gnr. 48 i Lom hd., Oppland

NG IV1 54

N50 1618.4 7454 (Ofigsbø)

Ø 2 km

Rel. skyld: 1,0

– aa2ffýssbø7 (Bugge 1883), å2ffýssbø (NG), å7fy1ssbø (Ekre 1960: 158)

a Affaxeubø DN XXI 247f, 1431 (Ofigsbø, 1600-talls avskrift). i mothe Ofexsouale DN IX 253, 1437 (Lom). breff (vm) Ofyx bø DN IX 253, 1437 (Lom; samtidig? påskrift). Offixby NKJ I 169, 1576 (= St 150b). Offexby NKJ I 170, 1576 (= St 151b). Ofixbøø 1578 NG. Offixbø 1594 NG. Offuixbø 1/1 1604 NG. Offixbøe 1647 IV 151 156. Offigsbøe Aktst II 518, 1656. Ofigsbøe 1661 lk. Offigsbøe 1665 matr. 1668 NG. 1723 matr E. Offigsbø 1838 matr

I NG har Oluf Rygh en lang kommentar til navnet:
Det synes at være lige til at forudsætte som opr. Form Ófeigsváll, sms. af Mandsnavnet Ófeigr (Úfeigr) og váll (Indl. S. 84). Mandsnavnet har ikke været saa meget brugt i Norge, som paa Island; det er kun bemærket DN. II 229. III 118. X 236 og findes i enkelte andre Gaardnavne. Forklaringen bliver lidt usikker paa Grund af den nuv. Udtale, og fordi den anførte Form fra 1437 synes at forudsætte et Trestavelsesord som 1ste Led. Man kommer derved, skjønt disse Betænkeligheder neppe kunne siges at være afgjørende, til at tænke paa Gaardnavnet Offyssi i Solum (RB. 26, jfr. DN. XIII 37), nu Åfoss, hvilket Navn er dannet af fors, Fos, og maa betyde et Sted ved en høi, strid Fos. Her kunde man maaske tænke paa et paa lignende Maade dannet Elvenavn Offyrsa, da der i Nærheden findes en liden Elv, som falder i Fos ud over en brat Fjeldside. Gammel Form isaafald Offyrsubœr.
På grunnlag av den eldste formen han kjente (fra 1437), anså Oluf Rygh altså navnet som en sammensetning med váll m., «Stammer og Rødder af fældede Træer, Stub paa afbrændt Mark» (ifølge NG Indl. s. 84). Ett spørsmål blir da hvordan den nåværende formen med bø i så fall er oppstått, og hvor gammel den kan være. Avskriften av brevet fra 1431 kan ikke tillegges særlig vekt, og i dette belegget er forleddet også tydelig forvansket. Påskriften til brevet fra 1437 er ikke sikkert tidfestet, men det er grunn til å tro at den i alle fall må være fra 1500-tallet, muligens enda noe eldre, da utgiverne av DN presiserer at påskriften har fått en tilføyelse med en hånd fra 1600-tallet. Det er for øvrig klart at belegget fra 1437 gjelder samme lokalitet som de øvrige. Imidlertid blir innførslene i Stiftsboka (1576) de eldste, sikre beleggene for at stedet har vært kalt Offigsbø (e.l.), og det er grunn til å anta et partielt navneskifte – kanskje oppstått i forbindelse med at gården er blitt bosatt på nytt etter en kortere eller lengre ødeperiode. Det kan bemerkes at Rygh her synes noe upresis m.h.t. hva som er det eldste etterleddet; på den ene side antar han navnet på váll som «opr[indeligt]», og på den andre avslutter han med å foreslå som «gammel Form» et navn på bœr, men *Ófeigsbœr synes han ikke å regne som en sannsynlig norrøn form. I GPNS (s. 188) antyder han imidlertid at formen fra 1437 må være uriktig.
M.h.t. forleddet drøfter Rygh først og fremst personnavnet Ófeigr,¹ som han i GPNS påpeker har vært svært utbredt langt tilbake i tida, men mindre brukt i Norge enn på Island. E.H. Lind (sp. 808–10) bekrefter langt på vei dette; etter flere islandske eksempler bemerker han at «i Norge, där namnet synbarligen varit mycket gängse under vikingatiden, är det senare sällsynt». Han nevner fire navnebærere i kilder fra 1321–1489 (Nordfjord, Østfold, Vest-Agder – jfr. Ryghs henvisninger til DN – og dessuten ett belegg fra Särna), og tilføyer: «annars blott i några gårdsnamn». Navnet finnes også i Sverige; Lundgren-Brate (s. 184) har tre 1300-tallsbelegg på navnet Ofegh, alle fra Uppland. I SMPs samlinger er disse bare supplert med ett fra Södermanland (1230–60) og et par eksempler på patronymisk bruk fra grenseområdet mot Norge på 1400-tallet. Navnet er imidlertid belagt hele 26 ganger i runeinnskrifter og har nok tidligere vært mer utbredt. Fra Danmark synes navnet ifølge DgP (bd. I, sp. 1512) bare å foreligge i en runeinnskrift; her nevnes for øvrig tre svenske innskrifter og at navnet også finnes på to manske runesteiner. Erik Björkman (s. 170) identifiserer et belegg «Unfac» fra DB (Nottinghamshire) med dette navnet, men det synes ikke å ha vært brukt i de områdene som er undersøkt av Gillian Fellows-Jensen (1968) og John Insley.
I tillegg til Offigsbø fører Rygh (i GPNS s. 188) opp tre gårdsnavn som sammensatt med Ófeigr: Gnr. 137 Offigstad i Øyer er skrevet «af Vfeigstadhom» i en tilføyelse i AB (s. 177), og fra 1578 skrives «Of(f)ixstad(t)» o.l., seinere «Offigstad», og navnet uttales ó2fykksta (alt ifølge NG IV1 178). Gnr. 10 Ofegstad i Våle skrives «j Vfæikstadom» i RB 186 og «j Vfeighstadum» i RB 202. I NG (bd. VI, s. 84) føres navnet opp med følgende yngre former: «Offickstad» 1593, «Offigstad» 1668 og «Offichstad» 1723, mens uttalen her oppgis som fæ1kksta, og for bortfallet av prefikset vises til bl.a. Ugjesteby i Berg (se nedenfor s. 440). I gnr. 14 Fikstveit i Skjold har skriftformer uten prefiks lang tradisjon; navnet er tidligst belagt som «Vfixþueit» og «Vfixþueitar» (2 ganger) i 1449 (DN XIV 63 f.; Bergen), men allerede fra 1519 opptrer former som «Fixtwet» (NRJ II 443). I NRJ III 295 f. skrives feilaktig «Fycketvett» og «Fucketwett». I en anmerkning i GPNS tilføyes at belegget «j Vfæigha rudi», i RB 155 oppført under Aremark kirke, «maa vel komme af et Tilnavn ófeigi, da der ikke findes Spor til en svag Form af Mandsnavnet». I NG I 196 anser Rygh det som mulig at en slik form kan ha eksistert; mønsteret er jo velkjent. Lind regner imidlertid her med tilnavnet (Bin. sp. 270).
Lundgren-Brate (loc. cit.) har ingen eksempler på Ofegh som forledd i svenske stedsnavn, men i SOÄ (bd. VII1, s. 16) foreslås som en mulighet at navnet inngår i Växtorp i Dalstorps sn., Kinds hd. For bortfallet av O- vises til et Voxtorp i Småland «av fsv. Ovaxthorp» (til en sideform Ovagh, jfr. Lundgren-Brate s. 191; DgP I 1512) og til det norske Fikstveit.
Skriftformene av Offigsbø fra 1576 av tilsvarer langt på vei samtidige former av navn som ifølge middelalderformene høyst sannsynlig er sammensatt med mannsnavnet Ófeigr. Men, slik Oluf Rygh også framholder, blir tolkningen – av to grunner – noe usikker. Den registrerte uttalen avviker fra den som er registrert for de andre aktuelle navnene; det blir her naturligvis viktigst å sammenlikne med gårdsnavnet i Øyer, der dialekten har mange sammenfallende drag med målet i Lom. Det er påfallende at prefikset har fått ulik vokalkvalitet i de to navnene, og det bør i den anledning bemerkes at alle beleggene for Offigsbø (med unntak av det åpenbart feilskrevne belegget fra 1431 i avskriften fra 1600-tallet) har skrivemåte med initial O, mens de andre norske navnene skrives med V; O opptrer først i former fra 1500-tallet. En annen ulikhet er at Offigsbø i uttalen har fått assimilasjon gs > [ss], noe som ikke har skjedd i navnene i sammenlikningsmaterialet (heller ikke i de to aktuelle svenske navnene). Dersom Rygh også har rett i at formen fra 1437 («i mothe Ofexsouale») tyder på et trestavelses forledd, er det berettiget å stille spørsmålstegn ved personnavntolkningen, eller i alle fall å vurdere alternative løsninger.
Ryghs alternative tolkning av forleddet, et elvenavn *Offyrsa, tar utgangspunkt i det forhold at forleddet synes trestavet, heller enn i selve skriftformen (og etterleddet gis ingen nærmere drøfting; se likevel nedenfor). På saklig grunnlag forsvarer Rygh tolkningen, som det ses, ved at en liten elv nær gården fosser utfor fjellsida. En utvikling fra *Offyrsubœr til den registrerte uttaleformen er språkhistorisk helt uproblematisk og lett forståelig, og skriftformen fra 1437 gir dekning for den antatte mellomvokalen. Men om denne skriftformen skulle gjengi en virkelig uttaleform på 1400-tallet, og i alle fall de tidligste av de yngre formene med «x» eller «gs» skulle representere reell uttale [ks], måtte konsonantsambandet rs (via ss?) ha gått over til ks, som så igjen er blitt assimilert til ss. Evt. måtte «x(s)» gjengi assimilasjonsproduktet ss. Den siste muligheten synes det vanskelig å finne parallelle eksempler til,² men innskudd av k skal ifølge Oluf Rygh (1882: 147) ha forekommet i flere navn (i Elmevik 1967, bl.a. s. 62, opponeres for øvrig mot dette synet, men Offigsbø nevnes ikke; jfr. BØ III 51). Det nærmeste eksempelet er gnr. 17 Foksdal i Haus, skrevet «i Forsdale» i BK 30a, der ks rett nok ikke er kommet inn i skrift før i nyere tid. I NE 55 føres Foksdal rett nok opp under elvenavnstammen Foks på bakgrunn av en håndskrevet notis av Rygh om at k-innskudd «ellers ikke pleier at indtræde i Fors» (Magnus Olsens gjengivelse i NG XI 296 f.; Olsen synes her å anse sammenhengen med appellativet fors som mest sannsynlig). I Offigsbø kunne man kanskje tenke seg at k-innskuddet skjedde tidlig og holdt seg i skrift, men at navnet ble restituert i uttalen.
Grunnlaget for å postulere et elvenavn *Offyrsa er tolkningen av gnr. 12 Åfoss i Solum, der de eldste skriftformene tyder på at navnet er et opprinnelig *Offyrsi, som Albert Kjær i NG VII (s. 142) tolker som «et Sted ved en høi, strid fos, afledet af et ellers ukjendt *offors m., Betegnelse for en saadan Fos».³ For Åfoss underbygges tolkningen ved å henvise til at gården ligger ved Skotfoss i Skienselva. Men Kjær tilføyer her «om Offigsbø i Lom indeholder et paa lignende Maade dannet Elvenavn … er meget tvivlsomt», og han viser til Sophus Bugges drøfting av navnet (se nedenfor). Et elvenavn Fyrsa, avledet av fors m., synes godt dokumentert, jfr. Fissa og Fors (NE 50, 57), men noe elvenavn sammensatt med det forsterkende prefikset (adverbet) of, synes ellers ukjent.
I «Tillæg og Rettelser» i NG IV1 241 har Sophus Bugge en forholdsvis lang bemerkning til Ryghs tolkningsforsøk, som imidlertid ikke forenkler tolkningen. Han påpeker at formen fra 1437 ikke er sikker og fortsetter:
For u kan i Originalen ligesaa godt læses n, og sidste e er usikkert. I Brevet skrives v som Konsonant i Begyndelsen af Ord, ikke u. Derfor læser jeg Ofexsonala og forstaar dette som Ofexon alla. Ofexson (f.) kan indeholde samme Efterled som Fridiksson GN. 7 og Einarsson GN. 8.
På s. 48 forklarer Rygh navnene på disse to nabogårdene (i Garmo sn., også i Lom) som sammensetninger av mannsnavnene Friðrekr og Einarr samt et ellers ukjent etterledd son eller on. I gnr. 7, nå Frisvoll, skrives etterleddet ifølge NG som «(s)on» fra 1383 t.o.m. 1529, men fra 1576 som «uoldt» o.l.; i gnr. 8 Einarsvoll skrives «ßøn», «søe» og «ßøe» i 1594 og 1604, (jfr. «(s)und» i 1647), men seinere «vold» o.l. Rygh anser de to gårdene som parter av én opprinnelig gård, og etterleddet skal kunne være navnet på denne gården. Blant de tre foreslåtte tolkningene (sogn, sán og auðn) synes auðn n. det mest sannsynlige, selv om dette er forholdsvis sjeldent sønnafjells. I de navnene der det beviselig finnes, står det helst usammensatt og blir uttalt med monoftong ([å] eller [ø]); se f.eks. gnr. 37 Ånne i Sør-Fron, der navnet står i stivnet dativform (NG IV1 123). Frisvoll og Einarsvoll ligger like ved Garmo kirke, nærmere to mil øst for Offigsbø.
Sophus Bugge er sikker på at forleddet i Offigsbø er genitiv av mannsnavnet Ófeigr og at etterleddet er blitt forandret, likesom i de to navnene i Garmo sn., men her til bœr, *Ófeigsbœr, «fra hvilket den nuværende Navneform udgaar». For uttalen med y viser han til øyernavnet, og for overgangen fra ks til ss viser han til Øresby i Trøgstad (se nedenfor s. 450). Fordelen med Bugges tolkning er at man slipper problemet med et k-innskudd som så forsvinner, men han forklarer ikke hvordan ó (ú) er blitt til [å],⁴ og han gir ikke noe klart svar på hvordan etterleddet skal forstås. Bugge mener altså at «alla» representerer pronomenet, og at dette brukes for å presisere at makeskiftet gjelder hele gården. Men det er mindre trolig at skriveren ville skrevet alla (i femininum) etter gårdsnavnet; det vanlige er nøytrumsformen alt uansett navnets genus, slik det er utallige eksempler på i RB. I AB er det også adskillige eksempler på det samme, f.eks. «Af Yseim alt» s. 177 (gnr. 123 Isum i Sør-Fron), men her er det også vanlig at navnet følges av «all eign» (loc. cit.), eller at «alt» står foran navnet. I et nærmest samtidig brev fra Lom er denne formelen brukt: «alt øfræ Helgæstader» (DN IX 259). Hvorvidt u skal leses som n eller v, blir neppe annet enn gjetning, men det kan bemerkes at utgiverne av DN i alle fall har oppfattet ordet «uala» som sammenskrevet med «Ofexso». Ortografien i brevet er for øvrig noe ustø, og det kan påpekes at skriverne unnlater å markere dativform i «vppa Bifredalen» (som følger umiddelbart etter gårdsnavnet). Alt tatt i betraktning synes Bugges forklaring av etterleddet i belegget fra 1437 noe anstrengt, men det er likevel vanskelig å å finne noe plausibelt alternativ til personnavntolkningen. Det gjenstår å se om sammenlikningen med navn på nabogårdene og en drøfting av landskyldforholdene kan støtte denne tolkningen.
Gården ligger på sørsida av elva Bøvri, mellom gnr. 49 Nørrjordet og gnr. 47 Strindi (b.f. av strind f., ‘stripe, strimmel’). Vest for Nørrjordet ligger gnr. 50 Vågåsar (mulig til mannsnavnet *Valgarðr + arfr), men ellers er det her hovedsakelig mindre gårder. På nordsida av elva er det derimot flere store og utvilsomt gamle gårder, med gnr. 65.66 Marstein og 68.69 Andvord som de største. Offigsbø skyldte i 1647 tilsv. 30 lpd. korn, det samme som Vågåsar, gnr. 62 Kvåle og gnr. 63 Vekkje (vin-navn) om lag tvers over dalen, og gnr. 59 Bø noe lenger vest. Marstein og Andvord skyldte 60 lpd. hver, og ellers kan nevnes at gnr. 57 Kvamme, gnr. 58 Krøkje og gnr. 61 Aukrust skyldte 40 lpd. hver. Gnr. 64 Øverbø skyldte 20 lpd. (gården antas i NG å ha vært del av Vekkje), og blant de øvrige gårdene kan nevnes gnr. 44 Hagen med 15 lpd., gnr. 45 Ljuland med 7 lpd. og gnr. 49 Nørrjordet med bare 5 lpd. Strindi nevnes ikke i 1647.
En sammenlikning av landskyldopplysningene for disse 14 gårdene i 1647-matrikkelen gir et gjennomsnitt på vel 31 lpd., og Offigsbø hadde en relativ skyld på 1,0. Gårdene med lavere skyld har i hovedsak navn som gir et ungt inntrykk, og gårdene med høyere skyld har, som ventet, navn som typologisk tilhører en eldre periode. Foruten opprinnelige naturnavn er det ett vin-navn og dessuten Marstein, som kan tenkes å vise til et gammelt skille mellom eldre primærgårder. Navneleddet bœr synes her å være knyttet til gårder med middels eller lavere skyld. Øverbø er, som nevnt, trolig en yngre, utskilt del av Vekkje, og det usammensatte Bø tilhører en gård som ligger mellom to større (Krøkje og Aukrust). En tolkning av etterleddet som ‘eng, slåtteland’ kunne nok forsvares i disse navnene, men det er neppe tale om seine middelalderrydninger. Offigsbø synes etter skyldforholdene å måtte betraktes som en middels stor gård, og det er ingen grunn til å anse den som vesentlig yngre enn de andre gårdene med samme skyld, f.eks. nabogården Vågåsar. Under drøftingen av navn på arfr antyder Lars Ekre (1960: 164) at disse kan være på alder med staðir-navnene. I det konkrete tilfellet han drøfter, sammenlikner han med to staðir-navn der forleddene utvilsomt er kvinnenavnet Helga og mannsnavnet Auðulfr; det er altså grunn til å tro at det er tale om gårder fra vikingtida.
Offigsbø og Vågåsar bør likeledes kunne dateres til (sein?) vikingtid. Etter beliggenheten på sørsida av elva, den minst attraktive i den trange Bøverdalen, kan det være tale om opprinnelig utmark til de større og sikkert eldre gårdene på nordsida. Om nå Bugge skulle ha rett i at navneformen fra 1437 inneholder et navneledd *on, og dette gjengir auðn, er det lite trolig at det representerer det opprinnelige navnet. Det er vel så sannsynlig at gården opprinnelig har hatt et navn på bœr, men at gården i en relativt kortvarig ødeperiode kanskje er blitt omtalt som et auðn, og at det gamle navnet er blitt gjenopptatt samtidig med at den igjen er blitt bosatt. Om forleddet virkelig er mannsnavnet Ófeigr, er imidlertid av språklige grunner mer usikkert