You are here: BP HOME > LON > OE02: Hávamál > fulltext
OE02: Hávamál

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionVerse 1-10
Click to Expand/Collapse OptionVerse 11-20
Click to Expand/Collapse OptionVerse 21-30
Click to Expand/Collapse OptionVerse 31-40
Click to Expand/Collapse OptionVerse 41-50
Click to Expand/Collapse OptionVerse 51-60
Click to Expand/Collapse OptionVerse 61-70
Click to Expand/Collapse OptionVerse 71-80
Click to Expand/Collapse OptionVerse 81-90
Click to Expand/Collapse OptionVerse 91-100
Click to Expand/Collapse OptionVerse 101-110
Click to Expand/Collapse OptionVerse 111-120
Click to Expand/Collapse OptionVerse 121-130
Click to Expand/Collapse OptionVerse 131-140
Click to Expand/Collapse OptionVerse 141-150
Click to Expand/Collapse OptionVerse 151-160
Click to Expand/Collapse OptionVerse 161-164
Hávamál 
Den Høie's ord
(Hǫ́vamǫ́l) 
HOVAMOL
The Ballad of the High One 
1.1.
Gáttir allar,
áðr gangi fram,
um skoðask skyli,
um skyggnast skyli,
þvíat óvíst er at vita
hvar óvinir
sitja á fleti fyrir.
 
1.
Alle de døre,
før ind du gaar,
skue til du skal,
skotte til du skal;
thi uvist er,
hvor uven sidder
borte i benkekraa.
 
1.
Within the gates|
ere a man shall go,
(Full warily let him watch,)
Full long let him look about him;
For little he knows|
where a foe may lurk,
And sit in the seats within.
 
2.
Gefendr heilir!
Gestr er inn kominn.
Hvar skal sitja sjá?
Mjǫk er bráðr
sá er á brǫndum skal
síns of freista frama.
 
2.
Gavmilde held!
gjest er ind traadt;
hvor skal han sette sig?
haardt den haster,
som held sig skal
søge i snekkens stavn.
 
2.
Hail to the giver!|
a guest has come;
Where shall the stranger sit?
Swift shall he be|
who with swords shall try
The proof of his might to make.
 
3.
Elds er þǫrf
þeims inn er kominn
ok á kné kalinn;
matar ok váða
er manni þǫrf,
þeim er hefir um fjall farit.
 
3.
Ild den trenger,
som ind er traadt
og om knæ er kold;
mad og klæder
den mand trenger,
som faret har om fjeld.
 
3.
Fire he needs|
who with frozen knees
Has come from the cold without;
Food and clothes|
must the farer have,
The man from the mountains come.
 
4.
Vatns er þǫrf
þeim er til verðar kømr,
þerru ok þjóðlaðar,
góðs um æðis,
ef sér geta mætti,
orðs ok endrþǫgu.
 
4.
Tvætt den trenger,
som treder til bords,
hilsen og haandedug;
velvilligt sind,
var det at faa,
tale og taushed til.
 
4.
Water and towels|
and welcoming speech
Should he find who comes to the feast;
If renown he would get,|
and again be greeted,
Wisely and well must he act.
 
5.
Vits er þǫrf
þeim er víða ratar,
dælt er heima hvat;
at augabragði verðr
sá er ekki kann
ok með snotrum sitr.
 
5.
Vid den trenger,
som vidt ferdes,
hjemme alt lempes let;
til under er,
den, intet kan
og blandt kloge kommer.
 
5.
Wits must he have|
who wanders wide,
But all is easy at home;
At the witless man|
the wise shall wink
When among such men he sits.
 
6.
At hyggjandi sinni
skylit maðr hrœsinn vera,
heldr gætinn at geði;
þá er horskr ok þǫgull
kømr heimisgarða til,
sjaldan verðr víti vǫrum,
þvíat óbrigðra vin
fær maðr aldregi
en manvit mikit.
 
6.
Ei af dit skjøn
du skryde skal,
heller vær vár i hug;
naar klog og taus
kommer til gaards,
sjelden sig vár forsér;
fastere ven
faar en aldrig
end meget mandevid.
 
6.
A man shall not boast|
of his keenness of mind,
But keep it close in his breast;
To the silent and wise|
does ill come seldom
When he goes as guest to a house;
(For a faster friend|
one never finds
Than wisdom tried and true.)
 
7.
Inn vari gestr,
er til verðar kømr,
þunnu hljóði þegir,
eyrum hlýðir,
en augum skoðar;
svá nýsisk fróðra hverr fyrir.
 
7.
Varsom gjest,
som til gilde naar,
tier i taushed stil;
lytter med ører,
med øjne ser;
føler saa klog sig for.
 
7.
The knowing guest|
who goes to the feast,
In silent attention sits;
With his ears he hears,|
with his eyes he watches,
Thus wary are wise men all.
 
8.
Hinn er sæll
er sér um getr
lof ok líknstafi;
ódælla er við þat
er maðr eiga skal
annars brjóstum í.
 
8.
Sæl er den,
som selv sig faar
lov og lindrings-ord;
mer utrygt det,
en eie skal
inden andens bryst.
 
8.
Happy the one|
who wins for himself
Favor and praises fair;
Less safe by far|
is the wisdom found
That is hid in another's heart.
 
9.
Sá er sæll
er sjálfr um á
lof ok vit meðan lifir,
þvíat ill ráð
hefir maðr opt þegit
annars brjóstum ór.
 
9.
Sæl er den,
som selv eier
for livet lov og vid;
thi onde raad
en ofte faar
udaf andens bryst.
 
9.
Happy the man|
who has while he lives
Wisdom and praise as well,
For evil counsel|
a man full oft
Has from another's heart.
 
10.
Byrði betri
berrat maðr brautu at
en sé manvit mikit;
auði betra
þykkir þat í ókunnum stað,
slíkt er válaðs vera.
 
10.
Byrde ei bedre
bær’ du paa vei
end meget mandevid
bedre end guld
paa grund ei kjendt,
trengendes trøst er det.
 
10.
A better burden|
may no man bear
For wanderings wide than wisdom;
It is better than wealth|
on unknown ways,
And in grief a refuge it gives.
 
11.
Byrði betri
berrat maðr brautu at
en sé mannvit mikit;
vegnest verra
vegra hann velli at
en sé ofdrykkja ǫls.
 
11.
Byrde ei bedre
bær’ du paa vei
end meget mandevid;
veikost verre
du paa vang ei faar
end overmaal af øl.
 
11.
A better burden|
may no man bear
For wanderings wide than wisdom;
Worse food for the journey|
he brings not afield
Than an over-drinking of ale.
 
12.
Era svá gott
sem gott kveða
ǫl alda sonum,
þvíat færa veit
er fleira drekkr
síns til geðs gumi.
 
12.
Ei er saa godt,
som godt er kaldt,
øl for mande-æt;
mindre manden,
jo mer han drikker,
mon vide til sit vid.
 
12.
Less good there lies|
than most believe
In ale for mortal men;
For the more he drinks|
the less does man
Of his mind the mastery hold.
 
13.
Óminnishegri heitir
sá er yfir ǫlðrum þrumir,
hann stelr geði guma;
þess fugls fjǫðrum
ek fjǫtraðr vark
í garði Gunnlaðar.
 
13.
Glemsels heire
over gilder staar,
stjeler den svendes sands;
i den fugls fjedre
jeg fjetret blev
hist i Gunnlod’s gaard.
 
13.
Over beer the bird|
of forgetfulness broods,
And steals the minds of men;
With the heron's feathers|
fettered I lay
And in Gunnloth's house was held.
 
14.
Ǫlr ek varð,
varð ofrǫlvi
at ins fróða Fjalars;
því er ǫlðr bazt
at aptr of heimtir
hverr sitt geð gumi.
 
14.
Drukken blev jeg,
blev døddrukken
hos Fjalar den frode jeg;
bedst er drikken,
bærer med sig
fra den hver svend sin sands.
 
14.
Drunk I was,|
I was dead-drunk,
When with Fjalar wise I was;
'Tis the best of drinking|
if back one brings
His wisdom with him home.
 
15.
Þagalt ok hugalt
skyli þjóðans barn
ok vígdjarft vera;
glaðr ok reifr
skyli gumna hverr,
unz sinn bíðr bana.
 
15.
Klog og taus skal
kongesønnen
være og djerv til dyst;
glad og munter
hver mand være,
til ledet er hans liv.
 
15.
The son of a king|
shall be silent and wise,
And bold in battle as well;
Bravely and gladly|
a man shall go,
Till the day of his death is come.
 
16.
Ósnjallr maðr
hyggsk munu ey lifa,
ef hann við víg varask,
en elli gefr
honum engi frið,
þótt honum geirar gefi.
 
16.
Livrædd mand
tror livet trygt,
er vár han kun for kamp;
men ælde gi’r
ham ingen fred,
om geir end gi’r ham den.
 
16.
The sluggard believes|
he shall live forever,
If the fight he faces not;
But age shall not grant him|
the gift of peace,
Though spears may spare his life.
 
17.
Kópir afglapi,
er til kynnis kømr,
þylsk hann um eða þrumir;
allt er senn,
ef hann sylg um getr,
uppi er þá geð guma.
 
17.
Glor den fjante,
som gjester folk,
mumler han eller maaber;
alt saa snart
en slurk han faar,
viser sig mandens vid.
 
17.
The fool is agape|
when he comes to the feast,
He stammers or else is still;
But soon if he gets|
a drink is it seen
What the mind of the man is like.
 
18.
Sá einn veit
er víða ratar
ok hefir fjǫlð um farit,
hverju geði
stýrir gumna hverr,
sá er vitandi er vits.
 
18.
Ene den ved,
som vidt ferdes,
og har faret flest,
hvad for sind
hver svend gjemmer,
har samling han og sands.
 
18.
He alone is aware|
who has wandered wide,
And far abroad has fared,
How great a mind|
is guided by him
That wealth of wisdom has.
 
19.
Haldit maðr á keri,
drekki þó at hófi mjǫð,
mæli þarft eða þegi;
ókynnis þess
vár þik engi maðr,
at þú gangir snemma at sofa.
 
19.
Mjødkrus ei spar,
dog med maade drik,
tal til tarv eller ti;
ingen til last
legger dig det,
at snart du sove gaar.
 
19.
Shun not the mead,|
but drink in measure;
Speak to the point or be still;
For rudeness none|
shall rightly blame thee
If soon thy bed thou seekest.
 
20.
Gráðugr halr,
nema geðs viti,
etr sér aldrtrega;
opt fær hlœgis,
er með horskum kømr,
manni heimskum magi.
 
20.
Slugvoren mand,
sandser han ei sig,
æder sig livs forlis;
tidt gjør maven,
tossen til nar,
kommer blandt kloge han.
 
20.
The greedy man,|
if his mind be vague,
Will eat till sick he is;
The vulgar man,|
when among the wise,
To scorn by his belly is brought.
 
21.
Hjarðir þat vitu
nær þær heim skulu
ok ganga þá af grasi;
en ósviðr maðr
kann ævagi
síns of mál maga.
 
21.
Hjordene ved,
naar hjem de skal,
og gaar af græsgang da;
men uklog mand,
han aldrig ved
paa sin mave maal.
 
21.
The herds know well|
when home they shall fare,
And then from the grass they go;
But the foolish man|
his belly's measure
Shall never know aright.
 
22.
Vesall maðr
ok illa skapi
hlær at hvívetna;
hittki hann veit,
er hann vita þyrfti,
at hann era vamma vanr.
 
22.
Usæl mand
og ond af sind
haaner hvad som hels;
hvad at vide var,
det ved han ei -
sig selv ei fri for feil.
 
22.
A paltry man|
and poor of mind
At all things ever mocks;
For never he knows,|
what he ought to know,
That he is not free from faults.
 
23.
Ósviðr maðr
vakir um allar nætr
ok hyggr at hvívetna;
þá er móðr
er at morgni kømr,
allt er víl sem var.
 
23.
Vidløs mand
vaager al nat,
har hvad som helst i hug;
er mødig saa,
naar morgnen gryr;
alt er da ynk som før.
 
23.
The witless man|
is awake all night,
Thinking of many things;
Care-worn he is|
when the morning comes,
And his woe is just as it was.
 
24.
Ósnotr maðr
hyggr sér alla vera
viðhlæjendr vini;
hittki hann fiðr,
þótt þeir um hann fár lesi,
ef hann með snotrum sitr.
 
24.
Uvittig mand
tror alle dem
venner, som venlig ler;
ei han ser
snarer ham lagt;
sidder blandt snilde han.
 
24.
The foolish man|
for friends all those
Who laugh at him will hold;
When among the wise|
he marks it not
Though hatred of him they speak.
 
25.
Ósnotr maðr
hyggr sér alla vera
viðhlæjendr vini;
þá þat finnr
er at þingi kømr,
at hann á formælendr fá.
 
25.
Uvittig mand
tror alle dem
venner, som venlig ler;
tidt han ser
til thinge stedt,
talsmænd han teller faa.
 
25.
The foolish man|
for friends all those
Who laugh at him will hold;
But the truth when he comes|
to the council he learns,
That few in his favor will speak.
 
26.
Ósnotr maðr
þykkisk allt vita,
ef hann á sér í vá veru;
hittki hann veit,
hvat hann skal við kveða,
ef hans freista firar.
 
26.
Uvittig mand
tror alt vide,
har han i vraa sig vern;
sandser ei det,
hvad han svare skal,
naar folk ham fritter ud.
 
26.
An ignorant man|
thinks that all he knows,
When he sits by himself in a corner;
But never what answer|
to make he knows,
When others with questions come.
 
27.
Ósnotr maðr,
er með aldir kømr,
þat er bazt at hann þegi;
engi þat veit
at hann ekki kann,
nema hann mæli til margt;
veita maðr,
hinn er vætki veit,
þótt hann mæli til margt.
 
27.
Uvittig mand
blandt andre stedt,
tryggest det er, han tier;
ingen det ved,
han intet kan,
mæler han ei for mangt.
Den, intet ved,
han ved end ei;
han mæler altfor mangt.
 
27.
A witless man,|
when he meets with men,
Had best in silence abide;
For no one shall find|
that nothing he knows,
If his mouth is not open too much.
(But a man knows not,|
if nothing he knows,
When his mouth has been open too much.)
 
28.
Fróðr sá þykkisk
er fregna kann
ok segja it sama;
eyvitu leyna
megu ýta sønir
því er gengr um guma.
 
28.
Ferm den tykkes,
som fritte kan,
saa og fortelle selv;
mande-æt ei
magter dølge
hvad gaar fra mand til mand.
 
28.
Wise shall he seem|
who well can question,
And also answer well;
Nought is concealed|
that men may say
Among the sons of men.
 
29.
Œrna mælir
sá er æva þegir
staðlausu stafi;
hraðmælt tunga,
nema haldendr eigi,
opt sér ógott um gelr.
 
29.
Ypper den,
der aldrig tier,
nok af unødig snak;
snarmælt tunge,
har tugt den ei,
galer sig tidt fortred.
 
29.
Often he speaks|
who never is still
With words that win no faith;
The babbling tongue,|
if a bridle it find not,
Oft for itself sings ill.
 
30.
At augabragði
skala maðr annan hafa,
þótt til kynnis komi;
margr þá fróðr þykkisk,
ef hann freginn erat
ok nái hann þurrfjallr þruma.
 
30.
Ingen til spot
skal anden have,
treffer i lag han end til;
spotte kan mangen,
som spurgt ei blir
og sidde faar i fred.
 
30.
In mockery no one|
a man shall hold,
Although he fare to the feast;
Wise seems one oft,|
if nought he is asked,
And safely he sits dry-skinned.
 
31.
Fróðr þykkisk,
sá er flótta tekr
gestr at gest hæðinn;
veita gǫrla,
sá er um verði glissir,
þótt hann með grǫmum glami.
 
31.
Tryg den tykkes,
som tar til flugt,
den gjest, som spotter gjest;
grant han ei ved,
som i gilde ler,
han holdt med gramme gjøn.
 
31.
Wise a guest holds it|
to take to his heels,
When mock of another he makes;
But little he knows|
who laughs at the feast,
Though he mocks in the midst of his foes.
 
32.
Gumnar margir
erusk gagnhollir
en at virði vrekask;
aldar róg
þat mun æ vera,
órir gestr við gest.
 
32.
Svende saa mange
er saare tro,
forliges dog ei i lag;
altid volder
det evig strid,
trætter gjest med gjest.
 
32.
Friendly of mind|
are many men,
Till feasting they mock at their friends;
To mankind a bane|
must it ever be
When guests together strive.
 
33.
Árliga verðar
skyli maðr opt fá,
nema til kynnis komi:
sitr ok snópir,
lætr sem sólginn sé
ok kann fregna at fá.
 
33.
Tidlig sig mad
man som tiest faa,
gaar en til grandfolk ei;
sidder han snogen,
ser slugen ud,
spørge kun sparsomt ved.
 
33.
Oft should one make|
an early meal,
Nor fasting come to the feast;
Else he sits and chews|
as if he would choke,
And little is able to ask.
 
34.
Afhvarf mikit
er til ills vinar,
þótt á brautu búi,
en til góðs vinar
liggja gagnvegir,
þótt hann sé firr farinn.
 
34.
Omvei lang
er til utro ven,
staar end ved sti hans hus;
men gjenvei gaar
til goden ven,
er han end langt af led.
 
34.
Crooked and far|
is the road to a foe,
Though his house on the highway be;
But wide and straight|
is the way to a friend,
Though far away he fare.
 
35.
Ganga skal,
skala gestr vera
ey í einum stað;
ljúfr verðr leiðr,
ef lengi sitr
annars fletjum á.
 
35.
Gaa man skal,
gjest skal ei være
stadig paa samme sted;
likt vorder led,
om lenge han
bier i andens benk.
 
35.
Forth shall one go,|
nor stay as a guest
In a single spot forever;
Love becomes loathing|
if long one sits
By the hearth in another's home.
 
36.
Bú er betra,
þótt lítit sé,
halr er heima hverr;
þótt tvær geitr eigi
ok taugreptan sal,
þat er þó betra en bœn.
 
36.
Bo er bedre
- brøstfeldigt end -
hjemme er husbond hver;
kun taugbendt tag
og to gjeder -
bedre er det dog end bøn.
 
36.
Better a house,|
though a hut it be,
A man is master at home;
A pair of goats|
and a patched-up roof
Are better far than begging.
 
37.
Bú er betra,
þótt lítit sé,
halr er heima hverr;
blóðugt er hjarta
þeim er biðja skal
sér í mál hvert matar.
 
37.
Bo er bedre
- brøstfeldigt end -
hjemme er husbond hver;
bløder dens hjerte,
som betle skal
sig mad til hvert et maal.
 
37.
Better a house,|
though a hut it be,
A man is master at home;
His heart is bleeding|
who needs must beg
When food he fain would have.
 
38.
Vápnum sínum
skala maðr velli á
feti ganga framarr,
þvíat óvíst er at vita
nær verðr á vegum úti
geirs of þǫrf guma.
 
38.
Fra sine vaaben
paa vang man skal
et fjed ei fjerne sig;
uvist at vide,
naar paa vei der kan
spørges om spyd for svend.
 
38.
Away from his arms|
in the open field
A man should fare not a foot;
For never he knows|
when the need for a spear
Shall arise on the distant road.
 
39.
Fannka ek mildan mann
eða svá matargóðan
at eigi væri þiggja þegit,
eða síns fjár
svági glǫggvan
at leið sé laun ef þegi.
 
39.
Fandt ei saa god jeg
og gavmild mand,
han tog ei tak igjen;
eller saa rund
med rigdom sin,
at led var løn, han fik.
 
39.
If wealth a man|
has won for himself,
Let him never suffer in need;
Oft he saves for a foe|
what he plans for a friend,
For much goes worse than we wish.
 
40.
Fjár síns,
er fengit hefir,
skylit maðr þǫrf þola;
opt sparir leiðum
þats hefir ljúfum hugat;
margt gengr verr en varir.
 
40.
Velstand den,
en vundet har,
negte ei nogen sig;
tidt faar uven,
hvad tenkt var ven;
gaar verre end ventet mangt.
 
40.
None so free with gifts|
or food have I found
That gladly he took not a gift,
Nor one who so widely|
scattered his wealth
That of recompense hatred he had.
 
41.
Vápnum ok váðum
skulu vinir gleðjask;
þat er á sjálfum sýnst;
viðrgefendr ok endrgefendr
erusk lengst vinir,
ef þat bíðr at verða vel.
 
41.
Vexle skal venner
vaaben og klæder,
det sees paa dem selv;
ligt lønnende
lengst er venner,
om alt gaar ellers vel.
 
41.
Friends shall gladden each other|
with arms and garments,
As each for himself can see;
Gift-givers' friendships|
are longest found,
If fair their fates may be.
 
42.
Vin sínum
skal maðr vinr vera
ok gjalda gjǫf við gjǫf;
hlátr við hlátri
skyli hǫlðar taka
en lausung við lygi.
 
42.
Ven skal man
sin ven være,
gave mod gave fly;
mod haan skal mænd
til haan tage,
mod løgn til tale løs.
 
42.
To his friend a man|
a friend shall prove,
And gifts with gifts requite;
But men shall mocking|
with mockery answer,
And fraud with falsehood meet.
 
43.
Vin sínum
skal maðr vinr vera,
þeim ok þess vin,
en óvinar síns
skyli engi maðr
vinar vinr vera.
 
43.
Ven skal man
sin ven være,
ham selv og saa hans ven;
men ingen mand
med uvens ven
være skulde ven.
 
43.
To his friend a man|
a friend shall prove,
To him and the friend of his friend;
But never a man|
shall friendship make
With one of his foeman's friends.
 
44.
Veiztu, ef þú vin átt,
þann er þú vel trúir,
ok vill þú af honum gott geta,
geði skaltu við þann blanda
ok gjǫfum skipta,
fara at finna opt.
 
44.
Véd du, har ven du,
som vel du tror,
vil af ham du fordel faa,
vexle du gaver
og vennesind,
far ham at finde tidt.
 
44.
If a friend thou hast|
whom thou fully wilt trust,
And good from him wouldst get,
Thy thoughts with his mingle,|
and gifts shalt thou make,
And fare to find him oft.
 
45.
Ef þú átt annan
þanns þú illa trúir,
vildu af honum þó gott geta,
fagrt skaltu við þann mæla
en flátt hyggja
ok gjalda lausung við lygi.
 
45.
Har du en anden,
du ilde tror,
vil af ham du dog fordel faa;
fagert du tale
men falskt tenke,
lønne med løsord løgn.
 
45.
If another thou hast|
whom thou hardly wilt trust,
Yet good from him wouldst get,
Thou shalt speak him fair,|
but falsely think,
And fraud with falsehood requite.
 
46.
Þat er enn of þann
er þú illa trúir
ok þér er grunr at hans geði,
hlæja skaltu við þeim
ok um hug mæla;
glík skulu gjǫld gjǫfum.
 
46.
End er om den,
du ilde tror,
og tvil om hans tro du har;
smile du til ham
og sledsk tale,
løn være gave lig.
 
46.
So is it with him|
whom thou hardly wilt trust,
And whose mind thou mayst not know;
Laugh with him mayst thou,|
but speak not thy mind,
Like gifts to his shalt thou give.
 
47.
Ungr var ek forðum,
fór ek einn saman,
þá varð ek villr vega;
auðigr þóttumsk
er ek annan fann;
maðr er manns gaman.
 
47.
Ung var jeg før,
ensom jeg fór,
gik jeg da vild af vei;
rig jeg tyktes
traf jeg en anden,
mand er mands gammen.
 
47.
Young was I once,|
and wandered alone,
And nought of the road I knew;
Rich did I feel|
when a comrade I found,
For man is man's delight.
 
48.
Mildir, frœknir
menn bazt lifa,
sjaldan sút ala;
en ósnjallr maðr
uggir hotvetna,
sýtir æ gløggr við gjǫfum.
 
48.
Modig og gavmild
mand bedst lever,
sjelden sig sorger gjør;
udygtig mand
ved alt ræddes;
klynker ved gaver gnidsk.
 
48.
The lives of the brave|
and noble are best,
Sorrows they seldom feed;
But the coward fear|
of all things feels,
And not gladly the niggard gives.
 
49.
Váðir mínar
gaf ek velli at
tveim trémǫnnum;
rekkar þat þóttusk,
er þeir ript hǫfðu,
neiss er nøkkviðr halr.
 
49.
Gangklæder mine
gav jeg paa vang
til tvende træmænd hen;
karle de tyktes,
da de klæder fik,
naadslig er nøgen mand.
 
49.
My garments once|
in a field I gave
To a pair of carven poles;
Heroes they seemed|
when clothes they had,
But the naked man is nought.
 
50.
Hrørnar þǫll,
sú er stendr þorpi á,
hlýrat henni bǫrkr né barr;
svá er maðr
sá er manngi ann,
hvat skal hann lengi lifa?
 
50.
Tørker toll,
som ved torpet staar,
verner ei bark ei bar;
saa med hver én,
hvem ingen har kjær,
hvi skal han lenge leve!
 
50.
On the hillside drear|
the fir-tree dies,
All bootless its needles and bark;
It is like a man|
whom no one loves,--
Why should his life be long?
 
51.
Eldi heitari
brennr með illum vinum
friðr fimm daga,
en þá slokknar
er inn sétti kømr
ok versnar allr vinskapr.
 
51.
Mer hed end ild
blandt uvenner
blusser fryd i dage fem;
men paa den sjette
den slukner hen,
og visner venskab alt.
 
51.
Hotter than fire|
between false friends
Does friendship five days burn;
When the sixth day comes|
the fire cools,
And ended is all the love.
 
52.
Mikit eitt
skala manni gefa,
opt kaupir sér í litlu lof;
með hálfum hleif
ok með hǫllu keri
fekk ek mér félaga.
 
52.
Gave kun stor
du give ei,
tidt lov med lidt er kjøbt;
med brødlev halv
og halvfyldt krus
fik jeg mig følgesvend.
 
52.
No great thing needs|
a man to give,
Oft little will purchase praise;
With half a loaf|
and a half-filled cup
A friend full fast I made.
 
53.
Lítilla sanda,
lítilla sæva,
lítil eru geð guma;
þvíat allir menn
urðut jafnspakir,
hálf er ǫld hvar.
 
53.
Grundt vand ved strande,
grundt vand i søer,
grundt er og svendes sind;
ei alle mænd
blev jevnkloge;
halv overalt vor æt!
 
53.
A little sand|
has a little sea,
And small are the minds of men;
Though all men are not|
equal in wisdom,
Yet half-wise only are all.
 
54.
Meðalsnotr
skyli manna hverr,
æva til snotr sé;
þeim er fyrða
fegrst at lifa
er vel margt vitu.
 
54.
Middels klog
hver mand være,
aldrig altfor klog;
for de folk
er fagrest liv,
som vel helt meget ved.
 
54.
A measure of wisdom|
each man shall have,
But never too much let him know;
The fairest lives|
do those men live
Whose wisdom wide has grown.
 
55.
Meðalsnotr
skyli manna hverr,
æva til snotr sé,
þvíat snotrs manns hjarta
verðr sjaldan glatt,
ef sá er alsnotr er á.
 
55.
Middels klog
hver mand være
aldrig altfor klog;
klog mands sind
er sjelden let,
véd den, det eier, alt.
 
55.
A measure of wisdom|
each man shall have,
But never too much let him know;
For the wise man's heart|
is seldom happy,
If wisdom too great he has won.
 
56.
Meðalsnotr
skyli manna hverr,
æva til snotr sé;
ørlǫg sín
viti engi fyrir,
þeim er sorgalausastr sefi.
 
56.
Middels klog
hver mand være,
aldrig altfor klog;
ingen sin skjebne
skue paa forhaand,
ham er sorgløsest sind.
 
56.
A measure of wisdom|
each man shall have,
But never too much let him know;
Let no man the fate|
before him see,
For so is he freest from sorrow.
 
57.
Brandr af brandi
brenn unz brunninn er,
funi kveykisk af funa;
maðr af manni
verðr af máli kuðr,
en til dœlskr af dul.
 
57.
Brender af brand
brand, til den brendt er,
lue tendes af lue;
mand ved, hvad mæles,
af mand blir kjendt,
men ved taushed taabe kun.
 
57.
A brand from a brand|
is kindled and burned,
And fire from fire begotten;
And man by his speech|
is known to men,
And the stupid by their stillness.
 
58.
Ár skal rísa
sá er annars vill
fé eða fjǫr hafa;
sjaldan liggjandi úlfr
lær of getr
né sofandi maðr sigr.
 
58.
Tidlig den staa op,
som tage vil
andens eie og liv;
liggende ulv
laar ei henter,
sovende mand ei seier.
 
58.
He must early go forth|
who fain the blood
Or the goods of another would get;
The wolf that lies idle|
shall win little meat,
Or the sleeping man success.
 
59.
Ár skal rísa
sá er á yrkjendr fá
ok ganga síns verka á vit;
margt of dvelr
þann er um morgin sefr;
hálfr er auðr und hvǫtum.
 
59.
Tidlig den staa op,
som har tjenere faa,
og til sin syssel se;
mangt en sinker
ved morgensøvn,
rask alt halvt er rig.
 
59.
He must early go forth|
whose workers are few,
Himself his work to seek;
Much remains undone|
for the morning-sleeper,
For the swift is wealth half won.
 
60.
Þurra skíða
ok þakinna næfra,
þess kann maðr mjǫt,
ok þess viðar,
er vinnask megi
mál ok misseri.
 
60.
Paa tørre ved
og tekke-næver,
paa det véd mand sig maal;
paa den ved,
som vare kan
høst og det hele aar.
 
60.
Of seasoned shingles|
and strips of bark
For the thatch let one know his need,
And how much of wood|
he must have for a month,
Or in half a year he will use.
 
61.
Þveginn ok mettr
ríði maðr þingi at,
þótt hann sét væddr til vel;
skúa ok bróka
skammisk engi maðr
né hests in heldr,
þótt hann hafit góðan.
 
61.
Toet og mæt
til thing du rid
om end i daarlig dragt;
ved sko og brog
du skam dig ei,
ei heller ved din hest,
er den end ei saa god.
 
61.
Washed and fed|
to the council fare,
But care not too much for thy clothes;
Let none be ashamed|
of his shoes and hose,
Less still of the steed he rides,
(Though poor be the horse he has.)
 
62.
Snapir ok gnapir,
er til sævar kømr,
ǫrn á aldinn mar;
svá er maðr
er með mǫrgum kømr
ok á formælendr fá.
 
62.
Snager og sturer,
til sø kommen,
ørn ved ældgamle hav;
saa er en mand,
blandt mange stedt,
der talsmænd han teller faa.
 
62.
When the eagle comes|
to the ancient sea,
He snaps and hangs his head;
So is a man|
in the midst of a throng,
Who few to speak for him finds.
 
63.
Fregna ok segja
skal fróðra hverr,
sá er vill heitinn horskr;
einn vita
né annarr skal;
þjóð veit ef þrír ro.
 
63.
Fritte og tale
hver tenksom mand,
om klog han kaldes vil;
én tør vide;
ei anden maa,
med tre al verden véd.
 
63.
To question and answer|
must all be ready
Who wish to be known as wise;
Tell one thy thoughts,|
but beware of two,--
All know what is known to three.
 
64.
Ríki sitt
skyli ráðsnotra
hverr í hófi hafa;
þá hann þat finnr
er með frœknum kømr
at engi er einna hvatastr.
 
64.
Sin magt skulde
hver myndig mand
have i tømme holdt;
finder han først
blandt fremferdsmænd,
at ingen er aller størst.
 
64.
The man who is prudent|
a measured use
Of the might he has will make;
He finds when among|
the brave he fares
That the boldest he may not be.
 
65.
Orða þeira
er maðr ǫðrum segir
opt hann gjǫld um getr.
 
65.
- - - - -
For ord, som er
en anden sagt,
en lidt faar svide saart.
 
65.
. . . .
. . . .
. . . .
. . . . .
Oft for the words|
that to others one speaks
He will get but an evil gift.
 
66.
Mikilsti snemma
kom ek í marga staði
en til síð í suma;
ǫl var drukkit,
sumt var ólagat,
sjaldan hittir leiðr í líð.
 
66.
Mangesteds kom jeg
meget for tidlig,
sommesteds og for sent;
ét gilde endt,
andet ei stelt,
sjelden treffer léd i lag.
 
66.
Too early to many|
a meeting I came,
And some too late have I sought;
The beer was all drunk,|
or not yet brewed;
Little the loathed man finds.
 
67.
Hér ok hvar
myndi mér heim of boðit,
ef þyrftak at málungi mat,
eða tvau lær hengi
at ins tryggva vinar,
þars ek hafða eitt etit.
 
67.
Hist og her blev
hjem jeg buden,
trengte jeg ei mad til maals,
eller to laar hang
hos trofast ven
for ét, som der jeg aad.
 
67.
To their homes men would bid|
me hither and yon,
If at meal-time I needed no meat,
Or would hang two hams|
in my true friend's house,
Where only one I had eaten.
 
68.
Eldr er beztr
með ýta sonum
ok sólar sýn,
heilyndi sitt
ef maðr hafa náir,
án við lǫst at lifa.
 
68.
Ild er bedst
for jordens slegt
og syn af solens lys,
faar en saa have
sin helse til,
fri for last i sit liv.
 
68.
Fire for men|
is the fairest gift,
And power to see the sun;
Health as well,|
if a man may have it,
And a life not stained with sin.
 
69.
Erat maðr alls vesall,
þótt hann sé illa heill;
sumr er af sonum sæll,
sumr af frændum,
sumr af fé œrnu,
sumr af verkum vel.
 
69.
Ei arm i alt,
om end ei karsk:
én er af sønner sæl,
én af frænder,
én af formue nok,
én af velgjort verk.
 
69.
All wretched is no man,|
though never so sick;
Some from their sons have joy,
Some win it from kinsmen,|
and some from their wealth,
And some from worthy works.
 
70.
Betra er lifðum
en sé illlifðum,
ey getr kvikr kú;
eld sá ek upp brenna
auðgum manni fyrir,
en úti var dauðr fyr durum.
 
70.
Bedre for livfør
end livløs mand,
karsk faar altid ko;
baal for rigmand
jeg brende saa –
ude laa død for dør.
 
70.
It is better to live|
than to lie a corpse,
The live man catches the cow;
I saw flames rise|
for the rich man's pyre,
And before his door he lay dead.
 
71.
Haltr ríðr hrossi,
hjǫrð rekr handarvanr,
daufr vegr ok dugir;
blindr er betri
en brenndr sé;
nýtr manngi nás.
 
71.
Halt rider hest,
haandløs gjæter,
døv holder stand i strid;
blind er bedre
end baalbrendt mand,
nytter ei nogen et lig.
 
71.
The lame rides a horse,|
the handless is herdsman,
The deaf in battle is bold;
The blind man is better|
than one that is burned,
No good can come of a corpse.
 
72.
Sonr er betri,
þótt sé síð of alinn,
eptir genginn guma;
sjaldan bautarsteinar
standa brautu nær,
nema reisi niðr at nið.
 
72.
Søn er bedre,
om sent og født,
der husbond heden gik;
bautastene
staar ei stien nær,
reiser ei slegt dem for slegt.
 
72.
A son is better,|
though late he be born,
And his father to death have fared;
Memory-stones|
seldom stand by the road
Save when kinsman honors his kin.
 
73.
Tveir ro eins herjar,
tunga er hǫfuðs bani,
er mér í heðin hvern
handar væni.
 
73.
Skjønt to i én hær,
tunge vóg hoved;
i kappe hver
knoer jeg venter.
 
73.
Two make a battle,|
the tongue slays the head;
In each furry coat|
a fist I look for.
 
74.
Nótt verðr feginn
sá er nesti trúir,
skammar ro skips rár,
hverf er haustgríma;
fjǫlð um viðrir
á fimm dǫgum
en meira á mánaði.
 
74.
Nat hilser glad,
den sin niste tror;
smaa er snekkens rær;
utryg er efteraarsnat;
veir i fem døgn
vexler hel tidt,
men i maaned mer.
 
74.
He welcomes the night|
whose fare is enough,
(Short are the yards of a ship,)
Uneasy are autumn nights;
Full oft does the weather|
change in a week,
And more in a month's time.
 
75.
Veita hinn
er vætki veit;
margr verðr af aurum api;
maðr er auðigr,
annar óauðigr,
skylit þann vítka vár.
 
75.
Ei den véd,
som intet véd:
mangen for guld bliver gjæk;
én er rig,
en anden arm -
legg ham ei det til last.
 
75.
A man knows not,|
if nothing he knows,
That gold oft apes begets;
One man is wealthy|
and one is poor,
Yet scorn for him none should know.
 
76.
Deyr fé,
deyja frændr,
deyr sjálfr it sama;
en orðstírr
deyr aldregi
hveim er sér góðan getr.
 
76.
Fæ, det dør,
frænder dør,
saa en selv og dør;
men ærens ry,
det aldrig dør
for hver, som navn opnaar.
 
76.
Among Fitjung's sons|
saw I well-stocked folds,--
Now bear they the beggar's staff;
Wealth is as swift|
as a winking eye,
Of friends the falsest it is.
 
77.
Deyr fé,
deyja frændr,
deyr sjálfr it sama;
ek veit einn
at aldrei deyr:
dómr um dauðan hvern.
 
77.
Fæ, det dør,
frænder dør,
saa en selv og dør;
ét jeg ved,
som aldrig dør:
dom om hver en død.
 
77.
Cattle die,|
and kinsmen die,
And so one dies one's self;
But a noble name|
will never die,
If good renown one gets.
 
78.
Fullar grindr
sá ek fyr Fitjungs sonum,
nú bera þeir vánar vǫl;
svá er auðr
sem augabragð,
hann er valtastr vina.
 
78.
Fold saa jeg fuld
for Fitjung’s børn –
nu bær’ de stodderstav;
saa ei eie
som øiets blink –
vankelmodigste ven.
 
78.
Cattle die,|
and kinsmen die,
And so one dies one's self;
One thing now|
that never dies,
The fame of a dead man's deeds.
 
79.
Ósnotr maðr
ef eignask getr
fé eða fljóðs munuð,
metnaðr honum þróask
en mannvit aldregi,
fram gengr hann drjúgt í dul.
 
79.
Uvittig mand
om han eie faar
gods eller kvindes gunst:
trods ham trives
men tanker ei -
gaar i daarskab drøit han frem.
 
79.
Certain is that|
which is sought from runes,
That the gods so great have made,
And the Master-Poet painted;
. . . . . . . . . .
. . . . . of the race of gods:
Silence is safest and best.
 
80.
Þat er þá reynt
er þú at rúnum spyrr
inum reginkunnum,
þeim er gørðu ginnregin
ok fáði fimbulþulr;
þá hefir hann bazt ef hann þegir.
 
80.
Røbes det ret,
blir om runer spurgt,
rundne fra guder,
dem skabermagter skar,
tegned den taler stor –
tryggest, han tier da.
 
80.
An unwise man,|
if a maiden's love
Or wealth he chances to win,
His pride will wax,|
but his wisdom never,
Straight forward he fares in conceit.
 
81.
At kveldi skal dag leyfa,
konu er brennd er,
mæki er reyndr er,
mey er gefin er,
ís er yfir kømr,
ǫl er drukkit er.
 
81.
Ved kveld ros dag,
kone, er hun brendt,
klinge, er den brugt,
kvinde, er hun gift,
is, kom du over,
øl, er det drukket.
 
81.
Give praise to the day at evening,|
to a woman on her pyre,
To a weapon which is tried,|
to a maid at wed lock,
To ice when it is crossed,|
to ale that is drunk.
 
82.
Í vindi skal við hǫggva,
veðri á sjó róa,
myrkri við man spjalla,
mǫrg eru dags augu;
á skip skal skriðar orka
en á skjǫld til hlífar,
mæki hǫggs
en mey til kossa.
 
82.
I storm feld stok,
i stille paa hav ro,
i mørke med mø tal,
mange er dags øine;
krev fart af skib,
af skjoldet vern,
af klinge hugg,
og kys af mø.
 
82.
When the gale blows hew wood,|
in fair winds seek the water;
Sport with maidens at dusk,|
for day's eyes are many;
From the ship seek swiftness,|
from the shield protection,
Cuts from the sword,|
from the maiden kisses.
 
83.
Við eld skal ǫl drekka
en á ísi skríða,
magran mar kaupa
en mæki saurgan,
heima hest feita
en hund á búi.
 
83.
Ved ild drik øl,
paa is du skrid,
kjøb smudsigt sverd
og slunken hingst,
fød hjemme hest
og hund paa støl.
 
83.
By the fire drink ale,|
over ice go on skates;
Buy a steed that is lean,|
and a sword when tarnished,
The horse at home fatten,|
the hound in thy dwelling.
 
84.
Meyjar orðum
skyli manngi trúa
né því er kveðr kona,
þvíat á hverfanda hvéli
váru þeim hjǫrtu skǫpuð,
brigð í brjóst um lagið.
 
84.
Kvindes ord
skal ingen tro,
ei hvad er mælt af mø;
paa hvirvlende hjul
blev dem hjerter skabt –
letsind i bryst dem lagt.
 
84.
A man shall trust not|
the oath of a maid,
Nor the word a woman speaks;
For their hearts on a whirling|
wheel were fashioned,
And fickle their breasts were formed.
 
85.
Brestanda boga,
brennanda loga,
gínanda úlfi,
galandi kráku,
rýtanda svíni,
rótlausum viði,
vaxanda vági,
vellanda katli,
 
85.
Bristende bue,
brendende lue,
gabende graaben,
galende kraake,
rytende rone,
rodløse stamme,
svulmende sø,
sydende kjedel,
 
85.
In a breaking bow|
or a burning flame,
A ravening wolf|
or a croaking raven,
In a grunting boar,|
a tree with roots broken,
In billowy seas|
or a bubbling kettle,
 
86.
fljúganda fleini,
fallandi báru,
ísi einnættum,
ormi hringlegnum,
brúðar beðmálum
eða brotnu sverði,
bjarnar leiki
eða barni konungs,
 
86.
Flyvende fligspyd,
faldende bølge,
natgammel is,
ormen i ring,
bruds ord paa bolster,
brustne klinge,
bjørnens legen
og barn af konge,
 
86.
In a flying arrow|
or falling waters,
In ice new formed|
or the serpent's folds,
In a bride's bed-speech|
or a broken sword,
In the sport of bears|
or in sons of kings,
 
87.
sjúkum kálfi,
sjálfráða þræli,
vǫlu vilmæli,
val nýfelldum;
 
87.
Sygnende kalv,
selvraadig træl,
fjende nys feldt
fristende volve.
 
87.
In a calf that is sick|
or a stubborn thrall,
A flattering witch|
or a foe new slain.
 
88.
akri ársánum
trúi engi maðr
né til snemma syni
- veðr ræðr akri
en vit syni,
hætt er þeira hvárt -
 
88.
Tidlig saadd sæd
tro ei nogen,
ei heller søn for snart;
raader veir for sæd
og vid for søn –
tvivlsomme begge to.
 
88.
In a brother's slayer,|
if thou meet him abroad,
In a half-burned house,|
in a horse full swift--
One leg is hurt|
and the horse is useless--
None had ever such faith|
as to trust in them all.
 
89.
bróðurbana sínum,
þótt á brautu mœti,
húsi hálfbrunnu,
hesti alskjótum
- þá er jór ónýtr
ef einn fótr brotnar -
verðit maðr svá tryggr
at þessu trúi ǫllu.
 
89.
Broders morder,
selv mødt paa vei,
halvbrendte hus,
hesten hel snar –
folen ei duer,
om fod er brudt –
vær ei saa tryg,
du tror alt det.
 
89.
Hope not too surely|
for early harvest,
Nor trust too soon in thy son;
The field needs good weather,|
the son needs wisdom,
And oft is either denied.
 
90.
Svá er friðr kvenna
þeira er flátt hyggja
sem aki jó óbryddum
á ísi hálum,
teitum, tvévetrum
ok sé tamr illa,
eða í byr óðum
beiti stjórnlausu,
eða skyli haltr henda
hrein í þáfjalli.
 
90.
Saa kvinders tro,
der tenker falskt,
som fór du paa glatis
med ganger uskodd,
toaaring kaad,
ei temmet vel,
stevned i storm
med styreløst skib,
eller halt jog rén
paa høifjeld bart.
 
90.
The love of women|
fickle of will
Is like starting o'er ice|
with a steed unshod,
A two-year-old restive|
and little tamed,
Or steering a rudderless|
ship in a storm,
Or, lame, hunting reindeer|
on slippery rocks.
 
91.
Bert ek nú mæli,
þvíat ek bæði veit,
brigðr er karla hugr konum;
þá vér fegrst mælum
er vér flást hyggjum,
þat tælir horska hugi.
 
91.
Klart jeg nu taler,
kjender jo begge:
falsk er mands hug mod mø;
fagrest er talt,
naar falskest tenkt.;
sligt snærer ædles sind.
 
91.
Clear now will I speak,|
for I know them both,
Men false to women are found;
When fairest we speak,|
then falsest we think,
Against wisdom we work with deceit.
 
92.
Fagrt skal mæla
ok fé bjóða
sá er vill fljóðs ást fá,
líki leyfa
ins ljósa mans;
sá fær er frjár.
 
92.
Fagert den tale,
friste med gaver,
som vinde vil vivs gunst;
lyse ternes
legem rose –
beiler vel fanger brud.
 
92.
Soft words shall he speak|
and wealth shall he offer
Who longs for a maiden's love,
And the beauty praise|
of the maiden bright;
He wins whose wooing is best.
 
93.
Ástar firna
skyli engi maðr
annan aldregi;
oft fá á horskan
er á heimskan né fá
lostfagrir litir.
 
93.
Elskov aldrig
andre man skulde
legge haardt til last;
tenksom slaar tidt,
hvad ei taabe slaar,
hin den lokkende lød.
 
93.
Fault for loving|
let no man find
Ever with any other;
Oft the wise are fettered,|
where fools go free,
By beauty that breeds desire.
 
94.
Eyvitar firna
er maðr annan skal
þess er um margan gengr guma;
heimska ór horskum
gørir hǫlða sonu
sá inn máttki munr.
 
94.
Legge du aldrig
andre til last,
hvad times mangen mand;
dumme fra kloge
gjør døgnets børn
hin svare sandsers magt.
 
94.
Fault with another|
let no man find
For what touches many a man;
Wise men oft|
into witless fools
Are made by mighty love.
 
95.
Hugr einn þat veit
er býr hjarta nær,
einn er hann sér um sefa;
øng er sótt verri
hveim snotrum manni
en sér øngu at una.
 
95.
Hugen kun ved,
hvad bor hjertet nær,
ene om sit sind den er;
varmhjertet mand
er ei verre sott
end fryd ei at finde mer.
 
95.
The head alone knows|
what dwells near the heart,
A man knows his mind alone;
No sickness is worse|
to one who is wise
Than to lack the longed-for joy.
 
96.
Þat ek þá reynda
er ek í reyri sat
ok vættak míns munar;
hold ok hjarta
var mér in horska mær,
þeygi ek hana at heldr hefik.
 
96.
Sanded jeg det,
da i siv jeg sad
og lengted mod min lyst;
legem og liv var
livsalig mø mig,
derfor dog mer ei min.
 
96.
This found I myself,|
when I sat in the reeds,
And long my love awaited;
As my life the maiden|
wise I loved,
Yet her I never had.
 
97.
Billings mey
ek fann beðjum á
sólhvíta sofa;
jarls ynði
þótti mér ekki vera
nema við þat lík at lifa.
 
97.
Billings mø jeg
paa bolster fandt
sove som solen lys;
jarls lykke
tiden mig tyktes,
om ei favne den mø jeg fik.
 
97.
Billing's daughter|
I found on her bed,
In slumber bright as the sun;
Empty appeared|
an earl's estate
Without that form so fair.
 
98.
Auk nær aptni
skaltu, Óðinn, koma,
ef þú vilt þér mæla man;
allt eru óskǫp,
nema einir viti
slíkan lǫst saman.
 
98.
«End mod aftnen,
Oden! du komme,
vil vinde du det viv;
vé kun og vaade,
véd fler end to
sammen slig en synd.»
 
98.
"Othin, again|
at evening come,
If a woman thou wouldst win;
Evil it were|
if others than we
Should know of such a sin."
 
99.
Aptr ek hvarf
ok unna þóttumsk
vísum vilja frá;
hitt ek hugða
at ek hafa mynda
geð hennar allt ok gaman.
 
99.
Hen jeg gik,
hige jeg tyktes,
fra sands og samling bort;
haabed for vist,
have jeg skulde
al hendes lengsel og lyst.
 
99.
Away I hastened,|
hoping for joy,
And careless of counsel wise;
Well I believed|
that soon I should win
Measureless joy with the maid.
 
100.
Svá kom ek næst
at in nýta var
vígdrótt ǫll um vakin;
með brennandum ljósum
ok bornum viði,
svá var mér vilstígr of vitaðr.
 
100.
Kom jeg saa end,
at al den djerve
vagtflok vaagen slod;
med blus i brand
og baaren spaan
blev vaadesti mig vist.
 
100.
So came I next|
when night it was,
The warriors all were awake;
With burning lights|
and waving brands
I learned my luckess way.
 
101.
Ok nær morgni,
er ek var enn um kominn,
þá var saldrótt um sofin;
grey eitt ek þá fann
innar góðu konu
bundit beðjum á.
 
101.
End mod morgnen,
som jeg atter kom,
sovnet var salens vagt;
tæve da traf jeg
ved trofast vivs
leie lenket fast.
 
101.
At morning then,|
when once more I came,
And all were sleeping still,
A dog found|
in the fair one's place,
Bound there upon her bed.
 
102.
Mǫrg er góð mær,
ef gǫrva kannar,
hugbrigð við hali;
þá ek þat reynda
er it ráðspaka
teygða ek á flærðir fljóð;
háðungar hverrar
leitaði mér it horska man,
ok hafða ek þess vætki vífs.
 
102.
Mangen mø god,
er grant hun kjendt,
mod mænd bær’ svig i sind;
det jeg prøved
da prude viv
jeg lokked mig til lyst;
sanked al haan mig
den snilde mø,
og vandt jeg slet ei det viv.
 
102.
Many fair maids,|
if a man but tries them,
False to a lover are found;
That did I learn|
when I longed to gain
With wiles the maiden wise;
Foul scorn was my meed|
from the crafty maid,
And nought from the woman I won.
 
103.
Heima glaðr gumi
ok við gesti reifr,
sviðr skal um sig vera,
minnigr ok málugr,
ef hann vill margfróðr vera,
opt skal góðs geta;
fimbulfambi heitir
sá er fátt kann segja,
þat er ósnotrs aðal.
 
103.
Hjemme vær glad
og mod gjester huld,
vár om dig selv dog vær;
mindsom og maalsnild,
vil mangt du vide,
tidt om det gode tal;
tosse han kaldes,
som tale ei ved;
uvittigs art er det.
 
103.
Though glad at home,|
and merry with guests,
A man shall be wary and wise;
The sage and shrewd,|
wide wisdom seeking,
Must see that his speech be fair;
A fool is he named|
who nought can say,
For such is the way of the witless.
 
104.
Inn aldna jǫtun ek sótta,
nú em ek aptr um kominn,
fátt gat ek þegjandi þar;
mǫrgum orðum
mælta ek í minn frama
í Suttungs sǫlum.
 
104.
Jotnen graa traf jeg,
kom atter hjem,
stum vandt jeg der ei stort;
mælte til gavn mig
med mangt et ord
i Suttungs sale hist.
 
104.
I found the old giant,|
now back have I fared,
Small gain from silence I got;
Full many a word,|
my will to get,
I spoke in Suttung's hall.
 
105.
Gunnlǫð mér um gaf
gullnum stóli á
drykk ins dýra mjaðar;
ill iðgjǫld
lét ek hana eptir hafa
síns ins heila hugar,
síns ins svára sefa.
 
105.
Gunnlod gav mig
paa gyldenstol
drik af den dyre mjød;
løn saa léd jeg
lod hende faa
for sin trøste tro,
for sin hede hug.
 
105.
The mouth of Rati|
made room for my passage,
And space in the stone he gnawed;
Above and below|
the giants' paths lay,
So rashly I risked my head.
 
106.
Rata munn
létumk rúms um fá
ok um grjót gnaga;
yfir ok undir
stóðumk jǫtna vegir;
svá hætta ek hǫfði til.
 
106.
Rate’s mund
lod jeg rum mig faa
og bide der i bjerg
over og under
laa jotners vei,
lagde saa liv jeg til.
 
106.
Gunnloth gave|
on a golden stool
A drink of the marvelous mead;
A harsh reward|
did I let her have
For her heroic heart,
And her spirit troubled sore.
 
107.
Vel keypts litar
hefi ek vel notit,
fás er fróðum vant,
þvíat Óðrerir
er nú upp kominn
á alda vés jaðar.
 
107.
Vel kjøbt lykke
vel jeg har nydt,
færrest for klog slaar feil;
thi Odrere
op nu er kommen
til mandehjemmets hegn.
 
107.
The well-earned beauty|
well I enjoyed,
Little the wise man lacks;
So Othrörir now|
has up been brought
To the midst of the men of earth.
 
108.
Ifi er mér á
at ek væra enn kominn
jǫtna gǫrðum ór,
ef ek Gunnlaðar né nytak,
innar góðu konu,
þeirar er lǫgðumk arm yfir.
 
108.
Uvist, om jeg
end var kommen
ud af jotners gaard,
uden Gunnlod’s hjelp,
det gode viv,
som armen om mig slog.
 
108.
Hardly, methinks,|
would I home have come,
And left the giants' land,
Had not Gunnloth helped me,|
the maiden good,
Whose arms about me had been.
 
109.
Ins hindra dags
gengu hrímþursar
Háva ráðs at fregna
Háva hǫllu í;
at Bǫlverki þeir spurðu,
ef hann væri með bǫndum kominn
eða hefði honum Suttungr of sóit.
 
109.
Ret næste dag
Rimthurser drog
at høre til den høie
i den høies hal;
fritted om Bolverk
frelst var hos guder,
eller ham Suttung slog.
 
109.
The day that followed,|
the frost-giants came,
Some word of Hor to win,
(And into the hall of Hor;)
Of Bolverk they asked,|
were he back midst the gods,
Or had Suttung slain him there?
 
110.
Baugeið Óðinn
hygg ek at unnit hafi,
hvat skal hans tryggðum trúa?
Suttung svikinn
hann lét sumbli frá
ok grœtta Gunnlǫðu.
 
110.
Ed paa ringen
Oden jo svor -
hvi da hans tilsagn tro?
Suttung daared
for drikken han
og voldte Gunnlod graad.
 
110.
On his ring swore Othin|
the oath, methinks;
Who now his troth shall trust?
Suttung's betrayal|
he sought with drink,
And Gunnloth to grief he left.
 
111.
Mál er at þylja
þular stóli á
Urðarbrunni at;
sá ek ok þagðak,
sá ek ok hugðak,
hlýdda ek á manna mál;
of rúnar heyrða ek dœma,
né um ráðum þǫgðu,
Háva hǫllu at,
Háva hǫllu í,
heyrða ek segja svá:
 
111.
Tid er at tale
fra talerstol
ude ved Urds brønd;
saa jeg og tied,
saa jeg og tenkte,
lytted til mandemaal.
Om runer jeg hørte,
ei om raad de taug
ved den høies hal,
i den høies hal
hørte jeg saa det sagt:
 
111.
It is time to chant|
from the chanter's stool;
By the wells of Urth I was,
I saw and was silent,|
I saw and thought,
And heard the speech of Hor.
(Of runes heard I words,|
nor were counsels wanting,
At the hall of Hor,
In the hall of Hor;
Such was the speech I heard.)
 
112.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
nótt þú rísat
nema á njósn sér
eða þú leitir þér innan út staðar.
 
112.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige, nemmer du,
gode, om gjemmer du:
reis ei ved nat dig,
røgter ei vagt du,
eller dig tvinger trang.
 
112.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,---
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
Rise not at night,|
save if news thou seekest,
Or fain to the outhouse wouldst fare.
 
113.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
fjǫlkunnigri konu
skalatu í faðmi sofa,
svá at hon lyki þik liðum.
 
113.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige; nemmer du,
gode, om gjemmer du:
sov ei hos kvinde
kyndig i troldom,
saa hun dig favner fast.
 
113.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,--
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
Beware of sleep|
on a witch's bosom,
Nor let her limbs ensnare thee.
 
114.
Hon svá gørir
at þú gáir eigi
þings né þjóðans máls;
mat þú villat
né mannskis gaman,
ferr þú sorgafullr at sofa.
 
114.
Hun saa gjør,
du gi’r ei agt
paa thing og konges krav;
mad by’r dig mod
og mænds samkvem,
sorgfuld du sove gaar.
 
114.
Such is her might|
that thou hast no mind
For the council or meeting of men;
Meat thou hatest,|
joy thou hast not,
And sadly to slumber thou farest.
 
115.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
annars konu
teygðu þér aldregi
eyrarúnu at.
 
115.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige, nemmer du,
gode, om gjemmer du:
andens kvinde
aldrig du maa dig
hilde til hjertensven.
 
115.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,--
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
Seek never to win|
the wife of another,
Or long for her secret love.
 
116.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
á fjalli eða firði
ef þik fara tíðir,
fástu at virði vel.
 
116.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige, nemmer du,
gode, om gjemmer du:
om ad fjeld eller fjord
fare dig lyster,
faa du dig niste nok.
 
116.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,--
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
If o'er mountains or gulfs|
thou fain wouldst go,
Look well to thy food for the way.
 
117.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
illan mann
láttu aldregi
óhǫpp at þér vita,
þvíat af illum manni
fær þú aldregi
gjǫld ins góða hugar.
 
117.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nermme;
nyttige, nemmer du,
gode, om gjemmer du:
onde mand du
aldrig lade
vide vanheld dit;
af onde mand
du aldrig faar
for din tillid tak.
 
117.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,--
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
An evil man|
thou must not let
Bring aught of ill to thee;
For an evil man|
will never make
Reward for a worthy thought.
 
118.
Ofarla bíta
ek sá einum hal
orð illrar konu;
fláráð tunga
varð honum at fjǫrlagi
ok þeygi um sanna sǫk.
 
118.
Saa jeg til ulivs
saare en mand
ord af kvinde arg;
tredske tunge
tog ham af dage,
og for ei skjellig skyld.
 
118.
I saw a man|
who was wounded sore
By an evil woman's word;
A lying tongue|
his death-blow launched,
And no word of truth there was.
 
119.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
veiztu, ef þú vin átt,
þanns þú vel trúir,
far þú at finna opt,
þvíat hrísi vex
ok hávu grasi
vegr er vætki trøðr.
 
119.
Raader;dig Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige, nemmer du
gode, om gjemmer du:
vid, har du ven,
som vel du tror,
far ham at finde tidt;
thi gror med krat
og græs saa høit
den gangsti, ingen gaar.
 
119.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,--
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
If a friend thou hast|
whom thou fully wilt trust,
Then fare to find him oft;
For brambles grow|
and waving grass
On the rarely trodden road.
 
120.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
góðan mann
teygðu þér at gamanrúnum
ok nem líknargaldr meðan þú lifir.
 
120.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige, nemmer du,
gode, om gjemmer du:
god mand drag dig
til gammensord,
trøstord i tide lær.
 
120.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,--
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
A good man find|
to hold in friendship,
And give heed to his healing charms.
 
121.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
vin þínum
ver þú aldregi
fyrri at flaumslitum;
sorg etr hjarta
ef þú segja né náir
einhverjum allan hug.
 
121.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme; .
nyttige, nemmer du,
gode, om gjemmer du:
mod din ven
være du aldrig
først til bratte brud;
sorg tærer sind,
om ei sagt du faar
til én din hele hug.
 
121.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,-
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
Be never the first|
to break with thy friend
The bond that holds you both;
Care eats the heart|
if thou canst not speak
To another all thy thought.
 
122.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
orðum skipta
þú skalt aldregi
við ósvinna apa,
 
122.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige, nemmer du,
gode, om gjemmer du:
ord skal du
aldrig skifte
med en daare dum.
 
122.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,--
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
Exchange of words|
with a witless ape
Thou must not ever make.
 
123.
Þvíat af illum manni
mundu aldregi
góðs laun um geta,
en góðr maðr
mun þik gørva mega
líknfastan at lofi.
 
123.
Thi af onde mand
du aldrig vil
for godt faa løn igjen;
men gode mand
dig gjøre kan
mildt i munde dømt.
 
123.
For never thou mayst|
from an evil man
A good requital get;
But a good man oft|
the greatest love
Through words of praise will win thee.
 
124.
Sifjum er þá blandat,
hver er segja ræðr
einum allan hug;
allt er betra
en sé brigðum at vera;
era sá vinr ǫðrum
er vilt eitt segir.
 
124.
Sambyrd er sluttet,
naar sige en faar
en anden al sin hug;
alt er bedre
end usand være,
ei ven, den kun godord gi’r.
 
124.
Mingled is love|
when a man can speak
To another all his thought;
Nought is so bad|
as false to be,
No friend speaks only fair.
 
125.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
þrimr orðum senna
skalatu þér við verra mann;
opt inn betri bilar,
þá er inn verri vegr.
 
125.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige, nemmer du,
gode, om gjemmer du:
træt med den verre
ei tre ord end;
bedre sig bøied tidt,
der hvor den verre vóg.
 
125.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,--
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
With a worse man speak not|
three words in dispute,
Ill fares the better oft
When the worse man wields a sword.
 
126.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
skósmiðr þú verir
né skeptismiðr,
nema þú sjálfum þér sér;
skór er skapaðr illa
eða skapt sé rangt,
þá er þér bǫls beðit.
 
126.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige, nemmer du,
gode, om gjemmer du:
sko du ei gjøre,
skaft ei til vaaben,
er til dig selv det ei;
sko kan trenge,
skaft være vindt,
da er dig ønsket ondt.
 
126.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,-
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
A shoemaker be,|
or a maker of shafts,
For only thy single self;
If the shoe is ill made,|
or the shaft prove false,
Then evil of thee men think.
 
127.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
hvars þú bǫl kannt
kveð þú þér bǫlvi at
ok gefat þínum fjándum frið.
 
127.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige, nemmer du,
gode, om gjemmer du:
ser du skade voldt,
du det skade kald,
giv ei din fjende fred.
 
127.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,--
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
If evil thou knowest,|
as evil proclaim it,
And make no friendship with foes.
 
128.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
illu feginn
ver þú aldregi,
en lát þér at góðu getit.
 
128.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige, nemmer du,
gode, om gjemmer du:
glad ved det onde
aldrig du være,
i det gode din glede find.
 
128.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,--
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
In evil never|
joy shalt thou know,
But glad the good shall make thee.
 
129.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
upp líta
skalatu í orrostu
- gjalti glíkir
verða gumna synir -
síðr þitt um heilli halir.
 
129.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige, nemmer du,
gode, om gjemmer du:
op du stirre
i strid ei skal –
gribe kan galskab
gjæves sønner –
at folk dig forfjetrer ei.
 
129.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,--
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
Look not up|
when the battle is on,--
(Like madmen the sons|
of men become,--)
Lest men bewitch thy wits.
 
130.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
ef þú vilt þér góða konu
kveðja at gamanrúnum
ok fá fǫgnuð af,
fǫgru skaldu heita
ok láta fast vera;
leiðisk manngi gótt, ef getr.
 
130.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige, nemmer du, gode, om gjemmer du:
vil du kvinde god
faa til gammensord
og fange fryd deraf,
fagert da lov
og fast lad staa;
forsmaadd er ei gave god.
 
130.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,-
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
If thou fain wouldst win|
a woman's love,
And gladness get from her,
Fair be thy promise|
and well fulfilled;
None loathes what good he gets.
 
131.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
varan bið ek þik vera,
ok eigi of varan;
ver þú við ǫl varastr
ok við annars konu
ok við þat it þriðja
at þjófar né leiki.
 
131.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige, nemmer du,
gode, om gjemmer du:
vár du være,
for vár dog ei,
várest du vær mod øl;
og mod andens viv
og mod det tredje,
at tyv dig ei narrer.
 
131.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,-
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
I bid thee be wary,|
but be not fearful;
(Beware most with ale or another's wife,
And third beware|
lest a thief outwit thee.)
 
132.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
at háði né hlátri
hafðu aldregi
gest né ganganda.
 
132.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige, nemmer du,
gode, om gjemmer du:
til haan og spot
have du aldrig
gjest eller ferdesfolk.
 
132.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,-
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
Scorn or mocking|
ne'er shalt thou make
Of a guest or a journey-goer.
 
133.
Opt vitu ógǫrla
þeir er sitja inni fyrir
hvers þeir ro kyns er koma;
erat maðr svá góðr
at galli né fylgi
né svá illr at einugi dugi.
 
133.
Ofte ei ved ret
de indendørs,
hvad folk der farer frem;
ingen saa brav,
at brøst ei følger,
saa arm, at han intet kan
 
133.
Oft scarcely he knows|
who sits in the house
What kind is the man who comes;
None so good is found|
that faults he has not,
Nor so wicked that nought he is worth.
 
134.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
at hárum þul
hlæ þú aldregi,
opt er gott þat er gamlir kveða;
opt ór skǫrpum belg
skilin orð koma,
þeim er hangir með hám
ok skollir með skrám
ok váfir með vilmǫgum.
 
134.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige, nemmer du,
gode, om gjemmer du:
graahærd taler
gjekke du aldrig,
lidt godt er af gamle talt;
tidt fra skrumpne skind
kommer skjønsomt ord –
som med kaller har kaar,
med gubberne gaar
og stavrer med stakler om.
 
134.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,--
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
Scorn not ever|
the gray-haired singer,
Oft do the old speak good;
(Oft from shrivelled skin|
come skillful counsels,
Though it hang with the hides,
And flap with the pelts,
And is blown with the bellies.)
 
135.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
gest þú né geyja
né á grind hrekir,
get þú váluðum vel.
 
135.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige, nemmer du,
gode, om gjemmer du:
vær gjest ei gram,
ei fra grind ham driv,
trengende vær til trøst.
 
135.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,--
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
Curse not thy guest,|
nor show him thy gate,
Deal well with a man in want.
 
136.
Ramt er þat tré
er ríða skal
ǫllum at upploki;
baug þú gef,
eða þat biðja mun
þér læs hvers á liðu.
 
136.
Sterk er den stang,
som stige skal
alle til indgang fri;
gave du und,
ellers ønskes dig
paa lemmer alskens ondt.
 
136.
Strong is the beam|
that raised must be
To give an entrance to all;
Give it a ring,|
or grim will be
The wish it would work on thee.
 
137.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir,
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr:
hvars þú ǫl drekkir
kjós þú þér jarðar megin,
þvíat jǫrð tekr við ǫlðri
en eldr við sóttum,
eik við abbindi,
ax við fjǫlkynngi,
hǫll við hýrógi
- heiptum skal mána kveðja -
beiti við bitsóttum
en við bǫlvi rúnar,
fold skal við flóði taka.
 
137.
Raader dig, Loddfaavne!
raad du nemme;
nyttige, nemmer du,
gode, om gjemmer du:
der du øl drikker,
søg dig jordens kraft!
jord staar mod øl,
ild mod sygdom,
ég mod haardsott,
ax mod troldom,
hal mod huskiv,
mod had maanen,
græsgang mod gnagsott,
mod gift runer,
faste jord mod flom.
 
137.
I rede thee, Loddfafnir!|
and hear thou my rede,--
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
When ale thou drinkest)|
seek might of earth,
(For earth cures drink,|
and fire cures ills,
The oak cures tightness,|
the ear cures magic,
Rye cures rupture,|
the moon cures rage,
Grass cures the scab,|
and runes the sword-cut;)
The field absorbs the flood.


138.
Now are Hor's words|
spoken in the hall,
Kind for the kindred of men,
Cursed for the kindred of giants:
Hail to the speaker,|
and to him who learns!
Profit be his who has them!
Hail to them who hearken!
 
138.
Veit ek at ek hekk
vindga meiði á
nætr allar níu
geiri undaðr
ok gefinn Óðni,
sjálfr sjálfum mér,
á þeim meiði
er manngi veit
hvers af rótum renn.
 
138.
Véd jeg, jeg hang
paa vindige træ
alle de nætter ni,
med geir saaret
og given Oden,
selv hen til mig selv;
oppe paa træet,
som ingen véd,
af hvad rod det randt.
 
139.
I ween that I hung|
on the windy tree,
Hung there for nights full nine;
With the spear I was wounded,|
and offered I was
To Othin, myself to myself,
On the tree that none|
may ever know
What root beneath it runs.
 
139.
Við hleifi mik sældu
né við hornigi;
nýsta ek niðr,
nam ek upp rúnar,
œpandi nam,
fell ek aftr þaðan.
 
139.
Med lev de ei hjalp mig
ei med læskedrik,
saa jeg mig nøie ned;
tog jeg op runer,
tog dem og raabte –
faldt saa igjen, derfra.
 
140.
None made me happy|
with loaf or horn,
And there below I looked;
I took up the runes,|
shrieking I took them,
And forthwith back I fell.
 
140.
Fimbulljóð níu
nam ek af inum frægja syni
Bǫlþorns, Bestlu fǫður,
ok ek drykk of gat
ins dýra mjaðar
ausinn Óðreri.
 
140.
Gavnraad jeg ni
fik af gjæve søn
til Bolthorn, Bestla’s far,
og drik jeg fik
af dyre mjød
øst udaf Odrere.
 
141.
Nine mighty songs|
I got from the son
Of Bolthorn, Bestla's father;
And a drink I got|
of the goodly mead
Poured out from Othrörir.
 
141.
Þá nam ek frævask
ok fróðr vera
ok vaxa ok vel hafask;
orð mér af orði
orðs leitaði,
verk mér af verki
verks leitaði.
 
141.
Spired af frø jeg
og fuldklog blev,
voxed og triv’des vel
ord mig af ord
ord fremkaldte,
verk mig af verk
verk fremkaldte.
 
142.
Then began I to thrive,|
and wisdom to get,
I grew and well I was;
Each word led me on|
to another word,
Each deed to another deed.
 
142.
Rúnar munt þú finna
ok ráðna stafi,
mjǫk stóra stafi,
mjǫk stinna stafi,
er fáði fimbulþulr
ok gørðu ginnregin
ok reist Hroptr rǫgna.
 
142.
Tegn vil du treffe,
tolkede stave,
helt store stave,
helt sterke stave,
tegned dem taler stor,
gjorde dem guddomsmagt,
hug dem Rogna-Hropt.
 
143.
Runes shalt thou find,|
and fateful signs,
That the king of singers colored,
And the mighty gods have made;
Full strong the signs,|
full mighty the signs
That the ruler of gods doth write.
 
143.
Óðinn með ásum,
en fyr álfum Dáinn,
Dvalinn dvergum fyrir,
Ásviðr jǫtnum fyrir,
ek reist sjálfr sumar.
 
143.
Oden hos æser,
for alver Daaen,
Dvalen for dvergeflok,
Alsvinn end
for jotners æt,
somme hugg jeg selv.
 
144.
Othin for the gods,|
Dain for the elves,
And Dvalin for the dwarfs,
Alsvith for giants|
and all mankind,
And some myself I wrote.
 
144.
Veiztu hvé rísta skal?
Veiztu hvé ráða skal?
Veiztu hvé fá skal?
Veiztu hvé freista skal?
Veiztu hvé biðja skal?
Veiztu hvé blóta skal?
Veiztu hvé senda skal?
Veiztu hvé sóa skal?
 
144.
Kan du dem riste?
kan du dem raade?
kan du dem male?
kan du dem magte?
kan du til bøn dem?
kan du til blót dem?
kan du dem sende?
kan du dem slette?
 
145.
Knowest how one shall write,|
knowest how one shall rede?
Knowest how one shall tint,|
knowest how one makes trial?
Knowest how one shall ask,|
knowest how one shall offer?
Knowest how one shall send,|
knowest how one shall sacrifice?
 
145.
Betra er óbeðit
en sé ofblótit,
ey sér til gildis gjǫf;
betra er ósent
en sé ofsóit.
Svá Þundr um reist
fyr þjóða røk;
þar hann upp um reis,
er hann aptr of kom.
 
145.
Bedre er ubedt
end blót for stort,
gave til gjengjeld ser;
bedre er usendt
end udslettet;
Saa Thund dem hugg
før tiders gry,
der op han stod,
hvor han atter kom.
 
146.
Better no prayer|
than too big an offering,
By thy getting measure thy gift;
Better is none|
than too big a sacrifice,
. . . . . . . . . .
So Thund of old wrote|
ere man's race began,
Where he rose on high|
when home he came.
 
146.
Ljóð ek þau kann
er kannat þjóðans kona
ok mannskis mǫgr;
hjálp heitir eitt,
en þat þér hjálpa mun
við sǫkum ok sorgum
ok sútum gǫrvǫllum.
 
146.
De kvad jeg kan,
som ei konges viv,
ei kvindebaaren kan;
hjelp heder ét,
som dig hjelpe vil
mod sorger og søgsmaal
og savn tilhobe.
 
147. The songs I know | that king's wives know not,
Nor men that are sons of men;
The first is called help, | and help it can bring thee
In sorrow and pain and sickness.
 
147.
Þat kann ek annat
er þurfu ýta synir,
þeir er vilja læknar lifa.
 
147.
Kan jeg det andet,
som jordbørn trenger,
der leve som læger vil.
- - - - -
 
148.
A second I know,|
that men shall need
Who leechcraft long to use;
. . . . . . . . . .
. . . . . . . . . .
 
148.
Það kann ek þriðja,
ef mér verðr þǫrf mikil
hapts við mína heiptmǫgu,
eggjar ek deyfi
minna andskota,
bítat þeim vápn né velir.
 
148.
Kan jeg det tredje,
trenger haardt jeg
mod fjender baand og bast;
egg jeg døver
for avindsmænd –
bider ei sverd, ei svig!
 
149.
A third I know,|
if great is my need
Of fetters to hold my foe;
Blunt do I make|
mine enemy's blade,
Nor bites his sword or staff.
 
149.
Þat kann ek it fjórða,
ef mér fyrðar bera
bǫnd at bóglimum,
svá ek gel
at ek ganga má,
sprettr mér af fótum fjǫturr
en af hǫndum hapt.
 
149.
Kan jeg det fjerde,
om folk legger
lenker om lemmer mig
saa jeg galdrer,
at gaa jeg kan,
brister mig baand af fod,
haandjern mig af haand.
 
150.
A fourth I know,|
if men shall fasten
Bonds on my bended legs;
So great is the charm|
that forth I may go,
The fetters spring from my feet,
Broken the bonds from my hands.
 
150.
Þat kann ek it fimmta,
ef ek sé af fári skotinn
flein í fólki vaða,
fýgra hann svá stinnt
at ek stǫðvigak,
ef ek hann sjónum of sék.
 
150.
Kan jeg det femte,
ser jeg fiendsk sendt
spyd at fare i flok;
flyver saa sterkt ei,
jeg standser det ei,
ser jeg det med mit syn.
 
152.
A fifth I know,|
if I see from afar
An arrow fly 'gainst the folk;
It flies not so swift|
that I stop it not,
If ever my eyes behold it.
 
151.
Þat kann ek it sétta,
ef mik særir þegn
á rótum rás viðar,
ok þann hal
er mik heipta kveðr,
þann eta mein heldr en mik.
 
151.
Kan jeg det sjette,
gjør svend mig mén
paa rod at raae træ;
mand, som maner
mig til ufred,
ham slaar mén før mig.
 
152.
A sixth I know,|
if harm one seeks
With a sapling's roots to send me;
The hero himself|
who wreaks his hate
Shall taste the ill ere I.
 
152.
Þat kann ek it sjaunda,
ef ek sé hávan loga
sal um sessmǫgum,
brennrat svá breitt
at ek honum bjargigak;
þann kann ek galdr at gala.
 
152.
Kan jeg det syvende,
ser jeg flamme
om svende salen høj;
brender saa bredt ei,
jeg bjerger den ei,
den galdr jeg gale kan.
 
153.
A seventh I know,|
if I see in flames
The hall o'er my comrades' heads;
It burns not so wide|
that I will not quench it,
I know that song to sing.
 
153.
Þat kann ek it átta
er ǫllum er
nytsamligt at nema,
hvars hatr vex
með hildings sonum
þat má ek bœta brátt.
 
153.
Kan jeg det ottende,
som alle er
nyttigt at nemme ret;
hvor had opstaar
blandt høvdings børn,
bøde jeg kan det brat.
 
154.
An eighth I know,|
that is to all
Of greatest good to learn;
When hatred grows|
among heroes' sons,
I soon can set it right.
 
154.
Þat kann ek it níunda,
ef mik nauðr um stendr
at bjarga fari mínu á floti,
vind ek kyrri
vági á
ok svæfik allan sæ.
 
154.
Kan jeg det niende,
om nød jeg har
at holde mit fartøi flot;
vind jeg stiller
paa vandflade
og jevner al den sø.
 
155.
A ninth I know,|
if need there comes
To shelter my ship on the flood;
The wind I calm|
upon the waves,
And the sea I put to sleep.
 
155.
Þat kann ek it tíunda,
ef ek sé túnriður
leika lopti á,
ek svá vinnk
at þeir villir fara
sinna heimhama,
sinna heimhuga.
 
155.
Kan jeg det tiende,
ser jeg troldkvinder
lege høit i luft;
jeg det volder,
de vende da
hamstjaalne hjem,
hugstjaalne hjem.
 
156.
A tenth I know,|
what time I see
House-riders flying on high;
So can I work|
that wildly they go,
Showing their true shapes,
Hence to their own homes.
 
156.
Þat kann ek it ellipta,
ef ek skal til orrostu
leiða langvini,
undir randir ek gel,
en þeir með ríki fara
heilir hildar til,
heilir hildi frá,
koma þeir heilir hvaðan.
 
156.
Kan jeg det ellevte,
skal ud til kamp
jeg med gamle venner gaa;
galdrer i skjold jeg,
skrider med magt de
karske kampen til,
karske kampen fra,
kommer karske fra alt
 
157.
An eleventh I know,|
if needs I must lead
To the fight my long-loved friends;
I sing in the shields,|
and in strength they go
Whole to the field of fight,
Whole from the field of fight,
And whole they come thence home.
 
157.
Þat kann ek it tólpta,
ef ek sé á tré uppi
váfa virgilná,
svá ek ríst
ok í rúnum fák
at sá gengr gumi
ok mælir við mik.
 
157.
Kan jeg det tolvte,
om i træ jeg ser
svinge en snarekvalt;
saa jeg rister,
runer maler,
at komme faar den karl
og tale maa med mig.
 
158.
A twelfth I know,|
if high on a tree
I see a hanged man swing;
So do I write|
and color the runes
That forth he fares,
And to me talks.
 
158.
Þat kann ek it þrettánda,
ef ek skal þegn ungan
verpa vatni á,
munat hann falla,
þótt hann í folk komi,
hnígra sá halr fyr hjǫrum.
 
158.
Kan jeg det trettende,
om thegnen ung
jeg vie skal med vand;
ei vil han falde
i fylking stedt,
ei segner den svend for sverd.
 
159.
A thirteenth I know,|
if a thane full young
With water I sprinkle well;
He shall not fall,|
though he fares mid the host,
Nor sink beneath the swords.
 
159.
Þat kann ek it fjórtánda,
ef ek skal fyrða liði
telja tíva fyrir,
ása ok álfa
ek kann allra skil,
fár kann ósnotr svá.
 
159.
Kan jeg det fjortende,
skal for folket jeg
nevne hver gud ved navn;
æser og alver
alle jeg kjender,
neppe kan daaren det.
 
160.
A fourteenth I know,|
if fain I would name
To men the mighty gods;
All know I well|
of the gods and elves,
Few be the fools know this.
 
160.
Þat kann ek it fimmtánda
er gól Þjóðrørir
dvergr fyr Dellings durum;
afl gól hann ásum
en álfum frama,
hyggju Hroptatý.
 
160.
Kan jeg det femtende,
som Thjódrere gol,
dverg for Dellings dør;
magt gol han æser
og alver held,
kløgt for krigergud.
 
161.
A fifteenth I know,|
that before the doors
Of Delling sang Thjothrörir the dwarf;
Might he sang for the gods,|
and glory for elves,
And wisdom for Hroptatyr wise.
 
161.
Þat kann ek it sextánda,
ef ek vil ins svinna mans
hafa geð allt ok gaman,
hugi ek hverfi
hvítarmri konu,
ok sný ek hennar ǫllum sefa.
 
161.
Kan jeg det sextende,
vil snilde mø’s
al lengsel jeg faa og lyst;
hvidarmet viv
vender jeg hugen,
ændrer alt hendes sind.
 
162.
A sixteenth I know,|
if I seek delight
To win from a maiden wise;
The mind I turn|
of the white-armed maid,
And thus change all her thoughts.
 
162.
Þat kann ek it sjautjánda
at mik mun seint firrask
it manunga man.
Ljóða þessa
mun þú, Loddfáfnir,
lengi vanr vera;
þó sé þér góð ef þú getr,
nýt ef þú nemr,
þǫrf ef þú þiggr.
 
162.
Kan jeg det syttende,
at sent fra mig vender
sig bort det unge blod.
Lenge de kvad
du, Loddfaavne!
kommer at savne saart;
gode, om du gjemmer,
nyttige, om du nemmer,
vel, om du vandt dem.
 
163.
A seventeenth I know,|
so that seldom shall go
A maiden young from me;
. . . . . . . . . .
. . . . . . . . . .
164.
Long these songs|
thou shalt, Loddfafnir,
Seek in vain to sing;
Yet good it were|
if thou mightest get them,
Well, if thou wouldst them learn,
Help, if thou hadst them.
 
163.
Þat kann ek it átjánda,
er ek æva kennik
mey né manns konu,
- allt er betra,
er einn um kann,
þat fylgir ljóða lokum -
nema þeiri einni
er mik armi verr
eða mín systir sé.
 
163.
Kan jeg det attende,
jeg aldrig lærer
mø eller mands viv –
alt det er bedst,
som én kun véd –
- kommer af kvad det sidst –
uden den ene,
som arm om mig slaar,
eller min søster selv.
 
165.
An eighteenth I know,|
that ne'er will I tell
To maiden or wife of man,--
The best is what none|
but one's self doth know,
So comes the end of the songs,--
Save only to her|
in whose arms I lie,
Or who else my sister is.
 
164.
Nú eru Háva mál kveðin
Háva hǫllu í,
allþǫrf ýta sonum,
óþǫrf jǫtna sonum.
Heill sá er kvað!
Heill sá er kann!
Njóti sá er nam!
Heilir þeirs hlýddu!

 
164.
Lød nu «Høies ord»
i den Høies hal,
til bod for mandebørn,
til brøst for jotnebørn;
held den, som kvad!
held den, som kan!
nyde, den nemmed!
held dem, som hørte!
 
 
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login