Bibliotheca Polyglotta

DE TOLV VILLENDENE.

THE TWELVE WILD DUCKS.

Det var en gang ei dronning som var ute og kjørte; det var om vinteren, og det hadde nettopp falt nysnø. Da hun hadde kommet et stykke på veien, tok hun til å blø neseblod og måtte gå ut av sleden.

Once on a time there was a Queen who was out driving, when there had been a new fall of snow in the winter; but when she had gone a little way, she began to bleed at the nose, and had to get out of her sledge.

Mens hun stod oppmed gjerdet og så på det røde blodet og den hvite snøen, kom hun til å tenke på at hun hadde tolv sønner og ingen datter, og så sa hun ved seg selv:

And so, as she stood there, leaning against the fence, and saw the red blood on the white snow, she fell a thinking how she had twelve sons and no daughter, and she said to herself,

- Hadde jeg ei datter så hvit som snø og så rød som blod, så kunne det gjerne være det samme med sønnene mine.

“If I only had a daughter as white as snow and as red as blood, I shouldn't care what became of all my sons.”

Det var nesten ikke sagt, før det kom ei trollkjerring til henne.

But the words were scarce out of her mouth before an old witch of the Trolls came up to her.

- Ei datter skal du få, sa hun, - og hun skal være så hvit som snø og så rød som blod, og så skal sønnene dine være mine; men du kan få ha dem hos deg til barnet er døpt.

“A daughter you shall have,” she said, “and she shall be as white as snow, and as red as blood; and your sons shall be mine, but you may keep them till the babe is christened.”

Da tida kom, fødte dronninga ei datter, og hun var så hvit som snø og så rød som blod, slik som trollkjerringa hadde lovet, og derfor kalte de henne også Snøhvit og Rosenrød.

So when the time came the Queen had a daughter, and she was as white as snow, and as red as blood, just as the Troll had promised, and so they called her “Snow-white and Rosy-red.”

Det ble stor glede i kongsgården, og dronninga var så glad at det ikke var noen måte på det; men da hun kom i hug det hun hadde lovt trollkjerringa, lot hun en sølvsmed gjøre tolv sølvskjeer, ei til hver prins, og så lot hun ham gjøre ei til, og den ga hun Snøhvit og Rosenrød.

Well, there was great joy at the King's court, and the Queen was as glad as glad could be; but when what she had promised to the old witch came into her mind, she sent for a silversmith, and bade him make twelve silver spoons, one for each prince, and after that she bade him make one more, and that she gave to Snow-white and Rosy-red.

Best prinsessa var døpt, ble prinsene omskapte til tolv villender og fløy sin vei, og de så ikke mer til dem; de var borte og de ble borte. Prinsessa vokste opp, og hun ble både stor og vakker, men hun var ofte så underlig og sørgmodig, og det var ikke noen som kunne skjønne hva det var som feilte henne.

But as soon as ever the Princess was christened, the Princes were turned into twelve wild ducks, and flew away. They never saw them again,-away they went, and away they stayed. So the Princess grew up, and she was both tall and fair, but she was often so strange and sorrowful, and no one could understand what it was that failed her.

Men så var det en kveld dronninga også var så sørgmodig, for hun hadde vel mange underlige tanker, når hun tenkte på sønnene sine, så sa hun til Snøhvit og Rosenrød:

But one evening the Queen was also sorrowful, for she had many strange thoughts when she thought of her sons. She said to Snow-white and Rosy-red,-

- Hvorfor er du så sørgmodig, barnet mitt? Er det noe som feiler deg, så si fra! Er det noe du vil ha, skal du få det.

“Why are you so sorrowful, my daughter? Is there anything you want? if so, only say the word, and you shall have it.”

- Å, jeg synes det er så ødslig, sa Snøhvit og Rosenrød, - alle andre har søsken, men jeg er så alene, jeg har ingen; det er det jeg sørger for.

“Oh, it seems so dull and lonely here,” said Snow-white and Rosy-red; “every one else has brothers and sisters, but I am all alone; I have none; and that's why I'm so sorrowful.”

- Du har også hatt søsken, min datter, sa dronninga, - jeg har hatt tolv sønner, som var brødrene dine, men alle dem ga jeg bort for å få deg, sa hun, og så fortalte hun hvordan alt var gått til.

“But you had brothers, my daughter,” said the Queen; “I had twelve sons who were your brothers, but I gave them all away to get you;” and so she told her the whole story.

Da prinsessa hørte det, hadde hun ikke ro på seg. Alt det dronninga gråt og bar seg, så hjalp det ikke, hun ville av sted, og hun syntes hun var skyld i alt sammen. Og til sist gikk hun da også fra kongsgården.

So when the Princess heard that, she had no rest; for, in spite of all the Queen could say or do, and all she wept and prayed, the lassie would set off to seek her brothers, for she thought it was all her fault; and at last she got leave to go away from the palace.

Hun gikk og hun gikk, så langt ut i den vide verden at du ikke skulle tro at så fin ei jomfru hadde orket gå så langt.

On and on she walked into the wide world, so far, you would never have thought-a young lady could have strength to walk so far.

En gang hadde hun gått i lang tid i en stor, stor skog. Så var det en dag hun var blitt trøtt og satte seg ned på ei tue, og der sovnet hun. Da drømte hun at hun gikk lenger inn i skogen til ei lita tømret stue, og der var brødrene hennes.

So, once, when she was walking through a great, great wood, one day she felt tired, and sat down on a mossy tuft and fell asleep. Then she dreamt that she went deeper and deeper into the wood, till she came to a little wooden hut, and there she found her brothers;

Med det samme våknet hun, og rett framfor seg så hun en oppgått sti i den grønne mosen, og den stien gikk dypere inn i skogen. Den fulgte hun, og langt om lenge kom hun også til slikt et lite tømmerhus som hun hadde drømt om.

just then she woke, and straight before her she saw a worn path in the green moss, and this path went deeper into the wood; so she followed it, and after a long time she came to just such a little wooden house as that she had seen in her dream.

Da hun kom inn i stua, var det ingen inne, men der sto tolv senger og tolv stoler og tolv skjeer, og tolv ting av alt som fantes.

Now, when she went into the room there was no one at home, but there stood twelve beds, and twelve chairs, and twelve spoons-a dozen of everything, in short.

Da hun fikk se det, ble hun så glad at hun ikke hadde vært så glad på mange år, for hun kunne straks skjønne at brødrene bodde der, og at det var dem som eide sengene og stolene og skjeene. Hun til å legge på varmen og sope og re sengene og koke mat og stelle og pynte det beste hun kunne; og da hun hadde kokt og laget til dem alle, så spiste hun selv, men skjea si glemte hun på bordet, og så køp hun inn under den yngste brorens seng og la seg der.

So when she saw that, she was so glad, she hadn't been so glad for many a long year, for she could guess at once that her brothers lived here, and that they owned the beds, and chairs, and spoons. So she began to make up the fire, and sweep the room, and make the beds, and cook the dinner, and to make the house as tidy as she could; and when she had done all the cooking and work, she ate her own dinner, and crept under her youngest brother's bed, and lay down there, but she forgot her spoon upon the table.

Ikke før hadde hun lagt seg, så hørte hun det suste og hvinte i lufta, og så kom alle tolv villendene farende inn; men i det samme de kom over dørstokken, ble de til prinser.

So she had scarcely laid herself down before she heard something flapping and whirring in the air, and so all the twelve wild ducks came sweeping in; but as soon as ever they crossed the threshold they became Princes.

-Å, så godt og varmt her er da! sa de, - Gud signe den som har lagt på varmen og kokt slik god mat til oss!

“Oh, how nice and warm it is in here,” they said. “Heaven bless him who made up the fire, and cooked such a good dinner for us.”

Og så tok de hver si sølvskje og skulle til å spise.

And so each took up his silver spoon, and was going to eat.

Men da hver hadde tatt sin, ble det enda ei liggende igjen, og den var så lik de andre at de ikke kunne skjelne den fra dem.

But when each had taken his own, there was one still left lying on the table, and it was so like the rest that they couldn't tell it from them.

Da så de på hverandre og undret seg.

- Det er skjea til søster vår, sa de, - og er skjea her, kan ikke hun være så langt unna heller.

“This is our sister's spoon,” they said; “and if her spoon be here, she can't be very far off herself.”

- Er det skjea til søster vår, og hun finnes her, så skal hun drepes, for hun er skyld i alt det vonde vi lider, sa den eldste av prinsene, og det lå hun under senga og hørte på.

“If this be our sister's spoon, and she be here,” said the eldest, “she shall be killed, for she is to blame for all the ill we suffer.” And this she lay under the bed and listened to.

- Nei, sa den yngste, - det var synd å drepe henne for det, hun kan ikke gjøre for det at vi lider vondt, skulle noen være skyld i det, måtte det være vår egen mor.

“No,” said the youngest; “'twere a shame to kill her for that. She has nothing to do with our suffering ill; for if any one's to blame, it's our own mother.”

De ga seg da til å lete etter henne både høyt og lavt, og til sist lette de under alle sengene også, og da de kom til den yngste prinsens seng, fant de henne og dro henne fram.

So they set to work hunting for her both high and low, and at last they looked under all the beds, and so when they came to the youngest Prince's bed, they found her, and dragged her out.

Den eldste prinsen ville igjen hun skulle drepes, men hun gråt og ba så vakkert for seg:

Then the eldest Prince wished again to have her killed, but she begged and prayed so prettily for herself.

- Å, kjære vene, drep meg ikke, sa hun, - jeg har gått i mange år og lett etter dere, dersom jeg kunne frelse dere, skulle jeg gjerne late mitt liv.

“Oh! gracious goodness! don't kill me, for I've gone about seeking you these three years, and if I could only set you free, I'd willingly lose my life.”

- Ja, vil du frelse oss, sa de, - så skal du få leve, for når du ville, så kunne du nok.

“Well!” said they, “if you will set us free, you may keep your life; for you can if you choose.”

- Ja, si meg bare hvordan det kan skje, så skal jeg gjøre hva det så er, sa prinsessa.

“Yes; only tell me,” said the Princess; “how it can be done, and I'll do it, whatever it be.”

- Du skal sanke myrdun, sa prinsene, - og den skal du karde og spinne og veve en vev av, og når du har gjort det, så skal du klippe og sy tolv luer, tolv skjorter og tolv kluter av den, en til hver av oss, og mens du gjør det, skal du verken tale eller le eller gråte. Kan du det, så er vi frelst.

“You must pick thistle-down,” said the Princes, “and you must card it, and spin it, and weave it; and after you have done that, you must cut out and make twelve coats, and twelve shirts, and twelve neckerchiefs, one for each of us, and while you do that, you must neither talk, nor laugh, nor weep. If you can do that, we are free.”

- Men hvor skal jeg få myrdun til så mange kluter og luer og skjorter fra? sa Snøhvit og Rosenrød.

“But where shall I ever get thistle-down enough for so many neckerchiefs, and shirts, and coats?” asked Snow-white and Rosy-red.

- Det skal vi nok vise deg, sa prinsene, og så tok de henne med seg ut på ei stor, stor myr; der sto det så fullt av myrdun og vagget i vinden og glinste i sola, så det skinte som snø lang vei av den.

“We'll soon shew you;” said the Princes; and so they took her with them to a great wide moor, where there stood such a crop of thistles, all nodding and nodding in the breeze, and the down all floating and glistening like gossamers through the air in the sunbeams.

Aldri hadde prinsessa sett så mye myrdun før, og hun på timen til å plukke og sanke, det beste og forteste hun vant, og når hun kom hjem om kvelden, så til å karde og spinne garn av myrdunen.

The Princess had never seen such a quantity of thistle-down in her life, and she began to pluck and gather it as fast and as well as she could; and when she got home at night she set to work carding and spinning yarn from the down.

Slik gikk det nå både godt og lenge. Hun sanket myrdun og kardet, og alt imellom stelte hun for prinsene. Hun kokte og hun redde opp sengene til dem, om kvelden kom de susende og brusende hjem som villender, om natten var de prinser, men så om morgenen fløy de av sted igjen og var villender hele dagen.

So she went on a long long time, picking, and carding, and spinning, and all the while keeping the Princes' house, cooking and making their beds. At evening home they came, flapping and whirring like wild ducks, and all night they were Princes, but in the morning off they flew again, and were wild ducks the whole day.

Men så hendte det en gang hun var på myra og skulle sanke myrdun - og tar jeg ikke i mist, så var det nok den siste gangen hun skulle dit - at den unge kongen som styrte riket, var ute på jakt, og kom ridende bort til myra og fikk se henne. Han stanset og undres på hvem den deilige jomfrua kunne være som gikk i myra og sanket myrdun, og han spurte henne om det også, og da han ikke fikk noe svar på det han spurte om, undredes han enda mer, og han syntes så vel om henne at han ville ta henne med seg hjem til slottet og gifte seg med henne. Så sa han til tjenerne sine at de skulle ta henne og sette henne opp på hesten hans. Snøhvit og Rosenrød, hun vred sine hender og gjorde miner til dem og pekte på sekkene hun hadde alt arbeidet sitt i, og da kongen skjønte hun ville ha dem med, sa han til tjenerne at de skulle ta og lesse på sekkene også. Da de hadde gjort det, ga prinsessa seg til tåls etter hvert, for kongen var både en snill mann og en vakker mann, og han var så blid og vennlig mot henne som en lerke. Men da de kom hjem til kongsgården, og den gamle dronninga, som var stemor hans, fikk se Snøhvit og Rosenrød, ble hun så arg og avindsyk over at hun var så vakker, at hun sa til kongen:

But now it happened once, when she was out on the moor to pick thistle-down, -and if I don't mistake, it was the very last time she was to go thither, -it happened that the young King who ruled that land was out hunting, and came riding across the moor and saw her. So he stopped there and wondered who the lovely lady could be that walked along the moor picking thistle-down, and he asked her her name, and when he could get no answer, he was still more astonished; and at last he liked her so much, that nothing would do but he must take her home to his castle and marry her. So he ordered his servants to take her and put her upon his horse. Snow-white and Rosy-red, she wrung her hands, and made signs to them, and pointed to the bags in which her work was, and when the King saw she wished to have them with her, he told his men to take up the bags behind them. When they had done that the Princess came to herself little by little, for the King was both a wise man and a handsome man too, and he was as soft and kind to her as a doctor. But when they got home to the palace, and the old Queen, who was his stepmother, set eyes on Snow-white and Rosy-red, she got so cross and jealous of her because she was so lovely, that she said to the king,-

- Kan du ikke skjønne det, at denne du har tatt med deg og som du vil gifte deg med, er ei heks, hun verken taler eller ler eller gråter. Kongen aktet ikke hva hun sa, men holdt bryllup og giftet seg med Snøhvit og Rosenrød, og de levde i stor glede og herlighet. Men hun glemte ikke å sy på skjortene for det.

“Can't you see now, that this thing whom you have picked up, and whom you are going to marry, is a witch. Why? she can't either talk, or laugh, or weep!” But the King didn't care a pin for what she said, but held on with the wedding, and married Snow-white and Rosy-red, and they lived in great joy and glory; but she didn't forget to go on sewing at her shirts.

Innen året var omme, fikk Snøhvit og Rosenrød en liten prins, og det ble den gamle dronninga enda mer ond og avindsyk for. Og da det led ut på natta, listet hun til Snøhvit og Rosenrød mens hun sov, tok barnet og kastet det i ormegården. Siden skar hun dronninga i fingeren og smurte blodet om munnen på henne, og gikk så til kongen.

So when the year was almost out Snow-white and Rosy-red brought a Prince into the world; and then the old Queen was more spiteful and jealous than ever, and at dead of night, she stole in to Snow-white and Rosy-red, while she slept, and took away her babe, and threw it into a pit full of snakes. After that she cut Snow-white and Rosy-red in her finger, and smeared the blood over her mouth, and went straight to the King.

- Kom nå og se, sa hun, - hva er det for en du har tatt til dronning. Nå har hun ett opp sitt eget barn!

“Now come and see,” she said, “what sort of a thing you have taken for your Queen; here she has eaten up her own babe.”

Da ble kongen sa ille ved at han nesten var gråteferdig, og sa:

Then the King was so downcast, he almost burst into tears, and said,-

- Ja, det må vel være sant, siden jeg ser det for mine øyne; men hun gjør det visst ikke oftere. For denne gangen vil jeg spare henne. Før året var omme, fikk hun en sønn igjen, og med ham gikk det akkurat liksom med den første. Stemor til kongen ble enda mer ond og avindsyk. Så listet hun seg inn til dronninga om natta mens hun sov, tok barnet og kastet det i ormegården, skar dronninga i fingeren og smurte blodet om munnen på henne, og så sa hun til kongen at hun hadde ett opp dette barnet og.

“Yes, it must be true, sure I see it with my own eyes; but she'll not do it again, I'm sure, and so this time I'll spare her life.” So before the next year was out she had another son, and the same thing happened. The King's step-mother got more and more jealous and spiteful. She stole in to the young Queen at night while she slept, took away the babe, and threw it into a pit full of snakes, cut the young Queen's finger, and smeared the blood over her mouth, and then went and told the King she had eaten up her own child.

Da ble kongen så bedrøvet at du aldri kan tro det, og så sa han:

Then the King was so sorrowful, you can't think how sorry he was, and he said,-

- Ja, det må vel være sant, siden jeg ser det for mine øyne; men hun vil visst ikke gjøre det oftere, så jeg vil spare henne denne gangen også.

“Yes, it must be true, since I see it with my own eyes; but she'll not do it again, I'm sure, and so this time too I'll spare her life.”

Før året var omme, fødte Snøhvit og Rosenrød en datter, og henne tok nå også den gamle dronninga og kastet i ormegården. Mens ungdronninga sov, skar hun henne i fingeren, smurte blodet om munnen på henne, og gikk så til kongen og sa:

Well! before the next year was out, Snow-white and Rosy-red brought a daughter into the world, and her, too, the old Queen took and threw into the pit full of snakes, while the young Queen slept. Then she cut her finger, smeared the blood over her mouth, and went again to the King and said,

- Nå kan du komme og se om det ikke er som jeg sier, at hun er ei heks, for nå har hun ett opp det tredje barnet sitt også.

“Now you may come and see if it isn't as I say; she's a wicked, wicked witch, for here she has gone and eaten up her third babe too.”

Da ble det slik sorg på kongen at det ikke var måte på det, for da kunne han ikke spare henne lenger, men måtte befale at hun skulle brennes levende på et bål.

Then the King was so sad, there was no end to it, for now he couldn't spare her any longer, but had to order her to be burnt alive on a pile of wood.

Da bålet sto i brann, og hun skulle settes på det, gjorde hun miner til dem, at de skulle ta tolv fjøler og legge dem rundt om bålet, og på dem la hun klutene og luene og skjortene til brødrene sine, men i skjorta til den yngste broren manglet det venstre ermet, det hadde hun ikke kunnet rekke å få ferdig.

But just when the pile was all a-blaze, and they were going to put her on it, she made signs to them to take twelve boards and lay them round the pile, and on these she laid the neckerchiefs, and the shirts, and the coats for her brothers, but the youngest brother's shirt wanted its left arm, for she hadn't had time to finish it.

Aldri før hadde de gjort dette, så hørte de det suste og bruste i lufta, og så kom det flygende tolv villender over skogen, og hver av dem tok sin kledning i nebbet og fløy av sted med.

And as soon as ever she had done that, they heard such a flapping and whirring in the air, and down came twelve, wild ducks flying over the forest, and each of them snapped up his clothes in his bill and flew off with them.

- Ser du nå, sa den slemme dronninga til kongen, - nå kan du riktig se at hun er ei heks, skynd deg nå og brenn henne før veden brenner opp.

“See now!” said the old Queen to the King, “wasn't I right when I told you she was a witch; but make haste and burn her before the pile burns low.”

- Å, sa kongen, - ved har vi nok av, vi har skogen å ta av. Jeg vil bie litt enda, for jeg har lyst til å se hva ende det blir på dette. I det samme kom de tolv prinsene ridende, så vakre og velvoksne som en ville se, men den yngste prinsen hadde en andevinge istedenfor den venstre armen.

“Oh!” said the King, “we've wood enough and to spare, and so I'll wait a bit, for I have a mind to see what the end of all this will be.” As he spoke, up came the twelve princes riding along, as handsome well-grown lads as you'd wish to see; but the youngest prince had a wild duck's wing instead of his left arm.

- Hva er på ferde? spurte prinsene.

“What's all this about?” asked the Princes.

- Min dronning skal brennes, for det hun er ei heks og har ett opp sine egne barn, svarte kongen.

”My Queen is to be burnt,” said the King, “because she's a witch, and because she has eaten up her own babes.”

-Hun har ikke ett opp barna sine, sa prinsene. - Tal nå, søster, nå har du frelst oss, frels nå deg selv!

“She hasn't eaten them at all,” said the Princes. “Speak now, sister; you have set us free and saved us, now save yourself.”

Så talte Snøhvit og Rosenrød og sa hvordan alt hadde gått til, at hver gang hun hadde falt i barselseng, hadde den gamle dronninga, stemor til kongen, listet seg inn til henne om natta, tatt barnet fra henne og skåret henne i fingeren og smurt blodet om munnen på henne. Og prinsene tok kongen og førte ham bort til ormegården; der lå de tre barna og lekte med ormer og padder, og deiligere barn kunne du ikke se for dine øyne!

Then Snow-white and Rosy-red spoke, and told the whole story; how every time she was brought to bed, the old Queen, the King's stepmother, had stolen into her at night, had taken her babes away, and cut her little finger, and smeared the blood over her mouth; and then the Princes took the King, and shewed him the snake-pit where three babes lay playing with adders and toads, and lovelier children you never saw.

Dem tok kongen med seg og bar dem bort til stemor si og spurte henne hva straff hun syntes den burde få som kunne ha hjerte til å forråde ei uskyldig dronning og tre så velsignende barn.

So the King had them taken out at once, and went to his stepmother, and asked her what punishment she thought that woman deserved who could find it in her heart to betray a guiltless Queen and three such blessed little babes.

- Den burde spennes mellom tolv utemte hester, så de hver tok sitt stykke, sa den gamle dronninga.

“She deserves to be fast bound between twelve unbroken steeds, so that each may take his share of her,” said the old Queen.

- Du har selv sagt dommen, og selv skal du få lide den med, sa kongen.

“You have spoken your own doom,” said the King, “and you shall suffer it at once.”

Og så ble den gamle, slemme dronninga spent mellom tolv utemte hester, som hver tok sitt stykke av henne.

So the wicked old Queen was fast bound between twelve unbroken steeds, and each got his share of her.

Men Snøhvit og Rosenrød tok kongen og barna sine og de tolv prinsene, og så reiste de hjem til foreldrene og fortalte det som hadde hendt dem. Og nå ble det stor fryd og glede over hele kongeriket, for det prinsessa var frelst og hadde frelst de tolv brødrene sine også.

But the King took Snow-white and Rosy-red, and their three children, and the twelve Princes; and so they all went home to their father and mother, and told all that had befallen them, and there was joy and gladness over the whole kingdom, because the Princess was saved and set free, and because she had set free her twelve brothers.

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=c986c29a-ac2e-11e3-942f-001cc4ddf0f4

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display