevika 21 lpd., Trollebøen 15 lpd. og Saltkeilen 10 lpd. Gjennomsnittsskylda for de sju gårdene var 23,7 lpd., og Trollebøen får en relativ skyld på 0,6. Det er likevel sannsynlig å regne med at navnet går tilbake til middelalderen, men så vel etter beliggenhet og relativ skyld er det grunn til å regne med at dette opprinnelig har vært en avsidesliggende eng under gårdene (evt. gården) på vestsida av sundet (det samme gjelder vel gårdene nordafor).
Den norrøne formen av navnet har vært *Trollabœr, eller muligens har det i middelalderen vært brukt i bestemt form -bœrinn, i og med at allerede 1647-belegget viser bestemt form. Forleddet kan formelt sett forstås på alle de måtene Kjær antyder, men det er lite tilfredsstillende å tolke forleddet til et persontilnavn som i Norge er så usikkert belagt som Trolli. Som så mange andre steder renner det også her ned ei elv like ved gården, og en tolkning til et elvenavn Trolla kan ikke utelukkes. I bygdeboka forklares navnet «Trollebønen» til appellativet troll: «Av ein eller annan no ukjend grunn hev lendet her vorte sett i samband med troll, mogeleg avdi garden låg einbølt i eit noko uhugleg lende», og det tilføyes at «ymse stadnamn i Nordfjord er sett i samband med troll, t.d. Trollhamrane, Trollurdi, Trollestødi, Trollgjølet» (Aaland 1943: 264). Fortellinger om troll og vetter kjennes i mange tilfeller tilbake til norrøn tid; jfr. sagnene om troll, trollkjerringer o.s.v. som nevnes i forbindelse med fjellet Hornelen – med Gjuratinden – langs skipsleia en mils vei sør for Trollebøen (jfr. Frøysadal 1968: 79–81). På denne bakgrunn kan man nok se bort fra en tilnavntolkning, men spørsmålet om forleddet er et elvenavn eller et appellativ må bli stående åpent

Tørnby

gnr. 69.70 i Rødenes hd. (Rømskog sn.), Østfold

NG I 174

N50 2014.3 5726

N 2 km

Rel. skyld: 0,6

– tø2nnbý (Bugge 1883), tø2rnbý (Ryghs originalmanus), tø2rnby, tø2nnby (NG), "tANby (AN u.å.), "tøNby (AN ca. 1955)

Thørrenbyenn NKJ I 24, 1575 (= St 22 b). Tørrennby ¼ 1593 bs AN. Tørrennbye 1593 NG. Torenby 1604 bs AN. Torenbye 1604 NG. Thornebye 1613 ls AN. Tørrisbye (!) 1614 ls AN. Tyringbye 1619 bs AN. Thiørembye 1620 ls AN. Thorennby 1626 ls pinse AN. Thorneby 1626 ls jul AN. Thorenby 1626 NG. Tyrrennbye 1647 I 120. Tyrindbye 1661 lk. Tyrnebye 1723 matr E M. Tørringbye 1800 K AN. Tyrnbye 1801 ft AN. Tørinbye, Tørenbye Seter 1808 K AN. Tyringbye 1818 næringsskatt AN. Torneby (Thorbjørneby) 1838 matr. Tørnby 1886 matr.
Belegget «a Þorbiornaby» fra RB 152, som i NG føres opp her, tilhører gnr. 74 Tårnby

Oluf Rygh tolker i NG navnet til mannsnavnet Þorbjǫrn, men slik jeg nevner s. 436, er det gnr. 74 Tårnby som kan tolkes på denne måten.
Om forleddet i Tørnby også skulle være et personnavn, står valget mellom Þórunn og Þorný. Þórunn foreligger, som vist under drøftingen av Tornby i Våler (s. 423 f.), uten tvil i flere gårdsnavn, også fra Østfold.²⁴⁹ En utvikling til Tørn- innebærer imidlertid en tidlig forkorting av ó til o, og denne ville i dialekten ha gått videre til å. Også de mange skriftformene med og <ø> taler imot at Tørnby skulle komme av Þórunn. På samme måte kan argumenteres mot Þorný, om det da ikke skulle være at rotvokalen var blitt trukket mot ø på grunn av y-en. Þorný er likevel en mindre aktuell tolkning på grunn av distribusjonen dels av kvinnenavnet selv, men særlig p.g.a. utbredelsen av gårdsnavn som beviselig er sammensatt med det. Det er høyst tvilsomt om kvinnenavnet har vært særlig mye brukt utenom det tradisjonelle «Tone-området» på Agder (se grundigere i Schmidt 1997a: 37–40).
Vokalismen i rømskogsdialekten og de eldre skriftformene gjør det umulig å godta at Tørnby skulle inneholde kvinnenavnet Þórunn. En alternativ, og språklig mer akseptabel løsning er appellativet þyrni n., ‘sted der det vokser tornebusker’, som kjennes som forledd i flere gårdsnavn som går tilbake til middelalderen, også fra Østfold (jfr. Schmidt 1997a : 47).
I forbindelse med drøftingen av gnr. 71 Steinby (s. 367 f.) har jeg vist at Tørnby og Steinby kan antas å være forholdsvis seint utskilte deler av gnr. 72 Tukun

Törreby

Inlands Nordre hd. (Jörlanda sn.), Båhuslen

OGB VI1 71

GK7B NV 6535

Ø 1 km

– tÕ2r-êbý'_, tU1r-by, tU2r-(ê)by (OGB)

paa Thorreby, Thyrreby (2 br + 2 fattige) NRJ IV 187, 1528. Thorreby, Thyrreby NRJ IV 187, 1528 OGB. i Tyreby, Neder Tyreby NRJ V 131, 1542. Tyreby 1544 OGB. y Øffre Thywrrebij, Thiwrebij DN XII 753, 1546 (Båhus). y Øffre Thywrrebij, Thiwrebij DN XV 696, 1546 (Båhus). y Torebi NRJ V 510 513 1568. y Tørrebi NRJ V 514, 1568, Tørrilby NRJ V 594 630, 1568. Torebi, Törrilby 1568 OGB. Torreby, Torteby (!) 1573 OGB. Thuornnbye, Thörreby 1581 OGB. Th(r)lebye, Thornnbye 1586 OGB. Tyreby JN 171, 1594. Thøreby Aktst I 142, 1610. Turetz (!) NRR VIII 240, 1642. Thureby NRR VIII 479, 1647. Tørrebye Aktst II 71, 1648. Thureby NRR IX 29, 170, 1648. Töreby 1659 OGB. 1697 OGB. Törreby 1665–Jr OGB. Törebu 1673 K, OGB. Töreby 1720 j nr 10, OGB. Törreby 1720 nr 10, OGB. Torreby 1825 OGB. Törreby GK EK, OGB

Assar Janzén tar i sin drøfting av navnet i OGB utgangspunkt i at skriftformene med initial «Th» i 1500-tallskildene kan representere så vel Þ som T. Han bemerker (med hv. til Pedersen 1960: 10 ff.) at forleddene i navn på by oftere er et appellativ enn et personnavn. Han slår fast at «F. l. kan knappast med säkerhet bestämmas», men foreslår likevel to muligheter. På språklig grunnlag kan en tolkning til norrønt tyr(v)i n., ‘feit furuved’, forsvares, og Janzén viser til norsk dialekt tyr(v)e, svensk töre, tyre, i båhuslendialekten [tê]. Törreby ligger på Jörlandaslätten, og han finner det av den grunn vanskelig å tenke seg at det tidigere har vokst furuskog der. Han anser det som mer sannsynlig at forleddet er kvinnenavnet Thyr(w)i, jfr. Torreby ovenfor.
Törreby kalles i OGB «by» med to gårder, Övra og Nedra Törreby, hver klassifisert til ett helt mt., men det sies at «ägorna är splittrade i flera lokalt skilda delar». Bebyggelsen ligger like øst for Jörlanda kirke (se under under Källsby). Allerede i den eldste kjente kilden, gjengjerden fra 1528, nevnes det her to bønder (foruten to fattige, trolig husmenn e.l.). Jens Nilssønn omtaler imidlertid stedet som én gård, på nordsida av elva som skiller mot «gården» Håby.²⁵⁰ Bebyggelsen ved kirkestedet Jörlanda har siden middelalderen hett Kyrkeby, og på vestsida av denne ligger Källsby; sør for disse ligger enda en by-gård, Halleby. Dette navnet tolkes i OGB VI1 40 til appellativet hall f., ‘stein, helle’, Håby er etter formene i RB dannet til haugr m. (op. cit. 43, der også andre, men mindre sannsynlige tolkninger nevnes), og Källsby er dannet til mannsnavnet Ketill. Fjernere fra soknesenteret ligger gårder med bl.a. navn på röd, torp og tvet.
By-gårdene må, slik nøyere beskrevet under Källsby, på grunnlag av størrelse og beliggenhet regnes blant de eldste gårdene, men likevel som sekundære til det gamle soknesenteret Jörlanda. Det ville ikke være urimelig å forestille seg Jörlanda som en større primærgård og by-gårdene som utskilte deler av denne. Slik sett ville en personnavntolkning kunne forsvares, og kvinnenavnet Þyri ville – med de forbehold som er nevnt under Torreby – kunne være en mulighet. Imidlertid er de eldste beleggene for Törreby såpass unge og vekslende at tolkningen vil måtte anses som usikker. For den saks skyld er det ingen ting i veien for at navnet kan inneholde kvinnenavnet Þúríðr, evt. i varianten Þýríðr, som er registrert nettopp i Båhuslen (jfr. NK VII 94 f., Lind sp. 1228). Dette navnet foreligger sikkert i ett ruð-navn (gnr. 235 Tørud i Furnes – uttalt med kort ø; NG III 72), og ifølge GPNS (s. 268) er kvinnenavnet sannsynlig eller mulig forledd i en rekke andre navn på rud/rød, så vel som på set og stad. Vokalen i forleddet er i forkortet i mange av navnene.
Assar Janzén avviser en tolkning til trenemnet tyr(v)i n. fordi han – som nevnt – finner det usannsynlig at det har vokst furuskog på stedet. Uten at det tillegges noen virkelig bevisverdi, kan det likevel nevnes at det både under Kyrkeby og Röd finnes (unge) navn sammensatt med Furu (jfr. OGB VI1 50, 63). Men en tolkning til et kvinnenavn, kanskje heller Þúríðr/Þýríðr enn Þyri, kan heller ikke utelukkes. Det er all grunn til å anse Törreby som usikkert tolket

Tårnby

gnr. 74 i Rødenes hd. (Rømskog sn.), Østfold

NG I 175

N50 2014.4 5826

N 2,5 km

Rel. skyld: 1,6

– taa'rnbý (Bugge 1881), tå2rnby (NG), "tå'Nby (AN ca. 1955)

a Þorbiornaby RB 152, ca. 1400 (tilf). Thorbenby Aktst I 57, 1591. Torenby 1/1 1593 bs AN. Torneby 1593 NG. Torbenby RAd 1599 (Rødenes). Tornbye 1604 bs AN. 1604 NG. Thornebye 1613 ls AN. Tornnebye 1614 ls AN. Thorbionby 1617 bs AN. Tiorbiørnnbye 1618 bs AN. Torbenbye (!)1619 bs AN. Thørennbye 1620 bs, ls AN. Thorennby 1626 ls (pinse) AN. Thorenby 1626 ls (jul) AN. Thorrneby 1626 NG. Torrennbye 1647 I 119. Tornebye 1661 lk. Tornebye 1723 matr E M. Taarnebye 1800 K. Taarnebye 1801 ft AN. Taarnebye, Taarneby Seter 1808 K AN. Taarnebye 1818 næringsskatt AN. Torneby (Thorbjørneby) 1838 matr. Taarnby 1886 matr

De eldste beleggene er i NG ført opp under nabogården Tørnby (gnr. 69.70), og beleggene «Torneby» fra 1593, «Tornbye» fra 1604, «Thorrneby» fra 1626 og «Tornebye» fra 1723 tas til inntekt for tolkningen «*Þórunnarbýr, af Kvindenavnet Þórunn». I Schmidt 1997a argumenterer jeg for at Rygh har byttet om på de eldste beleggene, og at det er Tårnby som må tolkes Þorbjarnarbýr.
Mannsnavnet Þorbjǫrn var allment i Norge og på Island i middelalderen, gammelt og vanlig også i Sverige og Danmark og registrert i England (Lind sp. 1150; jfr. Lundgren-Brate s. 264 f., SMP saml., DgP I 1376–82, Björkman s. 147 f., Fellows-Jensen 1968: 301 og Insley s. 399 ff.).
I GPNS (s. 255 f.) fører Rygh opp tretten eksempler på gårdsnavn som kan være sammensatt med dette mannsnavnet, men presiserer at det kan være vanskelig å skille fra kvinnenavnene Þorný og Þórunn. Det eneste navnet på by Rygh nevner, Tørnby, lar seg ikke tolke til Þorbjǫrn, og jeg har også påvist at bare omkring halvparten av Ryghs tretten foreslåtte navn lar seg sikkert føre tilbake til dette mannsnavnet (Schmidt 1997a: 31 ff.).
Også i Sverige foreligger mannsnavnet ifølge Lundgren-Brate (s. 265) i noen bebyggelsesnavn, bl.a. i navn på torp, jfr. soknenavnet Torbjörntorp i Västgötland. Elof Hellquist (1918: 65) nevner et Torbjörbyn i Dalsland (i Örs sn., Nordals hd., kjent siden 1540: «Ttorbiörnbyen»; jfr. SOÄ XV 98 f.). Ifølge DgP I 1382 skal det også foreligge i et dansk stedsnavn, Torbenfeld i Tuse hd., belagt som «Thorbærnæfeld» i 1360. Her vises også til et Thouberville i Normandie (Björkman s. 148 skriver Torberville), men John Insley (s. 400) argumenterer overbevisende for at forleddet her er hybridformen *Þurbert (jfr. op. cit. 399); navnet tas da heller ikke med av Adigard.
Tårnby ligger på østsida av Tukunelva, rett overfor Tørnby og Steinby. Under Steinby har jeg ut fra landskyld og beliggenhet argumentert for at disse to gårdene kan være utskilte deler av Tukun. Tårnby hadde i 1647 en skyld som var nesten den dobbelte av den sammenlagte skylda for Steinby og Tørnby og bare litt lavere enn skylda for Tukungårdene. Det kan derfor være grunn til å anta at Tårnby er eldre enn de to andre by-gårdene og muligens den først utskilte delen av av Tukun.

*Þjóstolfsbýr

forsv. gård i Varteig hd. (eller Rakkestad?), Østfold

NG I 286

N50 1913.1 ca. 2786

j Þiostolfsbø RB 499, 1397 (?)

Innførselen for Varteig er ikke datert, men den står mellom innførsler for 1397

Navnet kommenteres ikke i NG, men i GPNS (s. 251) er det ført opp under mannsnavnet Þjóstolfr, som omtales som alminnelig i Sør-Norge i middelalderen «og fremdeles brugt».
Þjóstolfr er av E.H. Lind (sp. 1130–33) ansett som «föga brukligt på Island», men han fører opp en rekke eksempler fra Norge, etter sagatida stort sett f.o.m. begynnelsen av 1300-tallet. Med få unntak skrives etterleddet med o, men «-ulfuer» o.l. finnes f.eks. i DN VII s. 368 (1422, Tønsberg) og s. 403 (1436, Brunkeberg i Telemark). I Lind Suppl. (sp. 819–25) finnes en lang rekke eksempler, og slik Lind kommenterer avslutningvis, viser de at navnet «alldeles övervägande» har hørt hjemme på Østlandet. Fra Rakkestad nevnes en «Andris Thiøstulffsønn» i DN XVI 27 (avskrift av et brev fra 1369). En del eksempler er fra Båhuslen, og etter et mulig, ikke stedfestet belegg på «Thiustulf» nevner Lundgren-Brate (s. 261) «Tjöstelseröd» fra Ljung sn., Inlands Fräkne hd. i Båhuslen (OGB XI 50). Heller ikke SMPs samlinger har belegg for personnavnet utenom Båhuslen, men det er sannsynlig at dette navnet foreligger i en svensk runeinnskrift (Sö 248: þiustu...). Navnet synes ikke å ha forekommet i Danmark eller i England.
Oluf Rygh nevner i GPNS (loc. cit.) foruten *Þjóstolfsbýr fire andre gårdsnavn som kan ha dette etterleddet, av disse tre ruð-navn (Romerike, Lier i Buskerud og dessuten i Aker, der det finnes som alternativ til Loptsbýr), alle med middelalderbelegg. Gnr. 89 «Kjøstelslien» i Hemsedal «kaldes Lien», men det eldste belegget tyder på at også dette opprinnelig kan være et ruð-navn; det identifiseres med «Thiøstelsrudt» i Grågås (s. 147), ca. 1620.
*Þjóstolfsbýr sies å ligge «j Grytalanda lida» (til liði m., ‘gruppe med gårder som stilte én mann til leidangen’) , og den nevnes under Varteig kirke blant flere andre som i NG står oppført under «Forsvundne Navne». I NG antas også *Grýtulandir å være forsvunnet. Samme navn forekommer også under Borg kirke på s. 496, da som «j Grytulandum», og det kan være grunn til å anta at begge disse beleggene gjelder gnr. 98 Gryteland i Rakkestad, rett over grensen fra Varteig. Denne gården er det utvilsomt som er ment med «j Grytulande j Rakkastada sokn» i RB 163.
Kåre Hoel (BØ manus) argumenterer også for at *Grýtulandir er Gryteland i Rakkestad, og han anser *Þjóstolfsbýr som et forsvunnet partsnavn. Det er heller ikke umulig at dette har vært navn på en selvstendig gård, som enten er forsvunnet eller, mer sannsynlig, har skiftet navn etter en ødeperiode. Kanskje er den identisk med gnr. 99 Kopperud, rett nord for Gunnelsby, som ikke er nevnt før i 1520, men som er én de to nabogårdene til Gryteland som i 1647 betalte landskyld til menn i Varteig. Med en stedfesting av *Þjóstolfsbýr til Skantebygda, der Gunnelsby og Revelsby synes å ha vært de eldste gårdene, vil man her ha tre gårdsnavn på by, og i alle fall to av dem sammensatt med personnavn. Dette underbygger tanken om en tidlig gårddeling, framsatt ovenfor under Gunnelsby

*Þolfsbýr

forsv. gård i Bærum hd., Akershus

NG II 146

N50 1814.1 ca. 8248 (÷)

Þolfsby er sumir kalla Kietils by RB 246, 1396

Oluf Rygh tolker i NG navnet som en sammensetning med mannsnavnet Þolfr, og dette synes som den sannsynligste forklaringen. Slik det nevnes i forbindelse med Ketilsbýr (s. 267), lar det seg ikke gjøre å avgjøre hvilket av de to alternative navnene som er det eldste, men dersom forleddet virkelig er det innlånte Þolfr (se under Tolsby s. 406 f. ovenfor) og ikke et opprinnelig Þórolfr, er det ikke urimelig å se Ketilsbýr som et eldre partsnavn, som på 1300-tallet ble byttet ut med Þolfsbýr etter en eier eller bruker som het Þolfr.

*Þorgrímsbýr

gnr. 121 i Aremark hd. (Øymark sn.), Østfold

NG I 193

N50 2013.4 5783 (Torgrimsbu)

Sø 10 km

Rel. skyld: 0,5

– tø72rgréngsbú (Bugge 1881), -grénns- (Bugge 1883), tø2rgrænnsbu (NG), "tø7rgræ7nsbu (AN ca. 1955)
I uttaleopplysningen fra 1881 er g tilføyd mellom n og s

j Þorgrims rudi RB 150, 1401. j Þorgrimsrudi RB 153, 1401. Thorgrimszbøll NKJ I 25, 1574 (= St 24a). Torgrimszbø 1593 NG. Torgrimszby ½ 1604 NG. Thorgrimszbye 1613 øgd AN. Torgrimsboe 1614 øgd AN. Torgrimbsboe 1647 I 111. Thorgrimbsboe 1661 lk. Torgrimsboe 1723 matr E M. Tørgrimsboe 1/1 1745 koppsk AN. Torgrimsbye 1774 restanse AN. 1776 restanse AN. Torgrimsboe 1801 ft AN. Thorgrimsby 1838 matr. Torgrimsbu («Ogs. skr. Torgrimsby») 1886 matr

I NG tolkes navnet som et opprinnelig *Þorgrímsbú eller búðir, til mannsnavnet Þorgrímr (se under Torgrimsby s. 417), og dette følges opp i BØ manus. Formene som tyder på at etterleddet er bú eller (vel så sannsynlig) búð f., dukker imidlertid ikke opp før i en liste over ødegårdsmenn i Marker fra 1614, og det er ingen grunn til å se bort fra de eldste skriftformene. Beleggene fra Røde bok står i to ulike innførsler (men visstnok skrevet med samme hånd, jfr. RB 150 note 1), under Rødenes kirke og Øymark kirke. Navnet blir en parallell til Torgalsbøen i Idd og enkelte andre som viser et partielt navneskifte fra ruð. Det kan ikke ses bort fra at navneformene med etterleddet bø og by vitner om en reell navnebruk og at disse navneformene har vekslet med bu-formene. Men det er også klart av den uttalen Sophus Bugge noterte i 1881, at Torgrimsbu har vært det brukte navnet i alle fall siden midt på 1600-tallet. Når navnet likevel tas med her, er det fordi det er et viktig eksempel på hvor vekslende skriftformene kan være, og i hvilken grad tolkningen blir avhengig av tilfeldig overleverte eldre former; jfr. Torgrimsby i Skjeberg.
Torgrimsbu ligger isolert ved et par tjern mellom den nordvestre armen (østre Otteidvika) av innsjøen Store Le og grensen mot Sverige. De nærmeste større gårdene er gnr. 120 Rørvik og 119 Selvik i nord. På vestsida av Otteidvika i vest ligger et par mindre gårder, gnr. 129 Gysbu og 131 Åmvik. I 1647-matrikkelen står Torgrimsbu oppført med ½ hud og 6 skinn (nylig forhøyet fra 3) d.v.s. tilsvarende ca. 10 lpd., mens Selvik og Rørvik skyldte hhv. ca. 17 og 15 lpd. Alle karakteriseres som halvgårder. Gysbu og Åmvik nevnes ikke i 1647-matrikkelen.
Torgrimsbu har en relativ landskyld på 0,5 og må på grunnlag av landskyld og beliggenhet anses som en ganske ung gård, sannsynligvis en sein middelalderrydning som ble liggende øde etter Svartedauden og først tatt opp igjen langt utpå 1500-tallet og kanskje heller ikke sammenhengende bosatt før et godt stykke ut på 1600-tallet. En slik manglende kontinuitet i bosetningen kan forklare navneskiftene.

*Þorláksbýr

forsv. gård i Aremark hd., Østfold

NG I 197

j Þollaghsbø RB 156, 1401. Thorlacksbønn NKJ I 24, 1575 (= St 23b). Thallachsbønn (øgd u gnr 17 Kollerød) 1615 jb AN

I Oluf Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er de to eldste beleggene ført opp under Tolsby; det første rett nok fulgt av et spørsmålstegn

Ifølge Stiftsboka (NKJ I) skal gården ha skyldt 3 skinn til prestebolet. Den nevnes like før «Kierkerudt», som i 1723 skrives «Kircherød» (NG) og nevnes som underbruk til prestegården (gnr. 18), nabogård til gnr. 17 Kollerød, men ikke så langt øst i skogen. De tre skinnene nevnes også i jordeboka fra 1615 og så i 1647 under Kollerød, men da uten at det nevnes noe underbruk.²⁵¹ Også gnr. 19 Vik har vært brukt under prestegården, og det kan være grunn til å anta at *Þorláksbýr enten er gått inn under prestegården, eller at den har ligget så avsides i skogsområdet inn mot Store Le og svenskegrensen at alle spor av den er forsvunnet. Navnet gis ingen kommentar i BØ manus ut over det som står i NG, men under et oppslag i avsnittet «Forsvunne navn» har Kåre Hoel tatt med et ellers uidentifisert «Taallskrud» (ekserpt i AN fra en jordebok fra 1666), som han mener kanskje kan gjelde samme bebyggelse, men da med endret hovedledd i navnet, noe det jo er flere eksempler på. En indikasjon på at dette er rett, er at at skylda også her er 3 skinn.
Gårdsnavnet tolkes i NG som «Þorláksbýr, af Mandsnavnet Torlak (Þorlákr)», og dette er rimelig. Mannsnavnet er ifølge E.H. Lind (sp. 1187–90) vanlig på Island, og fra ca. 1300 «ganska vanligt även i Norge», foruten at det var brukt så vel i Sverige og Danmark som i England. I Lind Suppl. (sp. 864–67) gis en rekke belegg, også fra Østfold, der særlig de østlige bygdene er godt representert, og Lind viser bl.a. til belegget «Þorlakr a Aspæstranð» fra Aremark (RB 155; gnr. 30–32 Aspestrand ligger ca. 8 km sør for Kollerød).
Av Assar Janzéns framstilling i NK VII (s. 258) synes det som det gammelsvenske Thorlak var mye brukt (jfr. Lundgren-Brate s. 271). I SMPs samlinger har jeg likevel bare funnet ni belegg på fornavnet og fire på patronymet, og med et par unntak er de lokalisert til tidligere norske eller tilgrensende svenske områder. Men navnet synes å ha hatt en videre spredning tidligere, da det finnes på seks runesteiner fra Öland, Östergötland og Uppland.
I Danmark forekommer navnet bare sporadisk foruten på noen runesteiner (DgP I 1397), og selv om navnet er kjent i England allerede på slutten av 900-tallet (Björkman s. 159), påpeker John Insley (s. 419 ff.) at navnet er forholdsvis sjeldent (det omtales ikke i Fellows-Jensen 1968), og i motsetning til Janzén hevder han at det er uvanlig i østnordisk.
Oluf Rygh nevner i GPNS (s. 261) fem eksempler på sammensetning i gårdsnavn, tre av dem kjent fra middelalderen; foruten *Þorlaksbýr også et partsnavn fra Skjeberg (NG I 240) og navnet på en bygård i Oslo. Gnr. 127 Tallaksrud i Kråkstad kjennes siden 1575, og da gården i 1600 ble skyldsatt som fullgård (NG II 45), er det all grunn til å anta at også dette navnet går tilbake til middelalderen. Tallakshavn, gnr. 101,4 i Sandeherred, er imidlertid først nevnt som underbruk i 1723 og er sikkert et yngre navn, slik antydet i GPNS (s. 261) og av Albert Kjær (NG VI 274).
Personnavnet synes ellers ikke å være sammensatt med by hverken i Skandinavia eller i England, men det forekommer som forledd i to forsvunne navn i Norfolk, det ene trolig en sammensetning med þveit, og i to navn i Normandie (Insley s. 419, 421; Adigard s. 166). Lundgren-Brate (s. 271) mener det forsvunne «Torlexnæs» i Dalsland er en sammensetning med varianten Thorlek.
*Þorláksbýr i Aremark må uten tvil ha vært en liten bebyggelse, noe skylda på bare 3 skinn (ca. 2,5 lpd.) tyder på, og det er ingen grunn til å datere navnet tidligere enn til slutten av høymiddelalderen

Ugjesteby

gnr. 90 i Berg hd. (Asak sn.), Østfold

NG I 226

N50 2013.3 4463

Nø 6,5 km

Rel. skyld: 1,6

– gje1steby, gjæ1steby (Bugge 1880, 1883), jæ1steby (NG), 1jest3by (AN ca. 1955)

Ugiesteby Aktst I 59, 1591. Vgiestby 1593 NG. Vdgiestebye 1/1 1604 NG. Wgiesteby 1615 jb AN. Vgiesteby 1626 NG. Wgiestebye (2 br) 1647 I 97. Ugiestebye 1723 matr E M. 1801 ft AN. Ugjesteby 1838 matr.
I jordeboka fra 1615 nevnes en ødegård «Anundby» under gården; se *Ámunda(r)býr ovenfor

Navnet gis en fyldig omtale i NG:
*Ulfgestsbýr, af det gamle Mandsnavn Ulfgestr, der allerede i den senere MA. havde faaet Formen Ugestr (RB. 72. DN. I 328. III 280. V 203). I den nuværende Udtale er 1ste Stavelse sløifet, noget som af og til forekommer i norske Stedsnavne (se herom min Afhandling om norske Fjordnavne, i Festskriftet til Prof. Unger 1897, S. 71). I nærv. Tilfælde kan det vel have bidraget til Sløifningen, at der i «Ugjesteby» kunde synes at ligge en for Stedets Beboere lidet smigrende Betydning. Det eneste Gaardnavn ellers, som kommer af Ulfgestr, er Ugjestrød i Vestby.
Det kan tilføyes at Gjesteby er tatt i bruk som slektsnavn (31 navnebærere i 2000), mens Ugjesteby i det hele tatt ikke forekommer i slektsnavnoversiktene.
E.H. Lind drøfter mannsnavnet under overskriften Úlfgestr, og han har bare to eksempler fra sagahåndskrifter, patronymer tidfestet til 1190 og 1200, der forleddet skrives hhv. «Vlf-» og «Ulf-» (Lind sp. 1049; det er ingen belegg i supplementsbindet). Fra DN nevner han en «Vgester» fra Lier i 1368, dessuten tre eksempler på patronymer fra 1370-tallet. Skrivemåtene varierer selvsagt («Vpghiæstsson» i DN XVI 28, Fron 1370, «Vegestson» i DN V 203, Eiker 1372 og «Wgestzson» i DN I 328, Lier 1376), men i alle tilfellene må det være formen Úgestr som ligger til grunn. I RB 72 nevnes en «Vgestr» sammen med en «Skioldulfuer», men innførselen har et visst sagnhistorisk preg. I RB 104 finnes for øvrig enda ett mulig belegg for navnet, det sannsynligvis feilskrevne «Vergester» nevnt under Sande kirke (også i Vestfold), som i utgaven er foreslått lest som «Vgester».
Personnavnet har uten tvil eksistert, men i historisk tid er det svært sjeldent i Norge. Ifølge Lundgren-Brate, SMPs samlinger og DgP er det ikke registrert i østnordisk, og det synes heller ikke å ha forekommet i England.
Både Lind (loc. cit.) og GPNS (s. 269) har to eksempler på dette navnet brukt som forledd i gårdsnavn. Gnr. 51 Ugjestrød i Vestby (NG II 8) er første gang belagt i et brev fra ca. 1350, der det skrives «i Ullgestr rudi» (og «vm Vgest rudh» i en yngre påskrift). Den eldste formen synes – som den eneste i hele materialet av person- og gårdsnavn – å vise tydelig spor av det opprinnelige personnavnet Ulfgestr. I RB 130 skrives «J Vgestarudi», og i yngre skriftformer varieres mellom bindevokal (a, æ, e) eller 0-fuge. Uttalen er i NG notert som ú'2jøsstrø eller re. Heller ikke dette gårdsnavnet er tatt i bruk som slektsnavn; et slektsnavn Gjestrud er registrert i Akershus og Telemark, og i alle fall det siste må knyttes til gnr. 47 Gjestrud i Heddal (NG VII 244), som etter former i RB og flere bind av DN synes å inneholde personnavnet Gestr.
Med hensyn til Ugjesteby synes Lind, i motsetning til Rygh (loc. cit.), å ta et lite forbehold («Nuvar. Ugjesteby i Berg, Sml., tycks ock vara bildat av detta namn»), men det går ikke klart fram hva årsaken kan være. Muligens er det fordi personnavnet ikke har genitivs-s. Det skulle likevel være unødvendig å tenke på en mulig svak variant av personnavnet, *Ulfgesti. Flere gårdsnavn viser eksempel på s-bortfall i liknende stilling; jfr. Hoel 1985: 118, som bl.a. nevner Hengerød, Petterød og Lofterød (som skal komme av Heðins-, Pétrs- og Loptsruð), der det på samme måte som i Ugjesteby er skutt inn en e mellom forledd og etterledd etter bortfallet av -s-.
Ugjesteby ligger i nordenden av Femsjøen rett over elva fra gnr. 87 Rjør i vest, og nedenfor gnr. 85 Håkaby og gnr. 86 Toreby. Ovenfor disse ligger gnr. 84 Bø. Se ellers under Håkaby ovenfor, der det på grunnlag av relativ landskyld (1,6) argumenteres for at Ugjesteby er den eldste av by-gårdene i grenda, og muligens en sentral del av den eldste bebyggelsen (*Þorpar?). Navnet kan med god grunn tenkes å gå tilbake til vikingtida

Ulsby

gnr. 4.5 i Rødenes hd., Østfold

NG I 166

N50 2014.3 4810

Ø 2,3 km

Rel. skyld: 0,9

– ú1qsby (Bugge 1881, NG), 1uSby (AN ca. 1955)

j Wlfsbø … j sydra RB 149, 1401. j Vlf(s)bø … j nordra gardenom RB 150, 1401. Wluszby NKJ I 23, 1575 (= St 22a). Wlszbye NKJ I 24, 1575 (= St 22b). Ulsby Aktst I 57, 1591. Wlszbye 1593 NG. Wllszby 1/1 1593 bs AN. Wlsby 1604 bs AN. Wlszbye 1613 ls AN. Wlsbye 1614 ls AN. Wlsszbye 1/1, Vlsszbye ½ 1618 bs AN. Wlsbye, Wlffsbye 1619 bs AN. Wlszbye 1626 NG. Vlsbye 1647 I 108. Wlsbye 1647 I 113 117. Ulffsbye, Nørdre Wlffsbye 1661 lk. Ulsbye (n, s) 1665 matr. 1723 matr E M. Ulfsbye (n, s) 1801 ft AN. Ulsby (Ulfsby) (n, s) 1838 matr

Forleddet tolkes i NG som mannsnavnet Ulfr, og Oluf Rygh anser Ulsby, Svensby og Åseby som deler av en eldre gård «hvis Navn er forkommet ved Udstykningen».
Ulfr er ifølge GPNS (s. 270) et «gammelt, meget udbredt Navn». E.H. Lind (sp. 1054 f.) har mange belegg og karakteriserer det som «urgammalt». Den vide utbredelsen understrekes ved at Lind i supplementsbindet har åtte spalter med belegg (sp. 795–804); her kommenteres bl.a. at navnet kjennes i Norge allerede før landnåmstida på Island, og at det synes å være mindre utbredt på Island enn i Norge. Også i Sverige og Danmark er navnet spesielt vanlig (Lundgren-Brate s. 288, fire skuffer med belegg i SMPs samlinger og flere runebelegg; DgP I 1520–26), og fra England føres opp en rekke eksempler (Björkman s. 165 f., Fellows-Jensen 1968: 321–24, Insley s. 437–40). Hvorvidt navnet også har forekommet i Normandie, blir mer usikkert, da det kan forveksles med et frankisk Wulf (Adigard s. 233 f.).
Personnavnet finnes uten tvil i flere norske stedsnavn, men Oluf Rygh presiserer i GPNS (loc. cit.) at enkelte av de navnene han fører opp, i virkeligheten kan inneholde sammensatte personnavn med forleddet Ulf (Ulfarr, Ulfheðinn og Ulfhildr), og «i Nutidsform kunne Sammensætninger tildels let forvexles med de med Ǫlvir dannede». Blant Ryghs 33 eksempler er det 11 sammensetninger med rud/rød, men ingen navn på stad og bare dette éne på by.
Lundgren-Brate (loc. cit.) har også noen stedsnavneksempler, bl.a. ett på ryd og to på torp. Fra Finland nevnes et «Vlpsby» (1344; = Ulvsby på Åland? jfr. Hellberg 1987: 39 f.), og Elof Hellquist har ett Ulfsbyn fra Dalsland og fire fra Värmland (1918: 65 f.). Med ett unntak synes disse å være forholdsvis unge navn. Ifølge SOÄ XIX 122 er Ulvsbyn i Vedbo hd. første gang belagt som et torp i 1613; seinere er det registrert som ¼ mt. I Kils hd. i Värmland er det to eksempler på Ulvsby, begge knyttet til bebyggelser på ¼ mt. og det éne belagt første gang i 1594 («Wlfzbÿn»), det andre er belagt som «Ulfzbÿ» i 1624 (SOV VIII 25, 58). Ulvsbyn i Väse hd. er på ½ mt. og belagt første gang i 1581 («Ulfszbÿ»; SOV XIII 8). Ulvsbyn i Sunne sn. i Fryksdals hd. er på den annen side et helt «mantal», og navnet er første gang belagt i et diplom fra 1460 som «(j) Wlffzbynom» (SOV II 26).
Også i Danmark skal personnavnet ifølge DgP (bd. I, sp. 1525 f.) foreligge som forledd i mange stedsnavn; flest på torp, men også bl.a. i navn på lev, sted og by. John Kousgård Sørensen (1958a: 129 f.) avviser imidlertid at forleddet i de to danske Ulsted skal inneholde mannsnavnet («som almindeligt antaget»), og argumenterer for dyrebetegnelsen bl.a. med den begrunnelsen at ingen andre nordjyske sted-navn med sikkerhet inneholder mannsnavn. Forleddet i DgPs *Ulfsby, det slesvigske Ølsby, tolkes av Birte Hjorth Pedersen (1960: 40) til mannsnavn som tilsvarer enten norrønt Eyleifr eller Ǫlvir; det nevnes ikke av Kristian Hald (1930).
Erik Björkman (loc. cit.) nevner under Ulf flere stedsnavnsammensetninger: Ulveston, Ulfskelf, Uldale, Ullswater, Ulsby, Ulseby og Olseby, og også Gillian Fellows-Jensen (1968: 321 f.) har mange, bl.a. tre Ulfsbýr fra Lincolnshire som alle er belagt i DB (jfr. Fellows-Jensen 1978: 62). Det ene av disse, nå forsvunnet, var forvansket til Ouseby, og samme form har to Ulfsbýr i Cumberland og Dumfriesshire; det siste navnet likeledes forsvunnet (Fellows-Jensen 1985: 37).
Det kan ikke ses helt bort fra at navn på Ul(f)s, trass i entallsgenitiven s, inneholder dyrenemnet (se bl.a. Fries 1986), men spesielt i et bynavn i Østfold, og her i Rødenes hvor personnavn + by er så utbredt, er det liten grunn til å tvile på Ryghs tolkning.
Ulsby ligger øst for Rødenessjøen, nord for gnr. 6 Åseby og sørøst for gnr. 3 Jåvall. Nordvest for Jåvall ligger gnr. 2 Krok, og nord for denne gnr. 1 Oppsal. Sør for Åseby ligger gnr. 7 Hen (vin-navn), og deretter følger gnr. 8 Olerud og gnr. 9–11 Degnes (Digranes). På vestsida av sjøen ligger (sørfra) gnr. 55 Folkenborg, gnr. 57 Faukerud og gnr. 59.60 Rakkestad.
Av disse 11 gårdene hadde Jåvall høyest skyld i 1647, tilsv. 65 lpd. korn. Rakkestad skyldte 51 lpd., Oppsal 48 lpd., Degnes 45 lpd., Krok 40 lpd., Ulsby 32 lpd. og Åseby 30 lpd. Folkenborg skyldte 25 lpd., Faukerud 22 lpd., Hen 15 lpd. og Olerud tilsv. 15 lpd. korn. Gjennomsnittsskylda var ca. 35 lpd., og begge by-gårdene lå dermed noe under dette, men de skyldte likevel langt mer enn rud-gårdene og dobbelt så mye som vin-gården Hen (jfr. tilsvarende bl.a. ved Stillesby noe lenger sørover langs sjøen). By-gårdene får en relativ skyld på 0,9. Både Ulsby og Åseby kunne etter beliggenheten antas å være utskilte deler av Jåvall, men vel så sannsynlig er det at de utgjør deler av en annen gård, som kunne tenkes å ha vært vel så stor som Jåvall. En slik oppdeling kan vanskelig dateres; den kan ha skjedd når som helst fra vikingtida til et stykke opp i kristen middelalder. Hen kunne rimeligvis antas å ha vært navn på ei eng under denne gården, som først er blitt utskilt som egen bebyggelse i relativt sein tid. Når Oluf Rygh også antar at Svensby har vært del av samme opphavsgård, beror det uten tvil på en misforståelse. Dette er nå et bruk (nr. 3) under Jåvall, det nevnes ifølge oppskrifter i ANs samlinger første gang som husmannsplass i kirkeboka for 1751 og er småbruk i 1838. Ifølge kartet skal bruket ligge nord for Jåvall

Valeby

Kville hd. (Bottna sn.), Båhuslen

OGB XVI 11

GK8A NO 4397

Nø 2,5 km

– va2-§êby, va1-§b (OGB)

j Valaby RB 381, 1391. i Walaby, i Wala by (i Valaby; påskrift før 1770) DN XXI 181, 1405 (Bodeland, Vrem; avskrift ca 1770). Waldbye 1581 OGB. 1586 OGB. (Waldby NKJ II 219, 1595). Walleby 1697 OGB. Wa(h)leby 1719–1881 OGB. Valeby Jr OGB. Waleby GS OGB.
Belegget fra 1595 nevnes under Sotenäs, men med en bemerkning om at skylda ikke betales og «ther effter ath sogis j szin tid». O.A. Johnsen (1905: 103) fører det opp under Sotenäs med spørsmålstegn. Bottna grenser til Sotenäs

Assar Janzén viser til Elof Hellquist (1918: 51) og tolker primært forleddet til mannsnavnet Vale, som han bemerker er ganske sjeldent i Norge, men noe vanligere i Sverige. Han viser videre til Ivar Lundahl, som (i 1927: 87 f.) tolker Valtorp i Falbygden til dette mannsnavnet. Lundahl anser mannsnavnet som et kortnavn dannet til sammensatte navn på Val, og mener det sikkert foreligger i flere stedsnavn. Han viser til Lundgren-Brate (s. 293), som rett nok ikke har uavhengige belegg for personnavnet, men mener det «kan ingå» i en rekke stedsnavn. Lundahl oppgir imidlertid også en rekke alternative tolkninger. Janzén tar fatt i én av disse og tilføyer at «eftersom djurn. icke sällan förekomma i ON på -by (se Hellquist anf. arb. 16 ff.), är det möjligt att f. leden är gen. pl. av fvnord. valr, m. ’falk’, som träffas i ett par andra boh. ON; se Bd X, 110.»
Oluf Rygh karakteriserer i GPNS (s. 275) Vali som et «gammelt Mandsnavn, men sjeldent» og viser til Landnåmabok samt to diplomer. E.H. Lind (sp. 1069 f.) sidestiller Váli og Vali og fører opp noen få, tidlige islandske belegg og et par gamle gårdsnavn som han anser er dannet til dette mannsnavnet. Han slår fast at det ikke er funnet på Island etter midten av 1000-tallet, og legger til at «några isl. ortn. med Vala som förled ... äro snarare bildade av appell. valr falk». Fra Norge nevner han en runeinnskrift fra Lesja (Nørdstebøsteinen), som Magnus Olsen (NIyR I 75 f.) mener må tilhøre andre halvpart av 1000-tallet. For øvrig er navnet bare belagt én gang som patronym i et brev fra Fåberg i 1343 og tre ganger som fornavn – med samme navnebærer, en korsbror på Hamar på 1360-tallet. I Lind Suppl. (sp. 805) finnes ytterligere ett islandsk belegg. Váli er også belagt som mannstilnavn; i Lind Bin. (sp. 396) nevnes noen få islandske eksempler samt en «Johan Wale» (NRJ I 90), «Johan Waale» (NRJ I 142), som nevnes i regnskapene for kongsgården i Bergen i 1518. Tilnavnet forklares som «den välske» og er av kronologiske årsaker lite sannsynlig som forledd i norske stedsnavn.
Lundgren-Brate har, som nevnt, ingen faktiske personnavnbelegg, og i SMPs samlinger er Vale bare registrert fem ganger som tilnavn (1283–1502); i alle fall to av beleggene er båret av utlendinger. Et runebelegg ualr kunne representere den sterkt bøyde formen Valr. I Danmark synes Vali ikke å være registrert (i DgP I, sp. 1541, er det noen få eksempler på den sterke formen Wal). Gillian Fellows-Jensen (1968: 329) har noen få eksempler fra Yorkshire på 1100-tallet, men hun synes ikke å ha kunnet avgjøre hvorvidt de representerer det sterkt bøyde Valr eller det svake Váli.
I GPNS har Oluf Rygh uten forbehold ført opp fem norske gårdsnavn under Vali, men utgiverne understreker i en anmerkning (s. 276) at forklaringen må anses som temmelig usikker. Like fullt har de supplert Ryghs opprinnelige liste med ett navn, på grunnlag av hans forklaring til det forsvunne «j Valastadhom» (RB 428, under Hovin kirke i Ullensaker): «hvis Navnet er rigtigt skrevet, kan det være Valastaðir, af det gamle Mandsnavn Vali» (NG II 333). Det første navnet Rygh fører opp, «Valaskioll», det gamle navnet på Tune prestegård, mener utgiverne imidlertid (med hv. til NG I 296) må tolkes til váll m., «Stammer og Rødder af fældede Træer, Stub paa afbrændt Mark» (NG Indl. s. 84).²⁵² «J Valabudh» (RB 466), et forsvunnet navn fra Nord-Odal, står uten kommentar, mens Oluf Rygh i DN III 204 mener det «maaske» kan komme av mannsnavnet. Tre navn på set fra Nordmøre og Sør-Trøndelag står likeledes uten kommentar. Gnr. 37 Valset i Ulvundeidet hd. er belagt første gang som «Wallesett» i 1559 (NG), og Karl Rygh mener det «formodentlig» kommer av mannsnavnet (NG XIII 387). En tilsvarende formulering bruker han (med hv. til «O.R.») i kommentaren til gnr. 15–17 i Buvik hd., som eldst er belagt som «Valesetter» i 1520–21 (NRJ II 157); uttalen skal være væ'2qsæt (NG XIV 314). Til gnr. 7 i Agdenes hd. har Karl Rygh imidlertid en avvikende forklaring. Også dette navnet kjennes første gang i 1520–21, da det skrives «Valsett» (NRJ II 43). Valset i Agdenes uttales ifølge NG XIV 43 va'2qsé7t, og det forklares med støtte i de topografiske forholdene til appellativet vaðill m. Interessant nok tilføyes det at «samme Navn [findes] ogsaa i Øksendalen, Buviken, Røros og Strinden, paa det sidste Sted nu anderledes udtalt». Det utvilsomt ganske unge gnr. 132,155 Valset i Røros hd. tolkes da også på samme måte med henvisning til naturforholdene (NG XIV 205), og det samme gjør gnr. 31 Valset i Strinda hd. (NG XIV 341); her i tillegg støttet av den eldste skriftformen, «af Vadlasætre» i AB 51. Dette navnet skal ifølge NG uttales va2llsé7ten.
Av de seks gårdsnavnene som står oppført under Vali i GPNS, kan i alle fall to tolkes annerledes, og de øvrige blir også usikre. Lind formulerer seg da også forsiktig når han fører opp navnene fra Ullensaker, Odalen og Buvika og i tillegg tar med gnr. 27 Voltvet i Sauherad. Personnavnet forekommer «möjligen även som förled i några gårdsnamn» (Lind sp. 1070). At sauheradsnavnet skulle komme av dette mannsnavnet, er imidlertid nærmest utelukket; det skrives «i Voluþueit» i 1366 (DN X 59) og med liknende former to steder i RB; Lind nevner imidlertid bare «Valetved» (egentlig «tued») fra 1528 (NRJ IV 44).
Lundgren-Brate antar, som nevnt, at *Vale står som forledd i en rekke svenske stedsnavn – det nevnes bl.a. sammensetninger med bo, ryd og sta(d) fra bl.a. Gästrikeland, Småland, Östergötland og Uppland, men ingen fra vestsvenske landskap. I SOÄ X (s. 114) tolkes imidlertid Valared i Hössna sn., Redvägs hd., til Vali. Stedsnavn med eldre skriftformer som inneholder bindevokalen o/u, føres opp under et likeledes rekonstruert kvinnenavn *Vala (s. 292). Det nevnes ingen sammensetninger på by, men Elof Hellquist (1918) har ett navn i tillegg til Valeby i Båhuslen. På s. 51 tolker han forleddet i Valby i Östergötland primært til et adjektiv og viser til islandsk valr, ‘rund’, men legger til «möjligen dock af personnamnet Vale, hvilket sannolikt ingår i fno. Valabür, nu Valby Boh.» (jfr. s. 53, 61, 107). Mannsnavnet synes ikke å være foreslått som forledd i andre bind av OGB.
I Danmark skal den sterke formen (Wal) foreligge i noen stedsnavn (DgP loc. cit.), og Gillian Fellows-Jensen (1968: 329) mener enten denne eller Váli danner forleddet i to stedsnavn i Lincolnshire: én sammensetning med croft og dessuten Walesby, som skrives «in Walesbi» i DB. I 1978 (s. 76) foretrekker hun imidlertid å tolke forleddet både i dette og det tilsvarende Walesby i Nottinghamshire til den sterke formen Valr i samsvar med DEPN (s. 492).²⁵³ Ifølge Adigard (s. 234 f.) er det også mulig at denne sterke formen finnes i to stedsnavn i Normandie, men her kan det også være tale om et gammelt frankisk Wal.
Mannsnavnet Vali har sikkert eksistert, men de to kjente norske beleggene har en så avgrenset utbredelse – Fåberg og Hamar på 1300-tallet – at det kan være grunn til å tvile på om det har vært brukt andre steder tidligere. Vali må rimeligvis oppfattes som et kortnavn til sammensatte navn på Val-, slik Lundahl (loc. cit.) mente, og trolig av annet opphav enn Váli, som ifølge Magnus Olsen synes å foreligge i runebelegget fra Lesja, og som kan være homonymt med det mytiske Váli. Det sier seg selv at vokalkvantiteten blir uviss i de andre beleggene Lind nevner, også tilnavnet fra 1500-tallet (jfr. Lundahl op. cit. 88 note).
Så svakt dokumentert som Vali er, synes det betenkelig å forutsette dette som forledd i gårdsnavn når det er så mange andre mulige tolkninger. Lundahl nevner noen av dem (op. cit. 87 f.). En formelt mulig løsning vil være å forstå forleddet i Valeby som gen. pl. vala av vǫlr m., ‘stokk’, men navngivningsgrunnen ville i så fall ikke være så lett å forstå. En annen løsning er (gen. pl. av) fuglenemnet valr m., ‘falk’; Valabýr ville i så fall bli en parallell til Rafnabýr (jfr. NG II 311). Hvorvidt det samme forleddet finnes i Valeberget, navnet på berget rett sør for Valeby, blir imidlertid usikkert. I OGB XVI 163 tolkes de minst 30 Val(e)berget, bergen til varði m. «(stenkummel för) vårdkase», og dette er vel korrekt i de aller fleste tilfeller. Det bør imidlertid tas i betraktning at det i kort avstand fra Valeby er flere navn på høyder som utvilsomt har fuglenemne i forleddet (tallene henviser til ruteinndelingen på GK): Ramberget 4897, Örnekullen 4394, Ramberg(skog) 4594, Korpberget 4593 og Korpkullen 4798. Et *Falkberget skulle ikke være umulig i denne sammenhengen. Tolkningen *Varðaberg blir imidlertid styrket ved at kartet har avmerket et fornminne på berget, muligens ei røys e.l.
Valeby ligger ca. 2,5 km nordøst for Bottna kirke, mens landsbyen Bottna ligger om lag 1,5 km rett sør for Valeby. Øst for Bottna ligger Skärperöd og Tåsteröd, og mellom disse og Valeby en gård Rødde (navnet er uklart). Øst for Valeby ligger Mälleröd og Täcklebo (búð), og i nord Gisslegärde. I nord-nordvest ligger Saxevall og Skibevall. I vest ligger Skogby i Svenneby sn. (se Skogby ovenfor), og i sørvest Vrångstad.
Bottna er den eneste store bebyggelsen, den nevnes i OGB med seks gårder med (fra gammelt av) 6 mt. Skogby har tre gårder (2 ½ mt.) og Vrångstad to (1 ½ mt.). De øvrige er enkeltgårder, og av disse er Valeby og Gisslegärde på ett helt mt., Skibevall på ¾ mt. og Saxevall på ¼ mt.; de øvrige er alle på ½ mt. hver. Om gårdsstørrelsen i det hele tatt skal tillegges noen vekt i den innbyrdes dateringen av navnene, bør Valeby være dannet tidligere enn navnene på röd, sannsynligvis i vikingtid. Det kan legges til at mannsnavn eller mannstilnavn foreslås i flere av disse stedsnavnene: Þorsteinn i Tåsteröd, Gísli i Gissleröd, Saxi i Saxevall, *Skalgi i Skogby og Rangr i Vrångstad. En tolkning av Valeby til et mannsnavn ville således ikke noe særtilfelle, men en slik løsning vil likevel bli meget usikker

Vallby

gnr. 27 i Tjølling hd., Vestfold

NG VI 292

N50 1813.3 6346 (Valby)

Sv 1,6 km

Rel. skyld: 1,2

– vø2llbý, ofte: va2llbý (Bugge 1879), væ2llbý, va2llbý (Bugge 1883), væ2llbý (NG), "vallby (AN 1951)

af Valbø RB 262, ca 1400. a Valdby DN I 418, 1401 (Stokke; = NgL 2 r I 365). Walby NRJ IV 134, 1528. (Ballebo (!) NRJ V 315, 1549). Valdby 1593 NG. Walleby NKJ II 238, 1595 (= OC 130). Walby 1600 NG. Valdby 1/1 1604 NG. 1625 NG. Valbye 1647 VI 177. Waldbye 1661 lk. Walbye 1664 NG. Waldby 1665 matr. Walbye 1723 matr E M. 1801 ft. Valby (Valaby) 1838 matr. Valby 1886 matr.
Den feilskrevne formen fra 1549 synes etter landskyldopplysningene å høre hit

Albert Kjær fører i NG opp «*Valdabýr?» som en antatt norrøn form. Han viser til GPNS (s. 274), der navnet tas med under mannsnavnet Valdi, men er skeptisk til enkelte av tolkningene der og konkluderer m.h.t. Vallby at «efter de ældste bevarede Former synes Forklaringen mig lidet sikker ogsaa for dette Navns Vedkommende». Navnet blir altså stående uforklart.²⁵⁴
Mannsnavnet Valdi forekom ifølge GPNS ofte på Island i middelalderen, og ble seinere brukt som kjæleform av Þorvaldr. Rygh mener det også må ha sin opprinnelse i en slik hypokoristisk form, enten av dette mannsnavnet eller av andre sammensatt med valdr. E.H. Lind (sp. 1065) har en fem–seks eksempler på fornavnet foruten noen patronymer; det eldste belegget – som patronym – synes å være fra rundt år 1000, det neste fra ca. 1180. Bl.a. fordi én og samme mann kalles «Gísli Uallda, Valldason» i én kilde og «... Þorualldzson» i en annen, mener Lind at Valdi er en forkortet form av navn på valdr (jfr. NK VII 60). Han presiserer at han ikke har noen norske belegg, men sier ikke direkte at navnet er oppstått på Island, noe som måtte være en naturlig slutning også med tanke på de seine, sikre beleggene. I Lind Suppl. (sp. 805) finnes ytterligere ett islandsk belegg fra 1200-tallet. Navnet synes ikke å være belagt andre steder i det nordiske språkområdet.
Oluf Rygh antar i GPNS tydeligvis at navnet har vært utbredt i Norge. Han fører opp elleve gårdsnavn som «med nogen Rimelighed» kan forklares av Valdi. Av disse er det ni sammensetninger på stad, hvorav fire er belagt på 1300-tallet eller i RB, og de øvrige fra 1490 til ca. 1560. I tillegg kommer Vallby i Tjølling og gnr. 5 Valdskrå i Grong. Det sistnevnte er første gang belagt som «af Valdaskrofue» i AB 141, men fra 1559 «Walskra» o.l. Etterleddet tolker Karl Rygh i NG (bd. XV, s. 291) som et elvenavn – «der gaar smaa Bække med sterkt Fald baade ovenfor og nedenfor Gaarden» – og om forleddet sier han at det kan være mannsnavnet Valdi og viser til GPNS. Sammensetningen av personnavn + elvenavn er ikke umiddelbart overbevisende.
Utgiverne av GPNS, Karl Rygh og Sophus Bugge, har to kommentarer under Valdi. I den første bemerker de at «ved Navnet Valstad er det unegtelig en ikke ringe Betænkelighed mod den foreslaaede Forklaring, at det findes skr. Vallastadir, ikke Valda, paa saa mange forskjellige Steder allerede i Slutningen av 14de Aarh.», og til Vallstad i Odalen bemerker de at Oluf Rygh har gitt opp forklaringen til personnavnet. I anmerkning 2 nevnes at Valset i Strinda (som O. Rygh ikke har med) har et annet opphav, nemlig appellativet vaðill (se kommentaren til Valeby ovenfor).
I samsvar med anmerkningen i GPNS tolker Karl Rygh (NG XIV 134, XV 24, 147) de tre trøndske Vallstad ikke til mannsnavnet Valdi, men til gen. pl. valla av vǫllr m. og synes å implisere at samme tolkning også må legges til grunn de andre stedene navnet forekommer. Oluf Rygh er også inne på en slik tolkning i drøftingen av staðir-navnet i Skedsmo (NG II 273), men han har «den Betænkelighed, at staðir ellers ikke synes at sammensættes med Ord af saadan Betydning». Han havner dermed på mannsnavnet Valdi som «den eneste Udvei, som man ellers kunde tænke paa», men «derimod taler, at man ikke blot her, men ogsaa paa flere andre Steder i MA. finder skr. Valla med ll (untagelsesvis Vallar, RB. 215)». Av denne drøftingen synes Oluf Rygh nærmest å anse Vallstad som utolket. I NG III (s. 177) er han imidlertid villig til å akseptere tolkningen til appellativet vǫllr, og han avviser bestemt å tolke Vallstad i Sør-Odal til mannsnavnet. Hjalmar Falk følger den samme linjen i tolkningen av navnet i Lier (NG V 329 f.) og trekker også inn de tilfellene der uttalen viser palatal l. Det er imidlertid tvilsomt om dette kan brukes som argument overalt, jfr. trøndsk uttale av f.eks. kald, (gards)vald o.l. De to gjenstående staðir-navnene, Vallestad i Gaular (Indre Holmedal) og Kinn, drøftes av Albert Kjær, som også går inn for den appellative tolkningen (NG XII 293, 360).
Av de tolv navnene Oluf Rygh fører opp i GPNS, synes utgiverne av NG å ha akseptert mannsnavnet som forledd i bare ett tilfelle, det enestående Valdskrå i Grong, det eneste ved siden av Vallby som har en middelalderform med «Vald» Slik nevnt ovenfor, er det imidlertid tvilsomt om personnavn + elvenavn er en plausibel navnelaging – i alle fall i middelalderen. I NGs fellesregister fører Kjær opp tre henvisninger fra personnavnet Valdi – til navnene i Skjedsmo, Tjølling og Grong, men alle stedene fulgt av spørsmålstegn. Lind (sp. 1065) tar Valdskrå med som sitt eneste stedsnavneksempel under Valdi, men selv ikke dette anser han som særlig sannsynlig: «Ser ut att bilda förled i ... Valdaskrof ..., men det är säkerligen blott skenbart, äftersom detta dopnamn annars är alldeles okänt i Norge».
Vallby ligger vel 1 ½ km sørvest for Tjølling kirke, mellom gnr. 26 Grønneberg i vest, gnr. 34.35 Gjerstad i nord, gnr. 33 Lunde i nordøst (nærmere kirken), gnr. 32 Huseby i øst, gnr. 28 Guri i sør og gnr. 14 Skreppestad og gnr. 15 Sjylist i sørvest. Det faller naturlig å sammenlikne med de aller fleste gårdene i området rundt kirken; mange av dem er imidlertid – av forskjellige grunner – ikke nevnt i 1647-matrikkelen. For de fleste av dem har jeg imidlertid funnet opplysninger om landskylda i bygdeboka,²⁵⁵ og i de tilfellene markeres dette ved et spørsmålstegn.
Den høyeste landskylda på 1640-tallet – tilsv. 120 lpd. korn – hadde gnr. 36.37 Østby (og det samme var skylda ifølge bygdeboka også på Gjerstad, mens Huseby skyldte 100 lpd.). Gnr. 40.41 Vik skyldte 87 lpd. (eller 93 lpd.?) og gnr. 42.43 Varill 80 lpd. Deretter følger gnr. 31 Bjønnes med 60 lpd., Guri med 52 lpd.?, Vallby 50 lpd., gnr. 9.10 Dreng 46 lpd., gnr. 33 Lunde, gnr. 8 Berge og gnr. 12.29 Kaupang? 40 lpd. hver, gnr. 2 Rekkevik, gnr. 6 Gloppe?, gnr. 26 Grønneberg? og gnr. 38 Prestegården? 26 lpd., gnr. 7 Brekke 23 (eller 20 lpd.?) lpd., gnr. 18 Bisjord, gnr. 13 Grøtting) og gnr. 39 Vikerøya? 20 lpd., Skreppestad og Sjylist 13 lpd. hver, gnr. 22 Åsmundrød 7 lpd., gnr. 19 Heggdal 8 lpd., gnr. 1 Gon 6 lpd.? og gnr. 25 Haugen 3 lpd.? som den aller minste skattyteren blant de undersøkte gårdene. Gnr. 24 Sande har vært adelsgods og står også i bygdeboka nevnt uten opplysning om skyld.
Gjennomsnittsskylda for de 25 gårdene blir i underkant av 43 lpd., og Vallby får dermed en relativ skyld på 1,2. Den forholdsvis lave gjennomsnittsskylda kan forklares ved at de mange lavt skyldsatte gårdene i de vestre delene av det undersøkte området er tatt med. For de tolv gårdene østover fra en linje Gjerstad – Dreng er gjennomsnittet 68 lpd.²⁵⁶ Det er utvilsomt i dette området de eldste gårdene ligger, bl.a. Huseby, som synes å være det gamle Skíringssalr (jfr. Hoel 1986: 131 f.). Vallby er nabogård i nordvest til denne gården, men har på 1600-tallet bare halvparten så stor skyld. Øst for Huseby ligger Østby, sikkert sekundær og navngitt i forhold til den gamle modergården. Men dersom den høye skylda for Østby ikke skulle måtte forklares med forholdsvis seint oppståtte forhold, bør man kunne tenke seg at rest-Skíringssalr har omfattet mer enn det nåværende Huseby. Det kan være grunn til å regne også Vallby som en opprinnelig del av Skíringssalr, en tidlig utskilt part som godt kan være jevngammel med navneendringen til Húsabýr, som må antas å ha funnet sted i sein vikingtid. En sammensetning med det tydelig sekundært oppståtte navnet Valdi, som bare er kjent fra Island, bør kunne avvises som lite realistisk. Rimeligere er det å forstå navnet som *Vallabýr, ‘gården på vollene’

Våkelsby

gnr. 103 i Aremark hd. (Øymark sn.), Østfold

NG I 190

N50 2013.4 5193

N 3,2 km

Rel. skyld: 1,2

– vaa2kkeqsbý (Bugge 1881), vaa2kkaaqsbý (Bugge 1883), vå2kkeqsby (NG), "våk3Sby (AN ca. 1955)

a Valgarszbø DN II 262, 1353. a Valgarsbø DN II 264, 1354. j Valgardz rudi RB 152, 1401. Vagardzbœ DN II 263, 1431 (vidisse). Wengelsby NKJ I 24, 1575 (= St 23b). Wagelsby Stub 97, 1575. Waggilsby RAd 1589 (Aremark). Vagelsby Aktst I 58, 1591. Vagelsby 1593 NG. Wagelsbye 1/1 1604 NG. Wagillssbye Aktst III 307, 1610. Vagelsby OLTP 211, 1610. Vagelsby 1626 NG. Wagelsbye 1647 I 110. Wagelsbye 1661 lk. Vagelsby 1664 mt AN. Vagelsbye 1723 matr E. Waagelsbye 1723 matr M. Vagelsby 1723 NG. Waagelsbye 1801 ft AN. Vaagelsby (Valgardsby) 1838 matr. Vaakelsby 1886 matr.
Fra Stiftsboka nevner Rygh beleggene «Vaagelsby» og «Wnngelsby (!)», men disse finnes ikke i den trykte utgaven

Oluf Rygh tolker forleddet til mannsnavnet Valgarðr (jfr. Gerhard Munthes parentesform fra 1838), og forklarer utviklingen til de yngre formene ved at l er falt bort og a forlenget. Her kan han vise til at personnavnet er skrevet «Vagardr» alt på 1300-tallet (ifølge Lind i Båhuslen i 1389 og seinere med spredte forekomster, mens former med dominerer i Linds ganske beskjedne eksempelsamling, som går fram til ca. 1500). Videre er ifølge Rygh g «forhærdet og fordoblet», og når det gjelder denne konsonantforlengelsen, viser han til gnr. 44 Vikeby i Rødenes, som uttales ["vyk3by] eller ["vik3by], altså med kort vokal i forleddet (jfr. NG I 170). Lydutviklingen forklares også av Kåre Hoel (1985: 181).
Etter landnåmstida kjennes Valgarðr i Norge først fra ca. 1300, og navnet bæres bare av fire menn samt forekommer noen få ganger i patronym (Båhuslen, Hedemarken, Numedal og Hardanger; trolig gjelder det her i stor grad samme personer (Lind sp. 1066–68, Lind Suppl. sp. 805). Navnet er altså i historisk tid svært lite brukt i Norge. I Sverige, Danmark og England synes det helt ukjent (i SMPs samlinger er det ett eksempel – et patronym fra Tanum i Båhuslen fra 1389).
På bakgrunn av dette overrasker det at Rygh (i GPNS s. 275) karakteriserer Valgarðr som «almindeligt Mandsnavn fra meget gammel Tid», men sannsynligvis har han tatt i betraktning de relativt mange beleggene fra Landnåmabok og fra sagaene, men de fleste av disse gjelder navnebærere som uten tvil må regnes som islendinger, enkelte av dem er sikkert heller ikke historiske personer. Rygh har på den annen side sju eksempler på navnet brukt som forledd i bebyggelsesnavn, av disse hele fire sammensetninger på stad, ett av dem et forsvunnet navn fra Østfold (Tune). Begge de to sammensetningene med rud er også forsvunne navn fra Østfold. Det ene er navn på en ødegård i Rakkestad, som ifølge Rygh nevnes i kilder fra 1600- og 1700-tallet. Ifølge BØ manus forekommer dette i en rekke kilder t.o.m. 1801-folketellingen, og det kjennes fremdeles som navn på et jorde, ["vakæSu] (<*Valgarðsruð). Forleddet har i all hovedsak former som tilsvarer dem for Våkelsby, men det er ingen spor etter overgang fra a til å. Det er ikke umulig at dette navnet kan gå tilbake til middelalderen. Rud-navnet fra Berg kjennes bare i to belegg fra Røde bok (s. 502 og 505), og forleddet skrives hhv. «Valgardz-» og «Wolgardz-»; den siste formen kunne tyde på rundet vokal.
Det forsvunne staðir-navnet innebærer en mer tvilsom tolkning. Skriftformene i RB er «j Vaghastadum» (under Tune kirke, s. 490) og «j Vaghulfstadum» (under Alnes kirke, s. 500), og i NG I 303 presiserer da også Rygh at tolkningen til mannsnavnet ikke kan bli mer enn en gjetning. Det er derfor heller ikke helt utelukket at det dreier seg om ulike gårder, men Kåre Hoel (BØ manus) argumenterer for at beleggene gjelder samme gårdsnavn, og at dette er bevart i et teignavn på gnr. 59 Holleby. Han har notert uttalen ["vausta], som han mener kan forenes med både Valgarðs- og Vágúlfsstaðir (som er Linds tolkning; se sp. 1068). Hoel foretrekker likevel tolkningen til Valgarðr med henvisning til navnets frekvens. Dette må forstås på bakgrunn av at eksistensen av et *Vágúlfr utelukkende baseres på forekomsten nettopp i rødeboksbelegget fra Tune. Hoel viser for øvrig også til liknende skriftformer og lydutvikling i andre navn, og hans tolkning er å foretrekke framfor Linds hypotese (jfr. under Holleby, note 202 ovenfor).
På Romerike finnes Vågstad to steder, gnr. 82 i Ullensaker (fullgård i 1594) og gnr. 66.67.69 i Nes (tre fullgårder i 1594); begge steder skrives «a Vaghastadum» o.l. flere ganger i middelalderkilder. Rygh bygger sin tolkning til personnavnet på sammenlikning med den første rødeboksformen av navnet fra Tune og med former av Vaggestad i Sandeherred (gnr. 4.5, én fullgård og én ødegård i 1604; jfr. NG VI 261), samt understreker det tidlige bortfallet av l i personnavnet. Av fire rødeboksbelegg på vestfoldnavnet har tre former som «j Vagalstadom» (s. 56, jfr. s. 201 og 206), mens ett belegg (i en yngre tilføyelse på s. 56) skrives «j Vaghastadhum». Det er en rekke skriftformer med fram til ca. 1575, men deretter kommer former som stemmer med den nåværende uttalen av navnet. Vaggestad i Sandeherred er nest etter Våkelsby og de to ruð-navnene det mest overbevisende eksempelet på den aktuelle sammensetningen.
Gjennomgåelsen viser at det er gode grunner for å regne med personnavnet Valgarðr i noen få norske stedsnavn, så vel i navn på store og presumptivt gamle staðir-gårder, som på yngre middelalderrydninger. Dette stemmer godt med et rimeligvis svært gammelt personnavn som er sikkert dokumentert i historisk tid, men som allerede da de eldste skriftlige kildene opptrer, er ganske lite brukt, og som forsvinner alldeles tidlig på 1500-tallet.
Det overrasker ikke at Våkelsby ikke har noen parallell ellers i Skandinavia eller England, og heller ikke i andre sammensetninger synes personnavnet Valgarðr å forekomme utenom Norge.
Våkelsby ligger på østsida av Øymarksjøen drøye 3 km nord for kirkestedet (og gnr. 110 Kirkeby), mellom gnr. 87 Anonby og gnr. 102 Holsrud og gnr. 104 Mårud. I nordøst ligger gnr. 88 Snesrud og øst for denne, på den andre sida av Gjølsjøen, gnr. 99 Søby (se ovenfor). Vest for Våkelsby, tvers over Øymarksjøen, ligger gnr. 94 Årnes. Se for øvrig under Anonby.
I 1647 hadde både Våkelsby og Søby en skyld som tilsvarte 30 lpd. korn, og de må anses som middels store gårder, mens Årnes skyldte 42 lpd. og de to ruð-gårdene skyldte hhv. 18 og 10 lpd. Det skulle være grunn til å anta at Våkelsby hører med blant de eldre by-navnene med personnavnforledd

Øresby

gnr. 169 i Trøgstad hd. (Båstad sn.), Østfold

NG I 30

N50 1914.2 2719 (Østby)

V 2 km

Rel. skyld: 0,7

– ø2ssby (Bugge 1883, NG), "øspy (AN ca. 1955)

Ørisby 1593 NG. Øridtzbye 1/1 1604 NG. Ørisby 1612 NG. Ørisbye 1647 I 21. Ørsby 1647 II 153. Øriszby 1661 lk. Øritzbye 1664 AN. Øritzby 1666 AN. Øridtzby 1666 tmt AN. Øsbye 1704 kb AN. Øssby, Øszby 1707 kb AN. Øresbye 1723 matr E M. Østbye 1734 kb AN. Østbye 1749 AN. Østbye 1801 ft AN. Østbye 1816 AN. Øretsby 1838 matr. Øresby 1886 matr

Oluf Rygh gjetter i NG I 30 på at navnet skal gå tilbake på et *Eiríksbýr, altså en sammensetning med mannsnavnet Eiríkr, og han begrunner dette med middelalderformer for gnr. 59 Ørstvet i Eidanger («j Æiriks þuæit» DN III 334; «J Eiriks þueit» RB 230), som har samme uttale av forleddet. Rygh tilføyer imidlertid at «Øyrisbýr, af øyrir, Øre (Vægt- og Penge-Enhed), er formelt muligt, men lidet rimeligt fra Meningens Side», og han avslutter med en bemerkning om den alminnelige skriftformen (som også brukes på N50-kartet): «Navnet opfattes nok nu urigtigt som Østby (Austbýr) og skrives saaledes». Kåre Hoel (BØ manus) har ingen kommentarer ut over dette. Det kan legges til at beleggene viser at uttalen har vært som nå i alle fall siden slutten av 1600-tallet; jfr. kirkeboksformene fra 1704 og 1707.²⁵⁷
Mannsnavnet Eiríkr var ifølge E.H. Lind (sp. 223–27) «mycket vanligt, i synnerhet i Norge, och bäres av flera landnamsmän». Det tas ikke med i Lind Suppl. Enda vanligere har navnet vært i Sverige; SMPs beleggsamling for Erik fyller 75 spalter (bd. I, sp. 694–768). Navnet er også utbredt i Danmark (DgP I 247–53), men utgiverne av DgP antar at navnet er kommet inn i den danske kongeslekten gjennom den svenske, og at den videre utbredelsen skyldes både dette og kjennskapen til helgennavnet (op. cit. sp. 253). I England opptrer navnet tidlig, ikke sjelden med diftong (Björkman s. 34 f., Fellows-Jensen 1968: 76), men John Insley (s. 116) bemerker at navnet er «curiously quite uncommon». Om bruken i Skandinavia viser han til Elias Wesséns påvisning av at navnet tidligst synes å ha vært brukt i kongeættene (Wessén 1927: 39 f. i kapittelet «Forngermanska kunganamn», som bl.a. viser til Saxo), men at det i løpet av middelalderen sprer seg til alle sosiale lag. På bakgrunn av den tidlige vestnorske bruken som Lind viser til, spørs det likevel om navnets tidlige høye sosiale status ikke først og fremst gjelder Sverige og Danmark. Men den store utbredelsen i seinmiddelalderen skyldes i hele Norden skyldes nok kjennskapen til sankt Erik (død 1160).
I GPNS (s. 62) kommenterer Rygh ikke utbredelsen som personnavn, men konstaterer at det «er naturligvis Led i mange Stedsnavne». Om utviklingen av personnavnet som stedsnavnforledd bemerker han at:
… i mange Tilfælde er Eiriks- nu sammendraget til Ers-, endnu oftere i Udtalen end i Skrift. I dette Tilfælde lader det sig undertiden ikke skille fra Erps-, af Erpr (se dette). Ers- har i senere Tid været skrevet feilagtigt paa flere Maader (Erts-, Erits-, Ertz-).
Rygh gir hele 56 eksempler på bruken i stedsnavn, bl.a. 19 på stad, 11 på rud/-rød, men bare dette på by. Ifølge SMP (bd. I, sp. 768) finnes det også i Sverige flere sammensetninger med Erik som forledd, bl.a. navn på -sta(d) og -torp, og i Finland også et navn på -by, Eriksby i Tenala sn., Nyland, belagt som «j Ericx by» i 1499. Elof Hellquist (1918: 65) nevner to Eriksbyn fra Dalsland. Begge er fra Nordals hd., fra Skålleruds sn. og Örs sn., og de har identiske eldstebelegg fra 1540 («E’czbyen»). Navnene gis en alternativ skriftform Ersbyn, og det kommenteres at «F. led. är i tal den förkortade formen Ers- av gen. Eriks» (jfr. SOÄ XV 64, 82). I DgP (bd. I, sp. 253) nevnes stedsnavn på -lev og -torp; enkelte av disse fra Skåne. Gillian Fellows-Jensen (1968: 76) nevner to sammensetninger, et gårdsnavn «in Eyrichtoftis» (1316) fra Lincolnshire og hybridnavnet Erringden fra vestre Yorkshire belagt som «in Ayrykedene» 1277–1311.
Det skulle ikke være noen grunn til å avvise Ryghs primære tolkning, ikke minst ut fra at tre av nabogårdene høyst sannsynlig har navn på by sammensatt med personnavn (Aslaksby, Evenby og trolig også Muggeby). Uttalen kunne tenkes forklart ved en variant *Øyrik av personnavnet; enkelte av Linds belegg kunne jo tyde på at denne har eksistert, men en gjennomgåelse av disse beleggene viser en påtakelig vakling i ortografien i de aktuelle brevene, der «ey» og «œy» i andre ord kan representere ei, og skrivemåten veksler med «æy», jfr. «Eyrikker» / «Heydmork» i DN II 390 (1387) og «Œriks» / «flœyra» i DN II 409 (1393). En rimeligere forklaring vil være en runding av vokalen i forleddet forårsaket av etterleddets y, evt. en tidlig omtolkning til adverbet aust med uvikling av diftongen til [ø] foran konsonantgruppe (Hoff 1946: 163).
Øresby ligger like sørøst for det gamle kirkestedet Båstad. Etter beliggenheten og skyldforholdene på 1600-tallet å dømme er det grunn til å anse gården som en yngre utflyttergård fra Båstad, evt. fra en primærgård som omfattet både Båstad og Evenby. Se nærmere under Aslaksby

Østenby

gnr. 33 i Rødenes hd., Østfold

NG I 169

N50 2014.3 4702

Nv 2 km

Rel. skyld: 1,0

– ø2stenbý (Bugge 1883), ø2sstenby (NG), "øst4nby (AN ca. 1955)

j Oysteins bø (u Rødenes k) RB 149, 1401. j Øysteinsbø ... j huorium gardenom (u Klund k) RB 151, 1401. j Oysteinsbø (u Øymark k) RB 154, 1401. j Østensby DN V 718, 1504. Østennsby NKJ I 23, 1575 (= St 22a). Anund Østenby Aktst I 57, 1591. Østenby 1593 NG. Østennby 1593 bs AN. Østenby 1/1 1604 NG. Østenbye 1604 bs AN. Østenszbye (!) 1613 ls AN. Østennsbye 1614 ls AN. Østennbye 1618 bs AN. Østenbye 1619 bs AN. Østenby 1626 NG. Østenbye 1639 AN. 1647 I 22 115. Østennbye 1647 I 113 115 118. Østenbye RAd 1654 (Rødenes). 1661 lk. RAd 1664 (Halden). 1723 matr E M. 1801 ft AN. Østenby (Øysteinsby) 1838 matr

De eldste skriftformene fram t.o.m. 1575 viser klart at navnet, slik Oluf Rygh påpeker, er en genitivssammensetning med mannsnavnet Øysteinn + býr. S-fugen opptrer igjen på 1600-tallet, men det er vel tvilsomt om disse seine eksemplene gjenspeiler en genuin form. Materialet viser flere eksempler på tidlig bortfall av genitivs-s også andre steder (se f.eks. under Ugjesteby). Under gnr. 104 Østenbøl i Enebakk, bemerker Rygh at genitivs-s «saa meget lettere kunde afslides paa Grund af det strax forud Gaaende s» (NG II 222).
Øysteinn (Eysteinn) var ett av de aller vanligste mannsnavnene i Norge, og ifølge E.H. Lind (sp. 252–55) opptrer det allerede på 700-tallet (Heimskringla). På Island var navnet imidlertid uvanlig etter landnåmstida og blant landnåmsmennenes nærmeste etterkommere (Lind sp. 255 og NK VII 123). Navnet (Østen) synes også å ha vært godt representert i Sverige, der det ifølge Lundgren-Brate (s. 321) også forekommer i noen stedsnavn. De fleste personnavnbeleggene er imidlertid så unge at man ikke kan utelukke at de står for, eller er blandet sammen med, det gsv. Ødhsten (jfr. Lundgren-Brate s. 317 og ca. 600 belegg i SMPs samlinger). Det samme gjelder trolig de få danske eksemplene og også de danske runebeleggene austain (jfr. kommentaren i DgP I 1616). Erik Björkman gjengir (s. 35, med henvisning til Brate og Bugge 1891: 50) noen utvetydige svenske runebelegg (aistain og aistin), og Gillian Fellows-Jensen (1968: 78) opplyser at navnet forekommer «fairly frequently» i svenske innskrifter. Fra England nevner Björkman (loc. cit.) bare et par eksempler, og Fellows-Jensen 1968 og Insley har ingen eksempler på uavhengig bruk av personnavnet.
Under Øysteinn har Oluf Rygh i GPNS (s. 288 f.) 19 eksempler på sammensetninger i norske gårdsnavn, bl.a. seks på stad og fire på rud/-rød, dessuten flere med naturordetterledd. Av staðir-navnene er det (ifølge NG) bare gnr. 62.63 Østenstad i Asker som er belagt i middelalderen («J Øysteins stadum» RB 112, «Øysteinstad» RB 292; jfr. NG II 159). Gnr. 89 Øysteinstad i Skjold er kjent siden 1519 («Ystenstad», NRJ II 460). Gnr. 61 Østenstad i Fjaler er første belagt i 1603 (NG XII 273), gnr. 1 Estenstad i Soknedal og gnr. 35 Estenstad i Hølonda fra 1520 (NRJ II 169, 176; NG XIV 246, 271) og gnr. 44 Estenstad i Strinda fra 1590 (NG XIV 342). Høyst sannsynlig kan alle disse gårdene likevel føres tilbake til middelalderen, trolig også til vikingtida.
Alle de fire ruð-gårdene kan føres tilbake til middelalderen. I Våler i Østfold er det to Østenrød-gårder, gnr. 56 i hovedsoknet og gnr. 112 i Svinndal. Den sistnevnte var ødegård i 1614, men kjent som «j Øystæins rudi» i RB 485. Den første er ikke belagt før i 1593, men var fullgård i 1603 (NG I 366, 373; BØ III 92, 196) og hører trolig til de eldre ruð-gårdene. Begge de to andre Øysteinsruð er fra Hedmark (Våler og Eidskog) og er nevnt i RB («J Øystæinsrudi» s. 456 og «j Øystæins rudi» s. 462). De er seinere forsvunnet eller gått inn under nabogårder (NG III 234, 305; jfr. s. 298) og har sannsynligvis vært relativt unge rydninger da de ble liggende øde.
Fra Gjerpen kjennes et Øysteinsstǫðull, skrevet «J Øysteins stodli» i RB 37, som Terje Christiansen (1971: 129) tentativt identifiserer med gnr. 88 Stulen, som ellers først er kjent fra 1665 (NG VII 123). Identifiseringen er usikker og kan i alle fall ikke begrunnes ut fra rekkefølgen i RB. Like sannsynlig er det at gården etter en periode som egen driftsenhet igjen er blitt redusert til støl, seter. Det samme viser seg ved gnr. 79 Østestøl i Liknes (Kvinesdal), der Rygh i GPNS (s. 289) bemerker at forleddet også kunne tenkes sammensatt med øfsti, ‘øverste’ (begge tolkninger la han for øvrig også fram i Rygh 1894: 117). Navnet kan etter de eldste skriftformene «Østenstøele» fra 1647 og 1668 og «Østenstøle» fra 1723 inneholde mannsnavnet, men adverbet øfsti er vel så sannsynlig. Gården ligger øverst oppe i en dal, noen kilometer ovenfor nærmeste nabogård, gnr. 78 Løland. Den var liten (i 1647 skyldte den 4 ¾ engelsk, tilsv. 4 lpd. korn, mens Løland skyldte 1 hud, tilsv. 10 lpd.; jfr. 1647-matr. bd. IX s. 149, 153), og den er nå avmerket som seter på kartet («Ystestøl» N50 1411.4 8577, jfr. GK C 39a Fjotland).
Østenbøl i Enebakk kjennes først fra 1528 (NRJ IV 232; NG II 222 oppgir år 1520), men da gården var skyldsatt som én fullgård og én halvgård allerede i 1594, det samme som gnr. 108 Bøler og 113.114 Dæli og med langt høyere skyld i 1647 enn de andre nabogårdene, er det all grunn til å regne også denne gården til de eldre. Gnr. 45 Østensbu i Øyestad var halvgård da den ble registrert første gang i 1593 (NG VIII 113), og går sikkert tilbake til middelalderen, og det gjelder muligens også gnr. 225 Øysteinsland i Kvås, som i 1594 skattet som ødegård (NG IX 250).
Navnene med topografiske etterledd kan antas å ha høyst ulik alder, men gnr. 42 Østensvik i Aremark må være blant de eldre. Navnet er først kjent fra 1593, men gården var delt i to fullgårder alt i 1604. Det forsvunne *Øysteinslíð fra Fåberg, belagt i 1330 («j Æstæins lid», «j Estæins lidæne» DN V 76 f.; NG IV1 235), kan etter sammenhengen være et relativt ungt og kortvarig partsnavn (på en av gårdene Lia, Arlia, Kjettlia eller Grønlia; gnr. 130–134?). Brevet gjelder arven etter en Øysteinn, og i det samme brevet nevnes et par andre navn som ikke er tatt med i NG, bl.a. et *Hávarðslíð («j Hafuordz lid», «Hafuordslidæne») med sekundær s-genitiv.
Fra Modum kjennes Østensenga, gnr. 82, som må være en utskilt del av en eldre gård (muligens gnr. 72 Skretteberg, se Ruud 1969: 177). Gården har likevel vært relativt stor, for første gang den nevnes, i Stiftsboka fra 1577, skyldte den ett pund korn til Heggen kirke (NKJ I 204). I 1647 lå gården (sammen med Skretteberg) til futen og var ikke skyldsatt (jfr. under Aslaksby ovenfor), men om skylda ikke var redusert i mellomtida, ville gården blitt karakterisert som halvgård (jfr. 1647-matr. bd. V s. 77; i 1788 var skylda bare 10 lpd.; jfr. Ruud loc. cit.). Også dette navnet kan gå tilbake til middelalderen.
Til slutt i sin liste over mulige sammensetninger med Øysteinn nevner Rygh et fjordnavn fra Lofoten, skrevet «j Østensfyrde» og «j Østeinsfyrde» i AB 98. Etter sammenhengen er det klart at belegget gjelder en fjord i Vågan som etter de nyeste kartutgavene heter «Austnesfjorden», men navnet har tidligere vært skrevet «Østnesfjorden» (f.eks. på GK K 10 Svolvær, utg. 1902 og flg. utg. og det oppfotograferte, første kartbladet i M711-serien, nå N50, 1131.1). Den eldre skrivemåten samsvarer med uttalen ["øs(t)nesfjo'N] (AN 1947 og 1971; jfr GPNS s. 289). Den nåværende navneformen kunne skyldes en metatese fra Østens- til Østnes- der st videre ville assimileres til ss. Imidlertid viser det øvrige navnematerialet fra Vågan at diftongen au i aust kan monoftongeres til [ø] når forleddet er det ubøyde adverbet aust; Austpollen uttales ["øspål94n] eller ["øustpål94n], Austrenna ["øsren9a] eller ["øustren9a] o.s.v., mens sammensetninger med det bøyde austre uttales med diftong, f.eks. Austerøya ["øusterleia]. Den moderne uttalen kan altså ikke underbygge teorien om at forleddet er mannsnavnet, men den er heller ikke til hinder for et slikt opphav. Det kan nevnes at det etter kartene ikke er noe stedsnavn *Østnes eller *Austnes i nærheten av fjorden.
Det gjennomgåtte materialet viser at en rekke norske navn uten tvil er sammensatt med mannsnavnet Øysteinn, og de aller fleste av dem går beviselig tilbake til middelalderen eller enda tidligere. Lundgren-Brate (s. 321) nevner to svenske stedsnavn under Östen, «Ostensboha» [!], «bodhum» og «Östensvreth», begge fra Uppland, men beleggene er for unge til at det på grunnlag av skriftformene kan utelukkes at forleddet er Ödhsten, som ifølge Otterbjörk (1981: 138) var vanligere i Østsvensk. Elof Hellquist (1918: 65) nevner to Östersbyn fra Dalsland, men har ingen kommentar ut over en generell henvisning til SOÄ. Trolig mener han bebyggelsene i Tössbo hd. (SOÄ XVII 26) og Vedbo hd. (SOÄ XIX 124); i begge tilfeller har navnene belegg som «Östensbyen» o.l. fra midt på 1500-tallet, men den moderne og misvisende skriftformen fra 1825 av. Et annet navn, Östebyn i Sunndals hd., skrives også «Östensbyen» i 1541, men «Östebyen» alt i 1543. Forleddet tolkes til adv. öster i SOÄ XVI 46. I Värmland (Näs hd.) finnes et Östensbyn belagt første gang i 1503, der forleddet rimeligvis må være Östen, slik det også tolkes av utgiveren (SOV XI 49). Ifølge Svensk ortförteckning er det også andre steder en rekke sammensetninger på Östen(s)-, bl.a. flere på torp, fra flere deler av landet. Det lar seg ikke her gjøre å bestemme forleddet nærmere i hvert enkelt tilfelle.
I Danmark synes navnet ikke å forekomme som stedsnavnforledd, men fra England nevner Erik Björkman (s. 35) et «Aistanby», som mulig er identisk med det Asenby i Nord-Yorkshire, som i DEPN og Fellows-Jensen 1972 (s. 18; jfr. 1968: 78) tolkes til Øysteinn.
Østenby ligger på vestsida av Rødenessjøen mellom Krossby i sør og Klemetsby i nord, og ca. 2 km nordvest for Klund kirke på østsida av sjøen (kirken nevnes i RB 150, 563; den stod fram til slutten av 1500-tallet og er gjenreist i nyere tid). Nord for gnr. 20 Klund ligger gnr. 19 Måstad, gnr. 18 Stillesby (rett overfor Østenby) og gnr. 13.14 Gåseby (overfor Klemetsby). Langs den vestre stranda ligger sørfra gnr. 29 Vik, gnr. 30 Kåtorp, gnr. 32 Krossby, gnr. 33 Østenby, gnr. 38 Klemetsby, gnr. 39 Huser, gnr. 43 Kinn og gnr. 44.45 Vikeby. Vest for disse ligger sørfra gnr. 31 Holo og gnr. 34 Lund, og enda lenger vest gnr. 35 Kamperud, gnr. 36 Fonnerud, gnr. 34,2 Kirkeng, gnr. 37 Kallak, gnr. 40 Røn, gnr. 41 Toketorp, og gnr. 42 Grav.
Sammenliknet med disse gårdene synes Østenby å være middels stor (relativ skyld 1,0), med en skyld tilsv. 30 lpd. korn i 1647, det samme som Vik, Kallak (Kaldakr) og Grav. Gåseby, Vikeby og Klemetsby var de største gårdene, med en skyld på hhv. 45, 44 og 40 lpd. Stillesby skyldte 33 lpd. og Krossby 20 lpd. Kinn og Toketorp skyldte 37 lpd. hver. Det gamle kirkestedet Klund lå også godt over gjennomsnittet med 35 lpd., det samme som Huser. Holo skyldte 27 lpd., og Kåtorp, Måstad og Fonnerud må antas å ha vært om lag jevnstore med en skyld på 25 lpd. hver. De minste gårdene var Lund med en skyld 20 lpd., Kirkeng med 15 lpd. (nedsatt til 12) og Kamperud og Røn med 10 lpd. hver. Røn tolkes i NG I 170 som en mulig sammensetning av ró f., ‘krok’ + vin, men må i så fall antas å høre med blant de aller yngste i denne navneklassen, mulig en avsidesliggende eng som ble bosatt først på et seint tidspunkt, lenge etter navnet ble til. Øst for Stillesby er det likeledes en slik perifer vin-gård, gnr. 15 Hien, som også skyldte 10 lpd. i 1647.
By-gårdene i denne delen av Rødenes kan på bakgrunn av det ovenstående antas å tilhøre den eldste bosetningen i området, og etter beliggenheten ville det ikke være umulig å tenke seg nabogårdene Østenby og Kallak som tidlig utskilte deler av Lund (noe som kunne forklare at dette navnet er knyttet til en forholdsvis liten gård). Krossby har mulig også hørt til samme primærgård, likesom de to ruð-gårdene, og sannsynligvis Kirkeng og Røn. Den samlete skylda for disse gårdene (140 lpd.) tilsvarer om lag skylda for gårdene på østsida av fjorden, fra Klund til Gåseby (138 lpd.)

Åneby

gnr. 39 i Nittedal hd. (Hakadal sn.), Akershus

NG II 290

N50 1915.3 0462

S 2,5 km

Rel. skyld: 0,4

– ø2nnebý (Bugge u.å.), ø2mmbý (Bugge 1881, 1883), ø2mby (NG), "ømby, "å'n3by (oftere; AN 1942), "ømby (AN ca. 1955)
I Ryghs originalmateriale opplyses at Bugges første uttale er notert etter en mann på 72 år fra Skedsmo, den andre etter en yngre mann som nøye kjente matrikkelen (!), og etter en husmann på Brånås (gnr. 39.40 i Skedsmo). Det blir helt uvisst hvor pålitelig den første uttaleopplysningen er, men kanskje kan den være eldre enn den som er registrert i 1881, 1883, 1942 og 1955. Den éne av de to som ble notert i 1942, stemmer med den moderne ["å'n3by], en skriftuttale som sikkert skyldes stasjons- og tettstednavnet

j Arnaby RB 413 428, 1393. Arneby 1617 NG. Anneby (eller Aaneby?) 1665 matr. 1666 NG. Aanebye 1723 matr E M. Aaneby (Arneby) 1838 matr. Aanneby 1886 matr.
Beleggene i RB står under hhv. Hakadal og Hovin kirke

Oluf Rygh setter i NG forleddet til mannsnavnet Arni, og til uttalen bemerker han at: «i den nuv. Udtaleform er, efter at Mellemstavelsen var bortfalden, n blevet til m ved Assimilation, under Indflydelse af det følgende b», og han viser for dette til NG Indl. s. 22.
Mannsnavnet Arni drøftes i GPNS sammen med Ǫrn. Rygh finner det tydeligvis ikke nødvendig å påpeke at navnene er vanlige, men bemerker at det sistnevnte neppe sikkert kan påvises i seinmiddelalderen i Norge. E.H. Lind (sp. 47 f.) bemerker at Árni er allment både i Norge og på Island helt fra 900-tallet. Han gir eksempler på en rekke ulike former navnet, og etter noen få kildehenvisninger tilføyer han nærmest for hver form «m. fl.». Beleggene er m.a.o. så vanlige at mange utelates (navnet tas heller ikke med i supplementsbindet). Lind nevner også at navnet finnes i tre runeinnskrifter,²⁵⁸ og han drøfter de assimilerte formene Anne og Onne. I Sverige synes ikke Arne å ha vært så utbredt. I SMP (bd. I, sp. 142–146) er det rett nok mange eksempler, men det bemerkes at navnet er «mest utbrett i norr o. väster; på 1500-t. förkom Arne nästan bara i Dalsl., Värml. o. västra Dal.». Navnet oppfattes som en kortform til navn med forleddet Arn. I Danmark synes navnet nærmest ukjent bortsett fra i et par runeinnskrifter og noen spredte forekomster seinere, flest i Skåne (jfr. DgP I 59 f.). Erik Björkman (s. 7 f.) har noen få engelske eksempler, men presiserer at navnet ikke alltid er lett å skille fra g.eng. Earnwig. Gillian Fellows-Jensen (1968: 11 f.) har tre mulige belegg under overskriften «Arn, Arni», og i alle fall det ene synes sikkert å representere det nordiske navnet: «Arne Grimsune», nevnt i Yorkshire rundt 1100 (men kjent gjennom en 1300-talls avskrift). Navnet synes ikke å være registrert i Norfolk, og heller ikke i Normandie.
Under Ǫrn nevner Lind (sp. 1256–58) en del islandske belegg, og tre menn som nevnes i Landnåmabok eller i sagaer, er tydeligvis norske (jfr. Lind sp. 1258), men «senare söker man namnet nästan förgäves i Norge»; han nevner bare et belegg fra 1340 (Olden i Nordfjord), men da dette kun foreligger i en avskrift fra 1588, anser han det med rette som usikkert. Navnet synes ifølge Lundgren-Brate ikke å være belagt i Sverige, men et runebelegg arnar (gen.; U 155) viser at det har funnes. DgP (bd. I, sp. 1615) har to eksempler på fornavnet: en bonde i S.-Hald hd. i 1424 og en «Øren Anders:» fra Helsingborg län i 1584. I tillegg føres opp noen få eksempler på forekomst i patronym, men det tilføyes at «i Patronymikonsform Mulighed for Sammenfald med Ørien»; det er vel grunn til å vurdere om ikke helsingborgbelegget også kan representere dette navnet. Den u-omlydte formen synes ikke å være belagt i England eller Normandie.
Som forledd i norske stedsnavn vil de to mannsnavnene få genitivsformene hhv. Arna og Arnar, men disse ville tidlig kunne falle sammen og på Østlandet etter hvert framstå som Arn(e) eller Ann(e). Oluf Rygh foreslår i GPNS (s. 10–13) en lang rekke norske gårdsnavn der forleddet kan være ett av disse to navnene, men innledningsvis gjør han oppmerksom på andre tolkningsmuligheter, de mer eller mindre vanlige mannsnavnene Án, Áni, Andi, Auðun og Ǫnundr, og selvfølgelig fuglenemnet ǫrn f., ‘ørn’, som også ligger til grunn for de to mest aktuelle mannsnavnene. Av de 76 gårdsnavnene Rygh fører opp, er det 24 sammensetninger med rud/rød, 14 med stad, fem med gard(en), to med set og med tveit, og fem navn sammensatt med andre kulturledd, blant disse dette éne på by. Noe mindre vanlig er naturledd, men det er bemerkelsesverdig at hele 11 navn er sammensatt med vik (jfr. Ryghs parentes s. 10, samt anmerkningen s. 13 om sammensetning med fuglenemnet, bl.a. i et navn på våg). Trolig er det her tale om (fiske)ørn, og likeledes vil appellativet ǫrn være naturlig i de tre sammensetningene med berg, det éne med ås (jfr. O. Ryghs parentes s. 10) og kanskje også sammensetningene med li og kleiv. Ikke mindre enn 22 av de 76 navnene er skrevet «Arna» eller «Arnæ» – et par ganger «Arne» – før 1500, mens to navn er belagt som «Arnar» (Arnatveit på Vossestrand i BK og Åndal i Øre i et diplom fra 1303). Ett navn, nå Anvik i Brunlanes, skrives «j Arn(d)vikum» i RB 43, 45, 233 (kanskje identisk med «j Aamuik» i RB 45),²⁵⁹ og Albert Kjær avviser her personnavntolkningen (jfr. NG VI 317).
Lind setter seg ikke fore å presentere eksempler på stedsnavnsammensetninger under Arni, men nevner et staðir-navn fra Sandsvær, gnr. 35 Ånnestad, som eksempel på vekslingen mellom «Anna» og «Arna» allerede i middelalderen (hhv. 1360 og ca. 1400). Under Ǫrn gir han (foruten flere islandske) bare et par norske eksempler, ett av dem Arnatveit, men tilføyer «att åtskilliga av de talrika, med Arna begynnande ortnamnen egäntligen äro bildade av detta namn, är høgst sannolikt».
I SMP (loc. cit.) nevnes ingen eksempler på stedsnavnsammensetning med Arne, men i Lundgren-Brate (s. 15) føres noen eksempler opp uten forbehold om annen forståelse av navnene; to av sammensetningene har etterleddet berg(a). Elof Hellquist har i kapittelet med personnavnforledd Arnebyn så vel fra Dalsland som Värmland (1918: 65 f.). I Värmland er det nå to Arneby, begge i Sunne sn. i Fryksdals hd., men det éne, Södra Arneby, synes ifølge den eldste skriftformen «Arneböll» (1540) å ha gjennomgått en partiell navneendring. Norra Arneby skrives «Arnebÿn» samme år (jfr. SOV II 20, 28, der forleddet tolkes som Arne). Hellquists henvisning til Dalsland gjelder Arnebyn i Järbo sn., Valbo hd., som skrives «Arnäbÿen» i 1540. Også her føres Arne opp som eneste tolkning (SOÄ XVIII 52). I Älvsborgs län er det for øvrig en rekke navn der Arne foreslås som én eller eneste tolkning av forleddet. I to sammensetninger med rud/red er Arne eneste tolkning (SOÄ VII1 231, XVIII 101), det samme gjelder Arnabo i Ås hd. (SOÄ XIV 168) og likeledes to av navnene på torp (bd. VIII 118, XVIII 117), mens det for Artorp i Flundre hd. også åpnes for en tolkning til Ari. Den eldste formen er «Arnatorp» i 1456, men i 1538 skrives «Arretorp» (SOÄ V 38). Til Artorp i Väne hd. nevnes også Arve som en mulighet; i de tre eldste skriftformene (1540, 1542 og 1550) skrives hhv. «Arvetorp», «Aratorp» og «Arnetörp». Areberg i Kullings hd. er skrevet slik i 1546, men seinere flere ganger «Arne»; navnet tolkes likevel i samsvar med den eldste formen til mannsnavnet Ari (bd. VIII 160; jfr. Araby nevnt av Hellquist 1918: 16, 63, 65 – også fra Dalsland). For tre andre navn med naturetterledd føres også fuglenemnet opp som en mulig eller mest sannsynlig tolkning: Arnäs to steder i Kinds hd. (bd. VII2 34, 187) og Arnäs i samme herred, der også norrønt arinn m., ‘forhøyning’, anses som en mulig forklaring (SOÄ VII1 108).
I de hittil utkomne bindene av OGB har jeg funnet 18 navn – de fleste på bebyggelser – som ifølge utgiverne kan inneholde mannsnavnet Arni,²⁶⁰ men i de fleste tilfeller antydes alternativt Ǫrn. I bd. I s. 234 og II s. 89 foreslås enten ett av de aktuelle mannsnavnene eller fuglenemnet for hhv. Arnås, Ardal og Anneröd, mens fuglenemnet anses som mindre trolig i Aröd i bd. XI s. 41. I bd. VII s. 47 foretrekkes imidlertid en tolkning til gen. sg. av á f. I et «torp»-navn Arnefjäll (bd. XII2, s. 46) tolkes forleddet (med rette) heller til fuglenemnet enn til Arni, mens mannsnavnet selvsagt er det eneste aktuelle i de to forsvunne bebyggelsene «j bole Arna krabba» og «j bole Arna Ræidarsyni» som nevnes i OGB VI1 26.
I Danmark skal Arni ifølge DgP (bd. I, sp. 60) «formodentlig» finnes i en rekke stedsnavn; det nevnes to eksempler på Arndrup (< torp), og det tilføyes «maaske ogsaa i nogle Stedn. Andrup i Jyll.». Til et Andrup som han stedfester til Esbjergområdet, fører imidlertid Bent Jørgensen (1994: 23) opp fuglenemnet som en alternativ tolkning, og for det eneste Arndrup han nevner (s. 24), fra Åbenråområdet, tolker han forleddet som elvenavnet *Arn. I Dgp (bd. I, sp. 1615) opplyses at mannsnavnet Ørn muligens kan foreligge i stedsnavnet Ørnstrup i Hatting hd., Vejle amt. Det vises til DS VIII 40, men her antydes også som en mulighet det gamle tilnavnet Orni med sekundær genitiv på s.
Fra Yorkshire fører Gillian Fellows-Jensen (1968: 11) opp tre stedsnavn under «Arn, Arni». Et belegg «in Arnestorp» fra DB synes å ha tilhørt en nå forsvunnet bebyggelse, og «in Arnesrode» (1200-tallet) er et teignavn; begge synes å være sikre eksempler på sammensetning med Arni med sekundær genitivsform, evt. en ikke-u-omlydt form av Ǫrn. I 1972 (s. 54) tolkes navnet uten forbehold til «the Scand pers.n. Arn». Det tredje eksempelet, et teignavn «Arngillhead» (1719), blir mer usikkert; her antydes en alternativ tolkning til det engelske appellativet earn, ‘ørn’. Fra Cumberland nevner Fellows-Jensen (1985: 100) et forsvunnet «Arneshowe», skrevet «Arnesethou» i 1279, der hun tolker forleddet som et stedsnavn på sætr muligens sammensatt med mannsnavnet Arni, men heller med fuglenemnet. I hele det nordiske språkområdet finnes det altså navn på Arn(a) som kan tolkes til fuglebetegnelsen eller til personnavnene Arni eller Ǫrn, evt., slik Oluf Rygh antyder i GPNS, til liknende personnavn. I svært få tilfeller er det sikre kriterier for å foretrekke én av disse tolkningene framfor en av de andre.
Åneby ligger om lag 2,5 km sør for Hakadal kirke – på vestsida av dalen mellom gnr. 38 Strøm i sør og gnr. 40 Bliksrud i nord. Dernest følger gnr. 41 Døli (vin-navn) rett overfor kirken. Gnr. 62 Berg og gnr. 60 Myrer ligger rett over elva fra Åneby, gnr. 63 Spenningsby sør for Berg, og gnr. 58.59 Kirkeby nord for Myrer og sør for kirken. Nord for kirken ligger gnr. 57 Kirkerud og deretter gnr. 56 Tøyen (også vin-navn).
Åneby nevnes ikke i 1647-matrikkelen, og gården har sikkert ligget øde i seinmiddelalderen. Det samme gjelder nabogården Bliksrud. I bygdeboka (Kirkeby 1968: 41) sies det at Åneby ble gjenryddet i 1630-åra og at «garden skyldte 1647 [!] og seinere 5 lpd. tunge». De to nabogårdene nevnes ikke i jordeboka fra 1661, men begge er oppført med en skyld på én fjerding korn i 1665-matrikkelen, og likeledes (5 lpd.) i 1723. Ifølge 1647-matrikkelen hadde Kirkeby høyest skyld, tilsv. 35 lpd. korn. Tøyen skyldte 15,5 lpd., Strøm 12,5 lpd., Døli og Berg 10 lpd. hver, Spenningsby 6 lpd. og Kirkerud 5 lpd. Den gjennomsnittlige landskylda lå på vel 11,5 lpd., og dette gir Åneby en relativ skyld på 0,4. Det er grunn til å anse både Åneby og Spenningsby²⁶¹ som relativt unge bosetninger, trolig middelalderrydninger, og mannsnavnet Arni er absolutt mulig tolkning. Men det kan likevel ikke ses bort fra fuglenemnet; jfr. navn som Rafnabýr (gnr. 39.40 Ramby i Ullensaker; NG II 311) og muligens også Valeby (se dette)

Årsby

gnr. 8 i Østre Toten hd. (Balke sn.), Oppland

NG IV2 51

N50 1916.3 1224

Ø-sø 6,5 km

Rel. skyld: 0,5

– aa1rsbý (Bugge 1882), å'1rsbý (NG), 1å'Spy (AN 1947)

j Ormsby RB 432, 1393. Orszby NKJ I 182, 1576 (= St 162 b). Orsby 1592 NG. 1595 NG. Aaszeby 1616 NG. Aarsbye ½ 1647 IV 38. 1661 lk. 1665 matr. 1669 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Aarsby 1838 matr. 1886 matr

Albert Kjær forklarer i NG navnet som «Ormsbýr, af Mandsnavnet Ormr» og henviser til GPNS s. 192. Formene fra 1500-tallet stemmer overens med den registrerte uttalen, og med uttalen av langt de fleste navnene som Rygh fører opp under Ormr i GPNS. Tolkningen synes å være den mest nærliggende. Se ellers *Ormsbýr i Gjerdrum s. 329 ovenfor. Under Olsby har jeg beskrevet beliggenhet og skyldforhold for Årsby og nabogårdene og påvist at by-gårdene her synes å være på alder med de eldste gårdene med navn på rud.

Åsbø

gnr. 23 i Gjerstad hd., Aust-Agder

NG VIII 15

N50 1612.1 9727

V 3,2 km

Rel. skyld: 1,5

– aa'1sbø (Rygh? 1878), a7a71sbø (Bugge 1886), å1sbø (NG), 1å'sbø, 1å'sp3 (AN 1958)

Aaszbye 1/1 1593 NG. Aaszbøø 1601 NG. 1610 NG. Aaslie (!) 1611 NG. Aasbøe Omt 1624: 62f 108. Asbøe Omt 1624: 63. Aszby Grågås 188, ca 1620 (= St S 214). Aaszbye Grågås 190, ca 1620. Aasbøe 1647 VIII 68. Aaszbøe 1661 lk. Aasbøe 1665 matr. 1670 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Aasby 1838 matr. Aasbø 1886 matr

Amund B. Larsen hevder i NG at det «paa Grund af Tonelagets Beskaffenhed» er sannsynlig at forleddet har hatt to stavelser, og han foreslår «f. Ex. Ásu, Gen. af Kvindenavnet Ása». For en drøfting av kvinnenavnet og bruken av det som stedsnavnforledd, se Åseby i Rødenes (s. 481–83). Formelt sett er en slik tolkning ikke umulig.
Hvorvidt Larsen har rett i sin forklaring av tonelaget, er et annet spørsmål. Etter det jeg kan se, er han den første av NGs utgiverer som trekker fram en slik forklaring på uventet tonelag, og han synes å gjennomføre dette i hele NG VIII.²⁶² Bindet ble utgitt i 1905, og samme år utgav Karl Rygh bd. XV (Nord-Trøndelag), men der synes det ikke å være framsatt eller brukt noen liknende teori. Heller ikke har jeg funnet noe slikt i vestfoldbindet (NG VI), utgitt av Albert Kjær i 1907, eller i bd. XIII (Møre og Romsdal) utgitt av Karl Rygh i 1908,²⁶³ og jeg kan heller ikke se at Hjalmar Falk har brukt noen liknende forklaring i buskerudbindet (NG V, utg. 1909).
Først i 1910, med Magnus Olsens NG XI (Hordaland), blir Larsens teori igjen trukket fram og gjennomført – så vidt jeg har kunnet se – uten unntak. Ved mange av de aktuelle navneforklaringene viser Olsen til gnr. 21 Skjelnes i Varaldsøy, der han avslutter kommentaren med følgende: «Navnet frembyder et Exempel paa den Betoningsregel, at et opr. trestavelses ord nu skal [min utmerking] udtales med Enstavelsestone, naar vokalen i Mellemstavelsen er sløifet» (NG XI 5, se ellers f.eks. Bruntveit s. 48 og Vefjell s. 408). Året etter, i 1911, utgav Karl Rygh NG XVII Tromsø Amt, og heller ikke han synes her å ha tatt i bruk Larsens forklaring, selv om han noen steder bemerker det han kaller «den eiendommelige Betoning» (NG XVII 2 under gnr. 7 «Bjørneraa», uttalt bjø1n9n9drå; NG). Han viser interessant nok til et par navn med s-fuge der han også forundres over enstavings tonelag (f.eks. gnr. 80 og 81.82 i Ibestad og gnr. 14 i Salangen; hhv. s. 46 og 53).
Albert Kjær utgav NG IX (Vest-Agder-bindet) i 1912, og her har han i stor grad – men muligens noe nølende – fulgt i Larsens fotspor. F.eks. bemerker han til gnr. 9 i Grindheim at «ved Vaardal synes dog Betoningen snarest at tyde paa, at Vaar- er sammendraget af 2 Stavelser» (NG IX 123), og til gnr. 38 Nåstad i Bjelland: «Betoningen synes at tyde paa at Naa(s)- er sammendraget af en Tostavelses Form» (NG IX 128; jfr. ellers f.eks. Frustøl s. 39, Øyrås s. 82, Bredland s. 135, Flystveit s. 140, Strisland s. 146 og Fåsdal s. 334). Det kan likevel virke som Kjær ikke er helt overbevist om at dette er en allmen regel. Et gårdsnavn Nuland finnes både i Nes (s. 320) og i Gyland (s. 336), begge med eldstebelegg fra 1590-tallet, men uttalt med ulikt tonelag. På s. 336 bemerker han at «trods den forskjellige Betoning er vel dette Navn det samme som Nuland i Nes (GN. 101)», og en tilsvarende formulering bruker han på s. 320, der han foreslår en norrøn form *Hnúfaland, med forleddet forklart som gen. pl. av *hnúfr m., jfr. nuv, som Aasen fører opp fra Nord-Norge. Dette appellativet foretrekkes framfor et adjektiv nuv, «afstumpet, tver, but», som skal kjennes fra så vel Telemark som bygder omkring Mandal.
Også bd. VII (Telemark, utgitt i 1914) ble redigert av Kjær, og han følger stort sett opp med de samme synspunktene; i enkelte navn er han tydelig påvirket av Olsen, som i gnr. 30 Frøvik i Sannidal:
Dette Gaardnavn findes desuden to Gange i Stavanger Amt (i Imsland S. i Vikedal, udt. frø1víKå, og i Skjold Hovedsogn, udt. frø1vík) samt én Gang i N. Trondhjems Amt (i Leka, udt. fré2víKa). Intet Sted forekommer Form ældre end c. 1520. I Munch NGHS. S. 212. 214. 219 antager O. R. Muligheden af, at dette Navn overalt kan være sms. med Gudenavnet Frøyr.²⁶⁴ Det indeholder isaafald Stammen (ikke Gen.) af dette (*Frøyvík) og kan nærmest sammenlignes med Navnet Njarðvík, som forekommer paa fl. St. og indeholder Gudenavnet Njǫrðr i Stammeformen. Hvor Frøvik som her har Enstavelsestone, er det dog sandsynligere, at den opr. Form er *Frøyjuvík, sms. med Gen. af Gudindenavnet Frøyja. (NG VII 29 f., jfr. NG X 288, 444).
En direkte henvisning til Magnus Olsen finner man ved gnr. 30 Asvall i Bamble:
1ste Led synes efter Betoningen nærmest at være sammendraget af et Tostavelsesord. Magnus Olsen formoder, at Navnet er forkortet af *Asallvall (1ste Led Trænavnet Asall, sorbus aria), hvor -all i 1ste Led let kunde falde bort, da ogsaa 2det Led ender paa -all. (NG VII 57)
For noen andre eksempler på at Kjær følger opp Larsens og Olsens synsmåter, se Lakåsene s. 148, Jelstad s. 367 og Ibrekke s. 375, men at han likevel ikke tar den fulle konsekvensen av dette, viser seg ved drøftingen av gnr. 22 Dyvika i Skåtøy, uttalt dý'1víka (NG), som han (utvilsomt med rette) forklarer som Djúpvík; den bestemte formen er vel – som så ofte ellers – sekundær. Hadde Kjær her fulgt regelen, måtte han vel nærmest ha foreslått en norrøn form Djúpavík.
I 1915 utgav Magnus Olsen NG X (Rogaland), der han i all hovedsak framholder de samme synspunktene som i 1910 (jfr. Olsen 1912: 119), men enkelte steder kan man nå se en antydning til tvil om hvorvidt regelen gjelder absolutt. Under drøftingen av gnr. 12 Steinsland (uttalt med tonem 2) i Sokndal bemerker han at «hvis Steins- var sammendraget af et tostavelses Navneled (f. Ex. Steinulfs-), skulde man efter en kjendt Lydregel, som dog ikke synes at virke helt undtagelsesløst, vente Enstavelsestone». Men allerede ved gnr. 16.17 Ålgård (uttalt åll1går, NG) i samme herred kommenterer han at:
den forskjellige Betoning af Navnet her og i Gjesdal (som jeg har faaet bekræftet) kan forklares saaledes, at Aalgaard i Sogndal er udgaaet fra en trestavelses Form *Álagarð-, Aalgaard i Gjesdal derimod fra *Álgarð-.
Regelen følges ellers f.eks. ved Frøyland s. 15, Osland s. 59 og Varstadneset s. 355. Spesielt kan det vises til gnr. 27 Røvær i Skåre, som Olsen lar stå utolket, men han bemerker likevel: «det eneste nogenlunde sikre, som forøvrigt kan siges om dette dunkle Ønavn, er, at 1ste Led Rø- efter Betoningen forudsætter en opr. tostavelses Form».
Ved flere navn fører den «kjente Lydregel» til problemer med tolkningen, jfr. f.eks. Holand s. 89 («Navnet skulde da egentlig have havt Tostavelsestone») og Bråstein s. 169 («Tostavelsestone er paafaldende i dette Navn, hvis 1ste Led er sammendraget af 2 Stavelser. Mulig skyldes den den Omstændighed, at Vokalen tidlig er bleven forkortet foran den lange Konsonantforbindelse -st-.» Problemet med tilsynelatende samme navn, men ulikt tonelag drøftes for øvrig inngående under Sæland (NG X 120).
Til slutt skal kort nevnes at Albert Kjær, i det siste av NG-bindene som bygde på Oluf Ryghs forarbeider, NG XII Nordre Bergenhus Amt utg. i 1919, i all hovedsak følger Magnus Olsens forbilde og fra tid til annen viser direkte til hans drøftinger, f.eks. i kommentaren til Bråstad s. 239 (bra&o2sta), der han bl.a. trekker inn det nevnte Bråstein i bd. X («Baade Braastad i V. Toten og Braastein udtales med Tostavelsestone, hvad der er paafaldende, naar Braa- er sammendraget af 2 Stavelser»).²⁶⁵
Larsens og Olsens «velkjente lydregel» synes i Norge ikke for alvor å ha vært gjenstand for diskusjon før Lars Ekre i 1960 i forbindelse med navn fra Nord-Gudbrandsdalen trekker fram en lang rekke eksempler på at den ikke gjelder (Ekre 1960: 8–26, særlig s. 14 f.). Ekre opplyser at regelen først ble påvist av Axel Kock,²⁶⁶ og at Magnus Olsen (1912: 119) omtaler den som «en velkjent nordisk lydregel», som – selv om Kock primært uttalte seg om urnordiske forhold – også gjelder «(jamvel sein) gamalnorsk tid», slik Ekre formulerer det. Han viser ikke i denne sammenhengen til A.B. Larsen, som altså synes å være den første som har anvendt regelen på norske gårdsnavn. Fra sitt materiale gir Ekre en rekke bevis på at regelen ikke har allmen gyldighet, og stikkprøver i bind av NG utgitt både før og etter NG VIII, gir flere eksempler på at dette også er tilfellet utenfor Ekres område. Her kan nevnes gnr. 260.261 Morstad i Gran, skrevet «a Morexstadum» i et lokalt brev fra 1333 (DN III 156) og likeledes med tostavet forledd i AB. Den andre stavelsen er seinere forsvunnet, men uttalen er med tonem 2 (jfr. NG IV2, utg. 1902, s. 153). Fra Buskerud (NG V, utg. 1909) kan nevnes Ul(e)berg, som finnes som eldre navn i Sandsvær (gnr. 27) med tonem 2 (ú2qbæ7r ifølge NG; ["u(')qbær] i AN saml. 1954), mens gnr. 89,2 i Uvdal ifølge NG uttales ú1qbærg. Ved det sistnevnte viser Hjalmar Falk til sandsværnavnet, men tilføyer i parentes: «hvor dog Tonelaget er et andet» (NG V 453). En oppskrift fra 1954 i AN saml. har imidlertid tonem 2 også ved dette navnet (["u'q3bezrg]) og kommentaren «her er urder». Sandsværnavnet tolkes i NG V 373 til Urðarberg, og skriftformene er med bindevokalen <e> fra 1604, mens den eldste formen, fra 1593 er «Vlbierg». Det er uvisst hvorvidt denne representerer uttalen, og om navnet virkelig er et eksempel på bortfalt mellomvokal, men med beholdt tonelag. Til Uleberg i Efteløt sokn (gnr. 72, også i Sandsvær herred) oppgis i NG uttale både med og uten mellomvokal, men i begge tilfeller med tonem 2: ú2qbæ7r og ú2qebæ7r. I AN saml. oppgis bare ["u'q3bær] og i kommentaren bemerkes at det er «berg og urder her». Om regelen gjaldt absolutt, skulle formene uten mellomvokal gi tonem 1, formene med skulle gi tonem 2.
Selv Magnus Olsen må enkelte ganger innrømme at regelen skaper problemer for tolkningsforslagene. Til gnr. 84 Imsland i Vikedal foreslår han at forleddet er en sammentrukket form av gen. sg. av et innsjønavn *Ylmir (Ølmedalsvatnet), men han tilføyer at «rigtignok skulde man efter en saadan Sammendragning helst vente Enstavelsestone i Navnet».²⁶⁷ Fra by-materialet kan f.eks. nevnes Gjøby i Rakkestad (se ovenfor), sikkert tolket til kvinnenavnet Gyða, men uttalt med tonem 2.
Det synes altså ikke å være noen unntaksløs regel at bortfall av en mellomvokal fører til uttale med tonem 1 for forventet tonem 2, men man kan heller ikke komme bort fra at et slikt bortfall i mange tilfeller gir denne uttalen. På den annen side kan man ikke slutte at tonem 1 i tostavete navn uten unntak viser at en mellomvokal er falt bort. Åsbø i Gjerstad kan gå tilbake på en trestavet norrøn form *Ásubœr (gen. av kvinnenavnet) eller *Ásabœr (gen. pl. av appellativet áss), men det er heller ikke utenkelig at navnet er et opprinnelig usammensatt Áss (jfr. Åsbø i Vikedal, s. 464–66 nedenfor) eller (gen. av) Ásar, som sekundært har fått tilføyd bœr.
Åsbø ligger vel tre kilometer vest for kirkestedet Gjerstad, nå gnr. 11. Beliggenheten nordvest for den opptil 396 m høye Myråsen kan indikere at forleddet er appellativt áss m. Om lag midtveis bort til Gjerstad ligger gnr. 17 Melås (vel av Meðaláss, men jfr. Larsens alternative forklaring til melr m.). Like vest for denne ligger gnr. 18 Landsverk. Vel 2 km sør for Åsbø ligger gnr. 19 Mesel (Miðsel), og enda et par kilometer lenger i sørvest gnr. 20 Vestøl (til viðr m., ‘skog’). Nabogårdene vest for Åsbø er gnr. 21 Haugen og gnr. 22 Løyte. De ganske små gårdene gnr. 24–26 (Markset, Ljådal og Heiland) ligger flere kilometer nord og nordvest for Åsbø, og skal ikke trekkes inn her. Om lag rett nord for gården ligger imidlertid den store gnr. 27.28 Lunden, som så seint som i 1668 og 1723 nevnes med underbrukene *Bjørnestad og *Broten. Vest for Lunden ligger gnr. 29 Trydal (som gjennom underbruket Åsmundstøl blir nabo til Åsbø i øst). Øst for Lunden ligger gnr. 30 Vevestad.
Ifølge opplysningene i 1647-matrikkelen hadde Lunden langt den høyeste skylda, tilsv. 101 lpd. korn, men også flere av de andre hadde langt høyere skyld enn gjennomsnittet. Trydal skyldte 90 lpd. og Åsbø 84 lpd. Deretter fulgte Haugen med 65 lpd. Melås med 53 lpd.,Vestøl med 50 lpd., Landsverk med 48 lpd., Løyte med 41 lpd. og Vevestad med 30 lpd. Lavest skyld hadde Mesel, med bare 10 lpd. Gjennomsnittlig skyld blant disse ti gårdene var 57 lpd., og Åsbø hadde altså en relativ skyld på 1,5 mot 1,6 for Trydal og 1,8 for Lunden. Den eneste gården med navn fra de datérbare navneklassene, Vevestad, hadde en relativ skyld på 0,4. Gården skattet som halvgård i 1647 (bd. VIII, s. 71), men ifølge NG VIII 16 som fullgård i 1593. Uansett om dette skulle være feil, må vel Vevestad antas å gå tilbake til tidlig middelalder eller vikingtid, og det er all grunn til å anse Åsbø som eldre. Om navnet, slik Amund B. Larsen hevder, skulle inneholde kvinnenavnet Ása, ville det være ett av de eldste eksemplene på kvinnenavn + bœr. Så vel landskyld på 1600-tallet, forholdet til nabogårdene og beliggenheten taler imidlertid for at forleddet bør kunne oppfattes enten som appellativet áss m. – muligens i stammeform, men vel helst i gen. pl., eller som et eldre usammensatt navn Áss eller Ásar

Åsbø

gnr. 33,2.3 (u. Bie) i Øyestad herred, Aust-Agder

NG VIII 111

N50 1611.4 ca. 8478 (÷) (jfr. Bie)

Nø 6,5 km

Rel. skyld: 0,2

– å1sbe7 (NG), 1å'sb3, 1å'sp3 (AN 1957)

Aaszbie 1611 NG. Aasbøe (u Bie) Omt 1624: 65. Aaszbie 1630 NG. Aasbøe ¼ 1661 lk. Bie med Aasbie 1665 matr. Bie og Aasbie 1670 NG. 1723 matr E M. Aasbie 1886 matr. 1950 matr.
Gården nevnes hverken i 1801-folketellingen eller 1838-matrikkelen

Amund B. Larsen lar spørsmålet om forleddet stå åpent:
*Ásubœr eller *Ásabœr, sms. med Kvindenavnet Ása eller Gen. Flt. af áss m., Aas, jfr. PnSt. S. 14. Navnets 2det Led kan her være Gaardnummerets Navn, men i dettes nuværende Form, Dativen[,] vilde det vel ikke være blevet saaledes forkortet i Udtalen. Jfr. Forholdet mellem Skriftformerne for Bie og Naksbø, Fjære GN. 13. 14 og 15. Samme Navneform Gjerstad GN. 23.
Navnet er ikke avsatt på ØK eller N50, men etter terrengforholdene bør en appellativ tolkning av forleddet kunne vurderes. Sannsynligvis må det i så fall forstås som gen. pl. – det er mange små åser her – men det skal heller ikke ses bort fra at én av dem kan ha gitt navnet, f.eks. Sagåsen. Til tross for den konsekvente skrivingen uten mellomvokal kan kvinnenavnet Ása – kanskje helst i den nåværende formen Åse – heller ikke utelukkes. For en drøfting av dette personnavnet, se Åseby i Rødenes, s. 481–83 nedenfor.
Etter de fleste skriftformene og gårdens status som underbruk (i alle fall siden 1624) er det grunn til, slik Larsen gjør, å vurdere hvorvidt etterleddet kan være matrikkelgårdens navn. Men dette, uttalt ["bi'3], må være stivnet dativ Býi av sideformen Býr, og så vel Åsbø som andre navn i området, f.eks. Naksbø i Fjære (se ovenfor) og Åsbø i Gjerstad (ovenfor), viser at formen i sammensatte navn har vært bø (eller bœr, dersom navnet går tilbake til norrøn tid). Aksentforholdene må forklares som ved Åsbø i Gjerstad, men dersom nå etterleddet likevel skulle være en tidligere form av matrikkelgårdens navn, ville tonem 1 være lettere å forstå.
Bie og Åsbø ligger på fastlandet innenfor Hisøy, med gnr. 5 His ca. 1 km rett i sør og gnr. 4 Løvoll sør for denne. I øst er nærmeste nabogård til Bie gnr. 32 Strømsbu, i vest ligger gnr. 34 Klådeborg og ca. 2 km i nord gnr. 44 Solberg. Vest for denne ligger gnr. 43 Bråstad. På fastlandet sørøst for Løvoll er gnr. 29 Nattvik, gnr. 30 Rød og gnr. 31 Skarpnes, og mellom disse og Klådeborg ligger gnr. 36 Asdal og gnr. 35 Seldal. Denne og Klådeborg nevnes i kildene f.o.m. 1611 og Skarpnes fra 1593, men ingen av dem er tatt med i 1647-matrikkelen – Skarpnes sikkert fordi den var lensmannsgård; de andre to lå muligens øde.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde His og Asdal høyest skyld, tilsv. 60 lpd. hver; Rød skyldte 50 lpd., Bråstad, Løvoll og Nattvik skyldte 40 lpd. hver, Bie 15 lpd., og Strømsbu og Solberg skyldte 10 lpd. hver. Ifølge landkommisjonens jordebok fra 1661 hadde Skarpnes en skyld på 3 huder, Klådeborg ½ hud og Seldal ¼ hud. Her er skylda for Bie og Åsbø fordelt, slik at Bie står oppført med 1 hud og Åsbø med ½ hud, altså tilsv. hhv. 10 og 5 lpd. korn. Så seint som i 1886 utgjorde skylda for de to brukene som nå bærer navnet Åsbø, om lag en tredjedel av matrikkelskylda for Bie (12 mark og 46 øre av 34 mark og 16 øre). Trekkes også tallene fra 1661 med i sammenlikningen, blir gjennomsnittlig skyld midt på 1600-tallet ca. 28 lpd., og Bie hadde da en relativ skyld på 0,4 og Åsbø 0,2. Bie må være én av de mindre og trolig yngre gårdene, og det er ingen grunn til å anta at Åsbø, som bruk under Bie, går særlig langt tilbake. I 1661 hadde gårdene samme eier, men ulike brukere. Om dette er forhold som går langt tilbake, kan det ikke ses bort fra at gårdsbruket og navnet Åsbø går tilbake til middelalderen. Men det er like sannsynlig at det er oppstått ved en deling av Bie på et seinere tidspunkt. Så vel tolkning som datering av navnet blir imidlertid usikker

Åsbø

gnr. 82 i Vikedal hd. (Imsland sn.), Rogaland

NG X 287

N50 1214.2 3000

N-nø 3 km

Rel. skyld: 0,8

– a7a72sbø7, endret til a7a71sbø7 (Bugge ca. 1880), aa1sbø7 (Bugge u.å), å1sbø (NG)
Den første uttaleopplysningen synes å være notert i Vats i 1880, og her er tonemet seinere endret. Noe yngre er en uttale med tonem 1 og lang [å'] føyd til etter opplysninger fra en heimelsmann fra gnr. 75 Rørtveit i Imsland sn

(Aass NLR IV 122, 1566–67). Aassebøe 1602 NG. Osebø 1606 NG. Osszebøø 1610 NG. Aasebøe 1647 X 99. Aasebøe 1661 lk. 1661 NG. Aaszebøe 1665 matr. Aasebøe 1723 matr E M. 1801 ft. Aadsebø (Adserbø) 1838 matr. Aasbø («Alm skr Aasebø, Aadsebø») 1886 matr. Aasebø AK 1902. Ospe (!) GK B36 aust 1936.
Gården synes å være identisk med den som kalles «Aass» i NLR IV, og som nevnes etter gnr. 76 og 81 og før gnr. 91.92 og 87; slik er belegget også identifisert i manuskriptet til register for NLR

I NG X forklarer Magnus Olsen navnet som «*Ásabœr; af áss m. .... Jfr. GN. 89», og han anser altså forleddet som gen. pl. av appellativet. Når han her avviker fra den tolkningen han foreslår for de fire eksemplene på Åsbø i Hordaland (bd. XI, utgitt 1910), skyldes det kanskje uttalen med tonem 1 av dette navnet i motsetning til tonem 2 ved de fire i Hordaland. Det er uvisst hvorfor han her ikke vurderer en personnavntolkning, men det kan skyldes det navnet han viser til, gnr. 89 Liabø, evt. kan han ha tatt hensyn til beliggenheten oppunder den bratte Lauvåsen, noe som vel lar seg lese ut av amtskartet (revidert i 1902). Til Liabø fører han opp «Liid» fra 1567 som eldste belegg (jfr. «Aff Liid øtt» i NLR IV 121), fulgt av «Lierbøe» i 1602 og liknende former seinere. Olsen kommenterer ikke forholdet mellom det eldste og de yngre beleggene her, og for Åsbø kjente han ikke til noe tidligere usammensatt navn. Det er imidlertid mye som taler for at både Liabø og Åsbø er eksempler på at eldre, usammensatte navn har fått lagt til bø i seinere tid, kanskje etter en ødeperiode, slik Magnus Olsen antyder i NK V 15 (jfr. karakteristikken av Liabø i 1567). En indikasjon på at Åsbø har ligget øde i seinmiddelalderen, er opplysningene om leidangen i 1567, da «Aass» skyldte bare ett kalveskinn, mens nabogården Børkjetveit skyldte ett geiteskinn, fire kalveskinn og dessuten 2 albi.
Åsbø ligger på østsida av dalen ovenfor Ølmedalsvatnet, og som nabogård i sør til gnr. 81 Børkjetveit. Om lag 1 km lenger nord ligger gnr. 80 Brattaland, og helt nord i dalbotnen gnr. 87 Elstveit. Sør for denne ligger gnr. 76 Rødne og tvers over dalen fra Børkjetveit gnr. 78.79 Haugaland. Ved Ølmedalsvatnet ligger gnr. 75 Rørtveit, gnr. 74 Rogletveit og gnr. 73 Børkjeland på vestsida og gnr. 82 Hustveit på østsida. Vest for Børkjeland ligger gnr. 72 Rød og nærmere fjorden gnr. 71 Bjortveit og kirkestedet gnr. 84 Imsland.
Av disse gårdene hadde Haugaland høyest skyld i 1647, tilsv. 65 lpd. korn, mens Børkjeland og Rørtveit skyldte 60 lpd. hver. Imsland skyldte 30 lpd., Børkjetveit 25 lpd., Åsbø og Rødne 23 lpd. hver, Hustveit 21 lpd., Elstveit 20 lpd. og Rød skyldte 18 lpd.. Lavest skyld hadde Rogletveit og Brattaland med tilsv. 13 lpd. korn hver. Gjennomsnittsskylda var i underkant av 31 lpd., og Åsbø hadde dermed en relativ skyld på 0,8. Etter landskyld og beliggenhet kunne man tenke seg at Børkjetveit og Åsbø var deler av en tidligere samlet gård, som med en samlet skyld på 58 lpd. kunne danne motstykket til Haugaland på den andre sida av dalen.
Etter beliggenheten er det ikke utenkelig at hele denne gården kan ha hett Áss, og at én av partene fikk navnet Ásbœr etter utskillingen, kanskje etter en ødeperiode. De tostavete formene av forleddet finnes i kilder som er alt for unge til å gis noen avgjørende rolle i tolkningen

Åsbø

gnr. 72 i Etne hd. (Grindeim sn.), Hordaland

NG XI 78

N50 1214.2 3420 (÷, jfr. Åsbøåsen)

Ø 3,7 km

Rel. skyld: 0,1

– aa2sbø (Bugge 1880, 1886), å'2sbø (NG), 1ozsb3, 1ozsp3 (AN 1943)

Bøe (øde) 1610? NG. Aasebøe 1647 XI 84. Aassbøe 1661 lk. Aasbøe 1665 matr. Aasbøe 1668 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Aasbø 1838 matr

Til tross for det eldste belegget (som rett nok anses som usikkert identifisert) fører Magnus Olsen i NG opp en norrøn form *Ásbœr, som han forklarer som «Aas-Gaarden, af áss m. (Indl. S. 42) og bœr m. (Indl. S. 47)», og han viser til at navnet i Hordaland også finnes i Fjelberg, Alversund og Herdla. Forklaringen skyldes trolig uttalen med tonem 2. Oppskrifter i AN saml. fra 1943 viser imidlertid tonem 1, men hvorvidt dette er en nyere utvikling, lar seg nå neppe avgjøre.²⁶⁸
Olsens tolkning er sikkert rett, selv om det er usikkert om navnet går tilbake til norrøn tid. Formen fra 1647-matrikkelen kunne tyde på et opprinnelig tostavet forledd, altså gen. pl., av áss, evt. gen. sg. av kvinnenavnet Ása, men med bare dette éne, relativt unge belegget blir disse forklaringene mindre sannsynlige, og terrengforholdene taler for at forleddet er ås m. sg. Rett opp for gården ligger den 222 m høye Åsbøåsen på et stort nes i Stordalsvatnet. De nærmeste nabogårdene er gnr. 71 Ekreim (*Eikreimr) på østsida av åsen, og gnr. 73 Rame (*Rammr; om et nes) ca. 1,5 km i vest. Vest for Rame, og nærmere kirkestedet Grindeim, ligger gnr. 74 Ramsvika (tydeligvis sekundær til Rame). Øst for Ekreim ligger først gnr. 70 Sande og så gnr. 69 Flokatveit (ifølge NG til mannsnavnet Flóki). På nordsida av et trangt sund i vannet ligger gnr. 49 Noreim, og ca. 2,5 km øst for denne gnr. 50, som fra gammelt av har vært kalt Nes (i dagligtale Neset), men som i matrikkelen har fått navnet Nernes (Nedre-Nes). Rett overfor Rame ligger (vestfra) gnr. 39 Grønstad, gnr. 40 Hovland og gnr. 41 Skjeldal.
Ifølge skattematrikkelen fra 1647 skyldte Rame tilsv. 130 lpd. korn, Skjeldal 95 lpd., Grønstad 80 lpd., Hovland 60 lpd., Noreim 50 lpd. og Nes 40 lpd. Ekreim, Ramsvika og Sande skyldte 30 lpd. hver, Flokatveit 20 lpd., mens Åsbø skyldte bare tilsv. 5 lpd. korn i 1647. Gjennomsnittlig landskyld tilsvarte 52 lpd. korn, og relativ skyld for Åsbø blir dermed mindre enn 0,1. Særlig sett i forhold til gården med det klart sekundære navnet Ramsvika, er det grunn til å tro at gården og navnet tilhører nyere tid. På den annen side ble skylda raskt satt opp; allerede i 1661 skyldte Åsbø ½ laup smør og 1 våg korn, altså tilsv. ca. 12,5 lpd. korn, og gammel skyld i 1838-matrikkelen er 1 laup (= 20 lpd. korn). På dette grunnlag kan det kanskje ikke ses bort fra at gården tross alt kan gå tilbake til middelalderen, men så har ligget øde helt til begynnelsen av 1600-tallet; men når gården så seint som rundt 1800 har en – i denne bygda – så pass ubetydelig landskyld, blir dette høyst hypotetisk. I bygdeboka (Dyrvik 1968: 334) står Åsbø oppført blant middelaldergårdene, uten at jeg kan se at dette noe sted er underbygget (boka mangler register, og jeg kan ha oversett enkelte henvisninger til gården). Det er imidlertid klart at de fleste gårdene på sørsida av vannet lå øde til langt ut på 1500-tallet. En kartskisse (op. cit. 335) viser at det mellom Frette i øst og Rame i vest bare var Sande som var i bruk i 1519 (jfr. NRJ II 524), og s. 344 nevner Dyrvik at Åsbø var blant de siste gårdene som ble gjenopptatt. Det skulle likevel – og trass i den ubestemte formen – være grunn til å anta en forklaring av bø som ‘avsidesliggende eng’, kanskje opprinnelig brukt usammensatt, dersom belegget fra 1610 virkelig gjelder denne gården. Forleddet er så satt til for å presisere beliggenheten ved den dominerende terrengformasjonen. En slik tolkning kan kanskje også forklare den nåværende uttalen med tonem 1

Åsbø

gnr. 52 i Fjelberg hd., Hordaland

NG XI 90

N50 1214.3 0820

Nv 2,5 km

Rel. skyld: 0,3

– a7a72sbø, aa2sbø (Bugge 1880, 1886), å'2sbø (NG), 1å'sbø' (AN 1964)

Aassebøe 1610 NG. Assebøe 1612 NG. Aaszbøe Grågås 125, ca 1620 (St S 86). Aasbøe 1647 XI 97. Aaszbøe 1661 lk. Aasbøe 1665 matr. Aasebøe 1668 NG. Aasbøe 1723 matr E M. 1801 ft. Aasbø 1838 matr

Magnus Olsen forklarer navnet kort som *Ásbœr og viser til gnr. 72 i Etne (se ovenfor). Også her synes en appellativ tolkning forsvarlig, og det er ingen indikasjoner på noe tidligere usammensatt gårdsnavn *Bø(en) eller *Ås(en). Åsen, som i ANs samlinger er registrert som navn på åsen ovenfor bruksnummer 4 og som tidligere var navn på en husmannsplass, er etter alt å dømme ganske ungt i funksjon som bebyggelsesnavn.
Åsbø ligger på fastlandet, sør for Bjoafjorden, og gårdene her er seinere overført til Ølen. Åsbø synes å måtte ha navn etter beliggenheten på vestsida av en stor åsrygg, Åsen (opp mot «Åshovda» på kartet), som ender ved nabogården gnr. 53 Svolland (ifølge NG muligens til et elvenavn Svala). Nede ved fjorden ligger gnr. 51 Sandvika, og ca. 1 km over Åsen ligger gnr. 65 Utbjoa og et par kilometer innenfor denne gnr. 55 Innbjoa.
Åsbø hadde i 1647 lavest skyld av disse gårdene, tilsv. 32,5 lpd. korn. Sandvika skyldte 40 lpd., Svolland 120 lpd., Utbjoa 220 lpd. og Innbjoa 230 lpd. Relativ skyld for Åsbø var 0,3, og gården må antas å være ganske ung. Trolig har både denne og Sandvika opprinnelig tilhørt Svolland; Åsbø muligens som en ‘avsidesliggende eng’ oppunder Åsen. Dersom uttalen med tonem 1, registrert i ANs samlinger fra 1965, skulle være gammel, bør man imidlertid ikke utelukke at det her har vært en gammel gård *Áss, som etter en ødeperiode ble kalt *Ásbœr

Åsbø

gnr. 1 i Alversund hd. (Meland sn.), Hordaland

NG XI 362

N50 1115.1 8712

Nv 4,5 km

Rel. skyld: 0,7

– aa2spe, aa1sbø (Rygh 1879), aa1sbé (Bugge 1880), aa2sbé (Bugge 1884), å2sbé (NG), "å's3bø (AN 1947)
De vekslende opplysningene om tonemet skyldes nok at Meland tilhører området uten tonelagsopposisjon (jfr. utbredelseskart i Fintoft og Mjaavatn 1980: 83). Bugges oppskrift fra 1880 er etter en heimelsmann fra gnr. 31 i Meland sn. Uttalen fra AN saml. med mellomvokal [3] og enkelte av skriftformene bør trolig forstås som vokalinnskudd ved konsonantsammenstøt

j Aasby NRJ III 435, 1522. Aasbø NLR III 98, 1563. 1563 NG. Aasabøe (!), Aasbøe NLR IV 75, 1566–67. Aasbøe NLR IV 163, 1566–67. Aasebøe 1647 XI 287. Aassebøe 1661 lk. Aaszbøe 1665 matr. 1667 NG. Aasbøe 1723 matr E. 1723 NG. Aasebøe 1723 matr M. Aasebø 1838 matr. Aasbø 1886 matr.
Det har ikke latt seg gjøre å bestemme hvilke av beleggene fra NLR som hører hit, og hvilke som tilhører Åsbø i Herdla

Magnus Olsen forklarer navnet som *Ásbœr og viser til drøftingen av navnet i Etne; se ovenfor.
Gården ligger ca. 4,5 km nordvest for kirkestedet Ask på Askøyna, men tilhørte Meland sokn, med kirkestedet Meland på Holsnøyna om lag 6,5 km nord-nordøst, og må i alle tilfeller anses som forholdsvis avsidesliggende. Nærmeste nabogårder er gnr. 2 Hanevik i øst og gnr. 3 Stien i nord (begge disse tilhørte også Meland sn.), i sørvest ligger gnr. 21 Dåvanger (under Askøy sn.) og i nord-nordvest gnr. 24 Hegernes, gnr. 25 Haugland, gnr. 26 Kjerrgarden og gnr. 28 Frommereid (alle i Herdla sn.).
Ifølge 1647-matrikkelen skyldte Dåvanger og Frommereid tilsv. 40 lpd. korn hver, Haugland 26 lpd. Hanevik 22,5 lpd., Kjerrgarden 20 lpd., Åsbø 17,5 lpd., Hegernes 15 lpd. og Stien 10 lpd. Gjennomsnittlig skyld for disse seks gårdene var i underkant av 24 lpd., og Åsbø hadde en relativ skyld på 0,7. Det er ingen grunn til å tvile på at gården går tilbake til middelalderen, og den har sikkert navn etter beliggenheten nedenfor «Ospåsen», som trolig heller kan forstås som *Åsbøåsen enn som en sammensetning med trenemnet osp f

Åsbø

gnr. 5 i Herdla hd., Hordaland

NG XI 379

N50 1116.3 8521 (Åsebø)

Ø 7 km

Rel. skyld: 0,5

– å'2sbø (NG), "ås3bø (AN 1947).
Uttalen fra AN saml. med mellomvokal [3] bør trolig forstås som vokalinnskudd ved konsonantsammenstøt; jfr. skriftformene fra bl.a. 1610. Som i Alversund er det her tvilsomt om det er aktuelt å tale om tonelagsopposisjon

Asbø NRJ II 501, 1519. Aasbøe NLR III 110, 1563. (1566–67, jfr. Åsbø i Alversund). Assebø 1610 NG. Aassebø 1610 NG. Aasebøe 1647 XI 281. Aasbøe 1665 matr. 1667 NG. Aasebøe 1723 matr E M. Aasebø 1801 ft. 1838 matr. Aasbø 1886 matr

Også her forklarer Magnus Olsen navnet kort som *Ásbœr og viser til samme navn i Etne.
Åsbø ligger på Holsnøyna mellom en markert ås og Storavatnet, og en tolkning til appellativet áss m. er sannsynlig. På vestsida av åsen ligger gnr. 6 Rossland med gnr. 4 Vikebø i sør og gnr. 3 Skintveit i sørøst. Nordvest for Rossland ligger gnr. 7 Skurtveit. og sør for denne – på et stort nes – gnr. 8 Io. Øst for Io, tvers over Rosslandspollen, ligger gnr. 1 Eikeland og gnr. 2 Ryland. Nord på øya ligger (østfra) gnr. 10 Landsvik, gnr. 11 Kårbø, gnr. 12 Brotshaug, gnr. 13 Husebø og gnr. 14 Skjeljanger. Kirkestedet, gnr. 15 Herdlo, ligger på den andre sida av Herdlefjorden, om lag 7 km vest for Åsbø, og mellom Io og Herdlo ligger gnr. 9 Ypso; denne kjennes fra BK, men ifølge NG deretter først i 1667, og den er ikke nevnt i 1647-matrikkelen; det er grunn til å tro at den først da nylig var blitt gjenopptatt etter en lang ødeperiode.
I forbindelse med drøftingen av Kårbø har jeg sammenliknet landskyldopplysningene i 1647-matrikkelen for disse gårdene og vist at Skurtveit, Vikebø og Åsbø, som skyldte tilsv. 15 lpd. korn hver, sannsynligvis er de yngste, men at de tross alt kan antas å tilhøre sein vikingtid, evt. tidlig middelalder. Det kan nevnes at det var én bruker på Åsbø og på Skurtveit i 1647, men to på Vikebø, og det er mulig at dette kan tas som en indikasjon på at Vikebø er noe eldre enn Åsbø. På den annen side synes Vikebø ikke å dukke opp i kildene før i 1563, mens Åsbø var skattlagt i 1519. Det er likevel mulig at belegget «Vigh» som følger umiddelbart etter «Asbø» i NRJ II 501, er et eldre navn på denne gården;²⁶⁹ Vikebø ville i så fall være en parallell til Åsbø og Liabø i Vikedal; se ovenfor. Det ville ikke være urimelig å tenke seg en opphavsgård Vik her (navnet kunne opprinnelig denotere Rosslandspollen) – med Rossland (til (h)ross n., ‘hest’) som en tidlig utskilt del. Skintveit og Skurtveit kunne tenkes som rydninger under denne opphavsgården og Åsbø kan ha vært en ‘avsidesliggende eng’. Vikebø måtte i så fall anses som et sekundært navn, oppstått etter at denne delen av gården ble gjenopptatt etter en ødeperiode.
Alternativt kunne man tenke seg at så vel Åsbø, som Vikebø og Skurtveit (evt. også Skintveit) var utskilt fra Rossland, men det er vanskeligere å forestille seg Rossland som navn på en opphavsgård

Åsbøen

gnr. 50 i Stangvik hd., Møre og Romsdal

NG XIII 403

N50 1420.4 7973 (Åsbø)

Ønø 8 km

Rel. skyld: 0,4

– å1sbø, dat.: åsbøno7; å2sbøn (Rygh ca. 1880), å2sbø74n (dat.: -bø7nå) (NG)
Den første av Ryghs uttaleopplysninger skal være etter en «Kl[okker?] i Stangvik Sogn», den andre etter «Kirkesanger Bruset» og en soldat fra soknet. Karl Rygh må ha festet størst lit til denne uttalen – i bestemt form og med tonem 2 – som også er ført opp i hans interfolierte eksemplar av 1886-matrikkelen

Aszbøenn 1590 NG. Aasbøenn 1643 NG. Aasbønn 1647 XIII 275. Aasbøen 1647 XIII 337. Aasbøe 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. Aasbøen 1723 matr E M. Aasbøe 1801 ft. Aasbøen 1838 matr

I NG kommenterer Karl Rygh kort at gården «ligger under en høi Aas», og det er grunn til å anta at han dermed ser bort fra andre tolkninger av forleddet enn appellativet áss m.
Ifølge N50-kartet ligger gården vest for den bratte og 619 m høye Åsbøsnota, men det synes ellers å være mindre og lavere formasjoner som her betegnes med navn på åsen, så kanskje den navngivende lokaliteten heller er den 200 m høye, langstrakte åsen vest for gården, der det på N50-kartet er avsatt et navn Bjønndulu (som vel helst må gjelde en konkav lokalitet; jfr. Kruken 1991). Navngivningen må i så fall sannsynligvis ha skjedd fra gnr. 13 Søyset, som ligger ved osen av elva Søya og som omfatter hele den ytterste delen av neset – også bruket Haltbakken nærmere Åsbøen.
Nærmeste nabogård er imidlertid gnr. 51 Nordvikan, ca. 1,5 km i sør. På nordsida av Søya ligger en lang rekke gårder, nærmest gnr. 5 Gjerstad rett nord for Åsbøen og gnr. 4 Haugen nordøst for denne. Videre nedover langs elva ligger gnr. 6 Hollen, gnr. 7.8 Steinberg, gnr. 9 Melhus, gnr. 10 Grytskog, gnr. 11 Røen, gnr. 12 Mo og gnr. 14 Kvanne. Rett over fjorden i sørvest ligger gnr. 47.48 Drypping, og sør for denne gnr. 49 Rakanes. Øst for denne – og sør for Nordvikan – ligger gnr. 52 Svinvika.
I 1647 hadde Nordvikan, Søyset og Kvanne høyest skyld av disse 15 gårdene, tilsv. hhv. 61, 60 og 55 lpd. korn. Steinberg skyldte 30 lpd., Gjerstad og Mo 27 lpd. hver, Røen (b.f. av ruð) 24 lpd., Drypping 23 lpd., Haugen 17 lpd. og Grytskog 13 lpd. Åsbøen skyldte 10 lpd., Holten og Svinvika 7 lpd., Melhus 5 lpd. og Rakanes 2 lpd. Gjennomsnittsskylda var 24,5 lpd., og Åsbøen, med en relativ skyld på 0,4 må anses på dette grunnlaget anses som en forholdsvis ung gård, muligens fra seinmiddelalderen. Den kan ha ligget som bø til én av nabogårdene, som nevnt kanskje helst Søyset, som ligger rett over den åsen jeg anser som den sannsynligvis navngivende lokaliteten

Åsbøen

gnr. 24 i Halsa hd., Møre og Romsdal

NG XIII 450

N50 1421.3 6396

Nø 2 km

Rel. skyld: 0,7

– aasbønno7 (Rygh 1879), aasbønn (Rygh 1881, 1884), å'2sbø4n, dativ -bø7nå (NG),
De to første uttaleopplysningene står uten tonelagsmarkering. Uttalen i nominativ er skrevet ned etter «Politibetjent Halse i Kr.sund» i 1881 og etter «3 Soldater» i 1884; formene i NG tilsvarer dem Karl Rygh har notert i sitt eksemplar av 1886-matrikkelen

or Ase DN II 61, ca 1303. paa Osbø NLR VI 313, 1559. 1559 NG. Aszpøenn 1590 NG. Aaszbøenn 1643 NG. Asbøenn (2 br) 1647 XIII 299. Aasbøe 1661 lk. Aaszbøenn 1667 NG. Aasbøen 1665 matr. Aasbøe 1723 matr E M. 1801 ft. Aasbøen 1838 matr

Belegget fra DN II gjelder en testamentarisk gave: «til Mariu kirkiu halfs spans læigu or Ase j Haulsyniar kirkiu sokn». Det er identifisert med Åsbøen også i RN II nr. 109 (men mangler i registeret).²⁷⁰ Det er grunn til å tro at dette stemmer, selv om eiendomsforholdet ikke framgår av yngre kilder.²⁷¹ I 1647 lå for øvrig hele gården til kongen – med skyld 4 øre. Karl Rygh antar at «ogsaa her synes et opr. usms. Navn at være blevet afløst af et med bø sms.»; han viser i den sammenheng til Sundsbøen, gnr. 7 i Aure, og for tolkningen til Åsbøen i Stangvik.
Åsbøen ligger om lag like høyt som f.eks. kirkestedet, og det er fjell ovenfor gårdene hele veien; det er likevel naturlig å knytte navnet til en høyde ovenfor gården («Trollhg» på N50-kartet). Nærmeste nabogård i sør er gnr. 23 (Nord)Reitan, i øst gnr. 25 Gjerstad og i nord gnr. 22 Kløvset – med gnr. 21 Bårset nord for denne igjen. Sørvest for Reitan ligger gnr. 11 Megarden, og vest for denne gnr. 12 Halsa. Sør for denne ligger gnr. 10 Rød, gnr. 8.9 Volem og gnr. 7 Innreitan.
Megarden er første gang nevnt som «Midgord i Halszem» i Olav Engelbrektssons jordebok (OE) ca. 1530, og er utvilsomt opprinnelig en del av Halsa (vin-navn i pl.). Ifølge bygdeboka (Vaagland 1954: 261, 1955: 73) skal Reitan ha utgjort en tredje del av den opprinnelige gården og blitt skilt ut fra Halsa før 1440, men dette lar seg i hvert fall ikke lese ut av AB 109 f. eller OE 38. I 1647 skyldte Megarden tilsv. 100 lpd. og Halsa 77 lpd. Heim-gården Volem skyldte 67 lpd., Reitan 52 lpd., Åsbøen 27 lpd. og Innreitan 24 lpd. De øvrige gårdene må ha vært betraktelig mindre: Bårset, Gjerstad og Rød skyldte 13 lpd. hver og Kløvset skyldte 10 lpd. Gjennomsnittsskylda var 39,6 lpd., og Åsbøen hadde dermed en relativ skyld på 0,7.
Det er ingen grunn til å tvile på at Halsa (med Megarden) er den eldste bosetningen her (jfr. Vaaland 1954: 261),²⁷² noe så vel beliggenhet som landskyld og status som gammelt kirkested understreker. Rød og Innreitan kan etter beliggenheten antas å være utgått fra Volem, mens (Nord)Reitan like gjerne kan ha hørt sammen med *Ås som med Halsa (navnet *Reitar, til reitr m., ‘avgrenset flate’, tyder på at det er tale om en sekundærgård). En opphavsgård *Ås med Reitan, Gjerstad og Kløvset som seinere utskilte deler, kunne danne et passende motstykke til Halsa (med Megarden) og Volem (med Rød og Innreitan). Denne opprinnelige *Ås ville hatt en samlet skyld på vel 100 lpd. i 1647, Volem (+ Rød og Innreitan) 104 lpd., mens Halsa (+ Megarden) ville hatt en skyld tilsvarende 177 lpd. En betenkelighet ved denne teorien er det likevel at Reitan i 1647 hadde om lag dobbelt så høy skyld som Åsbøen, og dermed skulle kunne antas å være eldre. En mulig forklaring kunne likevel være at hovedbølet etter delingen ble lagt til Reitan, nærmere kirkestedet, og at det gamle tunet en periode ble liggende øde.
Slik kunne også navnet Åsbøen forklares: den gamle gården ble liggende som bø under Reitan. Om dette er rett, blir navnet å forstå som en sammensetning av det eldre gårdsnavnet Áss og b.f. av bø i betydningen ‘eng’. Det blir imidlertid uvisst hvor tidlig denne utviklingen evt. kan ha skjedd, eller om det her er tale om en norrøn sammensetning *Ásbœr(inn), slik uttalen – med tonem 2 – nærmest skulle tyde på. Belegget fra 1303 måtte i så fall forklares på anne måte

Åseby

Västra Hisings hd. (Säve sn.), Båhuslen

OGB IV 51

GK7B SV 6513

V-sv 3,5 km

– å2-sêby (OGB)

paa Osseby, Ottzeby (4 br + 2 fattige) NRJ IV 166f, 1528. y Aassebi (3 br) NRJ V 564, 1568. Aasseby NRJ V 602, 1568. Asseby NRJ V 614 637, 1568. Aassebye 1581 OGB. 1586 OGB. Aaseby (3 gd) JN 515, 1597. Åhseby 1659 OGB. Aassebi, Asseby o d 1665 OGB. Åseby 1680–1881, Jr OGB.
Jens Nilssønn bemerker at «3 gaarde kaldis Aaseby, oc ligger paa den østre siden veyen vdj en klasse»

I OGB bemerkes kort at «gårdarna ligga vid kanten av en bergås. F. leden är åtm. formellt gen. pl.». Uvisst av hvilken grunn nevnes ikke den likeledes formelle muligheten at forleddet er kvinnenavnet Ása. Men med så unge skriftformer som det her er tale om, kan man heller ikke se bort fra at forleddet opprinnelig er enstavet, og at den norrøne formen er *Ásbýr, noe som også ville være naturligere ettersom det her er tale om én ås. Nå kan det imidlertid diskuteres hvorvidt den lille høyden ved Åseby fortjener betegnelsen ås. Den er betraktelig mindre enn høydene ved Askesby, nabogården i nord, og likeledes mindre enn høyder i nærheten som ifølge kartet har navn som Madkulla og Äspekullen.
Beliggenheten og størrelsen i forhold til nabogårdene er beskrevet i forbindelse med drøftingen av Askesby, som tolkes til mannsnavnet Asgautr. Tre-fire kilometer lenger sør ligger flere bebyggelser der navnene åpenbart er sammmensatt av personnavn + býr, jfr. også Gunnesby (s. 211) og Svensby (s. 395) hhv. nord og sør for kirkestedet Säve, om lag like langt i øst. Men mellom Säve og Åseby ligger også Bärby, og i dette navnet er forleddet utvilsomt appellativet berg n.
Jeg antydet under Askesby at denne gården og Åseby trolig er relativt unge middelalderbebyggelser, og også av den grunn bør personnavntolkningen ikke utelukkes

Åseby

Inlands Nordre hd. (Solberga sn.), Båhuslen

OGB VI1 157

GK7B NV 6230, 6328

Ssv 2 km

– å2-sêby'-_, -bý'_ (OGB)

paa Otzeby (2 br) NRJ IV 184, 1528. y, i Oszeby (1 br + øgd) NRJ V 128 130, 1542. Osseby 1544 OGB. y Aaseby NLR I 87, 1557–58. y Aassebi (3 br) NRJ V 502, 1568. Aasseby NRJ V 611 628, 1568. Aassebö (!), Aasseby 1568 OGB. Asseby 1573 OGB. Aassebye 1581 OGB. Aasebie 1581 Brusewitz i GBHQ 1866 s 33 OGB. Aassebye 1586 OGB. (Ossebøj Aktst I 53, 1591 OGB). Aassebye Aktst I 53, 1591. Aaseby kile (nat) JN 173, 1594. Ahsebye 1659 OGB. Ååsseby 1665 OGB. Åsebÿ 1673 K OGB. Åhs(s)eby 1680–1719 OGB. Åseby 1758–Jr OGB. Åseby 1762 Db OGB. GK OGB. EK OGB.
Belegget «Ossebøj» fra 1591 som i OGB er ført opp her, står i kilden nevnt under Tjörn og Orust og gjelder neppe denne gården. Sidehenvisningen er for øvrig feil for s. 54

Til tross for manglende middelalderbelegg antar Assar Janzén i OGB at bebyggelsen har høy alder, og begrunner dette med mange fornfunn på stedet. M.h.t. forleddet bemerker han at den sannsynligste tolkningen er appellativet áss m. «eftersom beb. på -by i stor utsträckning har terrängbetecknande ord ss. f. l., ... i synnerhet som byn ligger utefter en ganska hög och brant bergås» (jfr. Åsebyberg på kartet). Han viser til Vallby i Solberga og Grössby i Ucklum, som begge skal ha fått tillagt by i seinere tid (former med by dukker for Vallbys vedkommende opp første gang i 1528, for Grössby først i 1568), og Janzén tenker seg her at gården opprinnelig kan ha hatt det usammensatte navnet Áss. Han vil imidlertid heller ikke utelukke et personnavnforledd, og han foreslår så vel det alminnelige Ása som det «mera sällsynta» mannsnavnet Ási. Han viser her til Lind, Lundgren-Brate og DgP, og (for den appellative tolkningen) til drøftingen av gårdsnavnet Åseröd i Mo sn. i Bullaren (se nærmere under Åseby i Rødenes, s. 482).²⁷³
Dette synes å være det eneste stedet i materialet der mannsnavnet Ási foreslås som en mulighet, og denne tolkningen er ikke særlig sannsynlig. Navnet er ellers ikke foreslått som forledd i norske bebyggelsesnavn (ifølge GPNS og NGs fellesregister), og de vestnordiske beleggene begrenser seg ifølge E.H. Lind (sp. 72 f.) til én eller to personer som nevnes som slektninger til islandske landnåmsmenn (navnene har også vært lest som Áli), dessuten muligens i en runeinnskrift fra Lofoten, Gimsøysteinen, datert til begynnelsen av 800-tallet. Men i NIæR I (s. 395, 409) hevder Sophus Bugge at det her må være tale om svensk innflytelse, og at personen som omtales, er av svensk herkomst; fra Sverige kjennes flere eksempler på mannsnavnet Asi/Ase. Lundgren-Brate (s. 17) har rett nok bare tre-fire eksempler fra 1300-tallet og tilføyer at det er uvisst hvorvidt Asa- i stedsnavn kan tolkes til dette mannsnavnet; i SMP (bd. I, sp. 178) gis det en rekke belegg på personnavnet, men noen stedsnavnsammensetning nevnes ikke. Det eldste daterte belegget er fra 1316, det presiseres at «de flesta beläggen [är] från ö. Sverige», og det vises til paralleller i gammelengelsk og gammeltysk. Også på nordisk grunn må navnet være adskillig eldre enn fra 1300-tallet, da det ifølge Gillian Fellows-Jensen (1968: 24) finnes i så vel svenske som danske runeinnskrifter. Navnet er for øvrig svakt og usikkert belagt i Danmark (tidligst i 1158; DgP I, sp. 68); flere eksempler er det på Esi (trolig en omlydt form, evt. en sideform til Esir; jfr. DgP I, sp. 271). Ási/Asi forklares i NK VII (av Assar Janzén og Rikard Hornby, hhv. s. 60 og 209) som kortform til toleddete navn på Ás-. Én Asi er ifølge Erik Björkman (s. 16) nevnt i DB, og seinere kjennes Ase o.l. som engelsk slektsnavn. Björkman viser også til et stedsnavn «Asebi» (DB) fra Yorkshire, som Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.) har eksempler på fra tre steder (også skrevet «Esebi» o.l. i den samme kilden). Ett av navnene er forsvunnet; de to øvrige skrives nå Easby. Hun har også to «Asebi» (DB) fra Lincolnshire (nå Aisby), og i begge grevskapene skal personnavnet (-navnene?) finnes i flere andre sammensetninger foruten i uavhengig bruk. I Fellows-Jensen 1972 (s. 26) er alle de tre by-navnene i Yorkshire ført til Esi (normalisert si), mens de to fra Lincolnshire i 1978 (s. 30) tolkes utelukkende til Ási. Personnavnet Esi foreslås som den mest sannsynlige tolkningen av Easby i Cumberland, men her er andre tolkninger også mulige (Fellows-Jensen 1985: 29). John Insley inkluderer også Ási i sin fortegnelse over skandinaviske personnavn i Norfolk (s. 46–48), men han synes ikke uten videre å ville gå med på at dette eller Æsi/Esi foreligger som forledd i engelske stedsnavn, og viser til vanskene med å skille mellom maskuline og feminine forledd. Han ser med andre ord ikke bort fra at forleddene i de aktuelle navnene heller er kvinnenavnene Ása eller Æsa/Esa, i enkelte tilfeller evt. den engelske trebetegnelsen æsc.
De relativt seine eldstebeleggene for Åseby i Solberga umuliggjør en sikker tolkning av forleddet, men beliggenheten er et sterkt argument for en appellativ tolkning – slik Janzén finner mest sannsynlig. Både den konsekvente skrivningen med mellomvokal og uttalen tyder på at forleddet i så fall har hatt plural form, noe som ikke motsies av terrengforholdene. Som nevnt antar Janzén videre at bebyggelsen opprinnelig kan ha hatt det usammensatte navnet «Ås», og han viser til to navn fra herredet der by er seinere tillegg. Det ene av disse navnene, Vallby, tilhører Åsebys nabogård i nordvest. Som eldste belegg for Vallby føres i OGB (bd. VI1, s. 153) opp «a Vallum», hentet fra RB 338; i RBs register gjengitt som «Vellir» med det lokaliserende tillegget «Solberga k.». Fra 1528 av opptrer former som «Waldbye» o.l., men det usammensatte navnet forekommer også én gang så seint som i 1581.²⁷⁴ Identifiseringen er rimelig, selv om den ikke kan leses ut av konteksten i RB.²⁷⁵ Naboskapet til Vallby er jo ikke noe avgjørende argument for å postulere et tidligere usammensatt navn på Åseby, men muligheten bør ikke avvises. Men også i dette tilfellet ville plural form, *Ásar, være å foretrekke – også som et motstykke til *Vellir.
Åseby ligger på sør- og vestsida av et større, kupert område – en samling større og mindre åser – et par kilometer sør-sørvest for kirkestedet Solberg(a), adskilt fra dette ved gårdene Valeberg, Kållstorp og Kåröd. I nordvest ligger, som nevnt, Vallby, og vest for denne Årsnes og Torp. Nord for Solberg ligger Tunge, og sørøst for denne: Kode, Guntorp, Hede, Halltorp og Jäger (*Jaðarr). Mellom Jäger og Åseby ligger Tegneby, og sør for denne Restad i Hålta sn. Noe vest for denne, også i Hålta, ligger Granneby, og mellom denne og Åseby: Ödsmål i Solberga.
Restad synes å være den største av disse bebyggelsene; ifølge OGB har den fra gammelt av bestått av fem hele og ett halvt mt. Ödsmål består av fem gårder (4 ½ mt.) og Åseby av fire (4 mt.).²⁷⁶ Flere av landsbyene har tre gårder, men de varierer litt m.h.t. skyldsetting. Årsnes og Tunge har 3 mt., Granneby 2 ½ mt., og Solberg har tre halve. Kirkestedet må dermed anses som mindre enn Vallby (to gårder à 1 ½ mt.) og jevnstort med Jäger og Halltorp (begge med 1 ½ mt.). Tegneby synes fra gammelt av å ha bestått av ett helt mt., men omfatter nå også to andre bebyggelser, Branehög og Ekås (hhv. ½ og ¼ mt.). Likeledes med ett helt mt. nevnes Torp, Kållstorp og Guntorp, mens Kode, Kåröd og Valeberg har ½ mt. og Hede ¼ mt.
Janzén foreslår personavn eller persontilnavn som forledd i Årsnes (Ormr), Granneby (Granni, tilnavn, se ovenfor), Halltorp (Halla (?); jfr. under Holleby), Kållstorp (Kollr eller Kolr), Guntorp (Gunna eller Gunni) og Kåröd (Kári), mens Tegneby tolkes til personbetegnelsen þegn m. Alle er knyttet til bebyggelser som er mindre enn Åseby, og bare Årsnes og Granneby kan regnes blant de større. De to hvis forledd typologisk kan sammenstilles med Ása (og Ási), Guntorp og Kåröd, tilhører de minste bebyggelsene og kan også på grunnlag av etterleddene anses som relativt unge; trolig er begge navn fra kristen middelalder.
Tegneby synes etter betydningen av forleddet å være et vikingtidsnavn,²⁷⁷ og om størrelsen på bebyggelsene i det hele tatt skal kunne trekkes inn som et alderskriterium, må Åseby anses som betraktelig eldre. Av den grunn synes det urimelig å anta som forledd et sekundært dannet personnavn, som vel må antas å tilhøre vikingtida. Forholdet vanskeliggjøres imidlertid noe ved at den aller største bebyggelsen her, Restad, også synes å ha et typisk vikingtidsnavn; i alle fall om tolkningen i OGB VI1 16 skal legges til grunn (*Reiðarsstaðir). Denne tolkningen kan imidlertid på ingen måte anses som sikker, da allerede de eldste beleggene – fire eksempler i RB – viser enstavet forledd. Muligens kunne navnet knyttes til en elvenavnstamme *Reið? (jfr. NE 187); i så fall måtte gården ha navn etter Grannebyån.²⁷⁸ Dersom Restad tilhører et eldre sjikt av staðir-navn – med appellative forledd – er det lettere å forstå at denne kan være den største gården i sammenlikningsmaterialet (og nest størst i Hålta sn. etter vin-gården Vävra).
Tolkningen av Åseby må, som nevnt, bli usikker. På rent språklig grunnlag kan en personnavntolkning ikke avvises, men om mannsnavnet Ási skulle være aktuelt, måtte det sannsynligvis være tale om en (meget) tidlig østsvensk påvirkning, og dersom det er kvinnenavnet Ása, ville vi her stå overfor ett av de aller tidligste eksemplene på kvinnenavn som forledd i et navn på býr.
Mye taler for at Åseby i Solberga er dannet til et opprinnelig usammensatt navn, Ásar, som har fått navneleddet by satt til i nyere tid, kanskje samtidig med Vallby og påvirket av det nærliggende Tegneby og de mange navn på by i nabosoknene. Et opprinnelig sammensatt navn, til appellativet áss m., kan likevel heller ikke avvises, men om dette skulle foreligge, ville jeg – på språklig så vel som på saklig grunnlag (og i motsetning til Janzén) – foretrekke å se forleddet som gen. pl.; norrøn form altså *Ásabýr

Åseby

Tjörns hd. (Stenkyrka sn.), Båhuslen

OGB VII 92

GK7B NV 5539

Ø-sø 2,8 km

– å1spý (OGB)

aff Alfssby aff badom gardenom DN II 267, 1354 (Båhus; vidisse 1495). Aasby DN XIV 127, 1485 (Kastellekloster; avskrift ca 1500). vtij Asseby DN III 771, 1516 (Båhus). paa Aoesby (1 br) NRJ IV 211, 1528. Aoesby, Oos- NRJ IV 211f, 1528 OGB. y Aasebi NRJ V 427, 1568. y Asseby V 649, 1568. Aasebi, Asseby 1568 OGB. Aassebye 1581 OGB. 1586 OGB. i Ossebøj Aktst I 54, 1591. Aaseby, Aasebykile (nat) JN 524, 1597. Aassebye 1601 OGB. Aaseby 1622 OGB. i Aaszeby Aktst II 71, 1648. Åhs(s)eby 1659–80 OGB. Åseby 1758–1881 OGB. Jr OGB.
Belegget «Oosby» i NRJ IV 212, som i OGB føres opp her, gjelder Olsby; se ovenfor

Verner Ekenvall (OGB) er usikker på om den eldste formen beror på en avskriverfeil, men presiserer at belegget i alle fall gjelder Åseby. Han anser det ikke som utelukket at «Alfssby» kan ha utviklet seg til «*Assby, som sedan genom anslutning til ås blivit Åseby». For bortfall av l foran labial konsonant viser utgiverne av bd. VII til Amund B. Larsen (1917: 45) og D.A. Seip (1931: 14, 17).²⁷⁹ Imidlertid mener Ekenvall man forsiktigvis bør regne med at forleddet er appellativet áss m., og han påpeker at «detta motsägs inte av naturförhållandena».
Det skal først bemerkes at det burde vært presisert at formen fra 1354 (1495) tyder på at forleddet har vært mannsnavnet Álfr. Dette mannsnavnet skal ifølge GPNS (s. 3; der normalisert til Alfr) foreligge i noen norske stedsnavn, men Oluf Rygh peker her også på muligheten for forveksling med Alvir, Alfgeirr, Aldís og Alfdís.
E.H. Lind (sp. 14–16) karakteriserer Álfr som «urgammalt»; det er sparsomt belagt på Island, men langt mer allment i Norge. Også Lind peker på faren for sammenblanding med den ikke-omlydte formen av Ǫlvir. I Lind Suppl. (sp. 1–18) er det ført opp en rekke lokaliserte belegg, som viser at navnet har vært brukt over store deler av Norge. Det er også belagt i Jemtland og Herjedalen, men sparsomt i Båhuslen. Én Álfr (fra Inland?) nevnes imidlertid i samme brev som *Álfsbýr. Heller ikke i SMP (bd. I, sp. 46–50) nevnes det mange båhusleninger blant navnebærerne; foruten den samme Álfr fra 1354 er det bare noen få belegg fra 1520-tallet. Det bemerkes imidlertid at navnet i Sverige har hatt en vestlig og nordlig utbredelse. I Danmark har Alf vært lite brukt utenom sagnhistorien, og i DgP (bd. I, sp. 27 f.) bemerkes at det i alminnelighet forekommer som sideform til Adolf og Albert. Det synes ikke å være belagt i uavhengig bruk i England.
Som stedsnavnforledd skal Álfr ifølge GPNS finnes «sikkert eller rimelig» i 16 norske gårdsnavn – fem av dem skal være belagt i middelalderen. Det er én rimelig sikker sammensetning med staðir, det forsvunne «af Alfstadhom» (AB 57),²⁸⁰ og det likeledes forsvunne «af Alfsætre» i AB 19 må også anses som sikkert.²⁸¹ Navnet synes å foreligge i to ruðnavn fra Østfold, begge belagt i RB, i et navn på tveit fra Nerstrand (Ryfylke) og ellers i navn med naturappellative etterledd.
I SMP (loc. cit.) nevnes ingen stedsnavn sammensatt med Alf, men i SOÄ II 24 og IX1 186 foreslås personnavnet som forledd i to navn, Alsbo i Hålanda sn., Ale hd., først belagt som «Alsbodha» i 1546, og det utvilsomt ganske unge Alvsgården i Sätila sn. i Marsk hd., først belagt i 1700. Elof Hellquist (1918: 65) nevner to Alsbyn fra Dalsland som sammensatt med personnavn, men uten å presisere hvilket. Navnene, begge fra Vedbo hd. (SOÄ XIX 56, 136) kunne tenkes å inneholde Alf, men de gis en annen forklaring i SOÄ. Det første, i Laxarby sn., skrives «Alssbÿn» i 1653 og foreslås sammensatt med et mannsnavnet Ahl, som antas utviklet fra et Adill. Alsbyn i Torrskogs sn. er belagt som «Allisbyen» i 1540 og foreslås tolket som en sammensetning med et mannsnavn Al(v)vin. Hverken Ahl eller Adill nevnes i SMP (for Ahl se likevel kommentaren til Alf i SMP I 50. I sp. 64 f. gis et par belegg på Alwin, og det vises til det sjeldne Alfwin; jfr. DgP I 29 f. Alle stedsnavnbeleggene er imidlertid for unge til at navnene kan gis noen sikker tolkning. I Danmark skal det ifølge DgP I 28 være noen navn på Als som er foreslått tolket til Alf, men ingen synes å være belagt før midten av 1400-tallet. Gillian Fellows-Jensen (1968: 6) har Álfr som en mulig tolkning til et par navn i Yorkshire, men i det ene foretrekker hun det g.eng. navnet Ælfhere.
Utenom Norge synes forskerne å ha vært tilbakeholdne med å foreslå personnavnet Álfr/Alf som fornavn i stedsnavn, og også det fleste eksemplene Rygh presenterer i GPNS, blir usikre. Personnavnet er på den annen side sikkert belagt og kjent over store deler av Norge og (særlig vestre) Sverige, og dessuten – i alle fall sagnhistorisk – fra eldgammel tid i hele Norden. Det er slik sett ikke utenkelig som forledd også i et navn på by fra Båhuslen. Det viktigste argumentet mot personnavntolkningen er selvsagt at det eldste belegget, og det eneste som indikerer at Åseby skal forstås som *Álfsbýr, foreligger i en nærmere 150 år yngre avskrift. Det bør også veie tungt at bare ett av de norske eksemplene som synes å gå tilbake på mannsnavnet, har mistet l. Gnr. 63 Oksrød i Onsøy synes sikkert belagt som «Alfs rud» i RB 292 og «j Alfsrudi» i RB 490, men når navnet igjen dukker opp i kildene – ifølge NG I 316 fra 1635 – er det i former som «Oxerød», «Oxrud» o.l. Oluf Rygh bemerker at overgangen fra Alfs til Oks ikke sikkert kan påvises andre steder, «men synes her at være ubestridelig»; jfr. Karl Ryghs forslag til tolkning av Okstad to steder i Nord-Trøndelag (NG XV 217, 304). En grundigere undersøkelse av Oksrød ville kanskje kunne vise at det her ikke er tale om en lydutvikling,²⁸² men at det har foregått et partielt navneskifte.
M.h.t. Åseby på Tjörn burde andre personnavntolkninger vurderes; det mest nærliggende er kanskje Ǫlvir, som i GPNS (s. 285 f.) foreslås i en lang rekke norske navn, og der enkelte belegg viser l-bortfall allerede på 1500-tallet.
Mannsnavnet Ǫlvir og den ikke u-omlydte formen Alvir er ifølge E.H. Lind (sp. 1244–49; jfr. Lind Suppl. sp. 899) svært utbredt i Norge i middelalderen, og blant de mange lokaliserte beleggene er det ikke så få fra Båhuslen og søndre del av Østfold. I Njålssaga nevnes en Ǫlvir bóndi fra Hisingen, og fra historiske kilder bl.a. en «Sigrid Auluirs dotter» i Skee i 1371 (DN II 325), Genitivsformen «Aulis» brukes om en mann som nevnes under Torsby kirke i RB 333, og ellers forekommer navnet i flere av RBs innførsler fra Båhuslen (s. 2, 332, 372, 390 og 391). I Bullaren nevnes en mann med dette navnet i 1424 og 1455 (DN IX 128, 155), i Skee sn. i 1440 og 1452 (DN V 500, IX 298, 394) – alle ifølge Lind.
Så vel Alver (og Alve) som Ølver finnes i Sverige (Lundgren-Brate s. 11 f., 358, jfr. Olver s. 187 f.; SMP I 64), men i Danmark bare sagnhistorisk (ifølge DgP I 1610; jfr. Alvar sp. 33 f.). Gillian Fellows-Jensen (1968: 340) har ett eksempel på «Oluir» fra Yorkshire.
I tillegg til de norske stedsnavnsammensetningene nevnt i GPNS, har Lind (sp. 1249) to båhuslenske eksempler, «j Aulis dall» og «j Aulis ængh» nevnt under hhv. Myckleby og Svarteborg kirke (RB 312, 365). Lind anser begge som forsvunnet, men mycklebybelegget er i OGB IX 41 identifisert med Örsdalen under kirkestedet. Mannsnavnet er for øvrig ført opp som en alternativ tolkning av Ølsby i Slesvigs amt (Pedersen 1960: 40), men dette blir høyst usikkert.
Dersom Åseby skulle inneholde Ǫlvir/Alvir måtte man forutsette en form *Alvisbýr, som via *Alsby (*["a'Sby] eller [1a'Sby]) er blitt forfinet til [1åspy] fordi uttalen gav en lite kjærkommen assosiasjon til ars m., ‘podex’. For liknende utvikling, men der utgangspunktet virkelig synes å være en sammensetning med ars, se Assholmen i Morlanda (OGB VIII 182). Som en alternativ uttale oppgis her [å1-s-] (altså med tonem 2), og den yngste skriftformen som oppgis, er «Åsh(olm)»; jfr. liknende forklaring til Als lid (*Arslid?), beitemark på Röra i Stenkyrka, OGB VII 321.
Åseby på Tjörn må inntil videre stå utolket. De fleste skriftformene skulle, slik Ekenvall understreker, tyder på at forleddet er appellativet áss m., og terrengforholdene tillater kanskje også en slik tolkning; appellativet måtte i så fall stå i stammeform eller i gen. sg., noe som kanskje kunne forklare tonem 1 i uttalen. En rekke sammensatte navn i Stenkyrka med opprinnelig tostavet forledd uttales imidlertid med tonem 1; det mest nærliggende å sammenlikne med er Olsby, men her kan også nevnes Budalen, Duvedalen, Krossekärr, Lilldal, Rösseldalen og Stordal. Tonem 2, men alternativ uttale med tonem 1, er oppgitt for Aröd, Dyreby, Gåseknöde, Nötsäter, Siröd og Säby (om da dette er dannet til genitivsformen *Sævar). Det bør også nevnes at åsen ved Åseby er ganske ubetydelig; det er langt mer markerte åser ved nabogårdene Gunneby og Lirås. Her kunne kanskje også trekkes en parallell til Åseby i Säve (dette navnet er uttalt med tonem 2), der det også er en ganske liten ås, men der Askesby, nabogården i nord, ligger ved flere og større høyder. Se drøftingen av Åseby i Säve s. 473.
Bebyggelsen ligger knappe 3 km øst-sørøst for Stenkyrka kirke, ved Gunneby kile («Aasebykile» hos Jens Nilssønn). Nord for Åseby ligger Gunneby før Habborsby i Valla sn. Øst for Gunneby ligger Tönsäng (også i Valla sn.) og vest for Åseby ligger Tjärna. I sør ligger Lirås og i sørvest Rävlanda.
Med unntak av Tjärna er alle disse navnene kjent fra middelalderen, men bare Habborsby, Gunneby og vel også Åseby har hatt to gårdbrukere, jfr. tillegget «aff huarom gardenum» under belegget for Gunneby i 1354, og tilsvarende for Åseby. I 1485 nevnes imidlertid gården med én oppsitter, og slik jeg har tolket opplysningene fra gjengjerden, likeledes i 1528 (slik også Johnsen 1905: 68). I 1568 er det muligens to brukere på gården, men dette motsies av jordeboka for 1573, da det ifølge Carl A. Tiselius (1927: 95) skal ha vært bare én. Gunneby og Habborsby føres i OGB opp med to hele mantal, Åseby og de andre med ett, bortsett fra Lirås, som har ½ mt. Etter skyldforholdene (jfr. Johnsen loc. cit.) er det grunn til å anta at Åseby er om lag like gammel som Gunneby. Det lar seg imidlertid ikke på dette grunnlag å avgjøre om forleddet i navnet er et mannsnavn Álfr/Ǫlvir/Alvir, eller appellativet áss, men den appellative tolkningen svekkes på grunn av naturforholdene

Åseby

Sotenäs hd. (Bärfendal sn.), Båhuslen

OGB XIV (manus)

GK8A NO 4995

Nø 1,4 km

– "å's3by'
Uttalen er skrevet i Norvegia på grunnlag av notater tatt i Göteborg i 1983

y Aaszeby (1 br) NRJ V 173, 1544. y Aaszebye 1580–81 OGB. i Aaszebye 1585–86 OGB. i Aaseby 1612 OGB. Aaseby NRR XI 196f, 1654. Åssebÿ 1659 OGB. Åhsebÿ 1758 OGB. Åseby 1811 OGB

Ifølge opplysningene i OGB XIV manus var gården ett helt mt. i 1659, mens den nå består av to «hemman». Videre bemerkes at det «Ö. om gården [är] ett berg med långsträckt åsliknande form», og det kan derfor antas at det i utgaven vil bli foreslått en tolkning til norrønt áss m. (sg.), likesom ved homonymet i Solberga. Men også her tyder uttalen og skriftformene på at navnet har hatt en norrøn form *Ásabýr, der forleddet – i alle fall formelt – kan være gen. pl. av appellativet áss m., evt. *Ásubýr, med gen. sg. av kvinnenavnet Ása. For en drøfting av kvinnenavnet, se ved Åseby i Rødenes nedenfor. Selvsagt kan man heller ikke se bort fra at gården opprinnelig har hett *Ásar (heller enn *Áss), og at by er lagt til i nyere tid.
Åseby ligger ca. 1,5 km nordøst for kirkestedet Bärfendal, på østsida av den lange og forholdsvis trange Bärfendalen, som har høye, langstrakte åser på begge sider.²⁸³ Like øst for kirken, og som nabogård i sør til Åseby, ligger Låssby (se dette) likeledes i åskanten, og etter beliggenheten kunne like gjerne denne gården vært kalt Åseby om forleddet skulle være appellativet. Én mulig forklaring er imidlertid at Åseby var etablert lenge før Låssby.
Det lar seg ikke på grunnlag av foreliggende opplysninger å uttale noe sikkert om den relative størrelsen på nabogårdene, men det kan bemerkes at gården i 1654 ble makeskiftet mot Dusgård i Svarteborg (NRR XI 196 f.), som av Tiselius (1926: 103) kalles et «fjärdingshemman». Åseby kan da heller ikke ha vært ansett som særlig mye mere verdt. Når da gården heller ikke dukker opp i kildene før i 1544, er det lite trolig at det er tale om en særlig gammel bebyggelse. Tolkningen i OGB manus bør anses som usikker, og det burde overveies om det ikke likevel skulle foreligge et personnavn Ása i forleddet

Åseby

gnr. 6 i Rødenes hd., Østfold

NG I 166

N50 2014.3 4809

Nø 1,9 km

Rel. skyld: 0,9

– aa2sebý (Bugge 1881), å2seby (NG), "å's3by (AN ca. 1955)

Hasseby (!) Aktst I 57, 1591. Aaszeby 1593 NG. Aaszeby 1/1 1593 bs AN. Aasbye 1604 NG. Aasbye 1604 bs AN. Aasebye Aktst III 307, 1610. Aasebye 1613 ls AN. Aasszebye 1614 ls AN. Aasszebye 1618 bs AN. Aasbye 1619 bs AN. Aseby 1626 NG. Aasebye 1642 jb AN. Aassbye, Aaesebye 1647 I 113. Aasszebye 1661 lk. Aasebye 1723 matr E. 1723 NG. Aassebye 1723 matr M. Aasebye 1801 ft AN. Aaseby 1838 matr. 1886 matr.
Belegget fra 1591 gjelder utvilsomt Åseby; oppsitteren på gården kalles «Torkil(d)» både i 1591 og 1610

Oluf Rygh forklarer i NG navnet som «*Ásubýr, af Kvindenavnet Aasa (Ása)», og dette støttes av Kåre Hoel (BØ manus). Ása regnes som en kortform av sammensatte personnavn på Ás (NK VII 61), og ifølge E.H. Lind (sp. 60–62) er det mindre vanlig på Island enn i Norge, der det opptrer tidlig og er meget frekvent kilder fra 1300- og 1400-tallet. Det er ett av de aller vanligste kvinnenavnene i Røde bok, der Assar Janzén har tellet opp 46 navnebærere (NK VII 30). Lind har et stort antall tillegg i Lind Suppl. (sp. 46–53), der han også (sp. 52) bemerker at navnet i seinmiddelalderen er langt mer utbredt på Østlandet enn i andre landsdeler; der det er «föga brukligt». Navnet er langt mindre utbredt i Sverige, der det rett nok er belagt fra flere deler av landet, men med en viss vestlig dominans (SMP I 176 f.). I Danmark var navnet «ret alm[indeligt]» i eldre tid (DgP I 64), med flest eksempler fra Øst-Danmark, og etter 1350 umulig å skille fra sideformen Ose (DgP I 1051 f.). Flere av beleggene på Ose er imidlertid fra Sønder-Jylland, og de kan muligens vise innvirkning fra gty. Osa. Ása kjennes også fra England – med flere belegg allerede i DB, men det synes ikke å ha vært spesielt vanlig (Björkman s. 9 f., Fellows-Jensen 1968: 18, Insley s. 24).
Rygh bemerker i GPNS (s. 14 f.) at det kan være vanskelig å skille stedsnavn sammensatt med Ása fra sammensetninger med appellativet áss m., mannsnavnene Oddr og Ormr og enkelte sammensatte personnavn som har Ás som forledd. Han fører opp 21 navn som «med overveiende Sandsynlighed» inneholder Ása, og utgiverne av GPNS tilføyer to navn, gnr. 97,3 Åseby i Aremark og gnr. 49,20 Åserød i Skjeberg, begge utvilsomt ganske unge, som står uten eldre skriftformer i NG (bd. I, s. 189 og 242). Foruten Åseby i Rødenes nevner Oluf Rygh tre Åsebøen fra Vestlandet, gnr. 60 i Eid og gnr. 53 i Gloppen i Nordfjord, og gnr. 111 i Volda på Sunnmøre. Jeg argumenterer nedenfor for at alle tre er sammensatt med appellativet áss m.
Med unntak av gnr. 109 Osestad i Sør-Audnedal er alle Ryghs øvrige eksempler fra Østlandet, noe som stemmer med Linds påvisning av den østlige utbredelsen av kvinnenavnet. Hele 14 av navnene er sammensetninger med rud eller rød, og sju av dem føres opp med middelalderbelegg. For øvrig nevnes to sammensetninger med stad (Hedrum og Sør-Audnedal) samt et forsvunnet «Asobergh» (RB 255) fra Sande i Vestfold. I en anmerkning nevner Rygh at de fleste av de vanlige Åsgard, Åsland og Åseland nok er dannet til appellativet, mens flere som nå begynner med Os-, kan inneholde appellativet óss m.
I Lind Suppl. (sp. 51 f.) nevnes de fleste av disse gårdsnavnene, om enn med et visst forbehold for enkeltes vedkommende. Men Lind fører også opp noen flere med NG som kilde. Fra NG VII 211 nevnes det forsvunne «j Esorudi» (RB 9) fra Bø i Telemark, men dette tolker Albert Kjær til et Æsa (hvorvidt dette er å oppfatte som et eget navn i Norge, blir vel tvilsomt; Lind har med noen islandske belegg for det under Ása, og det kan muligens tilsvare det danske Esa; jfr. NK VII 209, DgP I 259). Et belegg fra RB 88, «j Osa engh», nevnt under Haug kirke, gjelder ifølge NG V 294 trolig gnr. 103,3 Oseberg i Øvre Eiker. Uttalen står der oppført med trang o og tonem 1, noe som bekreftes av en yngre oppskrift i AN saml., der det også nevnes at gården ligger ved en liten «bergknoll». Så vel identifiseringen som forklaringen må anses som usikker. Mer sannsynlig er det likeledes forsvunne «Aasæhvss», som nevnes i DN IX 768 (fra 1533) under gnr. 22–24 Dalen i Lårdal (NG VII 422), mens det igjen blir høyst usikkert om kvinnenavnet kan knyttes til Åsefossen fiskeri, bnr. 1 under gnr. 14 Fuskeland i Holum, Vest-Agder. Navnet er belagt allerede i 1349 som «Asu fos» (DN IV 275, Oslo), men i et lokalt utferdiget brev fra 1432 skrives «Assæ foos» og «Assæ fossin» (DN V 436), og etter topografien, kan gen. pl. av appellativet áss være vel så sannsynlig. Navnet står uten uttale i NG IX 88, og er ikke notert i AN saml.
Lind nevner (loc. cit.) også fire stedsnavn på ruð fra Båhuslen (Mo, Tanum, Skee og Romelanda) der han anser kvinnenavnet som en sannsynlig eller mulig tolkning. Alle er belagt i Røde bok, og kvinnenavntolkningen anses som mulig også i de aktuelle, hittil utgitte bind av OGB. Til Åseröd i Mo bemerker Gunnar Drougge (OGB XVIII 53) at om formen fra RB 361, «j Aaso rudi», skal anses som utslagsgivende, blir tolkningen klart kvinnenavnet, men han viser til sin skepsis notert ved navnet Toröd s. 48 (se under Toreby ovenfor), og bemerker at gården ligger under en «mycket betydande bergås, från vilken man har den vackraste utsikten i trakten». Bindet for Tanum er ennå ikke utgitt, men av kartet (GK 9A SO, rute 3811) synes Åseröd her å ligge omsluttet av mindre åser; det gjør imidlertid også en rekke av de andre gårdene i denne delen av herredet. Åseröd i Skee er ifølge OGB XX1 102 «två lokalt skilda bebyggelser», og Gustaf Sohlberg tolker forleddet som «säkerl. kvinnon. fvnord. Ása» og viser til den avvikende tolkningen i bd. XVIII. «J Aso rudi», som i RB 340 nevnes under Romelanda kirke, er ikke identifisert, men i OGB V 64 tolker Assar Janzén navnet til Ása. I Valbo-Ryrs sn, Valbo hd. i Dalsland er det et Åserud, belagt første gang som «Aserudh» i 1618. I SOÄ XVIII 130 nevnes både den appellative tolkningen og muligheten for at forleddet kan være mannsnavnet Åse (jfr. SMP I 178) eller kvinnenavnet Åsa.
Navn på Ås(e) finnes en lang rekke steder ellers i Båhuslen og andre deler av Sverige, og det er flere tolkningsmuligheter. Her skal først og fremst nevnes at Åseby i Säve sn. på Inland og i Bärfendals sn. i Sotenäs hd. muligens kan tolkes som sammensatt med kvinnenavnet Åseby i Solberga sn. på Inland kan på den annen side heller tolkes til appellativet, mens jeg ved Åseby i Stenkyrka stiller spørsmålet åpent om det er tale om et mannsnavn Álfr (eller Alvir) eller appellativet. Åsebyn i Silleruds sn. i Nordmarks hd. i Värmland, skrevet «Assebyn» i 1503, tolkes i SOV IX 55 «snarast» til mannsnavnet Åse eller kvinneavnet Åsa. Ved de tilsvarende danske kvinnenavnene er det ikke i DgP nevnt noen stedsnavnsammensetninger, men Bent Jørgensen (1994: 357) regner med kvinnenavnet Åse som en mulighet ved Åstrup, som finnes flere steder i Danmark. Det synes ikke å være brukt i stedsnavndannelser i England.
I en parentes etter Åseby i Rødenes noterer Rygh at gården ligger ved siden av Ulsby (navnet er høyst sannsynlig sammensatt med mannsnavnet Ulfr, se ovenfor), og dette bør tas med som et argument for å tolke forleddet som et kvinnenavn. Viktigere er det likevel at det ikke er noen markert ås ved gården. Gården ligger øst for Rødenessjøen mellom gnr. 4.5 Ulsby i nord og gnr. 7 Hen i sør. Under drøftingen av Ulsby har jeg vist at gårdene Åseby og Ulsby må ha vært tilnærmet like store (de skyldte hhv. 32 og 30 lpd. korn i 1647), og jeg antar at de er utskilte deler av en større gård, hvis navn seinere er forsvunnet. Delingen og navngivningen kan ha funnet sted en gang i (sein?) vikingtid eller tidlig, kristen middelalder

Åsebøen

gnr. 60 i Eid hd., Sogn og Fjordane

NG XII 438

N50 1218.1 5369

Ø 12 km

Rel. skyld: 1,1

– åsebø1nin, åsebø1nin9n9, å2sebø (Rygh, Bugge 1880–84), åsebønin9n9, dat.: bønå (NG), "å's31bø'nin9, 1bø'n3n, dat.: "å's3bø'1na (AN 1947)
I NG står uttalen uten tonemmarkering, men med kommentaren «med Hovedtone paa 3die Stavelse»

po Ossebø NLR III 164, 1563. Ossebø 1563 NG. aff Onsbø (!) NLR IV 145, 1566–67. Onsbø 1567 NG. Aszebo 1603 NG. Assebøe 1608 NG. Aasebøe (2 br) 1647 XII 331. Aaszebøe 1661 lk. Aassebøe 1665 matr. 1667 NG. 1723 matr E M. Aasebøe 1801 ft. Aasebø 1838 matr. Aasebøen 1886 matr

Albert Kjær forklarer i NG først navnet som «maaske Ásubœr, af Kvindenavnet Ása», og som en begrunnelse for en slik tolkning tilføyer han at «bœr m. (Indl. S. 47) forekommer jo ofte i Sammensætning med Personnavne». Han viser til GPNS s. 15, der både dette og homonymet i Gloppen (se nedenfor) står oppført under Ása. Imidlertid bemerker han at siden navnet også finnes i Gloppen «foruden paa adskillige Steder (Aasebøen, Aaseby) i andre Egne af Landet, er det dog vel snarere Ásabœr, sms. med Gen. Flt. af áss m., Aas (Indl. S. 42)». Kjær har nok følt seg bundet av tolkningen i Oluf Ryghs forarbeider, og hans egen og foretrukne tolkning kommer noe i skyggen av denne. Den appellative tolkningen bør likevel her være forholdsvis sikker, men Kjærs begrunnelse er bemerkelsesverdig og forutsetter nærmest en sentralisert navngivning. Tankegangen er en helt annen enn den som seinere uttrykkes av Magnus Olsen («bygdens navn», jfr. NK V 10), og som seinere er blitt den dominerende; et navn må kunne være særskillende innenfor en naturlig avgrenset brukerkrets. At likelydende gårdsnavn finnes i to naboherreder er slett ikke noe særsyn. Et blikk på kartet ville imidlertid uten videre vist Kjær at hans egen tolkning lett kunne begrunnes ut fra beliggenheten.
Åsebøen ligger opp fra Heggjabygda, i et skar mellom en lavere og en høyere ås. Mest markert er likevel at gården ligger bak en stor, isolert ås, Åsebønakken, og således skjult for folk som reiste på Hornindalsvatnet. Det er all grunn til å tro at gården har navn etter denne åsen, og man bør ikke se bort fra at gården opprinnelig har hatt et usammensatt navn Áss, noe det kanskje er spor etter i navnet på nabogården, gnr. 59 Åsstøda, tradisjonelt og feilaktig skrevet «Aasebøestøl(en)». Uttalen viser at etterleddet er stø(d) f., norrønt stǫð m., ‘båtstø’.²⁸⁴ Fordi gården skal ha vært båtstø for Åsebø, antar Kjær at forleddet er en «Forkortelse af Aasebø-». Vel så sannsynlig er det at skriftformene, den eldste fra 1647 (Skattematrikkelen 1647 XII 331), er oppstått nettopp på grunn av denne tradisjonen, men at uttalen har bevart det eldre navnet *Ásstǫðin, som enten kan forstås som ‘støa ved åsen’ eller ‘støa ved gården Ås’ (og navnet kan selvsagt være langt eldre enn gården Åsstøda).²⁸⁵
Tidligere gikk soknegrensen til Hornindal mellom Åsebøen og Frislida, og Åsebøen var altså den østligste gården i Eid sokn, ca. 12 km øst for kirkestedet. Gnr. 59 Åsstøda ligger nede ved vannet, og ca. 2 km vest for denne ligger gnr. 48 Lindvika. Nærmeste nabogård i Hornindal sokn er gnr. 1 Frislida, ca. 1 km nord og øst for Åsebøen og om lag like høyt. Nedenfor denne ligger gnr. 2 Heggja, og nede ved vannet gnr. 3 Meleim, som ifølge NG synes å ha navn etter «Beliggenheden omtrent midt paa Hornindalsvandets Nordside». Noe lenger innover langs stranda ligger gnr. 4 Sandnes, gnr. 5 Hatlelida og gnr. 6 Grimslida, og høyt oppe i fjellsida – øst for Grimslida – ligger gnr. 7.8 Furefjerdingen. I alle fall gnr. 4–6 synes å være utgått fra Meleim (jfr. Os 1953: 433–35).
På grunnlag av skyldforholdene i 1647 synes Frislida (ifølge NG sammensatt med mannsnavnet Friðrekr) å være den største av disse gårdene, med en skyld i 1647 tilsv. 53 lpd. korn.²⁸⁶ Vin-gården Heggja skyldte 35 lpd. og heim-gården Meleim 27 lpd. Åsebøen skyldte 25 lpd., Lindvika 23 lpd., Åsstøda og Grimslida 10 lpd. hver, Hatlelida 5 lpd., og Furefjerdingen skyldte tilsv. 3 lpd. korn. Gjennomsnittlig landskyld var snaue 24 lpd., og Åsebøen hadde dermed en relativ skyld på 1,1. Det er all grunn til å anse gården som jevngammel med Meleim.
Det er vanskelig å si om gården opprinnelig har hett Ás(a)bœr eller Áss. At så vel uttalen som de aller fleste skriftformene viser et tostavet forledd, kan skyldes etterleddstrykket. Det bør i alle fall kunne slås fast at det er svært lite sannsynlig at forleddet i dette navnet skulle være kvinnenavnet Ása

Åsebøen

gnr. 53 i Gloppen hd. (Vereide sn.), Sogn og Fjordane

NG XII 466

N50 1218.1 5057 (Åsebø)

Ø 1,2 km

Rel. skyld: 0,3

– åse1bøn9n9, dativ -1bø4na (Rygh, Bugge 1880, 1884), åsebøn9n9, dativ -bøna (NG), "å's31bøn9, -1bø'na (AN 1947)
I NG står uttalen uten tonelagsmarkering

po Oesbø NLR III 171, 1563. po Oesbøe NLR IV 196, 1566–67. Aassebø 1608 NG. Aasebøe (2 br) 1647 XII 305. Aaszebøe 1661 lk. Aaessebøe 1665 matr. 1667 NG. Aassebøe 1723 matr E. 1723 NG. Aasebøe 1723 matr M. 1774 K AN. 1801 ft. Aasebø 1838 matr. Aasebøen 1886 matr

Albert Kjær sidestiller i NG to alternative tolkninger, *Ásubœr og *Ásabœr og viser til Åsebøen i Eid. Likevel kan det heller ikke her være tvil om at forleddet må være appellativet áss m.
Gården ligger på vestsida av dalen (eidet) mellom gnr. 58.59 Vereide og gnr. 52 Føleide – mellom to åser, Høgåsen og Kolåsen. Nord for Føleide, nede i Rydsfjæra ligger gnr. 51 Rød (Ryd). Etter beliggenheten er det grunn til å anta at Åsebøen – likesom gnr. 57 Nybøen – opprinnelig har vært del av Vereide. Lenger ut langs Gloppefjorden ligger gnr. 56 Apalset og gnr. 55 Andenes.
I 1647 hadde Føleide høyest skyld av disse gårdene, tilsv. 120 lpd. korn, Andenes skyldte 80 lpd. og Vereide oppgis å skylde 60 lpd. Dette gjelder imidlertid bare den éne av gårdene. Den andre, Indre Vereide, var som prestegård fritatt for skatt, men har seinere vært skyldsatt nesten én og en halv gang så høyt som Ytre Vereide.²⁸⁷ Rød skyldte i 1647 tilsv. 60 lpd., Apalset og Nybøen skyldte 40 lpd. hver og Åsebøen tilsv. 15 lpd. korn; dette gir en relativ skyld på 0,3.
Så vel skyldforholdene på 1600-tallet som gårdens beliggenhet tilsier at navnet må kunne tolkes som ‘åsbøen’, der bø trolig er brukt i betydningen ‘avsidesliggende eng’, evt. ‘bø på nedlagt gård’. Forleddet kan være gen. pl. ása (en tolkning som underbygges av de to åsene ved gården), men formelt sett er det ikke noe i veien for å regne med en entallsform og forklare uttalen som ved Åsebøen i Eid

Åsebøen

gnr. 111 i Volda hd., Møre og Romsdal

NG XIII 78

N50 1119.2 4491 (Åsebø)

Sv 3,5 km

Rel. skyld: 0,8

– -bø4en, -bøn9n9, dativ: -bønå (Rygh, Bugge ca. 1880), åse1bø4n9n9, dativ: -bø4nå (NG), "å's3bø'I, -bø'nå (AN 1952), "å's3bøe6n99, -bø'nå (AN 1961).
I NG bemerkes at «Hovedtonen [er] paa sidste Stavelse»

Aasebøø 1603 NG. Aaszebøe 1606 NG. 1617 NG. Aassebøe (2 br) 1647 XIII 60. Aaszebøe 1661 lk. Aaszbøe 1665 matr. Aassbøe 1666 NG. Aasebøe 1723 matr E M. 1801 ft. Aasebø 1838 matr. Aasebøen 1886 matr

Karl Rygh forklarer i NG navnet som «*Ásubœr, sms. med Kvindenavnet Ása», og viser til at samme navn finnes i Eid og Gloppen i Nordfjord. I en parentes viser han til GPNS s. 15.²⁸⁸ Heller ikke her er det noen grunn til å tolke forleddet til kvinnenavnet. Beliggenheten taler så absolutt for en appellativ tolkning.
Gården ligger relativt høyt, mellom gnr. 112 Bjørnanakken og gnr. 113 Folkestadåsen, som i dagligtale skal hete Åsen (NG XIII 79), og som i kildene kalles «Aaszen», «Aass (øde)» og «Aasen» i hhv. 1661, 1665 og 1723. Om lag like høyt ligger gnr. 114 Sollida. Nede ved sjøen ligger (sørfra) gnr. 101.102 Krumsvik, gnr. 106.107 Folkestad og gnr. 116 Rønstad. Høyere opp ligger (også sørfra) gnr. 103.104 Flotane, gnr. 105 Holte (eller Holen), gnr. 103 Brennene, gnr. 110 Kongsvollen, gnr. 111 Åsebøen, gnr. 112 Bjørnanakken, gnr. 113 Folkestadåsen, gnr. 113 Sollida og lengst nord gnr. 115 Løndalen. Nordvest for disse, og helt for seg selv, ligger gnr. 117 Ekornberget og gnr. 118 Nautvika.
I 1647 hadde Folkestad høyest skyld av disse gårdene, tilsv. 73 lpd. korn. Løndalen skyldte 28 lpd., Nautvika 24 lpd., Krumsvika og Rønstad skyldte 23 lpd. hver, Ekornberget 20 lpd., Flotane 19 lpd., Åsebøen 18 lpd., Holte, Kongsvollen og Sollida skyldte 13 lpd. hver, og Bjørnanakken og Åsen skyldte tilsv. 8 lpd. hver. Gjennomsnittsskylda var på snaue 22 lpd., og det var de lavestliggende gårdene som hadde høyest skyld. Flotane og Åsebøen synes å ha vært de største av gårdene høyere opp (med en relativ skyld på 0,9 og 0,8), men det er grunn til å tro at begge er sekundære i forhold til hhv. Indre og Ytre Folkestad. Flotane er det sannsynlig å anse som et opprinnelig teignavn, og tilsvarende kan Åsebøen ha vært en utmarksteig for Ytre Folkestad. Alternativt kan man tenke seg at det her har vært en gård Áss, som vel omfattet i alle fall Bjørnanakken og Åsen og trolig også de andre gårdene på utsida av elva, og som under en ødeperiode ble benyttet som bø, ‘avsidesliggene teig’ under Folkestad

1. På 1600-tallet, da gården først er belagt i kildene, var nærmeste kirkested på Tromsøya, ca. 37 km i luftlinje vestover.

1. Solør har itakisme, og uttalen med bi er den korrekte.

1. Skriftformen er hentet fra Kåre Hoels ekserpt i AN saml. I den nettbaserte versjonen av 1801-folketellingen står «Armonbye».
2. Slik i den trykte utgaven, men i Ryghs notater i 1838-matrikkelen står «by».
3. Det kan ikke være tvil om at belegget må forstås som et stedsnavn *Hallaðsbýr; og ikke som en betegnelse ‘Hallaðs gård(part) i Svanvikene’. I f.eks. Røde bok brukes i slike tilfeller i all hovedsak garðr.
4. Gjengjerden for 1528 (NRJ IV 193 f.) synes ikke å ha noe belegg for Råssbyn. Gårdene nevnes imidlertid i streng topografisk orden, og mellom beleggene for Strand og Dramsvik nevnes først «Wersby» med to oppsittere (den éne fattig) og deretter – med forventet skrivemåte – «Wesby» likeledes med én bruker og ett fattiglem. Vesterby har neppe hatt fire oppsittere, og da Råssbyn ifølge det De la Gardieska archivet skal ha eksistert i 1520-årene, er det grunn til å anta at det foreligger en avskriverfeil. Med samme argumentasjon kan «Ostnørder» anses som et feilskrevet belegg for Ødsmål, «Øsby» for Rösseby og «Odelsbo» for Vassbo. «Iødelsoes» står for Jättesås, slik det også antas i OGB XI 13. Belegget «Ostnørder» er derimot oversett, «Odelsbo» anses som forsvunnet (s. 27) og «Øsby» synes å være forstått som en motsetning til Vesterby (jfr. s. 24). Det eneste navnet i gjengjerden som ikke sikkert lar seg stedfeste på bakgrunn av tanken om en topografisk oppsatt liste, er det siste belegget, «Kououg» (NRJ IV s. 194), som også er oversett av OGBs utgivere. Sannsynligvis gjelder belegget Koppungen; navnet skrives «Kobung» i 1573.
5. To belegg i et brev fra 1446 (i avskrift fra 1642) er i DN XXI 330, samt i registeret, identifisert med Skjønsby på Ringsaker. Brevet gjelder en arv «i Schiønszbye och Hæælszbye som legger paa Jarrenn j Rinngsagger soegenn, och Galtestad som legger i Sigstad Kierckesoegenn paa Børre», og utgivernes identifisering er forståelig. De har imidlertid oversett forbindelsen bakover til brevet i DN III 203 f., som nevner Skjønsby og «Hælbœ», og framover til DN X 224, som trekker inn Galtestad. Sett i sammenheng, og når man tar i betraktning at Biri fra gammelt av administrativt tilhørte Ringsaker, viser de tre brevene klart at det er Skjønsby på Biri som menes. Personnavnene i brevene understreker dette. «Jarrenn» kan enklest forstås som et grendenavn – og da på Biri og ikke på Ringsaker. Helt utelukket er en forbindelse til den lille gården Jaren på Ringsaker (gnr. 142), som ligger i Veldre sn., ca. 10 km nord for Skjønsby. Gården Jaren er først kjent i 1616 (NG III 12) og var ødegård i 1647 (bd. III s. 31). Et grendenavn Jaren kunne passe på området langs Mjøsa mellom Biri og Redalen. I liknende funksjon nevnes *Jaðrar i fire andre brev i DN XXI. Nabogården i nord til Skjønsby på Biri, gnr. 77 Melby og det nåværende bruket under Melby (bnr. 4–6), Austad, sies å ligge «a Jædrenom» (DN XXI 275; jfr. s. 250, 255, 258, fra årene 1431–37, alle i avskrift fra 1770-tallet). Forholdet kompliseres noe ved at Austad i DN XXI nr. 332 (s. 255) sies å ligge i Rindfjerdingen, men det er ikke noe i veien for at denne fjerdingen kan ha omfattet gårder på begge sider av Mjøsa (jfr. NG III 46 og drøftingen av rindi i NG Indl. s. 70).
6. For identifiseringen av disse beleggene, se note 284 ovenfor.
7. Det alternative navnet på den éne av gårdene i 1661 har jeg ikke støtt på i andre kilder, men det kan sammenholdes med en opplysning i bd. III av bygdeboka, der det heter at «en av Stenbygårdene hadde i gamle dager navnet Hageby. Men om dette var øvre eller nedre gården, er det ikke lykkes å finne rede på .... I kirkens jordebok for 1645 og 1654, er nemlig den ene av Stensbygårdene anført for ‘Stensby eller Hageby’; og i en notis i Ullensaker kallsbok for 1732 forteller sogneprest Rist, at en af Stensbygårdene ‘tilform [!] blev kalt Hageby’» (Nesten 1951: 129).
8. Belegget fra 1615 er hentet fra ekserptsamlingen i AN; i dette tilfellet fra en ikke nærmere definert jordebok fra 1615. Etter «Trund Grinder» står : «Skyller Hanns Gaardt ij huder och Er Bunde goeds, och ligger Der Vnder Enn ødegaardt Heder Øster Siønissby schylder j hudt. Bunde goedtz». I 1647-matrikkelen (bd. I, s. 102) nevnes ingen ødegård, men Grinder står oppført med tre huder bondegods. Ødegården utgjorde følgelig en tredjedel av Grinder. De samme landskyldopplysningene finnes i landkommisjonenes jordebok fra 1661 (1665-matrikkelen mangler for Aremark). I 1723-matrikkelen nevnes Grinder fremdeles med en skyld på tre huder, og i rubrikken for husmannsplasser står «Svendsbye ødegaard, Et engestøche – 2 læs Høe». Det er all grunn til å gå ut fra at «Øster Siønnisby» tilsvarer belegget fra eksaminasjonsprotokollen i 1723. Grinder ligger øst for gnr. 49 Svensby, og navnet Østre Svensby gir dermed god mening. Navnet må tilsvare bnr. 2–5 Ødegården, som ellers kjennes som «Griner Ødegaard» på et kart fra 1777 (ekserpt i AN), og som «Grinder-Ødegaard» i 1838-matrikkelen. Svensby ødegård er tatt med i BØ manus under Grinder, men uten kommentar.
9. Opplysningen om gårdsstatus står i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen, men er ikke tatt med i NG V.

1. Se for øvrig Magnus Olsens (1912) oppfatning av de to hidranavnene, referert ovenfor i forskningsoversikten i innledningen.
2. De gamle skriftformene utelukker en tolkning til trenemnene al og alm; jfr. Hellberg 1967a: 247, 374, 410 f.
3. Jfr. Gillian Fellows-Jensen 1968: 3, som har mange eksempler på navnet fra Lincolnshire og Yorkshire.
4. Under gnr. 126 foreslår Hjalmar Falk (NG V 46) at «den nuværende Udtaleform er muligens paavirket af GN. 94, 1, eller begge Navne har faaet sin Udtale fra Mandsnavnet Asgeirr». Han har imidlertid ingen vanskeligheter med å bygge tolkningen på de unge skriftformene.
5. Det sistnevnte partsnavnet levde fremdeles i 1668, da «Agata Biørnestad» nevnes som «idt Støcke Schoug och Engeland»; i 1723 kalles det bare «Agata» (BØ manus).
6. Dette navnet er noe mer frekvent enn Ødhe; i SMPs samlinger er det om lag 150 belegg, tidligst fra 1312, og i motsetning til Ødhe er det også utbredt i vestlige deler av Sverige, der det kan veksle med Auðun.
7. «... as Lindkvist points out, the OScand adj. auðr ‘empty, desolate’ is also formally possible, but to assume that a newly settled Viking by was entered for instance in DB as ‘the empty, desolate village’ does not appear to be a particularly convincing alternative» (Sandred 1987: 316).
8. Magnus Olsen synes (1915: 34) å anta personnavn i Vestad i Tjølling, mens gnr. 84 Vestad i Sandeherred anses som et mulig *Véstaðr, «helligdom-sted», trolig p.g.a. den sakrale tolkningen av navnet på nabogården Freberg (op. cit. 38). Vestad i Sandeherred er først belagt i 1593 som «Wedsta», og en tolkning til viðr m., ‘skog, ved’, er vel så sannsynlig.
9. Belegget må gjelde et Backa ved Aspång i Svarteborg (Tunge hd.), nabosokn til Kville. I OGB XVI 18 er belegget (uten henvisningen til Aspång) ført opp under Backa i Kville.
10. Lind har for øvrig bare eksempel på Bifra, brukt to ganger som mannstilnavn, og han foreslår en forklaring enten til verbet bifra eller som en avledning til «bifurr, ’bäver’». Han viser her i parentes til «F. J-n», som vel må være Finnur Jónsson, som i 1907 (s. 317) presenterer de samme to tolkningsforslagene. Også Finnur Jónsson fører opp en (nyislandsk) form «bifurr» (jfr. Blöndal), tilsvarende norrønt *bifr, som ikke belagt i norrønt (Fritzner, Heggstad, Cleasby og Vigfusson). Ifølge Torp skal nynorsk «bøver» være et nedertysk lån, men Sophus Bugge mente – tydeligvis på grunnlag av en rekke norske stedsnavn – at norrønt må ha hatt et *bifr, tilsvarende det tyske Bieber (jfr. NE 27). Da Ketill Bifra skal ha vært ætling av en Bifru-Kári, som kunne tenkes å ha sitt tilnavn etter et stedsnavn, f.eks. Bøverfjorden på Nordmøre (NG XIII 407; Finnur Jónsson 1907: 183), er det likevel mest sannsynlig å se en sammenheng mellom de to tilnavnene. Lind nevner også en danske, Eyvindr Bifra (Knytlinga saga), som ifølge DgP (bd. II, sp. 68) også skal ha vært en ætling av Bifru-Kári.
11. «Jtem en gard som ligger vdj Biærlandsogen som heder Befferby oc giffuer aarligen till landgylde ty pwnd smør.»
12. Et annet uidentifisert belegg, som jeg ikke kan se er tatt med noe sted i OGB, kunne kanskje også høre hit. I «Neffuerby» (NLR II 152, 1560–61) kunne være skrivefeil for . En Kristian Jute på denne gården nevnes under sakefall sammen med menn fra Tjörn. En annen, mulig identifisering av dette belegget ville være Nereby i Harestad sn. på Inland, men der nevnes to brukere, Hans og Sven «y Nedrebi» i 1568 (NRJ V 478).
13. «Cicilie oc Bækæ Kolbiornsdøtter» bekrefter gave av jord i Onsøy (DN IX 332; 1471 Kjølberg i Onsøy). «frw Cislæ ok frw Bægha her Kolbiørn Gærstis døtter» gir gods i Tjärnö sn. i Skee til Verne kloster (DN II 657; 1472; vidisse 1473). Faren var ridderen og riksråden Kolbjørn (Arnaldsson) Gerst, sikkert av tysk avstamning, én tid lensherre på Båhus, seinere på Tunsberghus, men visstnok med Kjølberg i Onsøy som sin setegård (jfr. Halvdan Koht i NBL VII 535–37).
14. Hun kalles «ffrw Berliuth» og er kona til lagmannen Guttorm Kolbjørnsson, men ingen av dem er nødvendigvis opprinnelig fra Vestfold; DN XVI 4.
15. I NGs fellesregister (s. 425) viser Albert Kjær fra kvinnenavnet Begga bare til Beggby.
16. Skylda i moderne tid (1950-matrikkelen), bare 1 mark og 1 øre, tyder også på at gården må være ganske ung, og at det ikke er tale om en gård som på 1600-tallet nettopp var gjenopptatt etter en ødeperiode. Gnr. 119 Naustvik, som også er en einbølt gård, skylder 2 mark og 70 øre, og gnr. 117 Lussand mer enn 10 mark for tre av 17 bruk.
17. Heller ikke Bergljót synes å ha vært utbredt på Østlandet (Lind sp. 123 f.), men to gårdsnavn viser at navnet tross alt må ha vært brukt i middelalderen; jfr. gnr. 122 Børgerød i Vestby i Akershus og et forsvunnet rud-navn oppført under Hedrum kirke i RB 50. Om det yngre gnr. 60 Borgerud i Norderhov kan tolkes på samme måte, blir mer usikkert (jfr. GPNS s. 34).
18. Kåre Hoel (1985: 26) synes å oppfatte dette som om Rygh avviser at det skal kunne finnes navn sammensatt av bekkr + býr. Hoel trekker dernest fram det forsvunne *Bekk(e)by i Nannestad, som er belagt i Akershusregisteret, først utgitt i 1916. Rygh må enkelte ganger ha brukt ett av håndskriftene som ligger til grunn for utgaven (jfr. hans forkortelse «Reg.»).
19. Her kunne for så vidt også vært nevnt at det i 1723 nevnes en plass «Beckhuus» under en av nabogårdene, gnr. 10 Nordre Kjølberg. For det alminnelige Bekkhus, se BØ II 132, III 129.
20. Tolkningen er alminnelig akseptert, både lokalt (Ruud 1973: 66) og i nyere navneforskning, der dette navnet tas med blant dem som viser at navn på by også ble dannet i kristen middelalder (Stemshaug 1985: 111).
21. Innsjønavnet kunne muligens være sekundært til et *Beinnes, jfr. gårdsnavnet Sinnes, som har gitt navn til Sinnesvatnet,
22. John Stewart (1987) nevner bare to av disse navnene. Beniserg tolker han (s. 309) som Jakobsen, men Benston setter han til Beini (s. 254).
23. Gnr. 27,8 Sneisa, gnr. 31,3 Stein, gnr. 52,6 Steinbru, gnr. 58,2 Breivik, gnr. 89,1 Geithus, gnr. 98 Tveiten og gnr. 137 Steinsrud. Jfr. monoftongering av diftongen i et gammelt mannsnavn også i gnr. 82 Østensenga (alle eksemplene bygger på uttaleopplysningene i NG V).
24. Navnet forklares i NG III som *Ruðstaðr (‘rydningsplassen’), men på grunnlag av gårdsstørrelsen kan det være grunn til å vurdere om dette ikke heller er et sammensatt navn på staðir, jfr. gnr. 1.2 i Vinger (NG III 205).
25. Skrivemåten faller sammen med de eldste for gnr. 49 «Bjellebø» (1886 matr.) i Fjelberg, men dette navnet uttales ifølge NG bjø2ddlebø, og forleddet settes av Magnus Olsen tentativt til plantenemnet bjølle, bjelle, noe som kan synes rimelig ut fra så vel beliggenhet som relativ landskyld (jfr. Schmidt 1994: 92 f.).
26. Norrønt (h)eimr er et unntak; fra Vågå har jeg notert følgende eksempler: Søreim, Sieim, Østreim, Rotteim, Meleim, Solheim (det siste gjelder gnr. 201 Solgjem). Uttalen er i alle tilfeller med monoftong. For øvrig bruker Munthe diftongen ei i Breiddokken, Teigen, Kleiven, Steinfinsbø, Breiden, Einangen, Kleiverud, Tolleivstuen, Kleiv og Reiten; også her enkelte ganger i strid med uttalen; jfr. gnr. 200 ["bræ'e].
27. Navnet på nabogården gnr. 195 Slette kan også fortrinnsvis oppfattes som et opprinnelig teignavn.
28. Ro er ikke sikket tolket, men det er ikke urimelig å anta at navnet er dannet til ruð n. eller verbet ryðja (jfr. gnr. 40 Ryum i Aurland; NG XII 115). Gården er ikke nevnt i kildene før i 1647, men den var da halvgård og relativt høyt skyldsatt; også Rosetri var skyldsatt (som ødegård). Den avsides og høye beliggenheten kan tyde på at den forholdsvis høye skylda ble fastsatt på grunn av gode fjellbeiter og jaktmuligheter, og alderen blir umulig å anslå.
29. Gnr. 67 Beltvet i Kråkstad er i RB 216 skrevet «j Bilsþueit», i NKJ II 257 (1595) «Bildtzued», men «Biltved» i 1723 (NG II 37). Genitivs-s synes altså å ha forsvunnet relativt seint. Navnet tolkes i NG primært til tilnavnet, men også appellativet anses som en mulighet. Bilbøn kunne tenkes å ha hatt s-komposisjon med tidlig bortfall av s, men de tostavete formene fra 1528–29 taler imot denne forklaringen.
30. Jfr. Beito 1949: 238 f. Navnet burde vært normalisert til Bilingi, jfr. uttalen ["biliMe], dat.: ["biliM3n].
31. Til Bilde i Granvin bemerker Magnus Olsen at «Gaarden ligger oppe paa en Hammer eller Fjeldpynt under Fjeldet Neseimshorgen, der mod S. har Konturer, som stærkt minde om en Øxes Egg». Mulig har han her blandet sammen med appellativet bile f., ’øks’, som rett nok er beslektet med bíldr m., men er et lån fra mnty. og ikke aktuelt som forledd i et navn på vin (jfr. Torp). Albert Kjær våger ikke å gjette «hvilken Eiendommelighed ved Situationen» som har gitt anledning til navnet Bilden i Brandbu.
32. At Ekse skulle være den eldste gården i hele Eksingadalen, er lite sannsynlig ut fra beliggenheten og gårdsstørrelsen; jfr. nedenfor.
33. Av opplysningene i Ryghs interfolierte eksemplar av 1838-matrikkelen går det likevel fram at uttalen har vært ["beniMsta], notert som «Benningstad», med tonemet markert ved en hake ( x) over , men ellers med vanlige, alfabetiske tegn – som så ofte i denne kilden. Ved renskriving av manus er uttalen trolig misoppfattet som en skriftform.
34. «Bidningadalen» skal ifølge Heggstad (loc. cit.) være nevnt i 1772, om «træde og skogateig ved Helgeset (Lid)», d.v.s. forholdsvis nær Oppeim, der for øvrig Birningr Ivarssunr nevnes i 1373.
35. I Heggstad et al. 1975 (s. 51) står ingen forklaring, bare en henvisning til ásbirningar.
36. For en drøfting av terminologien – med eksempler som skjoldung, knytling og ravnung – se John Kousgård Sørensen 1983: 140.
37. Gnr. 202.203 Himle og gnr. 21 Hæve, dessuten trolig gnr. 18.19 Røte og gnr. 49 Rogne (brevet er delvis skadet).
38. Det kan her nevnes at ifølge et lokalt sagn skal gårdsnavnet Binningabø skyldes at «ein gong kom ei bidne (kjerald) rekande på elva hit». Appellativet bidne (n.?) skal ifølge Aasen ha forbindelse med bide n., ‘bøtte, kopp’.
39. Skyldforholdene taler altså til en viss grad imot Magnus Olsens hypotese (NG XI 520) om at Ekse er den eldste gården i dalen; når det gjelder Evanger-delen av Eksingadalen, er imidlertid forskjellene mindre, og det kan ikke ses helt bort fra at Ekse her er eldre enn de lavereliggende gårdene. I så fall er det vanskelig å forstå at dette skulle være et vin-navn, noe Olsen da også anser som usikkert; jfr. Jansson 1951: 33, 308.
40. Jfr. NE 18, der Oluf Rygh har to usammensatte og to sammensatte eksempler på elvenavn dannet av Bjørn, foruten to gårdsnavn som han mener har et elvenavn som forledd. Ett av disse, gnr. 102 Bjørnerå i Trondenes, har bevart spor av genitivsformen på -ar. Utgiverne av NE har supplert med tre sammensatte elvenavn, men antallet kunne økes ytterligere. Bare i bd. III av registerbindene til kartserien N50 (nord for 64o 30') er det 10 Bjørnelva og 13 Bjørnå(g)(a).
41. Forleddet Bjørn- er blant de vanligste i norske stedsnavn. Botolv Helleland har antydet at opptil 15.000 lokaliteter har «bjørneindikerande stadnamn». Jfr. Helleland 1986: 49.
42. Kristian Hald (1956: 664) nevner en rekke stedsnavn som vitner om at det må ha vært bjørn i Danmark så seint som i vikingtida.
43. En annet spørsmål er hva dette navnet i så fall kan ha betegnet. Det er i alle fall på grunnlag av kartene (N50 og ØK) vanskelig å forestille seg noe stort nes som her kan ha gitt opphav til navnet; det synes i så fall å måtte være det neset som dannes av de to øvre greinene av Gåsebekken, som renner sammen ved Vestby, men da er det urimelig å ta Bjørneby og Stentorp med i en evt. opphavsgård sammen med Kirkeng. Det burde vurderes om ikke Digranes kunne være et opprinnelig bygdenavn – uten at dette løser tolkningsproblemet.
44. Bjørneby og Bjørnestad (om nå begge virkelig er sammensatt med personnavnet Bjǫrn) kan neppe tolkes i samsvar med Lars Hellbergs teori om Häljesta og Häljeby (1967a: 254 ff.). For det første er gårdene adskilt av Rakkestadelva, som må regnes som en naturlig grense (selv om Bjørnestad i 1838 lå i Rakkestad sn.; løpenummer 55). Dessuten ligger gnr. 119 Skalle (og ifølge eldre kart vel også gnr. 120 Tarmen) sør for denne. Navnet Skalle lar seg ikke datere på navnetypologisk grunnlag, men etter landskylda å dømme synes gården å kunne være relativt ung. Det skulle heller ikke være noen grunn til å se den som en gjenværende rest etter en evt. utskilling av Bjørneby i vest.
45. Jfr. bnr. 16 Strætkvernvollen, der eieren ifølge 1950-matrikkelen bar slektsnavnet Strætkvern. Navnet er sannsynligvis overført som slektsnavn fra gnr. 60 i Våler.
46. Det kan bemerkes at en form uten n-innskudd finnes så seint som 1629, men dette kan ikke tillegges vekt, da kilden, riksregistrantene, beror på avskrifter, og navneformene til dels er (forsiktig) normalisert.
47. Opplysningene om gårdsstørrelsen er motstridende. I innledning til OGB XVI (s. xx) nevnes Bransteby blant bebyggelser med mellom 2 ¾ og 2 mt. Ifølge Tiselius (1926: 82 f.) skal det her ha vært to gårder så vel i 1573 som i 1659. Navnet forekommer merkelig nok ikke i NRJ V (1544); kanskje det skyldes at hele gården lå til Mikaelskapellet i Tønsberg og ikke noe var krongods?
48. Jfr. Tiselius’ beskrivelse (1926: 79): «Kville socken ... ligger inom granitområdet med dess otaliga varandra korsande sprickdalar. Östra delen kan betraktas som en högslätt, vars dalgångar smalna och fördjupas mot havet samt därjämte utmärka sig för stor bördighet».
49. Jfr. Lennart Elmeviks (1967) drøfting av denne lydutviklingen nevnt i forbindelse med Lexby nedenfor.
50. Belegget, «Bron Bærnær son», er noe tvilsomt. Det er hentet fra et brev fra Lom i 1330, og utgiverne av DN III antyder i en fotnote at det «maaske [er] en Forkortelse for Broniolfr», og de viser til «Bryniulfs Biernar sonar» (gen.), som nevnes i et brev fra Tofte på Dovre i 1343; DN V 129.
51. Bergerød var prestegård i katolsk tid (slik det går fram bl.a. av RB 498) og fra 1600-tallet ble gården til vanlig kalt Prestegarden. Ifølge NG var Bergerød prestegård også etter at Varteig i 1861 ble eget prestegjeld, men dette må bero på en misforståelse. Ifølge Olav Spydevold (1956: 420) var det Brunsby som da ble kjøpt til prestegård, og i 1950-matrikkelen kalles hovedbruket på Brunsby, bnr. 2, «Brunsby-Prestegården».
52. Innførslene i RB «ero scrifuadar æfter saltaren j þæire stora tidubokenne sæm kirkiune til høyrir» (RB 498).
53. Muntlig opplysning fra Kristian Strømshaug, Råde.
54. Uttalen med tonem 2 er registrert både av Sophus Bugge i 1881 og av Kåre Hoel i 1950-åra. Den må på det grunnlag anses som mer pålitelig enn oppskriften fra 1947, som også avviker m.h.t. vokalkvantiteten.
55. Lessby, under gnr. 27 i Rødenes, som også skal ha tonem 2 ifølge NG, har jeg i materialsamlingen i kap. 3 ført opp med tonem 1. Det kan nok også foreligge enkelte feil blant de øvrige eksemplene, men i all hovedsak må man gå ut fra at tonemet er korrekt angitt i NG. Eksemplene er gnr. 65 Frøshov (Freyr) i Trøgstad, 46-49 Garsegg i Eidsberg (Garðr), gnr. 47 Hafslund i Skjeberg (Hafr), 8 Jelsnes i Tune (Jarll), 123 Lossgård i Skjeberg (Loptr ?), 225 Ostorp i Rakkestad (Oddr), 23 Rødsnes i Berg (Rauðr), 142 Smedshaug i Rakkestad og 118 Smedsrød i Idd (Smiðr), 87 Tose og soknenavnet Torsnes i Borg (Þórr). Enkelte helt unge navn er sløyfet.
56. Rygh viser til det homonyme gnr. 4 Strømnes i Tune som skrives «j Straumsnæse» i RB 500. Gården ligger på den andre sida av Glomma fra Strømnes i Varteig, og begge navn må kan anses som sekundære til et forsvunnet *Straumr om denne delen av elva; jfr. NG I 289.
57. Fressland, Skrammestad, Säm, Tingvall og Tyft. Jfr. Drougges liste over «byarnas och hemmanens mantal» i OGB XVIII s. xviii, der også Östad nevnes med to mt. Denne er imidlertid i NRJ V 264 oppført med bare én bruker.
58. Gården var altså delt i to bruk i 1401, og rakkestadpresten hadde inntekt av begge brukene.
59. Denne appellative tolkningen av forleddet underbygger Drougge på s. 103, ved navnet Dotterröd under Norra Naverstad, der han som eldste belegg, men i skarpe klammer, tar med det aktuelle rødeboksbelegget. Dotterröd kjennes ellers med eldste belegg fra 1825, «Wäster Dotteresröd», og det sies at navnet skyldes at den ene av døtrene på gården fikk «lägenheten» som medgift («dotterlott») i 1820; «hon blev givt med nuv. lägenhetsägarens farfar, hvilken säges ha varit den förste som byggde på platsen». Drougge legger til: «Om detta är riktigt, åsyftar naturl. RB:snamnet en helt annan, nu okänd plats», og han gjengir samme tolkning som på s. 146.
60. Lars Hellberg tolker dette navnet, som skal forekomme to steder i Uppland, uten forbehold til et gsv. *iur, «vildsvinsgalt», tilsvarende tyske Eber, og han tar navnet med blant dem som «näppeligen alls kunna förenas med betydelsen ’gård’ hos by» (1967a: 413).
61. Gelling forklarer rett nok ikke eksplisitt forleddet i Jurby, men sammenholder det med de engelske Derby og Darby.
62. Jfr. OGB VII 94: «Om inte en förvanskad form för Ällingseröd i Kd sn [= Klövedal] föreligger, är f.l. mansn. Engill»
63. Både dette og Gjøsætre står uten eldre former i NG, men for finnåsnavnet er likevel tolkningen sannsynlig p.g.a. den (i seinere tid) vestlige utbredelsen av kvinnenavnet.
64. I bygdeboka for Furnes (Bleken-Nilssen 1956: 23) føres by-gårdene opp blant «ås- og randgarder»: «stadnavngardene [= gårder med navn på -staðir; TS] på Furnes er alle mindre betydelige randgarder. […] Bynavngardene er enda mer ubetydelige enn stadnavngardene». Det går fram at forf. er villig til å vurdere en datering av både staðir- og býr-gårdene til vikingtida, men m.h.t. sammensetning med personnavnforledd, legger han til at «skikken med å kalle opp bureiseren holdt seg og i mellomalderen». Gresby vurderes ikke i forhold til Buttekvern og Øverkvern.
65. Innskriften – i Nidarosdomen – antas å være ikke yngre enn 1100-tallet. I Værnes kirke i Nord-Trøndelag – trolig fra slutten av 1000-tallet – er det også en innskrift med dette personnavnet, jfr. NIyR V 78, og likeledes skal navnet ha forekommet på en nå forsvunnet stein fra Kvamme i Vik i Sogn, men den kjennes bare fra en avskrift fra 1626; jfr. NIyR IV 219).
66. M.h.t. den østnordiske bruken kan hun vel sies å ha tatt litt hardt i når hun karakteriserer den som «fairly frequent also in Dan and Swed».Hun viser til DgP (bd. I, sp. 395) som har 12 belegg, hvorav fire gjelder to sagnhistoriske personer og tre (to av dem gjelder prester) er stedfestet til Lund. Utenom disse tre har SMP (bd. II, sp. 320 f.) belegg for ni menn med dette navnet (én av dem i Båhuslen og to med patronymet). Bruken av mannsnavnet må i alle fall i historisk tid anses som helt ubetydelig både i Sverige og Danmark.
67. Steinsvoll nevnes ikke i 1647-matrikkelen eller i landkommisjonens jordebok fra 1661, og i 1665 står gården oppført sammen med Rødland under Hananger uten at de er særskilt skyldsatte. I 1723-matrikkelen er de to gårdene trukket ut som én enhet og skyldsatt til 2 huder, mens skylda for Hananger er redusert tilsvarende. De to hudene synes å tilsvare 1647-skylda for Rødland, så det kunne være grunn til å undersøke om ikke Steinsvoll var en utskilt del av denne.
68. Han viser også til GBFT 1954: 37, som gjelder «C.F. Quistbergs bohuslänska resediarier» (utg. av Kurt Lindal), men der finnes ingen referanse til Gunneby.
69. Kåre Hoel har på den annen side i en notis (i BØ manus) bemerket at skriftformene under Belsby (se ovenfor) er eksempler på at skrivemåten «ls» kan representere etymologisk r + s.
70. Bugge noterte her uttalen etter tre soldater fra Snekkenes i Os sn. (under gnr. 214), gnr. 123 Mellegard i Degernes sn.og gnr. 84 Hen i Rakkestad sn. I Ryghs renskrevne protokoll, står imidlertid "gu7nnæ7rsbý, med et symbol for tjukk l [q] føyd til over [r].
71. Det kunne argumenteres for at Hagbarðr burde vært regnet som et «nyere navn» (jfr. avsnitt 4.5 nedenfor), likesom Heinrekr, som i Norden også først opptrer i Skåne på 1100-tallet. Når jeg likevel har valgt å anse det som gammelt nordisk, skyldes det først og fremst de sannsynlige sammensetningene med staðir, som tyder på at navnet har vært kjent og brukt i Norden i alle fall i vikingtida.
72. Assar Janzén (som også anser navnet som ganske vanlig; NK VII 77; jfr. s. 98) gir to tolkninger av navnet, enten en sammensetning av hallr og hǫð (med henvisning til Starkaðr), eller «snarare ett particip hallaðr (= hǫlluðr) av verbet halla», slik Lind også foreslår. For drøftingen i kap. 4 velger jeg derfor å anse personnavnet som usammensatt.
73. Se Magne Myhren 1994: 14 f. – med litt. hv. – for en drøfting av forholdet mellom den eldre formen Haddingjadalr og Hallingdalr.
74. Formen Haddingjadalr synes å være belagt siste gang i et brev fra 1463 («i Haddingadale»; DN XIII 98, Hilde i Flå).
75. Det er noe uvisst hvilken bebyggelse som menes med dette belegget, mulig gjelder det en forsvunnet bebyggelse i Sund sn. på Åland (Hellberg 1987: 90 f.). Ifølge opplysninger fra fil. dr. Peter Slotte (Forskningscentralen för de inhemska språken, Helsingfors) er belegget hentet fra Åbo domkyrkas svartbok (utg. 1890), og utgiveren Reinh. Hausen antar at det gjelder Haraldsby i Saltvik på Åland, men dette avvises på språklig grunnlag av Hellberg.
76. Magnus Olsen (1915: 82, note 2) hevder at Helgeland forekommer mer enn 40 ganger, og av den grunn anser han det som høyst usannsynlig at forleddet kan være et personnavn. Jeg kan ikke se at han drøfter muligheten hella f.
77. Jfr. Pettersen 1981: 11, 21. Tallene er ikke umiddelbart sammenliknbare, da kildematerialet er svært ulikt i de to periodene.
78. For de fleste andre gårdenes vedkommende er skylda uforandret i 1723 og 1838 i forhold til i 1647. Henriksbø skylder imidlertid bare 2 bpd. smør i 1838 (tilsv. ca. 13 lpd. korn), men i 1661, 1665 og 1723 er skylda den samme som i 1647, 1 laup smør, 1 sau og ½ våg fisk.
79. Det lokaliseres til Rönnebergs hd. (ved Landskrona, Skåne). Göran Hallberg ved Dialekt- och ortnamnsarkivet i Lund har imidlertid gjort meg oppmerksom på at dette er feil. Belegget gjelder Hermanstorp i Stora Harrie sn. i Harjagers hd., jfr. SkO VII 88 f., der Herman føres opp som den sannsynligste forklaringen, men det bemerkes at Hermund ikke kan utelukkes. SOH II 269 nevner også et Hermanstorp i Ljungby sn. i Halland; kjent fra 1484.
80. I den ca. 100 år yngre Olav Engelbrektssons jordebok finnes formen «Hysyngsveer» (OE 15), som i utgangspunktet bør kunne tillegges mindre vekt.
81. Lind viser til s. 228 og 231 i Ungers utgave av Morkinskinna (1867) og s. 94 i Dahlerups utgave av Ágríp (1880). På s. 228 i Morkinskinna heter det at en mann ved navn Geirsteinn bodde nord i Norge og hadde to sønner, den ene av dem var Hísingr. Ut fra dette er det ikke umiddelbart sannsynlig at navnet skulle være dannet til øynavnet Hís.
82. Gandalvssønnene «Hysinngr ok Helsinngr» sloss mot Halvdan Svarte «a Eiði» i Vingulmork (Eið antas å tilsvare Askim; NG I 50). Begge falt, mens en tredje bror, Haki, «flyði i Alfheima» (Ungers utg. av Codex Frisianus, Kristiania 1871, s. 36 f.). I Flateyjarbók (utg. 1860–68, s. 562) kalles brødrene «Hysingr (ok Helsingr) ok Hake». Helsingr finnes ikke andre steder som fornavn, og Haki er sjeldent (Lind sp. 446, 510); begge forekommer imidlertid som tilnavn (Lind Bin. sp. 130, 143).
83. Ifølge Förstemann skal Husinc tilsvare det yngre Husing. Dette oppfattes av Bahlow (s. 254) som en variant av et slektsnavn Hüsing, og har neppe relevans for tolkning av de norske gårdsnavnene.
84. Sammensetningsformen tyder på at øynavnet har maskulint genus, *Hísingr, mens tilnavnet Hisingarskalli viser genitiv av et feminint *Hísing. For en drøfting av dette spørsmålet, se Janzén 1938: 4 f., som konkluderer med at det sannsynligste er at «genus från början varit fem.».
85. Bugges tolkning av Fonnås-innskriften er grundig tilbakevist av Carl Marstrander i en artikkel i Aftenposten, nr. 197, 30.4.1949 (som bl.a. her ser kvinnenavnet Inga og delvis av den grunn antyder svensk opphav). Marstranders syn utelukker imidlertid ikke at nordiske språk har hatt et ord *hysingr. Jfr. Förstemanns husinc, som knytter an til de tyske slektsnavnene Husing, Hüsing, mnty. husinge, husink. Dette oversettes med «1. Behausung, Wohnung», men også med «2. Besorger der Wohnung (Hausmann), Mitbewohner» (jfr. Brechenmacher 1960: 761).
86. Fritzner setter kotkarl lik kotbóndi, som oversettes med «Bonde som lever i ringe Hus og Vilkaar = kotkarl».
87. Fra Snorre-Edda siterer Fritzner: «konungar ok jarlar hafa til fylgðar með sér þá menn, er hirðmenn heita ok húskarlar, en lendir menn hafa ok sér handgengna menn þá, er í Danmörku ok Svíþjóð eru hirðmenn kallaðir, en í Noregi húskarlar». Se også Fritzners sitater fra Hirðskrá og Konungs Skuggsjá.
88. Rekkr forekommer noen få ganger, særlig i Jemtland, fra 1400–1500-tallet og også mytisk som dvergnavn; jfr. Lind sp. 854 f. For det tilsvarende østnordiske Rink, se DgP I 1170. Þegn forekommer ifølge Lind (sp. 1122) bare mytisk, men i sammensatte personnavn både som for- og etterledd: de sjeldne kvinnenavnene Þegnbjǫrg og Þegnlaug (Lind loc. cit.), det noe vanligere mannsnavnet Farþegn (Lind sp. 265) og det «fingerade» Herþegn (Lind sp. 533).
89. Ca. 3 km øst for Hisingby ligger gnr. 77 Frakkestad, der forleddet i navnet er foreslått tolket som «maaske af et Mandstilnavn frakki eller et ligelydende Mandsnavn» (NG I 332), men der en tilsvarende personbetegnelse, *frakki m. (til det kjente frakkar, m. pl., ‘franker’) i gen. pl. burde kunne være en alternativ tolkning.
90. Hjelmstad i Ringsaker er også nevnt i AB 175 («aff Helmestat»), men belegget er hentet fra en seddel som ifølge note 382 er skrevet med samme hånd som Olav Engelbrektssons jordebok.
91. I GPNS og i NG XVI 43 er det første belegget identifisert med gnr. 179 Hjelset i Lånke, som er skrevet «Hielmset» så seint som i 1610, men samtidig og seinere «Hiell(e)set» o.l., og som ifølge NG uttales jæ'2qset. I den nye utgaven av AB er beleggene imidertid – uvisst av hvilken grunn – identifisert med gnr. 95 Hjelseng i Stjørdal (jfr. «af Hialmseinge» i AB 156, som ganske sikkert gjelder gnr. 35 Hjelseng i Hammarøy; NG XVI 267).
92. Det kan tilføyes at Oddvar Nes (1987: 63) uten nærmere begrunnelse slår fast at kvinnenavnet Halla «er uheimla i norske kjelder».
93. Som en støtte for Ryghs forslag framholder Hoel at det ikke finnes noen naturligere forklaring ut fra skrivemåten med ll. I en note nevner han imidlertid adjektivet hollr, ‘tro, pålitelig’, som formelt mulig, men en slik løsning anser han som betydningsmessig lite rimelig i en sammensetning med býr, «i såfall et personbinavn». Det kan nevnes at en liknende tanke også skal ha vært framsatt av arkivar i Riksarkivet Knut Frøyset (som over en årrekke ekserperte navnebelegg for Hoels østfoldprosjekt). I bygdeboka for Tune gjengir Ulf Grøndahl (1980: 210) tolkningen til adjektivet hollr med henvisning til Frøyset: «Navnet peker tilbake til folkevandringstida, da en konge eller høvding i Tune kanskje så seg nødt til å trekke seg tilbake hit. Bygdeborgene på Massten og Stenerød støtter en slik teori, mener Frøyset». Hoels avvisning av denne framstillingen er på sin plass.
94. Tallet blir noe usikkert p.g.a. at Rød, Solberg og den ene av Bjørnlandgårdene var skattefrie, og de er her ført opp med hhv. 20, 33 og 41 lpd. på grunnlag av opplysningene i bygdeboka.
95. Om tallet fra bygdeboka, 80 lpd., er det korrekte, har gården kanskje vært om lag jevngammel med Bjørnland.
96. Den siste står som forsvunnet i NG I 302, men synes tilfredsstillende lokalisert og identifisert med teignavnet Vaustad, et jorde på Holleby, sørøst for tunet (Grøndahl 1980: 211; jfr. kartskisse etter s. 596). Sigrun Lie (1939: 48) skriver «Vaugstad» og sammenlikner med gnr. 82 Vågstad i Ullensaker og gnr. 66.67.69 Vågstad i Nes (NG II 316, 343), der middelalderformene stemmer overens med «j Vaghastadum» her i Tune. Navnene tolkes til mannsnavnet Valgarðr (jfr. Våkelsby nedenfor). Utviklingen fram til Vaustad skal være helt lydrett, hevder Lie, men formen «j Vagulfstadum» kommenteres ikke. Om denne formen er den rette, og den synes jo lettere å forene med det levende navnet, er det derimot ikke urimelig å tolke forleddet som *Vág-Ulfr, slik E.H. Lind har gjort (sp. 1064). Andre muligheter burde kan hende også vurderes.
97. I bygdeboka (Olafsen-Holm 1948) s. 723 tolkes navnet som «hauggården», «gården ved eller under haugen» (s. 723), men på s. 35 forklares forleddet som norrønt hóll, og utgiveren blander sammen med holt: «første stavelse Hol eller Holl som oprindelig må ha hatt formen holt er det gammelnorske ord for skogstykke, lund, kan også bety haug, bakke eller høitliggende stengrunn. Ordets betydning i navnet her må antas å være skog …». Her kan sammenliknes med gnr. 85 Aspholen, uttalt æ2spóqen (NG XIII 287), der etterleddet klart er hóll.
98. Lind antar altså lang o i mannsnavnet, mens Fritzner (for appellativet) og Janzén (NK VII 79 for navneleddet) anser vokalen som kort – likesom Rygh i GPNS. Her følger jeg Fritzner, Rygh og Janzén.
99. Holmr eller Holmi nevnes ikke i personnavnregistrene i de hittil utkomne bind av OGB.
100. At gården i seinere tid har vært ansett som «en av Bolsøy herreds største og beste gårder både hva jordvei, men særlig skogen angår» (Olafsen-Holm 1948: 730), rokker ikke ved den her framlagte dokumentasjonen av skyldforholdene på 1600-tallet og antakelsene om alder og opphav til navnet. Så seint som i 1838-matrikkelen står gården oppført med gammel skyld halvparten så stor som Ulleland og langt mindre enn f.eks. Haugan-gårdene og Kleive.
101. En eldre gård *Ås synes her å være oppdelt i to bruk: Håkenåsen og Biskopåsen (gnr. 399; belagt første gang i 1669).
102. Rjør og Rød nevnes også i et brev gjengitt i DN XIII 65, som oppgis å være fra 1420, men som ifølge ingressen er falskt; det er vedheftet et brev fra 1562, og trolig ikke eldre enn dette.
103. Etter opplysningene i Sætrang 1915, skal skylda ha vært den samme også i 1665, men en kontroll mot mikrofilm av 1665-matrikkelen viser ingen innførsler for disse gårdene, så Sætrang må ha sine opplysninger fra en annen, samtidig kilde.
104. Magnus Olsen var også av samme oppfatning; jfr. Olsen 1926: 213, note 1.
105. Ivar Sætrang (1915: 491) stiller seg tvilende til Ryghs tolkning av Rjør: «Gaarden ligger jo ikke inde i skogen, men tværtom fremme i skogbrynet. Navnet maa heller komme af sivene (rørene), som voxer i elven, der flyder forbi. I matriklerne skrives det stadig Rør (Røer, Røhr), men i folkemunde lyder det nu almindelig Jør. Rygh skriver endnu Rjør.» Den veldokumenterte uttalen umuliggjør Sætrangs tolkning.
106. Ryghs teignavntolkning er ikke selvsagt, da belegget nevnes mellom flere gårdsnavnbelegg eller i hvert fall belegg for navn som seinere er blitt gårdsnavn. «Haughs moon» er gnr. 83 Haugsmo, og belegget nevnes umiddelbart etter «j Grofwuængenne. vi stænger» (= gnr. 61 Graverenga) og før «j Ingældz rudi h. stangh» (gnr. 31 Ingelsrud). Et sannsynlig alternativ til Ryghs tolkning ville være at rødeboksbelegget gjaldt en part av gnr. 62.63 Holmen, som ellers – ifølge NG – først er belagt i 1557, men som var to fullgårder allerede i 1594.
107. I 1647 var navnet båret av 94 skatteytere, men med unntak av ti menn var dette vestlendinger, trøndere og nordlendinger. To menn i Hedmark og én i Oppland (Lom) het Isak. Dette bildet stemmer godt med distribusjonen slik den går fram av DN. Søk på «Isak» og «Isaks» (d.v.s. patronymene Ísakssunr og dóttir) i sammendragene i DN gav tilslag i 39 lokaliserte brev, hvorav 6 var fra Østlandet. Av disse var ett fra Skien, de øvrige fra Hedmark: to fra Stange, to fra Solør (fra hhv. 1312 og 1319; de gjelder samme person) og ett fra Sør-Odal.
108. Fra en yngre tilføyelse på s. 383: «j Jsaghs rudi» og fra DN IV 246: «j Jisaks rudhi»; jfr. OGB XVI 89.
109. Til gnr. 20 Karavollen i Vik bemerker Albert Kjær i NG XII 155 at opprinnelsen er uviss, og plantenemnet kare m. ‘lav busk’, som jo vel kunne tenkes i sammensetning med voll, nevnes bare innledningsvis med opplysning om at Ross har registrert det «fra det Trondhjemske». I stedet foreslås, med henvisning til en (muntlig?) opplysning fra Magnus Olsen, mannsnavnet Kári med tidlig forkortelse av vokalen på grunn av aksentforskyvning. Navnet er ifølge NG første gang belagt i 1607 som «Karewold» i forbindelse med første gangs skyldsetting. Det kan rimeligvis antas å være et tidligere teignavn og neppe særlig gammelt. Gnr. 73 Karstad i Førde er ifølge NG XII 332 tidligst skrevet «paa Korestad» i et diplom fra 1552 (DN VI 807), og Kjær viser her til GPNS s. 157 samt et notat av Oluf Rygh, der navnet foreslås tolket som en sammensetning med hhv. mannsnavnet Kárr eller Kári. Også her må i så fall rotvokalen være forkortet. Kjær viser ellers til det utolkete gnr. 64 Karrestad i Berg og konkluderer med at skriftformene «give ingen paalidelig Veiledning til Forstaaelsen af Navnet». Til Karrestad bemerker Oluf Rygh at det er «meget sandsynligt» at forleddet er et mannstilnavn (NG I 222). To navn i Troms tolkes primært til appellativet kare, gnr. 82.83 Karnes i Lyngen og gnr. 37 Karvik i Kvænangen, men til det sistnevnte oppgis en alternativ tolkning til karfi m., ‘en Art Fartøi’. Begge navnene har eldstebelegg fra 1723, og tolkningene blir nødvendigvis usikre (jfr. NG XVII 157). Til gnr. 6,8 Karvika i Hvaler hd., som står uten eldre former og kommentar i NG I 260, har Kåre Hoel (BØ manus) foreslått fartøybetegnelsen karfi. En helt avvikende tolkning foreslår Oluf Rygh til gnr. 24.25 Karud i Løten. Navnet skrives «y Karudt» i 1528 (NRJ IV 109) og stort sett uendret i yngre kilder. Uttalen er oppført med tonem 2. Her mener Rygh at forleddet kan være *Kaga, gen. sg. av et appellativ kagi m., «en stærkt grenet Busk», men evt. brukt som persontilnavn. Han tilføyer at Kagi forekommer som mannsnavn en enkelt gang i Norge (i Ryfylke i 1308 – dessuten som tilnavn i Sør-Fron i 1446; jfr. Lind sp. 671.).
110. En navnelaging til verbet karve, ifølge Torp også kjent fra færøysk, svensk og dansk, jfr. g.eng. ceorfan, mnty. kerven, er språklig mulig, men synes lite rimelig i et gårds- eller teignavn.
111. Ifølge registeret til 1661 lk., 1665 matr. og 1723-matriklene, utarbeidet ved Riksarkivet, skal gnr. 116 være nevnt i 1661 (bd. 6, fol. 899a). Belegget står mellom belegg for gnr. 96 Trøttersrud og gnr. 162 Narverud, og identifiseringen blir uviss. Gårdsnavnet hevdes også å foreligge i eksaminasjonsprotokollen for 1723, men jeg kan ikke finne det (bd. 109, fol. 11b ved Hole prestegård!). Ifølge det samme registeret skal gnr. 176 først være belagt i 1723.
112. Sammenliknet med navn som Nikolaus og Johannes er Klemet imidlertid ganske sjeldent. For en oversikt over utbredelsen av Klemet som personnavn og som stedsnavnforledd, se Schmidt 1991: 410.
113. Registeret nevner hele 15 mulige sammensetninger; Kråkdalen i Orkdal er ikke tatt med, men de fire andre fra GPNS anføres som sikre; det samme gjør ellers gnr. 30 Kraknes i Lenvik, selv om Karl Rygh i NG XVII 93 sier navnet «neppe» kan tolkes til mannsnavnet, og tolkningen til appellativet kraki føres opp som sannsynlig. Til flere av navnene antyder utgiverne av NG at forleddet heller er fuglenemnet, f.eks. gnr. 58 Krakevika i Davik (NG XII 416).
114. En mulig forklaring kunne likevel være at ["krø'v3lan] er b.f. pl. av *kryvill, brukt i et navn på «toppene og heiene omkring ...vannet». I sammensetning ville dette gi ["krøvl3-], som i ["krøvl3vatnan]. Krøvelandsvannet måtte i så fall bero på en misforståelse.
115. Først nevnes sju gårder og gårdparter på Romerike, deretter 15 fra Borgesyssel, før gnr. 58–60 Missum i Kråkstad på Follo (belegget mangler i NG II 35 f.), gnr. 180–182 Skustad i Lier og til slutt – etter «Krypilsbø» – gnr. 21.22 Skjåk («j Dolum vider Dofrafiel») i Skjåk hd. Bare tre av gårdene på Romerike er identifisert i NG, og to av disse ble liggende øde i seinmiddelalderen. Av østfoldgårdene har Rygh identifisert fem, men trolig har én de åtte gårdene á Bakmónum, på grensen mellom Trøgstad og Eidsberg, skiftet navn og tilsvarer «Henningsmo» i NRJ V 325 (1549) og «Herningsmoe» i NKJ II 258 (1595; da ukjent for prebendaren og sikkert øde). Beleggene synes å gjelde gnr. 15 Henningsmoen i Trøgstad (jfr. NG I 3, 31), men de mangler i BØ manus for Trøgstad.
Størsteparten av jordegodset som lå til klokkerens prebende, og som for en stor del gjaldt små gårder og gårdparter, ble altså liggende øde i lang tid eller gikk for alltid inn under andre gårder. Flere av de gårdene som lar seg identifisere, skiftet eier i løpet av de neste 150 årene, for i oversiktene over klokkergodset i Domkirkens jordebok fra 1549 (NRJ V 325 f.) og Oslo domkapittels jordebok fra 1595 (NKJ II 257 f.) gjenfinnes bare fire gårder som nevnes i RB (Henningsmoen er da sett bort fra), og to av dem hadde klokkeren i 1595 ikke klart å oppspore.
Fra midten av 1500-tallet synes salg og makeskifter å ha avtatt, for med et par unntak står alle gårdene som nevnes i 1549, oppført med skyld til klokkeren i Kristiania i 1647-matrikkelen. Bare én av gårdene som også nevnes i RB, gnr. 78 Uldal i Eidsberg, betalte fremdeles skyld til klokkeren i 1647, men for de tre øyresbol klokkeren eide i gården i 1396, betalte bonden bare 1 høne i 1647 (tilsv. lpd. korn). I 1500-tallskildene oppgis skylda til 2 skilling.
116. «Ad prebendam campanarij ecclesie sancti Hallwardi dimidiam horatam in predio quod dicitur Solbergar in Lomadall. alio nomine vocatur Kryvillsbole in quo predio dicta prebenda prius habet duas horatas.» Jeg har her antatt at horata tilsvarer aura og at det her dreier seg om jordverdien øyresbol/auraból. Termen finnes ikke andre steder i norsk middelalderlatin, men etter sammenhengen er en slik oversettelse sannsynlig (muntlig opplysning fra universitetslektor Bjørg Tosterud).
117. Jfr. RB 232 med note 3. Mulig er «Kloker thegenn» på Tjøme, som i 1575 skyldte 3 høns til prestebolet ved Vår frue kirke i Tønsberg (NKJ I 64), et minne om dette gamle eiendomsforholdet.
118. Kvantiteten i rotvokalen er usikker. Rygh har antatt kort y, mens Lind forestiller seg at den har vært lang. Dersom den registrerte uttalen er gammel og ikke skyldes skriftpåvirkning, er det grunn til å anta at Lind har rett. På den annen side tyder skriftformer fra 1600-tallet og fram t.o.m. eksaminasjonsprotokollen i 1723 på en uttale med [ø], som skulle tilsi kort rotvokal. Det kunne være fristende å sette kryfill / krývill i samband med nynorsk kryl m., ‘pukkel’, som synes å foreligge i tilnavnet Krýll (Jemtland 1439; Lind Bin. sp. 222), og som ifølge Torp 1919 har en germansk grunnform krûwila; i så fall er dette et argument for Linds synspunkt.
119. Jfr. det tilsvarende danske krøb(b)el i et dansk innsjønavn; DSÅ IV 218.
120. «j Soliid en sumir kalla Hæluiti» RB 416, jfr. den yngre tilføyelsen «j Hælfuiti» på samme side.
121. Typen Vestre / Østre Solberg, Store, Vesle o.s.v. For en kortfattet drøfting av navnetypen, se Schmidt 1981a: 64 ff. med hv.; emnet er for øvrig grundig drøftet av Bent Jørgensen (1977), som bruker termen reciprokering.
122. En annen mulig årsak til navneendringer er oppsplitting av eldre enheter med påfølgende ny navnedannelse og seinere nedlegging av den parten som beholdt det opprinnelige navnet; men også dette har vært relativt uvanlig, da yngre, utskilte deler vanligvis har vært mindre enn den gjenværende delen av modergården.
123. Også i bygdeboka anses Solberg for å være det eldste navnet, men utdraget fra Gerlaks testamente (se note 222) er der gitt en upresis og til dels misvisende oversettelse: «Blant andre gode gaver skjenket han Hallvardskirken det han eide i en gård ‘som tidligere ble kalt Solberg i Lommedalen, men som nå blir kalt Kryvillsbole’» (Martinsen og Winge 1983: 56).
124. = Andreas Mehlum: Hallingdal og Hallingen, Drammen 1891.
125. Navnet Lið synes ikke å være belagt i middelalderen, men etter all sannsynlighet er det denne gården som menes med de tre beleggene «j Lid» fra 1528 (NRJ IV 85), som ikke er tatt med i NG V.
126. Det aktuelle bindet av Sveriges ortnamn er ennå ikke utkommet, og belegget er hentet fra «Gårds- och torpregister för Norra Östergötland. Ur Wilhelm Thams "Beskrivning över Linköpings län", 1854–55, med en del tillägg för torp och moderniserad stavning» (http://www.torget.se/users/v/vineld/gardreg.htm). Thams bok, opprinnelig trykt i Stockholm, ble utgitt i faksimile på Ekströms förlag i Linköping i 1994.
127. I Ørsta skal en gravhaug kalles Kvelpehaugen (AN saml.), fra Bø i Vesterålen er Kvalpen notert som navn på et lite skjær i Kvalpvika (gnr. 21,3), og fra Hattfjelldal er registrert «Kvalpskaret». Dette Kvalpen er ikke tatt med på kartserien N50, men der finnes et annet Kvalpen, sannsynligvis brukt om et lite, rundaktig nes ved Kvalpsundet i Vikna (kartblad 1724.4 r. 0900). På N50-kartene er det tatt med flere sekundære dannelser til Kvalpskardet (f.eks. Kvalpskardaksla på kartblad 1925.1 r. 5158). I tillegg til disse finnes det åtte navn med ett av forleddene Hvalp, Kvalp eller Kvelp, men etter beliggenheten må to av dem, Kvelpestøl og Kvelpetjørni i Åseral (blad 1412.3, r. 0191 og 0292), ses i sammenheng; trolig er innsjønavnet det primære, da det kan sammenstilles med Hvalpetjørn i Siljan (1713.1 r. 4371) og et tilsvarende navn som ligger til grunn for Kvalpetjørnhøgda i Trysil (2017.1 r. 4201: «Kvalpetj.» på eldre kart). Også når det gjelder Kvalpskardet, kan det være grunn til å anta et primært innsjønavn; midt oppe i skardet ligger et lite rundt tjern, Kvalpskardtjørn, som kan ha hett *Kvalptjørna. For øvrig finnes Kvelpholmane i Gulen (1116.4 r. 7254), Kvelpadalen i Kinsarvik (1315.1 r. 7404), og Hvalpåsen i Hole (1815.3 r. 7153).
128. I eldre navn kan Hund- gå tilbake på et verb som tilsvarer gotisk hinþan, ‘fange’ (jfr. Indrebø loc. cit.), men dette skulle ikke forhindre yngre navnelaging basert på assosiasjon til dyrenemnet.
129. Den registrerte uttalen av Kvalby – med lang [a'] – tyder nærmest på en norrøn form *Hvalbýr, dannet til dyrebetegnelsen hvalr m., evt. brukt som mannsnavn (jfr. GPNS s. 138), men en slik sammensetning synes lite trolig, selv om man skulle kunne regne med evt. bortfall av genitivs-s.
130. D.v.s. ætlingbetegnelse; for en bemerkning om terminologien her, jfr. i artikkelen om Binningabø ovenfor.
131. Fra Lindås kjennes navnet Kalvåni (Hovda op. cit. 63), fra Stjørna Kalvåa (AN saml.), fra Dalsland Kalv(s)ån (SOÄ VII2 272) og fra Danmark drøfter John Kousgård Sørensen et Kalveå i DSÅ IV 30. Sammensetninger med bekk forekommer en lang rekke steder i Danmark og på tidligere dansk område (DSÅ IV 27 f.), noen steder i Sverige, bl.a. Kalv(s)bäcken i Värmland, (SOV XIV 112), og enkelte steder i Norge. Ved Luksefjell, ca. 15 km øst for Kuslungen er det et Kalvebekken (N50 1713 IV rute 3080).
132. I SMPs samlinger vises fra Leg til Lek.
133. Det er båret av seks menn fra Jæren og Ryfylke, én fra Sunnhordland og én fra Nordland, jfr. NRJ II s. 275, 375, 391 og 523; NRJ III s. 206, 292 (samme mann som i bd. II, s. 391), 303, 306 og 368. I 1647 var det to skattebetalere med dette fornavnet («Lef»), én i Aust-Agder og én i Vest-Agder (AN saml.).
134. I SMP saml. har jeg funnet ett mulig belegg, en «Lefardus» fra 1374.
135. Ljóta er ifølge Lind sp. 740 bare kjent fra Edda, og det kan reises tvil om det har eksistert i norsk folketro.
136. Det samme gjelder for den yngre gården Trondvika, rydningsplass fra 1660-årene; jfr. Førsund 1963: 413.
137. Ljótá kan det neppe ha vært; det er elver også ved Kyrkjebøen og Ramslia. Per Fett (1963: 15 f.) vurderer, men er – med rette – tilbøyelig til å avvise at det har vært Bœr. Sannsynligvis har det vært et usammensatt eller sammensatt naturnavn i ub.f.
138. I NGs fellesregister vises det ikke til «Loftsgaarden» i Nore, Brunkeberg og Mo.
139. I fellesregisteret vises det til følgende navn som ikke er med i GPNS: «j Loftz Hornese» (RB 508) under gnr. 1 Hornes i Skjeberg (NG I 237), oppført med spørsmålstegn (jfr. at Magnus Olsen i NK V 15 tar navnet med i en sammenheng som tyder på at han har oppfattet «Loftz» som et personnavn); «Lofftved» (1668), gnr. 3,3 Loftstvet i Borre (NG VI 109), med spørsmålstegn; «Loftzgarden» (DN IV 465; 1393) som del av gnr. 81 Nes i Hedrum (NG VI 352); «Lopth borger», «j Lupsborgom», påtegnet «j Lopsborgom» (DN IX 417; 1503), del av gnr. 73.76 Borge i Gjerpen (NG VII 119), med spørsmålstegn, og endelig, også med spørsmålstegn (og svært berettiget) en henvisning til NG XI s. 296: gnr. 11 Låstad i Haus, der Magnus Olsen nevner, men så godt som entydig avviser, en tolkning til Loptr.
140. Teignavnfunksjonen går klart fram av konteksten: «jtem laut Olafuar Berdorsson j sin luth ein akar som eithir Threlakar ok Lops akrin ok ein theigh som eitir Ferskin ok alla bazstofuo vellena ok kvernahus dalanæ ok hin jndra bryttin j yttra lodune».
141. Det relativt frekvente Lofthus er klart sammensatt med appellativet.
142. Forestillingen om at mannsnavnet Loptr inngår i Lofs-Eik er fremdeles ikke helt forlatt; jfr. NSL, referert i kap. 4.8.3 nedenfor.
143. NG VI 59, 103 f., 132, 244, 278 og 379.
144. Det er imidlertid verdt å merke seg at Janzén ikke tar med Loptr i sin behandling av «fornvästnordiska» personnavn i NK VII, utgitt 1948.
145. Allerede Ivar Sætrang (1915: 105) pekte på dette, men han har også en idé om at både *Loptsbýr og *Lǫgbýr har vært brukt, og den gjengis her for kuriositetens skyld: «I biskop Eysteins form (fra 1397) Logby har vi da en erindring om, at gaarden hadde været en tingplads i gammel tid. Og i formen Loptby (fra 1344) en erindring om en af gaardens eiere eller tingstedets lovlærde eller det tilligende hovs goder».
146. Oluf Rygh har ikke noe forslag til tolkning av Låby eller Lobben (se under drøftingen av Bilbøen ovenfor); Hjalmar Falk (NG V 239) tolker navnene som sammensatt med lǫgr m., ‘rennende vann’, men Kåre Hoel mener (i BØ manus for Rakkestad) at denne tolkningen blir tvilsom. Han argumenterer heller for at forleddet er lǫg n. pl., og at navnet viser til at gårdene har vært tingsteder. I en note viser han til at Sætrang (1915: 105) er av samme oppfatning.
147. Konsonantsekvensen fpz er enestående; den er ikke registrert noe annet sted i DN (I–XXI), men den tilsvarer fps, som finnes i «Hofps l[iði]» noe lenger opp i samme brev (jfr. gnr. 36.37 Hov i Idd). Denne finnes på sin side fem andre steder i DN: en gang i en mnty. tekst, to ganger i formelen «ffyrste peningæ oc øffpstæ», i ett tilfelle ved en genitiv av et personnavn («Iosæfps»; DN I 326; 1374–75) og én gang i et sammensatt stedsnavn – «hi (!) Giufps iordhevnde» (= gnr. 47 Gjuvsjordet i Hol; NG V 170) – i et brev sterkt preget av vaklende ortografi (DN X 137; 1443). Eksemplene viser at «fp» i disse brevene – som ventet – gjengir fonemet /f/. Om norrønt lǫg allerede på 1340-tallet var blitt til lov, kunne skriftformen fra 1344 kanskje forstås som *Lovby med en feilaktig innkommet genitivss. En indikasjon på at denne formen kunne forekomme, er skrivemåten «lofmader» i DN II 204 (1341, Hobøl), der ordet rett nok er markert med asterisk, som i alle fall i seinere bind tyder på at formen er åpenbart feilaktig eller påfallende.
148. For den svake formen viser hun til DEPN [s. 293], der Eilert Ekwall imidlertid lar spørsmålet stå åpent om det er dette navnet eller kvinnenavnet Ljót.
149. Assar Janzén hevder (NK VII 60) at Magga også kunne komme av Magnhilda og Magnhildr, noe også Vågslid (1988: 244) er inne på; men dette synes mindre rimelig, og det er i alle fall ikke dokumentert, slik tilfellet er med forholdet mellom Margrét og Magga.
150. At det ikke nevnes av Olof Brattö (1992), kan ikke brukes som noe argument mot at navnet har vært brukt.
151. Hjalmar Lindroth (1918: 42) foretrekker tydeligvis en elvenavntolkning i «Maggarioder»; han framholder at «nu ligger Lane-Ryr alldeles intill en ej obetydlig å; och därför bör man hålla den möjligheten öppen att denna en gång i tiden hetat Magga. Men spörjes sedan vidare efter detta ånamns betydelse, så uteblir tills vidare svaret». Ikke uventet opponerer Magnus Olsen mot dette, og han ser forleddet som personnavnet Magga. Dette er ifølge ham «et av de utallige tilfælde, hvor et gaardnavn er blit sammensat med et personnavn, som angir gaardens (gaardpartens) eier» (Olsen 1919: 95).
152. En «Þronder mar» gav jord i en gård «Sæætrer», som står blant en rekke gårder som det i kilden presiseres ikke er stedfestet; det er ikke gjort i RBs register, og flere av beleggene her er utelatt i NG.
153. Magnus Olsen har flere steder hevdet at bortfall av en stavelse i forleddet fører til uttale med tonem 1. Selv om dette langt fra alltid viser seg å være tilfelle (jfr. s. 460 ff. nedenfor), og det knapt kan sies å være en regel, er det adskillige eksempler på en slik utvikling. Den uttalen Sophus Bugge noterte for Måbø, og som Magnus Olsen aksepterte, støtter imidlertid ikke Olsens tolkningsforslag om en slik «regel» skulle legges til grunn.
154. I bygdeboka (Lægreid 1992: 393) gjengis Magnus Olsens tolkningsforslag, men også at en Eirik Vandvik (som ikke gis nærmere identifisering) «meiner eller gissar på at førelekken kan vera genitiv fleirtal av mo, og at namnet på gamalnorsk har vore Moabær. Det er fleire moar samla til ein bø (bustad)». Dette forsøket på å forklare navnet kan muligens bygge på Oluf Ryghs tolkning av gnr. 166 Må i Eidsvoll (NG II 383) og tolkningen av forleddet i Måmoen, gnr. 44,11 i Åmli (NG VIII 59), som Amund B. Larsen forsøksvis forklarer ved at «de vidstrakte Skovsletter omkring Gaarden hed *Móar, senere Már, med Gen *Moa og *Má, og at det sidstnævnte blev bevaret som 1ste Sammensætningsled ...». Tolkningen kan kanskje passe i Åmli, men her i den trange Måbødalen synes forklaringen mindre akseptabel. Jfr. ellers gnr. 105 Mågard i Romedal (NG III 138) og gnr. 40 Måland i Årdal i Rogaland (NG X 319).
155. I Oluf Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen kalles dalen Tveitadalen – etter gnr. 23 Tveito ca. 1 km lenger ned i dalen.
156. Bygdebokforfatterne regner med to opprinnelige storgårder i Eidfjord «nemleg Eid nedafor vatnet (no Lægreid og Hereid) og ein ovanfor vatnet. Den sistnemnde vart oppkløyvd i fleire gardar og det opphavlege namnet er gløymt. ... Det kan tenkjast at storgarden har hett Bø, og at gardsnamnet Sæbø er eit minne om det» (Lægreid 1992: 181).
157. GPNS har feilaktig s. 812.
158. Muligens kunne runebelegget nan (Ög 45) representere *Nann(r), utviklet fra Naðr (jfr. maðr > mannr).
159. Nekerød i Våler, Østfold, er foreslått tolket annerledes i BØ III s. 44–46.
160. Det aktuelle bindet av OGB er ennå ikke utgitt.
161. Noe liknende navn finnes ikke NRJ, og – ifølge AN saml. – heller ikke i 1647-matrikkelen.
162. Håvard Dahl Bratrein (1981: 48) antar på bakgrunn av en analyse av jordeiendomsforholdene i naboherredet i vest, Karlsøy, at bosetningen der i hvert fall går tilbake til 1200-tallet.
163. Allerede i 1882 (s. 378) tar Rygh Offigsbø med blant eksemplene på gårdsnavn sammensatt med dette mannsnavnet, men da med et belegg «Offixby» fra 1580 (vel egentlig Stiftsboka fra 1576?) som det eldste. Ófeigr er et opprinnelig tilnavn dannet med negasjonsprefikset Ó/Ú, jfr. NK VII 53 samt litteraturhenvisninger i note 162 s. 156. Navnetypen er seinere særlig drøftet av Henrik Williams (1993), som viser at den er svært gammel, men argumenterer for at den ble populær i vikingtida og holdt seg gjennom middelalderen.
164. Noen stikkprøver i den maskinlesbare versjonen av DN viser at konsonantsekvensen xs i all hovedsak gjengir ks(s) eller gs(s), f.eks. navnet Trøgstad eller appellativet bygsel. De eneste eksemplene på sekvensen «fexs» er det aktuelle navnebelegget fra 1437 samt verbet «fexst» (refleksiv pret. av verbet fá) i DN XII 83; 1371 (Bergen; avskrift 1427).
165. Jfr. appellativet offyssi n., som Fritzner har ordboksført på grunnlag av belegg for Åfoss («Offysse» i RB 26 (tilf.) og «j Offyssis rvdi» i RB 18) og forklarer som «Sted hvor der findes et Vandfald af ualmindelig Størrelse med Hensyn til Vandmængde og Høide». Det eldste belegget for Åfoss er for øvrig «a Offis j Soleimæ sokn» i DN XIII 37; 1394, Åfoss).
166. Den lokale uttalen [låm] av herredsnavnet (jfr. feil uttale i NG IV1 47), dativ *Lóum, kan ikke brukes som sammenlikning, da den ifølge Ekre (1960: 147) trolig skyldes dativendelsen, som her uttales [åm].
167. Roar Tank (1952: 51) antar på den annen side at den eldste kirken var en votivkirke «på den gamle storgård Olavsbys grunn. Samtidig med at kirken blev bygget, måtte så en liten gård bli utskilt og lagt til underhold for én eller to fattige prester: Prestgarden».
168. I Kareby sn., Inlands S. hd. i Båhuslen finnes det et Ringby som tolkes til et elvenavn *Ringån evt. *Ringa, jfr. JN 176: «løber hun [Lundby aa] imellum 2 gaarde kallis Ryngby ... och kallis hun der oppe Ring aa»; det bemerkes i OGB V 18 at «gårdarna ligga vid en markerad, ringformig krök av ån».
169. Ifølge Albert Kjærs forord i NG IV2 er de første 9 ½ sidene i dette bindet skrevet av Oluf Rygh.
170. C.G. Tengström (1931: 108) oppgir to uttalevarianter. Den siste tilsvarer den tredje av dem som finnes i OGB, mens hans første nærmest tilsvarer den første i OGB, men med tonem 1 og lang konsonant.
171. «Item j Sama som liger nest Þronda nes þer eiger kirkia j iiii iarder. fyrsta æiter Gætha uik annwr Gammaberga [!] tridia Midhberga iiiide Øfrabergha ok ligia alle østan ath annæ» (DN VI 228, ca. 1350; Nidaros).
«A Samabiargum .ij. spon varo .iiij. / J Miðbiærgum span. fimtunger æignar» (DN VI 320, ca. 1370; Nidaros; skråstrek markerer linjeskift).
«A Gamabiorghom .ij. span. varo .iiij. or. / ... / A Bergseingiom halft .iij. span. / ... / J Midbiorghom span. fimtunger eignar» (DN VI 346, ca. 1370–80; Nidaros).
«Af Berge, xij spon, oll eign, vid Throndanes. / Af Samabiargum, span, fimtunger eignar. / Af Midbiargum, iiij spanna leigha, aut.» Etter en klamme utenfor de to siste linjene står «Vid Bergh». AB 165 f.
172. Samestad i Innvik står utolket i min (utrykte) hovedoppgave; Teigenamn i Randabygda, Oslo 1976, men jeg har framsatt tolkningen ovenfor (på s. 32) i et stensilert hefte Namn frå Nykvia til Randastøylen, Oslo 1998. Eivind Vågslid har registrert et seternavn Samastad(støylane) fra Vinje, og på navneseddelen i AN saml. (1960) foreslår han at navnet må forstås som et innsjønavn Sami, identisk med det abstrakte maskulinet sami, + norrønt stǫð f.; altså opprinnelig: ‘støa ved vannet det er oppnådd semje om’. Han trekker også inn andre navn på Sam- her, bl.a. gårdsnavnet Sama fra Trondenes, men disse er annerledes forklart i Vågslid 1974: 117, 221.
173. Grenseoppgang mellom Norge og Sverige i 1268 eller 1273; NgL II 488: «Saudolvs stein», ifølge note 8: «Kunde og læses Sandolfs».
174. I SMPs samlinger finnes bare henvisningen til grenseoppgangen i 1268 eller 1273.
175. I SMPs samlinger er det en 3–400 belegg, tidligst fra 1270-tallet, men bare ca. 50 etter 1400 og få i vest. For øvrig finnes sju runebelegg.
176. Som en kuriositet kan nevnes at det ca. 10 km nord for Signebyn i Sillerud også finnes et Svensbyn, skrevet «Sweningxby» i 1503 (SOV IX 54); jfr. Svenningsbøen i Enningdalen, 5 km nord for Signebøen, med alternativ uttale svæ1nsbø7n (NG I 209; se nedenfor).
177. Håkon Håkonssonssaga. Ulfr Skygnir ble for øvrig drept av Gunnar Samr, se ovenfor under *Samabýr.
178. Lind skriver «Olafr skignir (-uir felskr.)», og ifølge en note i nyutgaven av AB, skal belegget kunne leses «skiguir». Det bemerkes at Munch i sin utgave skrev «skiguir» i teksten, men «skignir» i registeret.
179. I bygdeboka hevdes at denne har hett By, men jeg kan ikke se at det legges fram noe belegg for dette navnet. Det kunne være grunn til å vurdere om ikke heller *Jaðrar (se note 284) i så fall kunne ha vært et eldre navn på opphavsgården, men dette kan alternativt forstås som et grendenavn som ble brukt om et noe større område.
180. En Eivind Eiriksson kjøpte 11 øyresbol i den nordre og halvttredje i den østre gården.
181. Det er flere mulige forklaringer på at Skumsrud har så høy skyld. Gården er nabo til prestegården, og av omtalen i en rekke diplomer fra middelalderen går det fram at den helt eller delvis har vært adels- eller kirkegods, og større og mindre gårdparter har vært kjøpt og solgt i alle fall siden midten på 1400-tallet. Ifølge Lauvdal 1954: 204 hadde bonden på Skumsrud også del i englandet Austad, og i 1661 utgjorde denne delen 1 hud og 3 skinn, altså ca. 12 ½ lpd. korn, mens bonden eide 10 skinn (ca. 8 lpd.) i selve Skumsrud. I 1669 var hele gården anslått til ca. 25 lpd., som tilsvarer om lag det «besideren» selv eide i 1647. Ifølge denne matrikkelen var 1 hud og 3 skinn «noch boende goedz» , og dette gjelder utvilsomt parten i Austad.
182. Kjær gjetter på *Auðastaðir (NG IV2 25 f.), men han kjente ikke de mange beleggene «Audixstad» o.l., som – rett nok i seine avskrifter – tyder på et sammensatt forledd *Auðigs, kanskje av Auðulfs eller Auðgils; jfr. GPNS s. 22. Lauvdals forklaring «øde sted» (1951: 37) er utelukket.
183. I SMPs samlinger er det ett belegg på tilnavnet Skapte – fra Kalmars län i 1412, dessuten et belegg «Skoftæ Bondæ», men navnebæreren nevnes i forbindelse med Lom i Gudbrandsdalen i 1382.
184. I SOV III (s. 52) nevnes imidlertid «Skofterud» blant navn som inneholder ord for ‘hale’ og ‘podex’, og det opplyses at skoft er et dialektord for «fågelstjärt».
185. Hellquist gjengir for øvrig belegget fra 1346, men tidfestet til 1317, og viser til O.A. Johnsen 1905: 111, som har korrekt henvisning til DN IV nr. 305.
186. «Siughurdr stong» i DN II 137; 1327, «Sigurdar stangar», gen., i DN II 226; 1345 og «Siugurder stongh» i DN IV 151; 1325 i vidisse fra 1347.
187. Hans Stang nevnes flere steder i NRJ I: s. 81, 96, 137, 180, 182 og 185. Etter sammenhengen synes han å være tysk kjøpmann i Bergen og trolig identisk med «Hans Stangenn» i NRJ II 577 (1521), NRJ III 90 (1521) og «Hans Stangen» i Englegården i Bergen i NRJ III 935 (1522). Tilnavnet (slektsnavnet) forekommer ofte i tysk; jfr. Bahlow under Stange (s. 486).
188. NG I 291, 368; II 212, 310 og 409; III 90, 158, 172 og 222.
189. Karl Rygh i 1903 om gnr. 30 Stangringa (= -enga] i Vikna: «det er nok tænkeligt, at denne Del af Sundet kan have hedet Stǫng» (NG XV 362).
190. Karl Rygh i NG XV (utg. 1903) s. 375 om gnr. 39 Stangvik i Leka: et mulig elvenavn Stǫng «da vík ofte findes sms. med Elvenavne», men «et Vand strax ovenfor Gaarden, hvorfra elven kommer, og som er meget smalt og temmelig langt, kan have havt et Navn af Stammen stang», og elva og vannet kan ha hatt «et Navn af samme Stamme». I NE (utg. 1904) s. 244 nevnes naturnavnet Stangeråa i Klinga og gnr. 85 Stangenes i Randøysund, og det hevdes om Stǫng at «som Elvenavn maa det ligesom Spjot- og Stav- og lign. sigte til ret Løb». I 1908 foreslår Karl Rygh en elvenavntolkning til gnr. 16 Stangvika i Stangvik (NG XIII 400) og i 1909 tenker Hjalmar Falk seg (med hv. til Sophus Bugge) en liknende forklaring til et plassnavn Stangbakken i nærheten av gnr. 128 Knestang i Norderhov (NG V 46).
191. Magnus Olsen i NG XI (utg. 1910), s. 131: gnr. 81 Stangarvågen i Finnås, ligger «ved Bunden af en lang og smal Vaag, som passende har kunnet sammenlignes med en stǫng f.».
192. Karl Rygh i bd. XIII (utg. 1908) s. 253: gnr. 16 Stanganeset i Veøy og i bd. XVII (utg. 1911) s. 20: gnr. 54.55 Stangnes i Trondenes. Magnus Olsen i bd. X (utg. 1915) antyder på s. 126 ved gnr. 6 Stangaland i Klepp at gården kan ha navn etter et nes som stikker ut i elva Figgja, eller etter det høydedraget som gården ligger på. Inge Særheim (1980: 82) mener at navnet i Klepp «truleg òg går på haugar og knattar som skyt opp i lendet». Han viser til høydenavnet Stong på Åmøy og navn med ordet stav. Jfr. i bd. X også Stangaland på s. 175, 190 (gården ligger på en haug) og s. 392. Gnr. 4 Stanga i Torvastad, av *Stangir: «Et langt og spidst Nes, stå`nganese, stikker her ud i Haugevaagen» (NG X 407). Likeledes Magnus Olsen om Stangnes i Kvalsund og Tana, bd. XVIII (utg. 1924) s. 147 og 221: «skarpt fremstikkende Nes».
193. Magnus Olsen i bd. XI (utg. 1910) s. 317: Forleddet i gnr. 31 Stanghelle i Bruvik kan vise til en lokalitet på eller i nærheten av gården; Oluf Rygh har påpekt at det ligger et høyt fjell, Stangfjellet, øst for gården. Karl Rygh i bd. XVII (utg. 1911) s. 68: Gnr. 9 Stangnes i Tranøy kan være dannet til et navn *Stǫng «som kan have tilhørt det høie Stangnesfjeld». Tilsvarende Albert Kjær i NG IX (utg. 1912) s. 231 om gnr. 77 Stangelia i Lyngdal og s. 330 om gnr. 41 Stangborli i Bakke.
194. Albert Kjær i NG IV2 (utg. 1902) s. 101: Gnr. 93 Stangjordet i Vestre Toten, første gang belagt i 1723 (da gården lå under gnr. 90.91 Hegsum). Tolkningen må avvises. Ifølge en oppskrift av Vigdis Bjørhovde (AN saml. 1979) mener bygdefolket at gården har navn fordi den tidligere lå til Stange kirke på Hedmarken. Dette er sannsynligvis riktig, for i 1647-matrikkelen nevnes Stange én gang i hele bd. IV – på s. 40 – og der opplyses det at presten på Stange eide ½ hud i Hegsum.
195. Magnus Olsen i NG XVIII (utg. 1924) s. 45: Gnr. 33,66 i Alta; jfr. én av av tolkningene framsatt ved Stanghelle i Bruvik (NG XI 317).
196. Gnr. 46 Stange i Østre Toten (NG IV2, utg. 1902, s. 56), gnr. 11 Stangerholt i Ytterøy (NG XV, utg. 1903, s. 155), gnr. 79 Stange i Ramnes, gnr. 119.121 Stang i Sem, gnr. 57 og 140 Stange i Sandeherred (NG VI, utg. 1907, s. 27, 224, 269 og 279), gnr. 69 Stangaland i Fjelberg og gnr. 18 Stangeland i Austevoll (NG XI, utg. 1910, s. 93 og 249); jfr. også Stangsundholmen under gnr. 49 i Hasvik, som står uten kommentar i NG XVIII, utg. 1924, s. 119.
197. På grunnlag av rødeboksbeleggene for Stangeby var en slik tolkning formelt mulig også her.
198. Dette nevnes ikke av Hald 1930, og gjelder bebyggelsen Stångby i Torna hd. i Skåne, nå i Lund; jfr. Bengt Pamps forklaring til navnet: «Stångby, Torna härad, har rimeligen i förleden vårt vanliga ord stång, med samma ovissa betydelse som stock i Stoby: gränsmärke? spång? stång eller stock använd i djurfälla?» (1983: 50).
199. Etter kartet N50 1723.4 rute 1043 synes ganske riktig Stangeråa ikke å ha noe spesielt rett løp. Både Breivikelva sør for denne, og Storsteinelva nordafor renner vel så rett.
200. Sæmr < *Sæeimr. Kjær er oppmerksom på beliggenheten «temmelig midt paa Øen», men fordi øya «er smal og de mellem Sem og Fjorden paa Østsiden liggende Gaarde godt kunne være nyere, er ingen Vægt at lægge derpaa»; navnet kan altså likevel vise til beliggenhet ved sjøen. En alternativ tolkning kunne være at navnet går så langt tilbake at de flate jordene vest for Sem (der Stangeby ligger) var en del av fjorden; jfr. argumenter for dette i bygdeboka (Unneberg 1971: 1050). En annen indikasjon på at man her må regne med en viss landhevning, er gårdsnavnene Gipe og Kjøle (Gipøy, Kjøløy), som også ligger et godt stykke fra sjøen, selv om etterleddene i disse navnene forstås som ‘flat strekning langs vann’ (NG VI 236) heller enn ‘omflødd land’.
201. Det er usannsynlig at det skal ha gått noen viktig grense her; om da ordet i det hele tatt har vært brukt i forbindelse med grenser i Norge i eldre tid. I Bærumsmarka vitner navnet Stanglina, kjent fra en grenseoppgang i 1826, om at stenger nok har vært brukt til grensemarkering også i Norge (jfr. Christensen 1991: 39); det blir imidlertid helt uvisst hvor gammel denne bruken kan være.
202. Det er umulig å vite hvor gammelt et slikt sammensatt appellativ kunne være. Fra andre halvdel av 1300-tallet er det klare indikasjoner på at stǫng har fått utvidet bruk som jordmål (se Bjørkvik 1972: 42 f.).
203. Muntlig opplysning fra førsteamanuensis Kristoffer Kruken, Universitetet i Oslo.
204. Tolkningen av Habbastad må imidlertid også anses som noe usikker p.g.a. forholdsvis unge eldstebelegg («Halbestad» fra 1519 i NRJ II 527), og den bygger utvilsomt på sammenlikning med Habbarstad i Ullensaker og Eidsvoll, som begge er belagt fra middelalderen (jfr. GPNS s. 110). Staðir-navn med personnavnforledd tidfestes gjerne til vikingtid, og det er ikke uten videre lett å forstå at Habbastad i Finnås, med den sentrale beliggenheten og høye landskylda ikke skulle være eldre. Alternative tolkninger burde vurderes.
205. Janzén skriver «NRJ».
206. Birte Hjorth Pedersen (1960: 35) og vel også Gillian Fellows-Jensen (1968: 263) synes å ha oppfattet «Estaim» som stedsnavn. Adigard nevner ellers at personnavnet inngår i to stedsnavn «de type secondaire»: «Mons Estein» og «Campus Estein» fra hhv. 1226 og 1210, dessuten muligens i to eksempler på sammensetning med tot (= toft).
207. I DS XIV 175 framholder John Kousgård Sørensen at forleddet i Stensby i Skam hd. «sandsynligvis» er genitiv av mannsnavnet og viser til Birte Hjorth Pedersen; Lis Weise tolker i DS XVI 222 Stensby i Bårse hd. på samme måte, men uten forbehold eller henvisninger.
208. Et Stainsby i Lincolnshire synes å ha et helt annet opphav; Fellows-Jensen (1968: 261) fører det opp under et mannsnavn eller mannstilnavn Stafn, men i 1978 (s. 29 og særlig s. 82) foretrekker hun å tolke forleddet til appellativet stafn brukt om en framskytende lokalitet, et nes («promontory»). Jfr. i samme verk (s. 71) Stainsby i Derbyshire, der forleddet synes å være Steinarr heller enn Steinn.
209. Navnet skrives «af Heiderby» og «af Heider by» i RB 426 f., «Hederby» i 1661 lk. og «Heiterby» i 1665 matr.; jfr. 1666 ifølge NG II 332.
210. I bygdeboka antas at Jaren kommer av at gården først ble ryddet som en «strimmel (rand) i skogen» (Nesten 1951: 171). Her nevnes også at Nordby består av to eldre gårder, «Nordby» (RB 259) og «af Vppaberghi» (RB 426). Nesten (1951: 137) viser til stiftsjordeboka for 1654, der det nevnes «Oppeberg som kaldes Nordby». Dette endrer likevel ikke grunntanken i bebyggelsesutviklingen skissert ovenfor.
211. Oluf Rygh antydet denne tolkningen allerede i sitt interfolierte eksemplar av 1838-matrikkelen, der han etter lydskriften skriver: «sikkert = Starkaðarbœr».
212. Belegget er hentet fra et lokalt utferdiget originaldiplom fra 1380, DN III 327, uten påtakelig dårlig ortografi.
213. I GPNS står DN XIII.
214. Ryghs tolkning av forleddet i Svinstad er for øvrig ikke helt overbevisende, så vel uttalen svi2nnsta (NG) som skrivemåten i RB og seinere taler imot at forleddet skulle være mannsnavnet Sveinn. Gnr. 1 Svinstad i Holum, først belagt i 1610, tolkes på samme måte – og like utilfredsstillende – i NG IX 85, der det også nevnes noen andre sammensetninger med samme nåtidsform av forleddet. Dyrenemnet svínn n., med sekundær forkorting av vokalen, enkelte steder et elvenavn Svinna, bør vurderes som en alternativ tolkning. Også Bjørnstad tolkes i NG II 424 som en personnavnsammensetning, mens det ved gnr. 3 Bjørndalen, som også kjennes fra middelalderen, alternativt foreslås dyrenemnet (NG II 423).
215. Navnet oppfattes i NG som *Lýsisstaðir en sammensetning med innsjønavnet Lýsir. Det eldste belegget for denne halvgården er fra Stiftsboka (1575), og det er grunn til å vurdere om etterleddet ikke heller skal tolkes som stǫð f.
216. Den høye skylda for Glomsrud forundrer. Navnet forekommer første gang i Stiftsboka (1575), men gården var skattlagt som to fullgårder allerede i 1604. Det er fristende å forklare misforholdet mellom navnetype, alder for førstebelegg og landskyld ved at gården av én eller annen grunn har endret navn.
217. Birger Kirkeby (1995: 505 ff.) argumenterer for at Øyen (stivnet dativ) tidligere het Ullarey, kjent både fra 1306 og 1397 (RB). Oluf Rygh o.a. har identifisert disse beleggene med gnr. 72 Gjersøyen i Ulleren sn. og tolket navnet som en sammensetning med et elvenavn Ull (jfr. NG III 187 f.). Kirkeby mener imidlertid at forleddet er gudenavnet Ullr og at Øyen som kultsted går tilbake til bronsealderen.
218. I NG I 212 forklares navnet etter beliggenheten ved «den ikke langt fjernede indre Ende af Iddefjorden». Tolkningen aksepteres av Kåre Hoel i BØ manus, og Bakke (1915: 599) sier «gaarden har kanske faat sit navn fordi den tidligere laa nær Idefjordens ende». Da det er ca. 2 km fra gården til enden av fjorden, er det tvilsomt om dette er korrekt. Navnet kunne kanskje heller forklares ut fra beliggenheten i enden av dalen.
219. I SMPs samlinger er det seks skuffer med belegg.
220. Bengt Pamp tar ikke stilling til hvilket av de to navnene som foreligger (jfr. SkO III 172 f.).
221. Ifølge OGB II 137 er Kvillen «i ä. tid namn på det vattendrag som tvärs över Hisingen förband den s. och den n. armen av Göta älv […] i senare tid närmast om den sjöliknande utvidgning, resp. de sanka ängar, som bildats i den ej längre farbara bäckfåran».
222. Oddvar Nes (MM 1974: 55) tolker Hising(en) på samme måte som Hisøy ved Arendal, og bemerker at øya er «skild ut frå fastlandet omkring ved to armar av Götaälven. En like rimelig tanke er at navnet skyldes Kvillen, som deler øya i to, og som tidligere uten tvil har vært et trangt, men farbart sund. Soknenavnet Säve (jfr. «Siofuar kirkia» i RB) henspeiler nettopp på dette vassfaret, der høy sjø fremdeles overflømmer sletta (OGB IV 39). Min alternative tolkning til Hising vil da være «den kløvde», altså den Nes foreslår for Hisarøy i Gulen (op. cit. 56).
223. Her følges skrivemåten på N50-kartet; NG V 244 og bygdeboka (Ruud 1973: 206) har «Ulen». Ruud aksepterer heller ikke Ryghs tolkning (b.f. av urð f.), men forklarer navnet som en sammensetning «olfvin = sandengen». Uttalen med tonem 1 taler imot en slik tolkning.
224. Kåre Hoel forklarer i BØ manus lydutviklingen på følgende måte: «Ved regelrett bortfalt ð, synkopert komposisjonsvokal og åpning av kort i > e, kunne en vente et Sveby, jfr. også formen fra 1604. I sterkt labiale omgivelser kunne en videre vente runding e > ø, og i et *Svøby kunne vel v ha falt bort foran labialen ø. Men mulig har utviklingen gått fra en tidlig labilisering svi- > svy- med bortfalt v og åpning y > ø».
225. Gården nevnes ikke i landkommisjonens jordebok (1661), men i matrikkelen fra 1665 står den oppført med to brukere. I den første innførselen er skriften svært utydelig, men i den andre har jeg lest 1 ½ skpd. (= 30 lpd.), det samme som i 1723 matr E. Det er all grunn til å regne med at skylda også var den samme for det første bruket.
226. Under Thore har Lundgren-Brate (s. 266) noen eksempler på patronymet Thorason, tidligst fra 1353, dessuten et par stedsnavn med belegg fra 1338, 1409 og 1413 som tyder på samme genitivsform. Fra norsk område er dette nærmest ukjent. Lind (sp. 1181) har genitivsformen Tora fra et brev i DN II (s. 488; 1425), der sønnene til «Tore a Rast» kalles «Pæther Torason» og «Eskil Torason»; brevet er fra Jemtland og tilsvarer ett av beleggene i Lundgren-Brate. Et annet belegg hos Lind, «Reidar Þorræ son» (DN VII 153; 1332), har ingen bevisverdi; for det første er brevet en forfalskning fra 1500-tallet, og for det andre kan «æ» stå for e, og genitivs-s vil lett kunne forsvinne foran son.
227. I Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er dette ført opp under Toreby og likeledes i grunnmanus til NG, men der er det siden overstrøket.
228. I BØ manus drøfter Kåre Hoel identifiseringen av rødeboksbelegget. Han konkluderer imidlertid annerledes enn jeg har gjort: «At mannsnavnet skulle foreligge, og at gen. formen Þores- skulle være blitt byttet ut med nevneformen Þorer > Þore > Tore, ville være utenfor vanlig utvikling, og er vel mindre sannsynlig, likeså den ting at kvinnenavnet Þóra skulle fått tidlig sekundær gen. -s.»
Det kan tilføyes at Olav Spydevold (1956: 510) fører rødeboksbelegget opp under Toreby, som han tolker som sammensatt med «personnavnet Tore». At han mener mannsnavnet, går fram av drøftingen av Þorpalandir på s. 586, der han slår fast at «Torpeland må da ha vært delt en gang i tiden mellom 1397–1592, kanskje ved et arveskifte, slik at Torpelandsbondens sønner Skofte, Bergulf, Asgrim og Tore fikk hver sin part og ga de nye brukene navn etter seg». Hverken dateringen eller forklaringen av hvordan navnene har oppstått, kan selvsagt underbygges på navnefaglig grunnlag.
229. Registrene til NIyR oppgir langt flere runebelegg på navnet, f.eks. i en innskrift fra Stangaland på Jæren, som synes å være fra hedensk tid (NIyR III 204, 209), og fra Bergen, der navnet forekommer på en runepinne sammen med det kristne mannsnavnet Isakr (NIyR IV 59).
230. Rett henvisning er NoB 1927. Henvisningen gjelder navnetypen; jeg kan ikke se at Palm har med Tureby her, men i festskriftet til Lindroth (Palm 1928: 60 ff.) drøftes Tureby i forbindelse med betydningen av etterleddet by.
231. Etter en drøfting av forleddet i seks danske Torsted, antar John Kousgård Sørensen (1958a: 126 f.) at forleddet sannsynligvis er gudenavnet «Thor».
232. I BØ manus fører Kåre Hoel beleggene «j Olofuorudhi» og «Orderud» opp under gnr. 5 Orød. Det sistnevnte belegget hører kanskje dit, men så vel rødeboksbelegget som «Olufs Ødegaard» gjelder uten tvil plassen under Torgalsbøen. I AN saml. finnes en rekke ekserpter for navnet fra 1600- og 1700-tallet, og i folketellingen for 1801 står «Olausrød» som navnet på en plass under Torgalsbøen.
233. Opplysningene til landkommisjonens jordebok (1661) ble ifølge Knut Skistad (Arkivmagasinet 3/88) samlet inn på tingstedene.
234. I kommentaren til Skjensvoll viser Magnus Olsen til gnr. 97 Frønsdal i Fjelberg (NG XI 96), som skrives «Førisdal» i 1610, men «Frøn(n)isdall» i 1612 og 1614 og «Frønsdal(l)» i 1668 og 1723 (alle skriftformene etter NG). Olsen forklarer navnet med metatese og n-innskudd.
235. Töretorp i Fölene sn., Kullings hd., i Älvsborgs län, er ifølge SOÄ VIII 84 først belagt som «Törwetorp» i en jordebok fra 1490-tallet, fra 1546 som «Töretorp» o.l. Navnet gis følgende kommentar: «F. led är det från runinskrifter kända kvinnonamnet Thyr(v)i (samma som det från da. lånade Tyra), som senare utveklats till Tör(v)e».
236. Jfr. Linds (sp. 1216) Þorvé, bare brukt om én kvinne i Landnåmabok, men hun kalles med andre navn, f.eks. Þóra, i andre kilder.
237. «... atte Þorstæinn dottor ok het Þyri ...» Av sammenhengen går det fram at hun tilhører en tidligere generasjon, fra 1200-tallet. At belegget heller skulle representere sideformen Þyríðr til Þúríðr, blir lite sannsynlig, da denne formen nærmest utelukkende er registrert på Island, og former uten ð er så godt som ukjent.
238. Björkman åpner også for at belegget kan gjelde et likelydende gda. mannsnavn; men dette synes ifølge DgP I 1441–43 å være en variant av Thyrger.
239. a Tunsbergs husi, j Tuft, j Tunhamre : (-)þuæit og (-)þorp(e) (flere belegg), j Þores ruði, j Þumfna ruði, j Þuæit, j Þumfnarþorpe, j Þufu, j Þyribœ. Likeledes skilles mellom t og þ i appellativ og tallord; i pronomina skrives þorn der det skal. Interessant nok signerer skriveren imidlertid: «Thorgæir Tofuason ritaðe».
240. En sammenlikning med de øvrige bebyggelsene i området, flere av dem med ruð- og torp-navn, må vente til OGB foreligger.
241. Arnt Ruud (1969: 361) hevder at Langsrud på feilaktig grunnlag hadde vært bygslet under Torsby, og i 1645 skal gården «påny» ha blitt lagt til Rud.
242. Kjær skriver trǫll og Trǫlli, jfr. sideformen tröll hos Fritzner og nyislandsk tröll, men her gjennomføres hovedformen i norrønt, troll.
243. Her kan tilføyes «Herluff Trollis» (gen.) i NRJ IV 630 fra 1560–61, men dette gjelder den danske riksråden og admiralen (1516–1565), jfr. Dansk biografisk Haandleksikon III s. 608 f.
244. Jfr. O.A. Johnsen og Jón Helgason: Den store saga om Olav den hellige (utg. 1941) s. 818.
245. Jfr. NG I 26, 71, 132, 292; II 377; V 398. Navnet finnes også på flere yngre bruk, se f.eks. NG XVI 86, BØ I 37f., II 141.
246. I BØ manus identifiserer Kåre Hoel for øvrig belegget «j Trollo rudi» i RB 129 med gnr. 6,4 under Vestby prestegård; Oluf Rygh (NG I 72) og E.H. Lind (Bin. sp. 388) mener det kanskje tilhører gnr. 131 i Spydeberg.
247. Når han her også viser til NG V 398, har han imidlertid misforstått Falks forklaring.
248. Ekenvall viser til OGB XX2 36, der Gunnar Drougge hevder at «trånga och mörka dalgångar ha liksom hemska älvar och forsar satts i samband med troll, djävul och helvete».
249. Jfr. bl.a. et bruksnavn under Askim prestegård, Tårnerud, belagt som «j Þóronno rudhi» i RB 142, 290; se NG I 50).
250. «Den ene gaard heder Tyreby, och ligger norden for aaen, den anden heder Haaby ligger synden for aaen tuert offuer fra Tyreby» (JN 171)
251. Gården er heller ikke nevnt i forbindelse med Kollerød i Hallesbys navnestudie fra Aremark (1945: 17).
252. Magnus Olsen (1926: 277 ff.) setter forleddet til gudenavnet Váli.
253. Jfr. Olof Anderson 1934: 52: «The vil. of Walesby in this wapentake [Walshcroft] ... takes its name from the same Váli»; jfr. 1939: 191: «Walesby: Wali’s (or Wal’s by)».
254. I bd. I av bygdeboka tar Astri Jahnsen Valdi med blant de eldste personnavnene i bygda, «de som finnes i endel gårdnavn» (Krohn-Holm 1974: 584); slik blir navnet også tolket i bd. II (Krohn-Holm 1970: 194), der forf. bemerker med hv. til Norske Gaardnavne: «Første ledd kan ikke NG gi sikker forklaring på, men kan tenke seg dette utledet av mannsnavnet Valdi, som ofte forekom som kjælenavn på Torvald».
255. Krohn-Holm 1970 under de enkelte gårdene. Her oppgis skylda fra begynnelsen av 1600-tallet i all hovedsak enten i huder eller i bismerpund smør, og jeg har konvertert til lispund tunge etter de samme retningslinjer som ellers i Vestfold, d.v.s. med 1 hud = ca. 6 ½ lpd. og 1bpd. = 6 lpd.; i praksis nærmest det samme. Bl.a. av opplysningene til Kaupang (4 ½ bpd. = 3 huder for hvert bruk; s. 82, 212) viser det seg at Krohn-Holm har regnet 1 hud til 10 lpd., som jo er det vanlige andre steder. Forholdet mellom gårdene blir imidlertid ikke rokket ved min utregning.
256. I den sammenhengen blir Vallby liten, med en relativ skyld på 0,7; en slik utvelgelse blir imidlertid metodisk sett misvisende.
257. I NLR III 98 (fra 1563) nevnes «enckenn po Øresbøe» helt til slutt i Herdla skipreide; etter en lang rekke gårder i Manger, Hordaland. Jeg har ikke funnet noen referanse til denne gården noe annet sted, og navnet er ikke identifisert i den foreløpige utgaven til register for NLR. Da skriftformene i denne kilden er svært upålitelige, bør belegget ikke tillegges særlig vekt. Det kan likevel bemerkes at det i NRJ III (s. 459 fra 1522) nevnes «Hwge i Leresby» sammen med bl.a. gnr. 94–96 og 151 i Lindås. Heller ikke dette navnet forekommer noe annet sted, og ethvert tolkningsforsøk blir umulig.
258. ane fra Røyndal, Øyfjell i Telemark (udat., NIyR II 334–37), ana (gen.) fra Hegge kyrkje, Øystre Slidre i Oppland. Lind skriver «Heggens kyrka, V. Slidre»; ca. 1200? jfr. NIyR I 220 f.) og arna (akk.) fra Norderhov i Buskerud (den siste er svært tvilsom, jfr. NIyR II 14 note 3).
259. Belegget anses i NG VI 334 som et forsvunnet navn, men det bør kunne vurderes om ikke dette er enda ett belegg på Anvik.
260. OGB I 234 Arnås, II 89 Ardal, IV 1 Aröd, V 11 Arnebo og Arntorp, VI 26 «j bole Arna krabba», «j bole Arna Ræidarsyni», VI 115 Aröd, VII 47 Aröd, VIII 122 Antorp, X 60 *Arn(e)tuft, XI 2 Aneröd, XI 41 Aröd, XII2 46 Arnefjäll, XVI 80 Ånneröd, XVII 43 Ånneröd, XX1 102 Ånneröd, XX2 26 f Ånneröd.
261. Spenningsby tolkes i NG II 293 som dannet til appellativet spenning m., ‘vidjering’, og det bemerkes at «Gaarden omslynges i Halvkreds af en Elv».
262. Enkelte steder blir dette ført så langt at ganske åpenbare tolkninger blir forvansket; jfr. drøftingen av gnr. 51.52 Mosfjell i Birkenes s. 163, uttalt med tonem 2 og ganske sikkert et *Mosafjall: «Naar man her ... har Forledet Mos-, uden at der er indtraadt Enstavelsestonelag som Tegn paa Udtrængning af en Mellemstavelse, er der maaske Grund til at formode, at der ogsaa hos os, ligesom i Tydsk, har været et Substantiv af stærk Bøining af denne Stamme, og at det er et saadant, disse Navne er sammensatte med. Dog danner ogsaa svage Substantiver jævnlig saadanne enstavelses første Sammensætningsled». Muligens kan man her ane en tvil om at «regelen» gjelder generelt. Se også Bulia s. 7 og Mostad s. 14; for det siste jfr. også note 381 nedenfor.
263. Når K. Rygh s. 136 antar et opprinnelig tostavet forledd i Bøsdalen, gnr. 78 i Stordalen, skyldes det uten tvil bare at samtlige eldre skriftformer indikerer dette, f.eks. «Bursenndall» 1603 NG, «Busendall» 1666 NG og «Bussingdall», «Busindall»1723 NG.
264. Henvisningen gjelder Ryghs tillegg til P.A. Munchs Norrøne Gude- og Heltesagn. Ny udgave bearbeidet af A. Kjær. Christiania. 1880.
265. For andre eksempler på at Kjær følger og bygger tolkningen på denne påståtte lydregelen, se Vangsnes s. 148 og Gilldalen s. 411; noen ganger skaper dette også unødvendige problemer, som ved Mjølsvik s. 173 og Alsmo s. 26.
266. Han viser til § 111 i «Die alt- und neuschwedische accentuierung unter berücksichtigung der anderen nordischen sprachen. Quellen und Forschungen zur Sprach- und Culturgeschichte der germanischen Völker. 87. Strassb. 1901» (gjengitt etter Ekre), men også til Kocks artikkel i ANF VII (1891: 354) der denne regelen synes å være formulert første gang: «Så vitt jag ser, bliva flera dunkla akcentfrågor lösta om man antar, att akc. 1 i både enkla och sammansatta, numera så väl en- som flerstaviga ord står i kausalsammanhang med förlusten av en vokal i näst följande stavelse (oberoende därav, huruvida den förlorade ändelsevokalen följt omedelbart på rotvokalen eller icke)».
267. Magnus Olsen synes å ha holdt fast ved sin overbevisning. I sin nytolking fra 1928 av gnr. 14 Mostad i Gjerstad (der A.B. Larsen hadde nevnt «regelen») bygger han fullt ut på denne: «Der er her pekt på et av de beste holdepunkter vi har til bedømmelse av dette navn: dets enstavelsestone henviser til sammendragning av en eldre trestavelses form» (MM 1928: 121); jfr. ovenfor i forskningsoversikten i innledningen.
268. Jfr. opplysningen om mulig overgang til tonem 1 i Hardanger, nevnt under drøftingen av Måbø ovenfor.
269. Et annet belegg «Vig» noe lenger ned på samme side i NRJ II kan gjelde gnr. 34 Vik på Toftøyni, mellom «Nepsiø» (ikke nevnt i NG, men muligens feil for gnr. 32 Misje, like sør for Vik) og gnr. 38 Rong, nord for Toftøyni. Belegget er ikke tatt med i NG, som fører opp «Vigh» under gnr. 34.
270. Ifølge bygdeboka (Vaagland 1955: 116) skal det usammensatte navnet finnes også i 1559, men det er uvisst hvilken kilde dette er; det finnes i alle fall ikke noe «Ase» på det aktuelle stedet i NLR VI; jfr. «Osbø» i beleggslista.
271. Ifølge testamentet skulle avdødes sønner ha rett til å innløse eiendommen innen fem år.
272. Manglende i- og w-omlyd kunne tyde på at navnet Halsa er relativt ungt, om forklaringen da ikke skulle være at det er restituert på grunnlag av et lenge eksisterende *Hals, brukt om eidet mellom Halsafjorden og Skålvikfjorden. Gun Widmark (1991: 67) anser imidlertid en «ljudlagsenlig utveckling» som mer sannsynlig. Etter hennes mening har navnet hatt, men tidlig mistet, w-omlyd (jfr. formen «Holsyniar» i AB 108 f.) muligens p.g.a. stillingen foran l + annen konsonant. Valter Jansson mener på den annen side at navnet har hatt opprinnelige dobbeltformer (1951: 172 med hv. til Skulerud 1906: 6, 9). En annen forklaring kunne være at gården opprinnelig har hett *Vinjar, og at sammensetningen *Hals-Vinjar er oppstått i middelalderen, i så fall påvirket av erkebispestolen for å unngå forveksling med Vinje sokn i Hemne innerst i Vinjefjorden. Hemne er nå i Sør-Trøndelag, jfr. NG XIV 96, men lå tidligere til Norðmœrafylki, jfr. «j Viniar sokn» (AB 104) og gnr. 118 Vinje, som kalles «a Winio» i AB 108. En slik forklaring svekkes ved at de eldste formene allerede viser reduksjon av vinjar, som nettopp i en slik sammenheng kunne antas å ha blitt opprettholdt. Den naturligste forklaringen på navnet er derfor ‘slettene på halsen’, og gården må antas å være sekundær til en eldre gård i nærheten, kanskje Volem, skjønt skyldforholdene taler imot. En mer sannsynlig kandidat er setegården gnr. 14 Straum (Kanestrøm) i Strømsneset hd. tvers over Halsafjorden, som så vel etter navnetype, beliggenhet og seinere størrelse må antas å være blant de eldste gårdene i området. Gårdens status som setegård gjør at skyldforholdene på 1600-tallet er ukjente, og tall fra yngre matrikler vanskelige å bygge på.
273. M.h.t. etterleddet trekker Janzén et umotivert skille mellom norrønt býr ‘by, gård’ og bœr ‘gård’, og han foretrekker den førstnevnte formen på grunn av bebyggelsens størrelse.
274. Brevet gjengis i svensk oversettelse av Tiselius (1927: 184), som etter «Rasmus i Valde» skriver «(Valby?)». Det gjelder en grenseoppgang mellom «Valde» og Solberg, og identifiseringen må etter dette anses som ganske sikker.
275. Janzén (loc. cit.) tolker navnet som «pl. av ordet vall ’slät mark, fält’» og flertallsformen forklarer han ved at den er «åsyftande flera beb[yggelser]». En slik bruksflertall (som Janzén opererer med flere steder) er kanskje mindre rimelig enn at flertallsformen simpelthen viser til en bosetning på et område kalt *Vellir fordi her var flere voller, flere teiger. En bruksflertall anses som en tvilsom forklaring av Oluf Rygh i NG Indl. s. 2, og avvises nærmest kategorisk av seinere norske forskere, se f.eks. Stemshaug 1985: 51.
276. I 1528 var det imidlertid bare to skattebetalere på Åseby, noe som kan tyde på at gården eller deler av den har ligget øde; jfr. at ett bruk igjen var øde i 1542, men at det allerede i 1568 var tre bønder på gården (se beleggslista ovenfor). Det er likevel mindre trolig at by her skal være satt til for å markere ødegård, slik bø synes å indikere en rekke steder på Vestlandet.
277. Þegn m., ‘fri mann, kriger i tjeneste hos en konge, e.l.’; jfr. Kareby (*Karlabýr) bare 5 km i sørøst.
278. Navnet synes ikke å kunne forstås som det danske Rested; jfr. det hallandske Restad, begge drøftet av John Kousgård Sørensen (1958a: 105).
279. A.B. Larsen drøfter her det velkjente bortfallet av l i ord som ulv (kjent fra Seljord til Kvinesdal), som han mener har hatt større utbredelse tidligere. Henvisningene til Seip gjelder førsteutgaven av språkhistorien, kapittelet der han drøfter urnordisk, (bl.a. Gullhornene og Tunesteinen. Jfr. 2. utg. (Seip 1955: 11 f., 13 f.). Jeg kan ikke se at disse henvisningene er spesielt relevante i denne sammenhengen.
280. Belegget er ikke med i NG XV; men i AB (utg. 1997) er det – uvisst på hvilket grunnlag – identifisert med gnr. 29 i Åsen, en gård som ellers ikke kjennes før i 1647; ifølge NG XV 77 først i 1664. Identifiseringen synes urimelig, da belegget står under Hove skipreide, navngitt etter gnr. 128 i Stjørdal. Karl Rygh har i NG XV (s. 217 og 304) foreslått personnavnet Alfr som en mulig forklaring på forleddene i to navn som nå framstår som Okstad; jfr. anmerkning i GPNS.
281. Også dette er identifisert i nyutgaven av AB, til et «Ølsete» under gnr. 31 Bolås i Ogndal, men heller ikke her synes identifiseringen overbevisende. «Ølsete» er ikke registrert i NG, på N50-kartet, i matrikkelutkastet ca. 1950 eller i Seternavnregisterert i AN.
282. For en mulig forklaring på lydutviklingen, se Elmevik 1967: 86 og jfr. under Lexby ovenfor.
283. Jfr. Tiselius’ beskrivelse: «Bärfendalen, en av stela skogbeklädda bergsmassiv kantad dalgång, genom vilken en mindre å flyter mot havet» (1926: 101).
284. I NG er uttalen gjengitt som å2støda, Dat. -din9n9e, men i 1947 er den notert med tonem 1 på samme måten som alternativt i Ryghs grunnlagsmateriale. I 1647, 1661, 1665 og 1723 følger Åsstøda umiddelbart etter Åsebø, og alltid med tilsvarende skrivemåte av forleddet.
285. Edvard Os (1953: 360) har en alternativ tolkning: «at namnet er teke etter elva som renn ut her, ei å. Då er Åstø både rette og fulle namnet».
286. Opplysningene for Frislida kan få en til å undres om tolkningen er rett, evt. om spesielle forhold har ført til den høye skylda. Uansett om personnavnet Friðrekr skulle være gammelt i Norge (jfr. at «detta tyska lånenamn visar sig ganska tidigt i Norge. År 1066 ...», Lind sp. 288), forundrer det å finne et gårdsnavn med personnavnforledd knyttet til den aller største gården i et område med så vel vin- som heim-navn. Muligens er det tale om en sekundær tilføying til et opprinnelig usammensatt navn *Líð. Til opplysningene fra 1647-matrikkelen kan det bemerkes at Edvard Os (1953: 423) har notert lavere landskyld så vel for 1626 (tilsv. 33 lpd.), 1667 (43 lpd.) og seinere, men også han har jevnt over høyere landskyld for Frislida enn for Heggja og Meleim (jfr. Os 1953: 426, 430). For et *Friðreksstaðir se NG IV2 287.
287. I 1838-matrikkelen føres Vereide opp med to bruk som hvert har en gammel skyld på 1 laup, 1 bismerpund og 18 mk. smør, mens Prestegården står oppført med 4 lauper smør. Etter samme omregning som er benyttet på 1647-materialet, tilsvarer dette hhv. 64 og 80 lpd.
288. Det kan her minnes om at NG XIII ble utgitt allerede i 1908, elleve år før bd. XII (Nordre Bergenhus Amt, d.v.s. Sogn og Fjordane).

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bc25b2a2-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display