KommentarPå grunnlag av de entydige skriftformene Oluf Rygh hadde til rådighet, gikk han inn for Munthes matrikkelform fra 1838-matrikkelen og tolket forleddet som mannsnavnet Asgrímr. Det er vel tvilsomt om han hadde endret syn om han hadde kjent de relativt seine, men uttalenære skriftformene fra midten av 1700-tallet. Rygh forklarer imidlertid ikke forholdet mellom de eldre formene og uttalen. Kåre Hoel (BØ manus) har ingen innvending mot Ryghs forklaring, og han fører opp denne utviklingen av navnet: «Ásgrímsbýr > Asgrimsby > Asgremsby > Asgrensby > Askernsby > Askersby», som han forklarer ved «tidlig vokalforkortning, åpning i > e, overgang m > n foran s, omkastning og bortfall av n (eventuelt m om overgang m > n ikke har foregått) i interkonsonantisk stilling». Han viser deretter til liknende utvikling i Grimsby i Rødenes, Torgrimsbu i Aremark og Torgrimsby i Skjeberg ([1grensby], ["tørgrænsbu], ["tørg3nsby]; jfr. NG I 168, 193, 243).
Asgrímr (Ásgrímr) er ifølge E.H. Lind (sp. 70–72) ett av de mer vanlige navnene på Island, men fra Norge har han bare noen få eksempler. Foruten et par belegg i sagaene og tre runeinnskrifter (Høre kirke i Valdres, Urnes kirke i Sogn og Torpo kirke i Hallingdal), nevnes bare ni personer med dette navnet mellom ca. 1360 og 1500: fire fra Romerike, to fra Ringerike og ellers fra Vardal (i patronym), Lærdal og Helgeland. I Lind Suppl. (sp. 70–74) tas med en lang rekke islandske belegg, men fra Norge oppgis bare tre–fire nye eksempler: fra Romerike, Ringerike og ett mulig belegg fra Land. Det legges til at det er flere eksempler i NRJ IV, men registeret viser bare til fire personer, «Asszgrim Snibestad» fra Toten (s. 155), «Asgrim Vpdall» fra Valdres (s. 161), «Asgrinn Kirckeby» fra Hakadal (s. 234) og så én mann fra Gjerpen (s. 29). Dette belegget skrives imidlertid «Asgeer i Fasseger» i kilden og står sikkert for Asgeirr. I de øvrige bindene av NRJ finnes ingen belegg ut over det éne Lind Suppl. har fra bd. I (fra Romerike). I Norge er det altså til sammen kjent maksimalt 16 personer med dette navnet.
Navnet er i SMP (bd. I, sp. 181) nevnt med bare tre belegg (på to personer nevnt 1378, 1382 og 1390; begge fra Dalsland), og ifølge DgP er navnet ukjent i Danmark. Erik Björkman (s. 16) har ett engelsk belegg, fra en kilde han (s. 215) karakteriserer som «sehr unzuverlässig». Gillian Fellows-Jensen (1968) og John Insley har ingen eksempler.
Oluf Rygh (GPNS s. 16) har bare Askersby («Asgrimsby») som eksempel på gårdsnavn sammensatt med Asgrímr. Lind Suppl. (sp. 73) har heller ikke andre norske eksempler, men fra Island nevnes Asgrimsstaðir i Hegranesi. Rygh (loc. cit.) har ingen kommentar til navnet, men viser til eksemplene under Asgautr og Askell, og slik nevnt i drøftingen av Askesby (s. 124 nedenfor), mener han gnr. 126 Askersrud i Norderhov (nå «Askelsrud» på N50-kartet) «efter Formen» snarere er sammensatt med Asgrímr enn med Asgautr. Navnet er første gang belagt i 1617 som «Assgudtzrud». Et annet Askersrud i Norderhov kjennes tilbake til 1657 («Aszgulsrud»; NG V 41) og er i 1723 nevnt under Viul (gnr. 94,1). Stedet har altså ligget i nærheten av gnr. 126, men på nordsida av Randselva. Dette navnet er i GPNS (s. 17) oppført under Askell, der Rygh generelt viser til Asgrímr. Formelt sett er det ingen ting i veien for at de to navnene går tilbake på samme personnavn – uttalen er i begge tilfeller ["askeSru] – en annen sak er om dette er rimelig ut fra et funksjonelt synspunkt. Et annet usikkert eksempel er gnr. 103 Askelsrud i Lunner, også dette uten eldre belegg før ut på 1600-tallet («Aschuldtzrud» 1616; NG IV2 136). Uttalen er i GPNS oppført som a2sskersu7, i NG som a72skeqsu7, men begge notasjonene står utvilsomt for ["ask3Su], som bekreftes av oppskrifter i AN, altså for forleddets vedkommende identisk med uttalen av navnene fra Norderhov. Ved tolkningen av disse navnene må man følgelig ta stilling til spørsmålet om hvilken vekt man kan legge på skriftformer fra 1600-tallet, og det samme gjelder Askersby.
Dersom Oluf Ryghs (og Kåre Hoels) tolkning av Askersby er den rette, kunne man gjerne se Asgrímr som forledd i alle disse navnene. Lydutviklingen ville være den samme som Hoel foreslår for Askersby. Hjalmar Falk foreslår imidlertid som et alternativ til Askersrud i Norderhov at «begge Navne har faaet sin Udtale fra Mandsnavnet Asgeirr» (NG V 46), noe som da måtte forutsette en ikke-palatalisert uttale av mannsnavnet. Falks formulering tyder imidlertid på at han mener gårdsnavnene ikke opprinnelig har vært sammensatt med Asgeirr, men bare at uttalen er påvirket av dette mannsnavnet.
Det er kanskje dristig å argumentere mot Ryghs tolkning og Hoels redegjørelse for lydutviklingen i Askersby. De relativt unge førstebeleggene av gårdsnavnet og den sparsomme utbredelsen av mannsnavnet Asgrímr kan likevel forsvare å prøve andre løsninger. Den mest nærliggende vil da være mannsnavnet Asgeirr, som etter GPNS (s. 16) bare foreligger i et forsvunnet «j Asgæirs rudhi» under Gjerpen kirke i RB 37 (jfr. under Skien kirke i RB 40). Det er imidlertid også belagt et «Asgæirs rud» under Kville kirke i Båhuslen (RB 383), som i OGB (XVI 17) står oppført under Askeröd. Mannsnavn sammensatt med geirr er i det hele tatt uvanlige i norske gårdsnavn, men ett sikkert eksempel har man i gnr. 94 Veggesdal i Berg (NG I 226), som er dannet til mannsnavnet Végeirr. Det er belagt som «j Vegæirsdale» i RB 155, og uttalen ["vægesdæ'q] viser at g ikke er blitt palatalisert. Det kan her innskytes at Eivind Vågslid (1988: 393) nevner både Vegjer og Vegger fra Østlandet på 1740-tallet, og han viser til former som Vegger, Vigger ved siden av Vigjeir, Veier, Vier fra «sudno. målføre». Under «Åsgeir» (s. 416) nevner han tilsvarende Asgjer og Asker fra Østlandet, men i «no. målføre As(g)jeir, Askjei, Askjer Telamork og a.st.». Han har altså ikke dialektformer uten palatal uttale av g (k). En oversikt over mannsnavnene i 1647-matrikkelen viser ett eksempel på «Asgier» fra Tune (1647 I 140) og ett fra Råde (s. 177), og ellers sju eksempler fra Vest-Agder, to fra Telemark og ett fra Oppland. Formen «Asger» finnes én gang – fra Vest-Agder (opplysninger i AN). I 1801folketellingen finnes bare eksempler på «Asgier», 22 eksempler, bl.a. ett fra Skiptvet. Til en viss grad svekker dette argumentet for at Askersby skulle gå tilbake til *Asgeirsbýr, men det kan likevel ikke helt ses bort fra en avvikende uttale når personnavnet står som forledd i stedsnavn, noe Veggesdal kan tas til inntekt for; det samme gjelder andre eksempler på manglende palatalitet i gårdsnavn i Østfold; se f.eks. gnr. 81 Askelrød i Berg, skrevet «j Askiælsrudi» i RB 506, men uttalt ["askelrø] (AN ca. 1955). Forutsetningen må imidlertid være at mannsnavnet Asgeirr er belagt i Østfold i eldre tid.
Ifølge Lind (sp. 68 f.) er dette personnavnet vanskelig å oppdage i Norge etter landnåmstida, men i Lind Suppl. (sp. 67–70) gis flere eksempler fra og med kong Sverres tid. Linds beleggslister har 26 eksempler på fornavnet etter ca. 1280, med størst utbredelse i Telemark (åtte eks.). Det er seks eksempler fra Båhuslen og fire fra hvert av fylkene Østfold, Vestfold og Buskerud. Han har 19 belegg på patronymer, av disse ni fra Telemark og to fra Båhuslen og Buskerud og ett fra Østfold.
Fra Sverige nevner SMP (bd. I, sp. 179 f.) bare fire eksempler utenom Båhuslen; det ene belegget fra Värmland; forøvrig finnes navnet i den i-omlydte formen Æsger. Fra Danmark finnes en lang rekke eksempler på Esger, men runeinnskrifter har former med As- (DgP I 265–70). Navnet kjennes i Danmark også som forledd i noen navn på torp. Erik Björkman (s. 13) nevner noen engelske eksempler under «Asgar», og Gillian Fellows-Jensen (1968: 22–24) opplyser at navnet finnes som forledd i flere engelske stedsnavn, bl.a. i to Asgarby i Lincolnshire, det første belagt i Domesday Book (heretter DB), det andre første gang i 1201 (om de engelske personnavnformene se utførlig hos John Insley, s. 43–46).
Utbredelsen av Asgeirr, og også eksemplene på Asgeirr + býr fra England, skulle kunne vise at det ikke er noe (navne-)historisk i veien for at Askersby kan inneholde personnavnet Asgeirr. De andre eksemplene på ikke-palataliserte forledd i gårdsnavn i Østfold viser at dette ikke er noen språklig umulighet, og denne tolkningen bør – til tross for 1600-tallsbeleggene – kunne framsettes som et mulig alternativ til Ryghs tolkning Asgrímsbýr.
I kommentaren til gnr. 33 Toreby foreslår Rygh (NG I 284) at denne gården sammen med Askersby, Belsby og Skofteby (gnr. 33–36), alle fire med navn sammensatt med personnavnforledd, opprinnelig har utgjort én gård, Þorpalandir, som nevnes tre steder i RB (s. 491 og 499 f.). Det må spesielt være belegget fra RB 500 «J Þoresbø j Þorpalandz lida» som indikerer en slik sammenheng (om identifiseringen av dette belegget med Toreby, se nedenfor). De fire by-gårdene ligger innerst i en slak dal som ender sør for den opptil 166 m høye Brenneåsen. En liknende beliggenhet har by-gårdene i Torpedalen i Berg (se under Håkaby nedenfor), og det kunne være fristende også her å forsøke å antyde sentrum i den gamle bebyggelsen. Mulig har Þorpar vært et samlenavn på den oppdelte opphavsgården, evt. et fellesnavn på den oppdelte gården etter utflyttingen.
Askersby og Toreby ligger som nabogårder øverst i dalen. Sørvest for Askersby ligger Belsby i en avstand av ca. 1 km, og sørvest for Toreby, i om lag samme avstand, ligger Skofteby. Som nabogård til Skofteby, noe lenger sør i det samme dalføret, ligger gnr. 37 Brusevall, og i en liten dal øst for disse ligger gnr. 38 Klemsdal og gnr. 39 Lindemark (Lindegarden), som etter middelalderen først er nevnt i 1667. Om lag 2 km øst for Toreby ligger gnr. 33 Knatterud, og 3–4 km nord for de to bygårdene, på den andre sida av Brenneåsen, ligg gnr. 30 Brenne og gnr. 28.29 Bø. Drøye 2 km i vest ligger prestegården, gnr. 8 Bergerud og Varteig kirke, og vest for denne gnr. 7 Brunsby. Ifølge NG var de fleste av disse gårdene fullgårder i 1604, bare Toreby og Brenne var kvartgårder.
9 x 12
Bergerud er ikke belagt i 1604, men «Prestegaaerden» står oppført som fullgård i 1647-matrikkelen med en skyld på 20 lpd. (s. 145), det samme som Brunsby og Klemsdal. Askersby var i 1647 skattlagt som halvgård, men skyldte likevel 20 lpd. Bø synes å ha vært den største av de undersøkte gårdene, med en skyld 42 lpd., Skofteby skyldte 40 lpd., Knatterud 28 lpd., Brusevall 24 lpd. og Belsby 22 lpd. Brenne skyldte 15 lpd., og lavest skyld av alle hadde Toreby med i underkant av 7 lpd.
Ut fra beliggenheten er det ikke umulig å tenke seg at de fire by-gårdene fra Skofteby og nordover har utgjort én gård, slik Rygh foreslår, men trolig har også Brusevall hørt til den samme opphavsgården. Navnet Brúsavellir er ifølge Rygh i NG I s. 284 sammensatt med det relativt sjeldne mannsnavnet Brúsi, men man kunne også tenke seg at forleddet var det tilsvarende tilnavnet. Vel så sannsynlig er imidlertid appellativet brúsi m., ‘bukk, geitebukk’; flere navn på vall/voll har dyrebetegnelser som forledd, f.eks. Hestvoll (gnr. 24 i Råde, NG I 327 og gnr. 6 i Løten, NG III 104); gnr. 108 Svinevall i Våle (NG VI 96); gnr. 15 Folevall i Gjerpen (NG VII 108); jfr. NG V 278 for sammensetninger med bukkr.
Etter landskylda og den sentrale beliggenheten er det rimelig å anta at Skofteby har utgjort den sentrale delen av denne antatte opphavsgården, mens Brusevall, Belsby og Askersby er yngre parter, Toreby er uten tvil den yngste av gårdene og muligens utskilt fra Askersby
