You are here: BP HOME > MI > Brand > fulltext
Brand

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionTitle
Click to Expand/Collapse OptionDramatis personæ
Click to Expand/Collapse OptionStage
Click to Expand/Collapse OptionACT I
Click to Expand/Collapse OptionACT II
Click to Expand/Collapse OptionACT III
Click to Expand/Collapse OptionACT IV
Click to Expand/Collapse OptionACT V
ANDEN AKT
(Nede ved fjorden med bratte bergvægge omkring. Den gamle forfaldne kirke ligger på en liden bakke i nærheden. Et uvejr trækker op.)
 
(Almuen, mænd, kvinder og børn, er samlet i klynger dels på stranden dels i bakkerne. Fogden sidder i midten på en sten; en skriverkarl hjælper ham; der deles korn og levnetsmidler ud. Ejnar og Agnes står omringet af en flok længere borte. Nogle både ligger i fjæren. Brand kommer frem på kirkebakken uden at mærkes af mængden.) 
ACT SECOND
By the fjord-side, steep precipices all around. The ancient and tumble-down church stands on a little knoll hard by. A storm is coming on.
 
The country-folk,-men, women, and children,-are gathered in knots, some on the shore, some on the slopes. The MAYOR sits in the midst, on a stone; a CLERK is helping him; corn and provisions are being distributed. EINAR and AGNES stand surrounded by a crowd, a little apart. Some boats lie on the beach. BRAND comes forward, unnoticed, to the church-knoll. 
ZWEITER AKT
(UNTEN AN DEM VON SCHROFFEN BERGWÄNDEN UMSCHLOSSENEN FJORD. AUF EINER KLEINEN ANHÖHE IN DER NÄHE DIE ALTE, VERFALLENE KIRCHE. EIN UNWETTER ZIEHT HERAUF.)
 
(Volk, Männer, Weiber und Kinder, teils am Strande, teils weiter oben in Gruppen. In ihrer Mitte sitzt DER VOGT auf einem Stein; ein Schreiber hilft ihm bei der Verteilung von Korn und Lebensmitteln. EJNAR und AGNES stehen in einiger Entfernung, von einer Anzahl Leute umringt. In dem von der Ebbe freigelegten Sande liegen ein paar Boote. BRAND wird auf dem Kirchenberg sichtbar, ohne zunächst noch von der Menge bemerkt zu werden.) 
EN MAND
(bryder sig gennem trængslen).
Af vejen! 
A MAN.
[Breaking through the crowd.]
Out of the way! 
EIN MANN
(arbeitet sich durch das Gedränge.)
Macht Platz! 
EN KVINDE.
Jeg kom først! 
A WOMAN.
I’m first! 
EIN WEIB.
Ich war zuerst da! 
MANDEN
(skubber hende tilside).
Gå væk!
(trænger sig frem til fogden.)
Se her; fyld gabet i min sæk! 
THE MAN.
[Thrusting her aside.]
Get back!
[Pushing towards the MAYOR.]
Ho! look you, fill me up my sack! 
DER MANN
(schubst sie zur Seite.) Pack’
Dich weg!
(Drängt sich zum Vogt vor.)
Herr, gebt mir meinen Sack! 
FOGDEN.
Giv tid. 
THE MAYOR.
All in good time. 
DER VOGT.
Geduld. 
MANDEN.
Ugørligt; – jeg må hjem;
der sidder sultne fire – fem! 
THE MAN.
I cannot stay;—
I’ve four-five-babes of bread bereft! 
DER MANN.
Daheim ist bittre Not;
Da hungern vier sich – fünf sich tot! 
FOGDEN
(spasende).
Du véd ej tallet på en prik? 
THE MAYOR.
[Facetiously.]
You don’t know just how many, eh? 
DER VOGT
(spaßend.)
He? Zählen ist ein schwierig Ding! 
MANDEN.
Én drog med døden, da jeg gik. 
THE MAN.
One was e’en dying when I left. 
DER MANN.
Eins lag im Sterben, als ich ging. 
FOGDEN.
Bi lidt. Du står på listen vel?
(blader i sine papirer.)
Nej; – jo, du står. Det var dit held.
(til skriverkarlen.)
Giv nummer ni og tyve sit. –
Nå, nå, I godtfolk, vent dog lidt!
Nils Snemyr? 
THE MAYOR.
Hold. You are enter’d, are you not?
[Examines his papers.]
No. Yes, you are though. Well for you.
[To the CLERK.]
Give Number Twenty-nine his lot.
Come, come, good folks, be patient, do!
Nils Snemyr? 
DER VOGT.
Die Liste, Schreiber!
(Zu dem Bauern, während er in seinen Papieren blättert:)
Tritt zurück!
Du stehst doch drin –? Ja. ’s war Dein Glück.
(Zum Schreiber.)
Der Nummer Dreißig ausgeteilt! –
Na, Leute, nur nichts übereilt!
Niels Schneesumpf! 
EN MAND.
Ja! 
A MAN.
Ay, ay! 
EIN MANN.
Hier! 
FOGDEN.
Idag du får
trekvart kun mod hvad du fik sidst.
I er jo færre nu. 
THE MAYOR.
We must pare
A quarter off your former share.
You’re fewer now, you know. 
DER VOGT.
Dein Teil heut macht
Nur halb so viel als vordem, da
Ihr nun doch weniger – 
MANDEN.
Ja visst, –
hun Ragnhild døde ret igår. 
THE MAN.
Yes, yes,—
My Ragnhild died yestreen. 
DER MANN.
Ja, ja.
Mein Weib starb akkurat heut nacht. 
FOGDEN
(noterer).
Én mindre. Spart er altid spart.
(til manden, som fjerner sig.)
Men far nu ikke hen i fart
og gift dig anden gang! 
THE MAYOR.
[Making a note.]
One less.
Saving is saving, howsoe’er.
[To the MAN, who is retiring.]
But look you, now, you needn’t run
And marry another on the spot! 
DER VOGT
(notiert.)
Fällt weg. Gespart wird nie genug.
(Zu dem sich Entfernenden.)
Doch bloß nicht jetzt in vollem Zug
In eine neue Eh’! 
SKRIVERKARLEN
(fniser).
Hi, hi! 
CLERK.
[Sniggering.]
Hee, hee! 
DER SCHREIBER
(kichert.)
Hi, hi! 
FOGDEN
(hvast).
Hvad ler De af? 
THE MAYOR.
[Sharply.]
You laugh? 
DER VOGT
(scharf.)
Worüber lachen Sie? 
SKRIVERKARLEN.
Jeg lo fordi
herr fogden er så morsom. 
CLERK.
Your Worship’s fun
Is irresistible. 
DER SCHREIBER.
Weil Sie,
Herr Vogt, so spaßig reden. 
FOGDEN.
Ti!
Det stævne her er ingen spas;
men bedste råd mod gråd er fjas. 
THE MAYOR.
Have done!
This work’s no jesting; but the best
Method with mourners is a jest. 
DER VOGT.
Wie –?
Mir ist durchaus nicht so zu Mut.
Doch macht ein Scherz gar manches gut. 
EJNAR
(træder ud af flokken med Agnes).
Nu har jeg tømt den sidste lomme,
og pung og tegnebog er tomme; –
ombord jeg kommer som en fant,
og sætter uhr og stok i pant. 
EINAR.
[Coming out of the throng with AGNES.]
Now my last pocket’s clean and bare,
Spent every stiver, every note;—
A very beggar I go afloat,
And pawn my watch to pay my fare! 
EJNAR
(tritt mit Agnes aus der sie umgebenden Gruppe.)
Nun gibt die letzte Tasch’ nichts mehr, –
Notizbuch, Beutel, alles leer; –
Ein Bettler schier komm’ ich an Bord
Und helf’ mit Uhr und Stock mir fort. 
FOGDEN.
Ja, I to kom i rette stund.
Hvad jeg har samlet, er kun lidt;
det slår ej til, som hver kan vide,
når fattig hånd og halvmæt mund
skal skifte deles del af sit
med dem, som intet har at bide.
(får øje på Brand og peger op.)
En til! Velkommen! Har De hørt
om hungersnøden, flommen, tørken,
så løs for pungen, er den snørt.
Vi tar imod af alle slags.
Vort forråd er på bunden straks; –
fem fiske små i armods ørken
gør intet måltid nutildags. 
THE MAYOR.
Yes, in good time you came along.
What I’ve collected is a song,—
By no means answers to the call
When needy hand and mouth ill-fed
Must halve the sharing of shared bread
With those who’ve ne’er a bit at all.
[He perceives BRAND, and points up to him.]
One more! You’re welcome. If report
Of our drought-flood-and-famine curse
Has reach’d you, promptly loose your purse
(If yet unloosen’d). Every sort
Of contribution meets the case.
Our store’s nigh spent. Five fishes scant
In the wide wilderness of Want
Don’t make a square meal nowadays. 
DER VOGT.
Ja, Ihr zwei kamt zur rechten Stund’.
Was ich gesammelt, ist zum Lachen.
Ein jeder weiß, es macht nicht satt,
Wenn leere Hand, halbvoller Mund
Mit dem, der nichts zu beißen hat,
Ihr karges Mahl gemeinsam machen.
(Bemerkt Brand und zeigt auf ihn.)
Willkommen! Trieb Sie der Bericht
Der Hungersnot nach dieser Küste,
So schonen Sie Ihr Ränzel nicht!
Wir nehmen jeglichen Betrag,
Denn unser Vorrat geht zur Rüste; –
Zween Fischlein in der Armut Wüste
Sind keine Mahlzeit heutzutag. 
BRAND.
Ti tusend, i en afguds navn
delt ud, blev ingen sjæl til gavn. 
BRAND.
Myriads, idolatrously given,
Would lift the soul no nearer heaven. 
BRAND.
In eines Abgotts Namen sind
Zehntausend Körbe Spelt im Wind. 
FOGDEN.
Det var ej ord jeg bad Dem om.
Ord er kun sten, er maven tom. 
THE MAYOR.
It was not words I bade you share:
They’re barren when the belly’s bare. 
DER VOGT.
Ich lud Sie nicht zu Worten ein.
Dem leeren Bauch sind Worte Stein. 
EJNAR.
Det er umuligt, at du véd
hvor hårdt og længe folket led!
Brand, her er uår, sult og sot.
Her ligger lig – 
EINAR.
I can’t believe that you recall
What long and fierce calamities
They’ve suffered:-famine, drought, disease.
Men die, Brand— 
EJNAR.
Du weißt nicht, wie das Volk hier litt,
Sonst fühltest Du sein Elend mit!
Hier ist ein Grab voll bittern Wehs.
Hier liegen Leichen – 
BRAND.
Jeg ser det godt.
På hvert et øjes blygrå ring
det kendes hvem som holder thing. 
BRAND.
I perceive it all.
Each livid-circled eye makes clear
Who it is holds assizes here. 
BRAND.
Ja, ich seh’s.
An jedes Aug’s bleigrauem Rand
Erkennt man hier des Richters Hand. 
FOGDEN.
Og endda står De hård som flint! 
THE MAYOR.
Yet there you stand, a very flint! 
DER VOGT.
Und trotzdem bleibt Ihr Herz wie Stahl? 
BRAND
(træder ned iblandt mængden og siger med eftertryk):
Hvis livet her gik slapt og lindt,
gik trægt sin gang med hverdagsnød,
da ynked jeg jert skrig om brød.
Må du på fire krybe hjem,
da kommer dyret i dig frem.
Går dag for dag i lummer ro,
i skridtgang som et ligfærdstog,
da ligger det så nær at tro
sig strøgen ud af Herrens bog.
Men eder var han mere god;
han dryssed rædsel i jert blod;
med dødsnøds svøber han jer slog;
hvad dyrt han gav, han atter tog – 
BRAND.
If life here ran its sluggish round
Of common toil and common stint,
Pity with me your pangs had found.
Who homeward crawls with earth-set eyes,
In him the sleeping beast will rise.
When days in drowsy calm go by,
Like funerals, at walking pace,
You well may fear that the Most High
Has struck you from His Book of Grace.
But unto you He was more good,
He scatter’d terror in your blood,
He scourged you with the rods that slay,
The gifts He gave, He took away— 
BRAND
(tritt hernieder unter die Menge und spricht mit Nachdruck:)
Wär’s Leben hier gedrückt und schal,
Ging’ trägen Gangs in Eintagsnot,
Erbarmte mich dies Schrein nach Brot.
Wenn Du auf Vieren kriechen mußt,
Erwacht das Tier in Deiner Brust.
Schleicht Tag um Tag in dumpfer Ruh’,
Im Schlaftrott, wie ein Leichenzug,
Da raunt Dir leicht Verzagtheit zu,
Du seist getilgt aus Gottes Buch.
Euch aber ist der Herrgott gut,
Euch träuft er Todesangst ins Blut,
Euch geißelt er bis dicht vors Grab,
Nimmt wieder Euch, was er Euch gab – 
FLERE RØSTER
(afbryder ham truende).
Han sparker os i al vor nød! 
VOICES.
[Fiercely interrupting him.]
He mocks us in our bitter need! 
MEHRERE STIMMEN
(unterbrechen ihn drohend.)
Er höhnt uns noch in unsrer Not! 
FOGDEN.
Han skælder os, som gav jer brød? 
TILE MAYOR.
He rails at us who tend and feed! 
DER VOGT.
Er gönnt Euch nicht das bißchen Brot! 
BRAND
(ryster på hovedet).
O, kunde alt mit hjerteblod
jer læske som en helsens flod,
det skulde vælde frem i flom
til årens seng var tør og tom.
Men her at hjælpe var en synd!
Se, Gud vil løfte jer af dynd; –
et livsfolk, – om end spredt og svagt, –
af trængslen suger marg og magt;
det sløve syn får falkeflugt,
og skuer vidt og skuer smukt,
den veke vilje skyder ryg
og ser bag striden sejren tryg;
men avler nød ej adelsfærd,
er flokken ej sin frelse værd! 
BRAND.
[Shaking his head.]
Oh, if the blood of all my heart
Could heal you from the hunger-smart,
In welling streams it should be shed,
Till every vein was a dry bed.
But here it were a sin to give!
God seeks to pluck you from your bane;—
Nations, though poor and sparse, that l i v e ,
Suck might and marrow from their pain.
The purblind sight takes falcon-wings,
Sees clear into the heart of things,
The faltering will stands stout at bay,
And sees the triumph through the fray.
But men whom misery has not mann’d
Are worthless of the saving hand! 
BRAND
(schüttelt den Kopf.)
O hülf’ Euch doch mein rotes Blut
Gleich eines Heilquells Wunderflut,
Ich öffnete der Adern Deich,
Bis jede Vene leer und bleich.
Doch damit mißverständ’ ich Ihn!
Seht, Gott will Euch dem Staub entziehn!
Ein rechtes Volk, – ist’s auch nicht stark, –
Entsaugt dem Unglück Macht und Mark;
Der Geist steigt adlergleich empor,
Vom Auge sinkt des Eintags Flor,
Der Wille wirft sein Haupt zurück
Und weiß: ihm wird des Sieges Glück.
Doch wen nicht adelt, was ihn schmerzt,
Der hat, daß Gott ihm hilft, verscherzt! 
EN KVINDE.
Der slår et uvejr over fjord,
som om det vaktes ved hans ord! 
A WOMAN.
Yonder a storm breaks on the fjord,
As if awaken’d by his word! 
EIN WEIB.
Da zieht ein Wetter auf, seht, seht, –
Wie durch sein Wort herbeigeweht! 
EN ANDEN.
Han ægger Gud! Min spådom mærk! 
ANOTHER WOMAN.
He tempts God! Mark what I foretell! 
EIN ANDERES.
Gott straft ihn noch! Ich sag’s vorher! 
BRAND.
Jer Gud gør intet underværk! 
BRAND.
Your God ne’er wrought a miracle! 
BRAND.
Dein Gott tut keine Wunder mehr! 
KVINDERNE.
Se vejret! Se! 
WOMEN.
See, see! the storm! 
DIE WEIBER.
Welch’ Wetter! 
RØSTER BLANDT MÆNGDEN.
Af bygden driv
den hårde sjæl med sten og kniv!
(Almuen stimler truende sammen om Brand. Fogden træder imellem. – En kvinde, forvildet og forreven, kommer ilsomt ned over bakkerne.) 
VOICES AMONG THE THRONG.
Stab,—stone him! chase
The flinty fellow from the place!
[The Peasants close menacingly round BRAND. The MAYOR intervenes. A WOMAN, wild and dishevelled, comes hurriedly down the slopes.] 
STIMMEN AUS DER MENGE.
Steinigt, stecht ihn fort!
Was will der Unmensch hier am Ort!
(Das Volk schart sich drohend um Brand. Der Vogt tritt dazwischen. EIN WEIB, verwildert und zerrissen, kommt den Berg hinabgeeilt.) 
KVINDEN
(skriger frem mod flokken).
Hvor får jeg hjælp i Jesu navn! 
THE WOMAN.
[Crying out towards the throng.]
Oh, where is help, for Jesus’ grace! 
DAS WEIB
(schreit der Menge zu:)
In Jesu Namen, steht mir bei! 
FOGDEN.
Hvad trænges? Nævn hvad nød, hvad savn – 
THE MAYOR.
What do you need? Explain your case. 
DER VOGT.
Was gibt’s? Wo fehlt’s? Red’ frank und frei! 
KVINDEN.
Ej nød, ej savn det gælder nu!
Det gælder verdens værste gru! 
THE WOMAN.
Nothing I need; no alms I seek,
But oh, the horror, horror 
DAS WEIB.
Ich brauch’ nicht Euer Brot und Geld!
Mich traf das Ärgste von der Welt! 
FOGDEN.
Hvad er det? Tal! 
THE MAYOR.
Speak! 
DER VOGT.
Nun, was denn? Sprich! 
KVINDEN.
Jeg har ej røst!
Hvor findes presten? – Hjælp og trøst! 
THE WOMAN.
I have no voice,-O comfort, aid!
Where is the priest? 
DAS WEIB.
Ich kann nicht –! Wo
Ist Euer Pfarrer? 
FOGDEN.
Her er ej prest – 
THE MAYOR.
Here there is none— 
DER VOGT.
Danach rufst
Du hier umsonst – 
KVINDEN.
Fortabt, fortabt!
Hård var du, Gud, at jeg blev skabt! 
THE WOMAN.
I am undone! I am undone!
Stern vast thou, God, when I was made! 
DAS WEIB.
Verloren! O!
Hart warst Du, Gott, daß Du mich schufst! 
BRAND
(nærmer sig).
Kanhænde dog her findes én. 
BRAND.
[Approaching.]
Maybe, however, there is o n e. 
BRAND
(nähert sich ihr.)
Vielleicht ist doch ein Priester hier. 
KVINDEN
(griber ham om armen).
Så lad ham komme, vær ej sen! 
THE WOMAN.
[Seizing his arm.]
Then let him come, and swiftly! 
DAS WEIB
(ergreift ihn am Arm.)
So hab’ Erbarmen, schaff’ ihn mir! 
BRAND.
Nævn mig din nød, så kommer han. 
BRAND.
Tell
Your need, and he will surely come. 
BRAND.
Erst sprich! So tu’ ich, was ich kann. 
KVINDEN.
Tversover fjorden – 
THE WOMAN.
Across the fjord-my husband— 
DAS WEIB.
Quer überm Fjord – 
BRAND.
Nu? 
BRAND.
Well? 
BRAND.
Nun, was? 
KVINDEN.
Min mand –
tre sultne små, og huset tømt, – –
sig nej, sig nej, – han er ej dømt! 
THE WOMAN.
Three starving babes, and ne’er a crumb,—
Say no,-he is not sent to hell! 
DAS WEIB.
Mein Mann –
Kein Brot – drei magre Kinderlein – –
Sag’, er ist nicht verdammt! Sag’ nein! 
BRAND.
Tal først. 
BRAND.
Your story first. 
BRAND.
Sprich erst. 
KVINDEN.
Min barm var tørket ud;
os hjalp ej mennesker, ej Gud;
den yngste tungt med døden drog;
det skar hans sjæl; han barnet slog –! 
THE WOMAN.
My breast was dry;
Man sent no help, and God was dumb;
My babe was dying in agony;
Cut to the heart,-his child he slew!— 
DAS WEIB
(zeigt auf ihre Brust.)
Verdorrt war ich und leer;
Nicht Gott, nicht Menschen halfen mehr;
Das Jüngste lag am Tod, – da trug’s
Mein Mann nicht mehr, – und er – erschlug’s –! 
BRAND.
Han slog –! 
BRAND.
He slew 
BRAND.
Erschlug’s –? 
ALMUEN
(i rædsel).
Sit barn! 
THE THRONG.
[Shuddering.]
His child! 
DAS VOLK
(entsetzt.)
Sein Kind! 
KVINDEN.
I samme stund
han så sin gernings afgrundsbund!
Hans anger flommed som en elv;
han lagde voldshånd på sig selv. –
Kom, berg hans sjæl trods vejr og sjø!
Han kan ej leve, tør ej dø;
med liget ligger han i favn
og skriger på den ondes navn! 
THE WOMAN.
At once he knew
The horror of his deed of blood!
His grief ran brimming like a flood;
He struck himself the death-wound too.
Come, save him, save him from perdition,
Spite of wild water and wild sky!
He cannot live, and dare not die!
There lies he, clasping the dead frame,
And shrieking on the Devil’s name! 
DAS WEIB.
Im selben trat
Ihn an die Sünde seiner Tat!
Anfiel die Reu’ ihn wie ein Brand,
Ans eigne Leben legt’ er Hand.
O komm, trotz Sturm und Wellennot!
Er flucht dem Leben, bebt vorm Tod,
Die Leich’ im Arm liegt er und nennt
Des Bösen Namen ohne End’! 
BRAND
(stille).
Ja, her er nød. 
BRAND.
[Quietly.]
Yes, here is need. 
BRAND
(für sich.)
Ja, hier ist Not. 
EJNAR
(bleg).
Er muligt sligt! 
EINAR.
[Pale.]
Great God on high! 
EJNAR
(bleich.)
Er stirbt verdammt. 
FOGDEN.
Han hører ej til mit distrikt. 
THE MAYOR.
He doesn’t live in my Division. 
DER VOGT.
Der Mann gehört nicht in mein Amt. 
BRAND
(kort, til almuen).
Gør loss en båd og sæt mig over! 
BRAND.
[Curtly, to the Peasants.]
Unmoor a boat and row me there! 
BRAND
(kurz, zu der Menge.)
Ein Boot los! Und begleit’ mich einer! 
EN MAND.
I sligt et vejr? Det ingen vover! 
A MAN.
When such a storm is up? Who dare? 
EIN MANN.
Bei diesem Wind? Das wagt Dir keiner! 
FOGDEN.
Rundt fjorden går en sti – 
THE MAYOR.
A path goes round the fjord—— 
DER VOGT.
Den Fjord rund läuft ein Steig – 
KVINDEN.
Nej, nej, –
nu findes ingen farbar vej;
jeg foer den, men et elvebrudd
skar lige bag mig kloppen ud! 
THE WOMAN.
Nay, nay,
There’s now no practicable way;
The footbridge as I came across
Was broken by the foaming foss. 
DAS WEIB.
Nein, nein, –
Der Weg ist jetzt zu ungewiß;
lch kenn’ ihn, doch der Sturzbach riß
Dicht hinter mir den Holzsteg ein! 
BRAND.
Gør båden loss. 
BRAND.
Unmoor the boat. 
BRAND.
Ein Boot macht los! 
EN MAND.
Umuligt nu;
det bryder over grund og flu! 
A MAN.
It can’t be done;
O’er rock and reef the breakers run. 
EIN MANN.
Unmöglich jetzt,
Wo sich die See so widersetzt! 
EN ANDEN.
Se der! Et kast fra højden strøg,
så hele fjorden står i røg! 
ANOTHER.
Down sweeps a blast! See, at a stroke
The whole fjord vanishes in smoke! 
EIN ANDERER
(zeigt nach dem andern Ufer.)
Dort kommt’s herunter, – Fels und Strauch!
Der ganze Fjord ist Staub und Rauch! 
EN TREDJE.
Er vejret sligt, med slag og skrald,
så lyser provsten messefald! 
A THIRD.
With waves so wild and wind so rough.
The Dean would put the service off. 
EIN DRITTER.
Solang’ der Sturm so drohend spricht,
Enthebt der Propst Dich Deiner Pflicht! 
BRAND.
En syndersjæl, sin domsstund nær,
ej venter efter vind og vejr!
(går ned i en båd og løser sejlet.)
I vover båden? 
BRAND.
A sinful soul that nears its end
Waits not until the weather mend!
[Goes down to a bout and looses the sail.]
You’ll risk the boat? 
BRAND.
Ein Sünder, dessen Stunde schlägt,
Verzieht nicht, bis ein Sturm sich legt!
(Springt in ein Boot und zieht das Segel auf.)
Ihr wagt das Schiff? 
EJEREN.
Ja; men bliv! 
THE OWNER.
I will; but stay! 
DER EIGENTÜMER.
Das wohl; – doch bleib! 
BRAND.
Godt; kom nu den, som vover liv! 
BRAND.
Now, who will risk his l i f e, I say? 
BRAND.
Wohlan! Wer wagt nun seinen Leib? 
EN MAND.
Jeg går ej med. 
A MAN.
I’ll not go with him. 
EIN MANN.
Ich nicht. 
EN ANDEN.
Og ikke jeg! 
ANOTHER.
No, nor I. 
EIN ANDERER.
Ich auch nicht. Bei dem Wehn! 
FLERE.
Det var den lige dødsens vej! 
SEVERAL.
It were just putting out to die! 
MEHRERE.
Das hieß’ blind ins Verderben gehn! 
BRAND.
Jer Gud hjalp ingen over fjord;
men husk, at min er med ombord! 
BRAND.
Your God helps none across the fjord;
Remember, though, that mine’s on board! 
BRAND.
Ja, Euer Gott hülf’ keinem fort,
Doch meiner, wißt, ist mit an Bord! 
KVINDEN
(vrider hænderne):
Han ufrelst dør! 
THE WOMAN.
[Wringing her hands.]
He’ll die unsaved! 
DAS WEIB
(ringt die Hände.)
Er stirbt! 
BRAND
(råber fra båden):
Én mand er nok
til hjælp med øsekar og fok!
Kom, en af jer, som nylig gav!
Giv, mænd, giv indtil død og grav! 
BRAND.
[Calling from the boat.]
O n e will avail
To bail the leakage, shift the sail;
Come, one of you that lately gave;
Give now to death and to the grave! 
BRAND
(ruft vom Boote aus:)
Wenn sich nur einer stellt,
Der schöpft und vorn am Fock sich hält!
Hier gab doch grad’ manch wackrer Mann; –
Gebt mehr noch! Gebt Euch selbst noch dran! 
FLERE
(viger tilbage).
Kræv aldrig sligt! 
SEVERAL.
[Shrinking back.]
Never ask such-like of us! 
MEHRERE
(zurückweichend.)
Verlang’ das nicht! 
EN ENKELT
(truende).
Af båden ud!
Det er for stærkt at friste Gud! 
ONE.
[Menacingly.]
Land!
’Tis overbold to tempt God’s hand! 
EIN EINZELNER
(drohend.)
Gib’s auf, Dein Spiel!
Was Gott zuviel, ist Gott zuviel. 
FLERE RØSTER.
Se, vejret vokser! 
SEVERAL VOICES.
See, the storm thickens! 
MEHRERE STIMMEN.
Das Wetter wächst! 
ANDRE.
Linen brast! 
OTHERS.
The ropes break! 
ANDERE.
Die Kette sprang! 
BRAND
(hugger sig fast med bådshagen og råber til den fremmede kvinde).
Godt; kom da du; men kom i hast! 
BRAND.
[Holding himself fast with the boat-hook, and calling to the strange WOMAN.]
Good; come then you; but speedily! 
BRAND
(hakt sich mit dem Bootshaken fest und ruft dem fremden Weibe zu:)
So komm denn Du; doch säum’ nicht lang’! 
KVINDEN
(viger tilbage).
Jeg! Her, hvor ingen –! 
THE WOMAN.
[Shrinking back.]
I! Where no others—! 
DAS WEIB
(weicht zurück.)
Ich? Wo kein Mensch –? 
BRAND.
Lad dem stå! 
BRAND.
Let them be! 
BRAND.
Nur Gott vertraut! 
KVINDEN.
Jeg kan ej! 
THE WOMAN.
I cannot! 
DAS WEIB.
Ich kann nicht! 
BRAND.
Kan ej? 
BRAND.
Cannot? 
BRAND.
Nicht –? 
KVINDEN.
Husk de små –! 
THE WOMAN
My babes’ sake—! 
DAS WEIB.
Die Kinder, schaut! 
BRAND
(ler).
Dynd er den grund, I bygger på! 
BRAND.
[Scornfully laughing.]
You build upon a quaking sand! 
BRAND
(lacht auf.)
Sand ist der Grund, darauf Ihr baut! 
AGNES
(vender sig med blussende kinder raskt om til Ejnar, lægger hånden på hans arm og siger):
Har alt du hørt! 
AGNES.
[Turns with glowing cheeks to EINAR, lays her hand on his arm, and says:]
Did you hear all? 
AGNES
(wendet sich mit glühenden Wangen rasch nach Ejnar um, legt ihm die Hand auf den Arm und sagt:)
Hast Du gehört? 
EJNAR.
Ja; han er stærk! 
EINAR.
A valiant heart. 
EJNAR.
Der gibt sich nicht! 
AGNES.
Gud signe dig! Du véd dit værk!
(råber til Brand:)
Se, – her er én, som vel er værd
at følge med på frelsens færd! 
AGNES.
Thank God, Einar, you see your part!
[Calls to BRAND.]
See,-here Is one man, brave and true,
To go the saving way with you! 
AGNES.
Mit Gott! So kennst Du Deine Pflicht!
(Ruft Brand zu:)
Sieh her, hier springt Dir einer bei,
Der Deiner, hoff’ ich, würdig sei! 
BRAND.
Så kom! 
BRAND.
Come on then! 
BRAND.
So komm! 
EJNAR
(bleg).
Jeg! 
EINAR.
[Pale.]
I! 
EJNAR
(bleich.)
Ich? 
AGNES.
Gå! Jeg har dig skænkt!
Højt ser mit syn, som før var sænkt! 
AGNES.
I give you! Go!
Mine eyes are lifted, that were low! 
AGNES.
Geh! Ich opfre Dich!
Die Blindheit, die mich schlug, entwich! 
EJNAR.
Før dig jeg traf, jeg skulde skænkt
mig selv, og villig med ham styrt – 
EINAR.
Ere I found you, with willing feet
I would have follow’d where he led— 
EJNAR.
Eh’ ich Dich kannte, hätt’ ich mich
Freiwillig selbst geopfert, – jetzt – 
AGNES
(bævende).
Men nu –! 
AGNES.
[Trembling.]
But now—! 
AGNES
(bebend.)
Jetzt –? 
EJNAR.
Mit liv er ungt og dyrt; –
jeg kan det ej! 
EINAR.
My life is new and sweet;—
I cannot go! 
EJNAR.
– wär’ zuviel aufs Spiel gesetzt; –
Ich kann nicht! 
AGNES
(viger tilbage).
Hvad har du sagt! 
AGNES.
[Starting back.]
What have you said! 
AGNES
(weicht zurück.)
Was hast Du gesagt? 
EJNAR.
Jeg tør det ej! 
EINAR.
I dare not go! 
EJNAR.
Ich darf nicht! 
AGNES
(skriger ud).
Nu blev der lagt,
med stormslag og med strømnings fos,
et verdenshav imellem os!
(til Brand:)
Jeg går i båden! 
AGNES.
[With a cry.]
Now roars a sea
Of sweeping flood and surging foam
World-wide, world-deep, ’twilit you and me
[To BRAND.]
I will go with you! 
AGNES
(mit einem Aufschrei.)
Jetzt, Gott sei’s geklagt,
Hat reißend sich, sturmüberfegt,
Ein Weltmeer zwischen uns gelegt!
(Zu Brand.)
Ich komme! 
BRAND.
Godt; så kom! 
BRAND.
Good; then come! 
BRAND.
Gut; so fahren wir! 
KVINDERNE
(forfærdede, idet hun springer ombord).
Hjælp, Jesus! 
EINAR.
[Clutching desperately after her.]
Agnes! 
DIE WEIBER
(entsetzt, während sie in das Boot springt.)
Hilf, Jesus! 
EJNAR
(griber fortvivlet efter hende).
Agnes! 
THE WHOLE THRONG.
[Hurrying towards her.]
Come back! Come back! 
EJNAR
(greift verzweifelt nach ihr.)
Agnes! 
HELE MÆNGDEN
(iler til).
Stands! Vend om! 
WOMEN.
[In terror as she springs into the boat.]
Help, Lord! 
DIE GANZE MENGE
(eilt hinzu.)
Halt! Bleibt hier! 
BRAND.
Hvor ligger huset? 
BRAND.
Where does the house lie? 
BRAND.
Wo liegt die Hütte? 
KVINDEN
(peger ud).
Ende der, –
på næset bag det svarte skær!
(båden støder fra land.) 
WOMEN.
[Pointing.]
By the fjord,
Behind yon black and jutting brink!
[The boats put out.] 
DAS WEIB
(zeigt hinaus.)
Dreh’ das Schiff
Dort drüben um das schwarze Kliff!
(Das Boot stößt ab.) 
EJNAR
(skriger efter dem).
Husk dine syskend; husk din moer!
Frels livet! 
EINAR.
[Calling after them.]
Your home, your mother, Agnes! Think!
O save yourself! 
EJNAR
(schreit ihnen nach.)
Der Mutter denk, der Brüder! Mord’
Ihr Glück nicht! 
AGNES.
Her er tre ombord!
(Båden sejler. Almuen stimler sammen på højderne og ser efter den i
stærk spænding.)
 
AGNES.
We are three on board!
[The boat sails. The people crowd together on the slopes, and watch in eager suspense.] 
AGNES.
Hier sind drei an Bord!
(Das Boot segelt ab. Das Volk schart sich auf den Höhen zusammen und verfolgt es mit höchster Spannung.) 
EN MAND.
Han klarer odden! 
A MAN.
He clears the headland! 
EIN MANN.
Er macht’s! 
EN ANDEN.
Nej! 
ANOTHER.
Nay! 
EIN ANDERER.
Glaub’s nicht! 
FØRSTE.
Jo, se, –
han har den agter alt i læ! 
THE FIRST.
Yes, see,—
Astern he has it, and in lee! 
DER ERSTE.
Jawohl! Ich seh’,
Er hat das Achter schon in Lee! 
ANDEN.
En kastevind! Den har dem fat! 
ANOTHER.
A squall! It’s caught them! 
DER ANDERE.
Ein Windstoß! Hei, der traf sie gut! 
FOGDEN.
Se, se, – den stryger med hans hat! 
THE MAYOR.
Look at that,—
The wind has swept away his hat! 
DER VOGT.
Seht, – da entführt er ihm den Hut! 
EN KVINDE.
Så svart, som korpens vinge, slår
i vejret vildt hans våde hår! 
A WOMAN.
Black as a rook’s wing, his wet hair
Streams backward on the angry air. 
EIN WEIB.
Schwarz, wie ein Rabenflügelpaar,
Schlägt wild im Sturm sein nasses Haar! 
FØRSTE MAND.
Alt står i kog og røg. 
FIRST MAN.
All seethes and surges! 
ERSTER MANN.
In Rauch und Dampf steht alles! 
EJNAR.
Hvad var
det skrig, som gennem stormen skar? 
EINAR.
What a yell!
Rang through the storm! 
EJNAR.
Still!
Was schrie da grad’ so grell und schrill? 
EN KVINDE.
Det kom fra fjeldet. 
A WOMAN.
’Twas from the fell. 
EIN WEIB.
’s kam von den Höhn. 
EN ANDEN
(peger op).
Der står Gerd
og ler og hujer ad hans færd! 
ANOTHER.
[Pointing up.]
See, there stands Gerd upon the cliff,
Hallooing at the passing skiff! 
EIN ANDERES
(zeigt nach oben.)
Da steht die Gerd
Und johlt, wie er vorüberfährt! 
FØRSTE KVINDE.
Hun blæser i et bukkehorn
og kaster sten som koglekorn! 
FIRST WOMAN.
She’s flinging pebbles like witch-corn,
And blowing through a twisted horn. 
ERSTES WEIB.
Schaut, wie sie in ein Bockshorn stößt
Und Stein um Stein vom Abhang löst! 
ANDEN KVINDE.
Nu slang hun hornet som en vånd
og tuder i den hule hånd! 
SECOND WOMAN.
Now she has slung it like a wand,
And pipes upon her hollow’d hand. 
ZWEITES WEIB.
Jetzt wirft sie’s Horn ins Heideland
Und tutet durch die hohle Hand! 
EN MAND.
Ja, tud og skrig, du stygge trold, –
den karl har både vagt og skjold! 
A MAN.
Ay, pipe away, thou troll abhorr’d!
He has a Guide and Guard on board! 
EIN MANN.
Ja, tut’ und gröhl’ nur, wüster Troll,
Den Mann, den irrst Du keinen Zoll! 
EN ANDEN.
I værre vejr, med ham tilrors,
står trygt jeg næste gang tilfjords. 
ANOTHER.
In a worse storm, with him to steer,
I’d put to sea and never fear. 
EIN ANDERER.
Wenn’s wieder not tut, – steuert er,
Geh’ ich bei schwererm Sturm aufs Meer. 
FØRSTE MAND
(til Ejnar).
Hvad var han? 
FIRST MAN.
[TO EINAR.]
What is he? 
ERSTER MANN.
Was war er? 
EJNAR.
Prest. 
EINAR.
A priest. 
EJNAR.
Pfarrer. 
ANDEN MAND.
Ja, hvad han var, –
det kendtes vel, han var en karl!
I ham var mod og magt og trods. 
SECOND MAN.
What is he, nay—
That’s plain: he is a m a n, I say!
Strong will is in him, and bold deed. 
ZWEITER MANN.
Was er war, –
Er war ein Mann; so viel ist klar!
In ihm war Trotz und Kraft und Mut. 
FØRSTE MAND.
Det var en rigtig prest for os! 
FIRST MAN.
That were the very priest we need! 
ERSTER MANN.
Der tät’ uns hier als Pfarrer gut! 
MANGE RØSTER.
Ja, det var rigtig prest for os!
(de spreder sig ud over bakkerne.) 
MANY VOICES.
Ay, ay, the very priest we need!
[They disperse along the slopes.] 
VIELE STIMMEN.
Ja, der tät’ uns als Pfarrer gut!
(Sie zerstreuen sich über die Höhen.) 
FOGDEN
(samler sine papirer og bøger).
Det formløst er i alle fald
at træde op i fremmed kald,
og gribe ind og vove liv
foruden tvingende motiv. –
Jeg gør bestandig og min pligt, –
men altid indom mit distrikt.
(går.)



 
THE MAYOR.
[Collecting his books and papers.]
Well, ’tis opposed to all routine
To labour in a strange vocation,
Intrusively to risk one’s skin
Without an adequate occasion.—
I do my duty with precision,—
But always in my own Division.
[Goes.]



 
DER VOGT
(sucht seine Papiere und Bücher zusammen.)
Es war zum mind’sten inkorrekt,
Daß er den Kopf hierein gesteckt
Und ohne zwingendes Motiv
Gefahr an Leib und Leben lief. –
Ich sorg’ gewiß für allesamt, –
Doch allzeit nur in meinem Amt.
(Ab.)



 
(Udenfor hytten på næset. Det er langt på dagen. Fjorden ligger
blank og stille.)

 
(Agnes sidder nede ved stranden. Lidt efter kommer Brand ud af døren.) 
[Outside the but on the Ness. Late afternoon. The fjord is smooth and gleaming.   AGNES is sitting by the beach. Presently BRAND comes out of the hut.]  
(VOR DER HÜTTE AUF DER LANDSPITZE.)
 
(Es ist hoher Tag. Der Fjord liegt blank und still. AGNES sitzt unten am Strande. Gleich darauf tritt BRAND aus der Tür.) 
BRAND.
Det var døden. Af den tvætted
alle rædslers stænk og skræk;
nu med stille store træk
ligger han så lys og lettet.
Kan et svigtende bedrag
gøre nat til slig en dag?
Af sin vilde helvedbrøde
så han ydre skorpen kun, –
det, som nævnes kan med mund, –
det, som gribes kan med hænder, –
som hans navn med brandflek skænder, –
volden mod den lille døde.
Men de to, som sad forskræmt,
stirrende med store øjne,
stilt, som fugle sammenfløjne,
op i skorstenskrogen klemt, –
de, som bare så og så, –
skønte ikke selv hvorpå, –
de, hvis sjæle fik en plet
ætset ind, som ej de skrubber
af i tidens slid og tvæt,
selv som bøjde sølvhårsgubber, –
de, hvis livsens-elv skal rinde
ud fra dette stygge minde, –
de, som nu skal gro i lys
af hans nattegernings gys, –
de, som aldrig ud kan brænde
denne tankes ådselbål, –
dem han mægted ej at kende
som de to, der har ihænde
just det store eftermål. –
 
Og fra dem går kanske ud
led på led til synd og brudd.
Hvorfor? Hule afgrundssvar, –
de var sønner af sin faer!
Hvad skal stryges ud i stilhed?
Hvad skal jævnes ud med mildhed?
Når begynder ansvarsvægten
af ens arvelod fra slægten?
Hvilken thingdag, hvilken dommer,
når det store forhør kommer!
Hvem skal prøve, hvem skal vidne,
hvor enhver er delinkvent;
hvem tør lægge frem sit skidne
transporterte dokument?
Tages da for godt det svar:
Gælden skriver sig fra faer? –
Svimmeldybe nattegåde,
ingen mægter dig at råde.
Men på afgrundsbredden danser
sværmen uden sind og sanser; –
sjæle skulde skrige, bæve, –
men ej én blandt tusend øjner,
hvilket skyldberg der sig højner
fra det lille ord: at leve.
(Nogle mænd af almuen kommer frem bag huset og nærmer sig Brand.) 
BRAND.
That was death. The horror-rifted
Bosom at its touch grew whole.
Now he looks a calm great soul,
All illumined and uplifted.
Has a false illusion might
Out of gloom to win such light?
Of his devil’s-deed he saw
Nothing but the outward flaw,—
That of it which tongue can tell
And to hands is palpable,—
That for which his name’s reviled,—
The brute slaying of his child.
But those two, that sat and gazed
With great frighten’d eyes, amazed,
Speechless, like two closely couching
Birdlets, in the ingle crouching,—
Who but look’d, and look’d, and ever
Look’d, unwitting upon what,—
In whose souls a poison-spot
Bit and sank, which they shall never
Even as old men bent and gray,
In Time’s turmoil wear away,—
They, whose tide of life proceeds
From this fountain of affright,
Who by dark and dreadful deeds
Must be nurtured into light,
Nor by any purging flames
May that carrion thought consume,—
This he saw not, being blind,
That the direst of the doom
Was the doom he left behind.
 
And from them shall haply rise
Link’d offences one by one.
Wherefore? The abyss replies:
From the father sprang the son!
What shall be by Love erased?
What be quietly effaced?
Where, O where, does guilt begin
In our heritage of sin?
What Assizes, what Assessors,
When that Judgment is declared?
Who shall question, who be heard,
Where we’re all alike transgressors?
Who will venture then to plead
His foul-borrow’d title-deed?
Will the old answer profit yet:
“From my father dates my debt?”
O, abysmal as the night,
Riddle, who can read thee right!
But the people dance light-footed,
Heedless by the dizzy brink;
Where the soul should cry and shrink,
None has vision to perceive
What uptowering guilt is rooted
In that little word: We live.
[Some men of the community come from behind the house and approach BRAND.] 
BRAND.
Er ist tot. Nun, wie geborgen
Vor den Schrecken des Gerichts,
Stillen, großen Angesichts,
Liegt er, licht und frei von Sorgen.
Wie der Tod doch Nacht in Tag
Trügrisch umzuglühn vermag!
Seinem höllischen Vergehen
Sah er nicht bis auf den Grund, –
Sah nicht mehr, als was ein Mund
Nennt, was man mit Händen tastet,
Was auf seinem Namen lastet:
Was dem Kind von ihm geschehen.
Doch die beiden, die voll Graun
Ihre Augen an ihn hängten
Gleich zwei Vögeln, eng gedrängten,
Die vom Herddach niederschaun, –
Sie, die blöd’ und ratlos sahn,
Was für Dinge da geschahn, –
Deren Seele sich ein Fleck
Einfraß, den kein glühend Eisen,
Keine Säure aus ihr weg
Tilgt, – und würden sie zu Greisen, –
Deren Keime aus den Schollen
Solchen Erdreichs brechen sollen, –
Deren Wachstum, Zoll um Zoll,
Solch ein Fluch beschatten soll, –
Sie, die dieser Nachtgedanke
Nimmermehr verlassen kann, –
Sie, sie sah er nicht, der Kranke,
Nicht, wie seiner Tat Geranke
Sich um sie als Erben spann. –
 
Und das Schuldbuch wird vielleicht
Weiter fort und fortgereicht,
Weil, – o Abgrund, der hier ruht! –
Weil sie ihres Vaters Blut!
Was wird still gestrichen werden,
Was mild ausgeglichen werden?
Wie weit schreibt sich eines jeden
Haftpflicht für ererbte Schäden?
Wer wird zeugen, wer wird richten,
Wenn es gilt, den Stoff zu sichten?
Wer wird dann die Wahrheit wissen,
Wo ein jeder Delinquent?
Wer darf weisen sein zerschlissen,
Übertragen Dokument?
Schwindeltiefe Rätselnächte,
Wer Euch je zum Reden brächte!
Doch von Sinnen und Verstande
Tanzt der Schwarm an Abgrunds Rande; –
Alle sollten zittern, beben, –
Doch nicht einer sieht von tausend,
Welch ein Berg von Schuld sich grausend
Auftürmt auf dem Wörtlein: leben.
(Einige Männer aus dem Dorfe kommen hinter dem Hause hervor und nähern sich Brand.) 
EN MAND.
Vi skal nok mødes anden gang. 
A MAN.
We were to meet again, you see. 
EIN MANN.
Wir treffen uns zum zweiten Mal. 
BRAND.
Han har til eders hjælp ej trang. 
BRAND.
His need of human help has ceased. 
BRAND.
Zu spät; zu End’ ist seine Qual. 
MANDEN.
Selv er han løst og hjulpen; men
i stuen sidder tre igen. 
THE MAN.
Yes; he is ransom’d and released;
But in the chamber still sit three. 
DER MANN.
Mag sein; doch ist’s mit ihm vorbei, –
Drin in der Stube sind noch drei. 
BRAND.
Og så? 
BRAND.
And what then? 
BRAND.
Nun, und –? 
MANDEN.
Af smulerne, vi fik,
vi førte med en liden slik – 
THE MAN.
Of the scraps we got
Together, a few crumbs we’ve brought— 
DER MANN.
Wir haben von dem da,
Womit man uns im Dorf versah – 
BRAND.
Hvis alt du gav foruden livet,
da vid, at du har intet givet. 
BRAND.
Though you give all, and life retain,
I tell you that your gift is vain. 
BRAND.
Und gäbst Du alles – außerm Leben,
So wisse, Du hast nichts gegeben. 
MANDEN.
Hvis han, som her nu ligger død,
idag var stedt i livsensnød
og skreg om hjælp fra bådens hvælv,
jeg skulde vovet livet selv. 
THE MAN.
Had he to-day, who now lies dead,
By mortal peril been bested,
And i had heard his foundering cry,
I also would have dared to die. 
DER MANN.
Hätt’ ihm, der jetzt da drinnen tot,
In seinem Nachen Not gedroht,
Und hätt’ er dort um Hilf’ geklagt,
Weiß Gott, ich hätt’ mich dran gewagt. 
BRAND.
Men sjælens nød har ingen vægt? 
BRAND.
But peril of the Soul you slight? 
BRAND.
Doch Seelennot, – sie hat kein Recht? 
MANDEN.
Husk på, vi er en slæbets slægt. 
THE MAN.
Well, we’re but drudgers day by day. 
DER MANN.
Wir sind ein arm, geplagt Geschlecht. 
BRAND.
Så vend jert hele fulde syn
fra lyset over åsens bryn;
skel ej, som nu, med venstre øjet
tilhimmels, og det højre vendt
mod muldet, hvor, med ryggen bøjet,
I har jer selv for åget spændt. 
BRAND.
Then from the downward-streaming light
Turn your eyes utterly away;
And cease to cast the left askance
At heaven, while with the right you glance
Down at the mould where, crouching low,
Self-harness’d in the yoke you go. 
BRAND.
So kehrt auch Eure Augen ganz
Von Sonnenschein und Firnenglanz!
Laßt nicht das linke aufwärts zücken
Und hängt das rechte unverwandt
Ans Tal, wo Ihr, mit krummen Rücken,
Euch selber habt ins Joch gespannt. 
MANDEN.
Jeg havde tænkt, du heller gav
det råd at ryste åget af. 
THE MAN.
I thought you’d say we ought to shake us
Free of the yoke we toil in? 
DER MANN.
Ich hatt’ gedacht, Dein Rat wird sein,
Wir sollten uns daraus befrein. 
BRAND.
Ja, om I kan. 
BRAND.
Yea,
If you are able. 
BRAND.
Ja, könntet Ihr’s! 
MANDEN.
Du ejer magt. 
THE MAN.
You can make us! 
DER MANN.
Das steht bei Dir. 
BRAND.
Gør jeg? 
BRAND.
Can I? 
BRAND.
Bei mir? 
MANDEN.
Alt mangen har os sagt
og vist, hvor vejen var, før nu; –
de pegte, men du gik den, du. 
THE MAN.
Full many have been sent
Who told us truly of the way;
The path they pointed to, you w e n t. 
DER MANN. Schon mancher wies uns hier
Den Weg und sprach uns mahnend zu; –
Doch keiner ging den Weg, wie Du
BRAND.
Du mener –? 
BRAND.
You mean—? 
BRAND.
Du meinst –? 
MANDEN.
Ikke tusend ord
sig prenter, som én gernings spor.
Vi søger dig i bygdens navn; –
vi ser, en mand er just vort savn. 
THE MAN.
A thousand speeches brand
Less deeply than one dint of deed.
Here in our fellows’ name we stand;—
We see, a man is what we need. 
DER MANN.
Es prägt sich eine Tat
Mehr ein denn tausendfacher Rat.
In uns geht unser Dorf Dich an; –
Denn, was uns not tut, ist ein Mann
BRAND
(urolig).
Hvad vil I mig? 
BRAND.
[Uneasily.]
What will you with me? 
BRAND
(unruhig.)
Was wollt Ihr? 
MANDEN.
Bliv du vor prest. 
THE MAN.
Be our priest. 
DER MANN.
Unser Pfarrer sei! 
BRAND.
Jeg? Her! 
BRAND.
I? Here! 
BRAND.
Ich? Hier! 
MANDEN.
Du har vel hørt og læst,
vor menighed er presteløs? 
THE MAN.
You’ve maybe heard it told,
There is no pastor for this fold. 
DER MANN.
Daß unsere Pfarrei
Vakant ist, fand ja wohl Dein Ohr. 
BRAND.
Ja nu jeg mindes – 
BRAND.
Yes; I recall 
BRAND.
Ja, jetzt besinn’ ich mich – 
MANDEN.
Før i tiden
var bygden stor, nu er den liden.
Da uår kom, da kornet frøs,
da sot faldt over folk og fæ,
da armod slog hver mand iknæ,
da nøden sang hver sjæl i døs,
da her blev dyrt på sul og sæd, –
da blev her prestedyrtid med. 
THE MAN.
The place of old
Was large, which now is of the least.
When evil seasons froze the field,
And blight on herd and herdsman fell,
When want struck down the Man, and seal’d
The Spirit with its drowsing spell,
When there was dearth of beef and brew,—
T h e n came a dearth of parsons too. 
DER MANN.
Vor Zeiten,
Da konnt’ der Sprengel viel bestreiten.
Doch Mißwachs kam, das Korn erfror,
Von Seuchen fielen Volk und Vieh,
Den Rest warf Armut auf die Knie,
Daß jedermann den Mut verlor; –
Kaum daß man noch sein Brot bestritt!
Da fiel denn auch der Pfarrer mit. 
BRAND.
Kræv hvad du vil, men aldrig sligt!
På mig er lagt en større pligt.
Jeg trænger livets stærke røre,
jeg trænger verdens åbne øre.
Hvad skal jeg her? Hvor fjeldet stænger,
har mandemælet ingen magt. 
BRAND.
Aught else: but this ye must not ask!
I’m summoned to a greater task.
The great world’s open ear I seek;
Through Life’s vast organ I must speak.
What should I here? By mountains pent
The voice of man falls impotent. 
BRAND.
Heisch’ was Du willst, doch solches nicht!
Mein wartet eine höhre Pflicht.
Ich brauch’ des Lebens großes Führen,
Ich brauch’ der Erde offne Türen.
Doch hier? In einem Felsenkerker
Hat Menschenzunge nicht Gewalt. 
MANDEN.
Hvor fjeldet svarer, lyder længer
det ord, som fuldt og stærkt blir sagt. 
THE MAN.
By mountains echoed, longer heard
Is each reverberating word. 
DER MANN.
Antworten Felsen, hallt nur stärker
Das Wort, das voll und kraftig schallt. 
BRAND.
Hvem lukker sig i gruben inde,
når vangen vinker fri og flak?
Hvem pløjer ødemarken brak,
når der er odlet land at finde?
Hvem vil af kærner høste frugt,
når ungtrær står i modningsaldren?
Hvem sløver sig i døgnværkskvaldren,
når han har syners lys og flugt? 
BRAND.
Who in a cavern would be bound,
When broad meads beckon all around?
Who’ll sweat to plough the barren land
When there are fruitful fields at hand?
Who’ll rear his fruitage from the seed
When orchards ripen to the skies?
Who’ll struggle on with daily need
When vision gives him wings and eyes? 
BRAND.
Wer schlöss’ sich ein in finstrer Zellen,
Besäß’ er weit und breit das Land?
Wer ackerte Geröll und Sand,
Wär’ ihm ein Erbgut zu bestellen?
Wer wollt’ von Kernen Frucht empfahn,
Wenn sich am Baum die Äpfel röten, –
Wer sich in stumpfem Tagwerk töten,
Winkt’ ihm ein Weltkreis aufgetan? 
MANDEN
(ryster på hovedet).
Din dåd forstod jeg, – ej dit ord. 
THE MAN.
[Shaking his head.]
Your deed I fathom’d,-not your word. 
DER MANN.
Dein Tun war klarer als Dein Wort. 
BRAND.
Spørg ikke mer! Ombord, ombord!
(vil gå.) 
BRAND.
[Going.]
Question no more! On board! on board! 
BRAND.
Was drängt Ihr mich! An Bord, an Bord!
(Will gehen.) 
MANDEN
(træder ivejen for ham).
Det kald, som ej du slippe vil,
det værk, som nu du stunder til, –
det er dig altså dyrt? 
THE MAN.
[Barring his way.]
This calling that you must fulfil,
This work, whereon you’ve set your will,
Is it so precious to you, say? 
DER MANN
(vertritt ihm den Weg.)
Ist dieser Ruf, der an Dich geht,
Das Werk, danach Dein Wille steht,
Dir wirklich wert? 
BRAND.
Mit liv
i et og alt det er! 
BRAND.
It is my very life! 
BRAND.
Dies Werk ist mir
Mein Leben selber! 
MANDEN.
Så bliv!
(med eftertryk.)
Hvis alt du gav foruden livet,
så husk, at du har intet givet. 
THE MAN.
Then stay!
[Pointedly.]
“Though you give all and life retain,
Remember, that your gift is vain.” 
DER MANN.
So bleib hier!
(Mit Nachdruck.)
Und gäbst Du alles – außerm Leben,
So wisse, Du hast nichts gegeben. 
BRAND.
Ét ejes, som du ej kan skænke;
det er dit eget indre selv.
Du tør ej binde, tør ej lænke,
du tør ej stemme kaldets elv; –
den vil sin vej til havets hvælv. 
BRAND.
O n e thing is yours you may not spend,
Your very inmost Self of all.
You may not bind it, may not bend,
Nor stem the river of your call.
To make for ocean is its end. 
BRAND.
Dein Selbst, das kannst Du nicht verschenken,
Nicht Deinen innersten Beruf.
Umsonst, den Sturzbach abzulenken,
Wenn Gott ihn der Bestimmung schuf,
Den Lauf zum offnen Meer zu senken! 
MANDEN.
Blev den i myr og tjern begravet, –
den når som dugg tilslut dog havet. 
THE MAN.
Though tarn and moorland held it fast,—
As dew ’twould reach the sea at last. 
DER MANN.
Ob Sumpf und Teich sich widersetzt,
Als Tau erreicht er’s doch zuletzt. 
BRAND
(ser visst på ham).
Hvo gav dig slige ord i munden? 
BRAND.
[Looking fixedly at him.]
Who gave you power to answer thus? 
BRAND
(sieht ihn fest an.)
Wer lehrte solches solchem Munde? 
MANDEN.
Du gav mig dem i storværkstunden.
Da stormen skreg, da sjøen slog,
da frem trods storm og sjø du drog,
da for en rådløs syndersjæl
du satte livet på en fjæl, –
da strøg det gennem mangt et sind
snart koldt, snart varmt, som sol og vind,
da ringed det som klokkeklemt – –
(sænker stemmen.)
Imorgen, kanske, er det glemt;
da firer vi det løftningsflag,
du hejste over os idag. 
THE MAN.
You, by your deed, y o u gave it us.
When wind and water raged and roar’d,
And you launch’d out through wind and wave,
When, a poor sinning soul to save,
You set your life upon a board,
Deep into many a heart it fell,
Like wind and sunshine, cold and hot,
Rang through them like a chiming bell,—
[With lowered voice.]
To-morrow, haply, all’s forgot,
And furl’d the kindling banner bright
You just now lifted in our sight. 
DER MANN.
Du selbst, in jener großen Stunde,
Da Du Dich, spottend unsrer Angst,
Durch Wind und Wellen vorwärts rangst,
Da ’s Dich, der armen Seel’ zulieb,
Durch Wogenbraus und Sturmgraus trieb; –
Da überlief’s uns, jung und alt,
Wie Wind und Sonne, heiß und kalt,
Da klang’s wie Osterglockenchor – –
(Senkt die Stimme.)
Doch morgen ist’s wohl wie zuvor.
Da ziehn wir wieder, trüb, allein,
Die Auferstehungsfahnen ein. 
BRAND.
Hvor kraft ej er, der er ej kald.
(hårdt.)
Kan ej du være, hvad du skal, –
så vær alvorligt, hvad du kan;
vær helt og holdent muldets mand. 
BRAND.
Duty is not, where power is not.
[Sternly.]
If you cannot be what you ought,
Be in good earnest what you may;
Be heart and soul a man of clay. 
BRAND.
Unkraft ist nimmer zukunftsvoll.
(Hart.)
Wer das nicht sein kann, was er soll, –
Der sei nur ernstlich, was er kann,
Sei ganz und gar der Erde Mann. 
MANDEN
(ser en stund på ham og siger):
Ve dig, som slukte, da du gik;
ve os, som så et øjeblik!
(han går; de øvrige følger stille efter.) 
THE MAN.
[After gazing on him a moment.]
Woe! you, who quench the lamp you lit;
And us, who had a glimpse of it!
[He goes; the others silently follow.] 
DER MANN
(sieht ihn eine Weile an und sagt dann:)
Weh’ Dir, der auslosch, da er ging;
Weh’ uns, die kurzer Tag umfing!
(Er geht; die übrigen folgen ihm still.) 
BRAND
(ser længe efter dem).
En for en med bøjde nakker
går den stille klynge hjem.
Sindet sturer, foden sakker,
staver tungt og træt sig frem;
hver af dem med tungsinds lader
går som truet af et ris,
går, som menneskenes fader
dreven ud af Paradis, –
går, som han, med skyldslørt tinding, –
ser, som han, i mørkets gab, –
bær, som han, sin kundskabs vinding, –
bær, som han, sin blindheds tab;
Mennesket jeg kækt har villet
skabe nyt og helt og rent; –
der er værket, – brødens billed,
ikke Guds, som det var ment. –
Ud herfra til større vidder;
her er rum ej for en ridder!
(vil gå, men standser, idet han ser Agnes ved stranden.)
Se, hvor lyttende hun sidder,
som om her var sang i luften.
Lyttende hun sad i båden,
da den skar de rørte vande, –
lyttende hun holdt i tuften, –
lyttende hun havråksfråden
rysted af sin klare pande.
Det ser ud som hørslen bytted
plads og hun med øjet lytted.
(nærmer sig.)
Unge pige, er det fjordens
krumme vej, som synet følger –? 
BRAND.
[After long watching them.]
Homewards, one by one, with flagging
Spirits, heavily and slow,
Foreheads bowed, and weary lagging
Footsteps, silently they go.
Each with sorrow in his eyes,
Walks as from a lifted rod,
Walks like Adam spurn’d by God
From the gates of Paradise,—
Walks like him, with sin-veil’d sight,—
Sees, like him, the gathering night,
All his gain of knowledge shares,
All his loss of blindness bears.
I have boldly dared to plan
The refashioning of Man,—
-There’s my work,-Sin’s image grown,
Whom God moulded in His own.—
Forth! to wider fields away!
Here’s no room for battle-play!
[Going; but pauses as he sees AGNES by the beach.]
See, she listens by the shore,
As to airy songs afloat.
So she listen’d in the boat
As the stormy surge it tore,—
Listening, to the thwart she clung,—
Listening still, the sea-foam hoar
From her open forehead flung.
’Tis as though her ear were changing
Function, and her eye were listening.
[He approaches.]
Maiden, is it o’er those glistening
Reaches that your eye is ranging? 
BRAND
(sieht ihnen lange nach.)
Schweigend, mit gebeugten Rücken,
Zieht der stille Haufe fort;
Seine schweren Füße rücken
Müd’ und matt ihn kaum vom Ort.
Jeder geht, den Leib zusammen-
krümmend, furchtgeschwächten Knies, –
Geht wie der, von dem wir stammen,
Da der Cherub ihn verstieß, –
Beut, wie er, den Finsternissen
Schläfen schuld- und kummerschwer, –
Trägt sein harterkauftes Wissen,
Sein verloren Glück wie er.
Menschen hab’ ich schaffen wollen,
Neu und ganz und hehr und rein; –
Was ist diesen Makelvollen
Noch mit Gottes Bild gemein!
Fort! Zu reichern Möglichkeiten!
Helden können hier nicht streiten.
(Will gehen, bleibt jedoch beim Anblick der am Strande sitzenden Agnes stehen.)
Wie sie lauscht! Als schwängen Saiten
Ihr nur hörbare Akkorde!
Lauschend so, saß gischtumstaubt sie,
Da das Boot den Sturm durchstampfte, –
Lauschend hielt sie sich am Borde, –
Lauschend schüttelte das Haupt sie,
Wenn’s die Flut zu dicht umdampfte.
Als ob Ohr mit Auge tauschte,
Ist’s – und mit dem Aug’ sie lauschte!
(Nähert sich ihr.)
Sind es, Mädchen, wohl des Strandes
Linien, drauf Dein Auge feiert –? 
AGNES
(uden at vende sig).
Hverken fjordens eller jordens;
begge sig for synet dølger.
Men en større jord jeg skimter;
skarpt mod luften står dens runding;
have ser jeg, floders munding;
solblink gennem tågen glimter.
Jeg ser slaglys, luerøde,
legende om skyslørt tinde,
ser en umålt ørkens øde.
Store palmer står derborte,
svajer i de hvasse vinde,
kaster bag sig skygger sorte.
Intet livstegn er at finde;
det er ligt en jord, som skabes;
og jeg hører røster runge,
og jeg hører stemmer tolke:
nu du frelses eller tabes;
gør dit værk, det ansvarstunge; –
denne jord skal du befolke! 
AGNES.
[Without turning round.]
Neither those nor aught of earth;
Nothing of them I descry.
But a greater earth there gleams
Sharply outlined on the sky,
Foaming floods and spreading streams,
Mists and sunshine breaking forth.
Scarlet-shafted flames are playing
Over cloud-capp’d mountain heads,
And an endless desert spreads,
Whereupon great palms are swaying
In the bitter-breathing blast.
Swart the shadows that they cast.
Nowhere any living thing;
Like a new world at its birth;
And I hear strange accents ring,
And a Voice interpreting:
“Choose thy endless loss or gain,
Do thy work and bear thy pain;—
Thou shalt people this new earth!” 
AGNES
(ohne sich umzuwenden.)
Nicht des Strandes noch des Landes;
Beide liegen mir verschleiert.
Eine größre Welt erspäh’ ich;
Scharf zur Luft steht ihre Ründung;
Meere, breiter Ströme Mündung,
Sonnengold durch Nebel seh’ ich;
Seh’ um wolkendunkle Gipfel
Purpurlohe ziehn und schwinden,
Seh’ die endlos öden Watten
Einer Wüste; Palmenwipfel
Schwanken dort in heißen Winden,
Werfen lange, schwarze Schatten;
Lebens ist kein Hauch zu finden, –
Still ist’s wie am Schöpfungstage;
Und ich höre Stimmen klingen,
Höre Zungen mir befehlen:
Wirf Dein Alles in die Wage!
Schweres steht Dir zu vollbringen, –
Diese Welt sollst Du beseelen! 
BRAND
(reven med).
Sig, hvad mer du ser! 
BRAND.
[Carried away.]
Say, what further! 
BRAND
(mitgerissen.)
Sag’, was siehst Du mehr? 
AGNES
(lægger hånden på brystet).
Herinde
kan jeg kende kræfter ulme,
kan jeg føle floder svulme,
kan jeg se en dagning rinde.
Hjertet, lig en verden, vider
stort sig ud til alle sider,
og jeg hører stemmer tolke:
denne jord skal du befolke!
Alle tanker, som skal komme,
hver en gerning, som skal gøres,
vågner, hvisker, ånder, røres,
som om fødslens stund var omme;
og jeg aner mer end øjner
ham, som ovenom sig højner,
føler at han skuer ned
fuld af sorg og kærlighed,
lys og mild som morgenrøden,
og bedrøvet dog til døden;
og jeg hører røster runge:
nu du skabe skal og skabes;
nu du frelses eller tabes; –
gør dit værk, det ansvarstunge! 
AGNES.
[Laying her hand on her breast.]
In my soul
I can feel new powers awaking,
I can see a dayspring breaking,
I can feel full floods that roll,
And my heart grows larger, freer,
Clasps the world within its girth,
And a voice interprets: Here
Shalt thou people a new earth!
All the thoughts that men shall utter,
All the deeds men shall achieve,
Waken, whisper, quiver, mutter,
As if now they were to live;
And I rather feel than see
Him who sits enthroned above,
Feel that He looks down on me
Full of sadness and of love,
Tender-bright as morning’s breath,
And yet sorrowing unto death:
And I hear strange accents wake:
“Now thou must be made, and make;
Choose thy endless loss or gain!—
Do thy work and bear thy pain!” 
AGNES
(legt die Hand auf die Brust.)
Hier innen
Merk’ ich Kräfte heimlich brauen,
Spür’ ich Quellen schwellend rinnen,
Schau’ ich Dämmerungen grauen.
Wie ein All, nach allen Seiten
Fühl’ ich mein Gemüt sich weiten,
Und ich höre mir befehlen:
Diese Welt sollst Du beseelen!
Was an Taten und Gedanken
Alles kommen soll, erhebt sich,
Flüstert, atmet, regt, belebt sich,
Drängt nun in des Lebens Schranken;
Und ein Ahnen mehr als Sehen
Zeigt mir Ihn dort oben stehen,
Wie er niederblickt, das Herz
Voller Liebesglut und Schmerz,
Licht und mild wie Morgenrot,
Und betrübt doch bis zum Tod;
Und ich höre Stimmen klingen:
Auf zum neuen Schöpfungstage!
Nun steigt oder sinkt die Wage; –
Schweres steht Dir zu vollbringen. 
BRAND.
Indad; indad! Det er ordet!
Did går vejen. Der er sporet.
Eget hjerte, – det er kloden,
nyskabt og for Gudsliv moden;
der skal viljegribben dødes,
der den nye Adam fødes.
Lad så verden gå sin gang
under trældom eller sang; –
men ifald vi fiendtligt mødes, –
hvis mit værk den knuse vil, –
da, ved himlen, slår jeg til!
Plads på hele jordens hvælv
til at være helt sig selv, –
det er lovlig ret for manden,
og jeg kræver ingen anden!
(tænker stille en stund og siger:)
Være helt sig selv! Men vægten
af ens arv og gæld fra slægten?
(standser og ser ud.)
Hvem er hun, som jordvendt kommer
klavrende opover bakken,
kroget, ludende med nakken?
For at puste må hun stå,
støtter sig for ej at slingre,
griber med de magre fingre
hvast i sine dybe lommer,
som en skat hun slæbte på.
Om den visne benrad slænger
stakken, som en fjærhams lægg;
hånden krummer sig som tænger;
hun er ørnen lig, der hænger
spigret på en stabbursvæg.
(pludselig angst.)
Hvilket iskoldt barneminde,
hvilket gufs fra hjem og fjord
drysser rim om denne kvinde, –
drysser værre rim herinde – –?
Nådens Gud! Det er min moer! 
BRAND.
Inwards! In! O word of might,
Now I see my way aright.
In ourselves is that young Earth,
Ripe for the divine new-birth;
Will, the fiend, must there be slain,
Adam there be born again.
Let the world then take its way,
Brutal toil or giddy play;
But if e’er we meet in fight,
If my work it seek to blight,
Then, by heaven, I’ll smite and slay!
Room within the wide world’s span,
Self completely to fulfil,—
That’s a valid right of Man,
And no more than that I will!
[After pondering awhile in sil6nce.]
To fulfil oneself! And yet,
With a heritage of debt?
[Pauses and looks out.]
Who is she, that, stooping deep,
Clambers hither up the steep,—
Crooked back and craning crop?
Now for breath she has to stop,
Clutches wildly lest she stumble,
And her skinny fingers fumble
Fierce for something that she drags
In those deep and roomy bags.
Skirt, like folds of feather’d skin,
Dangling down her shrivelled shin;
Hands, a pair of clenched hooks;
So the eagle’s carcass looks
Nail’d against the barn-door top.
[In sudden anguish.]
What chill memories upstart,—
O, what gusts from childhood dart
Frosty showers on her-and other
Fiercer frost upon my heart—?
God of grace! It is my Mother! 
BRAND.
In – ja – in Dich! Dahin weist es!
Dahin rollt das Rad des Geistes!
Du, Dein Herz, – das sei die Sphäre,
Die sich göttlich neugebäre, –
Da des Willens Geier sterbe, –
Die der neue Adam erbe!
Geh’ die Welt denn ihren Gang
Unter Seufzen oder Sang; –
Aber prallen wir zusammen,
Trachtet sie mir Untergang,
Dann, beim Himmel, setzt es Flammen!
Eins begehrt ein Mann allein:
Bahn frei, ganz er selbst zu sein; –
Mag er alles sonst entbehren, –
Dies Recht soll ihm keiner wehren.
(Verstummt auf eine Weile in Gedanken und sagt dann:)
Ganz er selbst! Doch das Gewicht
Ihm vererbter Schuld und Pflicht?
(Hält inne und blickt auf.)
Wer ist die dort mit dem Stecken?
Keuchend kommt, verkrümmt, verschrumpelt,
Sie den Berg herauf gehumpelt,
Bleibt, sich zu verschnaufen, stehn,
Stützt sich auf, nicht umzufallen,
Wühlt mit magern Fingerkrallen
Hastig in den tiefen Säcken,
Wie nach einem Schatz zu sehn.
Über schlotternden Gebeinen
Schlenkert’s wie ein Federhemd,
Und die krummen Hände scheinen
Eines Habichts, der in einen
Scheunentorspalt eingeklemmt.
(Plötzlich erbangend.)
Ha! Welch frostiges Entsinnen! –
Treibt ein Spuk hier seinen Spott?
Grabkalt fühl’ ich’s von ihr rinnen, –
Doppelt grabkalt stürmt’s hier drinnen! – –
Meine Mutter! – Großer Gott! 
BRANDS MODER
(kommer opover, standser halvvejs synlig i bakken, holder hånden skyggende over øjnene og ser sig om).
Her, har de sagt, han var.
(kommer nærmere.)
Den onde
ta’e solen, – hun gør halvt mig blind!
Søn, er det dig? 
BRAND’S MOTHER.
[Comes up, stops when half seen above the slope, holds her hand up to shade her eyes, and looks round.]
He’s here, they told me.
[Coming nearer.]
Drat the blaze,—
It nearly takes away my sight!
Son, is that you? 
BRANDS MUTTER
(bleibt, den Berg heraufkommend, stehen, zunächst nur halben Leibes sichtbar. Sie beschattet die Augen mit der Hand und sieht sich um.)
Hier muß er sein.
(Kommt näher.)
Dies Teufelsbrennen
Und –flimmern schafft mir Höllenpein!
Bist Du mein Sohn? 
BRAND.
Ja. 
BRAND.
Yes. 
BRAND.
Ja. 
MODEREN
(gnider øjnene).
Hu; det skin,
det brænder en i synet ind;
en kan ej skille prest fra bonde. 
HIS MOTHER.
[Rubbing her eyes.]
Hoo, those rays,
They burn one’s very eyes outright;
I can’t tell priest from boor. 
DIE MUTTER
(reibt die Augen.)
Hu! Der Schein
Sticht einem ins Gesicht hinein;
Man kann nicht Pfaff und Bauer trennen. 
BRAND.
Derhjemme så jeg aldrig sol
fra løvet faldt til gøgen gol. 
BRAND.
At home I never saw at allSun’s light
’Twixt fall of leaf and cuckoo’s call. 
BRAND.
Daheim sah ich die Sonne nie –
Vom Herbst an, bis der Kuckuck schrie. 
MODEREN
(ler stille).
Nej, der er godt. Der blir en frossen,
som istap-kallen over fossen.
En blir så stærk, at hvadsomhelst
en tør, – og tror sig endda frelst. 
HIS MOTHER.
[Laughing quietly.]
Ay, there ’tis good. One’s gripped with frost
Like icicles o’er a plunging river,
Strong to dare anything whatever, —
And yet believe one is not lost. 
DIE MUTTER
(lacht in sich hinein.)
Nein, da erfriert eins allgemach,
Als wie der Eisbart überm Bach,
Und faßt zuletzt zu allem Mut
Und denkt: Gott hält Dir’s wohl zu gut. 
BRAND.
Goddag. Farvel. Min tid er knap. 
BRAND.
Farewell. My leisure time is spent. 
BRAND.
Willkommen und Lebwohl! Es eilt. 
MODEREN.
Ja, du har altid været rap.
Som gut du stunded bort herfra – 
HIS MOTHER.
Ay, thou wast ever loth to stay.
As boy thou long’dst to be away— 
DIE MUTTER.
Ja, ja, Du hast nie gern verweilt.
So liefst Du weg als Junge schon – 
BRAND.
At bort jeg foer, dig tyktes bedst. 
BRAND.
It was at your desire I went. 
BRAND.
Du warst’s, die mir zu gehn gebot. 
MODEREN.
Ja, det var skelligt nu som da;
det trængtes vel at du blev prest.
(betragter ham nærmere.)
Hm, han er vokset stærk og stor.
Men agt nu bare på mit ord, –
vær vaer om livet! 
HIS MOTHER.
Ay, and good reason too, I say
’Twas needful thou shouldst be a priest.
[Examines him more closely.]
H’m, he is grown up strong and tall.
But heed t h i s word of mine, at least,—
Care for thy life, son! 
DIE MUTTER.
Ich hatte meine Gründe, Sohn;
Denn daß Du Priester wardst, tat not.
(Betrachtet ihn näher.)
Hm, stark ist er geworden, groß!
Doch horch mir nun auf Eines bloß:
Acht’ auf Dein Leben! 
BRAND.
Er det alt? 
BRAND.
Is that all? 
BRAND.
Auf nichts mehr? 
MODEREN.
Ja, livet? Ja, hvad er der mere? 
HIS MOTHER.
Thy life? What’s dearer? 
DIE MUTTER.
Nichts mehr? Was hast Du mehr auf Erden? 
BRAND.
Jeg mener: rådet, som nu faldt,
er det det hele? 
BRAND.
I would say:
Have you more counsels to convey? 
BRAND.
Ich meine, kommst Du nur hierher,
Mir dies zu raten? 
MODEREN.
Véd du flere,
så brug dem som du vil. Men livet,
berg det for mig; jeg har det givet.
(vred.)
Det spørges vidt, hvad du har øvet;
og det har gjort mig ræd og skræmt.
Tilfjords idag! Du kunde røvet,
hvad du for min skyld skulde gemt.
Du er den eneste i slægten.
Du er min søn, mit kød og blod.
Du slutter af, som tagryg-lægten,
det hus, jeg tømred, fod for fod.
Hold fast; stå stærk; bær lange tider!
Vær vaer om livet! Aldrig svigt!
At leve er en arvings pligt, –
og du blir min – engang – omsider – 
HIS MOTHER.
For others, use them as you may,
And welcome. But thy life, O save it
For my sake; it was I that gave it.
[Angrily.]
Your mad deed’s talked of far and near;
It scares and harrows me to hear.
On such a day to dare the fjord,
And squander what you’re bound to hoard!
You of our clan survive alone,
You are my son, my flesh and bone;
The roof-tree beam that copes and clinches
The house I’ve builded up by inches.
Stick fast; hold out; endure; survive!
Guard your life! Never let it go!
An heir is bound to keep alive,—
And you’ll be mine-one day-you know—— 
DIE MUTTER.
Andre werden
Dir andres raten. Doch Dein Leben
Erhalte der, die Dir’s gegeben!
(Zornig.)
Dran heut sich weit die Zungen wetzen,
Verschlug mir Sinn und Atem fast.
Heut auf den Fjord! Aufs Spiel zu setzen,
Was Du für mich zu wahren hast!
Du bist der letzte des Geschlechtes,
Du bist mein Sohn, mein Fleisch und Bein,
Du krönst mein teures, kunstgerechtes
Gebäud’ als letzter, höchster Stein.
Halt aus! Steh fest! Leb’, weil es Zeit ist!
Acht’ auf Dich selbst! Vergiß Dich nicht!
Zu leben ist des Erben Pflicht, –
Des meinen, – wenn es einst so weit ist. 
BRAND.
Så? Derfor er det, at du kommer
og søger mig med fyldte lommer? 
BRAND.
Indeed? And that was why you plann’d
With loaded purse to seek me here? 
BRAND.
Drum also kommst Du heut gegangen:
Mit vollen Taschen mich zu fangen –? 
MODEREN.
Søn, er du gal!
(viger tilbage.)
Kom ikke nær!
Bliv stående! Jeg slår med staven!
(roligere.)
Hvad mente du med det? – Hør her!
Jeg ældes år for år; det bær
sent eller tidligt frem mod graven;
så får du alt, hvad jeg har ejet;
det ligger tællet, målt og vejet. –
Jeg har ej på mig! – Hjemme ligger
det hele. Det er ikke stort;
men den, som får det, er ej tigger. –
Stå der du står! Kom ej herbort! –
Jeg lover dig, jeg skal ej putte
i sprækker eller grave ned
en hvid på noget ukendt sted, –
ej gemme noget under stene,
i muren, under gulvets fjæl; –
du, sønnen min, får arven hel;
altsammen går til dig alene. 
HIS MOTHER.
Son, are you raving?
[Steps bade.]
Don’t come near.
Stay where you are! You’ll feel my hand!
[More calmly.]
What were you meaning?-Just attend:
I’m getting older year by year;
Sooner or later comes the end;
Then you’ll inherit all I’ve treasured,
’Tis duly counted, weighed and measured—
Nay, nay, I’ve nothing on me now!—
It’s all at home. It is but scant;
But he that gets it will not want.
Stand back there! Don’t come near!-I vow
I’ll fling no stiver of my store
Down fissures, nor in spot unknown
Hide any, nor below a stone.
In wall, or underneath a floor;
All shall be yours, son, you shall be
My sole and single legatee. 
DIE MUTTER.
Sohn, bist Du toll!
(Weicht zurück.)
Komm mir nicht nah!
Bleib stehn! Ich schlag’ Dich mit dem Stabe!
(Ruhiger.)
Was meintest Du damit? – Nun ja,
Man altert Jahr um Jahr, und da
Ist jeder Schritt ein Schritt zum Grabe.
Dann fällt an Dich, was ich besessen.
Gezählt, gewogen und gemessen
Liegt alles. – Ich hier hab’ nichts mit! –
Daheim liegt alles. ’s will nichts heißen;
Doch wer’s mal erbt, hat doch zu beißen. –
Komm mir nicht näher! Keinen Schritt! –
Ich schwöre Dir, in keiner Ritze
Was zu verstecken, keinen Topf
Wo einzuscharren, keinen Knopf
Verdeckt von einem Mauersteine,
Von einem Dielenbrett zu lan; –
Du, Sohn, sollst all mein Erbe han;
Das ganze fällt an Dich alleine. 
BRAND.
På visse vilkår? 
BRAND.
And the conditions? 
BRAND.
Und von Bedingungen? 
MODEREN.
På det ene,
at ej du skal med livet rutte.
Hold ætten oppe, søn for søn;
jeg kræver ingen anden løn.
Og sørg så for, at intet spildes, –
at intet deles eller skilles; –
øg, eller ikke, hvad du får;
Men gem det, gem det år for år! 
HIS MOTHER.
One I make,
No more; don’t set your life at stake.
Keep up our family and name,
That’s all the gratitude I claim.
Then see that nothing go to waste,—
Naught be divided or displaced;—
Add much or little, as you will;
But O preserve, preserve it still! 
DIE MUTTER.
Nur eine:
Erhalt Dein Leben dem Besitze,
Und erb’ ihn fort von Sohn zu Sohn;
Ich will mir keinen andern Lohn.
Und sorg’ mir, daß nichts durchgebracht wird,
Geteilt wird oder losgemacht wird; –
Vermehr’ ihn oder nicht; nur wahr’,
Nur wahr’ ihn wachsam Jahr um Jahr! 
BRAND
(efter et kort ophold).
En sag får klares mellem os.
Jeg har fra gut af vist dig trods; –
jeg var ej søn, du var ej moer,
til du blev grå og jeg blev stor. 
BRAND.
[After a short pause.]
One thing needs clearing ’twixt us two.
From childhood I have thwarted you;—
You’ve been no mother, I no son,
Till you are gray, my childhood gone. 
BRAND
(nach einer kurzen Pause.)
Eins werde klar zwischen uns zwein:
Von Kind auf war ich stets Dein Nein.
Nie war’n wir Sohn und Mutter, Frau,
Bis ich nun groß und Du nun grau. 
MODEREN.
Jeg kræver ikke klap og smek.
Vær som du vil; jeg er ej vek.
Vær hård, vær strid, vær istapkold, –
det kløver ej mit bringeskjold;
gem blot din arv, – om død og gold, –
når kun den er i slægtens vold! 
HIS MOTHER.
I do not ask to be caress’d.
Be what you please; I am not nice.
Be stern, be fierce, be cold as ice,
It will not cleave my armour’d breast;
Keep, though you hoard it, what was mine,
And never let it leave our line! 
DIE MUTTER.
Ich fordre weder Patsch noch Schmatz.
Sei, wie Du willst, eiszapfenkalt,
Harsch, barsch, – an meinem Busenlatz
Sind schlimmre Dinge abgeprallt;
Nur halt ums Erb’ die Faust geballt!
Das bleib’ in unsrer Sipp’ Gewalt! 
BRAND
(går et skridt nærmere).
Og hvis jeg tvertom fik isinde
at strø den ud for alle vinde? 
BRAND.
[Going a step nearer.]
And if I took it in any head
To strew it to the winds, instead? 
BRAND
(tritt ihr einen Schritt näher.)
Und wenn nun’s Gegenteil mich freute, –
Daß ich’s in alle Winde streute? 
MODEREN
(tumler tilbage).
Strø ud, hvad gennem trældoms-år
har krøgt min ryg og blegt mit hår! 
HIS MOTHER.
[Reeling back.]
Strew, what through all these years of care
Has bent my back and bleach’d my hair? 
DIE MUTTER
(taumelt zurück.)
Verstreuen, was manch Knechtschaftsjahr
Gekrümmt mein Kreuz, gebleicht mein Haar? 
BRAND
(nikker langsomt).
Strø ud. 
BRAND.
[Nodding slowly.]
To strew it. 
BRAND
(nickt langsam.)
Verstreun, ja. 
MODEREN.
Strø ud! Hvis det du gør,
for vinden ud min sjæl du strør! 
HIS MOTHER.
Strew it! If you do,
It is my soul that you will strew! 
DIE MUTTER.
Tätst Du diesen Schritt,
Du streutest meine Seele mit! 
BRAND.
Og hvis jeg gør det lige vel?
Hvis ved din seng jeg står en kveld,
når lys er foran lejet sat,
når du med salmebog i hænder
skal sove dødens første nat, –
hvis da jeg gramser, famler, kender,
hvis frem jeg finder skat for skat, –
hvis jeg taer lyset, hvis jeg tænder –? 
BRAND.
And if I do it, even so?
If I one evening vigil keep
With lighted taper by your bed,
While you with clasped Psalter sleep
The first night’s slumber of the dead,—
If I then fumble round about,
Draw treasure after treasure out,
Take up the taper, hold it low 
BRAND.
Und irrt’ ich doch nun Dein Bemühn?
Wenn Du den letzten Seufzer tust,
Die Lichter vor dem Lager glühn,
Und Du, ’s Gesangbuch in den Händen,
Die erste Nacht des Todes ruhst, –
Und brächt’, was nur die Finger fänden,
Der Zettel all erwühlten Wust,
Zuletzt der Kerze gieren Bränden? – 
MODEREN
(nærmer sig i spænding).
Hvor har du denne tanke fra? 
HIS MOTHER.
[Approaching excitedly.]
Whence comes this fancy? 
DIE MUTTER
(nähert sich in Spannung.)
Wo hast Du den Gedanken her? 
BRAND.
Hvorfra? Skal jeg fortælle? 
BRAND.
Would you know? 
BRAND.
Woher? Soll ich erzählen? 
MODEREN.
Ja! 
HIS MOTHER.
Ay. 
DIE MUTTER.
Ja! 
BRAND.
Ifra et barndomseventyr,
som aldrig af mit minde flyr,
som skræmmer sjælen, lig et ar
ifra et helet hareskar.
Det var en høstkveld. Død var faer,
og du lå syg. Jeg sneg mig ind,
hvor han lå bleg i vokslysskin.
Jeg stod og stirred fra en krog,
og så han holdt en salmebog;
mig undred mest den dybe dvale,
og hvi hans håndled var så smale;
jeg kendte lugt af kuldslået lin; –
da hørte jeg på gangen trin; –
ind kom en kvinde, så mig ej, –
hun gik til sengen rakt sin vej.
Hun gav sig til at gramse, rode;
først flytted hun den dødes hode,
så trak hun frem en bundt, så flere, –
hun tælled, hvisked: mere, mere!
Så grov hun ud af sengens puder
en pakke, bunden til med knuder;
hun rev, hun hugg med ilske hænder,
hun bed den op med sine tænder.
Hun grov påny. Hun hitted flere.
Hun tælled, hvisked: mere, mere!
Hun græd, hun bad, hun jamred, svor;
hun vejred efter gemslers spor, –
og fandt hun, – fluks med jublens angst
hun skød, som falken, på sin fangst.
Tilslut var hver en lønkrog tømt;
hun gik af stuen som en dømt;
hun svøbte fundet i en pjalt
og stønned stilt: så det var alt! 
BRAND.
From a childish scene that still
Lives in my mind, and ever will,
That scams my soul with foul device
Like an infestering cicatrice.
It was an autumn evening. Dead
Was father; you lay sick in bed.
I stole where he was laid by night,
All pallid in the silver light.
I stood and watch’d him from my nook,
Saw how his two hands clasp’d the Book;
I marvell’d why he slept so long,
Mark’d his thin wrists, and smelt the strong
Odour of linen newly dried;—
And then I heard a step outside;—
A woman enter’d, strode apace
Up to the bed, nor saw my face.
Then she began to grope and pry;
First put the corpse’s vesture by,
Drew forth a bundle, then a store,
Counted, and whisper’d: There is more!
Then, grubbing deeper in the ground,
Clutch’d a seal’d packet tightly bound,
With trembling fingers strove and tore,
Bit it in two, groped deeper, found,
Counted, and whisper’d: There is more!
She cried, she cursed, she wail’d, she wept,
She scented where the treasure lay,
And then with eager anguish swept
Down like a falcon on her prey.
When she had ransacked all the room,
She turn’d, like one who hears her doom,
Wrapp’d up her booty in a shawl,
And faintly groaned: So t h a t was all! 
BRAND.
Von einem Nachtspuk, der mich schwer
Bedrückt, seit ich, als Kind, ihn sah;
Der meiner Seele ward zur Qual
Wie einer Hasenscharte Mal.
Herbstabend. Vater war nicht mehr;
Du lagst als krank. Ich schlich hinein, –
Da schlief er bleich im Kerzenschein.
Aus einem Winkel starrt’ ich bang
Nach ihm und sah, er hielt ein Buch;
Mich schreckte seines Schlafes Schwere,
Der Adern bläulich blasse Leere;
Ich roch das kalte Leichentuch; –
Da hört’ ich Tritte her vom Gang; –
Ein Weib ging, – ohne mich zu sehn, –
Zum Bett hin auf gereckten Zehn,
Hub an sich drüber hinzubücken,
Den Toten hin und her zu rücken, –
Um Bund auf Bund hervorzuziehen
Und zählend, flüsternd hinzuknieen, –
Bis eine pralle Lederkatze
Ans Licht kam, gierig aufgerissen,
Nein, aufgekratzt und aufgebissen, –
Und grub und grub, bis alles leer war,
Und zählte, schmälte, daß nicht mehr war,
Und weinte, klagte, schalt und schwur,
Stets Weitrem witternd auf der Spur, –
Und dann – mit Jubels Überschwang,
Ein Falke, schoß sie auf den Fang.
Zuletzt war alles umgedreht;
Sie ging, wie ein Verdammter geht,
Den Fund in ihren Schurz geschicht’t
Und stöhnend: Mehr war’s also nicht. 
MODEREN.
Mit krav var stort, mit fund var skralt;
og det var mer end dyrt betalt. 
HIS MOTHER.
I needed much, I little won;
And very dearly was it bought. 
DIE MUTTER.
Groß war die Fordrung, klein der Fund;
Ich war betrogen bis zum Grund. 
BRAND.
Det blev dig dyrere endda;
mit sønnesind det stjal dig fra. 
BRAND.
Even more dearly than you thought;
Son’s-heart you shattered in your son. 
BRAND.
Noch mehr. Der karge Sündenlohn
Betrog Dich auch noch um den Sohn. 
MODEREN.
Lad gå. Det er jo gammel brug
at købe gods for sind og hug.
Jeg gav fra først en større pris;
jeg tror, jeg gav mit livs forlis.
Jeg noget gav, som nu er slukt; –
det står mig for som lys og flugt,
som noget både dumt og smukt; –
jeg gav, hvad knapt jeg længer véd; –
folk kaldte det for kærlighed. –
Jeg mindes godt, min strid var svar;
jeg mindes godt det råd fra faer:
glem husmandsgutten; tag den anden;
agt ikke på hans visne krop;
det er en karl med kløgt i panden;
han øger ejet dobbelt op! –
Jeg tog ham, men fik skam til tak.
Til dobbelt op han aldrig rak.
Men siden har jeg slæbt og slidt,
så nu der fattes ikkun lidt. 
HIS MOTHER.
Tut, tut. To barter hearts for gold
Was customary from of old.
Still dearer once I had to pay,—
I think I gave my life away.
Something I gave that now is not;—
I seem to see it flash in air
Like something foolish and yet fair;
I gave-I know not rightly what;—
“Love” was the name it used to bear.—
I know it was a bitter choice;
I know my father gave his voice;
“Forget the peasant-boy and wed
The other, ’spite his frosty pate;
A fellow with a knowing head,
He’ll fairly double the estate?”
I took him, and he brought me shame.
The doubled gettings never came.
But I have drudged with streaming brow,
And there is little lacking now. 
DIE MUTTER.
Ja, ’s ist nun mal der Lauf der Welt:
Mit Blute kauft sich Gut und Geld.
Ich zahlte hohen Preis genung;
Mich deucht, ich ließ mein Leben jung.
Ich ließ, was längst sich nun empfahl, –
Ein Ding wie Wind und Sonnenstrahl,
Ein Ding, das dumm und schön zumal;
Ein Ding, des Name kaum mir blieb;
Ich glaub’, die Leute schalten’s Lieb’.
Ich weiß noch gut, wie’s an mir fraß,
Noch gut, wie mir’s der Vater las:
Was ist der Häuslerssohn Dir nütze!
Der Brand, ob auch ein welker Ast,
Das ist ein Kerl von Grips und Grütze!
Der mehrt Dir doppelt, was Du hast! –
Ich nahm ihn; Schimpf war mein Gewinn.
Er bracht’ es nie und nie dahin.
Doch ich hab’ Tag und Nacht geheckt,
So daß der Rest nun balde kleckt. 
BRAND.
Og mindes du, så nær din grav,
at sjælen du på købet gav? 
BRAND.
And do you, as you near your grave,
Know that it was your s o u l you gave? 
BRAND.
Und denkst Du, nun ’s zu Grabe geht,
Auch, wie’s um Deine Seele steht? 
MODEREN.
At det jeg mindes, vistes bedst,
da sønnen min blev sat til prest.
Når timen kommer, for min tarv
du sørge skal til tak for arv.
Jeg ejer både fast og løst;
du ejer ord og magt og trøst. 
HIS MOTHER.
It’s clear that I knew t h a t, at least,
Giving my son to be a priest.
When the hour comes, a grateful heir
Of my salvation will take care;
I own the acres and the pence,
And you the deathbed eloquence. 
DIE MUTTER.
Daß ich dran dacht’, am besten wies,
Daß ich Dich Priester werden hieß.
Trifft mich mein Los und Dich Dein Teil,
So sorg’ für meiner Seele Heil!
Ich hab’ den sau’r erworbnen Hort,
Du hast den Trost, die Macht, das Wort. 
BRAND.
Så klog du er, du så dog fejl,
da mig du så i hjemmets spejl.
Der gives fler langs li og led
med slig forældrekærlighed; –
I ser i barnet en forvalter
for husets efterladte pjalter;
af evigheden går et skær
forbi jer tanke hist og her;
I griber efter den og mener
I tingen er på livet nær,
når æt og arv I sammengrener, –
at døden I med livet ener,
at evighed som sum I får
af sammenlagte rækker år. 
BRAND.
With all your cunning you mistook;
You read me wrong in childhood’s book.
And many dwell by bank and brae
Who love their children in that way;—
A child’s a steward, you suppose,
Of the parental cast-off clothes;
A glimpse of the Eternal flits
At times across your wandering wits;
You snatch at it, and dream you spring
Into the essence of the thing
By grafting Riches upon Race;—
That Death with Life you can displace,
That years, if steadily amass’d,
Will yield Eternity at last. 
BRAND.
So klug Du warst, Du täuschtest Dich.
Du sahst im Licht der Heimat mich.
So rechnend gehn der Eltern mehr
Hier hinter ihren Kindern her.
Ihr meint, das Kind hab’ nur der Alten
Erbtrödel weiter zu verwalten.
Der Ewigkeit ein blasser Schein
Geht Eure Seelen aus und ein; –
Ihr langt nach ihm, dem Wahn geneiget,
Er sei schon Euer, wann nur fein
Ihr Sipp’ und Erb’ zusammenzweiget, –
Daß Tod vor Leben dann verstumme –
Und Ewigkeit Euch werd’ als Summe
Hochaufgehäufter Jahresreihn. 
MODEREN.
Gransk ikke, søn, din moders sind,
men tag din arv, når den blir din. 
HIS MOTHER.
Don’t rummage in your Mother’s mind,
But take what she will leave behind. 
DIE MUTTER.
Forsch’ nicht in Deiner Mutter Sinn,
Und nimm Dein Erb’, wenn ’s Dein wird, hin! 
BRAND.
Og gælden? 
BRAND.
The debt as well? 
BRAND.
Und Deine Schuld? 
MODEREN.
Gælden? Hvilken gæld?
Der er ej nogen gæld. 
HIS MOTHER.
The debt? What debt?
There is none. 
DIE MUTTER.
Schuld? Welche denn?
Ich schulde keinem was. 
BRAND.
Nu vel;
men hvis der var, – jeg måtte svare
til hvert et skyldbrev, alting klare.
Søns sag det er, at alle krav
sker fyldest på hans moders grav;
var huset tomt, når jeg det tog, –
jeg arved dog din skyldnerbog. 
BRAND.
Very good; but yet
Suppose there were,-I should be bound
To settle every claim I found.
The son must satisfy each call
Before the mother’s burial.
Though but four empty walls I took,
I still should own your debit-book. 
BRAND.
Doch wenn –!
So müßt’ ich all dem Gut entsagen,
Bis jede Schuld glatt abgetragen.
Ein Sohn, geht seine Mutter ruhn,
Muß jeder Fordrung Gnüge tun
Und übernähm’ ich ’s Haus stockleer, –
Dein Schuldbuch doch mein Erbe wär’. 
MODEREN.
Så byder ingen lov. 
HIS MOTHER.
No law commands it. 
DIE MUTTER.
Das fordert kein Gesetz. 
BRAND.
Ej den,
som skreven er med blæk og pen;
men i hvert ærligt sønnesind
en anden lov står ristet ind, –
og denne lov skal fyldest ske.
Forblindede, lær dog at se!
Guds bo på jord har du forringet,
dit sjælelån har du forødt,
det billed, hvori du blev født,
har du med dyndets skimmel dækt;
den ånd, som engang var bevinget,
har du i myldret vingestækt.
Det er din gæld. Hvor vil du hen,
når Herren kræver sit igen? 
BRAND.
Not the kind
That ink on parchment ever writ;
But deep in every honest mind
Another law is burnt and bit,—
And that I execute. Thou blind!
Learn to have sight! Thou hast debased
The dwelling-place of God on earth,
The spirit He lent thee bast laid waste,
The image that thou bor’st at birth
With mould and filthiness defaced;
Thy Soul, that once had flight and song,
Thrust, clipp’d, among the common throng.
That is your debt. What will you do
When God demands His own of you? 
BRAND.
Nein, keins,
Das Tint’ und Feder schrieb, doch eins,
Das jedes braven Sohns Gemüt
Mit mahnender Gewalt durchglüht; –
Und dem Gesetz soll gnug geschehn.
Verblendete, so lern’ doch sehn!
Daß Du den Herrn in Dir erniedert,
Dein Seelenlehen öd’ vertan,
Daß Du das Bild, das Du empfahn,
In Kot gezogen und beschmutzt,
Daß Du den Geist, einst reich gefiedert,
Im Weltgetümmel schnöd’ gestutzt, –
Ist Deine Schuld! Wo willst Du hin,
Wenn Gott einst nach dem Seinen frägt? 
MODEREN
(sky).
Hvor jeg vil hen? Hvor hen? 
HIS MOTHER.
[Confused.]
What will I do? Do? 
DIE MUTTER
(scheu.)
Wohin ich will? 
BRAND.
Frygt ej;
din søn taer al din gæld på sig.
Gudsbilledet, som du har plettet,
i mig skal rejses viljetvættet!
Gå du kun trøstig til de døde.
Gældbunden sover ej min moer; –
jeg klarer gælden. 
BRAND.
Never fear;
I take your debt upon me whole.
God’s image, blotted in your soul,
In mine, Will-cleansed, shall stand clear.
Go with good courage to your rest.
By debt you shall not sleep oppress’d. 
BRAND.
Getrost! Es trägt
Dein Sohn die Schuld der Sünderin.
Das Bild, dran Deine Makel kleben,
In mir soll sich’s geklärt erheben!
Magst ruhig zu den Toten gehen.
Kein Schuldbuch ängste Deine Ruh’; –
Ich tilge – 
MODEREN.
Gæld og brøde? 
HIS MOTHER.
My debt and sin you’ll wipe away? 
DIE MUTTER.
Schuld und all Versehen? 
BRAND.
Din gæld. Kun den; mærk vel mit ord.
Din sjælegæld din søn skal klare;
men for din synd må selv du svare.
Den sum af menneske, som blev
forskingret i en jordtræls stræv,
kan indtil sidste rest og hvid
betales ved en andens id;
men at den ødtes, det er brøden;
for den er anger – eller døden! 
BRAND.
Your debt. Observe. The debt: no more
Your debt alone I can repay;
Your sin yourself must answer for.
The sum of native human worth
Crush’d in the brutish toil of earth
Can verily by human aid
To the last atom be repaid;
But in the losing of it lies
The sin, which who repents not-dies! 
BRAND.
Die Schuld. Nur diese; hör’ wohl zu.
Die Schuld will ich, Dein Sohn, abtragen;
Der Sünde mußt Du selbst entsagen.
Das Maß des Menschlichen, das man
Dem Moloch Weltlust hinwarf, kann
Durch eines andern Taten sich
Bezahlen bis auf Punkt und Strich;
Doch daß man’s also ließ verderben,
Das sühnt Bereu’n bloß – oder Sterben! 
MODEREN
(urolig).
Det er nok bedst jeg kommer hjem
i skyggen under bræens brem;
her skyder giftig tankegrøde
i dette klumre solskins skær;
en blir af duften næsten svimmel. 
HIS MOTHER.
[Uneasily.]
’Twere best I took my homeward way
To the deep valley, to the gloom;
Such rank and poisonous fancies bloom
In this insufferable ray;
I’m almost fainting at the fume. 
DIE MUTTER
(unruhig.)
Am besten ist’s für mich wohl doch
In meinem kühlen Schattenloch;
In dieser Schwül’ hier sprießt nur Keim
Auf Keim vergifteter Gedanken;
Man wird schier schwindlig von dem Duft. 
BRAND.
Søg skyggen du; jeg er dig nær.
Og drages du mod lys og himmel,
og stunder du imod et møde,
da skik mig bud og jeg skal komme. 
BRAND.
Seek you the shadow; I abide.
And if you long for light and sky,
And fain would see me ere you die,
Call me, and I am by your side. 
BRAND.
Ja, kehr’ in Deinen Schatten heim.
Doch fühlst Du Deine Kräfte schwanken
Und sehnst Du Dich nach Licht und Luft,
So schick’ nach mir, so werd’ ich eilen. 
MODEREN.
Ja, du med dine straffedomme! 
HIS MOTHER.
Yes, with a sermon on my doom! 
DIE MUTTER.
Ja, Du mit Deinen Strafurteilen! 
BRAND.
Nej, varm som søn og mild som prest
jeg værger dig mod rædslens blæst;
med sang jeg ved dit lejes fod
skal svale svien i dit blod! 
BRAND.
No, tender both as priest and child
I’ll shield you from the wind of dread,
And singing low beside your bed
Lull to repose your anguish wild. 
BRAND.
Nein, mild als Priester, warm als Sohn,
Wehr’ ich den Schrecken, die Dir drohn;
An Deinem Lager mein Gesang
Soll trösten Dich zum letzten Gang. 
MODEREN.
Det lover du med hånd og mund? 
HIS MOTHER.
And that with lifted hand you swear? 
DIE MUTTER.
Das gilt so seiner Zeit wie heut? 
BRAND.
Jeg kommer i din angers stund.
(nærmere ved hende.)
Men vilkår sætter jeg, som du.
Alt, hvad til jord dig binder nu,
skal du frivilligt kaste af
og skride nøgen mod din grav. 
BRAND.
When you repent I will be there.
[Approaching her.]
But I too make conditions. Hear.
Whatever in this world is dear
Willingly you must from you rend,
And naked to the grave descend. 
BRAND.
Das gilt, sobald Dein Herz bereut.
(Tritt näher auf sie zu.)
Doch Eines fordr’ ich zum Entgelt.
Freiwillig opfre, was die Welt
Dir alles von dem ihren gab,
Und schreite nackend in Dein Grab! 
MODEREN
(slår vildt imod ham).
Byd ilden skilles fra sin hede,
sne fra sin frost, sjø fra sin væde!
Slå af! 
HIS MOTHER.
[Wildly repulsing him.]
Bid fire be sever’d from its heat,
Snow from its cold, wave from its wet!
Ask less! 
DIE MUTTER
(schlägt wild nach ihm.)
Gebiete, daß sich Feuer, Brennen –
Schnee, Frieren – Wasser, Feuchtsein trennen!
Laß ab! 
BRAND.
Kast midtfjords barn af båden,
og bed at Gud vil signe dåden. 
BRAND.
Toss a babe overboard,
And beg the blessing of the Lord. 
BRAND.
Wirf’s in den Fjord und bete,
Daß Dich die Tat bei Gott vertrete. 
MODEREN.
Kræv anden bod; kræv sult og tørst, –
Men ikke det, som tykkes størst! 
HIS MOTHER.
Ask something else: ask hunger, thirst,—
But not what all men deem the worst! 
DIE MUTTER.
Heisch’ Hunger, Durst, – nur den Verzicht,
Dies größte Opfer fordre nicht! 
BRAND.
Går end det største udenom,
al resten mildner ej hans dom. 
BRAND.
If just that worst is asked in vain,
No other can His grace obtain. 
BRAND.
Bleibt eben dieses größte fort,
So mildert nichts sein Richterwort. 
MODEREN.
Jeg lægger sølv i kirkeblok! 
HIS MOTHER.
A. money-alms I will present you! 
DIE MUTTER.
Ich leg’ in unsern Opferkrug – 
BRAND.
Alt? 
BRAND.
All? 
BRAND.
Alles? 
MODEREN.
Søn, er meget ikke nok? 
HIS MOTHER.
All! Son, will not m u c li content you? 
DIE MUTTER.
Ist viel noch nicht genug? 
BRAND.
For dig er intet bodsværk, før,
som Hjob på askens hob, du dør. 
BRAND.
Your guilt you never shall put by
Till you, like Job, in ashes die.
[Goes.] 
BRAND.
Du tust nicht eher Buße, bis
Dein Herz wie Hiobs nicht zerriß. 
MODEREN
(vrider hænderne).
Mit liv forspildt, min sjæl forstødt;
om stakket tid mit gods forødt!
Så hjem og kryste tæt i favn
alt, hvad af mit endnu bær navn!
Mit gods, mit smertens barn, mit gods, –
for dig jeg rev mit bryst tilblods; –
nu hjem og græde som en moer
ved vuggen for sit syge noer. –
Hvi blev min sjæl da født i kød,
når kødets elsk er sjælens død? –
Bliv nær mig, prest! – jeg véd ej nu
hvad sind jeg får i timens gru.
Må alting jeg ilive miste, –
jeg vil dog vente til det sidste.
(går.) 
HIS MOTHER.
[Wringing her hands.]
My life destroy’d, my soul denied,
My goods soon scatter’d far and wide!
Home then, and in these fond arms twine
All that I still can say is mine!
My treasure, child in anguish born,
For thee my bleeding breast was torn;—
Home then, and weep as mothers weep
Over their sickly babes asleep.—
Why did my soul in flesh take breath,
If love of flesh is the soul’s death?
Stay near me, priest!-I am not clear
How I shall feel when death is near.
“Naked into the grave descend,”—
I’ll wail, at least, until the end. 
DIE MUTTER
(ringt die Hände.)
Mein’ Seel’ verdammt, mein Tag vergeud’t!
Um arme Frist mein Gut verstreut!
Heim denn, und dicht ans Herz gehegt,
Was heut noch meinen Namen trägt.
Mein Gut, mein Schmerzenskind, mein Gut,
Für Dich riß ich die Brust in Blut!
Nun kommt Dein weinend Mütterlein
Und wiegt ihr sterbend Kindlein ein. –
War’s mich im Fleisch zu schaffen not,
Wenn Fleisches Lust der Seele Tod? –
Halt’ nah dich, Pfarrer! Weiß noch nicht,
Wes Sinns ich werd’, wann’s Auge bricht.
Muß ich, noch lebend, alles lassen, –
Will ich doch in Geduld mich fassen.
(Ab.) 
BRAND
(ser efter hende).
Ja, din søn skal nær sig holde,
bie på din bodsstunds bud,
varme op din gamle kolde
hånd, så fort den rækkes ud.
(går nedover til Agnes.)
Kvelden blev ej morgnen lig.
Da stod sind og hug til krig;
fjernt jeg hørte slagsang klinge,
vredens sverd jeg vilde svinge,
knuse løgnen, dræbe trolde,
klemme verden mellem skjolde. 
BRAND.
[Gazing after her.]
Yes, thy son shall still be near,
Call to him, and he shall hear.
Stretch thy hand, and, cold and perish’d,
At his heart it shall be cherish’d.
[Goes down to AGNES.]
As the Morn not so the Night.
Then my soul was set on fight,
Then I heard the war-drum rattle,
Yearn’d the sword of Wrath to swing,
Lies to trample, Trolls to fling,
Fill the world with clashing battle. 
BRAND
(sieht ihr nach.)
Ja, Dein Sohn wird nah sich halten,
Harren, Dich bereu’n zu sehn,
Wärmen Deine alten, kalten
Hände, wenn sie nach ihm flehn.
(Geht hinab zu Agnes.)
Als ich heut hier niederstieg,
Stand mir Herz und Sinn nach Krieg,
Hört’ ich ferner Weisen Wecken,
Sah das Schwert des Zorns mich recken,
Lügen fällen, Trolle schrecken,
Alle Welt zu Boden strecken. 
AGNES
(har vendt sig om og ser lyst op til ham).
Morgnen var mod kvelden bleg.
Da jeg vilde løgn og leg,
vilde vinde, vilde skabe,
hvad min vinding var at tabe. 
AGNES.
[Has turned round to him, and looks radiantly up.]
By the Night the Morn was pale.
Then I sought the joys that fail;
Sought to triumph by attaining
What in losing I am gaining. 
AGNES
(hat sich umgewendet und sieht hellen Auges zu ihm auf.)
Niedrig lag heut früh mein Ziel;
Denn ich wollte Lug und Spiel,
Wollt’ gewinnen, wollt’ vermehren,
Was Gewinn war, zu entbehren. 
BRAND.
Stærke drømme, fagre drømme,
kom i flok som vilde svaner,
løfted mig på brede vinger.
Udad så jeg mine baner; –
slægtens, tidens skyldbetvinger
stævned stor på støjens strømme.
Kirkeprocessioners pragt,
hymner, virak, silkefaner,
gyldne skåler, sejersange,
løftnings-jublen fra de mange,
lyste, om mit livsværk lagt. –
Alt lå lokkende og rigt; –
men det hele var et digt,
kun et viddens glimmersyn,
halvt i solblink, halvt i lyn. –
Nu jeg står, hvor gråt det kvælder
længe førend dagen hælder, –
står imellem urd og sund,
udestængt fra verdensvrimlen,
med en strime kun af himlen, –
men jeg står på hjemmets grund.
Sunget er mit søndagsdigt;
af må vingehesten sadles;
men jeg ser et større mål,
end en dyst med ridderstål, –
slidets dagværk, yrkets pligt,
skal til søndagsgerning adles. 
BRAND.
Visions stirring, visions splendid
Like a flock of swans descended,
On their spreading wings upbore me,
And I saw my way before me;
Sin-subduer of the Age
Sternly stemming seas that rage.
Church-processions, banners streaming,
Anthems rolling, incense steaming,
Golden goblets, victor-songs,
Rapt applause of surging throngs,
Made a glory where I fought.
All in dazzling hues was wrought;—
Yet it was an empty dream,
A brief mountain-vision, caught
Half in glare and half in gleam.
No w I stand where twilight gray
Long forestalls the ebb of day,
’Twixt the water and the wild,
From the busy world exiled,
Just a strip of heaven’s blue dome
Visible;-but this is H o m e.
Now my Sabbath dream is dark;
To the stall my winged steed;
But I see a higher Mark.
Than to wield the knightly sabre,—
Daily duty, daily labor,
Hallow’d to a Sabbath-deed. 
BRAND.
Holde Träume, große Träume
Suchten mich gleich wilden Schwänen,
Hoben mich auf breite Schwingen.
Sah mich rings, in stolzem Wähnen,
Schuld und Leid der Zeit bezwingen,
In der Faust des Weltlaufs Zäume.
Frommer Prozessionen Pracht,
Hymnen, Weihrauch, Festgepränge,
Goldne Schalen, Preisgesänge,
Zuruf jubelnder Gedränge
Sah ich meinem Werk gebracht.
Alles lud so lockend ein, –
Doch das Ganze war ein Traum
Wie halb Blitz, halb Sonnenschein
Über ferner Lande Saum.
Jetzo steh’ ich, wo es grauet,
Lang’ bevor der Tag verblauet,
Zwischen Hochgebirg’ und Sund,
Abgesperrt vom Weltgewimmel,
Nur mit einem Streiflein Himmel, –
Doch ich steh’ auf Heimatsgrund.
Scheide, festliches Gedicht!
Laß mich, Flügelroß, zur Erden!
Mich erharrt ein höher Ziel
Denn Turnier und Ritterspiel, –
Tag- um Tagwerk, Pflicht um Pflicht
Soll hier Fest und Feier werden! 
AGNES.
Og hin Gud, som skulde falde? 
AGNES.
And that God, who was to fall? 
AGNES.
Und der Gott, der fallen sollte? 
BRAND.
Han skal falde ligefuldt, –
men i løndom, dulgt og skjult,
ikke åbenlyst for alle.
Grant jeg ser, at fejl jeg tolked
frelsens helsebod for folket.
Ingen bramfuld storværkshandling
løfter slægten til forvandling;
vækkelsen af rige evner
bøder ej dens sjælerevner.
Det er viljen, som det gælder!
Viljen frigør eller fælder,
viljen, hel, i alt det spredte,
i det tunge som det lette. –
(vender sig indover mod bygden, hvor aftenskyggerne begynder at falde.)
Kom da, mænd, som vandrer sløve
i min hjembygds lukte dale; –
sjæl mod sjæl i tomandstale
vil vort lutringsværk vi prøve,
halvhed fælde, løgnen døve,
vække viljens unge løve!
Hånd om hakken, som om sverdet,
enes kan med mandeværdet;
ét er målet, – det at blive
tavler, hvorpå Gud kan skrive.
(Han vil gå. Ejnar møder ham.) 
BRAND.
He shall, none the less, be fell’d,—
But in secret, unbeheld,
Not before the eyes of all.
Now I see, I judged astray
Where the Folk’s salvation lay.
Not by high heroic charges
Can you make the People whole;
That which faculty enlarges
Does not heal the fissured soul.
It is Will alone that matters,
Will alone that mars or makes,
Will, that no distraction scatters,
And that no resistance breaks.—
[Turns towards the hamlet, where the shades of night are beginning to fall.]
Come then, Men, who downcast roam
The pent valley of my home;—
Close conversing we will try
Our own souls to purify,
Slackness curb and falsehood kill,
Rouse the lion’s cub of Will!
Manly, as the hands that smite,
Are the bands that hold the hoe;
There’s o n c end for all,-to grow
Tablets whereon God may write.
[He is going. EINAR confronts hint.] 
BRAND.
Wird im stillen nun gefällt, –
Nicht mehr laut vor aller Welt,
Wie’s am Morgen ich noch wollte.
Klar erblick’ ich, daß ich fehlte,
Als ich jenen Heilsweg wählte.
Keines Helden lärmvoll Handeln
Wird dies Zwerggeschlecht verwandeln,
Kein Entfalten reicher Kräfte
Bessern seine kranken Säfte.
Wille, Willen ist von nöten!
Der wird retten oder töten.
Wille, ganz, in allen Dingen,
Im Erhabnen, im Geringen.
(Wendet sich nach der Seite des Dorfes zu, über das bereits die ersten Abendschatten fallen.)
Kommt denn, die Ihr Eure Stecken
Heimwärts setztet, müde Männer!
Uns-Vertrauer, uns-Erkenner,
Woll’n wir brünstig uns erneuen,
Lug und Halbheit niederstrecken,
Wecken unsres Willens Leuen.
Hand am Karst, wie Hand am Schwert
Eint sich leicht mit Manneswert!
Eins ist not: daß wir auf Erden
Tafeln Seines Griffels werden.
(Er will gehen. EJNAR kommt ihm entgegen.) 
EJNAR.
Stands og giv mig, hvad du tog! 
EINAR.
Stand, and what you took restore! 
EJNAR.
Gib mir, was Du nahmst, zurück! 
BRAND.
Er det hende? Der hun sidder. 
BRAND.
Is it she? You see her there. 
BRAND.
Agnes? Wolle selbst sie fragen! 
EJNAR
(til Agnes).
Vælg imellem lyse vidder
og den skumle sorgens krog! 
EINAR.
[To AGNES.]
Choose between the sunny shore
And this savage den of care. 
EJNAR
(zu Agnes.)
Wähle zwischen lichten Tagen
Und der Felsschlucht Kerkerglück! 
AGNES.
Jeg har intet valg at gøre. 
AGNES.
There I have no choice to make. 
AGNES.
Geh! Ich habe nichts zu wählen. 
EJNAR.
Agnes, Agnes, lån mig øre!
Kom ihug den gamle lære:
let at løftes, tungt at bære. 
EINAR.
Agnes, Agnes, hear me yet!
The old saying you forget,
Light to lift and hard to bear. 
EJNAR.
Agnes, muß ich Dir erzählen,
Was die alten Lehren sagen:
Leicht gehoben, schwer getragen! 
AGNES.
Gå med Gud, du fagre frister;
jeg skal bære til det brister. 
AGNES.
Go with God, thou tempter fair;
I shall bear until I break. 
AGNES.
All Dein Locken ist verschwendet.
Ich will tragen, bis es endet. 
EJNAR.
Tænk på alle dine kære! 
EINAR.
For thy mother’s, sisters’ sake! 
EJNAR.
Denk an Deiner Lieben Klagen! 
AGNES.
Hils til syskend, hils til moer;
brev jeg skikker, får jeg ord. 
AGNES.
Bring my greetings to my Home;
I will write-if words should come. 
AGNES.
Grüss’ sie! Wird die Seele ruhn,
Klär’ ich ihnen selbst mein Tun. 
EJNAR.
Ude på de blanke vande
skær de hvide sejl fra strand; –
længsler lig på drømfyldt pande,
høje, perlestænkte stavne,
jager, flygter, for at havne
fjernt ved et forgættet land! 
EINAR.
Over ocean’s gleaming breast
White sails hurry from the strand;—
Like the sighs of dreaming brows,
Lofty, diamond-beaded prows
Speed them to their haven-rest
In a far-off vision’d land. 
EJNAR.
Draußen auf der Flut, der blanken,
Eilen Segel weiß vom Strand;
Ziehn wie sehnende Gedanken
Hohe Bord’, in Schaumgewanden,
Jagen, fliehn dahin, zu landen
Fern in einem Zauberland! 
AGNES.
Sejl i vester eller øster; –
tænk på mig som en begravet. 
AGNES.
Sail to westward, sail to east;—
Think of me as one deceased. 
AGNES.
Laß Du nur den Wimpel steigen;
Denk, daß ich begraben wär’. 
EJNAR.
Agnes, følg mig som en søster! 
EINAR.
As a sister come with me. 
EJNAR.
So sei schwesterlich mein eigen! 
AGNES
(ryster på hovedet).
Mellem os er verdenshavet. 
AGNES.
[Shaking her head.]
’Twixt us rolls a boundless sea. 
AGNES
(schüttelt den Kopf.)
Uns zwei trennt ein Weltenmeer. 
EJNAR.
O, så hjem da til din moer! 
EINAR.
O, then homeward to thy mother! 
EJNAR.
O, dann heim zum Mutterherzen! 
AGNES
(stille).
Ej fra lærer, ven og broer. 
AGNES.
[Softly.]
Not from Master, Friend, and Brother. 
AGNES
(leise.)
Lehrer, Bruder, Freund verscherzen? 
BRAND
(kommer et skridt nærmere).
Unge kvinde, vogt dig vel.
Klemt imellem fjeld og fjeld,
skygget om af tag og tinde,
stængt i revnens halvnat inde,
skal mit liv fra nu af rinde
som en stur Oktoberkveld. 
BRAND.
[Coming a step nearer.]
Youthful maiden, weigh it well.
In this mountain-prison pent,
Oversoar’d by crag and fell,
In this dim and yawning rent,
Life henceforward shall be gray
As an ebbing autumn-day. 
BRAND
(kommt einen Schritt näher.)
Junges Weib, bedenk Dich fein.
Zwischen Stein und aber Stein,
Unter kahlen Felsenzinnen,
In der Halbnacht ewigem Spinnen
Wird mein Tag fortan hier innen
Wie ein düstrer Herbsttag sein. 
AGNES.
Mørket skræmmer ikke længer;
stjernen gennem skyen trænger. 
AGNES.
Gloom appals no more; afar
Through the cloud-wrack gleams a star. 
AGNES.
Daß sich Dunkel tragen lerne,
Brechen durchs Gewölk die Sterne. 
BRAND.
Husk, at jeg er streng i kravet,
fordrer intet eller alt;
hvis på vejen fra du faldt,
var dit liv som slængt i havet.
Ingen prutningsmon i nøden,
ingen eftergivt i brøden; –
strækker ikke livet til,
må du villigt gå i døden! 
BRAND.
Know, that I am stern to crave,
All or Not hing I will have;
If that call you disobey,
You have flung your life away.
No abatement in distress,
And for sin no tenderness,—
If life’s service God refuse,
Life you ’joyfully must lose. 
BRAND.
Wisse, daß ich viel begehre,
Alles fordre oder nichts;
Wichest Du vom Weg des Lichts,
Wärst Du wie ein Wrack im Meere.
Hoffe nichts mir abzudingen,
Keine Nachsicht abzuringen; –
Trägt Dich’s Leben nicht zum Ziel,
Mußt Du’s stumm zum Opfer bringen! 
EJNAR.
Flygt fra dette vilde spil!
Slip den mørke lovens mand;
lev det liv, du véd, du kan! 
EINAR.
Fly this wild insensate play!
Spurn the sullen Doomer’s sway;
Live the life you know you may! 
EJNAR.
Fliehe dieses wilde Spiel!
Laß der finstren Dogmen Mann.
Leb’, wie Dein Gefühl es kann! 
BRAND.
Vælg; – du står på vejens skille.
(går.) 
BRAND.
At the crossway standst thou:-choose.
[Goes.] 
BRAND.
Wähle; – heilig sei Dein Wille!
(Ab.) 
EJNAR.
Vælg imellem storm og stille!
Valget mellem gå og bliv
valg er mellem fryd og sorgen,
valg imellem nat og morgen,
valg imellem død og liv! 
EINAR.
Choose the stillness or the strife!
For the choice to g o or stay
Is a choice of calm or fray,
Is a choice of Night or Day,
Is a choice of Death or Life! 
EJNAR.
Wähle zwischen Sturm und Stille!
Wenn Du jetzt Dich wirst erheben,
Wählst Du zwischen Glück und Sorgen,
Wählst Du zwischen Nacht und Morgen,
Wählst Du zwischen Tod und Leben! 
AGNES
(rejser sig og siger langsomt):
Ind i natten. Gennem døden. –
Bagom dæmrer morgenrøden.
(Hun følger efter, hvor Brand gik. Ejnar ser en stund som fortabt efter hende, bøjer hovedet og går udover mod fjorden igen.)



 
AGNES.
[Rises, and then says slowly:]
On through Death. On into Night.—
Dawn beyond glows rosy-bright.
[She follows, where BRAND has gone. EINAR gazes a moment in bewilderment after her, then bows his head, and goes back to the fjord.]



 
AGNES
(steht auf und sagt langsam:)
In die Nacht denn. Durch den Tod. –
Fernher dämmert Morgenrot.
(Sie folgt Brand auf seinem Wege. Ejnar blickt ihr eine Weile wie verloren nach, dann beugt er das Haupt und geht in der Richtung nach dem äußeren Fjord zu wieder ab.)



 
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login