KommentarI NG tolkes navnet som «Anundarbýr, af Mandsnavnet Anundr (Ǫnundr)», og dette er uten tvil korrekt. Personnavnet var svært vanlig i Norge i middelalderen (jfr. Lind sp. 1251–55, Lind Suppl. sp. 900–13); den u-omlydte formen forekommer helst på Vestlandet og Island. Enda vanligere har navnet vært i Sverige. Ifølge SMP (bd. I, sp. 109–23) har det der vært i allmen bruk fra de eldste tider, og i vikingtida var det spesielt vanlig i Svea-landskapene, der det finnes i en rekke runeinnskrifter. Utbredelsen kan muligens skyldes at Anund var kongenavn. Navnet er mindre vanlig på dansk område, der det er utbredt først og fremst i Skåne og nordre Halland (jfr. DgP I 49). Ifølge Erik Björkman (s. 5 f.) er navnet registrert i England på 1000-tallet (DB), og Gillian Fellows-Jensen (1968: 11) har ett, noe yngre, eksempel fra Yorkshire. John Insley (s. 15–17), som har en lang rekke belegg, nevner at det eldste i engelske kilder er fra 875, men at navnet er sjeldent utenfor Norfolk. For øvrig nevner han at det finnes i et par norske runeinnskrifter og likeledes i innskrifter på Færøyene og Hebridene.
I GPNS (s. 286) er Anonby ført opp (men med feil uttale) under Ǫnundr (Anundr), og det går fram at dette personnavnet synes å forekomme bare i en håndfull gårdsnavn fra Østfold; her nevnes også det forsvunne *Anonrød i Våler (BØ III 241 f.). Gillian Fellows-Jensen (1968: 11) gjør oppmerksom på at det muligens forekommer i noen danske stedsnavn, f.eks. Nørre-Andrup i Rødding hd. I DS IX 57 tolkes forleddet i dette navnet til Anund uten forbehold, men med eldstebelegg «Androp» fra 1531 blir tolkningen usikker. Bent Jørgensen (1994: 23) har eksempler på Andrup med liknende former fra 1500-tallet, men der eldre former viser annet opphav. For noen sannsynlige sammensetninger med Anund på svensk område, se *Amunda(r)býr.
Gillian Fellows-Jensen (1972: 17) nevner Anund som ett av flere tolkningsalternativ til det forsvunne «Andrebi» i Yorkshire, men da samme skriftform brukes for andre navn som i samtidige kilder også skrives «Aiendrebi», «Eindrebi» o.l. og som tolkes til Eindriði, blir tolkningen høyst usikker.
Anonby ligger mellom Lifjorden, den nordligste delen av Øymarksjøen, i vest og den betraktelig mindre, men lange og smale Gjølsjøen i øst. Sør for gården ligger gnr. 103 Våkelsby (av mannsnavnet Valgarðr, se nedenfor) bare skilt fra Anonby ved den langt mindre og utvilsomt yngre gnr. 88 Snesrud. I nordvest ligger gnr. 90 Bøen nord for den ganske lille gnr. 89 Rud, og nord for Bøen ligger gnr. 91 Torp. Tvers over Gjølsjøen ligger (nordfra) gnr. 97 Gjølsjø, gnr. 98 Krossby, gnr. 99 Søby, øst og sør for denne gnr. 100 Ankerud og gnr. 101 Kasbu. Sør for Våkelsby ligger gnr. 102 Holsrud, gnr. 104 Mårud, og gnr. 105.106 Sandtorp. Nærmere 2 km sør for Sandtorp ligger gnr. 109 Øyestad, som var prestegård på biskop Øysteins tid (RB 152), og gnr. 110 Kirkeby. Vest for Lifjorden ligger gnr. 84 Årnes rett overfor Våkelsby, og nord for denne gnr. 85 Jaren og gnr. 86 Li.
I 1647 hadde Anonby høyest skyld av alle disse gårdene, ca. 42 lpd. Blant 25 undersøkte gårder var det bare én, gnr. 111 Fløvik, ca. 5 km lenger sør, som hadde like høy skyld, mens Gjølsjø skyldte 41 lpd., og Årnes (som seinere har vært regnet som den største gården i Aremark; jfr. Diesen 1909: 91) og Kirkeby skyldte 40 lpd. hver. Sandtorp var to bruk allerede i 1604, men det ene lå øde; i 1647 tilsvarte skylda 35 lpd. Våkelsby og Søby skyldte 30 lpd. hver, det samme som Bøen og lensmannsgården Li. Torp, Kasbu og Ankerud (som den største av ruð-gårdene) skyldte 25 lpd., mens Krossby bare skyldte 20 lpd., det samme som Jaren og Øyestad. Ruð-gårdene har lavest skyld: Holsrud 18 lpd., Rud 15 lpd., Nysterud 12 lpd. og Mårud 10 lpd.
Det er grunn til å tro at Anonby er blant de eldste gårdene i området, og den kan muligens være del av en større primærgård som også har omfattet Rud, Bøen og Torp
