You are here: BP HOME > MI > Brand > fulltext
Brand

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionTitle
Click to Expand/Collapse OptionDramatis personæ
Click to Expand/Collapse OptionStage
Click to Expand/Collapse OptionACT I
Click to Expand/Collapse OptionACT II
Click to Expand/Collapse OptionACT III
Click to Expand/Collapse OptionACT IV
Click to Expand/Collapse OptionACT V
SKOLEMESTEREN.
Det mugne må i muldet ned;
det rådne er det færskes næring; –
her hules slægtens bryst af tæring,
og kan ej ondet hostes op, –
så ned i kisten med dets krop.
Ja, gæring er her, det er sikkert,
det observeres uden kikkert.
Hin dag, den gamle kirke faldt,
det var, som tog den med sig alt,
hvori vort liv til samme stund
slog rod og trevl og fandt sin grund. 
THE SCHOOLMASTER.
What moulders, in the mould’s its doom,
What rots must nourish what is fresh;
Their vitals canker and consume,
Let them cough up the imposthume,
Or to the grave with their dead flesh!
There’s ferment, yes; past fear or hope,
That’s plain without a telescope.
The day our ancient Church lay low,
Everything with it seem’d to go
Wherein our life struck root and found
Its home-soil and its native-ground. 
DER SCHULMEISTER.
Was schimmelt, muß hinab ins Grab,
Was fault, dient Frischem zur Ernährung; –
Die Brust der Zeit höhlt Schwindsuchtsfieber;
Und hustet sich der Hals nicht Luft, –
Dann nur gleich alles in die Gruft!
Ja, Gärung, Gärung ist hier, Lieber;
Das schmeckt der schlechtste Karrenschieber.
Als unser altes Kirchlein sank,
Da war’s, als würd’ nun alles schwank,
Drin unser Leben bis zur Stund’
Sein Heim gehabt und seinen Grund. 
KLOKKEREN.
Der kom en stilhed over mængden.
De havde råbt: riv ned, riv ned!
men skriget holdt ej ud i længden,
og mangen blev om øret hed
og skotted sky og stod betænkelig,
da bygdens gamle gudehus
for alvor skulde ned i grus, –
og mange fandt, den var ukrænkelig. 
THE SEXTON.
Then on the throng a stillness came.
“Down with it! Down with it!” they cried
At first; but soon that clamour died,
And many felt their ears a-flame,
And stole shy glances of distrust,
When the ancestral House of Prayer
Was to be levell’d-then and there,—
By hands unhallow’d, in the dust. 
DER KÜSTER.
Da fiel ein Schweigen auf die Menge.
Erst hatte sie: Reißt ein! geschrien,
Doch hielt das Schrei’n nicht auf die Länge,
Und manchem wurd’ doch schwül und schien
Doch der Verlust schier unersetzlich.
Man sah: nun war’s mit all dem aus;
Und plötzlich klang’s, das alte Haus
Wär’ eigentlich doch unverletzlich. 
SKOLEMESTEREN.
Men mængden mente, tusend bånd
dem knytted til det gamles ånd,
sålænge ej det nye slot
var viet ind solid og godt;
og derfor under angst og spænding
de agtede på tingens vending,
og blinked mod den store dag,
da stryges skal det slidte flag,
da friske farver frit skal flomme; –
dog, alt som spiret opad steg,
blev flokken mere taus og bleg, –
og nu, – ja nu er tiden omme. 
THE SCHOOLMASTER,.
But countless bonds, they fancied, knit
Them ever to the ghost of it,
So long as yonder Palace lack’d
The final seal of consecration;
And so in anguish’d expectation
They watch’d it growing into fact,
And blinked before the glorious End,
When the old tatter should descend
And the new colours flaunt the gale.
But ever as the spire upclomb
They grew more silent and more pale,
And now,-well, now the End is come. 
DER SCHULMEISTER.
Doch fühlte sie so lang’ sich noch
In des vergangnen Geistes Joch,
Als nicht das Schloß der neuen Zeit
Nach Fug und Recht war eingeweiht,
Und merkte drum mit Angst und Harren
Auf jeden frischgefügten Sparren
Und sah gespannt dem Tag entgegen,
Der alter Fahnen Niederlegen
Und neuer Fahnen Hissen fände.
Allein schon wie der Turm anstieg,
Wurd’ bang und bänger man – und schwieg;
Und jetzt – ja, jetzt stehn wir am Ende. 
KLOKKEREN
(peger ud til siden).
Se myldret! Både stor og liden
er stimlet hid. 
THE SEXTON.
Look at the throng. Both young and old
Swarm hither. 
DER KÜSTER
(zeigt nach der Seite hinaus.)
Seht nur die Masse! Weit und breit ist
Herbeigeströmt. 
SKOLEMESTEREN.
I tusendvis.
Hvor stilt det er! 
THE SCHOOLMASTER.
And by thousands told.-How still they are! 
DER SCHULMEISTER.
Zu Tausenden!
Wie still es ist! 
KLOKKEREN.
Og dog det dønner,
som havet dønner før en bris. 
THE SEXTON.
And yet they moan,
Like sea fore-feeling tempest’s fret. 
DER KÜSTER.
Und doch: wie wenn
Das Meer vor einem Sturm dumpf dröhnt! 
SKOLEMESTEREN.
Det folkehjertet er, som stønner; –
det er, som om der gik den viden
igennem dem, at stor er tiden;
det er, som om de stævntes ud
til thing og skulde bytte Gud.
Hør, hvor er presten? Jeg er klemt; –
jeg skulde ønske jeg var gemt! 
THE SCHOOLMASTER.
It is the People’s hearts that groan,
As if, with piercing doubts beset,
The great new age they (lid forebode,
Or were in solemn sessions met
To nominate another God.
Where, where’s the priest,-I stifle here.
Would heaven that I could disappear! 
DER SCHULMEISTER.
Das ist des Volkes Herz, das stöhnt, –
Ein Herz, das nun wohl bald so weit ist,
Zu würdigen, wie groß die Zeit ist.
Ist’s nicht, als ob zum Thing sie führen,
Sich einen neuen Gott zu küren!
Wo blieb der Pfarrer? Mir ist kraus;
Ich wollt’, ich säß’ versteckt zu Haus! 
KLOKKEREN.
Jeg med, jeg med! 
THE SEXTON.
I too, I WO! 
DER KÜSTER.
Ich auch, ich auch! 
SKOLEMESTEREN.
I slig en stund
en lodder ej sin egen bund;
hvert dyb et dybere har under;
en vil, en viger og en stunder! 
THE SCHOOLMASTER.
In hours like this
No man well knows how deep he is.
Each depth a deeper depth revealing,
We will, then will not, and then doubt— 
DER SCHULMEISTER.
In solcher Stund’
Erpeilt man nicht den eignen Grund;
Tief geht’s und immer tiefer nieder;
Man sinkt, man sträubt sich, sinket wieder – 
KLOKKEREN.
Ven! 
THE SEXTON.
My friend! 
DER KÜSTER.
Freund! 
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login