Ifølge NG er forleddet ett av mannsnavnene
Ámundr eller
Ámundi, og som norrøn form kunne således føres opp
Ámundarbœr eller
Ámundabœr. Heller ikke i GPNS (s. 5 f.) skilles mellom de to navnene, som begge er vel belagt i både eldre norsk og svensk (jfr. Lind sp. 23 f., 1231–39; SMP I 67–73), mens man i dansk bare har relativt få eksempler på den svake formen (DgP I 37–39). Navnene synes å være utviklet fra
Agmundr/
Ǫgmundr,
1
men det har også vært hevdet at
Ámundr og
Ámundi er utviklet fra et navn *
Ana-munduR og således forskjellig fra
Ǫgmundr (se bl.a. John Insley s. 14 med hv.). Navnene må uansett i stor grad ha falt sammen i kristen middelalder, men det kan nok regnes med at det lenge har eksistert både en sterk og en svak navneform (på Østlandet utvilsomt som
Amundr/
Amundi). Belegget fra 1344 tyder helst på at forleddet er den svake formen av navnet, men midt på 1300-tallet må det regnes med muligheten for
r-bortfall i genitivsendelsen. Patronymet «
Þorbiærnærson»
øverst i samme brev, ved siden av gårdsnavnet «Biarnæstada l[iði]» og genitivsformen «Braudinær» (til
vin-navnet
Brauðin), styrker trolig argumentet for den svake formen av mannsnavnet. Noe avgjørende argument er dette likevel ikke, og spørsmålet om sterk eller svak form må stå åpent.
Mannsnavnet
Amundr finnes ifølge Elof Hellquist (1918: 62, 65 f.) i noen navn på
by i Dalsland og Värmland, altså i grenseområdene mot Norge, der også mannsnavnet i nyere tid har vært svært vanlig (SMP I 73). Foruten det nevnte
Anebyn i Sundal, som etter de fleste eldste skriftformene (rett nok først fra 1560) i utgaven tolkes til
Anund, nevner Hellquist
Amnebyn i Tösse («Amundabyn» i 1397; SOÄ XVII 50) og i Gillbergs hd. («Anndebÿn» i 1564; SOV IV 17),
Amundebyn i Nordmarks hd. («Amundzbÿn» i 1646; SOV IX 17).
Annbön i Östervallskog i samme herred, som har flere belegg som tyder på at forleddet er
Amund, tolkes imidlertid i SOV XI 69 som en sammensetning med
Anund. I Danmark antas
Amundi å foreligge i noen sammensetninger med
torp, én med
tved og trolig også i et navn på
bøl. Navnene synes ikke å ha vært brukt som forledd i engelske stedsnavn, men Adigard (s. 73 f.) nevner to eksempler fra Normandie, én sammensetning med den sterke og én med den svake formen.
Oluf Rygh anfører som en mulighet at belegget gjelder en gård
Anerød, som alt på 1500-tallet var gått inn under gnr. 103 Herre-Brøden. For denne kjente Rygh bare belegget «Amwnderwd øde» fra 1535 (NRJ IV 488), men ifølge opplysninger i BØ manus er dette navnet skrevet «Anundhe rudh» i 1519 (NRJ III 17), både «Anundrud» og «Amundrød» i 1648, «Anundrød» i 1664, men seinere i former som «Aanerød», «Annerød» o.l. Kåre Hoel påpeker i BØ manus at kilden fra 1344 fører opp gårdene i en klar topografisk sammenheng, og at *
Amunda(
r)
býr nevnes mellom en forsvunnet gård ved Steinselva, på østsida av Femsjøen, og Toreby. Øst for Toreby ligger bl.a. gnr. 85 Håkaby og gnr. 90 Ugjesteby (alle tre navnene er sammensatt med personnavn), og det er således all grunn til å sammenholde belegget med navneformen «Anundby», som i en jordebok for Rokke fra 1615 brukes om en ellers ukjent ødegård under Ugjesteby (Hoel har ikke dette belegget)
