ANDEN SCENE. Olaf. Alfhild (fremdeles sovende). Thorgjerd (kommer fra venstre bag huset).
SCENE II OLAF. [Alfhild still sleeping. Thorgjerd comes from behind the hut on the left.]
OLAF. Godt møde, fremmedkarl!
OLAF. Well met, stranger!
THORGJERD. Tak, det samme igen. Du er tidlig ude!
THORGJERD. Thanks, the same to you. You are early about!
OLAF. Eller sent; tidlig på dagen, men sent på natten.
OLAF. Or late; early in the morning, but late in the night.
THORGJERD. Du hører vel hjemme nede i bygderne, du, kan jeg tænke.
THORGJERD. You belong in the village below, I take it.
OLAF. Min slægt hører hjemme der. Og du?
OLAF. My family lives there. And you?
THORGJERD. Der ens hu er bunden, der har en hjemme; det er derfor jeg helst færdes her; – mine grander skal ingen uskel gøre mig.
THORGJERD. Wherever the mind is at rest, there is one at home; that is why I like best to wander in here;--my neighbors shall not do me any injustice.
OLAF. Det har jeg mærket.
OLAF. That I have noticed.
THORGJERD. Så har du tiere været heroppe?
THORGJERD. Then you have been here before?
OLAF. Jeg har jaget en hind herinde i sommer; men når jeg ser ret til, så er det et forhekset kongebarn.
OLAF. I chased a hind this summer in here; but when I look closely I see ’tis a royal child that has been bewitched.
THORGJERD (ser stivt på ham). Den jagt er farlig!
THORGJERD. [Looks at him sharply.] That hunt is dangerous!
OLAF. For skytten?
OLAF. For the hunter?
THORGJERD (nikker).
[THORGJERD nods.]
OLAF. Ja, jeg sad just og tænkte det samme ved mig selv; det bares mig for, at jeg var bleven troldskudt på den jagt.
OLAF. I was sitting and thinking the same thing myself; it seems to me that I was bewitched on that hunt.
THORGJERD. Farvel, og god lykke!
THORGJERD. Farewell and good luck to you!
OLAF. Få du last og skam! Ønsker du en jægersmand til lykke, så kommer ham ikke vildtet på skud.
OLAF. Out upon you! If you wish a huntsman good luck he will never come within shot of the prey.
THORGJERD. Ifald skuddet rammer skytten selv, så times ham den bedste lykke, når han ingen lykke har med sig.
THORGJERD. If the shot should strike the hunter himself, the best luck that could happen to him would be to have no luck at all.
OLAF. Du taler kløgtigt.
OLAF. You speak wisely.
THORGJERD. Ja, ja, her er mangt og meget at lære herinde.
THORGJERD. Yes, yes; there is many a thing to be learned in here.
OLAF. Tilvisse! Her har jeg lært det bedste, jeg véd.
OLAF. Too true! I have learned here the best that I know.
THORGJERD. Farvel! Dine frænder skal jeg bringe bud og hilsen fra dig.
THORGJERD. Farewell! I’ll take greetings from you to your kinsmen.
OLAF. Agter du dig nedover?
OLAF. You mean to go down?
THORGJERD. Så var min agt. Der er lystige dage dernede, har jeg spurgt. En mægtig riddersmand holder sit bryllup –
THORGJERD. Such was my purpose. These are merry days down there, I am told. A mighty knight is celebrating his wedding--
OLAF. Da skulde du været med inat; nu er nok den bedste gammen forbi.
OLAF. Then you should have been there last night; now I fear the best part of the fun is past.
THORGJERD. Jeg tænker, jeg kommer tidsnok endda.
THORGJERD. I dare say I’ll come in time even yet.
OLAF. Kanhænde! Men du skulde dog været med inat; så lys og varm en gildesal skulde du aldrig have set før.
OLAF. Perhaps! But still you should have been there last night; so bright and so warm a festive hall you never have seen before.
THORGJERD. Godt og vel for den, som var inde.
THORGJERD. It was well for him who was within.
OLAF. Jeg kender den, som måtte stå udenfor.
OLAF. I know one who had to stand outside.
THORGJERD. Ja, ja! udenfor, – det er fattigmands plads.
THORGJERD. Yes, yes, outside,--that is the poor man’s place.
OLAF. Jeg kender den, som måtte stå udenfor, og som endda havde det både bedre og værre end de, som var inde.
OLAF. I know one who had to stand outside and who nevertheless was both worse off and better off than those within.
THORGJERD. Jeg må nok derned, kan jeg skønne; jeg vil spille op i laget. Nu henter jeg min strengeleg og så –
THORGJERD. I must go down,--I see that clearly; I shall play for the guests. Now I shall fetch my harp, and then--
OLAF. Du er spillemand?
OLAF. You are a minstrel?
THORGJERD. Og ikke blandt de sletteste. Nu henter jeg min strengeleg, der den ligger gemt ved fossen; de strenge skulde du høre. Med dem sad jeg engang på sengestok og spillede bruden ud af gildehuset over hej og mark – Har du aldrig hørt liden Ingrids vise? Den, som kunde spille bruden af fæstemandens arm, kan vel spille barnet hjem til sin fader igen. Farvel! Dvæler du her, så kan vi mødes, når jeg kommer nedover. (går ud til højre ved vandet.)
THORGJERD. And not among the worst. Now shall I fetch my harp from where it lies hidden near the waterfall; those strings you should hear. With them I sat once on the edge of the bed and played the bride out of the festive hall over ridge and field.--Have you never heard little Ingrid’s lay? He who could play the bride out of the bridegroom’s arms can surely play his child home to her father again. Farewell! If you linger here we may meet again when I get down there. [He goes out to the right by the tarn.]
