You are here: BP HOME > MI > Brand > fulltext
Brand

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionTitle
Click to Expand/Collapse OptionDramatis personæ
Click to Expand/Collapse OptionStage
Click to Expand/Collapse OptionACT I
Click to Expand/Collapse OptionACT II
Click to Expand/Collapse OptionACT III
Click to Expand/Collapse OptionACT IV
Click to Expand/Collapse OptionACT V
BRAND.
Ved Gud, så var det aldrig ment! 
BRAND.
By God, I never meant it so! 
BRAND.
Ich wär’ nicht ich, wenn ich dies tät’! 
PROVSTEN.
Ja nu, min ven, det er for sent – 
THE DEAN.
Yes; but it’s now too late, you know 
DER PROBST.
Ja, jetzt, mein Freund, ist es zu spät – 
BRAND.
For sent? For sent! Det skal vi se! 
BRAND.
Too late? Too late! That will be seen! 
BRAND.
Zu spät? Zu spät! Das möcht’ ich sehn! 
PROVSTEN.
Vær sindig! Jeg må næsten le!
Hvad er da her at hyle over?
Det er jo intet ondt, De lover!
Hver sjæl kan skøttes lige godt,
om staten tjenes med det samme;
to herrers tarv De nemt kan ramme,
hvis De Dem ter fornuftigt blot,
De er ej prest, for Peer og Pål
at fri fra syndestraffens bål,
men for at hele prestegældet
kan nyde godt af nådevældet;
dog, frelses sognet, er det klart,
hver enkelt får sin frelsens part.
Se, staten er, hvad knapt De aner,
nøjagtigt halv republikaner;
den hader frihed som en sot,
men ynder lighed såre godt;
dog lighed vindes aldrig, før
hver ujævnhed er nivelleret, –
og det er det, De ikke gør!
De tvertimod har stærkt formeret
den ujævnhed i syn på sagen,
som aldrig forhen kom for dagen.
Før var enhver et kirkens led,
nu er han en personlighed;
og det er staten ikke tjent med;
og derfor går det og så sent med
at sammenskrabe ligheds-skatten
samt alle andre samfunds-goder;
thi kirken er ej længer hatten,
som skulde passe alle hoder. 
THE DEAN.
Be sensible! I can’t keep grave!
What is the tragedy therein?
You are not ask’d to promise sin?
Souls do not grow more hard to save
Because the Country profits too;
With due discretion and despatch
Two masters’ bidding you may do;
You were not made a priest, to snatch
Peter’s or Harry’s single soul
Out of the torments of the lake;
But that the Parish as a whole
Might of the shower of grace partake;
And, the whole Parish saved, it’s clear,
You save every Parishioner.
The State is (what you hardly dream)
Exactly half republican:
Liberty held in strictest ban,
Equality in high esteem.
Yet is Equality never won
But by destroying More and Less,—
And it is that you have not done!
Nay, you have striven to express
And emphasise unlikenesses
That slumber’d hitherto unknown.
Men, mere Church-members till of late,
To Personalities are grown.
That does no service to the State;
And thus it is, each Parish rate
Each offering to the common good,
Is from unwilling niggards bled;
The Church no longer is the hood
That fits alike on every head. 
DER PROBST.
Ich bitte Sie, wozu dies Toben?
Kalt Blut! Ich lache schier! Je nun,
Sie soll’n doch gar nichts Schlimmes tun!
Kein einziger fährt minder gut,
Weil auch dem Staat dabei genug wird;
Sie dienen, wenn Ihr Sinn nur klug wird,
Zwei Herren unter einem Hut.
Den Jakob oder den Johann
Zu retten, ist nicht Ihres Amtes;
Ihr Ziel muß sein, daß Ihr gesamtes
Kirchspiel am Heilsquell trinken kann.
Und trinkt der ganze Kreis sich Heil,
Wird auch dem einzelnen sein Teil.
Der Staat ist, dünkt Sie das auch spanisch,
Aufs Härchen halb republikanisch.
Die Freiheit haßt er bis aufs Blut;
Die Gleichheit aber schmeckt ihm gut;
Doch Gleichheit kann nicht sein, bevor
Nicht, was uneben, glattgebohnt wird.
Und hierin hau’n Sie ’n übers Ohr, –
Indem von Ihnen das Unebne
Und nie bislang Bekanntgegebne
Im Gegenteil gerad’ betont wird.
Einst war der Mensch der Kirche Glied,
Heut pfeift er sein persönlich Lied;
Dabei dem Staat ein schlechter Knappe;
Weshalb es denn auch heut so schwer ist,
Den Gleichheitsbeitrag abzuführen,
Nebst all den sonstigen Gebühren,
Indem die Kirche heut die Kappe
Für alle Köpfe längst nicht mehr ist. 
BRAND.
O, hvilket langsyn åbnes nu! 
BRAND.
O, vistas infinite unfold! 
BRAND.
O, welche Fernsicht öffnet sich! 
PROVSTEN.
Kun ej forknyt; det intet båder;
skønt ej det nægtes kan, her råder
et virvar, så det er en gru.
Men er der liv, så er der håb;
og gennem kirke-gavens dåb
De øged Deres pligt: at virke
for statens hensigt med sin kirke.
I alting må en regel til,
hvis ej de spredte kræfters spil
skal, som en kåd, utæmmet fole,
forstyrre både grind og hegn
og vedtægts tusend grænsetegn.
I alle ordnens forhold røbes
én lov, skønt den forskelligt døbes.
I kunsten kaldes den for skole,
og i vor krigerstand, så vidt
jeg mindes kan, at holde tritt.
Ja, det er ordet, kære ven!
Did er det, staten stævner hen.
Den finder, springmarche går for vidt;
på stedet marche er den for lidt; –
for hvermand lige lange skridt,
for hvermand samme takt i foden, –
se, det er målet for methoden! 
THE DEAN.
Don’t be cast down; no gain in that;
Though I must own I shudder at
The dire confusion I behold.
But while there’s .:fe, there’s hope, and you
Arc by this gift baptized anew
To obligations yet more great
Of serving, by your Church, the State.
Men need a rule in all they do;
Or reckless forces, breaking loose,
Like colts undaunted by the curb,
Spurn gates and fences, and disturb
The thousand landmarks of old Use.
Each order’d mode of life proclaims
One Law, that goes by many names.
The Artist calls it School, and I’m
Mistaken if I have not heard
Our soldiers call it keeping time.
Ah yes, friend, that’s the very word!
That’s what the State desires at last!
Double-quick time gets on too fast,
And goose-step lags too far behind;
All men to step alike, and beat
The selfsame music with their feet,
That is the method to its mind! 
DER PROBST.
Nur nicht verzagt, nur nicht erkaltet;
Obwohl unleugbar ist, hier waltet
Ein Wirrwarr, der ganz lästerlich.
Doch Hoffnung ist, wo Leben ist;
Und nach dem Schenkungsakt bemißt
Sich Ihre Pflicht, in Zukunft enger
Zum Staat zu stehn, nur um so strenger.
Nur Maß und Regel führt zum Ziel,
Soll nicht versprengter Kräfte Spiel,
Als wie ein Rudel rüder Fohlen,
Der Überliefrung Grenzmarkzeichen
Zerstörend nahen und entweichen.
Aus jeder Ordnung Fundament
Ist ein Gesetz emporzuholen:
Das, was die Kunst als Schule kennt,
Und unser Kriegerstand, so viel
Mir noch bewußt, Tritt halten nennt.
Ja, dies, mein Freund, dies ist das Wort!
Dort liegt des Staates Ziel, nur dort.
Den Springmarsch wär’ er gerne quitt;
Marsch auf der Stelle g’nügt ihm nit; –
Für jeden Fuß den gleichen Schritt,
Den gleichen Takt für jedes Knie, –
So will’s des Staats Philosophie. 
BRAND.
For ørnen rendesten; – for gåsen
skykløftens svimmel over åsen! 
BRAND .
Kennel the eagle;-and let loose
On empyrean flights the goose! 
BRAND.
Dem Aar die Gosse – und dem Volke
Der Gänse Berg und Wetterwolke! 
PROVSTEN.
Vi, Gud ske lov, er ikke dyr; –
dog, skal vi bruge digt og fabel,
det bedst er, vi til skriften tyr.
Den har belægg for alt; den kryr
fra genesis til åbenbaringen
af alskens vækkende parabel.
Jeg vil nu bare minde om
hint projekterte tårn i Babel!
Sig selv, hvor langt de godtfolk kom?
Og hvorfor? Letvindt er forklaringen;
de holdt ej sammen i geleder,
de talte hver sit eget sprog,
de trak ej samlet under åg, –
kort sagt, de blev personligheder.
Det er den halve dobbelt-kærne,
som gemmes under fablens skal, –
at ensom ingen kan sig værne,
at sondret står enhver for fald.
Den, Gud vil slå i livets strid,
ham gør han først til individ.
Hos Romerne var satsens ramme,
at guderne tog hans forstand; –
men gal og ensom er det samme,
og derfor må hver ensom mand
til slut sig samme skæbne vente,
som den, der traf, da David sendte
på forpost oberst Urian. 
THE DEAN.
We, thank the Lord, arc not as these;—
But if we must use allegory,
We’ll turn to Scripture, if you please.
For every case it has a story,
From Genesis to Revelation
It swarms with stimulating Fable;
I will but hint, in illustration,
At that projected Tower of Babel,
How did the good folks prosper, pray?
And why? The answer’s clear as day;
Their ranks divided, sort by sort,
Each one his private language spoke,
They drew not in the common yoke,
Grew “Personalities,” in short.
That’s half the twofold core that lies
Embedded in this shell of fable;—
That all strength, sever’d, is unstable,
And death-doom’cl who the world defies.
When God desires a man to fall
He makes him an Original;
The Romans had it, ’faith, that God
Made the man mad; but mad is odd,
And oddness singleness, you know;
Therefore who fights without a friend
Must look to suffer in the end
The fate that overtook the man
Whom David posted in the van. 
DER PROBST.
Der Mensch ist, Gott sei Dank, kein Tier; –
Doch braucht es Poesie und Fabel,
Versieht uns wohl die Bibel. Ihr
Belegstoff reicht. Sie wimmelt schier
Von Genesis bis Offenbarung
Von Bild und Gleichnis und Parabel.
Zum Beispiel, ich erinn’re bloß
An den geplanten Turm zu Babel!
Was ward der guten Leute Los?
Welch höchst trübselige Erfahrung!
Und das warum? Nun, sie entzweiten
Sich, schwammen nicht in einem Strom,
Verfochten jeder sein Idiom,
Kurz, wurden zu Persönlichkeiten.
Das ist der eine von den Kernen,
Die dieser Fabel Schale birgt:
Wer sich von andern will entfernen,
Der hat sein Heil schon halb verwirkt.
Wem Gott mißgönnt vom Freudenquell,
Den schafft er individuell.
In Rom hieß es sothanen Falles:
Die Gottheit nahm ihm den Verstand; –
Doch toll und einsam, eins ist alles;
Und drum kein Mann auf eigne Hand,
Dem nicht die gleichen Lose drohten,
Die der, den David einst als Boten
Absandte, – die Uria fand. 
BRAND.
Vel muligt, ja; men hvad så mer?
I død jeg undergang ej ser.
Og tror De da så fuldt og visst,
at hine bygværksmænd tilsidst,
med samme sprog og samme sind,
var lykkedes at bygge ind
i himlen Babels-tårnets tind? 
BRAND.
Yes, very likely: but what though?
In Death I see not Overthrow.
And is your faith quite firm and fast
That had those builders spoken still
One speech, and acted with one will,
They would have piled the pinnacle
Of Babel up to heaven at last? 
BRAND.
Wohl möglich; aber, was auch droht,
Ich schau’ nicht Untergang im Tod.
Und halten Sie für festgesetzt,
Daß jenen Bauenden zuletzt
Mit gleicher Sprache, gleichem Sinne
Geglückt wär’, ihres Turmes Zinne
Bis in den Himmel aufzurichten? 
PROVSTEN.
I himlen? Nej, det er just tingen,
at helt til himlen rækker ingen.
Det er den anden halve kærne,
som gemmes under fablens skal,
at hvert et bygværk står for fald,
som toppes vil ved himlens stjerne. 
THE DEAN.
To heaven? No, that is where it lies:
No man gets quite to Paradise.
There, see, we have the second core,
Embedded in this shell of fable;—
That every building is unstable
Which to the starry heaven would soar! 
DER PROBST.
Bis in den Himmel? Nein, mit nichten;
Denn der wird keinem Menschen inne.
Das ist der andre von den Kernen,
Die dieser Fabel Schale birgt:
Ein Bau hat schon sein Recht verwirkt,
Will er hinauf bis zu den Sternen. 
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login