CATILINA.
Ah, Furia, hvor sælsom er din tale!
Den er som genlyd fra min egen barm, –
som om med flammeskrift du vilde male
enhver min higen, svulmende og varm.
Så knuger naget også dette hjerte;
som dit – af hadet, hærdes det til stål;
som dig, mig røvedes hvert håb, jeg nærte;
mit levnet er – som dit – foruden mål.
Og dog jeg gemmer taus min kval, mit savn;
og ingen aner, hvad der gløder i mig.
De håner og foragter mig, – de usle;
de fatter ej, hvor højt mit hjerte slår
for ret og frihed, og for alt, hvad ædelt
bevæged sig i nogen Romers sind.
CATILINE.
O Furia, strange, in truth, is your complaint!
It seems an echo out of my own soul,--
As if with flaming script you sought to paint
My every longing towards a worthy goal.
Rancour and hate in my soul likewise flourish;
My heart--as yours--hate tempers into steel;
I too was robbed of hopes I used to nourish;
An aim in life I now no longer feel.
CATILINE.
In silence still I mask my grief, my want;
And none can guess what smoulders in my breast.
They scoff and sneer at me,--these paltry things;
They can not grasp how high my bosom beats
For right and freedom, all the noble thoughts
That ever stirred within a Roman mind.
