SKOLEMESTEREN.
Men mængden mente, tusend bånd
dem knytted til det gamles ånd,
sålænge ej det nye slot
var viet ind solid og godt;
og derfor under angst og spænding
de agtede på tingens vending,
og blinked mod den store dag,
da stryges skal det slidte flag,
da friske farver frit skal flomme; –
dog, alt som spiret opad steg,
blev flokken mere taus og bleg, –
og nu, – ja nu er tiden omme.
THE SCHOOLMASTER,.
But countless bonds, they fancied, knit
Them ever to the ghost of it,
So long as yonder Palace lack’d
The final seal of consecration;
And so in anguish’d expectation
They watch’d it growing into fact,
And blinked before the glorious End,
When the old tatter should descend
And the new colours flaunt the gale.
But ever as the spire upclomb
They grew more silent and more pale,
And now,-well, now the End is come.
DER SCHULMEISTER.
Doch fühlte sie so lang’ sich noch
In des vergangnen Geistes Joch,
Als nicht das Schloß der neuen Zeit
Nach Fug und Recht war eingeweiht,
Und merkte drum mit Angst und Harren
Auf jeden frischgefügten Sparren
Und sah gespannt dem Tag entgegen,
Der alter Fahnen Niederlegen
Und neuer Fahnen Hissen fände.
Allein schon wie der Turm anstieg,
Wurd’ bang und bänger man – und schwieg;
Und jetzt – ja, jetzt stehn wir am Ende.