You are here: BP HOME > LON > HK09: Harald Hardrade > fulltext
HK09: Harald Hardrade

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse Option1. Harald Escapes from the Battle of Stiklestad
Click to Expand/Collapse Option2. Harald’s Journey to Constantinople
Click to Expand/Collapse Option3. Of Harald
Click to Expand/Collapse Option4. Of Harald and Gyrger Casting Lots
Click to Expand/Collapse Option5. Harald’s Expedition in the Land of the Saracens (Serkland)
Click to Expand/Collapse Option6. Battle in Sicily
Click to Expand/Collapse Option7. Battle at Another Castle
Click to Expand/Collapse Option8. Battle at a Third Castle
Click to Expand/Collapse Option9. Of Ulf and Haldor
Click to Expand/Collapse Option10. Battle at a Fourth Castle
Click to Expand/Collapse Option11. Of Harald
Click to Expand/Collapse Option12. Harald’s Expedition to Palestine
Click to Expand/Collapse Option13. Harald Put in Prison
Click to Expand/Collapse Option14. King Olaf’s Miracle and Blinding the Greek Emperor
Click to Expand/Collapse Option15. Harald’s Journey from Constantinople
Click to Expand/Collapse Option16. Of King Harald
Click to Expand/Collapse Option17. King Harald’s Marriage
Click to Expand/Collapse Option18. The League Between King Harald and Svein Ulfson
Click to Expand/Collapse Option19. King Harald’s Foray
Click to Expand/Collapse Option20. King Magnus’s Levy
Click to Expand/Collapse Option21. Treaty Between Harald and Magnus
Click to Expand/Collapse Option22. Treaty Between Harald and Svein Broken
Click to Expand/Collapse Option23. King Magnus Gives Harald Half of Norway
Click to Expand/Collapse Option24. Harald Gives Magnus the Half of His Treasures
Click to Expand/Collapse Option25. Of King Magnus
Click to Expand/Collapse Option26. Of Svein Ulfson
Click to Expand/Collapse Option27. Of the Levy of the Two Kings
Click to Expand/Collapse Option28. King Magnus the Good’s Death
Click to Expand/Collapse Option29. King Magnus’s Funderal
Click to Expand/Collapse Option30. [...]
Click to Expand/Collapse Option31. Of Svein Ulfson
Click to Expand/Collapse Option32. Of King Harald Sigurdson
Click to Expand/Collapse Option33. Marriages and Children of Harald Hardrade
Click to Expand/Collapse Option34. Of the Armaments of Svein Ulfson and Harald
Click to Expand/Collapse Option35. Harald’s Escape into the Jutland Sea
Click to Expand/Collapse Option36. Of Harald
Click to Expand/Collapse Option37. Of Ulf Uspakson
Click to Expand/Collapse Option38. Of the Building of Churches and Houses
Click to Expand/Collapse Option39. Beginning of Hakon Ivarson’s Story
Click to Expand/Collapse Option40. Of Einar Tambaskelfer
Click to Expand/Collapse Option41. Of Earl Orm
Click to Expand/Collapse Option42. Harald’s Pride
Click to Expand/Collapse Option43. Of the Quarrel of King Harald and Einar Tambaskelfer
Click to Expand/Collapse Option44. The Fall of Einar and Eindride
Click to Expand/Collapse Option45. Of King Harald and Fin Arnason
Click to Expand/Collapse Option46. Of Fin Arnason’s Journey
Click to Expand/Collapse Option47. Of Fin and Hakon Ivarson
Click to Expand/Collapse Option48. Of the Courtship of Hakon Ivarson
Click to Expand/Collapse Option49. Murder of Asmund
Click to Expand/Collapse Option50. Hakon Ivarson’s Marriage
Click to Expand/Collapse Option51. Reconciliation of King Harald and Kalf
Click to Expand/Collapse Option52. Fall of Kalf Arnason
Click to Expand/Collapse Option53. Fin Arnason’s Expedition out of the Country
Click to Expand/Collapse Option54. Of Guthorm Gunhildson
Click to Expand/Collapse Option55. Guthorm’s Junction with the Irish King Margad
Click to Expand/Collapse Option56. Miracle of King Olaf in Denmark
Click to Expand/Collapse Option57. King Olaf’s Miracle on a Cripple
Click to Expand/Collapse Option58. King Harald’s Foray in Denmark
Click to Expand/Collapse Option59. King Harald Had a Ship Built
Click to Expand/Collapse Option60. King Harald’s Challenge
Click to Expand/Collapse Option61. Of King Harald’s Fleet
Click to Expand/Collapse Option62. Of King Svein’s Armament
Click to Expand/Collapse Option63. Beginning of the Battle of Nis-river
Click to Expand/Collapse Option64. King Svein’s Flight
Click to Expand/Collapse Option65. Of King Harald
Click to Expand/Collapse Option66. Fin Arnason Gets Quarter
Click to Expand/Collapse Option67. Of King Svein
Click to Expand/Collapse Option68. Of the Talk of the Court-men
Click to Expand/Collapse Option69. Of the Attempt to Take Earl Hakon
Click to Expand/Collapse Option70. Of Earl Hakon
Click to Expand/Collapse Option71. Agreement Between King Harald and King Svein
Click to Expand/Collapse Option72. King Harald’s Battle with Earl Hakon
Click to Expand/Collapse Option73. Of King Harald
Click to Expand/Collapse Option74. [...]
Click to Expand/Collapse Option75. Of the Kings of England
Click to Expand/Collapse Option76. Of Harald Godwinson
Click to Expand/Collapse Option77. King Edward’s Death
Click to Expand/Collapse Option78. Earl Toste’s Expedition to Denmark
Click to Expand/Collapse Option79. Earl Toste’s Expedition to Norway
Click to Expand/Collapse Option80. Gyrd’s Dreams
Click to Expand/Collapse Option81. Thord’s Dream
Click to Expand/Collapse Option82. King Harald’s Dream
Click to Expand/Collapse Option83. Battle at Scarborough
Click to Expand/Collapse Option84. Of Harald’s Order of Battle
Click to Expand/Collapse Option85. The Battle at the Humber
Click to Expand/Collapse Option86. Of Earl Toste
Click to Expand/Collapse Option87. Of King Harald’s Landing
Click to Expand/Collapse Option88. Of Earl Toste’s Counsel
Click to Expand/Collapse Option89. Of King Harald’s Army
Click to Expand/Collapse Option90. Of King Harald Godwinson
Click to Expand/Collapse Option91. Of the Troop of the Nobility
Click to Expand/Collapse Option92. Of the Beginning of the Battle
Click to Expand/Collapse Option93. Skirmish of Orre
Click to Expand/Collapse Option94. Of Styrkar the Marshal
Click to Expand/Collapse Option95. Of William the Bastard
Click to Expand/Collapse Option96. Fall of King Harald Godwinson
Click to Expand/Collapse Option[[...]
Click to Expand/Collapse Option98. Of Olaf Haraldson’s Expedition to Norway
Click to Expand/Collapse Option99. Of King Harald Sigurdson
Click to Expand/Collapse Option100. King Harald and King Olaf Compared
Click to Expand/Collapse Option101. King Magnus’s Death
HEIMSKRINGLA
HARALDS SAGA SIGURÐARSONAR 
Kongesagaer
Harald Haardraades saga [1030-1066] 
HEIMSKRINGLA OR THE LIVES OF THE NORSE KINGS
X THE HISTORY OF HARALD HARDRADE 
I. KAPÍTULI [Upphaf Haralds konungs harðráða] 
1. 
1. [Harald Escapes from the Battle of Stiklestad] 
Haraldr, sonr Sigurðar sýr, bróðir Óláfs konungs ins helga sammœðri, hann var á Stiklarstǫðum í orrostu, þá er inn helgi Óláfr konungr féll.  Varð Haraldr þá sárr ok komsk í brot með ǫðrum flóttamǫnnum. 
Sigurd Syrs søn Harald, sammødre broder af kong Olav den hellige, var med i slaget paa Stiklastader, da kong Olav den hellige faldt.  Harald blev der saaret og frelste sig bort med andre flygtninger. 
Sigurd Syr’s son Harald, who was half-brother of St Olav on his mother’s side, was at the battle of Stiklastader, when King Olav fell.  Harald was wounded and escaped with the others who fled. 
Svá segir Þjóðólfr: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus quoth Tjodolv: 
76. Hvasst frák Haugi et næsta
hlífél á gram drífa,
en Bolgara brennir
brœðr sínum vel tœði.
Skilðisk hann ok hulði
hjalmsetr, gamall vetra
tyggi tolf ok þriggja,
trauðr við Ǫ́leif dauðan. 
Et hvast kamp-veir jeg hørte
nær Haug mod kongen drive;
men Bulgarernes brænder
sin broder vel støtted’.
Nødig fra faldne Olav
fyrsten skiltes og hylled’
sit hoved, da han var tolv
og tre vintre gammel. 
I heard that the keen storm of battle
Drove against the king near Haug.
And the burner of the Bulgars
Helped his brother well.
Forced from the fallen Olav,
The prince parted and saved
His head when he was
But fifteen years old. 
Rǫgnvaldr Brúsason flutti Harald ór orrostu ok kom honum til bónda nǫkkurs, er bjó í skógi langt frá ǫðrum mǫnnum.  Var Haraldr þar læknaðr, til þess er hann var heill.  Síðan fylgði sonr bónda honum austr um Kjǫl, (69) ok fóru þeir allt markleiði, þat er svá mátti, en ekki alþýðuveg.  Vissi bóndasonr ekki til, hverjum hann fylgði.  Og er þeir riðu milli eyðiskóga nǫkkurra, þá kvað Haraldr þetta: 
Ragnvald Brusesøn førte Harald ud fra slaget og tog ham med til en bonde, som boede i en skog langt fra andre mænd;  der blev Harald lægt, indtil han blev frisk.  Siden fulgte bondens søn ham øster over Kjølen, og de fór hele tiden ad skogveier, hvor de kunde, og ikke den almindelige vei.  Bondesønnen vidste ikke, hvem han fulgte;  og da de red mellem nogle ødeskoger, kvad Harald dette: 
Ragnvald Bruceson brought Harald away from the battle and took him to a bonder who lived in a wood far from other men,  and there Harald lay until he was better.  Afterwards the bonder’s son followed him east over the Kjöl and all the time they went by the forest paths, where they could, and not by the highways.  The bonder’s son knew not whom he followed,  and when they were riding between certain waste woods, Harald quoth this: 
77. Nú lætk skóg af skógi
skreiðask lítils heiðar.
Hverr veit, nema ek verða
víða frægr of síðir? 
Nu faar fra skog til skog jeg
skride med liden hæder;
hvem véd, om jeg ei vorder
vide navnkundig omsider. 
Now I must crawl from wood
To wood with little honour.
Who knows if I shall not
Become famous far and wide? 
Hann fór austr um Jamtaland ok Helsingjaland ok svá til Svíþjóðar.  Fann hann þar Rǫgnvald jarl Brúsason ok mjǫk marga aðra þá menn, er komizk hǫfðu ór orrostu, menn Óláfs konungs. 
Han fór øster gjennem Jæmteland og Helsingeland og saa til Svitjod;  der fandt han Ragnvald Brusesøn og mange andre af kong Olavs mænd, som havde frelst sig ud af striden. (567,1) 
He went east through Jämtland and Helsingeland and so on to Sweden,  where he found Ragnvald Bruceson and many others of King OIav’s men who had escaped from the battle. 
II. KAPÍTULI [Ferð Haralds til Miklagarðs] 
2. 
2. [Harald’s Journey to Constantinople] 
Eptir um várit fengu þeir sér skipan ok fóru um sumarit austr í Garðaríki á fund Jarizleifs konungs ok váru þar um vetrinn. 
Vaaren efter skaffede de sig skibe og fór om sommeren øster i Gardarike til kong Jarisleiv og var der om vinteren. 
The following spring they got ships and in the summer they went east to Gardarik to King Jarisleiv; there they were during the winter. 
Svá segir Bǫlverkr: 
Saa siger Bålverk: 
Thus says Bolverk: 
78. Mildingr, strauktu um mækis
munn er lézt af gunni.
Holds vannt hrafn of fylldan
hrás. Þaut vargr í ási.
En gramr, né frák fremra
friðskerði þér verða, (70)
austr vastu ár it næsta,
ǫrðuglyndr, í Gǫrðum. 
Milding, du tørrede sverdets
mund, da du fór fra striden.
Du gav ravnen at æde,
ulven tuded’ i aasen.
Men næste aar var du
øster i Gardar, kraftige
kriger! Ikke jeg hørte
om hærfører bedre, end du var. 
Mild king, thou didst dry the mouth
Of the sword when thou didst leave the strife.
Thou gavest the raven food to eat,
And the wolf howled on the hills.
And the next year thou wast
In the east in Gardarik.
Strong warrior! I have not heard
Of a war-wager better than thou. (506) 
Jarizleifr konungr tók vel við þeim Haraldi.  Gerðisk Haraldr þá hǫfðingi yfir landvarnarmǫnnum konungs ok annarr Eilífr, sonr Rǫgnvalds jarls. 
Kong Jarisleiv tog vel imod Harald og hans mænd;  Harald blev da høvding over kongens landvernsmænd sammen med Eiliv, søn af Ragnvald jarl. 
King Jarisleiv greeted Harald and his men well,  and Harald then became leader of the king’s land guards (country militia) together with Eiliv, son of Ragnvald the Jarl. 
Svá segir Þjóðólfr: 
Saa siger Tjodolv: 
Tjodolv quoth: 
79. Eitt hǫfðusk at,
Eilífr þars sat,
hǫfðingjar tveir.
Hamalt fylkðu þeir.
Austr-Vinðum ók
í ǫngvan krók.
Vasa Læsum léttr
liðsmanna réttr. 
Ens bar sig ad,
hvor Eiliv sad,
to høvdinger
i hamfylkinger.
Øst-Vender de jog
i saa snæver krog.
For Læserne var ei let
lidsmændenes ret. 
In their war lines
The brave leaders
Went forth
Where Eiliv stood.
They drove the East Vends
Into such a tight corner.
The law of these warriors
Was not easy for the Lesjar. 
Haraldr dvalðisk í Garðaríki nǫkkura vetr ok fór víða um Austrveg.  Síðan byrjaði hann ferð sína út í Grikland ok hafði mikla sveit manna.  Þá helt hann til Miklagarðs. 
Harald dvælte nogle vintre i Gardarike og fór vide om i Østervei.  Siden tog han paa at fare ud til Grækenland og havde en stor skare mænd med sig;  da drog han til Miklegaard. 
Harald stayed some years in Gardarik and went far about in the easterway (Baltic).  Afterwards he began a journey to Greece, and he had a great troop of men with him.  He drew near to Miklegarth. 
Svá segir Bǫlverkr: (71) 
Saa siger Bålverk: 
Thus sayeth Bolverk: 
80. Hart kníði svǫl svartan
snekkju brand fyr landi
skúr, en skrautla bǫ́ru
skeiðr brynjaðar reiði.
Mætr hilmir sá malma
Miklagarðs fyr barði.
Mǫrg skriðu beit at borgar
barmfǫgr hǫ́um armi. 
Den kolde skur drev snekkens
sorte stavner fremad,
og skeidene, herlig brynjede,
bar sine seil langs landet.
Fyrsten saa Miklegaardens
malmtaarner for stavnen;
barmfagre skibe bares
til borgens høie murer. (568,1) 
The cold shower drove forward
The black bows of the ship,
And the barks, nobly brynied,
Bore their sails along the coast.
The prince saw Miklegarth’s
Iron towers before his bows.
The fair-hulled ships were borne
To the stronghold’s lofty walls. 
III. KAPÍTULI [Frá Haraldi Sigurðarsyni] 
3. 
3. [Of Harald] 
Þá réð fyrir Griklandi Zóe dróttning in ríka ok með henni Michael kátalaktús.  En er Haraldr kom til Miklagarðs ok á fund dróttningar, þá gekk hann þar á mála ok fór þegar um haustit á galeiðr með hermǫnnum þeim, er fóru út í Grikklandshaf.  Helt Haraldr sveit af sínum mǫnnum.  Þá var hǫfðingi yfir herinum sá maðr, er nefndr er Gyrgir.  Hann var frændi dróttningar.  En er Haraldr hafði litla hríð verit í herinum, áðr en Væringjar þýddusk mjǫk til hans, ok fóru þeir allir saman, (72) þegar er bardagar váru.  Kom þá svá, at Haraldr gerðisk hǫfðingi yfir ǫllum Væringjum.  Fóru þeir Gyrgir víða um Griklandseyjar, unnu þar herskap mikinn á kussurum. 
Da raadede for Grækenland dronning Zoe den mægtige, og med hende Michael Katalaktus.  Men da Harald kom til Miklegaard til dronningen, gik han der i tjeneste for sold og fór strax om høsten paa galeier med de hærmænd, som fór ud i Grækenlandshav.  Harald holdt en skare af sine mænd.  Da var den mand høvding over hæren, som hed Gyrge;  han var dronningens frænde.  Men Harald havde kun været en kort tid i hæren, inden Væringene meget sluttede sig til ham, og fór de sammen i én flok, naar det var kampe;  det kom da dertil, at Harald blev høvding over alle Væringer.  Gyrge og hans hær fór vide om Grækenlands øer og herjede der meget paa korsarskibene. 
Queen Zoe the Mighty then ruled over Greece and with her Michael Katalaktus.  And when Harald came to Miklegarth to the queen he went into her service for pay, and forthwith in the autumn he went on board galleys with the warriors who were going out into the sea of Greece.  Harald kept a number of his own men.  The leader of the army was called Gyrge  and he was a kinsman of the queen.  Harald had been but a short while in the army when the Værings made an alliance with him and they went together in one troop when there was a fight;  then it came about that Harald became chief over all the Værings.  Gyrge and his army went far about in the Isles of Greece and harried much there in their corsairs. 
IV. KAPÍTULI [Hlutan Haralds ok Gyrgis] 
4. 
4. [Of Harald and Gyrger Casting Lots] 
Þat var eitt hvert sinn, er þeir hǫfðu farit um land ok skyldu taka sér náttból við skóga nǫkkura, ok komu Væringjar fyrstir til náttstaðar ok vǫldu þeir sér tjaldstaði þá, er þeir sá bazta ok hæst lágu,  því at þar er svá háttat, at land er blautt, ok þegar er regn koma þar, þá er illt at búa þar, er lágt liggr.  Þá kom Gyrgir, hǫfðingi hersins, ok er hann sá, hvar Væringjar hǫfðu tjaldat, bað hann þá í brot fara ok tjalda í ǫðrum stað, segir, at hann vill þar tjalda.  Haraldr segir svá: “Ef þér komið fyrri til náttbóls, þá takið þér yðr náttstað,  þá munu vér þar tjalda í ǫðrum stað, þar sem oss líkar. (73)  Gerið þér nú ok svá, tjaldið, þar sem þér vilið, í ǫðrum stað.  Hugði ek, at þat væri réttr Væringja hér í veldi Grikkjakonungs, at þeir skulu vera sjálfráða ok frjálsir um alla hluti fyrir ǫllum mǫnnum, en vera konungi einum ok dróttningu þjónostuskyldir.”  Þreyttu þeir þetta með kappmæli, þar til er hvárirtveggju vápnuðusk.  Var þá við sjálft, at þeir mundu berjask.  Komu þá til inir vitrustu menn ok skildu þá.  Sǫgðu þeir svá, at betr var fallit, at þeir sættisk um þetta mál ok gerði skipan á með sér gløggliga, svá at eigi þyrfti optar slíka deilu um.  Var þá stefnulagi á komit með þeim, ok skipuðu inir beztu menn ok inir vitrustu.  En á þeiri stefnu réðu þeir þat svá, at samt kom með ǫllum, at hluti skyldi í skaut bera  ok hluta með Grikkjum ok Væringjum, hvárir fyrri skyldi ríða eða róa eða til hafnar leggja ok kjósa um tjaldstaði.  Skyldi því hvárrtveggi una þá, sem hlutr segði.  Síðan váru hlutir gǫrvir ok markaðir.  Þá mælti Haraldr við Gyrgi: “Ek vil sjá, hvernug þú markar þinn hlut, at eigi markim vit á eina lund báðir.”  Hann gerði svá.  Síðan markaði Haraldr sinn hlut ok kastaði í skautit ok svá báðir þeir.  En sá maðr, er hlutinn skyldi upp taka, þá tók hann upp annan ok helt milli fingra sér ok brá upp hendinni ok mælti:  “Þessir skulu fyrri ríða ok róa ok til hafnar leggja ok kjósa sér tjaldstaði.”  Haraldr greip til handarinnar ok tók hlutinn ok kastaði út á sjá.  Síðan mælti hann: “Þessi var várr hlutr.”  Gyrgir segir: “Hví léztu eigi sjá fleiri menn?”  “Sé nú,” segir Haraldr, “þann, er eptir er.  Muntu þar kenna þitt mark.”  Síðan var at hugat um þann hlutinn, ok kenndu allir þar mark Gyrgis.  Var þat dœmt, at Væringjar skyldi kørna kosti hafa um allt þat, er þeir þreyttu um.  Fleiri hlutir urðu (74) til þess, er þeir urðu eigi ásáttir, ok hlauzt jafnan svá, at Haraldr hafði sitt mál. 
Det hændte engang, da de havde faret over land og skulde tage sig natteleie ved nogle skoger, at Væringene kom først til nattestedet, og de valgte sig de steder til at tjelde, som de saa var bedst og laa høiest,  thi der er det saa, at landet er blødt, og saasnart regn kommer der, er det ondt at bo der, hvor det ligger lavt.  Da kom Gyrge, hærens høvding, og da han saa, hvor Væringene havde tjeldet, bød han dem fare bort og tjelde paa et andet sted; han siger, at han vil tjelde der.  Harald siger saa: “Hvis I kommer først til nattebol, da tager I eder nattested,  og da faar vi tjelde der paa et andet sted, som vi liker;  gjør I nu ogsaa saa, tjeld der, hvor I vil, paa et andet sted.  Jeg tænkte, at det skulde være Væringers ret her i grækerkongens vælde, at de skal være selvstændige og fri i alle ting for alle mænd, men være kongen alene og dronningen tjenesteskyldige.”  De trættede om dette med stor hidsighed, indtil begge deler væbnede sig;  det var da nær ved, at de kom i kamp.  Da kom de viseste mænd til og skilte dem ad;  de sagde (569,1) saa, at det var rimeligere, at de forligte sig om denne sag og gjorde en nøiagtig aftale mellem sig derom, saa at man ikke trængte oftere slig strid derom.  Det blev da aftalt en stævne i sagen, og de bedste og viseste mænd forestod den.  Men paa den stævne raadede de saa, at alle blev enige om, at man skulde bære lodder sammen i et skjød  og kaste lod mellem Græker og Væringer om, hvem som først skulde ride eller ro eller lægge til havn og vælge tjeldsteder;  enhver af dem skulde nu være tilfreds med det, som loddet sagde.  Siden blev det gjort og merket lodder.  Da sagde Harald til Gyrge: “Jeg vil se, hvorledes du merker dit lod, for at vi ikke skal merke begge paa samme vis.”  Han gjorde saa.  Siden merkede Harald sit lod og kastede det i skjødet, og ligesaa Gyrge.  Men den mand, som skulde tage op loddet, tog det ene op og holdt det mellem sine fingre og løftede haanden op og sagde:  “Disse skal først ride og ro og lægge til havn og vælge sig tjeldsteder.”  Harald greb til med haanden, tog loddet og kastede det ud paa sjøen;  siden sagde han: “Dette var vort lod.”  Gyrge siger: “Hvorfor lod du ikke flere mænd se det?”  “Se nu,” siger Harald, “det lod, som er tilbage;  du kjender vel dit merke.”  Siden saa man efter det lod, og alle kjendte der Gyrges merke.  Det blev dømt, at Væringene skulde have valget om alt det, som de trættede om.  Flere ting hændte ogsaa, som de ikke blev enige om, og det endte stadig saa, at Harald fik sin sag frem. 
Once when they had gone overland and were to take their night quarters by some woods, it happened that the Værings came first to the night halt and they chose for themselves such places for their tents as they saw were best and lay highest.  For there the land so lay that as soon as it rained it would be ill to rest where the land lay low.  Then Gyrge, the Værings’ leader, came up, and when he saw where the Værings had pitched their tents he bade them go away (507) and pitch their tents in another spot;  he said that he would pitch his tents there.  Harald said: “If ye come first to the night quarters then ye take your right place,  and we must pitch our tents in some other spot which we like;  now do ye so also, pitch your tents where ye will in another spot.  I thought that it would be the right of the Værings here in the realm of the Queen of Greece to be independent and free in all things before all men and be liable for service to the king and queen alone”.  They quarrelled about it with great heat until both sides armed themselves;  they nearly came to blows, but the wisest men came up and parted them;  they said it would be more fitting to come to terms on this matter and make a clear arrangement between themselves about it, so that there should be no need of strife about it hereafter.  Then they agreed upon a meeting, and the best and wisest men had charge of it.  And at that meeting they so counselled that all agreed to cast lots together in a sheet,  and the Greeks and the Værings should draw lots as to who should ride first or row and come to harbour or choose tent grounds:  each of them should now be at peace according to what the lot said.  After this they made and marked the lots.  Then said Harald to Gyrge: “I will see how thou hast marked thy lot so that we shall not mark both lots in the same way”.  He did so.  Harald then marked his lot and threw it into the sheet, and so did Gyrge.  And the man who was to take out the lot, took one up and held it between his fingers, lifted his hand and said:  “This man shall ride first and row and lay to harbour and choose his tent ground first”.  Harald grabbed at it with his hand, took the lot and cast it into the sea;  then he said: “That was our lot”.  Gyrge said: “Why didst thou not let more men see it?”  “See now”, said Harald, “the lot which is left;  thou knowest well thy mark.”  Then they all looked at the lot and all knew Gyrge’s mark.  It was adjudged that the Værings should have the choice in all they had quarrelled over.  Other things befell too which they did not agree about, and it always ended in Harald having his own way. 
V. KAPÍTULI [Frá Haraldi Sigurðarsyni] 
5. 
5. [Harald’s Expedition in the Land of the Saracens (Serkland)] 
Þeir fóru allir samt um sumarit ok herjuðu.  Þá er allr var saman herinn, lét Haraldr sína menn vera fyrir útan bardaga eða ella þar, er minnst var mannhætta,  ok lézk varask vilja, at hann týndi herliði sínu.  En er hann var einn saman með sínu liði, þá lagðisk hann svá fast til at berjask, at annat tveggja skyldi hann fá, sigr eða bana.  Svá bar optliga til, þá er Haraldr var hǫfðingi yfir liðinu, at hann vann sigr, þá er Gyrgir vann ekki.  Þetta fundu hermenn ok kǫlluðu betr fara mundu sitt mál, ef Haraldr væri einn hǫfðingi yfir ǫllum herinum,  ok ámæltu hertoganum, at ekki yrði af honum eða hans liði.  Gyrgir segir, at Væringjar vildu ekki lið veita honum, bað þá fara í annan stað, en hann fœri með ǫðrum herinum, ok vinna þvílíkt sem þeir mætti.  Fór þá Haraldr frá herinum ok Væringjar með honum ok latínumenn.  Gyrgir fór með Grikkja her.  Sýndisk þá, hvat hvárr mátti.  Fékk Haraldr jafnan sigr ok fé, en Grikkir fóru heim til Miklagarðs, nema ungir drengir, þeir er fá vildu sér fjár,  sǫmnuðusk til Haralds ok hǫfðu hann þá fyrir hertoga.  Lagðisk hann þá með her sinn vestr í Affríká, er Væringjar kalla Serkland.  Efldisk hann þá mjǫk at liði.  Í Serklandi eignaðisk hann átta tigu borga.  Váru sumar gefnar upp, en (75) sumar tók hann með valdi.  Síðan fór hann til Sikileyjar. 
De fór alle tilsammen om sommeren og herjede.  Naar hele hæren var sammen, lod Harald sine mænd være udenfor kampen eller ogsaa der, hvor det var mindst mandefare,  og sagde, at han vilde vogte sig, at han ikke mistede sine hærmænd.  Men naar han var alene med sine mænd, gav han sig saa hidsig i kamp, at enten maatte han faa seier eller bane.  Saa hændte det ofte, at naar Harald var høvding for mændene, vandt han seier, mens Gyrge ikke vandt.  Dette skjønte hærmændene og sagde, at deres sag vilde fare bedre, om Harald var ene høvding over hele hæren,  og de dadlede hærføreren, at han og hans mænd ikke var til nogen nytte.  Gyrge siger, at (570,1) Væringene ikke vilde yde ham støtte, og bad dem fare til et andet sted, medens han fór med den øvrige hær, og vinde sligt, som de formaaede.  Da fór Harald fra hæren, og med ham Væringene og Latinmændene;  Gyrge fór med Grækernes hær.  Det viste sig da, hvad hver formaaede.  Harald vandt stadig seier og gods, men Grækerne fór hjem til Miklegaard undtagen de unge mænd, de som vilde vinde sig gods;  de samlede sig til Harald og havde ham til hærfører.  Han gav sig da med sin hær vester til Afrika, som Væringene kalder Serkland,  og fik da stor tilvext paa folk.  I Serkland vandt han 80 borger;  nogle blev givne op, andre tog han med vold.  Siden fór han til Sikel-ø. 
They all went together in the summer and harried.  When the whole host was together Harald kept his men away from the fighting, also from where there was any risk for his men;  he said that he was anxious not to lose his warriors.  But when he was alone with his men he went into battle so hotly that he must get either the victory or his death.  So it often befell that when Harald was leader of the men he won the victory, whilst Gyrge did not win.  The warriors perceived this and said that their affairs would go better if Harald was sole chief over the whole army,  and they blamed the leader (508) that he and his men were of no use.  Gyrge said that the Værings would not grant him their help and he bade them go elsewhere whilst he went with the rest of the army and harried separately.  Harald then left the army and with him went the Værings and Latins;  Gyrge went with the army of the Greeks.  Then it would be shown what each could achieve.  Harald always won victory and goods, but the Greeks went home to Miklegarth excepting the young men who would win themselves goods;  they gathered to Harald and had him as their leader.  He then went west with his army to Africa, which the Værings called Serkland,  and then he got a great many more men.  In Serkland he won eighty strongholds;  some gave themselves up and others he took by force.  Afterwards he went to Sikiley. 
Svá segir Þjóðólfr: 
Saa siger Tjodolv: 
Tjodolv quoth: 
81. Tøgu má tekna segja,
tandrauðs, á Serklandi,
ungr hætti sér, átta,
ormtorgs hǫtuðr, borga.
áðr herskǫrðuðr harðan
Hildar leik und skildi,
Serkjum hættr, í sléttri
Sikileyju gekk heyja. 
Otteti borger i Serkland,
siger jeg, blev tagne
(den unge hader af glorøde
guld sig styrted’ i fare),
inden hærmanden Hilds
haarde leg gik at vække
med skjoldet, Serkers fiende,
paa Sikel-øens sletter. 
Eighty strongholds in Serkland,
I say, were taken; the young hater
Of the serpents’ bed
Placed himself in danger.
This was before the warrior, the foe
Of the Serks, went to rouse up
The war-play of Hild with the shield
On the level plains of Sikiley. 
Svá segir Illugi Bryndœlaskáld: 
Saa siger Illuge Bryndøle-skald: 
Thus sayeth IIIugi Bryndalerscald: 
82. Brauztu und Mikjál mæztan,
– mǫ́gum heim, sem frǫ́gum, (76)
sonr Buðla bauð sínum –
Sunnlǫnd, Haraldr, rǫndu. 
Harald, under Mikjaal brød du
[Budles søn, som vi hørt har,
bød sine svogre til gilde]
Sydlandene med hærskjold. 
Harald, under Michael thou brokest
The southlanders with thy war shield;
The son of Budli, as we have heard,
Bade his sons-in-law to the feast. 
Hér segir þat, at þá var Mikjáll Grikkjakonungr í þann tíma.  Haraldr dvalðisk marga vetr í Affríká, fekk óf lausafjár, gull ok alls konar dýrgripi.  En allt fé þat, er hann fekk ok eigi þurfti hann at hafa til kostnaðar sér, sendi hann með trúnaðarmǫnnum sínum norðr í Hólmgarð í vald ok gæzlu Jarizleifs konungs,  ok drósk þar saman ógrynni fjár, sem líkligt er, at vera myndi, er hann herjaði þann hluta heimsins, er auðgastr var at gulli ok dýrgripum,  ok svá mikit sem hann gerði at, er með sǫnnu var áðr sagt, at hann mundi eignazk hafa átta tigu borga. 
Her siges det, at dengang var Mikjaal grækerkonge.  Harald dvælte mange vintre i Afrika og fik meget løsøre, guld og alskens kostbarheder.  Men alt det gods, som han tog og ikke trængte at have til kosthold, sendte han med sine tro mænd til Holmgaard i kong Jarisleivs magt og varetægt,  og der droges sammen en mængde gods, som rimeligt er, at det skulde blive, naar han herjede i den del af verden, som er rigest paa guld og kostelige sager,  og naar han gjorde saa meget dertil, som det forud med sandhed var sagt, at han havde tilegnet sig 80 borger. 
Here it should be said that Michael was at that time King of the Greeks.  Harald stayed many years in Africa and got many valuables, gold and all kinds of costly things.  And all the goods which he took and did not need for his own costs he sent by his trusted men to Holmgard into King Jarisleiv’s power and keeping;  and there he gathered a great many goods, for which he had the best opportunity, as he was harrying in that part of the world which was richest in gold and costly things.  He had done great deeds and possessed himself of eighty strongholds, as has already been told. 
VI. KAPÍTULI [Orusta í Sikiley] 
6. 
6. [Battle in Sicily] 
En er Haraldr kom til Sikileyjar, þá herjaði hann þar ok lagði þar með liði sínu til einnar borgar mikillar ok fjǫlmennrar.  Settisk hann um borgina, því at þar váru sterkir veggir, svá at honum þótti ósýnt, at brjóta mundi mega.  Borgarmenn hǫfðu vist gnóga ok ǫnnur fǫng, þau er þeir þurftu til varnar.  Þá leitaði Haraldr þess ráðs, at fyglarar hans tóku smáfugla, þá er hreiðruðusk í borginni ok flugu á skóg um daga at taka sér mat.  Haraldr lét binda á bak fuglunum lokarspánu af tyrvitré  ok steypði vaxi ok brennusteini ok lét slá (77) eldi í.  Flugu fuglarnir, þegar er lausir urðu, allir senn í borgina at vitja unga sinna ok híbýla, er þeir áttu í húsþekjum,  þar er þakt var reyr eða hálmi.  Þá laust eldinum af fuglunum í húsþekjurnar.  En þótt einn hverr bæri litla byrði elds, þá varð þat skjótt mikill eldr, er margir fuglar báru til víða um borgina í þekjur,  ok því næst brann hvert hús at ǫðru, þar til er borgin logaði.  Þá gekk fólkit allt út ór borginni ok bað sér miskunnar, þeir inir sǫmu, er áðr hǫfðu margan dag drembiliga mælt ok háðuliga til Grikkjahers ok hǫfðingja þeira.  Gaf Haraldr ǫllum mǫnnum grið, þeim er þess beiddu, fekk síðan vald yfir þeirri borg. 
Men da Harald kom til Sikel-ø, herjede han der og lagde sig med sin hær ved en stor og folkerig borg;  han satte sig om borgen, thi der var saa sterke vægger, at det (571,1) tyktes ham usikkert at kunne bryde dem.  Borgmændene havde mad nok og andre varer, som trængtes til vern.  Da fandt han paa det raad, at hans fuglefængere tog smaafugler, som havde reder i borgen og fløi ud i skogen om dagene for at søge sig mad.  Harald lod binde paa ryggen af fuglene høvlspaaner af tyrived,  heldte smeltet vox og svovel paa og lod slaa ild i det;  fuglene fløi, saasnart de blev løse, alle paa éngang til borgen for at søge sine unger og reder, som de havde under hustagene  som var tækket med rør eller halm.  Da tog ilden fra fuglene fat i hustagene.  Men skjønt hver for sig bar en liden byrde af ild, blev det dog snart en stor ild, da mange fugler bar ild til tagene vide om i byen,  og dernæst brandt det ene hus efter det andet, indtil borgen luede.  Da gik alt folket ud af borgen og bad om naade, de samme som forud mangen dag havde talt overmodig og haanlig om Grækernes hær og deres høvding.  Harald gav grid til alle mænd, som bad derom, og fik siden magt over denne borg. 
And when Harald came to Sikiley he harried there, and then lay with his army near a great and well-peopled town.  He surrounded the town, for the walls were so strong that he did not think he could force them.  The townsmen had food enough and were well (509) armed to guard the town.  Then he thought of this plan: his fowlers caught small birds which had nests in the town and which flew out into the woods during the daytime to get food.  On the backs of the birds Harald let his men bind fir chips;  melted wax and brimstone were poured thereon and fire set to it.  As soon as they were free the birds flew together straight back to the town to seek their young in the nests which they had under the house roofs;  they were thatched with reeds or straw.  Then the house thatches caught fire from the birds.  And although each bird only bore a little burden of fire, there was soon a great blaze when all the birds came to the thatches all over the town;  and then one house burned after another until the town was on fire.  All the folk then went out of the town and asked for mercy, the same men who many a day before had spoken haughtily and mockingly about the Greeks’ army and their leader.  Harald gave quarter to all who asked for it and afterwards he had power over this town. 
VII. KAPÍTULI [Orusta um aðra borg] 
7. 
7. [Battle at Another Castle] 
Ǫnnur borg var sú, er Haraldr lagði til liði sínu.  Sú var bæði fjǫlmenn ok sterk, svá at engi var ván, at þeir fengi brotit,  vellir sléttir ok harðir umhverfis borgina.  Þá lét Haraldr taka til at grafa grǫpt, frá þar sem fell bekkr einn, ok var þar djúpt gil, svá at ekki mátti þannug sjá ór borginni.  Þeir fluttu moldina út á vatnit ok létu straum í brot bera.  Váru þeir at þessu verki bæði dag ok nótt.  Var skipt til sveitum.  En herinn gekk alla daga útan at borginni, en borgarmenn gengu í vígskǫrð, ok skutu hvárir á aðra,  en um nætr sváfu þeir hvárirtveggju.  En er Haraldr skilði þat, at jarðhús þat var svá langt, at þá myndi vera komit inn um borgarvegginn, þá lét hann vápna lið sitt.  Þat var móti degi, er þeir gengu inn í jarðhúsit.  En er þeir kómu til enda, grófu þeir upp yfir hǫfuð sér, þar til er steinar urðu fyrir, lími settir.  Þat var gólf í steinhǫllinni.  Síðan brutu þeir upp gólfit ok gengu upp í hǫllina.  Þar sátu fyrir menn margir af borgarmǫnnum, (78) snæddu þar ok drukku, ok var þeim þat inn mesti óvísavargr, því at Væringjar gengu þar við brugðnum sverðum ok drápu þar þegar suma, en sumir flýðu, þeir er því komu við.  Væringjar sóttu eptir þeim, en sumir tóku borgarhliðin ok luku upp.  Gekk þar inn allr fjǫldi hersins.  En er þeir kómu í borgina, þá flýði borgarlýðrinn, en margir báðu griða, ok fengu þat allir, er upp gáfusk.  Eignaðisk Haraldr borgina með þessum hætti ok þar með ógrynni fjár. 
Det var en anden borg, som Harald lagde til med sin hær;  den var baade folkerig og sterk, saa det var ikke at (572,1) vente, at de fik brudt den;  det var haarde og flade volder om borgen.  Da lod Harald tage til at grave en grøft fra der, hvor det flød en bæk, og det var der et dybt gjel, saa at man ikke kunde se did fra borgen.  De kastede mulden ud i vandet og lod strømmen bære den bort.  I dette arbeide var de dag og nat,  de skiftede efter flokkene.  Hæren gik hver dag frem til borgen, men borgmændene gik til murskaarene, og de skjød paa hverandre,  men om natten sov de paa begge sider.  Men da Harald skjønte, at dette jordhus var saa langt, at det maatte være kommet ind forbi borg-væggen, lod han sine mænd væbne sig;  det var mod dagen, at de gik ind i jordhuset.  Men da de kom til enden, grov de op over sine hoveder, indtil de kom til stener, satte med kalk;  det var gulvet i stenhallen.  Siden brød de op gulvet og gik op i hallen.  Der sad mange af borgmændene; de aad der og drak, og det blev dem den mest uventende ulykke, thi Væringene gik der frem med dragne sverd og dræbte strax nogle, men andre flygtede, de som kunde komme ud.  Væringene søgte efter dem, men nogle tog borgporten og lukkede op;  der gik hele hærmængden ind.  Men da de kom ind i borgen, flyede borgmændene, men mange bad om grid, og det fik alle, som gav sig op.  Harald tilegnede sig paa denne vis borgen og dermed vældigt gods. 
There was another town which Harald came to with his army.  It was both well-peopled and strong so that they did not expect to win it;  there were hard flat wolds round the town.  Harald then had a pit dug where a stream flowed, and it had a deep bed so that they could not be seen from the town.  They threw the earth into the water and let the stream bear it away.  They were at that work day and night,  and they worked in shifts.  Every day the army went towards the town and the townsmen went to the battlements, and they shot at each other.  But at night both sides slept.  And when Harald perceived that the tunnel was so long that it must come in past the town walls, he bade his men arm themselves,  and it was towards day when they went into the tunnel.  And when they came to the end they dug up over their heads until they came to stones set in lime;  it was the floor of a stone hall.  Afterwards they broke through the floor and went up into the hall.  There many of the townsmen sat, eating and drinking, and for them it was the most unexpected ill-luck, for the Værings went forth with drawn swords and slew some, but others who could get out fled.  The Værings went after them, but some seized the town gates and unlocked them;  then the whole host went in.  And when they came into the town the townsmen fled, but many asked for quarter and all who gave themselves up got it.  In this way Harald possessed himself of the town and huge booty besides. 
VIII. KAPÍTULI [Orusta við hina þriðju borg] 
8. 
8. [Battle at a Third Castle] 
Ina þriðju borg hittu þeir, þá er mest var af þessum ǫllum ok sterkust ok ríkust at fé ok fjǫlmenni.  Váru um þá borg díki stór, svá at þeir sá, at ekki mátti þar vinna með þvílíkum brǫgðum sem inar fyrri borgir.  Lágu þeir þar mjǫk lengi, svá at þeir fengu ekki at gǫrt.  En er borgarmenn sá þat, þá dirfðusk þeir við.  Þeir settu fylkingar sínar uppi á borgarveggjum,  síðan luku þeir upp borgarhliðum ok œpðu á Væringja, eggjuðu þá ok báðu þá ganga í borgina  ok frýðu þeim hugar, sǫgðu, at þeir væri eigi betri til orrostu en hœsn.  Haraldr bað sína menn láta sem eigi vissi, hvat þeir sǫgðu.  “Vér gerum ekki at,” segir hann, “þótt vér rennim til borgarinnar.  Þeir bera vápn sín á oss undir fœtr sér niðr.  En þótt vér komum í borgina með nǫkkura sveit, þá hafa þeir vald á at byrgja inni þá, er þeir vilja, en suma úti, því at þeir hafa yfir ǫll borgarhlið gæzlu sett.  Vér skulum gera þeim eigi minna skaup ok skulum láta þá sjá, at vér óttumsk þá ekki.  Skulu várir menn ganga fram á vǫlluna sem næst borginni ok gæta þó (79) þess at ganga eigi í skotmál þeira.  Skulu várir menn allir fara vápnlausir ok gera sér leik ok láta þat sjá borgarmenn, at vér hirðum ekki um fylkingar þeira.”  Síðan var svá nǫkkura daga. 
Den tredje borg kom de til, den som af alle disse var størst og sterkest og mægtigst paa gods og folk.  Om denne borg var det store diger, saa at de saa, at man ikke kunde vinde den med slige kneb som de forrige;  de laa der meget længe saaledes, at de ikke fik udrettet noget.  Men da borgmændene saa det, blev de deraf djervere.  De satte sine fylkinger oppe paa borg-væggen;  siden lukkede de op borgportene og raabte til Væringene, eggede dem og bad dem gaa ind i borgen  og ertede dem for modløshed, sagde, at de var ikke bedre end høns til kamp.  Harald bad sine mænd lade, som om de ikke skjønte, hvad de sagde:  “vi udretter ikke noget,” siger han, “om vi end render til borgen;  de bærer sine vaaben paa os ned under sine fødder,  og om vi end kommer ind i (573,1) borgen med nogle skarer, har de magt til at lukke dem inde, som de vil, men holde nogle ude, thi de har sat vagt over alle borgporter.  Vi vil gjøre dem ikke mindre spot og lade dem se, at vi ikke ræddes for dem;  vore mænd skal gaa frem paa voldene saa nær borgen som muligt og vogte sig dog saa, at de ikke gaar i skudmaal.  Alle vore mænd skal fare vaabenløse og gjøre leg og lade borgmændene se, at vi agter ikke deres fylkinger.”  Siden gik det saa i nogle dager. 
They came to a third town which was the greatest and strongest and mightiest in wealth and folk.  Round this town there were great dikes so that they saw they could not win it with such tricks (510) as they had won the others.  They lay there a long while and they could achieve naught.  And when the townsmen saw that, they grew bold thereby.  They set their men upon the town walls;  then they unlocked the gates and shouted to the Værings, egging them on and bidding them come into the town;  they taunted them for their lack of boldness and said they were no better than hens for fighting.  Harald bade his men act as if they did not understand what they were saying;  “we achieve nothing if we run to the town;  they will bring their weapons upon us from under their feet,  and even if we get into the town with some troops they have the power to lock in those they wish and keep out others, for they have set watch over all the gates.  We will mock them no less and let them see that we fear them not.  Our men shall go forth in the fields as near the town as possible but watch, however, that they do not go within range of shot.  All our men shall go without weapons and play games and let the townsmen see that we heed not their lines of men”.  Thus it went on for some days after. 
IX. KAPÍTULI [Frá Úlfi ok Halldóri] 
9. 
9. [Of Ulf and Haldor] 
Menn íslenzkir eru nefndir, þeir er fóru þar með Haraldi: Halldórr, sonr Snorra goða – hann hafði þessa frásǫgn hingat til lands – annarr var Úlfr, sonr Óspaks, sonar Ósvífrs ins spaka.  Þeir váru báðir inir sterkustu menn ok allvápndjarfir ok váru inir kærstu Haraldi.  Þeir váru báðir í leikinum.  En er þessa leið hafði farit nǫkkura daga, þá vildu borgarmenn sýna enn meira kapp.  Gengu þeir þá ekki með vápnum upp á borgarveggina, en létu þó opin standa borgarhliðin.  En er þat sá Væringjar, þá gengu þeir einn dag svá til leiksins, at þeir hǫfðu sverð undir mǫttlum, en hjálma undir hǫttum.  En er þeir hǫfðu leikit um hríð, þá sá þeir, at borgarmenn undruðusk ekki.  Þá tóku þeir skjótt vápnin, runnu síðan at borgarhliðinu.  En er borgarmenn sá þat, gengu þeir í móti vel ok hǫfðu sín alvæpni.  Tóksk þar bardagi í borgarhliðinu.  Væringjar hǫfðu engar hlífar, nema þat er þeir sveipuðu mǫttlum um vinstri hǫnd sér.  Urðu þeir sárir, en sumir fellu, en allir váru nauðuliga staddir.  Haraldr ok þat lið með honum, er var í herbúðum, sótti til at veita sínum mǫnnum.  En borgarmenn váru þá komnir upp á borgarveggi, skutu ok grýttu á þá.  Varð þá hǫrð orrosta.  Þótti þeim, er í borgarhliðinu váru, vera seinna gengit at hjálpa þeim en þeir vildu.  En er Haraldr kom at borgarhliðinu, þá féll merkismaðr hans.  Þá mælti hann: “Halldórr, tak upp merkit!”  Halldórr svaraði ok tók upp (80) stǫngina ok mælti óvitrliga:  “Hverr mun merki bera fyrir þér, ef þú fylgir svá blauðliga sem nú er um hríð?”  Var þat meirr reiðimál en sannyrði, því at Haraldr var inn vápndjarfasti maðr.  Sóttu þeir þá í borgina.  Var þá bardagi harðr ok lauk svá, at Haraldr hafði sigr ok vann borgina.  Halldórr varð sárr mjǫk, hafði sár mikit í andliti, ok var þat lýti alla ævi, meðan er hann lifði. 
Islandske mænd nævnes, som der fór med kong Harald: den ene var Haldor, Snorre godes søn — han førte dette frasagn hid til landet —, den anden var Ulv, søn af Uspak, Usviver den spakes søn;  de var begge meget sterke og vaabendjerve mænd og kjære venner af Harald;  de var begge med i legen.  Da det nu havde faret paa denne vis i nogle dager, vilde borgmændene vise endnu større overmod:  de gik da uden vaaben op paa borgvæggene, men lod dog borgporten staa aaben.  Men da Væringene saa det, da gik de en dag til legen saaledes, at de havde sverd under kapperne og hjelmer (574,1) under hattene.  Men da de havde legt en stund, saa de, at borgmændene ikke undrede sig;  da tog de raskt vaabnene og løb siden til borgporten.  Men da borgmændene saa det, gik de modig imod og havde fuld væbning;  det kom da op en kamp der i borgporten.  Væringene havde ingen vaaben til vern, undtagen at de svøbte sine kapper om sin venstre haand;  nogle blev saarede, nogle faldt, og alle var stedt i nød.  Harald og de mænd med ham, som var i hærbodene, søgte til for at hjælpe sine mænd.  Men borgmændene var da komne op paa borgvæggene, skjød og kastede sten paa dem.  Det blev da en haard kamp,  og de, som var i borgporten, syntes, det gik senere med at hjælpe dem, end de ønskede.  Men da Harald kom til borgporten, faldt hans merkesmand.  Da sagde han: “Haldor, tag merket op!”  Haldor tog merkestangen op, men svarede og talte uvittig:  “Hvem vil bære merke for dig, naar du følger det saa modløst som nu en stund?”   Dette var mere vredesord end sandhedsord, thi Harald var den vaabendjerveste mand.  De søgte da ind i borgen;  det blev da en haard kamp, men den endte saa, at Harald fik seier og vandt borgen.  Haldor blev meget saaret, han fik et stort saar i ansigtet, og det var en lyde al den tid, han levede. 
Iceland men are mentioned who went there with King Harald: one was Haldor, son of Snorre Godi, who brought this report to Iceland, and the other was Ulf, the son of Ospak, son of Osvifer the Wise.  They were both very strong, bold men with weapons, and dear friends of Harald;  they both joined in the games.  And when things had gone on in this wise for some days the townsmen wished to show still greater boldness:  they went without weapons on the town walls and still let the gates stand open.  And when the Værings saw that, they went one day to their games with swords under their capes and helms under their hats.  And when they had played a while they saw that the townsmen were off their guard;  they quickly took their weapons and then ran to the gates.  And when the townsmen saw it they went boldly against them, and all had their weapons.  Then a fight began at the gate.  The Værings had no armour to protect themselves except their capes which they wrapped round their left arms.  Some were wounded, some fell and all were in sore need.  Harald and the men with him who were in the camp came up to help his men.  But the townsmen were then come up on to the walls and shot at them and cast stones on them.  It was a hard fight,  and it seemed to those who were at the gate that the others were too slow in bringing them help.  And when Harald came to the gate, his standard-bearer fell.  Then said Harald: “Haldor, take up the standard!”  Haldor took up the standard, but answered and spoke unwisely:  “Who wishes to bear the standard for thee when thou followest so weakly (511) as thou hast done this while?”  These were more words of anger than words of truth, for Harald was the boldest of men with weapons.  They then went into the town  and the fight was hard, but it ended with Harald getting the victory and winning the town.  Haldor was badly wounded, for he got a great wound on his face and there was a scar all the time he lived. 
X. KAPÍTULI [Orusta við fjórðu borg] 
10. 
10. [Battle at a Fourth Castle] 
Sú var in fjórða borg, er Haraldr kom til með her sinn, er mest var af ǫllum þeim, er áðr var frá sagt.  Hon var ok svá sterk, at þeir sá enga ván vera, at þeir fengi hana brotit.  Síðan sátu þeir um borgina ok gerðu umsátir, svá at engi fǫng mátti flytja til borgarinnar.  En er þeir hǫfðu litla hríð dvalzk, þá fekk Haraldr sjúkleik, svá at hann lagðisk í rekkju.  Lét hann setja sitt landtjald brot frá ǫðrum herbúðum, því at honum þótti sér þat ró at heyra eigi gný ok glaum herliðsins.  Menn hans komu tíðum með flokka til hans ok frá ok spyrja hann ráðagørðar.  Þat sá borgarmenn, at nǫkkurar nýlundur váru með Væringjum.  Gerðu þeir til njósnarmenn at forvitnask, hverju slíkt myndi gegna.  En er njósnarmenn kómu aptr til borgarinnar, þá kunnu þeir segja þau tíðendi, at hǫfðingi Væringja væri sjúkr ok fyrir þá sǫk var engi atsókn til borgar.  En er svá hafði liðit fram um hríð, þá minnkaði mátt Haralds.  Gerðusk þá hans menn mjǫk hugsjúkir ok daprir.  Slíkt allt spurðu borgarmenn.  Þar kom, at svá þrøngði sótt Haraldi, at andlát hans var sagt um allan herinn.  Síðan fóru Væringjar til tals við borgarmenn ok segja þeim líflát hǫfðingja síns, báðu kennimenn veita honum grǫpt í borginni.  En er borgarmenn spurðu þessi tíðindi, þá (81) váru þeir margir, er þar réðu fyrir klaustrum eða ǫðrum stórstǫðum í borginni, þá vildi hverr gjarna þat lík hafa til sinnar kirkju, því at þeir vissu, at þar mundi fylgja ofr mikit.  Skrýddisk þá allr fjǫldi kennimanna ok gekk út ór borginni með skrín ok helga dóma ok gerðu fagra prócessíónem.  En Væringjar gerðu ok mikla líkferð.  Var þá líkkistan borin hátt ok tjaldat yfir pellum, borin þar yfir merki mǫrg.  En er slíkt var borið inn um borgarhliðit, þá skutu þeir niðr kistunni um þvert hliðit borgarinnar fyrir hurðirnar.  Blésu þá Væringjar í alla lúðra sína herblástr ok brugðu sverðunum.  Þusti þá allr Væringjaherr ór herbúðunum með alvæpni ok hljópu þá til borgarinnar með ópi ok kalli.  En munkar ok aðrir kennimenn, þeir er út hǫfðu gengit í líkferð þessa, keppðusk hvárir við aðra, at fyrstir ok fremstir vildu út ganga at taka við offrinu, þá var þeim nú hálfu meira kapp á því at vera sem first Væringjum, því at þeir drápu hvern þann, er þeim var næst, hvárt er hann var klerkr eða óvígðr.  Væringjar gengu svá um alla borgina þessa, at þeir drápu mannfólkit, en ræntu alla staði í borginni ok tóku þar ógrynni fjár. 
Den fjerde borg, som Harald kom til med sin hær, var den største af alle dem, som før er sagt om,  og den var saa sterk, at de saa ikke noget haab om at faa brudt den.  Siden sad de om borgen og lagde ring om den, saa at ingen varer kunde flyttes til borgen.  Men da de havde dvælet en kort tid, fik Harald en sygdom, saa at han lagde sig til sengs;  han lod sætte sit landtjeld bort fra andre landtjeld, thi det tyktes at give ham ro, at han ikke hørte uro og støi fra hæren.  Hans mænd kom ofte i flokker til og fra ham og spurgte ham om raad;  det saa borgmændene, at det var hændt noget blandt Væringene,  og de sendte speidere ud for at faa vide, hvad det kunde være.  Men da speiderne kom tilbage til borgen, kunde de sige de tidender, at Væringenes høvding var syg, og (575,1) at de af den aarsag ikke gik frem mod borgen.  Men da saa en stund var gaaet, minkede Haralds kræfter,  og da blev hans mænd meget hugsyge og sørgmodige;  alt sligt spurgte borgmændene.  Det kom til det, at sotten trængte Harald saa sterkt, at hans død blev fortalt over hele hæren.  Siden fór Væringene til samtale med borgmændene, fortalte dem om sin høvdings død og bad prestene yde ham en grav i borgen.  Men da borgmændene spurgte disse tidender, da var det mange, som der raadede for klostre eller andre store kirker i borgen, og da vilde enhver gjerne have det lig til sin kirke, thi de vidste, at det der vilde følge stort offer.  Da klædte hele mængden af prester sig i skrud og gik ud af borgen med skrin og helligdommer og gjorde en fager proeession.  Men Væringene gjorde ogsaa en stor ligfærd;  ligkisten blev da baaret høit og var tjeldet over med pellklæder, og derover blev det baaret mange merker.  Men da dette blev baaret ind gjennem borgporten, da satte de kisten ned tvers over borgporten, foran aabningen;  da blæste Væringene hærblæst i alle sine lurer og drog sine sverd;  da styrtede hele Væringenes hær ud af hærbodene med fuld væbning og løb da til borgen med skrig og raab.  Men munker og andre prester, de som havde gaaet ud i denne ligfærd og kappedes med hverandre at gaa først og fremst ud for at tage imod offeret, de kappedes nu dobbelt saa meget om at være fjernest fra Væringene; thi de dræbte hver den, som var dem nærmest, hvad enten han var klerk eller uviet.  Væringene gik saaledes over hele denne borg, at de dræbte mandfolkene, men rante alle kirker i borgen og tog der vældigt gods. 
The fourth town which Harald came to with his army was greater than all those which have been spoken of before  and it was so strong that there was no hope of taking it by storm.  They then surrounded the town so that no goods could be moved into it.  But when they had stayed there a short while Harald fell sick so that he lay in his bed;  he had his tent pitched away from the other tents, for it seemed to give him rest not to hear the turmoil and noise of the army.  His men often came to and fro in bands to ask his counsel.  The townsmen saw that something had happened amongst the Værings,  and they sent spies out to get to know what it might be.  And when the spies came back to the town they could tell the tidings that the Værings’ leader was sick and that they could not attack the town for that reason.  And when things went on thus for a while, Harald’s strength lessened  and his men then grew sick at heart and sorrowful.  All this the townsmen learned.  It then came about that his sickness grew daily worse and one day his death was told through the whole army.  The Værings then went to talk with the townsmen, and told them of the death of their leader and bade the priests grant him a grave in the town.  And when the townsmen heard these tidings (there were many who ruled over the cloisters and other big churches in the town), each of them wished to have the body for his church, for they knew that great offerings would result.  Then the whole crowd of priests clad themselves in shrouds and went out of the town with shrines and relics, and made a fair procession.  And the Værings also made a great funeral procession.  The coffin was carried high in the air and was covered with a pall, and before it many standards were carried.  And when the coffin was borne in through the gates they set it down across the gates in front of the opening.  The Værings then blew a war blast with all their horns and drew their swords.  The whole Væring army rushed out of the camp with their weapons and ran to the town with shrieks and shouts.  But the monks and other priests who had come to this funeral procession and striven with each other to be the first to receive the corpse, now struggled as hard as ever to get away from the Værings, for the latter slew everyone who was nearest to them, whether he were clerk (512) or layman.  The Værings went through the whole town and slew the menfolk and robbed all the churches in the town and took much booty. 
XI. KAPÍTULI [Frá Haraldi konungi] 
11. 
11. [Of Harald] 
Haraldr var marga vetr í hernaði þessum, er nú var frá sagt, bæði í Serklandi ok Sikileyju.  Síðan fór hann aptr til Miklagarðs með her þenna ok dvalðisk þar litla hríð, áðr hann byrjaði ferð sína út í Jór(82)salaheim.  Þá lét hann eptir málagull Grikkjakonungs ok allir Væringjar, þeir er til ferðar réðusk með honum.  Svá er sagt, at í ǫllum ferðum þessum hafi Haraldr áttar átján fólkorrostur. 
Harald var mange vintre i denne hærfærd, som nu er sagt om, baade i Serkland og i Sikel-ø.  Siden fór han tilbage til Miklegaard med denne hær og dvælte der kort tid, inden han tog paa en færd ud til Jorsale-hjem.  Da lod han (576,1) efter sig det guld, han fik i sold af grækerkongen, og ligesaa gjorde alle Væringer, som gav sig paa færd med ham.  Saa er sagt, at i alle disse færder havde Harald havt 18 slag; 
Harald was many winters on this journey, which is now spoken of, both in Serkland and Sikiley.  He afterwards went back to Miklegarth with this army and stayed there a short while, until he set out on a journey to Jerusalem.  He left behind him the gold he had got in payment from the Greek king, and so did all the Værings who went on this journey with him.  So it is said that in all these journeys Harald had eighteen battles. 
Svá segir Þjóðólfr: 
saa siger Tjodolv: 
Thus quoth Tjodolv: 
83. Þjóð veit, at hefr háðar
hvargrimmligar rimmur,
rofizk hafa opt fyr jǫfri,
átján Haraldr, sáttir. (83)
Hǫss arnar rauttu hvassar,
hróðigr konungr, blóði,
ímr gat krǫ́s, hvars kómuð,
klœr, áðr hingat fœrir. 
Hver ved det, at Harald
holdt har atten grumme
slag (ofte har freden
af fyrsten brudt været);
den graa ørns hvasse klør,
konge, i blod du farved’,
(ulven mættedes altid)
inden du fór hjemad. 
Every man knows that Harald
Hath held eighteen grim
Battles. Oft hath the peace
Been broken by the prince.
The grey eagle’s keen claws,
O king, thou didst dye in blood,
And the wolf was always fed,
Ere thou didst go homeward. 
XII. KAPÍTULI [Jórsalaferð Haralds konungs] 
12. 
12. [Harald’s Expedition to Palestine] 
Haraldr fór með liði sínu út til Jórsalalands, fór þá síðan yfir til Jórsalaborgar.  En hvar sem hann fór um Jórsalaland, váru allar borgir ok kastalar gefnir í vald hans. 
Harald fór med sine mænd ud til Jorsaleland og fór siden over til Jorsaleborg;  hvor han kom i Jorsaleland, blev alle borger og kasteller givne i hans vold; 
Harald went out with his men to Palestine and afterwards he went to Jerusalem.  Wherever he went in Palestine, all the towns and castles were given into his power. 
Svá segir Stúfr skáld, er heyrt hafði konunginn sjálfan frá þessum tíðindum segja: 
saa siger Stuv skald, som havde hørt kongen selv fortælle om disse tidender: 
Thus sayeth Stuf the Scald, who had heard the king himself tell these tidings: 
84. Fór ofrhugi enn øfri
eggdjarfr und sik leggja,
fold vas víga valdi
virk, Jórsali ór Girkjum.
Ok með œrnu ríki
óbrunnin kom gunnar
heimil jǫrð und herði.
Hafi ríks, þars vel líkar. (84) 
Den eggdjerve, hugstore
hærmand under sig lagde
Jorsaler (landet venligt
var mod ham og Grækerne).
Og med fuldt vælde
ubrændt kom landet
hjemlet til hærmanden
[Have, der han ønsker,]. 
The sword-bold, great-minded
Warrior subdued
Jerusalem; the land was
Friendly to him and the Greeks.
And with full might
The land fell unburned
Into the warriors’ hands. –
Let the soul of mighty Harald1  
Hér segir frá því, at þetta land kom óbrunnit ok óherjat í vald Haralds.  Fór hann þá út til Jórðánar ok laugaði sik þar, sem háttr er til annarra pálmara.  Haraldr varði stórfé til grafar drottins ok kross ins helga ok til annarra heilagra dóma á Jórsalalandi.  Þá friðaði hann veg allt út til Jórðánar ok drap raufara ok annat hernaðarfólk. 
Her siges om det, at dette land kom ubrændt og uherjet i Haralds vold.  Han fór da ud til Jordan og laugede sig der, som andre palmeres skik er.  Harald gav meget gods til Herrens grav og til det hellige kors og andre helligdommer i Jorsaleland. (577,1)  Da fredede han veien helt ud til Jordan og dræbte røvere og andre ufredsfolk. 
Here it should be said that the land fell unburned and unharried into Harald’s power.  He then went out to the Jordan and bathed himself where other palmers are wont to bathe.  Harald gave many things to the Lord’s grave and to the Holy Cross and other holy relics in Palestine.  He freed the way right out to the Jordan and slew robbers and other unpeaceful folk. 
Svá segir Stúfr: 
Saa siger Stuv: 
Stuf quoth: 
85. Stóðusk rǫ́ð ok reiði,
rann þat svikum manna,
Egða grams á ýmsum
orð Jórðánar borðum.
Enn fyr afgørð sanna,
illa gǫ́t, frá stilli
þjóð fekk vísan váða,
vist of aldr með Kristi. 
Raad og vrede ord
af Egde-kongen virked’
paa begge Jordans bredder
(til baade mod svig af mændene).
Men for sand brøde
bøde haardt de maatte:
ondt led de af fyrsten.
[Evig bolig hos Kristus]. 
The counsel and wroth words
Of the Agder-king acted,
On both banks of the Jordan,
Against men’s treachery.
And for true sinfulness
They must bear hard fines:
They suffered ill from the prince. –
Abide eternally with Christ
Þá fór hann aptr til Miklagarðs. (85) 
Derefter fór han tilbage til Miklegaard. 
Thereafter he went back to Miklegarth. 
XIII. KAPÍTULI [Haraldr konungr settr í dýflissu] 
13. 
13. [Harald Put in Prison] 
Þá er Haraldr var kominn til Miklagarðs útan af Jórsalalandi,  fýsti hann at fara í Norðrlǫnd til óðala sinna.  Hafði hann þá spurt, at Magnús Óláfsson, bróðursonr hans, var orðinn konungr í Nóregi ok svá í Danmǫrku.  Sagði hann þá upp þjónustu við Grikkjakonung.  En er Zóe dróttning varð þessa vǫr, varð hon reið mjǫk ok hóf upp sakagiptir við Harald,  talði þat, at hann myndi hafa misfarit með Grikkjakonungs fé, því er fengizk hafði í hernaði, þá er Haraldr hafði verit hǫfðingi yfir herinum.  María hét ein mær, ung ok fríð.  Hon var bróðurdóttir Zóe dróttningar.  Þeirar meyjar hafði Haraldr beðit, en dróttning synjaði.  Svá hafa sagt Væringjar norðr hingat, þeir er verit hafa í Miklagarði á mála, at sú sǫgn væri þar hǫfð af fróðum mǫnnum, at Zóe dróttning vildi sjálf hafa Harald sér til manns  ok sú sǫk væri reyndar mest við Harald, er hann vildi brot fara ór Miklagarði, þó at annat væri upp borit fyrir alþýðu.  Þá var sá Grikkjakonungr, er hét Konstantínús Mónomákús.  Hann réð ríkinu með Zóe dróttningu.  Af þessum sǫkum lét Grikkjakonungr taka hǫndum Harald ok fœra hann til dýflizu. 
Da Harald var kommet til Miklegaard fra Jorsaleland,  fik han lyst til at fare til Nordlandene til sin odel;  han havde da spurgt, at hans brodersøn, Magnus Olavsøn, var bleven konge i Norge og saa i Danmark,  og siger da op sin tjeneste hos grækerkongen.  Men da dronning Zoe fik dette at vide, blev hun meget vred og vakte anklager imod Harald;  hun sagde, at han nok havde faret svigagtig med grækerkongens gods, som var taget i hærfærd, dengang da Harald havde været høvding over hæren.  Maria hed en ung og fager mø,  hun var dronning Zoes broderdatter;  Harald havde bedt om at faa hende, men dronningen negtede det.  Saa har Væringer, de som har været i sold i Miklegaard, fortalt hid nord, at det sagn gik der blandt frode mænd, at dronning Zoe vilde selv have Harald til sin mand,  og at det var i virkeligheden mest aarsag til det, som hændte Harald, da han vilde fare bort fra Miklegaard, om end andet blev baaret frem for mængden.  Da var det den grækerkonge, som hed Konstantinus Monomakus;  han styrede riget med dronning Zoe.  Af denne aarsag lod grækerkongen fange Harald og føre ham til fængsel. 
When Harald had come back to Miklegarth from Palestine,  he wished to go to his odal lands in the north;  he had then learned (513) that Magnus Olavson, his brother’s son, had become King of Norway as of Denmark,  and then Harald withdrew from service with the Greek king.  But when Queen Zoe got to know of this, she was very wroth and brought up charges against Harald;  she said that he had been dishonest with the Greek king’s goods, which had been taken on raids when Harald was leader of the army.  But there was a fair young maid called Maria,  who was Queen Zoe’s brother’s daughter.  Harald had asked to wed her but the queen had refused.  The Værings who had been in service in Miklegarth have told it here in the north that the tale went round amongst men who knew, that Queen Zoe herself wanted Harald as her husband.  And that was in all likelihood the greatest reason for what befell Harald, when he would go away from Miklegarth, even though other things were put before the folk. The Greek king had Harald seized and borne off to prison.  At that time the Greek king was called Konstantin Monomachos,  and he ruled the kingdom with Queen Zoe.  2  
XIV. KAPÍTULI [Jartegnir Óláfs konungs. Blindaðr Grikkjakonungr] 
14. 
14. [King Olaf’s Miracle and Blinding the Greek Emperor] 
En er Haraldr kom mjǫk svá til dýflissunnar þá sýndisk honum inn helgi Óláfr konungr ok segir, at hann mundi hjálpa honum.  Þar á strætinu var síðan ger kapella ok helguð Óláfi konungi ok hefir sú kap(86)ella þar staðit síðan.  Dýfliza sú var þannug gǫr, at þar er turn hár ok opinn ofan, en dyrr af strætinu í at ganga.  Var Haraldr þar inn látinn ok með honum Halldórr ok Úlfr.  Næstu nótt eptir kom ein rík kona ofan á dýflizuna ok hafði gengit upp með stigum nǫkkurum ok þjónustumenn hennar tveir.  Þau létu síga ofan streng nǫkkurn í dýflizuna ok drógu þá upp.  Þessari konu hafði inn helgi Óláfr konungr unnit bót fyrr ok hafði þá vitrazk henni, at hon skyldi leysa bróðr hans ór prísund.  Þá fór Haraldr þegar til Væringja, ok stóðu þeir upp allir í mót honum ok fǫgnuðu honum vel.  Síðan vápnaðisk allt liðit ok gengu þar til, er konungrinn svaf.  Þeir taka konunginn hǫndum ok stinga ór bæði augu. 
Men da Harald kom nær til fængslet, da viste den hellige kong Olav sig for ham og sagde, at han skulde hjælpe ham.  Der paa strætet var det siden et kapel, helliget kong Olav, og det kapel har siden staaet der.  Fængslet var saaledes bygget, at det der er et høit taarn, aabent oventil, men en dør gaar fra strætet ind i taarnet.  Harald blev sat ind der, og med ham Haldor og Ulv.  Næste nat efter kom en mægtig kvinde oven paa fængslet og havde gaaet op i stiger, og med hende (578,1) to tjenestemænd;  de lod et taug sige ned i fængslet og drog dem op.  Denne kvinde havde den hellige kong Olav forud helbredet og havde nu aabenbart sig for hende og sagt, at hun skulde løse hans broder fra fængslet.  Da fór Harald strax til Væringene, og de reiste sig alle op for ham og hilste ham velkommen.  Siden væbnede hele hæren sig og gik dertil, hvor kongen sov.  De tog kongen til fange og stak begge øine ud paa ham. 
But when Harald came near to the prison, the saintly King Olav showed himself to him and said that he would help him.  In that street there was afterwards a chapel consecrated to King Olav and the chapel has stood there ever since.  The prison was so built that there was a high tower, open above, and a door led from the street into the tower.  Harald was put in there and with him were Haldor and Ulf.  The next mighty woman came to the top of the prison and went up the steps with her went two serving-men.  They let a rope down into the prison and drew them up.  St Olav had formerly healed this woman and had now shown himself to her and said that she should free his brother from prison.  Harald then went straightway to the Værings and they all got up and greeted him with welcome.  The whole army then armed themselves and went to where the king was sleeping.  They seized the king and blinded him in both eyes. 
Svá segir Þórarinn Skeggjason í sinni drápu: 
Saa siger Toraren Skjeggesøn i sin draapa: 
Thus sayeth Toraren Skeggjason in his poem: 
86. Náði gørr enn glóðum
Gríklands, jǫfurr handa,
stólþengill gekk strǫngu
steinblindr aðalmeini. 
Gjæve fyrste naaede
guldet, men Grækerlandets
stolkonge gik stenblind
med stygge saarmerker. 
The noble king got.
The gold, but the crowned king
Of Greece went stone blind
With hard wound marks. 
Svá segir ok Þjóðólfr skáld: 
Saa siger ogsaa Tjodolv skald: 
Thus also sayeth Tjodolv the Scald: 
87. Stólþengils lét stinga,
styrjǫld vas þá byrjuð,
eyðir augu bæði
út heiðingja sútar. (87)
Lagði allvaldr Egða
austr á bragning hraustan
gráligt mark, en Girkja
gǫtu illa fór stillir. 
Ulvesorgens øder
ud lod begge øine
stikke af stolkongen
(strid var da paa færde).
Egdernes fyrste lagde
øster paa kjække Bragning
et graaligt merke, og grusomt
Grækernes konge blev rammet. 
The destroyer of the wolf’s sorrow
Had both eyes of the crowned
King struck out.
There was strife on the journey.
In the east the Agder prince
Left a grisly mark on the
Noble king, and gruesomely
Was the Greek king stricken. 
Í þessum tveim drápum Haralds ok mǫrgum ǫðrum kvæðum hans er getið þess, at Haraldr blindaði sjálfan Grikkjakonung.  Nefna mætti til þess hertoga eða greifa eða annars konar tignarmenn, ef þeir vissi, at þat væri sannara,  því at sjálfr Haraldr flutti þessa sǫgn ok þeir menn aðrir, er þar váru með honum. (88) 
I begge disse Haralds-draapaer og mange andre kvæder om ham er dette omtalt, at Harald blindede selve grækerkongen;  de kunde i stedet for ham have nævnt en hertug eller en greve eller andenslags fyrstelige mænd, hvis de vidste, at det var rettere,  thi Harald selv og de andre mænd, som der var med ham, kom med dette udsagn. 
In both these poems on Harald and in many others it is said that Harald himself blinded the Greek king.  Instead of him they could (514) have mentioned a duke or a count or some other such princely man if they knew it was more correct,  but Harald himself and the other men who were there with him came with this story. 
XV. KAPÍTULI [Ferð Haralds konungs ór Miklagarði] 
15. 
15. [Harald’s Journey from Constantinople] 
Um þá sǫmu nótt gengu þeir Haraldr at þeim herbergjum, er María svaf í, ok tóku hana í brot með valdi.  Síðan gengu þeir til galeiða Væringja ok tóku tvær galeiðrnar, røru síðan inn í Sjáviðarsund.  En er þeir kómu þar, er járnrekendr lágu um þvert sundit, þá mælti Haraldr, at menn skyldi skipask til ára á hvárritveggju galeiðinni, en þeir menn, er eigi røru, skyldu allir hlaupa aptr í galeiðina ok hafa hverr húðfat sitt í faðmi sér.  Renndu svá galeiðrnar upp á járnrekendr.  Þegar er festi ok skriðinn tók af, þá bað Haraldr alla menn hlaupa fram í.  Þá steypði galeið þeiri, er Haraldr var á, ok stǫkk sú af járnum við riðinn, en ǫnnur sprakk, er reið á járnunum, ok týndisk þar mart, en sumt var tekit af sundi.  Með þessu komsk Haraldr út af Miklagarði, fór svá inn í Svartahaf.  Og áðr en hann sigldi frá landi, setti hann upp á land jungfrúna ok fekk henni gott fǫruneyti aptr til Miklagarðs,  bað hana þá segja Zóe, frændkonu sinni, hversu mikit vald hon hafði á Haraldi eða hvárt nǫkkut hefði dróttningar ríki (89) fyrir staðit, at hann mætti fá jungfrúna.  Þá sigldi Haraldr norðr í Ellipalta, fór þaðan allt um Austurríki.  Í þessum ferðum orti Haraldr gamanvísr ok eru saman sextán ok eitt niðrlag at ǫllum. 
I den samme nat gik Harald og hans mænd til det herberge, som Maria sov i, og tog hende bort med vold.  Siden gik de til Væringenes galeier, tog to af galeierne og roede siden ind i Sævidarsund.  Men da de kom did, som jernlænken laa tvers over sundet, sagde Harald, at mændene skulde sætte sig til aarerne paa begge galeier, men de mænd, som ikke roede, skulde alle løbe agter i galeierne og hver have sin sækkefeld med.  De rendte saa galeierne op paa jernlænken,  og saasnart de fæstedes og farten tog af, bad han alle mænd løbe frem i.  Da (579,1) stupte den galei, som Harald var paa, og gled af jernene ved svingningen, men den anden galei, som blev fast paa jernlænken, sprak, og der druknede mange, men nogle blev tagne op af vandet.  Paa denne vis kom Harald ud fra Miklegaard og fór saa ind i Sortehavet.  Men inden han seilede fra land, satte han jomfruen op paa land og gav hende godt reisefølge tilbage til Miklegaard;  han bad hende sige sin frændkone Zoe, hvor meget magt hun havde over Harald, eller om dronningens magt havde kunnet hindre, at han kunde faa jomfruen.  Derpaa seilede Harald nord i Ellepalta og derfra videre gjennem Østriget.  I denne færd digtede Harald gammen-vers, og de er tilsammen sexten med samme omkvæd i dem alle; 
The same night Harald and his men went to the tower where Maria slept and took her away by force.  They then went to the Værings’ galleys, of which they took two, and rowed to Sævidarsund.  And when they came to where iron chains lay across the sound, Harald said that the men should fall to their oars on both galleys and that the men who were not rowing should run aft in the galleys and each should have his sack with him.  Thus they ran the galleys on to the iron chains;  and as soon as the ships were fast and their movement stopped, he bade all his men run forward.  Then the galley Harald was on plunged forward, and after swinging on the chain, slipped off, but the other galley stuck fast to the iron chain and broke its back, and many were drowned, though some were picked up from the water.  In this way Harald came out from Miklegarth and thus went into the Black Sea.  But before he sailed away from land he put the girl ashore and gave her a good following back to Miklegarth.  He bade her ask her kinswoman Zoe how much might she now had over Harald and whether the queen’s might could have hindered him from getting hold of the girl.  Thereupon Harald sailed north into Ellipallta and there from farther through the East Realm.  On that journey Harald composed some humorous verses of which there are sixteen in all in the same poem; 
Þessi er ein: 
dette er ét: 
this is one: 
88. Sneið fyr Sikiley víða
súð. Vǫ́rum þá prúðir.
Brýnt skreið, vel til vánar,
vengis hjǫrtr und drengjum.
Vættik minnr, at motti
mani enn þinig nenna.
Þó lætr Gerðr í Gǫrðum
gollhrings við mér skolla. 
Skibet langs vide Sikel-ø
skar; da var vi prude.
Som venteligt, vængebaaden
vakkert skred under drengene.
Ikke jeg venter, en usling
end vil did komme.
Dog siger guldringens Gerd
i Gardar, at hun mig vrager. 
The ship cut along by wide
Sikiley, where we were proud.
The boat merrily glided
With the joyful swains.
I do not expect that a laggard
Will ever come there.
Still, the gold-decked maid in Gardar
Will say that she scorns me. 
Því veik hann til Ellisifjar, dóttur Jarizleifs konungs í Hólmgarði. 
Med det sigtede han til Ellesiv, datter af kong Jarisleiv i Holmgaard. 
By this he meant Ellisiv, daughter of King Jarisleiv in Holmgard. 
XVI. KAPÍTULI [Frá Haraldi konungi] 
16. 
16. [Of King Harald] 
En er Haraldr kom til Hólmgarðs, fagnaði Jarizleifr konungr honum forkunnar vel.  Dvalðisk hann þar um vetrinn, tók þá í sína varðveizlu gull þat allt, er hann hafði áðr sent þannug útan af Miklagarði, ok margs konar dýrgripi.  Var þat svá mikit fé, at engi (90) maðr norðr í lǫnd hafði sét slíkt í eins manns eigu.  Haraldr hafði þrim sinnum komit í pólútasvarf, meðan hann var í Miklagarði.  Þat eru þar lǫg, at hvert sinn, er Grikkjakonungr deyr, þá skulu Væringjar hafa pólútasvarf.  Þeir skulu þá ganga um allar pólútir konungs, þar sem féhirzlur hans eru, ok skal hverr þá eignask at frjálsu, er hǫndum kømr á. 
Men da Harald kom til Holmgaard, tog kong Jarisleiv overmaade godt imod ham, og han dvælte der om vinteren;  han tog da i sin varetægt alt det guld og mange slags kostbarheder, som han forud havde sendt did uden fra Miklegaard;  det var saa meget gods, at ingen mand nord i landene havde seet sligt i én mands eie.  Harald havde tre ganger kommet i polotasvarv, medens han var i Miklegaard.  Det er der lov, at hver gang en Græker-konge dør, skal Væringene have polota-svarv;  de skal da gaa gjennem alle kongens “poloter”, der som hans skattegjemsler er, og skal hver da frit tage det, han faar fat med hænderne. 
And when Harald came to Holmgard, King Jarisleiv greeted him exceedingly well, and he stayed there during the winter.  He then took into his own keeping all the goods and many kinds of costly things which he had before sent out there from Miklegarth.  There was so much wealth that no man in the Northlands had ever seen so much in the possession of one man.  Harald had three times come (515) into palace spoils whilst he was in Miklegarth.  There exists a law that every time a Greek king dies the Værings shall have the palace spoils;  they shall go through all the king’s palaces where his taxes are hoarded and each shall then take freely what he can get hold of with his hands. 
XVII. KAPÍTULI [Kvonfang Haralds konungs] 
17. 
17. [King Harald’s Marriage] 
Þann vetr gipti Jarizleifr konungr dóttur sína Haraldi.  Sú hét Elísabet, þá kalla Norðmenn Ellisif 
Den vinter giftede kong Jarisleiv sin datter med Harald;  hun hed Elisabeth, hende kalder Nordmænd Ellesiv. 
This winter King Jarisleiv wedded his daughter to Harald;  she was called Elizabeth, but the Norsemen called her Ellisiv. 
Þetta tjár Stúfr blindi: 
Om det vidner Stuv Blinde: (580,1) 
About this Stuf the Blind witnesseth: 
89. Mægð gat allvaldr Egða,
ógnar mildr, þás vildi.
Gulls tók gumna spjalli
gnótt ok bragnings dóttur. (91) 
Svogerskab, som han vilde,
vandt Egders fyrste.
Mændenes ven fik guldet
i mængde og kongens datter. 
The Agder prince won
Such kinship as he would.
The friend of the men got gold
In plenty and the king’s daughter. 
En at vári byrjaði hann ferð sína ór Hólmgarði ok fór um várit til Aldeigjuborgar, fekk sér þar skip ok sigldi austan um sumarit,  snøri fyrst til Svíþjóðar ok lagði til Sigtúna. 
Men om vaaren tog han paa sin færd fra Holmgaard og fór om vaaren til Aldeigjaborg; der fik han sig skibe og seilede vestover om sommeren.  Han vendte sig først til Svitjod og lagde til ved Sigtuner. 
In spring he began his journey from Holmgard and then went to Aldeigjaborg, where he got himself ships and whence he sailed west in the summer.  He turned first to Sweden and he lay in by Sigtun. 
Svá segir Valgarðr á Velli: 
Saa siger Valgard fra Våll: 
Thus quoth Valgard of Vellir: 
90. Skauztu und farm inn frízta,
frami veitisk þér, beiti,
farðir gull ór Gǫrðum
grunlaust, Haraldr, austan.
Stýrðir hvatt í hǫrðu,
hvardyggr jǫfurr, glyggvi,
sáttu, þás sædrif létti,
Sigtún, en skip hnigðu. 
Harald, du ud paa skibet
skjød den fagreste ladning;
guld du vester førte
fra Gardar (hæder dig vistes).
Hugstore konge, du heftigt
i haarde sjøveir styred’.
Du saa, da sjøsprøiten letted’,
Sigtuner; skibene neied’. 
Harald, thou broughtest out
On thy ship the fairest lading;
Gold thou broughtest west
From Gardar; honour was
shown thee.
Great-minded king, strongly thou
Didst sail in hard sea weather.
And the ships were rolling.
Then thou sawest Sigtun,
When the sea spray ceased. 
XVIII. KAPÍTULI [Félag Haralds konungs ok Sveins Úlfssonar] 
18. 
18. [The League Between King Harald and Svein Ulfson] 
Haraldr fann þar Svein Úlfsson.  Þat haust hafði hann flýit fyrir Magnúsi konungi við Helganes.  En er þeir fundusk, fagnaði hvárr ǫðrum vel.  Óláfr sœnski Svíakonungr var móðurfaðir Ellisifjar, konu Haralds, en Ástríðr, móðir Sveins, var systir Óláfs konungs.  Gerðu þeir Haraldr ok Sveinn félagskap sinn ok bundu einkamálum.  Allir Svíar váru vinir Sveins, því at hann átti þar ina stœrstu ætt í landi.  Gerðusk þá ok allir Svíar vinir Haralds ok liðsinnismenn.  Var þar mart stórmenni bundit í mægðum við hann. 
Harald fandt der Svein Ulvsøn;  om høsten havde han flyet for kong Magnus ved Helganes.  Men da de mødtes, hilsede den ene den anden vel.  Sveakongen Olav Svenske var morfader til Ellesiv, Haralds kone, men Sveins moder Astrid var kong Olavs søster.  Harald og Svein gjorde forbund og bandt det med faste aftaler.  Alle Svear var Sveins venner, thi han havde den største æt der i landet;  blev da alle Svear ogsaa Haralds venner og hjælpere;  mange stormænd var der bundne ved svogerskab til ham. 
There Harald found Swein Ulfson;  in the autumn he had fled before King Magnus at Helganes.  And when they met, they greeted each other well.  The Swedish king, Olav, was grandfather to Ellisiv, Harald’s wife, and Swein’s mother Astrid was King Olav’s sister.  Harald and Swein promised each other friendship and bound it with secret agreements.  All the Swedes were Swein’s friends, for he had great kinship in the land;  all the Swedes, too, were Harald’s friends and helpers;  many great men were also bound to him by kinship. 
Svá segir Þjóðólfr: (92) 
Saa siger Tjodolv: 
Thus Tjodolv quoth: 
91. Reist eikikjǫlr austan
ǫrðigt vatn ór Gǫrðum.
Svíar tœðu þér síðan,
snjallr landreki, allir.
Gekk með gulli miklu,
glygg fell ótt of tyggja,
hǫll á hléborð, sollin
Haralds skeið und vef breiðum. 
Egekjølen vestover
vaskede havet fra Gardar.
Svearne gav dig siden,
snilde landstyrer! støtte.
Haralds skeid, som i læ
ludede, under brede
seil gik med meget
guld (stormen raste). 
The oak keel cut through the sea
To the west from Gardar.
Afterwards, wise land-ruler,
The Swedes gave thee help.
Harald’s cutter, which bent
Leewards, went with much
Gold ’neath the broad sail,
When the storm raged. 
XIX. KAPÍTULI [Hernaðr Haralds konungs] 
19. 
19. [King Harald’s Foray] 
Síðan réðu þeir sér til skipa, Haraldr ok Sveinn, ok drósk þeim brátt her mikill,  ok er lið þat var búit, þá sigla þeir austan til Danmerkr. 
Siden skaffede de sig skibe, Harald og Svein, og det drog sig snart en stor hær sammen til dem;  og da mændene var rede, seiler de vestover til Danmark. 
Harald and Swein then got themselves ships and soon a great army gathered to them;  and when the men were ready they sailed west to Denmark. 
Svá segir Valgarðr: 
Saa siger Valgard: 
Thus says Valgard: 
92. Eik slǫng und þér, yngvi
ógnblíðr, í haf síðan,
rétt vas yðr um ætlat
óðal, frá Svíþjóðu.
Hýnd bar rif, þars rennduð,
rétt á stag, fyr slétta, (93)
skeið, en skelkðuð brúðir,
Skáney, Dǫnum nánar. 
Egekjølen gled under dig,
Yngve kampglad, til havet
fra Svearnes land (skjæbnen
sikred’ med rette din odel).
Skeiden til top var revet,
der den rendte over stag
langs det flade Skaane
og skræmte Danernes kvinder. 
The oak keel glided under thee,
Fight-happy prince, to the sea
From Sweden. Fate gave
Thee thy odal lands with right.
The cutter was reefed
To the top, when it tacked
Along Scania’s flat coast
And scared the Danish women. (516) 
Þeir lǫgðu fyrst herinum til Sjálands ok herjuðu þar ok brenndu víða þar.  Síðan héldu þeir til Fjóns, gengu þar upp ok herjuðu. 
De lagde først til Sjæland og herjede og brændte vidt om der.  Siden styrede de til Fyn, gik der op og herjede. 
They came first to Zealand and harried and burned far and wide there.  Afterwards they sailed to Fyn where they went up and harried. 
Svá segir Valgarðr: 
Saa siger Valgard : 
Valgard quoth: 
93. Haraldr, gǫrva léztu herjat,
hnyggr þú andskotum, tyggi,
hvatt rann vargr at vitja
valfalls, Selund alla.
Gekk á Fjón, en fekkat,
fjǫlmennr konungr, hjǫlmum,
brast ríkula ristin
rít, erfiði lítit. 
Harald, du grundig herjede
hele Sjæland; vargen
iled’ at finde de faldne
(fyrsten truer fienden).
Folkesterk konge til Fyn
fór og gav hjelmene
(skjoldene brast kløvede)
kraftig møie at lide. 
Harald, thou didst harry
All Zealand; the wolf
Hied there to find the fallen.
The prince threatened the foe.
The folk-strong king went
To Fyn and gave the helmets
Hard work to bear;
The shields burst asunder. 
94. Brann í bý fyr sunnan
bjartr eldr Hróiskeldu.
Rǫnn lét ræsir nenninn
reykvell ofan fella.
Lǫ́gu landsmenn gnógir.
Ló hel sumum frelsi. (94)
Drósk harmvesalt hýski
hljótt til skógs á flótta. 
Ilden brændte i gaarden
grumt søndenfor Roskilde.
Krigerske konge luen
lod fælde husene.
Landets mænd laa faldne,
frihed Hel dem røved’;
harmbøiede husfolk
hastig flygted’ til skogen. (581,1) 
Grimly the fire burned
In the garth south of Roskilde;
The warrior king made
The fallen houses glow.
The landsmen lay fallen,
Hell robbed them of freedom;
The house folk, bent with anguish,
Fled hastily to the woods. 
95. Dvalði daprt of skilda,
drifu, þeir er eptir lifðu,
ferð, en fengin urðu
fǫgr sprund, Danir undan.
Láss helt líki drósar.
Leið fyr yðr til skeiða,
bitu fíkula fjǫtrar,
fljóð mart, hǫrund bjartir. 
Sorgen de skilte sinked’
(skjønne kvinder blev fangne),
men de, som efter leved’
af Danerne, flygtede unda.
Laas bandt møens legeme.
Leie lod du foran dig
mange kvinder (de lyslette
lænker bar) til skibene. 
Sorrowfully they left their homes,
And the Danes who lived
Thereafter fled away;
The fair women were seized.
The lock held the maiden’s body;
Before thee thou didst send
Many a loath woman to the ships.
The fair-skinned bore the chains. 
XX. KAPÍTULI [Leiðangr Magnúss konungs] 
20. 
20. [King Magnus’s Levy] 
Magnús konungr Óláfsson helt um haustit norðr í Nóreg eptir Helganessbardaga.  Þá spurði hann þau tíðendi, at Haraldr Sigurðarson, frændi hans, var kominn til Svíþjóðar ok þat með, at þeir Sveinn Úlfsson hǫfðu gǫrt félag sitt ok hǫfðu her mikinn úti, ok ætluðu enn at leggja undir sik Danaveldi, en síðan Nóreg.  Magnús konungr býðr leiðangri út ór Nóregi, ok dregsk honum brátt herr mikill.  Hann spurði þá, at þeir Haraldr ok Sveinn váru komnir til Danmerkr, (95) brenndu þar allt ok bældu, en landsfólk gekk víða undir þá.  Þat var ok sagt með, at Haraldr væri meiri en aðrir menn ok sterkari ok svá vitr, at honum var ekki ófœrt ok hann hafði ávallt sigr, er hann barðisk –  hann var ok svá auðigr at gulli, at engi maðr vissi dœmi til. 
Magnus Olavsøn styrede om høsten efter Helganes-slaget nord til Norge.  Derefter spurgte han de tidender, at hans frænde Harald Sigurdsøn var kommet til Svitjod, og at han og Svein Ulvsøn havde gjort sit forbund og havde ude en stor hær og tænkte fremdeles at lægge under sig Danevælde og siden Norge.  Kong Magnus byder leding ud fra Norge, og det drager sig snart en stor hær til ham.  Han spurgte da, at Harald og Svein var komne til Danmark, brændte og satte ild paa alt, men at landets mænd vide gik under dem.  Det blev ogsaa sagt tillige, at Harald var større og sterkere end andre mænd og saa klog, at intet var ham umuligt og at han altid fik seier, naar han kjæmpede;  han var ogsaa saa rig paa guld, at ingen vidste mage til det. 
In the autumn after the battle of HelganesZ Magnus Olavson went north to Norway.  Thereafter he learned the tidings that his kinsman Harald Sigurdson had come to Sweden and that he and Swein Ulfson had made a pact, had gathered a great army and thought besides of subduing Denmark and then Norway.  King Magnus called out a levy from Norway and soon a great host gathered to him.  He then heard that Harald and Swein had come to Denmark and were burning and setting fire to everything, and that all the men of the land were submitting to them far and wide.  It was likewise said that Harald was a greater and stronger man than others and he was so wise that nothing was impossible to him, and that he always got the victory.  He was also so rich in gold that no man could be compared with him. 
Svá segir Þjóðólfr. 
Saa siger Tjodolv: 
Thus sayeth Tjodolv: 
96. Nú er valmeiðum víðis,
veit drótt mikinn ótta,
skeiðr hefr herr fyr hauðri,
hætt góðs friðar vætta.
Mildr vill Magnús halda
morðs hlunngotum norðan,
ítr, en ǫnnr skreytir
unnvigg Haraldr sunnan. 
Nu faar sjøfarerne
paa freden neppe haabe;
hirdmænd frygter fare,
flaader er ude for landet.
Magnus kamplysten seiler
med sine skibe nordfra,
men Harald fører andre
havhester sydfra. 
Now can the seafarers
Scarcely hope for peace.
The bodyguard fear to go,
For his fleets are off the land.
Eager for battle Magnus sails
With his ships from the north,
And Harald brings other steeds
Of the sea from the south. 
XXI. KAPÍTULI [Sættaleitan Magnúss konungs við Harald] 
21. 
21. [Treaty Between Harald and Magnus] 
Menn Magnúss konungs, þeir er váru í ráðagørð með honum, tala þat, at þeim þykkir í óvænt efni komit, er þeir Haraldr frændr skulu berask banaspjót eptir.  Bjóðask margir menn til þess at fara ok leita um sættir með þeim,  ok af þeim fyrirtǫlum samþykkisk konungr því.  Váru þá menn gǫrvir á hleypiskútu, ok fóru þeir sem skyndiligast suðr til Danmerkr,  fengu þar til danska menn, þá er fullkomnir váru vinir Magnúss konungs, at bera þetta ørendi til Haralds.  Þetta mál fór (96) mjǫk af hljóði.  En er Haraldr heyrði þetta sagt, at Magnús konungr, frændi hans, mundi bjóða honum sætt ok félagskap ok Haraldr mundi hafa skulu hálfan Nóreg við Magnús konung, en hvárr þeira við annan hálft lausafé beggja þeira, fóru þessi einkamál þá aptr til Magnúss konungs. 
Kong Magnus’s mænd, de som var hans raadgivere siger ham, at det tykkes dem uheldigt, om han og hans frænde (582,1) Harald skal bære bane-spyd efter hinanden;  mange mænd byder sig til at fare og søge forlig mellem dem,  og efter disse raadslagninger samtykker kongen deri.  Det blev da sendt mænd paa en løbe-skute, og de fór som skyndeligst til Danmark.  De fik danske mænd, dem som var kong Magnus’s fuldkomne venner, til at bære dette erende frem for Harald.  Denne sag gik meget tyst.  Men da Harald hørte dette sagt, at kong Magnus, hans frænde, vilde byde ham forlig og forbund, og at han skulde have halve Norge med Magnus, men hver af dem have halvdelen af begges løsøre, da fór disse aftaler tilbage til kong Magnus. 
Those of King Magnus’ men who were his counsellors told him that they would deem it unlucky if he and his kinsman Harald were to bear the spears of death against each other;  many men offered to go and make terms between them.  And after these counsels the king agreed to it.  Men were then sent in a cutter and they came as quickly as they could to Denmark.  They got Danish men who were good friends of King Magnus to bring this message before Harald.  The business was dealt with quietly.  And when Harald (517) heard it said that King Magnus his kinsman would offer him peace and pact and that he should have half Norway with Magnus but that each of them should have half their joint store of valuables, he agreed to it, and the secret messengers returned to King Magnus. 
XXII. KAPÍTULI [Brugðit sætt Haralds ok Sveins konungs] 
22. 
22. [Treaty Between Harald and Svein Broken] 
Litlu síðar var þat, at Haraldr ok Sveinn tǫluðu kveld eitt við drykkju.  Spurði Sveinn, hverja gripi Haraldr hefði, þá er honum væri virkð mest á.  Hann svarar svá, at þat var merki hans, Landeyðan.  Þá spurði Sveinn, hvat merkinu fylgdi þess, er þat var svá mikil gørsimi.  Haraldr segir, at þat var mælt, at sá myndi hafa sigr, er merkit er fyrir borit, segir, at svá hafði orðit, síðan er hann fekk þat.  Sveinn svarar: “Þá mun ek trúa, at sú náttúra fylgi merkinu, ef þú átt þrjár orrostur við Magnús konung, frænda þinn, ok hefir þú sigr í ǫllum.”  Þá segir Haraldr styggliga: “Veit ek frændsemi okkra Magnúss, þótt þú minnir mig ekki á þat, ok er eigi fyrir því svá, at vit farimsk í móti með herskildi, at eigi mundi okkrir fundir vera aðrir skapligri.”  Sveinn brá þá lit við ok mælti: “Geta þessa sumir, Haraldr, at þú hafir gǫrt svá fyrr at halda þat einu af einkamálum, er þér þykkir sem þitt mál dragi helzt fram.”  Haraldr svarar: “Minni staði muntu á vita, at ek hafi eigi haldit einkamálin, en ek veit, at Magnús konungr muni kalla, at þú hafir haldit við hann.”  Gekk þá sína leið hvárr þeira. 
Lidt senere var det, at Harald og Svein talte en kveld ved drikken.  Svein spurgte, hvad kostbarhed Harald havde, som han satte mest pris paa.  Han svarer saa, at det er hans merke Land-ødan.  Da spurgte Svein, hvad som fulgte med merket, siden det var saa stor en skat.  Harald siger, at det var spaaet, at den vilde faa seier, som merket bares foran, og siger, at saa havde hændt, lige siden han fik det.  Svein svarer: “Det vil jeg tro, at den natur følger merket, hvis du holder tre slag imod kong Magnus, din frænde, og du faar seier i dem alle.”  Da siger Harald vredelig: “Jeg kjender frændskabet mellem mig og Magnus, om du ikke minder mig om det, og fordi om vi nu farer med hærskjold imod hinanden, er det ikke saa, at ikke andre møder mellem os kunde være sømmeligere.”  Svein skiftede da farve og sagde: “Det gjetter somme, Harald, at du har gjort saa før, at du holder alene det af aftaler, som du synes drager din sag bedst frem.”  Harald svarer: “Færre gange mon du kjende til, at jeg ikke har holdt aftaler, end jeg véd, Magnus vil sige, at du har holdt imod ham.”  Derefter gik hver af dem sin vei. 
One evening a little later Harald and Swein talked over their drink.  Swein asked what treasures Harald had that he set most store by.  He answered that it was his standard, the Land-Waster.  Swein then asked what went with the standard since it was so great a treasure.  Harald said it had been foretold that he who went behind that standard would always have victory, and he also said that it had happened so ever since he had had it.  Swein answered: “I will believe that the standard has this quality if thou holdest three battles against King Magnus, thy kinsman, and gettest the victory in them all”.  Harald then said wrathfully: “I know there is kinship between me and Magnus even if thou dost not remind me of it, and though we now go against each other with the shield of war, that does not mean that other meetings between us might not be more fitting”.  Swein changed colour and said: “Some will guess, Harald, that thou hast so done before as to keep only to those agreements of thine which thou thinkest will best further thy own affairs”.  Harald answered: “Thou must know of fewer times that I have not kept my agreements than I know that Magnus will say thou hast not kept thine to him”.  Thereafter each of them went his way. 
Um kveldit, er Haraldr gekk til svefns í lypting á skipi sínu, þá mælti hann við skó(97)svein sinn:  “Nú mun ek eigi liggja í hvílunni í nótt, því at mér er grunr á, at eigi muni allt vera svikalaust.  Ek fann í kveld, at Sveinn, mágr minn, varð reiðr mjǫk við bermæli mína.  Skaltu halda vǫrð á, ef hér verðr nokkut í nótt til tíðenda.”  Gekk þá Haraldr í annan stað at sofa, en lagði þar í rúm sitt tréstobba einn.  En um nóttina var róit á báti at lyptingunni, ok gekk þar maðr upp ok spretti lyftingartjaldinu,  gekk síðan upp hjá ok hjó í rúm Haralds með mikilli øxi, svá at fǫst stóð í trénu.  Hljóp maðr sjá þegar út í bátinn,  en niðamyrkr var á,  røri hann þegar í brot,  en øxin var eptir til jartegna.  Stóð hon fǫst í trénu.  Síðan vakði Haraldr upp menn sína ok lét þá vita, við hver svik þeir váru komnir.  “Megum vér þat sjá,” segir hann, “at vér hǫfum hér ekki liðs við Svein, þegar er hann slæsk á svikræði við oss.  Mun sá vera inn bezti kostr at leita á brot héðan, meðan kostr er.  Leysum vér nú skip vár ok róum leyniliga í brot.” 
Om kvelden, da Harald gik til søvn i løftingen paa sit skib, sagde han til sin skosvend:  “Nu vil jeg ikke ligge i hvilerummet i nat, thi jeg har mistanke om, at ikke alt er svigløst;  jeg fandt ikveld, at min maag Svein blev meget vred over min aabne tale;  du skal holde vagt efter, om det hænder noget her i nat.”  Harald gik da et andet sted hen for at sove, men lagde der i sit rum en træstubbe.  Men om natten blev (583,1) det roet en baad hen til løftingen, og en mand gik op og sprættede løfting-tjeldet op,  gik siden op der og huggede i Haralds rum med en stor øx, saa at den stod fast i træet.  Den mand løb strax ud i baaden  — men det var belgmørkt —,  og roede strax bort;  men øxen var efter til vidne,  den stod fast i træet.  Siden vakte Harald sine mænd op og lod dem vide, hvad svig de var komne ud for:  “Vi kan nu se det,” siger han, “at vi her ikke har magt imod Svein, saasnart han slaar sig paa svigeraad imod os;  det kan være det bedste vilkaar at søge bort herfra, medens det er leilighed til det;  lad os nu løse vore skibe og ro lønlig bort.” 
In the evening when Harald went to sleep in the quarterdeck of his ship, he said to his shoe lad:  “I will lie down in this resting-place to-night, for I have misgivings that all will not be free from treachery;  this evening I found that my kinsman Swein grew very wroth at my straight speaking;  thou shalt keep watch if anything befalls here in the night”.  Harald then went to another place to sleep in, and in his own place he put a tree log.  In the night a boat rowed up to the stern, and a man went on board and cut open the quarterdeck cover;  he then went in and struck at Harald’s bed with a mighty axe, so that it stuck fast in the tree.  The man leaped straightway into the boat  – it was pitch dark –  and forthwith rowed away.  But the axe was left as a witness  where it stood fast in the tree.  Afterwards Harald woke his men and let them know what treachery they were come upon: (518)  “We can now see”, he said, “that here we have no power against Swein as soon as he strikes with treachery against us;  it may be the best choice to go from here whilst it is possible;  let us now loosen our ships and row secretly away”. 
Þeir gerðu svá, róa um nóttina norðr með landi, fara dag ok nótt, þar til er þeir finna Magnús konung, þar er hann lá með her sínum.  Gekk þá Haraldr á fund Magnúss konungs, frænda síns, ok varð þar fagnafundr, 
De gjør saa, ror om natten nord langs land og farer dag og nat, indtil de finder kong Magnus der, han laa med sin hær.  Gik da Harald sin frænde, kong Magnus, imøde, og der blev det et glædesmøde, 
So they did; they rowed in the night north along the coast and they went day and night until they found King Magnus where he lay with his host.  Harald then went to meet his kinsman King Magnus and it was a glad meeting, as 
svá sem Þjóðólfr segir: 
saa som Tjodolv siger: 
Tjodolv says: 
97. Vatn léztu, vísi, slitna,
víðkunnr, of skǫr þunnri,
dýr klufu flóð, þars fóruð,
flaust, í Danmǫrk austan. (98)
Bauð hǫ́lf við sik síðan
sonr Ǫ́leifs þér, hǫ́la
frændr, hykk, at þar fyndisk
fegnir, lǫnd ok þegna. 
Vidkjendte fyrste, vandet
vaske du lod under kjølen,
der du drog østfra til Danmark
(dragerne kløvede bølgen);
men Olavs søn siden
med sig bød halvt dig dele
land og mænd; der mødtes
meget glade frænderne. 
Wide-famed prince, thou didst cut
Through the water under thy keels,
Where thou drewest west to Denmark;
Thy dragon ships cleft the billows.
And Olav’s son afterwards
Offered thee half his land
And men. There the kinsmen
Met each other gladly. 
Síðan tǫluðu þeir frændr milli sín.  Fór þat allt sáttgjarnliga. 
Siden talte frænderne sig imellem,  og det gik alt forligelig til. 
After this the kinsmen talked with each other  and everything passed in a friendly way. 
XXIII. KAPÍTULI [Magnús konungr gaf Haraldi hálfan Nóreg] 
23. 
23. [King Magnus Gives Harald Half of Norway] 
Magnús konungr lá við land ok hafði landtjald á landi uppi.  Hann bauð þá Haraldi, frænda sínum, til borðs síns, ok gekk Haraldr til veizlunnar með sex tigu manna.  Var þar allfǫgr veizla.  En er á leið daginn, gekk Magnús konungr inn í tjaldit, þar sem Haraldr sat.  Menn gengu með honum ok báru byrðar, þat váru vápn ok klæði.  Þá gekk konungr at inum ýzta manni ok gaf þeim sverð gott, ǫðrum skjǫld, þá klæði eða vápn eða gull, þeim stœrra, er tignari váru.  Síðast kom hann fyrir Harald, frænda sinn, ok hafði í hendi sér reyrteina tvá  ok mælti svá: “Hvárn viltu hér þiggja teininn?”  Þá svarar Haraldr: “Þann, er nærri er mér.”  Þá mælti Magnús konungr: “Með þessum reyrsprota gef ek yðr hálft Nóregsveldi með ǫllum skyldum ok skǫttum ok allri eign, er þar liggr til, með þeim formála, at þú skalt jafnréttr konungr í ǫllum stǫðum í Nóregi sem ek.  En þá er vér erum allir saman, skal ek vera fyrirmaðr í heilsan ok þjónan ok at sæti.  Ef þrír eru tignir menn, skal ek milli sitja.  Ek skal hafa konungslægi ok konungsbryggju.  Þér skuluð ok styðja (99) ok styrkja várt ríki í þann stað, er vér gerðum yðr at þeim manni í Nóregi, er vér hugðum, at engi skyldi verða, meðan várr haus væri uppi fyrir ofan mold.”  Þá stóð upp Haraldr ok þakkaði honum vel tign ok vegsemð.  Setjask þá niðr báðir ok váru allkátir þann dag.  Um kveldit gekk Haraldr ok hans menn til skips síns. 
Kong Magnus laa ved land og havde landtjeld oppe paa land;  han bød da sin frænde Harald til sit bord, og Harald (584,1) gik til gjestebudet med 60 mænd;  det var et fagert gjestebud.  Men da det led paa dagen, gik kong Magnus ind i tjeldet, der Harald sad;  mænd gik med ham og bar byrder, det var vaaben og klæder.  Da gik kongen til den yderste mand og gav ham et godt sverd, til den næste et skjold, derefter klæder eller vaaben eller guld, til dem, som var fornemmere, større gaver.  Sidst kom han foran Harald, sin frænde, og havde i sin haand to rørstokker  og talte saa: “Hvilken af disse stokker vil du her tage imod?”  Da svarer Harald: “Den, som er mig nærmest.”  Da sagde Magnus: “Med denne rørkjep giver jeg eder det halve Norges-vælde med alle skylder og skatter og al eiendom, som dertil ligger, med den aftale, at du skal være konge allesteds i Norge med samme ret som jeg;  men naar vi er begge sammen, skal jeg være formand i hilsen og tjeneste og sæde;  hvis det er tre fyrstelige mænd sammen, skal jeg sidde i midten,  og jeg skal have kongs-leie og kongs-brygge.  I skal ogsaa støtte og styrke vort rige til gjengjæld for, at vi gjør eder til den mand i Norge, som jeg troede ingen skulde blive, saalænge mit hoved var oppe ovenfor mulden.”  Da stod Harald op og takkede ham vel for kongsnavnet og hæderen.  De satte sig da begge ned og var meget glade den dag;  om kvelden gik Harald og hans mænd til sit skib. 
King Magnus lay by the land and he had his tent pitched on shore.  He then bade his kinsman Harald to his table and Harald went to the feast with sixty men;  it was a fair banquet.  And when the day was passing, King Magnus went into the tent where Harald was sitting;  men went with him carrying weapons and clothes.  The king went to the man who sat lowest and gave him a good sword, to the next a shield, and thereafter clothes or weapons or gold, and to the more noble he gave greater gifts.  At last he came before Harald, his kinsman, and in his hand he had two canes;  he spoke thus: “Which of these two canes wilt thou have?”  Harald answered: “That which is nearer to me”.  Then said Magnus: “With this cane I give thee half of Norway with all the dues and taxes and possessions that pertain thereto, with the agreement that thou shalt be king everywhere in Norway with the same right as myself.  When we are both together I shall be first in greeting and service and seat;  if there are three princely men together I shall sit in the middle  and I shall have the king’s berth and the king’s jetty.  Thou shalt also help and strengthen our kingdom in return for my having made thee such a man as I never thought there would be in Norway whilst my head was above the ground”.  Harald then stood up and thanked him for the name of king and for the honour.  They both sat down and were very joyful that day;  in the evening Harald and his men went to their ships. 
XXIV. KAPÍTULI [Haraldr konungr veitti Magnúsi konungi hálft gull við sig] 
24. 
24. [Harald Gives Magnus the Half of His Treasures] 
Eptir um morgininn lét Magnús konungr blása til þings ǫllu liðinu.  En er þing var sett, þá lýsti Magnús konungr fyrir ǫllum mǫnnum gjǫf þeiri, er hann hafði gefit Haraldi, frænda sínum.  Þórir af Steig gaf Haraldi konungsnafn þar á þinginu. 
Morgenen efter lod kong Magnus blæse hele hæren til ting.  Men da ting var sat, da lyste kong Magnus for alle mænd den gave, han havde givet sin frænde Harald.  Tore af Steig gav Harald kongenavn der paa tinget. 
Next morning King Magnus had the whole army called to a thing,  and when the thing was sitting King Magnus made known to all men the gift he had given his kinsman Harald.  Tore of Steig (519) gave Harald the name of king at the thing. 
Þann dag bauð Haraldr konungr Magnúsi konungi til borðs síns, ok gekk hann um daginn með sex tigu manna til landtjalda Haralds konungs, þar sem hann hafði veizlu búit.  Váru þar þá báðir konungarnir í samsæti, ok var þar veizla (100) fǫgr ok veitt kappsamliga.  Váru konungarnir kátir ok glaðir.  En er á leið daginn, þá lét Haraldr konungr bera í tjaldit tǫskur mjǫk margar.  Þar báru menn ok klæði ok vápn ok annars konar gripi.  Þat fé miðlaði hann, gaf hann ok skipti með mǫnnum Magnúss konungs, þeim er þar váru í veizlunni. 
Den dag bød kong Harald kong Magnus til sit bord, og han gik om dagen med 60 mænd til kong Haralds landtjeld, der han havde gjort rede til gjestebud.  Var da begge kongerne i samme sæde, og der var det et fagert gjestebud og rigelig kost,  og kongerne var glade og lystige.  Men da det led paa dagen, lod kong Harald mange tasker bære ind i tjeldet;  der bar hans mænd ind ogsaa klæder og vaaben og alskens kostbarheder;  han fordelte det gods, han gav, og delte det med kong Magnus’s mænd, som var i (585,1) gjestebudet. 
That day King Harald bade King Magnus to his table and Magnus went with sixty men to Harald’s tent, where he had made ready the feast.  Both kings were on the same seat and it was a fair banquet and choice food,  and both the kings were glad and merry.  And when the day was passing, King Harald had many bags brought into the tent,  and there his men also bore in clothes and weapons and all kinds of costly things;  he dealt out the things he gave and shared them amongst King Magnus’ men who were at the feast. 
Síðan lét hann leysa tǫskurnar, mælti þá til Magnúss konungs:  “Þér veittuð oss fyrra dag ríki mikit, er þér hǫfðuð unnit áðr af óvinum yðrum ok várum, en tókuð oss til samlags við yðr.  Var þat vel gǫrt, því at þér hafið mikit til unnit.  Nú er hér í annan stað, at vér hǫfum verit útlendis  ok hǫfum þó verit í nǫkkurum mannhættum, áðr en ek hefi saman komit þessu gulli, er þér manuð nú sjá mega.  Vil ek þetta leggja til félags við yðr.  Skulum við eiga lausafé allt jǫfnum hǫndum, svá sem vit eigum ríki hálft hvárr okkarr í Nóregi.  Ek veit, at skaplyndi okkat er ólíkt.  Ertu maðr miklu ǫrvari en ek.  Munu vit skipta fé þessu með okkr at jafnaði.  Ferr þá hvárr með sinn hlut sem vill.” 
Siden lod han løse taskerne og sagde da til kong Magnus:  “I gav os igaar et stort rige, som I forud havde vundet fra vore og eders uvenner; men I tog os til sameie med eder;  det var vel gjort, thi I har kjæmpet meget derfor.  Nu er det her paa anden vis, at vi har været udenlands  og har dog været i nogle mandeprøver, inden jeg har samlet dette guld, som I nu kan se.  Dette vil jeg lægge til deling med eder;  vi to skal have alt dette løsøre med samme ret, saa som vi to hver har halvt rige i Norge.  Jeg véd, at vort sindelag er uligt.  Du er meget gavmildere end jeg;  vi vil da skifte dette gods ligelig mellem os,  saa kan hver af os fare med sin del, som han vil.” 
Afterwards he had the bags undone and then said to King Magnus :  “Yesterday thou gavest us a great kingdom, which thou hast formerly won from our mutual foes, and thou tookest us into fellowship.  It was well done, for thou hast fought much for it.  It is in different ways that we have been abroad.  We have both, however, had many trials ere I gathered this gold which thou canst see now.  I will share this with thee.  We two shall have all these treasures with equal right, even as we two each have half the kingdom of Norway.  I know that our minds are unlike.  Thou art more open-handed than I;  we will then share these goods equally between us,  so that each can do what he will with his share”. 
Síðan lét Haraldr breiða niðr nautshúð mikla ok steypa þar á gullinu ór tǫskunum.  Síðan váru skálir teknar ok met ok reitt í sundr féit, skipt ǫllu með vágum,  ok þótti ǫllum mǫnnum, er sá, mikil furða, er í Norðrlǫndum skyldi vera svá mikit gull saman komit í einn stað.  Þetta var þó raundar Grikkjakonungs eiga ok auðr, sem allir menn segja, at þar sé rautt gull húsum fullum.  Konungarnir váru þá allkátir.  Þá kom upp staup eitt.  Þat var svá mikit sem mannshǫfuð.  Tók Haraldr konungr upp staupit ok mælti:  “Hvar er nú þat gull, Magnús frændi, er þú reiðir í móti þessum knapphǫfða?”  Þá svarar Magnús (101) konungr: “Svá hefir gefizk ófriðr ok stórir leiðangrar, at náliga allt gull ok silfr gef ek þér, þat er í minni varðveizlu er.  Nú er eigi meira gull en hringr þessi í minni eign”  – tók hringinn ok seldi Haraldi.  Hann leit á ok mælti:  “Þat er lítit gull, frændi, þeim konungi, er tveggja konunga ríki á, en þó munu sumir ifa um, hvárt þú átt þenna hring.”  Þá svaraði Magnús konungr áhyggjusamliga:  “Ef ek á eigi þenna hring at réttu, þá veit ek eigi, hvat ek hefi rétt fengit, því at Óláfr konungr inn helgi, faðir minn, gaf mér þenna hring á inum øfsta skilnaði.”  Þá svarar Haraldr konungr hlæjandi:  “Satt segir þú Magnús konungr.  Faðir þinn gaf þér hringinn.  Þann hring tók hann af fǫður mínum fyrir ekki mikla sǫk.  Er þat ok satt, at þá var ekki gott smákonungum í Nóregi, er faðir þinn var sem ríkastr.” 
Siden lod Harald brede ud en stor oxehud og øse derpaa guldet fra taskerne;  siden tog man skaaler og vegt, delte guldet, og skiftede alt efter vegt,  og det tyktes alle mænd, som saa det, meget underligt, at det i Nordlandene skulde være kommet saa meget guld sammen paa ét sted.  Dette var nu i virkeligheden grækerkongens eie og rigdom, som alle mænd siger, at der er det røde guld i fulde huser.  Kongerne var nu meget lystige.  Da kom frem et støb,  det var saa stort som et mandshoved;  kong Harald tog støbet op og sagde:  “Hvor er nu det guld, Magnus frænde, som du kan stille op imod dette knappehoved?”  Da svarer kong Magnus: “Det har været saa meget ufred og store ledinger, at næsten alt guld og sølv er gaaet op, som er i min varetægt.  Nu er det ikke mere guld i mit eie end denne ring,”  — han tog ringen og rakte den til Harald.  Han saa paa den og sagde:  “Det er lidet guld, frænde, for den konge, som har to kongeriger, og dog kan nogle tvile paa, om du eier denne ring.”  Da siger kong Magnus alvorlig:  “Hvis jeg ikke eier denne ring med rette, da ved jeg ikke, hvad jeg har faaet med rette; thi min fader, kong Olav den hellige, gav mig denne ring ved den sidste skilsmisse.”  Da svarer kong Harald leende:  “Sandt siger du, kong Magnus,  din fader gav dig ringen;  den ring tog han fra min fader for en ringe sag.  Det er ogsaa sandt, at dengang var det ikke godt for smaakongerne i Norge, da din fader var som mægtigst.” 
Harald then had a great ox-hide spread out and poured thereon the gold from the bags;  they then took scales and weights, dealt out the gold and shared it all by weight.  To all men who saw it, it seemed wonderful that so much gold should have come together in one place in the northern lands.  In reality, it was the Greek king’s possession and wealth, for, as all men said, the houses there are full of red gold.  The kings were now very merry.  Then a stoup,  as big as a man’s head, was brought in  and King Harald took it up and said:  “Where now is thy gold, Magnus my kinsman, to come up to this knop-head?”  Then King Magnus answered: “There has been so much unrest and so many levies of men that almost all the gold and silver which was in my keeping is used up.  There is now no more gold in my possession except this ring”.  He took off the ring and handed it to Harald,  who looked at it and said:  “That is little gold, kinsman, for a king who has two kingdoms, and yet there may be some men who doubt if thou ownest this ring”.  Then said King Magnus sadly:  “If I do not own that ring rightfully, then I know not what I have got rightfully, for my father, King Olav, gave me this ring on our last parting”.  Then King Harald answered, laughing:  “Thou sayest the truth, King Magnus;  thy father gave thee the ring;  this ring he took from my father for some small cause.  It is also true that it was not easy (520) for small kings in Norway when thy father was at his mightiest”. 
Haraldr konungr gaf Steigar-Þóri þar at veizlunni mǫsurbolla.  Hann var gyrðr með silfri ok silfurhadda yfir ok gyllt hvárt tveggja  ok fullr upp af skírum silfurpeningum.  Þar fylgdu ok tveir gullhringar ok stóðu mǫrk báðir saman.  Hann gaf honum ok skikkju sína, þat var brúnn purpuri, hvít skinn með,  ok hét honum miklum metnaði ok vináttu sinni.  Þorgils Snorrason sagði svá, at hann sá altarisklæðit, þat er gǫrt var ór mǫttlinum,  en Guðríðr, dóttir Guthorms Steigar-Þórissonar, sagði, at hon kvað Guthorm, fǫður sinn, eiga bollann, svá at hon sá. 
Kong Harald gav ved gjestebudet Steige-Tore (586,1) en maser-bolle1 den havde en gjord om af sølv og havde sølvhank oventil, begge forgyldte,  og den var fuld op af skjære sølvpenninger;  der fulgte ogsaa med to guldringer, som veiede en mark tilsammen;  han gav ham ogsaa sin kappe, som var af brunt purpur med hvidt skind,  og lovede ham stor hæder og sit venskab.  Torgils Snorresøn sagde saa, at han saa det alterklæde, som var gjort af kappen,  men Gudrid, datter af Guthorm, Steige-Tores søn, sagde, at hun saa sin fader Guthorm eie bollen. 
King Harald at this feast gave Tore of Steig a mazer;  it was girt with silver and had a silver handle above, and both were gilded;  it was full of cut silver pennies.  There were also two gold rings which together weighed one mark.  Harald also gave him his cape which was of qrown purple with white skins;  he promised Tore great honour and his friendship.  Torgils Snorrason said that he had seen the altar cloth which had been made of the cape;  and Gudrid, daughter of Guthorm, son of Tore of Steig, said that she had seen her father Guthorm with the mazer. 
Svá segir Bǫlverkr: 
Saa siger Bålverk: 
Thus sayeth Bolverk: 
98. Heimil varð, es ek heyrða,
hoddstríðir, þér síðan, (102)
grœn, en gull bautt hǫ́num,
grund, es Magnús funduð.
Endisk ykkar frænda
allfriðliga á miðli
sætt, en síðan vætti
Sveinn rómǫldu einnar. 
Hjemlet blev, som jeg hørte,
hærfører! dig siden
den grønne jord, da du mødte
Magnus, men guld du bød ham.
Forliget mellem frænderne
i fred endte og gammen;
men siden Svein havde
snare strid at vente. 
As I have heard, O warrior,
Thou hadst title after this
To the green earth when thou didst meet
Magnus and thou gavest him gold.
The pact between the kinsmen
Ended in peace and joy,
And afterwards Swein had
Sharp strife to expect. 
XXV. KAPÍTULI [Frá Magnúsi konungi] 
25. 
25. [Of King Magnus] 
Magnús konungr ok Haraldr konungr réðu báðir Nóregi inn næsta vetr eptir sætt þeira, ok hafði sína hirð hvárr þeira.  Þeir fóru um vetrinn um Upplǫnd at veizlum ok váru stundum báðir samt, en stundum sér hvárr þeira.  Þeir fóru allt norðr til Þrándheims ok til Niðaróss.  Magnús konungr hafði varðveitt helgan dóm Óláfs konungs, síðan er hann kom í land, klippði hár hans ok negl á hverjum tólf mánuðum ok hafði sjálfr lykil þann, er skrínit mátti upp lúka með.  Urðu þá margs konar jartegnir at helgum dómi Óláfs konungs.  Brátt gerðusk greinir í um samþykki konunganna, ok váru margir svá illgjarnir, at þeira gengu svá illa í milli. 
Kong Magnus og kong Harald raadede begge for Norge den næste vinter efter deres forlig, og havde hver sin hird.  De fór om vinteren paa gjestning omkring paa Oplandene og var stundom begge sammen, men stundom hver for sig.  De fór helt nord til Trondhjem og til Nidaros.  Kong Magnus havde varetaget kong Olavs helligdom, siden han kom til landet, klippede hans haar og negler engang om aaret og havde selv den nøgel, som man kunde lukke op skrinet med.  Det hændte da mange slags jertegn ved kong Olavs helligdom.  Snart kom det nogen uenighed mellem kongerne, og mange var saa ildesindede, at de gik imellem dem med ondt. 
King Magnus and King Harald both ruled over Norway the next year according to their agreement and each had his own court.  In the winter they went round feasting in the Uplands and some- times they were together, but sometimes each went by himself.  They went right north to Trondheim and on to Nidaros.  King Magnus had watched over King Olav’s holy relics since he came into the land, clipping his hair and nails once a year, and he himself kept the key by which the shrine might be unlocked.  Then many kinds of miracles took place at the relics of King Olav.  Soon there arose some discord between the kings, and many men were so ill-minded that they went between them with evil. 
XXVI. KAPÍTULI [Frá Sveini Úlfssyni konungi] 
26. 
26. [Of Svein Ulfson] 
Sveinn Úlfsson lá eptir í svefni, þá er Haraldr hafði brot farit.  Síðan leiddi Sveinn at spurningum um farar Haralds.  En er hann spurði, at Haraldr ok Magn(103)ús hǫfðu sætzk ok þeir hǫfðu þá einn her báðir, þá helt hann liði sínu austr fyrir Skáneyjarsíðu ok dvalðisk þar til þess, er hann spurði um vetrinn, at Magnús ok Haraldr hǫfðu norðr haldit liði sínu til Nóregs.  Síðan helt Sveinn sínu liði suðr til Danmerkr ok tók hann þar allar konungstekjur þann vetr. 
Svein Ulvsøn laa efter i søvn, da Harald havde faret bort.  Siden spurgte Svein nøie efter om Haralds færd.  Men da han fik vide, at Harald og Magnus havde gaaet i forlig og nu havde én hær tilsammen, styrede han med sin hær øst forbi Skaanesiden og dvælte der, indtil han spurgte om vinteren, at Magnus og Harald havde faret med sin hær nord til Norge.  Siden styrede Svein med sin hær syd [vest] til Danmark, og tog han der alle kongelige indtægter den vinter. 
When Harald had gone away, Swein Ulfson lay behind asleep.  He afterwards asked carefully about Harald’s journey.  And when he got to know that Harald and Magnus had made a treaty and now had one great host together, he sailed east with his army off Scania and stayed there until he learned in the winter that Magnus and Harald had gone north to Norway with their army.  Swein then sailed south with his host to Denmark, and that winter he took all the king’s dues. 
XXVII. KAPÍTULI [Um konungslægi] 
27. 
27. [Of the Levy of the Two Kings] 
En er vára tók, buðu þeir út leiðangri ór Nóregi, Magnús konungr ok Haraldr konungr.  Þat bar at eitt sinn, at Magnús konungr ok Haraldr konungr lágu um nótt í einni hǫfn,  en um daginn eptir var Haraldr fyrri búinn, ok sigldi hann þegar,  en at kveldi lagði hann til hafnar, þar sem þeir Magnús konungr hǫfðu ætlað at vera þá nótt.  Haraldr lagði sínu skipi í konungslægi ok tjaldaði þar.  Magnús konungr sigldi síðar um daginn, ok komu þeir svá til hafnar, at þeir Haraldr hǫfðu tjaldat áðr.  Sjá þeir, at Haraldr hafði lagið í konungslægi ok hann ætlaði þar at liggja. 
Da det tog til at vaares, bød de ud leding fra Norge, kong Magnus og kong Harald.  Det hændte en (587,1) gang, at kong Magnus og kong Harald laa i samme havn,  men dagen efter var Harald først færdig, og han seilede strax,  men om kvelden lagde han til havn der, hvor han og kong Magnus havde tænkt at være den nat.  Harald lagde sit skib i kongsleiet og tjeldede der.  Kong Magnus seilede ud senere paa dagen, og de kom saa til havnen, at Haralds mænd alt havde tjeldet;  de saa, at Harald havde lagt sig i kongsleiet, og at han agtede at ligge der. 
When spring came King Magnus and King Harald called out a levy from Norway.  Once it befell that King Magnus and King Harald lay in the same haven,  and next day Harald was ready first and sailed forthwith;  in the evening he came into the haven where he and King Magnus had thought of being that night.  Harald laid (521) his ship in the king’s berth and fitted his awnings.  King Magnus sailed out later in the day and he came into the haven when Harald’s men had finished raising their awnings.  They saw that Harald had drawn up in the king’s berth and that he meant to lie there. 
En er þeir Magnús konungr hǫfðu hlaðit seglum sínum, þá mælti Magnús konungr:  “Greiði menn nú róðrinn ok setisk með endilǫngum borðum, sumir brjóti upp vápn sín ok vápnisk.  En með því at þeir vilja eigi brot leggja, þá skulum vér berjask.”  En er Haraldr konungr sér, at Magnús konungr ætlaði at leggja til orrostu við þá, þá mælti hann við sína menn:  “Hǫggvið þér festarnar ok látið slá skipunum ór lægi.  Reiðr er Magnús frændi!”  Svá gerðu þeir, þeir lǫgðu skipum ór læginu.  Magnús konungr leggr sínum skipum í lægit. 
Men da Magnus’s mænd havde ladet sine seil falde, sagde kong Magnus:  “Nu skal mændene tage fat paa roningen og sætte sig langs efter skibsbordene, men andre skal bryde op sine vaaben og væbne sig;  men hvis de ikke vil lægge bort, skal vi stride.”  Men da kong Harald saa, at kong Magnus vilde lægge til strid med dem, talte han til sine mænd:  “Hugg I nu landtaugene og lad slaa skibene ud af leiet;  vred er nu Magnus frænde.”  Saa gjorde de, lagde skibene ud af leiet,  og kong Magnus lagde sine skibe i leiet. 
And when King Magnus’ men had let their sails down, King Magnus said:  “Now shall our men get ready to row and sit along the bulwarks, and others shall undo their weapons and arm themselves;  if they will not move off, then we shall fight”.  And when King Harald saw that King Magnus would come to blows with them, he spoke to his men:  “Cut now the ropes and let the ships be shifted from the berth.  Magnus, my kinsman, is wroth”.  They did so; they shifted their ships from the berth,  and King Magnus hauled his ships to it. 
Þá er hvárirtveggju hǫfðu um búizk, gekk Haraldr konungr með nǫkkura menn á skip Magnúss konungs.  Konungr fagnaði honum vel, bað hann vel kominn.  Þá svarar Haraldr kon(104)ungr:  “Þat hugða ek, at vér værim með vinum komnir, en nǫkkut grunaði mik um hríð, hvárt þér munduð svá vilja vera láta.  En þat er satt, er mælt er, at bernska er bráðgeð.  Vil ek virða eigi á aðra lund en þetta væri œskubragð.”  Þá segir Magnús konungr:  “Þat var ættarbragð, en eigi œsku,  þótt ek mætta muna, hvat ek gaf eða hvat ek varnaða.  Ef þessi litli hlutr væri nú tekinn fyrir várt ráð, þá mundi brátt vera annarr.  En alla sætt viljum vér halda, þá er gǫr er, en þat sama viljum vér af yðr hafa, sem vér eigum skilt.”  Þá svaraði Haraldr konungr:  “Þat er ok forn siðr, at inn vitrari vægi”  – gekk þá aptr á skip sitt. 
Da begge havde gjort sig færdige, gik kong Harald med nogle mænd op paa kong Magnus’s skib.  Kongen hilste ham vel og bød ham velkommen.  Da svarer kong Harald:  “Det troede jeg, at vi var komne blandt venner; men nu nylig havde jeg nogen tvil, om I vilde lade det være saaledes.  Men det er sandt, at barndommen er hidsig;  jeg vil ikke regne det anderledes, end at dette var en ungdomsgjerning.”  Da siger kong Magnus:  “Det var en ættegjerning, men ikke ungdomsgjerning;  jeg kan nok mindes, hvad jeg gav, og hvad jeg negtede;  hvis denne lille ting nu blev taget uden vort raad, vilde det snart komme en anden;  vi vil holde hele det forlig, som blev gjort, men det samme vil vi have af eder, som vi har fastsat.”  Da siger kong Harald:  “Det er ogsaa gammel sed, at den visere viger,”  — gik da tilbage til sit skib. 
When both had then made themselves ready, King Harald went up with some men on to King Magnus’ ship.  The king greeted him well and bade him welcome.  Then King Harald answered:  “I thought that we were come amongst friends, but I lately had some doubt if thou wouldst let it be so.  But it is true that youth is hot;  I will not count it other than the deed of a child”.  Then said King Magnus:  “It was the deed of kinship, not of childhood.  I can remember well enough what I agreed to and what I refused.  If this little matter was taken without our notice, another would soon follow.  We will keep the treaty we made in every way and we will have the same of thee as we have settled”.  Then said King Harald:  “It is also an old saying that the wiser man gives way”  – and he then went back to his ship. 
Í þvílíkum viðskiptum konunganna fannsk þat, at vant var at gæta til.  Tǫlðu menn Magnúss konungs, at hann hefði rétt at mæla, en þeir, er óvitrir váru, tǫlðu þat, at Haraldr væri nokkut svívirðr.  En Haralds konungs menn sǫgðu þat, at eigi væri á aðra lund skilt en Magnús konungr skyldi lægi hafa, ef þeir kvæmi jafnsnimma,  en Haraldr væri eigi skyldr at leggja ór læginu, ef hann lægi fyrir,  tǫldu hafa Harald vitrliga gǫrt ok vel.  En þeir, er verr vildu um rœða, tǫlðu, at Magnús konungr vildi rjúfa sætt, ok tǫldu, at hann hefði gǫrt rangt ok ósœmð Haraldi konungi.  Við slíkar greinir gerðisk brátt umrœða óvitra manna til þess, at konungum varð sundrþykki at.  Mart fannsk þá til þess, er konungunum þótti sinn veg hvárum, þótt hér sé fátt ritat. 
I saadanne sammenstød mellem kongerne fandtes det, at det var vanskeligt at holde maade;  kong Magnus’s mænd hævdede, at han havde ret, men de, som var uforstandige, hævdede, at Harald blev noget ringeagtet.  Men kong Haralds mænd sagde, at det var ikke anderledes, end at kong Magnus skulde have leiet, hvis de kom lige tidlig,  men kong Harald var ikke (588,1) skyldig til at lægge ud af leiet, hvis han laa der før,  og de hævdede, at Harald havde handlet vel og viselig;  men de, som vilde lægge det værst ud, paastod, at kong Magnus vilde bryde forliget, og at han havde gjort kong Harald uret og uhæder.  Om slige uenigheder talte snart uvittige mænd saa meget, at det blev splid mellem kongerne;  meget hændte ogsaa sligt, at kongerne optog det hver paa sin maade, om det end her er lidet skrevet derom. 
In such dealings between the kings it was found hard to keep measure;  King Magnus’ men asserted that he was right, but they who did not understand maintained that Harald was made to look somewhat small.  And King Harald’s men said that it should not be otherwise than that King Magnus should have the berth if they both came to it at the same time,  but King Harald was not bound to move out of the berth if he lay there first;  they maintained that Harald had acted well and wisely.  But they who would make the worst of it said that King Magnus wished to break the agreement and that he had been wrong and unjust to King Harald.  About these quarrels witless men soon talked so much that there was a split between the kings.  Much also befell so that the kings went their own ways, even though little is written about it here. 
XXVIII. KAPÍTULI [Andlát Magnúss konungs góða] 
28. 
28. [King Magnus the Good’s Death] 
Magnús konungr ok Haraldr konungr heldu her þeim suðr til Danmerkr.  En er Sveinn spurði þat, þá flýði hann undan austr á Skáni.  Þeir Magnús kon(105)ungr ok Haraldr konungr dvǫlðusk lengi um sumarit í Danmǫrk, lǫgðu þá land allt undir sik.  Þeir váru á Jótlandi um haustit.  Þat var eina nótt, þá er Magnús konungr lá í hvílu sinni, at hann dreymði ok þóttisk staddr þar, sem var faðir hans, inn helgi Óláfr konungr, ok þótti hann mæla við sik:  “Hvárn kost viltu, sonr minn, at fara nú með mér eða verða allra konunga ríkastr ok lifa lengi ok gera þann glœp, er þú fáir annathvárt bœtt trautt eða eigi?”  En hann þóttisk svara: “Ek vil, at þú kjósir fyrir mína hǫnd.”  Þá þótti honum konungrinn svara: “Þá skaltu með mér fara.”  Magnús konungr segir draum þenna mǫnnum sínum.  En litlu síðar fekk hann sótt ok lá þar, sem heitir Súðaþorp.  En er hann var nær kominn bana, þá sendi hann Þóri, bróður sinn, til Sveins Úlfssonar, at hann skyldi veita hjálp Þóri, þá sem hann þyrfti.  Þat fylgði orðsendingunni, at Magnús konungr gaf Sveini Danaveldi eptir sinn dag,  segir, at þat var makligt, at Haraldr réði fyrir Nóregi, en Sveinn fyrir Danmǫrku.  Síðan andaðisk Magnús konungr góði, ok var hann allmjǫk harmdauði allri alþýðu. 
Kong Magnus og kong Harald styrede med sin hær syd til Danmark.  Men da Svein spurgte det, flyede han unda øster til Skaane.  Kong Magnus og kong Harald dvælte længe om sommeren i Danmark og lagde da alt under sig.  De var i Jylland om høsten.  Det var en nat, da kong Magnus laa i sin seng, at han drømte og tyktes være der, hvor hans fader var, den hellige kong Olav, og syntes, at han talte til ham:  “Hvad kaar vil du vælge, søn min, at fare nu med mig eller blive den mægtigste konge og leve længe, men gjøre slig synd, at du faar enten neppe eller slet ikke bødet den?”  Men han tyktes svare: “Jeg vil, at du skal vælge for mig.”  Da tyktes det ham, at kongen svarede: “Da skal du fare med mig.”  Kong Magnus fortæller sine mænd denne drøm.  Men lidt senere fik han en sott og laa der, som heder Sudatorp.  Men da han var kommet nær døden, sendte han sin broder Tore til Svein Ulvsøn, at han skulde yde Tore den hjælp, som han trængte;  det fulgte med ordsendingen, at kong Magnus gav Svein Danevælde efter sine dager;  han sagde, at det var rimeligt, at Harald raadede for Norge, men Svein for Danmark.  Siden døde kong Magnus den gode, og hele almuen sørgede over hans død. 
King Magnus and King Harald sailed south with their host to Denmark.  And when Swein heard of this he fled thence to Scania.  King Magnus and King Harald stayed a long time in the summer in Denmark and subdued it all.  In the autumn they were in Jutland. (522)  One night when King Magnus lay in his bed he dreamed and thought he was where his father, King Olav, was, and the latter seemed to be talking to him:  “What lot, my son, wilt thou choose: to go now with me, or become the mightiest of kings and live long but do such evil that thou mayest hardly or even not at all atone for it?”  And he seemed to answer: “I will that thou choose for me”.  Then he thought that the king answered: “Thou shalt go with me”.  King Magnus told his men this dream.  And a little later he fell sick and lay at a place called Sudertorp.  And when he was nigh dead he sent his brother Tore to Swein Ulfson to say that he should grant Tore the help he needed.  Word followed that King Magnus gave Swein the Danish kingdom after his death.  He said that it was fitting that Harald should rule over Norway and Swein over Denmark.  Then King Magnus the Good died and the whole people sorrowed over his death. 
Svá segir Oddr Kíkinaskáld: (106) 
Saa siger Odd Kikineskald: 
Thus quoth Odd Kikinascald: 
99. Felldu menn, þás mildan
mǫrg tǫ́r, í grǫf bǫ́ru,
þung byrðr vas sú, þengil,
þeim, es hann gaf seima.
Deildisk hugr, svát heldu
húskarlar grams varla,
siklings þjóð en síðan
sat opt hnipin, vatni. 
Mænd fældte taarer mange,
da den milde bares til graven.
Tung var den byrde
for dem, som guld han gav.
Saar var huskarlers hug,
de holdt ikke taaren tilbage;
men folket i sorg siden
sad over kongen ofte. (589,1) 
Men shed many tears
When the generous prince was borne to his grave.
Heavy then was the burden
Of those to whom he gave gold.
Sore were the huscarls’ hearts;
They kept not back their tears.
And in sorrow the folk often
Thought of their king. 
XXIX. KAPÍTULI [Líkferð Magnúss konungs] 
29. 
29. [King Magnus’s Funderal] 
Eptir þessi tíðindi hafði Haraldr konungr þing við liðit, segir mǫnnum ætlan sína, at hann vill fara með herinum til Vébjargaþings  ok láta sik taka til konungs yfir Danaveldi, vinna síðan landit,  telr þat jafnvel sína erfð sem Nóregsveldi eptir Magnús konung, frænda sinn,  biðr þá liðit efla sik, lætr þá munu Norðmenn (107) vera allan aldr yfirmenn Dana.  Þá svarar Einar þambarskelfir, lét sér vera skyldra at flytja Magnús konung, fóstra sinn, til graptar ok fœra hann feðr sínum, Óláfi konungi, en berjask útlendis eða girnask annars konungs veldi ok eign,  lýkr svá málinu, at betra þótti honum at fylgja Magnúsi konungi dauðum en hverjum annarra konunga lifanda,  lét síðan taka líkit ok búa um vegliga, svá at sjá mátti umbúnaðinn á konungsskipit.  Þá bjoggusk allir Þrœndir ok Norðmenn til heimfarar með líki Magnúss konungs, ok raufsk leiðangrinn.  Sér þá Haraldr konungr þann kost inn bezta at fara aptr til Nóregs ok eignask fyrst þat veldi ok eflask þaðan með liði.  Fór nú Haraldr konungr aptr með ǫllu liðinu í Nóreg.  En þegar er hann kom til Nóregs, þá átti hann þing við landsmenn ok lét taka sik til konungs um allt land.  Fór hann svá allt austan um Víkina, at hann var til konungs tekinn í hverju fylki í Nóregi. 
Efter disse tidender holdt kong Harald ting med sine mænd og siger dem sin plan, at han vil fare med hæren til Vebjårg-ting  og lade sig tage til konge over Danevælde og vinde siden landet;  han regner det for sin arv efter sin frænde Magnus, ligesaavel som Norges-vælde;  han beder sine mænd støtte ham og mener, at da vil Nordmænd for altid være Danernes overmænd.  Da svarer Einar Tambeskjelve og siger, at han var mere skyldig til at flytte sin fostersøn, kong Magnus, til graven og føre ham til sin fader, kong Olav, end til at kjæmpe udenlands eller hige efter en anden konges vælde og eiendom;  han ender saa sin tale, at det tyktes ham bedre at følge kong Magnus død end hver anden konge levende.  Siden lod han tage liget og stelle hæderlig derom, saa at man kunde se tilstelningen paa kongsskibet.  Da gjorde alle Trønder og Nordmænd sig rede til hjemfærd med kong Magnus’s lig, og ledingen løste sig op.  Da saa kong Harald, at det var det bedste for ham at vælge, at fare tilbage til Norge og først tilegne sig det vælde og deraf at voxe i magt.  Fór nu Harald med hele hæren tilbage til Norge.  Men saasnart han kom til Norge, holdt han ting med landets mænd og lod sig tage til (590,1) konge over hele landet;  han fór saa helt østenfra Viken, at han blev taget til konge i hvert fylke i Norge. 
After these tidings King Harald held a thing with his men and told them his plan of going with his army to the Vebjorg thing  and of having himself taken as King of Denmark and then winning the land.  He reckoned it as his inheritance from Magnus his kinsman, just as he did Norway.  He asked his men to help him and thought that the Norsemen would then always be the rulers of the Danes.  Then Einar Tambarskelver answered and said that he was more bound to bear his foster-son, King Magnus, to his grave and bring him to his father, King Olav, than to fight abroad or to long for another king’s lands and possessions.  He so ended his speech that it seemed to him better to follow King Magnus dead than any other king alive.  He had the body taken and laid out with honour, so that it could be seen when placed upon the king’s ship.  Then all (523) the Tronds and Norsemen made themselves ready for the journey home with King Magnus’ body, and the levy broke up.  Then King Harald saw that it was best for him to choose to go back to Norway and first possess himself of the kingdom and thereby increase his might.  Harald now went back to Norway with the whole host.  And as soon as he came to Norway he held a thing with the men of the land and had himself taken as king thereof.  Then he went from the east, right from the Vik, and was taken as king in every folk district in Norway. 
XXX. KAPÍTULI [Frá Magnúsi konungi] 
30. 
30. ... 
Einarr þambarskelfir fór með líki Magnúss konungs ok með honum allr Þrœndaherr  ok fluttu til Niðaróss, ok var hann þar jarðaðr at Clemenskirkju.  Þar var þá skrín ins helga Óláfs konungs.  Magnús konungr hafði verit meðalmaðr á vǫxt, réttleitr ljósleitr, ljóss á hár, snjallmæltr ok skjótráðr, skǫrunglyndr, inn mildasti af fé, hermaðr mikill ok inn vápndjarfasti.  Allra konunga var hann vinsælstr,  bæði lofuðu hann vinir ok óvinir. (108) 
Einar Tambeskjelve fór med kong Magnus’s lig, og med ham al Trøndernes hær,  og de førte det til Nidaros, og der blev han jordet i Klemenskirken;  der var da den hellige kong Olavs skrin.  Kong Magnus havde været middelhøi af vext, med et ret og lyst ansigt, lyshaaret, veltalende og rask i tanker, kraftig i sind, gavmild paa gods, en stor hærmand og meget vaabendjerv;  han var den vennesæleste af alle konger:  baade venner og uvenner priste ham. 
Einar Tambarskelver went with King Magnus’ body and with him there went all the Tronds’ army;  they brought the body to Nidaros and it was buried in St Clement’s Church,  where also rested St Olav’s shrine.  King Magnus was of middling height with straight fair countenance, fair-haired, a good speaker and a quick thinker, strong-minded, generous with his wealth, a great warrior and very bold with weapons.  He was the best befriended of all kings.  Friend and foe praised him alike. 
XXXI. KAPÍTULI [Frá Sveini konungi Úlfssyni] 
31. 
31. [Of Svein Ulfson] 
Sveinn Úlfsson var þat haust staddr á Skáni ok byrjaði ferð sína austr í Svíaveldi  ok ætlaði at gefa upp tignarnafn þat, er hann hafði tekit í Danmǫrk.  En er hann var kominn til hests síns, þá riðu þar til hans menn nǫkkurir ok sǫgðu honum tíðendi, þau in fyrstu, at andaðr er Magnús konungr Óláfsson, ok þat með, at allr Norðmannaherr var í brot farinn ór Danmǫrk.  Sveinn svarar því skjótt ok mælti:  “Því skýt ek til guðs, at aldri síðan skal ek flýja Danaveldi, meðan ek lifi.”  Stígr hann þá á hest sinn ok ríðr þá suðr á Skáni.  Dreif þá þegar mikit lið til hans.  Þann vetr lagði hann undir sik allt Danaveldi.  Tóku þá allir Danir hann til konungs.  Þórir, bróðir Magnúss konungs, kom til Sveins um haustit með orðsendingum Magnúss konungs svá sem fyrr var ritat.  Tók Sveinn vel við honum, ok var Þórir lengi með honum síðan í góðu yfirlæti. 
Svein Ulvsøn var den høst i Skaane og vilde til at fare øster til Sveavælde  og tænkte paa at give op det kongsnavn, han havde taget i Danmark.  Men som han skulde stige til hest, red nogle mænd der til ham og sagde ham tidender: det først, at kong Magnus Olavsøn var død, og dernæst det, at al Nordmændenes hær havde faret bort fra Danmark.  Svein svarer dertil hastig og siger:  “Det skyder jeg Gud til vidne paa, at aldrig siden skal jeg fly fra Danevælde, saalænge jeg lever”;  derpaa stiger han paa sin hest og rider saa syd i Skaane;  drev da strax mange folk til ham.  Den vinter lagde han alt Danevælde under sig,  og da tog alle Daner ham til konge.  Tore, kong Magnus’s broder, kom til Svein med kong Magnus’s ordsendinger, saa som før var skrevet;  Svein tog vel imod ham, og Tore var længe hos ham i gode kaar. 
That autumn Swein Ulfson was in Scania and would go east to Sweden;  he was thinking of giving up the name of king which he had taken in Denmark.  As he was mounting his horse, some men rode up to him and told him tidings: first that King Magnus Olavson was dead, and next that all the Norsemen had gone away from Denmark.  Swein answered quickly and said:  “I call God to witness that never again shall I flee from Denmark, as long as I live”.  Thereupon he stepped on to his horse and rode southwards in Scania;  straightway many folk drew to him.  That winter he subdued all Denmark  and all the Danes took him as their king.  Tore, King Magnus’ brother, came to Swein with King Magnus’ messages, such as were written about before (chapter 28).  Swein greeted him well and Tore was with him for a long time in good cheer. 
XXXII. KAPÍTULI [Af Haraldi konungi Sigurðarsyni] 
32. 
32. [Of King Harald Sigurdson] 
Haraldr konungr Sigurðarson tók konungdóm yfir ǫllum Nóregi eptir andlát Magnúss konungs Óláfssonar.  En er hann hafði ráðit Nóregi einn vetr ok er at vári kom, þá bauð hann leiðangri út af ǫllu landi, (109) hálfum almenningi at liði ok skipum, ok helt suðr til Jótlands.  Hann herjaði um sumarit víða ok brenndi ok lagði í Goðnarfjǫrð. 
Kong Harald Sigurdsøn tog kongedømme over hele Norge efter kong Magnus Olavsøns død.  Men da han havde raadet én vinter for Norge, og det kom til vaaren, bød han leding ud af hele landet, halv almenning af mænd og skibe, og seilede syd til Jylland;  han herjede og brændte vide om sommeren og lagde til i Godnarfjord. 
King Harald Sigurdson took the kingdom of all Norway after King Magnus Olavson’s death.  And when he had ruled one year in Norway, and spring came, he called out a levy from the whole land, half in men and half in ships, and he sailed south to Jutland,  where he harried and burned far and wide in the summer; he then came into Godnarfjord. 
Þá orti Haraldr konungr þetta: 
Da digtede kong Harald dette: 
Then King Harald composed this: 
100. Lǫ́tum vér, meðan lirlar
líneik veri sínum,
Gerðr, í Goðnarfirði,
galdrs, akkeri halda. 
Medens den linhvide kvinde
kvæder sin sang for manden,
lader vi ankeret holde
egeskib i Godnarfjorden. (591,1) 
Whilst the linen-white woman
Sang her song to her man,
We let our anchors hold
The oaken ships in Godnarfjord. (524) 
Þá mælti hann til Þjóðólfs skálds, bað hann þar við yrkja. 
Da talte han til Tjodolv skald og bad ham digte dertil; 
He then spoke to Tjodolv the Scald and bade him compose something; 
Hann kvað: 
han kvad: 
Tjodolv quoth: 
101. Sumar annat skal sunnar,
segik eina spǫ́, fleini,
vér aukum kaf króki,
kaldnefr furu halda. 
Næste sommer sydligere
(spaadom jeg kvæder) ankeret
holde skal skibet med kloen;
vi kaster ankeret dybere. 
I tell a forecast: next summer
The anchor will hold with its hooks
The ship farther south;
We shall cast the anchor deeper. 
Til þess vísar Bǫlverkr í sinni drápu, at Haraldr fór it næsta sumar eptir andlát Magnúss konungs til Danmerkr: 
Om det taler Bålverk i sin draapa, at Harald fór den næste sommer efter kong Magnus’s død til Danmark: 
About this Bolverk tells in his drapa that the summer after King Magnus’ death King Harald went to Denmark: 
102. Leiðangr bjóttu af láði,
lǫgr gekk of skip, fǫgru,
gjálfrstóðum reistu grœði
glæstum, ár et næsta. (110)
Skokkr lá dýrr á døkkri,
Danir vǫ́ru þá, bǫ́ru,
skeiðr sá herr fyr hauðri
hlaðnar, illa staðnir. 
Næste aar du leding
fra landet det fagre kræved’;
da du pløiede sjøen
med pragtfulde havhester.
Paa dunkle bølge laa dyre
drager, og ilde til mode
(hæren saa skibe ladte
ved landet) var Danerne. 
The next year thou didst ask
For a fair levy from the land;
Thou then didst cut through the sea
With the richly dight sea steeds.
On the dark billows the dear
Dragons lay, laden
With warriors ready to fight;
The Danes were ill in mind. 
Þá brenndu þeir bœ Þorkels geysu.  Hann var hǫfðingi mikill.  Váru þá leiddar dœtr hans bundnar til skipa.  Þær hǫfðu gǫrt spott mikit áðr um vetrinn um þat, at Haraldr konungr mundi fara til Danmerkr með herskipum.  Þær skáru ór osti akkeri ok sǫgðu, at slík mundi vel mega halda skipum Nóregskonungs. 
Da brændte de Torkel Gøisas gaard;  han var en stor høvding.  Da blev hans døtre ført bundne til skibene.  De havde om vinteren forud spottet meget over det, at kong Harald vilde fare til Danmark med hærskibe;  de skar ankere af ost og sagde, at slige vel skulde kunne holde Norges konges skibe. 
Then they burned Thorkel Goisa’s garth;  Thorkel was a great chieftain.  His daughters were brought bound to the ships,  for the winter before they had made much mockery of King Harald’s wish to go to Denmark with his warships;  they cut anchors out of cheese and said that such would hold the King of Norway’s ships well enough. 
Þá var þetta kveðit: 
Da blev dette kvædet: 
Then was this said: 
103. Skǫ́ru jask ór osti
eybaugs Dana meyjar,
þat of angraði þengil,
þing, akkerishringa.
Nú sér mǫrg í morgin
mær, hlær at því færi, (111)
ernan krók ór járni
allvalds skipum halda. 
Skar Danernes møer
af myseosten ringer
til ankre (sligt udstyr
ærgrelse voldte kongen).
Nu ser jeg møer mange
i morgnen gaa til kongens
skibe med store lænker
(ler nu færre deraf). 
The maids of the Danes cut
Rings of anchors
From the spoilt cheese;
such deeds Made the king wrathful.
Now in the morning I see
Many maids going to the king’s
Ships in great chains.
Fewer of them laugh now. 
Svá segja menn, at njósnarmaðr mælti, sá er sét hafði flota Haralds konungs, við dœtr Þorkels geysu:  “Þat sǫgðu þér, Geysudœtr, at Haraldr mundi eigi koma til Danmarkar.”  Dótta svaraði: “Svá var í gjárna.”  Þorkell leysti út dœtr sínar með ógrynni fjár. 
Saa fortæller man, at udkigsmanden, som havde seet kong Haralds flaade, sagde til Torkel Gøisas døtre:  “Det sagde I, Gøise-døtre, at Harald ikke vilde komme til Danmark.”  Dotta svarede: “Det var igaar!”  Torkel løste sine døtre ud med meget gods. 
It is said that the watchman who had seen King Harald’s fleet had said to Thorkel Goisa’s daughters:  “Daughters of Goisa, ye said that Harald would not come to Denmark”,  and Dotta answered: “That was yesterday”  Thorkel freed his daughters with great wealth. 
Svá segir Grani: 
Saa siger Grane: 
Thus sayeth Grani: 
104. Lét aldrigi úti
ósvífr Kraka drífu
Hlǫkk í harða þjokkum
Hornskógi brǫ́ þorna.
Fila dróttinn rak flótta
fjanda grams til strandar.
Auð varð út at reiða
allskjótt faðir Dóttu. 
Aldrig havde ude
den uvittige kvinde
i tykke Hornskogen
tørre øine for graad. (592,1)
Filernes drotten de flygtende
fiender drev til stranden;
Dottas fader maatte
mange rigdommer give. 
Never did the witless
Women have
Their eyes dry of tears
In the thick Hornskog.
The lord of the Filers drove
The Reeing foes to the shore;
Dotta’s father must
Give much wealth. 
Haraldr konungr herjaði allt þetta sumar Danaveldi ok fekk ógrynni fjár,  en ekki varð hann ílendr á því sumri í Danmǫrk,  fór aptr um haustit til Nóregs ok var þar um vetrinn. (112) 
Kong Harald herjede hele denne sommer i Danevælde og fik meget hærfang;  men ikke satte han sig den sommer fast i Danmark.  Han fór tilbage om høsten til Norge og var der om vinteren. 
All this summer King Harald harried in Denmark and got much booty.  But he did not then possess himself of Denmark.  In the autumn he went back to Norway and was there during the winter. 
XXXIII. KAPÍTULI [Kvonfang Haralds konungs ins harðráða] 
33. 
33. [Marriages and Children of Harald Hardrade] 
Haraldr konungr fekk Þóru, dóttur Þorbergs Árnasonar, inn næsta vetr eptir en Magnús konungr inn góði andaðisk.  Þau áttu tvá sonu.  Hét inn eldri Magnús, en annarr Óláfr.  Haraldr konungr ok Ellisif dróttning áttu dœtr tvær.  Hét ǫnnur María, en ǫnnur Ingigerðr.  En it næsta vár eptir þessa herfǫr, er nú var áðr frá sagt, bauð Haraldr konungr liði út ok fór um sumarit til Danmerkr ok herjaði ok síðan hvert sumar eptir annat. 
Den næste vinter, efterat kong Magnus den gode var død, giftede kong Harald sig med Tora, datter af Torberg Arnesøn.  De havde to sønner,  den ældste Magnus, den anden Olav.  Kong Harald og dronning Ellesiv havde to døtre:  den ene hed Maria, den anden Ingegerd.  Den næste vaar efter den hærfærd, som nu før var nævnt, bød kong Harald hær ud og fór om sommeren til Danmark og herjede, og siden den ene sommer efter den anden. 
The winter after the death of King Magnus the Good, King Harald wedded Thora, the daughter of Torberg Arneson.  They had two sons,  the elder Magnus, the second Olav.  King Harald and Queen Ellisiv had two daughters;  one was called Maria, the other Ingegerd.  The next spring after the journey which has just been (525) described (chapter 32) King Harald called out the army and in the summer he went to Denmark and harried, and so he did one summer after another. 
Svá segir Stúfr skáld: 
Saa siger Stuv skald: 
Thus quoth Stuf the Scald: 
105. Autt varð Falstr at fréttum.
Fékk drótt mikinn ótta
Gœddr vas hrafn, en hræddir
hvert ár Danir vǫ́ru. 
Falster blev ødet, og folket
fik ulykker (hører jeg).
Ravnen blev mættet, men rædde
for rov var Danerne hvert aar. 
Falster was wasted, and ill-luck
The folk had, as I heard.
The raven was fed, and each year
The Danes were afraid. 
XXXIV. KAPÍTULI [Um hertilbúnað Sveins Úlfssonar ok Haralds konungs] 
34. 
34. [Of the Armaments of Svein Ulfson and Harald] 
Sveinn konungr réð fyrir ǫllu Danaveldi, síðan er Magnús konungr andaðisk.  Hann sat um kyrrt á vetrum, en lá úti með almenning á sumrum ok heitaðisk at fara norðr í Nóreg með Danaher ok gera þar eigi minna illt en Haraldr konungr gerði í Danaveldi.  Sveinn konungr bauð Haraldi konungi um vetrinn, at þeir skyldi finnask um sumarit eptir í Elfinni ok berjask þar til þrautar eða sættask ella.  Þá tóku hvárirtveggju allan vetrinn at búa skip sín, ok hafa úti hálfan almenning báðir eptir um sumarit. (113)  Þat sumar kom utan af Íslandi Þorleikr fagri ok tók at yrkja flokk um Svein konung Úlfsson.  Hann spurði, þá er hann kom norðr í Nóreg, at Haraldr konungr var farinn suðr til Elfar móti Sveini konungi. 
Kong Svein raadede for hele Danevælde, siden kong Magnus døde;  han sad i fred om vintrene, men laa ude med almenning om somrene og truede at fare nord i Norge med danehæren og gjøre ikke mindre ondt der, end kong Harald gjorde i Danmark.  Kong Svein bød kong Harald om vinteren, at de skulde mødes sommeren efter i Elven og kjæmpe der sammen til det yderste eller ogsaa gjøre forlig.  Da tog begge til hele vinteren at ruste sine skibe for at have halv almenning ude om sommeren efter.  Den sommer kom Torleik den fagre ude fra Island og tog til at digte en “flokk” om kong Svein Ulvsøn;  han spurgte, da han kom nord i Norge, at kong Harald havde faret syd til Elven imod kong Svein. 
King Swein ruled over all Denmark after King Magnus died;  he sat in peace in the winters but went out in the summers with his army and threatened to go north with the Danish host and do no less evil there than King Harald had done in Denmark.  In the winter King Swein bade King Harald meet him in the summer on the Elv and fight with him there to the end or else make peace.  Then all the winter they were busy fitting out their ships in order to have half the common folk out the following summer.  That summer Torleik the Handsome came from Iceland and began to compose a flokk about King Swein Ulfson;  he heard when he came to Norway that King Harald had gone south to the Elv against King Swein. 
Þá kvað Þorleikr þetta: 
Da kvad Torleik dette: 
Then Torleik quoth this: 
106. Vǫ́n es, at vísa kœnan
vígs á Rakna stígu
ǫrt í odda snertu
Innþrœnda lið finni.
Þar má enn, hvárr annan
ǫndu nemr eða lǫndum,
lítt hyggr Sveinn á sáttir
sjaldfestar, guð valda. 
Det ventes, at i spyd-veiret
vil paa sjøkonge-stien
Indtrønders modige mænd
møde den kjække konge.
End kan nok Gud volde,
at den ene der tager
den andens liv eller land
(lidet tror Svein paa forlig). 
It is expected that in the spear fight
The Inner Tronds’ bold men
Will meet the bold king
On the sea king’s path.
Yet can God bring it about
That one will there take
The other’s life or land;
Swein thinks little of peace. 
Ok enn kvað hann þetta: 
Og videre kvad han dette: 
And further he quoth this: 
107. Fœrir reiðr, sás rauða
rǫnd hefr opt fyr landi,
breið á Buðla slóðir
borðraukn Haraldr norðan,
en lauks um sjá sœkja
Sveins fagrdrifin steini
glæsidýr, þess es geira,
gullmunnuð, rýðr, sunnan. (114) 
Den barske Harald, som bærer
blodigt skjold ofte for landet,
fører paa Budles veier
de brede langskibe nordfra.
Men sydfra over sjøen
søger den krigerske Sveins
guldmundede maste-dyr,
malte i fagre farver. (593,1) 
The wrathful Harald who oft
Bears the bloody shield from the land
Brings the broad longships
From the north on Budli’s ways.
And from the south o’er the sea
There came the warlike Swein’s
Gold-mouthed, high-masted beasts,
All painted in fair hues. 
Haraldr konungr kom til ákveðinnar stefnu með her sinn.  Þá spurði hann, at Sveinn konungr lá suðr við Sjáland með flota sínum.  Þá skipti Haraldr konungr liði sínu,  lét aptr fara flestan bóndaherinn.  Hann fór með hirð sinni ok lendum mǫnnum ok vildarliðinu ok þat allt af bóndaliðinu, er næst var Dǫnum.  Þeir fóru suðr til Jótlands fyrir sunnan Vendilskaga, svá suðr um Þjóðu, fóru þar allt herskildi. 
Kong Harald kom til den fastsatte stævne med sin hær;  da spurgte han, at kong Svein laa syd ved Sjæland med sin flaade.  Da delte kong Harald sin hær,  lod de fleste af bondeledingen fare tilbage,  men fór med sin hird og venner og lendermænd og alt det af bondehæren, som var Danerne nærmest.  De fór syd [vest] til Jylland søndenfor Vendelskage derpaa syd forbi Tjoda, og fór overalt med hærskjold. 
King Harald came to the meeting-place with his army,  and then he heard that King Swein lay in the south off Zealand with his fleet.  King Harald then divided his army;  most of the bonders’ levy he bade go back,  and he went with his bodyguard and friends and the landed men and all the host of bonders who dwelt nearest the Danes.  They went south to Jutland south of Vendilskagi, then south past Tjoda, and everywhere they went with the shield of war. 
Svá segir Stúfr skáld: 
Saa siger Stuv skald: 
Thus sayeth Stuf the Scald: 
108. Flýðu þeir á Þjóðu
þengils fund af stundu.
Stórt réð hugprútt hjarta.
Haralds ǫnd ofar lǫndum. 
Folket i Tjoda flygted’
fra at møde kongen.
Storraadig var den hugprude
[Haralds aand i himlen]. 
The folk in Tjoda fled
From meeting the king.
Great plans had the proud-hearted man.
(Harald’s soul in Heaven.) (526) 
Allt fóru þeir suðr til Heiðabýjar, tóku kaupstaðinn ok brenndu. 
De fór helt syd til Heideby, tog og brændte kjøbstaden; 
They went right south to Hedeby, where they took and burned the market town. 
Þá ortu menn Haralds konungs þetta: 
da digtede kong Haralds mænd dette: 
Then King Harald’s men composed this: 
109. Brenndr vas upp með endum
allr, en þat má kalla
hraustligt bragð, es hugðak,
Heiðabœr af reiði. (115)
Vǫ́n es, at vinnim Sveini,
vask í nótt fyr óttu,
gaus hǫ́r logi ór húsum,
harm, á borgar armi. 
Brændt blev op fra ende
til anden hele Heideby;
kraftig handling kan man
kalde det, jeg tænker.
Jeg venter, at sorg vækker
vort verk hos Svein (i borgen
var jeg i nat før otte);
ilden slog op af husene. 
All Hedeby was burned
From end to end.
A strong deed, I think,
It can be called.
I hope our work raised
Sorrow for Swein. In the night
Before dawn I was in the town;
Fire rose up from the houses. 
Þessa getr Þorleikr ok í sínum flokki, þá er hann hafði spurt, at engi hafði tekizk orrosta við Elfina: 
Om det taler ogsaa Torleik i sin flokk, da han havde spurgt, at det ikke var blevet noget af kampen ved Elven: 
About this Torleik also speaks in his flokk, when he had learned that there had been no battle on the Elv: 
110. Hve hefir til Heiðabœjar
heiptgjarn konungr árnat,
folk-Rǫgnir getr fregna
fylkis sveit, hinn es veitat,
þás til þengils býjar
þarflaust Haraldr austan
ár, þat es án of væri,
endr byrskíðum renndi. 
Hos kongens følgesvender
fritter hver, som ei véd det,
hvorledes hevngjerrig fyrste
til Heideby har faret,
da Harald sig østfra med skibene
skyndte til kongebyen
aarle, uden aarsag
(undladt skulde han dette). 
Every man who knows it not
Asks the king’s followers
Why the avenging prince
Has gone to Hedeby;
When Harald sped west
With ships to the king’s town
So needlessly early,
This he should have avoided. 
XXXV. KAPÍTULI [Undanferð Haralds konungs á Jótlandshafi] 
35. 
35. [Harald’s Escape into the Jutland Sea] 
Þá fór Haraldr norðr ok hafði sex tigu skipa ok váru flest stór ok hlaðin mjǫk af herfangi, er þeir hǫfðu tekit um sumarit.  En er þeir kómu norðr fyrir Þjóðu, þá kom Sveinn konungr ofan af landi með her mikinn.  Hann bauð þá Haraldi konungi at berjask ok ganga á land.  Haraldr konungr hafði lið meirr en hálfu minna. (116)  Hann bauð þó Sveini konungi at berjask á skipum við sik. 
Derefter fór Harald nordover og havde 60 skibe, og var de fleste store og ladte med hærfang, som de havde taget om sommeren.  Men da de kom nord forbi Tjoda, kom kong Svein ned fra landet med en stor hær;  han bød da kong Harald at gaa i land og stride.  Kong Harald havde mindre end halvdelen saa mange mænd;  han bød dog kong Svein at kjæmpe med ham tilskibs. 
After this Harald went north with sixty ships, most of which were great and laden with booty he had taken in the summer.  And when they came north past Tjoda, King Swein came down from the land with a great host  and he bade King Harald go on land and fight.  King Harald had less than half as many men,  but all the same he bade King Swein fight with him on ships. 
Svá segir Þorleikr fagri: 
Saa siger Torleik Fagre: 
Thus sayeth Torleik the Handsome: 
111. Bauð, sás beztrar tíðar
borinn varð und Miðgarði,
ríkri þjóð at rjóða
randir Sveinn á landi.
Þó lézk heldr, ef heldi
hvatráðr konungr láði,
á byrjar val berjask
bilstyggr Haraldr vilja. 
Svein, han som er baaret
til bedst lykke under Midgaard,
bød den mægtige konge
til blodig kamp paa landet.
Men den hidsige Harald
heller vilde, sagde han,
kjæmpe tilskibs, hvis den kjække
konge holdt landet. 
Swein who was born
To the best luck on earth
Bade the mighty king
Come to bloody fight on land,
But the eager Harald
Would rather, he said,
Fight on ships, if the bold
King would keep the land. 
Eptir þetta sigldi Haraldr norðr fyrir Vendilskaga.  Bægði þeim þá veðr ok lǫgðu undir Hlésey ok lágu þar um nótt.  Þá gerði mjǫrkva sælægjan.  En er morgnaði ok sól rann upp, þá sá þeir annan veg á hafit sem eldar nǫkkurir brynni.  Þá var þat sagt Haraldi konungi.  Þá sá hann ok mælti þegar:  “Láti tjǫld af skipunum, ok taki menn róðr.  Danaherr mun kominn at oss.  Mun hroðit myrkvanum þar, sem þeir eru,  mun sól skína á drekahǫfuð þeira, þau er gulllǫgð eru.”  Svá var sem Haraldr sagði. 
Efter dette seilede Harald nord forbi Vendelskage.  De fik da modvind og lagde til under Lesø og laa der om natten.  Da kom det tyk taage over havet.  Men da det blev morgen og sol randt op, da saa de paa den anden side i havet, at ligesom ilder brændte.  Da blev det sagt til kong Harald;  da saa (594,1) han det og sagde strax:  “Kast tjeldene af skibene og tag til at ro;  Danernes hær er nok kommet efter os;  mørket er vel lettet der, hvor de er,  og solen skinner paa deres dragehoveder, som er guldlagte.”  Saa var det, som Harald sagde; 
After that Harald sailed north past Vendilskagi.  The wind turned against them and they lay in under Lesö for the night.  Then a thick mist came over the sea.  And when morning came and the sun rose, they saw that on the other side of the sea it was as if fires were burning.  This was told to King Harald,  and when he saw it he straightway said:  “Throw off the awnings from the ships, and begin to row.  The Danish army is indeed coming after us.  The darkness will have cleared there where they are,  for the sun is shining on their dragon heads which are overlaid with gold”.  So it was as Harald had said; 
Þar var þá kominn Sveinn Danakonungr með óvígjan her.  Røru þá hvárirtveggju sem mest máttu.  Danir hǫfðu skip árfljótari, en Norðmanna skip váru bæði sollin ok sett mjǫk.  Dró þá saman með þeim.  Þá sá Haraldr, at eigi myndi hlýða svá búit.  Dreki Haralds konungs fór síðast allra skipa hans.  Þá mælti Haraldr konungr, at kasta skyldi fyrir borð viðum ok láta (117) á koma klæði ok gripi góða.  Logn var svá mikit, at þetta hóf fyrir straumi.  En er Danir sá fé sitt reka á hafinu, þá viku þeir þar til, er fyrstir fóru, þótti þetta dælla at taka, er laust flaut, en sœkja inn um borð at Norðmǫnnum.  Dvalðisk þá eptirróðrinn.  En er Sveinn konungr kom eptir þeim með sitt skip, eggjaði hann ok kvað skǫmm mikla vera, svá mikinn her sem þeir hǫfðu, er þeir skyldu eigi fá tekit þá, er þeir hǫfðu lítit lið, ok eiga vald þeira.  Þá tóku Danir ok herðu róðrinn í annat sinn.  En er Haraldr konungr sá, at meira gengu skip Dana, þá bað hann sína menn létta skipin ok bera fyrir borð malt ok hveiti ok flesk ok hǫggva niðr drykk sinn.  Stóð þá við um hríð.  Þá lét Haraldr konungr taka víggyrðla ok verpla ok tunnr, er tómar váru, ok kasta fyrir borð ok þar með herteknum mǫnnum.  En er þat rak allt saman á sjánum, þá bað Sveinn konungr hjálpa mǫnnum, ok var svá gǫrt.  Í þeiri dvǫl dró sundr með þeim.  Snøru þá Danir aptr, en Nóregsmenn fóru leið sína. 
da var Svein danekonge kommet med en vældig hær.  De roede nu, begge hærene, som de mest kunde.  Danernes skibe flød lettere under aarerne, men Nordmændenes skibe var baade opsvulmede og tungt ladte.  Det drog da meget nærmere mellem dem.  Da saa Harald, at det ikke vilde gaa paa den vis.  Kong Haralds drage fór agterst af alle hans skibe.  Da sagde Harald, at man skulde kaste over bord trær og lægge klæder og andre gode sager paa dem.  Det var saa stille veir, at dette drev for strømmen.  Men da Danerne saa sit gods drive om paa havet, veg de, som fór forrest, bort til det, og det tyktes dem lettere at tage det, som flød løst, end at søge ind ombord imod Nordmændene;  da sinkedes forfølgningen.  Men da kong Svein kom efter dem med sine skibe, eggede han dem og sagde, at det var stor skam, saa stor hær som de havde, om de ikke skulde faa taget dem, naar de havde faa mænd, og faa dem i sin magt.  Da tog Danerne til at ro sterkere paa for anden gang.  Men da kong Harald saa, at Danernes skibe gik raskere, bad han sine mænd lette skibene og kaste overbord malt og hvede og flesk og kaste ud sin drik;  dette hjalp da en stund.  Da lod (595,1) kong Harald tage skanseklædninger og kar og tomme tønder og kaste dem overbord, og paa dem hærtagne mænd.  Men da det drev alt sammen paa havet, da bød kong Svein at hjælpe mændene, og saa blev gjort.  Medens de holdt paa med det, blev afstanden større mellem dem;  da vendte Danerne om, men Nordmændene fór sin vei. 
Swein, the Danish king, was coming with a mighty host.  Both armies now rowed their utmost.  The Danish ships floated more lightly under the oars, and the Norse ships Were both water-logged and heavily laden.  They drew nearer to each other  and then Harald saw that they could not go on in this wise.    He said that they should throw planks overboard and put clothes and other good things thereon.  The sea was so calm that the planks were driven by the (527) current.  And when the Danes saw their own goods floating about on the sea, they who were foremost turned away towards these things, for it seemed to them easier to take what was floating loose than to go alongside the Norsemen;  then the pursuit was delayed.  And when King Swein came after them with his ships, he egged them on and said it was a great shame if with so great an army they should not be able to take the Norsemen, since they had so few men, and get them in their power.  Then the Danes began to row more strongly a second time.  And when King Harald saw that the Danish ships were going faster, he bade his men lighten the ships and throw malt and wheat and bacon overboard, and cast out their drink;  this helped for a time.  King Harald then bade them take part of the loose railing-boards and vats and empty casks and throw them overboard, and with them the war prisoners also.  And when they were floating on the sea, King Swein bade them help the men, and this was done.  Whilst they were doing this, the distance between the two armies grew greater  and the Danes turned about but the Norsemen went their way. 
Svá segir Þorleikr fagri: 
Saa siger Torleik Fagre: 
Thus sayeth Torleik the Handsome: 
112. Allt of frák, hve elti
Austmenn á veg flausta
Sveinn, en siklingr annarr
snarlundaðr helt undan.
Fengr varð Þrœnda þengils,
þeir létu skip fleiri,
allr á éli sollnu
Jótlandshafi fljóta. (118) 
Sige jeg hørte, hvorledes
Svein har Østmænd jaget
paa sjøen, men snarsindet
Sikling kom sig unda.
Trøndernes høvdings hele
hærfang flød udover
Jyllands-havets flade;
flere skibe han misted’. 
I have heard tell how
Swein chased the Eastmen
On the sea, and how the swift-
Minded king got away.
The whole booty of the Tronds’
Leader was floating out
On the waves of the Jutland sea;
Many ships he lightened. 
Sveinn konungr veik aptr flotanum undir Hlésey, hitti þar sjau skip af Norðmǫnnum.  Þat var leiðangurslið ok bœndr einir.  En er Sveinn konungr kom at þeim, þá báðu þeir sér griða ok buðu fé fyrir sik. 
Kong Svein veg tilbage med flaaden under Lesø; der fandt de 7 skibe af Nordmænd,  det var ledingsmænd og bønder alene.  Men da kong Svein kom til dem, bad de om grid for sig og bød gods for sig. 
King Swein turned back with his fleet under Lesö;  there they found seven of the Norsemen’s ships – they were levied men and bonders only.  When King Swein came to them they asked quarter (528) and offered goods for 
Svá segir Þorleikr fagri: 
Saa siger Torleik Fagre: 
Thus sayeth Torleik the Handsome: 
113. Sætt buðu seggja drottni
siklings vinir mikla.
Svǫfðu hjaldr, þeirs hǫfðu
hugstinnir, lið minna.
Og snarráðir síðan
sókn, er orðum tókusk,
ǫnd vas ýta kindum
ófǫl, búendr dvǫlðu. 
Om naade bad Haralds
hugsterke venner kongen;
de, som havde færre
folk, lagde vaabnene.
Og snarraadige bønder
siden negted’ at kjæmpe,
da de fik talt (livet
lysted’ det mænd at eie). 
Harald’s stout-hearted friends
Asked the king for quarter;
They who had fewer men
Laid down their weapons.
And the sharp-minded bonders
Afterwards refused to fight
When they could talk; these men
Wanted to keep their lives. 
XXXVI. KAPÍTULI [Frá Haraldi konungi] 
36. 
36. [Of Harald] 
Haraldr konungr var maðr ríkr ok stjórnsamr innan lands,  spekingr mikill at viti, svá at þat er alþýðu mál, at engi hǫfðingi hafi sá verit á Norðurlǫndum, er jafndjúpvitr hafi verit sem Haraldr eða ráðsnjallr.  Hann var orrostumaðr mikill ok inn vápndjarfasti.  Hann var sterkr ok vápnfœrr betr en hverr maðr annarra, svá sem fyrr er ritat. 
Kong Harald var en mægtig mand og kraftig styrer indenlands,  en meget forstandig mand, saa at det er almindelig tale, at det ikke har været nogen høvding i Nordlandene, som var saa dybsindig eller raadsnild som Harald.  Han var en stor hærmand og meget vaabendjerv;  han var sterkere og mere vaabenfør end hver anden mand, saa som før er skrevet. 
King Harald was a mighty man and a strong ruler in the land;  he was a very understanding man, so that it is commonly said that there never has been a ruler in Norway who was so deep-thinking or of such good counsel as Harald.  He was a great warrior and very bold with weapons;  he was stronger and sharper with weapons than any other man as is written above (chapter 9). 
En þó er miklu fleira óritat hans frægðarverka.  Kømr til þess ófrœði vár ok þat annat, at vér viljum eigi setja á bœkr vitnislausar sǫgr.  Þótt (119) vér hafim heyrt rœður eða getit fleiri hluta, þá þykkir oss héðan í frá betra, at við sé aukit, en þetta sama þurfi ór at taka.  Er saga mikil frá Haraldi konungi sett í kvæði, þau er íslenzkir menn fœrðu honum sjálfum eða sonum hans.  Var hann fyrir þá sǫk vinr þeira mikill.  Hann var ok inn mesti vinr hegat til allra landsmanna.  Ok þá er var mikit hallæri á Íslandi, þá leyfði Haraldr konungr fjórum skipum mjǫlleyfi til Íslands ok kvað á, at ekki skippund skyldi vera dýrra en fyrir hundrað vaðmála.  Hann leyfði utanferð ǫllum fátœkjum mǫnnum, þeim er sér fengi vistir um haf.  Og þaðan af nærðist land þetta til árferðar ok batnaðar.  Haraldr konungr sendi út hingat klukku til kirkju þeirar, er inn helgi Óláfr konungr sendi viðinn til, er sett var á alþingi.  Þvílík minni hafa menn hingat Haralds konungs ok mǫrg ǫnnur í stórgjǫfum, er hann veitti þeim mǫnnum, er hann sóttu heim. 
Men dog er meget mere uskrevet af hans navnkundige verker;  det kommer dels af vor ukyndighed og dels af, at vi ikke vil sætte i bøger fortællinger, som det ikke er vidner for;  om vi end har hørt fortælle eller omtale slige ting, tykkes det os bedre, at det sidenefter bliver lagt til noget, end at man skulde trænge at tage dette ud.  Mange fortællinger om kong Harald er indførte i kvæder, som islandske mænd førte til ham eller til hans sønner;  af den aarsag var han ogsaa en stor ven af disse.  Han var ogsaa en stor ven af alle vore landsmænd;  da det var et stort uaar paa Island, gav kong Harald fire skibe lov til at føre mel til Island og fastsatte, at skippundet ikke skulde være dyrere end 100 alen vadmel;  han tillod alle fattige (596,1) at fare udenfra, naar de kunde faa sig underhold paa færden over havet,  og deraf nærede dette land sig, saa at aaringen bedrede sig.  Kong Harald sendte ud hid en klokke til den kirke, som den hellige kong Olav sendte ved til, og som var reist paa Altinget.  Slige minder har mænd her om kong Harald og mange andre om de storgaver, som han ydede de mænd, som søgte til ham. 
But many more of his famous deeds have not been written about,  and this comes in part from our lack of knowledge and in part from the fact that we do not wish to set in this book tales for which there is no witness.  Even though we have heard such things said or spoken of, it seems to us better that some things might be put in hereafter than that it should be needful to take them out.  Many tales about King Harald are found in poems which Icelanders recited to him or his sons;  for this reason he was also a great friend to such men.  He was also a great friend of all the men of our land;  when there was great dearth in Iceland, King Harald gave four ships leave to take meal to Iceland and decided that the ship pound should be no dearer than a hundred ells of homespun;  he allowed all poor folk to go to Norway, if they could obtain a passage across the sea.  Thus this land just survived and then the season improved.  King Harald sent out here a bell for the church for which St Olav had sent wood and which was erected at the Althing.  Such memories have men here of King Harald and of the many other great gifts which he granted the men who went to him. 
Halldórr Snorrason ok Úlfr Óspaksson, þeir er fyrr var getit, kómu í Nóreg með Haraldi konungi.  Þeim var ólíkt farit at mǫrgu.  Halldórr var manna mestr ok sterkastr ok inn fríðasti.  Þat vitni bar Haraldr konungr honum, at hann hafi verit þeira manna með honum, er sízt brygði við váveifliga hluti.  Hvárt er þat var mannháski eða fagnaðartíðindi eða hvat sem at hendi kom í háska,  þá var hann eigi glaðari ok eigi óglaðari,  eigi (120) svaf hann meira né minna eða drakk eða neytti matar en svá sem vandi hans var til.  Halldórr var maðr fámæltr ok stirðorðr, bermæltr ok stríðlundaðr ok ómjúkr,  en þat kom illa þá við konung, er hann hafði gnóga aðra með sér gǫfga menn ok þjónustufulla.  Dvalðisk Halldórr litla hríð með konungi.  Fór hann til Íslands, gerði þar bú í Hjarðarholti, bjó þar til elli ok varð gamall. 
Haldor Snorresøn og Ulv Uspaksøn, som før er nævnte [side 573], kom i Norge med kong Harald.  De var meget ulige i mange ting.  Haldor var meget stor og sterk og vakker;  det vidne bar kong Harald om ham, at han var blandt dem af hans mænd, som mindst forandrede sig ved uventede hændelser:  hvad enten det var mandefare eller glædelige tidender, eller hvad saa det hændte under farer,  saa var han ikke gladere og ikke ugladere;  ikke sov han mere eller mindre eller tog mad eller drikke anderledes end saa, som hans sedvane var.  Haldor var en faamælt og stridordet mand, fritalende og stivsindet og umyg;  men det syntes kongen ilde om, da han havde nok af andre gjæve og tjenstvillige mænd.  Haldor dvælte en kort tid hos kongen;  han fór til Island, satte der bo i Hjardarholt, boede der til sin alderdom og blev en gammel mand. 
Haldor Snorrason and Ulf Ospakson, who have been mentioned before (chapter 9), came to Norway with King Harald.  They were very unlike in many ways.  Haldor was very big, strong and fair.  King Harald bore this witness about him, that among all his men Haldor was the one who was least alarmed at unexpected happenings,  whether it was of risk of life or ofjoyful tidings or whatever perils befell;  he was always unperturbed and no more and no less glad.  He never slept longer or took food and drink other(529)wise than was his wont.  Haldor was a man of few words and stubborn, straight-speaking, bad-tempered and haughty.  This seemed ill to the king, as he had enough noble and service-willing men.  Haldor stayed a short time with the king.  He went to Iceland and set up his houses in Hjardarholt,I where he lived for the rest of his life and became an old man. 
XXXVII. KAPÍTULI [Frá Úlfi Óspakssyni stallara] 
37. 
37. [Of Ulf Uspakson] 
Úlfr Óspaksson var með Haraldi konungi í miklum kærleikum.  Hann var inn vitrasti maðr, snjallr í máli, skǫrungr mikill, tryggr ok einfaldr.  Haraldr konungr gerði Úlf stallara sinn ok gipti honum Jórunni Þorbergsdóttr, systur Þóru, er Haraldr konungr átti.  Bǫrn Úlfs ok Jórunnar váru þau Jóan sterki á Rásvelli ok Brígiða, móðir Sauða-Úlfs, fǫður Pétrs byrðarsveins, fǫður þeira Úlfs flýs.  Sonr Jóans sterka var Erlendr hímaldi, faðir Eysteins erkibyskups ok brœðra hans.  Haraldr konungr gaf Úlfi stallara lends manns rétt ok tólf marka veizlur ok um fram hálft fylki í Þrándheimi.  Svá segir Steinn Herdísarson í Úlfsflokki. (121) 
Ulv Uspaksøn var hos kong Harald i stor yndest;  han var en meget vis mand, veltalende, kraftig, storsindet og redelig.  Kong Harald gjorde Ulv til sin stallare og giftede ham med Jorunn Torbergsdatter, søster til Tora, som kong Harald havde.  Ulvs og Jorunns børn var Joan Sterke paa Raasvold og Brigida, moder til Sauda-Ulv, fader til Peter Byrde-svein, fader til Ulv Fly og hans søskende.  Joan Sterkes søn var Erlend Himalde, fader til Øistein erkebiskop og hans brødre.  Kong Harald gav Ulv stallare Iendermandsret og 12 marks landindtægter og omfram et halvt fylke i Trondhjem;  saa siger Stein Herdissøn i Ulvs-flokken. 
Ulf Ospakson was with King Harald in great favour.  He was a very wise man, well-spoken, strong, great-minded and upright.  King Harald made Ulf his marshal and married him to Jorunn, Torberg’s daughter, the sister of Thora, whom King Harald had wed.  The children of Ulf and Jorunn were John the Strong of Rasvold, and Brigida, the mother of Sauda-Ulf, the father of Peter Burthenswain, the father of Ulf the Fly and his brothers and sisters.  John the Strong’s son was Erlend Himaldi, the father of Archbishop Eystein and his brothers.  King Harald gave Ulf the Marshal the rights of a landed man and twelve marks land rent, besides half a folk district in Trondheim;  Stein Herdisarson tells this in Ulf’s flokk. 
XXXVIII. KAPÍTULI [Frá Magnúsi konungi góða] 
38. 
38. [Of the Building of Churches and Houses] 
Magnús konungr Óláfsson lét gera Óláfskirkju í Kaupangi.  Í þeim stað hafði náttsætt verit lík konungs.  Þat var þá fyrir ofan bœinn.  Hann lét þar ok reisa konungsgarðinn.  Kirkjan varð eigi algǫr, áðr konungr andaðisk.  Lét Haraldr konungr fylla þat, er á skorti.  Hann lét ok efna þar í garðinum at gera sér steinhǫll, ok varð hon eigi algǫr, áðr hann lét reisa af grundvelli Máríukirkju uppi á melinum, nær því er heilagr dómr konungsins lá í jǫrðu inn fyrsta vetr eptir fall hans.  Þat var mikit musteri ok gǫrt sterkliga at líminu, svá at varla fekk brotit, þá er Eysteinn erkibyskup lét ofan taka.  Heilagr dómr Óláfs konungs var varðveittr í Óláfskirkju, meðan Máríukirkja var í gørð.  Haraldr konungr lét húsa konungsgarð ofan frá Máríukirkju við ána, þar sem nú er.  En þar, sem hann hafði hǫllina látit gera, lét hann vígja hús þat til Grégóríúskirkju. 
Kong Magnus Olavsøn lod gjøre Olavskirken i Kaup(597,1)angen;  paa det sted havde kongens lig været sat en nat over,  det var da ovenfor byen.  Han lod der ogsaa reise kongsgaarden.  Kirken var ikke fuld-færdig, da kongen døde.  Kong Harald lod fuldføre det, som skortede;  han lod ogsaa grundlægge der i gaarden en stenhal, og den var ikke færdig, inden han tog paa at reise fra grunden af Mariakirken oppe paa sandmælen nær det sted, hvor kongens helligdom laa i jorden den første vinter efter hans fald;  den var et stort munster og var bygget saa sterkt med kalk, at man neppe fik den brudt, da Øistein erkebiskop lod den tage ned.  Kong Olavs helligdom blev varetaget i Olavskirken medens Mariakirken var under bygning.  Kong Harald lod bygge kongsgaarden nedenfor Mariakirken ved aaen der, den nu er;  men den hal, han før havde ladet gjøre, lod han indvie til Gregoriuskirke. 
King Magnus Olavson had St Olav’s Church built in Kaupang;  on that site the king’s body had been placed through one night  and it was above the town.  He also built there a king’s residence.  The church was not fully ready when the king died,  but King Harald had that finished which was not complete,  and he also had a stone hall built by the king’s residence, but it was not finished before he began to build St Mary’s Church up on the sandhill near the place where the king’s holy remains had lain in the earth the first year after his death.  It was a great minster and was built so strongly with cement that it could scarcely be broken up when Archbishop Eystein had it taken down.  King Olav’s relics were kept in St Olav’s Church whilst St Mary’s Church was building.  King Harald had the king’s residence built below St Mary’s Church, near the river, where it is now.  But the hall he had previously built he now had hallowed as St Gregory’s Church. 
XXXIX. KAPÍTULI [Upphaf Hákonar Ívarssonar] 
39. 
39. [Beginning of Hakon Ivarson’s Story] 
Ívarr hvíti er maðr nefndr, er var lendr maðr gǫfugr.  Hann átti bú á Upplǫndum.  Hann var dóttursonr Hákonar jarls ins ríka.  Ívar var allra manna fríðastr sýnum.  Son Ívars hét Hákon.  Frá honum er svá sagt, at hann var um fram alla menn, þá er í þann tíma váru í Nóregi, at frœknleik ok afli ok atgørvi.  Hann var þegar á unga aldri í herfǫrum ok aflaði sér þar mikillar fremdar,  ok gerðisk Hákon inn ágætasti maðr. (122) 
Ivar Hvite hed en mand, som var en gjæv lendermand;  han havde sit sæde paa Oplandene  og var en dattersøn af Haakon jarl den mægtige.  Ivar var den smukkeste mand af udseende.  Ivars søn hed Haakon;  om ham er saa sagt, at han var omfram alle de mænd, som da var i Norge, i mod og styrke og dygtighed;  han var alt i ungdomsaarene i hærfærd og skabte sig der stor fremgang,  og han blev en meget navnkundig mand. 
There was a man called Ivor the White who was a noble landed man.  He had his seat in the Uplands  and was the son of the (530) daughter of the mighty Hacon the Jarl.  Ivor was the fairest of men to look upon.  His son was called Hacon,  about whom it is said that he was far above all men in Norway in courage and strength and doughtiness;  he went even in his youth on raids and thereby shaped his own success;  he became a very famous man. 
XL. KAPÍTULI [Frá Einari þambarskelfi] 
40. 
40. [Of Einar Tambaskelfer] 
Einarr þambarskelfir var ríkastr lendra manna í Þrándheimi.  Heldr var fátt um með þeim Haraldi konungi.  Hafði Einar þó veizlur sínar, þær sem hann hafði haft, meðan Magnús konungr lifði.  Einarr var mjǫk stórauðigr.  Hann átti Bergljótu, dóttur Hákonar jarls, sem fyrr var ritat.  Eindriði var þá alroskinn, sonr þeira.  Hann átti þá Sigríði, dóttur Ketils kálfs ok Gunnhildar, systurdóttur Haralds konungs.  Eindriði hafði fríðleik ok fegrð af móðurfrændum sínum, Hákoni jarli eða sonum hans, en vǫxt ok afl hafði hann af fǫður sínum, Einari, ok alla þá atgørvi, er Einar hafði um fram aðra menn.  Hann var inn vinsælsti maðr. 
Einar Tambeskjelve var den mægtigste af lendermændene i Trondhjem.  Det var lidet venskab mellem ham og kong Harald;  dog havde Einar de landindtægter, som han havde havt, saalænge kong Magnus levede.  Einar var en stor-rig mand,  han var gift med Bergljot, datter af Haakon jarl, som før var skrevet.  Eindride, deres søn, var nu fuldvoxen;  han havde Sigrid, Ketel Kalvs og Gunhilds datter, kong Haralds søsterdatter.  Eindride havde fagerhed og skjønhed efter sine moderfrænder, Haakon jarl og hans sønner, men efter sin fader (598,1) Einar havde han vext og styrke og al den dygtighed, som Einar havde omfram andre mænd;  han var en meget vennesæl mand. 
Einar Tambarskelver was the mightiest of the landed men in Trondheim,  but there was little friendship between him and King Harald.  Einar, however, had the land rents he had had as long as King Magnus lived.  Einar was a very rich man  and he had married Bergliot, the daughter of Hacon the Jarl, as was before written of (’History of St Olav’, chapter 21).  Eindridi, their son, was now full-grown  and he had married Sigrid, the daughter of Ketel Kalv and Gunhild, King Harald’s sister.  Eindridi had inherited his good looks from his mother’s father Hacon the Jarl and his sons, but from his father Einar he had big stature and strength and all the doughtiness which Einar had above all men.  He was a well-befriended man. 
XLI. KAPÍTULI [Frá Ormi jarli] 
41. 
41. [Of Earl Orm] 
Ormr hét þá jarl á Upplǫndum.  Móðir hans var Ragnhildr, dóttir Hákonar jarls ins ríka.  Ormr var inn mesti ágætismaðr.  Þá var á Jaðri austr á Sóla Áslákr Erlingsson.  Hann átti Sigríði, dóttur Sveins jarls Hákonarsonar.  Gunnhildi, aðra dóttr Sveins jarls, átti Sveinn Úlfsson Danakonungr.  Slíkt var afkvæmi Hákonar jarls þá í Nóregi ok mart annat gǫfugra manna,  ok var ætt sú ǫll miklu fríðari en annat mannfólk ok flest atgervimenn miklir, en allt gǫfugmenni. (123) 
Orm hed dengang en jarl paa Oplandene;  hans moder var Ragnhild, datter af Haakon jarl den mægtige.  Orm var en meget udmerket mand.  Da boede Aslak Erlingsøn øster paa Jæderen paa Sole;  han havde Sigrid, datter af Svein jarl Haakonsøn.  Gunhild, en anden datter af Svein jarl, var gift med danekongen Svein Ulvsøn.  Sligt var da Haakon jarls afkom i Norge og desuden mange andre gjæve mænd,  og al den æt var meget smukkere end andre folk, og de fleste var meget dygtige mænd, men alle gjæve mænd. 
At that time Orm was a jarl in the Uplands;  his mother was Ragnhild, daughter of Jarl Hacon the Mighty.  Orm was a very outstanding man.  At that time Aslak Erlingson lived at Sola in Jæderen  and he had married Sigrid, the daughter of Jarl Swein Haconson.  Gunhild, another daughter of Swein the Jarl, was married to the Danish king, Swein Ulfson;  these were Hacon the Jarl’s offspring in Norway, besides many other noble men;  the whole family was much more handsome than other folk and most of them were very doughty men, and all were noble-minded. 
XLII. KAPÍTULI [Frá Haraldi konungi] 
42. 
42. [Harald’s Pride] 
Haraldr konungr var ríklundaðr, ok óx þat, sem hann festisk í landinu,  ok kom svá, at flestum mǫnnum dugði illa at mæla í móti honum eða draga fram annat mál en þat, er hann vildi vera láta. 
Kong Harald var lysten efter magt, og det voxede, eftersom han fæstede sig i landet,  og det gik saa vidt, at det nyttede de fleste mænd lidet at tale imod ham eller drage frem andre sager, end han vilde have. 
King Harald was an eager man for power and his lust grew as he fixed himself more firmly in the land;  it went so far that it little availed most men to speak against him and put forward other matters than those he would have. 
Svá segir Þjóðólfr skáld: 
Saa siger Tjodolv skald: 
Thus sayeth Tjodolv the Scald: 
114. Gegn skyli herr sem hugnar
hjaldrvitjaðar sitja
dólgstœranda dýrum
dróttinvandr ok standa.
Lýtr fólkstara feiti,
fátt es til nema játta
þat, sem þá vill gotnum,
þjóð ǫll, konungr bjóða. 
Den krigsøvede høvdings
hulde mænd skal sidde
og staa altid der, hvor
den dyre konge ønsker.
For ravne-mætteren mange
mænd sig bøier; det faa er,
som ikke vil gjøre alting,
hvad end kongen vil byde. 
The war-making chiefs;
Loyal men shall always
Sit and stand there where
The dear king wishes.
Before this feeder of ravens
Many men bow; few men there are
Who will not do anything
i But what the king bids. 
XLIII. KAPÍTULI [Frá Einari þambarskelfi] 
43. 
43. [Of the Quarrel of King Harald and Einar Tambaskelfer] 
Einarr þambarskelfir var mest forstjóri fyrir bóndum allt út um Þrándheim.  Hélt hann upp svǫrum fyrir þá á þingum, er konungs menn sóttu.  Einarr kunni vel til laga.  Skorti hann eigi dirfð til at flytja þat fram á þingum, þó at sjálfr konungr væri við.  Veittu honum lið allir bœndr.  Konungr reiddisk því mjǫk, ok kom svá at lykðum, at þeir þreyttu kappmæli með sér.  Sagði Einar, at bœndr vildu eigi þola honum ólǫg, ef hann bryti landsrétt á þeim.  Og fór svá nǫkkurum sinnum (124) milli þeira.  Þá tók Einarr at hafa fjǫlmenni um sik heima, en þó miklu fleira, þá er hann fór til býjar, svá, at konungr var þar fyrir.  Þat var eitt sinn, at Einarr fór inn til býjar ok hafði lið mikit,  langskip átta eða níu ok nær fimm hundruðum manna.  En er hann kom til bœjar, gekk hann upp með lið þat.  Haraldr konungr var í garði sínum  ok stóð úti í loptsvǫlum ok sá, er lið Einars gekk af skipum, ok segja menn, at Haraldr kvað þá: 
Einar Tambeskjelve var mest formand for bønderne over hele Trondhjem;  han svarede for dem paa tingene, naar kongens mænd gjorde søgsmaal.  Einar kjendte vel lovene;  det skortede ham ikke paa djervhed til at føre sin sag frem paa tingene, om end kongen var tilstede;  alle bønderne støttede ham.  Kongen blev meget vred derover, og tilsidst kom det saa vidt, at de trættede med stride ord.  Einar sagde, at bønderne vilde ikke taale ulov af ham, om han brød landsretten for dem;  og saa gik det nogle ganger mellem dem.  Da tog Einar til at have en skare mænd om sig hjemme, men dog meget flere, naar han kom til byen og kongen var der tilstede.  Det var en gang, at han fór ind til byen og havde mange folk,  8 eller 9 langskibe og nær 500 mænd.  Men da han kom til byen, gik han op med denne skare.  Kong Harald var da i (599,1) sin gaard  og stod ude i loftsvalene og saa, at Einars mænd gik op fra skibene, og man siger, at Harald da kvad: 
Einar Tambarskelver was the greatest leader of the bonders throughout all Trondheim.  He answered for them at the things when the king’s men took action against them.  Einar knew the laws well  and he was not short of courage to bring his case before the things, even if the king were present;  all the bonders supported him.  The king was very wroth at that and at last matters went so far that they bandied words of strife.  Einar said that the bonders would not (531) suffer injustice from him if he broke their land rights,  and this happened between them many times.  Einar then began to have a troop of men about him at home and still many more when he came to the town and the king was there.  Once he went into the town with many men;  he had eight or nine longships and nigh on five hundred (six hundred) men.  And when he came to the town, he went ashore with this troop.  King Harald was then in residence in the town;  he was standing outside on the balcony and saw that Einar’s men were going up from the ships; it is said that Harald then quoth: 
115. Hér sék upp enn ǫrva
Einar, þanns kann skeina
þjalma, þambarskelmi,
þangs, fjǫlmennan ganga.
Fullafli bíðr fyllar,
finnk opt, at drífr minna,
hilmis stóls, á hæla
húskarla lið jarli. 
Her ser jeg op den ædle
Einar Tambeskjelve,
ham som kløver havet,
haste i stort følge.
Den fuldsterke vil nok fylde
fyrste-stolen; ofte
efter en jarls hæler
huskarler færre driver. 
Here I see the noble-born
Einar Tambarskelver,
Who can cut through the sea,
Hastening with a great following.
This strong man wishes well enough
To fill the king’s seat;
Often fewer huscarls follow
At the heels of a jarl. 
116. Rjóðandi mun ráða
randa bliks ór landi
oss, nema Einarr kyssi
øxar munn enn þunna. 
Han, som gjør sverdet blodigt,
bort vil raade fra landet
os, hvis Einar ei kysser
øxens mund den tynde. 
He who makes the sword bloody
Will drive us away from the land,
Unless Einar doth kiss
The thin mouth of the axe. 
Einarr dvalðisk í býnum nǫkkura daga. (125) 
Einar dvælte nogle dager i byen. 
Einar stayed some days in the town. 
XLIV. KAPÍTULI [Fall Einars ok Eindriða] 
44. 
44. [The Fall of Einar and Eindride] 
Einn dag var átt mót, ok var konungr sjálfr á mótinu.  Hafði verit tekinn í býnum þjófr einn ok var hafðr á mótinu.  Maðrinn hafði verit fyrr með Einari, ok hafði honum vel getizk at manninum.  Var Einari sagt.  Þá þóttisk hann vita, at konungr myndi eigi manninn láta undan ganga fyrir því at heldr, þótt Einari þœtti þat máli skipta.  Lét þá Einarr vápnask lið sitt, ok ganga síðan á mótit.  Tekr Einarr manninn af mótinu með valdi. 
En dag blev det holdt mót, og kongen var selv paa mótet.  Det var taget en tyv i byen, og han blev ført frem paa mótet;  manden havde før været hos Einar, og han havde likt manden godt.  Det blev sagt til Einar;  da tyktes han at vide, at kongen ikke vilde lade manden slippe unda mere for det, om Einar lagde vegt derpaa.  Einar lod da sine mænd væbne sig og siden gaa til mótet;  Einar tager manden fra mótet med vold. 
One day a motel was held and the king himself was there.  A thief had been taken in the town and he was being brought forward at the mote;  this fellow had before been with Einar, who had liked him well.  This was told to Einar,  who knew that the king would not let the man slip away, because of Einar’s laying weight on it.  Einar then bade his men arm themselves and go to the mote.  Einar took the man from the mote by force. 
Eptir þetta gengu at beggja vinir ok báru sáttmál milli þeira.  Kom þá svá, at stefnulagi var á komit,  skyldu þeir hittask sjálfir.  Málstofa var í konungsgarði við ána niðri.  Gekk konungr í stofuna við fá menn, en annat lið hans var úti í garðinum.  Konungr lét snúa fjǫl yfir ljórann, ok var lítit opit á.  Þá kom Einar í garðinn með sitt lið.  Hann mælti við Eindriða, son sinn:  “Ver þú með liðinu úti,  við engu mun mér þá hætt.”  Eindriði stóð úti við stofudyrrin.  En er Einarr kom inn í stofuna, mælti hann:  “Myrkt er í málstofu konungsins.” 
Efter dette gik begges venner til og bar forligsmaal mellem dem;  det kom da saa vidt, at et stævnemøde blev aftalt,  og de skulde selv mødes.  Det var en maalstue i kongsgaarden nede ved aaen;  kongen gik ind i maalstuen med faa mænd, men hans øvrige folk stod ude i gaarden.  Kongen lod lægge en fjæl over ljoren, og det var liden aabning.  Da kom (600,1) Einar i gaarden med sine mænd;  han sagde til sin søn Eindride:  “Vær du ude med folkene,  da vil det ikke være nogen fare for mig.”  Eindride stod ude ved stuedøren.  Men da Einar kom ind i stuen, sagde han:  “Mørkt er det i kongens maalstue.” 
After this the friends of both went bearing peace terms between Einar and the king.  And it went so far that a conference was arranged  and they both went to the meeting.  There was a speech room in the king’s residence down by the river,  and into this room the king went with few men, though his other men stood outside in the yard.  The king had a board put over the smoke hole (luffer) and the opening was small.  Einar then came into the king’s residence with his men;  he said to his son Eindridi:  “Stay thou outside with the men;  then there will be no risk for me”.  Eindridi stood outside near the door.  And when Einar came into the room he said:  “Dark it is in the king’s speech room”. 
Jafnskjótt hljópu menn at honum, ok lǫgðu sumir, en sumir hjoggu.  En er Eindriði heyrði þat, brá hann sverðinu ok hljóp inn í stofuna.  Var hann þegar felldr ok báðir þeir.  Þá hljópu konungsmenn at stofunni ok fyrir dyrrin, en bóndum féllusk hendr, því at þeir hǫfðu þá engan forgǫngumann.  Eggjaði hverr annan, sogðu, at skǫmm var, er þeir skyldu eigi hefna hǫfðingja síns, en þó varð ekki af atgǫngunni.  Konungr gekk út til liðs síns ok skaut á fylking ok setti upp merki sitt, en engi varð atganga bóandanna.  Þá gekk konungr út á skip sitt ok allt lið hans,  røri síðan út eptir ánni ok svá út á fjǫrð leið sína. 
I det samme løb folk imod ham, nogle stak, men andre huggede.  Men da Eindride hørte det, drog han sverdet og løb ind i stuen;  han blev strax fældt med sin fader.  Da løb kongens mænd hen imod stuen og foran døren, men bønderne blev haandfaldne, fordi de havde da ingen foregangsmand;  den ene eggede den anden og sagde, at det var skam, om de ikke skulde hevne sin høvding, men dog blev det ikke noget af; at de gik frem til kamp.  Kongen gik ud til sine mænd, stillede op en fylking og satte sit merke op, men bønderne rykkede ikke imod.  Da gik kongen og alle hans mænd ud paa hans skib,  roede siden ud efter aaen og derefter sin vei ud paa fjorden. 
At same moment men rushed on him, some thrusting, others striking.  And when Eindridi heard that, he drew his sword and rushed into the room.  He was at once felled with his father.  The king’s men rushed to the room and stood before the door, but the bonders dropped their hands, for they had now no leader;  each egged the (532) other on and said it was a shame if they should not avenge their chief, but it did not come about that they went forth to fight.  The king went out to his men, drew up a battle line, and set up his standard, but the bonders did not attack.  The king and all his men then went on board his ships;  they rowed out along the river and so out into the fjord. 
Bergljót, kona Einars, spurði fall hans.  Var hon þá í herbergi því, er (126) þau Einarr hǫfðu áðr haft út í bœnum.  Gekk hon þegar upp í konungsgarð, þar sem bóndaliðit var.  Hon eggjaði þá mjǫk til orrostu, en í því bili røri konungr út eptir ánni.  Þá mælti Bergljót:  “Missum vér nú Hákonar Ívarssonar, frænda míns.  Eigi mundu banamenn Eindriða róa hér út eptir ánni, ef Hákon stœði hér á árbakkanum.”  Síðan lét Bergljót búa um lík þeira Einars ok Eindriða.  Váru þeir jarðaðir at Óláfskirkju hjá leiði Magnúss konungs Óláfssonar. 
Bergljot, Einars kone, spurgte hans fald;  hun var da i det herberge, som Einar og hun havde havt ude i byen.  Hun gik da op i kongsgaarden, der bondehæren var,  og eggede dem meget til kamp; men i samme stund roede kongen ud efter aaen.  Da sagde Bergljot:  “Nu savner vi min frænde Haakon Ivarsøn;  ikke vilde Eindrides banemænd ro ud her efter aaen, om Haakon stod her paa aabredden.”  Siden lod Bergljot stelle om Einars og Eindrides lig;  de blev jordede i Olavskirken nær kong Magnus Olavsøns leie. 
Bergliot, Einar’s wife, learned of Einar’s fall;  she was then in the house which she and Einar had taken in the town.  She went up to the king’s residence where the bonders’ troop was  and egged them on to battle, and at the same moment the king was rowing out along the river.  Then said Bergliot:  “We now lack my kinsman, Hacon Ivorson;  the slayer of Eindridi would not be rowing out along the river if Hacon stood on the river bank”.  Afterwards Bergliot had the bodies of Einar and Eindridi laid out.  They were buried in St Olav’s Church near King Magnus Olavson’s tomb. 
Eptir fall Einars var Haraldr konungr svá mjǫk óþokkaðr af verki þessu, at þat eina skorti á, er lendir menn ok bœndr veittu eigi atferð ok héldu bardaga við hann, at engi varð forgǫngumaðr til at reisa merki fyrir bóandaherinum. 
Efter Einars fald blev kong Harald saa forhadt for dette verk, at den eneste aarsag til, at lendermænd og bønder ikke gav sig i kamp imod ham, var, at det var ingen foregangsmand til at reise merke for bondehæren. 
After the fall of Einar, King Harald was so much hated for that deed that the only reason the landed men and bonders did not go to battle with him was that there was no leader to raise the standard in the bonders’ army. 
XLV. KAPÍTULI [Frá Haraldi konungi ok Finni Árnasyni] 
45. 
45. [Of King Harald and Fin Arnason] 
Finnr Árnason bjó þá á Yrjum á Austurátt.  Hann var þá lendr maðr Haralds konungs.  Finnr átti Bergljótu, dóttur Hálfdanar Sigurðarsonar sýr.  Hálfdan var bróðir Óláfs konungs ins helga ok Haralds konungs.  Þóra kona Haralds konungs var bróðurdóttir Finns Árnasonar.  Var Finnr inn kærsti konungi ok allir þeir brœðr.  Finnr Árnason hafði verit nǫkkur sumr í vesturvíking.  Hǫfðu þeir þá verit allir saman í hernaði Finnr ok Guthormr Gunnhildarson ok Hákon Ívarsson. 
Finn Arnesøn boede paa Austraatt paa Yrjar;  han var da kong Haralds lendermand.  Finn var gift med Bergljot, datter af Halvdan, Sigurd Syrs søn;  Halvdan var broder til kong Olav den hellige og kong Harald.  Tora, kong Haralds hustru, var Finn Arnesøns broderdatter;  Finn og hans brødre var kongens venner.  Finn havde været nogle somre i vesterviking,  og da (601,1) havde Finn og Guthorm Gunhildsøn og Haakon Ivarsøn været sammen i hærfærd. 
Finn Arneson dwelt at Austratt in Yrjar;  he was at this time one of King Harald’s landed men.  Finn was married to Bergliot, daughter of Halvdan, the son of Sigurd Syr;  Halvdan was the brother of St Olav and King Harald.  Thora, King Harald’s wife, was Finn Arneson’s brother’s daughter;  Finn and his brothers were friends of the king.  Finn had been some summers on western viking raids  and he and Guthorm Gunhildson and Hacon Ivorson had been together in the raids. 
Haraldr konungr fór út eptir Þrándheimi ok út á Austrátt.  Var honum þar vel fagnat.  Síðan tǫluðust þeir við konungr ok Finnr ok ræddu sín á milli um þessi tíðindi er þá hǫfðu gerst fyrir skemmstu, aftǫku Einars ok þeira feðga ok svá kurr þann ok þys er Þrændir gerðu, at konungi.  Finnr svarar skjótt:  “Þér er verst (127) farit, at hvívetna.  Þú gerir hvatvetna illt, en síðan ertu svá hræddr, at þú veizt eigi, hvar þú hefir þik.”  Konungr svarar hlæjandi:  “Mágr, ek vil nú senda þik inn til býjar.  Ek vil, at þú sættir bœndr við mik.  Vil ek, ef þat gengr eigi, at þú farir til Upplanda ok komir því við Hákon Ívarsson, at hann sé eigi mótgǫngumaðr minn.”  Finnr svarar:  “Hvat skaltu til leggja við mik, ef ek fer forsendu þessa, því at bæði Þrœndir ok Upplendingar eru fjándr þínir svá miklir, at engum sendimǫnnum þínum er fœrt þannug, nema sín njóti við.”  Konungr svarar:  “Far þú, mágr, sendifǫrina,  því at ek veit, at þú kømr áleiðis, ef nǫkkurr kømr, at gera oss sátta,  ok kjós þú bœn at oss.”  Finnr segir:  “Halt þú þá orð þín, en ek mun kjósa bœnina.  Ek kýs grið ok landsvist Kálfi, bróður mínum, ok eignir hans allar ok þat með, at hann hafi nafnbœtr sínar ok allt ríki sitt, slíkt sem hann hafði, áðr hann fór ór landi.”  Konungr sagði ok játti ǫllu þessu, er Finnr mælti,  hǫfðu at þessu vitni ok handfestar.  Síðan mælti Finnr:  “Hvat skal ek Hákoni fram bjóða til þess, at hann játti þér griðum? Hann ræðr nú mest fyrir þeim Þrœndum.”  konungr segir: “Hitt skaltu fyrst heyra, hvat Hákon mælir til sættar fyrir sína hǫnd.  Síðan kom þú mínu máli sem framast máttu, en at lykðum þá neitaðu konungdóminum einum.”  Síðan fór Haraldr konungr suðr á Mœri ok dró at sér lið ok gerðisk fjǫlmennr. 
Kong Harald fór ud efter Trondhjemsfjorden og ud til Austraatt;  der blev han vel modtaget.  Siden taltes de ved, kongen og Finn, og drøftede sig imellem disse tidender, som var netop hændt, drabet paa Einar og hans søn og saa den uro og opløb, som Trønderne gjorde imod kongen.  Finn siger hastig:  “Dig er det galt med i alting;  du gjør hvad som helst ondt, og siden er du saa ræd, at du ved ikke, hvor du skal gjøre af dig.”  Kongen svarer leende:  “Maag, jeg vil nu sende dig ind til byen;  jeg vil, at du skal forlige bønderne med mig;  jeg vil, om det ikke gaar, at du skal fare til Oplandene og faa det dertil med Haakon Ivarsøn, at han ikke giver sig til at staa imod mig.”  Finn svarer:  “Hvad vil du lægge til for mig, om jeg gaar i denne farlige sendefærd, thi baade Trønder og Oplændinger er saa store fiender af dig, at ingen af dine sendemænd kan fare did, uden hvis han har sit eget at stole paa?”  Kongen svarer:  “Far du i sendefærden, maag;  thi jeg ved, om nogen nu kan opnaa at forlige os, kommer du til at gjøre det,  og kræv du selv, hvad du vil af os.”  Finn sagde:  “Hold du da dine ord, men jeg vil vælge kravet;  jeg vælger grid og landsvist for min broder Kalv og alle hans ejendommer og det tillige, at han skal have sine værdigheder og al sin magt, saa som han havde, inden han fór fra landet.”  Kongen sagde ja til alt det, Finn talte;  paa alt dette havde de vidner og haandfæste.  Siden sagde Finn:  “Hvad skal jeg byde frem til Haakon, for at han skal love dig grid? Han raader nu mest for frænderne.”  Kongen siger: “Det skal du først høre, hvad Haakon for sin del kræver for at gaa til forlig.  Siden faar du fremme min sag, som du bedst kan; men tilsidst skal du ikke negte ham noget uden kongedømmet alene.”  Siden fór kong Harald syd paa Møre, drog til sig folk og blev mandsterk. 
King Harald went out along the Trondheimsfjord to Austratt,  where he was well received.  Then the king and Finn talked together and spoke between themselves about these things which had lately befallen, the slaying of Einar and his son and the unrest and uproar which the Tronds made against the king.  Finn said quickly:  “Everything goes amiss with thee,  whatever thou doest is ill, and then thou art so afraid that thou knowest not what to do with thyself”.  The king answered laughing:  “I will now send thee to the town  and I wish thee to make peace between the bonders and me;  if (533) that does not succeed I want thee to go to the Uplands and settle matters with Hacon Ivorson so that he does not decide to withstand me”.  Finn answered:  “What wilt thou grant me if I go on this dangerous errand, for both the Tronds and the Uplanders are such great foes to thee that none of thy messengers can go there unless he has sufficient confidence?”  The king answered:  “Go thou on this errand, kinsman;  for I know that if anyone can bring us peace, thou wilt do it;  ask what thou wilt of us”.  Finn said:  “Keep thy word then, and I will choose my boon.  I choose peace and right to live in the land for my brother Kalv and all his possessions, and likewise that he shall have such rank and power as he had before he went from the land”.  The king said ‘yes’ to all that Finn said;  to all this they had witnesses and hand-shaking.  Then Finn said:  “What shall I bid Hacon in order that he shall promise thee peace? Be rules most over his kinsmen now”.  The king said: “Thou shalt first hear what Hacon will demand on his side in order to come to terms.  Then thou mayest further my case as best thou canst and in the end thou shalt refuse him nothing except the kingship alone”.  King Harald then went south to More and he drew men to him and soon had a great strength of men. 
XLVI. KAPÍTULI [Ferð Finns Árnasonar] 
46. 
46. [Of Fin Arnason’s Journey] 
Finnr Árnason fór inn til bœjar ok hafði með sér húskarla sína, nær átta tigum manna.  En er hann kom inn til býjarins, þá átti hann þing við býjarmenn.  Finnr talaði á þinginu langt ok snjallt,  bað býjarmenn (128) ok bœndr taka allt annat ráð en hatask við konung sinn eða reka hann í brot, minnti þá á, hversu mart illt hafði yfir þá gengit, síðan er þeir hǫfðu þat fyrr gǫrt við inn helga Óláf konung,  sagði, at konungr vill bœta víg þessi, svá sem inir beztu menn ok inir vitrustu vilja dœma.  Lauk Finnr svá sinni rœðu, at menn vildu láta standa þetta mál kyrrt, þar til er aptr kœmi sendimenn þeir, er Bergljót hafði gǫrt til Upplanda á fund Hákonar Ívarssonar.  Síðan fór Finnr út til Orkadals með þá menn, er honum hǫfðu fylgt til býjar.  Síðan fór hann upp til Dofrafjalls ok austr um fjall.  Fór Finnr fyrst á fund Orms jarls, mágs síns – jarl átti Sigríði, dóttur Finns – ok sagði honum til ørenda sinna. 
Finn Arnesøn fór ind til byen og havde med sig sine huskarler, nær 80 mænd.  Men da han kom til byen, havde han ting med bymændene.  Finn talte langt og klogt paa tinget, (602,1)  bad bymænd og bønderne tage ethvert andet raad end at ligge i had med sin konge eller drive ham bort og mindte dem om, hvor meget ondt det var gaaet over dem, siden de havde gjort det før imod den hellige kong Olav.  Han siger ogsaa, at kongen vil bøde for disse drab saa, som de bedste og viseste mænd vil dømme.  Finn endte saa sin tale, at mændene lovede at lade denne sag staa rolig, indtil de sendemænd kom tilbage, som Bergljot havde sendt til Oplandene til Haakon Ivarsøn.  Siden fór Finn ud til Orkedalen med de mænd, som havde fulgt ham til byen;  siden fór han op til Dovrefjeld og øster [syd] over fjeldet.  Finn fór først til sin maag Orm jarl — jarlen var gift med Finns datter Sigrid —, og fortæller ham om sit erende. 
Finn Arneson went into the town and he had with him his huscarIs, nigh on eighty men.  And when he came to the town he had a thing with the townsmen.  At the thing he spoke long and wisely;  he bade the townsmen and the bonders take any counsel but that of creating hatred against their king or driving him away, and reminded them how badly things had gone with them when they had done so before against St Olav.  Be also said that the king would atone for these murders as the best and wisest man would deem.  Finn so ended his speech that the men promised to let the matter stand quietly until the messengers whom Bergliot had sent to the Uplands to Hacon Ivorson came back.  Finn then went out to Orkedale with those men who had followed him to the town;  then he went up to the Dovre-fell and so east over the fell.  Be went first to his kinsman Orm the Jarl-the jarI was married to Finn’s daughter, Sigrid – and told him about his errand. 
XLVII. KAPÍTULI [Frá Finni ok Hákoni Ívarssyni] 
47. 
47. [Of Fin and Hakon Ivarson] 
Síðan leggja þeir stefnulag við Hákon Ívarsson.  En er þeir finnask, þá bar Finnr upp ørendi sín fyrir Hákon, þau er Haraldr konungr bauð honum.  Fannsk þat brátt í rœðu Hákonar, at honum þótti sér skylda mikil á vera at hefna Eindriða, frænda síns,  sagði, at honum váru þau orð komin ór Þrándheimi, at honum myndi þar fásk gnógr styrkr til uppreistar í móti konungi.  Síðan tjáði Finnr fyrir Hákoni, hversu mikill munr honum var, at betra var at taka af konungi svá mikil metorð sem hann kynni sjálfr at beiða heldr en hætta til þess at reisa orrostu í móti konungi þeim, er hann var áðr þjónustubundinn við,  segir, at hann mun fara ósigr,  – “ok hefir þú þá fyrirgǫrt bæði fé ok friði.  En ef þú sigrask á Haraldi konungi, þá muntu heita dróttinsviki.”  Jarl studdi ok þessa rœðu með Finni.  En er Hákon hugsaði þetta fyrir sér, þá lauk hann þat upp, er honum bjó í skapi, sagði svá:  “Ek mun sættask við (129) Harald konung, ef hann vill gipta mér Ragnhildi, dóttr Magnúss konungs Óláfssonar, frændkonu sína, með þvílíkri heimanfylgju sem henni sómir ok henni líkar.”  Finnr segir, at hann vill þessu játa af konungs hendi.  Staðfesta þeir þetta mál milli sín.  Síðan fer Finnr norðr aptr til Þrándheims.  Settisk þá niðr þessi ófriðr ok agi, svá at konungr helt þá enn ríki sínu í friði innan lands, því at þá var niðr drepit sambandi því ǫllu, er frændr Eindriða hǫfðu haft til mótstǫðu við Harald konung. 
Siden aftaler de et stævne med Haakon Ivarsøn.  Men da de mødtes, bar Finn op for Haakon sine erender, dem som kong Harald bød ham.  Det fandtes strax i Haakons tale, at det tyktes ham, at han havde stor skyldighed til at hevne sin frænde Eindride;  han siger, at slige ord var komne til ham fra Trondhjem, at han vel der vilde faa styrke nok til at gjøre reisning imod kongen.  Siden forklarede Finn for Haakon, hvor stor forskjel det var paa, at det var bedre for ham at tage af kongen saa stor hæder, som han selv vilde kræve, end at vove sig til at reise strid imod den konge, som han forud var tjenestebunden til;  han siger, at han kan faa useier:  “og da har du forbrudt baade gods og fred;  men hvis du seirer over kongen, da vil du hede drottensviger.”  Jarlen støttede ogsaa denne tale med Finn.  Men da Haakon havde tænkt over dette for sig, da aabenbarede han det, som boede i hans sind, og sagde:  “Jeg vil modtage forlig af kong Harald, hvis han vil gifte mig med sin frændkone Ragnhild, Magnus Olavsøns datter, med sligt hjemmenfølge, som sømmer sig for hende og hun liker.”  Finn siger, at dette vil han love paa kongens vegne;  de stadfæster da denne sag imellem sig.  Siden farer Finn tilbage nord til (603,1) Trondhjem;  derefter faldt denne ufred og uro ned, saa at kongen da fremdeles holdt sit rige i fred indenlands, thi nu var hele det forbund slaaet ned, som Eindrides frænder havde havt for at staa imod kong Harald. 
They then arranged a meeting with Hacon Ivorson.  And when they met, Finn brought before Hacon the business which King Harald bade him further.  It was soon found from Hacon’s talk that he thought he was strongly bound to avenge his kinsman Eindridi;  he said that such words had come to him from Trondheim that he would get there strength enough to make a rising against the king. (534)  Finn then explained to Hacon how much better it would be for him to take from the king such great honours as he himself might demand than to risk raising strife against the king to whom he was already bound in service;  he said that he could not get the victory:  “and then thou wilt lose both wealth and peace;  but if thou winnest the victory over the king, then thou wilt be called traitor to thy lord”.  Orm the Jarl also supported this speech of Finn’s.  And when Hacon had thought over this for himself, he laid bare what was in his mind and said:  “I will make terms with King Harald if he will wed me to his kinswoman Ragnhild, Magnus Olavson’s daughter, with such a dowry as beseems her and is to her liking”.  Finn said that he would promise this on the king’s behalf;  they then settled the matter between them.  Afterwards Finn went back north to Trondheim.  Thereafter this unrest and disquiet ceased so that the king still held his kingdom in peace within the land, for now all those alliances were put aside which Eindridi’s kinsmen had made to withstand King Harald. 
XLVIII. KAPÍTULI [Bónorð Hákonar Ívarssonar] 
48. 
48. [Of the Courtship of Hakon Ivarson] 
En er sú stefna kom, er Hákon skyldi vitja þessa einkamála, þá fór hann á fund Haralds konungs.  En er þeir taka tal sitt, þá segir konungr, at hann vill halda allt þat af sinni hendi, sem í sætt hafði komit með þeim Finni.  “Skaltu, Hákon,” segir konungr, “tala mál þetta við Ragnhildi, hvárt hon vill samþykkja þetta ráð.  En eigi er þér ok engum ǫðrum at ráðanda at fá Ragnhildar, svá at eigi sé hennar samþykki við.”  Síðan gekk Hákon á fund Ragnhildar ok bar upp fyrir hana bónorð þetta.  Hon svarar svá:  “Opt finn ek þat, at mér er aldauði Magnús konungr, faðir minn, ef ek skal giptask bónda einum, þó at þú sér fríðr maðr eða vel búinn at íþróttum.  Ef Magnús konungr lifði, þá mundi hann eigi gipta mik minna manni en konungi.  Nú er þess eigi ván, at ek vilja giptask ótignum manni.”  Síðan gekk Hákon á fund Haralds konungs ok segir honum rœðu þeira Ragnhildar, innir þá upp einkamál þeira Finns.  Var þá ok Finnr hjá ok fleiri menn, þeir er við rœðu þeira Finns hǫfðu verit.  Segir Hákon svá til allra þeira vitnis, at svá var skilt, at konungr skyldi svá (130) Ragnhildi heiman gera, at henni líkaði.  “Nú vill hon eigi eiga ótiginn mann,  þá meguð þér gefa mér tignarnafn.  Hefi ek til þess ætt, at ek má heita jarl, ok nǫkkura hluti aðra, at því er menn kalla.”  Konungr segir:  “Óláfr konungr, bróðir minn, ok Magnús konungr, sonr hans, þá er þeir réðu ríki, létu þeir einn jarl vera senn í landi.  Hefi ek ok svá gǫrt, síðan er ek var konungr.  Vil ek eigi taka tígn af Ormi jarli, þá er ek hefi áðr gefit honum.”  Sá þá Hákon sitt mál, at þat mundi ekki við gangask.  Líkaði honum þá stórilla.  Finnr var ok allreiðr.  Sǫgðu þeir, at konungr heldi ekki orð sín, ok skildusk at svá búnu.  Hákon fór þá þegar ór landi ok hafði langskip vel skipat.  Hann kom fram suðr í Danmǫrk ok fór þegar á fund Sveins konungs, mágs síns.  Tók konungr feginsamliga við honum ok fekk honum þar veizlur miklar.  Gerðisk Hákon þar landvarnarmaðr fyrir víkingum, er mjǫk herjuðu á Danaveldi, Vinðr ok aðrir Austurvegsmenn ok svá Kúrir.  Lá hann úti á herskipum vetr sem sumar. 
Men da den tid kom, da Haakon skulde kræve denne aftale opfyldt, da fór han til kong Harald.  Men da de tager paa at tale sammen, da siger kongen, at han paa sin side vil holde alt det, som var kommet i forliget mellem ham og Finn;  “Du skal, Haakon,” siger kongen, “tale om den sag med Ragnhild, om hun vil samtykke i denne plan;  men ikke er det raadeligt for dig eller for nogen anden at faa Ragnhild saaledes, at hun ikke samtykker deri.”  Siden gik Haakon til Ragnhild og bar sin beilen frem for hende.  Hun svarer saa:  “Ofte finder jeg det, at min fader kong Magnus er død, hvis jeg skal giftes med en bonde, om du end er en vakker mand og vel udrustet i alle idrætter.  Hvis kong Magnus levede, vilde han ikke gifte mig med en mindre mand end en konge.  Nu er det ikke at vente, at jeg vil giftes med en ikke fyrstelig mand.”  Siden gik Haakon til kong Harald og siger ham Ragnhilds og hans samtale og minder om aftalen mellem ham og Finn;  da var ogsaa Finn tilstede og flere mænd, som havde været med ved samtalen mellem ham og Finn.  Haakon kræver da alle deres vidne, at (604,1) saa var fastsat, at kongen skulde give Ragnhild slig medgift, at hun likte det:  “Nu vil hun ikke have en ufyrstelig mand,  da kan I give mig jarlsnavn;  jeg har saadan æt og nogle andre egenskaber dertil, at jeg kan hede jarl, efter hvad folk siger.”  Kongen svarer:  “Da kong Olav, min broder, og kong Magnus, hans søn, raadede for riget, lod de være én jarl ad gangen i landet;  saa har ogsaa jeg gjort, siden jeg blev konge;  jeg vil ikke tage den værdighed fra Orm jarl, som jeg forud har givet ham.”  Da saa Haakon, at hans sag ikke vilde have fremgang,  og det likte han meget ilde,  og Finn var ogsaa meget vred;  de siger, at kongen ikke holdt sine ord, og skiltes derefter.  Haakon fór da strax fra landet og havde et vel rustet langskib;  han kom frem syd i Danmark og fór strax til sin maag, kong Svein.  Kongen tog med glæde imod ham og gav ham der store landindtægter;  der blev Haakon kong Sveins landevernsmand imod vikinger, som ofte herjede paa Danevælde, Vender og Kurer og andre Østerveismænd.  Han laa ude vinter som sommer. 
And when the time came that Hacon was to demand the fulfilment of this agreement, he went to King Harald,  and when they began talking together the king said that on his side he would keep all that stood in the agreement between Harald and Finn;  “Thou, Hacon”, said the king, “shalt speak about this matter to Ragnhild to see if she will assent to this plan,  but it is not advisable for thee or any other man to get Ragnhild in such a way that she does not assent to it”.  Hacon then went to Ragnhild and wooed her.  She answered thus:  “Often do I remember that my father King Magnus is dead if I shall be married to a bonder, even though thou art a handsome man and skilled in all sports and accomplishments.  If King Magnus were alive he would not wed me to any man less than a king.  Now it is not to be expected that I wish to be married to a commoner”.  Hacon then went to King Harald and told him about the conversa(535)tion between Ragnhild and himself, and reminded him of the agreement between himself and Finn.  Then also there were present Finn and many men who had been at the talk between Baton and Finn.  Hacon claimed the witness of all these men that it was settled that the king should give Ragnhild such a dowry as was to her liking:  “Now she will not have a commoner;  thou canst give me the name of jarl.  I am of such stock and have such possessions, that I can be called jarl, according to what folks say”.  The king answered:  “When King Olav, my brother, and King Magnus his son ruled the kingdom, they bade that there should be only one jarl at a time in the land.  So also have I done since I became king.  I will not take from Orm the Jarl the rank which I have already given him”.  Hacon then saw that his case would have no success  and it pleased him ill;  Finn also was very wroth.  They said that the king did not keep his word and thereafter they parted.  Hacon then went straightway from the land with a well-manned longship ;  he came south into Denmark and went at once to his kinsman, King Swein.  The king greeted him with gladness and gave him great land rents there.  Hacon became King Swein’s land-ward against vikings who often harried in Denmark – Vends and Kurlanders and other men from the easterway.  Be was out on his ship winter and summer. 
XLIX. KAPÍTULI [Dráp Ásmundar] 
49. 
49. [Murder of Asmund] 
Ásmundr er maðr nefndr, er sagt er, at væri systursonr Sveins konungs ok fóstrsonr hans.  Ásmundr var allra manna gørviligastr.  Unni konungr honum mikit.  En er Ásmundr drósk á legg, var hann brátt ofstopamaðr mikill, ok hann gerðisk vígamaðr.  Konungi líkaði þat illa ok lét hann fara frá sér, fekk honum lén gott, þat er hann mátti vel halda sik ok sveit með sér. (131)  En þegar er Ásmundr tók við konungs fé, dró hann lið mikit at sér.  En honum endisk ekki þat fé til síns kostnaðar, er konungr hafði veitt honum.  Þá tók hann annat miklu meira, þat er konungr átti.  En er konungr spurði þat, þá stefndi hann Ásmundi á fund sinn.  En er þeir hittusk, þá segir konungr, at Ásmundr skyldi vera í hirð hans ok hafa enga sveit, ok varð svá at vera sem konungr vildi. 
Asmund er en mand kaldt, som det er sagt var kong Sveins søstersøn og fostersøn.  Han var en meget duelig mand,  og kongen elskede ham meget.  Men da Asmund blev voxen, var han snart et uroligt hoved og blev en drabsmand.  Kongen likte det ilde, lod ham fare fra sig og gav ham et godt len, som han kunde vel holde sig og en skare mænd med.  Men saasnart Asmund havde taget imod kongens gods, drog han mange mænd til sig;  men da det gods, som kongen havde ydet ham, ikke strak til for hans omkostninger,  tog han meget mere gods, som var kongens.  Da kongen spurgte det, stævnede han Asmund til sig.  Men da de mødtes, sagde kongen, at Asmund skulde være i hans hird og ikke holde nogen skare mænd; det maatte være saa, som kongen vilde. 
There was a man called Asmund who, it is said, was King Swein’s sister’s son and foster-son;  he was a very bold man  and the king loved him much.  And when Asmund grew up he soon became an unruly fellow and a great slayer.  The king liked that ill; he sent him away, giving him a good grant of land whereby he could well keep himself and a troop of men.  And as soon as Asmund had got the king’s grants he gathered many men to himself.  But when the grants which the king had given him did not cover his expenses  he took more property which was the king’s.  When the king heard that he called Asmund to him  and, when they met, the king said that Asmund should be in his bodyguard and should keep no troop of men. It had to be as the king wished. 
En er Ásmundr hafði verit litla hríð með konungi, þá undi hann ekki þar ok hljópsk í brot um nótt ok kom aptr til sveitar sinnar ok gerði þá enn fleira illt en fyrr.  En er konungr reið yfir land ok kom þar nær, sem Ásmundr var, þá sendi hann lið til at taka Ásmund með valdi.  Síðan lét konungr setja hann í járn ok halda hann svá um hríð ok hugði, at hann mundi spekjask.  En er Ásmundr kom ór járni, þá hljóp hann þegar í brot ok fekk sér lið ok herskip,  tók hann þá ok herjaði bæði útan lands ok innanlands ok gerði it mesta hervirki, drap mart manna ok rænti víða.  En þeir menn, er fyrir þessum ófriði urðu, komu til konungs ok kærðu skaða sinn fyrir honum.  Hann svarar: “Hvat segið þér mér til þess? Hví farið þér eigi til Hákonar Ívarssonar?  Hann er hér landvarnarmaðr minn ok til þess settr at friða fyrir yðr bóndum, en hegna víkingum.  Var mér sagt, at Hákon væri djarfr maðr ok frœkn, en nú lízk mér sem hann vili hvergi þar til leggja, er honum þykki mannhætta í vera.” 
Men da Asmund havde været nogen tid hos kongen, likte han sig ikke der, løb bort om natten og kom tilbage til sine mænd og gjorde da endnu mere ondt end før.  Men da kongen red om i landet og kom (605,1) nær det sted, der Asmund var, sendte han mænd ud for at tage Asmund med magt.  Siden lod kongen sætte ham i jern og holde ham saa en tid og mente, at han vilde blive spagere.  Men da Asmund kom ud af jernet, løb han strax bort og skaffede sig folk og hærskibe;  han tog da til at herje baade udenlands og indenlands og gjorde det meste hærverk, dræbte mange og rante vide.  Men de mænd, som kom ud for denne ufred, kom til kongen og klagede sin skade for ham.  Han svarer: “Hvorfor siger I dette til mig? Hvorfor farer I ikke til Haakon Ivarsøn?  Han er her min landevernsmand og sat til at frede for eder bønder og holde vikinger borte;  det var mig sagt, at Haakon var en djerv og modig mand, men nu synes det mig, som han ikke vil lægge til nogensteds, naar det tykkes ham at være mandefare i.” 
But when Asmund had been some time with the king he did not like it there, and one night he ran away and went back to his men and then did still more harm than before.  And when the king was riding about in the land and came near the place where Asmund was, he sent his men out to take Asmund by force.  The king had him placed in irons and thus held him for a time, thinking that he would become meeker.  But when Asmund was out of irons he straightway ran away and got himself (536) men and warships.  He then began to harry both without and within the land, and made the greatest havoc, slaying many folk and robbing far and wide.  The men who fell foul of this unrest came to the king and complained to him ofthe harm.  He answered: “Why do ye say this to me? Why do ye not go to Hacon Ivorson?  He is my land-ward and makes peace for you bonders and keeps the vikings away.  It was told me that Hacon was a bold, brave man, but now it seems to me that he has no wish to be in any place where he thinks there is risk of life”. 
Þessi orð konungs váru flutt til Hákonar ok mǫrgum við aukit.  Síðan fór Hákon með liði sínu at leita Ásmundar.  Varð fundr þeira á skipum.  Lagði Hákon þegar til orrostu.  Varð þar hǫrð orrosta ok mikil.  Hákon gekk upp á skip Ásmundar ok hrauð skipit.  Kom svá, at þeir Ásmundr skiptusk sjálfir vápnum viðr ok hǫggum.  Þar féll Ásmundr.  Hákon hjó hǫfuð af honum.  Síðan fór Hákon (132) skyndiliga á fund Sveins konungs ok kom svá til hans, at konungr sat um matborði.  Hákon gekk fyrir borðit ok lagði hǫfuð Ásmundar á borðit fyrir konunginn ok spurði, ef hann kenndi.  Konungr svaraði engu ok var dreyrrauðr á at sjá.  Síðan gekk Hákon í brot.  Litlu síðar sendi konungr menn til hans ok bað hann fara í brot ór sinni þjónustu:  “Segið, at ek vil ekki mein gera honum, en ekki má ek gæta frænda várra allra.” 
Disse konges ord kom til Haakon, og det blev lagt mange til.  Siden fór Haakon med sine mænd og ledte efter Asmund;  de mødtes paa skibe,  og Haakon lagde strax til kamp.  Det blev en haard og stor strid.  Haakon gik op paa Asmunds skib og ryddede skibet;  det kom dertil, at han og Asmund selv skiftede vaaben og hugg.  Der faldt Asmund;  Haakon huggede hovedet af ham.  Siden fór Haakon skyndsomt til kong Svein og kom til ham saa, at han sad ved madbordet.  Haakon gik for bordet og lagde hovedet paa bordet for kongen og spurgte, om han kjendte det.  Kongen svarer intet, men var blodrød at se paa.  Siden gik Haakon bort.  Lidt senere sendte kongen mænd til ham og bad ham fare bort fra hans tjeneste;  han siger, at “jeg vil ikke gjøre ham noget mén, men ikke kan jeg passe paa alle vore frænder.” 
These words of the king came to Hacon with many others added.  Afterwards Hacon went with his men and followed Asmund.  They met at sea  and Hacon at once went to battle.  There was a hard, great fight.  Hacon went up on Asmund’s ship and cleared it,  and then it came about that he and Asmund exchanged blows.  Asmund fell;  Hacon struck his head off.  Thereafter Hacon went speedily to King Swein and came to him as he sat at table.  Hacon went up to the table and on it he laid the head before the king, and asked him if he knew it.  The king answered nothing and went as red as blood looking at it.  Then Hacon went away.  A little later the king sent men to him and bade him leave his service;  he said: “I will not do him any harm, but I cannot take care of all our kinsmen”. 
L. KAPÍTULI [Kvonfang Hákonar Ívarssonar] 
50. 
50. [Hakon Ivarson’s Marriage] 
Síðan fór Hákon brot ór Danmǫrk ok norðr í Nóreg til eigna sinna.  Þá var andaðr Ormr jarl, frændi hans.  Menn urðu Hákoni fegnir mjǫk, frændr ok vinir.  Urðu þá til þess margir gǫfgir menn at ganga um sættir milli þeira Haralds konungs ok Hákonar.  Kom svá, at þeir sættusk með því móti, at Hákon fekk Ragnhildar konungsdóttr, en Haraldr konungr gaf Hákoni jarldóm ok veldi slíkt sem haft hafði Ormr jarl.  Hákon sór Haraldi konungi trúnaðareiða til þeirar þjónustu, sem hann var skyldr til. 
Siden fór Haakon bort fra Danmark og nord i Norge til sine eiendommer.  Da var hans frænde Orm jarl død.  Haakons frænder og venner blev meget glade over hans komme,  og mange gjæve mænd gav sig da til at arbeide for forlig mellem ham og kong Harald;  det kom dertil, at de forligtes paa den maade, at Haakon fik Ragnhild kongsdatter, men kong Harald gav Haakon jarledømme og sligt vælde, som Orm jarl havde havt.  Haakon svor kong Harald troskabsed til den tjeneste, han var skyldig til. (606,1) 
After this Hacon went away from Denmark and went north to Norway to his possessions.  His kinsman Orm the Jarl was then dead.  Hacon’s kinsmen and friends were very glad at his coming  and many noble men began to work for peace between him and King Harald.  It came about that they made peace in this way: Hacon got Ragnhild, the king’s daughter, and King Harald gave Hacon the jarldom and such power as arm the Jarl had had.  Hacon swore fealty to King Harald in the service to which he was bound. 
LI. KAPÍTULI [Sætt Haralds konungs ok Kálfs] 
51. 
51. [Reconciliation of King Harald and Kalf] 
Kálfr Árnason hafði verit í vesturvíking, síðan er hann fór ór Nóregi, en opt á vetrum var hann í Orkneyjum með Þorfinni jarli, mági sínum.  Finnr Árnason, bróðir hans, gerði orð Kálfi ok lét segja honum einkamál þau, er þeir Haraldr konungr hǫfðu við mælzk, at Kálfr skyldi hafa landsvist í Nóregi ok eignir sínar ok slíkar veizlur sem hann hafði haft af Magnúsi konungi.  En er Kálfi kom sjá orðsending, þá bjósk hann þegar til farar,  fór austr í Nóreg, fyrst á fund Finns, bróður síns.  Síðan tók Finnr Kálfi grið, ok fundusk þeir sjálfir, konungr ok Kálfr, gerðu þá sætt sína, eptir því sem (133) konungr ok Finnr hǫfðu fyrr bundit einkamálum með sér.  Gekk Kálfr til festu við konung ok alls skildaga, slíks sem hann hafði bundit fyrr við Magnús konung, at Kálfr væri skyldr, at gera þau verk ǫll, sem Haraldr konungr vildi ok honum þœtti sitt ríki bœta.  Tók Kálfr þá upp eignir sínar allar ok veizlr, sem hann hafði fyrr haft. 
Kalv Arnesøn havde været i vesterviking, siden han fór fra Norge; men om vintrene var han ofte paa Orknøerne hos sin maag Torfinn jarl.  Finn Arnesøn, hans broder, sendte bud til Kalv og lod sige ham de aftaler, som han og kong Harald havde gjort med hinanden, at Kalv skulde have landsvist i Norge og sine eiendommer og slige landindtægter, som han havde havt af kong Magnus.  Men da den ordsending kom til Kalv, gjorde han sig strax rede til færd.  Han fór øster til Norge, og først til sin broder Finn;  siden tog Finn grid for Kalv, og saa mødtes de selv, kongen og Kalv, og gjorde da sit forlig efter det, som kongen og Finn havde bundet med faste aftaler.  Kalv gik da til haandfæste med kongen og til al slig forsikring, som han havde vedtaget før til kong Magnus, at Kalv var skyldig til at gjøre alle de verk, som kong Harald ønskede og tyktes ham at styrke hans rige.  Kalv tog da til sig alle de eiendommer og landindtægter, som han før havde havt. 
Kalv Arneson had been on a western viking raid since he had left Norway, and in the winters he was often in the Orkneys with his kinsman, Torfinn the Jarl.  Finh Arneson, his brother, sent word to Kalv to tell him of the arrangements which he and King Harald (537) had made with each other, that Kalv was to have the right to live in Norway and to have his possessions and such land rents as he had had of King Magnus.  And when the message came to Kalv, he straightway made himself ready for the journey.  He went east to Norway and came first to his brother Finn.  Finn made a truce for Kalv, and the king and Kalv met and made their terms according to what the king and Finn arranged.  Kalv submitted to the king, and gave all the assurances he had before given to King Magnus, namely, that Kalv was bound to do all the deeds which King Harald wished and which he thought would strengthen his kingdom.  Kalv then took all the possessions and land rents which he had had before. 
LII. KAPÍTULI [Fall Kálfs Árnasonar] 
52. 
52. [Fall of Kalf Arnason] 
En it næsta sumar eptir hafði Haraldr konungr leiðangr úti,  fór suðr til Danmerkr ok herjaði þar um sumarit.  En er hann kom suðr til Fjóns, þá var þar liðsamnaðr mikill fyrir þeim.  Þá lét konungr lið sitt ganga af skipum ok bjósk til uppgǫngu.  Hann skipaði liði sínu, lét vera fyrir sveit Kálf Árnason ok bað þá ganga fyrsta upp ok sagði þeim, hvert þeir skyldu stefna,  en hann kvezk mundu ganga upp eptir þeim ok koma þeim at liði.  Þeir Kálfr gengu upp, ok kom brátt lið í móti þeim.  Réð Kálfr þegar til orrostu, ok varð sá bardagi eigi langr, því at Kálfr var brátt ofrliði borinn, ok kom hann á flótta ok lið hans, en Danir fylgðu þeim.  Féll mart af Norðmǫnnum.  Þar féll Kálfr Árnason.  Haraldr konungr gekk upp á land með fylking sína.  Var þat brátt á leið hans, at þeir sá fyrir sér valinn, ok fundu brátt lík Kálfs.  Var þat borið ofan til skipa.  En konungr gekk upp á land ok herjaði ok drap þar mart manna. 
Næste sommer havde kong Harald leding ude,  fór syd til Danmark og herjede der om sommeren.  Men da han kom syd til Fyn, da var det en stor hærsamling der imod dem.  Da lod kongen sine mænd gaa fra skibene og rustede sig til landgang;  han delte sin hær, lod Kalv Arnesøn være over en flok og bad dem gaa først op og siger dem, hvor de skal stævne hen,  men han sagde, at han skulde gaa op efter dem og komme dem til hjælp.  Kalv og hans mænd gik iland, og snart kom en flok imod dem;  Kalv gav sig strax i strid, og den kamp blev (607,1) ikke lang, thi Kalv blev overmandet og kom paa flugt med sine folk, men Danerne fulgte dem;  der faldt mange af Nordmændene,  der faldt Kalv Arnesøn.  Kong Harald gik op paa land med sin fylking;  det hændte da snart paa hans vei, at de saa de faldne ligge for sig og fandt Kalvs lig.  Det blev baaret ned til skibene;  men kongen gik op paa land og herjede og dræbte mange mænd. 
The next summer King Harald had a levy out;  he went south to Denmark, where he harried in the summer.  But when he came south to Fyn, there was a great host against him.  The king then bade his men go from the ships and make themselves ready for going on land.  He divided his army and put Kalv Arneson over a troop, bidding them first go ashore, and told them where they should go;  he said that he would come up afterwards and bring them help.  Kalv and his men went on land and soon a troop came against them.  Kalv went straightway to battle, but the fight was not long, for Kalv was overpowered by numbers and fled with his men, but the Danes followed them.  Many of the Norsemen fell there  and so did Kalv Arneson.  King Harald went up on land with his troops,  and on their way they happened to see the fallen lying before them and they found Kalv’s body  and bore it down to the ships.  The king went up into the land and harried and slew many men. 
Svá segir Arnórr: 
Saa siger Arnor: 
Thus sayeth Arnor: 
117. Rauð, en rýrt varð síðan,
rann eldr um sjǫt manna,
frána egg á Fjóni,
Fjónbyggja lið, tyggi. (134) 
Den skarpe egg paa Fyn han
farvede rød, men ilden
fór over husene; færre
af Fynbygger blev det siden. 
The sharp edge on Fyn
He dyed red; and fire
Went through the houses; there were
Fewer dwellers in Fyn after this. 
LIII. KAPÍTULI [Ferð Finns Árnasonar ór landi] 
53. 
53. [Fin Arnason’s Expedition out of the Country] 
Eptir þat lét Finnr Árnason sér fjandskap í þykkja við konung um fall Kálfs, bróður síns,  kallaði, at konungr væri ráðbani Kálfs ok þat væri blekking ein við Finn, er hann hafði teygt Kálf, bróður sinn, vestan um haf á vald ok trúnað Haralds konungs.  En er þessi rœða kom á lopt, þá mæltu þat margir menn, at þat þótti grunnsæligt, er Finnr hafði trúat því, at Kálfr mundi fá trúnað Haralds konungs,  þótti sem konungr væri heiptrækr um smæri hluti en þá, er Kálfr hafði gǫrt til saka við Harald konung.  Konungr lét hér rœða um hvern slíkt, er vildi,  sannaði þat ekki, synjaði ok eigi.  Fannsk þat eitt á, at konungi þótti þat vel orðit. 
Efter det fattede Finn Arnesøn fiendskab imod kongen for sin broder Kalvs fald,  ytrede, at kongen havde raadet Kalv bane, og at det var svig alene imod Finn, naar han havde lokket sin broder Kalv vestenfra over havet i kong Haralds vold og tro.  Men da den tale kom ud, sagde mange mænd, at det tyktes enfoldigt, naar Finn havde troet det, at Kalv vilde faa kong Haralds tro;  kongen tyktes hevngjerrig for mindre ting end slige, som Kalv havde gjort imod kong Harald.  Kongen lod enhver tale herom sligt, som han vilde:  han sandede det ikke, men negtede det heller ikke;  det alene fandt man i hans ord, at kongen syntes vel om det, som var hændt. 
After this, Finn Arneson showed enmity against the king for his brother Kalv’s death;  he said that the king had planned Kalv’s fall and that it was but treason against Finn himself when the king had called his brother Kalv from the west across the sea into his power.  And when that talk came out, many men said that it had seemed foolish of Finn to have believed that Kalv would gain King Harald’s trust;  the king seemed to them to wreak vengeance for smaller things than those which Kalv had done against King Harald.  The king let the men say what they would about it;  he neither said it was true nor yet denied it.  This alone did they find in his words – (538) that the king thought well of what had befallen. 
Haraldr konungr kvað vísu þessa: 
Kong Harald kvad denne vise: 
King Harald then, said this song: 
118. Nú emk ellefu allra,
eggjumsk vígs, ok tveggja,
þau eru, enn svát mank, manna
morð, ráðbani orðinn.
Ginn enn gráleik inna
golls, er fer með skolli,
lýtendr. Kveða lítit
lauki gæft til auka. 
Nu har jeg to og elleve
i alt raadet bane
(vi egger til kamp); jeg mindes
saa mange drab endnu.
Det sind, som med svig farer,
søger mænd ved ondskab
at tæmme; man siger, ved lidet
kan ligevegten rokkes. 
Now have I planned the death
Of two men and eleven in all.
We egg on to battle; I still
Remember so many murders.
The mind, which works in treason,
Seeks to bridle men with evil;
They say that with little
Can the balance of powers be swayed. 
Finnr Árnason lét sér svá mikit um finnask mál þetta, (135) at hann fór af landi brott ok kom fram suðr í Danmǫrk, fór á fund Sveins konungs ok fekk þar góðar viðtǫkr,  ok tǫluðu þeir lǫngum einmæli, ok kom þat upp at lykðum, at Finnr gekk til handa Sveini konungi ok gerðisk hans maðr,  en Sveinn konungr gaf Finni jarldóm ok Halland til yfirsóknar, ok var hann þar til landvarnar fyrir Norðmǫnnum. 
Finn Arnesøn tog sig saa nær af denne sag, at han fór bort fra landet og kom frem syd i Danmark, fór til kong Svein og fik der god modtagelse;  de talte længe i enrum, og det kom op tilsidst, at Finn gik kong Svein tilhaande og blev hans mand;  men Svein gav ham jarlsdømme og Halland at styre, og der var han til landevern imod Nordmændene. 
Finn Arneson so took this matter to heart that he went away from the land and came south into Denmark, where he went to King Swein and was well received.  They talked for a long time in a private room and at length it came to this, that Finn submitted to King Swein and became his man.  Swein gave him a jarldom with the rule of Halland, and Finn was there as land-ward against the Norsemen. 
LIV. KAPÍTULI [Frá Guthormi Gunnhildarsyni] 
54. 
54. [Of Guthorm Gunhildson] 
Guthormr hét sonr Ketils kálfs ok Gunnhildar á Hringunesi, systursonr Óláfs konungs ok Haralds konungs.  Guthormr var maðr gørviligr ok snimma roskinmannligr.  Var Guthormr optliga með Haraldi konungi ok þar í miklum kærleikum ok ráðagørðum með konungi, því at Guthormr var vitr maðr.  Hann var inn vinsælsti maðr.  Guthormr var optliga í hernaði ok herjaði mjǫk í Vestrlǫnd.  Hann hafði lið mikit.  Hann hafði friðland ok vetursetu í Dyflinni á Írlandi ok var í kærleikum miklum með Margaði konungi. 
Guthorm paa Ringanes hed en søn af Ketel Kalv og Gunhild, søstersøn af kong Olav og kong Harald.  Guthorm var en dygtig mand og tidlig fuldvoxen.  Guthorm var ofte hos kong Harald og var der i stort venskab og indflydelse hos kongen, thi Guthorm var en vís mand;  han var meget vennesæl.  Guthorm (608,1) var ofte i hærfærd og herjede meget i Vesterlandene;  han havde mange mænd.  Han havde fredland og vintersæde i Dublin paa Irland og var i stort venskab med kong Margad. 
Guthorm of Ringanes was the name of a son of Ketel Kalv and Gunhild, and he was the sister’s son of King Olav and King Harald.  Guthorm was a doughty man and full grown at an early age.  Guthorm was often with King Harald and was in great friendship and influence with the king, for he was a wise man,  and well befriended.  Guthorm was often on raids and harried much in the western lands;  he had many men.  He had peace land and a winter seat at Dublin in Ireland, and he was in great friendship with King Margad. 
LV. KAPÍTULI [Jartegnir Óláfs konungs] 
55. 
55. [Guthorm’s Junction with the Irish King Margad] 
Um sumarit eptir fór Margaðr konungr ok Guthormr með honum ok herjuðu á Bretland ok fengu þar ógrynni fjár.  Síðan lǫgðu þeir í Ǫngulseyjarsund.  Þeir skyldu þar skipta herfangi sínu.  En er fram var borit þat mikla silfr ok konungr sá þat, þá vildi hann einn samt hafa féit allt ok virði þá lítils vingan sína við Guthorm.  Guthormi líkaði þat illa, er hann skyldi vera hlutræningr ok hans menn. 
Sommeren efter fór kong Margad og Guthorm med ham og herjede paa Bretland og fik der meget gods.  Siden lagde de til i Ångelsø-sund;  de skulde der skifte sit hærfang.  Men da den mængde sølv blev baaret frem og kongen saa det, da vilde han have alt godset alene og agtede da sit venskab med Guthorm lidet.  Guthorm likte det ilde, at han og hans mænd skulde ranes for sin lod. 
The following summer King Margad and Guthorm went together and harried in Wales, where they got much goods.  Afterwards they came into the Menai Straits,  where they were to share the booty.  But when the heap of silver was brought forth and the king saw it, he wished to have all that wealth for himself and gave little heed to his friendship with Guthorm.  Guthorm was ill pleased that he and his men should be robbed of their share. 
Konungr segir, at hann (136) skyldi eiga tvá kosti fyrir hǫndum:  – “sá annar, at una því, sem vér viljum vera láta,  en annar sá at halda við oss orrostu, ok hafi sá þá fé, er sigr hefir,  ok þat með, at þú skalt ganga af skipum þínum, ok skal ek þau hafa.” 
Kongen siger, at han skal have to vilkaar at vælge mellem:  “det ene er at finde dig i det, som vi vil have,  men det andet er at holde kamp med os, og have den da godset, som faar seier,  — og det tillige, at du skal gaa fra dine skibe, og jeg skal have dem.” 
The king said that Guthorm should have two things to choose between;  “one is to fall in with what we wish to have;  the other is to hold battle with us and let him have the goods who wins;  likewise thou shalt go from thy ships and I shall have them”. 
Guthormi sýndisk mikill vandi á báðar hendr,  þóttisk eigi mega láta sœmiliga skip sín ok fé fyrir enga tilgǫrninga.  Þat var ok allháskasamligt at berjask við konung ok þat mikla lið, er honum fylgði.  En liðs þeira var svá mikill munr, at konungr hafði sextán langskip, en Guthormr fimm.  Þá bað Guthormr konung ljá sér þriggja nátta fresta um þetta mál til umráða við sína menn.  Hugðisk hann konung mundu mýkja mega á þeirri stundu ok koma sínu máli í betri vingan við konung með fortǫlum sinna manna.  En þat fékksk ekki af konungi, sem hann mælti til.  Þá var Óláfsvǫkuaptann.  Nú kaus Guthormr heldr at deyja með drengskap eða vega sigr heldr en hitt at þola skǫmm ok svívirðu ok klækisorð af svá mikilli missu.  Þá kallaði hann á guð ok inn helga Óláf konung, frænda sinn, bað þá fulltings ok hjálpar ok hét til þess helga manns húss at gefa tíund af öllu því herfangi, er þeir hlyti, ef þeir fengi sigr. 
Guthorm syntes, det var store vanskeligheder paa begge sider;  det tyktes ham, at han ikke sømmelig kunde opgive sine skibe og sit gods uden mindste skyld,  men det var ogsaa farligt at kjæmpe imod kongen og den store hær, som fulgte kongen.  Det var saa stor forskjel paa deres mandskab, at kongen havde 16 langskibe, men Guthorm 5.  Da bad Guthorm kongen om tre nætters frist til at raadslaa om denne sag med sine mænd;  han tænkte, at han kunde gjøre kongen mygere i den tid, og at han ved sine mænds fortaler kunde bringe sin sag paa bedre fod hos kongen;  men det fik han ikke, som han bad om.  Det var da aftenen før Olavsmesse. (609,1)  Nu valgte Guthorm heller at dø som en dreng eller vinde seier, heller end at taale skam og vanære og haansord over at have mistet saa meget.  Da kaldte han paa Gud og den hellige kong Olav, sin frænde, bad dem om hjælp og støtte og lovede at give til den hellige mands hus tiende af alt det hærfang, de maatte faa, om de vandt seier. 
Guthorm thought there were great difficulties either way;  it did not seem to him that he could fittingly give up his ships and his goods without the least guilt,  but it was also disastrous to fight against the king and the great host which followed him.  There was so great a difference in their numbers that the king had sixteen longships and Guthorm five.  Guthorm then asked the (539) king for three nights’ delay, so that he could take counsel with his men, about this matter;  he thought that he could make the king meeker in this time and also that by the entreaties of his men he could put his case on a better footing with the king.  But he did not get what he asked for.  This was the eve of Olav-Mass.  Guthorm now chose to die like a man or win the victory, rather than suffer shame and dishonour and mockery at having lost so much.  He then called on God and the holy King Olav, his kinsman, and prayed for their help and support and vowed to give to the house of the saint a tenth of all the booty they would get if they won the victory. 
Síðan skipaði hann liði sínu ok fylkði móti þeim mikla her ok réð til ok barðisk við þá.  En með fulltingi guðs ok ins heilaga Óláfs konungs fekk Guthormr sigr.  Þar féll Margaðr konungr ok hverr maðr, er honum fylgði, ungr ok gamall. 
Siden rustede han sin hær og fylkede imod den store hær og rykkede frem og kjæmpede imod dem.  Men med Guds og den hellige kong Olavs hjælp fik Guthorm seier;  der faldt kong Margad og hver mand, som fulgte ham, ung og gammel. 
He then fitted out his army and drew it up in lines against the great host, rushed forth and fought against them.  And by the help of God and King Olav, Guthorm got the victory;  King Margad fell and so did every man who followed him, young and old. 
Ok eptir þann háleita sigr vendir Guthormr heim glaðr með ǫllum þeim fjárhlut, er þeir hǫfðu fengit í orrostu.  Þá var af tekit silfrinu því, er þeir hǫfðu fengit, inn tíundi hver penningr, svá sem heitit hafði verit inum helga Óláfi konungi, ok var þat ófa mikit fé, svá at af því silfri lét Guthormr róðu gera eptir vexti sínum eða stafnbúa síns, ok er þat (137) líkneski sjau álna hátt.  Guthormr gaf róðu þá svá búna til staðar ins heilaga Óláfs konungs.  Hefir hon þar verit síðan til minningar sigrs Guthorms ok jartegnar ins heilaga Óláfs konungs. 
Og efter den herlige seier vender Guthorm glad hjem med alt det gods, som de havde faaet i striden.  Da blev taget af alt det sølv, som de havde faaet, hver 10de penning, saa som det var lovet til den hellige kong Olav, og det var umaadelig mange penger, saa at af det sølv lod Guthorm gjøre en rode efter sin eller sin stavnbos vext, og er det billede 7 alner høit.  Denne rode gav Guthorm til den hellige kong Olavs kirke,  og den har været der siden til minde om Guthorms seier og den hellige kong Olavs jertegn. 
And after this victory Guthorm turned gladly home with all the goods he had got in the fight.  From all the silver he had won they took every tenth penny such as had been vowed to St Olav: there was a countless quantity of money, so that from this silver Guthorm had a roodz made as high as himself or the leader of his forecastle men, and that was seven feet.  This rood Guthorm gave to St Olav’s Church  and it has since been there as a memorial of Guthorm’s victory and of the miracle of St Olav. 
LVI. KAPÍTULI [Jartegnir Óláfs konungs] 
56. 
56. [Miracle of King Olaf in Denmark] 
Greifi einn var í Danmǫrku, illr ok ǫfundfullr.  Hann átti ambátt eina norrœna ætzkaða ór Þrœndalǫgum.  Hon dýrkaði inn helga Óláf konung ok trúði fastliga hans heilagleik.  En sá greifi, er áðan gat ek, tortryggði allt þat, er honum var frá sagt þess helga manns jartegnum,  kvað ekki vera nema kvitt ok pata einn, gerði sér at gabbi ok gamni lof ok dýrð þá, er landsfólk allt veitti þeim góða konungi.  En nú kom at þeim hátíðardegi, er sá mildi konungr lét líf sitt á ok allir Norðmenn héldu.  Þá vildi sá inn óvitri greifi ekki heilagt halda, ok bauð hann ambótt sinni, at hon skyldi baka ok elda ofn til brauðs á þeim degi.  Vita þóttisk hon œði þess greifa, at hann mundi henni sárliga hefna, ef hon léti eigi at því, sem hann bauð henni.  Gengr hon til nauðig ok bakaði ofninn ok kveinaði mjǫk, meðan hon starfaði, ok heitaðisk við Óláf konung ok kvazk aldri mundu á hann trúa, nema hann hefndi með nǫkkurri bendingu þessi ódœmi.  Nú meguð þér hér heyra makligar refsingar ok sannligar jartegnir:  Allt var þat jafnskjótt ok á einni stundu, er greifi sá varð blindr báðum augum ok brauð þat varð at grjóti, er hon hafði í ofninn skotit.  Komit er af því grjóti til staðar ins helga (138) Óláfs konungs ok víða annars staðar.  Síðan hefir Óláfsmessa haldin verit ávallt í Danmǫrk. 
I Danmark var det en greve, ond og fuld af avind;  han havde en norsk tjenestekvinde, som havde sin æt fra Trøndelagene.  Hun dyrkede den hellige kong Olav og troede fast paa hans hellighed.  Men den greve, som jeg før nævnte, havde mistro til alt det, som var sagt ham om den hellige mands jertegn;  han sagde, det var ikke andet end rygte og snak, og gjorde spot og gammen ad al den lov og dyrkelse, som alt landets folk ydede den gode konge.  Men nu kom det til den høitidsdag, da den milde konge lod sit liv, og som alle Nordmænd holdt;  da vilde den uvittige greve ikke holde helg, og han bød sin tjenestekvinde, at hun skulde bage og ilde ovn til brød paa den dag.  Hun tyktes at kjende grevens voldsomhed, at han vilde hevne det saart paa hende, om hun ikke adlød alt det, han bød hende;  hun gik nødig til og lagde ild under ovnen og klynkede meget, medens hun arbeidede, og kaldte paa (610,1) kong Olav og sagde, at hun aldrig vilde tro paa ham, hvis han ikke med et eller andet tegn hevnede denne usømmelighed.  Nu skal I høre en passelig refselse og sandelige jertegn:  det hændte lige strax og i samme stund, at greven blev blind paa begge øine, og at det brød, hun havde skudt ind i ovnen, blev til sten.  Nogle af de stener er kommet til den hellige kong Olavs kirke og til mange andre steder.  Siden har Olavsmesse stadig været holdt hellig i Danmark. 
In Denmark there was a count, evil and full of envy.  He had a Norse serving-maid whose family came from Trondlaw.  She worshipped St Olav and strongly believed in his sanctity.  But the count, whom I have mentioned, mistrusted everything that was told him about the miracles of this holy man.  He said that it was nothing but hearsay and idle talk, and he made mockery and sport of all the praise and worship which all the folk of the land granted the good king.  But now the festival was coming whereon the mild king lost his life and which all Norsemen keep.  The witless count would not keep it holy and bade his serving-woman bake and fire the oven for bread that day.  She thought she knew the count’s mood, that he would soon take vengeance on her if she did not obey what he bade her.  She went of necessity and put fire under the oven and wailed much whilst she was working, and called on King Olav, saying that she would never again believe in him if he did not avenge this unseemly thing by one miracle or another.  Now you shall hear of a fitting punishment and a true miracle:  forthwith and in that same hour it befell that the count became blind in both eyes, and that the (540) bread she had put in the oven became stone.  Some of the stones have come to the church of St Olav and to many other places.  Since then Olav-Mass has always been kept holy in Denmark. 
LVII. KAPÍTULI [Jartegnir Óláfs konungs] 
57. 
57. [King Olaf’s Miracle on a Cripple] 
Vestr á Vallandi var einn maðr vanheill, svá at hann var krypplingr, gekk á knjám ok á knúm.  Hann var staddr um dag úti á veg ok var þá sofnaðr.  Þat dreymdi hann, at maðr kom til hans gǫfugligr ok spurði, hvert hann gerðisk, en hann nefndi til einhvern bœ.  En inn gǫfgi maðr mælti við hann:  “Farðu til Óláfskirkju þeirar, er í Lundúnum stendr, ok muntu þá heill verða.”  En síðan vaknaði hann ok fór þegar á leit Óláfskirkju.  En um síðir þá kom hann til Lundúnabryggju ok spurði þar borgarmenn, ef þeir kynni segja honum, hvar Óláfskirkja væri,  en þeir svǫruðu ok kváðu miklu fleiri kirkjur vera þar heldr en þeir vissi, hverjum manni hver þeira væri helguð.  En litlu síðar þá gekk þar maðr at honum ok spurði, hvert hann gerðisk.  Hann sagði honum, en sá mælti síðan:  “Vit skulum fara báðir saman til kirkju Óláfs,  ok kann ek leið þangat.”  Síðan fóru þeir yfir bryggjuna ok fóru þat stræti, er til Óláfskirkju lá.  En er þeir komu til kirkjugarðshliðsins, þá sté sá yfir þreskǫld þann, er í hliðinu var, en krypplingrinn veltisk þar inn yfir ok reis þegar heill upp.  En þá er hann sásk um, þá var horfinn fǫrunautr hans. (139) 
Vester i Valland var det en saa vanfør mand, at han var en krøbling, gik paa sine knær og knoer.  Han var en dag ude paa en vei og var da sovnet;  han drømte det, at en gjæv mand kom til ham og spurgte, hvor han vilde hen, men han nævnte en by.  Men den gjæve mand sagde til ham:  “Far du til den Olavskirke, som er i London, og der vil du blive helbredet.”  Siden vaagnede han og fór strax for at søge Olavskirken,  og omsider kom han da til Londons bro og spurgte der byens mænd, om de kunde sige ham, hvor Olavskirken var;  men de svarede og sagde, at det var der meget flere kirker, end at de vidste, til hvilken mand hver af dem var helliget.  Men lidt senere da gik det en mand til ham og spurgte, hvor han skulde hen;  han siger det, og den mand sagde siden:  “Vi to skal begge fare til Olavs kirke,  og jeg kjender veien did.”  Siden fór de over broen og til det stræte, som førte til Olavskirken.  Men da de kom til kirkegaardsporten, da steg han over den terskel, som er i porten, men krøblingen veltede sig ind over den og reiste sig strax helbredet op;  men da han saa sig om, var hans ledsager borte. 
In the west in Valland there was a man so lame that he was a cripple and went on his knees and knuckles.  One day he was out on the road and was asleep:  he dreamt that a noble man came to him and asked where he would go, and he mentioned some town.  And the noble man said to him:  “Go thou to St Olav’s Church which is in London and there thou wilt be healed”.  Then he awoke and straightway went to find St Olav’s Church.  At length he came to London Bridge and there he asked the townsmen if they could tell him where St Olav’s Church was.  But they answered and said that there were too many churches there for them to know to what man each of them was hallowed.  But a little later a man came up to him and asked where he might be going;  he told him and the man then said:  “We two shall both go to St Olav’s Church;  I know the way there”.  Then they wentover the bridge and on the street which brought them to St Olav’s Church.  And when they came to the churchyard gate the man stepped over the threshold of the gate, but the cripple rolled in across the threshold and forthwith rose up healed.  But when he looked about him, his companion had gone. 
LVIII. KAPÍTULI [Hernaðr Haralds konungs] 
58. 
58. [King Harald’s Foray in Denmark] 
Haraldr konungr lét reisa kaupstað austr í Ósló ok sat þar opt, því at þar var gott til atfanga, landsmegin mikit umhverfis.  Sat hann þar vel til landsgæzlu fyrir Dǫnum, svá ok til áhlaupa í Danmǫrk.  Hann var opt því vanr, þótt hann hefði ekki mikinn her úti. 
Kong Harald lod reise en kjøbstad øster i Oslo og sad der ofte, thi det var der godt for tilførsel og megen landsstyrke rundt om;  han sad der godt til for landevern imod Danerne, saa ogsaa for herjetog til Danmark;  han havde ofte den vane, om han end ikke havde stor hær ude. 
King Harald had a market town built in the east in Oslo, and he often stayed there, for it was easy to get supplies there and it had great stretches of land round it.  There he was in a good position for guarding the land against the Danes, as also for making raids on Denmark,  as he was often wont to do even if he had no great army out. 
Þat var á einu sumri, at Haraldr konungr fór með nǫkkurum léttiskipum ok hafði ekki mikit lið.  Hann helt suðr í Víkina, en er byr gaf, siglir hann yfir undir Jótland, tók þá ok herjaði,  en landsmenn sǫmnuðusk saman ok vǫrðu land sitt. 
Det var en sommer, at kong Harald fór med nogle lette skibe og (610,1) havde ikke stor hær med;  han seilede syd i Viken, men da han fik bør, seilede han over havet under Jylland og tog da paa at herje,  men landets mænd samlede sig sammen og vergede sit land. 
One summer King Harald went with some light ships, and with no great army.  He sailed south from the Vik, and when he got a fair wind he sailed over the sea to Jutland and began to harry;  but the landsmen gathered together and guarded their land. 
Þá helt Haraldr konungr til Limafjarðar ok lagði inn í fjǫrðinn.  Svá er háttat Limafirði, at þar er inn at fara svá sem mjór áráll, en er inn kømr eptir firðinum, þá er þar sem mikit haf.  Haraldr herjaði þar á bæði lǫnd, en Danir hǫfðu hvarvetna samnað fyrir.  Þá lagði Haraldr konungr skip sín at eyju nǫkkurri.  Þat var lítit land ok óbyggt. 
Da styrede kong Harald til Limfjorden og lagde ind i fjorden.  Saadan er Limfjorden, at det er ind at fare deri som en smal aa-rende, men naar man kommer ind efter fjorden, da er det der som et stort hav.  Harald herjede der paa begge lande; men Danerne havde overalt samlinger af folk.  Da lagde kong Harald sine skibe ved en ø,  det var et lidet og ubygget land; 
King (541) Harald then sailed to the Limfjord and came into the fjord.  The Limfjord is such that one enters it as through a narrow river, but when one gets into the fjord it is like a great sea.  Harald harried on both sides, but everywhere the Danes were gathering men.  King Harald then brought his ships near an island  which was small and uninhabited. 
En er þeir leituðu at, þá fundu þeir ekki vatn, sǫgðu til konungi.  Hann lét leita, ef lyngormr nǫkkurr fyndisk í eyjunni, en er hann fannsk, þá fœrðu þeir konungi.  Hann lét fœra orminn til elds ok baka hann ok mœða, at hann skyldi þyrsta sem mest.  Síðan var þráðr bundinn við sporðinn ok ormurinn lauss látinn.  Hrøkkðisk hann þá brátt, en þráðurinn rakðisk af tvinnahnoðanu.  Gengu menn eptir orminum, þar til er hann steypðisk niðr í jǫrðina.  Konungr bað þar grafa til vats.  Var svá gǫrt, fundu þar vatn, svá at eigi skorti. 
men da de søgte efter, fandt de ikke vand og sagde det til kongen.  Han lod lede efter, om det fandtes nogen lyngorm paa øen, og da en fandtes, førte de den til kongen;  han lod føre ormen til ilden og varme og matte den ud, for at den skulde tørste som mest muligt.  Siden blev en traad bundet om dens hale og ormen sluppet løs;  den ilte da bort, men traaden viklede sig op af nøstet;  de gik da efter ormen, indtil den stak sig ned i jorden.  Kongen bød at grave der efter vand;  saa var gjort, og de fandt der saa meget vand, at det ikke skortede. 
But when they looked for water, they found none and told the king.  He bade them look whether any lingworm was to be found on the island, and when one was found they brought it to the king.  He bade them put the worm near the fire and warm it and exhaust it so that it should be as thirsty as possible.  Then a thread was tied round its tail and the worm let loose.  It hastened away and the thread unwound from the ball.  They went after the worm until it thrust itself down into the earth.  The king bade them dig there for water;  this was done and they found there so much water that they were not short. 
Haraldr konungr spurði þau tíðindi af njósnarmǫnnum sínum, at Sveinn (140) konungr var kominn með skipaher mikinn fyrir fjarðarmynnit.  Varð honum seint inn at fara, er eitt mátti fara senn skipit.  Haraldr konungr helt skipum sínum inn í fjǫrðinn.  Ok þar er breiðastr er, heitir Lúsbreið,  en þar ór víkinni innanverðri er eið mjótt vestr til hafs.  Þannug røru þeir Haraldr um kveldit. 
Kong Harald spurgte de tidender af sine speidere, at kong Svein var kommet med en stor skibshær udenfor fjordmundingen  og det gik ham sent at fare, da det ikke kunde fare mere end ét skib ad gangen.  Kong Harald styrede med sine skibe ind i fjorden,  og der som den er bredest, heder det Lus-breid.  Det (612,1) er der i vigen indenfor et smalt eid vester [nord] til havet;  did roede Haralds mænd om kvelden. 
King Harald learned tidings from his spies that King Swein had come with a great fleet outside the mouth of the fjord,  but he could go but slowly because not more than one ship could go through at a time.  King Harald sailed with his ships farther up the fjord  to where it is broadest, at the place called Lusbreid.  There is in the creek a narrow neck of land in the west towards the sea;  thither Harald’s men rowed in the evening. 
En um nóttina, er myrkt var orðit, ruddu þeir skipin ok drógu um eiðit  ok hǫfðu þat sýslat allt fyrir dag ok búin skipin ǫðru sinni,  heldu þá norðr fyrir Jótland. 
Men om natten, da det var blevet mørkt, ryddede de skibene og drog dem over eidet;  før dag havde de udført det hele og gjort skibene rede for anden gang.  De styrede da nord forbi Jylland. 
And in the night when it was dark, they unloaded the ships and dragged them over the neck of land.  They had done it all before day and made the ships ready a second time.  They sailed north past Jutland. 
Þá mæltu þeir: 
Da kvad de: 
Then they said: 
119. Skrapp ór hǫndum
Haraldr Dǫnum. 
Af Danernes hænder
Harald gled. 
From the Dane’s hands
Harald glided. 
Þá sagði konungr, at hann skyldi svá koma í Danmǫrk annat sinn, at hann skyldi meira lið hafa ok stœrri skip.  Fór þá konungrinn norðr í Þrándheim. (141) 
Da siger kongen, at han en anden gang skulde komme saaledes til Danmark, at han skulde have flere mænd og større skibe.  Derefter fór kongen nord i Trondhjem. 
Then the king said that another time he would come to Denmark in such a way that he would have more men and greater ships.  Thereafter the king went north to Trondheim. 
LIX. KAPÍTULI [Skipgerð Haralds konungs] 
59. 
59. [King Harald Had a Ship Built] 
Haraldr konungr sat um vetrinn í Niðarósi.  Hann lét reisa skip um vetrinn út á Eyrum.  Þat var búzuskip.  Skip þat var gǫrt eptir vexti Orms ins langa ok vandat at ǫllu sem mest.  Var drekahǫfuð á frammi, en aptr krókr, ok váru svírarnir allir gulli búnir.  Þat var hálffertøgt at rúmatali ok mikit at því ok var it fríðasta.  Lét konungr allan búnað vanda til skipsins, bæði segl ok reipareiða, akkeri ok strengi.  Haraldr konungr gerði boð um vetrinn suðr til Danmerkr Sveini konungi, at hann skyldi eptir um várit koma sunnan til Elbar til móts við sik ok berjask, svá at þeir skiptu þá lǫndum ok hafi annarr hvárr bæði konungsríkin.” 
Kong Harald sad om vinteren i Nidaros.  Han lod reise et skib om vinteren ude paa Ørene;  det var et busse-skib.  Det skib blev gjort efter Ormen langes vext og udført saa omhyggelig i alle deler som muligt;  fortil var det et dragehoved og agter en krog, og nakkerne var helt guldlagte;  det havde 35 rum og var stort i forhold dertil og meget smukt.  Kongen lod vælge omhyggelig alt udstyr paa skibet, baade seil og seilreb, ankere og ankertauger.  Kong Harald sendte bud om vinteren syd til Danmark til kong Svein, at han om vaaren efter skulde komme søndenfra til Elven til møde med ham, og skulde de da kjæmpe saaledes, at de skiftede da landene og en af dem fik begge kongeriger. 
In the winter King Harald stayed in Nidaros,  and that same winter he had a ship built out at Ore;  it was a broad warship.  The ship was built after the size of the Long Serpent and made as carefully as possible in all ways.  At the bow there was a dragon’s head and in the stern a dragon’s tail, and both sides of the neck were all overlaid with gold.  It had thirty-five rooms between the benches and was spacious as well and very handsome.  The king had all the fittings of the ship chosen carefully, both sails and rigging, anchors and hawsers.  In the winter King Harald sent word south to Denmark to King Swein that the following spring he should come from the south to the Elv to meet him, and then they should both fight in such a way (542) as to share their lands, and that one of them should have both kingdoms. 
LX. KAPÍTULI [Útboð Haralds konungs] 
60. 
60. [King Harald’s Challenge] 
Þann vetr bauð Haraldr konungr út leiðangri, almenning ór Nóregi.  En er váraði, drósk herr mikill saman.  Þá lét Haraldr konungr setja út skip þat it mikla á ána Nið.  Síðan lét hann upp setja drekahǫfuðin. 
Den vinter bød kong Harald ud leding, almenning, fra Norge.  Men da det vaarede, drog det sig en stor hær sammen.  Da lod kong Harald sætte det store skib ud paa Nidelven;  siden lod han sætte op dragehovedet. 
That winter King Harald called out a full levy from Norway;  and when spring came, a great host gathered.  Then King Harald had the great ship launched on the River Nid  and afterwards he had the dragon’s head set up. 
Þá kvað Þjóðólfr skáld: 
Da kvad Tjodolv skald: 
Then quoth Tjodolv the Scald: 
120. Skeið sák framm at flœði,
fagrt sprund, ór ǫ́ hrundit.
Kenndu, hvar liggr fyr landi
lǫng súð dreka ens prúða.
Orms glóar fax of farmi
fráns, síz ýtt vas hǫ́num, (142)
bǫ́ru búnir svírar
brunnit gull, af hlunni. 
Fagre mø! frem skeiden
føres fra aaen til havet.
Merk, hvor det ligger for landet
det lange skrog af dragen.
Manken af ormen gulgrøn
glimter mod dækket (nakkerne
brændt guld bar), siden
bort den gled fra lunnene. 
Fair maid! The noble ship was
Borne forth from the river to the sea.
Mark where the long body of the dragon
Lies off the land.
The dragon’s gold-green mane
Shines o’er the deck; the neck
Bore burnt gold. Then
It glided from its moorings. 
Síðan býr Haraldr konungr skip þat ok ferð sína.  En þá er hann var búinn, helt hann út ór ánni skipinu.  Þar var vandaðr róðr mjǫk. 
Siden ruster kong Harald skibet og gjør sig rede til færden.  Men da han var færdig, styrede han skibet ud af aaen;  det var der meget god roning. 
Then King Harald fitted out the ship and made himself ready for the journey.  And when he was ready he sailed the ship out of the river;  the men rowed very skilfully. 
Svá segir Þjóðólfr: 
Saa siger Tjodolv: (613,1) 
Thus sayeth Tjodolv: 
121. Slyngr laugardag lǫngu
lið-Baldr af sér tjaldi,
út þars ekkjur líta
orms súð ór bœ prúðar.
Vestr réð ór Nið næsta
nýri skeið at stýra
ungr, en árar drengja,
allvaldr, í sjá falla. 
Lørdag fyrsten det lange
landtjeld kaster af sig,
der hvor de prude enker
ser ormen glide fra byen.
Vest fra Nid næstefter
det nye skib kongen
styrer, men ned i sjøen
svendenes aarer falder. 
On Saturday the prince cast off
The long land-tent,
Where the proud women
Saw the Serpent glide from the town.
Westward from the Nid
The king sailed the new snip,
And down into the deep sea
The boatmen’s oars were falling. 
122. Rétt kann rœði slíta
ræsis herr ór verri.
Ekkjan stendr ok undrask
ára burð sem furðu. (143)
ǫrt mun, snót, áðr sortað
sjáfang í tvǫ gangi.
Þǫll leggr við frið fullan,
ferkleyfa þat leyfi. 
Kongens hærmænd kan røre
de ranke aarer i sjøen;
enken staar og undres
paa aareslaget det raske.
– – – – – – – –
– – – – – – – –
– – – – – – – –
– – – – – – – –1  
The king’s warriors can move
The straight oars in the sea.
The woman stands and wonders
At the sharp strokes of oars.
The maid is ill at heart
If the swarthy sea-hunter
Should go asunder, yet she
Gives her leave for peace. 
123. Sorgar veit, áðr slíti
sæfǫng ór mar strǫngum
herr, þar er heldr til varra
hár sjau tøgum ára.
Norðmeðr róa naðri
negldum straum enn heglda
út, es sem innan líti
arnar væng, með járni. 
Ondt lider skibs-siden,
naar syvti aarer den fører
i sjøen, inden hæren
i havet aarerne slider.
Nordmænd ror ormen,
den naglede, ud for den isede
bølgestrøm; da er det,
som ørnevinger man skuer. 
The ship’s side suffers ill
When seventy oars bring it
Into the sea, before the host
Slip their oars in the ocean.
The Norsemen row the Serpent,
All nailed, out to the icy
Billows. There it was
As if one saw an eagle’s wings. 
Haraldr konungr helt herinum suðr með landi ok hafði úti almenning, at liði ok skipum.  En er þeir sœkja austr í Víkina fengu þeir andviðri stór ok lá herinn víða í hǫfnum, bæði við úteyjar ok inn í fjǫrðum. 
Kong Harald seilede med sin hær syd langs landet og havde ude almenning af mænd og skibe.  Men da de søgte øster i Viken, fik de sterk modvind, og laa da hæren vide i havnene, baade ved udøerne og inde i fjordene. 
King Harald sailed with his army south along the coast with all his levy of men and ships.  And when they came east into the Vik a strong wind rose against them and the host lay far about in the (543) havens, both near the outer isles and within the fjords. 
Svá segir Þjóðólfr: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus quoth Tjodolv: 
124. Eiga skjól und skógi
skafnir snekkju stafnar.
Læsir leiðangrs vísi
lǫnd herskipa brǫndum. (144)
Almenningr liggr innan,
eið láta sér skeiðar
hǫ́brynjaðar hlýja,
hverja vík í skerjum. 
Skjul har under skogen
de skavede snekke-stavner;
kongens leding sig læner
til land med stavnstængerne.
Almenningen i skjærene
indenfor vigerne ligger;
de højbrynjede skeider
skjuler sig under eidet. 
The smooth stems of the vessels
Have cover under the woods.
The king’s levy turns
To land with the stems.
The troops lie within
The skerries in the creeks;
The high brynied cutters
Hide under the land. 
En í stórviðrum þeim, er á lǫgðusk, þá þurfti it mikla skip góðra grunnfœra. 
Men i det store uveir, som kom over dem, trængte det store skib gode ankerredskab. 
And in that great storm which came over them, the big ship needed good anchorage. 
Svá segir Þjóðólfr: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus sayeth Tjodolv: 
125. Hléseyjar lemr hǫ́van
hryngarð konungr barði.
Neytir þá til þrautar
þengill snekkju strengja.
Eigi es járni bjúgu
indæll skaði lindis.
Gnegr af gaddi digrum
grjót ok veðr in ljótu. 
Fyrsten kløved’ havets
høie gjærde med stavnen.
Kongen snekkens strenger
strammer til det yderste.
Vinden er uvenlig
mod ankerets jern de krumme;
grus og stygge vindgufs
gnager paa ankerkloen. 
The prince split the sea’s
High fence with his stem.
The king strained the cutter’s
Cables to the utmost.
The wind is unfriendly
To the bent anchor-iron.
Gravel and strong winds
Gnaw at the anchor hook. 
En er byr gaf, helt Haraldr konungr herinum austr til Elfar ok kom þar at kveldi dags. 
Men da de fik bør, førte kong Harald hæren øster til Elven og kom der en kveld. 
And when they got a good wind King Harald brought the army east to the Elv, where they came one evening. 
Svá segir Þjóðólfr: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus sayeth Tjodolv: 
126. Haraldr þeysti nú hraustla
helfning sinn at Elfi.
Náttar Nóregs dróttinn
nær at landamæri. (145)
Gramr á þing við Þumla.
Þar er eindagaðr Sveini,
hrafni skyldr, nema haldi,
hans fundr, Danir undan. 
Harald drev nu heftig
hærskibe mod Elven.
Norges drotten om natten
er nær ved landemerket. (613,1)
Ting nu kongen holder
ved Tumla; der Svein skal
møde til strid, hvis ikke
unda Danerne holder. 
Harald now brought his ships
Boldly to the Elv.
The lord of Norway in the night
Was near Land’s End.
The king now held a thing
At Tumla. There Swein shall
Meet strife, if the Danes
Keep not away. 
LXI. KAPÍTULI [Frá her Haralds konungs] 
61. 
61. [Of King Harald’s Fleet] 
En er Danir spyrja, at Norðmannaherr var kominn, þá flýja allir þeir, er því koma við.  Norðmenn spyrja, at Danakonungr hefir ok úti her sinn ok liggr hann suðr um Fjón ok um Smálǫnd.  En er Haraldr konungr spurði, at Sveinn konungr vildi eigi halda stefnulag við hann eða orrostu, sem mælt var, þá tók hann þat ráð enn sem fyrr, lét aptr fara bóndaliðit ok skipaði hálft annat hundrað skipa.  Hélt hann síðan liði því suðr fyrir Halland ok herjaði víða.  Hann lagði herinum í Lófufjǫrð ok herjaði þar á land upp.  Litlu síðar kom at þeim þar Sveinn konungr með Danaher.  Hann hafði þrjú hundruð skipa.  En er Norðmenn sá herinn þá lét Haraldr konungr blása saman herinum.  Mæltu þat margir, at þeir skyldu flýja, ok sǫgðu, at ófœrt væri at berjask.  Konungr svarar svá:  “Fyrr skal hverr várr falla um þveran annan en flýja.” 
Men da Danerne spurgte, at Nordmændenes hær var kommet, da flyede alle de, som kunde komme til.  Nordmændene spørger, at danekongen ogsaa har sin hær ude og ligger syd ved Fyn og Smaalandene.  Men da kong Harald spurgte, at kong Svein ikke vilde holde stævnemøde eller kamp med ham, som aftalt var, da tog han atter det raad som før, lod bondehæren fare tilbage og satte mandskab paa 150 skibe;  med den hær styrede han siden langs Halland og herjede vide.  Han lagde med hæren ind i Lovefjord og herjede der op paa landet.  Lidt senere kom kong Svein imod dem der med Danernes hær;  han havde 300 skibe.  Men da Nordmændene saa hæren, lod kong Harald sin hær blæse sammen,  og mælte mange det, at de skulde fly, og sagde, at det var umuligt at slaas.  Kongen svarer saa:  “Før skal enhver af os falde, den ene over den anden, end fly.” 
But when the Danes heard that the Norsemen’s host was come, all fled who could.  The Norsemen heard that the Danish king too had his army out and was lying to the south near Fyn and the Smalands.  But when King Harald learned that King Swein would hold neither meeting nor battle with him as was arranged, he again took the same plan as before, letting the bonders’ host go back and putting his men on to one hundred and fifty (one hundred and eighty) ships.  With this army he then sailed along Halland and harried far and wide.  He brought the army into Lovefjord and harried there up in the land.  A little later, King Swein came against them there with the Danish army;  he had three hundred (three hundred and sixty) ships.  And when the Norsemen saw this host, King Harald had his army called together,  and many said that they should flee and that it was impossible to fight.  The king answered thus:  “Everyone of us shall fall, one on top of the other, rather than flee”. 
Svá segir Steinn Herdísarson: 
Saa siger Stein Herdissøn: 
Stein Herdisarson quoth: 
127. Sagði hitt, es hugði
hauklyndr vesa mundu:
Þar kvað þengill eirar
þrotna vǫ́n frá hǫ́num. (146)
Heldr kvað hvern várn skyldu
hilmir frægr an vægja,
menn brutu upp, of annan,
ǫll vǫ́pn, þveran falla. 
Sagde høisindet høvding,
hvad han nu ventede.
Her (sagde kongen) han havde
haabet om fred mistet.
Kongen raabte, at heller
hver skulde falde, den ene
over den anden, end vige;
vaaben tog alle mændene. 
The great-minded leader said
What he now expected.
Here said the king, he had
Lost hope of peace.
The king shouted that rather
Should each fall, one
Over the other, than yield.
All the men took their weapons. (544) 
Síðan lét Haraldr konungr skipa her sínum til framlǫgu.  Lagði hann dreka sinn inn mikla fram í miðju liði. 
Siden lod kong Harald sine skibe ordne til at gaa imod fienden;  han lagde sin store drage frem midt i hæren. 
After this King Harald drew up his ships to go against the foe,  and he placed his great dragon ship forward in the middle of the fleet. 
Svá segir Þjóðólfr: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
128. Lét vingjafa veitir,
varghollr, dreka skolla
lystr fyr leiðangrs brjósti,
liðs oddr vas þat, miðju. 
Vennegavernes giver,
som gjerne gav ulven føde,
frem lod føre dragen
forrest i ledingens midte. 
The giver of friendly gifts,
Who gladly fed the wolves,
Had his dragon brought forth
Foremost in the midst of the fleet. 
Þat skip var allvel skipat ok fjǫlmennt á. 
Dette skib var vel rustet og havde stort mandskab. 
This ship was well fitted out and had a great crew. 
Svá segir Þjóðólfr: 
Saa siger Tjodolv: 
Tjodolv quoth: 
129. Fast bað fylking hrausta
friðvandr jǫfurr standa.
Hamalt sýndisk mér hǫmlur
hildings vinir skilda.
Ramsyndan lauk rǫndum
ráðandi manndáða
nýtr fyr Nizi útan
naðr, svát hver tók aðra. (147) 
Fredlystne konge bad fylkingen
fast binde skjoldene
paa skibssiden (fyrstens venner
velordnet staa syntes).
Manddaads modige leder
lukked’ den sterke drage
udenfor Nissaa med skjolde;
det ene tog i det andet. 
The peace-eager king bade his men
Bind fast their shields
On the bulwarks. The prince’s friends
Appeared to stand in good order.
The doer of manly deeds
Locked the strong dragon
With shields outside Nissa.
One overlapped the other. 
Úlfr stallari lagði sitt skip á annat borð konungsskipinu.  Hann mælti við sína menn, at þeir skyldi vel fram leggja skipit. 
Ulv stallare lagde sit skib paa den ene side af kongsskibet;  han sagde til sine mænd, at de skulde lægge skibet vel frem. 
Ulf the Marshal put his ship on one side of the king’s ship.  He said to his men that they should put the ship well forward. 
Steinn Herdísarson var á skipi Úlfs. Hann kvað: 
Stein Herdissøn var paa Ulvs skib; han kvad: (615,1) 
Stein Herdisarson was on Ulf’s ship and he quoth: 
130. Hét á oss, þás úti,
Ulfr, hǫ́kesjur skulfu,
róðr vas greiddr á grœði,
grams stallari, alla.
Vel bað skip með skylja
skeliggjaðr framm leggja
sitt, en seggir jǫ́ttu,
snjalls landreka spjalli. 
Ulv, kongens stallare,
os alle hidsed’
(spydene skalv), da skibene
skulde ro til striden.
Vel bad den kloge konges
kraftige ven mændene
frem hans skib med fyrstens
at føre; svendene adlød. 
Ulf the king’s marshal
Fired us all,
When the ships were to row
To battle. The spears trembled.
The strong friend of the wise king
Well bade his men
Bring forth his ship alongside
The prince’s; the men did so. 
Hákon jarl Ívarsson lá yztr í arminn annan, ok fylgðu honum mǫrg skip ok var þat lið allvel búit.  En yzt í annan arminn lágu Þrœnda hǫfðingjar.  Var þar ok mikill her ok fríðr. 
Haakon Ivarsøn laa yderst i den ene arm; ham fulgte mange skibe, og de mænd var vel rustede;  men yderst i den anden arm laa Trøndernes høvdinger,  det var ogsaa en stor og vakker hær. 
Hacon Ivorson lay right outside on one wing;  many ships followed him and his men were well armed.  And right outside on the other wing lay the Trond chiefs, also with a great and fair host. 
LXII. KAPÍTULI [Frá her Sveins konungs] 
62. 
62. [Of King Svein’s Armament] 
Sveinn konungr skipaði ok sínu liði.  Lagði hann sitt skip móti skipi Haralds konungs í miðju liði, en næst honum lagði fram Finnr jarl Árnason sitt skip.  Skipuðu Danir þar næst ǫllu því liði, er frœknast var ok bezt búit.  Síðan tengðu hvárirtveggju sín skip allt (148) um miðjan flotann.  En fyrir því at svá mikill var herinn, þá var þat allr fjǫldi skipanna, er laust fór, ok lagði þá svá hverr fram sitt skip sem skap hafði til, en þat var allmisjafnt.  En þótt liðsmunr væri allmikill, þá hǫfðu hvárirtveggju óvígjan her.  Sveinn konungr hafði í liði með sér sex jarla. 
Kong Svein ordnede ogsaa sin hær;  han lagde sit skib imod kong Haralds skib midt i hæren, men nærmest ham lagde Finn jarl sit skib frem,  dernæst stillede Danerne al den hær, som var modigst og bedst rustet.  Siden tengede begge sine skibe sammen i den midtre del af flaaden.  Men fordi hærene var saa store, da var det en stor mængde skibe, som fór løst, og lagde da hver sit skib saa frem, som man havde mod til; men det var meget forskjelligt.  Men skjønt det var stor folkemon, havde dog begge en vældig hær.  Kong Svein havde 7 jarler med i sin hær. 
King Swein also lined up his fleet.  He placed his ship opposite King Harald’s in the midst of his host, and next to him Finn Jarl brought up his ship,  and nearest him the Danes placed the men which were boldest and best arrayed.  Then both sides roped their ships together in the midmost parts of their fleets.  But because the armies were so big there was a great number of ships which went loose, and each one put his ship as far forward as he dared; thus there was much unevenness.  But although the difference of men was great, both sides had a mighty host.  In his army King Swein had six jarls. 
Steinn Herdísarson sagði svá: 
Saa sagde Stein Herdissøn: 
Thus said Stein Herdisarson: 
131. Hætti hersa dróttinn
hugstrangr, skipa langra
hinn er með halft beið annat
hundrað Dana fundar.
Næst vas, þats réð rísta
reiðr atseti Hleiðrar
þangs láð mǫrum þingat,
þrimr hundruðum, sunda. 
Hersernes hugsterke
herre sig gav i fare;
med halvandet hundrede skibe
han paa Danerne bied’.
Det var næst, at den dyre
drotten, som bor i Leidra,
havet med trende hundrede
havhester did kløvede. 
The hersers’ mind-strong
Lord risked himself.
With a hundred and fifty ships
He waited for the Danes.
Then it was that the dear
Lord who dwelt in Leidra
Cut thither through the sea
With three hundred warships. 
LXIII. KAPÍTULI [Upphaf Nissarorrostu] 
63. 
63. [Beginning of the Battle of Nis-river] 
Haraldr konungr lét blása herblástr, þegar er hann hafði búin skip sín, ok lét þá greiða atróðr sína menn. 
Kong Harald lod blæse hærblæst, saasnart han havde gjort sine skibe rede, og lod da sine mænd ro frem. 
King Harald had the war blast blown as soon as he had made his ship ready, and then bade his men row forward. 
Svá segir Steinn Herdísarson: 
Saa siger Stein Herdissøn: 
Thus sayeth Stein Herdisarson : 
132. Vann fyr móðu mynni
meinfœrt Haraldr Sveini.
Varð, þvít vísi gerðit,
viðrnám, friðar biðja. (149)
Herðu hjǫrvi gyrðir
Halland jǫfurs spjallar,
heit blés und, fyr útan,
atróðr, á lǫg blóði. 
Foran Elvens munding
mén voldte Harald Svein.
Han fik haard modstand,
thi Harald bad ei om freden.
Kongens sverd-svingende
svender frem roede
udenfor Halland (paa sjøen
af saaret blodet strømmed’). 
Before the mouth of the river
Harald did Swein harm.
He was hard withstood,
For Harald gave him no peace. (545)
The sword-swinging men
Of the king rode forth
Outside Halland; into the sea
Blood poured from their wounds. 
Síðan tóksk orrosta ok var in snarpasta.  Eggjar hvárrtveggi sitt lið. 
Siden tog striden paa, og den blev meget skarp;  begge konger eggede sine mænd. 
Then the battle began and it was very sharp.  Both kings egged on their men. 
Svá segir Steinn Herdísarson: 
Saa siger Stein Herdissøn: 
Thus quoth Stein Herdisarson: 
133. Nýtr bað skjǫldungr skjóta,
skammt var liðs á miðli,
hlífar styggr ok hǫggva
hvárrtveggi lið seggja.
Bæði fló, þás blóði
brandr hrauð af sér rauðu,
þat brá feigra flotna
fjǫrvi, grjót ok ǫrvar. 
De gode Skjoldunger begge
bad, stridslystne, sine
svender skyde og hugge
(hærer stod nær hinanden).
Baade sten og piler
strømmed’, da sverdet rysted’
af sig blodet det lyse
(livet det tog af mændene). 
Both the good strife-eager
Skjoldungs bade
Their men shoot and strike.
The hosts were near each other.
Both stones and arrows
Poured down when the sword
Shook off the bright blood,
When it took the men’s lives. 
Þat var síðarla dags, er orrosta seig saman, ok helzk svá alla nóttina.  Haraldr konungr skaut af boga langa hríð. 
Det var sent om dagen, at de kjæmpende seg sammen, og de holdt paa hele natten.  Kong Harald skjød i lang tid med bue. 
It was late in the day when the fighting men came together, and they kept fighting all night.  For a long time King Harald shot with a bow. 
Svá segir Þjóðólfr: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus sayeth Tjodolv: 
134. Alm dró upplenzkr hilmir
alla nótt, enn snjalli.
Hremsur lét á hvítar
hlífr landreki drífa. (150)
Brynmǫnnum smó benjar
blóðugr oddr, þars stóðu,
flugr óx Fáfnis vigra,
Finna gjǫld í skjǫldum. 
Almbuen oplandske konge
øvede hele natten;
den snilde landstyrer piler
sendte mod hvide skjolde. (616,1)
Den blodige odd saarede
bønderne, medens kongens
piler stod fast i skjoldene
(skud af spydene voxte). 
The Upland king drew
His bow all the night.
The wise land-ruler sent
Arrows against the white shields.
The bloody point wounded
The bonders, whilst the king’s
Arrows stood fast in the shields.
The shooting of spears increased. 
Hákon jarl ok þat lið, er honum fylgði, tengði ekki sín skip ok røri at Dana skipum þeim, er laus fóru, en hvert skip, er hann tengðisk við, þá hrauð hann.  En er þat fundu Danir, þá dró hverr þeira frá sitt skip, þar er jarl fór.  Sótti hann eptir Dǫnum, svá sem þeir hǫmluðu undan, ok var þeim þá at komit flótta.  Þá røri skúta, at skipi jarls ok var kallat á hann, sagt, at fyrir léti annarr fylkingararmrinn ok þar var fallit mart lið þeira.  Síðan røri jarl þannug til ok veitti þar harða atgǫngu, svá at Danir létu þá enn undan síga.  Fór jarl svá alla nóttina, lagði þar fram, sem mest var þǫrf, en hvar sem hann kom fram, þá helt ekki við honum.  Hákon røri it ýtra um bardagann.  Inn øfra hlut nætr brast meginflóttinn á Dǫnum, því at þá hafði Haraldr konungr upp gengit með sína sveit á skip Sveins konungs.  Var þat svá vendiliga hroðit, at allir menn fellu í skipinu nema þeir, er á kaf hljópu. 
Haakon jarl og de mænd, som fulgte ham, tengede ikke sine skibe, men roede imod de danske skibe, som fór løse, og han ryddede hvert skib, som han hængte sig fast ved.  Men da Danerne merkede det, da drog hver af dem sit skib fra der, hvor jarlen fór;  men han søgte efter Danerne, alt eftersom de veg unda, og var de da nær ved at flygte.  Da roede en skute til jarlens skib, og man raabte paa ham og sagde, at kong Haralds anden fylkingearm veg tilbage, og at mange af deres mænd var faldne der.  Siden roede jarlen til der og gik haardt paa dem, saa at Danerne atter lod skibene sige unda.  Saa fór jarlen hele natten, lagde der frem, hvor det trængtes, og hvor han end kom til, kunde intet holde sig for ham.  Haakon roede udenom de kjæmpende.  Den sidste del af natten blev det almindelig flugt blandt Danerne; thi da havde kong Harald med sin skare gaaet op paa kong Sveins skib,  og det blev saa fuldstændig ryddet, at alle mænd faldt undtagen de, som løb paa sjøen. 
Hacon the Jarl and the men who followed him did not rope their ships, but rowed against the Danish ships which went loose, and he cleared every ship that he could grapple.  And when the Danes noticed that, each of them took his ship from where the jarl was going,  but Hacon went after the Danes whenever they turned away, and they were then near turning in flight.  A cutter then rowed to the jarl’s ship and someone shouted to him and said that King Harald’s second wing had turned back and that many of the men had fallen.  The jarl then rowed there and went so hard upon them that the Danes again let their ships give way.  Thus the jarl went all the night, going forth where it was needed, and wherever he came nothing could withstand him.  Hacon rowed on the edge of the battle.  In the latter part of the night there was a general flight amongst the Danes, for King Harald with his men had gone up on King Swein’s ship  and it was so thoroughly cleared that every man fell except those who leaped into the sea. 
Svá segir Arnórr jarlaskáld: 
Saa siger Arnor Jarleskald: 
Thus sayeth Arnor Jarlascald: 
135. Gekkat Sveinn af snekkju
saklaust inn forhrausti,
malmr kom harðr við hjálma
hugi minn es þat, sinni. (151)
Farskostr hlaut at fljóta
fljótmælts vinar Jóta,
áðr an ǫðlingr flœði,
auðr, frá verðung dauðri. 
Den modige Svein gik ikke
uden sag fra snekken
sin (det er min tanke);
tung var striden for hjelmene.
Farkosten maatte øde
flyde, inden Jyders
glattungede ven flyede
fra sine faldne hirdmænd. 
The bold Swein went not
Without cause from his ship.
That is my thought.
Heavy Was the strife about the helmets.
The sea craft did float empty,
Before the Jutes’ flattering friend
Fled from his fallen bodyguard. 
En er merki Sveins konungs var fallit ok autt skip hans, þá flýðu allir hans menn, en sumir féllu.  En á þeim skipum, er tengð váru, hljópu menn þar á kaf, en sumir kómusk á ǫnnr skip, þau er laus váru.  En allir Sveins menn røru þá undan, þeir er því kómu við.  Þar varð allmikit mannfall.  En þar er konungarnir sjálfir hǫfðu barzk ok tengð váru flest skipin, þar lágu eptir auð skip Sveins konungs meirr en sjau tigir. 
Men da kong Sveins merke var faldt og hans skib lagt øde, da flyede alle hans mænd, men andre faldt.  Men fra de skibe, som var tengede, løb mændene paa sjøen eller kom op paa andre skibe, som var løse;  men alle kong Sveins mænd, som kunde, roede da unda.  Der blev det et stort mandefald.  Men der, hvor kongerne selv havde kjæmpet og de fleste skibe var tengede, der laa mere end 70 af kong Sveins skibe efter, øde. 
And when King Swein’s standard fell and his ship lay empty, all his men fled and some fell.  And from the ships which were roped together, the men leaped into the sea or got on to other ships which were loose;  and all King Swein’s men who could then rowed away.  The loss of men was great.  And there where the kings themselves (546) had fought and most ships were tied together, more than seventy of King Swein’s ships were left empty. 
Svá segir Þjóðólfr: 
Saa siger Tjodolv: 
Tjodolv quoth: 
136. Sogns kvǫ́ðu gram gegnan
glæst, sjau tøgu et fæsta,
senn á svipstund einni
Sveins þjóðar skip hrjóða. 
Sogningers kjække konge
(kvad man) mindst syvti
skibe tilsammen i kampen
af Sveins flaade rydded’. 
The bold king of the Sogn men
(They say) cleared at least
Seventy ships together
Of Swein’s Beet in the fight. 
Haraldr konungr røri eptir Dǫnum ok rak þá, en þat var eigi hœgt, því at skipafloti var svá þrǫngr fyrir, at varla mátti fram koma.  Finnr jarl vildi eigi flýja, ok var hann handtekinn.  Hann var ok lítt sýndr. 
Kong Harald roede efter Danerne og forfulgte dem; men det var ikke let, thi det var saa trangt for skibene at flyde, at man neppe kunde komme frem.  Finn jarl vilde ikke fly, og han blev tagen til fange;  han kunde se lidet. 
King Harald rowed after the Danes and pursued them, but it was not easy, for the fjord was so thronged with ships floating about that they could scarcely get forward.  Finn the Jarl did not wish to flee and he was taken prisoner,  for he could see but little. 
Svá segir Þjóðólfr: 
Saa siger Tjodolv: (617,1) 
Thus sayeth Tjodolv: 
137. Sveinn át sigr at launa
sex, þeim er hvǫt vexa
innan eina gunni
ǫrleiks, Dana jǫrlum. (152)
Varð, sás vildit forða,
vígbjartr, snǫru hjarta,
í fylkingu fenginn
Fiðr Árnason miðri. 
Svein, du faar lønne for seier
sex danske jarler
inden én strid
(de øger kampens hede).
Fanget midt i fylkingen
Finn Arnesøn, kampsterk,
blev med mandigt hjerte;
han vilde ikke flygte. 
Swein, thou hadst no victory
Though six Danish jarls
Fought for thee –
They increased the heat of battle.
The battle-bold Finn Arneson
Was with manly heart
Seized in the midst of the lines.
He would not Bee. 
LXIV. KAPÍTULI [Flótti Sveins konungs] 
64. 
64. [King Svein’s Flight] 
Hákon jarl lá með sitt skip eptir, er konungr ok annat lið rak flóttann, því at jarls skip mátti eigi þar fram fara fyrir skipum þeim, er fyrir lágu.  Þá røri einn maðr á báti at skipi jarls ok lagði at lyptingu.  Sá var mikill maðr ok hafði víðan hǫtt. 
Haakon jarl laa efter med sit skib, da kongen og de andre forfulgte de flygtende; thi jarlens skib kunde ikke komme frem der for de skibe, som laa iveien.  Da roede en mand paa en baad til jarlens skib og lagde til løftingen;  det var en stor mand, og han havde en vid hat. 
Hacon the Jarl stayed behind with his ship when the king and the others were following the fleeing Danes, for the jarl’s ship could not get forward because of the ships which lay in the way.  A man rowed up in a boat to the jarl’s ship and came up by the stern;  he was a big man and had a wide hat. 
Sá kallar upp á skipit: “Hvar er jarl?”  Hann var í fyrirrúmi ok stǫðvaði blóð manni einum.  Jarl sá til hattarmannsins ok spurði hann at nafni.  Hann segir: “Vandráðr er hér.  Mæl þú við mik, jarl.”  Jarlinn laut út yfir borðit til hans.  Þá mælti bátmaðrinn:  “Þiggja mun ek líf at þér, ef þú vilt veita.” 
Han raaber op paa skibet: “Hvor er jarlen?”  Han var i forrummet og stansede blodet for en mand.  Jarlen saa til manden med hatten og spurgte ham om hans navn.  Han svarede: “ Vandraad er her;  tal du med mig, jarl.”  Jarlen saa ud over rælingen til ham.  Da sagde baadmanden:  “Jeg vil tage imod livet af dig, om du vil give mig det.” 
He shouted up to the ship, “Where is the jarl?”  He was in the forehold staunching the flow of blood for some man.  The jarl looked at the man with the hat and asked him his name.  He answered: “Vandrad is here;  speak thou with me, jarl”.  The jarl looked out over the railings at him.  Then said the boatman:  “I will receive peace if thou wilt give it me”. 
Jarl reis upp ok nefndi til tvá menn sína, þá er honum váru báðir kærir, segir svá:  “Stígið á bátinn ok flytið Vandráð til lands.  Fylgið honum til Karls bónda, vinar míns.  Segið honum þat til jartegna, at hann fái Vandráði hest þann, er ek gaf Karli fyrra dag, ok sǫðul sinn ok son sinn til fylgðar.” 
Jarlen reiste sig op og kaldte paa to af sine mænd, som begge var ham kjære, og sagde saa:  “Stig I i baaden og flyt Vandraad til land;  følg ham til min ven Karl bonde  og sig ham det til jertegn, at han skal lade Vandraad faa den hest, som jeg gav ham iforgaars, og give ham sin egen sadel og sin søn til følge.” 
The jarl got up and called two of his men who were both dear to him and spoke thus:  “Step ye into the boat and take Vandrad ashore.  Follow him to my friend Karl the Bonder  and tell him by the way of token that he shall let Vandrad have the horse which I gave him two days ago, and he shall give him his own saddle and his son as a follower”. 
Síðan stigu þeir á bátinn ok taka til ára, en Vandráðr stýrði.  Þetta var í brum lýsingarinnar.  Var þá ok sem mestr skipa(153)gangr,  røru sumir til landsins, sumir út til hafsins, bæði smám skipum ok stórum.  Vandráðr stýrði þar, er honum þótti rýmst milli skipanna.  En þar sem Norðmanna skip røru nær þeim, þá sǫgðu jarlsmenn til sín, ok létu allir þá fara, hvert er þeir vildu.  Vandráðr stýrði fram með strǫndunni ok lagði eigi at landi, fyrr en þeir komu um fram þat, er skipafjǫldinn var. 
Siden steg de i baaden og tog til aarerne, men (618,1) Vandraad styrede.  Dette var netop i lysingen;  da var ogsaa skibegangen som mest;  nogle roede til land, andre ud til havs, baade paa smaa og store skibe.  Vandraad styrede der, hvor det tyktes ham rummeligst mellem skibene.  Men naar Nordmændenes skibe roede nær dem, sagde jarlens mænd, hvem de var, og alle lod dem da fare, hvor de vilde.  Vandraad styrede frem langs stranden og lagde ikke til land, før end de kom forbi der, hvor skibsuroen var. 
They then stepped into the boat and took up the oars whilst Vandrad steered.  This was just at dawn  when the movement of ships was at its height;  some ships were rowing to land, others out to sea, small ships and great ships alike.  Vandrad steered where there seemed most room between the ships.  And when the ships of Norsemen rowed near, then the jarl’s men told who they were, and they all let them go where would.  Vandrad steered on along the shore and he came not to land until they got beyond where ships were moving. 
Síðan gengu þeir upp til bœjar Karls, ok tók þá at lýsa.  Þeir gengu inn í stofu.  Var Karl þar ok nýklæddr.  Jarlsmenn sǫgðu honum ørendi sín.  Karl mælti, sagði, at þeir skyldu snæða fyrst, ok lét setja þeim borð ok fekk þeim laugar.  Þá kom húsfreyja í stofu ok mælti þegar:  “Undr mikit er þat, er vér fám aldri svefn eða ró í nátt fyrir ópi eða glammi.”  Karl svarar: “Veiztu eigi þat, at konungar hafa barzk í nátt?”  Hon spurði: “Hvárr hefir betr haft?”  Karl svarar: “Norðmenn hafa sigrazk.”  “Flýit mun enn hafa konungrinn várr enn,” segir hún.  Karl svarar: “Eigi vita menn þat, hvárt hann hefir fallit eða flýit.”  Hon mælti: “Vesǫl erum vér konungs.  Hann er bæði haltr ok ragr.”  Þá mælti Vandráðr: “Eigi mun konungr ragr, en ekki er hann sigrsæll.”  Vandráðr tók síðast laugarnar, en er hann tók dúkinn, þá strauk hann sér á miðjum.  Húsfreyja tók dúkinn ok kippði frá honum.  Hon mælti: “Fátt gott kanntu þér.  Þat er þorparligt at væta allan dúkinn senn.” 
Siden gik de op til Karls gaard, og da tog det paa at lysne;  de gik ind i stuen,  og der var Karl, nys klædt.  Jarlens mænd sagde ham sit erende.  Karl sagde, at de skulde faa mad først, lod sætte bord frem til dem og skaffede dem vand til haandtvæt.  Da kom husfruen ind i stuen og sagde strax:  “Meget underligt er det, at vi ikke faar søvn eller ro i nat for skrig og glam.”  Karl svarer: “Ved du ikke, at kongerne har kjæmpet inat?”  Hun spurgte: “Hvem har seiret?”  Karl svarede: “Nordmændene har faaet seier.”  “Da har vel atter kongen vor flyet,” siger hun.  Karl svarer: “Ikke ved folk det, om han har flyet eller er falden.”  Hun svarede: “Uheldig er vi med konge;  han er baade halt og ræd.”  Da sagde Vandraad: “Ikke er kongen ræd, men seiersæl er han ikke.”  Vandraad tog sidst haandtvæt, og da han tog dugen, tørrede han sig midt paa den.  Husfruen tog dugen og rykkede den fra ham;  hun sagde: “Lidet godt kan du;  det er torperes vis at væde hele dugen med én gang.” Vandraad svarede: “Der kommer jeg da atter, hvor jeg kan tørre mig midt paa dugen.” 
They then went up to Karl’s garth and the day began to brighten.  They went into a room  and there was Karl, just clad.  The jarl’s men told him their business.  Karl said that they should first have food, (547) and he had the table laid before them and got them water to wash themselves.  Then the housewife came into the room and said at once:  “Very strange it is that we got no sleep or rest in the night for shriking and howling”.  Karl answered: “Didst thou not know that the kings have fought in the night?”  She asked: “Who won?”  Karl answered: “The Norsemen have got the victory”.  “Then I suppose our king has fled again”, she said.  Karl answered: “It is not known whether he has fled or is fallen”.  She answered: “Luck-less we are with our king.  He is both halt and afraid”.  Then said Vandrad: “The king is not afraid, but he is not victorious”.  Vandrad washed himself last, and when he took the towel he dried himself with the middle of it.  The housewife took the towel and pulled it from him,  saying: “Thou knowest no manners;  it is the way of simple folk to wet the whole cloth at once”. Vandrad answered: “I shall soon again be able to dry myself with the middle of the towel”. 3  
Síðan tók Karl upp borð fyrir þá, ok settisk Vandráðr í miðju.  Snæddu þeir um hríð, en síðan gengu þeir út.  Var þá hestr búinn ok karlsson at (154) fylgja honum ok hafði hann annan hest.  Ríða þeir brot til skógar, en jarlsmenn gengu til báts síns ok róa út til jarlsskipsins. 
Siden satte Karl frem bord for dem, og Vandraad satte sig i midten.  De fik da mad en stund, men siden gik de ud,  og da stod hesten rede, og Karls søn skulde følge ham og havde en anden hest;  de rider bort til skogen, men jarlens mænd gik til sin baad og roede ud til jarlsskibet. 
Karl then put the table before them and Vandrad sat in the middle.  They then ate for a time and afterwards they went out,  and the horse stood ready and Karl’s son was to follow him on another horse.  They rode away to the wood, and the jarl’s men went to their boat and rowed out to the jarl’s ship. 
LXV. KAPÍTULI [Frá Haraldi konungi] 
65. 
65. [Of King Harald] 
Haraldr konungr ok hans lið rak skammt flóttann, røru síðan aptr til skipanna, þeira er auð váru.  Þá rannsǫkuðu þeir valinn.  Fannsk á konungsskipinu fjǫlði dauðra manna,  en eigi fannsk lík konungs,  en þó þóttusk þeir vita, at hann var fallinn. 
Kong Harald og hans mænd forfulgte kort de flygtende og roede siden tilbage til de skibe, som laa øde;  da ransagede de de faldne,  og paa kongsskibet fandtes en mængde (619,1) døde mænd,  men ikke fandtes kong Sveins lig,  men dog tyktes de at vide, at han var falden. 
King Harald and his men followed the fleeing men but a short way and then they rowed back to the ships which lay empty.  They robbed the fallen,  and on the king’s ship a great number of dead men were found,  but King Swein’s body was not found;  they thought they knew, however, that he was dead. 
Lét þá Haraldr konungr veita umbúnað líkum manna sinna, en binda sár þeira, er þess þurftu.  Síðan lét hann flytja til lands lík Sveins manna en sendi boð bóndum, at þeir skyldi jarða líkin.  Síðan lét hann skipta herfangi.  Hann dvalðisk þar nǫkkura hríð.  Þá spurði hann þau tíðendi, at Sveinn konungr var kominn til Sjálands ok þá var kominn til hans herr sjá allr, er flýit hafði ór orrostu, ok mikit lið annat ok hafði hann ógrynni hers fingit. 
Kong Harald lod stelle om sine mænds lig, men binde deres saar, som trængte det.  Siden lod han flytte Sveins mænds lig til land og sendte bud til bønderne, at de skulde jorde ligene.  Siden lod han skifte hærfanget  og dvælte der nogen tid.  Da spurgte han de tidender, at kong Svein var kommen til Sjæland, og at da var kommet til ham hele hans hær, som havde flyet i slaget, og mange andre mænd, og at han havde faaet en meget stor hær. 
King Harald had the bodies of his own men laid out and the wounds of those who needed it were bound up.  He had the bodies of Swein’s men taken ashore and he sent word to the bonders to bury these bodies.  He had the booty shared out,  and he stayed there for a time.  He then learned the tidings that King Swein had come to Zealand, also that there were come to him all his army which had fled in the battle, besides many other men, and that he had now got a very great host of men. 
LXVI. KAPÍTULI [Gefin grið Finni Árnasyni] 
66. 
66. [Fin Arnason Gets Quarter] 
Finnr jarl Árnason varð handtekinn í orrostu, sem fyrr var ritat.  Hann var leiddr til konungsins.  Haraldr konungr var þá allkátr ok mælti:  “Hér fundumsk vit nú, Finnr, en næst í Nóregi.  Hefir hirðin sú in danska eigi staðit allfast fyrir þér, ok hafa Norðmenn illt at verki, draga þig blindan eptir sér ok vinna þat til lífs þér.”  Þá svarar jarl:  “Mart verða Norðmenn illt at gera ok þat verst allt, er þú býðr.”  Þá mælti Haraldr konungr:  “Viltu nú grið, þóttu sér ómakligr?”  Þá svarar jarl:  “Eigi af hundinum þínum.” 
Finn jarl Arnesøn blev fangen i slaget, som før var skrevet;  han blev leiet frem til kongen.  Kong Harald var da meget lystig og sagde:  “Her mødtes vi to nu, Finn, men sidst i Norge;  hirden den danske har nok ikke staaet fast om dig, og Nordmændene har et slemt arbeide at drage dig, blinde mand, efter sig og gjøre det for at holde dig ilive.”  Da svarer Jarlen:  “Meget ondt faar Nordmænd nu at gjøre; men dog er alt det værst, som du byder.”  Da sagde kong Harald:  “Vil du nu have grid, skjønt du ikke fortjener det?”  Jarlen svarer:  “Ikke af dig, din hund!” 
Finn Arneson the Jarl had been taken prisoner in the battle, as is written above (chapter 63);  he was now led forth to the king.  King Harald was then very happy and said:  “Here we two now meet, Finn, but the last time was in Norway.  The Danish bodyguard did not stand fast enough about thee, and the Norsemen have an awkward job to drag thee, a blind man, after them, and keep thee alive”.  Then the jarl answered:  “Much ill can the Norsemen now do, but worst of all is that which thou biddest”.  Then said King Harald:  “Wilt thou now have peace, although thou dost (548) not deserve it?”  The jarl answered:  “Not from thee, thou hound”. 
Konungr mælti: “Viltu þá, at Magnús, frændi þinn, gefi þér grið?”  Magnús, sonr Haralds konungs, stýrði þá skipi. (155)  Þá svarar jarl: “Hvat mun hvelpr sá ráða griðum?”  Þá hló konungr ok þótti skemmtan at erta hann ok mælti:  “Viltu taka grið af Þóru, frændkonu þinni?”  Þá segir jarl: “Er hon hér?”  “Hér er hon,” segir konungr. 
Kongen sagde: “Vil du da, at din frænde Magnus skal give dig grid?”  Magnus, kong Haralds søn, styrede da et skib.  Da sagde jarlen: “Hvad kan den hvalpen raade for grid?”  Da lo kongen, og tyktes det ham skjemt at erte ham, og han sagde:  “Vil du tage grid af Tora, din frændkone?”  Da sagde jarlen: “Er hun her?”  “Her er hun,” sagde kongen. 
The king said: “Wilt thou then that thy kinsman, Magnus, give thee peace?”  Magnus, King Harald’s son, was then steering a ship.  The jarl said: “How can that whelp decide the giving of peace?”  Then the king laughed, and he thought it a joke to tease him, and he said:  “Wilt thou take peace of Thora, thy kinswoman?”  Then said the jarl: “Is she here?”  “She is here”, said the king. 
Þá mælti Finnr jarl orðskrǫk þat, er síðan er uppi haft, hversu reiðr hann var, er hann fekk eigi stillt orðum sínum:  “Eigi er nú undarligt, at þú hafir vel bitizk, er merrin hefir fylgt þér.”  Finni jarli váru gefin grið, ok hafði Haraldr konungr hann með sér um hríð.  Var Finnr heldr ókátr ok ómjúkr í orðum.  Þá mælti Haraldr konungr:  “Sé ek þat, Finnr, at þú vilt nú ekki þýðask við mik ok við frændr þína.  Vil ek nú gefa þér orlof at fara til Sveins, konungs þíns.”  Jarl svarar: “Þat vil ek þiggja ok því þakksamligar, er ek køm fyrr í brot heðan.” 
Da talte Finn de grove ord, som siden længe mindedes til vidnesbyrd om, hvor vred han var, da han ikke kunde tæmme sig:  “Ikke er det da underligt, at du har bidt vel fra dig, siden mæren fulgte med dig.”  Finn jarl fik grid, og kong Harald havde ham med sig en stund.  Finn var temmelig uglad og umyg i ord.  Da sagde kong Harald:  “Jeg ser det, Finn, at du nu ikke vil blive venner med mig eller med dine frænder;  jeg vil nu give dig orlov at fare til Svein, din konge.”  Jarlen svarer: “Det vil jeg tage imod, og saa (620,1) meget taknemligere, jo før jeg kommer bort herfra.” 
Then Finn spoke those scurvy words which were long afterwards remembered in evidence as to how wrath he was when he could not control himself:  “It is not strange that thou hast bitten well when thy mare follows thee”.  Finn the Jarl got peace, and King Harald had him with him for a time.  Finn was rather unhappy and outspoken.  King Harald then said:  “I see, Finn, that thou wilt not be friends with me or thy kinsmen.  I will now give thee leave to go to Swein thy king”.  The jarl answered: “I will take it, and so much the more thankfully the sooner I get away”. 
Síðan lét konungr flytja ferð jarls upp á land.  Tóku Hallandsfarar vel við honum.  Haraldr konungr helt þá liði sínu norðr í Nóreg,  fór fyrst inn til Óslóar, gaf þá heimleyfi ǫllu liði sínu, því er fara vildi. 
Siden lod kongen Finn føre op paa land;  Hallandsfarerne tog vel imod ham.  Kong Harald seilede da med sin hær nord til Norge;  han fór først til Oslo og gav derpaa hjemlov til alle sine mænd, dem som vilde fare. 
Then the king had Finn taken ashore  and the men of Halland greeted him well.  King Harald then sailed north with his army to Norway.  He went first to Oslo and thereupon he gave all his men who wished it leave to go home. 
LXVII. KAPÍTULI [Frá Sveini konungi] 
67. 
67. [Of King Svein] 
Svá segja menn, at Sveinn konungr sat í Danmǫrk þann vetr ok helt ríki sínu sem áðr.  Hann sendi menn um vetrinn norðr á Halland eptir Karli ok þeim hjónum.  En er þau kómu til konungs, þá kallar hann Karl til sín.  Síðan spurði konungr, ef Karl kenndi hann eða þœttisk sét hafa hann fyrr. 
Saa siger mænd, at kong Svein sad den vinter i Danmark og havde sit rige som før.  Han sendte om vinteren mænd nord til Halland efter Karl bonde og hans kone.  Men da de kom til kongen, kalder han Karl til sig;  siden spurgte kongen, om Karl kjendte ham eller tyktes have seet ham før. 
It is said that King Swein stayed that winter in Denmark and held his kingdom as before.  In the winter he sent men north to Halland for Karl the Bonder and his wife;  and when they came to the king, he called Karl to him.  Then the king asked whether Karl recognised him, or thought he had seen him before. 
Karl svarar: “Kenni ek þik nú, konungr, ok kennda ek þik fyrr, þegar ek sá þik, ok er þat guði at þakka, er þér kom til gagns sá litli forbeini, er ek veitta þér.”  Konungr svarar: “Alla þá daga, er ek lifi síðan, á ek þér at launa.  Nú skal (156) þat it fyrsta, at ek gef þér bú þat á Sjálandi, er þú kýss þér, ok þat með, at ek skal gera þik mikinn mann, ef þú kannt þat með hǫndum hafa.”  Karl þakkaði konungi vel orð sín ok sagði, at – “enn er eptir bœn sú, er ek vil biðja.”  Konungr spurði, hvat þat væri.  Karl segir: “Ek vil biðja þess, at þú, konungr, látir mik hafa með mér konu mína.”  Konungr segir svá: “Þat mun ek þér eigi veita, því at ek skal fá þér miklu betri konu ok vitrari.  En kona þín fari með búkot þat, er þit hafið áðr haft.  Þat mun henni framflutning.” 
Karl svarer: “Jeg kjender dig nu, konge, og jeg kjendte dig før, saasnart jeg saa dig, og jeg maa takke Gud, at den ringe hjælp, som jeg ydede dig, kom dig til gavn.”  Kongen svarer: “Alle de dager, jeg siden lever, har jeg dig at lønne for.  Nu skal det være det første, at jeg giver dig den gaard i Sjæland, som du vælger dig, og det med, at jeg skal gjøre dig til en stor mand, om du kan holde det fast.”  Karl takkede kongen vel for hans ord og sagde, at endnu var det en bøn, som han vilde bede om.  Kongen spurgte, hvad det kunde være.  Karl sagde: “Jeg vil bede om det, konge, at du lader mig have med mig min kone.”  Kongen svarer saa: “Det vil jeg ikke love dig, thi jeg skal skaffe dig en meget bedre og klogere kone;  men din kone kan fare med den smaagaarden, som I før har havt;  det kan hun nære sig med.” 
Karl answered: “I know thee now, king, and I knew thee before as soon as I saw thee, and I may thank God that the little help I gave thee was of use”.  The king answered: “All the days that I live since then I have to reward thee for.  Now the first thing shall be that I will give thee that garth in Zealand which thou wilt choose for thyself, and thereto I shall make thee a great man if thou canst keep it up”.  Karl thanked the king well for his words and said that there was still one boon which he would crave.  The king asked what it might be.  Karl said: “I will ask, king, that thou wilt let me have my wife with me”.  The king answered thus: “That will I not grant thee, for I shall get thee a much better and wiser wife,  and thy wife can go on with the small garth which thou hast had before.  She can support herself by it”. 
Konungr gaf Karli mikit bú ok gǫfugligt, fekk honum gott kvánfang, ok varð hann þá mikill maðr fyrir sér.  Varð þat frægt ok spurðisk víða.  Þat kom norðr í Nóreg. 
Kongen gav Karl en stor og gjæv gaard og skaffede ham et godt giftermaal, og han blev derefter meget til mand for sig.  Det blev kjendt og spurgtes vide;  det kom nord til Norge. 
The king gave Karl a great and noble garth and got him a good match, and after that he became a man of much worth.  This was known and heard of far and wide,  and the news came north to Norway. 
LXVIII. KAPÍTULI [Frá ræðu hirðmanna] 
68. 
68. [Of the Talk of the Court-men] 
Haraldr konungr sat þann vetr eptir Nizarorrostu í Ósló.  Um haustit, er liðit kom sunnan, þá var mikil umrœða ok frásǫgn um orrostu þá, er verit hafði um haustit fyrir Nizi.  Þóttisk hverr sá, er þar hafði verit, nokkut kunna at segja frá.  Þat var eitt sinn, at menn nǫkkurir sátu í undirskemmu einni ok drukku ok váru allmálgir.  Þeir rœddu um Nizarorrostu ok þat með, hverir þaðan hǫfðu borit orðstír mestan.  Þeir urðu allir á eitt sáttir, at engi maðr hefði þar slíkr verit sem Hákon jarl:  – “hann var vápndjarfastr, ok hann var kœnstr, ok hann var gæfumestr,  ok þat varð allt at mestu liði, er hann gerði, ok hann vann sigrinn.”  Haraldr konungr var þar úti í garðinum ok talaði við menn nǫkkura.  Síðan gekk hann fyrir skemmudyrrnar ok mælti:  “Hákon mundi hér nú hverr heita vilja,” ok gekk leið sína. (157) 
Kong Harald sad om vinteren efter Nissaa-slaget i Oslo.  Om høsten, da hæren kom søndenfra, var det mange taler og frasagn om det slag, som havde staaet om høsten udenfor Nissaa,  og tyktes da enhver, som havde været der, at kunne fortælle noget derom.  Det var en gang, at nogle mænd sad i en liden stue og drak og var meget snaksomme;  de talte om Nissaa-slaget og desuden om, hvem som havde havt størst ry derfra.  De blev alle enige om ét, at ingen havde der været (621,1) slig mand, som Haakon jarl;  “han var den vaabendjerveste, og han var den dygtigste, og han var den heldigste,  og det, han gjorde, blev alt til størst hjælp, og han vandt seieren.”  Harald var ude i gaarden der og talte med nogle mænd.  Siden gik han foran døren til stuen og sagde:  “Enhver vilde nu her gjerne hede Haakon,” og gik sin vei. 
The winter after the battle of Nissar King Harald stayed in (549) Oslo.  In the autumn when the army had come from the south there was much talk and many tales about the battle which had taken place in the autumn outside Nissa.  And every man who had been there thought he could say something about it.  Once some men were sitting in a little room drinking and they were very talkative.  They spoke about the battle of Nissa and as to who had the greatest fame therefrom.  They all agreed about one thing, that there had been no other man like Hacon the Jarl;  “he was the boldest of men with weapons, he was the doughtiest and the most fortunate;  what he had done was of the greatest help and he won the victory”.  Harald was outside in the yard talking with some men.  Be then went to the door of the room and said:  “Every man here would like to be called Hacon”, and so he went his way. 
LXIX. KAPÍTULI [Atferð við Hákon jarl] 
69. 
69. [Of the Attempt to Take Earl Hakon] 
Hákon jarl fór um haustit til Upplanda ok var þar um vetrinn í ríki sínu.  Hann var allvinsæll til Upplendinga.  Þat var um várit, er á leið, eitt sinn, er menn sátu við drykkju, at rœtt var enn um Nizarorrostu,  ok lofuðu menn mjǫk Hákon jarl, en sumir tóku eigi síðr aðra til.  En er þeir hǫfðu þat rœtt um hríð, þá svarar maðr einn hverr:  “Vera kann, at fleiri menn hafi djarfliga barzk fyrir Nizi en Hákon jarl, en þó mun sá engi þar verit hafa, er ek hygg, at slíkt happ mun hafa sótt sem hann.” 
Haakon jarl fór om høsten til Oplandene og var om vinteren der i sit rige;  han var meget vennesæl hos Oplændingene.  Da det led paa vaaren, var det en gang, da mænd sad ved drikken, at det atter blev talt om Nissaa slaget,  og mænd lovede meget Haakon jarl, men nogle roste ikke mindre andre.  Men da de havde talt om dette en stund, svarede en mand: “Det kan være, at flere mænd end Haakon jarl har kjæmpet djervt udenfor Nissaa;  men dog kan det ikke have været nogen der, som jeg tror har havt saa stort held med sig, som han.” 
In the autumn Hacon the Jarl went to the Uplands and was in his district in the winter;  he was well beloved by the Uplanders.  Once when spring was passing certain men were sitting at their drink, and the talk was again about the battle of Nissa;  the men praised Hacon the Jarl much, but some praised others no less.  And when they had been talking about it for a while, a man answered:  “It may be that others have fought more boldly at Nissa, but there cannot have been any man there, who, I believe, had such good luck for himself as Hacon”. 
Þeir segja, at þat mundi mest happ hans, er hann hafði rekit á flótta marga af Dǫnum.  Sá sami svarar: “Meira happ var þat, er hann gaf líf Sveini konungi.”  Einn hverr svarar honum: “Þat muntu eigi vita, er þú segir.”  Hann svarar: “Þetta veit ek allgǫrla, því at sá sagði mér sjálfr, er konung flutti til lands.” 
De sagde, at det vel var hans største held, at han havde drevet paa flugt mange af Danerne.  Den samme mand svarer: “Større held var det, at han gav kong Svein livet.”  En anden svarer ham: “Du ved vist ikke det, som du siger.”  Han svarer: “Det ved jeg meget nøie; thi den sagde mig det selv, som flyttede kongen til land.” 
They said that it was surely his greatest luck that he had driven many of the Danes into flight.  The same man answered: “Greater luck it was that he gave King Swein his life”.  Another man answered him: “Thou knowest not of what thou sayest”.  He answered: “This I know very clearly, for the man who took the king ashore told me himself”. 
En þá var sem opt er mælt, at mǫrg eru konungs eyru.  Var konungi þetta sagt ok jafnskjótt lét konungr þegar taka marga hesta ok reið þegar um nóttina með tvau hundruð manna.  Reið hann alla þá nótt ok eptir um daginn.  Þá riðu í mót þeim menn þeir, er fóru út til bœjar með mjǫl ok malt.  Maðr hét Gamall, er í fǫr var með konungi.  Hann reið at einum bóndanum.  Sá var kunningi hans.  Þeir mæltu einmæli. 
Men da var det, som ofte er sagt, at “mange er kongens ører”;  dette blev sagt til kongen, og lige strax lod kongen tage mange hester og red strax om natten bort med 200 mænd;  han red hele den (622,1) nat og den følgende dag.  Da red imod dem nogle mænd, som fór ud til byen med mel og malt.  En mand hed Gamal, som var i færd med kongen;  han red til en af bønderne,  som var hans kjending;  han talte i enrum med ham. 
But then it was, as is often said, that “many are the king’s ears”.  This was told the king and forthwith he got many horses and rode away in the night with two hundred (two hundred and forty) men;  he rode all night and the following day.  Then certain men were riding towards them, who were coming into the town with meat and malt.  There was a man called Gamal who was on this journey with the king;  he rode up to one of the bonders  who was his acquaintance  and he spoke in private with him. 
Segir Gamall: “Ek vil kaupa at þér, at þú ríðir sem ákafligask launstígu þá, er þú veizt skemmsta, ok kom til Hákonar jarls.  Seg honum, at konungr vill drepa hann, því at konungr veit nú, at jarl hefir skotit Sveini konungi á land fyrir Nizi.” 
Gamal sagde: “Jeg vil give dig penger for, at du rider saa voldsomt, du kan, ad de lønstier, som du ved kortest, og kommer til Haakon jarl;  sig ham, at kongen vil dræbe ham, thi kongen véd nu, at jarlen har hjulpet kong Svein iland udenfor Nissaa.” 
Gamal said: “I will give thee money to ride as fast as thou canst on the lone ways which thou knowest to be the shortest and to go to Hacon the Jarl;  tell him that the king will slay him, for he knows now that the jarl helped King Swein to get ashore at Nissa”. 
Kaupa þeir saman.  Reið sá bóndi ok kom til jarls,  sat hann þá ok drakk ok var eigi sofa genginn.  En er bóndi hafði sagt sín ørendi, stóð jarl þegar upp ok allir hans menn.  Lét jarl flytja (158) í brot lausafé sitt allt af bœnum til skógar.  Váru ok brottu menn allir af býnum um nóttina, þá er konungr kom.  Dvalðisk hann þar um nóttina, en Hákon jarl reið leið sína ok kom fram austr í Svíaveldi til Steinkels konungs ok dvalðisk með honum um sumarit. 
De aftalte dette sammen.  Bonden red og kom til jarlen;  han sad da og drak og var ikke gaaet at sove.  Men da bonden havde sagt sit erende, stod jarlen strax op og alle hans folk.  Jarlen lod flytte alt sit løsøre bort fra gaarden til skogen;  ogsaa alle hans folk var borte fra gaarden om natten, da kongen kom.  Han dvælte der om natten, men Haakon jarl red sin vei og kom frem øster i Sveavælde til kong Steinkel og dvælte hos ham om sommeren. 
They arranged this together,  and then the bonder rode and came to the jarl,  who was sitting drinking and had not gone to bed.  And when the bonder had told him his message, the jarl and all his folk straightway (550) stood up.  The jarl had all his wealth moved away from the garth out to the wood,  and all the jarl’s men had left the garth when the king came.  He stayed there during the night, and Hacon the Jarl rode on his way and came forth in the east to Sweden to King Steinkel, with whom he stayed during the summer. 
Haraldr konungr snøri síðan aptr út til býjar.  Fór konungr um sumarit norðr til Þrándheims.  Dvǫldusk þar um sumarit, en fóru aptr um haustit austr í Vík. 
Kong Harald vendte siden om igjen ud til byen;  om sommeren fór kongen nord til Trondhjem  og dvælte der, men fór om høsten atter øster i Viken. 
King Harald afterwards turned back to the town,  and in the summer he went north to Trondheim  and stayed there, but in the autumn he went back east to the Vik. 
LXX. KAPÍTULI [Frá Hákoni jarli] 
70. 
70. [Of Earl Hakon] 
Hákon jarl fór þegar um sumarit aptr til Upplanda, er hann spurði, at konungr var norðr farinn,  dvalðisk þar til þess, er konungr kom norðan.  Síðan fór jarl austr í Vermaland ok dvalðisk þar lengi um vetrinn.  Veitti Steinkell konungr jarli þar yfirsókn.  Hann fór um vetrinn, er á leið, vestr á Raumaríki,  ok hafði hann lið mikit, er Gautar ok Vermir hǫfðu fengit honum.  Þá tók hann landsskyldir sínar ok skatta af Upplendingum, þá er hann átti.  Síðan fór hann austr aptr til Gautlands ok dvalðisk þar um várit.  Haraldr konungr sat um vetrinn í Ósló ok gerði menn sína til Upplanda at heimta þar skatta ok landskyldir ok konungs sakeyri.  En Upplendingar segja svá, at þeir myndi greiða allar skyldir, þær er þeir ætti at greiða, ok fá í hendr Hákoni jarli, meðan hann var á lífi ok hann hafði ekki fyrirgǫrt sér eða ríki sínu,  ok fekk konungr þaðan engar landskyldir á þeim vetri. 
Haakon jarl fór om sommeren tilbage til Oplandene, saasnart han spurgte, at kongen var faret nord;  han dvælte der, indtil kongen kom sydover.  Siden fór jarlen øster i Vermeland og dvælte der længe om vinteren;  kong Steinkel gav jarlen styrelsen der.  Han fór om vinteren, da det led paa, vester paa Raumarike,  og havde han da mange mænd, som Gauterne og Vermerne havde givet ham.  Da tog han sine landskylder og de skatter af Oplændingene, som han havde at kræve.  Siden fór han tilbage øster til Gautland og dvælte der om vaaren.  Kong Harald sad om vinteren i Oslo og sendte sine mænd til Oplandene, at kræve der skatter og landskylder og kongens sagøre.  Men Oplændingene sagde saa, at de vilde udrede alle skylder, som de havde at udrede, og give dem i Haakon jarls haand, saalænge han var ilive og ikke havde forbrudt sit liv eller rige;  og kongen fik ikke nogen landskyld derfra den vinter. (623,1) 
In the summer Hacon the Jarl went back to the Uplands, as soon as he heard that the king had gone north.  There he stayed till the king came south.  Then the jarl went east into Varmland and stayed there for a long time during the winter;  King Steinkel gave the rule of that district to the jarl.  When winter was passing, the jarl went west into Raumarik;  and he had many men whom the Gauts and Varmlanders had given him.  He took the land dues and taxes which he had to take from the Uplanders.  Then he went back east to Gautland and stayed there during the spring.  King Harald stayed in Oslo during the winter, and he sent men to the Uplands to demand the taxes and land dues and the king’s fines.  But the Uplanders said that they would pay all the dues they had to pay, and that they would hand them over to Hacon the Jarl as long as he was alive and had not forfeited his life or his jarldom;  and so the king got no land dues from the Uplands that winter. 
LXXI. KAPÍTULI [Sætt Haralds konungs ok Sveins konungs] 
71. 
71. [Agreement Between King Harald and King Svein] 
Þann vetr fóru boð ok sendimenn milli Nóregs ok Danmerkr ok var þat í bundit, at hvárirtveggju, Norðmenn ok Danir, vildu gera frið milli sín ok sætt (159) ok báðu konunga til þess,  ok fóru þær orðsendingar heldr líkliga til sætta,  ok kom svá, at lykðum, at sættarfundr var stefndr í Elfi milli Haralds konungs ok Sveins konungs.  En er várar, samnar hvárrtveggi konunga liði miklu ok skipum til þessarar ferðar, 
Den vinter fór det bud og sendemænd mellem Norge og Danmark, og var det knyttet dertil, at baade Nordmænd og Daner vilde gjøre fred og forlig mellem sig og bad kongerne derom.  Og ordsendingene tegnede sig meget nær til fred,  og det blev enden derpaa, at et forligsmøde blev aftalt i Elven mellem kong Harald og kong Svein.  Men da det blev vaar, samlede begge konger mange mænd og skibe til denne færd. 
That winter word and messengers went between Norway and Denmark, and it was agreed that both Norsemen and Danes should make peace and terms between themselves, and they bade the kings do this.  The messengers seemed anxious to conclude peace,  and the end of it was that a peace meeting was arranged by the Elv between King Harald and King Swein.  And when spring came, both kings gathered many ships and men for the journey. 
ok segir skáldit í einum flokki frá ferð þeira konunganna: 
Og det siger en skald i en “flokk” om deres færd: 
And in a flokk some scald says this about the journey: 
138. Norðr lykr gramr, sás gerðir
grund, frá Eyrarsundi,
hrafngœlir sparn hæli
hǫfn, langskipa stǫfnum.
Rista gulli glæstir
gjálfr, en hlýður skjálfa,
hvasst und her fyr vestan
Hallandi framm brandar. 
Gramen, som om grunden
gjærder, fra Øresund nordover
lukker med langskibsstavner
landet (han fór til havnen).
Stavner, af guldet straalende,
stryger paa havet fremad
hvast vestenfor Halland
med hæren, og kjølene skjælver. 
The grim man who guards the land
Locks up his realm with longships
From the Sound to the north.
He went to the haven,
The stems gleaming with gold.
They cut through the sea
Eagerly west of HaIland;
The spray boards quivered. 
139. Gerðir opt fyr jǫrðu
eiðfastr Haraldr skeiðum.
Sveinn skerr ok til annars
eysund konungs fundar.
Út hefra lið lítit
lofsnjallr Dana allra,
hinn es hvern vág sunnan,
hrafngrennir, lykr stǫfnum. 
Edfaste Harald! Du ofte
jorden gjærded’ med skibe.
Ogsaa Svein gjennem sundene
seiled’ til møde med kongen.
Den lovsæle ravne-mætter,
som lukker hver vaag med stavner,
har ude en yrende hær
af alle Daner sydfra. 
Oath-fast Harald! Thou oft
Didst gird the land with ships.
Swein, too, through the sounds
Didst sail to meet the king.
The high-praised raven-feeder
Who locked up every inlet with stems
Had out a mighty host
Of all the Danes from the south. 
Hér segir þat, at konungar þessir halda stefnulag, þat (160) er gǫrt var milli þeira, ok koma þeir báðir til landamæris, svá sem hér segir: 
Her siges det, at disse konger holdt den aftale om en stævne, som var gjort mellem dem, og de kom begge til landemerket. Saa som her siges: 
Here it should be said that these kings kept the arrangement to (551) meet which was made between them and they both came to Land’s End, even as it is said: 
140. Sýstuð suðr, þars æstu,
snjallr gramr, Danir allir.
Enn sér eigi minni
efni mæltrar stefnu.
Sveinn tekr norðr at nenna
nær til landamæris,
varð fyr víðri jǫrðu
vindsamt, Harald finna. 
Snilde Gram, du seiled’
syd atter til stævnen,
som alle Daner ønskede
(emnet var ikke mindre).
Svein farer nu nordover
nær til landemerket
for Harald at møde (slidsomt
at seile langs landet var det). 
Kind leader, thou didst sail
South again to the meeting,
Which all the Danes wished;
The matter was important.
Swein now went north
Near to Land’s End
To meet Harald. Hard
It was to sail along the coast. 
En er konungarnir fundusk, tóku menn at rœða um sættir konunganna,  en þegar þat var í munni haft, þá kærðu margir skaða sinn, er fengit hǫfðu af hernaði, rán ok mannalát. 
Men da kongerne mødtes, tog man til at tale om forlig mellem kongerne.  Men saasnart dette var kommet paa tale, klagede mange over den skade, de havde faaet af hærfærd, ran og mandefald; 
And when the kings met, men began to talk about the terms between the kings.  And as soon as they fell to talk, many complained over the scathe they had got from warring, robbery and loss of life. 
Var þat langa hríð, svá sem hér segir: 
og det holdt de længe paa med, saa som her siges: 
They kept on for a long time, even as it is said here: 
141. Telja hǫ́tt, es hittask,
hvartveggja mjǫk, seggir,
orð, þaus angra fyrða
allmjǫk, búendr snjallir. (161)
Láta þeir, es þræta,
þegnar, allt í gegnum,
svellr ofrhugi jǫfrum,
eigi brátt við sǫ́ttum. 
De snilde bønder siger
slige ord høilydt,
som, naar mændene mødes,
mest ærgrer de andre.
Mænd, som trætter om alting,
ikke synes at ville
snart søge forlig
(fyrsternes overmod voxer). 
The brisk bonders said
Such words loudly
Even such as, when men meet,
Most anger the others.
Men who quarrelled about everything
Did not seem to want
To seek an early peace.
The wrath of the princes grew. 
142. Ofreiði verðr jǫfra
allhætt, ef skal sættask.
Menn, þeirs miðla kunnu,
mǫ́l ǫll vega í skǫ́lum.
Dugir siklingum segja
slíkt allt, es her líkar.
Veldr, ef verr skulu hǫlðar
vilji girndar því, skiljask. 
Fyrsternes vrede blir farlig,
hvis forlig skal voves.
Mændene, de som kan mægle,
maa alt veie i skaaler.
Det sømmer konger at sige
sligt alt, som hæren liker.
Ond vilje det volder, om bønder
i værre stilling stilles. 
The wrath of the princes would be perilous
If peace was in sight.
The men who made peace
Had to weigh all in the scales.
It suited the kings to say
All such as the armies like.
Ill would result if the bonders
Were left in a worse position. 
Síðan áttu hlut í inir beztu menn ok þeir, er vitrastir váru.  Gekk þá saman sætt konunga með þeim hætti, at Haraldr skyldi hafa Nóreg, en Sveinn Danmǫrk til þess landamæris, sem at fornu hafði verit milli Nóregs ok Danmerkr.  Skyldu hvárigir ǫðrum bœta.  Skyldi þar hernaðr leggjask, sem hafizk hafði, en sá hafa happ, er hlotit hafði.  Sá friðr skyldi standa, meðan þeir væri konungar.  Sú sætt var eiðum bundin. 
Siden lagde de bedste og viseste mænd sig imellem,  og det kom da forlig istand mellem kongerne paa den vis, at kong Harald skulde have Norge, men Svein Danmark til det landemerke, som tilforn havde været mellem Norge og Danmark; (624,1)  ingen af dem skulde give bøder til den anden;  der, hvor det var herjet, skulde man finde sig deri, og den, som havde faaet hærfang, have det.  Den fred skulde staa, saalænge de var konger.  Dette forlig blev bundet med eder. 
After this the best and wisest men came together and a peace was made between the kings in this wise;  King Harald was to have Norway, and Swein Denmark up to the landmarks which had been between Norway and Denmark from former times;  neither of them was to pay fines to the other;  where it had been harried they should take it as they found it, and he who had got the booty should keep it.  This peace was to hold as long as they were kings.  The treaty was bound with oaths, 
Síðan seldusk konungarnir gíslar, svá sem hér segir: 
Siden gav kongerne hinanden gisler, saa som her siges: 
and then the kings gave each other hostages, as is told here: 
143. Hitt hefi ek heyrt, at setti
Haraldr ok Sveinn við meinum,
guð sýslir þat, gísla
glaðr hvárrtveggi ǫðrum. (162)
Þeir haldi svá sœrum,
sǫ́tt lauksk þar með vǫ́ttum,
og ǫllum frið fullum,
ferð at hvǫ́rgi skerði. 
Hørt jeg har, at glade
Harald og Svein begge
(Gud virker det) gisler
gav til hinanden.
Holde de saa sine eder
(endtes der alt med vidner)
og hele freden den fulde,
at folkene ikke den bryder. 
I have heard that gladly
Did both Harald and Swein
Give hostages one to the other;
God brought it about.
May they keep their oaths
And fully hold their peace.
Nobody can break the treaty;
It was sealed by witnesses. 
Haraldr konungr helt liði sínu norðr í Nóreg, en Sveinn konungr fór suðr til Danmarkar. 
Kong Harald seilede med sine mænd nord i Norge, men kong Svein fór syd til Danmark. 
King Harald sailed north to Norway with his men and King Swein went south to Denmark. 
LXXII. KAPÍTULI [Orusta Haralds konungs ok Hákonar jarls] 
72. 
72. [King Harald’s Battle with Earl Hakon] 
Haraldr konungr var í Víkinni um sumarit, en hann gerði menn sína til Upplanda eptir skyldum ok skǫttum, er hann átti þar.  Þá gerðu bœndr þar engan greiða á ok kváðusk mundu láta bíða allt þar Hákonar jarls, ef hann kvæmi til þeira.  Hákon jarl var þá uppi á Gautlandi ok hafði lið mikit. 
Kong Harald var i Viken om sommeren; men han sendte sine mænd til Oplandene efter de skylder og skatter, som han havde der.  Da gjorde bønderne der ingen greie paa det, men sagde, at de vilde lade alt bie paa Haakon jarl, om han kom til dem.  Haakon jarl var da oppe i Gautland og havde en stor hær. 
King Harald was in the Vik in the summer and he sent his men to the Uplands for the dues and taxes which he had there.  The bonders made no payment, but said that they would let everything wait for Hacon the Jarl if he came to them.  Hacon the Jarl was then up in Gautland with a great army. 
En er á leið sumarit, helt Haraldr konungr suðr til Konungahellu.  Síðan tók hann léttiskip ǫll, þau er hann fekk, ok helt upp eptir Elfinni.  Lét hann draga af við forsa ok flutti skipin upp í vatnit Væni.  Síðan røri hann austr yfir vatnit, þar sem hann spurði til Hákonar jarls. 
Men da det led paa sommeren, seilede kong Harald syd til Konungahella.  Siden tog han alle lette skibe, som han fik fat i, og styrede op efter Elven,  lod dem drage af ved fossene og flyttede skibene op i vandet Væner.  Siden roede han øst over vandet, der hvor han spurgte til Haakon jarl. 
When summer was passing, King Harald sailed south to Konungahella.  He then took all the light ships he could get hold of and sailed up along the Elv.  He had them drawn off the water near the waterfalls and so he brought his ships (552) up into Lake Vaner.  He then rowed east across the lake to where he had heard Hacon the Jarl was. 
En er jarl fekk njósn af fǫrum konungs, þá sótti hann ofan af landi ok vildi eigi, at konungr herjaði á þá.  Hákon jarl hafði lið mikit, er Gautar hǫfðu fengit honum. 
Men da jarlen fik nys om kongens færd, søgte han ned fra landet og vilde ikke, at kongen skulde herje paa dem.  Haakon jarl havde en stor hær, som Gauterne havde givet ham. 
And when the jarl got news of the king’s journey, he came down from the land and would not that the king should harry there.  Hacon the Jarl had a great army which the Gauts had given him. 
Haraldr konungr lagði skipum sínum upp í móðu nǫkkura.  Síðan réð hann til landgǫngu, en hann lét eptir sumt liðit at gæta skipa.  Konungr sjálfr reið ok sumt liðit, en miklu fleira gekk.  Þeir áttu at fara yfir skóg nǫkkurn, ok þar váru fyrir þeim kjarrmýrar nǫkkurar ok þá enn holt.  En er þeir komu upp á holtit, þá sá þeir lið (163) jarls.  Var þá mýrr ein milli þeira.  Fylkðu þá hvárirtveggju.  Þá mælti konungr, at lið hans skyldi sitja uppi á bakkanum  – “Freistum fyrst ef þeir vilji á ráða.  Hákon er óbilgjarn,” segir hann. 
Kong Harald lagde sine skibe op i en aamunding;  siden gjorde han landgang, men lod nogle af sine mænd efter for at vogte skibene.  Kongen selv og nogle af mændene red, men meget flere gik.  De havde at fare over en skog, og derefter havde de foran sig nogle myrer med smaabusker paa, og (625,1) saa fremdeles et holt;  men da de kom op paa holtet, saa de jarlens hær;  det var da en myr mellem dem.  Da fylkede begge hærer.  Da sagde kong Harald, at hans mænd skulde sidde oppe paa bakken:  “Lad os først friste, om de vil falde over os;  Haakon har ikke lyst til at vente,” sagde han. 
King Harald brought his ships into a river mouth;  he then made a landing but left some of his men behind to watch the ships.  The king himself and some of his men rode, but many others went on foot.  They had to go through a wood and thereafter they had before them certain marshes overgrown with brushwood, and then a holt.  When they came up to the holt they saw the jarl’s army,  but there was still a marsh between them.  Both armies then drew up their lines.  King Harald said that his men should first sit up on the bank:  “Let us first try and see if they will fall on us;  Hacon has no wish to wait”, he said. 
Frost var veðrs ok snjádrif nǫkkut.  Sátu þeir Haraldr undir skjǫldum sínum,  en Gautar hǫfðu lítt klæðzk, ok gerði þeim svalt.  Jarl bað þá bíða þess, er konungr gengi at ok þeir stœði allir jafnhátt.  Hákon jarl hafði merki þau, er Magnús konungr Óláfsson hafði átt. 
Det var frostveir og noget snedrive,  og Haralds mænd sad under sine skjolde;  men Gauterne havde ikke klædt sig godt, og det blev koldt for dem.  Jarlen bad dem bie, indtil kongen gik imod dem og de kunde alle staa lige høit.  Haakon jarl havde det merke, som kong Magnus Olavsøn havde eiet. 
It was frosty weather and some drifting of snow,  and so Harald’s men sat under their shields;  but the Gauts were not clad so well and it was cold for them.  The jarl bade them wait until the king went against them and they might all stand on high ground.  Hacon the Jarl had the standard which King Magnus Olavson had owned. 
Lǫgmaðr Gauta hét Þorviðr.  Hann sat á hesti ok var bundinn taumrinn við hæl einn, er stóð í mýrinni.  Hann talaði ok mælti:  “Þat veit guð, at vér hǫfum hér lið mikit ok helzti frœkna menn.  Látum þat spyrja Steinkel konung, at vér veitim vel lið þessum góða jarli.  Veit ek þat, þótt Norðmenn leiti á oss, at vér tǫkum øruggt í mót þeim.  En ef ungmennit skjalar ok vill eigi bíða, þá rennum eigi lengra en hér til bekksins.  En ef meirr skjalar ungmennit, sem ek veit, at eigi mun vera, þá rennum eigi lengra en hér til haugsins.” 
Gauternes lagmand hed Torvid;  han sad paa en hest, og dens tømme var bundet til en stolpe, som stod i myren.  Han talte og sagde:  “Det ved Gud, at vi har her en stor hær og meget modige mænd;  lad nu ikke kong Steinkel spørge det, at vi ikke hjælper denne gode jarl vel.  Jeg ved det, at om Nordmændene søger imod os, vil vi staa fast imod dem;  men hvis ungfolket vakler og ikke vil bie, saa lad os ikke rende længere end her til bækken,  og hvis ungfolket fremdeles vakler, som jeg ved ikke vil hænde, saa lad os ikke rende længere end her til haugen.” 
The Gaut’s lawman was called Torvid  and he was sitting on a horse, whose reins were fastened to a stoop which stood in the marsh.  He spoke and said:  “God knows that we have here a great host and very brave men.  Let not King Steinkel learn that we did not help the goodjarl well.  I know that if the Norsemen fall on us we shall stand up to them,  but if the young men falter and will not wait, let us not run nearer than this beck;  and if the young folk still waver, as I do not know will happen, let us go no nearer than to that howe”. 
Í því bili hljóp upp herr Norðmanna ok œpði heróp ok bǫrðu á skjǫldu sína.  Tók þá Gautaherr at œpa.  En hestr lǫgmanns hnykkir svá fast, er hann fældisk við herópit, at hællinn gekk upp ok hrøkkði honum um hǫfuð, lǫgmanninum.  Hann mælti: “Skjót allra Norðmanna armastr.”  Hleypði lǫgmaðrinn þá í brot.  Haraldr konungr hafði áðr sagt liði sínu svá:  “Þótt vér gerim brak ok óp um oss, þá gǫngum vér eigi fyrir bakkann, fyrr en þeir koma hér at oss.”  Ok gerðu þeir svá. 
I det samme løb Nordmændenes hær op, raabte hærraab og slog paa sine skjolde;  da tog ogsaa Gauternes hær at raabe;  men lagmandens hest rykkede saa sterkt i tømmen, da den blev ræd ved hærraabet, at stolpen gik op og fór forbi lagmandens hoved;  han raabte: “For en ulykke, som du skyder, Nordmand!”  Da red lagmanden bort.  Kong Harald havde forud sagt til sine mænd dette:  “Om vi end gjør brag og raab om os, saa lad os ikke gaa ned for bakken, før end de kommer hid til os”;  og saa gjorde de. 
At the same moment the Norse army rushed up, shout- ing their war cry and striking on their shields.  The Gauts’ army also began to shout  and the lawman’s horse tugged so strongly at his reins when he was frightened by the shouting that the stoop came up and flew past the lawman’s head;  he shouted: “An unlucky shot, thou Norseman!”  The lawman then rode away.  King Harald had beforehand said this to his men:  “Even though we make a din and shout, let us not go down the bank ere they come to us here”,  and so they did. 
En þegar er herópit kom upp, þá lét jarl fram bera sitt merki,  en er þeir komu undir bakkann þá steyptisk konungsliðit ofan á þá.  Féll þá þegar (164) sumt lið jarls, en sumt flýði.  Norðmenn ráku flóttann eigi langt, því at kveld var dags.  Þar tóku þeir merki Hákonar jarls ok slíkt af vápnum ok klæðum sem þeir fengu. 
Men saasnart hærraabet kom op, lod jarlen sit merke bære frem;  men da de kom under bakken, styrtede kongsmændene ned paa dem,  og da faldt strax nogle af jarlens mænd og nogle flyede.  Nordmændene drev ikke de flygtende langt, thi det var sent paa dagen.  Der tog de Haakon jarls merke og saa meget af vaaben og klæder, som de fik fat i. 
But as soon as the war cry arose, the jarl had his standard borne forth,  and when they came under the bank, the king’s men fell upon them  and some of the jarl’s men straightway fell, whilst others fled.  The Norsemen did not drive the fleeing men far, for it was late in the day.  They took Hacon the Jarl’s standard and as many weapons and clothes as they could get hold of. 
Konungr lét bera fyrir sér bæði merkin, er hann fór ofan.  Þeir rœddu með sér, hvárt jarl mundi fallinn.  En er þeir riðu ofan um skóginn, þá mátti einn ríða jafnfram.  Maðr hleypði um þvera gǫtuna ok lagði kesju í gǫgnum þann, er bar merki jarls.  Hann grípr merkistǫngina ok hleypði annan veg í skóginn með merkit.  En er konungi var þat sagt, þá mælti hann:  “Lifir jarl! Fái mér brynju mína.”  Ríðr konungr þá um nóttina til skipa sinna.  Mæltu margir, at jarl hefði hefnt sín. 
Kongen lod begge merker bære foran sig, da han fór ned.  De talte mellem sig om, hvorvidt jarlen var falden;  men da de (626,1) red ned gjennem skogen, da kunde bare én ride frem ad gangen.  En mand red tvers over veien og stak et spyd gjennem ham, som bar jarlens merke;  han griber merkestangen og rider en anden vei i skogen med merket.  Men da det blev sagt kongen, raabte han:  “Jarlen lever! Giv mig min brynje!”  Kongen rider da om natten til sine skibe;  mange sagde, at jarlen havde hævnet sig. 
The king had both standards borne before him when he went down.  They talked amongst (553) themselves as to whether the jarl was fallen,  but when they rode through the wood, they could only ride forth one at a time.  A man rode across the path and thrust a spear through him who bore the jarl’s standard;  he grabbed the pole and rode another way through the wood with the standard.  And when this was told the king, he shouted:  “The jarl is alive! Give me my brynie!”  In the night the king rode to his ships  and many said that the jarl had avenged himself. 
Þjóðólfr kvað þá: 
Da kvad Tjodolv: 
Then Tjodolv quoth: 
144. Ǫld es, sús jarli skyldi
ógnteitum lið veita,
sterkr olli því stillir,
Steinkels gefin helju.
En þvít illa reyndisk
afls vǫ́n þaðan hǫ́num,
fyrir lét Hǫ́kon hǫrfa
hvatt, segr hinn, es þat fegrir. 
Steinkels mænd, som styrke
stridsglade jarl skulde,
(det voldte den sterke konge)
vist til Hel har faret.
Men den, som vil bedre sagen,
siger, at Haakon maatte
hastig fly, fordi haabet
om hjælp derfra blev skuffet. 
Steinkel’s men, who should have
Strengthened the war-glad jarl,
Have certainly gone to Hel.
The strong king brought this about.
He who will have a better case
Says that Hacon had
To flee hastily, for help
From there was hopeless. 
Haraldr konungr var þá nótt at skipum sínum, þat sem eptir var,  en um morguninn, er ljóst var, þá var íss lagðr allt um skipin svá þykkr, at ganga mátti umhverfis skipin.  Þá bað konungr sína menn, at þeir skyldi hǫggva ísinn frá skipunum ok út í vatnit.  Gengu menn þá til (165) ok réðu á íshǫggvit.  Magnús, sonr Haralds konungs, stýrði skipi því, er neðast lá í móðunni ok næst út vatninu.  En er menn hǫfðu mjǫk út hǫggvit ísinn, þá hljóp maðr út eptir ísinum, þar til er hǫggva skyldi, ok lét síðan sem óðr væri ok galinn, at íshǫggvinu.  Þá mælti maðr: “Nú er enn sem optar, at engi er jafnliðgóðr, hvar sem hann gengr til, sem hann Hallr Koðránsbani.  Sjá nú, hversu hann høggr ísinn.” 
Kong Harald var paa sine skibe den del af natten, som var igjen;  men om morgenen, da det var lyst, da havde is lagt sig om skibene saa tykt, at man kunde gaa rundt om skibene.  Da bad kongen sine mænd, at de skulde hugge isen fra skibene og ud i vandet;  mændene gik til og gav sig til at hugge isen.  Kong Haralds søn Magnus styrede det skib, som laa nederst i aamundingen og nærmest ud til vandet.  Men da mændene havde næsten hugget isen ud, løb det en mand ud efter isen til det sted, hvor man skulde hugge, og holdt siden paa med at hugge isen, som han var gal og rasende.  Da sagde en mand: “Nu er det atter som oftere, at ingen er det saa god hjælp i, hvad han nu gaar til, som han Hall Kodraansbane;  se nu, hvorledes han hugger isen.” 
King Harald was on his ships during that part of the night which was left.  But in the morning when it was light, there was ice all about so thick that one could walk round the ships.  The king then bade his men break up the ice from the ships to the open water.  The men went and fell to striking the ice.  King Harald’s son Magnus steered the ship which was in the lower part of the river, nearest the lake.  And when the men had almost broken up the ice, a man ran out along the ice to the spot where they were to break it up, and he then began to strike the ice as if he were mad and frantic.  Then a man said: “Once again it is as often before that no one is of such help in whatever he undertakes as Hall Kodransbane;  see now how he is striking the ice”. 
En maðr sá var á skipi Magnúss, er Þormóðr hét Eindriðason,  en er hann heyrði nefndan Koðránsbana, þá hljóp hann at Halli ok hjó hann banahǫgg.  Koðrán var Guðmundarson, Eyjólfssonar, en Valgerðr var systir Guðmundar, móðir Jórunnar, móður Þormóðar.  Þormóðr var veturgamall, þá er Koðrán var veginn, ok hafði hann aldri sét Hall Ótryggsson fyrr en þá. 
Men den mand var paa Magnus’s skib, som hed Tormod Eindridesøn;  men da han hørte nævnt “Kodraansbane”, da løb han til Hall og huggede ham banehugg.  Kodraan var søn af Gudmund Eyjolvsøn, men Gudmunds søster Valgerd var moder til Jorunn, Tormods moder.  Tormod var vintergammel, da Kodraan blev dræbt, og han havde aldrig seet Hall Utryggsøn før end nu. 
And there was on Magnus’ ship a man called Tormod Eindridason;  and when he heard Kodransbane mentioned, he ran up to Hall and struck him a death blow.  Kodran was the son of Gudmund Eyolfson, and Gudmund’s sister Valgerd was the mother of Jorunn, Tormod’s mother.  Tormod was one year old when Kodran was slain and he had never seen Hall Otryggson before this. 
Þá var ok íssinn út hǫggvinn í vatnit, ok lagði Magnús sitt skip út í vatnit ok tók þegar til segls ok sigldi vestr yfir vatnit,  en konungs skip lá innast í vǫkinni, ok komst hann seinst út.  Hallr hafði verit í sveit konungs ok honum allkærr,  ok var hann inn reiðasti.  Konungr kom síð til hafnar.  Hafði Magnús þá skotit vegandanum í skóg ok bauð boð fyrir hann,  en við sjálft var, at konungr mundi ganga at þeim Magnúsi, áðr vinir þeira komu til ok sættu þá. 
Da var ogsaa isen hugget ud til vandet, og Magnus lagde sit skib ud i vandet, gik strax under seil og seilede vester over vandet.  Men kongens skib laa inderst i vaaken, og han kom senest ud.  Hall havde været i kongens følge og var ham meget kjær;  og han blev meget vred.  Kongen kom sent til havnen;  Magnus (627,1) havde da hjulpet drabsmanden til skogen og bød bod for ham;  men det var nær ved, at kongen vilde gaa imod Magnus og hans folk, indtil begges venner kom til og fik dem forligte. 
The ice was then broken up to the open water and Magnus took his ship into the lake, got straightway under sail and sailed west over the lake.  But the king’s ship lay innermost in the creek and he was the last to come out.  Hall had been in the king’s following and was very dear to him;  the king was very wroth.  He was late coming to the haven,  and by that time Magnus had helped the murderer to the woods and offered fines for him.  But the king was very nearly attacking Magnus and his men, until the friends of both came and made terms between them. 
LXXIII. KAPÍTULI [Brennd Upplǫnd] 
73. 
73. [Of King Harald] 
Vetr þenna fór Haraldr konungr upp á Raumaríki ok hafði lið mikit.  Bar hann sakar á hendr bóndum, þær, at þeir hefði haldit fyrir honum skyldum ok skǫttum, en eflt fjandmenn hans til ófriðar við hann.  Hann lét taka bœndr, hamla suma, suma drepa, en marga ræna aleigunni.  Þeir flýðu, er því komu við. (166)  Allvíða lét hann brenna herǫðin ok gerði aleyðu. 
Denne vinter fór kong Harald op paa Raumarike og havde en stor hær;  han bar de sager op imod bønderne, at de havde holdt tilbage for ham skylder og skatter, men styrket hans fiender til ufred med ham;  han lod tage bønderne, lemlæste nogle, dræbe andre, men rane mange for alt deres gods.  De flyede, som kunde komme til;  meget vide lod han brænde herredene og lagde dem øde. 
This winter King Harald went up into Raumarik and he had a great army.  He brought these matters before the bonders, that they had withheld from him his dues and taxes and had strengthened (554) his foes in their enmity to him;  he had the bonders taken, some maimed, some slain and many robbed of all their goods.  Those who could fled.  He had the districts burned far and wide and laid them waste. 
Svá segir Þjóðólfr: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus quoth Tjodolv: 
145. Tók Holmbúa hneykir
harðan taum við Rauma.
Þar hykk fask ens frœkna
fylking Haralds gingu.
Eldr var gǫrr at gjaldi.
Gramr réð, en þá téði
hǫ́r í hóf at fœra
hrótgarmr búendr arma. 
Øboers øder tunge
tømmer lagde paa Raumer.
Haralds fylking fremad
fast gik der, tror eg.
Ild blev givet i gjengjæld;
gramen raaded’, men høie
lue der maatte lede
til lydighed fattige bønder. 
The destroyer of the isle-dwellers laid
Heavy bonds on the Raumalanders.
Harald’s war lines went forth
Quickly there, as I believe.
Fire was given in return;
The grim man planned it,
The high fires must lead
The poor bonders to lealty. 
Síðan fór Haraldr konungr upp á Heiðmǫrk ok brenndi þar ok gerði þar hervirki eigi minna en hizug.  Þaðan fór hann út á Haðaland ok út á Hringaríki, brenndi þar ok fór allt herskildi. 
Siden fór kong Harald op paa Hedemarken og brændte der og gjorde der ikke mindre hærverk end hist.  Derfra fór han til Hadeland og ud paa Ringerike, brændte der og fór overalt med hærskjold. 
After this King Harald went up to Hedemark and burned there and made no less havoc than in the other places.  From there he went to Hadeland and so out to Ringerik where he burned and went forth with the shield of war. 
Svá segir Þjóðólfr: 
Saa siger Tjodolv: (628,1) 
Tjodolv said: 
146. Gagn brann greypra þegna.
Glóð varð fǫst í tróði.
Laust hertoga hristir
Heina illum steini.
Lífs bǫ́ðu sér lýðir.
Logi þingaði Hringum
nauðgan dóm, áðr næmisk
niðrfall Hǫ́olfs galla. 
De grummes gaarder brændte,
gløden lued’ i taget.
Høvdingers herre rammed’
Heiner med onde stener.
Om livet bad de lidende;
luen bragte Ringerne
saa haard en skade, inden
ilden kunde stanses. 
The warriors’ homesteads burned;
The glow shone up from the thatch.
The lord of the chieftains struck
The Hadelanders with evil stones.
The sufferers craved their lives;
The flame brought the Ringers
Hard scathe ere
The fire could be stopped. 
Eptir þat lǫgðu bœndr allt sitt mál undir konung. (167) 
Efter dette lagde bønderne al sin sag under kongen. 
The bonders then put the whole of their case in the hands of the king. 
LXXIV. KAPÍTULI [Frá Haraldi konungi] 
74. 
74. ... 
Eptir þat er Magnús konungr var andaðr, liðu fimmtán vetr, áðr Nizarorrosta var, en síðan tveir, áðr Haraldr ok Sveinn sættusk. 
Efter at kong Magnus var død, gik der 15 vintre inden Nissaa-slaget, men siden to vintre, inden Harald og Svein forligtes. 
After King Magnus died, fifteen years had since the battle ofNissa was fought and after that two more years elapsed before Harald and Swein made peace. 
Svá segir Þjóðólfr: 
Saa siger Tjodolv: 
Tjodolv quoth: 
147. Færði fylkir Hǫrða,
friðr namsk ár et þriðja,
rendr bitu stǫ́l fyr strǫndu,
starf til króks at hvarfi. 
Horders fyrste førte
fred gjordes aaret det tredje)
striden til ende; ved stranden
staalet bed i skjoldene. 
The prince of the Horders brought
Strife to an end; peace was made
The third year; on the strand,
The steel swords bit the shields. 
Eptir sætt var deila konungs við Upplendinga þrjú misseri. 
Efter dette forlig varede kongens strid med Oplændingene i tre halvaar. 
After this peace was made, the king’s trouble with the Uplanders lasted three half-years. 
Svá segir Þjóðólfr: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus sayeth Tjodolv: 
148. Nú es of verk, þaus vísi
vandmælt, svát af standisk,
auðan plóg at eiga
Upplendingum kenndi.
Sér hefr svá langs tírar
svinns, at æ mun vinnask,
þrjú missari þessi
þengils hǫfuð fengit. (168) 
Vanskeligt er det, om kongens
verk at tale sømmeligt,
da øde plog han at eie
Oplændinger lærte.
Den sindige høvding har
hæder saa stor vundet
i disse tre halve aar,
at altid det vil mindes. 
Hard it is to speak
Fittingly of the king’s deed,
When he taught the Uplanders
To own an idle plough.
The wise leader has
Won honour so great,
In these three half-years,
That it will always be remembered. 
LXXV. KAPÍTULI [Frá Englandskonungum] 
75. 
75. [Of the Kings of England] 
Eaðvarðr Aðalráðsson var konungr í Englandi eptir Hǫrða-Knút, bróður sinn.  Hann var kallaðr Eaðvarðr inn góði.  Hann var svá.  Móðir Eaðvarðar konungs var Emma dróttning, dóttir Ríkarðar Rúðujarls.  Bróðir hennar var Róðbjartr jarl, faðir Viljálms bastarðs, er þá var hertogi í Rúðu í Norðmandí.  Eaðvarðr konungr átti Gyðu dróttning, dóttr Guðina jarls Úlfnaðurssonar.  Brœðr Gyðu váru Tósti jarl – hann var ellstr – annarr Mǫrukári jarl, þriði Valþjófr jarl, fjórði Sveinn jarl, fimmti Haraldr – hann var yngstr.  Hann fœddisk upp í hirð Eaðvarðar konungs ok var hans fóstrsonr, ok unni konungr honum geysimikit ok hafði hann sér fyrir son, því at konungr átti ekki barn. (169) 
Eadvard Adalraadsøn var konge i England efter sin broder Hårdeknut;  han blev kaldt Eadvard “den gode”,  og det var han ogsaa.  Kong Eadvards moder var dronning Emma, datter af Rikard Rudajarl;  hendes broder var Robert jarl, fader til Viljalm Bastard, som da var hertug i Ruda i Normandi.  Kong Eadvard var gift med dronning Gyda, datter af Gudine jarl Ulvnadersøn.  Gydas brødre var: den ældste Toste jarl, den anden var Mårukaare jarl, den tredje Valtjov jarl, den fjerde Svein jarl og den femte Harald;  han var yngst, han fødtes op i kong Eadvards hird og var hans fostersøn, og kongen elskede ham særdeles meget og holdt ham for sin søn, thi kongen havde ikke børn. 
Edward Ethelredson was King of England after his brother Hardicanute;  he was called Edward the Good,  and so he was too.  King Edward’s mother was Emma, daughter of Richard, Jarl of Rouen;  her brother (nephew) was Robert the Jarl, father of William the Bastard, who was then Duke of Rouen in Normandy.  King Edward was married to Gyda, daughter of Jarl Godwin Ulvnaderson.  Gyda’s brothers were Jarl Tosti the eldest, Jarl Morcar the second, Jarl Waltheof the third, Jarl Swein the fourth (555) and Harold the fifth; Harold was the and was brought up at King Edward’s court.  He was King Edward’s foster-son, and the king loved him much and took him for his son, for he had no children. 
LXXVI. KAPÍTULI [Frá Haraldi Guðinasyni] 
76. 
76. [Of Harald Godwinson] 
Þat var á einu sumri, at Haraldr Guðinason átti ferð til Bretlands ok fór á skipi.  En er þeir komu í haf tók, þá andviðri ok rak út í haf.  Þeir tóku land vestr í Norðmandí ok hǫfðu fengit storm mannhættan.  Þeir lǫgðu til borgarinnar Rúðu ok fundu þar Viljálm jarl.  Tók hann við Haraldi feginsamliga ok hans fǫruneyti.  Dvalðisk Haraldr þar lengi um haustit í góðum fagnaði, því at stormar lágu á ok var eigi í haf fœrt. 
Det var en sommer, at Harald Gudinesøn havde at fare til Bretland og fór paa et skib;  men da de kom paa havet, fik de modvind og dreves ud i havet.  De tog land vester i Normandi og havde havt en farlig storm.  De lagde til bor(629,1)gen Ruda og fandt der Viljalm jarl;  han tog med glæde imod Harald og hans reisefølge,  og Harald dvælte der i gode kaar længe om høsten, thi stormene holdt ved, og det var ikke seilbart ud i havet. 
One summer Harold Godwinson had to go to Bretland, and he went on a ship.  And when they were on the water the wind turned against them and they were driven out to sea.  They got near land in the west of Normandy and they had a perilous storm.  They proceeded to Rouen and there they found William the Jarl,  who gladly greeted Harold and his followers.  Harold stayed there in good cheer for a long time in the autumn, for the storms continued and it was not sailing weather out on the sea. 
En er at leið vetrinum, þá rœddu þeir þat, jarl ok Haraldr, at Haraldr mundi þar dveljask um vetrinn.  Sat Haraldr í hásæti á aðra hǫnd jarli, en til annarrar handar kona jarls.  Hon var hverri konu fríðari, er menn hefði sét.  Þau tǫluðu ǫll saman sér gaman jafnan við drykkju.  Jarl gekk optast snimma at sofa, en Haraldr sat lengi á kveldum ok talaði við konu jarls.  Fór svá fram lengi um vetrinn.  Eitt sinn, er þau tǫluðu, sagði hon:  “Nú hefir jarl rœtt um við mik ok spurt, hvat vit talaðim svá þrátt, ok er hann nú reiðr.”  Haraldr svarar: “Vit skulum hann nú láta vita sem skjótast allar rœður okkrar.” 
Men da det led til vinteren, talte jarlen og Harald om, at Harald skulde dvæle der vinteren over.  Harald sad i høisæde paa den ene side af jarlen, men paa den anden side jarlens hustru;  hun var vakrere end hver kvinde, som mænd havde seet.  De havde alle sammen stadig gammentaler ved drikken.  Jarlen gik oftest tidlig at sove, men Harald sad længe om kveldene og talte med jarlens hustru;  saa gik det frem længe om vinteren.  En gang, da de talte sammen, sagde hun:  “Nu har jarlen talt med mig derom og spurgt, hvad vi to talte saa stadig om, og nu er han vred.”  Harald svarer: “Vi skal nu lade ham strax vide alle vore samtaler.” 
And when it drew nigh to winter, the jarl and Harold spoke about Harold staying through the winter.  Harold sat in a high-seat on one side of the jarl and on the other side sat the jarl’s wife,  who was fairer than any other woman whom men had seen.  They often had lively talks together at their drink.  Most often the jarl went to bed early, but in the evenings Harold sat long talking with the jarl’s wife.  Thus it went on for a long time during the winter.  Once when they were talking together, she said:  “The jarl has spoken with me about this and asks what we two talk about so steadfastly, and now is he wroth”.  Harold answered: “We shall at once let him know all our talk”. 
Eptir um daginn kallaði Haraldr jarl til tals við sik, ok gengu þeir í málstofu.  Þar var ok kona jarls ok ráðuneyti þeira.  Þá tók Haraldr til máls: “Þat er at (170) segja yðr, jarl, at fleira býr í hingatkvámu minni en þat, er ek hefi enn upp borit fyrir yðr.  Ek ætla at biðja dóttur þinnar til eiginkonu mér.  Hefi ek þetta rœtt fyrir móður hennar optliga, ok hefir hon mér því heitit at liðsinna þetta mál við yðr.” 
Dagen efter kaldte Harald jarlen til samtale med sig, og de gik til maalstuen;  der var da ogsaa jarlens hustru og deres raadgivere.  Da tog Harald til orde: “Det faar jeg sige eder, jarl, at det bor mere i mit hidkomme end det, som jeg har baaret op for eder.  Jeg ønsker at bede om din datter til min hustru;  jeg har ofte talt om dette med hendes moder, og hun har lovet mig at støtte denne sag for eder.” 
Next day Harold called the jarl to talk with him and they went into the council room;  there, too, were the jarl’s wife and their counsellors.  Harold then began: “I must tell you, jar1, that there is more in my coming here than what I have put before you.  I wish to ask for thy daughter (556) as my wife.  I have often spoken about this with her mother who has promised to help me in this matter with you”. 
En þegar er Haraldr hafði þetta upp borit, þá tóku allir því vel, þeir er heyrðu, ok fluttu þat fyrir jarli.  Kom þetta mál svá at lykðum, at mærin var fǫstnuð Haraldi,  en fyrir því at hon var ung, þá var mælt nǫkkurra vetra frest á til brúðlaupsstefnu. 
Men saasnart Harald havde baaret dette op, tog alle de, som var tilstede, dette vel og støttede det hos jarlen;  denne sag kom tilsidst dertil, at møen blev fæstet til Harald.  Men da hun var ung, blev det aftalt nogle vintres frist til bryllupstævnen. 
And as soon as Harold had made this known, all who were there took it well and furthered the matter with the jarl;  the end of it was that the maiden was betrothed to Harold.  But as she was young, a delay of some years was settled upon before the marriage. 
LXXVII. KAPÍTULI [Dauði Eaðvarðar konungs] 
77. 
77. [King Edward’s Death] 
En er vár kom, þá bjó Haraldr skip sitt ok ferð brot.  Skilðusk þeir jarl með kærleikum miklum.  Fór þá Haraldr út til Englands á fund Eaðvarðar konungs ok kom ekki til Vallands síðan at vitja ráðs þessa. 
Men da vaaren kom, rustede Harald sit skib ud og fór bort;  han og jarlen skiltes i meget venskab.  Fór da Harald ud til England til kong Eadvard og kom ikke siden til Valland for at søge det giftermaal. 
And when spring came, Harold fitted out his ship and went away;  he and the jarl parted with the greatest of friendship.  Harold then went out to England to King Edward and never afterwards went to Valland to seek his bride. 
Eaðvarðr konungr var yfir Englandi þrjá vetr ok tuttugu, ok varð hann sóttdauðr í Lundúnum Nóne Jánúaríí.  Hann var jarðaðr at Pálskirkju, ok kalla enskir menn hann helgan. 
Kong Eadvard styrede over England i 24 vintre, og han døde sottedød i London None Januarii [5te januar];  han blev jordet i Paalskirken, og engelske mænd (630,1) kalder ham hellig. 
King Edward ruled over England for twenty-four years and he died in his bed in London Nonæ Januarii (5th of January);  he was buried in St Paul’s and the English called him holy. 
Synir Guðina jarls váru þá ríkastir manna á Englandi.  Var Tósti settr hǫfðingi yfir her Englakonungs, ok var hann landvarnarmaðr, þá er konungr tók at eldask.  Hann var settr yfir alla jarla aðra.  Haraldr, bróðir hans, var jafnan innan hirðar inn næsti maðr (171) um alla þjónustu ok hafði allar féhirzlur konungs at gæta.  Þat er sǫgn manna, at þá er fram leið at andláti konungs, at þá var Haraldr nær ok fátt manna annat.  Þá laut Haraldr yfir konunginn ok mælti:  “Því skírskota ek undir alla yðr, at konungr gaf mér nú konungdóm ok allt ríki í Englandi.”  Því næst var konungr hafiðr dauðr ór hvílunni. 
Gudine jarls sønner var da de mægtigste mænd i England.  Toste var sat til høvding over Englands konges hær, og han var landevernsmand, da kongen tog til at ældes;  han var sat over alle andre jarler.  Hans broder Harald var stadig inden hirden den nærmeste mand i al tjeneste og havde at vogte alle kongens skattegjemmer.  Det er mænds sagn, at da det led frem imod kongens død, da var Harald nær og faa andre mænd.  Da bøiede Harald sig over kongen og sagde:  “Det kræver jeg eder alle til vidne om, at kongen gav mig nu kongedømme og alt rige i England.”  Dernæst blev kongen baaret død ud af sengen. 
Godwin the Jarl’s sons were then the mightiest men in England.  Tosti was made leader of the English king’s army and he was the land-ward, when the king grew old;  he was set above all other jarls.  His brother Harold was always at the court and was the next man in all service, and he had to watch over all the king’s wealth.  It is the saying of men that when the king’s death drew nigh, Harold and a few others only were near.  Harold then bent over the king and said:  “I claim you all as witnesses that the king has now given me the kingship and all the realm of England”.  Thereupon the king was carried out dead from his bed. 
Þann sama dag var þar hǫfðingjastefna.  Var þá rœtt um konungstekju.  Lét þá Haraldr bera fram vitni sín, þau er Eatvarðr konungr gaf honum ríki á deyjanda degi.  Lauk svá þeiri stefnu, at Haraldr var til konungs tekinn ok vígðr konungsvígslu inn þrettánda dag í Pólskirkju.  Gengu þá allir hǫfðingjar til handa honum ok allt fólk.  En er þat spurði Tósti jarl, bróðir hans, líkaði honum illa.  Þóttisk hann eigi verr til kominn at vera konungr:  “Vil ek,” segir hann, “at landshǫfðingjar kjósi þann til konungs, er þeim þykkir bezt vera til fallinn.” 
Den samme dag var det høvdingestævne;  da blev det talt om at tage en konge;  Harald lod da føre frem sine vidner om, at kong Eadvard paa sin dødsdag gav ham sit rige.  Denne stævne endte saaledes, at Harald blev tagen til konge og viet med kongsvigsel den 13de dag i Paalskirken;  da gik alle høvdinger og alt folk ham til haande.  Men da hans broder Toste jarl spurgte det, likte han det ilde;  han tyktes at være ligesaa nær til at være konge.  “Jeg vil,” sagde han, “at landshøvdingene skal vælge den til konge, som tykkes dem bedst skikket.” 
The same day there was a meeting of the leaders,  and then they talked about taking a king;  Harold had his witnesses brought in to show that King Edward had given him the kingdom on the day ofhis death.  The meeting ended with Harold being taken as king, and crowned on the thirteenth day in St Paul’s.  All the leaders and all the folk submitted to him.  But when his brother Tosti the Jarl learned this, he liked it ill;  he thought that he was as fit to be made king.  “I will”, he said, “that the land-chiefs choose him as king whom they think best fitted.” 
Ok fóru þau orð milli þeira brœðra.  Haraldr konungr segir svá, at hann vill eigi upp gefa konungdóm, fyrir þat at hann var stólsettr í þeim stað, sem konungr átti, en verit síðan smurðr ok vígðr konungsvígslu.  Hvarf ok til hans allr styrkr fjǫlmennis.  Hafði hann ok féhirzlur konungs allar. (172) 
Og saadanne ord fór (631,1) mellem brødrene.  Kong Harald siger saa, at han ikke vilde opgive kongedømmet, thi han var nu stolsat i det sæde, som kongen havde, og var siden salvet og viet med kongsvigsel;  til ham holdt sig ogsaa hele mængden,  han havde ogsaa alle kongens skattegjemmer. 
Such words then passed between the brothers.  King Harold said that he would not give (557) up the kingdom, for he was now enthroned in the seat which the king had, and had since been elected anlit consecrated king.  The whole people also held to him,  and he had also all the king’s crown property. 
LXXVIII. KAPÍTULI [Ferð Tósta til Danmerkur] 
78. 
78. [Earl Toste’s Expedition to Denmark] 
En er Haraldr varð þess varr, at Tósti, bróðir hans, vildi hafa hann af konungdóminum, þá trúði hann honum illa, því at Tósti var maðr forvitri ok maðr mikill ok átti vel vingat við landshǫfðingja.  Tók þá Haraldr konungr af Tósta jarli herstjórnina ok allt þat vald, er hann hafði áðr haft framar en aðrir jarlar þar í landi.  Tósti jarl vildi þat fyrir engan mun þola at vera þjónostumaðr bróður síns samborins. 
Men da kong Harald blev det var, at hans broder Toste vilde have ham fra kongedømmet, da troede han ham ilde, thi Toste var en meget forstandig mand og en stor hærmand og var i godt venskab med landshøvdingene.  Da tog Harald fra Toste hærstyrelsen og alt det vælde, som han før havde havt mere end andre jarler der i landet.  Toste jarl vilde ikke paa nogen maade taale at være sin sambaarne broders tjenestemand; 
And when King Harold was aware that his brother Tosti wished to take the kingship from him, he believed him to be wicked, for Tosti was a very wise man, a great warrior and in good friendship with the land’s chiefs.  Harold then took from Tosti the leadership of the army and all that power which he had had over and above the other jarls in the land.  Tosti would by no means suffer being his own brother’s servant; 
Fór hann þá í brot með liði sínu suðr um sjá í Flandr, dvalðisk þar litla hríð,  fór þá til Fríslands ok svá þaðan til Danmarkar á fund Sveins konungs, frænda síns.  Þau váru systkin, Úlfr jarl, faðir Sveins konungs, ok Gyða móðir Tósta jarls.  Jarl biðr Svein konung fulltings ok liðveizlu.  Sveinn konungr bauð honum til sín ok segir, at hann skal fá jarlsríki í Danmǫrk, þat er hann megi vera þar sœmiligr hǫfðingi. 
han fór da bort med sine mænd syd over havet til Flandern og dvælte der en tid,  for derpaa til Frisland og saa derfra til Danmark til sin frænde kong Svein.  Kong Sveins fader Ulv jarl og Toste jarls moder Gyda var søskende.  Jarlen beder kong Svein om støtte og folkehjælp.  Kong Svein bød ham til sig og siger, at han skal faa et jarlsrige i Danmark, sligt at han kan være en sømmelig høvding der. 
he then went away with his men southwards across the sea to Flanders, where he stayed a while;  then he went to Frisia and so to Denmark to his kinsman King Swein.  King Swein’s father Ulf the Jarl and Tosti the jarl’s mother Gyda (Githa) were brother and sister.  The jarl asked King Swein for support and help in men.  King Swein bade him stay there with him and said that he should have a jarldom in Denmark so that he could be a worthy chief there. 
Jarl segir svá: “Þess girnir mik at (173) fara til Englands aptr til óðala minna.  En ef ek fæ engan styrk til þess af yðr, konungr, þá vil ek heldr þat til leggja við yðr at veita yðr allan styrk þann, er ek á kost í Englandi, ef þér vilið fara með Danaher til Englands at vinna land svá sem Knútr, móðurbróðir yðvarr.” 
Jarlen svarer saa: “Min lyst staar til at fare tilbage til England, til min odel;  men hvis jeg ikke faar nogen hjælp dertil af eder, konge, da vil jeg heller lægge det til med eder, at yde eder al den styrke, jeg kan skaffe i England, hvis I vil fare med Danernes hær til England for at vinde landet, saa som eders morbroder Knut gjorde.” 
The jarl answered thus: “My wish is to go back to England, to my odal lands;  but if I cannot get help from thee, I would rather set this before thee: to grant thee all the strength I can get in England if thou wilt go with the Danish army to England to win the land, as thy uncle Canute did”. 
Konungr segir: “Svá miklu em ek minni maðr en frændi minn, Knútr konungr, at varla fæ ek haldit Danaveldi fyrir Norðmǫnnum.  Inn gamli Knútr eignaðisk at erfð Danaríki, en með hernaði ok orrostu England,  ok var þat um hríð þó eigi óvænna, at hann mundi þar eptir leggja líf sitt.  Nóreg fekk hann orrostulaust.  Nú kann ek ætla mér hóf meirr eptir mínu lítilræði en eptir framkvæmð Knúts konungs, frænda míns.” 
Kongen svarer: “Saa meget mindre mand er jeg end min frænde kong Knut, at jeg har vanskeligt for at holde Danevældet for Nordmændene.  Gamle Knut fik ved arv Danernes rige, men vandt i hærfærd og strid England,  og dog var det en tid ikke uligt til, at han derved kunde miste sit liv;  Norge fik han uden kamp.  Nu kan jeg holde saavidt maade, at jeg heller indretter mig efter mine smaa vilkaar end efter min frænde Knuts fremgang.” 
The king answered: “I am so much less mighty than my kinsman King Canute, that I find it hard to hold Denmark against the Norsemen.  Canute the Old got the inheritance of Denmark and won England by war and strife;  yet for a time it was not unlikely that he would lose his life;  Norway he got without battle.  Now I can hold myself in greater moderation to arrange things more according to my own small matters than according to my kinsman Canute’s success”. 
Þá mælti jarl: “Minna verðr mitt ørendi hingat en ek hugða, at þú mundir vera láta, svá gǫfugr maðr, í nauðsyn mína, frænda þíns.  Kann nú vera, at ek leita þannug vináttunnar, er miklu er ómakligra,  en þó má vera, at ek finna þann hǫfðingja, er miðr vaxi fyrir augum at ráða mjǫk stórt heldr en þér, konungr.”  Síðan skildusk þeir konungr ok jarl ok ekki mjǫk sáttir. 
Da sagde Toste jarl: “Mindre bliver mit erende hid, end jeg tænkte, at du, en saa gjæv mand, vilde lade det være i min trang.  Det kan nu være, at jeg søger venskab der, hvor det er mindre rimeligt;  men dog kan det (632,1) hænde, at jeg finder slig en høvding, som er mindre ræd for at lægge store raad end I, konge.”  Siden skiltes de, kongen og jarlen, og var ikke meget enige. 
Then said Tosti: “My errand here is less important than I thought, when thou, so noble a man, wouldst leave me in such difficulty.  It may be now that I shall seek friendship where it can be less expected;  but I may find a chief who is less afraid of taking up great plans than thee”.  The king and the jarl then parted, but they were not very friendly. 
LXXIX. KAPÍTULI [Ferð Tósta til Nóregs] 
79. 
79. [Earl Toste’s Expedition to Norway] 
Tósti jarl snýr þá ferðinni,  ok kom hann fram í Nóreg ok fór á fund Haralds konungs.  Hann var í Víkinni.  En er þeir finnask, berr jarl upp fyrir konung ørendi sín,  segir honum allt um ferð sína, síðan er hann fór af Englandi,  biðr konung fá sér styrk at sœkja ríki sitt í Englandi. 
Toste jarl vendte sig nu en anden vei;  han kom frem til Norge og fór til kong Harald;  han var i Viken.  Men da de mødtes, bar jarlen frem for kongen sine erender;  han sagde ham alt om sin færd, siden han fór fra England,  og bad kongen give ham hjælp til at søge sit rige i England. 
Tosti the Jarl now turned another way;  he arrived in Norway and went to King Harald,  who was then in the Vik.  And when they met, the jarl brought forward his business;  he told him all about his journey since he had left England,  and asked the king to give him (558) help to get his realm in England. 
Konungr segir svá, at Norðmenn munu þess ekki fýsa at fara til Englands ok herja ok hafa enskan hǫfðingja yfir sér:  “Mæla menn þat,” segir hann, “að þeir inir ensku sé ekki alltrúir.”  Jarl svarar: “Hvárt er þat með sannendum, er ek hefi heyrt menn (174) segja í Englandi, at Magnús konungr, frændi þinn, sendi menn til Eaðvarðar konungs ok var þat í orðsending, at Magnús konungr átti England slíkt sem Danmǫrk arftekit eptir Hǫrða-Knút, svá sem svardagar þeira hǫfðu til staðit?”  Konungr segir: “Hví hafði hann þat þá eigi, ef hann átti þat?”  Jarl segir: “Hví hefir þú eigi Danmǫrk, svá sem Magnús konungr hafði fyrir þér?”  Konungr segir: “Ekki þurfu Danir at hœlask við oss Norðmenn.  Marga díla hǫfum vér brennt þeim frændum þínum.” 
Kongen siger saa, at Nordmændene ikke havde lyst til at fare til England og herje, naar de havde en engelsk høvding over sig;  “folk mener,” siger han, “at de engelske ikke er fuldt at stole paa.”  Jarlen svarer: “Mon det er sandt, som jeg har hørt mænd sige i England, at din frænde kong Magnus sendte mænd til kong Eadvard, og det var i ordsendingen, at kong Magnus eiede England med samme ret som Danmark, taget i arv efter Hårdeknut, saa som deres eder havde lovet?”  Kongen svarer: “Hvorfor havde han det ikke, naar han eiede det?”  Jarlen siger: “Hvorfor har du ikke Danmark, saaledes som kong Magnus havde før dig?”  Kongen svarer: “Ikke trænger Danerne til at rose sig imod os Nordmænd;  mangt et hul har vi der brændt for dem, for dine frænder.” 
The king said that the Norsemen had no wish to go to England and make war there when they had an English chief over them;  “Folk say”, he said, “that the English are not altogether to be relied on”.  The jarl answered: “Is it true, as I have heard men say in England, that thy kinsman, King Magnus, sent men to King Edward and it was said in his message that King Magnus owned England with the same right as Denmark, taken by inheritance after Hardicanute, even as their oaths stood?”  The king answered: “Why did he not have it if he owned it?”  The jarl answered: “Why didst thou not have Denmark, just as King Magnus had it before thee?”  The king said: “The Danes have no need to boast against us Norsemen;  many a hole have we burned there among thy kinsmen”. 
Þá mælti jarl: “Viltu eigi mér segja, þá mun ek þér segja.  Því eignaðisk Magnús konungr Danmǫrk, at þarlandshǫfðingjar veittu honum, en því fekktu eigi, at allt landsfólk stóð í móti þér.  Því barðisk Magnús konungr eigi til Englands, at allr landslýðr vildi hafa Eatvarð at konungi.  Viltu eignask England, þá má ek svá gera, at meiri hlutr hǫfðingja í Englandi munu vera vinir þínir ok liðsinnismenn.  Skortir mik eigi meira við Harald, bróður minn, en konungsnafn eitt.  Þat vitu allir menn, at engi hermaðr hefir slíkr fœðzk á Norðrlǫndum sem þú, ok þat þykki mér undarligt, er þú barðisk fimmtán vetr til Danmerkr, en þú vilt eigi hafa England, er nú liggr laust fyrir þér.” 
Da sagde jarlen: “Vil du ikke sige mig det, saa kan jeg sige dig det;  kong Magnus tog Danmark i eie, fordi landshøvdingene der hjalp ham, men du fik det ikke, fordi alt landsfolket stod dig imod.  Kong Magnus kjæmpede ikke for at vinde England, fordi alt folket vilde have Eadvard til konge.  Vil du vinde England, da kan jeg gjøre det saa, at de fleste høvdinger i England vil være dine venner og hjælpere;  ikke skorter det mig andet end kongenavnet imod min broder Harald.  Det ved alle mænd, at ikke har det været født slig hærmand i Nordlandene som du, og det tykkes mig underligt, at du kjæmpede i 15 vintre for at faa Danmark, men du vil ikke have England, som nu ligger løst for dig.” 
Then said the jarl: “If thou wilt not tell me, I will tell thee;  King Magnus took Denmark into his possession because all the chiefs of the land helped him, but thou didst not get it because all the country was against thee.  King Magnus did not fight to win England because all the folk would have Edward as their king.  If thou wilt win England, then I can make it so that most of the chiefs in England will be thy friends and helpers.  Against my brother Harold I am short of nothing but the name of king.  All men know that there never was such a warrior born in the Northlands as thou, and it seems strange to me that thou wilt fight fifteen years to get Denmark but thou wilt not have England, which is now lying free for thee”. 
Haraldr konungr hugsaði vandliga, hvat jarl mælti,  ok skilði, at hann segir mart satt, ok í annan stað gerðisk hann fúss til, at fá ríkit.  Síðan tǫluðu þeir konungr ok jarl lǫngum ok opt.  Settu þeir þá ráðagørð þessa, at þeir skyldu fara um sumarit til Englands ok vinna landit. 
Kong Harald tænkte omhyggelig over, hvad jarlen sagde,  og skjønte, at han i meget sagde sandt, og paa den anden side fik han lyst til at vinde riget.  Siden talte de, kongen og jarlen, længe og ofte sammen, (633,1)  og de vedtog da dette raad, at de skulde fare om sommeren til England og vinde landet. 
King Harald thought carefully on what the jarl had said;  he perceived that there was truth in much of it and at the same time he had a wish to win that kingdom.  After this the king and the jarl talked long and often together,  and they took up the plan of going to England in the summer and winning the land. 
Sendi Haraldr konungr orð um allan Nóreg ok bauð út leiðangri, hálfum almenningi.  Var þetta nú allfrægt.  Váru margar getur á, hvernug fǫrin mundi verða.  Mæltu sumir ok tǫlðu upp stórvirki Haralds konungs, at honum mundi ekki ófœrt vera, en sumir sǫgðu, at England mundi vera torsótt, mannfólk ófa mikit á ok lið þat, er kallat er þinga(175)mannalið.  Þeir váru menn svá frœknir, at betra var lið eins þeira en tveggja Haralds manna inna beztu. 
Kong Harald sendte bud over hele Norge og bød ud leding, halv almenning.  Dette blev nu meget omtalt,  og det var mange gisninger om, hvorledes det vilde gaa paa færden;  somme talte og regnede op alle kong Haralds storverk, at intet vilde være umuligt for ham;  men nogle sagde, at England vilde være vanskeligt at søge, folket var overmaade talrigt, og de hærmænd, som kaldtes Tingamannalid, var saa modige, at én af dem var bedre end to af Haralds bedste mænd. 
King Harald sent bidding through all Norway and called out a levy on half the people.  This was much talked about,  and there were many guesses as to how it would go on the journey;  some related and reckoned up all King Harald’s great deeds and said that nothing would be impossible for him;  but some said that England would be hard to win, for the folk were more numerous and the warriors who were called the thingmen troopI were so bold that one of them was better than two of Harald’s best men. 
Þá svarar Úlfr stallari: 
Da svarede Ulv stallare: 
Then Ulf the Marshal answered: 
149. Era stǫllurum stillis
stafnrúm Haralds jafnan,
ónauðigr fæk auðar,
innan þǫrf at hvarfa,
ef, hǫrbrekkan, hrøkkva,
hrein, skulu tveir fyr einum,
ungr kenndak mér, undan,
annat, þingamanni. 
Ikke kongens stallarer
(stadig vandt jeg rigdom
uden tvang) trænger
at træde i kongens stavnrum,
om, ædle kvinde, (i ungdom
andet jeg lærte) tvende
skulde vige unda
for én af Tingamændene. 
I always won riches
Without force. No need
There is for the king’s marshals
To step in the king’s ships,
If, noble woman, two of us
Should ever turn away
Before one of the thingmen;
In my youth I learned otherwise. (559) 
Úlfr stallari andaðisk þat vár.  Haraldr konungr stóð yfir grepti hans ok mælti, er hann gekk frá:  “Þar liggr sá nú, er dyggvastr var ok dróttinhollastr.”  Tósti jarl sigldi um várit vestr til Flæmingjalands mót liði því, er honum hafði fylgt utan af Englandi, ok því ǫðru er samnaðisk til hans bæði af Englandi ok þar í Flæmingjalandi. 
Ulv stallare døde den vaar.  Kong Harald stod ved hans grav og sagde, da han gik derfra:  “Der ligger nu han, som var mest trofast og sin drotten huldest.”  Toste jarl seilede om vaaren til Flæmingeland for at møde de mænd, som havde fulgt ham udenfra England, og de andre, som samlede sig til ham baade fra England og der i Flæmingeland. (634,1) 
Ulf the Marshal died that spring.  King Harald stood by his grave, and before he went away he said:  “There lies one now who was most trusty and faithful to his lord”.  In the spring Tosti the Jarl sailed to Flanders to meet the men who had followed him from England and also the others who had there gathered to him from England and Flanders. 
LXXX. KAPÍTULI [Draumr Gyrðar] 
80. 
80. [Gyrd’s Dreams] 
Herr Haralds konungs samnaðisk saman í Sólundum.  En er Haraldr konungr var búinn at leggja út ór Niðarósi, þá gekk hann áðr til skríns Óláfs konungs ok lauk upp ok klippði hár hans ok negl ok læsti síðan skríninu, en kastaði luklunum út á Nið,  ok hefir (176) ekki síðan upp verit lokit skríni ins helga Óláfs konungs.  Þá var liðit frá falli hans hálfr fjórði tøgr vetra.  Hann lifði ok hálfan fjórða tug vetra hér í heimi. 
Kong Haralds hær samledes sammen i Solunder.  Men da kong Harald var rede til at lægge ud fra Nidaros, gik han forud til kong Olavs skrin og lukkede det op, klippede hans haar og negler og læste siden skrinet, men kastede nøgelen ud i Nid;  og siden har ikke den hellige kong Olavs skrin været lukket op.  Da var gaaet 35 aar fra hans fald;  han levede ogsaa 35 aar her i verden. 
King Harald’s army gathered in Solunder;  and when King Harald was ready to go out from Nidaros, he went first to King Olav’s shrine, unlocked it, cut King Olav’s hair and nails, and then locked up the shrine and threw the key out into the Nid. But some say he threw the key into the sea outside Agdenes.  Since then St Olav’s shrine has not been unlocked.  It was then thirty-five winters after his death  and he had lived thirty-five winters in this world. 
Haraldr konungr helt því liði, er honum fylgði, suðr til móts við lið sitt.  Þar kom saman lið mikit, svá at þat er sǫgn manna, at Haraldr konungr hefði nær tveimr hundruðum skipa, ok umfram vistabyrðingar ok smáskútr.  Þá er þeir lágu í Sólundum, þá dreymði mann þann, er var á konungsskipinu, er Gyrðr er nefndr.  Hann þóttisk þar vera staddr á konungsskipinu ok sá upp á eyna, hvar trǫllkona mikil stóð ok hafði skálm í hendi, en í annarri hendi trog.  Hann þóttisk ok sjá yfir ǫll skip þeira, at honum þótti fugl sitja á hverjum skipstafni.  Þat váru allt ernir ok hrafnar. 
Kong Harald styrede med de mænd, som fulgte ham, sydover til møde med sin hær.  Da var en stor styrke kommet sammen, saa at det er mænds udsagn, at kong Harald havde nær 200 skibe, og omfram byrdinger med levnetsmidler og smaaskibe.  Da de laa i Solunder, drømte en mand, som var paa kongsskibet og hed Gyrd.  Det tyktes ham, som han var der paa kongens skib og saa op til øen, hvor det stod en stor troldkvinde, som havde i den ene haand et sverd og i den anden et traug;  det tyktes ham ogsaa, at han saa ud over alle deres skibe, og at det sad en fugl paa hver skibsstavn;  det var altsammen ørner og ravner. 
King Harald then sailed south with his followers to meet his army.  There so great a force of men gathered together that it is the tale of men that King Harald had nearly two hundred (two hundred and forty) ships, besides supply ships and small ships.  When they were lying in Solunder, a man called Gyrd, who was on the king’s ship, had a dream.  He thought he was there on the king’s ship and he looked upon an island where a great troll woman was standing with a sword in one hand and a trough in the other;  he also thought he looked out over all their ships and saw a bird on every ship stem;  they were all eagles and ravens. 
Trǫllkonan kvað: 
Troldkvinden kvad: 
The troll woman quoth: 
150. Víst es, at allvaldr austan
eggjask vestr at leggja
mót við marga knútu,
minn snúðr er þat, prúða.
Kná valþiðurr velja,
veit œrna sér beitu,
steik af stillis haukum
stafns. Fylgik því jafnan. (177) 
Vist er, at kongen fra øster
egger til kamp at holde
mod mange hærmænd vester
(mig er det til glæde);
der kan ravnen finde
føde til sig paa skibene
(den véd, det er nok at æde);
altid jeg dig vil følge. 
Certain it is that the king
Eggs them on to hold battle
Against many warriors westward.
It is all to my gladness.
There may the raven find
Food for himself on the ships;
He knows there will be enough to eat;
Always shall I follow thee. 
LXXXI. KAPÍTULI [Draumr Þórðar] 
81. 
81. [Thord’s Dream] 
Þórðr er maðr nefndr, er var á skipi því, er skammt lá frá skipi konungs.  Hann dreymði um nótt, at hann þóttisk sjá flota Haralds konungs fara at landi, þóttisk vita, at þat var England.  Hann sá á landinu fylking mikla ok þótti sem hvárirtveggju bjoggisk til orrostu ok hǫfðu merki mǫrg á lopti,  en fyrir liði landsmanna reið trǫllkona mikil  ok sat á vargi, ok hafði vargrinn manns hræ í munni, ok fell blóð um kjaptana,  en er hann hafði þann etit þá kastaði hon ǫðrum í munn honum ok síðan hverjum at ǫðrum,  en hann gleypði hvern. 
Tord hed en mand, som var paa det skib, som laa nærmest kongsskibet.  Han drømte en nat, at han tyktes at se kong Haralds flaade fare imod et land; han tyktes at vide, at det var England.  Han saa paa landet en stor fylking, og det saa ud, som begge hærer gjorde sig rede til kamp og havde mange merker i luften.  Men foran landets mænds hær red en stor troldkvinde;  hun sad paa en varg, og vargen havde et mandslig i munden, og blod flød ud af dens mundviger.  Men da den havde ædt manden, da kastede hun en anden i dens mund, og siden den ene efter den anden;  men den slugte alle. 
There was a man called Tord who was on the ship which lay nearest to the king’s ship.  One night he dreamed that he saw King Harald’s fleet going towards land which he seemed to know was England.  On the land he saw a great battle line and it looked as if both armies were getting ready for battle and had many standards.  But in front of the host of men of that land there rode a great troll woman;  she was sitting on a wolf and the wolf had a man’s body in its mouth, and blood was flowing out of the corners of its mouth.  And when it had eaten the man, the troll woman threw (560) another into its mouth, and so one after another;  and it finished them all. 
Hon kvað: 
Hun kvad: 
She quoth: 
151. Skóð lætr skína rauðan
skjǫld, es dregr, at hjaldri.
Brúðr sér Aurnis jóða
ófǫr konungs gǫrva.
Sviptir sveiflannkjapta
svanni holdi manna.
Ulfs munn litar innan
óðlǫ́t kona blóði
og óðlǫ́t kona blóði. (178) 
Troldet lar skjoldet det røde
skinne, naar kamp sig nærmer.
Jåtnenes brud aner
ulykkesfærd for kongen.
Kvinden med kjæven flenger
kjødet af faldne hærmænd,
ulvemunden hun rasende
indentil farver med blodet. (635,1) 
The troll lets the red shield
Shine, when battle nears.
The giant’s bride foresees
An unlucky journey for the king.
The woman flings to the jaw
The flesh of the fallen men;
Madly she dyes inside
The wolf’s mouth with the blood. 
LXXXII. KAPÍTULI [Draumr Haralds konungs] 
82. 
82. [King Harald’s Dream] 
Harald konung dreymði enn um nótt, at hann var í Niðarósi ok hitti Óláf konung, bróður sinn, ok kvað hann vísu fyrir honum: 
Fremdeles drømte kong Harald en nat, at han var i Nidaros og mødte sin broder, kong Olav, som kvad et vers for ham: 
Moreover King Harald dreamed one night that he was in Nidaros, and that he met his brother, King Olav, who quoth a verse to him: 
152. Gramr vá frægr til fremðar
flestan sigr enn digri.
Hlautk, því at heima sǫ́tum
heilagt fall til vallar.
Uggik enn, at, tyggi,
yðr muni feigð of byrjuð.
Trolls gefið fǫ́kum fyllar
fíks. Veldra guð slíku. 
Kongen den digre i mange
kampe seired’ med hæder:
jeg fik (thi hjemme sad jeg)
helligt fald til jorden.
End jeg frygter, at døden
dig er nær, konge:
de griske ulver du mætter;
Gud ikke sligt volder. 
In many a battle the Digre
King fought with honour:
I got a holy fall to the earth,
For I sat at home.
I still fear that death
Is near thee, my king.
Thou wilt feed the greedy wolves;
God doth not bring this about. 
Margir aðrir draumar váru þá sagðir ok annars konar fyrirburðir ok flestir daprligir.  Haraldr konungr, áðr hann fœri ór Þrándheimi, hafði þar látit taka til konungs Magnús, son sinn, ok setti hann til ríkis í Nóregi er Haraldr konungr fór í brot.  Þóra Þorbergsdóttir var ok eptir, en Ellisif dróttning fór með honum ok dœtr hennar, María ok Ingigerðr.  Óláfr, sonr Haralds konungs, fór ok með honum ór landi. 
Mange andre drømmer og andenslags varsler blev fortalte, og de fleste var sørgelige.  Inden kong Harald fór fra Trondhjem, havde han ladet sin søn Magnus tage til konge og satte ham over riget i Norge, da kong Harald fór bort.  Tora Torbergsdatter blev ogsaa tilbage, men dronning Ellesiv fór med ham, og hendes døtre Maria og Ingegerd.  Olav, kong Haralds søn, fór ogsaa med ham fra landet. 
Many other dreams and other kinds of forebodings were told of, and most of them were sad.  Before King Harald went from Trondheim he had his son Magnus taken as king and set over the realm of Norway whilst he himself was away.  Thora, Torberg’s daughter, was also left behind, but Queen Ellisiv went with him, as did her daughters Maria and Ingegerd.  Olav, son of King Harald, also went with his father from the land. 
LXXXIII. KAPÍTULI [Orusta við Skarðaborg] 
83. 
83. [Battle at Scarborough] 
En er Haraldr konungr var búinn ok byr gaf, sigldi hann út á haf ok kom af hafi við Hjaltland, en sumt lið hans kom við Orkneyjar.  Lá Haraldr konungr (179) þar litla hríð, áðr hann sigldi til Orkneyja,  ok hafði þaðan með sér lið mikit ok jarlana Pál ok Erlend, sonu Þorfinns jarls,  en lét þar eptir Ellisif dróttning ok dœtr þeira, Maríu ok Ingigerði. 
Men da kong Harald var rede og fik bør, seilede han ud paa havet og kom til land ved Hjaltland, men nogle af hans skibe kom til Orknøerne.  Kong Harald laa der en kort tid, inden han seilede til Orknøerne,  og derfra havde han med sig mange mænd og jarlene Paal og Erlend, Torfinn jarls sønner;  men der lod han efter dronning Ellesiv og sine døtre Maria og Ingegerd. 
And when King Harald was ready and had a fair wind he sailed out to sea and came to land near the Shetlands, though some of his ships got to the Orkneys.  King Harald stayed there a short while before he sailed to the Orkneys;  from there he got many men and the Jarls Paul and Erlend, sons of Torfinn the Jarl.  He left Queen Ellisiv and his daughters Maria and Ingegerd there. 
Þaðan sigldi hann suðr fyrir Skotland ok svá fyrir England  ok kom þar við land, sem heita Kliflǫnd.  Þar gekk hann á land ok herjaði þegar ok lagði landit undir sik, fekk enga mótstǫðu.  Síðan lagði Haraldr konungr til Skarðaborgar ok barðisk þar við borgarmenn.  Hann gekk upp á bergit, þat sem þar verðr, ok lét þar gera bál mikit ok leggja í eld.  En er bálit logaði, tóku þeir forka stóra ok skutu bálinu ofan í býinn.  Tók þá at brenna hvert hús af ǫðru.  Gekk þá upp allr staðrinn.  Drápu þá Norðmenn þar mart manna, en tóku fé allt, þat er þeir fengu.  Var enskum mǫnnum þá engi kostr fyrir hǫndum, ef þeir skyldi halda lífinu, nema ganga til handa Haraldi konungi.  Lagði hann þá undir sik land allt, þar sem hann fór.  Síðan lagði Haraldr konungr með allan herinn suðr með landi ok lagði at við Hellornes.  Kom þar samnaðr í mót honum, ok átti Haraldr konungr þar orrostu ok fekk sigr. 
Derfra seilede han syd langs Skotland og saa langs England  og kom ved land der, som heder Klevland.  Der gik han iland og herjede strax og lagde landet under sig; han fik ikke modstand.  Siden lagde kong Harald til Skardaborg og kjæmpede der med borgens mænd.  Han gik op paa berget, som der er, og lod der gjøre et stort baal og sætte ild paa.  Men da baalet luede, tog de store forker og skjød baalet ned i byen;  da tog det ene hus efter det andet til at brænde,  og hele staden gav sig da.  Der dræbte da Nordmændene mange mænd, men tog alt det gods, de fik fat paa.  De engelske mænd havde da ikke andet vilkaar, hvis de vilde holde livet, end at gaa kong Harald til haande.  Han lagde da under sig alt landet, der han fór.  Siden fór kong Harald med hele hæren syd langs land og lagde til ved Hellornes;  der kom en skare imod dem, og der holdt kong Harald slag og fik seier. (636,1) 
Thence he sailed southwards off Scotland and so along the coast of England;  he came to land at the place called Cleveland.  There he went ashore and straightway harried and subdued the district; he was not withstood.  After this King Harald went to Scarborough and fought with the townsmen.  He went up on the hill which is there and had a great pile built and set alight.  And when the fire was blazing they took great forks and shot the burning wood into the town;  then one house after another caught fire,  and the whole town surrendered.  The Norsemen slew many men and took all the goods they could lay (561) hands on.  The Englishmen had then no other choice, if they wished to keep alive, than to submit to King Harald.  He subdued the land wherever he went.  After this King Harald went south along the coast with all his host and came to Holderness,  where a troop of men came against them and where King Harald held battle and got the victory. 
LXXXIV. KAPÍTULI [Frá fylking jarla] 
84. 
84. [Of Harald’s Order of Battle] 
Síðan fór Haraldr konungr til Humbru ok upp eptir ánni ok lagði þar við land.  Þá váru jarlarnir uppi í Jórvík, Mǫrukári ok Valþjófr jarl, bróðir hans, ok hǫfðu óvígjan her.  Þá lá Haraldr konungr í Úsu, er herr jarla sótti ofan.  Þá gekk Haraldr konungr á land ok tók at fylkja liði sínu.  Stóð fylkingararmrinn annarr (180) fram á árbakkann, en annarr vissi upp á landit at díki nǫkkuru.  Þat var fen djúpt ok breitt ok fullt af vatni.  Jarlar létu síga fylking sína ofan með ánni með ǫllum múginum.  Konungsmerkit var nær ánni.  Var þar allþykkt fylkt, en þynnst við díkit ok lið þat ótraustast.  Þá sóttu jarlar ofan með díkinu.  Veik þá fyrir fylkingararmr Norðmanna, sá er vissi at díkinu, en enskir menn sóttu þar fram eptir þeim ok hugðu, at Norðmenn mundu flýja vilja.  Fór þar fram merki Mǫrukára. 
Siden fór kong Harald syd til Humbra og op efter aaen og lagde der ved land.  Da var oppe i Jorvik Mårukaare jarl og hans broder Valtjov jarl og havde en vældig hær.  Kong Harald laa i Usa, da jarlenes hær søgte ned imod ham.  Da gik kong Harald iland og tog til at fylke sin hær;  den ene fylkingearm stod frem paa aabredden, men den anden vendte op paa landet henimod et dige;  der var en dyb og bred myr, fuld af vand.  Jarlene lod sin fylking med hele mængden sige ned langs med aaen.  Kongsmerket var nær aaen;  der var tykt fylket, men ved diget var det tyndest og mændene der mindst at stole paa.  Jarlene søgte da ned langs med diget;  for dem veg Nordmændenes fylkingearm, den som vendte mod diget, men de engelske mænd søgte frem der efter dem og mente, at Nordmændene vilde fly.  Der fór Mårukaares merke frem. 
After this King Harald went to the Humber, then up along the river and there came to land.  Morcar the Jarl and his brother Waltheof the Jarl were then up in York with a powerful army.  King Harald was in the Ouse when the jarls’ army came down against him.  King Harald then went ashore and began to draw up his lines;  one wing stood forth on the river bank, whilst the other went farther inland towards a dike,  where there was a deep wide marsh full of water.  The jarls had their lines placed with the whole crowd of men down along the river.  The king’s standard was near the river,  where the line was thick; towards the dike it was thinnest and the men there the least reliable.  The jarls then came down along the dike  and the wing of the Norsemen, which was towards the dike, fell back and the Englishmen went after them, thinking that the Norsemen would flee.  Morcar’s standard it was that went forth there. 
LXXXV. KAPÍTULI [Orusta við Humbru] 
85. 
85. [The Battle at the Humber] 
En er Haraldr konungr sá, at fylking enskra manna var komin ofan með díkinu gegnt þeim, þá lét hann blása herblástrinn ok eggjaði herinn ákafliga,  lét þá fram bera merkit Landeyðuna, snaraði þá atgǫnguna svá harða, at allt hrǫkk fyrir.  Gerðisk þá mannfall mikit í liði jarla.  Snørisk þá liðit brátt á flótta,  flýði sumt upp með ánni ok ofan, en flest fólkit hljóp út á díkit.  Lá þar svá þykkt valrinn, at Norðmenn máttu ganga þurrfœtis yfir fenit.  Þar týndisk Mǫrukári jarl. 
Men da kong Harald saa, at de engelske mænds fylking var kommet ned langsmed diget lige imod dem, da lod han blæse hærblæst, eggede sin hær ivrig og lod da bære frem merket Landødan.  Blev det da saa haard en fremgang, at alt veg tilbage for dem,  og det blev da et stort mandefald i jarlenes hær.  Vendte da hæren sig snart paa flugt,  nogle flyede op med aaen eller ned, og de fleste folk løb ud i diget;  der laa de faldne saa tykt, at Nordmændene kunde gaa tørfodet (637,1) over myren.  Der faldt Mårukaare jarl. 
And when King Harald saw that the Englishmen’s wing was coming down upon them alongside the dike, he had the war blast blown and egged on his army eagerly;  he had his standard, the Land-Waster, borne forth. Then the onset was so hard that everything (562) gave way before them  and there was a great loss of men in the jarls’ army.  The army quickly turned in flight,  some fleeing up the river, others down, though most of the men leaped into the dike,  where the fallen lay so thickly that the Norsemen could go dry-foot across the marsh.  Morcar the Jarl fell there. 
Svá segir Steinn Herdísarson: 
Saa siger Stein Herdissøn: 
Thus sayeth Stein Herdisarson: 
153. Þjóð fórsk mǫrg í móðu.
Menn drukknuðu sokknir.
Drengr lá ár of ungan
ófár Mǫrukára. (181)
Fira dróttinn rak flótta
framr. Tók herr á ramri
rǫ́s fyr rǫskum vísa.
ríklundaðr veit undir. 
Mange sank i elven
(de sunkne mænd druknede);
paa unge Mårukaare
mangen dreng laa fordum.
Høvdingen drev dem paa flugten;
hæren tog paa det raske
løb for den ædle konge
[Olav den mægtige er]. 
Many sank in the river,
And the sinking men drowned.
Soon it happened that many a dreng
Lay about the young Morcar.
The chief put them to flight;
The army began speedily
To run before the noble king. 
Þessa drápu orti Steinn Herdísarson um Óláf, son Haralds konungs, ok getr hér þess, at Óláfr var í orrostu með Haraldi konungi, fǫður sínum. 
Denne draapa digtede Stein Herdissøn om kong Haralds søn Olav og nævner her det, at Olav var i slaget med sin fader, kong Harald. 
This drapa was composed by Stein Herdisarson about King Harald’s son Olav, and here it is mentioned that Olav was in the battle with his father, King Harald. 
Þessa getr ok í Haraldsstikka: 
Om det tales ogsaa i “Haraldstikka”: 
This is also spoken of in “Harald’s stick”: 
154. Lǫ́gu fallnir
í fen ofan
Valþjófs liðar,
vǫ́pnum hǫggnir,
svát gunnhvatir
ganga mǫ́ttu
Norðmenn yfir
at nǫ́m einum. 
Der laa døde
dybt i mosen
Valtjovs kjæmper,
vaabenbidte,
saa at de kunde,
de krigsvante Nordmænd,
der gaa over
ene paa lig. 
Waltheof’s fighters,
Bitten with weapons,
There lay dead
Deep in the marshes,
So that the war-keen
Norsemen could
Cross over there
On corpses only. 
Valþjófr jarl ok þat lið, er undan komsk, flýði upp til borgarinnar Jork.  Var þar it mesta mannfall.  Orrosta var miðvikudag, næsta dag fyrir Matthéúsmessu. (182) 
Valtjov jarl og de mænd, som kom unda, flyede op til borgen Jorvik;  der blev det største mandefald.  Dette slag var onsdagen før Matheus-messe. 
Waltheof the Jarl and those men who could get away fled up to the town of York,  and there was the greatest fall of men.  This battle was on the Wednesday before the Feast of St Matthew. 
LXXXVI. KAPÍTULI [Frá Tósta jarli] 
86. 
86. [Of Earl Toste] 
Tósti jarl hafði komit sunnan af Flæmingjalandi til Haralds konungs, þegar er hann kom til Englands, ok var jarl í ǫllum orrostum þessum.  Fór þá svá sem hann hafði sagt Haraldi, fyrr en þeir fyndisk, at fjǫldi manns dreif til þeira í Englandi.  Þat váru frændr ok vinir Tósta jarls, ok var konungi þat mikill styrkr liðs. 
Toste jarl var kommet vesten [sønden] fra Flæmingeland til kong Harald, saasnart han kom til England, og jarlen var med i alle disse slag.  Det gik nu saa, som han havde sagt Harald forrige gang, da de mødtes, at en mængde mænd drev til dem i England;  det var Tostes frænder og venner, og den skare var kongen til stor styrke. 
Tosti the Jarl came westward from Flanders to King Harald as soon as the latter was come to England, and the jarl was with him in all these battles.  It now befell even as Tosti had told Harald when they met before, that a great number of men would come to them in England.  They were Tosti’s kinsmen and friends, and the troop was a great strength to the king. 
Eptir þessa orrostu, er áðr var frá sagt, gekk undir Harald konung lið allt um in næstu hérǫð, en sumt flýði.  Þá byrjaði Haraldr konungr ferð sína at vinna borgina ok lagði herinum við Stanforðabryggjr.  En (183) fyrir þá sǫk, at konungr hafði unnit svá mikinn sigr við stóra hǫfðingja ok ofrefli liðs, var allt fólk hrætt ok ørvæntisk mótstǫðu.  Þá gerðu borgarmenn ráð fyrir sér, at senda boð Haraldi konungi ok bjóðask í vald hans ok svá borgina.  Var þetta allt boðat svá, at sunnudaginn fór Haraldr konungr með ǫllum herinum til borgarinnar ok setti þing utan borgar, konungr ok menn hans, en borgarmenn sóttu til þingsins.  Játaðisk allt fólk undir hlýðni við Harald konung ok fengu honum gíslar, tiginna manna sonu, svá sem Tósti jarl kunni skyn allra manna í þeiri borg,  ok fór konungr um kveldit ofan til skipanna með sjálfgǫrum sigri ok var allkátr.  Var á kveðit þing snimma mánadaginn í borginni.  Skyldi þá Haraldr konungr skipa staðinn með ríkismǫnnum ok gefa réttu ok lén. 
Efter dette slag, som nu er talt om, gik alt folket i de nærmeste herreder under kong Harald, men nogle flyede.  Da fór kong Harald paa vei at vinde borgen og lagde sin hær ved Stanford bro.  Men af den aarsag, at kongen havde vundet saa stor en seier imod store høvdinger og en vældig hær, var alt folket ræd og havde ikke noget haab om modstand.  Da gjorde borgmændene raad for sig, at de skulde sende bud til kongen og byde sig og ligesaa borgen i hans vold.  Dette blev alt budt saaledes, at søndag fór kong Harald med hele hæren til borgen, og kongen og hans mænd satte ting udenfor borgen, men borgmændene søgte til tinget.  Da lovede alt folket sig i lydighed under kong (638,1) Harald og gav ham i gisler fornemme mænds sønner, eftersom Toste jarl havde kjendskab til alle mænd i denne borg,  og kongen fór om kvelden til skibene med selvgjort seier og var meget lystig.  Det blev vedtaget ting i borgen til tidlig om mandagen;  da skulde kong Harald sætte styresmænd i staden og give len og rettigheder. 
After the battle, which has just now been spoken of, all the folk in the nearest districts submitted to King Harald, but some fled.  King Harald then went on his way to win the town (of York) and he brought his host to Stamford Bridge.  But because the king had won so great a victory over great chiefs and a mighty army, all the folk were afraid and had no hope of withstanding him.  Then the townsmen made this plan, that they should send word to the king and put themselves, and likewise the town, into his power.  This was all so ordered that on the Sunday King Harald went with all his army to the town and they sat at a (563) thing outside the town and the townsmen came out to it.  All the folk promised obedience to King Harald and as hostages they gave him the sons of the foremost men, according to Tosti the Jarl’s knowledge of all the men in the town.  In the evening the king went to his ships after this easy victory and was very happy.  Early on Monday a thing was held in the town  and then King Harald was to set rulers in the city and give fiefs and rights. 
Þat sama kveld eptir sólarsetr kom sunnan at borginni Haraldr konungr Guðinason með óvígjan her.  Reið hann í borgina at vilð ok þokka allra borgarmanna.  Váru þá tekin ǫll borgarhlið ok allir vegar, at eigi skyldu njósnir koma Norðmǫnnum.  Var þessi her um nóttina í staðinum. 
Den samme kveld efter solens nedgang kom kong Harald Gudinesøn søndenfra til borgen med en vældig hær;  han red ind i borgen med alle borgmændenes vilje og samtykke.  Da blev sat folk ved alle borgporter og paa alle veier, at det ikke skulde komme nys derom til Nordmændene,  og denne hær var om natten i staden. 
The same evening after sunset, King Harold Godwinson came from the south to the town with a mighty army;  he rode into the town by the wish and consent of all the townsmen.  Then men were set at all the town gates and on all the highways so that news thereof should not come to the Norsemen;  this army was in the town during the night. 
LXXXVII. KAPÍTULI [Uppganga Haralds konungs] 
87. 
87. [Of King Harald’s Landing] 
Mánadaginn, er Haraldr Sigurðarson var mettr at dagverðarmáli, þá lét hann blása til landgǫngu, býr þá herinn ok skiptir liðinu, hverir fara skulu eða hverir eptir skulu vera.  Hann lét upp ganga í hverri sveit tvá menn, þar er einn var eptir. 
Mandagen, da Harald Sigurdsøn var mæt efter dagverd, da lod han blæse til landgang. Han gjør hæren rede og skifter mændene, hvem som skal fare, eller hvem som skal blive efter;  han lod i hver afdeling to mænd gaa op, naar én blev efter. 
On Monday when Harald Sigurdson had had his breakfast he had the landing signal blown.  He got his army ready and separated the men who were to go from those who were to stay behind. In each, party two men were to go up and one stay behind. 
Tósti jarl bjó sik til uppgǫngu með Haraldi konungi með sína sveit, en eptir váru til skipagæzlu Óláfr konungsson ok Páll ok (184) Erlendr Orkneyjajarlar ok Eysteinn orri, sonr Þorbergs Árnasonar, er þá var ágætastr ok kærstr konungi allra lendra manna.  Þá hafði Haraldr konungr heitit honum Máríu, dóttur sinni.  Þá var veðr forkunnliga gott ok heitt skin.  Menn lǫgðu eptir brynjur sínar, en gengu upp með skjǫldum ok hjálmum ok kesjum ok sverðum gyrðir,  ok margir hǫfðu ok skot ok boga ok váru allkátir. 
Toste jarl gjorde sig rede til at gaa op med sin skare; men efter blev for at vogte skibene Olav kongssøn, Paal og Erlend Orknø-jarler og Øistein Orre, søn af Torberg Arnesøn, som da var den navnkundigste og kongen kjæreste af alle lendermænd;  da havde kong Harald lovet ham sin datter Maria.  Da var det meget smukt veir og hedt solskin.  Mændene lod sine brynjer tilbage og gik op med sine skjolde og hjelmer og spyd, gjordede med sverd,  og mange havde ogsaa bue og piler; de var meget lystige. 
Tosti the Jarl made himself ready to go up with his troop, and the men left behind to watch the ships were Olav the king’s son, Paul and Erlend, jarls of the Orkneys, and Eystein Orre, son of Torberg Arneson, who was then the most renowned of all the landed men and dearest to the king:  King Harald had promised him his daughter Maria.  At this time there was very good weather and the sun was hot.  The men left their brynies behind and went up with their shields, helmets and spears and with swords girded;  many had bows and arrows also, and they were very merry. 
En er þeir sóttu í nánd borginni, reið í móti þeim lið mikit.  Sá þeir jóreykinn ok undir fagra skjǫldu ok hvítar brynjr.  Þá stǫðvaði konungr liðið, lét kalla til sín Tósta jarl ok spurði, hvat liði þat myndi vera. 
Men da de kom nær borgen, red en stor hær imod dem;  de saa hesterøgen og indimellem fagre skjolde og hvide brynjer.  Da stansede kongen sin hær, lod Toste jarl kalde til sig og spurgte, hvad for hær det vel var. 
But when they came near the town, a great army rode out against them;  they saw the smoke from the horses, and fair shields and white brynies.  The king stopped his army, called Tosti the Jarl to him and asked him what army that might be. 
Jarl segir, lézk þykkja meiri ván, at ófriðr mundi vera, lét ok hitt vera mega, at þetta mundu vera frændr hans nǫkkurir ok leiti til vægðar ok vináttu, en fá í móti af konungi traust ok trúnað.  Þá mælti konungr, at þeir mundi fyrst halda kyrru ok forvitnask um herinn.  Þeir gerðu svá, ok var liðit því meira, er náligar kom, ok allt at sjá sem á eina ísmǫl, er vápnin glóuðu. (185) 
Jarlen svarede og sagde, at det tyktes ham, at det kunde være ufred, men det kunde ogsaa være, at dette var nogle af hans frænder, som søgte skaansel og venskab og til gjengjæld vilde love kongen støtte og troskab.  Da sagde kongen, at de skulde først holde sig rolig og faa vide nøiere om hæren.  De gjorde saa, og hæren blev større, jo nærmere den (639,1) kom, og det var overalt at se som et is-lag, naar vaabnene skinnede. 
The jarl answered and said that he thought that there might be trouble, but it might also be that they were some of his kinsmen seeking mercy and friendship and vowing the king help and trustiness in return.  The king then said that they should first stop and get to know more about this army.  They did so, and the army grew greater the nearer it came, and it all looked like a sheet of ice when the weapons glistened. 
LXXXVIII. KAPÍTULI [Ráð Tósta jarls] 
88. 
88. [Of Earl Toste’s Counsel] 
Haraldr konungr Sigurðarson mælti þá:  “Tǫkum nú nǫkkut gott ráð ok vitrligt, því at ekki er at dyljask, at ófriðr er, ok mun vera konungr sjálfr.”  Þá svarar jarl: “Þat er it fyrsta at snúa aptr sem hvatast til skipa eptir liði váru ok vápnum, veitum þá viðurtǫku eptir efnum, en at ǫðrum kosti látum skipin gæta vár, ok eigu þá riddarar ekki vald yfir oss.”  Þá svarar Haraldr konungr: “Annat ráð vil ek hafa,  at setja ina skjótustu hesta undir þrjá vaska drengi, ok ríði þeir sem hvatligast ok segi liði váru  – mun þá skjótt koma oss liðveizla – fyrir þá sǫk, at Englismenn skulu eiga innar snǫrpustu hríðar ván, heldr en vér berim inn lægra hlut.”  Þá segir jarl, bað konung ráða þessu sem ǫðru, lézk ok vera eigi gjarn at flýja.  Þá lét Haraldr konungr setja upp merki sitt Landeyðuna.  Frírekr hét sá, er merkit bar. 
Kong Harald Sigurdsøn sagde da:  “Lad os nu tage et godt og klogt raad; thi ikke kan det dølges, at det er ufred, og det er vist kongen selv.”  Da svarede jarlen: “Det er det første, at vi snur om som raskest til skibene efter vore folk og vaaben og gjør derpaa modstand efter evne, eller ogsaa lader skibene verge os, og da har ikke riddere magt over os.”  Da sagde kong Harald: “Et andet raad vil jeg vælge:  at sætte 3 kjække mænd paa de raskeste hester og lade dem ride saa hidsig de kan, og sige det til vore mænd;  da vil de snart komme os til hjælp, thi Engelskmændene skal faa en skarp kamp, før end vi lider nederlag.”  Da sagde jarlen, at kongen skulde raade i dette som i alt andet; “heller ikke han havde lyst paa at fly.”  Da lod kong Harald sætte op sit merke, Landødan;  Fridrek hed den mand, som bar merket. 
King Harald Sigurdson then said:  “Let us now decide upon a (564) wise plan, for it cannot be hidden that there is trouble and that the king himself is there”.  The jarl answered: “The first thing to do is that we turn about as quickly as we can to our ships for our other men and weapons, and then withstand them according to our might, or else let the ships protect us and then their riders will have no power over us”.  Then said King Harald: “I will choose another plan:  to set three bold men on the swiftest horses and bid them ride as fast as they can and tell this to our men;  then they will come quickly to our help, for the Englishmen shall have a sharp fight ere we bow down”.  Then the jarl said the king should decide in this as in everything else; nor had he himself any wish to flee.  King Harald then had his standard, the Land-Waster, set up,  and the man who bore it was called Fridrek. 
LXXXIX. KAPÍTULI [Frá fylking Haralds konungs] 
89. 
89. [Of King Harald’s Army] 
Síðan fylkði Haraldr konungr liði sínu,  lét fylkingina langa ok ekki þykkva.  Þá beygði hann armana aptr á bak, svá at saman tóku.  Var þat þá víðr hringr ok þykkr ok jafn ǫllum megin utan, skjǫldr við skjǫld ok svá fyrir ofan,  en konungssveitin var fyrir innan hringinn ok þar merki.  Þat var valit lið.  Í ǫðrum stað var Tósti jarl með sína sveit.  Hafði hann annat merki.  Var því svá fylkt, at konungr vissi, at riddarar váru vanir at ríða á riðlum ok þegar aptr.  Nú segir konungr, at hans sveit ok jarls sveit skal þar fram ganga, sem mest þarf  – “en bogmenn várir skulu ok þar vera með oss, en þeir, er fremstir standa, skulu setja spjótshala sína (186) í jǫrðina, en setja oddana fyrir brjóst riddurum, ef þeir ríða at oss,  en þeir, er næstir standa, seti þeir sína spjótsodda fyrir brjóst hestum þeira. 
Siden fylkede kong Harald sin hær;  han lod fylkingen være lang og ikke tyk.  Derefter bøiede han begge armene til(640,1)bage paa bagen, saa de naaede sammen;  det var da en vid ring, tyk og jevn paa alle sider udentil, skjold ved skjold, og ligesaa oventil.  Men kongens skare var udenfor ringen, og der var hans merke;  det var udvalgte mænd.  Paa et andet sted var Toste jarl med sin skare;  han havde et andet merke.  Det blev fylket saaledes, fordi kongen vidste, at ridderne var vante til at ride paa i hob og strax vige tilbage.  Nu siger kongen, at hans skare og jarlens skare skal gaa frem der, det mest trænges, “men vore bueskytter skal ogsaa være der med os;  men de, som staar fremst, skal sætte spydstangene i jorden og vende spydoddene mod riddernes bryst, hvis de rider paa os;  men de, som staar i næste række, skal sætte sine spydodder imod deres hesters bryst.” 
King Harald then drew up his army;  his line was long and not thick:  both wings he bent back so that they came together  and there was a wide ring, thick and even on all sides, shield to shield, and likewise behind.  The king’s troop was outside the ring; his standard was there  and they were well-chosen men.  In another place there was Tosti the Jarl with his troop;  he too had a standard.  The line was drawn up in this way because the king knew that the riders were wont to ride on in troops and straightway turn back.  The king said that his troop and the jarl’s troop should go where it was most needful and  “the bowmen shall also be there with them and they who stand foremost shall set their spear shafts in the earth and turn the points towards the riders’ breasts, in case they ride on us;  and they who stand in the second rank shall set their spear points towards the horses’ breasts”. 
XC. KAPÍTULI [Frá Harald konungi Guðinasyni] 
90. 
90. [Of King Harald Godwinson] 
Haraldr konungr Guðinason var þar kominn með her óvígjan, bæði riddara ok fótgangandi menn.  Haraldr konungr Sigurðarson reið þá um fylking sína ok skynjaði, hvernig fylkt var.  Hann sat á svǫrtum hesti blesóttum.  Hesturinn féll undir honum ok konungr af fram.  Stóð hann upp skjótt ok mælti: “Fall er fararheill.”  Þá mælti Haraldr Englakonungr til Norðmanna þeira, er með honum váru:  “Kennduð þér þann inn mikla mann, er þar féll af hestinum, við inn blá kyrtil ok inn fagra hjálm?”  “Þar er konungr sjálfr,” sǫgðu þeir.  Englakonungr segir:  “Mikill maðr ok ríkmannligr, ok er vænna, at farinn sé at hamingju.” 
Kong Harald Gudinesøn var kommen der med en vældig hær, baade riddere og fodfolk.  Kong Harald Sigurdsøn red da udenom sin fylking og saa efter, hvorledes det var fylket;  han sad paa en sort, blesset hest.  Hesten faldt under ham, og kongen af fremover;  han stod raskt op og sagde: “Fald er held paa færden.”  Da sagde Harald, Engelskmændenes konge, til de Nordmænd, som var hos ham:  “Kjendte I den store mand, som faldt af hesten der, med den blaa kjortel og den fagre hjelm?“   “Det er kongen selv,” sagde de.  Den engelske konge sagde:  “En stor mand og af mægtigt udseende; men nu er det venteligt, at det er ude med hans lykke.” 
King Harold Godwinson was come there with a mighty host of cavalry – and infantry.  King Harald Sigurdson then rode through his lines and saw how the lines were;  he sat on a black blazed horse;  the steed fell under him and the king fell forward;  he stood up quickly and said: “A fall is good luck on a journey”.  Then said (565) Harold, King of the Englishmen, to the Norsemen that were with him:  “Do ye know the big man who fell off the horse there, the man with the biue kirtle and the fine helmet?”  “It is the king himself”, they said.  The English king then said:  “A big man he is and powerful to look upon, but now it is likely that he will be without good luck”. 
XCI. KAPÍTULI [Griðaboð við Tósta jarl] 
91. 
91. [Of the Troop of the Nobility] 
Riddarar tuttugu riðu fram af þingamannaliði fyrir fylking Norðmanna  ok váru albrynjaðir ok svá hestar þeira.  Þá mælti einn riddari: “Hvárt er Tósti jarl í liðinu?”  Hann svarar: “Ekki er því at leyna, hér munuð þér hann finna.”  Þá mælti einn riddari: “Haraldr, bróðir þinn, sendi þér kveðju ok þau orð með, at þú skyldir hafa grið ok Norðimbraland allt, ok heldr en eigi vilir þú til hans hneigjask, þá vill hann gefa þér þriðjung ríkis alls með sér.”  Þá svarar jarl: “Þá er nǫkkut annat boðit en ófriðr ok svívirðing sem í vetr.  Hefði þá verit þetta boðit, þá væri margr maðr sá á lífi, er nú er dauðr, ok betr mundi þá standa ríki í Eng(187)landi.  Nú tek ek þenna kost, hvat vill hann þá bjóða Haraldi konungi Sigurðarsyni fyrir sitt starf?”  Þá mælti riddarinn: “Sagt hefir hann þar nǫkkut frá, hvers hann mun honum unna af Englandi:  sjau fóta rúm eða því lengra sem hann er hæri en aðrir menn.”  Þá segir jarl: “Farið nú ok segið Haraldi konungi, at hann búisk til orrostu.  Annat skal satt at segja með Norðmǫnnum en þat, at Tósti jarl fari frá Haraldi konungi Sigurðarsyni ok í óvinaflokk hans, þá er hann skyldi berjask í Englandi vestr.  Heldr skulu vér allir taka eitt ráð, deyja með sœmð eða fá England með sigri.”  Þá riðu aptr riddarar.  Þá mælti Haraldr konungr Sigurðarson við jarl:  “Hverr var þessi inn málsnjalli maðr?”  Þá segir jarl: “Þat var Haraldr konungr Guðinason.”  Þá mælti Haraldr konungr Sigurðarson: “Of lengi váru vér þessu leyndir.  Þeir váru svá komnir fyrir lið várt, at eigi myndi þessi Haraldr kunna segja banaorð várra manna.”  Þá segir jarl: “Satt er þat, herra.  Óvarliga fór slíkr hǫfðingi, ok vera mætti svá sem þér segið.  Sá ek þat, at hann vildi mér grið bjóða ok ríki mikit, en ek væra banamaðr hans, ef ek segða til hans.  Vil ek heldr, at hann sé minn banamaðr en ek hans.”  Þá mælti Haraldr konungr Sigurðarson til sinna manna: “Lítill maðr var þessi ok stóð steigurliga í stigreip.” 
Tyve riddere red frem fra Tingamannalid foran Nordmændenes fylking,  og de var helt brynjede, og ligesaa deres hester.  Da sagde en ridder: “Er Toste jarl i hæren?”  Han svarer: “Ikke kan det dølges; her kan I finde ham.”  Da sagde en ridder: “Harald, din broder, sendte dig hilsen og de ord med, at du skulde have grid og hele Nordimbraland, og heller end at du ikke skulde ville gaa over til ham, vil han give dig en tredjedel af hele sit rige med sig”.  Da svarede (641,1) jarlen: “Det er noget andet bud end ufred og haan, som i vinter;  havde det været budt da, saa vilde mangen mand have været ilive, som nu er død, og bedre vilde da riget staa i England.  Nu om jeg tager dette vilkaar, hvad vilde han da byde kong Harald Sigurdsøn for hans stræv?”  Da sagde ridderen: “Han har sagt noget om, hvad han vil unde ham af England:  syv fods rum, eller saa meget længere, som han er høiere end andre mænd.”  Da sagde jarlen: “Far I nu og sig til kong Harald, at han skal gjøre sig rede til kamp;  andet skal med sandhed siges blandt Nordmændene, end at Toste jarl farer fra kong Harald Sigurdsøn og til hans uvenners flok, naar han skulde kjæmpe vester i England;  heller skal vi alle tage ét raad: at dø med hæder eller vinde England med seier.”  Da red ridderne tilbage.  Da sagde kong Harald Sigurdsøn til jarlen:  “Hvem var den maalsnilde mand der?”  Da sagde jarlen : “Det var kong Harald Gudinesøn.”  Da sagde kong Harald Sigurdsøn: “For længe var dette dulgt for os;  de var komne saa nære vor hær, at denne Harald ikke skulde kunne fortælle om vore mænds død.”  Da sagde jarlen: “Sandt er det, herre;  uvarlig fór en slig høvding, og det kunde være saa, som I siger.  Jeg saa det, at han vilde byde mig grid og et stort rige, men at jeg vilde være hans banemand, om jeg sagde, hvem han var;  jeg vil heller, at han skal være min banemand, end jeg hans.”  Da sagde kong Harald Sigurdsøn: “En liden mand var denne, men han stod fast i stigbøilen.” 
Twenty riders rode forth from the thingmen troop in front of the Norse lines;  they were all brynied and so were their steeds.  Then said a rider: “Is Tosti the Jarl in the army?”  He answered: “That cannot be hidden, thou canst find him here”.  Then said a rider: “Harold thy brother sends thee greeting and likewise word that thou shalt have peace and all Northumbria, and rather than thou shouldst refuse this offer, he will give thee a third of all his kingdom”.  Then the jarl answered: “This is somewhat different from the trouble and shame of last winter.  If this behest had come then, many a man who is now dead would have been alive and the kingdom of England would have stood better.  Now if I take this choice, what will he offer King Harald Sigurdson for his work?”  Then said the rider: “He has said something about what he will grant him in England:  seven feet of ground or as much more as he is taller than other men”.  Then said the jarl: “Go now and tell King Harold to make ready for battle.  It shall not be said with truth amongst the Norsemen that Tosti the Jarl left King Harald Sigurdson and went to his enemies’ troops when he had to fight in the west in England.  Rather shall we all take one counsel-to die with honour or win England by victory”.  The riders then rode back.  King Harald Sigurdson then said to the jarl:  “Who was that well-spoken man?”  Then the jarl said: “That was King Harold Godwinson”.  King Harald Sigurdson then said: “Too long was this hidden from us.  They were come so near our army that this Harold might never have told about the death of our men”.  Then said the jarl: “True it is, lord;  he went unwarily for such a chief and it might have been as you say.  I saw that he would offer me peace and great rule and that I might have been his slayer if I had told who he was,  but I would rather that he were my slayer than I his”.  Then said King Harald Sigurdson: “A little man he was, but he stood fast in his stirrup”. 
Svá segja menn, at Haraldr konungr Sigurðarson kvað vísu þessa: 
Saa siger man, at kong Harald Sigurdsøn kvad dette vers: 
So it is said that King Harald Sigurdson quoth this verse: 
155. Fram gǫngum vér
í fylkingu
brynjulausir
undir blár eggjar.
Hjálmar skína.
Hefkat ek mína. (188)
Nú liggr skrúð várt
að skipum niðri. 
Frem gaar vi
i fylkingen,
brynjeløse
under blaa egger;
hjelmer skinner,
jeg har ei brynje;
skrudet vort ligger
paa skibene nede. 
Forth we go
In our lines
Without our brynies
Against blue edges.
The helmets shine;
I have no brynie.
Our shrouds now lie
Down on those ships. (566) 
Emma hét brynja hans.  Hon var síð, svá at hon tók á mitt bein honum, ok svá sterk, at aldri hafði vápn á fest.  – Þá mælti Haraldr konungr Sigurðarson:  “Þetta er illa kveðit, ok mun verða at gera aðra vísu betri.” 
Emma hed hans brynje;  den var saa sid, at den rak ned midt paa foden, og saa sterk, at vaaben aldrig havde fæstet sig paa den.  Da sagde kong Harald Sigurdsøn:  “Dette var ilde digtet, og jeg faar gjøre et andet, bedre vers i stedet.” 
His brynie was called Emma;  it was so long that it stretched half-way down his legs and so strong that a weapon had never fastened on to it.  Then said King Harald Sigurdson :  ”That was ill-composed; I must make a better verse than that”. 
Þá kvað hann þetta: 
Da kvad han dette: (642,1) 
Then he quoth this: 
156. Krjúpum vér fyr vápna,
valteigs, brǫkun eigi,
svá bauð Hildr, at hjaldri,
haldorð, í bug skjaldar.
Hǫ́tt bað mik, þars mœttusk,
menskorð bera forðum,
hlakkar íss ok hausar,
hjalmstofn í gný malma. 
Ikke vi i kampen
kryber sammen bag skjoldet
af frygt for vaaben-bragen
(saa bød ordholdende kvinde).
Halsbaand-bærersken bad mig
bære mit hoved fordum
høit i kampen, hvor sverdet
og hjerneskallerne mødes. 
In battle we creep not
Behind our shields
Through fear of the weapon-crash;
Thus bade the faithful woman.
Once the necklet-wearer
Bade me bear my head
High in battle where the sword
And the skulls met. 
Þá kvað ok Þjóðólfr: 
Da kvad ogsaa Tjodolv: 
Then Tjodolv also quoth: 
157. Skalkak frá, þótt fylkir
falli sjálfr til vallar,
gengr sem guð vill, ungum
grams erfingjum hverfa. (189)
Skínnat sól á sýnni,
snarráðs, an þá báða,
Haralds eru haukar gǫrvir
hefnendr, konungsefni. 
Ikke skal jeg, om fyrsten
falder selv til jorden
(som Gud det vil, gaar det),
fra gramens arvinger flygte.
Sol ei paa kongsemner bedre,
end begge disse, skinner;
snarraadige Haralds hevnere
er høger fuldvoxne. 
If the prince himself falls
To the earth, I shall not
Flee from the grim king’s heirs;
It will go as God wills.
The sun shines on no better
King’s sons than these two.
The swift-thinking Harald’s avengers
Are full-grown hawks. 
XCII. KAPÍTULI [Upphaf orrostu] 
92. 
92. [Of the Beginning of the Battle] 
Nú hefr upp orrostu, ok veita enskir menn áreið Norðmǫnnum.  Varð viðurtakan hǫrð.  Varð óhœgt enskum mǫnnum at ríða á Norðmenn fyrir skotum, ok riðu þeir í hring um þá.  Var þat fyrst laus orrosta, meðan Norðmenn heldu vel fylkingu,  en enskir menn riðu at hart ok þegar frá, er þeir fengu ekki at gǫrt.  En er Norðmenn sá þat, at þeim þótti blautliga at riðit, þá sóttu þeir at þeim ok vildu reka flóttann,  en er þeir hǫfðu brugðit skjaldborginni, þá riðu enskir menn at þeim ǫllum megin ok báru á þá spjót ok skot. 
Nu bliver det kamp, og Engelskmændene rider frem imod Nordmændene;  modstanden var haard,  og det blev ikke let for de engelske mænd at ride paa Nordmændene for skuddene, og de red i ring om dem.  Det var først en løs kamp, saalænge Nordmændene holdt sin fylking vel;  men de engelske mænd red haardt paa og strax efter fra, naar de ikke fik gjort noget.  Men da Nordmændene saa det, at de syntes at ride uden kraft paa dem, da søgte de imod dem og vilde forfølge de flygtende.  Men da de havde brudt skjoldborgen, da red de engelske mænd paa dem fra alle kanter og bar spyd og skud paa dem. 
The battle began and the Englishmen rode forth against the Norsemen.  The opposition was hard  and it was not easy for the Englishmen to ride on to the Norsemen because of the archers, and so they rode in a ring around them.  At first it was not a severe battle so long as the Norsemen kept their lines;  but the Englishmen rode hard upon them and when they could do nothing retreated from them.  And when the Norsemen saw that they seemed to ride upon them without strength they went against them and wished to pursue the fleeing men.  And when they had broken the shield line, the Englishmen rode upon them from all sides and threw spears and shot at them. 
En er Haraldr konungr Sigurðarson sá þat, gekk hann fram í orrostu, þar er mestr var vápnaburðrinn.  Var þar þá in harðasta orrosta, ok fell mikit lið af hvárumtveggjum.  Þá varð Haraldr konungr Sigurðarson svá óðr, at hann hljóp fram allt ór fylkingunni ok hjó báðum hǫndum.  Helt þá hvártki við honum hjálmr né brynja.  Þá stukku frá allir þeir, er næstir váru.  Var þá við sjálft, at enskir menn mundi flýja. 
Men da kong Harald Sigurdsøn saa det, da gik han frem i striden, der den meste vaabenbyrd var.  Der var det da den haardeste kamp, og mange mænd faldt af begge hærer.  Da blev kong Harald Sigurdsøn saa hidsig, at han løb frem helt ud af fylkingen og huggede med begge hænder;  holdt da hverken hjelm eller brynje for ham.  Da veg alle de fra, som var nærmest;  da var det nær ved, at de engelske mænd skulde fly. 
And when King Harald Sigurdson saw that, he went forth into the strife where the weapon fighting was greatest.  It was then the hardest of battles and many men fell in both armies.  Then King Harald Sigurdson grew so heated that he rushed forth right out of the line and struck with both hands;  then neither helm nor brynie could stand against him.  All who were nearest turned away.  Then (567) were the Englishmen near fleeing. 
Svá segir Arnórr jarlaskáld: 
Saa siger Arnor Jarleskald: 
Thus quoth Arnor Jarlascald: