Albert Kjær fører i NG opp en tenkt norrøn form *
Auðabýr og tolker forleddet til mannsnavnet
Auði, som med hv. til GPNS (s. 23) betegnes som alminnelig i Norge. For uttalen vises til gnr. 44
Lauve.
Mannsnavnet
Auði (en kortform av navn på
Auð-) skal altså ifølge GPNS ha vært «ret almindeligt i Norge i Middelalderen», men E.H. Lind (sp. 98 f.) har bare belegg for 10–12 personer, eldst i 1306, foruten i noen få patronymer. Foruten fra Bergen, Aust-Agder og (i et patronym) fra Ryfylke, er de fleste beleggene fra Østlandet. Lind har ingen islandske belegg, men nevner et par eksempler på «fingerte» navn, bl.a. fra Island. Lundgren-Brate (s. 314 f.) har noen eksempler på et tilsvarende svensk
Ødhe, og i SMPs samlinger er dette navnet representert med ca. 50–60 belegg, tidligst fra 1215, og med en alt overveiende sør-østlig distribusjon. Det er to runebelegg (fra Småland og Östergötland). Fra dansk område fører DgP (bd. I, sp. 1620) opp noen få eksempler på
Øthi, de sikreste fra noen runeinnskrifter. Navnet synes også sparsomt belagt i England; ett eksempel fra 1300-tallet nevnes av Gillian Fellows-Jensen (1968: 39), og John Insley, som likeledes har ett eksempel, karakteriserer det (s. 81) som «extremely uncommon».
Oluf Rygh (GPNS s. 22–24) fører opp 46 norske gårdsnavn som «formelt meget vel kunne udledes af dette Mandsnavn, og som det ogsaa ellers kan være rimeligt at forklare af Mandsnavn», men han presiserer at «allerede det store Antal gjør det dog lidet rimeligt, at de alle skrive sig fra dette Mandsnavn». Blant Ryghs eksempler er det 22 navn på
stad og fire på
rud/
rød.
Auby i Tjølling er det eneste navnet på
by/
bø, og
Aubø i Sjernarøy (se nedenfor) er altså ikke tatt med. Han nevner noen alternative forklaringer, først og fremst personnavn sammensatt med
Auð. Personnavnet
Alvir (
Ǫlvir) anses også som en mulig tolkning, og adjektivet
auðr (‘øde’) hevdes å kunne foreligge i enkelte av navnene. Lind (loc. cit.) fører opp en rekke mulige stedsnavn, bl.a. «Audeby» i Tjølling, som kalles «försv[unnen]». Han tilføyer at «i fråga om en del av dessa äro dock måhända andra förklaringar sannolikare» og viser til GPNS. I Lind Suppl. (sp. 125) med hv. til NG X føres også
Aubø i Sjernarøy opp «som möjl. hithörande».
Det svenske
Ødhe skal være forledd i enkelte svenske stedsnavn; Lundgren-Brate (loc. cit.) nevner «Ødhatompta, nu Odetofta», «Øthæleef» og «Ødaruaby». Det er likevel nærliggende å tolke i alle fall det første til adjektivet til tross for den nåværende skriftformen. Det siste av Lundgren-Brates eksempler føres i Hellquist 1918 (s. 86) opp under navn med personbetegnende forledd, men også her kunne man tenke seg en alternativ tolkning som den ‘øde
arvaby’. Elof Hellquist (1918: 62, 98) viser for øvrig til at
Ödeby i Östergötland
er en opprinnelig sammensetning på
bygdh, og forleddet er – noe usikkert – tolket til mannsnavnet
Ødhin (Lundgren-Brate s. 216).
1
I DgP (loc. cit.) nevnes ingen danske stedsnavn sammensatt med
Øthi (men det nevnes ett der forleddet muligens er en sterkt bøyd sideform som tilsvarer norrønt
Auðr. Fra Norfolk nevner John Insley under
Auði (s. 81) landsbynavnet
Oby, eldst belagt som «Othebei» og «Oebei» i DB, og for tolkningen viser han bl.a. til Karl Inge Sandred (1987: 316), som (med hv. til Harald Lindkvist 1912 og DEPN) argumenterer for personnavntolkningen framfor adjektivet.
2
Insley tolker også
Oadby i Leicestershire (som er det navnet Lindkvist drøfter s. 154) til det samme personnavnet, men Gillian Fellows-Jensen (1978: 61) foretrekker i dette tilfellet adjektivet
auðr (vikingene skulle ha funnet en forlatt boplass), evt. et gda. tilsvarende adjektiv med betydningen «easy, convenient» eller appellativet
auðr m., «wealth, riches» (jorda må her ha vært både fruktbar og lett å bearbeide). I en artikkel fra 1999 (s. 50) framholder hun tolkningen «empty desolate» for et nå forsvunnet
Oby i Flegg i East-Anglia – med hv. til Lindkvist loc. cit. (jfr. Insley loc. cit., Sandred loc. cit.).
Skriftformene av
Auby tyder på at uttalen har vært [
"æuby] i lang tid; den alternative uttalen [
"øyby], er ventelig en ganske ung utvikling, som nå igjen synes å være trengt tilbake. Den er i alle fall ikke nedfelt i skrift; jfr. at diftongen
øy i de aller fleste tilfeller gjengis «ø», mens
au oftest framstår som «ou» i kildene. For
Lauve, som Kjær viser til, antydes det på s. 295 at uttalen «mulig» henger sammen med uttalen «øi for au i Fortidsform af stærke Verber, t. Ex. fløit, frøis for flaut, fraus», men som et alternativ foreslås at uttalen kan gå tilbake på en «gammel Sideform af Gaardnavnet, som har havt i-Omlyd (Løyfvin)». De dominerende skriftformene med «ø» underbygger denne alternative tolkningen.
Formene fra 1458 og 1460 (i brev med mange nyere trekk iblandet eldre formelspråk) forsvarer klart den norrøne formen Kjær foreslår, men det er likevel ikke uten videre selvsagt at forleddet er det tross alt sjeldne og trolig ganske unge mannsnavnet
Auði; det er vel så sannsynlig at det foreligger et sammensatt personnavn på
Auð. På rent språklig grunnlag kunne man kanskje også ta i betraktning appellativet
auðr m.,’ rikdom, lykke’, skjønt sammensetningen ville være uventet (jfr. likevel uvanlige sammensetninger som
auðrann n., ‘rikt hus’,
auðsalir, m. pl., «Boliger, hvori der er Overflødighed, Rigdom», Fritzner). En tolkning til adjektivet
auðr, ‘øde’, kunne kanskje vurderes (slik antydet av Rygh i GPNS), men dette får i norrøne sammensetninger uten unntak formen
eyði (jfr. Torp 1919: 8 og Fritzner I 94, 356 f.), slik at denne tolkningen utelukkes på grunnlag av de eldre skriftformene. Det er vel lite trolig at den registrerte uttalen
"øyby skulle gjengi et norrønt *
Eyðibýr, og at dette ikke én gang skulle være representert som «*Ødeby», jfr. det frekvente *
Eyðigarðr, som i kildene nesten unntaksløst framstår som «Ødegaard» og i Vestfold nå gjennomgående uttales [
"øgå'N]. En personnavntolkning blir dermed å foretrekke, men det blir uvisst hvorvidt det er tale om
Auði eller et sammensatt navn på
Auð.
Auby ligger relativt avsides i herredet, nærmere 8 km fra Tjølling kirke, men bare ca. 700 m vest for gnr. 70 nordre Istre og 1,5 km nord-nordøst for gnr. 71 søndre Istre. På 1300–1400-tallet stod det kirke eller kapell på Istre, som nevnes av Jens Nilssønn som brent i sjuårskrigen. Gården ligger i en kile opp mellom gnr. 141 Himberg i Sandeherred i sørvest og gnr. 140 Stange og gnr. 143 Kjær i Sandeherred i nordøst. Nærmeste nabogårder i Tjølling er gnr. 70 Istre og gnr. 69 Vestad. Vest for Himberg ligger gnr. 61 Amundrød i Hedrum og nord for denne gnr. 41.42 Ringdal og gnr. 45 Skinmo i samme herred. Vest-sørvest for Istre ligger gnr. 65 Bergan, gnr. 66 Lund og gnr. 64 Lingum. Øst for Vestad, i Sandeherred, ligger (sørfra) gnr. 139 Jåberg, gnr. 140 Stange, gnr. 143 Kjær, gnr. 144 Haugen og gnr. 142 Langåker, og øst for disse ligger gnr. 145–147.149 Førstad.
For fire av disse gårdene (Amundrød, Istre, Lingum og Vestad) mangler landskyldopplysninger i 1647-matrikkelen, og tallene er hentet fra landkommisjonens jordebok fra 1661 kontrollert mot 1665-matrikkelen. Høyest skyld hadde Førstad i Sandeherred og Istre med tilsv. 122 og 120 lpd. korn. Deretter fulgte Ringdal med 100 lpd., Jåberg med 60 lpd. og Vestad med 57 lpd. Auby og Lund skyldte begge 40 lpd. og Himberg 36 lpd. Lingum skyldte 30 lpd., Amundrød og Haugen 26 lpd, og Bergan og Skinmo skyldte 20 lpd. hver. Stange skyldte 17 lpd., Langåker 7 lpd. og Kjær 6 lpd. Gjennomsnittlig landskyld var 45,4 lpd., og Auby må antas å ha vært regnet som en middels stor gård – relativ skyld er utregnet til 0,9. Da den også var delt allerede i middelalderen (jfr. beleggene fra 1400-tallet), synes det klart at den har en forholdsvis høy alder. En datering til vikingtida er sannsynlig, og etter beliggenheten kan man gjerne tenke seg at denne og Vestad er utskilte deler av Istre.
Vestad er i NG VI 297 tolket til
vé n., ‘hellig sted’ (jfr. gnr. 84
Vestad i Sandeherred; NG VI 272), men språklig sett er en personnavntolkning like sannsynlig, da vel helst til
Véseti, jfr.
Vestad i Veøy (NG XIII 245).
3
