You are here: BP HOME > MI > Brand > fulltext
Brand

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionTitle
Click to Expand/Collapse OptionDramatis personæ
Click to Expand/Collapse OptionStage
Click to Expand/Collapse OptionACT I
Click to Expand/Collapse OptionACT II
Click to Expand/Collapse OptionACT III
Click to Expand/Collapse OptionACT IV
Click to Expand/Collapse OptionACT V
ANDEN AKT
(Nede ved fjorden med bratte bergvægge omkring. Den gamle forfaldne kirke ligger på en liden bakke i nærheden. Et uvejr trækker op.)
 
(Almuen, mænd, kvinder og børn, er samlet i klynger dels på stranden dels i bakkerne. Fogden sidder i midten på en sten; en skriverkarl hjælper ham; der deles korn og levnetsmidler ud. Ejnar og Agnes står omringet af en flok længere borte. Nogle både ligger i fjæren. Brand kommer frem på kirkebakken uden at mærkes af mængden.) 
ACT SECOND
By the fjord-side, steep precipices all around. The ancient and tumble-down church stands on a little knoll hard by. A storm is coming on.
 
The country-folk,-men, women, and children,-are gathered in knots, some on the shore, some on the slopes. The MAYOR sits in the midst, on a stone; a CLERK is helping him; corn and provisions are being distributed. EINAR and AGNES stand surrounded by a crowd, a little apart. Some boats lie on the beach. BRAND comes forward, unnoticed, to the church-knoll. 
ZWEITER AKT
(UNTEN AN DEM VON SCHROFFEN BERGWÄNDEN UMSCHLOSSENEN FJORD. AUF EINER KLEINEN ANHÖHE IN DER NÄHE DIE ALTE, VERFALLENE KIRCHE. EIN UNWETTER ZIEHT HERAUF.)
 
(Volk, Männer, Weiber und Kinder, teils am Strande, teils weiter oben in Gruppen. In ihrer Mitte sitzt DER VOGT auf einem Stein; ein Schreiber hilft ihm bei der Verteilung von Korn und Lebensmitteln. EJNAR und AGNES stehen in einiger Entfernung, von einer Anzahl Leute umringt. In dem von der Ebbe freigelegten Sande liegen ein paar Boote. BRAND wird auf dem Kirchenberg sichtbar, ohne zunächst noch von der Menge bemerkt zu werden.) 
EN MAND
(bryder sig gennem trængslen).
Af vejen! 
A MAN.
[Breaking through the crowd.]
Out of the way! 
EIN MANN
(arbeitet sich durch das Gedränge.)
Macht Platz! 
EN KVINDE.
Jeg kom først! 
A WOMAN.
I’m first! 
EIN WEIB.
Ich war zuerst da! 
MANDEN
(skubber hende tilside).
Gå væk!
(trænger sig frem til fogden.)
Se her; fyld gabet i min sæk! 
THE MAN.
[Thrusting her aside.]
Get back!
[Pushing towards the MAYOR.]
Ho! look you, fill me up my sack! 
DER MANN
(schubst sie zur Seite.) Pack’
Dich weg!
(Drängt sich zum Vogt vor.)
Herr, gebt mir meinen Sack! 
FOGDEN.
Giv tid. 
THE MAYOR.
All in good time. 
DER VOGT.
Geduld. 
MANDEN.
Ugørligt; – jeg må hjem;
der sidder sultne fire – fem! 
THE MAN.
I cannot stay;—
I’ve four-five-babes of bread bereft! 
DER MANN.
Daheim ist bittre Not;
Da hungern vier sich – fünf sich tot! 
FOGDEN
(spasende).
Du véd ej tallet på en prik? 
THE MAYOR.
[Facetiously.]
You don’t know just how many, eh? 
DER VOGT
(spaßend.)
He? Zählen ist ein schwierig Ding! 
MANDEN.
Én drog med døden, da jeg gik. 
THE MAN.
One was e’en dying when I left. 
DER MANN.
Eins lag im Sterben, als ich ging. 
FOGDEN.
Bi lidt. Du står på listen vel?
(blader i sine papirer.)
Nej; – jo, du står. Det var dit held.
(til skriverkarlen.)
Giv nummer ni og tyve sit. –
Nå, nå, I godtfolk, vent dog lidt!
Nils Snemyr? 
THE MAYOR.
Hold. You are enter’d, are you not?
[Examines his papers.]
No. Yes, you are though. Well for you.
[To the CLERK.]
Give Number Twenty-nine his lot.
Come, come, good folks, be patient, do!
Nils Snemyr? 
DER VOGT.
Die Liste, Schreiber!
(Zu dem Bauern, während er in seinen Papieren blättert:)
Tritt zurück!
Du stehst doch drin –? Ja. ’s war Dein Glück.
(Zum Schreiber.)
Der Nummer Dreißig ausgeteilt! –
Na, Leute, nur nichts übereilt!
Niels Schneesumpf! 
EN MAND.
Ja! 
A MAN.
Ay, ay! 
EIN MANN.
Hier! 
FOGDEN.
Idag du får
trekvart kun mod hvad du fik sidst.
I er jo færre nu. 
THE MAYOR.
We must pare
A quarter off your former share.
You’re fewer now, you know. 
DER VOGT.
Dein Teil heut macht
Nur halb so viel als vordem, da
Ihr nun doch weniger – 
MANDEN.
Ja visst, –
hun Ragnhild døde ret igår. 
THE MAN.
Yes, yes,—
My Ragnhild died yestreen. 
DER MANN.
Ja, ja.
Mein Weib starb akkurat heut nacht. 
FOGDEN
(noterer).
Én mindre. Spart er altid spart.
(til manden, som fjerner sig.)
Men far nu ikke hen i fart
og gift dig anden gang! 
THE MAYOR.
[Making a note.]
One less.
Saving is saving, howsoe’er.
[To the MAN, who is retiring.]
But look you, now, you needn’t run
And marry another on the spot! 
DER VOGT
(notiert.)
Fällt weg. Gespart wird nie genug.
(Zu dem sich Entfernenden.)
Doch bloß nicht jetzt in vollem Zug
In eine neue Eh’! 
SKRIVERKARLEN
(fniser).
Hi, hi! 
CLERK.
[Sniggering.]
Hee, hee! 
DER SCHREIBER
(kichert.)
Hi, hi! 
FOGDEN
(hvast).
Hvad ler De af? 
THE MAYOR.
[Sharply.]
You laugh? 
DER VOGT
(scharf.)
Worüber lachen Sie? 
SKRIVERKARLEN.
Jeg lo fordi
herr fogden er så morsom. 
CLERK.
Your Worship’s fun
Is irresistible. 
DER SCHREIBER.
Weil Sie,
Herr Vogt, so spaßig reden. 
FOGDEN.
Ti!
Det stævne her er ingen spas;
men bedste råd mod gråd er fjas. 
THE MAYOR.
Have done!
This work’s no jesting; but the best
Method with mourners is a jest. 
DER VOGT.
Wie –?
Mir ist durchaus nicht so zu Mut.
Doch macht ein Scherz gar manches gut. 
EJNAR
(træder ud af flokken med Agnes).
Nu har jeg tømt den sidste lomme,
og pung og tegnebog er tomme; –
ombord jeg kommer som en fant,
og sætter uhr og stok i pant. 
EINAR.
[Coming out of the throng with AGNES.]
Now my last pocket’s clean and bare,
Spent every stiver, every note;—
A very beggar I go afloat,
And pawn my watch to pay my fare! 
EJNAR
(tritt mit Agnes aus der sie umgebenden Gruppe.)
Nun gibt die letzte Tasch’ nichts mehr, –
Notizbuch, Beutel, alles leer; –
Ein Bettler schier komm’ ich an Bord
Und helf’ mit Uhr und Stock mir fort. 
FOGDEN.
Ja, I to kom i rette stund.
Hvad jeg har samlet, er kun lidt;
det slår ej til, som hver kan vide,
når fattig hånd og halvmæt mund
skal skifte deles del af sit
med dem, som intet har at bide.
(får øje på Brand og peger op.)
En til! Velkommen! Har De hørt
om hungersnøden, flommen, tørken,
så løs for pungen, er den snørt.
Vi tar imod af alle slags.
Vort forråd er på bunden straks; –
fem fiske små i armods ørken
gør intet måltid nutildags. 
THE MAYOR.
Yes, in good time you came along.
What I’ve collected is a song,—
By no means answers to the call
When needy hand and mouth ill-fed
Must halve the sharing of shared bread
With those who’ve ne’er a bit at all.
[He perceives BRAND, and points up to him.]
One more! You’re welcome. If report
Of our drought-flood-and-famine curse
Has reach’d you, promptly loose your purse
(If yet unloosen’d). Every sort
Of contribution meets the case.
Our store’s nigh spent. Five fishes scant
In the wide wilderness of Want
Don’t make a square meal nowadays. 
DER VOGT.
Ja, Ihr zwei kamt zur rechten Stund’.
Was ich gesammelt, ist zum Lachen.
Ein jeder weiß, es macht nicht satt,
Wenn leere Hand, halbvoller Mund
Mit dem, der nichts zu beißen hat,
Ihr karges Mahl gemeinsam machen.
(Bemerkt Brand und zeigt auf ihn.)
Willkommen! Trieb Sie der Bericht
Der Hungersnot nach dieser Küste,
So schonen Sie Ihr Ränzel nicht!
Wir nehmen jeglichen Betrag,
Denn unser Vorrat geht zur Rüste; –
Zween Fischlein in der Armut Wüste
Sind keine Mahlzeit heutzutag. 
BRAND.
Ti tusend, i en afguds navn
delt ud, blev ingen sjæl til gavn. 
BRAND.
Myriads, idolatrously given,
Would lift the soul no nearer heaven. 
BRAND.
In eines Abgotts Namen sind
Zehntausend Körbe Spelt im Wind. 
FOGDEN.
Det var ej ord jeg bad Dem om.
Ord er kun sten, er maven tom. 
THE MAYOR.
It was not words I bade you share:
They’re barren when the belly’s bare. 
DER VOGT.
Ich lud Sie nicht zu Worten ein.
Dem leeren Bauch sind Worte Stein. 
EJNAR.
Det er umuligt, at du véd
hvor hårdt og længe folket led!
Brand, her er uår, sult og sot.
Her ligger lig – 
EINAR.
I can’t believe that you recall
What long and fierce calamities
They’ve suffered:-famine, drought, disease.
Men die, Brand— 
EJNAR.
Du weißt nicht, wie das Volk hier litt,
Sonst fühltest Du sein Elend mit!
Hier ist ein Grab voll bittern Wehs.
Hier liegen Leichen – 
BRAND.
Jeg ser det godt.
På hvert et øjes blygrå ring
det kendes hvem som holder thing. 
BRAND.
I perceive it all.
Each livid-circled eye makes clear
Who it is holds assizes here. 
BRAND.
Ja, ich seh’s.
An jedes Aug’s bleigrauem Rand
Erkennt man hier des Richters Hand. 
FOGDEN.
Og endda står De hård som flint! 
THE MAYOR.
Yet there you stand, a very flint! 
DER VOGT.
Und trotzdem bleibt Ihr Herz wie Stahl? 
BRAND
(træder ned iblandt mængden og siger med eftertryk):
Hvis livet her gik slapt og lindt,
gik trægt sin gang med hverdagsnød,
da ynked jeg jert skrig om brød.
Må du på fire krybe hjem,
da kommer dyret i dig frem.
Går dag for dag i lummer ro,
i skridtgang som et ligfærdstog,
da ligger det så nær at tro
sig strøgen ud af Herrens bog.
Men eder var han mere god;
han dryssed rædsel i jert blod;
med dødsnøds svøber han jer slog;
hvad dyrt han gav, han atter tog – 
BRAND.
If life here ran its sluggish round
Of common toil and common stint,
Pity with me your pangs had found.
Who homeward crawls with earth-set eyes,
In him the sleeping beast will rise.
When days in drowsy calm go by,
Like funerals, at walking pace,
You well may fear that the Most High
Has struck you from His Book of Grace.
But unto you He was more good,
He scatter’d terror in your blood,
He scourged you with the rods that slay,
The gifts He gave, He took away— 
BRAND
(tritt hernieder unter die Menge und spricht mit Nachdruck:)
Wär’s Leben hier gedrückt und schal,
Ging’ trägen Gangs in Eintagsnot,
Erbarmte mich dies Schrein nach Brot.
Wenn Du auf Vieren kriechen mußt,
Erwacht das Tier in Deiner Brust.
Schleicht Tag um Tag in dumpfer Ruh’,
Im Schlaftrott, wie ein Leichenzug,
Da raunt Dir leicht Verzagtheit zu,
Du seist getilgt aus Gottes Buch.
Euch aber ist der Herrgott gut,
Euch träuft er Todesangst ins Blut,
Euch geißelt er bis dicht vors Grab,
Nimmt wieder Euch, was er Euch gab – 
FLERE RØSTER
(afbryder ham truende).
Han sparker os i al vor nød! 
VOICES.
[Fiercely interrupting him.]
He mocks us in our bitter need! 
MEHRERE STIMMEN
(unterbrechen ihn drohend.)
Er höhnt uns noch in unsrer Not! 
FOGDEN.
Han skælder os, som gav jer brød? 
TILE MAYOR.
He rails at us who tend and feed! 
DER VOGT.
Er gönnt Euch nicht das bißchen Brot! 
BRAND
(ryster på hovedet).
O, kunde alt mit hjerteblod
jer læske som en helsens flod,
det skulde vælde frem i flom
til årens seng var tør og tom.
Men her at hjælpe var en synd!
Se, Gud vil løfte jer af dynd; –
et livsfolk, – om end spredt og svagt, –
af trængslen suger marg og magt;
det sløve syn får falkeflugt,
og skuer vidt og skuer smukt,
den veke vilje skyder ryg
og ser bag striden sejren tryg;
men avler nød ej adelsfærd,
er flokken ej sin frelse værd! 
BRAND.
[Shaking his head.]
Oh, if the blood of all my heart
Could heal you from the hunger-smart,
In welling streams it should be shed,
Till every vein was a dry bed.
But here it were a sin to give!
God seeks to pluck you from your bane;—
Nations, though poor and sparse, that l i v e ,
Suck might and marrow from their pain.
The purblind sight takes falcon-wings,
Sees clear into the heart of things,
The faltering will stands stout at bay,
And sees the triumph through the fray.
But men whom misery has not mann’d
Are worthless of the saving hand! 
BRAND
(schüttelt den Kopf.)
O hülf’ Euch doch mein rotes Blut
Gleich eines Heilquells Wunderflut,
Ich öffnete der Adern Deich,
Bis jede Vene leer und bleich.
Doch damit mißverständ’ ich Ihn!
Seht, Gott will Euch dem Staub entziehn!
Ein rechtes Volk, – ist’s auch nicht stark, –
Entsaugt dem Unglück Macht und Mark;
Der Geist steigt adlergleich empor,
Vom Auge sinkt des Eintags Flor,
Der Wille wirft sein Haupt zurück
Und weiß: ihm wird des Sieges Glück.
Doch wen nicht adelt, was ihn schmerzt,
Der hat, daß Gott ihm hilft, verscherzt! 
EN KVINDE.
Der slår et uvejr over fjord,
som om det vaktes ved hans ord! 
A WOMAN.
Yonder a storm breaks on the fjord,
As if awaken’d by his word! 
EIN WEIB.
Da zieht ein Wetter auf, seht, seht, –
Wie durch sein Wort herbeigeweht! 
EN ANDEN.
Han ægger Gud! Min spådom mærk! 
ANOTHER WOMAN.
He tempts God! Mark what I foretell! 
EIN ANDERES.
Gott straft ihn noch! Ich sag’s vorher! 
BRAND.
Jer Gud gør intet underværk! 
BRAND.
Your God ne’er wrought a miracle! 
BRAND.
Dein Gott tut keine Wunder mehr! 
KVINDERNE.
Se vejret! Se! 
WOMEN.
See, see! the storm! 
DIE WEIBER.
Welch’ Wetter! 
RØSTER BLANDT MÆNGDEN.
Af bygden driv
den hårde sjæl med sten og kniv!
(Almuen stimler truende sammen om Brand. Fogden træder imellem. – En kvinde, forvildet og forreven, kommer ilsomt ned over bakkerne.) 
VOICES AMONG THE THRONG.
Stab,—stone him! chase
The flinty fellow from the place!
[The Peasants close menacingly round BRAND. The MAYOR intervenes. A WOMAN, wild and dishevelled, comes hurriedly down the slopes.] 
STIMMEN AUS DER MENGE.
Steinigt, stecht ihn fort!
Was will der Unmensch hier am Ort!
(Das Volk schart sich drohend um Brand. Der Vogt tritt dazwischen. EIN WEIB, verwildert und zerrissen, kommt den Berg hinabgeeilt.) 
KVINDEN
(skriger frem mod flokken).
Hvor får jeg hjælp i Jesu navn! 
THE WOMAN.
[Crying out towards the throng.]
Oh, where is help, for Jesus’ grace! 
DAS WEIB
(schreit der Menge zu:)
In Jesu Namen, steht mir bei! 
FOGDEN.
Hvad trænges? Nævn hvad nød, hvad savn – 
THE MAYOR.
What do you need? Explain your case. 
DER VOGT.
Was gibt’s? Wo fehlt’s? Red’ frank und frei! 
KVINDEN.
Ej nød, ej savn det gælder nu!
Det gælder verdens værste gru! 
THE WOMAN.
Nothing I need; no alms I seek,
But oh, the horror, horror 
DAS WEIB.
Ich brauch’ nicht Euer Brot und Geld!
Mich traf das Ärgste von der Welt! 
FOGDEN.
Hvad er det? Tal! 
THE MAYOR.
Speak! 
DER VOGT.
Nun, was denn? Sprich! 
KVINDEN.
Jeg har ej røst!
Hvor findes presten? – Hjælp og trøst! 
THE WOMAN.
I have no voice,-O comfort, aid!
Where is the priest? 
DAS WEIB.
Ich kann nicht –! Wo
Ist Euer Pfarrer? 
FOGDEN.
Her er ej prest – 
THE MAYOR.
Here there is none— 
DER VOGT.
Danach rufst
Du hier umsonst – 
KVINDEN.
Fortabt, fortabt!
Hård var du, Gud, at jeg blev skabt! 
THE WOMAN.
I am undone! I am undone!
Stern vast thou, God, when I was made! 
DAS WEIB.
Verloren! O!
Hart warst Du, Gott, daß Du mich schufst! 
BRAND
(nærmer sig).
Kanhænde dog her findes én. 
BRAND.
[Approaching.]
Maybe, however, there is o n e. 
BRAND
(nähert sich ihr.)
Vielleicht ist doch ein Priester hier. 
KVINDEN
(griber ham om armen).
Så lad ham komme, vær ej sen! 
THE WOMAN.
[Seizing his arm.]
Then let him come, and swiftly! 
DAS WEIB
(ergreift ihn am Arm.)
So hab’ Erbarmen, schaff’ ihn mir! 
BRAND.
Nævn mig din nød, så kommer han. 
BRAND.
Tell
Your need, and he will surely come. 
BRAND.
Erst sprich! So tu’ ich, was ich kann. 
KVINDEN.
Tversover fjorden – 
THE WOMAN.
Across the fjord-my husband— 
DAS WEIB.
Quer überm Fjord – 
BRAND.
Nu? 
BRAND.
Well? 
BRAND.
Nun, was? 
KVINDEN.
Min mand –
tre sultne små, og huset tømt, – –
sig nej, sig nej, – han er ej dømt! 
THE WOMAN.
Three starving babes, and ne’er a crumb,—
Say no,-he is not sent to hell! 
DAS WEIB.
Mein Mann –
Kein Brot – drei magre Kinderlein – –
Sag’, er ist nicht verdammt! Sag’ nein! 
BRAND.
Tal først. 
BRAND.
Your story first. 
BRAND.
Sprich erst. 
KVINDEN.
Min barm var tørket ud;
os hjalp ej mennesker, ej Gud;
den yngste tungt med døden drog;
det skar hans sjæl; han barnet slog –! 
THE WOMAN.
My breast was dry;
Man sent no help, and God was dumb;
My babe was dying in agony;
Cut to the heart,-his child he slew!— 
DAS WEIB
(zeigt auf ihre Brust.)
Verdorrt war ich und leer;
Nicht Gott, nicht Menschen halfen mehr;
Das Jüngste lag am Tod, – da trug’s
Mein Mann nicht mehr, – und er – erschlug’s –! 
BRAND.
Han slog –! 
BRAND.
He slew 
BRAND.
Erschlug’s –? 
ALMUEN
(i rædsel).
Sit barn! 
THE THRONG.
[Shuddering.]
His child! 
DAS VOLK
(entsetzt.)
Sein Kind! 
KVINDEN.
I samme stund
han så sin gernings afgrundsbund!
Hans anger flommed som en elv;
han lagde voldshånd på sig selv. –
Kom, berg hans sjæl trods vejr og sjø!
Han kan ej leve, tør ej dø;
med liget ligger han i favn
og skriger på den ondes navn! 
THE WOMAN.
At once he knew
The horror of his deed of blood!
His grief ran brimming like a flood;
He struck himself the death-wound too.
Come, save him, save him from perdition,
Spite of wild water and wild sky!
He cannot live, and dare not die!
There lies he, clasping the dead frame,
And shrieking on the Devil’s name! 
DAS WEIB.
Im selben trat
Ihn an die Sünde seiner Tat!
Anfiel die Reu’ ihn wie ein Brand,
Ans eigne Leben legt’ er Hand.
O komm, trotz Sturm und Wellennot!
Er flucht dem Leben, bebt vorm Tod,
Die Leich’ im Arm liegt er und nennt
Des Bösen Namen ohne End’! 
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login