HJØRDIS
(til Ørnulf).
Selv er Thorolf skyld i det som hændte; med mørke taler gav han tilkende, at du var falden over Egil og havde dræbt ham; – halvt i ufred skiltes vi sidst fra hverandre; du har før voldt mandefald i min æt; – og, foruden det, – som en kådmundet svend sad Thorolf ved gildet; han æggedes ved skemt, og gav mange onde ord fra sig; – først da var det, at Gunnar harmedes; først da bar han våben på din søn; vel skulde jeg mene, han havde skellig årsag til den gerning.
HIÖRDIS
(to ÖRNULF).
Thorolf was himself to blame for what befell; with dark sayings he gave us to wit that thou hadst fallen upon Egil and slain him;--we had parted half in wrath, and thou hast ere now brought death among my kindred. And moreover--Thorolf bore himself at the feast like a wanton boy; he brooked not our jesting, and spoke many evil things. Not till then did Gunnar wax wroth; not till then did he raise his hand upon thy son; and well I wot that he had good and lawful ground for that deed.
