You are here: BP HOME > LON > HK10: Olav Kyrre > fulltext
HK10: Olav Kyrre

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse Option1. Olaf’s Personal Appearance
Click to Expand/Collapse Option2. Of King Olaf’s Manner of Living
Click to Expand/Collapse Option3. Fashion of King Olaf’s Court
Click to Expand/Collapse Option4. Arrangement of King Olaf’s Court
Click to Expand/Collapse Option5. King Svein Ulfson’s Death
Click to Expand/Collapse Option6. Miracles of King Olaf the Saint
Click to Expand/Collapse Option7. Of the Shrine of King Olaf the Saint
Click to Expand/Collapse Option8. Of King Olaf Kyrre’s Death
HEIMSKRINGLA
ÓLAFS SAGA KYRRA 
Kongesagaer
Olav Kyrres Saga [1069-1093] 
HEIMSKRINGLA OR THE LIVES OF THE NORSE KINGS
XI THE HISTORY OF OLAV KYRRE (OR THE PEACEFUL) 
I. KAPÍTULI [Saga Óláfs konungs kyrra] 
1. 
1. [Olaf’s Personal Appearance] 
Óláfr var einn konungr yfir Nóregi eptir andlát Magnúss, bróðr síns.  Óláfr var maðr mikill á allan vǫxt ok vel vaxinn.  Þat er allra manna sǫgn, at engi maðr hafi sét fegra mann eða tíguligra sýnum.  Hann hafði gult hár sem silki ok fór afar vel,  bjartan líkam, eygðr manna bezt, limaðr vel,  fámálugr optask ok ekki talaðr á þingum,  glaðr við ǫl, drykkjumaðr mikill, málrœtinn ok blíðmæltr, friðsamr, meðan hans ríki stóð. 
Olav var ene konge over Norge efter sin broder Magnus’s død.  Olav var en stor mand af vext og velvoxen;  det er alle mænds sagn, at ingen har seet en fagrere mand eller af værdigere udseende;  han havde haar gult som silke, og det laa meget smukt,  lys hud, vakre øine, veldannede lemmer;  oftest var han faamælt og talte ikke meget paa ting,  var glad ved øllet, en stor drikkebroder, snaksom, blid og fredsommelig, saalænge hans rige stod. 
Olav was king alone over Norway after the death of his brother Magnus.  He was a big well-grown man,  and it was the talk of all men that no one had seen a fairer or more dignified man;  he had silky golden hair which was very becoming;  he had a light skin, beautiful eyes and well-shaped limbs;  most often he was a man of few words and said but little at the things;  he was merry at his ale, a great drinker in company, fond of conversation, happy and peaceful so long as his rule lasted. 
Þess getr Steinn Herdísarson: 
Om det taler Stein Herdissøn: 
About this Stein Herdisarson says: 
168. Lǫnd vill þengill Þrœnda,
þat líkar vel skǫtnum,
ǫll við œrna snilli
eggdjarfr í frið leggja.
Hugnar þjóð, þats þegna
þrályndr til friðmála
kúgar Engla œgir.
Óláfr borinn sólu. (204) 
Trønders egg-djerve fyrste
tænker at lægge alle
lande i fred med snildhed
(liker det godt bønder).
Folket sig glæder, at Englands
fiende ivrig ønsker
at vænne sit folk til fredsmaal
[født under solen]. 
The edge-bold prince of the Tronds
Thought to lay all
Lands in peace by wisdom;
The bonders liked it well.
The folk were glad that the foe
Of England eagerly wished
To accustom his folk to peace.
(Born under the sun.)! 
II. KAPÍTULI [Frá siðum Óláfs konungs] 
2. 
2. [Of King Olaf’s Manner of Living] 
Þat var siðr forn í Nóregi, at konungs hásæti var á miðjum langpalli.  Var ǫl um eld borit.  En Óláfr konungr lét fyrst gera sitt hásæti á hápalli um þvera stofu.  Hann lét ok fyrst gera ofnstofur ok strá gólf um vetr sem um sumar. 
Det var gammel sed i Norge, at kongens høisæde var midt paa langbænken,  og øl blev baaret om ilden.  Men kong Olav lod først gjøre sit høisæde paa høibænken, som gik tvers over stuen;  han lod ogsaa først gjøre ovnstuer og lægge straa paa gulvet om vinteren som om sommeren. 
It was an old custom in Norway that the king’s high-seat was in the middle of the long bench,  and the ale was borne round the fire.  But King Olav was the first to have his high-seat on the long bench which went across the hall;  he, too, was the first to have rooms built with stoves and the floor strewed in winter as in summer. 
Um daga Óláfs konungs hófusk mjǫk kaupstaðir í Nóregi, en sumir settusk at upphafi.  Óláfr konungr setti kaupstað í Bjǫrgyn.  Gerðisk þar brátt mikit setr auðigra manna ok tilsiglingar kaupmanna af ǫðrum lǫndum.  Hann lét reisa af grundvelli þar Kristskirkju, ina miklu steinkirkju, ok var at henni lítit gǫrt,  en hann lét algera trékirkjuna.  Óláfr konungr lét setja Miklagildi í Niðarósi ok mǫrg ǫnnur í kaupstǫðum, en áðr váru þar hvirfingsdrykkjur.  Þá var (205) Bœjarbót in mikla hvirfingsklokka í Niðarósi.  Hvirfingsbrœðr létu þar gera Margrétarkirkju, steinkirkju. 
I kong Olavs dager voxte kjøbstæderne i Norge meget, men nogle grundlagdes fra først af.  Kong Olav satte kjøbstad i Bjårgyn;  der satte snart mange rige mænd sig til, og did seilede kjøbmænd fra andre lande;  han lod der reise fra grundvolden Kristkirken, (652) den store stenkirke, men det blev lidet af den fuldført,  men han lod fuldende trækirken.  Kong Olav lod sætte Miklagilde i Nidaros og mange andre gilder i kjøbstæderne, men forud var det der omgangsdrikkelag;  da var Bøjarbót den store gildeklokke i Nidaros.  Gildebrødrene lod der bygge Margretekirke, en stenkirke. 
In King Olav’s days market towns grew much in Norway and some were founded then.  King Olav set up a market town in Bergen;  many rich men soon settled there and thither sailed merchants from other lands;  there he laid the foundation of Christ Church – the great stone church – but little of it was done;  he had the wooden church finished.  King Olav founded the Great Guild in Nidaros and many (577) other guilds in the market towns, whereas formerly there had only been drinking parties;  in Nidaros the bell called Town-boon was the great guild bell.  The guild brothers there had a stone church, St Margaret’s, built. 
Á dǫgum Óláfs konungs hófusk skytningar ok leizludrykkjur í kaupstǫðum.  Og þá tóku menn upp sundrgørðir,  hǫfðu drambhosr lerkaðar at beini, sumir spenntu gullhringum um fótleggi sér,  ok þá hǫfðu menn dragkyrtla, láz at síðu, ermar fimm alna langar  ok svá þrøngvar, at draga skyldi við handtugli ok lerka allt at ǫxl upp,  hávir skúar ok allir silkisaumaðir, en sumir gulllagðir.  Mǫrg ǫnnur sundrgørð var þá. 
I kong Olavs dager blev skytninger og gravøl almindelige i kjøbstæderne,  og da tog mænd op afvigende klædeskikker;  de havde pragthoser lirkede til benet, nogle spændte guldringer om sine legger,  og da bar mænd lange kjortler, med baand paa siden, med ærmer, som var 5 alen lange  og saa trange, at man maatte drage dem paa med haandtøile og lirke dem helt op til axelen,  høie sko og alle silkesømmede, nogle guldlagte.  Mange andre klædeseder var det da. 
In King Olav’s days guildhalls and burial feasts became common in the market towns  and men then took up new fashions in clothes;  they had fine hose laced to the leg, and some wore gold rings on their legs;  men then wore long kirtles with cords on the side and with sleeves five ells long  and so tight that they had to pull them on with hand cords and tie them tight up to the shoulders;  they wore high shoes, all of which were silk-sewn and some overlaid with gold.  There were also many other fashions in dress then. 
III. KAPÍTULI [Frá hirðsiðum] 
3. 
3. [Fashion of King Olaf’s Court] 
Óláfr konungr hafði þá hirðsiðu,  at hann lét standa fyrir borði sínu skutilsveina ok skenkja sér með borðkerum ok svá ǫllum tignum mǫnnum, þeim er at hans borði sátu.  Hann hafði ok kertisveina, þá er kert(206)um heldu fyrir borði hans ok jafnmǫrgum sem tignir menn sátu upp.  Þar var ok stallarastóll útar frá trápizu, er stallarar sátu á ok aðrir gœðingar ok horfðu innar í mót hásæti.  Haraldr konungr ok aðrir konungar fyrir honum váru vanir at drekka af dýrahornum ok bera ǫl ór ǫndugi um eld ok drekka minni á þann, er honum sýndisk. 
Kong Olav havde de hirdseder,  at han lod staa for sit bord skutelsvender, som skjænkede med bordkar for ham selv og ligesaa for alle fyrstelige mænd, som sad ved hans bord.  Han havde ogsaa kjertesvender, som holdt kjerter ved hans bord, ligesaa mange som det sad fyrstelige mænd.  Der var ogsaa stallarestolen udad fra skjænkebordet; der sad stallarene og andre høvdinger og havde sit aasyn vendt ind imod høisædet.  Kong Harald og andre konger før ham var vante til at drikke af dyrehorn og lade bære øl fra høisædet rundt om ilden og drikke skaal med dem, som de ønskede. 
King Olav had these foreign customs at his court;  he bade the attendants stand before his table and they were to pour out the drinks into bowls for himself and all princely men who sat at his table.  He had taper lads who held the candles at his table, and there were as many of them as there were princely men sitting at his table.  The marshal’s bench was by the sideboard and tHere the marshals and other leaders sat with their faces turned towards the high-seat.  King Harald and other kings before him had been wont to drink out of horns and had had the ale borne from the high-seat round the fire, and they had drunk healths (skál) with whomsoever they wished. 
Svá segir Stúfr skáld: 
Saa siger Stuv skald: 
Thus sayeth Stuf the Scald: 
169. Vissak hildar hvessi,
hann vas nýztr, at kanna,
af góðum byr Gríðar
gagnsælan mér fagna,
þá er blóðstara bræðir,
baugum grimmr, at Haugi
gjarn með gylltu horni
gekk sjalfr á mik drekka. (207) 
Den seirsæle kamp-vækker
(jeg véd vel) mig velkommen
hilste med venlig hug
(han var god at kjende),
dengang da ravnenes mætter,
ringenes fiende, i møde
selv gik med gyldne horn
paa Haug med mig at drikke. 
The victorious fight-rouser
(As I knew well) greeted me
Welcome with friendly heart;
He was good to know.
Once this feeder of ravens,
This foe of the rings, himself
Went to Haug to meet me
To drink from the golden horn. 
IV. KAPÍTULI [Hirðskipan Óláfs konungs] 
4. 
4. [Arrangement of King Olaf’s Court] 
Óláfr konungr hafði hundrað hirðmanna ok sex tigu gesta ok sex tigu húskarla,  þeira er flytja skyldu til garðsins þat, er þurfti, eða starfa aðra hluti, þá sem konungr vildi.  En er bœndr spurðu konung þess, fyrir hví hann hefði meira lið en lǫg váru til eða fyrri konungar hǫfðu haft, þá er hann fór á veizlur, þar sem bœndr gerðu fyrir honum  – konungr svarar svá: “Eigi fæ ek betr stýrt ríkinu ok eigi er meiri ógn af mér en af fǫður mínum, þótt ek hafi hálfu fleira lið en hann hafði,  en engi pynding gengr mér til þessa við yðr eða þat, at ek vilja þyngja kostum yðrum.” 
Kong Olav havde 100 hirdmænd og 60 «gjester» og 60 huskarler,  som skulde flytte til kongsgaarden det, (653) som trængtes, eller stræve med andre ting, som kongen vilde.  Men da bønderne spurgte kongen om det, hvorfor han havde flere mænd, end lovene tillod eller de forrige konger havde havt, naar han fór til den gjestning, som bønderne gjorde for ham,  — da svarede kongen saa: «Ikke faar jeg styret riget bedre eller staar det mere rædsel af mig end af fader min, om jeg end har dobbelt saa mange mænd, som han havde;  men ikke vil jeg øve nogen tvang imod eder eller tynge eders kaar.» 
King Olav had a bodyguard of one hundred (one hundred and twenty) men besides sixty guests and sixty huscarls,  all of whom were to move to the king’s garth those things which were needed or deal with other things which the king wished.  And when the bonders asked the king why he had more men than the law allowed and than former kings had had when he went to the feasts which the bonders made for him,  he answered: “I may not rule the realm better than my father, nor is there more fear of me than ofmy father, even though (578) I have double as many· men as he had;  but I will not use any constraint against you or make your lot harder”. 
V. KAPÍTULI [Dauði Sveins konungs Úlfssonar] 
5. 
5. [King Svein Ulfson’s Death] 
Sveinn konungr Úlfsson varð sóttdauðr tíu vetrum eptir fall Haraldanna.  Þar næst var konungr í Danmǫrk Haraldr hein, sonr hans, fjóra vetr,  þá Knútr, sonr Sveins annarr, sjau vetr ok er sannheilagr,  þá Óláfr, inn þriði sonr Sveins, átta vetr,  þá Eiríkr góði, fjórði sonr (208) Sveins konungs, enn átta vetr.  Óláfr Nóregskonungr fékk Ingiríðar, dóttur Sveins Danakonungs, en Óláfr Danakonungr Sveinsson fékk Ingigerðar, dóttur Haralds konungs, systr Óláfs Nóregskonungs.  Óláfr Haraldsson, er sumir kǫlluðu Óláf kyrra, en margir Óláf bónda, hann gat son við Þóru Jóansdóttur. Sá var nefndr Magnús.  Var sá sveinn inn fríðasti sýnum ok allmannvænn.  Óx hann upp í hirð konungs. 
Kong Svein Ulvsøn døde sottedød ti vintre efter Haraldernes død.  Dernæst blev hans søn Harald «Hein» konge i Danmark i fire vintre,  saa Sveins søn Knut i otte vintre, og han er sandhellig;  saa den tredje søn af Svein, Olav, i otte vintre;  saa Eirik den gode, en fjerde søn af Svein, ligesaa i otte vintre.  Olav, Norges konge, fik Ingerid, datter af Svein danekonge, men danekongen Olav Sveinsøn fik Ingegerd, datter af kong Harald og søster af Olav, Norges konge.  Olav Haraldsøn, som nogle kaldte Olav «Kyrre», men mange Olav «Bonde», fik en søn med Tora Joansdatter; han fik navnet Magnus.  Gutten var meget vakker og haabefuld;  han voxte op i kongens hird. 
King Swein Ulfson died in his bed ten winters after the death of both the Haralds.  After him his son Harald Hein was king in Denmark for three winters;  then Swein’s son Canute was king for seven winters and he is a holy saint;  then Olav, the third son of Swein, was king for eight winters.  After him Eric the Good, the fourth son of Swein, was king for eight winters.  Olav, King of Norway, married Ingerid, daughter of Swein the Danish king, and the Danish King Olav Sweinson took Ingegerd, daughter of King Harald and sister of Olav, King of Norway.  Olav Haraldson, whom some call Olav the Peaceful, but many Olav the Bonder, because he had no strife in or without the land, and gave nobody any cause for harrying his country, got a son by Thora, John’s daughter, and he was called Magnus.  He was a fine boy and gave great promise;  he grew up at the king’s court. 
VI. KAPÍTULI [Jartegnir Óláfs konungs] 
6. 
6. [Miracles of King Olaf the Saint] 
Óláfr konungr lét gera steinmusteri í Niðarósi ok setti í þeim stað, sem fyrst hafði verit jarðat lík Óláfs konungs, ok var þar yfir sett altarit, sem grǫptr konungs hafði verit.  Þar var vígð Kristskirkja.  Var þá ok þannug flutt skrín Óláfs konungs ok sett þar yfir altári.  Urðu þar þá margar jartegnir.  En annat sumar eptir, at jafnlengð þess, er kirkjan hafði vígð verit, þá var þar allfjǫlmennt.  Þat var Óláfsvǫkuaptan, at blindr maðr fékk þar sýn sína.  En sjálfan messudaginn, þá er skrínit ok helgir dómar váru út bornir  – skrínit var sett niðr í kirkjugarðinn, svá sem siðvenja var til  – þá fékk sá maðr mál sitt, er lengi áðr hafði mállauss verit,  ok sǫng þá lof guði ok inum helga Óláfi konungi með mjúku tungubragði.  Kona var inn þriðji maðr, er þannug hafði sótt af Svíþjóðu austan ok hafði í þeiri fǫr þolat mikla nauð fyrir sjónleysis sǫkum,  en þó treystisk hon miskunn guðs ok kom þar farandi at þeirri hátíð.  Hon var leidd sjónlaus í musterit at messu um daginn, en fyrr (209) en tíðum var lokit, sá hon báðum augum ok var þá skyggn ok bjarteyg, en áðr hafði hon verit blind fjórtán vetr.  Fór hon þaðan með háleitum fagnaði. 
Kong Olav lod gjøre et sten-munster i Nidaros og satte det paa det sted, hvor kong Olavs lig først var blevet jordet, og alteret blev sat over der, hvor kongens grav havde været.  Det blev viet til Kristkirke,  og did blev ogsaa kong Olavs skrin flyttet og sat der over alteret;  der hændte da strax mange jertegn.  Men næste sommer paa aarsdagen, da kirken var bleven viet, da var det en mængde mennesker der.  Det var om aftenen før Olavsmesse, at en blind mand fik der sit syn.  Men selve messedagen, da skrinet og helligdommene blev baarne ud  og skrinet var sat ned paa kirkegaarden, saaledes som det var sedvane,  da fik en mand sit maal, som længe forud (654) havde været maalløs,  og han sang da lov til Gud og den hellige kong Olav med myg tunge.  Den tredje var en kvinde, som havde søgt did østenfra Svitjod og havde i den færd taalt megen nød for sin blindheds skyld;  men dog trøstede hun sig til Guds miskund og kom farende did paa denne høitid.  Hun blev leiet synløs ind i munsteret til messen om dagen, men før end tjenesten var tilende, saa hun med begge øine og var da skarpsynt og klarøiet, men forud havde hun været blind i fjorten aar;  hun fór derfra med ophøiet glæde. 
King Olav had’ a stone minster built in Nidaros on the place where King Olav’s body was first buried, and the altar was set over the spot where the king’s grave had been.  The minster was hallowed as Christ Church  and thither King Olav’s shrine was moved and set over the altar;  many miracles straightway befell.  And the following summer, on the first anniversary of the consecration of the church (27th of July), a great crowd of folk was there.  On the evening before the Feast of St Olav (28th of July), a blind man got his sight there.  And on the feast day itself (29th of July), when the shrine and holy relics were carried out  and the shrine set down in the churchyard as was wont,  a man who had been dumb for a long time got his speech  and he then sang praises to God and St Olav with a weak voice.  The third was a woman who had come there from the east from Sweden and who had suffered much need on her journey because of her blindness.  But she trusted in God’s mercy and came there on the feast day.  She was led blind into the minster to the day’s Mass, but before the service was at an end she saw with both eyes and was sharp-sighted and clear-eyed, though she had been blind for fourteen years before;  she went thence gladly exulting. 
VII. KAPÍTULI ... 
7. 
7. [Of the Shrine of King Olaf the Saint] 
Sá atburðr gerðisk í Niðarósi, at skrín Óláfs konungs var borit um stræti, at hǫfugt varð skrínit, svá at eigi fengu menn borit fram ór stað.  En síðan var skrínit niðr sett ok brotit upp strætit ok leitat, hvat þar var undir,  ok fannsk þar barns lík, er myrt hafði verit ok fólgit þar.  Var þat þá á brott borit, en bœtt aptr strætit, svá sem áðr hafði verit,  en borit skrín at vanda. 
Det hændte sig i Nidaros, da kong Olavs skrin blev baaret gjennem strætet, at skrinet blev tungt, saa at mændene ikke fik baaret det frem fra stedet.  Siden blev skrinet sat ned og strætet brudt op, og man søgte efter, hvad som var derunder,  og der fandtes liget af et barn, som havde været myrdet og gjemt der.  Det blev da baaret bort, men strætet gjort istand igjen, saaledes som det før havde været,  og skrinet blev baaret videre som vanlig. 
It befell in Nidaros when King Olav’s shrine was being borne through the street that the shrine grew so heavy that the men could not carry it any longer.  The shrine was then set down and the street broken up; they sought to find out what was underneath (579)  and they found the body of a child that had been murdered and hidden there.  The body was taken away and the street put right again just as it had been;  the shrine was then carried as before. 1  
VIII. KAPÍTULI [Dauði Óláfs konungs] 
8. 
10. [Of King Olaf Kyrre’s Death] 
Óláfr konungr sat optliga í héraði at stórbúum, er hann átti.  En er hann var austr í Ranríki á Haukbœ at búi sínu, þá tók hann sótt þá, er hann leiddi til bana.  Þá hafði hann verit konungr at Nóregi sex vetr ok tuttugu, en hann var til konungs tekinn einum vetri eptir fall Haralds konungs.  Lík Óláfs konungs var flutt norðr til Niðaróss ok jarðat at Kristskirkju, þeirri er hann lét gera.  Hann var inn vinsælsti konungr, ok hafði Nóregr mikit auðgazk ok prýðzk undir hans ríki. (210) 
Kong Olav sad ofte paa landet paa sine storgaarder, som han havde.  Men da han var øster i Raanrike paa sin gaard Haukbø, da fik han en sygdom, som førte ham til døden.  Da havde han været konge i Norge i 26 vintre, men han var taget til konge én vinter efter kong Haralds fald.  Kong Olavs lig blev flyttet nord til Nidaros og jordet ved Kristkirken, den som han selv lod gjøre.  Han var den vennesæleste konge, og under hans rige havde Norge voxet meget i rigdom og pryd. (655) 
King Olav was often in the country at the big estates he had.  And when he was east in Ranrik at his estate at Haukbo he fell sick, (582) and this brought him to his death.  He had been king in Norway for twenty-six winters, and had been taken as king one year after the death of King Harald.  King Olav’s body was moved north to Ni- daros and buried in Christ Church which he himself had built.  He was the most beloved of kings, and under his rule Norway grew much in wealth and power. (583) 
 
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login