You are here: BP HOME > MI > Brand > fulltext
Brand

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionTitle
Click to Expand/Collapse OptionDramatis personæ
Click to Expand/Collapse OptionStage
Click to Expand/Collapse OptionACT I
Click to Expand/Collapse OptionACT II
Click to Expand/Collapse OptionACT III
Click to Expand/Collapse OptionACT IV
Click to Expand/Collapse OptionACT V
FØRSTE AKT
(Oppe i sneen på fjeldvidderne. Tågen ligger tæt og tung; det er regnvejr og halvmørkt.)
 
(Brand, sortklædt, med stav og skræppe, kravler sig frem vestover. En bonde og hans halvvoksne søn, som har slået følge med, er noget bagefter.) 
ACT FIRST
High up in the mountain snowfields. The mist lies thick and close; it is raining, and nearly dark.
 
BRAND in black, with stick and wallet, is struggling on westward. A PEASANT AND HIS YOUNG SON, who have joined him, are a little way behind. 
ERSTER AKT
(OBEN AUF DEN SCHNEEFELDERN DES HOCHGEBIRGS. DER NEBEL LIEGT DICHT UND SCHWER; ES HERRSCHT REGENWETTER UND HALBDUNKEL.)
 
(BRAND, schwarz gekleidet, mit Stock und Ranzen, arbeitet sich in westlicher Richtung vorwärts. EIN BAUER und dessen HALBWÜCHSIGER SOHN, die ihn begleiten, folgen ein Stück dahinter.) 
BONDEN
(råber efter Brand).
Hej, fremmedkarl, far ej så fort!
Hvor er du? 
THE PEASANT.
[Calling after BRAND.]
Hullo, you stranger fellow, stay!
Where are you? 
DER BAUER
(nach Brand rufend.)
He, fremder Mann, so wart’ mir doch!
Wo bist Du? 
BRAND.
Her! 
BRAND.
Here! 
BRAND.
Hier! 
BONDEN.
Du går dig bort!
Nu tykner skodden slig, at knapt
en ser så langt, som staven rækker – 
THE PEASANT.
You’ve got astray!
The fog’s so thick, my sight it passes
To see a staff’s-length ’fore or back— 
DER BAUER.
Verlaufst Dich noch!
Das nebelt heut, kann einer knapp
Den Stecken im Gesicht behalten – 
SØNNEN.
Faer, her er spriker! 
THE SON.
Father, here’s clefts! 
DER SOHN.
Halt! Hier sind Sprünge! 
BONDEN.
Her er sprækker! 
THE PEASANT.
And here crevasses! 
DER BAUER.
Hier sind Spalten! 
BRAND.
Og hvert et vejspor har vi tabt. 
BRAND.
And not a vestige of the track. 
BRAND.
Und jede Wegspur kam uns ab. 
BONDEN
(skriger).
Stands, mand! Guds bittre –! Her er bræen
skral som en skorpe! Tramp ej sneen! 
THE PEASANT.
[Crying out.]
Hold, man! God’s death—! The very ground
Is but a shell! Don’t stamp the snow! 
DER BAUER
(schreit.)
Steh still! Gotts Donner, Mann! Hier bricht
Der Firn wie Borke! Rühr’ Dich nicht! 
BRAND
(lyttende).
Jeg hører duren af en fos. 
BRAND.
[Listening.]
I hear the roaring of a fall. 
BRAND
(lauschend.)
Ich hör’ das Tosen eines Falls. 
BONDEN.
En bæk har hulet sig indunder;
her er et dyb, som ingen bunder; –
det sluger både dig og os! 
THE PEASANT.
A beck has gnawed its way below;
Here’s an abyss that none can sound;
’Twill open and engulf us all! 
DER BAUER.
Da hat ein Bach sich durchgefressen;
Hier geht’s hinunter, nicht zu messen; –
Das kostet Dir und uns den Hals! 
BRAND.
Frem må jeg, som jeg før har sagt. 
BRAND.
As I have said, I must go on. 
BRAND.
Ich muß hinüber, hörst Du, – muß
BONDEN.
Det evner ingen mandemagt.
Kend; – her er grunden hul og sprød –
Stands, mand! Det gælder liv og død! 
THE PEASANT.
That’s past the power of any one.
I tell you-the ground’s a rotten crust—
Hold, hold, man! Death is where it’s trod! 
DER BAUER.
Ein unausführbarer Entschluß!
Kehr’ um! Der Grund ist spröd’ und hohl; –
’s gilt Tod und Leben, merk’ Dir’s wohl! 
BRAND.
Jeg må; jeg går en stormands bud. 
BRAND.
A great one gave me charge; I m u s t. 
BRAND.
Mein Herr macht Deine Furcht zu Spott. 
BONDEN.
Hvad heder han? 
THE PEASANT.
What is his name? 
DER BAUER.
Wie heißt Dein Herr? 
BRAND.
Han heder Gud. 
BRAND.
His name is God. 
BRAND.
Mein Herr heißt Gott. 
BONDEN.
Og hvad er du for noget? 
THE PEASANT.
And what might you be, pray? 
DER BAUER.
Und Du, – was bist Du? 
BRAND.
Prest. 
BRAND.
A priest. 
BRAND.
Pfarrer. 
BONDEN.
Kanhænde det; men jeg véd bedst,
at om du så var provst og bisp,
så ligger du i dødsens gisp
før dagen gryr, hvis du vil frem
på bræens undergravne brem.
(nærmer sig varsomt og overtalende.)
Hør, prest; om en er klog og lært,
han kan ej det, som er for svært.
Vend om; vær ej så strid og stiv!
En har jo kun det ene liv; –
går det, hvad har en så igen?
Der er en mil til næste grænd,
og skodden står så tyk, at den
kan skæres med en tollekniv. 
THE PEASANT.
Maybe; but one thing’s clear at least;
Though you were dean and bishop too,
Death will haves laid his grip on you
Ere daybreak, if you dare to breast
The glacier’s cavern-cloven crest.
[Approaching warily and insinuatingly.]
Hark, priest; the wisest, learned’st man
Cannot do more than what he can.
Turn back; don’t be so stiff and stout!
A man has but a single life;—
What has he left if t h a t goes out?
The nearest farm is two leagues off,
And for the fog, it’s thick enough
To hack at with a hunting-knife. 
DER BAUER.
Gut,
Sei, was Du sagst; doch das ist wahr,
Daß, wärst Du Propst und Bischof gar,
Du büßtest dennoch Deinen Mut,
Eh’s Tag wird, gingst Du weiter noch
Des Ferners untergrabnes Joch.
(Nähert sich vorsichtig und überredend.)
Hör, Pfarr; so klug auch einer wär’,
Das, was zu schwer ist, ist zu schwer.
Kehr’ um; verstock’, versteif’ Dich nicht!
Du hast doch nur ein Lebenslicht; –
Und geht das aus, was bleibt Dein Teil?
Zum nächsten Hof ist noch ’ne Meil’; –
Dazu ein Nebel, daß ein Beil
Drin stecken bleibt, – so dick und dicht. 
BRAND.
Står skodden tyk, en lokkes ej
af blålysblink på vildsporsvej. 
BRAND.
If the fog’s thick, no glimmering ray
Of marsh-light lures our feet astray. 
BRAND.
Ist er so dicht, verlangt dafür
Kein Irrlicht seine Weggebühr. 
BONDEN.
Men her er is-tjern rundt omkring,
og slige tjern er stygge ting. 
THE PEASANT.
All round lie ice-tarns in a ring,
And an ice-tarn’s an ugly thing. 
DER BAUER.
Doch sind hier Eisseen rings herum,
Die machen einen balde stumm. 
BRAND.
Dem går vi over. 
BRAND.
We’ll walk across. 
BRAND.
Da gehn wir drüber. 
BONDEN.
Gå på vand?
Du holder mindre end du lover. 
THE PEASANT.
On waves you’ll walk?
Your deeds will hardly match your talk. 
DER BAUER.
Gehn? Das hieß’
Dem Eis Unmöglich’s zuzumuten! 
BRAND.
Én har dog vist, – er troen sand,
så slipper karlen tørskod over. 
BRAND.
Yet one has proved,-whose faith is sound
May walk dry-footed on the sea. 
BRAND.
Und doch war einer, der bewies:
Wer glaubt, geht trocken auch auf Fluten. 
BONDEN.
Ja, før i tiden; men i vor
han går tilbunds med hud og hår. 
THE PEASANT.
Yes, men of olden time, maybe.
But nowadays he’d just be drowned. 
DER BAUER.
Ja, eh’dem; doch mach’s heute wahr,
Du gehst zugrund’ mit Haut und Haar. – 
BRAND.
Farvel!
(vil gå.) 
BRAND.
[Going.]
Farewell! 
BRAND.
Leb’ wohl!
Will gehen. 
BONDEN.
Du sætter livet til! 
THE PEASANT.
You throw your life away! 
DER BAUER.
Du wagst das Leben dran! 
BRAND.
Hvis Herren for min død har brug, –
velkommen flom og fos og slug! 
BRAND.
If God should haply need its loss,—
Then welcome chasm, and flood, and foss. 
BRAND.
Bestimmt mir’s Gott zu meiner Zucht, –
Willkommen Sturzbach, See und Schlucht! 
BONDEN
(sagte).
Nej, han er både gal og vild! 
THE PEASANT.
[To himself.]
Nay, but his wits are gone astray! 
DER BAUER
(leise.)
Er ist ja toll und voll, der Mann! 
SØNNEN
(halvt grædende).
Faer, lad os vende! Der er tegn
til værre styggevejr og regn! 
THE SON.
[Half-crying.]
Come away, Father! see how black
With coming tempest is the wrack! 
DER SOHN
(weinerlich.)
So komm doch, Vater! Zeichen sind
Auf noch mehr Regen, noch mehr Wind! 
BRAND
(standser og nærmer sig igen).
Hør, bondemand; du sagde før,
at datter din, som bor ved fjorden,
har skikket bud, at snart hun dør;
men ej med saligt håb hun tør, –
hvis ej hun ser dig, – gå fra jorden? 
BRAND.
[Stopping and approaching again.]
Hear, peasant; you at first profess’d,
Your daughter by the fjordside lying,
Had sent you word that she was dying,
But could not with a gladsome breast,
Until she saw you, go to lest? 
BRAND
(bleibt stehen und nähert sich wieder.)
Verstand ich recht, so hattest Du
Hier eine Tochter in der Nähe; –
Die schickte – nicht? – Dir Nachricht zu,
Sie fänd’ im Grabe keine Ruh’,
Wenn sie Dich nicht noch einmal sähe? 
BONDEN.
Gud bedre mig så sandt og visst! 
THE PEASANT.
That’s certain, as I hope for bliss! 
DER BAUER.
So wahr als Gott mir helfen mag! 
BRAND.
Og til idag hun gav dig frist? 
BRAND.
And as her last day mentioned—t h i s? 
BRAND.
Und heute war der letzte Tag? 
BONDEN.
Ja. 
THE PEASANT.
Yes. 
DER BAUER.
Ja. 
BRAND.
Ikke længer? 
BRAND.
Not a later? 
BRAND.
Keiner mehr? 
BONDEN.
Nej. 
THE PEASANT.
No. 
DER BAUER.
Nein. 
BRAND.
Så kom! 
BRAND.
Then come! 
BRAND.
Komm denn mit! 
BONDEN.
Det er ugørligt værk. Vend om! 
THE PEASANT.
The thing’s impossible -turn home 
DER BAUER.
Umsonst. Unmöglich. Keinen Schritt. 
BRAND
(ser fast på ham).
Hør? Gad du hundred daler give,
ifald hun kunde saligt dø? 
BRAND.
[Looking fixedly at him.]
Listen! Would you give twenty pound
If she might have a blest release? 
BRAND
(blickt ihm fest ins Auge.)
Sag’, wollt’st Du hundert Taler leiden,
Dafern sie selig stürbe, – wie? 
BONDEN.
Ja, prest! 
THE PEASANT.
Yes, parson! 
DER BAUER.
Ja, Pfarr! 
BRAND.
To hundred? 
BRAND.
Forty? 
BRAND.
Zweihundert? 
BONDEN.
Hus og bø
jeg skulde gerne fra mig skrive,
ifald hun slukne fik i fred! 
TILE PEASANT.
House and ground
I’d very gladly sign away
If so she might expire in peace! 
DER BAUER.
Mehr als die!
Ich wollt’ von Haus und Hof mich scheiden,
Wär’s meiner Tochter zum Gewinn! 
BRAND.
Men gad du give livet med? 
BRAND.
But would you also give your l i f e? 
BRAND.
Doch gäbst Du auch Dein Leben hin? 
BONDEN.
Hvad? Livet? Kære, vene –! 
THE PEASANT.
What? life? My good friend—! 
DER BAUER.
Mein Leben? Liebster, Bester –! 
BRAND.
Nå? 
BRAND.
Well? 
BRAND.
Nicht? 
BONDEN
(klør sig bag øret).
Nej, men der er da måde på –!
I Jesu navn, du får ej glemme,
at jeg har barn og kone hjemme. 
THE PEASANT.
[Scratching his head.]
Nay, nay,
I draw the line somewhere or other—!
In Jesus’ name, remember, pray,
At home I’ve children and a wife. 
DER BAUER
(kraut sich hinterm Ohr.)
Das ging’ wohl über meine Pflicht –!
In Jesu Namen, denk, mir sind
Doch noch zu Hause Weib und Kind. 
BRAND.
Han, som du nævnte, havde moer. 
BRAND.
He whom you mention had a mother. 
BRAND.
Er ließ die Mutter selbst allein. 
BONDEN.
Ja, det var længe før ifjor; –
da hændte der så mangt et under;
det går ej slig til nuomstunder. 
THE PEASANT.
Ay, that was in the times of yore;—
Then marvels were of every day;
Such things don’t happen any more. 
DER BAUER.
Ja, dazumal, das mocht’ wohl sein; –
Da war manch Wunderwerk im Schwange;
Doch solcherlei vergaß sich lange. 
BRAND.
Far hjem. Dit liv er dødens vej.
Du véd ej Gud og Gud ej dig. 
BRAND.
Go home. You travel in death’s track.
You know not God, God knows not you. 
BRAND.
Dein Weg ist Tod! Was hältst Du mich?
Du kennst nicht Gott, Gott kennt nicht Dich. 
BONDEN.
Hu, du er hård! 
THE PEASANT.
Hoo, you are stern! 
DER BAUER.
Hu, Du bist hart! 
SØNNEN
(trækker i ham).
Kom så afsted! 
THE SON.
[Pulling him away.]
Come back! come back! 
DER SOHN
(zerrt an ihm.)
Komm, laß ihn stehn! 
BONDEN.
Ja vel; men han skal følge med! 
THE PEASANT.
Ay, ay; but he must follow too! 
DER BAUER.
Nein, nein, der Mann muß mit uns gehn. 
BRAND.
Skal jeg? 
BRAND.
Must I? 
BRAND.
Ich muß? 
BONDEN.
Ja, blir du borte her
i dette Herrens vonde vejr,
og rygtes, hvad en ej kan dølge,
at vi gik hjemmefra i følge,
så trækkes jeg tilthings en dag, –
og drukner du i myr og tjern,
så dømmes jeg i bolt og jern – 
THE PEASANT.
Ay, if I let you bide
Up here in this accursed weather,
And rumour told, what we can’t hide,
That you and we set out together,
I’m haul’d some morning to the dock,—
And if you’re drown’d in flood and fen,
I’m sentenced to the bolt and lock— 
DER BAUER.
Jawohl; denn bleibst Du mir
In diesem Herrgottswetter hier,
Und wird man’s dann im Dorf erfahren,
Daß wir mit Dir hier oben waren,
So holt mich eines Tags die Wache, –
Und liegst Du hier im Eise tot,
Komm’ ich ins Loch zu Wasser und Brot – 
BRAND.
Da lider du for Herrens sag. 
BRAND.
You suffer in God’s service, then 
BRAND.
So leidest Du für Gottes Sache. 
BONDEN.
Mig rager ikke hans og dine;
jeg har alt mer end nok med mine.
Kom så! 
THE PEASANT.
Nor his nor yours is my affair;
My own is hard enough to bear.
Come then! 
DER BAUER.
Mich schiert jetzt weder sein’ noch Deine,
Mich drückt schon ganz genug die meine, –
Drum komm! 
BRAND.
Farvel!
(hult bulder høres langt borte.) 
BRAND.
Farewell!
[A hollow roar is heard in the distance.] 
BRAND.
Leb’ wohl!
(Von fern vernimmt man dumpfes Getöse.) 
SØNNEN
(skrigende).
Der går en skred! 
THE SON.
[Shrieking.]
An avalanche roar! 
DER SOHN
(schreiend.)
Hört die Lawin’! 
BRAND
(til bonden, som har grebet ham i kraven).
Slip taget! 
BRAND.
[To the PEASANT who has seized his collar.]
Off! 
BRAND
(zu dem Bauern, der ihn am Kragen gepackt hat.)
Laß –! 
BONDEN.
Nej! 
THE PEASANT.
Nay! 
DER BAUER.
Nein! 
BRAND.
Slip straks! 
BRAND.
This instant! 
BRAND.
Laß los! 
SØNNEN.
Kom med! 
THE SON.
Stay no more! 
DER SOHN.
Wir müssen fliehn! 
BONDEN
(brydes med Brand).
Nej, fanden nappe mig –! 
THE PEASANT.
[Struggling with BRAND.]
Nay, devil take me —! 
DER BAUER
(ringt mit Brand.)
Da hol mich doch –! 
BRAND
(river sig løs og kaster ham i sneen).
Ja visst;
det kan du tro han gør tilsidst!
(går.) 
BRAND.
[Shakes him of and throws him down in the snow.]
That, depend
On it, he will do in the end!
[Goes.] 
BRAND
(reißt sich los und wirft ihn in den Schnee.)
Der holt Dich schon!
Du wirst gewiß nicht eher ruhn!
(Geht ab.) 
BONDEN
(sidder og gnider armen).
Au, au; den karl er stiv og stærk.
Sligt kalder han Vorherres værk!
(råber, idet han rejser sig.)
Hej, prest! 
THE PEASANT.
[Sitting and rubbing his arm.]
Ow, ow; his arm’s an iron rod;
And that’s what he calls serving God!
[Calling as he gets up.]
Ho, priest! 
DER BAUER
(setzt sich auf und reibt sich den Arm.)
Au, au; daß ihm’s der Teufel lohn’!
Das heißt er Gottes Werke tun.
(Ruft, während er aufsteht:)
He, Pfarr! 
SØNNEN.
Han gik indover hejen. 
THE SON.
He’s gone athwart the hill. 
DER SOHN.
Er ist den Kamm gegangen. 
BONDEN.
Ja, men jeg skimter ham endnu.
(råber igen.)
Hør, sig mig – kan du mindes, du,
hvor var det vi kom ud af vejen? 
THE PEASANT.
Ay, but I see him glimmer still.
[Calling again.]
Hear me,-if you remember, say,
Where was it that we lost the way? 
DER BAUER.
Ja, ja, ich mein’, ich seh’ ihn noch.
(Ruft wieder.)
Wenn Du’s noch weißt, so sag’ mir doch,
Wo unser Irrgehn angefangen? 
BRAND
(inde i tågen).
Ej trænges vejløbs kors for dig; –
du er alt på den brede vej. 
BRAND.
[In the mist.]
You need no cross to point you right;—
The broad and beaten track you tread. 
BRAND
(aus dem Nebel.)
Du brauchst von keinem Wegkreuz Rat, –
Du bist schon auf dem breiten Pfad. 
BONDEN.
Gud give, at det var så vel,
så sad jeg godt og varmt ikveld.
(han og sønnen går østover igen.) 
THE PEASANT.
God grant it were but as he said,
And I’d sit snug at home to-night.
[He and his Son retire eastwards.] 
DER BAUER.
Wollt’s Gott, daß er’s getroffen hätt’,
So läg’ ich abends warm im Bett.
(Er und sein Sohn gehen in östlicher Richtung zurück.) 
BRAND
(kommer tilsyne højere oppe og lytter ud mod den kant, hvor bonden gik).
De famler hjem. Du slappe træl,
sprang i dit bryst en viljes væld,
var ikkun evnen det, som skorted,
jeg skulde vejens møje kortet;
på dødstræt ryg, med foden såret,
jeg skulde glad og let dig båret; –
men hjælp er gavnløs for en mand,
som ikke vil, hvad ej han kan.
(går længere frem.)
Hm; livet, livet; det er svært,
hvor livet er de godtfolk kært!
Hver skrælling lægger slig en magt
på livet, som om verdens frelse,
al menneskenes sjælehelse,
var på hans skrale skuldre lagt.
De vil nok offre, Gud bevares!
Men livet, livet, – det må spares.
(smiler, som i en erindring.)
 
To tanker faldt som gut mig ind
og voldte lattervrid i maven,
og skaffed mig et barket skind,
når gamle skolemoer var gnaven.
Jeg tænkte mig en mørkræd ugle,
en fisk med vandskræk. Lydt jeg lo;
jeg vilde dem af sindet smugle,
men de hang i med tand og klo. –
Hvad kom det af, det lattervrid?
Jo, af den dunkelt følte splid
imellem tingen, som den er,
og tingen, som den skulde være, –
imellem det, at måtte bære,
og finde byrden altfor svær. –
Fast hver en landsmand, syg og frisk,
er slig en ugle, slig en fisk.
Han skabtes til et dybets yrke,
han skulde leve livets mørke, –
og det er det, som gør ham ræd.
Han spræller angst mod fjærens bred,
han skyr sit eget stjernekammer,
han skriger: luft og dagens flammer!
(standser et øjeblik, studser og lytter.)
 
Hvad var det der? Det lød som sang.
Ja, det er sang med latter blandet.
Hør, – nu et hurra, nu et andet, –
nu tredje – fjerde – femte gang!
Der rinder solen. Skodden letter.
Jeg øjner alt de vide sletter.
Derborte står det glade lag
i morgenskær på højderyggen;
vestover vidden kastes skyggen;
de skifter ord og nævetag.
Nu skilles de. De andre vender
mod øst, men to går vesterud.
Der skikker de, som sidste bud,
farvel med hat, med slør og hænder.
(Solen bryder alt mere og mere gennem tågen. Han står længe og ser ned på de kommende.)
 
Der glittrer lys om disse tvende.
Det er som skodden gjorde vej,
som lyngen klædte hæld og hej
og himlen lo om ham og hende.
De er visst syskend. Hånd i hånd
de springer over lyngens tæppe.
Se; pigen rører grunden neppe,
og han er ledig som en vånd.
Der strøg hun fra ham! Der hun veg,
da rap han vilde hende fange – –.
Nu vokser løbet til en leg –!
Hør; deres latter blir til sange!
(Ejnar og Agnes, let rejseklædte, begge blussende og varme, kommer legende frem over sletten. Tågen er borte; en klar sommermorgen ligger over fjeldet.) 
BRAND.
[Reappears higher up, and listens in the direction in which the PEASANT went.]
Homeward they grovel! Thou dull thrall,
If but thy feeble flesh were all,
If any spark of living will
Sprang in thee, I had help’d thee still.
With breaking back, and feet way-worn,
Lightly and swift I had thee borne;—
But help is idle for the man
Who nothing wills but what he can.
[Goes further on.]
Ah life! ah life! Why art thou then
So passing sweet to mortal men?
In every weakling’s estimation
His own life does as grossly weigh
As if the load of man’s salvation
Upon his puny shoulders lay.
For every burden lie’s prepared,
God help us,-so his life be spared!
[Smiles as in recollection.]
 
Two thoughts in boyhood broke upon me,
And spasms of laughter in me woke,
And from our ancient school-dame won me
Many a just and bitter stroke.
An Owl I fancied, scared by night;
A Fish that had the water-fright;
I sought to banish them;-in vain,
They clung like leeches to my brain.
Whence rose that laughter in my mind?
Ah, from the gulf, dimly divined,
Between the living world we see
And the world as it ought to be,
Between enduring what we must,
And murmuring, it is unjust!
Ah, whole or sickly, great or small,
Such owls, such fishes, are we all.
Born to be tenants of the deep,
Born to be exiles from the sun,
This, even this, does us appal;
We dash against the beetling steep,
Our starry-vaulted home we shun,
And crying to heaven, bootless pray
For air and the glad flames of day!
[Pauses a moment, starts, and listens.]
 
What do I hear? A sound of singing.
Ay, blended song and laughter ringing.
With now a cheer and now a hollo,
Another-and another-follow!
Lo, the sun rises; the mist lifts.
Already through the breaking rifts
The illimitable heights I see;
And now that joyous company
Stands out against the morning light
Upon the summit of the height.
Their shadows taper to the west,
Farewells are utter’d, hands are pressed.
And now they part. The others move
Eastward away, two westward wend,
And, waving hats and kerchiefs, send
Their farewell messages of love.
[The sun gradually breaks through and disperses the mist. BRAND stands and looks down on the two as they approach.]
 
How the light glitters round these two!
It is as if the mist took flight,
And flowering heather clothed the height,
And heaven laugh’d round them where they go.
Brother and sister, hand in hand,
They spring along the hill together,
She scarcely stirs the dewy heather,
And he is lissome as a wand.
Now she darts back, he rushes after,
Now slips aside, eludes his aim,—
Out of their gambols grows a game—!
And hark, a song out of their laughter!
[EINAR and AGNES, in light summer dress, both of them warm and glowing, come playing across the level. The mist is gone; a bright summer morning lies on the mountains.] 
BRAND
(wird ein Stück weiter oben wieder sichtbar und lauscht nach der Richtung hin, wo der Bauer verschwunden ist.)
Sie trotten heim. – Du schlaffer Wicht,
Schwieg nur in Dir der Wille nicht,
Schwieg nur die Kraft, die ungestählte,
Ich hätt’ gemildert, was Dich quälte,
Ich hätt’ Dich heiter, ohne Klagen,
Fußwund, todmüd’ zum Ziel getragen.
Doch Hilfe frommt nicht einem Mann,
Der auch nicht will, was er nicht kann.
(Tritt weiter vor.)
Das Leben; hm; wenn man ermißt,
Wie lieb’s den guten Leutchen ist!
Wie jeder Tropf es herzt und hegt,
Als wär’ der Welt Glück und Bestehn,
Der ganzen Menschheit Wohlergehn
Just ihm aufs lahme Kreuz gelegt.
Mein Gott, sie woll’n ja alles geben –
Nur nie das Leben, nie das Leben.
(Lächelt wie von einer Erinnerung ergriffen.)
 
An Zweies dacht’ ich oft als Knab’,
Das schuf mir böses Zwerchfellgrimmen –
Und Schwielen, die noch böser, gab
Die alte Schulmuhm’ sich im Schlimmen.
An einen Fisch, der’s Wasser scheute,
Und eine Eul’, die’s Dunkel floh.
Los brach ich, tollen Lachens Beute,
Ich mocht’ es drehn so oder so.
Und des der Grund? Weil ich halbklar
Schon damals jenen Riß empfand
Zwischen dem Ding, so wie es war –
Und so wie Gott es sehen wollte,
Dazwischen, daß es tragen sollte –
Und doch sein Pack untragbar fand.
Fast jeder hier, siech oder frisch,
Ist solch ’ne Eule, solch ein Fisch.
Gemacht, in Tiefen hinzusterben,
Bestimmt, des Lebens Nacht zu leben,
Ist er gerade davor bang.
Er zappelt feig den Strand entlang,
Ihm graut vor seiner Sternenzelle,
Er schreit nach Luft und Tageshelle!
(Hält einen Augenblick inne, stutzt und lauscht.)
 
Was ist das? Stimmenklang vom Tal?
Wie sich Gesang und Lachen streiten!
Horch, – nun ein Hurra, – nun zum zweiten –
Zum dritten – vierten – fünften Mal!
Die Sonne flammt, den Dunst zu brechen;
Schon klären sich die weiten Flächen ...
Ei sieh, die frohen Leutchen dort
Auf frühlichtüberstrahlten Matten!
Nach Westen fallen lang die Schatten;
Man wechselt Handschlag, Kuß und Wort.
Nun scheiden sie. Die einen wenden
Zu Tal, doch zwei nach hier den Fuß.
Da winken sie, als letzten Gruß,
Ade mit Schleier, Hut und Händen.
(Die Sonne bricht mehr und mehr durch den Nebel. Brand steht unbeweglich und sieht auf die Kommenden nieder.)
 
Das glänzt und glitzert um mein Pärchen!
Der Nebel flieht, wohin es tritt,
Und Heide bettet seinen Schritt,
Und Sonne lacht dem holden Märchen!
Ob’s wohl Geschwister sind? Da streicht
Es Hand in Hand durch weiche Heide.
Sie rührt sie kaum mit flinkem Kleide,
Und er ist schlank und federleicht.
Da springt sie weg! Wohl fehlt nicht viel,
Daß er den Flüchtling wieder fange – –
Doch sieh! Da wird der Lauf zum Spiel –!
Und horch! – ihr Lachen zum Gesange!
(EJNAR und AGNES in leichter Reisekleidung, beide warm und glühend, kommen in ihrem Spiel über das Hochplateau nach vorn. Der Nebel ist fort; ein klarer Sommermorgen liegt über dem Gebirge.) 
EJNAR.
Agnes, min dejlige sommerfugl,
dig vil jeg legende fange!
Jeg fletter et garn med masker små,
og maskerne er mine sange! 
EINAR.
Agnes, my beautiful butterfly,
Playfully shalt thou be caught!
I am weaving a net, and its meshes fine
Are all of my music wrought! 
EJNAR.
Agnes, mein reizender Schmetterling,
Bald fang’ ich spielend Dich wieder!
Ein Fanggarn knüpf’ ich mit Maschen dicht,
Und die Maschen, das sind meine Lieder! 
AGNES
(danser baglænds foran og smutter stedse fra ham).
Er jeg en sommerfugl, liden og skær,
så lad mig af lyngtoppen drikke;
og er du en gut, som lyster en leg,
så jag mig, men fang mig ikke! 
AGNES.
[Dancing backwards and always eluding him.]
And am I a butterfly, dainty and slight,
Let me sip of the heather-bell blue,
And art thou a boy, let me be thy sport,
But oh! not thy captive too! 
AGNES
(tanzt rückwärtsgehend vor ihm her und entschlüpft ihm beständig.)
Bin ich ein Schmetterling, zierlich und bunt,
So laß mich vom Heidekraut naschen;
Und bist Du ein Bursch, dem ein Spiel gefällt,
So darfst mich nur jagen, nicht haschen! 
EJNAR.
Agnes, min dejlige sommerfugl,
nu har jeg maskerne flettet;
dig hjælper visst aldrig din flagrende flugt, –
snart sidder du fangen i nettet! 
EINAR.
Agnes, my beautiful butterfly,
I have woven my meshes so thin,
And never availeth thy fluttering flight,
Soon art thou my captive within. 
EJNAR.
Agnes, mein reizender Schmetterling,
Nun sieh, wie die Maschen sich schlangen!
Nun hilft Dir wohl nimmer Dein Flattern und Fliehn, –
Bald sitzt Du im Netze gefangen! 
AGNES.
Er jeg en sommerfugl, ung og blank,
jeg lystig i legen mig svinger;
men fanger du mig under nettets spind,
så rør ikke ved mine vinger! 
AGNES.
And am I a butterfly young and bright,
Full joyously I can play,
But if in thy net I a captive lie
Oh, touch not my wings, I pray! 
AGNES.
Bin ich ein Schmetterling, jung und fein,
Mag lustig der Wind mich entführen;
Doch fängst Du mich ein in Dein Netzgespinst,
So darfst mir die Flügel nicht rühren! 
EJNAR.
Nej, jeg skal løfte dig varligt på hånd
og lukke dig ind i mit hjerte;
der kan du lege dit hele liv
den gladeste leg, du lærte!
(uden at se det har de nærmet sig en brat styrtning; de står nu lige på randen.) 
EINAR.
Nay, I will lift thee with tender hand,
And lock thee up in my breast,
And there thou shalt play thy whole life long
At the game thy heart loves best.
[They have unwittingly approached a sheer precipice, and are now close to the edge.] 
EJNAR.
Nein, nein, ich nehm’ Dich so zart auf die Hand
Und schließe Dich ein in mein Herze;
Da magst Du treiben Dein Lebelang
Die fröhlichsten Spiele und Scherze.
(Unvermerkt haben sie sich einem schroffen Abhang genähert; sie stehen nun hart am Rande.) 
BRAND
(skriger ned til dem).
Stands, stands! Der er en afgrund bag! 
BRAND.
[Calls down to them.]
Hold! hold! You stand by an abyss! 
BRAND.
Halt! Halt! Dort ist ein Abgrund! 
EJNAR.
Hvem råber? 
EINAR.
Who calls us? 
EJNAR.
He!
Wer da! 
AGNES
(peger op).
Se! 
AGNES.
[Pointing up.]
See! 
AGNES
(zeigt nach oben.)
Sieh, dort! 
BRAND.
Berg jer itide!
I står på skavlens hule tag; –
den hænger udfor stupets side! 
BRAND.
Heed where you go!
Your feet are on the hollow snow
That overhangs a precipice. 
BRAND.
Bergt Euch beizeiten!
Ein Schritt noch, – und der lockre Schnee
Wird jäh mit Euch zur Tiefe gleiten! 
EJNAR
(slår armen om hende og ler op).
Det har ej nød med mig og hende! 
EINAR.
[Clasping her, and laughing up to BRAND.]
Needless for her and me your fears! 
EJNAR
(schlingt den Arm um sie und lacht hinauf.)
Uns hat das Glück sein Wort verpfändet –! 
AGNES.
Vi har et liv at lege rundt! 
AGNES.
We have a whole life long to play! 
AGNES.
Ein Leben uns zum Spiel beschert! 
EJNAR.
I solskin er en færd os undt,
som først om hundred år har ende. 
EINAR.
In sunshine lies our destined way,
And ends but with a hundred years. 
EJNAR.
Uns einen Sonnenschein gewährt,
Der erst in hundert Jahren endet. 
BRAND.
Da først I går tilbunds? Ja så! 
BRAND.
And then you perish? So! 
BRAND.
Erst dann gedenkt Ihr –? 
AGNES
(svinger sløret).
Nej, da går legen mod det blå. 
AGNES.
[Waving her veil.]
No; then
We fly to heaven and play again! 
AGNES
(den Schleier schwingend.)
Nicht dies Wort! –
Dann spielen wir im Blauen fort. 
EJNAR.
Først hundred år i glædestimlen,
med bryllupslamper tændt hver nat, –
et liv, et hundredårs tagfat – 
EINAR.
A hundred years to revel given,
Each night the bridal lamps aflame,—
A century of glorious game — 
EJNAR.
Erst hundert Jahr’ im Weltgewimmel,
In Wonnen ohne Maß und Ziel, –
Ein hundertjährig Liebesspiel – 
BRAND.
Og så –? 
BRAND.
And then—? 
BRAND.
Und dann? 
EJNAR.
Så hjem igen – til himlen. 
EINAR.
Then home again to heaven,— 
EJNAR.
Dann wieder heim – zum Himmel. 
BRAND.
Nå, det er den, I kommer fra? 
BRAND.
Aha! so that is whence you came? 
BRAND.
So kommt Ihr wohl von dort gereist? 
EJNAR.
Naturligvis; hvor ellers da? 
EINAR.
Of course; how should we not come thence? 
EJNAR.
Natürlich; woher sonst? 
AGNES.
Ja, det vil sige, allersidst
vi kom fra dalen øst for fjeldet. 
AGNES.
That is, our very latest flight
Is from the valley, eastward hence. 
AGNES.
Das heißt,
Zu allerletzt, da kamen wir
Vom Tal dort –: 
BRAND.
Jeg syntes og jeg øjned hist
et skimt af jer ved vandløbskellet. 
BRAND.
I think I saw you on the height. 
BRAND.
Ja, ich sah Euch beide
Vor kurzem schon; da standet Ihr
Noch drunten an der Wasserscheide. 
EJNAR.
Ja, det var der vi skiltes nys
fra vore venner og veninder
og trykked håndslag, favntag, kys,
som segl på alle dyre minder.
Kom ned til os! Jeg skal fortælle,
hvor Gud har været mageløs, –
så vil De fatte jublens vælde –!
Fy, stå ej der, som om De frøs!
Se så! Tin op! Det kan jeg lide.
Først er jeg maler, må De vide,
og det var allerede smukt
at skænke mine tanker flugt,
så jeg kan kogle liv i farver,
som han gør sommerfugl af larver.
Men aller prægtigst var dog Gud,
da han mig Agnes gav til brud!
Jeg kom fra syd, fra rejser lange,
med malerkassen på min ryg – 
EINAR.
Ay, it was there on those loved faces
Even but now we look’d our last,
And with clasp’d hands, kisses, embraces
Seal’d all our tender memories fast!
Come down to us, and I will tell
How God’s been good beyond compare—
And you shall all our gladness share
Pooh, stand not like an icicle!
Come, thaw now! There, I like you so.
First, I’m a painter, you must know,
And even this to me was sweet,—
To lend my fancy wings and feet,
In colours to bid life arise,
As He of grubs breeds butterflies.
But God surpass’d himself when He
My Agnes gave me for my bride!
I came from travels over sea,
My painter’s satchel at my side— 
EJNAR.
Ja, dort verließen wir die Stund’
Ein frohes Häuflein uns Getreuer
Und siegelten mit Hand und Mund
Erinnerungen, allen teuer.
Ach, kommen Sie zu uns hernieder
Und hören Sie den holden Text,
Den Urtext aller unsrer Lieder! –
Was stehn Sie wie zu Stein verhext!
Der reine Gletschermann! So gehn Sie
Doch auf! So, recht! Ich also, sehn Sie,
Bin erstlich Maler. Schon welch Glück,
So Welt und Leben Stück um Stück
Zu bannen, – gleich dem Allgestalter
Aus Larven zaubernd bunte Falter!
Doch ’s Schönste, was mir Gott vertraut,
Ist Agnes, meine holde Braut!
Ich kam von langen Südlandreisen,
Allein mein Malzeug als Gepäck – 
AGNES
(ivrig).
Så kongeglad og frisk og tryg –
og kunde visst de tusend sange! 
AGNES.
[Eagerly.]
Glad as a king, and fresh, and free,—
And knew a thousand songs beside! 
AGNES
(eifrig.)
So königsfroh, so siegeskeck –
Und wußte wohl die tausend Weisen! 
EJNAR.
Just som jeg gennem bygden strøg,
var hun deroppe på besøg.
Hun skulde drikke fjeldets luft
og sol og dugg og graners duft.
Mig drev en gudsmagt op mod fjeldet;
det sang i mig: søg skønhedsvældet
på granemo, langs skogens elv,
i skyflugt under himlens hvælv! –
Da malte jeg mit mesterstykke:
et rosenblus på hendes kind,
et øjepar, som lyste lykke,
et smil, som sang i sjælen ind – 
EINAR.
Just as the village I pass’d through,
She chanced to dwell an inmate there.
S h e longed to taste the upland air,
The scented woods, the sun, the dew;
M e God unto the mountains drew,—
My heart cried out: Seek Beauty’s might
In forests dim and rivers bright
And flying clouds beneath the blue.—
Then I achieved my height of art:
A rosy flush upon her cheek,
Two joyous eyes that seem’d to speak,
A smile whose music filled the heart— 
EJNAR.
Just als ich hier durchs Dorftal strich,
War sie hier zu Besuch, um sich
Zu trinken rot an Bergesluft
Und Sonn’ und Tau und Tannenduft.
Mich trieb’s wie Schickung nach hier oben;
Das sang in mir, wie ein Geloben,
Im Bach, im Wald, im Wolkenwehn
Der Schönheit Urquell nachzugehn.
Da malt’ ich denn mein Meisterstücke:
Ein rosig Licht auf ihre Wang’,
Ein Augenpaar, entflammt von Glücke,
Ein Lächeln, das ins Herze sang – 
AGNES.
Men hvad du malte, så du neppe, –
drak livets skål i blinde drag
og stod igen en solskinsdag
med stav i hånd og snøret skræppe – 
AGNES.
For you, though, all that art was vain,
You drank life’s beaker, blind and rapt,
And then, one sunny morn, again
Stood, staff in hand and baggage strapp’d— 
AGNES.
Doch was Du maltest, sahst Du kaum,
Trankst blinden Zugs des Lebens Schaum, –
Bis eines Tags ein Morgen kam,
Wo er sein Malzeug wieder nahm – 
EJNAR.
Da strøg den tanke mig forbi:
du har jo ganske glemt at fri!
Hurra! I hast blev friet, svaret,
og dermed var det grejdt og klaret.
Vor gamle doktor blev så glad,
at selv han ikke vidste hvad.
Så holdt han lag tre døgn tilende,
med sang og dans, for mig og hende;
fra foged, lensmand, skriver, prest,
al voksen ungdom kom som gæst.
Fra gården brød vi op inat;
men derfor endtes gildet ej; –
med flag på stang, med løv om hat,
op over li, frem over hej,
af flokken fulgtes vi på vej. 
EINAR.
Then suddenly the thought oecurr’d:
“Why, friend, the wooing is forgot!”
Hurrah! I ask’d, she gave her word,
And all was settled on the spot.
Our good old doctor, like a boy,
Was all beside himself with joy;
So three whole days, and whole nights three,
Held revelry for her and me;
Mayor and constable, clerk and priest,—
All the grown youth was at the feast.
Last night we left, but not for that
The revel or the banquet ceased;
With banner’d pole and wreathed hat,
Up over bank, on over brae,
Our comrades brought us on our way. 
EJNAR.
Da fiel mir ein – du liebe Zeit!
Ich hatte ja noch nicht gefreit!
Juchhei! So ward gefreit, gewährt,
Und alles so gelöst, geklärt.
Wie froh da unser Doktor ward,
Das hatte nur so seine Art.
Drei Tage ließ er uns zu Ehren,
Der Alte, Tanz und Jubel währen,
Honoratioren, Klerisei,
Die ganze Jugend war dabei.
Heut nacht denn zogen wir vom Gut, –
Doch hörte drum das Fest nicht auf, –
Mit Schärpen, Fahnen, Laub am Hut,
Den Wald hinein, den Berg hinauf,
Mit uns der ganze heitre Hauf. 
AGNES.
Vor færd på vidden var en dans,
snart to og to – og snart i krans. 
AGNES.
The mountain-side we danced along,
In couples now, and now in groups,— 
AGNES.
Und unsre Bergfahrt ward ein Tanz
Zu zwei’n bald, bald im Reigenkranz. 
EJNAR.
Af sølvstøp drak vi vinen sød – 
EINAR.
Drank luscious wine from silver stoups,— 
EJNAR.
Wir führten süßen Wein als Fracht. 
AGNES.
I sommernatten sangen lød – 
AGNES.
Awoke the summer night with song,— 
AGNES.
Von Singen scholl die Sommernacht. 
EJNAR.
Og skodden, som faldt tung fra nord,
strøg lydig væk, hvor frem vi foer. 
EINAR.
And the thick mist before our feet
Beat an obsequious retreat. 
EJNAR.
Und selbst der Nebel schwerer Flug, –
Gehorsam wich er unserm Zug. 
BRAND.
Og nu går vejen –! 
BRAND.
And now your way lies—? 
BRAND.
Und nun wohin des Wegs? 
EJNAR.
Lige frem,
til byen. 
EINAR.
To the town
Before us. 
EJNAR.
Gradaus.
Zur Stadt – 
AGNES.
Der jeg har mit hjem. 
AGNES.
To my parents’ home. 
AGNES.
– der Stadt, wo ich zuhaus. 
EJNAR.
Men først forbi de sidste toppe;
så ned til fjordens vik i vest;
på Egirs hest med dampen oppe
vi rider hjem til bryllupsfest, –
og så mod sydens land tilsammen,
lig svaner på den første flugt –! 
EINAR.
First over yonder peak, then down
To the fjord haven in the west;
On Egir’s courser through the foam
Ride homeward to the bridal feast,—
So to the sunny south together
Like paired swans in their first flight— 
EJNAR.
Erst noch ein westlich Stück hier oben,
Dann nach dem Fjord des Weges Rest;
Auf Egirs Brauthengst, dampfumschnoben,
Heimreiten wir zum Hochzeitsfest, –
Und dann hinab gen Süd zusammen,
Wie Schwäne auf der ersten Fahrt –! 
BRAND.
Og der –? 
BRAND.
And there—? 
BRAND.
Und dort –? 
EJNAR.
Et bryllupsliv i gammen,
som drømmen stort, som sagnet smukt;
thi vid at denne søndagsmorgen,
skønt midt på vidden, uden prest,
vort liv blev lyst i fred for sorgen
og viet til en lykkefest. 
EINAR.
A life of summer weather,
A dream, a legend of delight.
For on this Sabbath morn have we,
High on the hills, without a priest,
From fear and sorrow been released
And consecrated to gaiety. 
EJNAR.
Ein einzig Liebesflammen,
Wie Träume groß, wie Märchen zart!
Denn, traun! an jenem Sonntagsmorgen,
War auch kein Priester weit und breit,
Ward unser Leben licht von Sorgen,
Ward es zum Freudenfest geweiht! 
BRAND.
Af hvem? 
BRAND.
By whom? 
BRAND.
Von wem? 
EJNAR.
Af al den glade klynge.
Ved bægerklang hver uvejrssky
blev sat i ban, der turde tynge
det lette løvværk om vort ly.
Af sproget ud hvert ord de kyste,
som varsel bar om stormslags drøn;
med løv i håret de os lyste
som glædens børn i kuld og køn. 
EINAR.
By all the merry crowd.
With ringing glasses every cloud
Was banish’d that might dash the leaves
Too rudely at our cottage caves.
Out of our speech they put to flight
Each warning word of stormy showers,
And hail’d us, garlanded with flowers,
The true-born children of Delight. 
EJNAR.
Von all dem frohen Volke.
Da ward der Becherspruch getan,
Nie dürfe finstre Wetterwolke
Dem Laubdach unsrer Hütte nahn, –
Da jedes Warnwort vor Gefahren
Hinweggeküßt, verbannt, verpönt, –
Da wurden wir mit Laub in Haaren
Zu Lieblingen des Glücks gekrönt. 
BRAND.
Far vel, I to!
(vil gå.) 
BRAND.
[Going.]
Farewell, ye two. 
BRAND.
Lebt wohl, Ihr zwei!
(Wendet sich zum Gehen.) 
EJNAR
(studser og ser nærmere på ham).
Nej, stands og vent!
Det tykkes mig som noget kendt
i Deres træk – 
EINAR.
[Starting and looking more closely at him.]
I pray you, hold!
Something familiar in your face— 
EJNAR
(stutzt und betrachtet ihn genauer.)
Nein, halt; nein, halt!
Wes ist dies Antlitz und Gestalt? 
BRAND
(koldt).
Jeg er Dem fremmed. 
BRAND.
[Coldly.]
I am a stranger. 
BRAND
(kalt.)
Wir sind uns fremd. 
EJNAR.
Og dog fra skolen eller hjemmet
jeg tror så visst, jeg mindes kan – 
EINAR.
Yet a trace
Surely there lingers of an old
Friend of my school-days— 
EJNAR.
Mir ist, als wär’
Von Haus mir oder Schulbank her
Ihr Wesen wundersam bekannt – 
BRAND.
I skolen; ja, da var vi venner;
da var jeg gut; nu er jeg mand. 
BRAND.
School-friends, true;
But now I am no more a boy. 
BRAND.
Ja, ja; wir war’n uns freund als Knaben, –
Bis ich den Weg zum Manne fand. 
EJNAR.
Det skulde aldrig være –?
(skriger med engang:)
Brand!
Ja, det er dig! Nu jeg dig kender! 
EINAR.
Can it be?
[Cries out suddenly.]
Brand! It is! O joy! 
EJNAR.
Ich sollt’ mich nicht besinnen –?
(Mit einem Aufschrei.)
Brand!
Du bist’s! Dich nicht erkannt zu haben! 
BRAND.
Jeg kendte dig fra første stund. 
BRAND.
From the first moment I knew y o u. 
BRAND.
Ich wußte gleich, wer vor mir stand. 
EJNAR.
Vel mødt, vel mødt af hjertens grund!
Se på mig! Ja, du er den gamle,
som altid i dig selv var nok,
hvem legen aldrig kunde samle
i kammeraters viltre flok. 
EINAR.
Well met! a thousand times well met!
Look at me!-Ay, the old Brand yet,
Still centred on the things within,
Whom never any one could win
To join our gambols. 
EJNAR.
Willkommen denn, mit Herz und Hand!
Ja, Du bist immer noch der alte,
Der, allezeit sich selbst genug,
Sich, lärmscheu, mit der Grüblerfalte,
Von unsern Spielen seitab schlug. 
BRAND.
Jeg var jo hjemløs mellem jer.
Dig tror jeg dog jeg havde kær,
skønt alle I der-sør i landet
var af en anden malm, end jeg,
som fødtes på et næs ved vandet,
i skyggen af en skogløs hej. 
BRAND.
You forget
That I was homeless and alone.
Yet you at least I loved, I own.
You children of the southern land
Were fashion’d of another clay
Than I, born by a rocky strand
In shadow of a barren brae. 
BRAND.
Ich stand Euch ja, als Fremdling, fern.
Dich, – glaub’ ich doch, – Dich hatt’ ich gern,
War gleich ein jeder Südlandsjunge
Aus anderm Erz, als ich es war,
Den flutumbrauste Felsenzunge
Im Schatten nackten Bergs gebar. 
EJNAR.
Din hjembygd, – ja, den er jo her? 
EINAR.
Your home is here, I think? 
EJNAR.
Dein Dorf muß hier wo liegen, nicht? 
BRAND.
Igennem den min vej nu bær. 
BRAND.
My way
Lies past it. 
BRAND.
Durch dies just führt mich heut die Pflicht. 
EJNAR.
Igennem den? Så? Vidre frem? 
EINAR.
Past? What, further? 
EJNAR.
Hin durch? Dann wieder in die Welt? 
BRAND.
Ja vidt; og fort – forbi mit hjem. 
BRAND.
Far
Beyond, beyond my home. 
BRAND.
Was dort zu tun, ist bald bestellt. 
EJNAR.
Du er jo prest? 
EINAR.
You are
A priest? 
EJNAR.
Du bist doch Geistlicher? 
BRAND
(smiler).
Stiftskapellan.
Lig haren under holtets gran
har jeg mit hus snart her snart hist. 
BRAND.
[Smiling.]
A mission-preacher, say.
I wander like the woodland hare,
And where I am, my home is there. 
BRAND
(lächelnd.)
Vikar.
So nimmt ein Has’ im Walde jetzt
Und jetzt im Korn sein Lager wahr. 
EJNAR.
Og hvor går rejsen nu tilsidst? 
EINAR.
And whither is your last resort? 
EJNAR.
Und wohin geht die Fahrt zuletzt? 
BRAND
(hurtigt og hårdt).
Spørg ej om det! 
BRAND.
[Sternly and quickly.]
Inquire not! 
BRAND
(schnell und hart.)
Frag’ nicht danach! 
EJNAR.
Hvorfor? 
EINAR.
Wherefore? 
EJNAR.
Warum? 
BRAND
(forandrer tonen).
Å jo!
Det skib, som venter eder to,
skal også føre mig herfra. 
BRAND.
[Changing his tone.]
Ah,-then know,
The ship that stays for you below
Shall bear me also from the port. 
BRAND
(verändert den Ton.)
Nun gut!
Das Schiff, drauf Ihr die Reise tut,
Bringt auch wohl mich nach meinem Ziel. 
EJNAR.
Min brudgomshest? Hurra, hurra!
Tænk, Agnes, han skal samme vej! 
EINAR.
Hurrah! My bridal-courser true!
Think, Agnes, he is coming too! 
EJNAR.
Mein Brautschaftsrößlein? Glücks zuviel!
Hei, Schatz, nun fahren wir zu drei’n! 
BRAND.
Ja, men jeg skal til gravøl, jeg. 
BRAND.
But I am to a burial bound. 
BRAND.
Doch mich ruft ein Begräbnis. 
AGNES.
Til gravøl? 
AGNES.
A burial. 
AGNES.
Ein
Begräbnis? 
EJNAR.
Du? Hvem skal begraves? 
EINAR.
You? Why, who is dead? 
EJNAR.
Dich? Wer soll zur Erde? 
BRAND.
Den Gud, som nys du kaldte din. 
BRAND.
The God who was your God, you said.
 
BRAND.
Der Gott, den Du den Deinen nennst. 
AGNES
(viger).
Kom, Ejnar! 
AGNES.
[Shrinking back.]
Come, Einar! 
AGNES
(weicht zurück.)
Komm, Ejnar! 
EJNAR.
Brand! 
EINAR.
Brand! 
EJNAR.
Brand! 
BRAND.
I lin og skrin
hver jordtræls Gud, hver døgnværk-slaves,
skal lægges ned ved højlys dag.
Der må en ende på den sag.
Det er på tiden I forstår,
han skrantet har i tusend år. 
BRAND.
With cerements wound
The God of each mechanic slave,
Of each dull drudger, shall be laid
By broad day in his open grave.
End of the matter must be made;
And high time is it you should know
He aird a thousand years ago. 
BRAND.
Das Knechtsgespenst,
Der Sklavengott der Sklavenherde,
Er soll in seinen Sarkophag,
Und das am hellerlichten Tag.
’s ist höchste Zeit; Ihr wißt, es riecht,
Wer so ein tausend Jahre siecht. 
EJNAR.
Brand, du er syg! 
EINAR.
Brand, you are ill! 
EJNAR.
Brand, Du bist krank! 
BRAND.
Nej, sund og frisk,
som åsens tall, som bakkens brisk;
men det er tidens syge slægt,
som trænger til at vorde lægt.
I vil kun lefle, lege, le,
vil tro så småt, men ikke se, –
vil læsse hele vægtens ve
på en, som man har sagt jer kom
og tog den store straffedom.
Han lod for jer sig tornekranse,
og derfor har I lov at danse; –
ja dans, – men hvor du danser hen,
det blir en anden sag, min ven! 
BRAND.
No, sound and fresh
As juniper and mountain-pine!
It is our age whose pining flesh
Craves burial at these hands of mine.
Ye will but laugh and love and play,
A little doctrine take on trust,
And all the bitter burden thrust
On One who came, ye have been told,
And from your shoulders took away
Your great transgressions manifold.
He bore for you the cross, the lance—
Ye therefore have full leave to dance;
Dance then,-but where your dancing ends
Is quite another thing, my friends! 
BRAND.
Jawohl, so krank
Wie dort die Kiefer rank und schlank; –
Nicht ich bin’s; rings um uns die Zeit, –
Sie ist’s, die, krank, nach Heilung schreit.
Ihr wollt nur Spiel und Spaß verstehn,
Vielleicht halb glauben, doch nicht sehn, –
Ihr werft all Eure Last auf den,
Der, wie man Euch gelehrt, einst kam
Und das Gericht still auf sich nahm.
Er ließ für Euch sich dornenkrönen,
Nun könnt Ihr Spiel und Tänzen frönen.
Ja, tanz’ nur, Bester! Doch am Ziel –
Da reu’n vielleicht Dich Tanz und Spiel! 
EJNAR.
Å, jeg forstår! Den sang er ny
og yndet over bygd og by.
Du hører til det unge kuld,
som kalder livet tant og muld,
som jage vil med pølens skræk
alverden i en askesæk. 
EINAR.
Ah, I perceive, the latest cry,
That folks are so much taken by.
You come of the new brood, who hold
That life is only gilded mould,
And with God’s penal fires and flashes
Hound all the world to sack and ashes. 
EJNAR.
Ich kenn’ das Lied! In Dorf und Stadt,
Da hört sich’s heut das Volk nicht satt.
Du bist von diesem neuen Geist,
Der ’s Leben Tand und Flitter heißt
Und uns mit Höllenstrafen-Drill
In Sack und Asche jagen will. 
BRAND.
Nej, jeg er ingen „prækehest“.
Jeg taler ej om kirkens prest;
knapt véd jeg, om jeg er en kristen;
men visst jeg véd, jeg er en mand,
og visst jeg véd, jeg øjner bristen,
der margstjal hele dette land. 
BRAND.
No, I am no “Evangelist,”
I speak not as the Church’s priest:
That I’m a Christian, even, I doubt;
That I’m a man, though. I know well,
And that I see the cancer fell
That eats our country’s marrow out. 
BRAND.
Nein, Freund, ich bin kein "Kanzelhengst".
Die Kirchensprach’ vergaß ich längst;
Kaum weiß ich, ob ich noch ein Christ, –
Doch das gewiß, daß ich ein Mann,
Und einer, der erkennen kann,
Was für ein Wurm am Lande frißt. 
EJNAR
(smiler).
Det har jeg endnu aldrig hørt,
vort gode land i rygte ført
for overmål af livsenslyst. 
EINAR.
[Smiling.]
I never heard, I must confess.
Our country taxed with being given
To worldly pleasure in excess! 
EJNAR.
Das hab’ ich doch noch nie gehört,
Daß Übermaß von Lebenslust
In unsrer Heimat einen stört. 
BRAND.
Nej, jublen sprænger intet bryst; –
thi var det så, da var det vel.
Lad gå at du er glædens træl, –
men vær det da fra kveld til kveld.
Vær ikke ét idag, igår,
og noget andet om et år.
Det, som du er, vær fuldt og helt,
og ikke stykkevis og delt.
Bacchanten er en klar idé,
en drukkenbolt hans ak og ve, –
Silenen er en skøn figur,
en dranker hans karrikatur.
Gå blot omkring i dette land,
og hør dig for hos alle mand,
og du vil se, enhver har lært
sig til at være lidt af hvert.
Lidt alvorslørt til brug i helgen,
lidt trofast efter fædres sed,
lidt lysten efter natverdsvælgen, –
thi det var samme fædre med, –
lidt varm om hjertet, er der gilde
og sangen runger for det lille
men klippefaste klippefolk,
der aldrig tog mod stryg og svolk, –
lidt ødsel når det gælder løfter, –
lidt hårfin når han ædru drøfter
det ord, som gaves i et lag,
til løsning på en alvorsdag.
Dog alt, som sagt, kun ganske lidt;
hans fejl, hans fortrin, går ej vidt;
han er en brøk i stort og småt,
en brøk i ondt, en brøk i godt; –
men værst det er, – hver brøkens del
slår brøkens hele rest ihjæl. 
BRAND.
No, by delight no breast is riven;—
Were it but so, the ill were less!
Be passion’s slave, be pleasure’s thrall,—
But be it utterly, all in all
Be not to-day, to-morrow, one,
Another when a year is gone;
Be what you arc with all your heart,
And not by pieces and in part.
The Bacchant’s clear, defined, complete,
The sot, his sordid counterfeit;
Silenus charms; but all his graces
The drunkard’s parody debases.
Traverse the land from beach to beach,
Try every man in heart and soul,
You’ll find he has no virtue whole,
But just a little grain of each.
A little pious in the pew,
A little grave,-his fathers’ way,—
Over the cup a little gay,—
It was his father’s fashion too!
A little warm when glasses clash,
And stormy cheer and song go round
For the small Folk, rock-will’d, rock-bound,
That never stood the scourge and lash.
A little free in promise-making;
And then, when vows in liquor will’d
Must be in mortal stress fulfill’d,
A little fine in promise-breaking.
Yet, as I say, all fragments still,
His faults, his merits, fragments all,
Partial in good, partial in ill,
Partial in great things and in small;—
But here’s the grief-that, worst or best,
Each fragment of him wrecks the rest! 
BRAND.
Nein, Jubel sprengt hier keine Brust; –
Ha, würd’ man’s nur einmal gewahr!
Sei Knecht der Lust, doch ganz und gar,
Rückhaltlos, jetzt und immerdar!
Sei nicht heut der und morgen der
Und übers Jahr ein weiß Gott wer.
Das, was Du bist, sei durch und durch,
Nicht halb ein Vogel, halb ein Lurch!
Ein klares Bild ist der Bacchant,
Der Trunkenbold sein Spottrabant;
Silen ist eine Prachtfigur,
Der Säufer seine Karikatur.
Geh bloß herum in diesem Land
Und leg Dein Ohr an Wand um Wand,
Und merk’, wie jeder Bruder Christ
Von allem nichts und etwas ist.
Ein wenig ernst an Feiertagen,
Ein wenig fromm nach Väterbrauch,
Ein wenig lüstern nach Gelagen, –
Denn dieses war’n die Väter auch, –
Ein wenig warm beim allgemeinen
Festchorus auf den, ob auch kleinen,
Doch felsenfesten Felsenstaat, –
Den nie ein fremder Fuß betrat, –
Ein wenig kopflos als Versprecher,
Ein wenig pfiffig, soll der Zecher,
Ernüchtert, hinkt der Zahltag nach,
Einlösen, was die Nacht versprach.
Doch all das voll Bescheidenheit;
Sein Fehl, sein Vorzug reicht nicht weit;
Er ist ein Bruch in Bös’ und Gut,
Ein Bruch in allem, was er tut; –
Doch ’s Schlimmste –: Jeder Bruchteil bricht
Des Bruches ganzen Rest zunicht’. 
EJNAR.
Det er en letvindt ting at håne;
dog vakkrere det var at skåne – 
EINAR.
Scoffing’s an easy task: it were
A nobler policy to spare 
EJNAR.
Wer höhnt, ihm pflegt kein Dank zu lohnen,
Weit schöner wär’s, Dein Volk zu schonen – 
BRAND.
Kanhænde det, – men ej så sundt. 
BRAND.
Perhaps, if it were wholesome too. 
BRAND.
Vielleicht, – doch weniger gesund. 
EJNAR.
Nu vel; til folkets syndebundt
jeg føjer både ja og amen,
men ser dog ej det hænger sammen
med ham, du lægge vil i skrin, –
den Gud, jeg endnu kalder min. 
EINAR.
Well, well, the indictment I endorse
With all my heart; but can’t divine
What in the world it has to do
With Him, the God you count a corse,
Whom yet I still acknowledge mine. 
EJNAR.
Nun wohl; gesetzt, ich wollt’ im Bund
Mit Dir das sünd’ge Volk verdammen, –
Wie hängt das mit dem Gott zusammen,
Den einzusargen Du gewillt,
Dem Gott, der mir noch alles gilt? 
BRAND.
Min glade ven, du er jo maler; –
vis mig den Gud, hvorom du taler.
Du har jo malt ham, har jeg hørt,
og billedet har godtfolk rørt.
Han er vel gammel; ikke så? 
BRAND.
My genial friend, your gift is Art;—
Show me the God you have averr’d.
Him you have painted, I have heard,
And touch’d the honest people’s heart.
Old is he haply; am I right? 
BRAND.
Mein Freund, Du hast ihn doch gemalt; –
Und wenn man mir nicht vorgeprahlt,
So, daß er jeden, der ihn schaute,
Im innersten Gemüt erbaute.
Merk’ auf, ich schildr’ ihn Dir genau:
Dein Gott ist alt – 
EJNAR.
Nu ja –? 
EINAR.
Well, yes— 
EJNAR.
Nun ja –? 
BRAND.
Naturligvis. Og grå?
Tyndhåret efter gubbers vis,
med skæg som sølvtråd eller is, –
velvilligt stemt, men dog så streng,
at han kan skræmme børn i seng?
Hvorvidt du gav ham tøfler på,
se, det lar ved sit værd jeg stå;
men visst jeg tror det gjorde godt,
om han fik briller og kalot. 
BRAND.
Of course; and, doubtless, white?
Hairs straggling on a reverend head,
A beard of ice or silver-thread;
Kindly, yet stern enough to fright
A pack of children in the night.
I will not ask you, if your God
With fireside slippers you have shod;
But ’twere a pity, without doubt,
To leave skull-cap and glasses out. 
BRAND.
Und grau?
Sparsam gelockt nach Greisenart,
Wie Silber oder Eis den Bart, –
Harmlos, wiewohl noch so respekt-
einflößend, daß er Kinder schreckt?
Ob Du ihn noch mit filznen Schuhn
Versehn hast, mag auf sich beruhn;
Doch willst Du, daß er ganz echt sei,
So füg noch Brill’ und Schlafmütz’ bei! 
EJNAR
(vred).
Hvad skal det til – 
EINAR.
[Angrily.]
What do you mean? 
EJNAR
(zornig.)
Was soll dies, Brand, – 
BRAND.
Det er ej spot.
Just netop sådan ser han ud,
vort lands, vort folks familjegud.
Som katoliken gør en rolling
af Frelserhelten, gør I her
af Herren en affældig olding,
der er sin alders barndom nær.
Som paven har på Peters stol
tilovers snart kun dobbelt-dirken,
så snevrer I fra pol til pol
Vorherres rige ind til kirken.
I skiller liv fra tro og lære;
for ingen gælder det at være;
jer stræben er, jer ånd at hæve,
men ikke helt og fuldt at leve.
I trænger til, for slig at slingre,
en Gud, som ser igennem fingre; –
som slægten selv, dens Gud må gråne
og males med kalot og måne. –
Men denne Gud er ikke min!
Min er en storm, hvor din er vind,
ubøjelig, hvor din er døv,
alkærlig der, hvor din er sløv;
og han er ung, som Herkules, –
ej nogen Gudfaer på de treds!
Hans stemme slog med lyn og skræk,
da han som ild i tornehæk
for Moses stod på Horebs berg,
som kæmpen står for dverges dverg.
Han standsed sol i Gibeons dal
og gjorde undre uden tal,
og skulde gøre dem endnu,
hvis slægten ej var slap, som du! 
BRAND.
I do not flout;
Just so he looks in form and face,
The household idol of our race.
As Catholics make of the Redeemer
A baby at the breast, so ye
Make God a dotard and a dreamer,
Verging on second infancy.
And as the Pope on Peter’s throne
Calls little but his keys his own,
So to the Church you would confine
The world-wide realm of the Divine;
’Twixt Life and Doctrine set a sea,
Nowise concern yourselves to b e ;
Bliss for your souls ye would receive,
Not utterly and wholly l i v e ;
Ye need, such feebleness to brook,
A God who’ll through his fingers look,
Who, like yourselves, is hoary grown,
And keeps a cap for his bald crown.
Mine is another kind of God!
Mine is a storm, where thine’s a lull,
Implacable where thine’s a clod,
All-loving there, where thine is dull;
And He is young like Hercules,
No hoary sipper of life’s lees!
His voice rang through the dazzled night
When He, within the burning wood,
By Moses upon Horeb’s height
As by a pigmy’s pigmy stood.
In Gibeon’s vale He stay’d the sun,
And wonders without end has done,
And wonders without end would do,
Were not the age grown sick,-like you! 
BRAND.
Dies ist nicht Spott,
Dies ist das treue Konterfei
Von unsres Volks Familiengott.
Wie den Papisten der Messias
Als Wickelkind erscheint, so gilt
Euch hier der Herr als Jeremias,
Der just noch kindisch lallt und schilt.
Und wird der Papst auf Petri Stuhl
Bald nur mehr seine Schlüssel haben,
So habt Ihr bald im Kirchenpfuhl
Auf immer Gottes Reich begraben.
Ihr trennt das Leben von der Lehre;
Zu üben sie, – wem gilt’s als Ehre?
Ihr strebt, Euch geistlich zu erheben,
Doch nicht, aus ganzer Kraft zu leben.
Euch frommt, daß Eure Art bestehn kann,
Ein Gott, der durch die Finger sehn kann,
Der, daß ein Bild er Eurer Welt wird,
Mit Glatz’ und Schlafmütz’ dargestellt wird.
Doch diesem Gotte bin ich blind!
Mein Gott ist Sturm, wo Deiner Wind,
Unbeugsam, wo der Deine flau,
All-liebend, wo der Deine lau.
Und jung wie Herkules ist er,
Kein alter Vater Sechziger!
Sein Wort, das traf wie Blitzesschlag,
Da er als Flamm’ im Dornenhag
Vor Moses auf dem Horeb stand,
Wie vor dem Zwerglein der Gigant.
Er hielt die Sonn’ in Gibeons Tal
Und tat der Wunder ohne Zahl
Und tät’ sie heut noch immerzu,
Wär’ dies Geschlecht nicht schlaff wie Du! 
EJNAR
(med et usikkert smil).
Og nu skal slægten skabes om? 
EINAR.
[Smiling faintly.]
And now the age shall be made whole? 
EJNAR
(mit unsicherem Lächeln.)
Und nun soll’s umgeschaffen werden? 
BRAND.
Det skal den, du, så sandt og visst
jeg véd, at jeg til verden kom
som læge for dens sot og brist! 
BRAND.
It shall, I say, and that as sure
As that I came to earth to cure
The sapping fester of its soul. 
BRAND.
Das soll’s, noch eh’ mein Leben hin,
So wahr ich weiß, daß ich auf Erden
Als Arzt für sein Gebrechen bin. 
EJNAR
(ryster på hovedet).
Sluk ikke stikken, skønt den oser,
før lygten viser vejens spor;
stryg ikke sprogets gamle gloser,
før du har skabt de nye ord! 
EINAR.
[Shaking his head.]
Ere yet the radiant torchlight blazes,
Throw not the taper to the ground!
Nor blot the antiquated phrases
Before the great new words be found! 
EJNAR
(schüttelt den Kopf.)
Lösch’ nicht das Hölzchen, mag’s auch rauchen,
Eh’ Du die Leuchte nicht gespeist;
Streich nicht die Worte, die wir brauchen,
Bevor Du nicht die neuen weißt. 
BRAND.
Ej noget nyt jeg stunder til;
det eviges ret jeg hævde vil.
Det er ej dogmer eller kirke,
som jeg vil løfte med mit virke;
thi begge så sin første dag,
og derfor var det muligt vel
de begge ser sin sidste kveld.
Alt skabt har jo et finis bag;
det fanger mén af møl og orm,
og må ifølge lov og norm
afvejen for en ufødt form.
Men der er noget til, som står; –
det er den ånd, som ej blev skabt,
som løstes, da den var fortabt,
i tidens første friske vår,
som slog med frejdig mandetro
fra kød til åndens ophav bro,
Nu er i småt den høkret ud, –
tak være slægtens syn på Gud; –
men frem af disse sjælestumper,
af disse åndens torsoklumper,
af disse hoder, disse hænder,
et helt skal gå, så Herren kender
sin mand igen, sit største værk,
sin ætling, Adam, ung og stærk! 
BRAND.
Nothing that’s new do I demand;
For Everlasting Right I stand.
It is not for a Church I cry,
It is not dogmas I defend;
Day dawn’d on both, and, possibly,
Day may on both of them descend.
What’s made has “finis” for its brand;
Of moth and worm it feels the flaw,
And then, by nature and by law,
Is for an embryo thrust aside.
But there is one that shall abide;—
The Spirit, that was never born,
That in the world’s fresh gladsome Morn
Was rescued when it seem’d forlorn,
That built with valiant faith a road
Whereby from Flesh it climb’d to God.
Nov but in shreds and scraps is dealt
The Spirit we have faintly felt;
But from these scraps and from these shreds,
These headless hands and handless heads,
These torso-stumps of soul and thought,
A Man complete and whole shall grow,
And God His glorious child shall know,
His heir, the Adam that He wrought! 
BRAND.
Nichts Neues soll durch mich geschehn;
Aufs Recht des Ewigen will ich sehn.
Nicht Dogmen oder Kirche sollen
Mir Dank für neue Formen zollen;
Denn wie einmal ihr Sein begann,
So ist wohl auch der Tag bestimmt,
An dem ihr Sein ein Ende nimmt.
Erschaffnem hängt sein finis an;
Es liegt in der Verwesung Bann
Und eilt, nach unverrückter Norm,
Von Form zu immer neuer Form.
Doch was in all dem ewig kreist,
Das ist der unerschaffne Geist,
Dem, nach dem Fall im Paradies,
Der Heiland neue Bahnen wies:
Da schlug er glaubensstark die Brück’
Vom Fleisch zum Urquell Gott zurück.
Heut weist er sich verblaßt, verflacht, –
Ganz nach dem Gott, den Ihr Euch macht; –
Doch soll aus diesen Seelenstümpfen,
Aus diesen Geistestorsorümpfen,
Aus diesen Köpfen sich und Händen
Ein Ganzes wiederum vollenden,
Daß sich, wie einst am Schöpfungstag,
Gott seines Adam freuen mag! 
EJNAR
(afbrydende).
Farvel. Jeg mener, det er bedst
vi skilles her. 
EINAR.
[Breaking of]
Farewell. I judge that it were best
We parted. 
EJNAR,
(Brand unterbrechend.)
Leb’ wohl! Ich glaub’, es ist am besten,
Wir trennen uns. 
BRAND.
Går I mod vest,
går jeg mod nord. To veje bær
til fjorden, begge lige nær.
Farvel! 
BRAND.
You are going west, I northward.
To the fjord from here
Two pathways lead,-both alike near.
Farewell! 
BRAND.
Geht Ihr nach Westen,
So ich nach Norden. Hier wie dort
Erreicht man gleich geschwind den Ort.
Lebt wohl! 
EJNAR.
Farvel. 
EINAR.
Farewell. 
EJNAR.
Leb’ wohl! 
BRAND
(vender sig ved nedgangen).
Skil lys fra dunst.
Husk, – det, at leve, er en kunst. 
BRAND.
[Turning round again.]
Light learn to part
From vapour.-know that
Life’s an art! 
BRAND
(dreht sich im Abstieg noch einmal um.)
Scheid Licht und Dunst!
Das Leben, Freund, – ist eine Kunst. 
EJNAR
(vinker ham fra sig).
Vend du kun verden op og ned;
min gamle Gud jeg holder ved! 
EINAR.
[Waving him off]
Go, turn the universe upside down;
Still in my ancient God I trust! 
EJNAR
(winkt abwehrend.)
Mach’ Du nur alle Dinge neu;
Ich halt’ dem alten Gott die Treu’! 
BRAND.
Godt; mal ham du med krykkestav; –
jeg går og lægger ham i grav!
(går ned over stien.) 
BRAND.
Good; paint his crutches and his crown,—
I go to lay him in the dust!
[Disappears over the pass.]  
BRAND.
Gut, mal’ ihn Du am Krückenstab; –
Ich geh’ und leg’ ihn in sein Grab!
(Steigt den Felspfad hinab.) 
EJNAR
(går i taushed hen og ser ned efter Brand). 
[EINAR goes silently to the edge and looks after him.] 
EJNAR
(schickt sich schweigend an zu gehen und blickt dem sich Entfernenden nach.) 
AGNES
(står et øjeblik som åndsfraværende; derpå farer hun op, ser sig urolig
om og spørger):

Gik solen ned? 
AGNES.
[Stands a moment lost in thought; then starts, looks about her uneasily, and asks.]
Is the sun set already? 
AGNES
(steht einen Augenblick wie geistesabwesend; dann fährt sie auf, sieht sich unruhig um und fragt:)
Verlosch die Sonne? 
EJNAR.
Nej, kun en sky
strøg for; nu lyser den påny. 
EINAR.
Nay,
A shadowing cloud; and now ’tis past. 
EJNAR.
Nur ein Flor
Verhüllt sie. Da! Schon kommt sie vor. 
AGNES.
Her blæser koldt. 
AGNES.
The wind is cold! 
AGNES.
Wie kalt der Wind hier bläst! 
EJNAR.
Det var et pust,
som jog igennem skaret just.
Her skal vi ned. 
EINAR.
Only a blast
That hurried by. Here lies our way. 
EJNAR.
Er weht
Dort durch den Sattel. Komm, hier geht
Der Weg hinab. 
AGNES.
Så sort mod sør
stod berget ej og stængte før. 
AGNES.
Yon mountain southward, sure, till now,
Wore not that black and beetling brow. 
AGNES,
(nach Süden weisend.)
So schwarz und nah
Stand doch vorhin der Berg nicht da. 
EJNAR.
Du så det ej for sang og leg,
før han dig skræmte, da han skreg.
Men lad ham gå sin bratte trap;
vi knytter legen, hvor den glap. 
EINAR.
Thou saw’st it not for game and glee
Ere with his cry lie startled thee.
Let him pursue his toilsome track,
And we will to our gambols back! 
EJNAR.
Des hattest Du vor Glück nicht acht,
Eh’ nicht sein Schrei Dich irr gemacht.
Doch mach’ er sich den Weg nur schwer,
Wir spielen weiter wie bisher. 
AGNES.
Nej, ikke nu; – nu er jeg træt. 
AGNES.
No, now I’m weary. 
AGNES.
Nein, nein, nicht jetzt, – ich bin’s nun satt. 
EJNAR.
Det er igrunden også jeg, –
og nedfor er ej vejen let,
som borte på den flade hej.
Men har vi højden bagom os,
da skal vi danse just på trods, –
ja, tifold mere vildt og fort,
end ellers vi det havde gjort. –
Se, Agnes, se den stribe blå,
som solens glød nu glittrer på;
snart kruser den sig, snart den ler,
snart er den sølv, snart er den rav;
det er det store, friske hav,
som du der yderst ude ser!
Og kan du se den mørke røg,
som længe langsmed leden strøg?
Og kan du se den sorte prik,
som nu just rundt om næsset gik?
Se, det er dampen; – din og min!
Nu står den fjorden lige ind!
Iaften står den ud fra fjord,
tilhavs, med dig og mig ombord! –
Der slører tågen tung og grå. –
Sig, Agnes, fik du øje på
hvor smukt sig hav og himmel malte? 
EINAR.
And indeed
I’m weary too, to tell the truth,—
And here our footing asks more heed
Than on you upland broad and smooth.
But once we’re on the level plain
We’ll dance defiantly once more,
Ay, in a tenfold wilder vein
And tenfold swifter than before.
See, Agnes, yon blue line that sparkles,
Fresh from the young sun’s morning kiss,
And now it dimples and now darkles,
Silver one moment, amber this;
It is the ocean glad and free
That in the distance thou dost see.
And seest thou the smoky track
In endless line to leeward spread?
And seest thou the point of black
Just rounding now the furthest head?
It is the steamer-thine and mine—
And now it speeds into the fjord,
Then out into the foaming brine
To-night with thee and me on board!—
The mists have veil’d the mountain brow—
Saw’st thou how vividly, but now,
Heaven’s image in the water woke! 
EJNAR.
Das gilt im Kern wohl auch von mir.
Auch geht’s bergabwärts nicht so glatt
Als auf dem flachen Rücken hier.
Doch sind wir drunten erst im Tal,
So tanzen wir just zehenmal
So wild und lustig durch die Welt,
Als eh’ er uns den Weg verstellt. –
Sieh, Agnes, was dort außen blaut,
Von Sonnenflimmern überbraut,
Sieh, wie es nun wie Silber blinkt
Und nun wie Bernstein, goldig schwer, –
Das ist das große, frische Meer,
Das von dort außen grüßt und winkt!
Und siehst Du dort im klaren Hauch
Den langen Streifen dunklen Rauch?
Und siehst Du dort das schwarze Ding,
Das just ums Vorgebirge ging?
Den Dampfer, Du, der Dein und mein?
Nun steuert er den Fjord herein.
Heut abend dampft er wieder fort,
In See, mit Dir und mir an Bord! –
Da deckt der Nebel alles zu. –
Sag’, Agnes, schickst Du denn kein Wort
Dem wunderbaren Schauspiel nach? 
AGNES
(ser åndsfraværende lige ud og siger):
Ja visst. Men sig mig om du så –? 
AGNES.
[Looking absently about her.]
Oh, yes. But tell me-sawest thou 
AGNES
(blickt verloren gerade aus und sagt:)
O ja. Doch sag’ mir, sahst auch Du –? 
EJNAR.
Hvad? 
EINAR.
What? 
EJNAR.
Was? 
AGNES
(uden at se på ham og dæmpet som i en kirke).
Hvor han vokste, mens han talte!
(hun går nedover stien. Ejnar følger.)



 
AGNES.
[In a hushed voiee, without looking at him.]
How he tower’d as he spoke?
[She goes down over the pass, EINAR follows.]



 
AGNES
(ohne ihn anzusehen und die Stimme dämpfend, als ob sie in einer Kirche wäre.)
Wie er wuchs, indes er sprach!
(Sie geht den Berg hinab. Ejnar folgt ihr.)



 
(Vej langs fjeldvæggen med vildt dyb udfor til højre. Ovenfor og bag berget skimtes større højder med tinder og sne.) 
[A path along the crags, with a wild valley beyond to the right. Above, and beyond the mountain, are glimpses of greater heights, with peaks and snow.] 
 
BRAND
(kommer oppe på stien, går nedover, standser midtvejs på en fremspringende knart og ser ned i dybet).
Ja, jeg kender mig igen!
Hvert et bådnøst, hver en grænd,
Jordfaldsbakken, osets birke,
og den gamle brune kirke,
elvekantens olderbuske,
alting kan fra barn jeg huske.
Men jeg tror, at mere gråt
er det nu, og mere småt;
og på berget skavlen hænger
mere yderligt end da,
har af dalens snevre himmel
skåret bort endnu en strimmel
luder, truer, skygger, stænger, –
stjæler mere sol ifra.
(sætter sig og ser langt udover.)
 
Fjorden. Var den og den gang
lige styg og lige trang?
Det er bygevejr. Der står
ind en råsejlsjagt for børen.
Sør, indunder hamrens skygge,
øjner jeg en bod, en brygge,
og der bag en rødmalt gård! –
Det er enkens gård på øren!
Enkens gård. Min barndoms hjem.
Minders minder myldrer frem.
Der, imellem strandens stene,
blev min barnesjæl alene. –
Over mig er klemslens vægt,
tyngslen af at stå i slægt
med en ånd, som altid peged
jordvendt, udenfor mit eget.
Alt, hvad stort jeg vilde før,
vimrer nu som bag et slør.
Modet, magten har mig sveget,
hug og sjæl blir slap og sprød;
her, ved nærmelsen af hjemmet,
ser jeg på mig selv som fremmed, –
vågner bunden, klippet, tæmmet,
Samson lig i skøgens skød.
(ser atter ned i dybet.)
 
Hvad er der for færd og virke?
Ud fra hver en plads og grænd
stævner kvinder, børn og mænd.
Snart i urd og snart i brækker
taber sig de lange rækker,
dukker atter op igen –
fremme ved den gamle kirke.
(rejser sig.)
O, jeg kan jer ud og ind,
slappe sjæle, sløve sind!
Hele eders Fadervor
har ej såpas viljevinge,
ikke såpas angstens drøn,
at deraf tilhimmels når, –
klangfuldt, som en røst skal klinge, –
andet end den fjerde bøn!
Den er landets løsen jo,
den er folkets feltråb blevet.
Ud af sammenhængen revet,
ind i alle hjerter skrevet,
ligger den som stormfordrevet
vrag af eders hele tro! –
Væk fra dette klumre slug!
Der er grubeluft herinde; –
her kan ingen fanes dug
flagre frit for friske vinde?
(vil gå; en sten kastes ovenfra og ruller nedigennem lien tæt ved ham.) 
BRAND.
[Comes up along the path, descends, stops half-way upon a jutting crag, and gazes into the valley.]
Yes, I know myself once more!
Every boat-house by the shore,
Every home; the landslip-fall,
And the inlet’s fringe of birch,
And the ancient, mouldcr’d church,
And the river alders, all
From my boyhood I recall.
But methinks it all has grown
Grayer, smaller than I knew;
Yon snow-cornice hangs more prone
Than of old it used to do,
From that scanty heaven encloses
Yet another strip of blue,
Beetles, looms, immures, imposes—
Steals of light a larger due.
[Sits down and gazes into the distance.]
 
And the fjord too. Crouch’d it then
In so drear and deep a den?
’Tis a squall. A square-rigg’d skiff
Scuds before it to the land.
Southward, shadow’d by the cliff,
I descry a wharf, a shed,
Then, a farm-house, painted red.—
’Tis the farm beside the strand!
’Tis the widow’s farm. The home
Of my childhood. Thronging come
Memories born of memories dead.
I, where yonder breakers roll,
Grew, a lonely infant-soul.
Like a nightmare on my heart
Weighs the burden of my birth,
Knit to one, who walks apart
With her spirit set to earth.
All the high emprise that stirr’d
In me, now is veil’d and blurr’d.
Force and valour from me fail,
Heart and soul grow faint and frail;
As I near my home, I change,
To my very self grow strange—
Wake, as baffled Samson woke,
Shorn and fetter’d, tamed and broke.
[Looks again down into the valley.]
 
What is stirring clown below?
Out of every garth they flow,
Troops of children, wives and men,
And in long lines meet and mingle,
Now among the rocks and shingle
Vanish, now emerge again;—
To the ancient Church they go.
[Rises.]
Oh, I know you, through and through!
Sluggard spirits, souls of lead!
All the Lord’s Prayer, said by you,
Is not with such anguish sped,
By such passion borne on high,
That one tittle thrills the sky
As a ringing human cry,
Save the prayer for daily bread!
That’s this people’s battle-call,
That’s the blazon of them all!
From its context pluck’d apart,
Branded deep in every heart—
There it lies, the tempest-tost
Wreckage of the Faith you’ve lost
Forth! out of this stifling pit!
Vault-like is the air of it! Not a
Flag may float unfurl’d
In this dead and windless world!
[He is going; a stone is thrown from above and rolls down the slope close by him.] 
BRAND
(wird oben auf dem Steig sichtbar, kommt ihn herab, bleibt aber mitten auf dem Wege an einem vorspringenden Felsstück stehen und blickt in die Tiefe nieder.)
Ja, ich kenn’ mich wieder aus!
Boots- um Bootsplatz, Haus um Haus,
Bergrutschhügel, Birkenstände,
Alter Kirche braun Gewände,
Erlgebüsch zu Baches Seiten. –
Alles wie vor alten Zeiten!
Aber, glaub’ ich, grauer doch,
Enger jede Mauer noch;
Und des Berges Schneedach hängt noch
Tiefer auf den kleinen Ort,
Schnitt dem armen Volk der Täler
Seinen Himmelsteil noch schmäler,
Drohet, lastet, schattet, – drängt noch,
Stiehlt noch mehr der Sonne fort.
(Setzt sich und sieht in die Ferne.)
 
War der Fjord auch dazumal
Schon so häßlich, eng und kahl?
Wie der Regen fegt! Da fliegt
Ein Raasegel breit zum Lande!
Dort ans Grau der Felswand liegt –
Hinter Boot und Steg im Sande –
Rotbraun ein Gehöft geschmiegt;
’s ist der Witwe Hof am Strande.
Alter Hof! Du sahst mich jung!
Fülle der Erinnerung!
Dort, am Strand voll nackter Steine,
War mein Kinderherz alleine. –
Über mir liegt’s dumpf und klamm,
Liegt’s wie Last, in einem Stamm
Heim zu sein, des Geist die Erde
Suchte, statt, was aus uns werde.
Was ich Herrliches gewollt,
Nun wie ferner Donner rollt.
Mut und Macht war nur Gebärde,
Herz und Faust verzagt dem Stoß.
Hab’ ich mich mir selbst verloren,
Zu viel Heimat aufbeschworen? –
So erwacht gezähmt, geschoren,
Simson in der Metze Schoß.
(Blickt wieder hinab in die Tiefe.)
 
Sieh, welch Leben und Begeben?
Überall aus Tür und Tor
Strömen Weiber, Männer vor.
Zwischen Erd- und Felsenhängen
Sieht man sich die Reihen drängen,
Bald bergab und bald empor; –
Und die Kirche scheint ihr Streben.
(Steht auf.)
O, wie Euch mein Blick durchdringt,
Schlaffe Seelen, schlaffe Sinne!
Eurem Vaterunser wohnt
Ja nur so viel Willen inne,
Ja nur so viel Ernst und Wahrheit,
Daß zu dem, der droben thront,
Mit des Klanges voller Klarheit
Nur die vierte Bitte klingt.
Die ist Eure Losung ja
Nun geworden und geblieben.
Als die einzige der sieben
Allen Herzen eingeschrieben,
Liegt sie nun, ein sturmvertrieben
Wrack des ganzen Glaubens da.
Fort! Es brütet wie der Fluch
Dumpfer Grabluft auf Euch allen!
Hier kann keiner Fahne Tuch
Frei vor frischen Winden wallen.
(Wendet sich zum Gehen; ein Stein fliegt von oben her und rollt den Steig herab, bis dicht vor seine Füße.) 
BRAND
(råber op).
Hej der! Hvem kaster sten?
(Gerd, en femtenårs pige, løber oppe på bergkammen med stene i forklædet.) 
BRAND.
[Calling upward.]
Ha! who throws stones there? 
BRAND
(ruft hinauf:)
Heda! Wer wirft da Steine?
(GERD, ein Mädchen von fünfzehn Jahren, läuft oben auf dem Kamm, die Schürze voller Steine.) 
GERD.
Han skreg!
Jeg traf!
(kaster igen.) 
GERD.
[A girl of fifteen, running along the crest with stones in her apron.]
Ho! Good aim!
He screams!
[She throws again.] 
GERD.
Ha!
Ich traf! Er schrie!
(Wirft abermals.) 
BRAND.
Hør, barn; stands denne leg! 
BRAND.
Hullo, child, stop that game! 
BRAND.
Was machst Du da! 
GERD.
Der sidder han foruden mén
og vipper på en vindfældt gren!
(kaster igen og skriger.)
Der kommer han så vild som før!
Hjælp! Hu! Han hugger mig med klør! 
GERD.
Without a hurt he’s sitting now,
And swinging on a wind-swept bough!
[She throws again and screams.]
Now fierce as ever he’s making for me.
Help! Hoo! With claws he’ll rend and gore me. 
GERD.
Dort wippt er sich in sichrer Rast
Auf einem windgebrochnen Ast!
(Wirft zum dritten Mal und schreit:)
Da kommt er wieder! Böses Tier!
Zu Hilfe! Hu! Er hackt nach mir! 
BRAND.
I Herrens navn –! 
BRAND.
In the Lord’s name—! 
BRAND.
In Gottes – 
GERD.
Hyss! Hvem er du?
Stå stilt, stå stilt; han flyver nu. 
GERD.
Whist! who are you?
Hold still, hold still; he’s flying. 
GERD.
Pst! Wer bist Du dort?
Steh still, steh still; jetzt fliegt er fort. 
BRAND.
Hvem flyver? 
BRAND.
Who? 
BRAND.
Wer? 
GERD.
Så du ikke høgen? 
GERD.
Didn’t you see the falcon fly? 
GERD.
Sahst du nicht den Fürchterlichen! 
BRAND.
Her? Nej. 
BRAND.
Here? No. 
BRAND.
Nein, nichts. 
GERD.
Den store stygge fugl
med kammen fladt på panden strøgen,
med rand om øjet rød og gul! 
GERD.
The laidly fowl with crest
Thwart on its sloping brow depress’d,
And red-and-yellow-circled eye. 
GERD.
Den Habicht voller Wut,
Den Schopf flach in die Stirn gestrichen,
Die Augenränder rot wie Blut! 
BRAND.
Hvor går din vej? 
BRAND.
Which is your way? 
BRAND.
Wo geht Dein Weg? 
GERD.
Til kirke. 
GERD.
To church I go. 
GERD.
Zur Kirche. 
BRAND.
Så?
Da kan vi to jo følge slå. 
BRAND.
Then we can go along together. 
BRAND.
Nun,
Den können wir zusammentun. 
GERD.
Vi to? Nej, jeg skal opad her. 
GERD.
[Pointing upward.]
We? But the way I’m bound is thither. 
GERD.
Wir? Nein, ich muß hier aufwärts. 
BRAND
(peger nedover).
Men der er kirken jo! 
BRAND.
[Pointing downward.]
But yonder is the church, you know! 
BRAND
(weist nach unten.)
Ja, –
Die Kirche liegt doch da
GERD
(ser hånligt smilende på ham og peger ned).
Den der? 
GERD.
[Pointing downward with a scornful smile.]
That yonder? 
GERD
(sieht ihn höhnisch lächelnd an und weist hinab.)
Wo? Da
BRAND.
Ja visst; kom med. 
BRAND.
Truly; come with me. 
BRAND.
Nun freilich; komm nur! 
GERD.
Nej; der er stygt! 
GERD.
No; yon is ugly. 
GERD.
Nein, mir graut! 
BRAND.
Stygt? Hvorfor? 
BRAND.
Ugly? Why? 
BRAND.
Dir graut? Wovor? 
GERD.
Jo, for der er småt. 
GERD.
Because it’s small. 
GERD.
Die ist zu klein. 
BRAND.
Hvor har du set en større bygt? 
BRAND.
Where did you see
A greater? 
BRAND.
Sahst Du schon größere gebaut? 
GERD.
En større? Å, det véd jeg godt.
Farvel!
(går opover.) 
GERD.
I could tell you, I.
Farewell.
[She turns away upwards.] 
GERD.
Schon größere? Das muß wohl sein.
Leb’ wohl!
(Steigt aufwärts.) 
BRAND.
Går der din kirkevej?
Den bær jo til den vilde hej. 
BRAND.
Lies t h e r e that church of yours?
Why, that way leads but to the moors. 
BRAND.
Geht dort Dein Kirchenpfad?
Der führt ja nach dem wilden Grat. 
GERD.
Følg med mig, du, så skal du se
en kirke bygt af is og sne! 
GERD.
Come with me, you; I’ve got to show
A church that’s built of ice and snow! 
GERD.
Die Kirche, Mann, zu der ich geh’,
Ist auferbaut aus Eis und Schnee. 
BRAND.
Af is og sne! Nu går det op!
Derinde mellem tind og top,
jeg komme kan fra gut ihug,
der findes skal et dalstrøgs slug;
Iskirken tror jeg det blev kaldt;
om den blev mange slags fortalt;
et frossent tjern er gulv og toft,
på skavlen ligger sneen kram
og spænder vidt sig, som et loft,
udover søndre væggens kam. 
BRAND.
Of ice and snow! I see the truth!
There, amid peak and precipice
As I remember from my youth,
There yawns a cavernous abyss;
“Ice-church” they call’d the place of old;
And of it many a talc was told;
A frozen tarn has paved the floor;
Aloft, in massy-piled blocks,
The gather’d snow-drifts slope and soar
Arch-like over the yawning rocks. 
BRAND.
Aus Eis und Schnee! Jetzt komm’ ich drauf!
Vernahm ich doch von Kindheit auf,
Da drinnen bärg’ der Gipfel Flucht
Die Wunder einer Gletscherschlucht,
Eiskirche, glaub’ ich, zubenannt.
Davon erzählt man viel im Land.
Der Grund sei ein gefrorner See,
Das Dach erstarrter Firnenschnee,
Der seine Wucht von Wand zu Wand
Wie eine weite Wölbung spannt. 
GERD.
Ja, det ser ud som is og fjeld,
men er nu kirke lige vel. 
GERD.
It seems a mountain cleft,-ah, yes,
It is a church, though, none the less. 
GERD.
Ja, nennt’s nur Fels- und Gletscherloch;
Das macht nichts; Kirche bleibt es doch. 
BRAND.
Gå aldrig did; et vindstøds kast
har tidtnok voldt at bræen brast;
et skrig, et rifleskud er nok – 
BRAND.
Never go there; a sudden gust
Has often crack’d that hollow crust;
A rifle shot, a scream, a whoop— 
BRAND.
Geh nicht dorthin; ein Wind erwacht, –
Die Kruste bricht, die Decke kracht, –
Ein Schrei, ein Schuß schon ist genug – 
GERD
(uden at høre på ham).
Kom med og se en rensdyrflok,
som skreden slog, så op den kom
ivår først med den store flom. 
GERD.
[Without listening to him.]
Just come and see a reindeer troop
Gulf’d in the fall, and never found
Till spring and the great thaw came round. 
GERD
(ohne auf ihn zu hören.)
Komm mit; dort liegt ein Renntierzug,
Der, abgestürzt, erst wenn es taut,
Im Lenz, die Freiheit wiederschaut. 
BRAND.
Gå aldrig did; der er ej trygt! 
BRAND.
Yonder is danger; go not near it! 
BRAND.
Geh nicht dahin, wo Tod Dir droht! 
GERD
(peger ned).
Gå aldrig did; for der er stygt! 
GERD.
[Pointing down.]
Yonder is foulness; thou must fear it! 
GERD
(nach unten weisend.)
Geh nicht dahin; denn dort ist Tod! 
BRAND.
Guds fred med dig. 
BRAND.
God’s peace with you! 
BRAND.
Gott sei mit Dir. 
GERD.
Kom heller med!
Deroppe messer fos og skred;
der præker vind på jøklens vold,
så du blir både hed og kold.
Og høgen slipper aldrig ind;
han slår sig ned på Svartetind, –
der sidder han, det styggetøj,
som hane på min kirkefløj. 
GERD.
Nay, this way pass!
Yonder the cataract’s singing Mass;
There on the crags the whistling weather
Preaches you hot and cold together.
Thither the hawk will ne’er steal in;
Down, down he sweeps from Svartetind,—
Yonder he sits, the ugly block,
Like my church-steeple’s weathercock. 
GERD.
So komm doch, komm!
Dort singt Lawin’ und Fall Dich fromm,
Dort predigt Dir der Gletscherwind,
Daß es Dich heiß und kalt durchrinnt.
Und fürchte nicht des Habichts Zorn;
Der setzt sich auf das schwarze Horn; –
Da hält der grause, finstre Gast
Als Hahn auf meinem Kirchturm Rast. 
BRAND.
Vild er din vej og vild din sjæl, –
en langelek med sprukken fjæl.
Af slet blir slet kun, slet og ret, –
men ondt til godt kan vendes let. 
BRAND.
Wild is thy way, and wild thy soul,—
A cittern with a shatter’d bowl.
Of dulness dulness is the brood,—
But evil’s lightly wou to good. 
BRAND.
Wild ist Dein Weg, Dein Geist ist wild,
Zersprungner Laute traurig Bild.
Gar leicht wird bös in gut verkehrt,
Nur Schlechtes ändert nie den Wert. 
GERD.
Der kommer han med vingesus!
Nu får jeg se at nå ihus!
Farvel; i kirken er jeg tryg, –
hu, hvor han kommer arg og styg!
(skriger.)
Kom ikke nær! Jeg kaster sten!
Slår du med klo, slår jeg med gren!
(flygter opover fjeldet.) 
GERD.
With whirring wings I hear him come!
I’ll e’en make shift to get me home!
In yonder church I’m safe,-farewell;
He’s on me,-hoo, how fierce and fell!
[She screams.]
I’ll throw a stone. No nearer, now!
If thou bast talons, I’ve a bough!
[She runs off up the mountain.] 
GERD.
Da rauscht sein Flügelschlag heran!
Jetzt heißt es heimwärts, fremder Mann!
Die Kirche ist mein sichres Haus, –
Hu, wie er ankommt, arg und graus!
(Schreit.)
Komm mir nicht nah! Laß mich in Ruh!
Hackst Du nach mir, so schlag’ ich zu!
(Flüchtet den Berg hinauf.) 
BRAND
(efter et ophold).
Se, det var og en kirkegæst.
I dal, – på hej, hvem gør det bedst?
Hvem vimrer værst og vildest frem,
hvem famler længst fra fred og hjem, –
det letsind som, med krans af løv,
lar legen gå langs brattest slug, –
det slapsind, som går vejen sløv,
fordi det så er skik og brug, –
det vildsind, som har slig en flugt,
at fast hvad ondt det ser, blir smukt? –
Til kamp på tvers, til kamp på langs
mod denne trippelallians!
Jeg ser mit kald; det glittrer frem,
som sol igennem glugg påklem!
Jeg véd mit hverv; de trolde tre
i faldet bøder verdens ve; –
får slægten dem først lagt i grav,
da viftes verdenspesten af!
Op; rust dig, sjæl! Dit sverd fra lænd!
Til kamp for himlens odelsmænd!
(han stiger ned i bygden.)



 
BRAND.
[After a pause.]
This was a church-goer, like the rest.
Mountain- or Dale-church, which is best?
Which wildest reel, which blindest grope,
Which furthest roam from home and hope:—
Light-heart who, crown’d with leafage gay,
Loves by the dizziest verge to play,—
Faint-hear t, who marches slack and slow,
Because old Wont will have it so;—
Wild-hear t, who, borne on lawless wings,
Sees fairness in the foulest things?
War front and rear, war high and low,
With this fell triple-banded foe!
I see my Call! It gleams ahead
Like sunshine through a loop-hole shed!
I know my task; these demons slain,
The sick Earth shall grow sound again;—
Once let them to the grave be given,
The fever-fumes of Earth shall fly!
Up, Soul, array thee! Sword from thigh!
To battle for the heirs of heaven!
[He descends to the hamlet.]



 
BRAND
(nach einer Pause.)
Bist auch ein Kirchgast. Der im Eis –
Und der im Tal –! Wem ziemt der Preis?
Wer tollt am wildesten hinaus,
Wer flieht am weitsten Heim und Haus, –
Der Leichtsinn, der mit Laub im Haar
Dahintanzt, allen Ernstes bar, –
Der Stumpfsinn, der des Weges trollt,
Weil’s schon die Väter so gewollt, –
Der Wahnsinn, der so grausam irrt,
Daß ihm schier gut aus böse wird?
Wohlan denn! Auf zum grimmen Tanz
Mit dieser Tripelallianz!
Hell grüßt mich mein Beruf –: So bricht
Durch aufgestoßne Fenster Licht!
Kein Rasten, bis dem Weh der Welt
Zur Sühne dieser Trollbund fällt!
Erst wenn das Grab die drei empfahn,
Dann ist die Pest von uns getan.
Auf, Seele! Schwert heraus! Es gilt
Den Kampf für Gottes Ebenbild!
(Er steigt nach dem Dorf hinab.)



 
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login