You are here: BP HOME > LON > Elucidarium > fulltext
Elucidarium

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
Elucidarium
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionPrologus
Click to Expand/Collapse OptionI. LIBER PRIMUS: DE DIVINIS REBUS
Click to Expand/Collapse OptionII. LIBER SECUNDUS: DE REBUS ECCLESIASTICIS
Click to Expand/Collapse OptionIII. LIBER TERTIUS: DE FUTURA VITA
Back to library
ELUCIDARIUM 
Elucidarius 
ELUCIDARIUS 
PROLOGUS 
[Prologue] 
[Prologue] 
(360)(M1109-) Saepius rogatus a condiscipulis quasdam quaestiunculas enodare,  importunitati illorum non fuit facultas negando obviare,  praesertim metuens illo elogio multari si creditum talentum mallem in terra silendo occultari.  “Divitias quas devoravit extrahet Deus de ventre ejus” (Job., XX, I5), quas abscondit a verbi Dei famem patiente.  Et ut labor meus non solum praesenti proficiat aetati, disputata curavi stylo transmittere posteritati, 
(2) (AM 674a:1) Oft var ek beðinn af samlærisveinum mínum at leysa ór vandræðum nekkverra spurninga,  ok sýndisk mér ómakligt at neita þeim fýsi sinni,  allra helzt af því at ek hræddumk at fyrdœmask ef ek fæla þegjandi í jǫrðu pund þat er Guð seldi mér,  því at Guð tekr frá þeim auðœfi er þeira vill einn njóta ok spara við þurfanda.  En af því reit ek ok sendak bók þessa at sýsla mín stoðaði eigi at eins þessar tíðar mǫnnum heldr ok þeim er síðar eru. 
(240) OFTE blev jeg af mine Meddisciple anmodet om at besvare nogle vanskelige Spörgsmaal,  og syntes det mig ikke passende at nægte dem deres Önske,  især fordi jeg frygtede for at blive fordömt, dersom jeg, ved at tie, nedgravede i Jorden det Pund, som Gud havde betroet mig,  thi Gud tager Rigdomme fra den, som ene vil nyde dem og forholde de Trængende dem.  Men i den Hensigt skrev og udgav jeg denne Bog, at dette mit Arbeide skulde blive til Gavn, ikke blot for dem, der leve i Nutiden, men ogsaa for Efterkommerne. 
rogans ut quicumque his studuerit legendo incumbere, pro me satagat Deo preces effundere.  Titulus itaque operi, si placet, Elucidarium praefigatur, quia in eo obscu(M1111-)ritas diversarum rerum elucidatur.  Nomen autem meum ideo volui silentio contegi, ne invidia tabescens suis juberet utile opus contemnendo neglegi;  quod tamen lector postulet ut in caelo conscribatur nec aliquando de libro viventium deleatur.  Fundamentum igitur opusculi supra petram Christum jaciatur et tota machina quatuor firmis columnis fulciatur:  primam columnam erigat prophetica auctoritas; secundam stabiliat apostolica dignitas; tertiam roboret expositorum sagacitas; quartam figat magistrorum sollers subtilitas. (361) 
Einn hverr biði fyr mér er þessa bók less.  Bók þessa kalla ek Elucidarium, en þat er lýsing, því at í henni lýsask nekkverir myrkir hlutir.  En af því þagða ek yfir nafni mínu at eigi (AM 674a:2) eggjaði ǫfund óhlýðna menn at hafna nýtu verki,  en sá er bók þessa less biði at þat nafn sé rítit á lífs bók á himni.  En þessa verks grundvǫllr skal settr vera yfir bjarg, þat er Christus, ok ǫll sjá smíð er studd með 4 stǫplum.  Enn fyrsta stǫpul reisir spámanna skynsemi; en annan styðr postula tígn; en þriðja eflir speki feðra; en enn 4 festir vitr áhyggja lærifeðra. 
Men hver den, som læser denne Bog, bede for mig!  Denne Bog kalder jeg ELUCIDARIUM, som betyder Belysning (Forklaring), fordi i den belyses nogle mörke Ting.  Men i den Hensigt fortaug jeg mit Navn, at Avind ikke skulde bevæge ulydige Mennesker til at forkaste et nyttigt Arbeide.  Men den, som læser denne Bog, bede, at det Navn bliver indskrevet i Livets Bog i Himmelen!  Men dette Arbeides Grundvold skal være bygget paa en Klippe, det er Christus, og hele Bygningen stöttet med fire Söiler.  Den förste Söile opreises ved Propheternes Autoritet, den anden stöttes ved Apostlenes Værdighed, den tredie ved (Kirke-)Fædrenes Viisdom , men den fjerde befæstes ved (Kirke-)Lærernes vise Omsorg. 
   
En sjá bók er ǫll gǫr eftir tveggja viðrmæli, þat er spyrjanda lærisveins ok svaranda lærifǫður.  Bók sjá heitir Elucidarius. 
Men hele denne Bog er gjort (affattet) under Form af Samtale mellem To, det er, en spörgende Discipel og en svarende Lærer.  Denne Bog hedder ELUCIDARIUS. (241) 
LIBER PRIMUS 
[Book 1] 
[Bok 1] 
DE DIVINIS REBUS 
 
 
[1. Quid sit Deus? et quomodo unus ac trinus, solis comparatione ostenditur?] 
[Chapter 1] 
[Kapitel 1] 
1.1 Discipulus. Gloriose magister, rogo ut ad inquisita mihi ne pigriteris respondere ad honorem Dei et utilitatem Ecclesiae. 
1.1 Discipulus. Ek bið þik, dýrligr lærifaðir, at þú svarir því er ek spyrk þik til nytsemi heilagrar kristni. 
Jeg beder dig, herlige Lærer, at du svarer paa det, hvorom jeg spörger dig til den hellige Christenheds Gavn. 
Magister. Equidem faciam quantum vires ipse dabit; “nec me labor iste gravabit” (Virg., En., II, 708). 
Magister. Þat mun ek ge-(AM 674a:3)ra ef Guð gefr mér afl til ok mun mér eigi þyngja þetta erfiði. 
Læreren: Det vil jeg gjöre, dersom Gud giver mig Kraft dertil, og vil dette Arbeide ikke falde mig besværligt (d. e. ikke blive mig ubehageligt). 
1.2 D. Dicitur quod nemo sciat quid sit Deus et valde absurdum videtur adorare quod nesciamus.  Ab ipso ergo exordium sumamus et in primis dic mihi quid sit Deus. 
1.2 Discipulus. Svá er sagt at manngi veit hvat Guð er en oss sýnisk ómakligt at vita eigi hvat vér gǫfgum.  Af því skal þat upphaf vera þessa máls at þú segir mér fyrst hvat Guð er. 
Discipelen: Det siges, at ingen veed, hvad Gud er, men os synes utilbörligt, ikke at vide, hvad (det er) vi dyrke.  Derfor skal det være Begyndelsen paa denne Samtale, at du siger mig först, hvad Gud er. 
M. Quantum homini licet scire, Deus est substantia spiritualis tam inestimabilis pulchritudinis, tam ineffabilis suavitatis, ut angeli, qui solem septuplo sua vincunt pulchritudine, jugiter desiderent in eum insatiabiliter prospicere (cf. I Ep. Petr., I, 12). 
Magister. Guð er andligr eldr, at því er helzt má skiljask, svá bjartr ok óumbrotligr í fegrð ok í dýrð, at englar, er 7 hlutum eru fegri ean sól, fýsask ávallt at sjá hann ok una við fegrð hans. 
L.: Gud er en aandelig Ild, saavidt man kan forstaae, saa lys og uudsigelig i Skjönhed og Herlighed, at Englene, som ere syv Gange skjonnere end Solen, lyste bestandig at see ham og glædes ved hans Skjönhed. 
1.3 D. Quomodo intelligitur Trinitas unus Deus? 
1.3 Discipulus. Hversu er einn Guð í þrenningu? 
D.: Hvorledes er een Gud i Treenighed (Trehed)? 
M. Aspice solem, in quo sunt tria, ignea substantia, splendor et calor.  Quae in tantum sunt inseparabilia ut, si velis inde splendorem segregare, prives mundum sole; et, si iterum calorem tentes sejungere, careas sole.  In ignea igitur substantia intellige Patrem, in splendore Filium, in calore accipe Spiritum Sanctum. 
Magister. Svá sem þú sér þrenning í sólu, þat er eldr ok hiti ok ljós.  Þessir hlutir eru svá ósundrskilligir at engi má frá ǫðrum skilja í sólunni, svá (AM 674a:4) sem Guð er ósundrskilligr í þrenningu.  Faðir er í eldligu eðli en sonr í ljósi, en heilagr andi í hita. (4) 
L.: Saaledes, som du seer Treenighed (Trehed) i Solen, det er, Ild og Varme og Lys.  Disse Ting ere saa uadskillelige, at ingen (af dem) kan adskilles fra de andre i Solen, saaledes som Gud er uadskillelig i Treenighed (Trehed).  Faderen er i Ildens Væsen, men Sönnen i Lyset, men den hellige Aand i Varmen. 
[2. De nominibus Patris, Filii, et Spiritus sancti.] 
[Chapter 2] 
[Kapitel 2] 
1.4 D. Quare vocatur Pater? 
1.4 Discipulus. Fyr hví kallask Guð faðir? 
D.: Hvorfor kaldes Gud Fader? 
M. Quia ipse est fons et origo, a quo omnia procedunt, cuius sapientia Filius appellatur. (362) 
Magister. Því at hann er alls upphaf ok eru af honum allir hlutir skapaðir en speki hans kallask sonr hans. 
L.: Fordi han er Ophav til alt og af ham ere alle Ting skabte, men hans Viisdom kaldes hans Sön. 
1.5 D. Quare Filius? 
1.5 Discipulus. Fyr hví sonr? 
D.: Hvorfor (kaldes han) Sön? 
M. Quia ut splendor a sole, ita a Patre generatur.  Amborum autem amor Spiritus Sanctus nuncupatur. 
Magister. Því at hann er svá getinn af feðr sem skin af sólu, en beggja  þeira ǫ́st nefnisk spiritus sanctus. 
L.: Fordi han er saaledes avlet af Faderen som Lyset af Solen;  men begges Kjærlighed kaldes Hellig Aand. 
1.6 D. Quare Spiritus Sanctus? 
1.6 Discipulus. Fyr hví heilagr andi? 
D.: Hvorfor Hellig Aand? 
M. Quia ab utroque aeternaliter procedens, quasi ab eis spiratur.  Illa itaque vis divinitatis quae omnia creando patrat Pater vocatur;  illa autem quae omnia continet ne in nihilum dissolvantur Filius appellatur;  quae vero omnia inspirando vivificat et ornat Spiritus Sanctus nuncupatur.  Ex Patre omnia, per filium omnia, in Spiritu Sancto omnia.  Pater memoria, Filius intelligentia, Spiritus Sanctus voluntas intelligitur. 
Magister. Því at hann ferr fram af hvárumtveggja eilífliga svá sem andi blæsk af munni.  Þat afl guðdóms kallask faðir er alla hluti skapaði,  en sá kallask sonr er heldr ok stýrir ǫllu at eigi farisk.  En sá nefnisk heilagr andi er allt fegrir ok lífgar í áblæsti sinum.  Af feðr eru allir hlutir ok fyr son allir hlutir ok (AM 674a:5) í helgum anda allir hlutir.   
L.: Fordi den udgaaer af begge evindelig saaledes Bom Aanden udblæses af Munden.  Den Kraft hos Guddommen, som skabte alle Ting, kaldes Fader;  men den, som vedligeholder og styrer alt, forat det ikke skal forgaae, kaldes Sön,  men den, som forskjonner og levendegjör alt ved sin Paavirken, kaldes Hellig Aand.  Af Faderen ere alle Ting og ved Sönnen alle Ting, og i den hellige Aand alle Ting. (242)   
1.7 D. Cum omnipotentia vel summa clementia de Patre praedicetur, quare non mater vocatur? 
1.7 Discipulus. Ef Guð kallask dýrð ok mildi fyr hví heitir hann faðir heldr an móðir? 
D.: Hvis Gud kaldes Herlighed og Naade, hvorfor hedder han (da) Fader hellere end Moder? 
M. Quia generatio principaliter a patre procedit. 
Magister. Því at af feðr er upphaf alls getnaðar, svá sem af Guði er alls upphaf. 
L.: Fordi at en Fader er Begyndelsen til al Avlen, saaledes som alle Tings Ophav er af Gud. 
1.8 D. Cum vero veritas vel sapientia de Filio dicatur cur non filia appellatur? 
1.8 Discipulus. Ef sonr kallask dǫ́ð ok speki, hví heitir hann heldr sonr an dóttir? 
D.: Dersom Sönnen kaldes Kraft og Viisdom, hvorfor hedder han da hellere Sön end Datter? 
M. Ideo quod filius similior est patri quam filia. 
Magister. Því at sonr er feðr glíkari an dóttir. 
L.: Fordi en Sön ligner Faderen mere end en Datter. 
1.9 D. Cur Spiritus Sanctus amborum filius non dicitur ut unus esset pater, alter esset mater? 
 
 
M. Quia simul et aequaliter ab utroque procedit et ipse est vinculum totius divinitatis. 
 
 
[3. De Dei habitatione ac loco.] 
[Chapter 3] 
[Kapitel 3] 
1.10 D. Ubi habitat Deus? 
1.10 Discipulus. Hvar byggvir Guð? 
D.: Hvor boer Gud? 
M. Quamvis ubique potentialiter, tamen in intellectuali caelo substantialiter. 
Magister. Hvørvetna er veldi hans en þó er øðli hans í skilningarhimni. 
L.: Overalt er hans Rige. men dog er hans Væsen i Forstandens HimmeL 
1.11 D. Quid est hoc? 
1.11 Discipulus. Hvat er skilningarhiminn? 
D.: Hvad er Forstands-Himmel? 
M. Tres caeli dicuntur: unum corporate, quod a nobis videtur;  aliud spirituale, quod spirituales substantiae scilicet angeli, inhabitare creduntur;  tertium intellectuale, in quo Trinitas sancta a beatis facie ad faciem contemplatur. 
Magister. Þrír eru himnar. Einn líkamligr sá er vér megum sjá.  Annarr andligr, þar er andligar skepnur byggva, þat eru englar.  Enn þriði er skilningarhiminn, þar er heilǫg þrenning byggvir, ok helgir englar megu þar sjá Guð. 
L.: Der ere tre Himle, een legemlig, som vi kunne see,  den anden aandelig, hvor der boe aandelige Væsener, det er Englene.  Den tredje er Forstands-Himmelen, hvor den hellige Treenighed boer, og de hellige Engle kunne der see Gud. 
1.12 D. Quomodo dicitur Deus in omni loco totus esse et simul et semper, et in nullo loco esse?(363) 
1.12 Discipulus. Hversu kallask Guð (AM 674a:6) allr í ǫllum stǫðum vera ok ávallt allr saman ok í einum stað? 
D.: Hvorledes siges Gud at være heel paa alle Steder og bestandig tillige heel paa eet Sted? 
M. In omni loco esse totus ideo dicitur, quia in nullo loco impotentior est quam in alio; ut enim in caelo, sic potens est in inferno.  Simul esse dicitur, quia, eadem momento quo in Oriente, eodem cuncta disponit in Occidente.  Semper autem in omni loco esse praedicatur, quia in omni tempore cuncta moderatur.  In nullo loco esse dicitur, quia locus est corporeus, Deus autem incorporeus et ideo illocalis.  Idcirco in nullo loco continetur, cum ipse contineat omnia, in quo “vivimus, movemur et sumus” (Act., XVII, 28). 
Magister. Í ǫllum stǫðum segisk Guð allr vera, því at hann er jafnmǫ́ttugr í ǫllum stǫðum slíkt í helvíti sem í himinríki.  Allr saman segisk hann vera, því at hann stýrir ǫllum senn í austri ok í vestri.  Ávalt segisk hann vera í ǫllum stǫðum, því at hann stýrir ǫllu jafnt á hverri tíð.  Í engum stað segisk hann vera, því at hann er ólíkamligr  ok má eigi líkamligr staðr halda á Guði, en hann heldr saman ǫllum hlutum ok lifum vér í honum ok erum. (6) 
L.: Paa alle Steder siges Gud at være heel, fordi han er lige mægtig paa alle Steder, lige stor (mægtig) i Helvede som i Himmerige.  Heel siges han at være, fordi han styrer alle paa eengang i Ost og i Vest.  Stedse synes han at være alle Steder, fordi han styrer alt i lige Grad paa enhver Tid.  Paa intet Sted siges han at være, fordi han er ulegemlig,  og intet legemligt Sted kan omfatte Gud; men han omfatter alle Ting, og i ham leve og ere vi. 
[4. De Dei scientia, et locutione.] 
[Chapter 4] 
[Kapitel 4] 
1.13 D. Scit Deus omnia? 
1.13 Discipulus. Veit Guð allt? 
D.: Veed Gud alt? 
M. In tantum ut omnia praeterita, praesentia et futura quasi coram posita prospiciat.  Et antequam mundum crearet, omnium omnino prorsus et angelorum et hominum nomina, mores, voluntates, dicta, facta, cogitationes ac si praesentialiter praescivit, unde graece theos, id est omnia videns, dicitur. 
Magister. Fyrir sér hann alla hluti liðna ok óorðna svá sem núliga  ok vissi hann fyrr an hann skapaði heim þenna allra engla ok manna nǫfn ok siðu ok vilja, orð ok verk ok hugrenningar. 
L.: Han forudseer alle Ting, de forbigangne og tilkommende ligesaavel som de nærværende,  og vidste han, förend han skabte denne Verden, alle Engles og Menneskers Navne og Sæder, og Villie og Ord og Gjerninger og Tanker. 
1.14 D. Qualiter loquitur Deus angelis vel hominibus? 
 
 
M. Angelis interna inspiratione, hominibus vero per angelos. 
 
 
1.15 D. Cum Deus sine initio fuerit, numquid credendum est quod ante creatum mundum quasi solitariam vitam duxerit? 
1.15 Discipulus. Skulum vér þat ætla at Guð lifði (AM 674a:7) einsligu lífi áðr hann skapaði heim? 
D.: Skulle vi antage, at Gud levede et eensomt Liv, inden han skabte Verden? (243) 
M. Scriptum est: “Quod factum est, in ipso vita erat” (Joan., I, 3–4).  In quo patet omnem creaturam semper fuisse visibilem in Dei praedestinatione,  quae postea visibilis ipsi creaturae apparuit in creatione,  ut artifex qui vult domum construere prius tractat quomodo quaeque velit disponere  et machina quae post surgit in aedificio prius stabat in ingenio.  Unde dicitur Deus non esse antiquior suae creaturae tempore, sed dignitate. 
Magister. Svá er ritit: Þat var líf í sjolfum Guði er gǫrt var.  Í þessum orðum skýrisk at ǫll skepna var ávallt sýnilig í fyrirætlun Guðs,  sú er síðan varð sýnilig skepnunni sjalfri, þá er hon var skǫpuð,  svá sem smiðr sá er hús vill gera lítr fyrst hversu hann vill hvatki gera,  ok ríss sú smíð síðan í verki er fyrr stóð smíðuð í hugviti smiðsins.  Af því kallask Guð eigi fyrri skepnu sinni at tíð heldr at tígn. 
L.: Der staaer skrevet: Det som blev gjort (skabt), var Liv i ham selv.  Ved disse Ord forklares (udtrykkes), at hele Skabningen,  som först senere, da den var skabt, blev synlig for Skabningen selv, var stedse synlig i Guds Forudbestemmelse;  saaledes som den Bygmester, der vil opföre et Huus, seer först, hvorledes han vil gjöre enhver Deel (deraf) ,  og siden reiser den Bygning sig i Gjerningen (Virkeligheden), som för stod færdig i Bygmesterens Forestilling.  Derfor siges Gud ikke at være forud for sin Skabning i Tid, men i Værdighed. 
[5. Cur et quomodo conditus mundus, et quatenus omnia Deum sentiant.] 
[Chapter 5] 
[Kapitel 5] 
1.16 D. Quae fuit causa ut crearetur mundus? (364) 
1.16 Discipulus. Hver sǫk var til þess at heimr væri skapaðr? 
D.: Hvilken Grund var der til, at Verden blev skabt? 
M. Bonitas Dei, ut essent quibus gratiam suam impertiret. 
Magister. Gœzka Guðs at þeir væri er hann mætti veita miskunn sína. 
L.: Guds Godhed, forat de (Væsener) skulde være til, som han kunde vise sin Miskundhed. 
1.17 D. Qualiter est factus? 
1.17 Discipulus. Hversu var heimr gǫrr? 
D.: Hvorledes blev Verden skabt? 
M. “Ipse dixit et facta sunt” (Ps. XXXII, 9) omnia. 
Magister. Sjalfr mælti Guð ok váru þegar gǫrvir allir hlutir. 
L.: Gud selv talede og strax vare alle Ting skabte. 
1.18 D. Dixit sono verborum? 
1.18 Discipulus. Mælti Guð þat orðum? 
D.: Udtalte Gud det med Ord? 
M. Dei dicere est Verbo, id est in Filio, omnia creare, ut dicitur: “Omnia in sapientia fecisti” (Ps. Gill, 24). 
Magister. Þá mælti Guð orð er hann ska-(AM 674a:8)paði alla hluti fyr son, er kallask orð fǫður, sem ritit er: Allt gerðir þú í speki Guðs. 
L.: Da talede Gud Ord, der han skabte alle Ting ved Sönnen, som kaldes Faderens Ord, som skrevet staaer: “Alt gjorde du i Guds Viisdom”. 
1.19 D. Fuit mora in creando? 
1.19-20 Discipulus. Var honum dvǫl nøkkur at skapa eða skapaði hann allt senn? 
D.: Tog det ham nogen Tid at skabe, eller skabte han alt i et Nu? 
M. In ictu oculi, id est quam cito possis oculum aperire [vel potius quam cito acies aperti oculi possit lumen sentire]. 
Magister. Á einu augabragði skapaði hann allt senn, sem ritit er. 
L.: I et Öjeblik skabte han alt paa eengang, som skrevet staaer: 
1.20 D. Creavit per partes? 
 
 
M. Onmia simul et semel fecit, ut dicitur: “Qui manet in aeternum creavit omnia simul (Eccli., XVIII, 1).  Distinxit autem omnia per partes sex diebus, tribus elementa et tribus ea quae sunt infra elementa.  Prima itaque die fecit diem aeternitatis, scilicet spiritualem lucem, et omnem spiritualem creaturam.  Secunda die caelum, quod spiritualem creaturam secernit a corporali.  Tertia mare et terram.  Aliis tribus diebus [fecit, quae infra sunt], prima die fecit diem temporalitatis, scilicet solem et lunam et stellas, in supremo elemento, quod est ignis.  Secunda die in medio elemento quod est aqua, pisces et volucres. Et pisces quidem in crassiori parte aquae reliquit; volucres autem in tenuiorem partem aquae, quod est (M1113-) aer, sustulit.  Tertia die bestias et hominem de ultimo elemento, id est de terra, condidit. 
Sá er ei lifir skapaði allt senn.  En hann skifti ǫllu í hluti á sex dǫgum, hǫfuðskepnum þrjá daga en aðra þrjá þeim hlutum er fyr innan hofuðskepnur eru.  Inn fyrsta dag skóp hann eilífsdag, þat er andligt ljós, ok alla andliga skepnu.  Annan dag skóp hann himinn þann er skilr líkamliga skepnu frá andligri.  En inn þriðja dag sæ ok jǫrð.  Inn fjórða dag skóp hann tíðligan dag, þat er sól ok tungl ok stjǫrnur, á inni øfstu hǫfuð-(AM 674a:9)skepnu, þat er á himni.  Inn fimmta dag skóp hann fugla ok fiska ok setti fugla í lofti en fiska í vatni.  Inn sétta dag skóp hann dýr ok mann ór inni neðstu hǫfuðskepnu, þat er ór jǫrðu. (8) 
“Han, som lever evindelig, skabte alle Ting paa engang” (Sirach. 18, 1.).  Men han adskilte alle Ting i Dele paa sex Dage, Elementerne paa tre Dage, men andre Ting, som ere indenfor Elementerne, i tre Dage.  Den förste Dag skabte han Evighedens Dag, det er, aandeligt Lys og alle aandelige Skabninger.  Den anden Dag skabte han den Himmel, som adskiller den legemlige Skabning fra den aandelige.  Men den tredje Dag (skabte han) Söen og Landjorden.  Den fjerde Dag skabte han den timelige Dag, det er, Sol og Maane og Stjerner paa det överste Element, det er, paa Himmelen.  Den femte Dag skabte han Fugle og Fiske, og satte Fuglene i Luften, men Fiskene i Vandet.  Den sjette (244) Dag skabte han Dyr og Menneske af det nederste Element, det er, af Jord. 
1.21 D. Sentiunt elementa Deum? 
1.21 Discipulus. Kenna skepnur Guð? 
D.: Kjender Skabningen Gud? 
M. Nihil unquam fecit Deus quod insensibile sit.  Quae (365) enim sunt inanimata, nobis quidem sunt insensibilia et mortua; Deo autem omnia vivunt et omnia creatorem sentiunt.  Caelum quippe eum sentit, quia ob ejus jussum incessabili revolutione semper circuit; unde dicitur: “Qui fecit caelos in intellectu” (Ps. CXXXV, 5).  Sol et luna et stellae eum sentiunt, quia loca sui cursus inerrabiliter servando repetunt.  Terra eum sentit, quia semper certo tempore fructus et germina producit.  Flumina eum sentiunt, quia ad loca unde fluunt semper redeunt.  Mare et venti eum sentiunt, quia ei imperanti mox quiescendo obediunt.  Mortui eum sentiunt, quia ad ejus imperium resurgunt.  Infernus eum sentit, quia quos devorat eo jubente reddit.  Omnia bruta animalia Deum intelligunt, quia legem sibi ab eo insitam jugiter custodiunt.  [Quae tamen omnia per ministerium fiunt angelorum.] 
Magister. Etki gerði Guð þat er eigi kenni hann,  því at andlausir hlutir eru oss dauðir ok óskynsamir, en allir hlutir lifa Guði ok kenna skapara sinn.  Himinn kennir hann, því at hann snýsk ávallt eftir boðorði hans sem ritit er: Guð gerði himna í skilningu.  Sól ok tungl ok stjǫrnur kenna Guð, því at þau varðveita staði rásar sinnar at vilja hans.  Jǫrð kennir hann, því at hon gefr ávǫxt ok grǫs á sinni tíð.  Ár kenna Guð, því at þær hverfa aftr ávallt til staða sinna þa-(AM 674a:10)ðan er þær falla.  Sær ok vindar kenna Guð, því at þeir stǫðvask at boðorði hans.  Dauðir menn kenna hann, því at þeir rísa upp at ráði hans.  Helvíti kennir hann, því at þat geldr sem hann býðr, þá er þat gleypði.  Ǫll kykvendi kenna Guð, því at þau halda lǫgum þeim er hann gaf þeim.   
L.: Intet skabte Gud uden at det kjender ham;  thi livlöse Ting ere (vel) döde og ufornuftige for os, men alle Ting leve for Gud og kjende deres Skaber.  Himmelen kjender ham, thi den dreier sig stedse efter hans Bud, som skrevet staaer: “Gud gjorde Himle med Forstand”.  Sol og Maane og Stjerner kjende Gud, fordi de fastholde deres Löbe-Baner efter hans Villie.  Jorden kjender ham, fordi den giver Afgröde og Urter paa sin Tid.  Floderne kjende ham, thi de vende stedse tilbage til de Steder, hvorfra de udgaae.  Söen og Vindene kjende Gud, thi de lægge sig paa hans Bud.  De Döde kjende ham, thi de swe op ifölge hans Villie.  Helvede kjender ham, thi det gjengiver, som han befaler, dem som det slugte.  Alle Dyr kjende Gud, thi de holde de Love, som han gav dem.   
[6. De Angelorum electione, atque nominibus.] 
[Chapter 6] 
[Kapitel 6] 
1.22 D. Quid est quod dicitur: “Factum est vespere et mane” (Gen., I, 5, 8, 13, xg, 23 et 31)? 
 
 
M. Vespere est finis jam consummati, immo ordinati operis; mane autem incipientis vel potius ordinandi operis. 
 
 
1.23 D. Apertius omnia edissere. 
1.23 Discipulus. Skýrðu allt framar þetta. 
D.: Forklar alt dette nærmere. 
M. Primo igitur Deus, ut praepotens rex, constituit sibi praeclarum palatium, quod dicitur regnum caelorum;  deinde carcerem, id est hunc mundum, in quo exitialem lacum, id est infernum.  Ad quod palatium praedestinavit quemdam certum numerum electorum militum, quem nec liceret excedi et quem necesse esset compleri.  Porro hunc numerum voluit constare ex angelis et hominibus.  Ipsum autem numerum determinavit in decem, novem quidem ordinibus angelorum et decimo hominum. (366) 
Magister. Guð almáttigr konungr gerði sér fyrst albjarta hǫll þá er hann kallaði ríki himna.  Síðan gerði hann myrkvastofu þat er heim þenna, en í þeiri myrkvastofu setti hann dauðagrǫf, þat er helvíti.  Til hallar sinnar setti hann vísa tǫlu valðra ríðara þá er nauðsyn var at fylla ok eigi lofat við at auka.  En þessa tǫlu valði hann af mǫnnum ok englum  ok greindi í tíu sveitir, níu engla (AM 674a:11) en tíunda manna. 
L.: Gud den almægtige Konge, gjorde sig först en Hal af fuldendt Glands, som han kaldte Himlens Rige;  siden gjorde han et Fængsel, det er denne Verden, men i dette Fængsel satte han Dödens Grav, det er Helvede.  Til (at bevogte) sin Hal bestemte han et vist Antal udvalgte Krigere, hvilket Antal det var nödvendigt at fylde og ikke tilladt at overskride.  Men dette Antal valgte han af Mennesker og Engle,  og deelte det i ti Skarer, ni (Skarer) af Engle, men den tiende af Mennesker. 
1.24 D. Quare novem angelorum? 
1.24 Discipulus. Fyr hví níu sveitir engla? 
D.: Hvorfor ni Skarer Engle? 
M. Propter Trinitatem: in novenario enim numero ternarius tertio fit repetitus. 
Magister. Því at níu eru þrysvar þrír, þat er þrefǫld þrenning. 
L.: Fordi 9 ere 3 Gange 3, det er trefoldig Treenighed. 
1.25 D. Quare uno hominum? 
1.25 Discipulus. Fyr hví ein sveit manna? 
D.: Hvorfor een Skare Mennesker? 
M. Propter unitatem, ut unitas in Trinitate ab angelis et hominibus laudaretur, coleretur, adoraretur. 
Magister. At einn Guð sé gǫfgaðr í þrenningu ok þrenning í einingu af englum ok mǫnnum. 
L.: Forat een Gud kan blive æret i Treenighed og Treenighed i Enighed af Engle og Mennesker. 
1.26 D. Cur numerum electorum noluit tantum constare ex angelis? 
1.26 Discipulus. Fyr hví vildi hann eigi alla tǫlu fylla af englum? 
D.: Hvorfor vilde han ikke fylde det hele Antal med Engle? (245) 
M. Duas principales creaturas fecit Deus, unam spiritualem, alteram corporalem.  Voluit ergo ab utraque laudari,  de spirituali ab angelis, de corporali ab hominibus. 
Magister. Tvennar hǫfuðskepnur gerði Guð, aðra andliga en aðra líkamliga  ok vildi hann lofaðr vera af hvárri tveggju,  af andligri, þat er af englum, ok af líkamligri, þat er af mǫnnum. 
L.: Gud gjorde tvende Hoved-Skabninger, den ene aandelig, men den anden legemlig,  og vilde han prises af begge,  af den aandelige, det er af Engle, og af den legemlige, det er af Mennesker. 
1.27 D. Quando facti sunt angeli? 
1.27 Discipulus. Hvénær váru englar skapaðir? 
D.: Naar bleve Englene skabte? 
M. Cum dictum est : “Fiat lux” (Gen., I, 3). 
Magister. Þá er Guð mælti: verði ljós. 
L.: Dengang Gud sagde: “Vorde Lys”. 
1.28 D. Dixit haec verba Deus? 
1.28 Discipulus. Mælti hann þessi orð? 
D.: Talede Gud disse Ord? 
M. Non; sed per haec verba nobis illorum sublimis natura insinuatur, dum lux vocantur. 
Magister. Eigi mælti hann, heldr er oss sýnt í þessum orðum tígn eðlis þeira er þeir kallask ljós. 
L.: Ikke talede han (disse Ord), men derved betegnes for os deres Naturs Fortrinlighed, idet de kaldes Lys. 
1.29 D. Quae est natura angelica? 
1.29 Discipulus. Hvert er eðli engla? 
D.: Hvorledes er Englenes Natur? 
M. Spiritualis ignis, ut dicitur: “Qui facit angelos de flamma ignis” (Hebr., I, 7). 
Magister. Andligr eldr sem ritit er: Sá er gerði engla ór elds loga. (10) 
L.: Aandelig Ild, som skrevet staaer: “Den som dannede Englene af Ildsluer” (jfr. Ph. 104, 4.). 
1.30 D. Habent nomina angeli? 
1.30 Discipulus. Hafa (AM 674a:12) englar nǫfn? 
D.: Have Englene Navne? 
M. Tanta scientia est in angelis, ut non indigeant nominibus. 
Magister. Svá mikit er vit engla at þeir þurfu eigi nafna. 
L.: Sall. stor er Englenes Indsigt, at de behöve ikke Navne. 
1.31 D. Michael, Gabriel, Raphael non sunt nomina? 
1.31 Discipulus. Michael, Gabriel, Raphael, eru eigi þat engla nǫfn? 
D.: Michael, Gabriel, Raphael, er det ikke Navne paa Engle? 
M. Magis sunt agnomina, quia ab accidenti sunt eis ab hominibus imposita, cum ea non habeant in caelis propria;  unde et primus angelus ab accidenti Sathael, id est Deo contrarius, nomen accepit. (367) 
Magister. Heldr kenningarnǫfn þau er menn gǫ́fu þeim af atburð.  Svá sem inn fyrsti engill tók nafn af atburð ok var kallaðr Satael, þat er Guðs andskoti. 
L.: (De ere) snarere Tilnavne, som Menneskene have givet dem ifölge en Væsensbeskafrenhed,  saaledes som den förste Engel fik Navn af en Begivenhed, og blev kaldt Satael, det er Guds Modstander. 
[7. De casu diaboli et satellitum ejus.] 
[Chapter 7] 
[Kapitel 7] 
1.32 D. In quo fuit Deo contrarius? 
1.32 Discipulus. Í hví var hann andskoti Guðs? 
D.: Hvorfor var han Guds Modstander? 
M. Cum videret se omnes angelorum ordines gloria et decore excellere, spretis omnibus, voluit Deo aequalis, immo major existere. 
Magister. Þá er hann sá sik ǫllum englum œðra í dýrð ok fegrð, þá fyrleit hann þat allt ok vildi vera jafn sem Guð eða meiri. 
L.: Da han saae, at han overgik alle Englene i Herlighed og Skjönhed, saa forsmaaede han det Hele og vilde være Gud lig eller större (end Gud). 
1.33 D. Quomodo aequalis vel major? 
1.33 Discipulus. Hversu jafn eða meiri? 
D.: Hvorledes (Gud) lig eller större (end Gud)? 
M. Meliorem statum, quam ei Deus dedisset, voluit, Deo invito, arripere et aliis per tyrannidem imperare. 
Magister. Œðri tígn vildi hann taka af nauðgum Guði an Guð gaf honum at ráða ǫðrum fyr ofríki. 
L.: Han vilde fravriste Gud en större Værdighed, end Gud gav ham, (den nemlig, at herske over andre med Vold). 
1.34 D. Quid tunc? 
1.34 Discipulus. Hvat gerðisk þá? 
D.: Hvad skete da? 
M. De palatio est propulsus et in carcerem est retursus et, sicut prius pulcherrimus, ita post factus est nigerrimus; qui prius splendidissimus, postea tenebrosissimus; qui prius omni honore laudabilis, post omni horrore execrabilis. 
Magister. Braut var hann rekinn ór konungs hǫllu ok settr í dýflizu ok varð inn ljótasti er fyrst var inn (AM 674a:13) fegrsti, ok rekinn frá ǫllum veg er fyrr var prýddr ǫllum veg. 
L.: Han blev jaget bort af Kongens Hal og sat i Fængsel, og han, som först var den skjönneste, blev nu den hæsligste, han, som för var prydet med al Ære, blev (nu) berövet al Ære. 
1.35 D. Praescivit casum suum? 
1.35 Discipulus. Vissi hann fyrir fall sitt? 
D.: Vidste han sit Fald forud? (246) 
M. Minime. 
Magister. Ǫllungis eigi. 
L.: Aldeles ikke. 
1.36 D. Quamdiu mansit in caelo? 
1.36 Discipulus. Hvé lengi var hann á himni? 
D.: Hvorlænge var han i Himmelen? 
M. Non plenam horam. “In veritate” enim “non stetit” (Joan., VIII, 44), quia mox ut creatus est cecidit. 
Magister. Eigi alla eina stund, því at hann villtisk þegar er hann var skapaðr ok fyrlét et sanna. 
L.: Ikke en heel Stund, thi han forvildede sig, saasnart han var bleven skabt og forlod det Sande. 
1.37 D. Quare non diutius ibi fuit? 
1.37 Discipulus. Hví var hann eigi þar lengr? 
D.: Hvorfor var han der ikke længer? 
M. Ne aliquid de interna dulcedine gustaret, qui tam mature sibi tantam majestatem usurparet. 
Magister. Því at at hann knátti engu bergja af himneskum sœtleik, því at hann hvarf þegar frá sǫnnu ljósi ok fylldisk illsku, er hann var skapaðr. 
L.: Fordi han ikke maatte nyde af den himmelske Södme, thi han vendte sig, saasnart han var bleven skabt, bort fra det sande Lys, og opfyldtes med Ondskab. 
[1. 37a. D. Num aliquando cum angelis beatam vitam duxit et hanc fastidiens abjecit? 
 
 
M. Non; sed factus continuo superbia tumuit; a luce veritatis se avertit.  Unde beatae et angelicae vitae dulcedinem non gustavit, quam non acceptam fastidivit, sed nolendo accipere deseriut et amisit.] 
   
   
1.38 D. Quid alii peccaverunt? 
1.38-39 Discipulus. Hvat misgerðu aðrir englar? 
D.: Hvori forsyndede de andre Engle sig? 
M. Ei consenserunt. 
Magister. Þat er þeir urðu samhuga við ofmetnuð hans, ok ætluðu sik ǫðrum englum œðri mundu verða ef hann mætti meira an Guð. 
L.: Deri, at de vare enige med ham i bans Hovmod, og troede at skulle blive höiere end andre Engle, dersom han formaaede mere end Gud. 
1.39 D. Qualiter? (368) 
 
 
M. Placuit eis ejus extollentia; cogitantes, si Deo praevaluisset, ipsi aliis praeferrentur in potentia. 
 
 
1.40 D. Quid evenit eis? 
1.40 Discipulus. Hvat varð þeim? 
D.: Hvorledes gik det dem? 
M. Cum eo projecti sunt principes eorum in exitialem lacum, id est in infernum; alii in hunc tenebrosum aerem in quo tamen, ut in inferno, ardent[es luunt supplicium]. 
Magister. Með honum váru þeir á braut reknir ok sendir sumir í helvítisdjúp, en sumir í myrkraloft ok ha-(AM 674a:14)fa þó kvǫl sem hinir er í helvíti brenna. 
L.: De bleve jagede bort tilligemed bam, nogle nedkastede i Helvedes Dyb, men nogle (hensatte) i Mörkets Luft, hvor de dog udstaae Pine, ligesom de, der brænde i Helvede. 
1.41 D. Quare non omnes in infernum? 
1.41 Discipulus. Hví eigi allir í helvíti? 
D.: Hvorfor (bleve de) ikke alle (nedstyrtede) i Helvede? 
M. Ut electi per eos probentur et magis coronentur, reprobi autem per eos seducantur et in extremo examine cum eis aeterno incendio tradantur. 
Magister. At þeir megi reyna góða menn ok illa í freistni sinni svá at helgir menn séu dýrðarverðir fyr þat, en illir eilífra kvala. (12) 
L.: Forat de kunne pröve gode og onde Mennesker i deres Fristelse, saa at de Hellige derved kunne blive værdige til Herlighed, men de Onde til evige Pinsler. 
[8. Cur qui ceciderunt non adjiciant ut resurgant; et cur non redempti, aut facti impeccabiles.] 
[Chapter 8] 
[Kapitel 8] 
1.42 D. Quare non sunt reversi? 
1.42 Discipulus. Hví hurfu þeir eigi aftr? 
D.: Hvorfor vendte de (faldne Engle) ikke tilbage? 
M. Non potuerunt. 
Magister. Eigi mǫ́ttu þeir, ... 
L.: De kunde ikke, 
1.43 D. Quare? 
1.43  
 
M. Quia sicut nullo instigante ceciderunt, ita nullo adjuvante surgere debuerunt, quod eis erat impossibile.  Et aliud eis oberat: quia sponte sua malum elegerunt, juste ablata est eis voluntas totius boni.  Et ideo non volunt et, quia nolunt, umquam redire poterunt. 
... því at engi barg þeim til upprisu sem engi teygði þá til falls.  Af því var makliga frá þeim tekinn allr góðr vili, at þeir vǫlðu sér sjalfir illt,  ok megu þeir eigi aftr hverfa, því at þeir vilja aldregi gott. 
thi ingen hjalp dem til Opreisning, ligesom ingen lokkede dem til Fald.  Derfor bleve de efter Fortjeneste berövede al god Villie, fordi at de valgte sig selv det Onde,  og kunne de ikke vende tilbage, fordi de aldrig ville det Gode. 
1.44 D. Cur non redemit eos Christus, sicut homines? 
1.44 Discipulus. Hví leysti Kristr þá eigi sem menn? 
D.: Hvorfor forlöste Christus dem da ikke ligesom Menneskene? 
M. Angeli sunt omnes pariter creati, non ab uno angelo, sicut homines ab uno homine, nati.  Ideo, si Christus ab uno angelo angelicam naturam sumeret, illum solum redimeret; alii extra redemptionem remanerent.  Nec illum solum redimeret, cum mori non posset. Deus enim pro satisfactione nisi mortem noluit. Angeli enim immortales sunt, ideo irrecuperabiles permanserunt. (M1115-) 
Magister. Englar váru allir senn skapaðir eigi af einum engli sem menn eru getnir af einum manni.    Englar eru ódauðligir, ok mǫ́ttu þeir eigi af því leystir verða, at Guð vildi eigi annat (AM 674a:15) hafa til lausnar an dauðann, ok leysti hann af því eigi engla at hann mátti eigi deyja í engils eðli þótt hann tœki þat af einum engli. 
L.: Englene bleve alle skabte paa eengang, ikke af een Engel, saaledes som Menneskene ere avlede af een Mand.    Engle ere udödelige, og kunde de ikke blive forlöste paa Grund af, at Gud vilde ikke modtage andet end Döden til Forlosning, og han forlöste ikke Engle, (247) fordi han ikke kunde döe i Englenaturen (d. e. som Engel), om han end havde paataget sig samme. 
1.45 D. Quare non creavit eos Deus tales ne peccare possent? 
1.45 Discipulus. Hví skapaði Guð þá eigi svá at þeir mætti eigi misgera? 
D.: Hvorfor skabte Gud dem ikke saaledes, at de ikke kunde synde? 
M. Propter justitiam, ut aliquod meritum illorum esset quod juste remunerare debuisset.  Si enim ita creati fuissent, (369) ut peccare non possent, quasi ligati essent et inde meritum non haberent, quod quasi coacti facerent.  Dedit ergo eis Deus liberum arbitrium, ut sua sponte et vellent et possent eligere bonum  et, si hoc voluntarie eligerent, juste in femuneratione acciperent ne unquam peccare possent. 
Magister. Fyr réttlæti at þeir mætti rétta ǫmbun taka fyr verðleik sinn.  Ef þeir væri svá skapaðir at þeir mætti eigi misgera, þá hefði þeir engi verðleik við Guð, því at þeir gerði svá sem nauðgir gott.  En hann gaf þeim sjalfræði at þeir mætti ok vildi velja sér gott,  ok tœki þeir at réttu í ǫmbun ef þeir velði sér gott at þeir mætti aldregi síðan misgera. 
L.: Paa Grund af Retfærdighed, paa det at de kunde modtage Lön efter deres Værdighed.  Dersom de vare blevne skabte saaledes, at de ikke kunde synde, da kunde de ikke have Fortjeneste hos (i deres Forhold til) Gud, thi da vilde de have gjort det Gode ligesom tvungne.  Men han gav dem Frihed, paa det at de maatte kunne og ville vælge det Gode, og hvor de valgte det Gode,  ifölge Retfærdighed modtage den Lön: at de aldrig mere kunde synde. 
1.46 D. Cum eos Deus tales praesciret futuros, quare creavit eos? 
1.46 Discipulus. Hví skapaði Guð þá engla (AM 674a:16) er hann vissi fyrir at illir mundu verða? 
D.: Hvorfor skabte Gud de Engle, som han forud vidste vilde blive onde? 
M. Propter ornatum sui operis.  Ut enim pictor nigrum colorem substernit, ut albus vel rubeus pretiosior sit, sic collatione malorum justi clariores fiunt. 
Magister. Fyr prýði verks síns,  því at þá er hvítr litr eða rauðr [er]1 bjartari, ef svartr er hjá skrifaðr. Svá eru ok réttlátir þá dýrligri er þeir verða sundrleitir hjá illum. 
L.: Forat forskjönne sin Gjerning,  thi en hvid eller röd Farve bliver lysere (tager sig bedre ud), naar en sort bliver malet ved Siden deraf, og saaledes blive ogsaa de Retfærdige herligere ved deres Modsætning til de Onde. 
1.47 D. Cur non creavit alios angelos pro eis? 
1.47 Discipulus. Hví skapaði Guð eigi aðra engla í stað þeira? 
D.: Hvorfor skabte Gud da ikke andre Engle i deres Sted? 
M. Alii angeli non debuerunt pro eis restitui, nisi tales essent quales illi fuissent si permansissent, non visa ulla poena peccantium; quod erat impossibile; nam ut illi peccaverunt, mox in poenas proruerunt. 
Magister. Eigi ǫ́ttu aðrir englar at koma í stað þeira nema slíkir væri sem þeir ef þessir stœðisk at ósénni písl synðugra. En þat mátti eigi vera, því at þessir fellu þegar í píslir er þeir misgerðu. 
L.: Andre Engle burde ikke komme i deres Sted, medmindre de vare saadanne, som disse (vilde have været), dersom de vare blevne bestaaende (i Sandheden) uden at see de Syndiges Pine, men det kunde ikke finde Sted, thi disse faldt i Pinsler, saasnart de syndede. 
[9. De dæmonum scientia et potestate; et bonorum Angelorum confirmatione,forma, et dotibus.] 
[Chapter 9] 
[Kapitel 9] 
1.48 D. Sciunt daemones omnia? 
1.48 Discipulus. Vitu djǫflar alla hluti? 
D.: Vide Djævlene alle Ting? 
M. Ex angelica natura inest eis plurima scientia; non tamen sciunt omnia.  Et quanto illorum natura est subtilior hominum, tanto in omnibus artibus peritiores sunt quam ullus hominum.  Futura nesciunt, nisi quantum ex transactis colligunt et quantum eos Deus sinit scire.  Porro cogitationes et voluntates nemo scit nisi Deus et cui ipse voluerit revelare. 
Magister. Af engla eðli vitu þeir mart ok eigi allt,  ok svá sem þeira eðli er gløggsýnna an manna, svá eru þeir ok slœgri í ǫllum vélum an menn.  En þá eina (AM 674a:17) vitu þeir óorðna hluti er þeir ráða at glíkendum af liðnum hlutum eða Guð lætr þá vita.  En engi veit hugrenningar manna nema Guð einn ok þeir er hann vitrar þat. 
L.: Ved deres Engle-Natur vide de meget, men ikke alt,  og i samme Forhold, som deres Natur er mere klarsynet end Menneskenes, i samme Forhold ere de ogsaa i alle Rænker listigere end Mennesker.  Men kun saadanne tilkommende Ting vide de, som de, ifölge Sand-synlighed, udlede af de forbigangne Ting, eller (saadanne) som Gud tillader dem at vide.  Men ingen kjender Men(248)neskenes Tanker undtagen Gud alene, og de, som han aabenbarer dem. 
276–48a. D. Saepe mala cogitatio pro perfecto opere reputatur. Num haec ab illis ignoratur? 
1.48a Discipulus. Hví møni eigi djǫflar vita illa hugrenning ef hon virðisk oft sem unnit verk? (14) 
D.: Hvorfor skulle Djævlene ikke vide de onde Tanker, da de dog ofte betragtes som gjort Gjerning? 
M. Imagines phantasmatum a se immissas ab animabus concipi et in cogitationibus formari conspiciunt, quia animas, quae lux sunt, mox quaedam tenebrae obtegunt.  Species autem virtutum a Deo immissas et in mente conceptas non vident, quia, ut noster aspectus jubar solis, ita ipsi fulgorem justitiae ferre non prae: valent.  Justos autem nequaquam temptarent, si se ab eis superari scirent.] (370) 
Magister. Sjá megu þeir skapask í hugrenningu skrímsl þau er þeir kasta í hug mǫnnum, því at þegar skyggva nøkkur synðamyrkr andar ljós.  En þeir of sjá eigi ásjónur krafta þeira er Guð sendir í hug mǫnnum, því at þeir megu eigi bera skin réttlætis Guðs heldr an vér sólar ljós,  því at þeir mundu eigi freista heilagra, ef þeir vissi sik mega yfir stígask. 
L.: De hæslige Billeder, som de kaste ind i Menneskenes Sjæl, kunne de see skabes i Tanken,  thi etslags Synde-Mörke fordunkler strax Sjælens Lys, men de see ikke de Kræfters Aasyn, som Gud sender i Menneskenes Sjæle,  thi de kunne ligesaalidt udholde Glandsen af Guds Retfærdighed, som vi kunne taale Solens Lys, thi de vilde ikke friste de Hellige, dersom de vidste, at de selv kunde overvindes. 
1.49 D. Possunt omnia quae volunt? 
1.49 Discipulus. Megu þeir allt þat er þeir vilja? 
D.: Formaae de alt, hvad de ville? 
M. Bonum quidem nec volunt nec omnino poterunt.  Ad malum vero valde efficaces sunt; non tamen tantum quantum volunt, sed quantum a bonis angelis permittuntur. 
Magister. Etki megu þeir gott né vilja,  en þeir vilja hvet -(AM 674a:18)vetna illt ok megu þat eitt er góðir englar láta þá mega. 
L.: (Intet Godt) formaae eller ville de,  men de ville hvadsomhelst der er Ondt, og formaae kun det, som de gode Engle lade dem formaae. 
[10. De bonorum Angelorum confirmatione,forma, scientia et potestate.] 
[Chapter 10] 
[Kapitel 10] 
1.50 D. Quid dicis de bonis angelis? 
1.50 Discipulus. Hvat segir þú frá góðum? 
D.: Hvad siger du om de gode (Engle)? 
M. Post lapsum illorum mox ita confirmati sunt, ut nunquam nec cadere nec peccare possint. 
Magister. Eftir fall vándra engla styrkðusk þessir, svá at þeir mǫ́ttu aldregi síðan misgera. 
L.: Efter de onde Engles Fald, bleve de saaledes bestyrkede, at de aldrig mere kunde synde. 
1.51 D. Quid est “non possint"? 
 
 
M. Nunquam velint. 
 
 
1.52 D. Cur non etiam illi similiter sunt confirmati? 
 
 
M. Non tam diu exspectaverunt. 
 
 
1.53 D. Num casus illorum fuit causa confirmationis istorum? 
1.53 Discipulus. Var eigi fall hinna styrkingarsǫk þessa? 
D.: Var hines Fald ikke Grunden til disses Bestyrkelse? 
M. Nequaquam, sed meritum ipsorum. Cum enim viderent illos malum superbiendo eligere, indignati sunt et sumino bono fortiter inhaeserunt; unde continua in remuneratione confirmationem acceperunt et, qui prius de sua beatitudine erant incerti, tunc facti sunt certi. 
Magister. Eigi, heldr verðleikr þeira sjalfra, því at þessum mislíkaði þat er hinir vǫlðu sér illt, en þessir fylgðu þegar inu góða ok urðu þess í ǫmbun þegar styrkðir af Guði ok gǫrvir vísir fullsælu sinnar er þeir voru áðr óvísir. 
L.: Nei! men deres egen Fortjeneste, thi disse misbilligede, at hine valgte sig det Onde, men selv valgte de strax det Gode, og bleve, til Belönning derfor, strax bestyrkede af Gud og forvissede om deres Salighed, som de för vare i Uvished om. 
1.54 D. Qualem formam habent angeli? 
1.54 Discipulus. Hvílíka ásjónu hafa englar? 
D.: Hvorledes er Englenes Udseende? 
M. Quodammodo Dei. Ut enim imago cerae imprimitur signaculo, sic expressa est in eis Dei similitude. 
Magister. Svá sem líkneski er gǫrt ór vaxi á innsigli, svá er ok merkð í þeim glíking Guðs 
L.: Ligesom et Billede dannes i Vox paa et Segl, saaledes er ogsaa Gudsbilledet udtrykt i dem, 
1.55 D. Quae similitude? 
1.55  
 
M. In eo quod sunt lux, quod sunt incorporei et omni pulchritudine decorati. 
sú er þeir eru ólíkamligt ljós ok prýddir allri fegrð. 
idet de ere ulegemligt Lys og prydede med al Skjönhed. 
1.56 D. Sciunt omnia vel possunt omnia? 
1.56 Discipulus. Vitu þeir eða megu allt þat er þeir vilja? 
D.: Vide eller formaae de alt hvad de ville? 
M. Nihil est in rerum natura quod eos lateat, cum in Deo omnia conspiciant.  Sane omnia quae facere volunt sine difficultate poterunt. (371) 
Magister. Engi (AM 674a:19) skepna er leynd fyr þeim, því at þeir sjá alla hluti í Guði  ok megu þeir auðveldliga gera allt þat er þeir vilja. 
L.: Ingen Skabning er skjult for dem, thi de see alle Ting i Gud,  og kunne de med Lethed gjöre alt hvad de ville. 
[11. De hominis formatione; et quomodo sit parvus mtindus et ad imaginem Dei.] 
[Chapter 11] 
[Kapitel 11] 
1.57 D. Nonne casus malorum minuit numerum bonorum? 
1.57 Discipulus. Þvarr tala heilagra við fall vándra engla? 
D.: Formindskedes de Helliges Tal ved de onde Engles Fald? (249) 
M. Sed, ut impleretur electorum numerus, homo decimus est creatus. 
Magister. Því var maðr skapaðr at fylldisk tala heilagra. 
L.: Mennesket blev skabt forat udfylde de Helliges Tal. 
1.58 D. Unde? 
1.58 Discipulus. Hvaðan var hann skapaðr? 
D.: Hvoraf blev det skabt? 
M. De spirituali et corporali substantia. 
Magister. Af andligu øðli ok líkamligu. 
L.: Af aandelig og legemlig Natur. 
1.59 D. Unde corporalis? 
1.59 Discipulus Hvaðan var hann líkamligr? 
D.: Hvorfra var dets legemlige Natur? 
M. De quatuor elementis; unde et microcosmus, id est minor mundus, dicitur.  Habet enim ex terra carnem, ex aqua sanguinem, ex aere flatum, ex igne calorem.  Caput ejus est rotundum in caelestis sphaerae modum;  in quo duo oculi, ut duo luminaria in caelo, micant; quod etiam septem foramina, ut septem caeli harmoniae, ornant.  Pectus, in quo flatus et tussis versatur, simulat aerem, in quo venti et tonitrua concitantur.  Venter omnes liquores, ut mare omnia flumina, recipit.  Pedes totum corporis pondus, ut terra cuncta, sustinent.  Ex caelesti igne visum, ex superiore aere auditum, ex inferiore olfactum, ex aqua gustum, ex terra habet tactum.  Participium duritiae lapidum habet in ossibus, virorem arborum in unguibus, decorem graminum in crinibus, sensum cum animalibus.  Haec est substantia corporalis. 
Magister. Af fjórum hǫfuðskepnum, ok kallask hann af því inn minni heimr,  því at hann hafði hold af jǫrðu en blóð af vatni, blǫ́st af lofti en hita af eldi.  Hǫfuð hans var bǫllótt í glíking heimballar.  Í því eru augu tvau sem sól ok tungl á himni.  Í brjósti er blǫ́str ok hósti sem vindar ok reiðarþrumur í lofti.  Kviðr tekr við vøku sem sær við (16) vǫtnum.  Fœtr halda upp ǫllum líkam (AM 674a:20) sem jǫrð berr allan hǫfga.  Af himneskum eldi hefir hann sýn, en af inu øfra lofti heyrn, en hilmning af inu neðra, bergning af vatni en handakenning af jǫrðu,  harðleik beina af steinum en glíking trjá í nǫglum, hárs vǫxt af grasi, en hann kennir sín sem kykvendi,  því at þat allt líkamligt eðli manns. 
L.: Af de fire Elementer, og kaldes det derfor den mindre (lille) Verden,  fordi det fik Kjöd af Jord, men Blod af Vand, Aande af Luft, men Varme af Ild.  Dets Hoved var kugleformet i Lighed med Verdenakuglen.  Deri ere to Öine ligesom Sol og Maane paa Himmelen.  I Brystet er Blæst (Aande) og Hoste ligesom Vinde og Tordener i Luften.  Maven modtager Væde, ligesom Söen modtager Floder.  Födderne holde hele Legemet oppe, ligesom Jorden bærer al Tyngde.  Af himmelsk Ild har det Synet; men af den överste Luft Hörelsen, men Lugten af den nederste, Smagen af Vandet, men Hændernes Föleise af Jorden;  Benenes Haardhed af Stenene, men Lighed med Træer i Negle; Haarvæxt af Græsset; men det sandser som Dyrene,  thi alt dette er Menneskets legemlige Natur. 
1.60 D. Unde spiritualis? 
1.60 Discipulus. Hvaðan er hann andligr? 
D.: Hvorfra er dets aandelige Natur? 
M. Ex spirituali igne, ut creditur, in qua imago et similitudo Dei exprimitur. 
Magister. Af andligum eldi, þat er eftir líkneski Guðs. 
L.: Af aandelig Dd eIter Guds Billede. 
1.61 D. Quae imago vel similitudo? 
1.61 Discipulus. Hvert er líkneski Guðs í manni? 
D.: Hvorledes er Guds Billede i Mennesket? 
M. Imago in forma accipitur, similitudo in qualitate vel quantitate consideratur.  Divinitas consistit in Trinitate; hujus imaginem tenet anima,  quae habet memoriam, per quam praeterita et futura recolit, habet intellectum, quo praesentia et invisibilia intelligit,  habet voluntatem, qua mala res(372)puit et bona eligit.  In Deo consistunt omnes virtutes; hujus similitudinem habet Anima, quae capax est omnium virtutum.  Et sicut Deus non potest comprehendi ab omni creatura, cum ipse comprehendat omnia, ita Anima a nulla visibili creatura potest comprehendi, cum ipsa (M1117-) omnia visibilia comprehendat;  non enim potest ei caelum obsistere quin caelestia tractet, non abyssus quin infernalia cogitet.  Haec est substantia spiritualis. 
  Magister. Guðdómr er í þrenningu; þetta líkneski hefir ǫnd,  því at hon hefir minning liðinna hluta ok óorðinna ok hefir hon skilning nýligra ok sýniligra,  ok hefir hon vilja þann er hon má gera grein góðs ok ills.  Í Guði eru allir kraftar, svá má (AM 674a:21) ok ǫnd nema alla góða hluti.  Ok svá sem engi skepna má halda á Guði en hann heldr ǫllum hlutum, svá má ok engi sýnilig skepna ǫndina grípa, en hon má í gegnum fara alla sýniliga hluti,  því at eigi má himinn byrgja fyr henni himneska hluti, ok má eigi jǫrð hylja fyr henni helvítis djúp.   
  L.: Guddommen er (bestaaer) i Treenigheden, denne Form har Sjælen;  thi den har Erindring (Bevidsthed) om forbigangne og tilkommende Ting, og den har Forstand paa de nærværende og synlige,  og den har en Villie, hvormed den formaaer at gjöre Forskjel paa Godt og Ondt.  I Gud ere alle Kræfter, saa1edes kan ogsaa Sjælen nemme alle gode Ting.  Og ligesom ingen Skabning kan omfatte Gud, men han omfatter alle Ting, saaledes kan heller ingen synlig Skabning fatte Sjælen, men den kan gjennemtrænge alle synlige Ting,  thi Himmelen kan ikke skjule for den de himmelske Ting, og Jorden kan ikke skjule for den Helvedes Dyb.   
1.62 D. Formavit eum manibus? 
1.62 Discipulus. Skapaði Guð menn með hǫndum? 
D.: Skabte Gud Mennesket ved Hjælp af Hænder? (250) 
M. Jussu tantum. Per haec verba innuitur nobis ejus fragilis natura. 
Magister. Heldr boðorði einu. En óstyrkleik eðlis hans merkisk í því er hann segisk með hǫndum skapaðr ór jǫrðu. 
L.: Nei, men alene ved sit Bud; men deta Naturs Skröbelighed betegnes derved, at det siges at være skabt med Hænder af Jord. 
1.63 D. Quare de tam vili materia creavit eum? 
1.63 Discipulus. Hví skapaði Guð mann ór svá herfiligu efni? 
D.: Hvorfor skabte Gud Mennesket af et su usselt Stof? 
M. Ad dedecus diaboli [et excusationem Dei], ut [si forte temptatus caderet, diabolus post hoc Deo non insultaret; si autem non superaretur diabolus,] plus confunderetur, cum hic, fragilis et luteus, gloriam intraret, de qua ipse gloriosus cecidisset. 
Magister. Til óvegs djǫflinum; at hann skammaðisk þá er jarðligr maðr ok óstyrkr komi til þeirar dýrðar er hann var frá rekinn fyr ofmetnuð. 
L.: Til Vanære for Djævelen, paa det at han mutte skamme sig, naar det jordiske og skröbelige Menneske kom til den Herlighed, hvorfra han (Djævelen) blev bortdreven formedelst Hovmod. 
1.64 D. Unde nomen accepit? 
1.64 Discipulus. Hvaðan tók Adam nafn? 
D.: Hvoraf fik Adam sit Navn? 
M. Cum esset minor mundus, accepit nomen ex quatuor mundi climatibus, quae graece dicuntur anathole, disis, arctos, mesembria, quia genus suum quatuor partes mundi erat impleturum. In hoc etiam habuit similitudinem Dei, ut, sicut Deus praeest omnibus in caelo, sic homo praeesset omnibus in terra. 
Magister. (AM 674a:22) Af fjórum ǫ́ttum heims, þat er austr ok vestr, norðr ok suðr. En at grikksku máli kallask anatoli, disis, artos, mesembria, þat er sem griplur hendi til nafns Adams. En af því tók hann nafn af fjórum ǫ́ttum heims at kyn hans átti at koma í allar heims áttir. Í því hafði hann ok glíking Guðs at hann skyldi svá stýra ǫllu á jǫrðu sem Guð ræðr ǫllu á himni. 
L.: Af de fire Verdenshjömer, det er, Öst og Vest, Nord og Syd, der i det græske Sprog kaldes anatole, dysis, arktos, mesembria, hvilke Ord, som etalags akrostichon, udtrykte Adams Navn. Men derfor fik han Navn af de fire Verdenshjörner, fordi hans Slægt skulde komme (udbrede sig) til alle Verdens Kanter. Deri havde han ogsaa Lighed med Gud, at han skulde herske over alt paa Jorden, saaledes som Gud (hersker over alt) i Himmelen. 
[12. De animalibus ad hominis bonum conditis.] 
[Chapter 12] 
[Kapitel 12] 
1.65 D. Cur creavit Deus animalia, cum his non indigeret homo? 
1.65 Discipulus. Fyr hví skapaði Guð kykvendi, þar er maðr þurfti þeira eigi? 
D.: Hvorfor skabte Gud Dyrene, da man (Mennesket) ikke behövede dem? 
M. Praescivit eum Deus peccaturum et his omnibus indigiturum. 
Magister. Vissi Guð at maðr mundi misgera ok þurfa þeira. 
L.: Gud vidste, at Mennesket vilde synde og behöve dem. 
1.66 D. Creavit Deus muscas et culices et alia talia quae sunt homini nociva? (373) 
1.66 Discipulus. Skapaði Guð mý eða kleggja eða ǫnnur meinkykvendi? (18) 
D.: Skabte Gud Myg og Klægger og andre. skadelige Dyr? 
M. Tantam diligentiam exhibuit Deus in muscis et formicis formandis quantam in angelis creandis. 
Magister. Með jafnmikilli vandvirki skapaði Guð mý ok maura sem engla. 
L.: Med den samme Omhyggelighed skabte Gud Myg og Myrer som Engle. 
1.67 D. Ad quid talia? 
1.67 Discipulus. Til hvers skapaði hann þat? 
D.: I hvilken Hensigt skabte han det (dem)? 
M. Omnia ad laudem gloriae suae.  Muscae quidem et culices et his similia propter superbiam hominis condita sunt, ut, cum eum pungunt, quid sit cogitet, qui nec minutis vermiculis resist ere valet [.  cum essent ei a Deo omnia subjecta antequam peccaret]; unde et Pharaonem non ursi nec leones vastaverunt, sed culices et scinifes afllixerunt.  Formicae autem sive araneae vel talia quae instant operibus ideo sunt creata, ut de eis studii et pii laboris exempla sumamus.  Omnis itaque Dei creatio consideranti magna est delectatio, dum in aliquibus sit decor, ut in floribus, in aliquibus medicina, ut in herbis, in quibusdam pastus, ut in frugibus, in quibusdam significatio, ut in vermibus vel avibus.  Omnia igitur bona et omnia propter hominem creata. 
Magister. Allt til lofs dýrðar (AM 674a:23) sinnar.  Mý ok meinkykvendi eru skǫpuð í gegn drambi manna at þeir skili hvé lítit þeir megu þá er þeir hljóta mein af inum smæstum kykvendum.  Af því kvǫlðu eigi birnir né leones pharaonem ok lið hans, heldr lýs ok kleggjar.  En maurar ok kǫngorvǫ́fur ok þau kykvendi er sýslu fremja eru til þess skǫpuð at vér takim dœmi nýts erfiðis af þeira sýslu.  Mikils er vert of alla skepnu Guðs, þar er sum hefir fegrð sem blómar, en sum lækning sem grǫs, en sum fœzlu sem akrar, en sum tákn inna meiri hluta sem foglar eða dýr.  Allir hlutir eru góðir ok allir til mannaþurfta skapaðir. 
L.: Alt til sin Herligheds Priis.  Myg og (andre) skadelige Dyr ere skabte (som Middel) imod Menneskenes Hovmod, forat de skulle forstaae, hvor lidet de formaae, naar de (kunne) beskadiges (selv) af de mindste Dyr.  Derfor plagede ikke Björne eller Löver Pharao og hans Folk, men Luus og Klægger.  Men Myrer og Edderkopper og (andre) saadanne Dyr, som forrette et Arbeide, ere skabte, forat vi af deres Beskjæftigelse skal tage (251) et Forbillede paa nyttig Arbeidsomhed.  Al Guds Skabning er meget værd, idet en Deel deraf har Skjönhed, som Blomsterne, men en Deel (indeholder) Lægedom, som Urterne, men en Deel Föde, som Sædarterne, men en Deel (afgiver) Tegn paa de vigtigere Ting, som Fugle eller Dyr.  Alle Ting ere gode, og alle skabte til Menneskenes Nytte. 
[13. De Paradiso in quo homo a Deo locatus est,et formata mulier: et cur uterque peccabilis.] 
[Chapter 13] 
[Kapitel 13] 
1.68 D. Ubi est creatus? 
1.68 Discipulus. Hvar var Adam skapaðr? 
D.: Hvor blev Adam skabt? 
M. In Hebron, ubi etiam post mortuus et sepultus est et positus est in paradisum. 
Magister. Í stað þeim er Ebron heitir, þar er hann dó síðan ok (AM 674a:24) var grafinn, en hann var í paradisum. 
L.: Paa det Sted, som hedder Ebron, hvor han senere döde og blev begravet, men det (Sted) var i Paradis. 
1.69 D. Quid est paradisus vel ubi est? 
1.69 Discipulus. Hvat er paradisus? 
D.: Hvad er Paradis? 
M. Locus amoenissimus in Oriente, in quo arbores diversi generis contra varios defectus erant consitae Verbi gratia, ut, si homo congruo tempore de uno comederet, nunquam amplius esuriret, congruo tempore de alio, et nunquam sitiret, de alio vero, et nunquam lassaretur; ad ultimum, ligno vitae uteretur et amplius non senesceret, non infirmaretur, nunquam moreretur. (374) 
Magister. Inn fegrsti staðr í austri. Þar eru alls kyns tré ok aldin í gegn meinum manna. Ef maðr bergir á makligri tíð af einu tré, þá hungrar hann aldri síðan. Ef hann bergir af ǫðru, þá þyrstir hann eigi. Ef hann bergir af inu þriðja, þá mœðisk hann eigi. En ef hann bergir af lífstré, þá eldisk hann eigi né sýkisk né deyr. 
L.: Det skjönneste Sted i Östen, der ere alleslagø Træer og Frugter, som Lægedom for Menneskenes Meen (Svagheder). Dersom man spiser til rette Tid af et Træ, da hungrer man aldrig mere. Dersom man spiser af et andet Træ, da törster man aldrig. Dersom man spiser af et tredje, da bliver man aldrig træt. Men dersom man spiser af Livsens Træ, da ældes man ikke, eller bliver syg eller döer. 
1.70 D. Ubi est creata mulier? 
1.70 Discipulus. Hvar var kona skǫpuð? 
D.: Hvor blev Kvinden skabt? 
M. In paradiso de latere viri dormientis. 
Magister. Í paradiso ór rifi sofanda manns. 
L.: I Paradis af den sovende Mands Ribbeen. 
1.71 D. Quare de viro? 
1.71 Discipulus. Hví var hon af karlmanni skǫpuð? 
D.: Hvorfor blev hun skabt af Manden? 
M. Ut, sicut in carne una, ita per dilectionem esset cum eo in mente una. 
Magister. At svá væri þau í einum ástarhug sem þau váru í einum líkam. 
L.: Forat de skulde være Eet i Kjærligheden, saaledes som de vare Eet i Legemet. 
[71a. D. Qualis erat ille somnus? 
1.71a Discipulus. Hvílíkr var svefn sjá? 
D.: Hvorledes var den Sövn? 
M. Extasis.  Spiritus namque in caelestem paradisum eum rapuit, ubi Christum et Ecclesiam de se nascituros vidit; unde evigilans mox de illis prophetavit.] 
  Magister. Guðs andi nam hann upp í himneska paradisum ok sá hann þá þat at Christus ok sancta kristni mundi berask ór hans kyni. Því spá-(AM 674a:25)ði hann of þau þegar er hann vaknaði. 
  L.: Guds Aand henrykte ham ind i det himmelske Paradis, og da saae han, at Christus og den hellige Christenhed skulde fodes af hans Slægt, derfor spaaede han om dem, da han vaagnede. 
1.72 D. Cur non sunt omnes electi pariter creati ut angeli? 
1.72 Discipulus. Hví váru eigi allir senn helgir menn skapaðir sem englar? 
D.: Hvorfor bleve ikke alle hellige Mænd skabte paa eengang ligesom Englene? 
M. Voluit Deus in hoc habere etiam Adam sui similitudinem, ut, sicut ab ipso omnia, ita omnes homines nascerentur ab illo; unde et Eva ab eo. 
Magister. Því at Guð vildi enn Adam láta í því hafa sína glíking at allt mannkyn kœmi frá honum svá sem allir hlutir eru af Guði. 
L.: Fordi Gud vilde, at Adam skulde ligne ham (Gud) ogsa& deri, at hele Menneskeslægten skulde nedstamme fra ham, ligesom alle Ting ere af Gud. (252) 
1.73 D. Quamobrem non creavit eos Deus tales, ne possent peccare? 
1.73 Discipulus. Hví skapaði Guð þau eigi svá at þau mætti eigi misgera? 
D.: Hvorfor skabte Gud dem (Mand og Kvinde) ikke saaledes, at de ikke kunde synde? 
M. Propter majus meritum. Si enim temptanti non consensissent, mox ita firmati essent, ut nec ipsi nec posteri eorum unquam peccare possent.  Voluit ergo Deus ut bonum eligerent libere et istud acciperent in remuneratione. 
  Magister. Guð vildi at þau velði sér gott at vilja sínum, ok tœki þat í ǫmbun at þau mætti eigi misgera né kyn þeira. (20) 
  L.: Gud vilde, at de ved deres egen (fri) Villie skulde vælge det Gode, og modtage som Belonning: at hverken de selv eller deres Afkom kunde synde. 
[14. De generatione in statu innocentiæ; et pluscula de eo statu,et de tentatione ac casu primorum parentum.] 
[Chapter 14] 
 
1.74 D. Qualiter gignerent, si in paradiso permansissent? 
1.74 Discipulus. Hversu mundu menn aukask eða alask í paradiso? 
D.: Hvorledes kunde Menneskene formeres eller födes i Paradis? 
M. Quemadmodum manus manui, ita sine concupiscentia jungerentur et, sicut oculus se levat ad videndum, ita sine delectatione illud sensibile membrum perageret suum officium. 
Magister. Líkamsliðir mundu fremja embætti sitt ǫ́n lostasynðar svá sem þá er menn takask í hendr eða sjásk til […] 
L.: Legemets Lemmer vilde have forrettet sin Gjerning uden syndig Lyst ligesom naar Menneskene række hinanden Haanden eller see paa hverandre, 
1.75 D. Quali modo pareret? 
 
 
M. Sine dolore et absque sorde. 
 
 
1.76 D. Esset infans ita debilis et non loquens, ut nunc? 
1.76  
 
M. Mox ut nasceretur, ambularet et absolute loqueretur et contra singulos defectus de lignis ibi positis uteretur et prae(375)fixo a Deo tempore de ligno vitae ederet et sic in uno statu postmodum permaneret. 
[…] en bǫrnin mundu vera sóttalaus ok ǫ́n allri óhreinsun. Þegar mundi hvert barn mæla skýrt ok ganga (AM 674a:26) er alit væri ok neyta aldins af þeim tréum er þar eru við ǫllum meinum ok bergja síðan á fyrirætlaðri tíð af lífstré. 
men Börnene vilde have været fri for al Sygdom og for al Besmittelse. Ethvert Barn vilde strax have kunnet tale tydeligt og gaae, saasnart det var födt, og havde nydt Frugterne af de Træer, som ere der og som afgive Lægedom mod alle Sygdomme, og siden paa den bestemte Tid spist af Livets Træ. 
1.77 D. Quamdiu debuerunt esse in paradiso? 
1.77 Discipulus. Hversu lengi skyldu menn vera í paradiso? 
D.: Hvor længe skulde Mennesket blive i Paradis? 
M. Usquequo impleretur numerus angelorum qui ceciderant et ille numerus electorum qui erat implendus si angeli non cecidissent. 
Magister. Unz fyldisk tala þeira engla er fórusk ok sú tala heilagra er fyllask skyldi í paradiso, þó at englar fœrisk eigi. 
L.: Indtil der fyldtes Antallet af de Engle, der faldt, og det Antal af Hellige, som skulde fyldes i Paradis, om end Englene ikke vare faldne. 
1.78 D. Quomodo posset paradisus omnes capere? 
1.78  
 
M. Sicut nunc generatio per mortem praeterit et generatio per vitam advenit, ita tunc parentes in meliorem statum assumerentur, filii vero praefinito tempore, quod creditur circa triginta annos, post esum ligni vitae suis posteris cederent et ad extremum omnes pariter in caelis angelis coaequarentur. 
Ok svá sem nú berask aðrir í stað er aðrir deyja, svá mundu ok þá feðr vera uppnumnir til betri vista síðan er þeir bergði af lífstré en síðan hverr áttbogi eftir annan á fyrirætlaðri tíð en at næst mundu allir saman verða jafnir sem englar á himni. 
Og ligesom der nu födes andre istedenfor naar andre döe, saaledes vilde da Fædrene være blevne optagne til de bedre (salige) Boliger, efterat have spist af Livets Træ, men siden den ene Slægt efter den anden paa den forud bestemte Tid, men tilsidøt vilde alle være blevne som Engle i Himmelen. 
1.79 D. Erant nudi? 
1.79 Discipulus. Váru inir fyrstu menn nøkðir skapaðir? 
D.: Bleve de forste Mennesker skabte nögne? 
M. Nudi erant et non plus de illis membris quam de oculis erubescebant. 
Magister. Nøkðir vǫ́ru ok skǫmmuðusk enskis liðar (AM 674a:27) síns heldr an augna. 
L.: Nögne vare de og skammede sig ligesaalidt ved noget af deres Lemmer som ved (deres) Öine. 
1.80 D. Quid est quod dicitur: “Post peccatum viderunt se nudos” (cf. Gen., III, 7) quasi ante hoc non viderint? 
1.80 Discipulus. Hví er svá frá þeim sagt eftir synð at þau sǫ́ sik nekkvið sem þau sé þat eigi fyrr? 
D.: Hvorfor fortælles der om dem efter Syndefaldet, at de sa&e dem selv nögne, som om de ikke havde været det för? 
M. Post peccatum mox per concupiscentiam in invicem exarserunt et in illo membro exorta est confusio, unde humana procedit propago. 
Magister. Eftir synð gerðisk fýsi munúðlífis í líkǫmum þeira […] 
L.: Efter Syndefaldet opstod Attraa til Vellyst i deres Legemer, 
1.81 D. Cur in illo membro plus quam in aliis? 
1.81  
 
M. Ut scirent quod tota posteritas illorum eodem crimine obnoxia teneretur. 
[…] ok skǫmmuðusk þau þeira liða sinna mest er til synðar fýstusk, því at þau vissu þegar at allt kyn þeira mundi liggja undir þeiri inni sǫmu synð. 
og de skammede sig mest ved de Lemmer, som havde Lyst til Synden, thi de vidste da strax, at hele deres Afkom vilde ligge under for den samme Synd. (258) 
1.82 D Viderunt Deum in paradiso? (M1119-) 
1.82 Discipulus. Sǫ́ þau Guð í paradiso? 
D.: Saae de Gud i Paradis ? 
M. Per assumptam formam ut Abraham et alii prophetae. (376) 
Magister. Sǫ́ þau hann í nekkverjum líkneskjum sem hann vitraðisk síðan spámǫnnum. 
L.: De saae ham i nogle Billeder, saaledes som han senere aabenbarede sig for Propheterne. 
1.83 D. Quare seduxit eos diabolus? 
1.83 Discipulus. Fyr hví sveik djǫfull þau? 
D.: Hvorfor forförte Djævelen dem? 
M. Propter invidiam. Invidit enim illis ut ad illum honorem pervenirent de quo ipse superbus cecidisset. 
Magister. Því at hann ǫfundi þat er þau skyldu koma til þess vegs er hann var frá rekinn fyr ofmetnuð. 
L.: Fordi han misundte dem, at de skulde komme til den Herlighed, som han blev bortdreven fra paa Grund af Hovmod. 
83a. D. Per quid invenit aditum temptandi? 
 
 
M. Per superbiam. Voluit enim homo in propria potestate manere, quoniam dixit: “In abundantia mea non movebor in aeternum” (Ps. XXIX, 7).] 
En fyr þann ofmetnuð sveik hann þau því at þau drǫmbuðu af gift sinni ok hugðusk ei mun-( AM 674a:28)du lifa. 
Men ved (Hjælp af) det samme Hovmod forförte han dem; thi de hovmodede sig af deres Begavelse, og troede at de bestandig vilde leve. 
1.84 D. Cur permisit eum Deus temptari, cum sciret eum superari? 
1.84 Discipulus. Hví lét Guð þeira freista þar er hann sá at þau mundu eigi standask ? 
D.: Hvorfor lod Gud dem friste, efterdi han saae, at de ikke vilde bestaae? 
M. Quia praescivit quanta bona de ejus peccato esset facturus. 
Magister. Því at hann vissi hvé mikla gœzku hann mundi sýna eftir synð þeira. 
L.: Fordi han vidste, hvor megen Godhed han vilde vise efter deres Fald. 
1.85 D. Locutus est serpens? 
1.85 Discipulus. Mælti ormrinn við þau? 
D.: Talade Slangen (virkelig) til dem? 
M. Diabolus locutus est per serpentem, ut hodie loquitur per obsessum hominem, quemadmodum angelus locutus est per asinam, cum nec serpens nec asina scirent quid per eos verba illa sonarent. 
Magister. Heldr djǫfull fyr orminn svá sem nú mælir hann fyr óða menn. (22) 
L.: Ja, Djævelen igjennem Slangen, saaledes som han nu taler igjennem besatte Mennesker. 
1.86 D. Quare magis per serpentem quam per aliud animal? 
1.86 Discipulus. Hví heldr fyr orm an annat kykvendi? 
D.: Hvorfor hellere igjennem Slangen, end igjennem et andet Dyr? 
M. Quia serpens est tortuosus et lubricus et diabolus quos seduxerit facit tortuosos fraudulentia, lubricos luxuria. 
Magister. Ormr hrøkkvisk ok er háll. Svá verða ok allir þeir er djǫfull svíkr hálir í synðum, þat eru gálausir ok hrøkkvísir í vélum, ok hafa eitr í munni, þat eru ill orð. 
L.: Slangen bugter sig og er glat, saaledes blive ogsaa alle de, som Djævelen forförer, glatte i Synderne, det er, tankelöse og snedige i Svig og have Gift i Munden, det er onde Ord. 
1.87 D. Finit scientia boni et mali in illo pomo? 
1.87 Discipulus. Var vitra góðs eða ills í bǫnnuðu epli? 
D.: Var Kundskab om Godt og Ondt i det forbudne Æble (den forbudne Frugt)? 
M. Non in pomo, sed in transgressione.  Ante peccatum scivit homo bonum et malum, bonum per experientiam, malum per scientiam; post peccatum autem scivit malum per experientiam, bonum tantum per scientiam. 
Magister. Eigi í epli heldr í yfirstǫplun Guðs laga,  því at maðr vissi bæði gott ok illt áðr hann misgerði þó at hann reyndi þá gott eitt, en eftir synð (AM 674a:29) reyndi hann illt ok munði at eins gott. 
L.: Ikke i Æblet (Frugten) men i Overtrædelsen af Guds Lov,  thi Mennesket kjendte baade Godt og Ondt, förend han syndede, skjöndt han da erfarede kun det Gode; men efter Syndefaldet erfarede han det Onde og erindrede kun det Gode. 
1.88 D. Nascerentur mali in paradiso? 
1.88 Discipulus. Mundu illir menn alask í paradiso? 
D.: Vilde onde Mennesker have kunnet födes i Paradis? 
M. Tantummodo electi. (377) 
Magister. Góðir at eins. 
L.: Kun gode. 
1.89 D. Quare nunc nascuntur? 
1.89 Discipulus. Hví alask nú illir menn? 
D.: Hvorfor födes nu onde Mennesker? 
M. Propter electos, ut exerceantur per illos. 
Magister. Til raunar ok dýrðar góðra. 
L.: Til de Godes Prövelse og Forherligelse. 
[15. De eorum expulsione a Paradiso, et de gravitate peccati ob quod expulsi sunt.] 
[Chapter 15] 
[Kapitel 15] 
1.90 D. Quamdiu fuerunt in paradiso? 
1.90 Discipulus. Hvé lengi vǫ́ru þau í paradso? 
D.: Hvor længe vare de (förste Mennesker) i Paradis? 
M. Septem horas. 
Magister. Sjau stundir. 
L.: Syv Timer. (254) 
1.91 D. Cur non diutius? 
1.91 Discipulus. Hví eigi lengr? 
D.: Hvorfor ikke længere? 
M. Quia, mox ut mulier fuit creata, confestim est praevaricata; tertia hora vir creatus imposuit nomina animalibus; hora sexta mulier formata continuo de vetito pomo praesumpsit viroque mortem porrexit, qui ob ejus amorem comedit; et mox, hora nona, Dominus de paradiso eos ejecit. 
Magister. Því at kona villtisk þegar er hon var skǫpuð. At dagmǫ́lum var Adam skapaðr ok gaf hann nǫfn ǫllum kykvendum, en at miðjum degi var kona skǫpuð ok át hon þegar af bǫnnuðu tré ok seldi manni sínum ok át hann, ok rak Guð þau at aftni dags ór paradiso. 
L.: Fordi Kvinden forvildede sig, saasnart hun var bleven skabt. Ved Dagens Begyndelse (Klokken 9 Formiddag) blev Adam skabt, og da gav han alle Dyr Navne; men ved Middag (Klokken 12) blev Kvinden skabt, og aad hun da strax af det forbudne Træ og gav sin Mand og han aad, og om Aftenen drev Gud dem ud af Paradis. 
1.92 D. Quid fuit cherubim vel flammeus gladius? 
1.92 Discipulus. Hvat er cherubin ok loganda sverð? 
D.: Hvad er Cherubin (Cherubim) og det flammende Sværd? 
M. Gladius fuit igneus murus, quo post peccatum circumdatus est paradisus, cherubim vero angelica custodia, ut et ignis corpora arceret, angeli autem spiritus a loco voluptatis inhiberent. 
Magister. Cherubin er engla varðhald en loganda sverð er eldligr , því at engill (AM 674a:30) varði ǫndum en eldr líkǫmum dyrr paradísar eftir synð. 
L.: Cherubin er Engle-Vagt, men det flammende Sværd er en Ildmuur, thi en Engel holdt Sjælene, men en Ild Legemerne borte fra Paradisets Dör efter SyndefaIdet. 
1.93 D. Quo ivit tunc Adam? 
1.93 Discipulus. Hvert fór Adam þá? 
D.: Hvor gik Adam da hen? 
M. In Hebron est reversus, ubi et creatus; ibique filios procreavit.  Occcisum autem Abel a Cain, centum annos luxit et Evae amplius copulari noluit.  Sed, quia Christus a maledicto semine Cain nasci noluit, per angelum admonitus Evae est iterum sociatus et pro Abel est Seth genitus,  de cujus stirpe est Christus natus.  Volo etiam te scire quod a tempore Adae usque ad Noe non pluit et iris non fuit et homines carnes non edebant et vinum non bibebant eratque totum tempus quasi vernalis temperies copiaque omnium rerum, quae omnia post immutata sunt propter peccata hominum. 
Magister. Þangat sem hann var skapaðr í Ebron ok byggði þar ok ól sonu.  En eftir víg Abel, sonar síns, þá kom hann eigi í sama sæing konu sinni hundrað vetr.  En alls Christus vildi eigi berask ór bǫlvuðu kyni Kain, þá minnti engill Adam at hann hefði samfarar við konu sína ok ólu þau son í stað Abel þann er Seth hét.  Ór þess kyni lét Christus berask.  En frá Adams æfi til Nóaflóðs kom eigi regn á jǫrð, ok var eigi regnbogi sénn, ok ǫ́tu menn eigi kjǫt né drukku vín. Sú tíð var ǫll svá sem vártíð ok var þá gnótt allra góðra hluta, sú er síðan þvarr af synðum manna. (24) 
L.: Derhen, hvor han blev skabt, (nemlig) til Ebron og byggede der og avlede Sönner;  men efter sin Sön Abels Mord, kom han ikke i samme Seng som hans Kone i 100 Aar.  Men fordi Christus ikke vilde födes af Kains forbandede Afkom, saa paamindede en Engel Adam om, at han skulde have Omgang med sin Kone, og avlede de da en Sön i Abels Sted, som hed Seth;  af hans Afkom lod Christus sig föde.  Men fra Adams Tid til Noæ Flod kom ikke Regn paa Jorden og Regnbue saaes ikke, og man spiste ikke Kjöd eller drak Viin. hele den Tid var som Foraarstid, og af alle gode Ting var da Overflödighed, som siden forsvandt formedelst Menneskenes Synder. 
1.94 D. Quid peccavit homo quod expulsus est de paradiso? 
1.94 Discipulus. Hvat (AM 674a:31) misgerð[i maðr er hann var á braut rekinn ór] paradiso? 
D.: Hvori syndede [Mennesket, der det blev drevet bort fra]1 Paradis? 
M. Sicut Deus esse concupivit et ideo contra ejus praeceptum de interdicta arbore comedit. (378) 
Magister. Át hann af bǫnnuðu tré í gegn boðorði Guðs. 
L.: Det nöd af det forbudne Træ imod Guds Bud. 
1.95 D. Quid fuit magni comedisse pomum? 
1.95 Discipulus. Var mikil synð at eta epli? 
D.: Var det en stor Synd at æde et Æble? 
M. tam grave piaculum fuit, ut toto mundo redimi non posset. 
Magister. Svá þung synð var sú at eigi mátti bœta ǫllum heimi. 
L.: Saa svar var den Synd, at den ikke kunde forsones med hele Verden. (255) 
1.96 D. Hoc proba. 
1.96 Discipulus. Sannaðu þat. 
D.: Beviis det. 
M. Justumne tibi videtur ut homo obediat divinae voluntati? 
Magister. Sýnisk þér rétt at maðr hlýði Guðs vilja? 
L.: Synes det dig rigtigt, at Mennesket adlyder Guds Villie? 
1.97 D. Nihil justius quam ut omnis creatura rationalis nihil omnino praeponat voluntati creatoris. 
1.97 Discipulus. Etki var réttara an skynsamlig skepna þjóni vilja skapara síns. 
D.: Intet var rigtigere, end at en fornuftig Skabning skulde adlyde sin Skabers Villie. 
M. Ergo voluntas Dei major est quam totus mundus. 
Magister. Sýnisk þér Guðs vili ǫllum heimi œðri? 
L.: Synes dig Guds Villie höiere end den ganske Verden? 
1.98 D. Utique. 
1.98 Discipulus. Víst er svá. 
D.: Visselig er det saa. 
M. Si igitur tu stares coram Deo et aliquis diceret: “Respice retro aut totus mundus interibit”.  Deus autem diceret: “Nolo ut respicias, sed me inspicias”, deberes tu Deum contemnere, qui est creator omnium rerum et gaudium angelorum, ut liberares transitorium mundum? 
Magister. Ef þu stœðir fyr Guði ok mælti nekkverr við þik at þú snerisk frá honum eða ella mundi allr heimr farask,  en Guð mælti at þú skyldir eigi snúask frá honum, skyldir þú þá hafna Guði ok leysa fallvaltan heim? 
L.: Dersom du stod for Gud, og En sagde til dig, at du skulde vende dig bort fra ham, thi ellers vilde hele Verden forgaae,  men Gud sagde, at du ikke skulde vende dig bort fra ham, skulde du da forsage Gud og redde den forgjængelige Verden? 
1.99 D. Minime. 
1.99 Discipulus. Ǫllungis eigi. 
D.: Aldeles ikke. 
M. Hoc Adam fecit.  Coram Deo stetit et, diabolo inclamante, retro respexit et majus peccatum quam mundus esset commisit. 
Magister. Þat gerði Adam.  Hann stóð fyr Guði ok leit frá honum ok veik eftir (AM 674a:32) [fjándanum ok gerði synð þá er ǫllum] heimi [var þyngri.] 
L.: Det gjorde Adam,  han stod for Gud og saae bort fra ham og fulgte [Djævelen, og begik den Synd, som var sværere end]2 den ganske Verden. 
1.100 D. Quomodo majus? 
1.100  
 
M. Quia sex criminalia peccata in hoc uno crimine admisit, quibus sex aetates suae posteritatis morti involvit. 
Sex hǫfuðsynðir [gerði Adamr ] í þessi einni ok hafði sex heimsaldra í dauða. 
Sex Hovedsynder begik Adam i denne ene (Synd) og indviklede sex Verdensaldere i Döden. 
1.101 D. Quae fuerunt ilia? 
1.101 Discipulus. Hverjar váru þær sex? 
D.: Hvilke vare de sex (Hovedsynder)? 
M. Primum superbia fuit, cum Deo aequalis esse voluit; et ideo factus est omnium infimus, qui fuit omnibus (379) praelatus; de hac dicitur: “Immundus est coram Deo omnis qui exaltat cor suum” (cf. Prov., XVI, 5).  Secundum inobedientia exstitit, cum mandatum praeterivit; et ideo facta sunt ei omnia inobedientia, quae prius erant subjecta;  de hac dicitur: “Quasi scelus est ariolandi, nolle obedire (cf. I Re g., XV, 23).  Tertium avaritia erat, cum plus quam concessum erat concupierat; et ideo omnia concessa juste amiserat; de hac dicitur: “Avaritia est idolorum servitus” (cf. Galat., V, 20).  Quartum erat sacrilegium, cum vetitum in sacro loco quasi per furtum subripuit;  et ideo de sacrario excludi meruit; de hoc dicitur: “Qui profanat sancta, a sanctis exterminabitur”.  Quintum fuit spiritualis fornicatio; Anima enim illius erat Deo conjuncta,  sed, cum, spreto Deo, diabolum admisit, quasi cum extraneo adulterium commisit;  et ideo veri sponsi amicitiam amisit;  de hac dicitur: “Perdes omnem qui fornicatur abs te” (cf. Psal., LXXII, 27).  Sextum homicidium perpetravit, quo se et omnem genus humanum in mortem praecipitavit; de hoc dicitur: “Qui occiderit, morte moriatur” (Levit., XXIV, I7), morte scilicet aeterna, (M1121-) unde et in interiori homine mox est mortuus et jacuit in sepulcro corporis sepultus. 
Magister. Fyrst ofmetnuðr, er hann vildi vera glíkr Guði. Of þá synð er mælt: Óhreinn er sá fyr Guði er drambar í hjarta sínu.  Ǫnnur synð var óhlýðni, er hann hlýddi eigi boðorði Guðs ok urðu honum þá allir hlutir óhlýðnir er áðr váru hlýðnir.  Of þá synð er mælt: Svá sem illt er at vilja eigi hlýða boðorði Guðs.  In þriðja synð var ágirni, því at hann girnðisk framarr an honum væri lofat ok týndi hann þá ǫllu því er honum var veitt. Of þá synð er mælt: Ágirni er skurðgoðaþjónusta.  Fjórða synð var stulðr inn mei-(AM 674a:33)ri, þat er ór helgum stað, því at hann tók ór helgum stað þat er honum var bannat,  ok var hann af því rekinn ór paradiso sem ritit er: Sá er rænir helga staði verðr á braut rekinn ór helgum stǫðum.  Fimmta synð var andligr hórdómr; því at ǫnd hans var gift Guði,  en hon fyrleit hann ok samtengðisk djǫfli  ok týndi elsku ins sanna brúðguma  sem ritit er: Glatask hverr frá Guði er hórdóm gerir. (26)  Sétta synð var manndráp þat er hann glataði sjolfum sér í dauða ok ǫllu kyni sínu. Of þá synð er mælt: Sá er víg vegr, dauða mun hann deyja. Af því dó hann þegar ins iðra manns dauða ok lá grafinn í grǫf líkams síns. 
L.: Först Hovmod, idet han vilde være Gud lig. Om den Synd siges der: ureen er den for Gud, som hovmoder sig i sit Hjerte (jfr. Luc. 16, 15).  Den anden Synd var Ulydighed, idet han ikke adlöd Guds Bud, og bleve da alle Ting ham ulydige, som för vare ham lydige.  Om den Synd siges der: “Saasom det er ondt at ville ikke adlyde Guds Bud”.  Den tredje Synd var Gjerrighed, thi han attraaede mere, end det var ham tilladt, og mistede han da alt det, som var ham givet. Om denne Synd siges der: “Gjerrighed er Afgudsdyrkelse” (Eph. 5, 5).  Den fjerde Synd var den værste Art Tyveri, det er, (et Tyveri fra) et helligt Sted; thi han tog fra et helligt Sted, hvad der var ham forbudt,  og blev han derfor uddreven af Paradis, som skrevet staaer: “Den, som (256) plyndrer hellige Steder, bliver bortjaget fra hellige Steder.”  Den femte Synd var aandeligt Hoer, thi hans Sjæl var formælet med Gud,  men den forsmaaede ham, forenede sig med Djævelen,  og tabte den sande Brudgoms Kjærlighed,  som skrevet staaer: “Hvo som bedriver Hoer, fortabes fra Gud” (jfr. Psalm. 73, 27).  Den sjette Synd var Manddrab, thi han styrtede sig selv og hele sit Afkom i Döden. Om denne Synd siges der: “Den, som begaaer et Drab, han vil döe Döden” (j fr. 3 Mosebog 24, 17). Derfor döde han strax det indre Menneskes Död og laae begraven i sit Legems Grav. 
1.102 D. Nonne ille miser a nequissimo et mendacissimo spiritu erat seductus? 
1.102 Discipulus. Minnkaði eigi þat synð hans er hann vas tældr af lygi ins slœgsta (AM 674a:34) anda? 
D.: Formindskede det ikke hans Synd, at han blev forfört af den snedigste Aands Lögn. 
M. Non ideo fuit minus innoxius.  Si enim quis servo suo opus injungeret et monstraret ei foveam ne intus caderet, de qua surgere non posset, ille vera, contempto domino, sponte in foveam caderet et injunctum opus inactum remaneret, non esset reus? 
  Magister. Ef nekkverr byði sýslu þræli sínum ok sýndi honum tálgrǫf, at eigi felli hann þar er hann mætti eigi upp rísa, en hann fyrléti óunnit verk ok felli viljandi í grǫfina, væri hann eigi sekr þá? 
  L.: Hvis nogen paalagde sin Træl et Arbeide og viste ham en farlig Grav, forat han ikke skulde falde, hvor han ikke kunde komme op, men han forlod Arbeidet ugjort og faldt med Villie i Graven, var han da ikke skyldig? 
1.103 D. Immo duplici culpa esset obstrictus, una (380) qua dominum contempsit, alia qua se ad injunctum opus impotem fecit. 
1.103 Discipulus. Heldr tvefaldri sekð, því at hann fyrleit Guð sinn ok gerði sik ómǫ́ttkan til nýts verks. 
D.: Jo, endog dobbelt skyldig, fordi han foragtede sin Gud og gjorde sig uduelig til nyttigt Arbeide. 
M. Ita fecit Adam: Deum contempsit, opus obedientiae deseruit, foveam mortis incidit. 
Magister. Svá gerði Adam. Hann hafnaði Guði ok fyrleit hlýðni ok fell í dauðagrǫf. 
L.: Saaledes handlede Adam, han foragtede Gud, og foragtede Lydigheden og faldt i Dödens Grav. 
[16. De satisfactione Deo exhibenda pro ea injuria.] 
 
 
1.104 D. Quali modo eum oportuit reverti? 
1.104 Discipulus. Hversu átti hann aftr at hverfa? 
D.: Hvorledes burde han vende tilbage? 
M. Honorem quem Deo abstulit reddere debuit et pro peccato satisfacere quod fecit.  Valde enim justum est ut qui alii sua abstulerit et ablata restituat et pro injuria illata satisfaciat. 
Magister. Gjalda Guði veg þann er hann tók frá honum ok bœta synð þá er hann gerði.  Þat er rétt at maðr gjaldi þat er hann tekr frá ǫðrum ok bœti gǫr óskil. 
L.: Ved at tilbagegive Gud den Ære, som han tog fra ham, og give Böder for den Synd, han havde begaaet.  Det er ret, at man giver tilbage, hvad man tager fra andre og giver Böder for begaaet Uret. 
1.105 D. Quid abstulit homo Deo? (CORR START) 
1.105 Discipulus. Hvat tók maðr frá Guði? 
D.: Hvad tog Mennesket fra Gud? 
M. Totum quod proposuit in sua curia de suo genere facere. 
Magister. Allt þat er hann ætlaði at gera ór kyni hans. 
L.: Alt det, som han vilde gjöre hans Slægt til. 
1.106 D. Qualiter debuit ablatum honorem reddere? 
1.106 Discipulus. Hversu skyldi Adamr gjalda Guði braut tekinn (AM 675:13) veg. 
D.: Hvorledes skulde Adam tilbagegive Gud den borttagne Hæder.3  
M. Diabolum ita vincere, ut ipse victus est ab eo et seipsum omnesque praedestinatos ad vitam tales restituere quales futuri erant si permansissent. 
Magister. Stíga yfir djǫfulinn sem hann var áðr yfirstiginn ok gera sik sjalfan ok alla valda menn slíka sem þeir mundu vera ef hann misgerði eigi. 
L.: (Ved at) beseire Djævelen saaledes som han (Adam) selv alt var bleven beseiret (af ham), og gjöre (267) sig selv og alle Udvalgte saadanne, som de vilde have været, hvis han ikke havde syndet. 
1.107 D. Qualiter autem satisfacere? 
1.107-8 Discipulus. Hversu skyldi hann yfirbœta. 
D.: Hvorledes skulde han gjöre Fyldest? 
M. Quia peccatum majus mundo commisit, aliquid majus mundo Deo solvere debuit. 
[Magister] Gjalda Guði nøkkut heimi betra því at hann misgerði þat at heimi var þyngra en af því fórsk hann í dauðagrǫf at hann mátti þat eigi gera. 
L.: Ved at betale Gud noget, (som Tar) bedre end Verden, thi hans Misgjerning var sværere end Verden; men derfor faldt han i Dödens Grav, fordi han ikke kunde gjöre det. 
1.108 D. Horum neutrum nulla ratione facere potuit. 
 
 
M. Ideo in morte permansit. 
 
 
1.109 D. Et cur non penitus periit? 
1.109-10 Discipulus. Hví fyrirfórsk hann eigi með ǫllu. 
D.: Hvorfor gik han ikke ganske tilgrunde? 
M. Statutum Dei immutari non potuit.  Proposuit enim ex genere Adae electorum numerum complere. 
Guðs fyrirætlan mátti eigi farask því at Guð hafði ráðit at fylla tǫlu heilagra ór hans kyni en ef hann galt eigi makliga veg þann þá heimti Guð þat at honum nauðgum í hermðarpíslum.   
L.: Guds Forudbestemmelse kunde ikke tilintetgjöres, thi Gud havde besluttet, at fylde de Helliges Tal af hans Afkom; men da han ikke betalte Gud den Hæder, som han skyldte ham, saa tvang Gud ham dertil ved (at underkaste ham) Verdens Pinsler.   
1.110 D. Quid ergo? 
 
 
M. Quia debitum honorem non solvit, Deus ab eo invito accepit, cum eum poenis subegit. (381) 
 
 
1.111 D. Quomodo est honor Dei poena hominis? 
1.111 Discipulus. Hversu er písl manns vegr Guðs. 
D.: Hvorledes kunne Menneskets Pinsler være (til) Guds Ære? 
M. Quia quem dulcem patrem, ut filius, in gloria habere contempsit, hunc suum Dominum in tormentis, ut rebellis servus, sensit. 
Makligt var at flýjandi kenndi reiði Guðs í píslum þat er hann vildi eigi elska hann sem sonr fǫður í dýr[ð] . (28) 
L.: Det var fortjent, at den flygtende (den, som vendte sig bort fra Gud) fölte Guds Vrede i Pinsler, da han ikke vilde elske ham som en Sön sin Fader i Herlighed. 
1.112 D. Cum solvere vellet et non posset, cur Deus, cum misericors sit, non ei dimisit aut talem in gloria sumpsit? 
1.112 Discipulus. Ef Guð er miskunnsamr, hví fyrirgaf hann honum eigi allt ok leiddi hann til dý[r]ðar, alls hann vildi bœta ef hann mætti ok mátti eigi. 
D.: Da Gud er barmhjertig, hvorfor tilgav han ham da ikke alt, og förte ham til Salighed, eftersom han (Adam) vilde böde (for sin Misgjerning), om han havde kunnet, men kunde det ikke? 
M. Si Deus ei ideo dimitteret suum honorem, quia habere non posset impotens esset;  si autem hominem peccatorem impunitum in gloriam assumeret, unde angelum pro una cogitatione extrusisset, injustus esset.  Porro si peccatum impunitum remaneret, aliquid in regno Dei inordinatum esset; sed in regno ejus nihil relinquitur inordinatum: petcator ergo puniri debuit.  Quis enim gemmam de caeno sublatam in thesauros suos recondat non purgatam? 
En Guð fyrirgæfi eigi þá væri hann (AM 675:14) ómáttuligr því at hann héldi eigi veg fyrirætlan sinnar.  En ef hann tæki synðugan ópíndan í dýrð, þaðan er hann rak á braut engil fyrir hugrenning, þá væri hann eigi réttlátr.  Er synðar átti at hefna, at ekki færi at óskipuðu í ríki Guðs því at engi mun leggja gimstein óþveginn í ǫrk sína, þann er áðr hefir í saur fallit.   
L.: Dersom Gud tilgav ikke, var han afmægtig, (skulde hedde: dersom Gud eftergav ham sin Hæder, fordi han ikke kunde beholde den, saa var han afmægtig); thi han hævdede ikke (d. e. formaaede ikke at hævde) sin Beslutnings Ære.  Men dersom han optog en Synder ustraffet til den Herlighed, hvorfra han bortjog en Engel formedelst en Tanke, saa var han ikke retfærdig;  men Synden burde straffes, forat ingen Uorden skulde finde Sted i Guds Rige, thi ingen vil lægge den Ædelsteen uvadsket ned i sin Skatkiste, som for har ligget i Skarnet.   
1.113 D. Ad quem finem ergo debuit devenire? 
1.113 Discipulus. Til hvers enda átti þetta at koma? 
D.: Til hvilket Endemaal skulde dette före? 
M. Quoniam transfuga servus cum furta domini sui ad saevissimum profugerat tyrannum,  filius regis est missus de palatio in carcerem post exnlem servum, qui tyrannum contereret et fugitivum servum cum rebus in gratiam regis reduceret. 
Flýjandi þræll hljópsk frá Guði sínum með stuld til hins grimmasta víkings.  Af því var sendr konungsson ór himnaríki í myrkvastofu eftir þræli, at sá stigi yfir víkinginn ok leiddi aftr þræl með fengi ok sætti hann með konungi. 
L.: Den flygtende Træl sneg sig bort fra sin Gud med Tyvekoster til den grummeste Röver.  Derfor blev (258) Kongens Sön sendt fra Himmerig til Fængslet, forat hente (befrie) Slaven, pas det at samme (Kongesön) skulde betvinge Röveren og före Slaven tilbage tilligemed de stjaalne Koster, og forlige bam med Kongen. 
1.114 D. Quare homo potuit redire post lapsum? 
1.114 Discipulus. Hví mátti maðr eigi aftr hverfa eftir synð? 
D.: Hvorfor kunde Mennesket ikke vende tilbage efter Synden? 
M. Quia, sicut non per se, sed per alium impulsus cecidit, ita dignum erat, cum per se non posset et vellet, per alium adjutus resurgeret. 
Svá sem hann teygði annarr til falls svá var ok makligt at annarr teygði hann til upprisu þeirar er hann vildi ok mátti eigi. 
L.: Ligesom en anden forlokkede ham til Fald, saa var det ogsaa tilbörligt , at en anden hjalp ham til at reise sig, hvilket han önskede, men ikke kunde. 
[17. Necessitas Incarnationis Verbi ad eam satisfactionem exhibendam.] 
[Chapter 17] 
[Kapitel 17] 
1.115 D. Cur non misit angelum, ut eum redimeret? 
1.115 Discipulus. Hví sendi Guð eigi engil at leysa Adam? 
D.: Hvorfor sendte Gud ikke en Engel for at udfrie Adam? 
M. Si angelus hominem redemisset, tunc illius et servus esset; homo autem sic restitui debuit, ut aequalis angelis esset.  Et aliud oberat: angelus in sui natura invalidus erat hominem redimere; si autem homo fieret, minus posset. (382) 
Ef engill leysti manninn, þá væri maðr engils þræll,  en engill mátti eigi leysa mann í sínu øðli því at hann mátti eigi deyja, en hann gerðisk maðr þá mætti hann enn minna. 
L.: Dersom en Engel havde udfriet Mennesket, da var Mennesket en Engels Træl,  men en Engel kunde, i sit Væsen (som Engel), ikke udfrie Mennesket, thi han kunde ikke döe, men blev han Menneske, saa magtede han det (d. e. at udfrie Mennesket) endnu mindre. 
1.116 D. Quare non creavit alium hominem de terra et misit eum pro perdito? 
1.116 Discipulus. Hví skapaði Gu[ð] eigi annan mann ór jǫrðu ok sendi þann eftir hinum glataða? 
D.: Hvorfor skabte Gud ikke et andet Menneske af Jord, og sendte det for at hente (befrie ) den Tabte? 
M. Si novum hominem Deus creasset et misisset tunc ad genus Adae redemptio non pertineret; de suo enim genere esse debuit, qui pro homine satisfaceret. 
En Guð skapaði nýjan mann ok sendi þann, þá kæmi engi ór Adams kyni sú Iausn er allt kyn endrbœtir. 
L.: Dersom Gud havde skabt et nyt Menneske og sendt det, da var den Forlösning, som forbedrer (opreiser) den hele Slægt, ikke kommen fra Adams Afkom. 
1.117 D. Cur non misit patriarcham vel prophetam? 
1.117-18 Discipulus. Hví sendi Guð eigi spámann sinn? 
D.: Hvorfor sendte Gud ikke sin Prophet (en af sine Propheter)? 
M. Patriarchae et prophetae in peccatis concepti et nati erant; et ideo genus humanum redimere non poterant [quia et ipsi redimi habebant]. 
Spámaðr var getinn í synð ok máttu þeir eigi leysa mannkyn ór píslum. Af því tók sun Guðs fullan manndóm á sik til lausnar ǫllu mannkyni ok gerðisk ęinn í tvennv øðli. Í því eðli er hann var Guð steig hann yfir diǫfulinn, þann er sveik Adam ok lauk upp himnum fyrir ǫllum mǫnnum sínum ok gerði jafna englum en þat mátti Guð einn. En í því er hann var maðr tók hann dauða óverðr ok bœtti þá synð er ǫllum heimi var þyngri en þat átti maðr at gera. 
L.: Propheterne vare undfangne i Synd, og derfor kunde de ikke forlöse Menneskeslægten fra Pinsler; derfor pastog. Guds Sön sig fuld Manddom til hele Menneskeslægtens Forlösning, og blev een Person i to Naturer. I den Natur, ifölge hvilken han var Gud, beseirede han Djævelen, som havde bedraget Adam, og aabnede Himmelen for alle sine Mennesker og gjorde dem Englene lige; men det kunde Gud alene (gjöre). Men i den Natur, ifolge hvilken han var Menneske, tog han uskyldig Döden paa sig, og bödede for (afsonede) den Synd, som var sværere end den ganske Verden. Men det burde (netop) Mennesket gjöre. 
1.118 D. Evolve caetera. 
 
 
M. quia igitur angelus redimere non debuit et homo satisfacere non potuit, Dei Filius, per quem omnia, ut et redemptio fieret per eum, assumpsit plenum hominem et in duabus naturis factus est una persona.  Et in illa natura qua Deus erat vicit diabolum, ut et ipse vicit hominem, et omnibus praedestinatis caelum aperuit et angelis coaequavit, quod solus Deus potuit.  In ea autem natura qua homo fuit pro injuria majus mundo solvit, cum mortem indebitam subiit, quod solus homo facere debuit. 
     
     
[18. Cur Verbum sit incarnatum, et ex Virgine, et in temporis plenitudine.] 
[Chapter 18] 
[Kapitel 18] 
1.119 D. Benedictus sermo oris tui, qui de caelis mihi deduxit Filium Dei.  Sed die mihi cur Filius sit incarnatus, et non Pater nec Spiritus Sanctus. 
1.119 Discipulus. Lofat sé mál munns þíns því at þú ert sannr sonr Guðs af himni. Hví tók sonr Guðs líkam heldr en faðir eða heilagr andi? (30)   
D.: Lovet være din Munds Tale, thi du er Guds (259) sande Sön fra Himmelen. Hvorfor tog Guds Sön menneskeligt Legeme paa sig, men ikke Faderen eller den hellige Aand?   
M. Si Pater vel Spiritus Sanctus incarnarentur, duo Filii in Trinitate computarentur, unus Filius Virginis, qui esset incarnatus, alter Filius Dei.  Et alia causa erat.  Filius est Dei similitudo; angelus autem et homo assumpserant sibi similitudinem Dei.  Debuit ergo ille incarnari, cui specialiter (383) injuria facta fuerat; ut istum misericorditer salvaret, illum juste damnaret.  Aliud etiam: quia omnia per Filium, ideo et redemptio per eum. 
En faðir eða heilagr andi tæki manndóm þá yrði tveir synir í þrenningu, annarr Guðs son, en annarr manns son. Sonr kallask líkr Guði, en engill ok maðr vildu eignask nafnlíkin-(AM 675:15)gar Guðs. Af því vildi sonr Guðs maðr gerask, því at við hann var í mein gert. Gerði hann ok miskunnsamliga við er hann mátti fyrir dæma réttliga. Allir hlutir eru gervir fyr son ok átti af því lausn at vera fyr son.         
L.: Dersom Faderen eller den hellige Aand havde paataget sig Manddom, da vare der blevne to Sönner i Treenigheden, den ene Guds Sön, men den anden Menneskens Sön. Sönnen kaldes (er) Gud lig, men Englen og Mennesket vilde tilegne sig Navn af Lighed med Gud; derfor vilde Guds Sön blive Menneske, thi imod ham blev Fornærmelsen udövet; men han handlede ogsaa miskundelig imod dem, han kunde fordömme med Rette. Alle Ting ere gjorte ved Sönnen, og derfor burde ogsaa Forlösningen skee ved Sönnen.         
1.120 D. Cur voluit nasci de virgine? 
1.120 Discipulus. Hví vildi hann frá mey láta berask? 
D.: Hvorfor vilde han lade sig föde af en Mö? 
M. Quatuor modis facit Deus homines.  Uno modo absque patre et matre, sed de terra, ut Adam. Secundo modo de solo viro, ut Evam. Tertio modo de viro et femina, ut quotidie omnes nascuntur.  Quarto modo de sola femina, quod privilegium Christo reservatum est, ut, sicut mors per feminam virginem in mundum in(M1123-)travit, ita vita per feminam virginem intraret, quae mortem exduderet. 
Fjórum ættum skapaði Guð menn. Einum hætti fyrir útan fǫður ok móður sem Adam. At ǫðrum hætti af karlmanni einum sem Evu. Þriðja hætti frá karlmanni ok konu sem altítt er. Fjórða hætti frá meyju einni saman sem Kristr var borinn. Ok svá sem dauði kom í heim fyrir mey, svá kom líf ok fyrir mey, þat er úti byrgði dauðann.     
L.: Paa fire Maader skabte Gud Menneskene: Paa den ene (förste) Maade foruden Fader og Moder, saaledes som Adam; paa den anden Maade af en Mand alene, saaledes som Eva; paa den tredje Maade, af Mand og Kvinde, som almindeligt er, og paa den fjerde Maade af en Mö alene, saaledes som Christus blev födt; og ligesom Döden kom ind i Verden ved en Mö, saaledes kom ogsaa ved en Mö det Liv, som udelukkede Döden.     
[120a. D. Cur de Maria, et non ab alia? 
 
 
M. Quia haec prima in mundo virginitatem vovit Deo.] 
 
 
1.121 D. Quare non venit mox illo tempore ante diluvium vel post diluvium? 
1.121-22 Discipulus. Hví kom Guð eigi fyr Nóaflóð eða þegar eftir? 
D.: Hvorfor kom Gud (Christus) ikke för Noa Flod eller strax derefter? 
M. Si ante diluvium venisset, dicerent homines illius temporis non fuisse necesse eum venisse, cum ipsi a parentibus suis omnia bona didicissent, qui nuper de paradiso exiissent et a Deo et ab angelis ejus omnia edocti essent.  Si autem post diluvium venisset, dicerent Deum Noe et Abrahae locutum fnisse et omnia agenda vel vitanda ab eis didicisse. 
Ef hann kæmi fyrir flóðit þeirar tíðar þá mundu menn mæla at eigi væri nauðsynlig kváma hans þá er menn hǫfðu numit marga góða hluti af feðrum sínum er nýkomnir váru ór paradís. En hann kvæmi eftir flóðit þá mundu menn segja at Guð hefði mælt við Nóa ok Abraham ok segja hann numit hafa allt mannvit af þeim. E[n] ef hann kæmi á lagatíð þá mundu Gyðingar þykjask fullvel vera lærðir at lǫgum en heiðnir menn af spekingum.   
L.: Dersom han var kommen för Flodet, (som var) paa den Tid, saa vilde man have sagt, at hans Komme ikke var nödvendig, da Menneskene (dengang) havde lært mange gode Ting af deres Fædre, som nylig vare udgangne fra Paradis. Men dersom han var kommen efter Flodet, da vilde man have sagt (indvendt), at Gud havde talt med Noa og Abraham, og paastaae, at han havde lært al Viisdom af dem. Dersom han var kommen paa Lovens Tid, da vilde Jöderne have meent at være tilstrækkelig oplærte i (burde hedde: ved) Loven, men Hedningerne af Viismænd. (260)   
1.122 D. Quare non venit tempore legis? 
 
 
M. Si tunc venisset, dicerent Judaei se copiose a lege instructos, gentiles vero se a philosophis abunde edoctos. 
 
 
1.123 D. Cur non distulit usque circa finem mundi? 
1.123-24 Discipulus. Hví dvalði hann eigi allt til heimsenda at koma? 
D.: Hvorfor tövede han ikke lige til Verdens Ende med at komme? 
M. Tunc pauci eum imitarentur et electorum numerum non impleretur.  Necesse ergo fuit eum venire “quando venit plenitudo temporis” (Gal., IV, 4). 
Fáir mundu honum í spor stíga ok eigi fyllask tala heilagra. Þá var nauðsyn til at Kristr kvæmi þá er hann kom, þá er Gyðingum þótti þyngja lǫg sér en eigi létta, en heiðnir menn fyrirlétu eilíf lǫg ok lifðu í gegn lǫgom, ok þá er eigi burgu kennimenn mǫnnum eða spámenn, þá var nauðsyn at hinn sami læknir kvæmi, sá er græddi með viðsmjǫrvi mildi sinnar halfdauðan lýð ok sáran í synðum.   
L.: Faa vilde (da) fölge hans Fodspor og de Helliges Tal ikke fyldes; derfor var det nödvendigt, at Christus kom (paa den Tid), da han kom, (nemlig) dengang Jöderne tykkedes Loven var (bleven) dem til Besvær men ikke til Lettelse, men Hedningerne forlode de evige Love og levede imod Loven, og da Præster eller Propheter ikke kunde hjælpe Menneskene, var det nödvendigt at den Læge kom, som med sin Barmhjertigheds Salve lægede det halvdöde og i (af) Synder saarede Folk.   
1.124 D. Quod fuit illud tempus? 
 
 
M. Quod praefixit Deus ante tempora saecularia, (384) scilicet cum Judaei se lege magis gravari quam relevari ingemiscebant et gentiles, relicta naturali usu, contra naturam turpiter vivebant et neque sacerdos neque levita subveniret.  Necesse erat ut verus Samaritanus adveniret, qui semivivum jumento sui corporis imponeret et ad stabumm supernae curiae perduceret. 
   
   
[19. De nativitatis Christi circumstaniiis, et patratis in ea mirabilibus.] 
[Chapter 19] 
[Kapitel 19] 
1.125 D. Quomodo potuit nasci sine peccato de massa peccatrice? 
1.125 Discipulus. Hversu mátti hann láta berask synðalaus ór synðgetnu kyni? 
D.: Hvorledes kunde han lade sig föde syndfri af en i Synd undfangen Slægt? 
M. Ab initio Deus quosdam qui se familiarius colerent de aliis segregavit, de quibus Virgo quasi linea deducta pullulavit, quae, velut olim virga arida sine humore fiorem, ita sine concupiscentia mundo edidit Salvatorem. 
Guð valdi frá upphafi af fyrstum þjóðum þá er trúligast þjónuðu honum, er ór þeira kyni var sú mær er synðalaust gat ok (32) bar heims græðara, svá sem forðum bar þurr vǫndr fagran blóma fyrir útan vǫkva. 
L.: Gud udvalgte i Begyndelsen af de !6rlte N ationer dem; som oprigtigst dyrkede ham; men af derel Slægt var den Mö, som uden Synd undfangede og födte Verdens Læge, saaledes som fordum en tör Stengel bar en fager Blomst foruden Vædske. 
1.126 D. Qualiter genuit eum? 
1.126 Discipulus. Hversu gat hon hann eða bar? 
D.: Hvorledes undfangede og födte hun ham? 
M. Sine sorde et sine dolore.  Clausa enim janua thalamum uteri introivit, humanam naturam sibi conjunxit, clausa porta, ut “sponsus, de thalamo processit” (cf. Ps. XVIII, 6)· 
Fyr útan alla synð ok sótt eða sárleik. Kristr kom til hennar at loknum dyrum at samtengja sér mannligt eðli ok lét berask af henni at loknum kviði.   
L.: Uden al Synd og Sot eller Smerte. Christus kom til hende gjennem lukkede Döre, for at forene sig med den menneskelige Natur, og lod lig föde af hende, i det hendes Liv var lukket.   
1.127 D. Cur novem menses fuit clausus in utero? 
1.127 Discipulus. Hví var hann níu mánaðr í kviði? 
D.: Hvorfor var han ni Maaneder i Modersliv? 
M. Ut homines, qui erant clausi in miseriis hujus mundi sive inferni, reduceret ad consortium novem ordinum angelorum. 
At hann samtengdi níu englasveitum þá er byrgðir voru í vesǫld þessa (AM 675:16) heims. 
L.: Paa det at han kunde forene med de ni Engleskarer dem, der vare indesluttede i denne Verdens Elendighed. 
1.128 D. Qua hora natus est? 
1.128 Discipulus. Á hverri stundu var hann borinn? 
D.: I hvilken Stund blev han födt? 
M. Media nocte, ut dicitur: “Dum nox medium iter haberet, sermo tuus a regalibus sedibus venit” (Sap., XVIII, 14-15). 
At miðri nǫ́tt, sem ritat er: Þá er nótt hafði miðja þá kom mál Guðs af konungligu sæti. 
L.: Ved Midnat, som skrevet staaer (Viisd. Bog 18, 14–15): “Da det var Midnat, da kom Guds Ord fra den kongelige Throne.” 
1.129 D. Cur in nocte? 
1.129 Discipulus. Hví á nótt? 
D.: Hvorfor om Natten? 
M. Primo quia occultus venit; deinde ut eos qui in uocte erant erroris ad lucem veritatis perduceret. 
Því at hann hulði guðdóm sinn ok kom at leiða þá til hins sanna ljóss er áðr váru í villunótt. 
L.: Fordi han skjulte sin Guddom, og kom for at före dem til det sande Lys, som för vare i Vildfarelsens Nat. 
1.130 D. Scivit aliquid infans? 
1.130 Discipulus. Vissi hann nøkkut er hann var barn? 
D.: Vidste han noget, da han var Barn? (261) 
M. Omnia plane, ut puta Deus, “in quo fuerunt omnes thesauri sapientae et scientiae absconditi” (cf. Col., II, 3). (385) 
Allt vissi hann, því at í honum er ǫll vitra ok speki. 
L.: Alting vidste han; thi i ham var Kundskab og Viisdom (Col. 2, 3). 
1.131 D. Potuit ambulate vel loqui mox natus? 
1.131 Discipulus. Mátti hann þegar mæla eða ganga? 
D.: Kunde han max tale eller gaae? 
M. Secundum potentiam utrumque poterat, sed humanam naturam per omnia absque peccato imitari volebat. 
Hvártveggja mátti hann, en hann líkðisk mannligu eðli at ǫllu fyr útan synð. 
L.: Begge Dele kunde han, men han (efter)lignede i alt den menneskelige Natur med Undtagelse af Synden. 
1.132 D. Contigit aliquid miri, eo nascente? 
1.132 Discipulus. Gerðusk nøkkurar jartegnir í burð hans? 
D.: Skete der nogen Mirakler ved hans Födsel? 
M. Septem specialia miracula. 
Sjau ágæti urðu. 
L.: Syv udmærkede Begivenheder skete. 
1.133 D. Quae fuerunt illa? 
1.133 Discipulus. Hver sjau? 
D.: Hvilke syv? 
M. Stella nimis praefulgida apparuit. Circums aureus vel purpureus circa solem claruit.  Fons olei de terra erupit.  Pax maxima fuit.  Universus orbis ad censum est descriptus.  Numerus ad triginta milia hominum, qui dominum recusarunt, est una die occisus. Et animal brutum loquebatur. 
Ný stjarna vitraðisk. Gullligr hringr var um sól.  Viðsmjǫrsbrunnr spratt upp ór jǫrðu.  Friðr enn mesti varð.  Allr heimr var skipaðr at manntali.  Þrír tigir þúshundra[ða] Guðs óvina váru drepnir á einum degi. Kykvendi mæltu mannsrǫddu. 
L.: En ny Stjerne viste sig, en guldfarvet Ring var omkring Solen,  en Oliebrönd vældede op af Jorden,  der blev den störste (dybeste) Fred,  al Verden blev ordnet (skrevet) i Mandtal,  tredive Tusinde af Guds Fjender bleve ihjelslagne paa een Dag, Dyr talede med menneskelig Stemme. 
1.134 D. Vellem horum mystica audire. 
1.134 Discipulus. Vita vilda ek tákn þessa hluta. 
D.: Jeg onskede at vide disse Tings Betydning. 
M. Stellae significant sanctos; stella igitur praeclara illuxit, quia Sanctus sanctorum venit.  Circums circa solem fulsit, quia sol justitiae Ecclesiam auro suae divinitatis illustrate et purpura suae passionis coronare venit.  Oleum significat misericordiam; fons olei de terra fluxit, quia fons misericordiae de Virgine manavit.  Pax ingens exstitit, quia pax vera in terris apparuit.  Mundus ad censum est descriptus, quia ad supernum regnum chrismate est signatum humanum genus.  Qui dominum recusarunt occisi sunt, quia qui dixerunt: “Nolumus hunc regnare super nos” (Luc., XIX, 14) disperierunt.  Pecus loquebatur, quia populus gentium ad laudem Dei convertebatur. 
Stjǫrnur merkja líf heilagra. Ljós stjarna sýndisk því at heilagr heilagra var borinn.  Gullligr hringr skein um sól því at réttlætissól kom at lýsa kristninni með gulli guðdóms síns ok fegrð pínslar sinnar.  Viðsmjǫrsbrunnr spratt upp ór jǫrðu því at miskunnarbrunnr lét berask frá mey.  Friðr mikill varð því at hinn sanni friðr vitraðisk á jǫrðu.  Allr heimr var ritaðr at manntali, því at allir veraldar menn váru óvaldir af Guði ok er skarð á lífsbók .  Þeir váru drepnir (34) þeir er Guði níttu því at þeir fyrirfarask er eigi vilja Guðs ríki yfir sér.  Kykvendi mælti því at kykvendligr lýðr heiðinna þjóða snerusk til skynsemi Guðs orða. 
L.: Stjerner betyde de Helliges Liv; en klar Stjerne kom tilsyne , fordi den Helligste blandt de Hellige blev födt.  En guldfarvet Ring skinnede omkring Solen, fordi Retfærdighedens Sol kom for at oplyse Christenheden med sin Guddoms Guld(glands) og sine Pinslers Herlighed.  En Oliebröml vældede op af Jorden, thi Miskundhedens Brönd lod sig föde af en Mö.  Der blev en stor (dyb) Fred, fordi den sande Fred aabenbarede sig paa Jorden.  Al Verden blev skreven i Mandtal, fordi alle Verdens Mennesker bleve udvalgte af Gud og bleve indskrevne i Livsens Bog.  De bleve dræbte, som fornægtede Gud, thi de fortabes, som ikke ville Guds Rige over sig (d. e. ikke ville underkaste sig Guds Herredömme).  Dyr talede, fordi de hedenske Nationers dyriske Skarer omvendtes til Guds Ords Fornuft (Indsigt?). 
[20. De Magis, de fuga Christi in Ægyptum, et reliqua ejus vita usque ad Baptismum.] 
[Chapter 20] 
[Kapitel 20] 
1.135 D. Omnia quae desiderat cor meum audio.  [Sed quaeso te, ubinam haec reperisti?
M. “In mari magno in quo sunt animalia quorum non est numerus” (cf. Psal., CIII, 25).]  Quare attraxit tres magos cum muneribus? 
1.135 Discipulus. Hví kallaði Guð til sín þrjá austrvegskonunga meðr fórnum?    Því at hann vildi til sín leiða alla þriðjunga heims síns, Asiam ok Africam ok Evropam ok góðverk . 
D.: Hvorfor kaldte Gud til sig de tre Österlandskonger med Gaver?    L.: Fordi han vilde före til sig alle tre Dele af Verden: Asien og Africa og Evropa [ved Tro] og gode Gjerninger. (262) 
M. Quia tres partes mundi, Asiam, Africam, Europam, (386) fide et operatione ad se trahere voluit.  [Volo etiam te scire quia magi illi non ideo dicuntur magi quod magicas artes exercuissent, cum utique artis illius executores sint Deo, Verbi gratia, ut Simon magus, longe aliis abjectiores; sed magi ideo appellantur, quia magica ars sub astronomia, qua ipsi peritissimi erant, continetur.  Sane astronomia peritissimos ipsa res illos approbat, quia, mox ut stellam in Oriente compererunt, regem in terra natum, qui caelo terraeque et abysso imperaret, agnoverunt; quod quia minime fecissent, si praefatae scientiae expertes exstitissent, aliorum testimonio innumerabilium comprobatur.  Multi namque, immo innumeri, eamdem stellam ut ipsi viderunt; sed in ipsam plus obstupuerunt quam, ut et ipsi, quid rati gereret animadverterunt.] 
       
       
1.136 D. Cur magis fugit in Aegyptnm qnam in aliam terram? 
1.136 Discipulus. Hví flýði hann heldr til Egiptalands en í annan stað? 
D.: Hvorfor flygtede han hellere til Ægypten end til et andet Sted? 
M. Ut ostenderet se verum Moysem, ut, sicut Moyses populum Dei de Pharaone et Aegypto liberans in terram duxit promissionis, ita ipse populum fidelium de diabolo et inferno liberans ad regnum duxit beatitudinis;  unde et post septem ann os revertitur ad terram Israel, quia per septem dona Spiritus Sancti reduxit nos de mundo ad caelestem Hierusalem. 
Því at hann sýndi sik sannan Moysen, at svá sem Moyses leysti lýð Guðs ór veldi Pharao ok leiddi af Egiptalandi ok til fyrirheitinnar jarðar, svá leysti Kristr út þann lýð ok ór veldi fjándans ok leiddi frá helvítis píslum (AM 675:17) ok til eilífrar sælu. Af því hvarf hann aftr eftir sjau vetr til jarða Ísrael, því at sjau gjafir heilags anda leiðir oss ór heimi þessum til himneska Ísrael.   
L.: Forat vise sig som den sande Moses, at ligesom Moses udfriede Guds Folk fra Pharaos Herredömme og forte det fra Ægypten til det forjættede Land, saaledes udfriede Christus det samme Folk af Djævelens Vold og forte det (ud) fra Helvedes Pinsler og til evig Salighed. Derfor vendte han ogsaa tilbage efter syv Aar til Israels Land, thi (ved) syv Gaver af den hellige Aand förte han os ud af denne Verden til det himmelske Israel.   
1.137 D. Quare in triginta annisnec docuit nec signnmfecit? 
1.137 Discipulus. Hví kenndi Guð eigi né gerði jartegnir innan þrj átigi vetra? 
D.: Hvorfor lærte Gud (d. e. Christus) ikke, eller gjorde Mirakler i tredive Aar? 
M. Exempli gratia veuit in mundum.  Ideo voluit prius facere et tunc docere, ut dicitur: “Quae coepit Jesus facere et docere” (Act. I., 1).  Per hoc ergo exemplnm praebebat rie quis ante legitimam aetatem docere praesumat vel prins velit docere qnam discat. 
Dœmi gaf hann mǫnnum ef hann gerði fyr góð verk en hann kenndi síðan at engi dirfisk fyrr at kenna en hann hefir lǫgsa mligan aldr ok skynsemi.     
L.: Et Exempel gav han Menneskene, idet han gjorde först gode Gjerninger, men lærte siden efter, at ingen skal fordriste sig til for at lære, end han har lovlig Alder og Indsigt.     
1.138 D. Cum in eo fuerit plenitudo divinitatis corporaliter et nihil posset ei gratiae accedere, cur baptizatus est? 
1.138 Discipulus. Hví var Jesús Kristr skírðr, er ǫll fylling var guðdóms í honum ok má ekki aukask kraftr hans? 
D.: Hvorfor blev Jesus Christus döbt, “da al Guddommens Fylde var i ham” (Col. 2, 9) og hans Kraft ikke kan foröges? 
M. Ut nobis aquas ad baptisma sanctificaret. 
At hann helgaði oss vatn til skírnar. 
L.: Paa det at han helligede for os Vand til Daaben (Daabens Vand). 
1.139 D. Quare in aqua baptizatus est? 
1.139 Discipulus. Því var hann í vatni skírðr? 
D.: Hvorfor blev han döbt i Vand? 
M. Aqua contraria est igni.  Quid est peccatum nisi ignis? (387)  [Sicut enim ignis extinguitur aqua, ita peccatum baptismo aquae et]  Sicut in animo ira, in carne concupiscentia; unde et igne supplicii punitur: ut hic ignis extinguatur, in aqua baptizatur.  Est et aliud: aqua sordes abluit, sitim extinguit, imaginem reddit; ita (M1125-) gratia Spiritus Sancti in baptismate sordes peccatornm abluit, sitim animae verbo Dei restringit, imaginem Dei per culpam amissam restituit. 
Vatn er heldr gagnstaðligt en hvat er synð nema eldr, svá sem reiði er í hug eða girnd[ar ]losti í holdi? Af því skal í vatni skíra at synðaeldr slokkni. Vatn þvær saur ok slǫkkvir þorsta ok sýnir skugga. Svá þvær miskunn heilags anda synðasaur í skírn ok slǫkkvir anda þorsta með orði Guðs ok gjaldir líkneski Guðs, þat er vér týndum fyrir synð. (AM 647a:35)         
L.: Vandet er Ilden modsat; men hvad er Synden undtagen Ild, ligesom Vreden er i Sindet eller sandselig Lyst i Kjödet. Derfor skal der döbes i Vand, paa det at Syndens Ild slukkes. Vandet aftoer Ureenhed og slukker Torst og viser et Billede, saaledes af toer den hellige Aands Miskundhed Syndernes Ureenhed i Daaben, og slukker Aandens Törst med Guds Ord, og gjengiver Gudebilledet, som vi tabte ved Synden.4          
[21. De Christi pulchritudine, passibilitate, et morte.] 
[Chapter 21] 
[Kapitel 21] 
1.140 D. Cum scriptum sit de eo: “Speciosus forma prae filiis hominum” (Psal., XLIV, 3), erat corpore pulcher? 
1.140 Discipulus. Var Christus vænn at líkam sem ritit er of hann at hann sé fegri at áliti an sonir mér ? 
D.: Var Christus væn (skjön) af Legeme, som der staaer skrevet om ham, at han er “deiligere af Udseende end Menneskenes Sönner” (Psalm. 45, 8). 
M. Secundum naturam talis fuit qualis in monte discipulis apparuit.  Sed, quia homines ejus claritatem ferre non peterant, sub larva apparuit, quia forma despicabilis fuit;  unde dicitur: “Vidimus eum non habentem speciem neque decorem” (cf. Isa., LIII, 2). 
Magister. At øðli var hann slíkr sem hann vitraðisk lærisveinum sínum á fjalli; en hann leyndisk fyrir mǫnnum, svá at hann var heldr ljótr an góligr at áliti, svá sem ritit er. Vér sǫ́m hann eigi hafa fegrð né álit. (36)     
L.: Af Naturen var han saaledes, som han aaben (268)barede sig for sine Disciple paa Bjerget; men han skjulte sig (sin Herlighed) for Mennesker, saa at han snarere var styg (uanseelig) end smuk af Udseende, saaledes som skrevet staaer: “Vi saae ham ikke have Skjönhed eller Anseelse” (Esaias 53, 2).     
1.141 D. Erat passibilis vel mortalis? 
1.141 Discipulus. Var hann píniligr eða dauðligr? 
D.: Kunde han pines og dö? 
M. Passio vel mors poena peccati est.  Sed ipse absque peccato venit et sine peccato vixit.  Igitur secundum naturam impassibilis et immortalis fuit,  sed secundum potentiam utrumque esse voluit, passibilis et mortalis. 
Pínsl ok dauði er synðavíti. En hann kom hingat ǫ́n synð ok lifði ǫ́n synð ok var hann af því ópíniligr at øðli ok ódauðligr en hann mátti ok vildi pínask ok deyja.       
L.: Pinsler og Död ere Syndernes Straf; men han kom hertil uden Synd, og levede uden Synd, og var han derfor af Naturen ophöiet over Pinsler og Död, men han kunde og vilde pines og dö.       
1.142 D. Quare mortuus est? 
1.142 Discipulus. Fyrir hví dó hann? 
D.: Hvorfor döde han? 
M. Propter obedientiam, ut dicitur: “Factus est obediens Patri usque ad mortem” (cf. Philip., II, 8). 
Fyrir hlýðni sem ritit er: Christus var hlýðinn allt til dauða. 
L.: Af Lydighed, som skrevet staaer: “Christu var lydig indtil Döden” (Phil. 2, 8). 
1.143 D. Exegit ab eo mortem Pater? 
1.143 Discipulus. Heimti faðir dauða at honum? 
D.: Fordrede Faderen Döden af ham? 
M. Minime. 
Ǫllungis eigi. 
L.: Aldeles ikke. 
1.144 D. Cur occiderunt eum Judaei? Hoc volo a te audire. 
1.144 Discipulus. Hví vógu Gyðingar (AM 674a:36) hann? 
D.: Hvorfor aflivede Jöderne ham? 
M. Quia justitiam vivendo et veritatem docendo indeclinabiliter tenuit.  Hanc obedientiam humanitas divinitati debuit; hanc Deus ab omni rationali creatura exigit.   
Því at hann helt réttlæti í lífi ok sannleik í kenningu. Sjá hlýðni er manni skyld við Guð ok heimtir Guð þat at allri skynsamligri skepnu, en þá hlýðni gǫ́fu Gyðingar honum at sǫk.     
L.: Fordi han holdt (bevarede) Retfærdighed i Livet og Sandhed i Læren. Denne Lydighed skylder Mennesket Gud, og fordrer Gud den af al fornuftig Skabning; men deune Lydighed regnede Joderne ham til Bröde.     
1.145 D. Quis unquam pater unicum et bonum filinm occidi permittit, si prohibere queat? 
1.145 Discipulus. Hverr mundi vega láta einkason sinn góðan ok saklausan ef hann mætti banna? 
D.: Hvem vilde lade aflive sin eneste Sön, (som var) god og uskyldig, dersom han kunde forhindre det? 
M. Cum Deus vidit Filium suum tam egregium opus velle, (388) scilicet tyrannum expugnare et captivum ab eo liberare, ad tam laudabile opus ei consensit et eum mori permisit. 
Þáa er Guð faðir sá son sinn vilja svá gott verk gera, at stíga yfir djǫful ok hjalpa mannkyni, þá vei tti hann honum svá dýrligt verk ok leyfði honum at deyja. 
L.: Da Gud Fader saae, at hans Sön vilde gjöre saa god en Gjerning, at overvinde Djævelen og hjælpe Menneskeslægten, da gav han ham sit Samtykke til et saa herligt Værk og tillod ham at döe. 
1.146 D. Quomodo apud Deum justum fuit, quod optimum pro impio dedit? 
1.146 Discipulus. Hversu var þat rétt fyr Guði at hann sendi inn bazta til bana fyr vándum? 
D.: Hvorledes var det retfærdigt for Gud, at sende (overantvorde) den Bedste til Döden for de Onde? 
M. Quia pessimus simplicem hominem seduxerat, justum erat ut optimus pro eo obses fieret, qui pessimum revinceret et innocentem pristinae libertati restitueret.  Sed et tali modo suam caritatem Deus ostendit mundo, ut dicitur: “Ut servum redimeres, Filium tradidisti.” 
Því at inn versti sveik einfaldan mann, þá var rétt at inn bazti gingi í gísling fyr hann ok stigi yfir inn versta; en leiddi aftr einfaldan til (AM 675:18) frelsis. Á þessa lynd sýndi Guð oss ǫ́st sína er hann sendi son at fjálsa þræl.   
L.: Fordi den Værste (Djævelen) forförte det eenfoldige Menneske, saa var det ret, at den Bedste gik i Borgen for ham og overvandt den Værste, men förte den Eenfoldige tilbage til5 Frihed. Paa denne Maade viste (264) Gud os sin Kjærlighed, idet han sendte Sönnen at frelse Slaven.   
1.147 D. Si Pater Filium tradidit, ut dicitur: “Proprio Filio suo non pepercit, sed pro nobis omnibus tradidit illum” (Ram., VIII, 32), etsi Filius seipsum tradidit, ut dicitur: “Qui tradidit semetipsum pro nobis” (Ephes., V, 2), quid peccavit Judas, qui etiam tradidit eum? 
1.147 Discipulus. En faðir seldi son eða sonr seldi sik sjalfr til bana fyrir ǫ́st. Hvat misgerði Júdas er hann seldi Krist? 
D.: Da Faderen overantvordede Sönnen eller Sönnen overantvordede sig selv til Döden formedelst Kjærlighed, hvori syndede da Judas, der han overantvordede Christum? 
M. Pater tradidit Filium et Filius seipsum propter caritatem, Judas autem propter avaritiam. 
Faðir ok sonr seldi sjalfan sik fyrir ǫ́st, en Júdas seldi hann fyrir fégirni. 
L.: Faderen og Sönnen overantvordede sig selv formedelst Kjærlighed, men Judas overantvordede ham formedelst Gjerrighed. 
1.148 D. Quare voluit mori in ligna? 
1.148 Discipulus. Hví vildi Kristr deyja á tré? 
D.: Hvorfor vilde Christus döe paa et Træ? 
M. Ut eum qui per lignum vidt revinceret et illum qui in ligna cecidit redimeret. 
At sá stigi yfir þann á tré er fyr tré var sigraðr ok hann leysti þann á tré er misgerði á tré. 
L.: Paa det at han skulde overvinde den paa et Træ, som seirede ved et Træ, og befrie den paa et Træ, som syndede (forgreb sig) paa et Træ. 
1.149 D. Quare in cruce? 
1.149 Discipulus. Fyrir hví á krossi? 
D.: Hvorfor paa et Kors? 
M. Ut quadrifidum mundum salvaret. 
At hann græddi fjórar ættir heimsins. 
L.: Paa det han kunde læge de fire Verdens Hjörner. 
[149a. D. Quamobrem permisit sibi quinque vulnera infligi? 
 
 
M. Ut redimeret humani generis quinque sensus a diabolo captivos.] 
 
 
1.150 D. Valuit mors ejus ad exhaurienda omnium peccata? 
1.150 Discipulus. Mátti dauði hans allar synðir bœta? 
D.: Kunde hans Död böde for alle Synder? 
M. Transcendit etiam infinite. 
Útan ifan. 
L.: Uden Tvivl. 
1.151 D. Proba. 
1.151 Discipulus. Sanna þú þat. 
D.: Beviis det. 
M. Si Christus coram te staret et eum Dominum majestatis scires et aliquis diceret: “Interfice hunc aut totus mundus interibit”, interficeres eum, ut salvares mundum? (389) 
Ef Kristr stæði fyrir þér ok vissir þú at væri Guð alls (38) valdandi, ef nøkkurr mælti at þú skyldir vega hann eða elligar mundi allr heimr farask, munðir þú vega hann þá? 
L.: Dersom Christus stod for dig og du vidste, at det var Gud den almægtige, om nogen (da) sagde, at du skulde ihjelslaae ham, ellers vilde hele Verden forgaae, vilde du da ihjelslaae ham? 
1.152 D. Nequaquam. 
 
 
M.Quare. 
 
 
1.153 D. Quia vita ejus longe dignior videretur quam infiuiti mundi et tale piacumm viderer committere, quod iunumeris mundis non possit expiari. 
1.153 Discipulus. Sem sízt því at líf hans er ǫllum heimi æðri ok gerða ek þann glœp ef ek væga hann er eigi mætti bœta þó at allr heimr leitaði viðr. 
D.: Ingenlunde, fordi hans Liv er ypperligere end den hele Verden, og om jeg ihjelslog ham, begik jeg den Forbrydelse, som man ikke kunde böde for (afsone), om end hele Verden forsögte derpaa. 
M. Sicut vita ejus dignior infinitis mundis, ita mors ejus longe pretiosior fuit innumerabilibus mundis.  Ideo suffecit ad redemptionem omnium. 
Ef líf hans er ǫllum heimi betra, þá er dauði hans ǫllum heimi dýrra ok vinnr þǫrf til lausnar.   
L.: Dersom hans Liv er bedre end hele Verden, saa er hans Död dyrebarere end hele Verden og er tilstrækkelig til Forlösning.   
1.154 D. Quid dedit ei Pater pro hoc merito? 
1.154 Discipulus. Hvat gaf faðir syni fyrir þenna verðleik? 
D.: Hvad gav Faderen Sönnen for denne Fortjeneste. 
M. Quid daret ei, cum sua essent omnia, ut dicitur “Fili, omnia mea tua sunt” (Luc., XV, 31)? 
Hvat gaf hann honum, þat er hann átti allt áðr, sem ritat er: Sonr, sagði feðr, allir mínir hlutir eru þínir. 
L.: H vad skulde han give ham, da han eiede alt i Forveien, som skrevet staaer: “Faderen sagde til Sönnen: alle mine Ting ere dine”. 
1.155 D. Non potuit ipse mercedem suae mortis dare cui vellet? 
1.155 Discipulus. Mátti hann sjalfr gefa verkkaup dauða síns þeim sem hann vildi? 
D.: Kunde han selv give sin Döds Fortjeneste til den, som han vilde? (265) 
M. Potuit.  Ideo dedit eam homini, pro quo haec omnia sustinuit: pro passione impassibilitatem, pro morte immortalitatem, pro peregrinatione aeternam patriam. 
Mátti hann sjalf[r] ok gerði svá ok gaf mǫnnum þeim sem hann leysti í písl sinni ok gaf líf eilíft fyrir dauða en himneska fǫðurleifð fyrir þessa heims útlegð.   
L.: Han kunde det selv og gjorde saa, og gav da til de Mennesker, som han forlöste i sine Pinsler og gav dem evigt Liv i Stedet for Döden, men himmelsk Fædrenearv i Stedet for denne Verdens Udlændighed.   
[22. Quid de humanitatis partibus factum, dissoluta composito.] 
[Chapter 22] 
[Kapitel 22] 
1.156 D. Quot horas fuit mortuus? 
1.156 Discipulus. Hvé margar stundir var hann dauðr? 
D.: Hvor mange Timer var han död? 
M. Quadraginta, 
Fjóra tigu. 
L.: Fyrretyve. 
1.157 D. Quare? 
1.157 Discipulus. Hví svá? 
D.: Hvi saa? 
M. Ut quatuor partes mundi, quae in decalogo legis erant mortuae, vivificaret. 
At hann lífgaði fjórar ættir heims, þær er dauðar voru af tíu lagabrotum. 
L.: Paa det at han kunde levendegjöre de fire Verdenshjörner, som vare döde formedelst de ti Lovens Bud. 
1.158 D. Qui crucifixerunt eum? 
1.158 Discipulus. Hverir krossfestu Krist? 
D.: Hvem korsfæstede Christum? 
M. Quia pro Judaeis et gentibus mori voluit, Judaei mortem ej us consiliati sunt, pagani vero eum crucifixerunt (2 et 3). 
Gyðingar réðu hann en hei[ð]nir menn drápu hann ok krossfestu, því at hann vildi deyja fyrir hvárutveggja. 
L.: Jöderne besluttede hans Död, men hedenske Mænd aflivede og korsfæstede ham, thi ban vilde döe for begge. 
1.159 D. Cur jacuit in sepulcro duas noctes et unum diem? 
1.159 Discipulus. Hví lá hann tvær nætr í grǫf ok einn dag? 
D.: Hvorfor laa han to Nætter og een Dag i Graven? 
M. Duae noctes significant nostras duas mortes, unam corporis, alteram animae; dies significat suam mortem, quae fuit lux nostrarum mortium;  unam abstulit, alteram ad exercitium electis reliquit, quam denuo veniens exterminabit. (390) 
Tvær nætr merkja tvennan dauða, annan líkamsdauða várn, en annan andar. (AM 675:19) En dagr merkir dauða hans því at sá er ljós várs dauða. Annan dauða várn tók hann á braut, en annan lét hann eftir til raunar heilagra ok mun hann af taka er hann kemr í annat sinn.   
L.: To Nætter betyde dobbelt Död, den ene vort Legems Död, men den anden Sjælens; men Dagen betyder hans Död, thi den er vor Döds Lys; vor ene Död tog ban bort, men den anden lod han (blive) til Prövelse for de Hellige, og vil ban borttage den, naar han kommer anden Gang.   
1.160 D. Quo ivit anima ejus post mortem? 
1.160 Discipulus. Hvar kom ǫnd hans eftir dauða? 
D.: Hvorhen kom hans Sjæl efter Döden? 
M. In caelestem [Hierusalem, id est] paradisum, ut dixit ad latronem: “Hodie mecum erisin paradiso” (Luc., XXIII, 43). 
Í paradís, sem hann mælti við þ[j]ófinn á krossinum: Í dag skaltu með mér í paradís. 
L.: I Paradis, som han sagde til Tyven paa Korset: “I Dag skal du være med mig i Paradis”. 
1.161 D. Quando descendit ad infernum? 
1.161 Discipulus. Hvenær steig hann til helvítis? 
D.: Naar nedsteg han til Helvede? 
M. Media nocte resurrectionis, qua hora angelus Aegyptum devastavit.  Ea hora, id est media nocte, Christus infernum despoliavit et, cum triumpho inde rediens, raptos inde in paradisum collocavit, corpus in sepulcro visitavit, quod de mortuis excitavit.  Quidam sentiunt quod ab hora mortis usque ad horam resurrectionis in inferno cum electis fuerit et inde cum eis abiens resurrexit. 
Á miðri dags nótt ok rænti helvíti á þeiri stundu sem engill drap frumburði Egiptala[n]ds,  ok fór hann þaðan meðr sigri ok leiddi í paradís þann er hann tók á brott ór helvíti ok vitjaði hann líkams í grǫf ok reisti hann af dauða.  En sumir segja at hann væri með vinum, í helvíti frá dauða sínum ok til upprisutíðar ok risi hann þaðan upp með þeim. 
L.: Midt om [Opstandelses-]Dagens Nat, og plyndrede Helvede i den Stund (Tid af Dögnet), da Engelen dræbte Ægyptens Förstefodte,  og gik han derfra med Seier og förte til Paradis den, som han tog bort fra Helvede, og besögte han Legemet i Graven og opreiste det fra Döden.  Men nogle sige, at han var med (sine) Venner i Helvede, fra sin Död og til sin Opstandelses Tid, og at han stod op derfra tilligemed dem. 
[161a. D. An ita tamdiu fuit in inferno ac devastavit eum quamdiu ad judicium veniens actus nostros cujusque examinabit? 
 
 
M. Immo in memento, scilicet in ictu oculi, id est quam cito oculum aperire possis.] 
 
 
[23. De circumstantiis resurrectionis Dominicæ.] 
[Chapter 23] 
[Kapitel 23] 
1.162 D. Quare non statim post mortem resurrexit? 
1.162-63 Discipulus. Hví reis hann eigi brátt upp eftir dauða? 
D.: Hvorfor stod han ikke strax op efter Döden? 
M. Dicerent eumnon (S) mortuumfuisse, sed in tormentis obstupuisse.  Si autem post multum tempus surrexisset, esset dubium an ipse esset. 
  Ef hann risi brátt upp eftir dauða þá mundu Gyðingar segja at hann hefði legið í óviti en eigi andask. Ok ef hann risi upp nøkkuru síðar þá mundu menn ifask hvárt hann væri eða annar. Brátt reis hann upp því at hann vildi bráðla hugga vini sína er grétu dauða hans. 
  L.: Dersom han var opstaaet strax efter Döden, då vilde Jöderne sige, at han bavde ligget i Afmagt, men ikke været död, og dersom han var opstaaet noget (266) senere, da vilde man have tvivlet, om det var ham eller en anden. Snart stod han op, fordi han snart vilde tröste sine Venner, som begræd hans Död. 
1.163 D. Cur ergo tam cito surrexit? 
 
 
M. Ut ci(M1127-)tius suos consolaretur, qui de sua morte tristabantur. 
 
 
1.164 D. Quare in prima die hebdomadae? 
1.164-65 Discipulus. Hví reis hann upp á hinum fyrsta degi viku eða þriðja degi eftir písl sína? 
D.: Hvorfor stod han op paa den förste Dag i Ugen og den tredje Dag efter sin Pine? 
M. Ut ea die mundum innovaret, qua eum creaverat. 
At hann endrbœtti á þeim degi sem hann skapaði ok hann reisti upp þá er dauðir váru á þeim tíðum, þat er fyr lǫg ok undir lǫgum ok undir miskunn, ok at vér risim upp í þrenningartrú er fellum í synðir í orðum, ok í verkum ok hugrenningum. 
L.: Paa det at han fornyede (Verden) paa den Dag, hvorpaa han skabte (den), og at han opreiste dem, som vare döde paa de Tider, det er för Loven og under Loven og under Naaden, og at vi skulde opstaae i Treenighedens Tro, (vi) som faldt i Synden i Ord og i Gjerninger og Tanker. 
1.165 D. Cur in tertia die passionis? 
 
 
M. Ut eos qui tribus temporibus, ante legem, sub lege, sub gratia, in peccatis mortui erant sublevaret et ut nos, qui (391) factis, dictis, cogitationibus labimur, per fidem Sanctae Trinitatis resurgamus. 
 
 
1.166 D. Ubi mansit illis quadraginta diebus? 
 
 
M. In terreno paradiso, ut creditur, cum Elia et Enoch et cum his qui cum eo surrexerunt. 
 
 
1.167 D. Qualem formam habuit post resurrectionem? 
1.167-68 Discipulus. Hverja ásjón hafði Kristr eftir upprisu?. 
D.: Hvilket Udseende havde Christus efter Opstandeisen? 
M. Septies splendidiorem quam sol. 
Sjau hlutum bjartari en sól, en vinir sá hann slíkan sem hann var með þeim fyrir písl sína. 
L.: Syv Gange lysere end Solen; men hans Venner saae ham slig som han var hos dem för sin Pine. 
1.168 D. Quali forma viderunt eum sui? 
 
 
M. Tali ut eum ante videre consueverant. 
 
 
[24. De apparitionibus Christi post resurrectionem.] 
[Chapter 24] 
[Kapitel 24] 
1.169 D. Apparuit vestitus? 
1.169 Discipulus. Vitraðisk hann klæddr? 
D.: Aabenbarede han sig paaklædt? 
M. Vestes ex aere assumpserat, quae, eo ascendente, in aerem evanuerunt. 
Klæði tók hann ór lofti en þau eyddusk í lofti þá er hann steig upp. 
L.: Han tog Klæder af Luften, men de svandt i Luften, da han steg op (til himmelen). 
1.170 D. Quotiens apparuit? 
1.170 Discipulus. Hvé oft vitraðisk hann? 
D.: Hvor ofte aabenbarede han sig? 
M. Duodecies. Primo die octies: primo Joseph ab Arimathia in carcere in quo positus erat eo quod eum sepelierat, ut scripta Nicodemi declarant; secnndo matri suae, ut Sedulius manifestat; tertio Mariae Magdalenae, ut Marcus asserit; quarto duabus a sepulcro revertentibus, ut Matthaeus pandit; quinto Jacobo, ut Paums testatur, qui se in sexta feria devoverat non manducaturum donee videret Christum vivum; sexto Petro, ut Lucas fatetur, qui propter negationem ab aliis segregatus in ftetibus permanebat; septimo duo bus in via Emmaus, ut iterum Lucas loquitur; octavo omnibus, januis clausis, in sero, ut Johannes describit.  Nono in octavo die, quando eum Thomas palpavit.  Decimo ad mare Tiberiadis.  Undecimo in monte Galilaeae.  Duodecimo recumbentibus undecim. 
Tólf sinnum. Átta sinnum vitraðisk hann þegar hinn fyrsta dag fyr Joseph ab Arimadia er í my[r]kvastofu var settr fyr þat er hann jarðaði líkam Jesú, sem rit Nikodemus skýra. Annat sinni vitraðisk hann móðr sinni, sem Sedulius segir. Þriðja sinni Maríu Magdalene, sem Markús skýrir. Fjórða sinni tveim (AM 675:20) konum er frá grǫf hans gengu, sem Mattheus váttar. Fimmta degi Jakobi er á píslardegi hans sór at hann myndi eigi eta né drekka áðr en hann sæi Krist lifanda, sem Páll postuli váttar. Sétta sinn vitraðisk hann Pétri postula, sem Lúkas sýnir, e[r] skilðr var frá ǫðrum lærisveinum ok grét þat er hann nítti Kristi. Sjaunda sinni vitraðisk [hann] tveim ágætum mǫnnum, sem enn segir Lúkas, þeim er fóru í kastala Emaus. Átta sinni ǫllum lærisveinum saman at aftni at loknum dyrum, sem Jóhannes boðar. Níunda sinni þá er Thomas þreifaði um sár hans, (42) viku þó síðar. Tíunda sinni sjau lærisveinum við Galileasæ. Ellefta sinni á Galileafjalli ellifu postulum þá er hann steig til himins.         
L.: Tolv Gange; otte Gange aabenbarede han sig allerede den förste Dag; for Joseph af Arimatia, som var bleven sat i Fængsel, fordi han jordede Jesu Legeme, som Nicodemi Skrifter berette. Anden Gang aabenbarede han sig for sin Moder, som Sedulius siger. Tredje Gang for Maria Magdalena, som Marcus beretter. Fjerde Gang for to Kvinder, som gik fra hans Grav, som Matthæus bevidner. Den femte Dag (skal være: Gang) for Jacob, som paa hans Pinslers Dag svor, at han skulde ikke æde eller drikke, förend han saae Christus levende, som Apostelen Paulus bevidner. Sjette Gang aabenbarede han sig for Apostelen Petrus, som Lucas viser, der var adskilt fra de andre Disciple, og begræd det, at han fornægtede Christus. Syvende Gang aabenbarede han sig for to fortræffelige Mænd, som Lucas ogsaa siger, som droge til Castellet Emaus. Ottende Gang for alle Disciplene tilsammen, om Aftenen, gjennem lukkede Döre, (267) som Johannes forkynder. Niende Gang da Thomas fölte paa hans Saar, dog en Uge efter. Tiende Gang for syv Disciple ved Galilæa Sö. Ellevte Gang paa Galilæas Bjerg for elleve Apostle, da han steg til Himmels.         
1.171 D. Cur dicit Evangelista: “Apparuit prime Mariae Madgalenae” (Marc., XVI. 9)? 
1.171 Discipulus. Hví segja guðspjǫll at Guð vitraðisk fyrst Maríu Magdalene? 
D.: Hvorfor sige Evangelierne at Gud aabenbarede sig först for Maria Magdalena? 
M. Evangelia cum summa auctoritate sunt edita et scri(392)bere nolebant [evangelistae] nisi ea quae omnibus uota erant unde dicitur: “Multa [quidem et alia] fecit Jesus, quae non sunt scripta in libro hoc” (Joan., XX, 30), hoc est in Evangelio.  In aliis autem quaedam, non tamen omnia, inveniuntur.  [Quae enim fidem excederent scnbere noluerunt; unde resuscitationem Lazan, Johanne solo narrante, caeteri Evangelistae tacuerunt.] (3 et 4). 
Guðspjǫll eru svá sett at þat eitt er í þeim ritat er ǫllum er kunnigt ok þegar mátti eigi leynask. Af því mælti Jóhannes svá: Mǫrg tákn gerði Guð þau er eigi eru skrifuð á þessi bók.     
L.: Evangelierne ere saa indrettede, at det alene er i dem skrevet, som alle er bekjendt og allerede kunde ikke skjules. Derfor sagde Johannes saa: “Mange Mirakler gjorde Gud, som ikke ere skrevne i denne Bog”.     
[25. De ascensione et sessione Christi ad dexteram Patris: et quomodo ibi oret pro nobis.] 
[Chapter 25] 
[Kapitel 25] 
1.172 D. Ascendit solus? 
1.172 Discipulus. Steig hann einn upp til himins? 
D.: Steg han alene op til Himmels? 
M. qui cum eo surrexerunt cum eo etiam ascenderunt. 
Með honum stigu upp þeir er með honum risu upp af dauða. 
L.: Med ham stege de op, som med ham stode op fra de Döde. 
1.173 D. Qua forma ascendit? 
1.173 Discipulus. Með hverri ásýn steig hann upp? 
D.: Med hvilket Udseende steg han op? 
M. Usque ad nubes ea forma qua ante passionem; susceptus autem a nubibus, ea qua in monte apparuit. 
Með slíku sem hann hafði fyrir písl sína ok hann hafði á fjalli þá er hann vitraðisk postulum sínum. 
L.: Med sligt som han havde för sin Pine og (som) han havde paa Bjerget, da han aabenbarede sig (forklaredes) for sine Apostle. 
1.174 D. Quare non statim ascendit cum surrexit? 
1.174 Discipulus. Hví steig hann eigi þegar upp eftir upprisu sína? 
D.: Hvorfor steg han ikke strax op efter sin Opstandelse? 
M. Propter tres causas: primo, ut sui experimento discerent eum veraciter surrexisse, quem viderent manducare et bibere;  secunda post quadraginta dies voluit ascendere, ut demonstraret eos qui decalogum legis per quatuor Evangelia impleverint post se caelum scandere; tertio, quod Ecclesia, quae corpus Christi est, post passionem quam sub Antichristo erit passura deinde post quadraginta dies creditur caelum ascensura. 
At lærisveinar hans mætti reyna sanna upprisu hans er þeir sá hann eta ok drekka síðan. Eftir fjóra tugu daga steig hann upp ok sýndi þat at þeir munu stíga upp til dýrðar at fylla tíu lagaorð ok boðorð fjǫgurra guðspjallamanna.   
L.: Paa det at hans Disciple kunde erfare hans Opstandelse (at være) sand, idet de saae ham æde og drikke derefter (d. e. efter Opstandelsen). Efter fyrretyve Dage steg han op og viste det (derved), at de vilde opstige til Herlighed, for at fylde de ti Loves Ord og de fire Evangelisters Bud.   
1.175 D. Quid est Christum in dextera Patris sedere? 
1.175 Discipulus. Hversu sitr Guð á hægri hǫnd fǫður síns? 
D.: Hvorledes sidder Gud ved sin Faders höire Haand? 
M. Humanitatem in gloria divinitatis requiescere. 
Manndómr hvílisk í dýrð guðdóms. 
L.: Manddommen hviler i Guddommens Herlighed. 
1.176 D. Qualiter “interpellat pro nobis” (Rom., VIII, 34) Patrem? 
 
 
M. Repraesentando jugiter suam passionem. (393) 
 
 
[26. De missione Spiritus sancti, et de Christi gaudio.] 
[Chapter 26] 
[Kapitel 26] 
1.177 D. Cur non misit mox Spiritum Sanctum, sed post decem dies? 
1.177 Discipulus. Hví sendi Kristr helgan anda eftir tíu daga heldr en þegar er hann sté upp? 
D.: Hvorfor sendte Christus den hellige Aand efter ti Dage, hellere end strax da han steg op (til Himmels)? 
M. Ob tres causas: primo, ut apostoli jejuniis et orationibus se aptos ejus adventui praepararent;  secunda, quod hi Spiritum Sanctum acciperent qui decem praecepta explent;  tertio, quod in quinquagesimo die a resurrectione, ut, sicut populus Dei post liberationem ab Aegypto quinquagesimo die accepit legem timoris,  ita populus fidelium post liberationem suam a mundo quinquagesimo die acciperet legem amoris.  In jubilaeo etiam, id est quinquagesimo, anno recepit populus amissam libertatem et haereditatem; ita hac die recepit populus christianus amissam libertatem et paradisi haereditatem. 
At postular gerði sik allverða hans tilkvámu í fǫstum ok í bœnum. Þat sýndi hann enn í því, at þeir mundu taka helgan anda at fylla tíu lagaorð. Á himni fimmtøgunda degi frá upprisu sinni sendi hann helgan anda, at svá tœki kristnir menn ástarlǫg á fimmtøgunda degi eftir lausn sína frá djǫfli sem forðum tók Gyðingalýðr hræzlulǫg á fimmtøgunda degi eftir lausn á Egiptalandi ok tók svá kristinn lýðr á þeim dǫgum frelsi ok erfð pa-(AM 675:21)radísar sem Gyðingalýðr tók frelsi ok erfð fyrirheitinnar jarðar á fimmtøganda vetri.         
L.: Forat Apostlene skulde gjöre sig ret værdige til hans Ankomst ved Faste og ved Bön. Det viste han ogsaa derved, at de vilde modtage den hellige Aand forat fylde de ti Loves Ord. Paa den 50de Dag fra sin Opstandelse sendte han den hellige Aand, paa det at christne Mennesker skulde modtage Kjærlighedens Lov Digitized by Google (268) paa den 50de Dag efter deres Befrielse fra Djævelen, ligesom fordum Jödefolket modtog Frygtens Lov inden Udgangen af 50 Dage efter Udfrielsen af Ægypten, og modtog saaledes det christne Folk i de Dage Frelse og Paradisets Arv, ligesom Jödefolket modtog Frihed og det forjættede Lands Arv i det Mde Aar.         
1.178 D.Habet Christus nunc plenum gaudium? 
1.178 Discipulus. Hefir Kristr nú fullan fagnað? 
L.: Har Christus nu fuld Glæde? 
M. Quodammodo habet, quodammodo non habet.  Quantum ad sui personam, plenissimum; quantum ad corpus suum, quod est Ecclesia, mini me.  Adhuc enim non sunt omnia subjecta sub pedibus ejus.  A Judaeis enim adhuc blasphematur, a gentibus subsannatur, ab haereticis dilaceratur, a malis christianis impugnatur, [a sacerdotibus luxuriae deditis et ob hoc pub/ ice anathematizatis vilipenditur,] in membris etiam suis quotidie patitur.  Cum haec omnia ad se collegerit, tunc plenum gaudium habebit. 
Fullan fagnað hefir hann sjalfr í sér, en liðir hans hafa eigi (44) fullan fagnað því at Gyðingar bǫlva honum, en heiðnir menn hlæja at honum, en villumenn dreifa boðum hans, en vándir menn kristnir berja ljóðum hans. Slíkar meingerðir þolir Kristr hvern dag í liðum sínum. En ef hann kemr ǫllum hlutum til sín, þá hefir hann fullan fagnat.         
L.: Fuld Glæde har han selv i sig, men hans Lemmer have ikke fuld Glæde, thi Jöderne forbande ham, men de hedenske Mennesker lee ad (bespotte) ham, men Kjætterne adsprede (tilintetgjöre) hans Bud, men andre christne Mennesker trodse hans Bud. Slige Fornærmelser taaler Christus hver Dag i sine Lemmer; men naar han samler (har samlet) Alting til sig, da har han fuld Glæde.         
[27. De mystico Christi corpore, hoc est Ecclesia.] 
[Chapter 27] 
[Kapitel 27] 
1.179 D.Quomodo est Ecclesia ejus corpus et electi membra? 
1.179 Discipulus. Hversu kallask kristnir menn líkamar Guðs, en helgir menn liðir hans? 
D.: Hvorledes kaldes de christne Mennesker Guds Legemer, men de hellige Mennesker hans Lemmer? 
M. Ut corpus capiti inhaeret et ab eo regitur, ita Ecclesia per sacramentum corporis Christi ei conjungitur; immo unum cum eo efficitur, a quo omnes justi in suo ordine, ut membra a capite, gubernantur.  Cujus capitis oculi sunt prophetae, qui futura praeviderunt; sunt et apostoli, qui alios de via erroris ad lumen justitiae deduxerunt.  Aures sunt obedientes. (394)  Nares, discreti.  Phlegma quod per nares ejicitur, haeretici, qui judicio cliscretorum de capite Christo emunguntur.  Os sunt doctores.  Dentes, sacrae scripturae expositores. (M1129-)  Manus Ecclesiae defensores.  Pedes, agricolae, Ecclesiam pascente;.  Porro fimus, qui de ventre porcis egreditur, sunt immundi [et luxuriosi altaris ministri] et alii infra Ecclesiam facinorosi, qui ventrem matris Ecclesiae onerant, quos per mortis egestionem daemones, ut porci, devorant.  Quod totum corpus compage caritatis in unum conglutinatur. 
Svá sem liðir eru áfastir hǫfði ok stýrask af því, svá samtengisk heilǫg kristni Guðs ok gerisk einn líkamr með honum fyrir holdtekju hans, ok af honum stýrask allir réttlátir í sinni skipan sem liðir af hǫfði. Þessa hǫfuðs augu eru spámenn, er sá fyrir óorðna hlute, ok postular eða aðrir vísuðu rétta gǫtu til hins sanna ljóss. Eyru hans eru hlýðnir menn, en nasar skynsamir menn, þeir er gera gott frá illu svá sem nasar ilma daun. En horr er út fer ór nǫsum eru villumenn þeir er dómr skynsamra manna ryðr út ór hǫfði Krist s sem horr ór nǫsum. Munnr hans eru kennimenn er telja ok skýra helgar ritningar. Hendr hans eru ríkismenn þeir er berjask fyrir kristnum mǫnnum í gegn óvinum. Fœtr hans eru verkmenn þeir er upphald veitaǫllum lýð í sýnu erfiði . Saurr farandi ór kviði eru synðir ok synðugir menn ok óhreinir, þeir er þyngja kviði kristninnar. Þá grípa djǫflar í dauða svá sem svín í útgang, en allir líkamr Krists samtengisk í einu ástarbandi.                     
L.: Ligesom Lemmerne ere knyttede til Hovedet og styres af det, saaledes forenes Guds hellige Christenhed og bliver til eet Legeme med ham, formedelst hans Kjödpaatagelse, og af ham styres alle Retfærdige i sin (deres) Orden som Lemmerne af Hovedet. Dette Hoveds Öine ere Propheterne, som forudsaae uskete (tilkommende) Ting, og Apostlene eller andre (som) viste den rette Vei til det sande Lys. Hans Ören ere lydige Mennesker ; men (hans) Næseborer (ere) fornuftige Mennesker, som adskille Godt fra Ondt, saaledes som Næseborerne fornemme Lugten. Men (det) Sliim, som gaaer udaf Næse-borerne, er Kjættere, som fornuftige Mænds Dom rydder (driver) ud af Christi Hoved, ligesom Sliim (drives) udaf Næseborerne. Hans Mund er Lærere, som forkynde (foredrage) og forklare de hellige Skrifter. Hans Hænder ære mægtige Mænd, som kæmpe for de christne Mennesker imod (deres) Fjender. Hans Födder ere Arbeidere, som i sit (deres) Arbeide yde Ophold til hele Folket. Skarnet, som gaaer udaf Bugen, ere Synder og syndige og urene Mennesker, som besvære Christenhedens Bug. Dem gribe (269) Djævlene i Döden ligesom Sviin snappe Skarnet i (dets) Udgang. Men alle Christi Legemer forenes ved eet Kjærlighedsbaand.                     
[28. De corpore Christi in Eucharistia.] 
[Chapter 28] 
[Kapitel 28] 
1.180 D. Quare corpus ejus de pane et sanguis de vino conficitur? 
1.180 Discipulus. Hví gerðisk hold ór brauði en blóð ór víni? 
D.: Hvorfor blev Kjöd af Bröd, men Blod af Viin? 
M. Corpus ideo de pane, quia ipse dixit: “Ego sum panis vivus” (Joan., VI, 41).  Sanguis autem ideo de vino, quia didIt: “Ego sum vitis vera” (Joan., XV, I).  Et, sicuti pane corpus nutritur, ita Christi cibo anima reficitur.  Et, sicut panis ex multis granis conficitur, ita corpus Christi ex multis electis colligitur.  Et, sicut panis igne coquitur, ita Christus in camino passionis assatur.  Qui parris etiam caro dicitur, quia, ut agnus, pro nobis immolatur.  Vinum etiam ex multis acinis eliquatur et in torculari exprimitur; ita corpus Christi ex multis justis (395) compaginatur, qui in prelo crucis torquetur; quod vinum in sanguinem vertitur, ut anima nostra, quae in sanguine est, per hoc vivificetur. 
Hold hans gerisk af því ór brauði at hann mælti sjalfr: Ek er lifanda líf. Blóð hans gerisk ór víni því at hann mælti: Ek er satt vínber. Og svá sem líkhamr fœðisk af brauði, svá fœðisk ǫnd af blóði Krists . Ok svá sem brauð gerisk af mǫrgum kornum, svá samtengir líkhamr Krists af mǫrgum helgum mǫnnum. Ok svá sem brauð bakask við eld, svá steiktisk líkhamr Krists í píslarofni. Þetta kallask hold því at Kristr er (AM 675:22) sœfðr fyrir oss sem lamb. Svá sem vín gerisk af mǫrgum vínberjum ok kreistingum , svá sam tengisk líkamr Krists af mǫrgum réttlátum mǫnnum fyrir þrønging manna.             
L.: Hans Kjöd fremgaaer derfor af Bröd, at han sagde selv: “Jeg er det levende Liv”; hans Blod fremgaaer af Viin, thi han sagde: “Jeg er det sande Viinbær”. Og ligesom Legemet födes (næres) af Bröd, saaledes födes (næres) Sjælen af Christi Blod. Og ligesom Bröd bages af mange Korn, saaledes formes (dannes) Christi Legeme af mange hellige Mennesker. Og ligesom Bröd bages ved Ild, saaledes stegtes Christi Legeme i Pinselens Ovn. Dette kaldes Kjöd, fordi at Christus er slagtet (offret) for os som et Lam. Ligesom Viin fremkommer af mange Viinbær og Presninger, saaledes sammenföies Christi Legeme af mange retfærdige Mennesker formedelst Menneskenes Forfölgelse.             
1.181 D. Cum species panis et vini videatur, quomodo caro et sanguis praedicatur? 
1.181 Discipulus. Hversu kallask hold ok blóð þat er brauðs ok víns ásjón hefir? 
D.: Hvorledes kaldes det Kjöd og Blod, som har Udseende af Viin? 
M. Cum vere sit illud quod Maria genuit, quod in crnce pependit, quod caelos penetravit, species ideo pauis et vini rernansit, ne, si tn pururn, ut vere est, sanguinem de latere stillantem cerneres, hunc labiis attingere abhorreres et ut majus meritum haberes, cum non visum, sed intellectum crederes. 
Þat hold er María [fœddi ] ok þat er hekk a krossi ok upp steig til himins hefir af því brauðs ásjón ok víns at engi [mundi] þora at bergja af því (46) ef sæ svá sem er, þat er sannliga hold ok blóð, ok hefir sá meira verðleik er trúir því er hann sér eigi. 
L.: Det Kjöd, som Maria födte og det som hang paa Korset og opsteg til Himmelen, har desaarsag Udseende af Bröd og Viin, at ingen vilde vove at nyde deraf, om han saae (det) som det er, det er, i Sandhed Kjöd og Blod, og har den större Fortjeneste, som troer det han ikke seer. 
1.182 D. Quae salus est in hoc? 
1.182 Discipulus. Hver er hjalp at því? 
D.: Hvilken Frelse er deri? 
M. Summa. Sicut enim esca in carnem comedentis vertitur, ita quisque fidelis per comestionem hujus cibi in corpus Christi convertitur.  Igitur per fidem mundo, vitiis et concupiscentiis Christo concrucifigimur,  in baptismate Christo consepelimur, ideo et ter immergimur;  per cibum corporis ejus ei incorporamur,  et ideo necesse est ut illuc quo Christus est transferamur. 
Svá sem fœzla snýsk í hold þess er etr, svá snýsk hverr trúaðr í hold Krists er á hans blóði bergir. Fyrir trú Krists krossfestumk vér með honum frá heims girndum ok lǫstum. En í skírn erum vér grafnir með honum , en í holdtekju hans verðum vér líkhamir Krists ok er af því nauðsynligt at vér komim þangat er Kristr er.         
L.: Ligesom Föden bliver til dens Kjöd, som spiser (den), saaledes forvandles hver Troende til Christi Kjöd, som nyder (ved at nyde) Christi Blod. Formedelst Christi Tro (Troen paa Christus) korsfæstes vi med ham fra Verdens Lyster og Laster. Men i Daaben blive vi begravne med ham; men ved at nyde hans Kjöd blive vi Christi Legeme, og er (det) derfor nödvendigt, at vi komme derhen, hvor Christus er.         
1.183 D. Habent plus sanctitatis qui plus accipiunt? 
1.183 Discipulus. Hafa þeir meira verðleik er meira hafa af þessi andarfœzlu? 
D.: Have de större Fortjeneste, som have (modtaget) mere af denne Sjæleföde ? (270) 
M. Ut de manna dicitur: “Qui plus collegit, non plus habuit, nec qui minus collegit minus habuit” (cf. Exod., XVI, 18), ita onmes aequaliter surnunt et nnusquisque totum Dei agnum comedit et tamen integer in caelo permanet. 
Svá er sagt frá himnabrauði, at sá hafi eigi meira er meira safnaði né sá minna er minna safnaði. Svá taka allir þessa fœzlu ok etr hverr allt lamb þat er þó lifir allt í ríki Guðs. 
L.: Saa siges der om det himmelske Bröd, at den havde (fik) ikke mere, som samlede mere, eller den mindre, som samlede mindre. Saaledes nyde alle denne Föde, og æder hver hele det Lam, som dog lever heelt i Guds Rige. 
[29. De digne aut indigne communicantibus, aut sacrificantibus.] 
[Chapter 29] 
[Kapitel 29] 
1.184 D. Quam mercedem habent qui hoc digne tractant? 
1.184 Discipulus. Hvert verkkaup hafa þeir er þat halda mannliga ? 
D.: Hvilken Lön have de, som behandle dette paa en Mennesket værdig Maade? 
M. Duplici praemio remunerabuntur: una corona, quia hoc cum veneratione tractant, altera, quia se ad hoc diguis moribus coaptant, coronabuntur. 
Tvefaldri ambun dýrkask þeir, annarri þeiri er þeir handla corpus domini með mannligri gǫfgan, ok annarri er þeir gera sik makliga þeirar þjónustu í góðum verkum. 
L.: De beæres med dobbelt Lön, den ene fordi de behandlede Herrens Legeme med en Mennesket værdig Tilbedelse, og den anden fordi de gjöre sig værdige til denne Tjeneste i (ved) gode Gjerninger. 
1.185 D. Quid de his sentis qui hoc indigne et contra canonum instituta agunt? (396) 
1.185-87 Discipulus. Hvat dœmir þú um þá er þat halda ómakliga í gegn réttri setningu? 
D.: Hvad dömmer du om dem, som behandle det uværdig imod den rette Forskrift? 
M. Qui contra jus fasque publice in [adulterio,] fornicatione [et in caeteris jlagitiis] vitam ducunt vel ecclesias aut ordines emunt [vel sub specie sanctitatis alios decipiunt] et pravo exemplo populum Dei occidunt et haec omnia temere defendunt, hi tales sunt Domini traditores simul et crucifixores. 
Þeir er í hórdómi vefjask ok í gegn Guðs boðorðum eða lǫgum, eða þeir er fé kaupa vígslur eða kirkjur ok meiða Guðs lýð í rǫngum hlutum, ok gera þessa hluti alla djarfliga, þeir eru seljarar Guðs ok krossfestendr. Því at kennimenn skulu messur syngja fyrir ǫ́st ok heilsu andar sinnar ok allrar kristni. En ef þér gerið til féfanga ok mannalofs ok selja tákn píslar Krists, hvat er þá nema þeir sé seljendr Guðs? En þá er þeir hǫndla hold dróttins várs synðugum hǫndum ok óhreinum hug, hvat gera þeir þá ne-(AM 675:23)ma krossfesta Krist? 
L.: De som indvikle sig i Hoer imod Guds Bud eller Love, eller de som for Penge kjöbe Vielser (Ordinationer) eller Kirker, og lemlæste (fordærve) Guds Folk i (ved) uretfærdige Ting, og gjöre alle disse Ting uden Sky, de forraade og korsfæste Gud, thi Præster skulle synge Messer formedelst Kjærlighed, og (til) sin Sjæls og hele Christenhedens Salighed. Men dersom I gjöre det for Pengefordeel og Menneskers Roes og sælge Christi Pines Mirakel, hvad er det da uden at de ere Guds Sælgere (forraade Christus ). Men naar de behandle vor Herres Kjöd med syndige Hænder og ureen Hu, hvad gjöre de da uden (at de) korsfæste Christum ? 
1.186 D. Proba. 
 
 
M. Que causa debent sacerdotes missam celebrare? 
 
 
1.187 D. Dei causa solius et suae salutis atque totius Ecclesiae. 
 
 
M. Sed ipsi lucri causa celebrant, ut videlicet ab hominibus honorentur et temporalibus rebus ditentur.  Qui igitur misterium passionis Christi pro favore hurnano et tempore lucro vendunt [et pecunias sibi inde reponunt], quid ahud agunt quam Dominum tradunt [et seipsos perditioni mancipant]?  Cum vero sordidis manibus et polluta conscientia illum tractare praesumunt in cujus conspectu nec caeli mundr sunt, quid aliud faciunt quam Dominum crucifigunt? 
     
     
1.188 D. Potest populus ex eis culpam trahere? 
1.188 Discipulus. Má lýðr taka synð af þeim? 
D.: Kan Folket modtage Synd af dem (blive deelagtigt i deres Synd)? 
M. Cum filii Heli polluerunt Domini [sacrificium, totus pene populus cum eis subiit interitum, [quia faciebant contra legts et Domini praeceptum. Quanta magis polluuntur hi qui christiani et ministri Christi esse videntur et fornicationi ac luxuriae dediti atque cupiditati et avaritiae subjacent, uxores ducunt, filios ac filias procreant, quod est contra canonum decreta. Cum manijeste ratum teneat universalis Ecclesia quod dictum est a Domino prima pastori, scilicet (397) Petro, deinde successoribus ejus, apostolicis viris, archiepiscopis: “Quodcumque ligaveris super terram, erit ligatum et in caelis, et quodcumque solveris super terram, erit solutum et in caelis” (Matth., XVI, 19), ab his omnibus, synodis et conciliis sint excommunicati et excommunicentur! Dum admonentur, parvipendunt; dum excommunicantur, non est timor Dei in eis, sed despiciunt et dicunt: “Hoc anathema super nos et super filios nostros” (cf. Matth., XXVII, 25), tantummodo fruamur illicitis]. Unde patet quod “quotquot caeci istos caecos duces in foveam sequuntur” (cf. Matth., XV, 14), immo communicando eos comitantur, cum iisdem etiam poenis participantur. 
Þá er synir Heli byskups saurguðu Guðs þjónusto, þá fell mikill lýðr með þeim í dauða af þeira synða hlutteking ok allir þeir er eftirlíkingu samtengjask þeim ok falla þá hvárir tveggju í grǫf sem blindr leiði blindan. 
L.: Den Gang Biskop Helis Sönner besmittede Gudstjenesten, da faldt en Mængde Folk med dem i Döden, formedelst Deeltagelsen i deres Synder, og alle dem, der ved Efterligning (ved at fölge deres Exempel) forenes med dem, og falde da begge i Graven, som naar en Blind förer en Blind. 
1.189 D. Quid si inscii eis communicaverint? 
1.189 Discipulus. Hafa þeir synð er samneyttusk við þá óvitandi? 
D.: Have de Synd, som omgikkes med dem uvidende? 
M. “Qui tangit picem inquinabitur ab ea” (Eccli., XIII, I).  Et ideo qui eis, quamvis inscii, communicant, tamen ab eis contaminantur, qui, si resipuerint, non error nocebit. 
Saurgask sá er grípr í tjǫru. Svá saurgask ok þeir er sam (48) vistask þeim, þó at þeir sé óvitandi, en þeim grandar eigi villa sú er þeir vitkask.   
L.: Som den besmittes, der griber i Tjære, saaledes besmittes ogsaa de, der omgaaes dem, om de end ere (271) uvidende (om deres Synder); men denne Vildfarelse skader dem ikke, hvis de komme til Besindelse.   
[30. Malos sacerdotes vere Christi corpus conficere, quamvis eorum oratio, et benedictio fiat in peccatum.] 
[Chapter 30] 
[Kapitel 30] 
1.190 D. Conficiunt corpus Domini tales? 
1.190 Discipulus. Megu synðgir helga corpus? 
D.: Kunne de Syndige hellige Corpus (Christi Legeme)? 
M. Quamvis damnatissimi, tamen per verba quae recitant fit corpus Domini.  Non enim ipsi, sed Christus consecrat et per inimicos salutem filiis operatur.  [Ipsi ad perniciem sumunt; alii ad salutem accipiunt.] Unde et a pessimis non pejoratur et ab optimis non melioratur,  sicut solis radius a caeno cloacae nou sordidatur nec a sanctuario splendificatur. 
Þó at hinir verstu sé, þá gerisk corpus domini fyrir sakir orða þeira er þeir syngja yfir, því at Kristr helgar en eigi þeir ok vinir hans heilsa sonum sínum fyrir hendr óvina svá sem sólargeisli saurgask eigi af saur ok lýsisk eigi af altari.       
L.: Om de end ere de værste (Syndere), saa fremstaaer (dog) Corpus Domini formedelst de Ord, som de synge derover, thi Christus helliger (det), men ikke de, og hans Venner hilse sine Sönner (selv) igjennem Fjenders (Ugudeliges) Hænder, ligesom Solens Straale besmittes ikke af Skarn og bliver ikke lysere af et Alter.       
1.191 D. Cum ergo bonum sit quod per eos conficitur (M1131-) et accipientibus non ab eis, sed a Christo detur, cur bonum percipienti in perniciem vertitur? 
1.191 Discipulus. Ef gott er þat er fyrir þá gerisk af Kristi en eigi af þeim, má þat eigi gott verða þeim er af þeira hǫndum taka þat í gegn setningum? 
D.: Dersom det Gode, som bevirkes ved dem, er af Christus men ikke af dem, kan det (da) ikke blive til det Gode for dem, som modtage det af deres Hænder imod Indstiftelserne? 
M. Bonum percipienti non solumnon prodest, immo etiam obest, si contra interdictum hoc ab eo accipit a quo non debet. 
Eigi stoðar, heldr grand[ar] ok verðr eigi gott þat er tekit er í gegn góðri setningu af þeim er þá skal taka. 
L.: Ikke gavner det men skader og bliver ikke nyttigt, som modtages imod god Indstiftelse af den, der saaledes skal modtage. 
1.192 D. Proba. 
1.192-93 Discipulus. Sanna þú þat. 
D.: Beviis det. 
M. In paradiso nullum pomum erat malum, cum Deus fecerit omnia bona valde, sed homo bonum sibi iu malum vertit, cum hoc a serpente, immo a diabolo, percipere non sprevit. (398) 
Ekki epli var illt í paradís, því at Guð skóp allt gott, en maðr sneri góðu til ills þá er hann tók þat af hǫggormi, en enn heldr af djǫfli. Sá er fyrir réttlætisǫ́st tekr corpus domini af þeim ok trúisk hvern dag samtengjask almenniligri kristni fyrir bœnir kennimanns, þann ætla ek hjalpask mega af trú sinni þá at hann dey. En sá er tekr verk þeira er misgera ok gǫfgar corpus domini ok tekr þjónustu Krists af þeim, þann ætla ek hjalpask af þessi trú, því at Joseph tók líkam Krists af Pilato. 
L.: Intet Æble var ondt i Paradis, thi Gud skabte alt godt; men Mennesket forvandlede godt til ondt, da det modtog det (Æblet) af Slangen, eller rettere sagt af Djævelen. Den som af Kjærlighed til Retfærdighed modtager Corpus Domini (Herrens Legeme) af dem (Præsterne), og troer sig hver Dag at forenes med den almindelige Christenhed formedelst Præstens Bönner, han troer jeg kan blive salig formedelst sin Tro, om han end döer. Men den som modtager deres Gjerninger, som forbryde, og ærer Corpus Domini, og modtager Christi Tjeneste af dem, han antager jeg vil blive salig ved denne Tro, thi Joseph modtog Christi Legeme af Pilatus. 
1.193 D. Si quis est positus in mortis periculo, num muniendus est ab his viatica? 
 
 
M. Si quis zelo justitiae ab eis communion em accipere renuerit et se per os sacerdotum in unitate Ecclesiae quotidie communicare non dubitaverit, hunc credo hac fide salvari si obierit.  Si quis vera eorum opera exsecrans et bonum Christi venerans simpliciter ab eis communicat, et hunc credo hac fide salvari, quia et Joseph corpus Jesu a Pilato [infideli petiit et] accepit ( 2). 
   
   
1.194 D. Possunt Deum placare pro populo? 
1.194 Discipulus. Megu þeir sætta lýð við Guð? 
D.: Kunne de (Præsterne) forlige Folket med Gud? 
M. Immo magis offendunt.  [Absit injustitia a Deo. Adam vero de fructu interdictae arboris comedit et pro transgressione omne genus captivavit.  Isti mandata Dei pro nihilo ducunt, canonum decreta postponunt, pastorum admonitiones et excommunicationes non solum modernorum, sed etiam priscorum subsanantur et pro nihilo deputantur.  Hi tales ut fumus deficient et sicut cera liquescens a facie ignis.] Suo enim ingressu loca sacra contaminant, vestes sacras et vasa Deo dicata suo tactu commaculant [et nomen horum absque memoria peribit].  Has abhorret angelorum conventus, has fugit ipse Dominus, ut dicitur: “Provocaverunt eum filii sui lJ, immo “non filii in sordibus l); ideo “abscondam faciem meam ab eis, dicit Dominus” (cf. Deut., XXXII, 5 et 19–20).  Filios propter sacerdotium dixit; non filios propter sordes subjunxit.  Horum sacrificium non suscipit Dominus, sed abominatur, ut dicitur: “Sacrificium vestrum odit anima mea, dicit Dominus, quia panem pollutum obtulistis mihi” (cf. I sa., I, 14 et in alae., I, 7) [et iterum: “Ne offeratis mihi sacrijicium frustra: sacrijicium vestrum abominatio mihi est” (cf. Isa., I, 13)].  Corpus Domini cum pollui nequeat, quantum in ipsis est, polluunt, cum indiscrete velut alium panem sumunt.  Oratio eorum non suscipitur, sed fiet in pecca(399)tum, quia non exaudiet Dominus.  Benedictio eorum in maledictionem convertitur, ut dicitur : “Convertam benedtctionem vestram in maledictionem, ait Dominus (cf. II Esdra., XIII, z), [et iterum “Noluerunt benedictionem et elongabitur ab eis; elegerunt maledictionem et veniet eis” (Psal., CVIII, 18)]. 
Heldr gremja þeir Guð at sér þá er þeir saurga helga staði í sinni gǫngu ok spilla vígðum klæðum í sinni átǫku. Slíka kennimenn líkask englum ok flýja þá sjalfir, sem ritat er: Synir Guðs ok dœtr g[rǫ] mðu hann at sér, ok eru eigi hans synir fyrir saurlífi. Af því mun ek fela andlit mitt frá þeim, kvað Guð. Sonu kallar hann þá fyrir kennimannsnafn en eigi sonu fyrir saurlífi þeira. Fórn þiggr Guð eigi, heldr (AM 675:24) rækir hann, sem sagt er: Fórn yðra hatar ǫnd mín, kveðr Kristr, því at þér fœrið mér saurgat brauð. Hold Guðs má eigi saurgask, en þeir saurgask er af því neyta óskynsamliga sem brauð annat. Bœn þeira heyrir eigi Guð heldr verð[r] hverjum þeira at synð ok snýsk blezan þeira í bǫlvan.                   
L.: Snarere fortörne de Gud imod sig, naar de besmitte hellige Steder med sin Gang og fordærve viede Klæder ved sin Berörelse. Slige Præster (afskyes af) Engle og flygte selv som skrevet er: “Guds Sönner og Döttre gjorde ham fortörnet imod sig og ere ikke hans (272) Sönner förmedelst Skjörlevnet. “Derfor vil jeg skjule mit Ansigt for dem”, sagde Gud. Sönner kalder han dem formedelst Lærenavnet, men ikke Sönner formedelst Skjörlevnet. Deres Offer modtager Gud ikke, men han forkaster det som der siges: “Eders Offer hader min Sjæl, siger Christus, thi I bringe mig besmittet Bröd”! Guds Kjöd kan ikke besmittes; men de besmittes, som nyde deraf ufornuftigen, som (af) et andet Bröd. Deres Bön hörer Gud ikke, men (den) bliver enhver af dem til Synd, og deres Velsignelse forvandles til Forbandelse.                   
1.195 D. Sumunt hi corpus Domini? 
1.195 Discipulus. Taka þeir corpus domini? 
D.: Modtage de Corpus Domini (Herrens Legeme)? 
M. Soli filii Dei accipiunt corpus Christi, qui Christo sunt incorporandi et Deum visuri; hi autem qui in Christo non manent, quamvis videantur ad os porrigere, corpus Christi non sumunt, sed judicium manducant et bibunt.  Corpus autem Christi per manus angelorum in caelum defertur; carbo vero a daemone eis in os projicitur, ut Cyprianus testatur.  Et quia hoc sumunt [negligenter] ut [alium panem et] aliud vinum, vertitur eis “in fel draconum et in venenum insanabile aspidum” (cf. Deut., XXXII, 33)· 
Synir Guðs einir taka hold hans, þeir er hans líkamir skulu (50) vera en þeir er eigi eru í Guði, þó at þeir sýnisk taka hold hans ok blóð til munns, þá taka þeir þat eigi, heldr eta þeir sér áfallsdóm. En englar bera hold Krists til himna, en djǫflar kasta eitri í munn hinum sem Cyprianus segir: Ok þeir er blóð Krists taka sem vín annat, þá snýsk þeim þat í ormagall ok óumrœðiligt eitr.     
L.: Alene Guds Sönner modtage hans Kjöd, de som skulle være hans Legemer; men de som ikke ere i Gud, om de end synes at modtage hans Kjöd og Blod med Munden, saa modtage de det (dog) ikke, men de æde sig selv Fordömmelsesdom, men Engle bære Christi Kjöd til Himlene, men Djævlene kaste Gift i hines Mund, som Cyprianus siger. Og de som (ɔ: naar de) modtage Christi Blod som anden Viin, Saa forvandler det sig for dem til Orme, Galde og ubeskrivelig Gift.     
1.196 D. Nonne Judas idem accepit quod Petrus? 
1.196 Discipulus. Tók eigi Júdas slíkt hold dróttins sem Pétar? 
D.: Modtog ikke Judas det samme Herrens Kjöd som Petrus? 
M. Nequaquam. Quia Petrus Dominum dilexit, ideo acceptum sacramentum cum Domino counivit;  Judas vero, quia Dominum odivit, speciem quidem panis accepit, sed virtus sacramenti in Christo remansit; ideo post bucellam mox m eum diabolus introivit, quamvis Judae non corpus, sed bucellam tantum intinctam, scilicet non consecratam, dedit : [Petrus Domino corde adhaerebat; Judas cum Domino corpore ambulabat, cum traditoribus spiritu et cum inimicis mente erat; hi ergo, dum censum debitae servitutis Domino sunt reddzturz laudibus nocturnis, amplexibus delectantur illecebrosae copulationis: similiter, dum pro se et pro commissis Deum placare debent otficzzs diurnis, liberos alludunt atque fovent in gremiis; usibus insistunt ventrinis, vestes perquirunt; quatinus eorum liberi accuratius sedeant vel stent in plateis.  Ipsi Deum ad iracundiam provocant his et huiusmodi, ut dicitur.  “Ipsi me provocaverunt in eo qui non erat Deus et irritaverunt in vanitatibus suis et ego provocabo eos in eo qui non est populus et in gente stulta irritabo illos” (Deut., XXXII, 21).] (400) 
Víst eigi, því at Pétr elskaði Guð ok tók hann af því heilagt tákn af Guði, en Júdas hataði Guð ok tók hann af því eitr, en kraftr ok tákn heilags holds var eftir með Guði.       
L.: Visselig ikke, thi Peter elskede Gud og modtog han derfor et helligt Jertegn af Gud; men Judas hadede Gud og modtog han derfor Gift, men det hellige Kjöds Kraft og Mirakel blev tilbage hos Gud.       
[31. Quomodo malis sacerdotibus parendum, an solvere queant: et an vitandi.] 
[Chapter 31] 
[Kapitel 31] 
1.197 D. Est eis obediendum? 
1.197 Discipulus. Er slíkum hlýðanda? 
D.: Skal man adlyde slige (d. e. de onde Præster)? 
M. Ubi bonum praecipiunt, non eis, sed Domino est obediendum:  “Dicunt enim et non faciunt” (Matth., XXIII, 3).  Ubi malum imperant, contemnendi sunt,  quia “obedire oportet Deo magis quam hominibus” (Act., V, 29). 
Þat er þeir bjóða gott, þá er skylt at hlýða góðu en eigi þeim, því at þeir mæla ok gera eigi. En ef þeir bjóða illt þá eru þeir fyrirlítandi, því at Guði byrjar heldr at hlýða en mǫnnom.       
L.: Det Gode som de paabyde (d. e. naar de befale det, som er godt), da er det Pligt at adlyde det Gode, men ikke dem, fordi de sige (det) men gjore (det) ikke; men dersom de befale Ondt, da bör de foragtes, thi det bör sig at lyde Gud mere end Mennesker.       
1.198 D. Possunt solvere vel ligare? 
1.198-99 Discipulus. Megu þeir leysa eða binda? 
D.: Kunne de löse eller binde? 
M. Si ab Ecclesia publico judicio separati non sunt, quamvis ipsi fortiter ligati sint, utrumque possunt, quia non ipsi, sed Christus per eorum officium ligat et solvit.  Si autem judicio Ecclesiae fuerint exclusi, spernendi sunt ut ethnici.  Quamdiu Judas cum apostolis fuit, ut amicus apparuit; ut alii apostoli praedicavit, baptizavit, signa fecit; postquam ab eis recessit, ut publicus hostis apparuit.  [Quod fecit et monuit, aliquibus profuit, sibi obfuit.]  Ita isti, quamdiu sunt in communione Ecclesiae, omnia sacramenta per eos facta erunt rata;  si seclusi fuerint, quaecumque egerint, erunt irrita.  [Nihil prodest eis interesse.] Quia igitur sunt lupi, a Christi ovibus sunt fugiendi, ut dicitur: “Exite de medio eorum, popule meus, ne participes sitis tormentis eorum” (cf. Apoc. XVIII, 4). 
Ef þeir eru eigi í berligum dómi skilðir frá kristninni, þó at þeir sé sjalfir fast bundnir, þá megu þeir þó hvártveggja, því at Kristr binðr ok leysir fyrir þjónustu þeira en eigi þeir sjálfir, en þeir [eru] fyrirlítendr sem heiðnir menn ef þeir eru frá Kristi skilðir. Meðan Júdas var með postulum þá sýndisk hann sem vin, kenndi hann ok skírði ok gerði jartegnir sem aðrir postular, en síðan hann hvarf frá þeim, þá sýndisk hann berr fjándi. Svá eru ok þessir. Meðan þeir eru í samveldi krist[n]innar, þá er nýtandi hǫll sú er þeir gera, en ef þeir eru þaðan skilðir, þá er ónýtt allt þat er þeir gera. Þeir eru flýjendr af Krists sauðum, því at þeir eru vargar, sem ritit er: Farið út frá þeim, lýðr minn, at eigi takit þér hlut með þeim í píslum. Flýjanda er samlag þeira helzt í Guðs embætti [ok] at samneyzlu, sem ritat er: Eigi skuluð ér mat eiga við þá né svefn, né heilsa þeim. Flýja skal þá í hug ok ǫllum vilja ok teygjask ekki eftir verkum þeira.             
L.: Dersom de ikke ere ved aabenbar Dom adskilte fra Christenheden, om de end selvere fast bundne, saa kwme de begge Dele, thi Christus binder og löser (273) formedelst deres Tjeneste, men ikke de selv; men de bör foragtes som hedenske Mænd, dersom de ere adskilte fra Christus. Medens Judas var med Apostlene, syntes han (kom han tilsyne ) som Ven; han lærte og döbte og gjorde Mirakler ligesom de andre Apostle; men siden han forlod dem, viste han sig som aabenbar Fjende. Saaledes ere og disse, medens de ere i Forening med Christenheden, da er den Bygning brugelig, som de opföre; men hvis de ere adskilte derfra, saa er alt unyttigt, som de gjöre, de bör flyes af Christi Faar, thi de ere Ulve, som skrevet er: “Gaaer bort fra dem, mit Folk, at I ikke skulle tage Deel med dem i Pinsler”. Skyes bör deres Selskab, helst i (med Hensyn til) Guds Tjeneste og Samliv, som skrevet er: “Ikke skulle l have Mad med dem eller Sövn eller hilse dem”. Flye skal man dem i Hu og al Villie og ikke lade sig lokke af deres Gjerninger.             
1.199 D. Non potest homo sua propter eos derelinquere? 
 
 
M. Ista separatio non potest corporaliter fieri nec debet quia, si boni a malls separantur, jam nemo ad bonum per eos convertitur.  In quibusdam tamen sunt devitandi, praecipue in convivio et in servitio Dei, ut dicitur: “Nee cum hujusmodi cibum sumere” (I Cor., V, II).  Fugiendi sunt mente et voluntate [et opere], ne consentietur operibus eorum. 
     
     
1.200 D. Qualiter fit consensus ad illorum actus? 
1.200 Discipulus. Hversu gerask eftirlát verk þeira? 
D.: Hvorledes kunne deres Gjerninger siges at bifaldes? 
M. Si illorum malefacta laudantur et ad perpetranda flagitia consilio vel pecunia [et opere] auxiliantur.  Ideo non solum qui faciunt, sed etiam qui consentiunt digni sunt morte. (401)  Itaque, quamvis mali, quamdiu ab Ecclesia non sunt publice segregati, non sunt devitandi, nisi sibi omnes invicem, et praelati et subditi, ita in malo consentiant, ut nullus eorum (M1133-) pravitatem arguat; tunc omnimodis sunt fugiendi, quia tunc sunt causa ruinae populi. 
Þá er lofuð eru ill verk þeira eða efldir til synða með ráðum eða auðœfum. Af því eru eigi þeir einir dauða verðir er gera, (52) heldr ok hinir er ráðendr eru misgerðum. En eigi er flýjanda frá illum kennimǫnnum meðan þeir eru eigi frá Kristi skilðir, nema svá verði samsáttir á illsku lærðir menn ok ólærðir at engi saki annan ranginda, þá eru þeir flýjandi, því at þá spilla þeir fyrir Guðs lýð.     
L.: Naar deres onde Gjerninger roses, eller de understottes til Synd med Raad eller Gods, derfor have ikke de alene fortjent Döden som gjöre, men ogsaa hine, som have foraarsaget Misgjerninger. Men ikke skal man flye fra onde Lærere, medens de ikke ere adskilte fra Christu., med mindre lærde Mænd og ulærde blive saa samstemmende i det Onde, at ingen anklager den anden for Uretfærdighed, da bör man flye dem, thi da fordærve de Guds Folk.     
[32. De culpa Prælatorum malis sacerdotibus conniventium, deque non ordinandis sacerdotum filiis.] 
[Chapter 32] 
[Kapitel 32] 
1.200a. [D. Quid de pastoribus his consentientibus? 
 
 
M. Legitur de Heli, qui filiis prave agentibus consenserit, et eos tepide super transgressione corripuerit, mortem corporis incurrisse, ubi manifeste ostenditur quia mortem, quam ille perpessus est in corpore, isti patiuntur in anima.  I psi peccata deZinquentium fovent, quatenus ab eis temporalia commoda percipiant, ut ab aeterna beatitudine seclusi poenas aeternas cum eis luant.  Aliqui, cum pastoris regimen suscipiunt, ad lacerandos subditos inardescunt, pecunias ab eis extorquent et diripiunt et sacri ordinis per omnia infideles existunt, ut dicitur: “Pastores infideles, socii furum, sequuntur munera manus eorum plenae rapina” (cf. Isa., I, 23). 
     
     
1.200b. D. Sunt ordinandi filii sacerdotum? 
 
 
M. Minime.  Canonum decreta et sanctorum patrum instituta prohibent eos ad sacros ordines accedere nec in Ecclesia aliquam praelationem habere, quia ex fornicatione et transgressione sunt procreati, ex patribus enim venenatis virus veneni in filiis transiit. 
   
   
1.200c. D. Proba. 
 
 
M. Legitur quod Deus Adae praeceperit ne comederet de ligna scientiae boni et mali, at ille non de Zigno, sed de interdicti ligni fructu comedit et veneno trangressionis omnem posteritatem infecit.  hic liquide patet, quia fructus interdicti ligni a veneno inobedientiae immunis non fuerit, quamvis fructum ligni comedere non vetuerit. (402) 
   
   
1.200d. D. Quod est lignum scientiae boni? 
 
 
M. Scientia divinarum scripturarum et notitia mysteriorum Dei, quod praecipue ipsis commendatum est, ut dicitur: “Vobis datum est nosse mysterium regni Dei (cf. Matth., XIII, 11).” 
 
 
1.200e. D. Quod lignum mali? 
 
 
M. Notitia saecularis et abfectio mandatorum Dei, ut dicitur “Sciunt malefacere, bene autem nunquam” (cf. J er., IV, 22).  Isti quamvis sint inferiores, appetunt magis praeesse quam subesse.  Hii ad sacros ordines nullatenus sunt promovendi, ut inter caeteros Ecclesiae filios habeantur verecundi et reficiant paenitendo venenum quo a patribus sunt infecti et resipiscant tali pudore sacerdotes caeteri.  Hi nisi resipuerint paenitendo secundum modum culpae arbor cum radice exterminabitur sine fine, ut dicitur: “Propterea Deus destruet te in finem”, id est usque in finem, “et evellet radicem tuam de terra viventium” (Psal., LI, 7). 
       
       
[33. Exitus vitæ malorum sacerdotum; et an monendi, ac tolerandi.] 
[Chapter 33] 
[Kapitel 33] 
1.200f. D. Die, quaesco, horum reproborum sacerdotum et infidelium quis erit finis vel cruciatus eorum? 
 
 
M. Ut legitur: “Corrupti sunt et abominabiles facti sunt in operibus suis (cf. Psal., XIII, 1)”; ideo “ad nihilum devenient tanquam aqua decurrens” (Psal., LVII, 8).  “Ut oves”, sic et pastores, «in inferno positi erunt: mors depascet eos (Psal., XLVIII, 15)” quoniam Deus sprevit eos.] 
   
   
1.201 D. Debent malls verba Dei dici? 
1.201 Discipulus. Skal kenna illum mǫnnum orð Guðs? 
D.: Skal man lære onde Mennesker Guds Ord? 
M. Si scirmt, non srmt eis dicenda, quia proditor est qui eis, cum sint hostes, reserat Dei secreta.  Unde dicitur : “Nolite sanctum dare canibus, nec mittatis margaritas vestras porcis, ne conculcent et irrideant (cf. Matth., VII, 6).” Ubi autem nescirmtur, propter electos qui inter eos latent convertendi, sunt sermones Dei proferendi, sicut et Dominus non (403) cessavit Petro et aliis salvandis verba salutis ministrare, quamvis sciret Judam et pharisaeos inde scandalizando cruciari. 
Eigi eru þeim Guðs orð kennandi er vísir eru Guðs óvinir, því at sá er Guðs leynandi hluti segir fjándum hans, sem sagt er: Eigi skuluð þér heilagt tákn hundum gefa eða kasta gimsteinum fyrir svín, at eigi troði þau þá undir fótum. En þat er eigi vitat at þeir sé fjándr Guðs, þá er góðum mǫnnum at halda Guðs vilja, þeim sem snúask vilia frá illu, þó at dáligr sé í hjá þeim. Svá sem Guð kenndi Pétri heilsuorð eða ǫllum þeim er hjalpask máttu, þó at vissi Júdas eða Gyðingar styggvask við þat.   
L.: Ikke skal man lære dem Guds Ord, som ere Guds visse Fjender; thi den, som aabenbarer Guds hemmelige Ting for hans Fjender, [er en Forræder], som der siges: “Ikke skulle I give Hunde et helligt Tegn, eller kaste Perler for Sviin, at de ikke skulle træde dem under Födder”. Men (naar) det ikke vides, at de ere Guds Fjender, da bör det gode Menneske at holde sig (til) Guds (274) Villie, og ikke vende sig bort, skjöndt der ere Onde tilstede, sasledes som Gud lærte Petrus Salighedens Ord eller alle dem, som kunde frelses, om han end vidste, at Judas og Jöderne bleve opbragte derover.   
1.202 D. Debent tolerari, cum Christus toleravit Judam? 
1.202 Discipulus. Skal þeim þola meingerð sem Kristr þolði Júdas? 
D.: Skal man taale Forurettelser af dem, som Christus taalte (Forurettelser) af Judas? 
M. Mali in Ecclesia sunt tolerandi et non imitandi, quoadusque ille cum ventilabro veniat qui grana de paleis excutiat et, zizaniis igni traditis, triticum in horrea sua recondat. 
Illum er þolanda í kristni, en engum eftirlíkindi at gera. 
L.: De Onde bör man taale i Christenheden, men ikke at nogen efterligner dem. 
1.203 D. Segregatum ab omni malo collocet te Deus, bone magister, in caelesti gremio. 
1.203 Discipulus. Hvé lengi eru þeim misgerðir þolandi? Til þess er sá kemr er skilr korn frá agn um ok kastar hálmi í eld en hirðir hveiti í hirzlum sínum. (54) 2.1 Discipulus. [S]kili Guð þik frá ǫllum illum hlutum, góðr lærifaðir, ok staðfesti þik í himnesku sæti. 
D.: Hvor længe skal man taale deres Misgjerninger? L.: Indtil den kommer, som adskiller Kornet fra Avnerne og kaster Halmen i Ild, men indsamler Hveden i sine Gjemmer. D.: Gud adskille (fjerne) dig fra alle onde Ting, gode Lærefader, og stadfæste dig i det himmelske Sæde! 
M. Amen. (404) (405) 
 
 
LIBER SECUNDUS 
[Book II] 
[2. Bok] 
DE REBUS ECCLESIASTICIS 
 
 
[1. Quid sit malum, et an a Deo.] 
[Chapter 1] 
[Kapitel 1] 
2.1 D. Anima mea exsultat in Domino, quod, deterso ignorantiae nubilo, tanto per te illustratus sum scientiae radio.  Quaeso itaque, decus Ecclesiae, ut liceat mihi adhuc aliqua inquirere. 
Ǫnd mín fagnar Guði því at ek lýsumk af spektargeisla fyrir þik at braut rekinni villuþoku. Enn bið ek þik, góðr lærifaðir, at mér sé lofat at spyrja framarr.   
Min Sjæl glædes i Gud, thi jeg oplyses af Viisdommens Straale formedelst dig, efterat Vildfarelsens Taage er bortdreven. Endnu beder jeg dig, gode Lærefader, at det maa være mig tilladt at spörge videre.   
M. Quaere quae vis et audies quae cupis. 
Spyrðu þess er þú vilt ok muntu heyra þat er þú fýsisk. 
L.: Spörg om det, som du vil, og du vil (faae at) höre det, som du lyster. 
2.2 D. Dicitur malum nihil esse et, si nihil est, valde mirum videtur cur Deus angelos vel homines damnet, cum nihil faciant.  Si autem aliquid est, videtur a Deo esse, cum omnia sint ex ipso, et sequitur quod Deus sit auctor mali et injuste eos qui hoc faciunt damnet. 
2.2 Discipulus.Svá er ritat at ekki er illt. En ef ekki er illt, þá undra ek hví Guð fyrirdœmir menn eða engla ef þeir gera ekki illt.  En ef væri nøkkut illt skapat, þá væri þat af Guði, því at af Guði eru allir hlutir ok verðr þá sem Guð hefði illt skapat eða hann dœmi rangliga þá er þat gera er hann skóp. 
D.: Saaledes er der skrevet, at intet er ondt, men dersom intet er ondt, saa undres jeg, hvorfor Gud fordömmer Mennesker eller Engle, dersom de gjöre intet Ondt.  Men om der var noget Ondt skabt, da var det af Gud, thi af Gud ere alle Ting, og bliver det da, som (om) Gud havde skabt det Onde, eller (som om) han dömmer uretfærdigen dem, som gjöre det, han skabte. 
M. A Deo nempe sunt omnia et omnia fecit bona valde; et ideo malum probatur nihil per substantiam esse.  Omnia autem quae fecit Deus subsistunt; omnis vero substantia bona est, sed malum non habet substantiam: igitur malum nihil est.  Quod autem malum dicitur nihil est aliud quam ubi non est bonum, sicut caecitas ubi non est visus aut tenebrae ubi non est lux, cum caecitas et tenebrae non sint substantiae. (M1135-)  Tria (406) sunt: creatura, natura, factura; creatura ut elementa; natura ut ex eis nascentia; factura quae angelus vel homo facit aut patitur.  Faciunt peccata, patiuntur poenas peccati; haec Deus non fecit, sed fieri permisit, ut dicitur: “Deus mortem non fecit” (Sap., I, I3).  Peccatum autem nihil est aliud quam quod praeceptum est non facere aut aliter quam praeceptum est agere, sicut nec malum est aliquid nisi bono, id est gaudio, carere.  Quod saltem vocabumm habet a Deo; tali modo habet, cum fit per illam substantiam quam fecit Deus.  Juste vera damnat eos Deus, id est non dat eis gaudium, qui non faciunt vel aliter faciunt quam sit praeceptum. 
Af Guði eru allir hlutir ok ǫll skepna hans góð. En illt kallask af því ekki, at þat er engi skepna, því at Guð skóp alla hluti góða ok ekki illt. En ekki er annat illt nema þat er eigi [er] gott ok er þat spjall skepnu en eigi eðli. Annat er skepna, en annat eðli, ok annat verk. Skepna kallask allar hǫfuðskepnur, en eðli þat er af þeim gerisk ok gœzku (AM 675:26) sem lǫg, verk þat er menn gera. Gera menn synðir ok taka píslir fyrir þat. En þat skapaði Guð eigi, heldr lét hann verða sem ritat er: Eigi gerði Guð dauða. En synð er ekki annat en gera eigi þat er boðit er eða gera annan veg en boðit er, svá sem ekki er annat illt en missa góðs, þat er eilífs fagnaðar . En þat gerisk eigi af Guði heldr af skepnu Guðs. En Guð dœmir þá makliga, þat er: hann gaf þeim eigi fagnað, er eigi vilja til hans eða annan veg en boðit er.               
L.: Af Gud ere alle Ting og al hans Skabning er god; men ondt kaldes af den Grund intet. fordi ingen Skabning er det, thi Gud skabte alle Ting gode, men intet ondt. Men intet andet (er) ondt, undtagen det der ikke (er) godt, og er det Skabningens Fordærvelse, men ikke Natur. Andet er Skabning, men andet Natur og andet Gjerning. Skabning kaldes alle Hovedskabninger (Elementer), men Natur det, som frembringes af dem og (275) [Godheden, som en lovbefalet]6 Gjerning (det) man gjör. Menneskene gjör Synd og (lide) Pinsler derfor, men det skabte Gud ikke, men lod det blive til (tillod at det blev til), som skrevet er: Ikke gjorde Gud Döden; men Synd er ikke andet, end at gjöre ikke det, som befalet er, eller gjöre (det) anderledes, end befalet er, ligesom der ikke er andet ondt end at undvære det Gode, det er evig Fryd; men det bevirkes ikke af Gud, men af Guds Skabning. Men Gud dömmer dem efter Fortjeneste, idet han gav dem ikke Fryd, som ikke ville (komme) til ham, eller anderledes end befalet er.               
2.3 D. Quis est auctor peccati? 
2.3 Discipulus. Hver er gervari synðar? 
D.: Hvo er Syndens Gjörer? 
M. Ipse homo; incentor vero diabolns. 
Sjalfr maðr með teygingum fjándans. 
L.: Mennesket selv med Satans Tillokkelser. 
[2. Peccati gravitas , et quod tandem cedat in Dei gloriam.] 
[Chapter 2] 
[Kapitel 2] 
[3a. D. Et quid est peccare? 
 
 
M. Deum inhonorare.] 
 
 
2.4 D. Est grave peccare? 
2.4 Discipulus. Er þungt at misgera? 
D.: Er det tungt at begaae en Misgjerning (synde)? 
M. Minimum peccatum scienter commissum gravius est toto mundo.  Quidquid autem mali vel peccati agitur, totum in laud em Dei vertitur.  Et ideo in omni creatura Dei nihil mali esse vel fieri comprobatur. 
Hin minsta synð at vitand gǫr er ǫllum heimi þyngri.  En hvatki er gert verðr synða eða illsku, þá snýsk þat allt í lof Guðs.   
L.: Den mindste Synd begaaet med Bevidsthed er sværere end hele Verden.  Men hvadsomhelst der bliver begaaet af Synder eller Ondskab, saa vendes det (dog) alt til Guds Priis.   
2.5 D. Quid dicis? Homicidium et adulterium non est malum? 
2.5 Discipulus. Hvat mælir þú nú? Er eigi manndráp illt eða hórdómr? 
D.: Hvad siger du nu? Er ikke Manddrab eller Hoer ond? 
M. Homicidium saepe bonum praedicatur, ut occisio Goliae a David et Holophernis a Judith;  quod tunc malum dicitur, cum proprio impulsu perpetratur.  Conjugium bonum creditur, sed ideo malum est adulterium, quia aliter fit quam sit concessum.  Quae tamen in laudem Dei vertuntur, cum ab eo juste puniuntur.  Sicut enim imperator est laudabilis, quod milites suos remunerat, ita est etiam laudabilis, immo laudabi(407)lior, quod praedones et latrones damnat.  Ita utique, sicut Deus in salvatione justorum glorificatur, sic in perditione impiorum per omnia laudatur. 
Manndráp er stundum gott, svá sem Davíð vá Goliam eða Judith Oloferne,  en þat er þá illt er af rǫngum hug er framt.  Hjú-(56)skapr er góðr, en hórdómr illr ok ekki annat en ólofaðr hjúskapr ok af því illr at annan veg er framt en vera á eða lofat sé.  En þat snýsk allt í lof Guði þá er hann hefnir þess réttliga,  því at svá sem konungr er lofligr þá er hann gefr mála riddarum sínum þá er hann fyrirdœmir þjófa ok illmenni ok víkinga. Ok sem Guð dýrkask af hjalp réttlátra, svá er hann ok lofaðr í hefnd ómildra.   
L.: Manddrab er stundom godt, som da David dræbte Goliath eller Judith Holophernes;  men det bliver da ondt, naar det udföres af vrang Hu.  Ægteskab er godt, men Hoer ond og ikke andet end utilladt Ægteskab, og desaarsag ond, at der handles anderledes, end det sig bör og tilladt er.  Men det vendes alt til Guds Priis idet han hævner det retteligen;  thi ligesom en Konge er roesværdig, naar han giver sine Krigere Sold, (saaledes ogsaa) naar han fordömmer Tyve og Ddgjerningsmænd og Rövere; og ligesom Gud prises formedelst de Retfærdiges Frelse, saaledes bliver han og lovet i (formedelst) de Ugudeliges Hevn (Straf).   
2.6 D. Cum scriptum sit: “Nihil odisti eorum quae fecisti“ (Sap., XI, 25), quomodo dicitur Deus bonos amare, malos odio habere? 
2.6 Discipulus.Svá er ritat, at Guð hatar ekki þat er hann gerði. Hversu segisk hann þá hata illa en elska góða? 
D.: Saaledes er skrevet, at Gud hader intet, som, (276) han gjorde. Hvorledes siges han da at hade de Onde men elske de Gode? 
M. Cuncta diligit Deus quae creavit, sed non cuncta in uno loco locavit.  Sicut pictor omnes colores diligit, sed quisdam prae aliis eligit et unumquemque apto loco ponit, ita Deus unumquemque sibi convenienti loco disponit.  Ideo dicitur eos diligere quos in caelesti palatio recipit, illos odisse quos in infernali carcere mergit. 
Alla skepnu sína elskar Guð, en hann setti eigi alla í einn stað,  svá sem skrifari elskar alla hluti á smíð sinni ok elskar þó suma framar en suma ok setr hvern lit í makligan stað.  Af því segisk hann þá elska er hann tekr til himins hallar en hina hatar hann er hann skolar í helvítis djúpi. 
L.: Al sin Skabning elsker Gud, men han satte ikke alt paa eet Sted;  ligesom en Maler elsker alle Ting paa sit Kunstværk, og elsker dog nogle mere end andre og sætter hver Farve paa et passende Sted;  derfor siges han (Gud) at elske dem, som han tager til Himmelens Hal; men de andre hader han, som han nedsænker i Helvedes Dyb. 
[3. De libero arbitrio, et retrocessione a bono.] 
[Chapter 3] 
[Kapitel 3] 
2.7 D. Quid est liberum arbitrium? 
2.7 Discipulus. Hvat er sjalfræði? 
D.: Hvad er Frihed? 
M. In potestate hominis esse et velle et posse bonum vel malum.  Hoc in paradiso homo habuit liberum, nunc vera captivum, quia bonum non vult nisi gratia Dei praevematur nec potest nisi eum subsequatur. 
Í veldi manns at vera eða vilja eða gera gott eða illt.  Þat sjalfræði hafði maðr í paradís frjálst en nú er ófrjálst, því at hann vill eigi gott nema Guðs miskunn fari fyrir ok má hann þat eigi nema Guðs miskunn fylgi. 
L.: Det at det staaer i Menneskets Magt at ville eller gjöre Godt eller Ondt;  denne Frihed havde Mennesket i Paradis ubeskaaren, men nu er den ufri, thi han vil ikke det Gode, undtagen Guds Miskundhed gaaer forud, og han formaser ikke at gjöre det, med mindre Guds Miskundhed fölger efter. 
2.8 D. Quid dicis de his qui saeculum relinquunt, religionis habitum sumunt, transacto aliquo tempore rejiciunt et pejores quam prius fuerint fiunt?  Qui dam vera aliqua bona incipiunt, postea deserunt, ad iniquitatem redeunt. 
2.8 Discipulus. Hvat rœðir þú um þá er hǫfnuðu heimi ok tóku síðan búning, en siðan kasta þeir niðr því ok hverfa aftr til synða?   
D.: Hvad siger du om dem, som forsagede Verden og toge sid (geistlig; – eller vel snarere: siden, derpaa) Dragt, men siden bortkastede den, og vendte tilbage til Synderne?   
M. De his dicitur: “Simulatores et callidi provocant iram Dei” (Job., XXXVI, I3).  Saepe servus errantem filium ad patrem pertralllt et ipse ad opus suum recedit;  ita 1stl electos ad Deum pertrahunt et ipsi ad mala studia redeunt.  Sic etiam timor caritatem ad regnum ducit et ipse non mtr01bit.  Sicut enim diabolus servit Deo, ita membra ejus serviunt electis etiam tali modo. (408) 
Um þá er svá mælt: Slœgir menn eggja reiði Guðs yfir sik.  Oft dregr þræll villtan son til fǫður ok hefir aftr til þræls verks. Svá leiða  ok stundum þessir menn til Guðs ok hverfa aftr til illsku sinnar.    S[v]á sem djǫfull þjónar Guði, svá þjóna liðir hans liðum Guðs. 
L.: Om dem siges der: underfundige Mennesker opægge Guds Vrede imod sig.  Ofte drager (förer) en Træl en vildfarende Sön til sin Fader og vender tilbage til Trælle-Arbeidet.  Saaledes före og stundom disse (andre) Mennesker til Gud, men vende tilbage til sin Ondskab.    Ligesom Djævelen tjener Gud, saaledes tjene ogsaa hans Lemmer Guds Lemmer. 
[4. Quomodo diabolus Deo serviat, et mali bonis.] 
[Chapter 4] 
[Kapitel 4] 
2.9 D. Quomodo servit diabolus Deo? 
2.9 Discipulus. Hversu þjónar fjándi liðum Guðs? 
D.: Hvorledes tjener Djævelen Guds Lemmer? 
M. Quia gloriosus princeps despexit esse in palatio, fecit eum Deus laboriosum fabrum in hoc mundo, ut coactus totis viribus serviat, qui vacare Deo fruendo nolebat;  unde dicitur: “Faciam eum tibi servum sempiternum” (cf. Job., XL, 23).  Cujus fabri caminus est afflictio et tribulatio; folles sunt tentationes; mallei et forcipes sunt tortores et persecutores; limae vei serrae sunt linguae maledicentium et detrahentium. Tali camino et his instrumentis purgat ipse aurea vasa caelestis regis, hoc sunt electi, in quibus renovat imaginem Dei; reprobos autem, qui contra regem agunt, ipse tortor ut hostes punit.  Tali modo servit diabolus Deo. 
Því at hann fyrirleit at vera englahǫfðingi á himni, þá gerði Guð hann starfsaman smið í heimi, at hann þjónaði nauðigr með illu erfiði, þá er hann vildi eigi erfiðislaust þjóna Guði í himnum uppi,  sem ritit er: Gera man ek hann þér eilífan þræl.  Þessa smiðs aflar eru kvalar heims, smiðbelgir hans áblástar freistni, hamrar hans ok tengr eru ófriðarmenn ok kveljarar, þrælar hans ok sagðir eru bǫlvendr ok bakmálugar tungur. Í þessu[m] afli ok með þesum tólum hreinsask gullker himnakonungs, þat eru helgir menn, en vándir pínask í dýflizu hans, þeir er móti gera himnakonongi.  Á þessa lund þjónkar djǫfull Guði. (58) 
L.: Fordi han foragtede at være Englenes Hövding i Himmelen, saa gjorde Gud ham til en arbeidsom Smed i Verden, at han skulde tjene nödtvungen med ondt Arbeide, da han ikke vilde uden Arbeide tjene Gud i Himmelen deroppe,  som skrevet er: “Jeg vil gjöre ham til din evige Træl.”  Denne Smeds Esser ere Verdens Kvaler, hans Smedebælge ere Fristelsens Indskydelser, hans Hamre og Tænger ere Ufredsmænd, og Plagere, hans Trælle og (277) ...7 ere forbandende og bagtaleriske Tunger. I denne Esse og med disse Redskaber renses Himmelkongens Guldkar, det er hellige Mennesker, men de Onde pines i hans Fængsel, de som gjöre Himmelkongen imod.  Paa denne Maade tjener Djævelen Gud. 
2.10 D. Qualiter serviunt membra ejus electis? 
2.10 Discipulus. Hversu þjóna liðir hans liðum Guðs? 
D.: Hvorledes tjene hans Lemmer Guds Lemmer? 
M. Cum eos trahunt ad regnum simulatione vel impellunt adversitate.  Simulatione quidem eos trahunt, cum bona exterius simulant quae interius non amaut; tunc filii Dei, adhuc in errore positi, per eorum exempla bona arripiunt quae toto corde diligunt et, cum illi bona deseruut quae non arnaverunt, isti firmius incoepto bono inhaerebunt, ut olim, cum mali angeli ceciderunt, boui firmius steterunt.  Adversitate autem eos impellunt, cum eis temporalia quae plus justo diligunt auferunt et eis ne carnalia desideria implere praevaleant obsistunt.  Unde diabolus et mali utiles, immo necessarii comprobantur, cum per eos electi examinati ad caelestia deportantur. 
Þá er þeir leiða þá til ríkis með fagrligu réttlæti eða meingerðum.  Með falligu réttlæti leiða þeir þá er þeir sýna útan góð verk þau er þeir elska eigi innan ok taka synir Guðs af þeim dœmum góð verk, þau er þeir elska af illu hjarta ok festask þeir af teknu góðu þá er hinir fyrirláta þat er eigi elskuðu, svá sem Guðs englar styrktusk forðum þá er illir fellu.  Með meingerðum draga þeir þá til ríkis Guðs þá er þeir taka frá þeim þessa heims auðœfi þau er þeir elskuðu áðr til mjǫk eða þeir standa á mót þeim at eigi megi þeir fram koma líkamligum girndum. Af því reynisk fjándinn ónytsamligr at liðir hans enn ...  heldr nauðsynligr því at helgir menn dýrkask af þeira freistni ok hafask til ríkis himna. 
L.: Naar de före dem til Riget (Guds Rige) med tilsyneladende skjön Retfærdighed eller (ved) Forurettelser.  Med tilsyneladende skjön Retfærdighed före de dem, naar de vise udvortes gode Gjerninger, som de ikke elske indvortes, og (an)tage Guds Sönner af de Exempler gode Gjerninger, som de elske af ganske Hjerte, og befæstes de ved det antagne Gode, medens hine forlade det, som de ikke elskede, ligesom Guds Engle styrkedes fordum, da de Onde faldt.  Med Forudretteiser drage de dem til Guds Rige, naar de toge fra dem denne Verdens Gods, som de för elskede for höit, eller de modstaae dem, at de ikke kunne iværksætte (tilfredsstille) legemlige (sandselige) Lyster; derfor viser Satan sig unyttig, at hans Lemmer ...8   meget mere nödvendig, thi de hellige Mennesker forherliges ved deres Fristelser og föres til Himmelens Rige. 
[2.1Oa. D. Quid dicis de presbyteris qui ecclesias lucri gratia dimittunt et alias accipiunt? 
 
 
M. Lupi sunt, apostatae et latrones, suorum et eorum ad quos veniunt deceptores, immo traditores.] 
 
 
[5. Quare via impiorum prosperatur, et in annos plurimos: non sic autem vita piorum, nisi quandoque.] 
[Chapter 5] 
[Kapitel 5] 
2.11 D. Cur mali hic divitiis affluunt, potentia florent, sanitate vigent; econtra boui inopia tabescunt, a malis injuste opprimuntur, debilitate marcescunt? 
2.11 Discipulus. Fyrir hví hafa hér illir menn gnó[tt au]ðœva ok veldi ok heilsu, en góðir válað ok sóttir ok taka o[ft meinger]ðir af illum? 
D.: Hvi have onde Mennesker her Overflod ...gdomme og Magt og Sundhed, men gode Elendighed og Sygdomme og tage (taale) ...mpe af de Onde? 
M. Propter electos mali his redundant, ut haec despiciant (409) quibus florere etiam pessimos videant.  Divitiis abundant prima, ut mala quae concupiscunt justo judicio Dei explere per pecauiam valeant; secunda, ut, si qua bona fecerint, per haec remunerentur; omnia enim quae (M1157-) faciunt pro terrenis agunt, unde et mercedem suam recipiunt.  Potentia splendent prima propter se ipsos, ut mala quae amant pot enter expleant; secunda propter reprobos, ut eos in malis defendant; tertio propter electos, ut eos castigent et a malis actibus emenDeut.  Sospitate autem pollent nec cum homiuibus flagella sentiunt, ut post eos gravior dolor excruciet.  Boui autem ideo inedia, oppressione, languore afficiuntur, ne in malis delectentur aut, si aliqua contra Deum egerunt, deleantur, si non, pro patientia coronentur. 
Til þess [eru] illum auðœfi seld at góðir f[yrirlíti þann] auð er þeir sjá hina verstu menn mestan hafa. Auðœv [i hafa þeir] ok ǫmbun þess er þeir gera gott því at vándir menn [gera allt fyrir] jarðliga hluti ok taka þeir fyrir því hér allt verkk[aup. Veldi hafa þeir] til þess at þeir megu sjalfir þá illsku fremja ok g[... ]la þá til ills. Veldi hafa þeir til þess at Guðs v[inir hirtisk fyrir þá] ok stillisk fyrir þá af illum verkum. Hafa þeir ok [... ] taki þess at þyngri kvalir annars heims er þeir verða eigi hér barðir með mǫnnum. En góðir menn hafa af því válað ok sóttir ok meingerðir at eigi fýsisk þeir ills eða bœti þat er þeir misgerðu í gegn Guði eða þeir dýrkask í þolinmœði.         
L.: I det Öiemed (ere) de Onde givne Rigdomme, at de Gode (skulle) fo... Rigdommen, naar de see de værste Mennesker have den störste Rigdom. ... og Belönning for det Gode, som de gjöre, thi de onde Mennesker ... jordiske Ting, og modtage de derfor her al Be (278)lön ... paa det at de selv kunne udöve den Ondskab, og ... dem til det Onde. Magt have de paa det at Guds V... og afholdes ved dem fra onde Gjeminger. Have de og... tage desto tungere Kvaler i den anden Verden, da de blive ikke tugtede her blandt Mennesker. Men gode Mennesker have af den Grund Elendighed og Sygdomme og Forurettelser, at de ikke skulle attraae det Onde, eller at de skulle böde (for) det, som de misgjorde imod Gud, eller at de skulle forherliges i Taalmodighed.         
2.12 D. Cur econtra quidam boni hic divitiis redundant, potentia sublimantur, valetudine roborantur; mali autem penuria, oppressione, infirmitate laborant? 
2.12 Discipulus. Hví hafa sumir góðir hér auðœvi ok veldi ok heilsu en illir þrøngjask í vesǫlð ok meingerðum ok sóttum? 
D.: Hvi have somme Gode her Rigdomme og Magt og Sundhed men Onde trænges i (af) Elendighed og Forurettelser og Sygdomme? 
M. Quibusdam electis divitiae ideo conceduntur, ut bona quae amant rebus implere valeant;  et per haec etiam admonentur: si haec temporalia sua–via, quanta magis aeterna videntur.  Potentia sublimantur prima propter se ipsos, ut bona quae mente conceperunt potenter exercere possint; secunda propter electos, ut eis in bonis tutela sint; tertio propter reprobos, ut eos reprimant, ne tantum quantum volunt noceant.  Sanitate solidantur, ne justi de eorum aegritudine contristentur, sed de eorum salute laetentur.  Econtra quidani mali hic egestate, afll.ictione, corporis dolore suspirant, ut per haec discant quam amara sunt ad quae pravis moribus festinant. (410) 
Sumum góðum mǫnnum gefask til þess auðœfi at þeir fremja ok eru þeir á þat minntir hversu þekkiligir vera munu góðir eilífir hlutir ef þessa heims auðœvi þykkja fǫgr vera. Veldi hafa þeir til þess at auka gœzku sína ok til þess at þeir megi efla aðra (60) til góðs eða stǫðva illa menn at eigi megi þeir gera illsku. Heilsu hafa þeir til þess at eigi hryggvisk réttlátir af sóttum þeira, heldr fagni þeir heilsu þeira. En sumir illir hafa hér af því fatœkð ok líkamsmein at þeir megi þaðan af nema hversu til mykilla illra hluta þeir skynda í illum hlutum eða siðum.         
L.: Somme gode Mennesker gives i den Hensigt Rigdom, at de kunne udöve (det Gode, som de elske), og blive de paamindede om, hvor behagelige de gode evige Ting monne være, naar denne Verdens Rigdomme tykkes at være skjönne. Magt have de, forat kunne foröge sin Godhed og forat de kunne styrke andre til det Gode eller standse onde Mennesker, at de ikke skulle kunne gjöre Ondt. Sundhed have de, forat de Retfærdige ikke skulle bedröves over deres Sygdomme, men fryde sig over deres Sundhed. Men somme Onde have her af den Grund Fattigdom og Legems Möie, at de deraf kunne lære, til hvor store onde Ting de fremture ved onde Ting eller Sæder.         
2.13 D. Quare quidam mali diu vivunt, quidam vero boni citius moriuntur et econtra aliqui boni diuturnam vitam ducunt, mali vero celerius obeunt? 
2.13 Discipulus. Hví lifa sumir illir lengi en sumir góðir andask brátt eða hví hafa sumir góðir langt líf en sumir illir deyja brátt? 
D.: Hvi leve somme Onde længe men somme Gode döe snart, eller hvi have somme Gode langt Liv, men somme Onde döe snart? 
M. Mali ideo diu vivere permittuntur, ut electi per eos exerceantur et a vitiis corrigantur; ipsi vero post majori supplicro torqueantur.  Boni autem citius tolluntur, ne diutius hic adversis atterantur, sed mansuris gaudiis inserantur.  Econtra longaeva vita justis datur, ut meritum illorum augeatur, cum plures per eorum exempla convertantur.  Mali sane celeriter ad tormentum rapiuntur, ut electis adhuc errantibus timor incutiatur et sic ab errore retrahantur. 
Illir lifa af því lengi at góðir dýrkask fyrir þá ok hirtisk frá illu en illum verðr þat at áfallsdómi ok auki pínsla. En góðir andask af því brátt at þeir komi brátt til eilífra fagnaða ok veri eigi lengi í nauðum heims. En þar í gegn hafa réttlátir langt líf at margir réttlátir leiðréttisk af dœmum þeira ok aukisk verðleikr þeira. En illir verða skjótt ... nir til kvala at Guðs váttar ok óvalðir menn þeir er enn eru vil... við þat ok hverfa frá illu.       
L.: De Onde leve af den Grund længe, at de Gode skulle forherliges ved dem, og oplyses (og vende sig) fra det Onde; men for de Onde bliver det til Fordommelse og Pinslers ForögeIse. Men gode Mennesker döe af den Grund snart, at de skulle komme snart til evig Fryd og ikke være længer i Verdens NM. Men derimod. nyde Retfærdige et langt Liv, forat mange Retfærdige skulle forbedres ved deres Exempler og deres (egen) Fortjeneste (279) foröges. Men de Onde vorde hurtigt ... til Kvaler, forat Guds Vidner og ikke uvalgte (skal være udvalgte) Mennesker, som endnu ere vil.. ved det og vende sig fra det Onde.       
[6. De bono tribulationis; et quod malis nihil boni contingat; bonis autem nihil mali.] 
[Chapter 6] 
[Kapitel 6] 
2.14 D. Sunt felices qui adversis non tanguntur? 
2.14 Discipulus. Eru þeir sælir er hér eru fá... veslir er hér lifa sælliga ok hafa þat er þeir vilja ok er þeim ... en síðan verðr þeim kastat í eld brennanda sem þyr... í gegn eru þeir er hér ná eigi girndum sínum ok þrøn[... ]um mǫrgum því at þeir lærask með bardǫgum sem synir ... er Guð berr hvern son sinn er hann tekr. En þat er [... e]ru ávallt ómóðgir þó at þeir hafi konungs rík[i] ok eru þeir aldrigin ǫ́n kvalar. En réttlátir eru jafnan útan kvǫl ok eru þeir jafnan móðgir ok aldrigin dýrðarlausir þó at þeir sé hér í hatri eða í myrkvastofu settir. 
D.: Ere de salige, som her ere fa... elendige, som her leve behagelig og have det som de (attraae), og er dem ... men siden blive de kastede i brændende Ild, som tör ..... imod ere de som her ikke naae (Gjenstandene for) sine Lyster og træn...... mange .. er, thi de oplæres ved Tugtelser som Sönner ...... er: “Gud tugter hver sin Sön, som han antager sig”. Men det er ......re stedse afmægtige, om de end have et Kongerige, og ere de aldrig uden Kvaler. Men de Retfærdige ere bestandig uden Kval, og ere de bestandig mægtige og aldrig uden Herlighed, om de end her ere i (Gjenstand for) Had eller satte i Fængsel. 
M. Immo infelicissimi sunt quibus permittitur hic per omnia suaviter vivere et omnia desideria sua pro libitu suo rmplere, si adversitate non tanguntur, quia tali modo, ut arida ligna, ad ignem nutriuntur.  Econtra sunt felicissimi qui hic a sui~ desideriis arcentur et multis asperitatitus exercentur, quia tah modo ad regnum, ut filii, fiagellis erudiuntur, ut dicitur: “Deus fiagellat omnem filium quem recipit” (Hebr., XII, 6).  Volo te scire quod reprobi, quamvis corona regni potiantur omnino impotentes sunt et nunquam sine supplicio erunt.  Electi vero, quamvis captivi, quamvis in carcere, semper potentes sunt et nunquam praemio carebunt. 
       
       
2.15 D. Pro Dei amore fac me hoc celerius videre? 
2.15 Discipulus. Sýn þú þetta mér skýrra. 
D.: Vis mig dette tydeligere. 
M. Reprobi impotentes sunt, quia praeventi ira Dei bonum nolunt et ideo nullo modo possunt, malum autem et volunt et possunt.  Malum vero probatum est nihil esse.  Ideo constat eos nihil posse.  Sine supplicio non sunt, quia saeva conscientia cruciantur, continuo timore anxiantur ne capiantur, ne occrdantur, ne res suae tollantur, unde dicitur: “Non est pax impiis, dicit Dominus” (Isa., XLVIII, 22).  Econtra electi (411) nimium patentes sunt, quia praeventi gratia Dei et bonum volunt et poterunt, malum vero respuunt.  Praemio non carent, quia sine timore manent et futurae libertatis certi gaudent; unde dicitur: “Justus absqueterrore erit” (Prov., XXVIII, I).  Aliud etiam volo tibi insinuare quod malls nihil boni contingat et bonis nihil mali evemat. 
lllir eru af því ómóðgir at þeir vilja eigi gott né megu, en þeir vilja illt ok megu þat, en illt reynisk ekki ok af því sízt at þeir megu ekki. Aldrigin eru þeir útan kvǫl því at þeir kveljask af grimmleik ok eru um allt hræddir um sik at þeir verði teknir eða ræntir eða drepnir, sem ritat er: Eigi er friðr ómildr , kvað Guð. En góðir eru móðgir, því at Guðs miskunn eflir þá at vilja gott ok nema, en hafna illu. Aldrigin missa þeir dýrðar því at þeir eru mœddir ok fagna øruggleik eilífrar dýrðar ok sælu, sem ritit er: Réttlæti[r] eru útan hræzlu. Þat vil ek ok segja at ekki bersk illum gott at hendi né góðum illt. (62)             
L.: De Onde ere af den Grund afmægtige, at de ikke ville eller kunne det Gode, men de ville det Onde og kunne det, men det Onde viser sig at være intet, og deraf sees, at de formaae intet. De ere aldrig uden Kval, thi de pines af Grusomhed, og frygte stedse for sig, at de blive grebne eller plyndrede eller dræbte, som skrevet er: “Der er ikke Fred for de Ugudelige, sagde Gud.” Men de Gode ere mægtige, thi Guds Miskundhed styrker dem til at ville det Gode og lære (det), men forkaste det Onde. De miste aldrig Herligheden, thi de ere trætte, og fryde sig ved Sikkerheden af den evige Herlighed og Salighed, som skrevet er: “De Retfærdige ere uden Frygt.” Det vil jeg ogsaa sige (jeg paastaaer desuden overhoved), at intet Godt möder de Onde ei heller Ondt de Gode.             
2.16 D. In Dei nomine quid loqueris? Nonne mali hic conviviis deliciantur, decore et commixtione mulierum [et liberorum] jocundantur, pretiosa veste glorianur, pecunia et magnificis aedificiis exaltantur; econtra hic boni carceribus includuntur, verberibus tunduntur, fame et siti et aliis cruciatibns affliguntur? 
2.16 Discipulus. Í Guðs nafni, hvat mælir þú nú? Eigi fagna illir góðum hlutum ok lifa at munúðum ok gleðjask í krásum ok skína í dýrligum klæðum ok una við auðœfi ok alla fegrð heims? En góðir eru búnir í myrkvastofu ok mœddir í bardǫgum ok kvaldir í hungri ok þorsta ok allskyns pínslum? 
D.: I Guds Navn, hvad siger du nu? fryde ikke de Onde sig ved gode Ting, og leve efter Lyster og glædes ved Lækkerheder og skinne i herlige Klæder og fornöies ved Rigdomme og al Verdens Skjönhed. Men (ɔ: medens) (280) de Gode ere bundne i Fængsel og udmattede ved Hug og plagede af Hunger og Törst og alle Slags Pinsler? 
M. Cum fortuna malis prospera arriserit et eos copia de suo cornu his bonis quae enumerasti, repleverit, tunc assimilantur pisci qui mordeus hamum gratulatur, sed hoc tripudio de aqua tractus enecatur, aut illi cui poculum mellis praebet':" et post sine fine amarum mare epotare cogetur, nam pro epulis replentur, ut ille dives, “absinthio amaritudiuis” (cf. Jer. Lam., III, 15), pro mulierum amore sulphureo faetore, pro vestmm nitore induentur confusione, pro pecunia et aedificiis “haereditabunt vermes” (cf. Eccli., X, 13) in infernalibus antris; unde dicitur: “Ducunt in bonis dies suos et in puncto ad inferna descendunt (Job., XXI, 13).  “Porro boni, quos asseris hujuscemodi incommodis affici, similes sunt illi qui piper vel aliam amaram herbam gustu praelibat, ut vinum post sumptum suavi us sapiat.  Ita ipsi pro carcere “recipientur in aeterna tabernacula” (cf. Luc., XVI, 9).  pro verberibus “obtinebunt gaudium et laetitiam” (cf. Isa., L, II), pro fame et siti “non esurient neque sitient” (Isa., XLIX, IO) amplius, pro cruciatibus “fugiet dolor et gemitus” (Isa., XXXV, 10) Ex qua re (412) probatur justos semper locupletes et beatos, impios semper esse inopes et miseros. 
Þá er hamingja hlær við illu[m] ok fýsir þá góða slíkra hluta sem þú taldir, þá líkjask þeir fiski þeim er fagnar lítilli beitu ok verðr hann þá dreginn upp ór vatni, því at þeir fyllask bitrleiks fyrir krásum ok brennustei[n]sdaun fyrir munugð, en skemmdir fyrir fegrð klæða. Ok taka þeir myrkvar helvítis grafir fyrir fegrð húsa ok eilífa fatœkð fyrir auðœfi er þeir tóku. Fram leiða þeir daga sína í góðum hlutum en þeir stíga á augabragði til pínsla. En þá er góðir taka slík mein sem þú segir þá likjask þeir þeim er bergja á pipar eða ǫðru rǫmmu grasi at hann megi betr standask víndrykkju. Svá taka ok pínslir eilífar tjaldbúðir fyrir myrkvastofu ok fagnað fyrir bardaga ok mun þá eigi síðan þyrsta né hungra ok mun allr sárleikr flýja frá þeim. Af þessum hlutum reynisk at góðir eru jafnan sælir ok auðgir en illir eru jafnan veslir ok aumir.       
L.: Naar Lykken smiler til de Onde og de Gode attraae slige Ting, som du opregnede, da ligne de den Fisk, som frydes ved liden Madding, og bliver da trukken op af Vandet; thi de fyldes med Bitterhed i Stedet for Lækkerheder og med Svovelstank i Stedet for Vellyst, men Skamfuldhed i Stedet for Klædernes Skjönhed, og modtage de mörke Helvedes Grave i Stedet for Husenes Skjönhed, og evig Fattigdom i Stedet for den Rigdom, som de (her) modtoge. De henleve deres Dage i gode Ting, men de nedstige i et Oieblik til Pinsler. Men naar de Gode modtage (lide) slige Meen, som du siger, saa ligne de den, som nyder Peber eller en anden bitter Urt, forat han bedre kan nyde Viindrikken. Saaledes modtage ogsaa Pinsierne (de her pinte Retfærdige) evige Pauluner i Stedet for Fængsel, og Fryd i Stedet for Hug, og ville de ikke siden törste eller hungre, og vii al Smerte flygte fra dem. Af disse Ting sees, at de Gode ere stedse salige og rige, men de Onde ere stedse elendige og fattige.       
[7. Unde dignitates: et quod eas vendere vel emere nefas est; et quale debeat esse picelatorum regimen.] 
[Chapter 7] 
[Kapitel 7] 
2.17 D. Unde sunt dignitates? 
2.17 Discipulus. Hvaðan kom tígn ok veldi? 
D.: Hvorfra kom Værdighed og Magt? 
M. A Deo sunt utique omnes dignitates vel potestates malorum seu bonorum, ut dicitur: “Non est potestas nisi a Deo” (Rom., XIII, 1).  Cur autem aliquando mali, aliquando vero boni potestates sortiantur, jam superius dictum est. 
Af Guði er ǫll tígn ok veldi góðra ok illra, sem sagt er: Ekki er veldi annat en af Guði.   
L.: Fra Gud er al Værdighed og Magt, de Godes og Ondes, som der siges: “Ikke er der Magt undtagen fra Gud” .   
2.18 D. Quam sententiam prefers de his qui eas (M1139-) emunt vel vendunt? 
2.18 Discipulus. Hvat dœmir þú um þá er kaupa eða selja tígnarveldi? 
D.: Hvad dömmer du om dem, som kjöbe eller sælge Æresposter? 
M. Qui eas emunt, cum Simone interitum subibunt; qui vero vendunt, cum Giezi lepram animae incurrunt. 
Þeir er þat kaupa fara til dauða með Símoni mago en þeir er selja þat verða fyrir andar líkþrǫ́. 
L.: De, som kjöbe dem, fare til Döden med Simon Magns, men de som sælge dem, paadrage sig aandelig Spedalskhed. 
2.19 D. Habent prelati majus meritum apud Deum? 
2.19 Discipulus. Hafa hǫfðingjar meira veldi fyrir Guði en aðrir? 
D.: Have Hövdingerne (Prælater?) stöne Magt for Gud end andre? 
M. Ordo officii aut dignitas potestatis nihil confert homini apud Deum si desit meritum. Porro qui in ecclesiasticis praesunt, ut episcopi[, abbates] et presbyteri, si verbo et exemplo bene praesunt, tot praemia prae aliis habebunt, quot animae per eos salvae fiunt, ut dicitur: “Super omnia bona sua constituet eos (cf. Matth., XIV, 47).  “Si autem subditis verbum salutis subtrahunt et eos in foveam mortis per prava exempla ducunt, tot poenas prae aliis haereditabunt, quot animae eorum exemplo perierunt, vel quot salvare praedicando neglexerunt, ut dicitur: “Cui plus committitur, plus ab eo exigitur” (cf. Luc., XII, 48); et iterum: “Patentes potenter tormenta patientur (Sap., VI, 7).  “Qui autem in saecularibus praelati sunt, ut reges et judices, si juste judicant et subjectos clementer tractant, majorem gloriam prae aliis a justo judice Deo consequentur, quia “qui bene ministrant, gradum bonum sibi acquirunt” (cf. I Tim., III, I3).  Si autem injuste et crudeliter populum opprimunt, atrocia supplicia prae afus habebunt, quia “durissimum judicium his qui praesunt fiet” (Sap., VI, 6), et “judicium sine misericordia ei qui non facit misericordiam” (Jac., II, 13). (413) 
Kennimannsþjónusta er tígnarveldi tjór manni ekki við Guð er verðleiks missir. En kirknahǫfðingjar, þat eru byskupar ok prestar, en þeir gefa góð dœmi í orðum eða verkum, þá taka þeir svá myklu framarr dýrð sem margar andir hjalpask af þeira dœmum, sem ritat er. En ef þeir spara heilsuorð við lýð sinn eða leiða þá í dauðagrǫf með illum dœmum, þá taka þeir þeim mun fleiri pínslir (64) en aðrir sem margar andir farask af þeira dœmum eða svá marga sem þeir órœktu at grœða í kenningu, sem ritat er: Af þeim heimtir Guð meira er hann lér meira ok taka á mót kvalir. En þeir er veraldar tígn hafa sem konungar eða dómendr ok kunna mildliga várkynna lýð sínum, þá munu þeir meiri miskunn taka en aðrir menn af Guði réttlátum dómanda, því at þeir eignask góðan sess af Guði er vel þjóna honum. En þeir er fyrirdœma at grimmleika, þá taka þeir meiri kvalir en aðrir því at þeir hafa miskunnlausa dóma.       
L.: Lærerembeder eller Æresposter gavne Mennesket intet hos Gud, naar Fortjenesten mangler. Men Kirkernes Overhoveder, det er Biskopper og Præster, dersom de give gode Exempler i Ord eller Gjerninger, saa modtage de saameget mere Herlighed, som mange Sjæle frelses ved (281) deres Exempler, som skrevet er; men dersom de unddrage sit Folk Saligheden s Ord eller fore det i Dödens Grav ved onde Exempler, da modtage de saamange fJere Pinsler end andre, som mange Sjæle fortabes ved deres Exempler, eller i Forhold til, hvor mange de forsömte at læge ved Læren, som skrevet er: “Af dem fordrer Gud mere, som han laaner mere”, og modtage de derfor Kvaler. Men de som have verdslig Værdighed, som Konger eller Dommere, og forstaae mildelig at skaane sit Folk, de ville modtage större Miskundhed end andre Mennesker af Gud den retfærdige Dommer, thi de opnaae en god Plads hos Gud, som tJene ham vel Men de, som fordömme med Grusomhed, de modtage större Kvaler end andre, thi de haTe (fældet) ubarmhjertige Domme.       
[8. Cur electi patiuntur cum reprobis; deque Dei potentia et providentia.] 
[Chapter 8] 
[Kapitel 8] 
2.20 D. Cum electi non sint de mundo, cur cum reprobis patiuntur adversa mundi?... 
 
 
M. Quia malis communicant, ideo cum ipsis aspera _ tolerant; quia vero mundialibus saepe irretiuntur, ideo a mundi infortunlis affiiguntur. 
 
 
2.21 D. Cum Deus sit omnipotens, ut dicitur: “Omnia quaecumque voluit fecit” (Psal., CXIII, 11) et iterum: “Subest tibi posse omne quod volueris” (cf. Sap., XII, 18), cur dicitur de eo quod quaedam non possit, id est mentiri et praeteritum non facere quin sit praeteritum? 
 
 
M. Cum hoc de Deo dicitur, non impotentia, sed summa omnipotentia praedicatur, quod videlicet omnis creatura nequeat eum ad hoc flectere, ut velit statutum suum immutare. 
 
 
2.22 D. quid est providentia Dei? 
 
 
M. Ea cognitio qua omnia futura praescivit, immo inspexit ut praesentia. 
 
 
2.23 D. Si Deus cuncta futura praescivit et ea ita ventura per prophetas praedixit et non possit in sua providentia falli et caelum et terra prius transient quam verba Del possint immutan, videtur quod ex necessitate cuncta evenerint quae unquam contigerunt vel adhuc ventura sunt. 
2.23 Discipulus. Ef Guð vissi allt fyrir ok sagði fyrir spámenn hvat verða mundi, ok má hann eigi tælask í forsjá sinni, ok ef himinn ok jǫrð líðr fyrr en orð Guðs megi skiptask, þá sýnisk mér sem af nauðsynum verði allt þat er orðit hefir eða verða mun. 
D.: Dersom Gud vidste alting forud og forudsagde ved Propheterne, hvad der skulde skee, og han ikke kan skuft’es i sin Forudvidenhed, og dersom Himmel og Jord forgaaer, forend Guds Ord kan forandres, da synes mig som alt, hvad skeet er og skee skal, bliver til af (med) Nödvendighed. 
M. Duae necessitates sunt: una naturalis, ut solem m oriente oriri vel diem noctem sequi; altera voluntaria, ut aliquem ambulare vel sedere.  Quae Deus vult ut fiant, ut caelum et terra, inevitabile est non evenire, sed per omnia necesse est ita contingere.  Quae autem tantum fieri permittit, ut honnnes per liberum arbitnum bonum vel malum facere, non est necesse evenire.  Omnia quae futuri homines facturi erant Deus futura praescivit et per prophetas fienda praedixit; non tamen (414) sua praescientia aliqnam necessitatem eis intulit ut fierent, sed potius ipsi vim necessitati intulerunt, cum voluntatem snam explerent. 
Tvennar eru nauðsynir: ǫnnur eðlisnauðsyn, sem sól er upp ór austri eða dagr at koma yfir nátt, en ǫnnur veraldar nauðsyn, sem manni er at ganga eða sitja.       
L.: Der ere tvende Nodvendigheder, den ene Naturnödvendighed, saasom at Solen staaer op i Osten eller at Dagen kommer ovenpaa Natten. Men den anden er Verdens Nödvendighed, som (det er) for Mennesket, at gaae eller sidde.       
2.24 D. Accidit aliquid casu? 
 
 
M. Nihil omnino, sed omnia Dei ordinatione. 
 
 
2.25 D. Quomodo tunc aliquae ecclesiae vel aedificia etiam bonorum, fortuitu, igne invadente, quasi casu concremantur? 
2.25 Discipulus. Hvat veldr ef kirkjur brenna eða hús manna? 
D.: Hvad er Aarsagen, naar der brænde Kirker eller Menneskers Huse? 
M. Casus nihil est.  Scriptum est autem: “Nihil fit in terra sine causa” (Job., V, 6).  Unde patet quod nulla ecclesia vel aliqua casa etiam in mundo nec comburitur nec destruitur nisi prius a Deo adjudicetur.  Contigit autem hoc tribus causis: primo si ecclesiae aedes per injuste acquisita constructae fiant; secundo si inhabitantes eas per immunditias coinquinant; tertio si eas homines plus qnam aeterna diligant.  Sed nec minimum pecus homini moritur vel infirmatur nisi Dei nutu judicetur. 
Ekki verðr at þarfleysu á Jǫrðu. At því er sýnt at engi kirkja í heimi eyðisk eða brenni nema fyrirdœmisk af Guði. En þat verðr af þrimr hlutum: Fyrst er kirkjur eflask af þeim auðœfum er með rǫngu er fengit, en annat er sjalfir saurga þeir af synðum sínum, en hit þriðja ef menn elska þær meir en himneska hluti. Ok engi deyr né sýkisk fyrir mǫnnum, eigi hinn minnsti fénaðr, nema áðr dœmisk af Guði.         
L.: Intet skeer uden Grund paa Jorden, deraf S88l, at ingen Kirke i Verden odelægges eller brænder, med mindre den fordömmes (dertil) af Gud. Men det skeer paa Grund af tre Ting. Det forste: naar Kirker bygges af det Gods, som er erhvervet med Uretfærdighed; men det andet, naar de (Menneskene) selv besmitte dem med sine Synder; men det tredje, hvis Menneskene elske dem mere end himmelske Ting; og ikke döer eller sygner (282) for Menneskene det mindste Kreatur, med mindre det först dömmes af Gud.         
2.26 D. Cum mors et aegritudo sint poenae peccati, cur haec pecora patiuntur, cum per discretionem peccare nesciant ? 
2.26 Discipulus. En sótt eða dauði er synðahefnd, fyrir hví þola kvikvendi þat, þau er eigi kunna misgera? 
D.: Sot eller Dod er Syndernes Straf, hvorfor lide Dyrene det da, som ikke kunne synde? 
M. Per ea homo punitur, cum eorum dolore vel morte in animo torquetur. 
Fyrir það pínisk maðr, þá er hann hryggvisk í hug af sótt eða dauða þeira. 
L.: Derved pines Mennesket, idet han bedrnves i Hu over deres Sot eller DM. 
2.27 D. Hoc pot est esse de domesticis.  Quid dicis de agrestibus? 
2.27 Discipulus. Hvat rœðir þú um skógardýr?   
D.: Hvad siger du om Skovens Dyr?   
M. Quod ea aegritudine vexantur, evenit eis a corrupto aere vel ab aliis rebus qnae ob peccatum hominis in contraria mutantur. 
Ef þau verða sjúk eða dauð, þá gerisk þat af lofts óhreinindum. 
L.: Naar de blive syge eller döe, da skeer det ved Luftens Urenhed. 
[9. De prædestinatione, et de permissione peccati in electis.] 
[Chapter 9] 
[Kapitel 9] 
2.28 D. Quid est praedestinatio Dei? 
 
 
M. Ea ordinatio qua ante creatum saecumm quosdam ad suum regnum praeordinavit, de quibus nullus perire (415) possit et omnes salvari necesse sit[, et quosdam ad poenam, quos peccatores praescivit, de quibus nullus salvus erit]. 
 
 
[28a. D. Quomodo posslint dignosci? 
 
 
M. Qui in bonis actibus usque in finem perseveravent vel mala faciens ea deserit et ad poenitentiam prosilit et in hac perduraverit, hic de praedestinatis erit.  Qui autem in malis perdurat vel bona agens haec relinquit et mala perpetrat et his usque in finem insistit, de reprobis utique existit.] 
   
   
2.29 D. Si null us potest salvari nisi praedestinati, ad quid alii creati sunt vel in quo sunt rei qui pereunt? 
 
 
M. Quidquid praedestinati faciant, perire nequeunt, quia omnia cooperantur illis in bonum, etiam ipsa peccata.  Nam post gravia facinom humiliores erunt et de sna salvatione uberiores laudes Deo referunt.  Reprobi autem propter electos sunt creati, ut per eos in virtutibus exerceantur et a vitiis corrigantur et eorum collatione gloriosiores appareant et, cum eos in tormentis viderint, de sua evasione amplius gaudeant.  Qui etiam propter se (M1141-) ipsos juste pereunt, cum malum sua sponte eligunt, diligunt et vellent sine fine vivere, ut possent sine fine peccare. 
       
       
2.30 D. Qnare permittit Deus electos peccare? 
 
 
M. Ut patefaciat in eis divitias misericordiae suae. 
 
 
2.31 D. Salvantur praedestinati, si non laborant? 
 
 
M. Praedestinatio taliter est instituta ut precibus vel laboribus obtineatur, ut dicitur: “Per multas tribulationes oportet nos introire in regnum Dei” (Act., XIV, 21).  Parvulis itaque per mortis acerbitatem, provectis autem aetate datur praedestinatio per laborum exercitationem. Quia vero scriptum est: “In domo Patris mei mansiones multae sunt” (Johan., XIV, 2), unusquisque obtinebit mansionem secundum pro(416)prium laborem; ita, prout quisque laboraverit plus, digniorem, qui minus, inferiorem possidebit.  Nullus tamen plus laborare poterit quam eum divina gratia adjuverit nec aliam mansionem quis habiturus erit quam eam ad quam ante mundi exordium praeordinatus fuit, quia “non volentis neque currentis, sed miserentis est Dei (Rom., IX, I6)”.  Ita nullus reproborum quidquam plus facere praevalet quam divina censura permittit nec aliam poenam habebit quam eum divinum judicium ante mundum secundum suum meritum habiturum praescivit, ut dicitur : “Antequam bonum vel malum facerent, dicitur: Esau odio habui, Jacob autem dilexi” (cf. Rom., IX, II–I3). 
       
       
2.32 D. Sicut illi videntur rei qui multa de Deo audierunt et obsequi noluerunt, ita videntur innoxii qui nunquam aliquid de Deo audierunt et ideo non fecerunt. 
 
 
M. Homines ita sunt creati ut naturaliter per dilectionem proximi serviant creatori per illud: “Quod tibi non vis fieri, alii ne feceris (cf. Tob., IV, I6).” Nullus vult pati (IO) furtum, adulterium, homicidium: non faciat ulli.  Cum hoc homines in proximo spernunt, Deo, qui est dilectio, contradicunt, quamvis nullus in orbe sit angums ubi non sit notus Deus, cum mer cat us gratia vel alterius rei in illas et in (11) illas terras ubi Deus colitur mixtim homines eant et quae ibi de Deo audierunt domi referant (I2), et ideo sunt inexcusabiles. 
   
   
[10. De ignoratione Dei.] 
[Chapter 10] 
[Kapitel 10] 
2.33 D. Possunt excusari qui Deum ignorant et bona et ideo faciunt mala? (417) 
 
 
M. “Qui ignorat ignorabitur” (I Cor., XIV, 38).  Qui enim Deum in fide et opere, ut gentes, ignorat, hunc Deus ut hostem suum damnat.  Qui autem per fidem Deum noverunt, sed voluntatem ejus simpliciter, ut rustici, ignorant, si damnantur, non graviter damnantur, ut dicitur: “Servus nesciens voluntatem domini sui et non faciens vapulabit paucis (cf. Luc., XII, 48).” Qui autem per ingeuium scire possunt, sed per malitiam scire dissimulant, ut clerici [et monachi], durius punientur, ut dicitur: “Qui scit et non facit, plagis vapulabit multis (cf. Luc., XII, 47).” Qui vero bona audire nolunt et quae debent facere discere contemnunt, duplici animadversioni subjacebunt, primo pro contumacia, quod scienter peccant, secundo pro contemptu, quod bonum discere recusant, ut dicitur: “Revelabunt caeli iniquitatem illorum et terra adversus eos consurget in die fur oris Domini” (cf. Job., XX, 27–28), qui dixerunt Domino Deo: “Recede a nobis, scientiam viarum tuarum nolumus” (Job., XXI, I4). 
     
     
[11. Quid sit originale peccatum.] 
[Chapter 11] 
[Kapitel 11] 
[33a. D. Quid est originate peccatum? 
 
 
M. Injustitia. 
 
 
2.33b. D. Planius edicito. 
 
 
M. Deus justum hominem primum fecit.  Quam justitiam ipsum servare et posteris relinquere justum fuit; omnis namque homo tali justitia nasci debuit quali Adam conditus fuit.  Sed quia hanc Adam sponte deseruit, omnis homo in injustitia originem vivendi sumit.  Quae injustitia originale peccatum vocatur, pro qua omnis homo damnatur, uisi ei in baptismate per mortem redemptoris dimittatur. 
       
       
2.33c. D. Cum omne peccatum sola voluntate perpetretur, non video quomodo juste infanti recens animate vel nato peccatum imputetur, praesertim cum nullam voluntatem peccandi habeat nullamque justitiam facere vel intelligere praevaleat? (418) 
 
 
M. Infans recens animatus vel natus tribus de causis reus existit: primo quia naturalem justitiam non habet quam Deus primo homini contulit; secundo quia debitor satisfaciendi pro temeritate desertionis existit; tertio quia miserias incurrendo se inutilem suo domino fecit.  Omnis autem homo angelis adaequandus jusi:us nasci debuit, sicut Deus constituit, sed, quia banc Adam deseruit1 Deus eam ab omni posteritate sua exigit. 
   
   
2.33d. D. Cum scriptum sit: “Filius iniquitatem non portabit patris (Ezech., XVIII, 20)”, et item: “Unusquisque onus suum porta bit (Gal., VI, 5)”, quomodo juste ab infante exigitur quod a parente delinquitur? 
 
 
M. Nullius peccatum ab alio exigitur nullusque pro alterius, sed pro sua ipsius injustitia punitur.  Deus justitiam ab omni homine exigit, quam primo dedit.  Omnis autem homo in natura est Adam, in persona filius Adam et, quia omnis homo absque hac justitia nascitur, non pro hoc quod Adam eam desernit, sed quia eam ipse non habet, punitur.  Igitur quia naturalis justitia in infante non invenitur, a justitia Dei juste repellitur ac justissime cum injustis poenae a Deo subjicitur, qui etiam “in tertiam et quartam generationem (Deut., V, 9)”, peccata juste ulciscitur. 
       
       
2.33e. D. Nihil magis cupio audire. (M1143-) 
2.33e Discipulus. Ekki er mér skyldra at vita en þetta. 
D.: Intet er mig nödvendigere at vide end dette. 
[12. Quomodo Deus in quartam generationem peccata punit.] 
[Chapter 12] 
[Kapitel 12] 
M. Deus in prima generatione peccata retribuitidum peccantes pro naturali lege spreta diluvio delevit.  In secunda generatione punivit, dum delinquentes per idolatriam mari Rubro obruit.  In tertia generatione peccantes multavit, dum eos pro transgressa scripta lege bellis exterminavit.  In quarta generatione peccata vindicabit, dum pro despecto Evangelio contemptores extremus ignis devorabit, quamvis saepe pro peccatis parentum filii in sua injustitia juste deserantur, ut et hic et ibi puniantur.  Quatuor quoque genera sunt peccandi: cogitatio, locutio, operatio, in malis perseveratio.  In tertia ergo et quarta generatione Deus peccatum retribuit, dum pro factis in malis perdurantes punit. 
Guð hef[n]di synða í fyrsta kyni þá er hann eyddi synðugu fólki með vatns of gang, þeim er fyrirlétu eðlislǫg. Annat sinni søkkti hann niðr blótmǫnnum í hafinu rauða. Í hinu þriðja kyni galt hann synðir þá er hann eyddi í orrustum þeim er fyrirlétu rituð lǫg. Í hinu fjórða kyni dœmir hann synðir þá er hinn efsti aldr heims brennir synðuga, þá er fyrirlétu guðspjalla boðorð. Þó verðr þat oft at synir gjalda feðra ef þeir líkjask þeim í illskv. Fjǫgur eru kyn synða, þat er hugrenning, orð ok verk ok (66) venja illra hluta. Guð hefnir synða í hit þriðja eða fjórða kyn þá er [hann] pínir staðfasta í illum verkum eða orðum.           
L.: Gud hevnede (straffede) Synderne i den förste Slægt, idet han tilintetgjorde det syndige Folk med Vands Oversvömmeise, (nemlig) dem, som foriode Naturens Love. Anden Gang nedsænkede han Afgudsdyrkerne i det rode Hav. I den tredje Slægt gjengjaldt han Synderne, idet han tilintetgjorde i Krige dem, som foriode de skrevne Love.’ I den fjerde Slægt fordömmer han Synderne, naar Verdens sidste Alder brænder de Syndige, som forIode Evangeliernes Bud. Derhos skeer det ofte, at Sönnneme undgjælde for Fædrene, dersom de ligne dem i Ondskab. Der ere fire Arter af Synder, det er Tanke, Ord og Gjerning og Vane i onde Ting; Gud hevner (straffer) Synderne i tredje eller fjerde Slægt. idet han piner dem, der ere stadfaste (fremture) i onde Gjerninger eller Ord.           
2.33f. D. Cum caro tantum ab Adam assumatur, anima ·:ltem a Deo tribuatur, mirum est quomodo juste ab anima exigatur quod per carnem contrahitur. 
 
 
M. Non puto ita te desipere, ut arbitreris carnem absque anima hominem esse: anima quippe ad hoc datur, ut caro vivificetur.  Itaque ante acceptam animam nihil a carne exigitur nec ab (419) anima ante conjunctionem carnis quidquam exigitur,  praesertim cum in semine humanae conceptionis nulla culpa, sicut nec in sanguine vel in sputo, esse comprobetur et anima innocens a Deo creetur. 
     
     
Porro animae et corpons conjunctio homo dicitur et ob hoc debitum Adae juste exigitur et, quia in iniquitatibus concipitur, in injustitia nascitur, reus justo judici statuitur. 
 
 
2.33g. D. Quomodo in iniquitate concipitur? 
 
 
M. In concupiscentia.  Omnis namque debrut sine concuplscentia generare, sicut manus manui jungitur absque delectatione.  Sed, quia primus homo a justitia naturali recessit et interdictum concupivit, mox concupiscentia eum servum sibi subegit et ipsum omnesque posteros suos in concupiscientia generare coegit.  Igitur omnis qui in concupiscentla concipitur injustus nasci convincitur et ideo, si absque baptismate, quod est mors Christi, montur, in caelum angelis coaequandus non assumitur.  Nullus quippe angelis aequabitur nisi cui nulla injustitia, sicut nec ipsis, dominabitur.  Nemo autem mundus a sorde, nec infans unius noctis, in orbe. 
           
           
[13. Quid est concupiscentia.] 
[Chapter 13] 
[Kapitel 13] 
2.33h. D. Adhuc scrupulus animum meum tenet, cui fortiter inhaeret. 
 
 
M. Quisnam? 
 
 
2.33i. D. Cum caro insensibilis sit ac per se nihil facere possit, nulla ratione video qualiter adversus spiritum concupiscere dicatur et eum ad consensum sui attrahere adstruatur. 
 
 
M. Hoc clavis David clausum citius reserabit.  Quemque hominem carnem ab Adam, animam autem a Deo habere constat~ sed concupiscentiam nec ab Adam nec a Deo habere nullus ignorat.  Cum vero anima carni juncta fuerit, concupiscentiam ab ea trahit.  Duas autem vires animae inesse nullus dubitat, unam qua corpus vivificat, alteram qua invisiblia considerat.  Et illa qua corpus vivificatur animalitas vel carnalitas vel sensualitas nomlnatur.  ilia autem quae invisibilia contemplatur spiritus vel mens vel intellectus nuncupatur.  Inferior ergo pars animae, quae animalitas vocatur, “a corpore, quod corrumpitur, aggravatur” (cf. Sap., IX, 15), et, sensibus carnis immersa, ab eis obruitur et spiritualia obliviscitur, tantum in terrenis delectatur et idcirco caro appellatur et “contra spiritum concupiscere” (cf. Gal., V, 17) affirmatur. (420)  [Caro autem dicitur concupiscere sicuti auris dicitur audire.] Superior autem vis animae, quae spiritus vel interior homo nominatur, spiritualia et caelestia scrutatur, caduca respuens invisibilium contemplatione delectatur et ideo carni adversari perhibetur. 
               
               
2.33j. D. Quomodo pot est spiritus ab anima superari? 
 
 
M. Sicut Adam ab Eva.  Anima namque uxor spiritus scribitur; caro utriusque ancilla dicitur.  Spiritus itaque imperet uxori suae per.  rationem, anima obediat marito suo per dilectionem, caro ane1lla famuletur per operationem. Quod si uxor ab ancilla ille~ta maritum ad consensum mali inclinaverit et ipse cum ea per ane1llam peccatum perpetraverit, sicut serpens persuadens, mulier concupiscens, vir consentiens poenis subduntur, sic juste caro illiciens, anima concupiscens, spiritus consentiens simul a gaudio excluduntur. 
       
       
2.33k. D. quid igitur faciant? 
 
 
M. Sara, scilicet anima, Abrabae, id est spiritni, adhaerens carnalia respuat, spiritualia concupiscat, Agar ancillam, id est carnem suam, vigillis (et orationibus] et jejuniis ad bona opera constnngat et sic ets Isaac, id est verum gaudium, nascetur, quo non discordes, sed perenni pace concordes congratulentur. 
 
 
2.33l. D. Habet incrementum anima? 
 
 
M. Non quantitate, sed ratione. 
 
 
2.33m. D. Qualiter nascuntur quidam fatui cum animae rationales sint? 
 
 
M. Dum crassior humor in vicioso matris utero concipitur, quodammodo aruma in hoc corpusculo hebetatur, sicut etiam jam adultl ahqua lnfiruntate sensu privantur.] 
 
 
[14. De animarum origine, et quales sint in infantibus.] 
[Chapter 14] 
[Kapitel 14] 
2.34 D. Sunt animae ab initio creatae aut creantur [novae in navis corporibus] quotidie? 
 
 
M. Deus omnia simul et semel per materiam fecit, ut (421) dicitur: “Qui fecit quae futura sunt.” Postmodum autem Ulliversa per speciem distinxit.  Animae igitur ab initio sunt creatae in invisibili materia, formantur autem quotidie per speciem et mittuntur in corporum effigiem, ut dicitur: “Pater meus usque modo operatur et ego operor” (Joan., V, 17), et alibi: “Qui finxit singillatim corda” (Psal., XXXII, 17), id est animas.1 (422) 
1. Dans φ la riponse de la question 34 a la forme suivante: M. Deus omnia similiter per materiam fecit, sicut dicitur: “Qui fecit quae futura sunt.” Postea formantur animae corporum. Elle est suivie de l' add.:
D.Quomodo in Genesi: “Requievit Deus ab operibus suis (Gen., II, 2) “?.
M. Requievit a novarum rerum creatione,_:x:on a creatons gub~· natione.Ideo tunc creator noster gubernator dicrtur et rector.Creavit Deus duas creaturas rationales, angelos et homines.Caelum angelis, hominibus terram dedit.Peccatum angeli non legitur.Peccatum hominis legitur, quia Deus praedestinavit liberare hominem, non angelum. Sui sceleris inventor fuit angelus et ideo insanabile est.Homo vero alterius fraude deceptus est et ideo peccatum sanabile.Quanto angel us sublimior erat in gloria, tanto major in ruina.Homo quanto fra· gilior in natura, tanto facilior ad veniam....
D.Quomodo dicitur homo suae potestatis auctor sive ad vitam. sive ad mortem?
M. Si necessitati esset subjectus, tunc nec boni haberent glo· riam, nec mall poen~........
D.Cur in paradise lignum Vltae et hgnum scientiae boru et mali creata sunt?
M. Ut per illud homo esset immortalis.Si enim ligno vitae ute· retur, esset ei quasi medicina ut incorruptibilis esset.Et per illud mortalis si comederet.
D.Cur mundi Adam dominus legem et praeceptum accepit?
lYI.Ut se subjectum esse creatori..
D.Quid est: t< Inspirabit in faciem ejus spiracumm Vltae (Gen., II, 7
M. Inspiratio in fac1· em h onn·r u· s est 1"1 1 a tr a diti o an1.mae rat io nalis...
D.Cur fuit post animatas creaturas creatus, cum ipse no b11ior sit omnibus creaturis?
M. Ut conditor omnium Deus primo domum praepararet et post elegantius hunc habitatorem et dominum domus introduceret. D. Quare in delicto Adae Deus malediXlt terrae, non aqms?.
M. Quia de fructu terrae vetit?
manducavit et ~uia prC?posmt in aquis abluere quod de terra traxit.Et Ideo terrestria magis sunt maledicta..'b"
D.Quare mors non condonatur in baptismo, cum origmale 1 1 condonetur?
M. Ut ostenderet fore immortales nisi per inobedientiam immortalitatem perdidissent.Fecit Deus homin~ nol?spiritualem, sed cor: poralem et animalem et futurus erat spiritualis s1 praeceptum Da custodisset. 
   
   
2.35 D. Cum Deus summe bonus et summe sauctus nonnisi bonas et sanctas animas creet et ipsae (M1145-) propter obedientiam ejus corpora intrent, omni admiratione et omni stupore est mirandum cur eant in infernum, si illud corpuscumm mox fuerit mortuum.  M. Deus, a quo omnis bonitas et omnis sanctitas, nonnisi bonas et sanctas creat animas et ipsae naturahter desiderant corpus intrare, ut nos naturaliter cupimus vivere.  Verumtamen, cum intraverint illud immuudum et pollutum vascumm, tanta aviditate illud amplectuutur, ut plus dlligant quam Deum.  Justum igitur est ut, cum ipsae sordidum vas, immo carcerem, quo clauduntur, amori Dei praeponant, eas Deus a suo consortia excludat. 
       
       
2.36 D. Sciuut aliquid animae in corporibus infantium? 
 
 
M. Legitur de Johanne quod anima ejus adhuc in matre Christum senserit adesse; nude patet animas quidem parvulerum scientia non carere, sed prae debilitate corpusculi non posse exercere.  [Dicitur tamen quod nulla anima per se ipsam plus quam corpus sciat, nisi a vivificante Spiritu accipiat.] 
   
   
[15. Quomodo peccatum transfunditur etiam a paren- tibus baptizatis.] 
[Chapter 15] 
[Kapitel 15] 
2.37 D. Cur vocas corpus immundum de christiano homine natum? 
 
 
M. quia de immnndo semine concipitur, ut dicitur: “quis potest facere mundum de immuudo conceptum semine?” (Job., XIV, 4) et alibi: “In iniquitatibns conceptus sum” (Psal., L, 7). 
 
 
2.38 D. Cum homo totus in baptismate emundetur et conjugium bonum praedicetur, quomodo ejus semen immundum dicitur? 
 
 
M. Homo in baptismate interius et exterius sanctificatur, sed rursum semen ejus per carnis concupiscentiam coinquinatur. (423) 
 
 
2.39 D. Cum illa commixtio nequeat fieri absque delectatione carnali et ille infans non possit repugnare parentibus, ut puta adhuc informatus, quomodo est ipse immuudus aut culpae vel poenae obnoxius? 
 
 
M. Crimen hujus pollutionis [propter fidem conjugii] parentes deserens [, ob injustitiam autem primae praevaricationis] transfuuditur quasi haereditario jure in generationem prolis et ideo tenentur obnoxii culpae Adae, “in quo omnes peccaveruut et in quo omnes mortui sunt” (Rom., V, 12 et cf. I Cor., XV, 22). 
 
 
2.40 D. Si omnes in Adam mortui, quomodo nascuutur vivi? 
 
 
M. Sicut si quis ad aliquam fenestram se demonstret et statim revertatur, sic homo nascens quasi se demonstrat in mundo et mox in mortem revertitur. 
 
 
2.41 D. Si peccata relaxantur in baptismo, cur baptizantur qui de eis nascuutur? 
 
 
M. Si aliqua pasta veneno fuerit corrupta, omnes panes ex ea confecti suut mortiferi.  Sic Adam fuit massa corrupta et ideo omnes ex eo nati suut corrupti et idcirco morte digni, nisi fuerint in morte redemptoris per baptismum vivificati.  Sicut (10) ergo parentes pro se ipsis suut in baptismate emundati, ita filios oportet pro se ipsis per mortem Christi in baptismo renovari, ut dicitur: “Omnes in Christo vivificabuntur” (I Cor., XV, 22). 
     
     
2.41a. [D. Si praegnans mulier baptizatur, prodest infanti ilia baptizatio, si in ea moriatur? (11) (424) 
 
 
M. Nihil. Nondum enim secundum Adam fuit natus et ideo in Christo non judicatur renatus.] 
 
 
2.42 D. Cur non permittit Deus quosdam nasci ut baptizentur aut natos prius morte subtrahit quam regenerentur? 
 
 
M. “Judicia Dei abyssus multa” (cf. Psal., XXXV, 7), ideo occulta, quamvis causa in his eluceat, cum notum sit quod propter electos fiat, ut videlicet, cum istos tam immeritos et pene sine peccato viderint in poena et se post multa facinora tam indebitos in gloria, uberius jubilantes Deo grates referant, cujus gratia tam meritas poenas evaserant. 
 
 
2.43 D. Quam poenam habent parvuli? 
 
 
M. Tenebras tantum. 
 
 
2.44 D. Nocet aliquid infantibus quod de illicito conjugio, scilicet de adulterio vel cognatis [vel canonicis] vel monachis vel mouialibus [vel caeteris incestis commixtionibus] nascuntur? 
2.44 Discipulus. En menn geta bǫrn, frændr með fræn[d]konum eða hreinlífismenn með nunnum? 
D.: Naar Mænd avle Börn – Frænder med deres Frænker - eller [naar de avles af] Kydskheds Mænd (Munke) med Nonner ... ? 
M. Nihil omnino, si fuerint baptismo consecuti [et patrum peccatis non adhaeserint], sicut nec tritico nocet, si furatum per furem fuerit seminatum. 
Víst ekki ef þau fa skrift, svá sem ekki spillir hveiti þó at þjófr steli því ok sái. 
L.: Visselig ikke, dersom de faae Skrifte, saaledes som det ikke fordærver Hveden, om Tyven stjæler den og saaer den. 
2.45 D. Nocent peccata parentum filiis vel filiorum parentibus? 
 
 
M. Scriptum est: “Pater non porta bit iniquitatem filii et filius non portabit iniquitatem patris” (Ezech., XVIII, 20).  Si filii parentibus in malis non consenserint aut parentes filios ab his prohibere non potuerint, nihil nocebunt peccata alterutrorum alterutris, sicut nec Josue nocuit quod pravum patrem habuit et rursum non obfuit quodnequam filiumgenuit.  Si autem parentes filiis vel filii parentibus consensum praebuerint in peccatis, mali sunt cum ipsis et jam non pro illorum, sed pro suis malis damnabuntur. (425) 
     
     
[16. De connubio cum consanguinea, et commatre, ac filiola, et de polygamia.] 
[Chapter 16] 
[Kapitel 16] 
2.46 D. Est grave peccatum ducere cognatam? 
 
 
M. Secundum naturam nullum, secundum Ecclestae statutum magnum. 
 
 
2.47 D. Quomodo hoc probas? 
 
 
M. Nullum fuit peccatum comedere pomum, sed contra Dei praeceptum comedere fuit maximum. 
 
 
2.48 D. Quare tunc olim sancti patres suas duxerunt consanguineas? 
 
 
M. Caritas apud illos non extendit se latlus quam a_d amicos, ut dicitur: “Diliges amicum tuum et odio habebis inimicum” (Matth., V, 43).  Debuerunt ergo cognatorum filias accipere, quibus possent amorem [carnalem] impendere.  Apud nos autem extendit se caritas etiam ad inimicos, ut dicitur: “Diligite inimicos vestros” (Matth., V, 44).  Quia igitur ipse sanguis nos cogit cognates diligere, statmt Ecclesia per Spiritum Sanctum alienorum filias ducere, ut uxor inter nos et extraneos sit dilectiouis vinculum, quo cantas se dilatet per omne genus humanum. (M1147-) 
       
       
2.49 D. Quomodo probas non esse peccatum cognatam ducere ? 
 
 
M. Licet duo bus fratribus duas sorores ducere. 
 
 
2.50 D. Licet. 
 
 
M. Soror uxoris meae fit mea cognata per eJus sangmnem.  Rursus mens frater cognatus efficitur uxoris meae per meum sanguinem.  Si igitur secundum naturam est peccatum, cur ducit meus frater meam et suam cognatam?  Igitur secundum naturam nullum est peccatum, secundum interdictum grave est piaculum. 
       
       
2.51 D. Non possum intelligere quomodo sit illicitum commatres vel filiolas ducere. (426) 
 
 
M. Hoc, sicut superius, secundum naturam non est peccatum, sed secundum sacramentum.  Sicut uxor tua est filii tui mater in carnali generatione, sic ilia quae eum suscipit de fonte fit ejus mater in spirituali regeneratione et ita fit tua commater soror tuae uxoris et filiola tua soror tuae filiae.  Similiter, si tu alterius filiam levaveris, compater, id est frater, sui patris eris.  Et non licet ulli duas sorores aut mulieri duos fratres accipere.  Igitur per sacramentum tale conjugium est penitus illicitum. 
         
         
2.51a. [D. Propter quod sacramentum? 
2.51a Discipulus. Hvert er tákn hjúskapar? 
D.: Hvilket er Ægteskabets Tegn? 
M. Per carnale connubium significatur Christi et Ecclesiae conjugium. Sicut enim vir mulieri commixtus unum cum ea efficitur, ita Ecclesia per commixtionem corporis Christi unum cum ipso et ipse per assumptionem humanae naturae unum cum ea effici dicitur, ut scribitur: “Erunt duo in carne una, ego autem dico in Christo et in Ecclesia“ (Ephes., V, 31–32).  Sicut ergo humana natura a Christo erat aliena, quam sibi conjunxit, ita debet femina esse ex alia parentela, quam vir in matrimonium ducit. 
Fyrir líkamligan hjúskap. Svá verðr kristni eins líkams með Kristi fyrir holdtekju hans ok er hann einn líkhamr með krist[n]inni, því at hann er mannligt eðli, sem ritat er: Vera munu tveir í einu holldi. Svá sem øðli þat er Kristr samtengði sér var annars kyns en guðdómr, svá skal ok kona sú er maðr fær at guðslǫgum vera annar [rar] kindar en hann er. En með guðsifjum er hjúskapr bannaðr, því at þat er andlig samtenging, ok er ómakligt at hverfa frá andligu ok til líkamlig[r]a hluta.   
L.: . . . . . . . . . . . formedelst legemligt Ægteskab, saaledes vorder Christenheden til eet Legeme med Christus formedelst hans Kjöds Tagelse (Nydelse), og er han eet Legeme med Christenheden, thi han er (har) menneskelig (283) Natur, som skrevet er: “To skulle være i oet Kjöd”; ligesom den Natur, som Christus forenede med sig, var af en anden Art end Guddommen, saaledes skal ogsaa den Kvinde, som Manden faaer efter Guds Love, være af en anden Slægt, end han er. Men med (ɔ: hvor der er) aandeligt Slægtskab, er Ægteskab forbudt, fordi det (aandelige Slægtskab) er en aandelig Forening, og det er uværdigt, at vende sig bort fra det aandelige og til legemlige Ting.   
51b. D. Quid de commatribus? 
 
 
M. Commatres et filiolae ideo nobis in copula interdicuntur, quia nobis spiritualiter in sacramenta conjunctae nascuntur; et indignum judicatur ut de spirituali ad carnale descendatur. 
 
 
51c. D. Licet plus quam unam uxorem ducere? 
2.51c Discipulus. Er lofat at eiga meir en eina konu? 
D.: Er det tilladt at have meer end een Kone? 
M. Sicut Christus non nisi uni catholicae Ecclesiae copulatur, sic lege divina vir jure non nisi uni mulieri associatur.  Unde et primi patres nuptias repetisse non leguntur.  Quod autem inter christianos, una mortua, alia ducitur, non est divinum jussum, sed apostolicum permissum ob incontinentiae medicamentum, ne in fornicationis prolabatur abyssum.  Porro, quod tertio repetitur, fornicationi adscribitur.] (427) 
Svá sem Kristr samtengdisk einn almenniligri kristni, svá eru ok Guðs lǫg at maðr eigi eina konu svá sem hinir fyrstu aldar menn várir gerðu. En þat er eigi Guðs boðorð, heldr leyfi postula í gegn hórdómi, at kristnir kvángask annat sinn ef kona hans andask. En sumir kalla hórdómslíking er oftar kvángask.       
L.: Ligesom Christus forenede sig med den ene almindelige Christenhed , saaledes er det ogsaa Guds Love, at Manden har een Kone, saaledes som vor Tids Mænd gjorde. Men det er ikke Guds Bud, men Apostlenes Tilladelse imod Hoer, at en Christen gifter sig anden Gang, naar hans Kone döer; men nogle kalde (regne) det lige med Hoer, naar man gifter sig oftere.       
[17. De Ecclesiæ ministris, ac monachis.] 
[Chapter 17] 
[Kapitel 17] 
2.52 D. Anima mea, gratulare, quia omnia quae desiderasti contigit te audire.  Eia nunc, nobilis doctor, pocula Spiritus Sancti tibi abunde infusa conservis largiter eructa et, qui mihi jam de praelatis dixisti, de reliquis Ecclesiae ministris quid sentias insinua. 
2.52 Discipulus. Fagnar ǫnd mín því at ek nái at heyra þat er ek fýsumk. Veit þú mér, góðr meistari, sem þræli sínum, drykk heilags anda ok svá sem þú sagðir mér frá hǫfðingjum krist[n]innar, svá skýrðu nøkkur atkvæði frá hinum lægrum þjónum hennar.   
D.: Min Sjæl fryder sig over, at jeg opnaaer at höre det, som jeg attraaer. Giv du mig, gode Lærer, som (man giver) sin Træl, den hellige Aands Drik, og ligesom du fortalte mig om Christenhedens Hövdinger (Overhoveder), saaledes forklar (ogsaa) nogle Punkter om dens lavere Tjenere.   
M. Primo igitur sacerdotes, si bene vixerint, exemplo sunt lux mundi; si recte docuerint, vetbo sunt sal terrae.  Reliqui vero ministri sunt fenestrae in domo Domini, per quos lumen scientiae splendet his qui sunt in tenebris ignorantiae:  si bene vixerint et non docuerint, sunt car bones ignis, qui ardent et non lucent; si bene docuerint et male vixerint, sunt ardeus candela, quae aliis lucet et sibimet cera liquescente deficit, vel campana, de qua aliis dulcis sonus redditur et ipsa assiduo pulsu atteritur; si autem nec bene vivunt nec docent, sunt fumus, qui ignem obfuscat et aciem oculorum reverberat; de his dicitur: “Stellae non luxerunt” (cf. Joel., II, 10) ideo “de caelo ceciderunt” (cf. Matth., XXIV, 29). 
Kennimenn eru settir til góðra dœma í heim ef þeir lifa vel, en þeir kallask salt jarðar ef þeir kenna vel. En aðrir þjónar eru gluggar á húsi Guðs. Fyrir þá skín vizkuljós er í heimskumyrkri eru. Ef þeir lifa ok fagna eigi, þá eru þeir brennanda glæðr en eigi lýsandi. En þeir kenna vel ok lifa illa, þá eru þeir sem loganda kerti þat er ǫðrum lýsir en fyrirfersk sjalft at brennanda vaxi, eða klukka sú er fagrt gefr hljóð ǫðrum en hon másk sjolf af oftligum hringingum. En ef þeir lifa eigi vel eða kenna eru þeir sem reykr sá er døkkvir eld ok meiðir sýn augna. Stjǫrnur skína eigi, af því fellu þær af himni. (68)     
L.: Lærere ere satte i Verden for at give gode Exempler. Dersom de leve vel (christelig) . . . . . men de kaldes Jordens Salt, dersom de leve vel. Men andre (Kirkens) Tjenere ere Vinduer paa Guds Huus, gjennem dem skinner Viisdommens Lys for dem, som ere i Vankundighedens Mörke. Dersom de leve og ikke fryde sig, da ere de brændende Glöder, men ikke lysende. Men dersom de lære vel og leve ilde, da ere de som en brændende Kjerte, der lyser for andre, men forgaaer selv, idet Voxet brænder; elter som den Klokke, der giver skjön Lyd, men (medens) den slides selv af hyppige Ringninger. Men dersom de hverken leve eller lære vel, ere de som (284) den Rög, der fordunkler Ilden og besværer Öinenes Syn. Stjernerne [lyste] ikke, derfor faldt de ned fra Himlen.     
2.53 D. Quid dicis de mundi contemptoribus, scilicet monachis vel aliis habitu religiosis? 
2.53 Discipulus. Hvat rœðir þú um heims hafna[n]dr? 
D.: Hvad siger du om Verdens Forsagere? 
M. Si propositum suum religiose vivendo impleverint, cum Domino judices erunt; sin autem, miserabiliores sunt omnibus hominibus, quia non habent nec saecumm nec Deum; de his dicitur: “Descendunt in infernum viventes” (Num., XVI, 30), quia scientes. 
Ef þeir halda vel ok siðliga fyrirætlan sinni til hins øfsta dags, þá verða þeir dœm[en]dr með Guði. En ef þeir fyrirdœmask, þá eru þeir ǫllum mǫnnum vesalli, því at þeir rœktu hvárki Guð né þenna heim. 
L.: Dersom de holde sit Forsæt [vel] og sædelig til den yderste Dag, da vorde de Dommere med Gud; men hvis de fordömmes, da ere de elendigere end alle (andre) Mennesker, thi de holdt sig hverken til Gud eller denne Verden. 
[18. De variis laicorum statibus.] 
[Chapter 18] 
[Kapitel 18] 
2.54 D. Quid sentis de militibus? 
2.54 Discipulus. Hvat skil[r] þú um riddara? 
D.: Hvad mener du om Krigere? 
M. Parum boni.  De praeda enim vivunt, de rapina se vestiunt, inde possessiones coemunt, exinde beneficia redimunt; [ecclesias devastant, viduas et pupillos opprimunt, insontes carcere et verberibus atfiigunt, superbia ac cupiditate alienarum rerum tument, omnis eorum meditatio semper prona est ad malum, mendaces et periuri sunt et omni vanitati dediti;] de his dicitur: “Defecerunt in vanitate dies eorum” (Psal., LXXVII, 33); ideo “ira Dei ascendit super eos” (Psal., LXXVII, 30). (428) 
Fátt gott, því at þeir lifa við rán ok auðgask af hernaði ok veita þaðan af þat er þeir veita. Um daga þeira er svá mælt: Þrotnuðu andir þeira í ónýtum hlutum ok stígr yfir þá er[i]ði Guðs.   
L.: Lidet godt, thi de leve (af) Ran og berige sig af (ved) Krig, og yde deraf, hvad de yde. Om deres Dage siges der saaledes: deres Sjæle svandt hen i unyttige Ting, og stiger (kommer) Guds Vrede over dem.   
2.55 D. Quam spem habent mercatores? 
2.55-56 Discipulus. Hverja von hafa kaupmenn? 
D.: Hvilket Haab have Kjöbmænd? 
M. Parvam. Nam fraudibus, perjuriis, lucris omne pene quod habent acquirunt. 
Lítt góða, því at þeir fá me[i]rr með lygðum ok miseiðum mikinn hluta þess er þeir hafa ok miðla lítt sínum auðœfum við þurfanda ok fara þeir því – sem mælt er: Treystask fjǫlð aura – til pínsla ok eyðir þeim dauði. 
L.: Ikke meget godt, thi de erhverve for det meste med Lögn og Meneder en stor Deel af det, som de have, og meddele (kun) lidet af sit Gods til den Trængende, og gaaer det dem derfor, som der siges: (de som) stole paa Mængde af Gods . . . . . til Pinsler, og fortærer Döden dem. 
2.56 D. Nonne sacra loca frequenter visitant, libenter Deo sacrificant, eleemosynas multas dant? 
 
 
M. Haec omnia ideo faciunt, ut Deus eis res suas augeat et habitas custodiat et per haec “recipiunt mercedem suam” (cf. Matth., VI, r6); de his dicitur: “Qui confidunt in multitudine divitiarum suarum” (cf. Judith., IX, 9) ut oves in inferno ponentur; mors depascet eos. 
 
 
2.57 D. Quid varii artifices? 
2.57 Discipulus. Hvat rœðir þú um smiði allskyns? 
D.: Hvad siger du om alleslags Konstarbeidere? 
M. Pene omnes pereunt.  Nam quidquid faciunt cum maxima fraude agunt; de his dicitur: “Non sunt tenebrae et non est umbra mortis, ut abscondantur ibi qui operantur iniquitatem” (Job., XXXIV, 22). 
  Fleiri fyrirdœmask en hjalpask, því at þeir svíkja mjǫk í vélum sínum. 
  L.: Flere (af dem) fordömmes end frelses, thi de bedrage meget i (ved) sine Rænker (Konstarbeider?) 
2.58 D. Habent spem joculatores? 
2.58 Discipulus. Hafa leikarar nøkkura ván? 
D.: Have Göglere noget Haab? 
M. Nullam. Tota namque intentione ministri sunt Satanae; de ipsis dicitur: “Deum non cognoverunt; ideo Deus sprevit eos et Dominus subsannabit eos, quia derisores deridentur” (cf. Psal., II, 4). 
Enga, því at þeir eru þjónar fjándans, ok taka þeir, sem mælt er, háðung er háðung veita. 
L.: Intet, thi de ere Fandens Tjenere, og modtage de, som der siges, Forhaanelse, som Ove Forhaanelse. 
2.59 D. Quid dicis de publice poeuitentibus? 
 
 
M. Noli dicere “poeuitentibus” sed “Deum irridentibus”.  Deum etenim irrident, se ipsos decipiunt, qui laetantur, cum malefecerint, et exsultant in rebus pessimis: Cum homines acciderint, cantant; cum adulteraverini, exsultant; cum perjurant aut sacrilegium perpetrant, cachinnant; in poeuitentia constituti diversa fercula quaerunt, variis poculls inebriari gestiunt et omnibus deliciis plus quam alii diffiuunt; de his dicitur: “Dabit Dominus in carnem eorum vermem et ignem” (Judith., XVI, 21) inextinguibilem. (M1149-) 
   
   
2.60 D. Quid de fatuis? 
2.60 Discipulus. Hverja ván hafa fífl? 
D.: Hvilket Haab have Fjollede? 
M. Inter pueros deputantur.  Melius enim facere nes(429)ciunt.  Et ideo [non duris poenis deputantur, sed, ut credimus,] salvantur. 
Slíka sem bǫrn ok hjalpask þau af því at þau kunnu eigi betr.     
L.: Sligt som Börn, og frelses de af den Grund, at de vidste ikke bedre.     
2.61 D. Quid de agricolis? 
2.61 Discipulus. Hvat dœmir þú um verkmenn? 
D.: Hvad dömmer du om Arbeidere? 
M. Ex magna parte salvantur, quia simpliciter vivunt et populum Dei suo sudore pascunt, ut dicitur: “Labores manuum qui manducant beati sunt” (cf. Psal., CXXVII, 2). 
Mykill hluti þeira mun hjalpask, ef þeir lifa vel ok réttliga, því at þeir neyta erfiði handa sinna ok Guðs lýðr með sveita sínum. 
L.: En stor Deel af dem frelses, dersom de leve vel og retteligen, thi de leve af sine Hænders Arbeide og (nære) Guds Folk med (i) sin Sved. 
2.62 D. Quid de parvulis? 
2.62 Discipulus. Hvat skil[r] þú um bǫrn? 
D.: Hvad mener du om Börn? 
M. Quotquot non loquentes, ut sunt triennes, dumta:x;at baptisma consecuti, salvantur, ut dicitur: “Talium est em m regnum caelorum” (Matth., XIX, 14).  Qui vero quinquennes sunt et supra, quidam pereunt, quidam salvantur. 
Hjalpask ǫll er skírð eru ok megu eigi mæla, þrévetr eða yngri, en þau er fimm vetra verða hjalpask sum, en eigi ǫll.   
L.: De frelses alle, som ere döbte, og kunne ikke (285) tale, treaarige eller yngre, men de, som blive fem Aar gamle, frelses somme men ikke alle.   
[19. De salvandorum paucitate, et quomodo Christus pro omnibus mortuus.] 
[Chapter 19] 
[Kapitel 19] 
2.63 D. Ut videtur, pauci sunt qui salvantur. 
2.63 Discipulus. Svá sýnisk mér sem fáir munu hjalpask. 
D.: Saa synes mig som faa monne frelses? 
M. “Arcta est via quae ducit ad vitam et pauci ambulant per eam” (cf. Matth., VII, 14).  Tamen, ut columba pura grana eligit, ita Christus electos suos de his ommbus generibus latentes colligit, qui etiam quosdam de genere latronum assumit.  Novit enim qui sunt ejus, pro quibus etiam sanguinem fudit. 
Þrǫng er gata til Guðs sú er til lífs leiðir.     
L.: Snever er Veien til Gud, den som förer til Livet.     
2.64 D. Cum scriptum sit: “Christus pro impiis mortuus est” (Rom., V, 6), et “gratia Dei pro omnibus gustavit mortem” (Hebr., II, 9), profuit mors ejus impiis ?.. 
 
 
M. Christus pro solis electis mortuus est, qu1 tunc erant impii, quia in infidelitate positi; “pro omnibus” autem dicit, scilicet de omnibus gentibus et de ommbus lmgms et non solum illius temporis, sed pro omnibus futuris et pro his qui erant in inferni claustris, ut dicitur: “Non sum missus nisi ad oves (430) quae perierunt domus Israel” (Matth., XV, 24).  Domus Israel est regnum Deum videntium, id est angelorum. Oves quae perierunt sunt electi quos venit Christus sua morte redimere, ut dicitur: “Animam meam pono pro ovibus meis (Joan., X, 26)”; pro suis dixit, non pro illis de quibus dixit: “V os non estis ex ovibus meis” (Joan., X, 26).  Inde habes: “Pro his rogo, non pro mundo” (Joan., XVII, 9), et item: “Dilexisti eos ante constitution em mundi” (cf. Joan., XVII, 24); de his dicitur: “Hic est sanguis qui pro multis effundetur” (Marc., XIV, 24).  Non dixit pro omnibus.  Nihil contulit mors Christi repro bis nisi justam damnation em et tali modo etiam pro ipsis mortuus est.  Omnes enim iuiqui ab initio mundi consenserunt in nece Christi, unde didtur: “Venient haec omnia super generationem istam” (Matth., XXIII, 36), scilicet malorum. 
           
           
2.65 D. Cum Christus sit ipsa misericordia “et miserationes ejus super omnia opera ejus” (Psal., CXLIV, 9), qui venit vocare non justos, sed peccatores, cur non est misertus eorum? 
 
 
M. Christus est super eos misericors qui se cognoscunt miseros.  Impii autem putant se justos, ideo non vocat eos Dominus, ut dicitur: “Non miserearis omnibus qui operantur iniquitatem” (Psal., LVIII, 6).  Et cum ipse sit ipsa justitia, si super membra diaboli flecteretur nnsericordia, esset injustus.  Ergo justis est misericordia, impiis justitia.  Porro “miserationes ejus super omnia opera ejus”, quia “solem suum oriri facit super justos et injustos (10) et pluit super eos” (Matth., V, 45), et pascit eos. (431) 
         
         
[20. De bonorum a malis internotione, et multiplici remissione peccatorum.] 
[Chapter 20] 
[Kapitel 20] 
2.66 D. Possunt aliquibus signis internosci boni et mali? 
 
 
M. Possunt. Justi namque, sibi bene conscii et de futura' spe certi, sunt vultu hilares; oculi eorum quadam gratia micantes, in incessu modesti, de abundantia cordis dulces in verbis.  Mali autem de prava conscientia et cordis amaritudine sunt vultu nebulosi, verbis et factis instabiles, risu innoderati, tristitia mordaces, in ingressu intemperati, scilicet modo tardi, modo festivi; venenum quod corde gerunt, nunc amaris, nunc impuris dictis fnndunt. 
   
   
2.67 D. Si in morte Christi peccata stmt remissa, cur baptizamur? 
 
 
M. Peccata per mortem Christi relaxantur, si in fide mortis Christi baptizamur. 
 
 
2.68 D. Quot modis relaxantur peccata? 
2.68-69 Discipulus. Hvé mǫrgum háttum fyrirgefask synðir? 
D.: Paa hvor mange Maader tilgives Synderne? 
M. Septem. 
 
 
2.69 D. Quibus? 
 
 
M. Primo per baptismum;  secunda per martyrium;  tertio per confessionem et poenitentiam, ut dicitur: “Confitebor injustitiam meam Domino et tu remisisti impietatem peccati mei” (Psal., XXXI, 5);  quarto per lacrimas, ut dicitur: “Beati qui lugent, quoniam ipsi consolabuntur” (Matth V, 5);  quinto per eleemosynam, ut dicitur: “Sicut aqua exstinguit ignem, ita eleemosyna exstinguit peccatum” (cf. Eccli., III, 33);  sexto per indulgentiam in nobis peccantibus, ut dicitur: “Si remiseritis hominibus, et Pater mens dimittet vobis” (cf. Matth., VI, 14);  septimo per caritatis opera, ut dicitur: “Caritas operit multitudinem peccatorum” (I Petr., IV, 8). (432) 
Sú hin fyrsta synðalausn er skírn.  Ǫnnur er pínsl.  Þriðja er at ganga í iðran.  Fjórða er bœnahald ok tárafall.  Fimmta er ǫlmusugerð.  Sétta er at fyrirgefa óvinum.  Sjaunda er ǫ́st ok heilagr góðr vili. (70) 
L.: Den förste Syndsforladelse er Daaben,  den anden er Pinsler,  den tredie er at gaae til Fortrydelse,  den fjerde Bönnesuk og Taarefald (Taareflod),  den femte er Almissegjerning,  den sjette er at tilgive Fjender,  den syvende er Kjærlighed og en hellig, god Villie. 
2.70 D. Quid valet confessio? 
 
 
M. Quantum baptismus.  Sicut enim in baptismate originalia, ita in confessione remittuntur peccata actualia. 
   
   
2.71 D. Est etiam judicium? 
 
 
M. Duo sunt judicia Dei: unum hic per confessionem, aliud in ultimo die per e:x:aminationem, in quo ipse judex, diabolus accusator, homo reus.  In isto vero sacerdos, Christi vicarius, judex, homo et accusator et reus; poeuitentia est sententia.  Qui hic judicatur, non ibi accusatur, ut dicitur: "Non judicat Deus bis in idipsum (Nahum, I, g, sec.  Sept.), et alibi: “Si nos judicaremus, non utique judicaremur (I Cor., XI, 3I)." 
       
       
2.72 D. Valet poeuitentia vel eleemosynae, si non deseruntur peccata? 
 
 
M. Sicut omnia medicamenta non valent ad sanandum vulnus, quamdiu ferrum fuerit infixum, nisi ferrum extrahatur, ita omnia benefacta non proderunt, nisi peccatum relinquatur:“ "Qui facit peccatum servus est (M1151-) peccati (Joan., VIII, 34),, et nemo pot est alien um servum facere liberum. 
 
 
2.73 D. Proderunt benefacta malis? 
 
 
M. Pro omnibus quae fecerint bonis recipient homines (433) retributionem sive in hac vita sive in futura.  Iu hac vita, ut dicitur de divite : “Recepisti bona in vita tua (Luc., XVI, 25).  In futura, ut dicitur: “Centuplum accipietis (Matth., XIX, 29).  Ita econtra de omnibus quae fecerit homo malis punietur aut in hoc saeculo aut in futuro, ut dicitur: “Ante Dei vultum nihil unquam transit inultum (cf. Job., XXIV, Iz)." Igitur aut ipse homo punit poenitendo aut Deus vindicat puniendo. 
       
       
[21. Ad quid sacrificia legalia; et de origine idololatriæ.] 
[Chapter 21] 
[Kapitel 21] 
2.74 D. Cur concessit Deus Judaeis legalia sacrificia, cum non anferrent peccata? 
 
 
M. Ne idolis immolarent.  Quem ritum in Aegypto positi didicerant.  Ideo etiam tanto tempore circumduxit eos per eremum, ut hunc morem obliviscerentur.  Et propter aliud: sicut Judaicus populus emt figura, immo umbra christiani populi, ita in eo debuit praecedere umbra veri sacrificii, ut in paschali agno vel vitula mfa vel hirco.  Postquam autem Christus veritas benedictionem dare venit, qui legem dedit, umbraticis hostiis finem imposuit et singulare sacrificium quod anfert peccata, se ipsum offerens, instituit. 
         
         
2.75 D. Cum hbmines non colerent nisi unum Deum ab initio, unde coepit idolorum culturae superstitio? 
2.75 Discipulus. Ef allir gǫfguðu einn Guð í upphafi, hvaðan hófs[k] blót skur[ð]guða? 
D.: Da alle dyrkede vor Gud i BegyndeIøen, hvoraf opstod (da) Afgudsdyrkelsen? 
M. Apud Babel turrim (S) gigantium exorta legitur, cujus altitude sexaginta quatuor stadiorum fuisse fertur.  In qua primus rex hujus mundi, Nemroth, qui et Ninus, regnavit, qui Belo patri suo imaginem faciens cunctos sibi subjugates eam adorare praecepit, quem post alii imitati caris suis aut praepotentibus regibus mortuis idola fecerunt, quae vulgus colere compulerunt, ut Cretenses suo regi Jovi et Athe(434)nienses Cecropi, Latini Jano, Romani Romulo; unde dicitur: "Timer primus duxit in or be deos” (Stat., The b., III, 66r).  Daemones vero formulas intrabant et populum per responsa seducentes ludificabant. 
Risar gerðu stǫpul hávan, þann er Babel var kallaðr, en hann var hár sextugu skeiða ok fjǫgurra skeiða, en skeið er stundum at lengð fimmtán faðmar en stundum tuttugu, í stað þeim er nú er hin mikla Babilon. Í stað þeim var fyrstr konungr Nemroð. Þar réð síðan fyrir Dinus. Hann lét gera líkneskju eftir feðr sínum dauðum, en sá hét Belus, ok bauð hann alþýðu ríkis síns at gǫfga líkneskjuna. Ok tóku þar til dœma aðrir úti frá, svá sem Rún verir blótuðu Romulum, en Krítarmenn Þór ok (AM 238.XVIII:1r) Óðin, sem ritað er: Hræzla gerði fyrst goða fjǫlda í heimi. En djǫflar gengu inn í líkneskin ok tældu lýðinn í svǫrum sínum.     
L.: Riserne (Jætterne) gjorde et höit Taarn, som blev kaldt Babel, men det var fire og tredsindstyve Stadier höit – men et Stadium er stundom femten Favne i Længden, men stundom tyve Favne –, paa det Sted, hvor det store Babilon nu er, paa det Sted var Nimrod den forste Konge, der herskede siden Dinns (for Ninus); han lod gjöre et Billede efter sin afdöde Fader; men denne hed BeIus; og befalede han Almuen i sit Rige at dyrke Billedet, og toge andre udenfor Exempler deraf, saaledes som Romerne dyrkede Romulus; men Kretenserne Thor og . . . . . .9 . . . . . . . . . . . dyrke dem, saaledes som Romerne dyrkede Romulus, Kretenserne Thor og Odin som skrevet er: ”Frygten skabte först Guders Mængde i Verden”. Men Djævle gik ind i Billederne og forforte Folket ved deres Svar.     
2.76 D. Ubi fuit Babel? 
«2.76» Discipulus. Hvar var Babel? 
D.: Hvor var Babel? 
M. In loco quo nunc est magna Babylonia, quam de latere et bitumine construxit Semirarnis regina, ut lateres igni, bitumen aquae resisteret.  Cujus longitudinem et latitudinem per sexaginta milliaria extendisse dicitur; muri vero latitudinem quinquaginta cubitorum, altitudinem centum et quinquaginta cubitorum exstruxisse fertur.  In hac civitate idolatria coepisse perhibetur.  In hac etiam Antichristus nasci fertur, ut dicitur: “De Babylone coluber exibit, qui totum mundum devorabit.” 
Magister. Í stað þeim sem nú er in mykla Babilon, sú er Símeramis dróttning lét gera. En sú borg var sextigi mílna lǫng og breið slíkt hit sama. Í þeiri borg hófusk blót skur[ð]goða ok mun í þeiri borg Andakristur berask, sem ritað er: Ór Babilon mun út fara ormur sá er svelgja mun allan heim.       
L.: Paa det Sted, hvor det store Babilon nu er, som Dronning Semiramis lod gjore. Men den Stad var tredsindstyve Miil lang og ligesaa bred. I den Stad begyndte Afgudernes Dyrkelse og i den Stad vil Antichristen fodes, som skrevet er: “Af Babilon skal udgaae den Orm (Slange), som skal sluge hele Verden”. (286)       
[22. Utrum altaria auro vel gemmis præparanda sint; et quibus modis propitiatur Deus.] 
[Chapter 22] 
[Kapitel 22] 
2.76a. [D. Sunt altaria aura vel gemmis praeparanda? 
 
 
M. In honorem divinum non altaria aura et gemmis dedicanda sunt; quae sive non habenti ideo largiris, quia superiorem te asseris, sive habenti parem, quorum utrum feceris, contumelia est; nam qui caelestia pretiis invitat offendit. 
 
 
2.76b. D. Quibus maxime propitiatur nobis Deus? 
 
 
M. Verbis. Quod solum sibi cum homine est, sua nimis similitudine delectatur.  N am Verbum Deus est, hoc mundum creavit, hoc regit atque omnia alit; hoc nos veneramur, hoc diligimus, ex hoc spiritum trahimus.  Siquidem Deus spiritus est atque ideo non terrenis divitiis nec largitate munifica, sed religiosis operibus et gratiarum actione placatur.] 
     
     
[23. Peregrinationes sacræ an probandæ.] 
[Chapter 23] 
[Kapitel 23] 
2.77 D. Prodest Hierosolymam pet ere aut alia sacra loca invisere? 
«2.77» Discipulus. Stoðar nøkkut at fara til Jórsala eða sækja helga staði? 
D.: Gavner det noget at gaae til Jerusalem eller at besöge hellige Steder? 
M. Melius est pecuniam cum qua ituri sunt in pauperes expendere.  Si qui autem amore Christi accensi vel sanctorum, confessione peccatorum facta et pecunia de propria haereditate (435) vel proprio sudore acquisita, ierint et se in itinere apud congregationes sanctorum orationibus commendaverint, de rebus' suis ipsis vel aliis pauperibus impertiverint, laudandi sunt, quia Helena et Eudoxia laudantur, quae haec fecerunt.  Si qui vero propter curiositatem vellaudem ad sacra loca discurrunt, hoc in mercede recipiunt, quod amoena loca aut decora aedificia viderunt vellaudem quam amaverunt.  Si qui autem pecunia per lucrum aut per fraudem aut per rapinam aut per oppressionem coacervata perrexerint, ita Deo vel sanctis accepti erunt, sicut is qui filium coram patre immolat et sic cruentis manibus ad eum venit. 
Magister. Betra er at gefa aumum mǫnnum þat fé er til fararinnar þarf at hafa. En þó eru þeir lofandi er fyrir Guðs sakir ok ást heilagra manna fara þangat med fé því er þeir taka at erfðum eða á verkum sínum, ok hafi þeir áðr til skrifta gengið ok feli sig á hendi helgum mǫnnum um gǫtu í borgum ok í munklífum með bœnum og ǫlmusugœði, því at Helena dróttning og Eydoxa gerðu svá ok eru lofaðar. En ef þeir sækja helga staði til forvitni eða ágætis, þá hafa þeir þat fyrir verðkaup er þeir sjá fagra staði ok eignuðusk lof þat er þeir elskuðu. En þeir er fara med fé því er þeir eignuðusk med rǫngum ávexti eða med vélum eða tóku þeir þat at rǫngu eða á sǫkum, þeir eru svá rækir fyrir Guði og helgum mǫnnum hans sem sá er son hefir vegit fyrir manni og kemur til hans með blóðgar hendr.       
L.: Bedre er at give arme Mennesker de Penge, som man behöver til Reisen. Men dog ere de roesværdige, som for Guds Skyld og af Kjærlighed til hellige Mænd gaae derhen med det Gods, som de tage i Arv eller (erhverve) ved sit Arbeide og (dersom) de i Forveien have gaaet til Skrifte og befale sig i hellige Mænds Hænder paa Veien, i Stederne og Munkeklostrene, med Bönner og Almisse-Gaver. Thi Dronning Helene og Evdoxia gjorde saaledes, og blive roste (derfor). Men dersom de opsöge hellige Steder af Nysgjerrighed eller sig til Berömmeise , sas faae de det til Belönning, at de see skjönne Steder og erholde den Roes, som de elskede. Men de som reise med (for) det Gods, som de tilegnede sig ved urigtig (ulovlig) Rente eller ved Svig eller fik de det pas en urigtig (uretfærdig) Maade, eller ved (uretfærdig) Retsforfölgelse, de ere saa forkastelige for Gud og hans hellige Mænd som den, der har dræbt en Sön for en Mand (eller i Faderens Paasyn) og kommer til ham (Faderen) med blodige Hænder.       
[24. De frequenti cibi indigentia, et vitæ termino.] 
[Chapter 24] 
[Kapitel 24] 
2.78 D. Cur Deus non concessit homini ut sumpto cibo saltem per septimanam posset carere illo? 
«2.78» Discipulus. Því veitti Guð eigi þat manni at hann þyrfti eigi oftar mat en um sinn á viku? 
D.: Hvorfor gav Gud ikke Mennesket. det (den Egenskab), at han ikke behövede oftere Spise end een Gang om Ugen. 
M. Fames est una de poenis peccati.  Homo sic creatus erat, ut, si vellet, sine labore viveret.  Post quam autem cecidit, nonnisi per laborem redire potuit.  Qui si famem vel frigus et caetera incommoda non sustineret, laborare nollet et sic semper extorris a regno maneret.  Indidit ergo ei Deus famem, ut hac necessitate coactus laboraret et ad aetema hac occasione redire queat.  Et hoc tantum de electis accipe, nam reprobis omnia ad poenam sunt. 
Magister. Hungr er einn hlutr af synðahefndum. Maðr var svá fyrst sk[a]paðr at hann mátti lifa sæll án erfiði ef hann vildi. En er hann fell í synð, þá m[á]tti hann eigi án erfiði upp rísa. En hann mundi eigi vilja vinna ef hann þyrfti eigi matar né klæða og væri hann þá ávallt frá Guði. En Guð lé[t] til þess mann kala ok (72) hungra at [sú] nauðsyn skyldaði hann til erfiðis og mætti hann fyrir þat erfiði hverfa aftr til lífs. Svá er skiljanda um góða menn, en il[l]um er slíkt allt til písla.           
L.: Hungeren er en Ting (blandt) Syndernes Straffe. Mennesket var först skabt saaledes, at det kunde leve lyksalig uden Arbeide, dersom det vilde. Men da det faldt i Synd, saa kunde det ikke uden Arbeide reise sig. Men det vilde ikke have haft Lyst til at arbeide, hvis det ikke havde behövet Mad eller Klæder, og vilde det da bestandig have været (fjernet) fra Gud. Men Gud lod i den Hensigt Mennesket fryse og hungre, at den Nodvendighed. skulde forpligte (tvinge) det til Axa beide , og at det ved (Hjælp af) det Arbeide kunde vende tilbage til Livet. Saaledes er det at forstaae (naar (287) Talen er) om de gode Mennesker, men for de Onde bliver alt sligt til Pinsler.           
2.79 D. Est homini terminus vitae praestitutus et si potest hunc excedere vivendo vel praeveuire moriendo? 
2.79 Discipulus. Er manni endimark sett til lífs eða má hann lengr lifa eða skemr? 
D.: Er der sat en vis Grændse for Mennesket. Liv, eller kan det leve længere eller kortere? 
M. Unicuique statutum est a Deo quamdiu vivere debeat in hoc saeculo, ultra quem terminum non potest homo (436) vivere vel unum momentum, ut dicitur: “Constituisti terminos ejus qui praeteriri non poterunt” (Job., XIV, 5).  Potest autem multis modis anteveuire sive in arma vel in bestias ruendo seu veneno vel laqueo vitam extorquendo aut flammis vel undis insiliendo, sicut mercenarius pravis moribus potest eflicere, ut non solum mer(M1153-)cede privetur, verum etiam ante con dictum tempus expellatur. 
Magister. Hverjum manni er sett endimark af Guði hversu lengi hann skal lifa hér í heimi og má hann eigi eitt augabragð lifa yfir þat fram, svá sem ritat er: Settir þú endimǫrk þau [er eigi] má um líða. En med mǫrgum háttum má fyrr deyia, þat er ef maðr hleypr á vatn [eða á el]d eða á vápn eða at ólmum dýrum eða hengisk eða deyr af eitri, svá sem leigumaðr sá svá má ósiðliga lifa at hann missi verðkaups ok sé rekinn af vist fyrir fardaga.   
L.: For ethvert Menneske er der sat en Gnandse af Gud, hvor længe det skal leve her i Verden, og kan det ikke leve et Oieblik udover den, saaledeø som skrevet er: .Du satte de Grændser, man ikke (eller: som intet) kan overskride”. Men paa mange Maader kan man döe for, det er, hvis man Iöber ud i Vand eller ud i Tid eller paa Vaaben eller imod rasende Dyr, eller hænger sig eller doer af Gift. Ligesom en Leiesvend kan leve saa usædelig, at han mister sin Lön og bliver jaget bort fra sin Tjeneste för Skiftetid.   
2.80 D. Proba. 
2.80 Discipulus. Sanna þú þat. 
D.: Beviis det. 
M. Deus eduxit filios Israel de Aegypto, ut daret eis terram repromissionis, quam propter peccata non sunt adepti; sed, antequam illuc pervenirent, sunt in deserto pro strati. 
Magister. Guð leiddi sonu Ísrael af Egiptalandi at hann gæfi þeim fyrirheits jǫrð. En þeir náðu henni eigi fyrir synðum sínum ok dóu margir í eydimǫrk ádr þeir kæmi til fyrirheits jarðar. 
L.: Gud förte Israels Sönner udaf Ægypten forat give dem Forjættelsens Land; men de naaede det ikke formedelst deres Synder, og döde mange i Orkenen, förend de kom til Forjættelsens Land. 
[25. De justa reorum nece, et de eorum salute; deque puerorum disciplina; de Arca et de Prophetis.] 
[Chapter 25] 
[Kapitel 25] 
2.81 D. Peccat judex, si reos punit? 
2.81 Discipulus. Misgerir dómandi ef hann fyrirdœmir seka? 
D.: Forbryder en Dommer, naar han fordömmer de Skyldige. 
M. Immo peccat, si non punit.  Vindex est enim irae Dei in hoc ipsum constitutus. 
Magister. Heldr misgerir hann ef hann fyrirdœmir þá eigi, því at hann er settur hefnandi synða af Guði.   
L.: Tvertimod, han forbryder, naar han ikke fordömmer dem, thi han er sat af Gud forat straft’e Synderne.   
2.82 D. Peccant ministri qui a judicibus jussi damnatis mortis supplicium inferunt? 
2.82 Discipulus. Misgera þjónar ef þeir drepa illmenni þá er dómendr fyrirdœma? 
D.: Forbryde Betjente, naar de dræbe TIdgjerningsmænd, som Dommerne fordomme? 
M. Minime. Sed potius lavant manus suas in sanguine peccatorum. 
Magister. Eigi misgera þeir, heldr þvá þeir hendr sínar í blóði synðugra. 
L.: Ikke forbryde de, men de vadske deres Hænder i de Syndiges Blod. 
2.83 D. Qui in cri minibus fuerint deprehensi et a judicibus ad equuleum vel ad aliud supplicium damnati et in ipso mortis articulo poenituerint, est spes aliqua de rllis? 
2.83 Discipulus. Hafa þeir nøkkra ván hjalpar er fundnir verða í glœpum ok dœmðir til dauða, en þeir iðrask synða á sjalfri dauðastundu? 
D.: Have de noget Haab om Frelse, som blive grebne i Forbrydelse og dömte til Döden, men som fortryde deres Synder i selve Dödens Stund? 
M. Magna. Quidam enim per ipsum supplicium purgantur et, ut latro in cruce, salvantur; quidam orationibus sanctorum de poenis liberantur. 
Magister. Mykla ván hafa þeir, því at sumir hreinsask fyrir dauðakvǫl, sem þjófr á krossi, en sumir leysask ór píslum fyrir bœnir heilagra. 
L.: De have meget Haab, thi somme renses formedelst Dildens Kval, som Tyven (Roveren) paa Korset; men somme löses fra Pinsler formedelst de Helliges Bönner. 
2.84 D. Quae causa est quod pueri melius quaeque possunt discere quam senes? 
 
 
M. Quia anima in ipsis est adhuc nova et ad universa (437) curiosa.  In senibus vero quotidiano visu vel auditu est sensus obtusus et per multas cogitationes attenuatus. 
   
   
2.85 D. Quo venit area testamenti? 
2.85 Discipulus. Hvat varð ór vitnisǫrk Guðs? 
D.: Hvad blev der af Guds Vidnesbyrds (Pagtens) Ark? (288) 
M. Imminente Hierusalem excidio a Babyloniis, Hieremias ex praecepto Domini condidit eam in sepulcro Moysi cum aliis prophetis.  Haec tempore novissimo ab Elia et Enoch proferetur, revelante Domino. 
Magister. Þá er nálgaðisk auðn Hierusalem af Babilonsmǫnnum, þá fal Heremias hana í grǫf Moysi at boðorði Guðs. En hon mun finnask á hinni efstu tíð af Enok ok Helia.   
L.: Da Jerusalems ÖdelæggeIse ved Babilonierne nærmede sig, da skjulte Jeremias den i Moses’s Grav efter Guds Bud. Men den vil blive funden i den sidste Tid af Enoch og Elias.   
[26. Cur modo signa non fiunt.] 
[Chapter 26] 
[Kapitel 26] 
2.85a. [D. Cur non possunt justi signa facere hoc tempore sicut olim fecerunt? 
2.85a Discipulus. Því megu hel-(AM 238.XVIII:1v)gir eigi tákn gera nú sem forðum? 
D.: . . . .10 ge ikke gjöre Mirakler nu som fordum? 
M. Nullus unquam sanctorum fecit aliquod signum, sed Deus per eos fecit, qui menti illorum praesedit, ut dicitur: “Tu es Deus qui facis mirabilia solus” (Psal., LXXVI, r5 et Psal., LXXI, r8).  Porro olim propter incredulos visibilia signa per justos fecerat, dum corpora languida sanaverat.  Nunc majora, scilicet spiritualia, –per eos perpetrat, dum animas' variis modis languidas curat.  Interdum autem, cum necesse est, exteriora signa per suos agit, interdum etiam per reprobos; sed tamen propter electos mira facit.  Ideo a quibusdam lapsis, quamvis poeuitentibus, Deus recessisse praedicatur, quia per eos signa non operatur.  Ideo vero extremo tempore peuitus signa ab Ecclesia subtrahuntur, ut justi magis per temptationes probati abundantius remunerentur.) 
Magister. Engi heilagra gerði sjalfr tákn, heldr Guð fyrir þá, sá er hug þeira sér, sem ritat er: Þú ert í Guði er tákn gerir. Forðum gerði (74) hann sýnilig tákn fyrir helga menn, at lægja ótrú, þá er græddi sjúka líkami, en nú gerir hann meiri tákn andlig fyrir þá er hann græðir sjúkar andir af synðum. Þá gerir hann enn stundum fyrir sína menn in ytri tákn ef nauðsyn verðr. En af því takask ǫll tákn frá Ecclesia á hin[ni] efstu tíð at réttláter dýrkask at meir er þeir standask meiri freistni.           
L.: Ingen af de Hellige gjorde selv Mirakler, men Gud formedelst dem, han som seer deres Hu, som skrevet er: “Du er i Gud, som gjör Miraklerne”. Fordum gjorde han synlige Mirakler formedelst hellige Mænd, forat nedslaae Vantroen, da han helbredede syge Legemer; men nu gjör han storre aandelige Mirakler formedelst dem, naar han helbreder de af Synderne syge Sjæle. Desuden gjör han stundom endnu formedelst sine Mænd de ydre Mirakler, naar det bliver (er) nödvendigt. Men af den Grund tages alle Mirakler fra Kirken i den sidste Tid, at de Retfærdige skulle helliggjöres desto mere, idet de modstaae en storre Fristelse.           
[27. De Prophetis et Scriptura sacra.] 
[Chapter 27] 
[Kapitel 27] 
2.86 D. Intellexerunt prophetae quae scripserunt? 
2.86 Discipulus. Sk[i]l[d]u spámenn allt þat er þeir rituðu? 
D.: Forstode Propheterne alt det, som de skreve? 
M. Intellexerunt. 
Magister. Allt skildu þeir. 
L.: De forstode det altsammen. 
2.87 D. Quare tunc ita obscure et non manifeste sua scripta ediderunt? 
2.87 Discipulus. Því mæltv þeir svá myrkt? 
D.: Hvorfor talede de saa dunkelt? 
M. Non debuerunt. Caementarii namque est construere, pictoris vera pingere.  Patriarchae itaque designatum Ecclesiae locum: figuris foderunt; prophetae fundamenta ejus scriptis posuerunt; apostoli parietes praedicationibus exstruxerunt; (438) illorum sequaces expositionibus depinxerunt.  Sed et sacra scriptura non est nisi filiis Dei scripta, quibus mater Ecclesia per clavem David aperit omnia clausa.  Non filii autem tantum fo ris vident et non intelligunt, quia nec amant nec credunt. 
Magister. Annat er at marka tótt, en annat at smíða og an[n]at at skrifa. Aldarfeðr mǫrkuðu tótt kristni, en spámenn settu grundvǫll, en postular s[m]íðuðu veggi hennar med kenningum ok sporgǫngumenn þeira skrifuðu með skýringum. En heilǫg r[i]tning er sonum Gu[ð]s einum ritin. En heilǫg kristni móðir lýkr þeim upp ǫll byrgi med lykli David, þat er Christus . En þeir er eigi eru synir sjá hina ytri hluti eina ok skilja eigi því at þeir elska eigi né trúa.       
L.: Eet er at afsætte en Tomt, et andet at opföre Bygningen, og at male den. Patriarcherne afridsede Tomten for Christenheden, men Propheterne lagde Grundvolden, men Apostlene opförte dens Vægge med deres Lære, og de, som traadte i deres Fodspor, malede den med Forklaringer. Men den hellige Skrift er skreven alene for Guds Sönner. Men Moderen, den hellige Christenhed, oplukker for dem alle Skjul (Gjemmer) med Davids Nögle, det er Christus. Men de, som ikke ere Sönnel’, see de ydre Ting alene og forstaae (dem) ikke, thi de hverken elske eller troe.       
2.87a. [D. Cum Septuaginta Hebraei fuerint, cur aliter transtulerunt quam prophetae scripserunt? 
 
 
M. Sacra scriptura duobus modis intelligitur, historice et allegorice.  Prophetae ergo sensum hlstoricum contexuerunt; Septuaginta autem viri, et ipsi prophetae, allegoricum sensum transtulerunt.] 
   
   
[28. De Angelis custodibus.] 
[Chapter 28] 
[Kapitel 28] 
2.88 D. Habent homines custodes angelos? 
2.88 Discipulus. Hafa menn varðhald engla ? 
D.: Have Menneskene Engles Bevogtning? 
M. Unicuique genti, unicuique civitati praesunt angeli qui jura, leges, mores juste clispensant et orclinant.  Unaquaeque etiam anima, dum in corpus mittitur, angelo committitur, qui eam semper ad bonum incitet et omnia opera ejus Deo et angelis in caelis referat. 
Magister. Hverri borg ok hverri þjóðu ráða englar ok kenna þeim rétt lǫg ok rétta siðu. Hverri ǫnd fylgir engill sá er hana eggjar ávallt til góðs og þægir ǫll verk hennar Guði ok englum á himni.   
L.: Over hver Stad og hvert Folk raade Engle og (289) lære dem rette Love og rette Sæder. Hver Sjæl ledsages af en Engel, der stedse ansporer den til det Gode og bøhage1iggjor alle dens Gjerninger for Gud og Englene i Himmelen.   
2.89 D. Cum Deus omnia sciat et sancti angeli in eo cuncta cernant, quid potest eis referri quod nesdant? 
2.89 Discipulus. Ef Guð veit allt og englar sjá alla hluti í honum, hvat ma þeim segja þat er þeir viti e[igi]? 
D.: Dersom Gud ned alt og Englene see alle Ting i ham, hvad kan man da fortælle dem, som de ikke vide? 
M. Angeles actus nostros Deo et coangelis narrare non est aliud quam de nostro provectu in Deo congratulari, ut dicitur: “Gaud·um erit angelis Dei super uno peccatore poenitentiam agente (Luc., XV, m)>>, sicut econtra illorum contristari est de nostris male gestis in clignari. 
Magister. Engli er ekki annat at segja eða þægja verk vár Guði en at fagna batnaði várum, sem ritat er: Fǫgnuðr er englum Guðs yfir einum syn[ð]ug[u]m [er i]ðrun gerir, svá sem þeim er þat at hryggvask er þeir reiðask illum verkum várum. 
L.: For en Engel er det, at berette eller behageliggjGre vore Gjerninger for Gud, intet andet end at fryde sig over vor Forbedring, som skrevet er: “Der er Fryd for Guds Engle over en Synder, som angrer (sine Synder)”. Ligesom det for dem er at bedröves, naar de vredes over vore onde Gjerninger. 
2.90 D. Sunt jugiter angeli in terra cum his quos custodiunt? 
2.90 Discipulus. Eru þeir ávallt jǫrðu m[eð] þeim er þeir varðveita? 
D.:, Ere de bestandig paa Jorden hos dem, som de beskytte? 
M. Cum opus fuerit, in auxilium veniunt, maxime cum precibus invitati fuerint.  Non est enim mora veniendi, cum in memento de caelo ad terras et iterum ad caelum relabi possint.  Qui, cum ad nos descendunt, gloria intima non fraudantur, quia semper vi dent faciem Patris, quocumque mittantur. 
Magister. Koma þeir til fulltings þá er þǫrf verðr ok þá helzt er þeir eru b[eidd]ir . En engi er [dvǫl] á kvámu þeira, því at þeir [f]ara á ein[u] augabragði til jarðar af himni [ok] enn af jǫrðu til hi[min]s. En er þeir koma til vár þá missa þeir eigi hinnar minnstu dýrðar, því at þeir sjá ávallt andlit Guðs hvert sem þeir eru sendir.     
L.: De komme (dem) til Hjelp, naar det behöves, og allerhelst naar de bedes derom. Men der er ingen Töven ved deres Komme, thi de fare i et Öieblik til Jorden fra Himmelen, og fra Jorden til Himmelen. Men naar de komme tilos, saa miste de ikke det mindste af (den himmelske) Herlighed, thi de see bestandig Guds Aasyn, hvorhen de end blive sendte.     
2.91 D. Qualiter apparent hominibus? 
2.91 Discipulus. Hversu vitrask þeir mǫnnum? 
D.: Hvorledes aabenbare de sig for Menneskene? 
M. In forma hominis.  Homo etenim, cum sit corpo(439)reus, non potest videre spiritus.  Propterea assumunt corpus de aere, quod homo possit audire et videre.  [Ipsum autem cor, pus magis est visibile quan: palpabile; non tamen omnibus visibile, nisi his solummodo quibus se volunt demonstrare.] 
Magister. Í manns á[s]jónu, því at líkamligr maðr má eigi sjá andliga skepnu. Af því taka þeir líkam ór lofti, þann er [sj]á má ok heyra en eigi (76) þreifa um. En sá Iíkamr er eigi ǫllum sýniligr, [he]ldr þeim [e]inum [er] þeir vilja sýn[a]sk.       
L.: I menneskelig Skikkelse, thi det legemlige Menneske kan ikke see den aandelige Skabning; derfor tage de sig Legeme af Luften, som man kan see og höre, men ikke fole paa. Men et saadant Legeme er ikke synligt for alle, men kun for dem, for hvem de ville vise sig.       
[29. De dæmonibus insidiantibus, et obsidentibus.] 
[Chapter 29] 
[Kapitel 29] 
2.92 D. Sunt daemones hominibus insidiantes? 
2.92 Discipulus. Eru djǫflar ávallt á vélum um menn? 
D.: Ere Djævlene bestandig sysselsatte med at bedrage Menneskene? 
M. Unicuique vitio praesunt daemones qui sub se habent innumerabiles qui animas jugiter ad vitia illiciunt et mala hominum suo principi cum magna cachinno referunt.  Si quis tamen illorum ab aliquo justorum pugnans vincitur, mox ab angelo custode ejus in abyssum. retruditur nec amplius cum aliquo sanctorum congredi permittitur, quamvis alius a principe daemonum in locum ejus subrogetur. (M1155-)  Sicut emm homo a diabolo victus mox de paradiso,est ejectus, ita, cum quis daemonum a sanctis superatur, confestim confusus in tartara damnatur.  [Hi saepius corpus de crasso aere sumunt palpabile, quo magis possint fallere.] 
Magister. [Fyrir] hv[er]ri synð [r]áða djǫflar ok teygja ávallt andir manna at misgera, ok segja ill verk þeira hǫf[ðingja sín]um med myklum hlátri. En ef nøckurr þeira verðr yfir stiginn af góðum manni, þá kastar varðhaldse[n]gill þess manns honum í undirdjúp ok má aldri sá síðan berjask í gegn helgum mǫnnum, því at svá sem maðr yfirstiginn af djǫfli var þegar rekinn ór paradís, svá verðr ok djǫfull þegar sendr í helvíti, sá er yfirstígsk af helgum manni. En þó sendir hǫfðingi djǫfla annan í stað þess er yfir var stiginn. Þat er ok at djǫflar taka oft þá Iíkami ór inu þykkra lofti er þreifa má um.       
L.: Djævlene raade over enhver Synd og lokke bestandig Menneskenes Sjæle til at synde, og fortælle deres onde Gjerninger til deres Höv[ding]11 med megen Latter. (290) Men dersom nogen af dem bliver overvunden af et godt Menneske, da kaster det Menneskes Skyts-Engel ham i Afgrunden, og kan han aldrig mere kæmpe imod Mennesker. Thi ligesom Mennesket, (efterat være bleven) overvundet af Djævelen, blev strax drevet ud af Paradis, saaledes bliver ogSaR den Djævel, som overvindes af et helligt Menneske, stro: sendt til Helvede. Men dog sender Djævelens Hövding en anden i Stedet for den, som blev overvunden. Det maa endvidere bemærkes, at Djævlene tage sig ofte saadanne Legemer af den tykke Luft, som man kan föle paa.       
2.93 D. Possunt obsidere quos volunt? 
2.93 Discipulus. Megu þeir tæla þá er þeir vilja? 
D.: Kunne de forlokke hvem de ville? 
M. Gregem porcorum intrare non potuerunt nisi permissi.  Quanta minus homines! Aliquando corpus sancti viri obsident, illi ad coronam, sibi autem ad poenam. Malorum autem Animas semper obsident; interdum etiam corpora vexant.  Corpus hominis in baptismate ut templum Spiritui Sancta oleo et chrismate dedicatur, ut dicitur: “Templum Dei sanctum est, quod estis vos” (I Cor., III, 17).  Igitur hoc templum semper aut Spiritus Sanctus aut immundus sprntus inhabitat. 
Magister. Ef þeir máttu eigi grípa svínaflokk nema þeim væri lofað, þá megu þeir myklu síðr menn svíkja. Stundum kvelja þeir Iíkam réttláts manns honum til dýrðar en sér til písla. En ávallt kvelja þeir andir illra ok stundum Iíkami þeira. Líkamr manns helgask í skírn Guðs og helgum anda sem musteri með krisma og viðsmjǫri, sem ritat er: Þér sjalfir eruð heilagt musteri Guðs. En í þessu musteri byggir annat tveggja ávallt, spiritus sanctus eða óhreinn andi.       
L.: Dersom de ikke kunde besætte en Flok Sviin, uden ’det blev dem tilladt, saa kunne de meget mindre bedrage Mennesker. Stundom plage de et retfærdigt Menneskes Legeme, ham til Forherligelse, men sig til Pinsler; men bestandig pine de de Ondes Sjæle, og stundom deres Legemer, som skrevet er: “I selv ere Guds hellige Tempel.” Men i dette Tempel bygger stedse enten spiritus sanctus (den hellige Aand) eller en ureen Aand.       
[30. De unctione, et pœnitentia in extremis, ac de morte.] 
[Chapter 30] 
[Kapitel 30] 
2.94 D. Quid valet olei unctio infirmis? 
2.94 Discipulus. Hvat stoðar smurning sjúkum? 
D.: Hvad gavner Salvelsen den Syge? 
M. Peccata confessa et non iterata vel quotidiana per hanc unctionem relaxantur, ut dicitur: “Si in peccatis est, dimit(440)tentur ei” (Jacob., V, I5).  Si depeccatis poenitentiamnon egit, ista unctio non solum ei nihil prodest, sed etiam multum obest. 
Magister. Fyrir þessa smurning ]…]2    
L.: Formedelst denne Salvelse . . . . . .12 . . . . . .13    
2.95 D. Prodest poenitentia in extremis? 
 
 
M. Qui peccata sua usque ad mortem poenitere differunt, non ipsi peccata, sed peccata eos deserunt, quia eos diutius servos habere nolunt.  Qui tamen ex corde poenitent, et in ipsa morte misericordiam invenient, sicut latro in ipso mortis exitio, ut dicitur: “Quacumque hora ingemueris, salvus eris” (cf. Ezech., XVIII, 2I–22 et XXXIII, I2). 
   
   
2.96 D. Unde dicitur mors? 
 
 
M. Ab amaritudine vel a morsu pomi vetiti, unde mors est orta.  Sunt autem tres mortes: immatura infantum, acerba ut juvenum, naturalis ut senum.. 
   
   
2.97 D. Cum peccata in baptismate diunttantur et cum mors sit poena peccati, cur permittitur post baptisma electis dominari? 
 
 
M. Ut possint pro Christo pati et magis coronari.  Est et aliud: si immortalitas corporum in baptismo daretur, non pro Deo, sed pro hac immortalitate ab omnibus ad baptisma festinaretur et sic nullus ad regnnm reverteretur.  Peccatum ergo Deus in baptismo dimisit, poenas peccati non remisit, ut justi per fidem ambulent, per operationem se exerceant, donee mors a vita absorbeatur. 
     
     
[31. De reditu peccatorum, et de peccato irremissibili.] 
[Chapter 31] 
[Kapitel 31] 
2.98 D. Dimittuntur reprobis peccata in baptismate? 
 
 
M. Dimittuntur, sed, cum ipsi post in eadem peccata relabuntur, quae dimissa erant, etiam in eos revolvuntur, ut dicitur: “Omne debitum dimisi tibi” (Matth., XVIII, 32), et mox subditur: “Tradidit eum tortoribus, donee redderet universum debitum” (Matth., XVIII, 34). 
 
 
2.99 D. Cur permittit eos ad baptisma vel ad alia sacramenta accedere, cum sdat eos ab his deficere? 
 
 
M. Propter electos, ut dictum est, ut trahant eos exemplo. (441) 
 
 
2.100 D. Quae est “blasphemia Spiritus Sancti, qu.ae non remittitur neque in hoc saeculo neque in futuro” (cf. Matth., XII, 3I–32)? 
 
 
M. Impoenitentia et diffidentia.  In Spiritu Sancto datur remissio peccatorum; qui igitur de gratia Spiritus Sancti difti.dit et non poenitet, hic blasphemat Spiritum Sanctum et hoc est irremissibile peccatum. 
   
   
[32. De morte, et de sepultura bonorum et maloruin.] 
[Chapter 32] 
[Kapitel 32] 
2.101 D. Nocet bonis si occidantur vel subita morte rapiantur? 
 
 
M. Nihil peuitus. Non enim subita morte moriuntur qui se semper cogitaverunt morituros.  Sive ergo ferro immolentur seu a bestiis dilacerentur aut flannnis vel undis immergantur aut suspendantur vel in rota flangantur vel quolibet infortunio moriantur, semper est “pretiosa in conspectu Domini mors sanctorum ejus” (Psal., CXV, I5), ut dicitur: “Quacumque morte justus moriatur, justitia ejus non auferetur ab eo.” Et talis mors non o best, immo multum eis prodest, quia, si quid peccati contraxerunt per humanam fragilitatem, relaxatur per mortis acerbitatem. 
   
   
2.102 D. Prodest malis si diu decumbant in lectis, antequam moriantur? 
 
 
M. Nihil. Quacumque enim morte moriantur, mala et subita morte moriuntur qui in Domino non moriuntur et qui se nunquam cogitaverunt morituros.  Et ideo semper mors peccatorum est pessima. 
   
   
2.103 D. Obest justis aliquid si in dmiterio ecclesiae non sepeliantur? 
 
 
M. Nihil prorsus.  Totus namque mundus est templum Dei, quod dedicatum est sanguine Christi et sive in campo seu in silva vel in palude vel quo vis loco sepeliantur vel projiciantur aut a bestils vel a belluis devorentur, semper in gremio Ecclesiae confoventur, quae per latitudinem terrae diffunditur. (442) 
   
   
2.104 D. Confert eis aliquid quod in sacris locis tumulantur? 
 
 
M. Per quosdam justos loca sacrantur in quibus tumulantur.  qui autem in poenis sunt in hoc prodest quod eorum corporam sacris locis sepeliuntur, quod eorum precibus adjuvantur qmbus per sepulturam sociantur.  Et in hoc etiam prodest quod, cum illorum amici ibi conveniunt, de monumentis admoniti pro eis Domino preces fundunt. 
     
     
2.105 D. Prodest malis si in sacro loco sepeliantur? 
 
 
M. Immo multum obest si eis per sepulturam junguntur a quibus longe per meritum disjunguntur; unde et multi leguntur.  saepe per daemones effossi et a sacris locis longius proJecti. 
   
   
2.106 D. Longe te faciat Deus, bone doctor a malis et Civibus aethereis societ te Christus in astris. 
 
 
M. Amen. (443) (M1157-) 
 
 
LIBER TERTIUS 
[Book III] 
[3. Bok] 
DE FUTURA VITA 
 
 
[1. De deductione justorum in paradisum; et quid sit paradisus.] 
[Chapter 1] 
[Kapitel 1] 
3.1 D. Jam innumeris hydrae capitibus praecisis, aliis atque aliis renascentibus pro eis, eia, lux Ecclesiae, arripe gladium tuae nobilis linguae et silvam quaestionum in qua erro succide, ut liceat mihi errabundo per te ad campum scientiae exire, et qualiter circa morientes agatur evolve. 
 
 
M. Sicut sponsus cum multitudine militum ad suscipiendam sponsam venit et eam cum cantu gaudeus adducit, ita, cum justus in extremis agit, angelus sui custos cum multitudine angelorum venit et animam ejus, sponsam Christi, de carcere corporis tollit et cum maxima dulcissimae melodiae cantu et immenso lumine ac suavissimo adore ad caeleste perducit palatium in spiritualem paradisum. 
 
 
3.2 D. Est hic paradisus locus corporens vel ubi? 
 
 
M. Non est locus corporalis, quia spiritus non habitant in locis [corporalibus], sed est spiritualis beatorum mansio, quam aeterna sapientia perfecit ab initio et est in intellectuali caelo, ubi ipsa divinitas qualis est ab eis facie ad faciem contuetur. 
 
 
[2. De perfectis et justis qui in cœlum deducuntur, et de purgandis.] 
[Chapter 2] 
[Kapitel 2] 
3.3 D. Perducuntur illuc omnes animae justorum? 
 
 
M. Perfectorum animae, cum a corpore eximuntur, mox illuc inducuntur. (444) 
 
 
3.4 D. Qui sunt perfecti? 
 
 
M. Quibus praecepta non sufficiunt, sed plus quam praeceptum sit faciunt, ut martyres, monachi, virgines.  Martynum emm et virginitas et saeculi abrenuntiatio non sunt praecepta, sed divina consilia.  Ideo qui haec faciunt regnum caelorum haereditario jure possidebunt, ut dicitur: [“Centuplum accipietis et Vltam aeternam possidebitis” (cf. in Matth., XIX 29), et alibi, Cum dederit dilectis suis somnum ecce haereditas Domini (Psal., CXXVI, 2–3), Justi autem quibusdam mansiouibus adhuc differuntur; de his dicitur: “Ut illis proficiat ad honorem, nobis autem ad salutem”. 
     
     
3.5 D. Qui sunt justi? 
 
 
M. Qui praecepta Domini implent sine querela, hi a corporibus exuti in terrenum paradisum vel potius in aliquod spintuale gaudium ab angelis perducuntur, cum spiritus in locis corporalibus non habitare credantur.  Est quidam ordo justorum qui imperfecti dicuntur, qui tamen omnes in libro Dei scribentur, ut sunt conjugati, qui mortui pro meritis in amoenissima habitacula recipientur.  Ex his multi ante diem judicii p:ecibus sanctorum et eleemosyuis viventium in majorem glonam sumuntur; omnes post judicium angelis consocientur.  Sunt quidam de electis quibus multum deest de perfectione (10), qui crimina sua differunt poenitere; hi, sicut peccans filius servo traditur ad vapulandum, ita a sanctis angelis daemombus penmttuntur ad purgandum, qui tamen non plus eis nocere poterunt quam ipsi promeruerunt aut quam sancti angeli permittunt. 
       
       
3.6 D. Quid potest esse per quod hi liberentur? 
 
 
M. Missae, eleemosynae, orationes, alii pii labores his prosunt, maxime si ipsi viventes haec pro aliis fecerunt.  Et quidam ex his septimo die, alii tricesimo, alii anniversario, quidam post multum tempus liberantur.  Tamen post judicium omnes cum supradictis angelis coaequabuntur. 
     
     
3.7 D. Cur magis aguntur hi dies? 
 
 
M. Tria et quatuor fiunt septem; per tria fides Trinitatis, per quatuor homo, qui constat ex quatuor elementis, intelligitur.  Anima etiam habet tres vires, quae est rationalis, irascibilis, concupiscibilis, et omne tempus septem diebus volvitur.  Agitur igitur septimus dies, ut quidquid Anima in tribus vrribus suis per quatuor qualitates corporis iu fide Trinitatis in septem diebus hujus temporis contra septiformem Spiritum, quem in baptismo suscepit, peccavit relaxetur.  Triginta per tria et decem surgunt; per tria nova lex propter fidem Triuitatis, per decem vetus lex propter decalogum intelligitur.  Triginta etiam diebus omnis mensis labitur.  Agitur itaque tricesimus, ut quidquid homo in mensibus in nova vel veteri lege deliquit deleatur.  Arums est Christus, ut dicitur: “Annum acceptabilem Domino” (cf. Isa., LVIII, 5).  Menses sunt duodecim apostoli, ut dicitur: “Beredices coronae anni beuignitatis tuae” (Psal., LXIV, 12).  [Septimus dies septem dona Spiritus Sancti, tertius dies Trinitatem signat.] Solis cursus post annum, lunae redit post mensem. Agitur igitur anuiversarius, ut quidquid contra solem justitiae, Christum, et lunam, ejus Ecclesiam, et doctrinam apostolorum, qui sunt menses boui anni, egit remittatur. 
            (78)  3.7 (AM 238.XVIII:2r) […]kum góðgirndar ár. Tólf mánuðir þessa árs eru tólf postular.  Sólarfar skiptist um sinn á ári, en tungl á mánaði. Sól merkir Krist en tungl kristni. Jafnlengd er haldin at fyrirgefisk þat er maðr gerði í gegn réttlætissólu Christo ok í gegn kenningu tólf postula er mánuðir [e]ru ins sanna árs. 
              Velvillies Aar. De tolv Maaneder i dette Aar ere de tolv Apostle.  Solens Löb forandrer (afslutter) sig een Gang om Aaret; men Maanens een Gang om Maaneden. Solen betyder Christus, men Maanen Christenheden ; Aarsdagen feires, forat det skal tilgives, som Mennesket gjorde imod Retfærdighedens Sol, Christus , og imod de tolv Apostles Lære, som ere Maanederne i det sande Aar. 
[3. De Purgatorio.] 
[Chapter 3] 
[Kapitel 3] 
3.8 D. Quid est purgatorius ignis? 
3.8 Discipulus. Hvat er hreinsanar eldr? 
D.: Hvad er Skjærsilden? 
M. Quibusdam est purgatio in ista vita cruciatus corporis quos eis mali inferunt; aliquibus affiictiones caruis quas sibi ipsi per jejunia, per vigilias, per alios labores ingerunt; quibusdam vero carorum vel rerum amissio; quibusdam dolores (446) vel aegritudo; aliquibus victus et vestitus egestas; quibusdam ipsius mortis acerbitas.  Post mortem autem purgatio erit aut nimius calor ignis aut magnus rigor frigoris aut aliud quodlibet genus poenarum, de quibus tamen minimum majus est quam maximum quod in ista vita excogitari potest.  Dum ibi sunt positi, interdum apparent eis angeli vel alii sancti in quorum honore aliquid in hac vita egerunt et aut auram aut suavem odorem aut (M1159-) aliquod solamen eis impendunt, usque dum liberati introibunt in illam aulam quae non recipit ullam maculam. 
Magister. Sumum meingerðir þær er þeir taka af illum mǫnnum í heimi, en sumum mei[n]læti þau er þeir mæða líkam sinn í fǫstum ok í vǫkum eða í ǫðru erfiði. Sumum er hreinsunar eldr mannamissir, en sumum fjárskaði, sumum sóttir, en sumum válaði, ok sumum sárligr dauði. En eftir dauða er hreinsunar písl bitr eldr eða mikit frost eða ǫnnur písl nøkkur. En hin minnsta písl af þeim er meiri en hér í heimi hin mesta. Í þeim píslum vitrask mǫnnum stundum englar eða þeir helgir er þeir hǫfðu í nøkkru minning gert í heimi ok veita þeim nøkkra huggan eða hvíld unz þeir leysask af pís[l]um ok ganga inn í himnahǫll.     
L.: For nogle den Mishandling, som de modtage (taale) af onde Mennesker i Verden; men for somme (291) de Lidelser, hvormed de udmatte sine Legemer ved Fester, ved Vaagen eller ved anden Besværlighed For somme er Skjærsilden Tabet af Mennesker; men for somme Eiendoms:ab; for somme Sygdomme; men for somme Elendighed, og for somme en smertefuld Död. Men efter Döden er Renselsens Pinsel brændende Ild eller megen Frost eller en anden Pinsel; men den mindste af disse Pinsler er större end den störste her i Verden. I disse Pinsler aabenbare sig stundom for Menneskene Engle eller saadanne Hellige, til hvis Erindring de havde gjort noget i Verden, og yde dem nogen Tröst eller Hvile, indtil de forlöses fra Pinsler og gaae ind i Himlenes Hal.     
3.9 D. Quali forma sunt ibi positi? 
3.9 Discipulus. Með hverri ásjónu eru andir í píslum? 
D.: Hvilket Udseende have Sjælene i Pinsler? 
M. In forma corporum quam hic gesserunt.  Dicitur et de daemombus quod eis corpora de aere dentur in quibus crucientur. 
Magister. Í ásjónu líkams þess er þær hǫfðu hér. Svá ok frá djǫflum sagt at þeir kvelisk í líkamligri ásjónu.   
L.: Det Legems Udseende, som de havde her. Saaledes siges ogsaa om Djævlene, at de pines i legemlig Form.   
10 D. Cum corpus sit insensibile et per se nihil possit operan mst quod Anima per illud operatur quasi per instrumentum, qua ratione damnatur? 
3.10 Discipulus. Ef líkamr kennir sín eigi ok má ekki sjalfr gera, nema þat er ǫnd gerir fyrir hann, hversu er rétt at hann fyrirdœmisk?. 
D.: Hvis Legemet ikke er sig bevidst og kan selv intet gjöre, undtagen det som Sjælen gjör formedelst det, hvorledes er det (da) ret, at det fordömmes? 
M. Cum homines inimicum suum obsident, prius aedificta sua destruunt vel incendunt, post ipsum excruciatum intenmunt, ut et de amissis re bus doleat in animo et de illatis vulneribus In corporis exitio.  Corpus est animae vestimentum vel habitacumm, quod, quia contempto creatore dilexit, destruitur et cum ea comburitur, ut de sui et habitaculi vel vestimenti incendio crucietur.  Est et Animae instrumentum, non quale est fidictm t1b1a vel carpentario ascia, sed ita ei coadunatur ut quidquid egerit anima corpus etiam fecisse dicatur, et ideo juste cum ea damnatur. 
Magister. Þá er menn taka óvini sína, þá brenna þeir fyrst eða brjóta hús þeira, en leiða síðan sjalfa til bana, at hugr óvina harmi bæði af skaða og af píslum líkams síns. Líkamr er h[ús an]dar eða klæði þat er hon elskaði meir en skapara sinn ok brennr þat af því […] t hon harmi bruna húss síns, þess er hon elskaði. Réttliga fyrirdœmisk líkamr með [… ]u eru svá samtengd at líkamr sýnisk allt gera þat er ǫnd gerir.     
L.: Naar man fanger lline Fjender, saa brænder man forst eller nedbryder deres Huse, men forer dem siden selv til Döden, paa det at Fjendernes Sjæl skal sorge baade over Skaden og over sit Legems Pinsler. Legemet er Sjælens Huus eller Klædebon, som den elskede mere end sin Skaber, og derfor brænder det . . . . . .14 at den skal sörge over sit Huses Brand, hvilket den elskede. Retteligen fordömmes Legemet med . . . . . .15 ere saa forenede, at Legemet synes at gjöre alt det, som Sjælen gjör.     
3.11 D. Quot animae perveniunt ad caelum? 
3.11 Discipulus. Hvé margar andir koma til himi[n]ríkis? 
D.: Hvor mange Sjæle komme til Himmerige? 
M. Quat angeli ibi remanserunt.  [Quae singulae singuhs ordintbus angelorum assoctabuntur, prout in meritis a Deo discernuntur.] (447) 
Magister. Svá margar sem þar eru englar fyrir, ok skulu andir hverfa í allar [en]glasveitir sem Guð veit verðleik þeira.   
L.: Saa mnage som der ere Engle i Forveien, og skulle Sjælene komme ind imellem (optages i) alle Engles Skarer, saaledes som Gud veed (at) deres Fortjeneste (er).   
[4. De malorum deductione ad inferos, et de pœnis quas ibi sustinent.] 
[Chapter 4] 
[Kapitel 4] 
3.12 D. Satisfecisti mihi de his.  Nunc die qualiter agatur circa malorum exitum. 
3.12 Discipulus. Hvat segir þú frá andláti illra?   
D.: Hvad siger du om de Ondes Död? (292)   
M. Cum mali in extremis sunt, daemones cum maxima strepitu conglobati veniunt aspectu horribiles, gestibus terribiles, qui animam cum pervalido tormento de corpore excutiunt et crudeliter ad inferni claustra pertrahunt. 
Magister. Þá er nálgask andlát illra, þá koma djǫflar med myklum þys, (80) hræðiligir at áliti, ok draga þeir andir frá líkam med myklum sárleik til helvítis kvala. 
L.: Naar de Ondes Död nærmer sig, da komme Djævlene med megen Larm, frygtelige af Udseende, og trække de Sjælen fra Legemet med megen Smerte til Helvedes Kvaler. 
3.13 D. Quid est infernus vel ubi? 
3.13-14 Discipulus. Hvat er helvíti eða hvar er þat? 
D.: Hvad er Helvede eller hvor er det? 
M. Duo sunt inferni: superior et inferior.  Superior infima pars hujus mundi, quae plena est poenis; nam hic exundat nimius aestus, magnum frigus, fames, sitis, varii dolores corporis ut verbera, animi ut timor et verecundia; de hoc dicitur: “Educ de carcere”, hoc est de inferno, “animam meam” (cf. Psal., CXLI, 8), id est vitali meam.  Inferior autem locus spiritualis, ubi ignis inexstinguibilis, de quo dicitur: “Eruisti animam meam ex inferno inferiori” (Psal., LXXXV, 13).  Qui sub terra esse dicitur, ut, sicut corpora peccantium terra cooperiuntur, ita animae peccantium sub terra in inferno sepeliuntur, ut de divite dicitur: “Sepultus est in inferno” (Luc., XVI, 22).  In quo novem speciales poenae esse leguntur. 
Magister. Tvenn eru helvíti, annad it neðra, en annat it efra. It efra helvíti er hinn neðsti hlutr þessa heims. En sá staðr er fullr myr[k]ra ok meina, elds ok frosts, hungrs ok þorsta ok annarra líkamskvala, bardaga ok ekka ok hræzlu, sem ritað er: Leið þú ǫnd mína ór dýflizu, þat er at skilja, frá helvíti. Hit neðra helvíti er andlig kvǫl, þat er óslœkkviligr eldr, sem ritat er: Þú leystir ǫnd mína frá helvíti hinu neðra. Sá staðr er undir jǫrdu, at svá sé andir synðugar grafnar í píslir sem líkamir í jǫrd. Í þeim stað eru níu hǫfuðpíslir. In fyrsta er svá ákafligr eldr at eigi mundi slokkna þótt í felli ǫll vǫtn ok sjór. Sá eldr brennir ok lýsir eigi ok þeim mun heitari en vár eldr sem sjá sé líkneski skrifat eftir hinum. Ǫnnvr er frost svá mikit at eldligt fjall mundi verða at svelli ef þangat felli. Um þess[ar] píslir er ritað: Þar er grátr og gnǫtrun tanna, því at reykr af eldi gerir grát a[ug]na, en frost tannagnǫtrun. Þriðja kvǫl eru hræðiligir ormar ok drekar [ógur]ligir í sýn ok í rǫddu þeir er svá lifa í eldi sem fiskar í vatni. Fjórða kvǫl er leiðiligr daunn. Fimmta grimmligr bardagi. Sétta myrkr þat er þreifa má um, sem (AM 238.XVIII:2v) ritat er: Myrkra jǫrd ok meina, þar er byggir margr hiti ok eilíf hræzla. Sjaunda er synðaskemmd, því at þar má ekki ljótt verk leynask. Átta er hræzla ógurligrar sýnar djǫfla ok dreka, þeira er blása eldi ok brennusteini ok vesallig heyrn gráts ok djǫflahlátrs. Níunda kvǫl er eldlig bǫnd er þrøngva ǫllum liðum.         
L.: Der ere tvende Helveder, det ene det nederste, men det andet det Overste. Det Overste Helvede er den nederste Deel af denne Verden; men dette Sted er fuldt af Mörke og Meen, Ild og Frost, Hunger og Törst og andre Legems Kvaler, Slag og Hulken og Skræk, som skrevet er: “För du min Aand ud af Fængsletl” det er at forstaae fra Helvede. Det nederste Helvede er aandalig Kval, det er en uudslukkelig TId, som skrevet er: ..nu udlöste min Sjæl fra det nederste Helvede.” Det Sted er under Jorden, paa det at de syndige Sjæle skulle være begravne i Pinsler ligesom Legemerne i Jorden. Paa det Sted ere ni Hovedpinsler. Den forste er en saa voldsom Ild, at den ikke vilde slukkes, om Havet og alle Vande faldt i den. Den Ild brænder og lyser ikke, og er i samme Forhold hedere end vor Ild, som om denne var et Billede malet efter hiin: Den anden (Plage) er Frost, saa stærk at et Ildbjerg vilde blive til lis, om det faldt derhen. Om disse Pinsler er der skrevet: “Der er Graad og Tænders Gnidsel;” thi Rfig af Ilden gjör Öinenes Graad, men Frosten Tændernes Gnidsel. Den tredje Kval er skrækkelige Orme og Drager, forfærdelige i (af) Udseende og i Röst; som leve saaledes i TIden som Fiske i Vandet. Den fjerde Kval er en modbydelig Stank, den femte grusomme Hug, den sjette et saadant Mörke, som man kan föle pas, som skrevet er: “Mörkets og Menenes Land, der hvor der boer mangen (megen) Hede og evig Skræk”. Den Syvende er Skamfuldheden over Synderne, thi der kan ingen styg Gjerning skjules. Den oUende er Rædsel over det forfærdelige Syn af Djævle og Drager, som udblæse Ild og Svovl, og ynkelig HoreIse (Lyd) af Graad (293) og Djævlelatter. Den niende Kval er Ddbaand, som trykke alle Lemmer.         
3.14 D. Quae? 
 
 
M. Prima ignis qui ita semel est accensus, ut, si totum mare influeret, non exstingueretur; cujus ardor sic istum materialem vincit ignem, ut iste pictum ignem; ardet et non lucet.  Secunda est intolerabile frigus, de quo dicitur: “Si igneus mons immitteretur, in glad em verteretur.” De his duabus dicitur: “Fletus et stridor dentium” (Matth., XXIV, SI), quia fumus de igne excitat fletus oculorum, frigus striderem dentium. Tertia vermes immortales, id est serpentes et dracones visu et sibilo horribiles, qui, ut pisces in aqua, ita (448) vivunt in flamma.  Quarta est fetor incomparabilis.  Quinta flagra caedentium, ut mallei ferrum percutientium. Sexta tenebrae palpabiles, ut dicitur: “Terra tenebrarum, ubi nullus ordo et sempiternus horror inhabitat” (cf. Job., X, 22).  Septima confusio peccatorum, quae omnia ibi omnibus patent et se abscondere non valent.  Octava horribilis visio daemonum et draconum, quos igne scintillante vident, et miserabilis clamor flentium et insultantium. Nona sunt ignea vincula, quibus singulis membris constringuntur. 
           
           
3.15 D. Quare tot miserias patiuntur? 
3.15-16 Discipulus. Því hafa þeir svá margar kvalir? 
D.: Hvodor have de saa mange Kvaler? 
M. Quia consortium novem ordinum angelorum neglexerunt, juste novem tormentis' addicti maerebunt.  Et quia hic igne concupiscentiarum exarserunt, juste ibi in igne [fetido] ardebunt.  Quia vero frigore malitiae hic riguerunt, juste ibi poenali frigore stridebunt.  Dicuntur namque exterius igne candere, ut ferrum in fornace, interius frigere, ut glacies in hieme, ut dicitur: “Transeunt ab aquis nivium ad calorem nimium” (cf. Job., XXIV, 19).  Et quia invidia et odium hic eos ut vermes corrosenmt, merito eos ibi vermes mordebunt.  Quia autem hic fetore luxuriae dulciter delectabantur, juste ibi fetore putrido atrociter cruciantur.  Et quia hic disciplinam recipere noluerunt et cum hominibus flagellari non meruerunt, ideo ibi sine cessationeloris tundentur, ut dicitur: “Sunt parata judicia blasphematoribus et percutientes mallei stultorum corporibus” (Prov., XIX, 29).  Quia tenebras vitiorum hic amaverunt et ad lucem Christum venire noluerunt, ideo horridis tenebris ibi obsCurabuntur, ut dicitur: “In aeternum non videbunt lumen” (cf. Psal., XLVIII, 20).  Et quia hic peccata confiteri despexerunt, quae facere non erubuerunt, ideo omnibus ibi, nudis et apertis perpetuo confundentur.  Quia hic bona videre et audire dedignabantur, juste ibi terribili visu et miserabili auditu replebuntur.  Et quia hic per singula vitia erant (449) diffluxi, juste erunt ibi per singula membra catenis constricti.  "Optant mori et fugiet mors ab eis” (cf. Apoc., IX, 6). 
Magister. Því þeir eru verðir níu kvala at þeir óræktu samlag níu englasveita. Því brenna þeir þar í píslareldi at þeir brunnu hér í girndareldi. Svá sem þeir stirnuðu hér í illskufrosti, svá ok er ritað at þeir gnǫtri tǫnnum þar í píslarfrosti. Svá sem þeir glóa útan af eldi sem járn í afli, svá glóa þeir ok innan af frosti sem svell á vetrum. Þeir sem hér átusk innan af ǫfund ok hatri, þá er makligt at þeir etisk af ormum. Ok svá sem þeir unðu hér við synðadaun, svá er makligt at (82) þeir pínisk þar í grimmum hnyk. Þeir er hér vildu eigi ráðningarbardaga med mǫnnum, þá er makligt at þeir taki þar eilífan bardaga med djǫflum. Þeir er hér elskuðu villumyrkr ok vildu eigi koma til ins sanna ljóss, þá er makligt at þeir kvelist í eilífum píslarmyrkrum. Þeir er hér skǫmmuðusk at segja til synða þeira er þeir skǫmmuðusk eigi at gera, þá er makligt at þeir skammisk þar í allra augliti. Þeir er hér vildu eigi sjá né heyra gott, þá er makligt at þeir kvelist þar af hrædiligri sýn ok heyr[n]. Þeir er hér bundu sig í synðabǫndum, þá er makligt at þeir þrøngvisk þar [… ]dum. Þeir œskja sér at deyja, en dauðinn flýr þá, því at þeim var boð[…] du þeir eigi. Bǫkum horfask þeir til ok fótum upp en hǫfðum niðr ok eru bundn[… ]lar písler, því at þeir sneru hér baki við Guði ok hófu sik upp í ofmetnaði.                       
L.: Thi de have fortjent ni Kvaler (derved), at de forsömte Samfundet med de ni Engleskarer; derfor brænde de der i Pinsiers Ild, fordi de brændte her i Begjerlighedens Dd; ligesom de stivnede her af Ondskabs Frost, saa staaer og skrevet, at deres Tænder klappre der i PinsIers Frost. Ligesom de gloe (skinne) udvendig af Ild, som Jern i en Esse, saa gloe (glindse) de ogsaa indvendig af Frost, som lis om Vinteren. De som tæredes indvortes af Avind og Had, de have fortjent at ædes af Orme; og ligesom de her fandt Behag i Syndernes Stank, saaledes er det fortjent, at de pines der i grusom Stank. De, som her ikke vilde modtage Tugtelsens Slag blandt Mennesker, have fortjent at modtage de evige Slag blandt Djævlene. De, som her elskede Vildfarelsens Morke og vilde ikke komme til det sande Lys, have fortjent at pines i evigt PinsIers Mörke. De, som her skammede sig ved at bekjende de Synder, som de ikke skammede sig ved at gjöre, have fortjent at skamme sig der i alles Paasyn. De, som. her ikke vilde see eller höre det Gode, have fortjent at pines der af at see og höre frygtelige Ting. De, som her bandt sig i Syndernes Baand, have fortjent at trykkes der . . . . .16 De önske sig at döe, men Döden fiyer dem, thi dem blev bud . . . . . de17 de ikke. De vende Ryggen mod hinanden og Födderne op, men Hovederne ned, og ere bundne . . . . .18 Pinsler, fordi de her vendte Gud Ryggen og hævede sig op (ophöiede sig) i Hovmod.                       
3.16 D. Qualiter sunt ibi positi? 
 
 
M. Capita sunt eis deorsum mersa, dorsa ad invicem versa, pedes sursum erecti et undique in poenis distenti. 
 
 
3.17 D. Heu! Quid unquam natus est homo qui tali plectetur supplicio? 
3.17 Discipulus. Vesæll er sá maðr er til slíkra písla er borinn. 
D.: Elendig er den Mand, som er födt til slige Pinsler. 
M. Quid fles? Quid lacrimis finis? Diabolus tantum et sua membra ista patientur. 
Magister. Hvat grætr þú eða hvat harmar þú? Djǫfull einn hefir þessar kvalir ok hans liðir. 
L.: Hvorfor græder du, eller hvorfor sörger du? Djævelen alene har (lider) disse Kvaler og hans Lemmer. (294) 
3.18 D. Qui sunt membra ejus? 
3.18 Discipulus. Hverir eru liðir hans? 
D.: Hvilke ere hans Lemmer? 
M. Superbi, invidi, fraudulenti, infidi, gulosi, ebriosi, luxuriosi, homicidae, crudeles, fures, praedones, latrones, immundi, avari, adulteri, fornicatores, mendaces, perjuri, blasphemi, malefici, detractores, discordes.  Qui in his fuerint inventi ibunt in praedicta supplicia nunquam redituri. (M1161-) 
Magister. Ofmetnaðarmenn ok ǫfundsam[ir], flærðarfullir menn ok ótrúir, ofdrykkjumenn ok gálausir eða grimmir, mandrápsmenn eða þjófar, víkingar ok illvirkjar, óhreinir ok ágjarnir, hórdómsmenn blótendr ok meinsœrendr, bǫlvendr ok lygnir menn, guðlastendr, fjǫlkunnigir ok bakmálugir, sundrþykkir ok helvískir rógberarar. Þeir er í slíkum illum hlutum deyja fara til þessa písla ok koma aldri þaðan.   
L.: Hovmodige og avindsyge Mennesker, underfundige og utroe Mennesker, Drankere og Skjödeslöse eller Grusomme, Manddrabere eller Tyve, Rövere og Ildgjerningsmænd, Urene og Gjerrige, Hoerkarle, Afgudsdyrkere og Meenedere, de som bande og lognagtige Mennesker, Gudsbespottere, Troldkyndige og Bagtaleriske, Splidagtige og djævelske Bagvaskere. De, som doe i slige onde Ting, fare til disse Pinsler og komme aldrig derfra.   
[5. Quomodo beati erga damnatos se habeant.] 
[Chapter 5] 
[Kapitel 5] 
3.19 D. Heu! Videbunt eos justi? 
3.19 Discipulus. Sjá réttlátir menn þá? 
D.: See de retfærdige Mennesker dem? 
M. Justi videbunt malos in poena, ut magis gaudeant quod hanc evaserunt; mali etiam ante judicium videbunt bonos in gloria, ut magis doleant quod hanc neglexerunt.  Post judicium autem boni quidem semper videbunt malos in poenis; mali vero nunquam amplius videbunt bonos. 
Magister. Réttlátir sjá illa í píslum at þeir fagni því er þeir forðuðust slíkar kvalar. Illir sjá ok góda í dýrð fyrir dómsdag, at þeir harmi sig órœkt hafa þessa dýrð. En eftir dóm sjá ávallt góðir illa í píslum. En illir sjá aldri góða.   
L.: De Retfærdige see de Onde i Pinsler, forat de skulle frydes over, at de (selv) undgik slige KvaJer. De Onde see ogsaa de Gode i Herlighed for Dommedag, forat de skulle sörge over, at de have forsömt (at tragte efter) denne Herlighed. Men efter Dommen see de Gode bestandig de Onde i Pinsler, men de Onde see aldrig de Gode.   
3.20 D. Non dolent justi, cum eos viderint ita torqueri? 
3.20 Discipulus. Harma eigi réttlátir er þeir sjá þá kveljas? 
D.: Sorge ikke de Retfærdige, naar de see dem pines? 
M. Non. Licet pater videat filium aut filius patrem in poena aut mater filiam vel filia matrem ibi conspiciat aut vir uxorem aut uxor maritum, non solum non dolent, sed ita est eis delectabile hoc videre, sicut nobis cum viderimus pisces in gnrgite ludere, ut dicitur: “Laetabitur justus, cum viderit vindictam peccatorum” (Psal., LVII, II). (450) 
Magister. Þótt faðir sjái son eða sonr fǫður, móðir dóttur eða dóttir móður eða sjái maðr konu sína eða konan bónda sinn í píslum, [þá] harma þeir eigi heldr en vér þá vér sjáum fiska leika í hyl, sem ritat er: Gleðjask mun réttlátr þá er hann sér synð hefnda . (86) 
L.: Om end en Fader seer sin Sön eIler Sönnen sin Fader, Moderen sin Datter eller Datteren sin Moder, eller (om) Manden seer sin Kone eller Konen sin Mand i Pinsler, saa sörge de ikke mere end vi, naar vi see Fiske lege i et Hul. (dybt Sted i en Aa), som skrevet er: ”Den Retfærdige skal glæde sig, naar han seer Synden hævnet (straffet).” 
3.21 D. Non orant pro eis? 
 
 
M. Contra Deum sentirent si pro damnatis orarent; ita enim Deo uniti sunt, quod eis judicia Dei per omnia placebunt; ideo et in eis gaudebunt. 
 
 
[6. Quis infernus justorum animas ante Christi adventum exciperet.] 
[Chapter 6] 
[Kapitel 6] 
3.22 D. In quo inferno er ant justi ante adventum Christi? 
 
 
M. In superiori, in loco quodam juncto inferiori, in quo poterant alterutrum conspicere.  qui erant ibi, quamvis carerent supplicio, videbatur eis esse in inferno, cum essent separati a regno.  Illis autem qui erant in inferiori videbatur refrigerium paradisi; unde et dives rogabat a Lazaro guttam super se stillari. 
     
     
3.23 D. Quam poenam habebant ibi? 
 
 
M. Quasdam tenebras tantum, ut dicitur: “Habitantibus in regione umbrae mortis lux orta est eis” (Isa., IX, 2), quidam ex eis erant in quibusdam poenis.  Venit ergo Dominus ad infernum superiorem nascendo, ut liberaret oppressos a diabolo; descendit ad inferiorem moriendo, ut redimeret captivos a tyranno, ut dicitur: “Dices his qui vincti sunt: Exite et his qci in tenebris: Revelamini” (Isa., XLIX, 9).  Vinctos vocat qui erant in poenis, alios vera in tenebris quos omnes absolvit et in gloriam duxit rex gloriae. 
     
     
[7. Quomodo beati se invicem cognoscant, et pro nobis intercedant.] 
[Chapter 7] 
[Kapitel 7] 
3.24 D. Cognoscunt se ibi? 
 
 
M. Animae justorum omnes justos cognoscunt et nomine et genere et merita ipsorum, quasi semper cum eis fnissent.  Malos etiam omnes in tantum cognoscunt, ut propter quod meritum unusquisque ibi sit sciant.  Mali quoque malos cognoscunt et bonos quos vident in tantum, ut etiam nomina illorum sciant, ut dives Abrahae et Lazari. 
     
     
3.25 D. Orant animae pro caris suis? 
 
 
M. Justi orant pro his quos in Domino arnaverunt vel pro his qui eos invocabunt, ut a malo serventur et a mundi temptamentis liberentur et, si in errore sunt, ut corrigantur et eis celerius associentur. (451) 
 
 
3.26 D. Qualiter orant? 
 
 
M. Desiderium eorum est oratio illorum.  quidquid enim desiderant, sine dilatione percipient.  Illorum etiam orare est cruciatus corporis vel bene gesta pro Christo Deo repraesentare.  Non tamen aliquid orant nisi Quod Deus ipse disposuit facere; alioquin incassum orarent. 
       
       
[8. De gaudio, et mansionibus, scientia, et apparitione beatorum: itemque de spectris per damnatos exhibitis.] 
[Chapter 8] 
[Kapitel 8] 
3.27 D. Habent plenum gaudium? 
 
 
M. Nequaquam. Sicut enim vocati ad convivium venientes de sua susceptione sunt laeti, de absentibus amicis solliciti, cum autem omnes simul conveniunt, amplius gaudebunt, ita animae justorum de sua nunc gloria quidem laetantur, de absentia autem nostra sollicitantur.  Cum autem corpora receperint et omnes in unum convenerint, tunc gaudium plenum habebunt. 
   
   
3.28 D. Quae est domus Patris et multae mansiones? 
 
 
M. Domus Patris est visio Dei omnipotentis, in qua justi ut in domo gloriantur.  Mansiones sunt diversae pro meritis remunerationes. 
   
   
3.29 D. Sciunt animae quae hic aguntur? 
 
 
M. Justorum animae sciunt omnia quae hic gerruntur; quae autem in poenis sunt, nesciunt nisi quae eis angeli vel sancti referunt; quae vero in inferno sunt, non plus norunt qui hic agatcr quam vivi sciunt quid ibi agatur.  Ut tamen olim prophetae quaedam sciverunt quae alii ignoraverunt, non tamen omnia, ita quaedam animae inter malos quaedam sciunt quae alii nesciunt, quamvis non omnia, quae eis vel divinitus revelantur vel eis a morientibus et illuc venientibus nuntiantur. (452) 
   
   
3.30 D. Possunt apparere quando volunt vel qui bus volunt ? 
 
 
M. Animae sanctorum apparent quando volunt et quibus volunt sive vigilantibus sive dormientibus.  Quae autem in poeuis sunt, non apparent, uisi ab angelis permittantur, ut pro liberatione sua rogent aut liberatae gaudium suum amicis suis nuntient.  Qnae autem in inferno sunt, nulli apparere possunt; si autem aliquando videntur apparere sive in somtris sive vigilantibus, non ipsae, sed daemones creduntur in illarum specie, qui etiam in angelos lucis se transfigurant, ut decipiant; si autem veraciter contingit, pro alicujus sancti merito fit, ut S.  Martino atrima latronis apparuit ubi altare destruxit, vel pro admouitione, ut Anima Benedicti papae in monstro apparuit, cujus caput et cauda asinus, medietas ursus fuit, quae se die noctuque per aspera et ignea loca trahi et post judicium deglutiendam asseruit olla gehennali. 
       
       
3.31 D. In qua forma apparent? 
 
 
M. In humana, corpore assumpto de aere. (M1163-) 
 
 
[9. Unde somnia.] 
[Chapter 9] 
[Kapitel 9] 
3.32 D. Unde veniunt somtria? 
 
 
M. Aliquando a Deo, cum aliquid futuri revelatur, sicut Joseph per stellas et manipulos quod fratribus suis praeferretur, aut aliquid necessarium admonetur, ut alius Joseph, ut fugeret in Aegyptum. Aliquando a diabolo, cum aliquid turpe videtur aut bonum impedire nititur, ut in passione Domini de uxore Pilati legitur.  All quando ab ipso homine, cum, quod (S) viderit vel audierit vel cogitaverit, hoc in somtris imaginatur et in timore positus per tristia, in spe per laeta ludificatur. 
   
   
[10. De Antichristo, et adventu Enoch ac Eliæ.] 
[Chapter 10] 
[Kapitel 10] 
3.33 D. Benedictum Dei Verbum, qui tot secreta mihi reserat per os tuum.  Nunc, si rogare auderem, libenter de Antichristo audirem. (453) 
   
   
M. Antichristus in magna Babylouia de meretrice generis Dan nascetur.  In matris utero diabolo replebitur, in Corozaim, a malefids nutrietur.  Universo orbi imperabit, totum genus hominum sibi quatuor modis subjugabit.  Uno modo: nobiles sibi divitiis adsciscet, quae sibi maxime affluent, quia omnis abscondita pecunia erit ei mauifesta.  Secunda modo: vulgus sibi terrore subdet, quia maxima saevitia in Dei cultores furiet.  Tertio modo: sapientia et incredibili eloquentia clerum obtinebit, quia omnes artes et omnem scripturam memoriter sciet.  Quarto modo: mundi contemptores, ut sunt monachi, signis et prodigiis fallet; faciet enim stupenda miracula, ut jubeat ignem de caelo descendere et adversaries suos coram se consumere et mortuos surgere et sibi testimonium dare. 
             
             
3.34 D. Suscitabit mortuos vere? 
 
 
M. Nequaquam. Sed diabolus ejus maleficio corpus alicujus damnati intrabit et illud apportabit et in illo loquetur, quasi vivum videatur, ut dicitur: “In omtribus sigtris et prodigiis mendacibus” (cf. II Thess., II, 9).  Hic antiquam Hierusalem reaedificabit, in qua se ut Deum coli jubebit.  Hunc Judaei ex toto orbe venientes summa voto suscipient, sed per praedicationem Eliae et Enoch ad christianam religionem redibunt et omnes pene dirum martyrium subibunt. 
     
     
3.35 D. Quali aetate venient illi duo? 
3.35 Discipulus. Með hverjum aldri koma þeir Enok ok Helías? 
 
M. In ea qua assumpti sunt, qui etiam ab Antichristo, qui vacatur Antemos, id est contrariu:s, vel Arnoyme, id est nego, vel Titan, id est sol vel gigas, interficientur. (454)  [In tribus partibus mundi, Asia, Africa, Europa, tribus lingnis appellatur:in Hebraea Arnoyme, in Graeca Antemos, in Latina vocatur Titan.] Hic monarchiam per tres annos et dimidium obtinebit.  Deinde tentorium suum ad expugnandos justos in monte Oliveti extendet, in qno invenietur subita morte mortuus spiritu oris Domini, id est jussu Dei interfectus, ut dicitur: “Praecipitabit Dominus inclytum nniversae terrae in monte sancta.” 
Magister. Með þeim aldri sem þeir voru upp numnir en þeir munu drepnir verða af Antichristo. En hann man hafa veldi sjau misseri ok man hann síðan setja tjaldbúð sína í fjallinu Oliueti ok berjask í gegn réttlátum. En þar man hann finnask drepinn bráðum dauða með anda munns Guðs, þat er at boðorði hans sem ritat er: Dróttinn man steypa hǫfðingja allrar jarðar í helgu fjalli Oliueti.     
     
3.36 D. Cum dictum sit: “Dies illi propter electos breviabuntur (Matth., XXIV, 22),, erunt tunc dies breviores quam nunc? 
3.36 Discipulus. Eru þá dagar skemmri en nú, því at svá er sagt í bókum at dagar munu skemmask fyrir helga menn? 
 
M. Dies tunc ita longi erunt sicut nunc, ut dicitur: “Ordinatione tua perseverat dies” (Psal., LXVIII, gr).  Sed dies dicuntur breviari, quia breve tempus, id est tres semis annos, regnabit.  Porro corpora hominum creduntur:minora quam nostra, sicut nostra etiam minora quam anti quorum. 
Magister. Jafn langir eru þá dagar sem nú, svá sem Davíð mælti: Á þinni skipan haldask dagar. En dagar segjask af því skemmask at Antichristus hefir litla stund veldi, þat er þrjá vetr. En þá munu menn minni vera vexti en nú svá sem vér erum minni en hinir fyrru menn.     
     
3.37 D. quid postea erit ? 
3.37 Discipulus. Hvat verðr þá síðan? 
 
M. Relinquentur quadraginta dies his qui ejus terrore vel fallacia lapsi sunt, ut poenitere possint.  Post haec, qua die judicium fiat, omnis homo ignorat. 
Magister. Fjórir tigir daga eru veittir til iðranar þeim er villtir urðu fyrir ógn Antakrists eða flærð, en síðan veit engi á hverjum degi eða stundu dómadagr verðr. Um upprisu kvikra ok dauða .   
   
[11. De novissima tuba, et resurrectione.] 
[Chapter 11] 
[Kapitel 11] 
3.38 D. quid est novissima tuba (I Cor., XV, 52)"? 
3.38 [Discipulus] Hvat er hit efsta móthorn? 
 
M. Cum Dominus daret legem in monte, audita est vox tubae; ita angeli ad hoc constituti, corporibus et tubis de aere sumptis, terribile judicium Dei sonitu tubae mundo intonant, ut dicitur: “Canet enim tuba” (I Cor., XV, 52), et iterum: “Periit memoria eorum cum sonitu” (Psal., IX, 7); et altisona voce mortnis: Surgite, clamant, ut dicitur: “Media nocte clamor factus est” (Matth., XXV, 6).  Ad quam vocem omnes mortui boni et mali “in ictu oculi (I Cor., XV, 52)”, id est (455) quam cito possis oculum asperire, [immo aperto oculo lucem videre,] resurgent. 
Magister. Móthorns rǫdd var heyrð forðum þá er Guð dróttinn gaf lǫg í fjalli. Svá taka englar þá líkami ok móthorn ór lofti ok vekja allan heim með ógurligri móthornsrǫddu til dóms, sem ritat er: Móthorn man syngja ok rísa upp dauðir. Ok enn er svá mælt: Á miðri nátt gerðisk kall mikit.   
   
3.39 D. Quae est “resurrectio prima” (Apoc., XX, 5)? 
3.39 Discipulus. Hver er hin fyrsta upprisa? 
 
M. Sicut sunt duae mortes, ita sunt duae resurrectiones.  Una animarum, altera corporum. Cum homo peccat, anima moritur, quia a vita, Deo, deseritur et in corpore quasi in sepulcro sepelitur; cum vero per poenitentiam ad vitam, Deum, redit, quasi a morte resurgit.  Alia erit corporum. 
Magister. Svá sem dauðar eru tveir svá eru upprisur tvær, ǫnnur andar en ǫnnur líkams. Þá deyr ǫnd er maðr misgerir, því at hon fyrirlítr hit (AM 544:12r) sanna líf Guðs ok er hann grafinn í líkam. En er hon hverfr aftr til lífs fyrir iðran, þá rís hon upp af dauða. En ǫnnur er líkams upprisa á hinum efsta degi.     
     
3.40 D. Qua die? 
 
 
M. In die paschae, ea hora qua Christus resurrexit. 
 
 
3.41 D. Erit tunc aliquis in mundo? 
3.41 Discipulus. Eru nøkkurir menn þá í heimi? 
 
M. Ita plenus erit hominibus, ut est hodie, qui ita erunt operantes, ut hodie.  quid,am arabunt, quidam navigabunt, quidam aedificabunt, quidam aliud et aliud facient. 
Magister. Svá er þá heimr manna fullr sem nú ok eru menn þá at verki sínu sem nú, sumir erja en sumir fara a skipum eða gera aðra sýslu. (88)   
   
3.42 D. Quid de illis fiet? 
3.42 Discipulus. Hvat verðr þá ór þeim? 
 
M. Justi, cum resurgent, mox ab angelis in aera obviam Christo rapientur (10) et electi viventes cum eis rapientur (11) et in ipso raptu morientur (12) et reviviscent (13).  Hoc praecessit in Maria et Johanne: Maria, quae recepto corpore post mortem in gloriam est assumpta; Johannes, qui cum corpore raptus et in ipso raptu creditur mortuus et revivisvens (14).  Reprobi vero de ipso terrore morientur et confestim reviviscent.  Et hoc est judicare vivos et mortuos. 
Magister. Þá er réttlát[ir] rísa upp þá takask þeir þegar í loft af englum á mót Kristi. En þeir er áðr lifðu deyja í sjalfri uppnumningu ok endrlifna þegar. Þessa upprisu hǫfðu þau María ok Jóhannes. María tók líkam eftir dauða ok grǫft ok va[r] upp nomin síðan í dýrð. En Jóhannes dó í sjalfri uppnumningu ok endrlifnaði. En vándir deyja af hræzlu engla raddar ok endrlifna þegar. Þetta er at dœma lifendr ok dauða.       
       
3.43 D. Resurgent qui in matribus sunt mortui? (456) 
 
 
M. Quotquot vitalem spiritum acceperunt resurgent. 
 
 
3.44 D. Qua aetate vel qua mensura? 
 
 
M. Qua erant, cum essent triginta annorum, vel futuri erant, si ante moriebantur. 
 
 
3.45 D. Aliquando devorat lupus hominem et cam hominis vertitur in suam carnem; lupum vero ursus, ursum leo.  Quomodo resurget ex his homo? 
   
   
M. Quod fuit caro hominis resurget; quod bestiarum remanet.  Scit enim bene secernere qui scivit cuncta ex nihilo condere.  Sive ergo membratim a bestiis sive a piscibus sive a volucribus devorentur, onmes in resurrectione reformabuntur in tantum ut nec capillus de eis pereat. 
     
     
3.46 D. Si capilli et ungues praecisi in locum suum (M1165-) redeunt, nonne deformes erunt? 
 
 
M. Non est intelligendum quod sint redituri in priorem locum, sed, sicut figums, si vas noviter factum frangat et de eodem Into aliud faciat non attendeus quid prius ansa vel fundus fuerit, ita formator Deus de eadem materia aliud corpus huic valde dissimile reformabit, cui omnis deformitas et infirmitas absit et onmis integritas et decor adsit, quamvis unumquodque membrum Deus in suum locum decenter restaurare possit. 
 
 
3.47 D. Qui hic habuerunt bina capita vel plura membra vel quibus defuerunt aliqua aut pingues aut macres fuerunt resurgent tales? 
 
 
M. Qui hic duo capita habuerunt, duo etiam corpora resurgent et unaquaeque auirna habebit suum corpus, cui nihil indecens et deforme adhaereat et omnia membra sana et integra, onmi pulchritudine plena habeat. 
 
 
3.48 D. Quid sentis de abortivis? 
 
 
M. In quantum est semen patris, resurget in patre; in quantum est sanguis matris, resurget in matre. (457) 
 
 
3.49 D. Qualia corpora habebunt? 
 
 
M. Immortalia et incorruptibilia et ut splendidum vitrum' perlucida.  Reprobi quoque similiter immortalia, quamvis sine fine jugiter in morte dolentia, et incorruptibilia, in hoc quod, cum omnibus poenis afficiantur, non consumuntur, sed tamen tenebrosa. 
   
   
[12. De judicio ejusque circumstantiis.] 
[Chapter 12] 
[Kapitel 12] 
3.50 D. Qua hora fiet judicium? 
 
 
M. Media nocte.  Qua hora angelus Aegyptum devastavit et Dominus infernum spoliavit, ea hora electos suos de hoc mundo liberabit. 
   
   
3.51 D. Qualiter veuiet Dominus ad judicium? 
 
 
M. Sicut imperator ingressurus civitatem. Corona et alia insignia praeferuntur, per quae adventus ejus cognoscitur.  Ita Christus in ea forma qua ascendit cum omnibus ordinibus angelorum ad judicium veuiens; angeli crucem ferentes praeeunt; mortuos et tuba et voce in occursum ejus excitant; onmia elementa turbabuntur, tempestate ignis et frigoris mixtim undique furente, ut dicitur: “Ignis ante ipsum praecedet et in circuitu ejus tempestas valida” (cf. Psat., XLIX, 3), et alibi: “Pugnabit orbis pro eo contra insensatos” (Sap., V, 2I). 
   
   
3.52 D. Erit judicium in valle Josaphat? 
 
 
M. Vallis Josaphat dicitur vallis judicii.  Vallis semper est juxta montem. Vallis est hic mundus, mons est caelum. In valle ergo fit judicium, id est in isto mundo, scilicet in aere, ubi justi ad dexteram ut oves statuentur, impii autem ad sinistram ut haedi (10) ponentur. (458) 
   
   
3.53 D. Quomodo ad dexteram vel ad sinistram? 
 
 
M. Ad dexteram scilicet sursum iu gloria; ad sinistram deorsum in terra.  Justi enim geminis alis caritatis ad alta sublevautur, ut dicitur: “Sancti sument pennas ut aquilae” (cf. I sa., XL, 31).  Impii autem peccatis ut plumbum ad terrena, quibus toto corde inhaeserant, deorsum deprimuntur. 
     
     
[13. De judice et assessoribus.] 
[Chapter 13] 
[Kapitel 13] 
3.54 D. Quali forma apparebit ibi Dominus? 
 
 
M. Electis in ea forma qua in monte apparuit; repro bis vero in ea forma qua in cruce pependit. 
 
 
3.55 D. Erit ibi crux, scilicet lignum in quo Dominus est passus? 
 
 
M. Nequaquam, sed lux in modum crucis splendidior sole. 
 
 
3.56 D. Quare faciet Filius judicium? 
 
 
M. Filius est similitudo Dei.  Angelus autem et homo usurpaverunt sibi similitudinem Dei.  Justum est ergo ut cui facta est injuria judicium faciat pro vindicta, quamvis Pater et Spiritus Sanctus ei cooperentur. 
     
     
3.57 D. Est ibi sedes in qua sedeat, ut dicitur: “Sedebit super sedem majestatis” (Matth., XXV, 31)? 
3.57 (AM 674a:37) .... má ok því trúa at hann siti á dómstóli í lofti teknum sem dómandi, því at hann sýnisk þar maðr. 
 
M. Christus dicitur nunc stare et pro sponsa sua pugnare; tunc, devictis hostibus et sponsa ad se recepta, in majestate sedebit, hoc est humanitas in divinitate requiescet.  Super sedem suam etiam sedebit, quia ab onmi Iahore in Ecclesia cessabit. (END CORR)  Tamen, quia homo ibi apparebit, super sedem de aere sumptam ut judex sedere creditur. 
     
  D.: Bede de da ikke for dem?  L.: Imod Gud handlede de, hvis de bade for dem, som han har bortjaget, Men de ere saa19 . . . . . . . . . .20 Man kan ogsaa antage, at han sidder som Dom (295)mer paa et Dommersæde, taget (dannet) han kommer der tilsyne som Menneske. 
3.58 D. Habebunt apostoli sedes, ut dicitur: “Sedebitis super sedes duodecim” (Matth., XIX, 28)? 
3.58 Discipulus. Hafa postular þar sæti sem sagt er at þeir munu sitja á tolf dómstólum? 
D.: Have Apostlene der Sæder, som der siges, at “de skulle sidde på tolv Dommersæder” (Matth. 19,28)? 
M. Conscientiae ipsorum sunt sedes eorum, in quibus, (459) devicto mundo et vitiis, quasi in sede triumphantes quiescent.  Sed et ipsi super sedes de aere videntur sedere, ut dicitur: “Sedebunt super sedes in judicio” (Psal., CXXI, 5). 
Magister. Hugskot þeira eru sæti þeira. Í þeim hvílask þeir svá sem í sæti at yfirstignum ǫllum lǫstum.  Þeir sýnask ok sitja at dómi á dómstólum ór lofti teknum. 
L.: Deres Sind er deres Sæde, deri tage de Hvile, ligesom paa et Sæde, efterat have overvundet alle Laster; de synes ogsaa at sidde i Dommen paa Dommersæder, tagne (dannede) af Luften.   
3.59 D. Qualiter fiet judicium? 
3.59 Discipulus. Hversu gerisk dómr sá? 
D.: Hvorledes bliver den Dom? 
M. Nunc sunt boni et mali mixti et multi videntur boni qui sunt mali et multi putantur mali qui sunt boni.  Tunc ab angelis boni a malis, ut grana a paleis, secernentur et in quatuor ordines dividentur.  Unus ordo est perfectorum cum Deo judicantium. Alter justorum, qui per judicium salvantur.  Tertius impiorum sine judicio pereuntium. Quartus malorum, qui per judicium damnantur. 
Magister. Nú eru samblandnir góðir ok illir ok sýnask margir góðir þeir er illir eru, en þeir sumir illir er góðir eru.  En þá skilja englar góða frá illum sem korn frá ǫgnum ok skipta þeim í fjórar sveitir.  Ein sveit er algǫrra [… ] dœma með dróttni, ǫnnur réttlátra þeira er hjalpask í dómi,  en þriðja ómil-(AM 674a:38)dra er fyrfarask ǫ́n dóm, en fjórða illra er fyrfarask í dómi. 
L.: Nu ere gode og onde sammenblandede , og mange synes gode, som ere onde; men nogle af dem, som ere gode, (synes) onde: men da adskille Englene de Gode fra de Onde, som Korn fra Avner, og dele dem i fire Skarer. Den förste Skare ere (bestaaer af) de Fuldkomne, som dömmes med Herren; den anden af de Retfærdige, som frelses i Dommen; den tredje bestaaer af de Ugudelige, som fortabes i Dommen (ved at fordömmes).       
3.60 D. Qui sunt qui judicant? 
3.60 Discipulus. Hverir skulu dœma? 
D.: Hvilke skulle dömme? 
M. Apostoli, martyres, monachi, virgines. 
Magister. Postular ok píndir ok munkar ok meyjar. 
L.: Apostle og Martyrer og Munke og Möer. 
3.61 D. Quomodo judicabunt justos? 
3.61 Discipulus. Hversu dœma þeir réttláta? 
D.: Hvorledes dömme de de Retfærdige? 
M. Monstrant eos suam doctrinam et sua exempla fuisse imitatos et ideo regno dignos. 
Magister. Sýna þeir þá dýrðar verða fyr þat er þeir bǫtnuðu af kenningum þeira ok dœmum. 
L.: De vise, at de ere værdige til Herlighed, fordi de forbedredesved deres Lære og Exempel. 
[14. De judicandis et sine judicio perituris; de ira Dei, et de apertione librorum.] 
[Chapter 14] 
[Kapitel 14] 
3.62 D. Qui sunt qui judicantur? 
3.62 Discipulus. Hverir hjalpask í dómi? 
D.: Hvilke frelses i Dommen? 
M. Qui opera misericordiae in legitimo conjugio exercuerunt vel qui peccata sua poenitentia et eleemosynis redimerunt.  His dicetur : “Venite, benedicti Patris mei; esurivi et dedistis mihi manducare” et caetera quae ibi sequuntur (Matth., XXV, 34–35). 
Magister. Þeir er gerðu miskunnarverk í lǫgsamligum hjúskap ok þeir er synðir sínar bœttu með iðrun ok ǫlmusugœði.  Við þá er svá mælt: Komið ér blezaðir fǫður mínns, því at mik hungraði ok gǫ́fuð ér mér at eta. 
L.: De, som udövede Barmhjertighedsgjerninger i lovligt Ægteskap, og de, som bödede for deres Synder med Anger og Almisse-Gaver;  til dem vil der blive sagt: “Kommrt hid, min Faders Velsignede, this jeg var hungrig og I gave mig at æde” (Matth. 25, 34–35). 
3.63 D. Dicentur haec sonis verborum? 
3.63 Discipulus. Mælir Kristr þessi orð við þá? 
D.: Taler Christus disse Ord til. dem? 
M. Cum Christus (10) homo appareat et ipsi in corporibus adsistant, potest esse quod haec verba sonaliter fiant.  Tamen, cum sit ibi omnibus manifestum per quod meritum quisque salvetur vel damnetur, ma(M1167-)gis nobis per haec verba innuitur per quae merita salventur. (460) 
Magister. Rétt er at trúa at hann mæli, þar er hann vitrask maðr mǫnnum.  En fyr því at þat vitu allir fyr hvern verðleik (AM 674a:39) hverr skal hjalpask eða fyrdœmask, þá er fyrrmeir í þessum orðum kennt fyr hvern verðleik vér skulum hjalpask. (90) 
L.: Ret er det at troe (man kan gjerne antage), at han taler, da han aabenbarede sig som Menneske for Menneskene;  men da alle (paa Dommens Dag) vide, hvorved enhver har fortjent at frelses eller fordömmes, saa tilkjendegives forud ved disse Ord, ved hvilken Fortjeneste vi skulle frelses. (296) 
3.64 D. Quomodo judicentur? 
 
 
M. Caelesti palatio qui haec fecerunt digni censentur. 
 
 
3.65 D. Qui sunt qui sine judicio pereunt? 
3.65 Discipulus. Hverir farask ǫ́n dómi? 
D.: Hvilke fortabes uden Dom? 
M. Qui “sine lege peccaverunt (Rom., II, I2)”, pagani scilicet et illi Judaei qui fuerunt post passionem Christi.  Nam post suam passionem legis observatio reputatur idolatriae superstitio. 
Magister. Þeir er fyr útan lǫg misgerðu sem heiðnir eða Gyðingar er eftir písl Krists váru,  því at eftir písl hans er inum fornum lǫgum jafnat við blót. 
L.: De som syndede foruden Lov, som Hedninger eller de Joder, der levede efter Christi Lidelse,  thi efter hans Lidelse lignes den gamle Lov ved Afgudsdyrkelse. 
3.66 D. Videbunt ipsi Christum? 
3.66 Discipulus. Munu þeir sjá Krist? 
D.: Vi de komme til at see Christum? 
M. Videbunt, sed ad sui perniciem et [confusionem], ut dicitur: “Videbunt in quem transfixerunt” (Joan., XIX, 37).  Omnes namque impii in nece Domini consenserunt. 
Magister. Sjá þeir hann til áfallsdóms sér sem ritit er: Sjá munu þeir þann er þeir […],  því at allir ómildir urðu samráða á dauða Krists. 
L.: See skulle de ham, (sig) til Fordömmelse, som skrevet er: “De skulle see den, som de [have gjennemstukket]”,  thi alle Ugudelige vare enige om Christi Död. 
3.67 D. Quare dicitur de eis: “Non resurgunt impii in judicio” (Psal., I, 5)? 
3.67 Discipulus. Hví er svá sagt frá þeim at ómildir rísa eigi upp í dómi ? 
D.: Hvorfor siges der om dem, at de Ugudelige opstaae ikke i Dommen? 
M. Non continget illis ut ibi judicent, sicut hic fecerunt.  De his dicitur: “Pones eos ut clibanum ignis in tempore vultus tui” (Psal., XX, 10). 
Magister. Eigi bersk þeim þat at hendi at þeir dœmi þar of aðra sem hér.  Of þá er svá mælt: Setja muntu þá í ofn elds á tíð reiði þinnar. 
L.: Det tilfalder dem ikke at dömme om andre som her,  om dem siges der: “Du vil sætte dem i en Ild-ovn paa din Vredes Tid.” 
3.68 D. Qui judicantur et pereunt? 
3.68 Discipulus. Hverir farask í dómi? 
D.: Hvilke fortabes i Dommen? 
M. Judaei qui ante adventum Christi sub lege peccaverunt et mali christiani qui malis operibus Deum negaverunt.  His dicetur: “Discedite a me, maledicti, in ignem aeternum; esurivi et non dedistis mihi manducare” et caetera (Matth., XXV, 4I–42).  Quibus verbis innuitur quare damnentur, quia crimina sua eleemosynis redimere contempserunt.  Et debes notare quod non dicit: “Venite, benedico vos”, nec dicit: “Discedite, maledico vos”, sed: “Quia estis benedicti, venite”, et: “Quia estis maledicti, discedite.” 
Magister. Gy-(AM 674a:40)ðingar þeir er misgerðu í lǫgum fyrir písl Krists ok vándir kristnir þeir er Guðs verkum níttu.  Við þá er mælt: Farið ér frá mér bǫlvaðir í eld eilífan, því at mik hungraði ok gǫ́fuð ér mér eigi at eta né drekka.  Í þessum orðum sýnisk at þeir fyrdœmask af því at þeir vildu eigi bœta synðir sínar með ǫlmusugœði.  Eigi mælir hann svá: Komið ér, bleza ek yðr, heldr: Komið ér því at ér eruð blezaðir. Ok eigi mælir hann svá: Farið braut ér, bǫlva ek yðr, heldr: Því at ér eruð bǫlvaðir. 
L.: Jöderne, som syndede under Loven för Christi Pine (Död), og andre Christne, som fornægtede Guds Gjerninger;  til dem bliver der sagt: “Gaaer I fra mig, I forbandede, i evig Ild; thi jeg hungrede, og I gave mig ikke at æde eller drikke” (Matth. 25, 41.42).  Ved disse Ord vises, at de fordömmes, fordi de vilde ikke böde for deres Synder med Almissegaver.  Ikke siger han saaledes: ”Kommer! jeg velsigner eder!” men “Kommer! thi I ere velsignede” og ikke siger han saaledes: “Gaaer bort, jeg forbander eder”, men “fordi I ere forbandede!” 
3.69 D. Quis benedixit istos et quis maledixit illos? 
3.69 Discipulus. Hverr blezaði þessum eða bǫlvaði hinum? 
D.: Hvem velsignede disse eller forbandede hine? 
M. Spiritus Sanctus quotidie per ora amicorum et inimicorum electos benedicit, ubi dicitur: “Benedicti vos a Domino” (Psal., CXIII, I5), et iterum: “Benedictio Domini super vos” (461) (Psal., CXXVIII, 8).  Reprobos vero per ora omnium maledicit, ubi dicitur: “Maledicti qui declinant a mandatis tuis” (Psal., CXVIII, 21). 
Magister. Andi heilagr blezar hvern dag góða menn, sem ritit er: Blezaðir eruð ér af Guði ok er blezun Guðs yfir yðr.  En hann bǫlvar il-(AM 674a:41)lum fyr allra munn sem sagt er: Bǫlvaðir eru þeir er hneigjask af boðorði Guðs. 
L.: Den hellige Aand velsigner hver Dag de gode Mennesker, som skrevet er: “Velsignede ere I af Gud”, og “Guds Velsignelse er over eder”;  men han forbandede de Onde gjennem alles Mund, som der er bleven sagt: “Forbandede ere de, som afvige fra Guds Bud.” 
3.70 D. Quomodo judicabunt eos sancti? 
3.70 Discipulus. Hversu dœma þá helgir? 
D.: Hvorledes dömme de Hellige dem? 
M. Suis meritis ostendent eos nec facta nec dicta sua secutos et ideo supplicio dignos.  “Hos in ira sua conturbabit Dominus et devorabit eos ignis” (Psal., XX, 10). 
Magister. Sýna þeir þá písla verða fyr þat er þeir lifðu eigi eftir orðum þeira ok verkum.  Guð skelfir þá í reiði sinni ok mun eldr svelgja þá. 
L.: De vise, at de have fortjent Pinsler, fordi de levede ikke efter deres (de Helliges) Ord og Gjerninger.  Gud forfærder dem i sin Vrede og Ild vil opsluge dem. 
3.71 D. Habet Dominus furorem vel iram? 
3.71 Discipulus. Hefir Guð reiði eða bræði? 
D.: Har Gud Vrede eller Forbitrelse? 
M. In Deo non sunt tales motus, qui, ut dicitur, omnia “cum tranquillitate judicat” (cf. Sap., XII, r8).  Sed, cum in reos sententia justae damnationis profertur, irasci eis qui haec patiuntur videtur. 
Magister. Eigi er slík hrøði hugar í Guði heldr dœmir hann allt í kyrrleik,  en þeim sýnisk hann reiðr er fyrdœmask af honum. 
L.: Ikke er slig Sindets Bevægel i Gud, men han (297) dömmer alt med Rolighed;  men han synes dem vred, som fordömmes af ham. 
3.72 D. Habebint justi defensores aut mali accusatores? 
3.72 Discipulus. Hvat er góðum til varnar eða illum til sóknar? 
D.: Hvad er de Gode til Forsvar eller de Onde til . Anklage? 
M. Conscientias suas.  Ita namque omnes a fulgore crucis illustrantur, ut, sicut nunc sol ab omnibus, ita omnium hominum tunc conscientiae ab omnibus in propatulo videantur. 
Magister. Hugskot þeira sjalfra,  því at af skini kross Guðs verða allir hugir þar jafn auðsæir ǫllum sem hér sól. (92) 
L.: Deres eget Sind (egen Samvittighed),  thi ved Glandsen af Guds Kors blive alle Sind der ligesaa aabenbare for alle som Solen her. 
3.73 D. Quid est quod dicitur: “Libri aperti sunt et liber vitae et judicati sunt mortui de his quae erant scripta in libris” (cf. Apoc., XX, I2)? 
3.73 Discipulus. Hvat er þat er sagt er at bœkr lúkask upp ok lífsbók ok dœmask dauðir menn af þeim hlutum er ritnir eru á bókum? (AM 674a:42) 
D.: Hvad er (betyder) det, som der er bleven sagt, at Böger skulle lukkes op, ogsaa Livsens Bog, og de Döde dömmes efter de Ting, som ere skrevne i Böger? 
M. Libri sunt prophetae, sunt apostoli, sunt alii perfecti.  Qui libri tunc aperti erunt, quia doctrina et exempla eorum omnibus patebunt; in quibus omnes quasi in libris videbunt quid facere vel vitare debuerunt.  Liber vero vitae est vita Jesu, in qua omnes quasi in libro legunt quid de praeceptis ejus vel fecerunt vel neglexerunt.  Liber vitae est etiam vis divina, in qua omnes conscientias suas quasi scriptas videbunt. 
Magister. Bœkr eru spámenn ok postular ok algervir.  Þessar bœkr lúkask upp þá er ǫllum verða sýnd dœmi þeira ok kenning. Í þeim dœmum mega allir sjá svá sem á bókum hvat þeir skulu gera eða við hví varna.  Lífsbók er líf Jesú, því at af honum lesa allir sem af bók þat er þeir skilðu eða gerðu í boðorðum hans.  Lífsbók er ok guðdóms afl, en í því sjá allir sín hugskot svá sem rit á bók. 
L.: Bögerne ere Propheter og Apostle og de Fuldkomne.  Disse Böger lukkes da op, naar (idet) deres Exempel og Lære bliver viist alle. Af de Exempler kunne alle soo, ligesom i Böger, hvad de skulle gjöre, og hvad de skulle vogte sig for.  Livsens Bog er Jesu Liv, thi i ham læse alle, som i en Bog, det som de undlode eller gjorde af hans Bud.  Livsens Bog er ogsaa Guddommens Kraft, men i den see alle sit Sind som Skrift i en Bog. 
[15. De subsecuturis universale judicium, et mundi conflagrationes; ac de reformatione.] 
[Chapter 15] 
[Kapitel 15] 
3.74 D. Quid sequitur? 
3.74 Discipulus. Hvat verðr síðan? 
D.: Hvad skeer der saa? 
M. Peracto judicio, diabolus cum toto corpore suo, id est omnibus impiis, in carcerem, id est in stagnum ignis et sul(462)phuris praecipitabitur;  Christus cum sponsa sua, id est omnibus electis, cum triumphali gloria in civitatem Patris sui, caelestem Hierusalem, revertetur. 
Magister. At loknum dómi steypisk djǫfull í dýflizu elds ok brennusteins með ǫllum liðum sínum, þat er illum mǫnnum.  En Kristr ferr með dýrð ok sigri í borg fǫður síns, ina himnesku Jerúsalem , með brúði sinni, þat er ǫllum helgum mǫnnum. 
L.: Naar Dommen er færdig, styrter Djævelen ned i et Fængsel med Ild og Svovl, tilligemed alle sine Lemmer, d. e. onde Mennesker.  Men Christus gaaer, med Herlighed og Seier, ind i sin Faders Borg, det himmelske Jerusalem, tilligemed sin Brud, det er alle hellige Mennesker. 
3.75 D. quid est: “Transiens ministrabit illis” (Luc., XII, 37)? 
3.75  
 
M. Hoc est, remota servili forma, talem qualis est ostendet se electis in Patris gloria, ut dicitur: “Manifestabo eis me ipsum” (cf. Joan., XIV, 21). 
Þá mun hann sýnask vinum sínum sem (AM 674a:43) hann er at frátekinni þræls ásjónu. 
Da vil han vise sig for sine Venner saaledes som han er, med Bortfjernelse af Tjenerskikkelsen. 
3.76 D. Quid est: “Tradet regnum Deo et Patri” (I Cor., XV, 24), et: “Deus erit omnia in omnibus” (cf. Coloss., III, II)? 
3.76 Discipulus. Hversu skal þat skilja er sagt er, at hann mun selja ríki Guði feðr ok mun Guð vera allr í ǫllum? 
D.: Hvorledes skal det forstaaes, som er bleven sagt: .At han skal overantvorde Gud Fader Riget” og (at) “Gud skal være alt i alle” (1 Cor. 15, 24. 28). 
M. Id est Christi humanitas et tota Ecclesia in divinitate regnabunt et Deus erit gaudium omnium et gaudium singulorum.  Singuli namque singulare gaudium habebunt et omnes simul de visione Dei gaudebunt [, quem in se ipsis et in omnibus perfecte videbunt]. 
Magister. Manndómr Krists ok ǫll kristni ríkir í guðdómi ok er Guð fǫgnuðr allra saman ok sér hverra,  því at hverr hefir í sér fǫgnuð ok fagna allir saman sýn Guðs. 
L.: Christi Manddom og hele Christenheden regjerer i Guddommen. og er Gud Fryd for alle tilsammen og hver især,  fordi enhver har Fryd i sig og de frydes allesammen ved Synet af Gud. 
3.77 D. quid postea de mundo erit? 
3.77 Discipulus. Hvat verðr síðan ór heimi? 
D.: Hvad bliver der siden af Verden? 
M. Conflagrabit. Sicut enim olim aqua diluvii mundo praevaluit et super omnes montes quindecim cubitis excrevit ita tunc ignis praevalens super omnes montes quindecim cubitis altius ardebit.  [Tunc caelum ut liber plicabitur et velut tabernaculum colligetur, quia videlicet ejus praesens adspectus removetur ut innovetur.] 
Magister. Svá sem forðum gekk flóð yfir heim fimmtán fǫðmum hæra an fjǫll, svá mun þá eldr brenna fjǫllum hæri.   
L.: Som Floden fordum gik over Verden femten Favne (298) höiere end Bjergene, saaledes vil da Ild lue höiere end Bjerge.   
3.78 D. Interibit penitus mundus? 
3.78 Discipulus. Mun heimr farask til loks? 
D.: Skal Verden forgaae tilfulde? 
M. Rerum mutabilitas et poenae peccati, scilicet frigus, aestus, grandines, turbines, fulgura, tonitrua et aliae incommoditates penitus interibunt.  Elementa vero purgata permanebunt, ut dicitur: “Mutabis eos et mutabuntur” (Psal., CI, 27).  Sicut enim praesens figura corporum nostrorum transibit et longe aliam huic incomparabilem habebit, ita praesens mundi figura penitus praeteribit et longe alia incomparabilis gloriae (463) forma erit, ut dicitur: “Faciet Dominus caelum novum et terram novam” (cf. Isa., LXV, 17).  Denique caelum, sol, luna, stellae, aquae, quae nunc festinant cursu irretardabili quasi cupientes in meliorem statum immutari, tunc fixa stabiliter manebunt et quieta et immutabili glorificatione immutata.  Nam caelum gloriam solis induet; sol septempliciter plus quam nunc lucebit, ut dicitur: “Sol habebit lumen septem dierum” (cf. Isa., XXX, 26).  Luna et stellae vestientur ineffabili splendore.  Aqua, quae Christi corpus tingere meruit et sanctos in baptismate lavit, omnem decorem crystalli transcendet.  Terra, quae in gremio suo Domini confovit corpus, tota erit ut paradisus et, quia sanctorum sanguine est irrigata, odoriferis floribus, liliis, rosis, violis immarcescibiliter erit perpetuo decorata.  Et haec est “mutatio dexterae Excelsi” (Psal., LXXVI, II), quia terra, quae erat maledicta et spinis addicta, tunc in perpetuum erit a Domino benedicta et labor et dolor non erit ultra. 
Magister. Ǫll skipting ok synðahefnd ok hríðir, frost ok él ok eldingar ok reiðarþrumur ok ǫnnur mein munu fyrfarask,  en hǫfuðskepnur skapask á betra veg ok hreinsask,  svá sem líkamar órir skiptask til meiri dýrðar (AM 674a:44) ok verða óglíkir því er nú eru, svá fersk núlig ásjóna heims en ǫnnur kemr betri í stað, sem ritit er: Guð mun gera nýjan himin ok nýja jǫrð.  Himinn ok sól ok tungl ok stjǫrnur ok vatn er nú renna ávallt svá sem þau skundi til innar (94) betri stǫðu, þá standa þau kyrr ok fǫst í óskiptiligri dýrð.  Himinn mun skrýðask bjartleik sólar ok skín sól sjau hlutum ljósari an nú, sem ritit er: Sól mun hafa sjau daga ljós.  Tungl ok stjǫrnur munu skrýðask óumbrœðiligu skini.  Vatn þat er þvó helga menn í skírn verðr gimsteinum fegri .  Jǫrð sú er tók við líkam Guðs ok døggð var blóði heilagra mun verða sem paradisus ok vera ei fǫgr með óhrørnuðum blómum.  Sjá er skipting (AM 674a:45) innar hœgri handar Guðs, því at jǫrð sú er bǫlvuð var ok grœddi þorna ok þistla, þá verðr hon ey af Guði blezuð ok þar er eigi síðan harmr né erfiði. 
L.: AI Forandring (Foranderlighed) og Syndsstraf og Sneestorme og Hagelbyger og Lyn og Tordener og andre skadelige Ting ville opliöre,  men Elementerne forandres til det bedre og renses.  Ligesom vore Legemer forandres til en sWrre Herlighed og blive ulige det,. som de nu ere, suledes forgaaer Verdens nærværende Udseende, men et andet og bedre kommer i Stedet., som skrevet er: “Gud vil gjöre en ny Himmel og en ny Jord” (Aab. 21, 1).  Himmel og Sol og Maane og Stjerner og de Vande, som nu stedse rinde, som om de skyndte sig til en bedre Tilstand, staae da stille og faste i uforanderlig Herlighed.  Himmelen skal iföres Solens Glands, og Solen skinner (da) syv Gange klarere end nu, som skrevet er: “Solen skal have syv Dages Lys” (Esajas 80, 26).  Munen og Stjernerne skulle iföres uudsigelig Glands.  Det Vand, som toede hellige Mænd i Daaben, bliver fagrere end Ædelstene.  Den Jord, som modtog Guds Legeme og blev bedugget med de Helliges Blod, skal vorde som Paradis, og blive bestandig fager med uvisnede (uvisnelige) Blomster.  Denne Forandring er en Forandring (som skeer) ved Guds höire Haand; thi den Jord, som var forbandet, og frembragte Torne og Tidsler, den bliver evig velsignet af Gud, og der er (bliver) ikke mere Sorg eller Möie. 
[16. De corporibus beatorum, et eorum adjunctis.] 
[Chapter 16] 
[Kapitel 16] 
3.79 D. Replesti me bonis domus Domini.  At dic qualia corpora habebunt sancti. 
3.79 Discipulus. Fylldir þú mik af himneskum fagnaði.  Segðu mér hvílíka helgir hafa líkami. 
D.: Du opfyldte mig med himmelsk Fryd.  Sig mig, hvad Slags Legemer skulle de Hellige have? 
M. Septies quam sol splendidiora et prae animo agiliora. (M1169-) 
Magister. Sjau hlutum bjartari an sól ok skjótari an hugr. 
L.: Syv Gange lysere end Solen og hurtigere end Tanken. 
3.80 D. In qua aetate vel in qua mensura erunt ? 
3.80 Discipulus. Með hverjum aldri eða vexti? 
D.: I hvilken Alder eller Störrelse (skulle de) være? 
M. Dicitur ut Christus quando resurrexit.  Verumtamen, cum sit hic delectabile pueros senibus mixtos, viris mulieres, longis breves junctos cernere, credibile est multo delectabilius esse ibi singulis aetatibus, singulis mensuris (10), utrumque sexum virorum et mulierum conspicere;  sicut est delectabile diversas voces in organis vel fidibus audire [vel inter ruti(464)lantes gemmas flammivomas gemmas videre].  Unde magis credendum est omnes in illa aetate et in illa mensura resurgere et ibi apparere qua contigit eos hinc migrare (3 et 4). 
  Magister. Ef hér er unaðsamligt at sjá unga menn með gǫmlum eða karla með konum, hǫ́va með lǫ́gum, þá má of trúa allra þekkiligast þar vera at sjá sér hverja með sínum vexti ok aldri,  svá sem þekkiligt er at heyra sundrleit hljóð hǫrpustrengja.  Af því er rétt at trúa at hverr rísi upp með þeim aldri ok vexti sem hann fór (AM 674a:46) ór heimi. 
  L.: Dersom det er behageligt her, at see Unge blandt Gamle, eller Mænd blandt Kvinder, (eller) Höie blandt Lave (af Væxt), da kan man antage, at det vil (299) være allerbehageligst, der at see hver især med sin Væxt og Alder,  saaledes som det er behageligt at höre Harpestrengenes forskjellige Lyd.  Derfor er det ret at troe, at enhver opstaaer i den Alder og Legemsstörrelse, hvori han forlod Verden. 
3.81 D. Erunt vestiti vel nudi? 
3.81 Discipulus. Eru þeir klæddir eða nøkkðir? 
D.: Ere de klædte eller nögne? 
M. Nudi erunt, sed omni decore fulgebunt et non plus de ullis membris quam nunc de gratiosis oculis erubescent.  Salus autem et laetitia[, pax et concordia] erunt illorum vestimenta; nam Dominus induet corpora eorum “vestimento salutis” (Isa., LXI, IO) et animas eorum indumento laetitiae.  Et sicut hic diversa gratia florum, ut in liliis albedo, in rosis rubedo, ita diversa gratia colorum creditur in corporibus sanctorum, ut alium colorem martyres, alium habeant virgines.  Et haec pro vestimentis reputabuntur. 
Magister. Nøkkðir eru þeir ok skrýddir allri fegrð ok skammask enskis liðar heldr an augna.  Gleði ok heilsa er klæðnuðr þeira. Guð skrýddi líkami þeira heilsuklæði en andir þeira fagnaðarskrúði.  Ok svá sem hér eru sundrleitir litir í fegrð grasa, svá verða ok þar sundrleitir litir í líkǫmum heilagra, svá sem annan lit hafa píndir, en annan meyjar,  ok eru þat þá klæði þeira. 
L.: De ere nögne og prydede med al Skjönhed, og skamme sig ikke ved noget Lem, ligesaalidt som ved Öinene.  Glæde og Sundhed er deres Klædning. Gud prydede (vil pryde) deres Legemer med Sundheds Klædebon, men deres Sjæl med Glædes Dragt,  og ligesom her ere forskjellige Farver i Blomsternes Skjönhed, saa blive ogsaa der forskjellige Farver paa de Helliges Legemer, saa Martyrer (ville) have en Farve, Möer en anden (Farve),  og er det da deres Klæder. 
[17. De operatione et gaudio beatorum.] 
[Chapter 17] 
[Kapitel 17] 
3.82 D. Possunt licenter facere quod volunt? 
3.82 Discipulus. Megu þeir gera þat er þeir vilja? 
D.: Kunne de gjöre hvad de ville? 
M. Nihil nisi bonum volunt.  Ideo quidquid volunt libere agunt et ubicumque esse volunt sine mora ibi sunt. 
Magister. Etki vilja þeir nema gott.  Af því gera þeir allt þat er þeir vilja ok eru þar er þeir vilja ǫ́n dvǫl. 
L.: De ville intet uden godt,  derfor gjöre de alt hvad de ville, og ere der, hvor de ville, uden Ophold. 
3.83 D. Quid operantur? 
3.83 Discipulus. Hvat gera þeir? 
D.: Hvad gjore de? 
M. Vacant et vident Deum et in saecula saeculorum laudabunt eum. 
Magister. Sjá þeir ávallt á Guð ok lofa hann of aldir. 
L.: De skue Gud bestandig og prise ham i Evighed. 
3.84 D. Quae est landatio eorum (IO)? 
3.84 Discipulus. Hvat er lof þeira? 
D.: Hvilken er deres Priis? 
M. Deum sanctos ibi laudare est tantum de visione Dei gaudere. 
Magister. Fǫg-(AM 674a:47)nuðr sá er þeir gleðjask af sýn Guðs. 
L.: Den Fryd, hvormed de glæde sig ved Guds Beskuelse. 
3.85 D. Recordantur malorum quae in corpore patiebantur? 
3.85 Discipulus. Munu þeir þá mein þau er þeir hǫfðu hér á líkǫmum? 
D.: Erindre de de Onder, som de havde (lede) her i deres Legemer? 
M. Omnium recordantur. (465) 
Magister. Ǫll munu þeir. (96) 
L.: De erindre dem alle. 
3.86 D. Non habent inde dolorem? 
3.86 Discipulus. Hryggvir þat eigi þá? 
D.: Bedröver det dem ikke? 
M. Immo majus gaudebunt, quod haec omnia devicerunt, sicut aliquis qui olim periculum belli evaserit et hoc post gaudens amicis narrabit. 
Magister. Heldr fagna þeir því er þeir stigu yfir ǫll mein, svá sem maðr segir fagnandi vinum sínum þat er hann komsk á braut forðum ór miklum háska. 
L.: Tvertimod frydes de over, at de overvandt alle Onder, saaledes som man med Fryd fortæller sine VenIler, at man fordum slap ud af en stor Fare. 
3.87 D. Super altitudinem terrae sustulit me tua aurea lingua.  Nunc eia, dic mihi illorum gaudia. 
3.87 Discipulus. Mælska þín hóf mik upp yfir jǫrð.  Segðu mér ok þá fǫgnuð þeira. 
D.: Din Veltalenhed hævede (har hævet) mig op over Jorden.  Sig mig da ogsaa deres Fryd. 
M. Gaudia itaque sanctorum erunt quae “oculus non vidit nec auris audivit nec in cor hominis ascenderunt, quae praeparavit Deus his qui diligunt illum” (I Cor., II, g). 
Magister. Fagnaðir þeira eru slíkir sem auga manns má eigi sjá né heyra , né hugr hyggja, þat er Guð hét ástvinum sínum. 
L.: Deres Fryd er en saadan som “(at) ɔ: Menneneskes Öie ikke kan see, eller (Öre) höre, eller Tanke tænke det, som Gud forjættede sine Venner” (1 Cor. 2,9). 
3.88 D. Quae sunt haec? 
3.88 Discipulus. Hvat er þat? 
D.: Hvad er det? (800) 
M. Vita aeterna, beatitudo sempiterna, omnium bonorum sufficientia sine omni indigentia. 
Magister. Líf eilíft ok fullsæla eilíf ok gnótt alls góðs. 
L.: Evigt Liv og evig Salighed, og Overflödighed af alt Godt. 
3.89 D. Hoc planius edicito. 
3.89 Discipulus. Segðu mér þat skýrra. 
D.: Sig mig det tydeligere. 
M. Septem speciales glorias habebunt corporis et septem animae.  In corpore quidem pulchritudinem, velocitatem, fortitudinem, libertatem, voluptatem, sanitatem, immortalitatem;  in anima autem sapientiam, amicitiam, concordiam, potestatem, honorem, securitatem, gaudium. 
Magister. Sjau hafa þeir líkams dýrðir ok sjau andar.  Í líkam hafa þeir líkams fegrð ok frǫ́-(AM 674a:48)leik, styrkð ok frelsi, sællífi ok heilsu ok ódauðleik.  En í ǫnd hafa þeir speki ok vináttu, samþykki ok veldi, veg ok øruggleik ok fǫgnuð. 
L.: De have syv Legems- og syv Sjæls-Herligheder.  I Legemet have de Legems-Skjönhed og Hurtighed, Styrke og Frihed, (salig) Lyst og Sundhed og Udödelighed.  I Aanden have de Viisdom og Venskab, Samdrægtighed og Magt, Ære og Tryghed og Fryd. 
[18. De corporum dotibus in beatis.] 
[Chapter 18] 
[Kapitel 18] 
3.90 D. Levasti me super me.  Haec sunt quae concupivit anima mea audire.  Haec rogo te aliquibus modis exprimere. 
  3.90 Discipulus. Þessa hluti girnisk ǫnd mín at heyra.  Máttu skýrra gera með nekkverjum dœmum? 
  D.: Disse Ting attraaer min Sjæl at höre;  kan du gjöre (det) klarere ved nogle Exempler. 
M. Placeretne tibi si esses ita pulcher ut Absalon, in cujus corpore non erat macula et cujus coma multo pretio ponderabatur praecisa? 
Magister. Hversu líkaði þér at vera jafn vænn sem Absalon, er engi lýtaflekkr var á líkam hans ok var hár hans golli keypt? 
L.: Hvorledes vilde det behage dig, at være saa skjön som Absalon, paa hvis Legeme der ingen Plet af Lyde var, og blev hans Haar kjöbt for Guld. 
3.91 D. O gloria! 
3.91 Discipulus. Dýrð er. 
D.: Hvilken Herlighed! 
M. Quid si cum hoc decore esses tam velox quam Asael, qui cursu pedum praeverterat capreas? 
Magister. En þá ef með þessi fegrð værir þú svá frǫ́r sem Asael, er hverju dýri var frǫ́vari? 
L.: Men da, om du, tilligemed (foruden) denne Skjönhed, var ligesaa hurtig som Asael, der var hurtigere end ethvert (noget) Dyr? 
3.92 D. O gratia! 
3.92 Discipulus. Miskunn er. 
D.: Hvilken Naade! 
M. Quid si cum his duobus ita fortis esses ut Samson, qui mille viros armatos prostravit una [asini] mandibula? (466) 
Magister. En ef með þessum tvennum hlutum værir þú svá sterkr sem Samson, er einn barði þúsund manna með asnakjalka? 
L.: Men dersom du, tillige med disse tvende Ting, var saa stærk som Samson, der ene slog Tusind Mand med et Æsels Kjævebeen? 
3.93 D. O ingens decus! 
3.93 Discipulus. Mikil prýði (AM 674a:49) er. 
D.: Hvilken stor Pryd! 
M. Quid si cum his tribus esses tam liber quam Augustus, cui totus servivit mundus? 
Magister. En ef þú hefðir þessa þerna hluti ok værir svá sjálfráði sem Augustus, er allr heimr þjónaði? 
L.: Men om du havde disse trende Ting, og var (desuden) saa fri som Augustus, hvem hele Verden tjente (adlöd). 
3.94 D. O claritudo! 
3.94 Discipulus. Gǫfugleikr er. 
D.: Hvor ophöiet! 
M. Quid si cum his quatuor ita voluptate affiueres ut Salomon, qui nunquam aliquid cordi suo denegabat quod desiderabat? 
Magister. En ef með þessum fernum hlutum værir þú svá sællífr sem Salomon, er etki lét í mein sér þat er hann fýstisk? 
L.: Men om du, tilligemed disse fire Ting, nöd en saadan Lyst som Salomon, der aldrig nægtede sig det han lystede? 
3.95 D. O dulcedo! 
3.95 Discipulus. Sæla er. 
D.: Hvilken Salighed! 
M. Quid si cum his quinque ita sanus fores ut Moyses cujus nunquam dens est motus nec caligavit oculus? 
Magister. En ef með þessum fimm hlutum værir þú svá heilendr sem Moyses, kvǫ́ðu at aldri losnaði teðr hans né óskyggndusk augu hans? (98) 
L.: Men om du, tilligemed disse fem Ting, var saa sund, som man har sagt om Moses, at aldrig lösnedes hans Tænder eller formörkedes hans Öine? 
3.96 D. O suavitas! 
3.96 Discipulus. Unað er. 
D.: Hvilken Lyst! 
M. Quid si, his omnibus habitis, deberes fieri ita longaevis ut Mathusalem, qui pene ad mille annos vixit? 
Magister. En ef með þessum sex hlutum yrðir þú svá langlífr sem Matusalen, er mjǫk svá lifði þúsund vetra? 
L.: Men om du, tilligemed disse sex Ting, blev saa (301) gammel som Methusalem, der levede næsten Tusind Vintre (Aar)? 
3.97 D. O magnificentia! Mihi videtur, si cui optio ex his eligendi daretur, unumquodque prae regno jure eligeretur; si quis autem his omnibus polleret, merito toti mundo praeferendus esset. 
3.97 Discipulus. Mikilleikr er. Svá sýnisk mér sem hverjum væri heldr œskjandi í hlutr af þessu an konungdómr. En sá sýnisk mér ǫllum dýrri er þessa hluti hefir alla. (AM 674a:50) 
D.: Hvor storartet! Saaledes synes mig, som enhver hellere maatte önske sig een af disse Ting end et Kongedömme ; men den synes mig herligere end alle, som har alle disse Ting. 
M. Oportet ut interim sileas usque dum praestantiora audias.  Quid si cum omnibus superioribus ita sapiens esses ut Salomon, cui omnia occulta et abscondita erant mauifesta? 
Magister. Hlýð þú því er enn er betra.  En ef með þessum hlutum ǫllum væri allir þér slíkir vinir sem David var Jonathe, er hvárr unni ǫðrum sem sjolfum sér. 
L.: Hör det, som er endnu bedre.  Men dersom, tilligemed alle disse Ting, alle vare dig slige Venner, som David var Jonathan, idet hver af dem elskede den anden som sig selv. 
3.98 D. O Deus! 
3.98 Discipulus. Fullsæla er. 
D.: Hvilken Lyksalighed! 
M. Quid si super haec omnia omnes homines essent tibi amici ut David Jonathae, quem dilexit ut animam suam? 
Magister. Hvat dœmir þú of þann er með þessum hlutum ǫllum væri svá spakr sem Salomon, er vitraðir voru margir leyndir hlutir? 
L.: Hvad dömmer du om den, der, tilligemed alle disse Ting, var saa viis som Salomon, for hvem mange skjulte Ting bleve aabenbarede. 
3.99 D. O beatitudo! 
3.99 Discipulus. Guð er. 
D.: Han vilde være en Gud. 
M. Quid si insuper omnes tibi essent ita concordes ut Laelius Scipioni, de quibus neuter nisi quod alter voluit? 
Magister. En ef allir væri svá samþykkir við þik sem Rúmaborgar hǫfðingjar vǫ́ru tveir, Lekius ok Kippio , er hvárgi vildi annat an annarr? 
L.: Men dersom alle vare saa enige med dig som de to romerske Hövdinger vare, Lælius og Scipio, af hvilke ingen vilde andet end den anden. 
3.100 D. O ineffabilitas! 
3.100 Discipulus. Óumbrœðiligt er. 
D.: Det er uudsigeligt! 
M. Quid si ad haec omnia ita potens esses ut magnus Alexander, qui Asiam, Africam, Europam sibi potenter subjugaverat? (467) 
Magister. En við þessa hluti alla værir þú svá ríkr sem Alexandr konungr, er með ríki sínu lagði undir sik allan heim? 
L.: Men om du foruden disse Ting var saa mægtig som Kong Alexander, der ved sin Magt underkastede sig hele Verden. 
3.101 D. O sublimitas! 
3.101 Discipulus. Tígn er. 
D.: Hvor ophöiet! 
M. Quid si insuper ab omnibus ita honorareris ut Joseph ab Aegyptis, quem adoraverunt ut Dominum. 
Magister. En ef þú hefðir allt þetta ok værir svá vegsamaðr af ǫllum sem Joseph af Egip-(AM 674a:51)talands mǫnnum, er þeir gǫfguðu hann sem Guð ? 
L.: Men’ om du havde alt dette, og var saa hædret af alle, som Joseph af Ægyptens Mænd, der ærede ham som en Gud? 
3.102 D. O celsitudo! 
3.102 Discipulus. Aldrfremð er. 
D.: O hvilken Majestæt! 
M. Quid si in his omnibus ita securus esses ut Elias et Enoch? 
Magister. En ef ǫllum hlutum þessum værir þú svá øruggr sem þeir Enoch ok Helias ? 
L.: Men om du, tilligemed alle disse Ting, var saa tryg (nöd en saadan Tryghed) som Enoch og Elias? 
3.103 D. O magnitudo! 
 
 
M. Quid si, in his omnibus habitis, tale gaudium haberes quale is habet qui, cum ad equuleum ducitur, repente in itinere ad regnum rapitur? 
 
 
3.104 D. O majestas! 
3.104 Discipulus. Hǫ́r vegr er. 
D.: O hvor höi en Hæder! 
M. Quid si amicum haberes quem ut te ipsum diligeres et hic similiter ut tu his omnibus abundaret? Nonne duplex gaudium haberes? 
Magister. En ef þú ættir vin þann er þú unnir sem sjolfum þér ok hefði hann slíka dýrð alla sem þú, væri eigi þér þat þá tvefaldr fǫgnuðr? 
L.: Men om du havde en Ven, der elskede dig som sig selv, og som havde al den samme Herlighed som du, vilde det da ikke være dig en dobbelt Fryd? 
3.105 D. O immensa delectatio! 
3.105 Discipulus. Fýsiligt er. 
D.: O hvilken Lyst! 
M. Quid si multos amicos haberes et nihilominus his bonis affluerent? Nonne tot gaudia haberes? (3 et 4) 
Magister. En ef þú ættir marga vini í slíkri dýrð, væri eigi þér þat auki fagnaðar þíns? 
L.: Men om du havde mange Venner i den samme (302) Herlighed, vilde det ikke være dig en ForögeIse af din Fryd? 
3.106 D. O inenarrabilitas! Ita ego detector in sermonibus tuis sicut in omnibus divitiis.  Mihi videtur quod si quis quaedam ex his, non dico omnia, haberet, dignior toto mundo esset.  Si quis autem his omnibus esset plenus, videretur jure Deus. 
3.106 Discipulus. Svá fagna ek mǫ́lum þínum sem mǫrgum auðœfum.  Ǫllum heimi tígnari sýnisk mér sá vera er nekkverja þessa hluti hefir, þótt eigi hafi alla.  En ef nekkverr mætti alla hafa, þá væri sá heldr Guð an maðr. 
D.: Saaledes fryder jeg mig ved din Tale som ved store Skatte.  Herligere end hele Verden synes mig den at være, som har nogle af disse Ting,  om han end ikke har dem alle; men om nogen kunde have dem alle, saa var han snarere Gud end Menneske. 
M. Recte sentis.  His omnibus ipsi (M1171-) longe excellentius exuberant.  Absalon namque formositas ibi esset deformitas.  Porro illorum speciositas erit ut solis claritas, ut dicitur: “Fulgebunt justi sicut sol” (Matth., XIII, 43), qui tunc septuplo plus quam nunc fulgescet.  Et eis promittitur “Reformabit corpus humilitatis nostrae configuratum corpori claritatis suae” (Phil., III, 21).  Nemo dubitat quin corpus Christi clarius sit (468) quam sol, ut puta corpus Creatoris quam corpus creaturae; homines autem templa Dei dicuntur, quod sol non dicitur.  Si ergo corpora sanctorum corpori claritatis Christi, qui splendid-  ior quam sol est, configurantur et Deus in eis ut in templis habitat, necesse est ut templa Dei magis perspicua sint quam sol gloriae habeat.  Ecce qualis sanctorum pulchritude.  Asael agilitas esset ibi pigra tarditas.  Sane ipsi ita veloces sunt ut, quam cito oriens sol Occidentem suo radio tangit, tam cito ab Oriente in Occidentem venire possint et, quam cito oculus se elevans visum ad caelum dirigit, tam cito de caelo ad terram, de terra ad caelum relabi poterunt.  Hoc etenim angeli facere possunt, quibus ipsi coaequales erunt, ut dicitur: “Erunt aequales augelis Dei (cf. Luc., XX, 36).” Ecce qualis illorum v–elocitas.  Samson valetudo esset ibi invaletudo. Nempe.  Illorum talis est valentia, ut, si mentes et omnem molem terrae pede vertere vellent, valent er possent et tam facile quam nunc videre.  Hoc enim nemo dubitat angelos posse, quibus ipsi aequales erunt.  Ecce qualis justorum fortitude.  Augusti libertas esset ibi captivitas, qui potuit capi, ligari, claudi.  Illorum vero talis est libertas, ut omnia obstantia penetrare valeant et nulla creatura eos retinere queat, sicut sepulcrum corpus Domini retinere non potuit quin inde resurgeret et januis clausis intraret.  Huic ipsi configurabuntur.  Ecce qualis illorum libertas. 
Magister. Rétt skilrðu.  Miklu œðri dýrð hafa þeir an þetta er allt.  Vænleikr (AM 674a:52) Absalons væri þar ferlíki,  því at fegrð þeira er sem sól, er (100) þá er sjau hlutum bjartari an nú, sem ritit er:  Guð endrskapar líkam lítillætis várs eftir glíkingu líkamsbirti sinnar.  Iflaust er at Iíkamr Krists er bjartari an sól, því at líkamr skapara er bjartari an skepna. Menn eru kallaðir musteri Guðs, en sól kallask eigi svá.  Ef líkamir heilagra skapask eptir líkamsbirti Krists, er sólu er bjartari,  en Guð byggvir í þeim sem í musteri, þá er nauðsyn at þeir sé ljósari an sól.  Slík er fegrð heilagra.  Frǫ́leikr Asaels væri þar seinn ófrǫ́leikr,  því at helgir fara jafn skjótt ór austri í vestr sem sól rennr upp í austri ok lýsir þegar í vestri ok megu þeir jafn skjótt fara […] (AM 674a:53)                   
L.: Du forstuer dette rigtigt;  langt Miere Herlighed have de, end alt dette er.  Absalons Skjönhed vilde der være Hæslighed,  thi deres Glands er som Solen, der da er (vil blive) syv Gange lysere end nu, som skrevet er:  “Gud gjenskaber (forvandler) vor Fornedrelses Legeme til Lighed med sin Legems-Klarhed” (Phil. 3, 21).  Utvivlsomt er det, at Christi Legeme er lysere end Solen, thi Skaberens Legeme er lysere end Skabningen. Menneskene kaldes. Guds Tempel, men Solen kaldes ikke lIaaledes.  Dersom nu de Helliges Legemer skabes efter Christi Legems-Klarhed, som er lysere end Solen,  men Gud bygger i dem, som i et Tempel, da er det en Nodvendighed, at de ere lysere end Solen.  Slig er de Helliges Skjönhed.  Asaels Hurtighed vilde der være langsom l’ungfærdighed,  thi de Hellige fare ligesaa hurtigt fra Ost til Vest, som Solen rinder op i Osten og lyser strax i Vesten, og kunne de gaae ligesaa hurtigt . . . . . . .21 . .                   
[19. De voluptate beatorum.] 
[Chapter 19] 
[Kapitel 19] 
Salomouis deliciae eis essent miseriae.  O qualis illorum est voluptas quibus ipse Deus fons omnium bonorum est insatiabilis satians satietas!  Duae sunt beatitudines, una minor paradisi, altera major caelestis regui.  Quarum quia neutram experti sumus, de eis comparationem dare nescimus.  Et duae sunt miseriae, una minor hujus mundi, altera major inferui.  Ex quibus quia unam quotidie experimur, comparationem de non (469) experta dare novimus.  Sicut igitur ferrum ignitum si alicujus capiti esset infixum.  et sic candeus per omnia membra transiret, sicut ille interius et exterius.  dolorem haberet, ita· ipsi per contrarium modum in omnibus membris suis interius et exterius voh,ptatem habent.  hic est voluptas multitudinem virorum ac mulierum speciosarum videre, vestes pretiosas, praeclara aedificia cernere, dulcem cantum, sermonem concinnum, organa, lyras, citharas et talia audire, thymiama et alias diversi pigmenti species odorare, variis epulis deliciari, blanda et mollia tractare, multam pecuniam et variam supellectilem possidere: haec omnia illis infinite redundant.  O qualem voluptatem visus ipsi habebunt, qui ita clausis quam apertis oculis videbunt!  Quibus singula membra ut oculus solis erunt, qui regem gloriae in decore suo cernent, omnes angelos et omnes sanctos interius et exterius conspicient, gloriam Dei, gloriam angelorum, gloriam patriarcharum, gloriam prophetarum, gloriam apostolorum, gloriam martyrum, gloriam confessorum, [gloriam monachorum,) gloriam virginum, gloriam omnium sanctorum videbunt, suos oculos, suas facies, omnia membra sua interius et exterius cernent, cogitationes singulorum intuebuntur, omnia quae sunt in novo caelo et in nova terra contemplabuntur, inimicos suos, qui se olim afflixerunt, jugiter in inferno videbunt et de his omnibus ineffabiliter gaudebur.  O qualis voluptas auditus illorum, quibus incessanter sonant harmoniae caelorum, concentus angelorum, dulcisona organa omnium sanctorum!  Olfactio qualis, ubi suavissimum odorem de ipso fonte suavitatis, Deo, haurient et odorem de angelis et de omnibus sanctis percipient!  Eia qualis gustus illorum, ubi “epulentur et exsultent in conspectu Dei” (Psal., (470) LXVII, 4), et, cum apparuerit gloria Domini, satiabuntur et “ab ubertate domus ejus inebriabuntur” (cf. Psal., XXXV, 9)!  Voluptas tactus qualis, ubi omnia aspera et dura aberunt et omnia blanda et suavia arridebunt!  O quam magna dulcedo dulcedinis divitiarum, ubi in gaudio Domini super omnia bona sua constituentur!  Ecce tales sunt deliciae beatorum. Moysi sanitas illis esset infirmitas.  Salus autem illorum a Domino, quos, si temptares impetere ferro, non plus posses nocere quam radium solis nunc secare.  Talis est sanitas sanctarum.  Mathusalae longaevitas esset illis prolixae mortis difficultas, quos mors et dolor fugiunt et qui in perpetuum vivunt.  En qualem habebunt vitae diuturnitatem, qui indeficientis vitae feliciter haereditabunt aeternitatem!  Et haec tantum bona sunt corporis. 
                  […] klæði ok góð hús ok at heyra fagran sǫng ok harpslǫ́tt ok kenna reykelsis hilm ok annarra dýrligra urta eða bergja sœtum grǫsum ok eiga mǫrg auðœfi. Þessa hluti alla eignask helgir ǫ́n enda.  Þeir hafa unaðssýn, því at þeir sjá jafnt loknum augum sem opnum,  þeir er sjá konung dýrðar í fegrð sinni ok sjá útan ok innan dýrð Guðs ok dýrð allra heilagra yfirfeðra ok spámanna, dýrð postula ok píndra, munka ok meyja ok allra heilagra ok sjá þeir fagra alla liðu sína útan ok innan ok svá annarra ok hugrenningar, ok sjá þeir allt þat er gerisk á himni ok á jǫrðu, ok sjá þeir óvini sína í kvǫlum þá er forðum risu í gegn þeim ok fagna þeir ǫllu því-(AM 674a:54)sa.  Heyrnar unað hafa þeir, því at fyr þeim reysta fagrir lofsǫngvar engla ok allra heilagra ok allar himneskar raustir.  Unaðshilm hafa þeir þann er þeir taka af sjolfum Guðs sœtleiks brunni ok af englum ok ǫllum helgum.  Bergingarsælu hafa þeir, því at þeir bergja af sœtleik Guðs ok seðjask þá er Guðs dýrð vitrask ok þeim eru allir hlutir sœtir ok blíðir.    Gnótt auðœfa hafa þeir, því at þeir eru settir yfir alla góða hluti í fagnaði Guðs síns.  Þetta er sællífi ok unað heilagra. Heilendi Moysi væri þar sótt,  því at heilsa réttlátra er af Guði, svá at etki má þeim granda heldr an skera jǫ́rnum sólar geisla.  Slík er heilsa þeira.  Langlífi Matusalen væri þar dauða-(AM 674a:55)dvǫl, því at sárleikr ok dauði flýr frá þeim er ei lifa með Guði  ok taka at erfð sælu óþrotnanda lífs.  Þessir eru líkamshlutir einir. (102) 
                  . . Klæder og gode Huse, og at höre fager Sang og Harpeleg, og nyde Vellugt af Rögelse og andre herlige vellugtende Ting, eller spise söde Væxter, og besidde store Skatte. Alle disse Ting komme de Hellige i Besiddelse af uden Ende.  De have (nyde) et lysteligt Syn, thi de see ligefuldt med lukkede som med aabne Öine;  de som see Herlighedens Konge i hans Skjönhed, og see udvendig og indvendig Guds Herlighed og alle Helliges, Patriarchernes og Propheternes Herlighed, Apostlenes og (303) de Pintes (Martyrernes), Munkes og Möers, og alle de Helliges Herlighed; og de see alle sine Lemmer fagre udvendig og indvendig og tillige andres, og deres Tanker; og de see alt det, som foregaaer i Himmelen og paa Jorden, og de see deres Fjender i Kvaler, dem som fordum reiste sig imod dem, og de fryde sig over alt dette.  Hörelsens Lyst have de, thi for dem lyde Englenes og alle Helliges fagre Lovsange og alle himmelske Röster.  En lystelig Lugt have de, som de modtage af Gud selv, Södhedens Kilde, og af Engle, og alle Hellige.  Smagens Salighed have de, fordi de smage af Guds Södhed og mættes da, naar Guds Herlighed aabenbares, og for dem ere alle Ting söde og blide.    Overflödighed af Rigdom have de, thi de ere satte over allegode Ting i sin Guds Fryd;  dette er de Helliges Salighed og Lyst. Moses’s Sundhed vilde der være Sygdom,  thi de Retfærdiges Helsen (Sundhed) er af Gud, saa at intet kan skade dem, ligesaalidt som man kan skære Solens Straale med Jern.  Slig er deres Sundhed.  Methusalems Mie Alder vilde der være en Dödsfrist, thi Smerte og Dod flyer fra dem, som stedse leve lDed Gud,  og tage i Arv det uendelige Livs Salighed.  Dette er kun legemlige Ting. 
[20. Dotes animarum in beatis; et quod de peccatis rite expiatis non erubescant; deque pleno omnium gaudio.] 
[Chapter 20] 
[Kapitel 20] 
3.107 D. Sicut dulcis fons sitientem agricolam, ita delectabilis favus de ore tuo distillans meam refocillat animam.  Sed O incomparabiliter beati, qui ad tam ineffabilia bona sunt praedestinati! 
3.107 Discipulus. Svá sem þyrstan mann gleðr sœtr bruðr, svá nærir ǫnd mína hunangfljótanda mál ór munni þínum,  því at þeir eru fullsælir er til svá góðs eru hugðir af Guði. 
D.: Som en sod Kilde glæder en törstig Mand, saaledes nærer den Honning flydende Tale af din Mund min Aand,  thi de ere fuldkommen salige, som ere bestemte til saameget Godt af Gud. 
M. Vere “beati sunt, qui habitant in domo Domini” (cf. Psal., LXXXIII, 5), quia in his omnibus vivent in saeculum saeculi.  His Salomonis sapientia esset magna insipientia.  Porro ipsi omni sapientia affluunt; omnem scientiam de ipso fonte sapientiae hauriunt.  Omnia quippe praeterita, praesentia et si qua sunt futura perfecte sciunt.  Omnium omnino hominum sive in caelo sive in inferno nomina, genera, opera bona vel mala unquam ab eis gesta norunt et nihil est quod eos lateat, cum in sole justitiae cuncta pariter videant. 
Magister. Sannliga eru sælir þeir er byggva í húsi Guðs ok lifa í þessum hlutum ǫllum of ǫld alda.  Þeim mundi speki Salomons þykkja mikil heimska,  því at þeir skína í allri speki ok hafa vitru af sjolfum Guðs spekðarbrunni,  því at þeir vitu alla hluti, liðna ok núliga ok óorðna ok allra manna á himni ok á jǫrðu ok í helvíti  nǫfn ok kunnu þeir ok verk bæði góð ok ill. Ok leynisk etki fyr þeim, því at þeir sjá allt í réttlætissólu Guðs. 
L.: Sandelig ere de salige, som bygge i Guds Huus og leve i alle disse Ting i Evighed.  Dem vilde synes Salomons Viisdom stor Daarskab,  thi de skinne i al Viisdom, og have Viden af Gud selv, Viisdommens Kilde, thi de vide alle Ting, forbigangne og nærværende og tilkommende,  og de kjende alle Menneskers Navne i Himmelen og paa Jorden og i Helvede,  og deres Gjerninger, bude gode og onde, og der skjules intet for dem, thi de see alt i Guds Retfærdigheds Sol. (304) 
3.108 D. Heu! Quantas lacrimas miseriae nunc co(M1173-)git (471) fundere fons tuae eloquentiae!  Scient omnes sancti quae ego feci? 
3.108 Discipulus. Bruðr mælsku þinnar skyldir mik at fella tǫ́r.  Vitu allir helgir þat er ek gerða? 
D.: Din Veltalenheds Kilde tvinger mig til at fælde Taarer.  Vide alle Hellige det, som jeg har gjort? 
M. Utique. Non solum quae fecisti, sed quae unquam vel cogitasti vel dixisti aut aliquis homo, sive bonum sive malum, indelebiliter cognoscent. 
Magister. Eigi at eins þat er þú gerðir, heldr ok allt þat er þú hugðir ok mæltir gott ok illt. 
L.: Ikke blot det, som du har gjort, men ogsaa alt det, som du har tænkt og talt, godt og ondt. 
3.109 D. Quid tunc valet confessio et poenitentia peccatorum, si non delebuntur et si ipsi debent [impia et] foeda et turpia fiagitia nostra scire, quae etiam exhorresceres cogitare? 
3.109 Discipulus. Hvat stoðar þá skriftaganga ok iðrun ef þeir skulu vita ljótar synðir órar, þær er vér skǫmmumsk þótt allar komi í hug at eins? 
D.: Hvad nytter da Skriftegang og Anger, naar de skulle vide vore hæslige Synder, som vi skamme os ved, om de end ene og alene ere opkomne i vor Tanke. 
M. Quid abhorres? Quid times? An vereris quod de factis tuis ibi confundaris?  De foedissimis et turpissimis actibus tuis confessis et poenitentia lotis non plus verecundaberis quam si quis nunc tibi narraret quae olim gessisti in cunis nec plus erubesces quam si vulneribus in proelio acceptis perfecte sanatus esses.  Nihil est aliud peccata dimittere vel delere quam non punire; per poenitentiam et confessionem remittuntur, sed de Dei et sanctorum scientia nunquam delebuntur. 
Magister. Hvat hræðisk þú eða uggir at þar munir þú skammask verka þinna?  Inna ljótustu synða þinna tilsagðra ok fyr iðrun bœtta, ok skaltu eigi meir skammask an þá ef nekkverr segði þér þat er þú gerðir í vǫggu ok eigi meir an algróinna sára þeira er þú fekkt í orrustu.  Etki er annat at fyrgefa synðir an hefna þeira eigi. Fyr iðrun ok játning fyrgefask synðir, en takask eigi ór minni Guðs né heilagra. 
L.: Hvorledes frygter du eller er du bange for, at du der vil skamme dig ved dine Gjerninger?  (Selv) ved dine hæsligste Synder, som ere bekjendte, og ved Anger forsonede, skal du ikke skamme dig mere, end om nogen fortalte dig det, som du har gjort i Vuggen, og ikke mere end ved heelt lægede Saar, som du har faaet i et Slag.  At tilgive Synder er ikke andet end ikke at straffe dem. Ved Anger og Bekjendelse tilgives Synderne, men borttages ikke af Guds eller de Helliges Hukommelse. 
3.110 D. Vellem hoc mihi exemplo probari. 
3.110-111 Discipulus. Sannaðu þat. 
D.: Beviis det. 
M. Numquid scis quod David homicidium et adulterium perpetravit? 
Magister. Veizt þú at David gerði hórdóm ok manndráp, 
L.: Veed du at David begik Hoer og Mord, 
3.111 D. Scio. 
 
 
M. Num nosti Mariam peccatricem fuisse, Petrum Christum perjurio abnegasse, Paulum Ecclesiam crudeliter impugnasse? 
en Máría Magdalena var synðug ok Pétarr neitti Kristi ? 
men Maria Magdalena var syndig, og Peter fornægtede Christus? var syndig, og Peter fornægtede Chri- 
3.112 D. Novi. 
3.112 Discipulus. Veit ek. 
D.: Det veed jeg. 
M. Credis eos esse in caelo? 
Magister. Trúir þú at þau sé á himnum? (104) 
L.: Troer du, at de ere i Himmelen ? 
3.113 D. Credo. 
3.113 Discipulus. Trúi ek. 
D.: Ja, det troer jeg. 
M. Si ergo tu adhuc corruptibilis et fragilis haec nosti, quanta magis illi norunt qui ab omni corruptione et fra(472)gilitate liberi erunt!  Non tamen nunc inde verecundantur, sed magis de sna salvatione in Domino gloriantur. 
Magister. Ef þú veizt þetta, jarðligr ok óstyrkð allri,  en þeygi skammask þeir þess, heldr fagna þeir hjǫlp sinni í Guði. 
L.: Dersom du veed dette (du som er endnu) jordisk og (befindende dig i) al Skröbelighed,  [hvor meget mere ville de ikke vide, som ere fri for al Fordærvelse og Skröbelighed?]. Men de skamme sig ikke derved, men fryde sig over sin Frelse i Gud. 
3.114 D. Non abhorrent angeli tales vel sancti qui pene nihil peccaverunt? Non habebunt eos pejus? 
2507 3.114 Discipulus. Þykkja eigi englum Guðs slíkir verri an þeir er fátt misgerðu? 
D.: Tykkes ikke Guds Engle slige (Mennesker) værre end de som lidet forbröd ? 
M. Nequaquam. Sed, sicut his amici congaudent qui naufragium vel aliquod grave periculum evadunt, ita angeli et sancti de illorum evasione congratulantur quibus omnia, etiam ipsa peccata, in bonum cooperantur.  Et, sicut medicus magis de desperate aegroto, si eum salvaverit, laudatur, ita Deus uberius de illorum salvatione glorificatur. 
Magister. Víst eigi, því at svá sem vinir fagna þeim mest er braut koma ór skipsbroti eða (AM 674a:58) ór ǫðrum miklum háska, svá fagna englar ok helgir þeira heilsu mest er ór synðum leysask.  Ok svá sem sá læknir er mest lofaðr er torvelzt grœðir, svá er ok Kristus mest dýrkaðr af slíkra manna hjǫlp. 
L.: Visselig ikke, thi ligesom Venner frydes mest over dem, der undkomme fra et Skibbrud eller fra en stor Fare, saaledes frydes Engle og hellige Mænd mest ved deres Salighed, som befries fra Synderne;  og ligesom den Læge bliver mest rost, som helbreder en vanskelig (305) Sygdom, saaledes bliver ogsaa Christus mut priset formedelst slige Menneskers Frelse. 
3.115 D. O immensa laetitia! 
3.115 Discipulus. Mikil gleði er þat. 
D.: Det er en stor Glæde! 
2514-M. David et Jonathae amicitia illis esset inimicitia. O quam dulcis amicitia eos copulat quos Deus ut filios suos amat et ipsi Deum plus quam se ipsos diligunt et omnes angeli et omnes sancti eos ut se ipsos diligunt.  Laelii et Scipionis concordia esset illis discordia.  Sane concordia illorum est ut oculorum: quo unus aspicit, mox se alter illuc flectit.  Quidquid aliquis illorum volet, hoc Deus, hoc angeli, hoc omnes sancti volent. 
2514-Magister. Vinátta David ok Jonathe samtengir þá, því at Guð ann þeim sem sonum en þeir honum meira an sjolfum sér ok elska þá allir englar ok helgir sem sjalfa sik.  Samþykki Lelius ok Scippions mundi þar þykkja sundrlyndi,  því at þeira samþykki er slíkt sem augna, er þangat lítr annat þegar er annat sér.  Þat er einn þeira vill, þat vill þegar Guð ok þat allir englar ok allir helgir. 
L.: Davids og Jonathans Venskab forener dem, thi Gud elsker dem som Sönner, men de elske ham hoiere end sig selv, og aUe Engle og Hellige elske dem øom øig selv.  Lælius’s og Scipios’ø Enighed vilde der anøees for Uenighed,  thi deres (de Saliges) Enighed er som Öinenes, af hvilke det ene seer strax derhen, hvor det andet seer hen.  Det som den ene af dem vil, det vil strax Gud, og det ville alle Engle og alle Hellige. 
3.116 D. Eia, si Deus et omnes sancti volunt quod ego, tunc volo similis esse Petro. 
3.116 Discipulus. Ef Guð vill sem ek ok allir helgir, þá vil ek vera glíkr Petro. (AM 674a:59) 
D.: Dersom Gud og alle Hellige ville som jeg, da vil jeg være lig Petrus. 
M. Certe, si hoc volueris, continuo eris.  Non dico quod Petrus sis, sed Petro similis.  Nam, si cuperes Petrus esse, cuperes non subsistere. Si enim tuam essentiam exueres, nihil esses.  Quamvis nullus ibi plus cupiat quam promeruit, sicut nec pes cupit oculus esse aut manus auris vel vir esse mulier.  Si enim aliquid plus cuperent, plenum gaudium non haberent; sed omnes plenum gaudium habebunt.  Igitur nihil plus cupient quam habebunt et nihil plus potest adjici gaudio illorum. (473)  Quod enim quisque in se non habuerit, in altero habebit; Verbi gratia Petrus in Johanne gloriam habebit virginitatis, Johannes in Petro gloriam passionis.  Et ita gloria uniuscujusque erit omnium et gloria omnium uniuscujusque.  Dic igitur quid cupere plus poterunt qui angelis coaequales erunt et haec omnia quae jam memoravi et plura habebunt.  Alexandri ampla potentia esset illis angusta custodia.  Nempe illorum tam efficax erit potentia, ut, si aliud caelum et aliam terram facere velint, potenter possint.  Sunt enim filii Dei et cohaeredes Christi et ideo dii, ut dicitur: “Ego dixi, dii estis” (Psal., LXXXI, 6).  Et, quia dii sunt, omnia quae volunt possunt. 
Magister. Ef þú vildir þat, þá værir þú svá þegar.  Eigi segi ek at þú værir Petrus, heldr glikr Petro.  Ef þú girndisk at vera Petrus, þá værir þú etki, því at þú girndisk annat at vera an þú ert.  En þar vill engi meiri dýrð hafa en hann er verðr, svá sem hér vill eigi fótr vera hǫnd, né eyra at vera auga.  En ef þeir girndisk nakkvat framarr, þá hefði þeir eigi fullan fǫgnuð. En þeir hafa fullan fǫgnuð  ok fýsask enskis framarr an þeir hafa ok má etki leggjask við fǫgnuð þeira né af takask,  því at því fagnar hverr með ǫðrum er eigi hefir sjalfr með sér. Petrus fagnar hreinlífi Johannis en Johannes fagnar píslarvætti Petri  ok (AM 674a:60) verðr svá einshvers dýrð at þat er [allr]a dýrð ok allra dýrð einum at dýrð.  Eða hvat megi þeir framarr girnask an vera glíkir englum ok hafa þessa góða hluti alla er nú tínda ek ok marga aðra.  Veldi Alexander konungs væri þar þrǫngt varðhald,  því at veldi þeira er svá mǫ́ttugt at þeir megu gera annan heim ef þeir vilja,  því at þeir eru sonir Guðs ok samerfingjar Krists, sem ritit er: Ek sagða: goð eruð ér.  Ef þeir eru goð, þá megu þeir allt þat er þeir vilja. (106) 
L.: Dersom du vilde det, Saa var du det strax.  Ikke siger jeg, at du var Petrus, men lig Petrus.  Dersom du Onskede at være Petrus, da var du ikke (længer) til, fordi du da onskede at være andet, end du er.  Men der vil (önsker) ingen (at) have större Herlighed, end han fortjener, ligesom en Fod her ikke vil være Haand, eller Oret vil være Oie.  Men om de onskede noget mere, da vilde de ikke have fuldkommen Fryd. Men de have fuldkommen Fryd  og attraae intet mere, end de have, og kan intet lægges til deres Fryd eller tages fra den,  thi enhver fryder sig over det hos andre, som han ikke har selv i sig. Petrus fryder sig over Johannes’s Kydskhed, men Johannes fryder sig over Petri Martyrdom,  og bliver hver enkelts (den enkeltes) Herlighed saaledes, at den bliver alles Herlighed, og alles Herlighed bliver til Herlighed for hver enkelt.  Hvad kunne de da attraae mere end at være lig Engle, og have alle disse gode Ting, som jeg nu opregnede, og mange andre?  Kong Alexanders Vælde vilde der være et snævert Fængsel,  thi deres Vælde er saa stor, at de kunne skabe en anden Verden, om de ville,  thi de ere Guds Sönner og Chriøti Medarvinger, som skrevet er: “Jeg sagde, I ere Guder” (Psalm. 82, 6),  (men) ere de Guder, saa formaae de alt det, som de ville. (306) 
3.117 D. Et, si possunt, quare non aliud caelum faciunt? 
3.117 Discipulus. Hví gera þeir eigi annan himin ef þeir megu? 
D.: Hvorfor skabe de ikke en anden Himmel, naar de kunne det? 
M. Deus nihil imperfectum reliquit, qui omnia in mensura et numero et pondere perfecte absolvet, et, si ipsi aliud facerent caelum, esset superfluum.  Sed nihil volent quod sit indecens vel supervacuum.  Nos etenim multa possumus quae tamen non facimus, ut saltare, currere. 
Magister. Guð lét etki eftir vanunnit ok leysti allt af hendi algǫrt. Af því væri annarr heimr ósœmr ok tómr þótt gǫrr væri.  En (AM 674a:61) helgir vilja etki ósœmt g[… ] laust,  svá sem vér gerum eigi allt [… ] er vér megum gera. 
L.: Gud efterlod intet ufuldendt og skabte alt fuldkomment; derfor vilde en anden Verden være upassende og overflodig, om deu blev skabt,  men de Hellige ville intet upassende . . . u(nyttigt),  saaledes som vi ikke gjöre alt . . . som vi kunne gjöre. 
3.118 D. Haec omnia possunt credi de apostolis et sanctis summis.  Circa nos bene geritur, si nobis in servitio eorum vivere conceditur. 
3.118 Discipulus. Þetta mun frá postulum einum sagt eða inum hæstum Guðs vinum.  En við oss er vel skipat þótt vér sém þrælar þeira. 
D.: Dette siges (gjælder) vel kun om Apostlene eller om de störste Guds Venner.  Men mod os forfares der allerede vel, naar vi ere (blive) deres Trælle. 
M. De omnibus omnino justis dictum est: “Erunt aequales angelis Dei” (cf. Luc., XX, 36).  [Sicut enim illud est perfecte calidum a quo omne frigus est remotum et illud est perfecte frigidum a quo omnis calor submovetur et tamen aliud potest esse calidius aut frigidius, ita, licet omnes sancti sint aequales angelis semper videndo faciem Patris, tamen ita differunt in gloria: ut stellarum claritas vel solis et lunae lumina.] Sicut igitur rex praeteriens aegrum in caeno jacentem videret quem levari, balneari, vestibus suis indui juberet, nomen suum ei imponeret, in filium eum adoptaret, regnum ei in haereditatem daret, ita Deus cernens nos in luto peccatorum, de quo nos per fidem levavit, baptismate lavit, nomen suum divini(474)tatis imposuit, in regnum suum haeredes adscivit, ut dicitur: “Quotquot receperunt eum, dedit eis potestatem filios Dei fieri (Joan., I, I2).  “Quamvis ergo alius alio praestantius, alius alio eminentius gloriam pro meritis sortiatur, tamen omnes unam domum Patris, licet diversis mansionibus, et unum denarium de visione Dei et consortio angelorum percipient.  Joseph honor esset eis ut dedecus.  O qualem honorem ipsi habebunt, quos Deus ut filios honorat, angeli ut principes, omnes sancti ut deos venerantur!  Debitor est enim eis Deus quia hoc quod de eis statuit facere, ut hoc fieret, toto adnisu se praeparavere.  Debitores sunt eis angeli, quia quod eorum numerus est impletus, quantum in ipsis fuit, ipsi effecerunt. Debitores sunt eis omnes sancti, quia quod binam stolam; immo centuplum perceperunt, ex eis ex magna parte habebunt (6 et 7).  Debitores sunt eis caelum et terra et omnis creatura, quia quod tam excellenter innutata sunt, ut hoc fieret, suis meritis festinaverunt.  Eliae et Enoch securitas esset eis timoris anxietas, qui ita securi erunt quod nec mortem (M1175-) nec aliquod infortunium timebunt et haec omnia nunquam amittere pavebunt.  Deus enim eis non auferet (1O), cum sint filii ejus carissimi, et ipsa (11) amittere nunquam volent: igitur nunquam ea per Deus.  De equuleo vero erepti et iu regnum rapti laetitia esset eis (I2) maestitia.  O qualem laetitiam et exsultationem ipsi habebunt, qui (13) in gaudium Domini introibunt! (14)  O Deus, quale gaudium habebunt, qui Patrem in Filio, Verbum in Patre (475) et Spiritus Sancti caritatem in utroque, sicuti est, facie ad faciem, semper videbunt!  Gaudium habebunt de consortio angelorum, gaudium de contubernio omnium sanctorum.  Gaudebunt itaque de bonis Domini interius et exterins, supra se et infra se, in circuitu et undiqne.  Ad hoc omnes amicos suos, quorum multa milia sunt; his deliciis affluere et superabundare gaudebunt.  Ecce, hoc est plenum gaudium et haec est omnium bonorum sufticientia sine omni indigentia. 
Magister. Frá ǫllum réttlǫ́tum er þetta sagt, því at allir verða jafnir sem englar Guðs.  Svá sem konungr sé sjúkan liggja í sauri ok léti þvá hann ok lauga ok skrýða klæðum sínum ok gæfi honum nafn sitt ok gerði sér at óskmegi ok gæfi honum erfð ríkis síns, svá lét Guð oss liggja í synðasauri ok þó oss fyr trú í skírn ok gaf oss kristit nafn ok gerði sér at óskmǫgum, sem ritit er: Allir þeir er við honum tóku gaf hann þeim veldi at verða sonum Guðs.  Þótt annarr (AM 674a:62) [… ]um hæri dýrð þar eftir [… ] sínum ok taka þó allir í einu húsi fǫður einn fagnaðarpenning af sýn Guðs ok samlagi engla.  Josephs vegr væri þar ótiginn,  því at þeir hafa sannan veg er Guð vegsamar þá sem sonu ok vegsama þá allir englar ok allir helgir svá sem hǫfðingja.  Goð er skyldarmaðr þeira, því at þeir gerðu sik verða þess er Guð ætlaði þeim.  Skyldarmenn þeira eru englar ok allir helgir, því at þeir kostgæfðu sem þeir mǫ́ttu at fylla tǫlu þeira ok auka fǫgnuð þeira.  Himinn ok jǫrð ok ǫll skepna gǫfgar þá, því at þeir skyndu til þess í sínum rǫ́ðum at ǫll skepna skiptisk til ins betra.  Øruggleikr Enoch ok […]                 
L.: Om alle Retfærdige liges (gjælder) dette, thi alle vorde lige med Guds Engle.  Ligesom om en Konge saae en Syg ligge i Skarnet, og lod toe og bade ham, og ifore ham sine (Kongens) Klæder, og gav ham sit Navn og gjorde ham til sin udkaarede Sön og gav ham Arveret til sit Rige, saaledes saae Gud os ligge i Syndernes Skarn, og toede os ved Troen i Daaben og gav os christent Navn og gjorde os til sine udkaarede Sönner,  som skrevet er: “Alle dem, som modtage ham (Christum), gav han Magt til at vorde Guds Sönner” (Joh. 1, 12). Skjönt en anden . . . der en höiere Herlighed (end en anden) efter . . . sine Fortjenester, da modtage dog alle i eet og samme Faders Huus een Glædens Penning af Guds Syn (Beskuelse) og Engles Samfund.  Josephs Ære vilde der ikke være nogen Ære,  thi de have der en sand Ære, idet Gud ærer dem som Sönner, og alle Engle og alle Hellige ære dem som Hövdinger (Prælater).  Gud er deres Skyldner, thi de gjorde sig værdige til det, som Gud havde bestemt for dem.  Englene og alle Hellige, ere deres Skyldner, thi de lagde Vind paa, som de bedst kunde, at fylde deres Tal og foröge deres Fryd.22   Himmel og Jord og al Skabningen priser dem, thi de frem (307) skyndte det ved deres Opförsel, at hele Skabningen forandredes til det Bedre.  Enochs Tryghed og . . . . . de . . . . . i Fryd . . . . . Sönnen og Kjærlighed . . . . . begges saaledes som . . . . . de frydes ved Samfund . . . . . Helliges frydes de . . . . . Guds, udvortes og indvortes, over sig og under sig, og omkring sig. De frydes og derved, at alle . . . . . lige . . . . . Skjönhed . . . . . hæsligste . . . . . ere lette i alle . . . . . ere hine tunge i stor . . . . . hed. Ligesom disse ere styrkede af den höieste Kraft, saaledes ere alle hine lammede af stor Afmagt. Ligesom disse nyde kongelig Frihed, saaledes . . . . . gaae hine i slavisk Ufrihed. . . . . . som disse frydes i stor Vellyst . . . . . bedröves hine i mangen . . . . . som disse frydes ved salig Udödelighed, . . . saaledes begræde hine et usselt og lan(gt (Liv?). Ligesom disse ere oplyste af al (Viisdom), saaledes formörkes hine af mörk . . . . .; thi for dem bliver til Sorgs Forögelse det som de vide. Ligesom Venskab (forener) disse, saaledes piner (Fjendskab) hine. Ligesom disse blive . . . . . ærede af al Ska(bningen) . . . . . have hine Uenighed og . . . . . Skabningen. Ligesom disse . . . . . Vælde, saaledes nedtrykkes hine i den dyb(este) Afmagt. Ligesom disse iföres . . . . . störste Ære og Sikkerhed, saaledes . . . . . hine af den störste Frygt. (Ligesom) disse frydes i en uudsigelig Fryd, saaledes græde hine uden Ende i . . . elig Sorg. Guds Had have de; (thi) de modsatte sig ham som de (kunde) og sögte at bevirke, at (Guds) Borg ikke blev (opfört). De have Englenes Had; thi de bestræbte sig for, som de kunde, (at) deres Tal (ikke) skulde fyldes. Alle Helliges Had (have de); thi de . . . . . deres, som de kunde. D.: . . . . . Sammenligning: ligesom . . . . . ere de Retfærdiges Glæder, . . . . ., uforlignelige og uudsigelige.23                  
22. Da Membranens sidste Blad var saa beskadiget, at en at en större eller mindre Deel af de fleste Linier manglede (var afreven), bestaaer Resten af Oversættelsen, som Fölge deraf, for det meste kun af usammenhængende, afbrudte og ufuldstændige Sætninger.  23. Red. havde efter Prof. K. Gislasons Önske bestemt her at optage dennes efter de ovennævnte Oldböger bearbeidede Udgave af den oldnordiske Oversættelse af Elucidarius med den danske Oversættelse ved Siden. I sin Afskrift havde (308) han paa samme Maade som i Skriftet “Um frumparta íslenzkrar túngu í fornöld” gjengivet de i Oldbögerne forekommende oldnordiske Skrifttegn og Abbreviaturer. Af en stor Deel af disse havde man imidlertid ikke de tilhörende Typer og det faldt vanskeligt at faae dem tilveiebragte. Dette er Grunden til at her forelöbig leveres alene den danske Oversættelse og henvises til Texten, naar Omstændighederne tilstede dens Udgivelse. 
[21. Antitheses beatorum, et damnatorum.] 
[Chapter 21] 
[Kapitel 21] 
3.119 D. Ita replesti cor meum gajldio, quod pene vidi faciem Domini in nubilo raptus in caeli gremio.  Idcirco laetor super eloquia tua sicut qui invenit spolia multa. 
   
   
M. Sicut igitur hi amici Dei nimium felices perenniter in Domino gloriabuntur, ita e contrario inimici ejus nimium miseri et infelices jugiter cruciabuntur et, sicut isti maximo decore illustrantur, ita illi maximo horrore deturpantur.  Sicut isti summa agilitate sunt alleviati, ita illi summa pigritia praegravati.  Sicut isti praecipuo robore solidati, ita illi sunt praecipua invaletudine debilitati.  Sicut isti augusta libertate potiuntur, ita illi anxia servitute opprimuntur.  Sicut isti innensa voluptate deliciantur, ita illi immensa miseria amaricantur.  Sicut isti egregia sanitate vigent, ita illi infinita infirmitate deficiunt.  Sicut isti de beata immortalitate triumphantes laetantur, ita illi de dolenda sua diuturnitate lamentantur.  Sicut isti perpoliti sunt splendore sapientiae, ita illi obscurati sunt horrore insipientiae; si quid enim sciunt, ad augmentum doloris sciunt.  Sicut istos dulcis amicitia copulat, ita illis viscera amara inimicitia excruciat.  Sicut isti concordes concordiam cum omni creatura habentes ab omni creatura glorificantur, ita illi cum omni creatura discordiam habentes ab omni creatura exsecrantur.  Sicut isti sunna potentia sublimantur, ita illi summa impotentia augustiantur.  Sicut isti maximo honore sunt prae(476)diti, ita illi maxima dedecori sunt dediti.  Sicut isti egregia securitate tripudiant, ita illi maxima pavore trepidant.  Sicut isti sunt ineffabili gaudio jubilantes, ita illi miserabili maerore sine fine ejulantes.  Odium enim habent Dei, quia, quantum in ipsis erat ei obstiterunt, ne unquam civitas ejus aedificaretur.  Odium habent angelorum, quia, quantum potuerunt, effecerunt ne unquam numerus eorum impleretur.  Odium habent omnium sanctorum, quia, quantum in ipsis erat, laboraverunt ne unquam gaudium plenum haberent.  Odium habent a novo caelo et a nova terra et ab omni creatura, quia, quantum in ipsis er at, impediverunt ne unquam immntarentur. 
                                   
                                   
3.120 D. O mirabilis contrarietas! Sicut illorum gaudia sunt inexcogitabilia et inedicibilia, ita istorum supplicia sunt incomparabilia et ineffabilia. 
 
 
M. Ideo vocantur perditi, quia a curru Dei sunt lapsi. 
 
 
3.121 D. Hoc non intelligo. 
 
 
M. Cum Deus sibi palatium construeret, paries lapsus est, quando angeli corruerunt.  Quem Deus volens restaurare misit Filium suum vivos lapides ad hoc aedificium congregare.  Qui scandeus currum multos convexit.  Lapsos inde reliquit, ut dicitur: “Ascendes super equos tuos et quadrigae tuae salvatio” (Abac., III, 8).  Dei quadrigae sunt qaatuor Evangelia.  Equi sunt apost0li, qui praedicatione sua Christum in hoc curru per mundum traxerunt et multos ad Dei aedificium colligerunt.  Lapsi de curru sunt haeretici et schismatici, ut dicitur: «Ex nobis exierunt, sed non erant ex nobis” (I Joan., II, rg).  Qui autem sunt adducti, ut lapides quadrati, a summo opifice in aedificio caelesti sunt locati.  Hoc sunt electi, quatuor virtutibus, prudentia, fortitudine, justitia, temperentia politi, quibus (477) muri Hierusalem fient reparati, ut dicitur: “Hierusalem quae aedificatur ut civitas” (Psal., CXXI, 3), quidam vero lapides) asperi, impoliti, ab opifice sunt reprobati et in ignem missi et in calcem versi; murique his firmati quasi caemento et ornati.  Hoc sunt impii, a caelesti aedificio rejecti et in fornacem gehennae projecti, de quorum exitio justi vinculo caritatis, quasi caemento murus, firmius compaginantur et, eorum collatione gloriosius decorati, sine fine in Domino Deo jucundantur. 
                   
                   
3.122 D. Jucunditate et exsultatione repleat te Deus, optime magister, in sanctorum glorificatione et videas regem gloriae in suo decore et videas bona Hierusalem omnibus diebus vitae tuae. 
 
 
M. Amen. 
 
 
Permanent link
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login